Demian Vitanza: "Dette livet eller det neste"

En norskpakistansk Syria-farers bekjennelser

Demian Vitanza (f. 1983) er en norsk forfatter og dramatiker. Han debuterte med romanen "Urak" i 2011. Andreboka "Sub rosa" utkom i 2014. I forbindelse med et skrivekurs for fengselsinnsatte kom Vitanza i kontakt med en norskpakistansk Syria-farer som var dømt for terrorisme. I ca. ti måneder besøkte forfatteren fengselet ukentlig og snakket med den innsatte i mer enn hundre timer. Resultatet ble romanen "Dette livet eller det neste". 

Fortelleren og jeg-personen i "Dette livet eller det neste" er norskpakistanske Tariq, men det er forfatteren som fører det hele i pennen.  Virkelighetens Tariq er kjent gjennom media, blant annet i en artikkel i VG datert 13. juli 2015. Under rettssaken bedyret han sin uskyld og hevdet at han reiste til Syria for å drive humanitært arbeid. Han ble ikke trodd, og ble følgelig dømt til åtte års fengsel. Sett i dette perspektivet er det selvsagt litt underlig å lese denne romanen, som handler om denne virkelige personens liv. Det hele fremstår som det reneste forsvarsskrift av hans handlinger - og står vel egentlig ikke til troende heller, for å være helt ærlig. Hvordan kan en nordmann vandre fritt i det krigsherjede Syria, uten å risikere å bli kidnappet og/eller drept, om det ikke er for at han står under beskyttelse av en av de krigende fraksjonene i Syria, som han har sverget troskap til? I og med at han ikke kunne arabisk, ble det også veldig tydelig at han var utlending. I alle fall: Etter å ha lest romanen må jeg uansett konkludere med at boka er drivende godt skrevet og at historien er interessant ... selv om den mest sannsynlig ikke er (helt) sann ...

I begynnelsen gir Tariq uttrykk for at han ikke stoler på noen, heller ikke på forfatteren. Derfor settes Demian Vitanza på prøve, før Vitanza får hele historien. Motivasjonen til Tariq er å gi oss innsikt i den egentlige historien, ikke slik dette fremstilles i avisene.

Tariq er født i Norge, nærmere bestemt i Halden, og i barndommen var det stort sett han og moren, siden faren satt i fengsel. Da faren kom ut, gjorde de begge et forsøk på å få en slags far-sønn-relasjon, men uten at dette lyktes. Etter hvert bestemte moren hans at han skulle sendes til Pakistan for å gå på en kadettskole. Der var disiplinen beinhard og det ble slått så hardt ned på avvik at det tidvis handlet om liv og død. Det er sterkt å lese denne delen av boka. 

Da Tariq omsider kom seg løs fra den pakistanske kadettskolen og reiste hjem til Norge, skjedde det noe med ham. Kontrasten mellom denne skolen og den norske skolen var enorm, for ikke engang mobbing av en av lærerne fikk den minste konsekvens. Det fantes ingen grenser i Norge, slik han opplevde i Pakistan. Tariq havnet i dårlig selskap og ruset seg sammen med bestekompisen Carlos. Slik gikk tiden, inntil det snudde etter en invitasjon fra en onkel om å bli med i moskéen ... 

"Uansett hvor jeg gikk, var det Syria. TV, Syria. Facebook, Syria. Radio, Syria. Møter andre mennesker, Syria. Fredagsbønn, Syria. Jeg husker en av imamene kalte Assad for en sønn av et esel og rase mot hvordan han slakter folket sitt. Jeg dro inn til moskeen i Oslo et par ganger med onkel, og det var akkurat det samme. Syria, Syria, Syria ...

... Vi begynte å høre om de første som reiste ned, først én, så to, fem, ni, tolv, plutselig femten, plutselig tjue. Og vet du hva, jeg tenkte at det er bra de drar. Måtte Gud være nådig mot dem. Det er en stor greie, ofre livet sitt for å hjelpe noen i nød. I begynnelsen var det jo mange nordmenn som også tenkte sånn, at det var bra å reise ned og hjelpe." (side 93)

Tariq og kameraten Abri reiste til Syria, og Tariq er veldig klar på at "fra nå av kommer du ikke til å vite nøyaktig hva som er sant". (side 147) Han ønsker ikke å ødelegge for noen. For ham var det viktig å finne noen som fulgte den sanne og autentiske islam. Etter å ha gjort research kom han frem til at Dawla og en gruppe som kalte seg JMA hadde riktig trosforståelse. Etter hvert fikk han imidlertid en dårlig følelse for Dawla, blant annet fordi denne organisasjonen sto bak de mest voldelige handlingene i krigen i Syria. JMA ble ledet av tsjetsjenere, og alle som har fulgt litt med i media vet at tsjetsjenerne i Syria er kjent for sin brutalitet ... 

