Slippfest for Lise Forfang Grimnes´ andre bok om Minja - "Blodskraft"

Redaktør Mari Redtvedt Røed og Lise Forfang Grimnes på scenen
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er litt mer enn to år siden Lise Forfang Grimnes debuterte med ungdomsromanen "Kaoshjerte". Jeg var der, og jeg skrev om boklanseringen her på bloggen. Selv kjenner jeg forfatteren fra bokbloggermiljøet. Lise mottok for øvrig  Kulturdepartementets debutantpris for "Kaoshjerte".

I går lanserte Lise og forlaget hennes Aschehoug med redaktør Mari Redtvedt Røed i spissen oppfølgeren til "Kaoshjerte". Oppfølgeren har fått tittelen "Blodskraft", og denne boka bærer undertittelen "Minja-bøkene". Under lanseringen i går røpet Lise at hun har planer om en triologi. Mange hadde møtt frem for å feire begivenheten med forfatteren, og det var også anledning til å få kjøpt "Blodskraft" med hennes hilsen. 

Lanseringsfest på Rudolf Pub. Jeg kjøpte
selvsagt en bok!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Arrangementet fant sted på Rudolf Pub på Vestli, og stedet var ikke tilfeldig valgt, fikk vi etter hvert høre. Rudolf er nemlig Minjas fristed i bøkene om henne. Nesten vegg i vegg ligger den fiktive butikken Peris Shop, der kameraten Josef jobber. Dette er i boka beskrevet som en støvete butikk, en slags kaosbutikk, og her henger Minja nesten døgnet rundt. 

Redaktør Mari Redtvedt Røed startet arrangementet med å si noe om samarbeidet mellom henne og Lise Forfang Grimnes. Hun trakk frem at Lise med Minja-bøkene har klart å skape fulle og hele personer, et troverdig miljø og en historie som virkelig griper tak i deg. Hun viste også til Tine sin blogg og siterte fra hennes anmeldelse av "Blodskraft". Mari understreket at det er en glede å lese det Lise skriver. 

Forfatteren innledet med å fortelle om hvorfor hun i sin tid valgte Stovner som Minjas hjemsted. Hun har selv levd med Minja i om lag 15 år, men det var først for ca. fire år siden hun tenkte at det måtte bli Stovner som var åsted for hendelsene rundt Minja. Hun er selv fra Bogerud, og lette etter et urbant sted som ikke er et bysentrum. Minja bor rett ved Stovnersenteret. Lise sa "jeg vet til og med hvor hun bor", mens hun smilte lurt. Vestlitorget er stedet der Minja og Josef møtes, og det er særlig to steder som er viktig i bøkene; Paris Shop og Rudolf Pub. Dessuten er skogen rundt Stovner viktig.

Varmt møte mellom en redaktør og en
forfatter (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Redaktør Mari spurte Lise om hvordan hun skriver frem personene i bøkene. Lise fortalte at hun virkelig går inn i dem og tenker på dem i ulike situasjoner. Hvordan ville Minja likt dette? Hva ville Josef ha tenkt nå? Mye handler om å finne en fortellerstemme, noe hun ikke minst lærte mye om da hun gikk på Barnebokinstituttet. Den gangen skjønte hun kanskje ikke helt hva det handlet om, men dette gikk opp for henne etter hvert. Da hun først fant Minjas fortellerstemme, var det lett å finne henne. 

Hvem av personene i boka var det enklest å skrive frem? lurte redaktør Mari på. Mormor og Karen, kom det spontant fra Lise. Begge kommer fra Åslia, som er et fiktivt sted. Mormor er et fugleskremsel. Kald og utilnærmelig og med pistrete hår og blodårer som synes på huden. Mormor besitter imidlertid en enorm kunnskap om hva som skjuler seg i skogen, og ikke minst hvordan man beskytter seg mot huldre og den slags. Karen er mormors diametrale motsetning. Hun er varm, god og bløt, og full av omsorg. 

En lun og humoristisk forfatter
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vanskeligst var det å skrive om Josef. Han er en person som alltid stiller opp, og som er blid og hyggelig mot alle. I "Blodskraft" kommer imidlertid hans hemmeligheter frem.

"Blodskraft" er en avvisningshistorie. Josef er Minjas anker i livet. Hva skjer når han plutselig snur ryggen til henne? For å beskrive det som skjer mellom de to, måtte forfatteren gå dypt inn i hva det vil si å bli avvist, skammen ved ikke lenger å være ønsket, det å stå alene. Inn på banen kommer Pari, som er en ny karakter i boka. Men mer ønsket ikke Lise å røpe uten fare for å spoile boka. 

Redaktør Mari opplyste at Lise har tatt utgangspunkt i en realistisk hverdag, som hun har trukket fantasi og magi inn i. Koblingen mellom realisme og magi er ekstremt vanskelig, fordi det skal så lite til før det hele tipper over og går ut over troverdigheten. Hvor finner man inspirasjonen til å skape fantasy-elementer?, spurte hun forfatteren. Lise svarte at hun har jobbet mye med mytologi og at hun også har funnet inspirasjon fra Midtøstens kultur. Å begi seg inn i et slikt stoff er den reneste gavepakken for en forfatter. Det er nemlig noe med at når gamle myter og fortellinger har overlevd så lenge, så er det nettopp fordi de er noe med disse historiene. De står seg over tid. 

Lise Forfang Grimnes signerte bøker
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Når man skriver en bok for første gang, er man ikke bundet opp av noe. Lise brukte 3 1/2 år på "Kaoshjerte". Boka solgte godt og hun vant en pris for den. 

