"Sonja" (Regissør: Anne Sewitsky)

Et rettferdig portrett av Sonja Henie?

Sonja Henie (f. 1912 d. 1969) var en norsk kunstløper som hevdet seg sterkt internasjonalt. Hun vant sitt første OL-gull som 15-åring, og forsvarte tittelen både i 1932 og 1936. (Kilde: Wikipedia) Da hun var på topp, fikk hun tilbud om en alternativ karriere i Hollywood, i første rekke med isshow-turneer og senere som filmskuespiller. I en periode var hun verdens best betalte filmskuespiller, inntil karrieren var nedadgående og hun vendte tilbake til Norge. Her giftet hun seg med skipsreder Niels Onstad. Historien om deres kunstsamling som ble donert til stiftelsen Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden er for øvrig velkjent. 

Filmen "Sonja" handler om Sonja Henies liv - fra hun som ei lita jente jobbet iherdig for å bli en kunstløper å regne med, gjennom hennes legendariske filmkarriere i USA, etterfulgt av noen strategisk dårlige valg som førte til at filmkarrieren og pengene tok slutt. 

Kritikken mot filmen har gått på at Sonja Henie fremstilles nærmest som et monster, nokså ensidig usympatisk og med få eller ingen formildende trekk. I den grad hun viser følelser utover ekstatisk glede over sin egen fortreffelighet, går det stort sett i selvmedlidenhet. Hun hersjer med omgivelsene sine, skjeller ut folk, kaller folk som ikke leverer som forventet "et null" osv., osv. Hva er sant? Jeg har ingen formening om dette selv, fordi jeg ikke kjenner historien om hvem Sonja Henie egentlig var. Jeg vil imidlertid anta at alt ikke kan være dratt ut av løse luften. Samtidig må det erkjennes at Henie levde i en tid der forventningene til kvinner var at de skulle gifte seg og få barn, og leve prektige liv uten skandaler. Sonja Henie passet ikke inn i dette bildet, der hun tok for seg av menn, levde ut sine lyster, ikke fikk barn og viste sider av seg selv som - dersom hun hadde vært en mann - neppe hadde fått noen til å heve på et øyenbryn. Dømte samtiden henne for hardt?  

Fra ett av de spektakulære skøytenummerne i filmen

"Sonja" inneholder spektakulære skøyteshow og gir et interessant innblikk i datidens jetset-liv. Så lenge alt gikk bra, strødde Henie rundt seg med penger og var raus som få. Da pengene tok slutt, ble hun stående ganske alene og uten venner. Hun trodde at hun skulle klare å skape seg en karriere uten en impresario, men det viste seg å være vanskeligere enn hun hadde sett for seg. Da var det imidlertid for sent å krype tilbake til korset ... Hennes stolthet ble hennes bane. 

Det er norske Anne Sewitsky (f. 1978) som har regissert filmen. De fleste kjenner nok henne fra TV-serien "Himmelblå" (2008), og kanskje også fra "Koselig med peis" (2011). "Sonja" har noe storslagent over seg, og jeg synes at skuespiller Ine Marie Wilmann er god i sin rolletolkning av skøytedronningen. Svakheten ved filmen er likevel at vi tvinges til å ta stilling til hvem Sonja Henie var, uten å ha forutsetning for å vite hva som var den egentlige sannheten om henne. Det jeg sitter igjen med er historien om et fall, mens historien om stjernen Sonja kommer helt i skyggen. Er det rettferdig overfor Sonja Henie? Jeg vet ikke ... 

Jeg anbefaler filmen, men oppfordrer til å tenke litt kritisk over hva vi blir presentert for. 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Sonja
Nasjonalitet: Norge
Språk: Norsk og engelsk
Sjanger: drama
Skuespillere: Ine Marie Wilmann (Sonja Henie), Pål Sverre Valheim Hagen (Niels Onstad) m.fl. 
Spilletid: 111 min.