"Hør her, jeg lover, og jeg ber Allah straffe meg hardt hvis jeg lyver, jeg sverga aldri troskap til Dawla. Jeg var nysgjerrig på dem, det innrømmer jeg gjerne, men jeg ble aldri en IS-soldat. 

Jeg ble med Abu Saad." (side 167)

I denne perioden samarbeidet de ulike fraksjonene i borgerkrigen, og de vekslet på å holde vakt ved veisperringer og annet. Tariq beskriver seg som en ambulansesjåfør som kjørte mat ut i felten, og som hentet sårede tilbake. Det var ikke ufarlig, for av og til sirklet både fly og helikoptre over dem. Sistnevnte slapp ut de fryktede tønnebombene. Ellers skildres et hverdagsliv full av trivialiteter, fjernt fra det vi har lest om i avisene om borgerkrigen i Syria. Det handler om å frakte matsekker og vannflasker, bandasjer, lokalbedøvelse og smertestillende - "... og tro meg, det gikk det kassevis av ..." (side 211) Dessuten handlet det om å finne en han kunne gifte seg med. Problemet var bare at syrerne allerede hadde hatt en del dårlige erfaringer med fremmedkrigere. En dag bare dro de sin vei, og tilbake satt kvinnen med barn hun skulle forsørge ... 

Etter hvert oppsto det gnisninger mellom de ulike opprørsstyrkene, og i følge Tariq gikk det ikke lenge an å late som om alle var venner. 

"Greia er, jeg hadde ikke reist til Syria for å kjempe mot PKK. Men de var frekke. Da opprøret begynte å spre seg, benytta de anledningen til å ta territorier selv. Opportunister, ikke sant. Så det ble nødvendig å demme opp. Spørsmålet var hvor mange fronter opprøret egentlig tålte." (side 257)

Carlos, som hadde konvertert til islam før Tariq reiste til Syria, kom også til Syria. Akkurat her tilkjennegir Tariq dårlig samvittighet fordi han ikke hindret vennen i å komme. Carlos døde nemlig mens han var i Syria ... Det gjorde også den virkelige kameraten til "Tariq" ... 

Etter en skade i beinet reiste Tariq hjem til Norge for å få behandling. Det ble kjent at han hadde vært i Syria, og det tok litt tid før politiet tok ham inn til forhør og tiltalte ham for å ha vært medlem av en terrororganisasjon i Syria. Resten av historien kjenner vi fra media. 

"Dette livet eller det neste" er som tidligere nevnt godt skrevet, og den er interessant selv om historien neppe er helt sann. Svakheten ved boka er den utydelige grensen mellom hva som er dokumentar og hva som er fiksjon. Det interessante ved historien er jo ikke diktningen, men det som kan relateres til virkelige hendelser. 

Når jeg leser historier som dette, leter jeg etter noen nøkler for å forstå hva som gjør at unge mennesker som er oppvokst i Norge ønsker å reise til Syria i den kaotiske situasjonen som har vært der under borgerkrigen. Det er nærliggende å sammenligne boka med Åsne Seierstads bok "To søstre", som handler om to søstre som ble radikalisert på internett, mens de satt på pikerommet. Selv om historiene er forskjellige, handler det om å finne en større meningen utenfor seg selv. Det hele minner om å bli nyfrelst. Når man kan legge til at tilhørigheten til det norske samfunnet av en eller flere grunner ikke er helt til stede, og det oppstår en humanitær katastrofe som den i Syria, er veien til Syria for enkelte kort ... Både søstrene i "To søstre" og Tariq i "Dette livet eller det neste" reiste til Syria før IS og kalifatet trådte frem, og før de bestialske drapene av gisler for alvor florerte i mediene. Kanskje skjønte de ikke hva de bega seg ut for før det var for sent? At det lå en viss naivitet der, som gjorde det enkelt for noen å påvirke dem? Verken i "To søstre" eller i "Dette livet eller det neste" kommer vi skikkelig til bunns i hva det norske miljøet egentlig besto i, annet enn at vi får servert halvkvedede viser om hva som foregikk i dialogene med anonymiserte imamer og i moskeene. Var det rett og slett der vervingen skjedde? Det får vi ikke vite, rett og slett fordi fortellerne ikke er villige til å komme med slike avsløringer. 