Det har vært atskillig vanskeligere å skrive den andre boka. I begynnelsen var det mest gøy, men etter hvert kjente hun på tidspresset. Når man skriver på en oppfølger, er det viktig at leserne ikke må vente for lenge. Hun måtte skru av nettet for å holde på konsentrasjonen. Dessuten kjente hun på prestasjonsangsten. Det finnes ikke noe fasitsvar på hva som skiller en suksess fra en fiasko, men hun kjente på at magefølelsen var et godt korrektiv. Hver gang redaktøren hennes sa at "Lise - dette funker ikke", bekreftet det bare det hun egentlig visste fra før av. Underveis hadde hun gode lesere, som ga henne  nødvendige tilbakemeldinger. Summen av alt har blitt til "Blodskraft". 

Lise avsluttet med å takke alle som har bidratt og hjulpet henne underveis i skriveprosessen! Det var ikke få. "Uten dere hadde det ikke blitt noen bok!" 

I løpet av kvelden var det både underholdning, boksignering og utlodning av Blodskraft-nett, T-skjorter og bøker. 

Selv ønsker jeg å takke for at jeg ble invitert og fikk dele denne kvelden sammen med Lise, alle vennene hennes og flere bokbloggere! 

Rapping i lokalmiljøet hørte med i forbindelse med lanseringen av
ungdomsboka "Blodskraft", oppfølgeren til "Kaoshjerte"!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Foredrag med Mah-Rukh Ali på Litteraturhuset i Oslo 17. januar 2015

Mah-Rukh Ali på Litteraturhuset i dag, der hun snakket om sin bok
"Trusselen fra IS - Terror, propaganda og ideologi" (Foto: RMC)

Mah-Rukh Ali (f. 1982) er norsk journalist og forfatter. Hun debuterte som forfatter som 14 åring med boka "Den sure virkeligheten". Den handler om å vokse opp som ung muslimsk jente i Norge, om å føle seg norsk, men bli behandlet annerledes. (Kilde: Wikipedia)

Mah-Rukh Ali er journalist, og arbeider med Pakistan, Afghanistan og Irak. Hun spesialiserer seg på terror og sikkerhetspolitikk. I dag er hun en av TV2s fremste nyhetsprofiler, og hun har også jobbet i NRK.

Journalistutdannelsen har hun fra høyskolen i Volda, og i tillegg har hun en master i internasjonalpolitikk og diplomati fra SOAS, University of London. Dessuten har hun en bachelor fra Kinnaird College i Lahore. 

I 2015 utga Mah-Rukh Ali "Trusselen fra IS - Terror, propaganda og ideologi" (linken går til min omtale av boka). Boka har vakt oppsikt, fordi det fra før av ikke finnes noen tilsvarende bok som forsøker å sammenstille alt som finnes av viten om IS på denne måten. Riktignok finnes det noen bøker om enkeltpersoner, uten at disse gir svar på den gåten IS må sies å være. Ali har forsket på terrorgruppen IS ved University of Oxford, og det var i den forbindelse hun innså at hun satt på så mye informasjon at det bare måtte bli en bok. 

Visjon Forum Norge og Pakistansk familienettverk sto
bak arrangementet. (Foto: RMC)

Visjon Forum Norge og Pakistansk familienettverk sto bak arrangementet. I løpet av foredraget skulle Mah-Rukh Ali beskrive fremveksten av IS, hvordan regionale årsaker fikk bevegelsen til å vokse, hvilke aktører som har spilt en viktig rolle og hvordan bevegelsen har blitt et instrument i storpolitikken som til slutt har kommet ut av kontroll. 

Mah-Rukh Ali ble presentert som en fakkelbærer mot terrorisme og ekstremisme av Pakistansk familienettverk. Dette nettverket jobber mot rasisme og ekstremisme, og fremmer viktige verdier som menneskerettigheter, religiøs toleranse, likestilling, et flerkulturelt Norge m.m. 

IS er den største trusselen mot oss, og vil føre oss tilbake til steinalderen, mente lederen for Pakistansk familienettverk. Han mente at IS er en konsekvens av invasjonen i Afghanistan og Irak, og at organisasjonen som sådan truer menneskerettighetene. 1 million mennesker er drept i årene 2003-2011 som et resultat av feilslått vestlig politikk. Ingen vanlige strategier virker mot IS, som ikke er fundert på noen muslimsk ideologi. Dette har ingenting med islam å gjøre, og organisasjonen representerer ikke verdens 1,5 milliard muslimer. 

Da Mah-Rukh Ali entret talerstolen, åpnet hun med å si noe om effekten av IS. Terror har blitt dagligdags. Det smalt i Istanbul tidligere denne uka. Rett etter ble et hotell i Hurghada i Egypt angrepet. Og det er ikke mange dager siden smalt det igjen - denne gangen i Jakarta. Dette skjer hele tiden ... Hvorfor blir et muslimsk land som Indonesia angrepet? spurte hun. Dette viser hvor uberegnelig strategien til IS er. 

Mah-Rukh Ali snakket til en fullsatt sal på Litteraturhuset
(Foto: RMC)

Med angrepet i Paris den 13. november 2015 mener Mah-Rukh Ali at IS kriger på en ny måte. Det handlet om uforutsigbare soloangrep og det hele fremsto som en distraksjon til det som skjer på bakken i Syria. 

Noe av forklaringen kan ligge i at IS har mistet 20-30 % av sitt tidligere territorium i Syria. Angrep rundt omkring i verden kan tyde på en søken etter en ny base, noe som oppnås ved å destabilisere områder. Det er for så vidt nok å ta av. Det er ustabilt i Jemen og i Libya ... 

Al Qaidas måte å gå frem på var totalt annerledes enn IS sin måte. Mens Al Qaida først og fremst rammet symboler, opptrer IS ved å splitte sjiaer og sunnier, og gjennom å bruke rå makt. 