Utfordringen med siste halvdel av "Dette livet eller det neste" er at jeg ikke tror på historien. Jeg tror ikke at det var mulig ikke å velge side og/eller sørge for å få beskyttelse fra en av borgerkrigens fraksjoner. Alle "vet" hvor farlig det er og har vært for utlendinger å reise inn i Syria de siste årene. Tariq nevner det så vidt. Faren for å bli kidnappet slik at man kunne kreve løsepenger for en ... Og for en som ikke engang kunne arabisk, måtte dette bli særdeles utfordrende. 

Uansett - "Dette livet eller det neste" er en god bok, som det er verdt å få med seg! Jeg anbefaler den derfor - uten tvil! Det er en sterk og tankevekkende historie vi får høre, og kanskje må vi også lese slike ubekreftede historier for å kunne danne oss et større bilde av situasjonen til slutt. Jeg er på ingen måte ferdig med å lese om Syria etter denne boka. Jeg vil bare ha mer!

Artemisia har skrevet om boka (Dette livet eller det neste er absolutt en bok jeg anbefaler videre. Det er en av flere historier som kan bidra til å gi oss mer forståelse for hvorfor unge mennesker blir radikalisert og hva som skjer i Syria.). Det har også VG («Dette livet eller det neste» er en unik førstehåndsskildring fra en Syria-farer som sitter fengslet i Norge. Det er medrivende lesning, men romanformen byr på problemer.), NRK («Dette livet og det neste» er en historie om unggutt fra Halden, som ikke følte seg hjemme nok i det norske samfunnet. Han var en av de to som kom med «en plastpose til gymtimene». Men det var ikke mangel på verken materielle goder eller kjærlighet hjemmefra som førte Tariq i retning Syria.), Aftenposten (Å kalle denne intervjuboken en roman fremstår som et fikst grep som gjør det lett for forfatteren å slippe å ettergå fakta. Slik det er nå, fungerer boken hverken som skjønnlitteratur eller som sakprosa. Historien bærer ikke som roman, som fiksjon, og boken er ikke etterrettelig nok til å kunne kalles sakprosa. Mest av alt er Dette livet eller det neste blitt en forsvarstale fra en straffedømt som mener han er uskyldig dømt. Men dem er det jo mange av i norske fengsler.), Dagbladet (Tariq er forbløffende åpen og lite politisk korrekt. Blant annet når han forteller om en homofil mann som blir kastet utfor et stup. Tariq mener henrettelse er for brutalt, men legger ikke skjul på at de bør straffes. Han insisterer på at han ikke sverget troskap til ISIL, som han ble dømt for. Det framstår troverdig. Aller mest rørende er uskylden som ligger i bunn. Lengselen bort fra vestens falskhet og materialismen; «Jeg vil ikke våkne opp om morgenen i et syntetisk kaos, jeg vil våkne opp til bønnerop og hanegal.») og Dagsavisen (Damian Vitanza lover aldri å fortelle «sannheten» i boka si. Den forteller en persons versjon av noe som kan ha skjedd omtrent slik. Tariq sitter allerede i fengsel, dømt for terror og krigføring. For islamisme. «Dette livet eller det neste» gjør imidlertid en ting klar: Islam er ikke hovedproblemet. Utenforskap er. «Limet var i bunn og grunn ikke islam. Limet var felles frustrasjon. Eller sinne er kanskje et bedre ord. Vi var sinte».) gjort.

Utgitt: 2017
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 345
ISBN: 978-82-03-36178-4
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget

Demian Vitanza (Foto: Tine Poppe)

"This is Exile: Diaries of Child Refugees" (Regissør: Mani Y. Benchelah)

Hva er eksil sett med barns øyne?