Grunnleggeren av IS - Abu Musab al-Zarqawi - ble radikalisert i fengsel. Han var ingen god soldat, men god på å bygge nettverk. Derfor ble han en periode viktig for Al Qaida. Det som skilte ham fra Osama Bin Laden var at han trodde på rekruttering med krigføring mellom muslimer. Selv om Osama Bin Laden aldri ble imponert over Zarkawi, endte Zarkawi opp som leder for Al Qaida i Irak under invasjonen. I den sammenheng var også Mulla Krekar en viktig person. 

Invasjonen av Irak ble gjort på helt feil grunnlag. Saddam Hussein var sunni, i likhet med 80-90 % av muslimene i verden. Han var riktignok en brutal diktator, men det var ikke fordi han var ond at amerikanerne angrep Irak. Irak hadde verken masseødeleggelsesvåpen eller noen forbindelse til Al Qaida, slik amerikanerne hevdet. At amerikanerne satte inn en sjia-muslim som leder i Irak, provoserte sunniene sterkt. IS ble også provosert. 

Halshuggingsvideoene som kom i kjølevannet av Irak-krigen, var det Zarkawi som sto bak. Det var også han som var hjernen bak terroren i Madrid i 2004, der 190 mennesker ble drept. 

En engasjert forfatter snakket om IS (Foto: RMC)

Syria er det landet som får IS til å vokse mest. Syrerne selv mener at det er en verdenskrig som pågår i deres land, og Mah-Rukh Ali mener at de langt på vei har rett. Det er så mange interesser som gjør seg gjeldende i denne konflikten at det er vanskelig å skjønne hvem som egentlig kjemper mot hvem. Alle de involverte har hver sine agendaer. 

Da Bashar al-Assad (f. 1965) tok over makten i Syria i 2000, var han bare 36 år gammel. Grunnloven måtte endres for at han skulle kunne tiltre før fylte 40 år. Syria var et land preget av optimisme da han overtok makten. Landet var et delvis åpent samfunn, og man så derfor mellom fingrene på at Assad-familien tok for seg av midler som gjorde dem enda mektigere. 

Borgerkrigen i Syria startet da Assad fortsatte å lede landet slik hans far hadde gjort, det vil si ved å slå hardt ned på politisk motstand. Opprøret ble startet av brorskapet i Hama, og førte til at 20-30 000 mennesker ble drept. Det handlet om en regelrett utryddelse. I 2011 sprayet 8-9 år gamle barn på noen vegger. Antakelig visste de ikke hva de gjorde, men kopierte noe de hadde sett på TV. Barna forsvant, og historiene man fikk høre etterpå handlet om tortur av disse barna, som aldri kom til rette. Et forsiktig opprør spredte seg etter hvert til Aleppo, Homs etc. Det var akkurat dette IS trengte. 

Den moderate opposisjonen var ikke særlig slagkraftig, og det oppsto mange allianser. Den eneste som kunne klare å fjerne Assad, var IS. De første som dro av gårde og vervet seg som fremmedkrigere i Syria, gjorde dette for å hjelpe. Dette var IS sin strategi. Siden endret bildet seg radikalt. 

De første halshuggingsvideoene av en journalist var en bevisst IS-strategi. Jo mer grusomt, desto mer blest rundt deres sak ... Etter hvert gikk det nærmest inflasjon i halshuggingsvideoer, og nyhetskanalene sluttet å vise dem. Da måtte IS finne på noe som var enda mer grusomt. En jordansk pilot ble satt i et bur, og så satte IS fyr på ham. Videoen viser pilotens lidelser mens han brennes til døde. Ingen nyhetskanaler viste videoen, med unntak av amerikanske Fox News. Dermed ble videoen liggende på deres nettsider, og IS selv twitret dette videre. Hver eneste dag twitres det 100 000 pro-IS-meldinger. Når en IS-twitter-konto stenges, dukker det bare opp ni nye. Til og med hash-tagger misbrukes til å spre IS-propaganda. 

Hvordan kan IS bekjempes? Mah-Rukh Ali mener at det første man må spørre seg er "hva er IS?" Avhengig av hvem man spør, vil det komme mange og svært ulike svar. IS kontrollerer i dag 8-9 millioner mennesker. Er disse menneskene IS? Det som er sikkert er at IS eksisterer over alt, og de bruker ikke uniform slik at det er enkelt å peke dem ut. Da Mah-Rukh Ali påpekte at det er en fare for at IS utnytter flyktningestrømmen og blander seg sammen med flyktningene, møtte hun reaksjoner. Men som hun sier - hvorfor skulle de ikke gjøre det? 

Uansett - det mest "interessante" er at alle kan bli radikalisert. Derfor må krigen mot IS foregå på flere plan. IS er en større trussel mot verdensfreden enn noe land i verden. Et land kan man forhandle med. Det kan man ikke med terrorister. Noen har lurt på om det er et poeng å anerkjenne IS, men Mah-Rukh Ali mener at dette neppe er veien å gå. IS må bekjempes militært, men også ideologisk. 

IS har så langt fremstått som en brutal terror-organisasjon, men har også dekket opp områder der immamene har vært tause. Dersom man skyver folk fra seg, risikerer man å skyve dem mot IS. F.eks. gjelder dette i forhold til flyktningene som strømmer inn over Europa. Etter terroren i Paris har retorikken i forhold til flyktningekrisen endret seg radikalt, og en høyre-bølge har rast over hele Europa. Den er fiendtlig mot flyktningene. Dette er svært uheldig, og kan i verste fall føre til radikalisering av mennesker som i utgangspunktet ikke var i faresonen, og som selv har flyktet fra IS. 

Mah-Rukh Ali svarte på spørsmål fra salen (Foto: RMC)

Det ble åpnet for spørsmål fra salen, som var fylt til randen av mennesker som hadde kommet for å høre Mah-Rukh Alis foredrag.

Hva er målet for IS? Å opprettholde en jiahdist-bevegelse som kan forflytte seg, mener Mah-Rukh Ali ... IS er vår tids Al Qaida. Derfor er det faktisk viktig ikke å overdrive forskjellene mellom dem. Begge er nemlig tuftet på det samme. 

Er det vestlig innblanding som har skapt IS? Er det i det hele tatt Vesten som har skapt kaos i Midt-Østen? Og hvor nyttig er dette narrativet for IS? Mah-Rukh Ali mener at IS fremstår som symbol for så mye, blant annet at organisasjonen er anti-vestlig. Det er noe hyklersk over dette, men det er også farlig. Vesten har støttet mange diktatorer som har tjent deres interesser, og Vesten har styrtet diktatorer når dette har fremstått som en "løsning". Saddam Hussein ble ikke styrtet fordi han var ond mot folket sitt. Vestens dobbeltmoral gir IS gode argumenter.

IS er ikke en genial organisasjon, men dette er den største terror-organisasjonen som har brukt moderne plattformer som Twitter m.m. Dessuten har mange fremmedkrigere gitt IS språkkompetanse. Folk som reiser til Syria i dag for å krige sammen med IS, havner mest sannsynlig i oppvasken. Det er andre folk som brukes som frontsoldater, blant annet tsjetsjenere. 

Helt til slutt nevnte Mah-Rukh Ali eksempler på hvordan IS manipulerer statsmaktene rundt forbi til å offentliggjøre hendelser som det kanskje hadde vært greit at offentligheten ikke fikk vite så mye om. Dette gjør de ved selv å offentliggjøre egne grusomheter, og dermed blir vestlig og annen presse nødt til å løpe etter ... Dermed bidrar man til å opprettholde myten om IS og tjener deres interesser i forhold til propagandaen. For øvrig kom hun inn på Tyrkias rolle i konflikten. Hvorfor gjør ikke Tyrkia noe mer drastisk? Alle fremmedkrigerne må via Tyrkia for å komme til Syria, alle flyktningene må gjennom Tyrkia for å komme til Europa ... Grensene er åpne, og kun Tyrkia kan gjøre noe med dette. 

Etter foredraget ble det boksignering. 

Mah-Rukh Ali (Foto: RMC)

Møte med Gunnar Tjomlid på Eldorado bokhandel 5. juni 2015

Gunnar Tjomlids bok Placebo-
defekten 

Gunnar Tjomlid (f. 1974) er forfatteren bak boka "Placebodefekten - Hvorfor alternativ behandling virker som den virker". Boka kom ut i 2013, og har vakt mye debatt fordi den handler om alternativ behandling og hvor lett det er å lure seg selv. For ikke å si å bli lurt ...

Innledningsvis nevner jeg at forfatteren har en blogg som heter SAKSYNT, hvor han tar opp kampen mot mange av de konspirasjonsteorier som verserer om vaksiner, medisiner og annet. Han reiser rundt og holder foredrag, og det var i den forbindelse jeg fikk overvære et av hans foredrag på Eldorado bokhandel i Oslo. 

Gunnar Tjomlid innledet sitt foredrag med å dra paralleller til idretten, der store idrettsmenn og -kvinner etter endt idrettskarriere inneholdende store bragder, livnærer seg ved å holde motivasjonsforedrag. Poenget er at tilhørerne etter endt foredrag skal sitte igjen med mer selvtillit enn da de kom, og tenke at også jeg kan få til det jeg vil, bare jeg vil det nok. Et foredrag som Tjomlids har derimot som formål å gjøre oss mer skeptiske, og dersom vi forlot salen og følte oss nedstemt, fordi vi hadde mistet selvtilliten, ja, så hadde han lykkes godt med sitt foredrag! 

Foredrag ved Gunnar Tjomlid på Eldorado bokhandel
(Foto: RMC)

Jevnlig møter vi på mennesker som etter å ha prøvd alternativ medisin uttaler skråsikkert "Jeg bare vet!" og "Det virket for meg!" At noen føler at en behandling virket på dem - er det en god nok målestokk for effekten av behandlingen? Tjomlid understreket at hjernen vår er hardkodet til å lure oss selv hver eneste dag. Uansett hvor smart man er, er hukommelsen upålitelig som kilde til sannhet. Vi bygger opp et narrativ som skaper en følelse av kontroll, selv om det meste i livet er tilfeldig og utenfor vår kontroll. 

For noen år siden uttalte daværende helseminister Bjarne Håkon Hanssen at Snåsamannen hadde helbredet sønnen hans for kolikk. Det handlet om fjern-healing pr. telefon. Dette var Hanssens narrativ, slik han husket det. Interessant nok husker visstnok hans eks-kone, sønnens mor, en helt annen historie - selv om også hun var der da dette skjedde ... 

Tjomlid trakk frem følgende postulat: Post hoc Ergo Propter Hoc (linken går til Wikipedias forklaring). Dette betyr "Etter dette, derfor på grunn av dette". Selv om A skjer tidsmessig før B, trenger ikke A være årsaken til B. Dette er typisk i vaksinesaker, der pasienten tilfeldigvis får en sykdomsdebut som ikke har sammenheng med vaksinen, men som pasienten er overbevist om skyldes vaksinen fordi dette kom samtidig. 

Hjernen leter hele tiden etter sammenhenger for å forstå virkeligheten. Vi liker ikke at ting bare skjer, og vi leter derfor etter en forklaring. Men i små forhold er det vanskelig - for ikke å si umulig - å trekke noe som helst ut av dette. Tjomlid trekker frem et eksempel der tre kvinner spontanaborterte etter at de fikk meningokokk B-vaksine i 1990. Betydde dette at vaksinen fremskyndet abort? Absolutt ikke. Det samme ser vi når det gjelder påstander om nettopp denne vaksinen som årsak til ME. Det er til dags dato ikke påvist noen større hyppighet av ME blant de vaksinerte sammenlignet med forekomst av ME i normalbefolkningen. Dette er vanligvis et parameter man leter etter når man er ute etter å finne sannsynlige sammenhenger. 