Krigen i Syria er inne i sitt femte år og dette har så langt ført til at nesten fire millioner mennesker er på flukt. Halvparten av disse er barn. Hva skjer med barna i en slik situasjon?

I dokumentarfilmen "This is Exile: Diaries og Child Refugees" har regissøren, journalisten og fotografen Mani Y. Benchelah fulgt noen barneflyktninger i flyktningeleirer i Libanon over et år. I hans film er det barna - ikke de voksne - som får slippe til. For å sitere fra presentasjonen til Arabiske Filmdager 2016:

"Han lar barna selv fortelle hva som skjer, noe som gir en unik innsikt i hvor enkel og hvor komplisert virkeligheten på flukt er for dem. Dette er ikke en film som forsøker å gi svar på hvordan Europa skal løse det store antallet flyktninger som kommer, men hvordan Europa oppleves for de som kommer. Vi ser også hvordan livet som flyktning i de såkalte nærområdene fungerer, og ser hvordan barn forsøker å tilstrebe en følelse av normalitet i en hverdag preget av kaos og usikkerhet. Et kjærkomment fortellerperspektiv, som supplerer tredjehåndsfortellingene vi daglig leser og ser i nyhetsbildet." 

Et par av de yngste barna  vi får møte i filmen 

Barna vi møter i dokumentaren har ulik alder, bakgrunn, modenhetsgrad og grad av opplevde krigstraumer. Fordi barna har vært på flukt i en så stor del av sine liv, minnes de Syria og livet de hadde der som helt fantastisk, et problemfritt liv der alt var glede og lykke. De hadde et liv, de fikk mat hver dag og var omgitt av voksne som var i stand til å ta vare på dem. Deres største drøm er å få komme tilbake til Syria.

Denne gutten var svært skoleflink. Får han noen gang en utdannelse?

Et av barna var svært skoleflink - den beste i sin klasse - men har siden krigen startet, ikke fått gå på skole. Hele fremtiden hans er i ferd med å forvitre. Alle planene for livet hans er i limbo ... En ungdom fant seg en jobb på en byggeplass. Også han hadde tidligere hatt planer om å studere, men så at dette ikke var mulig lenger. Og han ønsket jo å klare seg selv. Selv om han måtte jobbe for luselønn, gjorde han likevel det. Alternativet var verre. 

Barn med et alvor og noen tanker som ikke er naturlig for deres alder

Et av barna var så krigstraumatisert at han nesten ikke kunne snakke. Han hadde begynt å stamme etter å ha opplevd bombing av husene der han bodde. Underveis i filmen opplevde han bedring, men så skjedde det igjen: det ble bombet rundt flyktningeleiren, og igjen var han nesten ikke i stand til å uttrykke seg. Stamming er noe man kan gjøre noe med dersom hjelpen settes inn tidlig, men denne gutten hadde ikke tilgang til talepedagoger.

Barna leker krig

Noe av det som kom frem underveis i filmen var at barna hadde nokså forenklede virkelighetsoppfatninger. Noe hadde de garantert snappet opp fra samtalene til andre voksenpersoner rundt seg, og resten hadde de tenkt selv. I begynnelsen ble vi vitne til mye hat mot Assad-regimet i Syria, men underveis avtok dette. Den eneste gangen vi opplevde at noen voksenpersoner grep inn i samtalene, var da et av barna begynte å snakke hatsk om IS (et annet begrep ble brukt i filmen, men det var IS det ble siktet til). Dette betydde ikke at foreldrene sympatiserte med IS, men fordi de var svært redde. IS´ styrker var ikke langt unna ... Leken barna imellom besto i å leke krig i ødelagte bygninger.

Primitive forhold i flyktningeleirene

De humanitære forholdene i flyktningeleirene var ikke gode. Når det regnet, hadde flyktningene sitt svare strev med å holde alt vannet ute fordi fuktigheten gikk på helsen løs. Telt-takene lakk, og det regnvannet som ikke kom inn via taket, strømmet inn langs bakken. Fordelen med å bo i en flyktningeleir var at flyktningene fikk mat. Ulempen var at det var så og si umulig å få seg jobb når man bodde i en slik leir. En del flyktninger valgte av den grunn å bo utenfor flyktningeleirene, men da falt de også utenfor ulike hjelpeprogrammer. 