Gunnar Tjomlid snakker om regresjon mot normalen
(Foto: RMC)

Under overskriften regresjon mot normalen kom Tjomlid inn på dette med at det meste i naturen svinger. Når man observerer et fenomen eller en sykdomssyklus over tid, vil denne svinge fra ytterpunktene (fra verst til minst ille) til mellomstadier. Dette betyr at det meste har en tendens til å svinge tilbake mot normalen eller gjennomsnittet når man bare observerer over noe tid. Dette er et uttrykk for at når ting er på sitt verste, kan det i grunnen bare bli bedre. 

Vi oppsøker gjerne alternativ behandling når symptomene er på sitt verste. Da har vi gjerne prøvd "alt" og er villig til å prøve også alternativ behandling, hva enten denne heter homeopati, healing, fjern-healing pr. telefon eller hva det skulle være. Så kommer det en forbedring, og det vi tilfeldigvis prøvde sist, får all æren for bedringen. Det er derfor noen sier "Jeg bare vet at det virker!" eller at "Det virket i alle fall på meg!" Men skyldes bedringen virkelig behandlingen, eller at symptomene plutselig svingte til det bedre? Det kan altså være at man bare ble bedre helt av seg selv, selv om man føler veldig sterkt at det var behandlingen som virket. 

Når behandling og opplevd bedring skjer samtidig
(Foto: RMC)

De fleste sykdommer går faktisk over av seg selv eller har svingninger i sitt forløp. Den mest sannsynlige forklaringen på at noe tilsynelatende hjelper er derfor at det er sammenfall i tid mellom det man tror hjelper og bedringen man har opplevd. 

Det meste går altså over av seg selv, bare man gir det litt tid. Det er imidlertid vanskelig å få folk til å skjønne at noe skjer helt av seg selv. De fleste har nemlig behov for å knytte det til noe som de selv har initiert. 

Når det gjelder hukommelsen, så er det faktisk så enkelt som at vi husker det vi vil huske. De fleste tror at jo klarere man husker noe, jo sannere er det. Men slik er det ikke! 

Tjomlid fortalte om en episode fra sitt eget liv. Han husket dette så utrolig klart og var helt sikker på at det var akkurat slik det hele forløp. Det var imidlertid helt til han snakket med sin egen mor. Hun kunne fortelle ham at han ikke en gang var i nærheten da det skjedde. Så fortalte hun sin historie - hvordan det egentlig hang sammen ... Noen år senere snakket han med en tante som også var der da det skjedde. Hun kom med en tredje historie, og hevdet hardnakket at det var hennes historie som faktisk var den mest korrekte. Snakket noen usant eller løy? Absolutt ikke! Men ingen av dem hadde den fulle og hele sannheten om det som skjedde. 

Når tiden går, spiller hukommelsen oss opptil flere puss. Minnet endrer seg i årenes løp, og de fleste tror at det er det siste minnet som er det mest sanne. Dette har imidlertid formodningen mot seg. Det kan faktisk dreie seg om et falskt minne. Minnet er nemlig en prosess der man rekonstruerer det som har skjedd. For hver gang dette skjer, endres som regel noe. Minnet er ikke som å spille av en film som er lagret i hjernen. De fleste har hørt uttrykket om at "historier blir bedre og bedre" etter hvert som de blir fortalt og gjenfortalt et utall ganger. Det handler ikke om at man lyver, men at man forsterker det man får respons på. Dermed endres historien gradvis, og sannheten om det som skjedde blir annerledes enn den opprinnelig var. (Liten digresjon: det er nettopp av denne grunn at begivenhetsnære bevis i jussen har større bevismessig vekt enn det man "husker" mange år senere.) Det er viktig å være seg dette bevisst, i alle fall når dette er et tema innenfor ulike profesjoner. 

Noen ganger er våre egne historier ikke engang våre egne. Kanskje har vi hørt en historie så mange ganger at vi tror at den handler om oss selv, mens det egentlig var en annen dette handlet om. Minner grupperes og organiseres tidsmessig og temamessig, for å passe til den historien som gir mening og orden i et ellers kaotisk univers. Når to personer har opplevd det samme, men tolker hendelsene forskjellig. Hvem har "rett"?

Hva er egentlig placeboeffekten? (Foto: RMC)

Når man snakker om placeboeffekten, må denne forstås slik:

Behandlingseffekt = behandlingseffekt + naturlig utvikling av sykdommen (den svinger og/eller blir bedre av seg selv - regresjon mot gjennomsnittet) + placeboeffekt (forventningseffekter)

Man snakker dessuten om Hawthorne-effekten, altså at bare det å bli undersøkt i seg selv har en effekt. Dessuten kan det være målefeil eller støy i dataene. 

Det er ikke nok at en behandling "føles bra". Nærmere undersøkelser av placeboeffekten har vist at denne i seg selv ikke har noen reell effekt - bare på pasientens følelse av at det virker (men altså uten at det faktisk gjør det). 

Tjomlid mener at alternativ behandling ofte arter seg som et lavterskel-psykologtilbud. Bare det å møte en behandler som lar en snakke lenge om plagene sine, har en terapeutisk effekt på de fleste. Hos fastlegen blir man i gjennomsnitt avbrudd etter 18 sekunder ... 

Hvorfor tror vi at alternativ behandling virker?
(Foto: RMC)

Sansene våre bedrar oss, og derfor kan vi ikke stole på våre egne sanser. 

"Alternativtilhengere" og konspirasjonsteoretikere har en overdreven tro på verdien av subjektive opplevelser og anekdoter. En god skeptiker er først og fremst kritisk til seg selv og sin egen opplevelse av virkeligheten, påpekte Tjomlid. 

Vi ser bare en liten del av virkeligheten. Resten konstruerer hjernen og fyller ut. Han viste en video med en tryllekunstner og skifte av farger. Vi som satt i salen ble helt forbløffet over hvor lite vi fikk med oss. Det meste så vi ikke i det hele tatt - kun den lille detaljen vi konsentrerte oss om. 