Filmen viser oss hvilket paradoks dette er med tanke på den retorikken man ofte møter i diskusjoner om hvilken hjelp som fungerer best: hjelpe folk i sitt hjemland (der det kriges og bombes og hvor de risikerer å bli drept), hjelpe folk i flyktningeleire i nabolandene (der de ikke føler seg velkomne og hvor forholdene ikke legges godt nok til rette for at det ikke skal oppstå sykdom og død) eller gi dem asyl i andre land (noe som koster masse penger for mottakerlandene - og hvor man får mindre ut av hver krone enn om vi hadde hjulpet dem i nærmiljøet). Så skjønner jo selvsagt alle at det er grenser for hvor mange flyktninger ulike land er i stand til å ta i mot. Men går grensen ved 12 000 flyktninger eller 200 000? Når retorikken er at "vi drukner i flyktninger" når det er tale om å ta i mot 8 000 - 10 000 - 12 000 flyktninger fra et land i krig, kjenner jeg at jeg reagerer sterkt. Men at det går en grense et sted, mener også jeg. 

Et annet forhold som kom frem underveis i filmen er at også barna kjente på at de ikke var særlig velkomne i Libanon. Spesielt kom dette på spissen da en ung jente som var skadet og nå avhengig av rullestol, fikk komme til Sveits for å få behandling. Familien hennes fikk være med. Hun var så lykkelig. Endelig øynet hun et håp om en bedre fremtid. Da kom det også frem hvor fælt hun hadde opplevd tiden i Libanon. 

Etter filmen var det panelsamtale på scenen. Til stede var regissøren Mani Y. Benchelah, prosjektleder (for Arabiske Filmdager) Kristian Takvam Kindt og en representant fra Redd Barna. 

En representant fra Redd Barna, regissør Mani Y. Benchelah og prosjektleder
Kristian Takvam Kindt (Foto: RMC)

Regissøren fortalte om filmprosjektet sitt - også om hvordan han hadde fått tilgang til barn han kunne intervjue. Denne prosessen hadde ikke vært helt enkel, men ved hjelp av nettverket sitt fikk han det til slutt til. 

Representanten fra Redd Barna var opptatt av fremstillingen av libanesere som et uvennlig folk i filmen. Hun understreket at libanesere er svært varme og hjelpsomme mennesker. Vi må imidlertid huske at dette landet har en fortid der man tok imot palestinske flyktninger i mengder. Utfordringen var at disse flyktningene aldri dro hjem igjen. (De hadde vel heller ikke noe land å vende hjem til etter hvert - min bemerkning.) Libaneserne er veldig engstelige for at de på nytt har fått et flyktningeproblem i fanget, og at dette skal bli deres permanente ansvar. Derfor ønsker de ikke å bidra til at komforten i flyktningeleirene blir for god ... (Om jeg forsto dette rett ...) 

Det kom noen kritiske spørsmål fra salen, som blant annet gjaldt balansen i utvalget av barn. Alle barna som er med i filmen syntes kritiske til Assad-regimet. Fant han ikke andre barn, som hadde andre synspunkter? Regissøren utdypet at han ikke hadde vært opptatt av politikk da han intervjuet barna. Samtidig ønsket han ikke å sette begrensninger på det barna snakket om. Derimot var han opptatt av å få frem deres tanker i den ekstreme situasjonen de befant seg i. Da måtte de få lov til å snakke fritt. Han påpekte at et av barna faktisk forsvarte Assad-regimet. 

Denne dokumentarfilmen gjorde et voldsomt sterkt inntrykk på meg! Det er noe med å få noen konkrete ansikter bak alle skjebnene vi leser om. Dermed forsvinner mange stereotype gruppe-oppfatninger, som mange ganger kommer i veien for oss når vi skal innta en holdning til dette problemkomplekset. Her finnes det ingen fasitsvar. Akkurat dét er kanskje det viktigste å ha med seg i debatten om flyktningene!

Denne filmen ble vist tre ganger under Arabiske Filmdager 2016. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: This is Exile: Diaries of Child Refugees
Nasjonalitet: Libanon, Storbritannia, Sveits
Språk: Arabisk
Sjanger: Dokumentar
Spilletid: 56 min.