Det handler i bunn og grunn om et selvbedrag. Sansene våre forer oss med data, dette overstyres av hjernens top-down-kunnskap, sansene våre registrerer svært lite og i grunnen kun det som er nødvendig for å overleve. Resten fyller vi inn selv. 

Vi ser ting i sin kontekst, og liker å tro at farger er absolutte. Men også farger tolkes ut fra sin kontekst. 

Helt til slutt i sitt foredrag kom Tjomlid inn på den farlige vaksinemotstanden som herjer enkelte steder i verden. Konspirasjonsteoretikere har kokt sammen en rekke teorier om hvor farlig enkelte vaksiner er, og glemmer hvor farlig det er ikke å vaksinere seg. Tjomlid viste hvordan statistikker blir misbrukt for å få frem ønskede poenger, og hvor man blander sammen hummer og kanari. Mange alvorlige sykdommers tidligere potensielle dødelighet begrenses f.eks. ved bruk av antibiotika (i alle fall i de deler av verden hvor dette er tilgjengelig), mens utbredelsen som sådan ikke var på retrett før store deler av befolkningen ble vaksinert for å oppnå flokkimmunitet. 

Gunnar Tjomlid snakket om farlig vaksinemotstand (Foto: RMC)

Tjomlid har engasjert seg mye i temaet vaksiner, og han har skrevet mange artikler om temaet i tillegg til det som fremkommer på hans blogg SAKSYNT. Blant annet artikkelen "Faglig desinformasjon om HPV-vaksine" som sto på trykk i Tidsskriftet for Den norske legeforening 21. februar 2012. Så lenge man følger noen grunnleggende retningslinjer for kildebruk, blir man tatt seriøst blant fagfolk, selv om man ikke er medisiner selv! 

Tjomlid understreket at "Vaksiner angår også meg!" og mente at flokkimmunitet er viktig. Blant annet har det vært en del myter rundt HPV-vaksinen, men det som er sikkert er at den virker. 

Når man snakker om at "vaksiner er farlige", er det viktig å ha klart for seg at ingenting er helt ufarlig. Man må imidlertid gjøre en vurdering av risikobalansen, og det er dessuten viktig å være klar over at fravær av vaksine (et "falskt nullpunkt") er mye farligere. Når man tenker vaksinen borte, er det andre risiki som dukker opp. 

Gunnar Tjomlid snakket om vaksiner (Foto: RMC)

Når det f.eks. gjaldt svineinfluensa-vaksinen, døde atskillig færre av svineinfluensa enn av en helt vanlig sesonginfluensa. Den store forskjellen var derimot at dødsofrene var så unge, mens gjennomsnittsalderen på dem som vanligvis dør av sesonginfluensa er over 80 år ... 

Tjomlid nevnte også påstanden om at legemiddelindustrien tjener så utrolig mye penger på vaksiner. I realiteten er det lite penger å tjene på utvikling av vaksiner. Legemiddelindustrien tjener derimot mye mer penger på kosttilskudd og medisiner for behandling av sykdommene (som vi vaksinerer oss mot). Vi bør være glade for at det i det hele tatt er noen som ønsker å utvikle vaksiner. Det blir færre og færre innenfor legemiddelindustrien. 

Farlig vaksinemotstand har blant annet ført til nye tilfeller av meslingeepidemier, som har tatt livet av atskillig flere enn dem som blir skadet av vaksinen. Difteri, en nesten utryddet sykdom, har også kommet tilbake. 

Å så et frø av frykt, er veldig enkelt! Det er bare å komme med en udokumentert påstand. Å reversere tvil og usikkerhet, er derimot vanskelig. Når man skal motbevise en udokumentert påstand, må man legge ned mye arbeid og forskning for å motbevise dette. Mye av skepsisen mot vaksiner bygger på feil statistikk og sviktende og dårlige argumenter. 

Og med dette var et engasjerende og interessant foredrag av nesten tre timers varighet over! Og vi som satt i salen lærte mye vi ikke visste fra før av, og som forbløffet oss. Dette handlet kanskje i særlig grad om evnen til persepsjon. Selv satt jeg igjen med mye respekt for forfatteren og hans prosjekt, som faktisk har en del paralleller til det arbeidet John Færseth har nedlagt i forbindelse med sin bok "KonspiraNorge". Det er virkelig flott at det finnes mennesker som er villig til å engasjere seg så sterkt for å være en motvekt til alt som påstås på nettet og andre steder! Uten disse stemmene kan konspirasjonsteoretikerne fort vinne kampen om "sannheten"! 

En hilsen fra forfatteren til meg (Foto: RMC)

Lise Forfang Grimnes debuterer med ungdomsromanen "Kaoshjerte" 14. oktober 2014

Lise leser fra "Kaoshjerte" (Foto: RMC)

Debuterte med "Kaoshjerte"

I går debuterte Lise Forfang Grimnes som forfatter av ungdomsromanen "Kaoshjerte", en roman som utgis på Aschehoug forlag. Jeg var selvsagt der, siden jeg kjenner Lise fra arrangementskomitéen for bokbloggertreffet, som vi i år gjennomførte for tredje år på rad. 

"Kaoshjerte" er i følge forlaget en bok om 16 år gamle Minja som en dag våkner forslått og uten hukommelse i blokka hjemme på Stovner.

"Hun drømmer om hender som trekker henne ned i en myr, om jenter med kuhaler, om en mann vakker som stjernehimmelen - og plutselig husker hun prisen for å ha besøkt sin forbudte mormor den sommeren: Å miste bestekompisen Josef for evig og alltid.

"Kaoshjerte" er en fortelling som balanserer mellom urban virkelighet og mystikk, og som henter inspirasjon fra norsk og persisk kulturarv. Boka handler om vennskap, røtter og det å ha tillit til seg selv."

Mange hadde møtt frem i forbindelse med bokdebuten
til Lise Forfang Grimnes (Foto: RMC)

Aschehougs kantine var fylt til randen med mennesker som hadde møtt frem for å feire bokutgivelsen sammen med Lise. Det var venner, familie, studiekamerater, forlagsforlag som har bidratt i skriveprosessen m.m. - kort sagt "alle folka mine" som Lise sa med et stort smil. Endelig en anledning til å samle alle på et brett!

Forlagssjef for barn og ungdom, Sverre Henmo, understreket at utgivelsen av den første boka er et minne for livet for enhver debuterende forfatter. Når boka er klar for utgivelse, ligger det uendelig mange omskrivninger bak - i det hele tatt enormt mye arbeid! Nå er boka endelig ferdig, og nå er det leserne som skal bedømme den. Forfatteren selv må være forberedt på ett spørsmål  som vil komme i uendelig mange varianter i tiden fremover: "Skriver du på noe nytt?" "Hva holder du på med nå?" osv. 

Forlagssjefen for barn og ungdom og Lises redaktør hadde
innlegg før Lise slapp til. (Foto: RMC)

Lises redaktør i Aschehoug har vært Mari Redtvedt Røed, og Lise takket henne for all hjelp, tålmodighet og støtte i prosessen, som har vært lenger enn hun nok hadde forestilt seg på forhånd. Lise fortalte at hun har jobbet med boka i tre år, men hun har på en måte likevel hatt stoffet til den med seg helt fra hun var ung og hadde sommerjobb som budeie noen somre på en seter. 

Mari Redtvedt Røed sa at boka fikk henne til å tenke på sin egen ungdom og at Minja er en skikkelse man blir glad i og gjerne skulle ønske man hadde som venn. Hun mente at det er godt gjort å klare å skape en slik skikkelse i litteraturen.

Endelig er samarbeidet mellom Lise og hennes forlegger
fullbyrdet! (Foto: RMC)

Det var en ramme rundt arrangementet som var nøye avstemt med alt hva Lise har vært opptatt av i de siste årene - i særdeleshet i forbindelse med sitt engasjement i Ung fortellerscene og interessen for norske folkeeventyr. 

Ylva sang innledningsvis en gammel norsk sang, som Aleksander Lykke har skrevet om spesielt med tanke på Lises bokutgivelse av "Kaoshjerte". Dessuten var det tre unge jenter som bidro med hver sin fortelling - den ene historien mer spektakulær enn den neste. 

Underveis i skriveprosessen trengte Lise hjelp til å finne ut hvordan det er å være ung på Stovner, og hun trengte å få innblikk i persisk kultur. Mange er dem som velvillig har stilt opp for henne, og disse ble behørig takket. Ja, de var til stede under boklanseringen, alle sammen!

Silje Risøy Helgerud har bidratt underveis. (Foto: RMC)

Dessuten har både venner og bekjente, slik jeg forsto det, stilt opp og lest manuskriptet underveis; blant annet Silje Risøy Helgerud, medlem av bokblogger-arrangementskomiteen og kvinnen bak bloggen Siljes skriblerier. 

Å lage tittel til boka var vanskeligst, fortalte Lise. Til slutt ble det "Kaoshjerte", en tittel vi som var til stede absolutt fikk inntrykk av at forfatteren selv var fornøyd med. 

Lise takket spesielt mannen sin som har støttet henne hele veien - også da hun for 10 år siden sa opp sin faste jobb for å bli kulturformidler. 

Til slutt leste Lise selvsagt fra boka si, og hun stoppet akkurat der det ble som mest spennende ... mens hun smilte lurt. 

Det ble en flott feiring av debutanten av "Kaoshjerte", og nå ser jeg i grunnen bare frem til å få lest boka! 

Jeg tok noen bilder under feiringen og disse kan du se nedenfor! 

Enjoy! 

Venner og bekjente hadde møtt frem.  (Foto: RMC) 

Ylva - hun som sang på arrangementet. (Foto: RMC)

Venner fra bokblogger-"bransjen" (Siljes skriblerier og Elikken).  (Foto: RMC) 

Det flotte bokomslaget, som signaliserer en hel
del mystikk og spenning. (Foto: RMC)

Aner vi en lettet og glad forfatter? (Foto: RMC)

Listen over alle som skulle takkes var lang! (Foto: RMC)

På godt norsk: stinn brakke! (Foto: RMC)

Mange fortellertalenter bidro med underholdning. (Foto: RMC) 

Et eksotisk innslag (Foto: RMC)

Lise leste fra boka si. (Foto: RMC) 

Men så var det stopp - midt i det mest spennende!
Foto: RMC) 

Nå gjenstår bare resten: at mange lesere skal finne
frem til akkurat denne boka! (Foto: RMC)

Pølser og politikk hos Cappelen Damm 2. april 2014

Bernt Gran (Foto: Cappelen Damm)

Galskap og utilregnelighet

2. april i år ble Bernt Grans bok "Hundreår med hodebry. Utilregnelighetens historie" lansert i Cappelen Damms lokaler - som ledd i et nokså bredt anlagt program som blant annet innbefattet temaer som galskap versus normalitet, debatt om tilregnelighetsbegrepet i norsk strafferettspleie, visning av en kortfilm om elektrosjokk-behandling osv. En kronikk med tittelen "Kriminell galskap" ført i pennen av Bernt Gran sto for øvrig på trykk i Dagens Næringsliv 1. april. Kronikken er inntatt på Cappelen Damms blogg.

Beate Grimsrud (Foto: Cappelen
Damm)

Om lag 300 mennesker hadde møtt opp til arrangementet, som ble innledet med at forfatter Beate Grimsrud leste fra noen av bøkene sine; bl.a. om en episode om beltelegging og et etterfølgende allmøte i "En dåre fri", noen bruddstykker fra hennes siste bok "Evighetsbarnen" som kommer ut til høsten, og til sist teksten "Det var 5 millioner som ikke gjorde det" fra "Søvnens lekkasje". Den siste teksten gjorde et sterkt inntrykk på forsamlingen!

Deretter ble det paneldebatt, og debattantene var advokat John Christian Elden, rettspsykiater Kjersti Narud og forfatter og historiker/jurist Bernt Gran. VG-journalist Anders Giæver ledet debatten.

Gran har i sin bok om utilregnelighetens historie tatt utgangspunkt i den historiske aksepten for at gale mennesker ikke kan straffes, fordi de ikke vet hva de driver med. Derfor er det heller ikke noe poeng i å straffe dem. 

Paneldeltakerne (Foto: Cappelen
Damm)

Det norske utilregnelighetsbegrepet er veldig snevert fordi det bygger på at det må foreligge psykose hos lovovertrederen. Mange mentalt syke faller derfor utenfor. Dette fører paradoksalt nok til at psykisk syke (som ikke var psykotiske i gjerningsøyeblikket) som har begått relativt banale lovovertredelser, må straffes, mens de i stedet kunne trengt behandling. 

Underveis i debatten kom man inn på Lex Breivik, en lov som innførte strengere sikkerhetsnivå innenfor psykisk helsevern - for å sikre seg i tilfelle retten skulle komme til at Breivik skulle bli vurdert som utilregnelig. Loven innebar et inngrep i menneskerettighetene til psykisk syke som sitter inne og som er under psykisk helsevern. Nå fikk man likevel ikke bruk for denne lovbestemmelsen, for Breivik ble jo som kjent ansett tilregnelig og kunne dermed straffes på ordinær måte ... 

Elden påpekte at her ble loven tilpasset saken og ikke omvendt. "Prosessloven gjelder så langt den passer - det smaker ikke godt", mente Elden. 

Vi har ikke helt rømningssikre anstalter i dag, og målet er tross alt at syke folk skal bli friske. Mange som sitter i våre fengsler i dag er psykisk syke og noen er også farlige, uttalte Elden. 

Mange dømte er ikke psykisk syke i strafferettslig forstand, men er preget av langvarig rusmisbruk. I følge Elden burde vi bekymre oss mer om hvordan vi tar vare på disse. 

Bernt Gran mente at de groveste forbrytelsene ender med tilregnelighetsdommer, mens utilregnelighetsdommene er forbeholdt "de mislykkede attentaters menn". 

Elden trakk frem landssvikoppgjøret, og opplyste at hans bestefar var justisminister mens oppgjøret pågikk. I årene 1945 - 1947 sørget han for at en rekke dødsdommer kunne finne sted, til tross for at han selv hadde en sterk motstand mot dødsstraff. Etter 1947 ble de fleste dødsdømte benådet. 

Publikum (Foto: Cappelen Damm)

Bestefaren mente at dødsstraff var det eneste som gjaldt de første par årene etter krigen, for "ellers ville Norge ha gått i revolt". Elden stilte det retoriske spørsmålet om hva som ville ha skjedd dersom Quisling hadde blitt ansett utilregnelig, mens Hamsun hadde blitt ansett tilregnelig. Quisling var en mann med grandiose tanker om seg selv, og han hadde mest sannsynlig en alvorlig diagnose. Like fullt ble han dømt til døden, ansett som tilregnelig. Mens Hamsun var en høyt elsket forfatter som gikk litt vill - ham måtte man unnskylde! Så ble han også ansett å ha varige svekkede sjelsevner ... Etterpå skrev Hamsun den fantastiske boka "På gjengrodde stier" ... En bok som neppe kan sies å være skrevet av en gal mann!

I Norge er det altså slik at man frikjennes dersom man var psykotisk i gjerningsøyeblikket, og da blir man underlagt psykisk helsevern i stedet for å bli straffet. I Sverige er det annerledes. Er man skyldig eller ikke skyldig? Hvis svaret er ja, tas det stilling til om man var tilregnelig eller ei. Konklusjonen blir deretter enten straff eller psykisk helsevern. I USA blir man enten ansett som gal og da slipper man aldri ut, eller man er "heldig" og blir dømt til livsvarig fengsel ...

Bernt Gran

Panelet fikk spørsmål om psykiaterne har for mye makt. Bernt Gran mente det. Han er ikke sikker på at det medisinske prinsippet er riktig - dvs. at dersom du er syk, så er du uskyldig. Elden mente at psykiaterne har makt, men at det er naturlig - rett og slett fordi medisinske råd i en strafferettsprosess er helt nødvendig. 

For å bli ansett utilregnelig skal man i prinsippet ikke skjønne konsekvensene av det man gjør, fordi man ser på verden med litt andre øyne enn andre. Sykdommen påvirker handlingene, slik at den syke ikke skjønner hva han faktisk gjør. 

Elden mente at det er et problem når en person er frikjent på grunn av utilregnelighet, men ikke kan behandles, og overføres til fengsel på ubestemt tid. I realiteten snakker vi da om oppbevaring av mennesker, og "det smaker ikke godt". 

Kan det være en fordel å bli dømt utilregnelig? Her var panelet nokså samstemte i at det er det vanligvis ikke, fordi man da får en straff uten noen sluttdato. 

Avslutningsvis ble det en hel del diskusjon rundt Breivik-dommen, før hele arrangementet ble avsluttet med kortfilmen "Elektrosjokk" og intervju med regissør Solveig Melkeraaen, som til høsten er klar med filmen "Flink pike", som handler om henne selv og hennes depresjoner. 

Jeg kjøpte selvsagt Bernt Grans bok, som jeg leser med stor interesse for tiden!

---------------------------------

Neste Pølser og politikk-arrangement hos Cappelen Damm finner sted 13. mai 2014 kl. 19.00.