"Mordene i Kongo" (Regissør: Marius Holst)

Historien om Moland og French i Kongo

"Mordene i Kongo" er en av fjorårets norske filmer som jeg valgte ikke å prioritere å få med meg på kino. Likevel har jeg aldri vært i tvil om at jeg ville se denne filmen, selv om den har fått noe vekslende kritikker. Her om dagen fant jeg den som DVD på Platekompaniet, og jeg så den samme dag.

Sommeren 2009 ble nordmennene Joshua French (f. 1982) og Tjostolv Moland (f. 1981) arrestert i Kongo. De ble anklaget for drap på Abedi Kasongo og spionasje av kongolesiske myndigheter. Begge ble dømt til døden, men på litt ulikt grunnlag. 

Mens French og Moland satt i fengsel, jobbet norske myndigheter med å få dem utlevert til Norge. Før de lyktes med dette, døde Moland på cellen, og French ble tiltalt for drap på ham - til tross for at alt tydet på at han hadde tatt sitt eget liv. French ble løslatt i 2017, etter at norske myndigheter hadde gitt flere titalls millioner i bistandsstøtte til Kongo. 

Det er denne historien filmen "Mordene i Kongo" er basert på. 

Det er Marius Holst som har regissert filmen. Fra før av er han spesielt kjent for sin filmdebut i 1994 - "Ti kniver i hjertet" - og for filmen "Kongen av Bastøy". Holst er virkelig en regissør å regne med innenfor norsk film. 

Jeg må innrømme at jeg ikke hadde veldig store forventninger til denne filmen, men jeg ble faktisk svært positivt overrasket. Selv om jeg aldri har vært i Kongo, opplevde jeg miljøskildringene som realistiske og troverdige. Scener fra bushen er filmet i bushen, og scener fra rettssakene stemmer med det jeg husker å ha lest i avisene mens saken pågikk. Her levnes kongolesiske myndigheter liten ære, fordi hele rettssaken bar preg av prestisje og et ønske om å ofre noen for å sette seg i respekt internasjonalt. I stedet skjedde det stikk motsatte. Samtidig oppnådde kongolesiske myndigheter utvilsomt noe av det de var ute etter: penger fra norske myndigheter, selv om dette ikke artet seg som de løsepengene de i utgangspunktet forsøkte å presse frem. 

Aksel Hennie og Tobias Santelmann i rollene som Joshua French og Tjostolv Moland

Kritikken mot filmen har jevnt over gått på at vi aldri får vite hvilke motiver French og Moland hadde for i det hele tatt å befinne seg i Kongo. Selv tenker jeg at dette fikk ingen vite. Moland vil selvsagt aldri kunne forklare seg om dette siden han er død. French har heller ikke fortalt åpent og ærlig om sine motiver, men har reist land og strand rundt med et foredrag for å renvaske seg selv. I filmen får vi aldri egentlig noen svar. Filmens styrke er samtidig at det meste er åpent. Drepte disse guttene sin sjåfør Abedi Kasongo, eller gjorde de ikke det? Se det ... det får vi aldri vite ... Det vi uansett kan være sikker på er at det ikke var tale om to søndagsskolegutter som reiste avgårde til Afrika utelukkende i den hensikt å oppleve litt spenning. De hadde en "mission", og dette innledes filmen også med. 

Noe av det mest interessante med filmen er å følge utviklingen fra guttene ble arrestert og frem til French ble løslatt. Særlig i den tiden da det åpenbart gikk nedover med Moland og hans psyke. Dette er glitrende skildret gjennom Tobias Santelmanns rolletolkning av Tjostolv Moland. Jeg vil også fremheve Aksel Hennies rolletolkning av Joshua French, der han underveis kommer med tildels nokså motstridende uttalelser som sår tvil om French` karakter. Dette er ingen heltehistorie! 

Alt i alt er dette er film jeg vil anbefale! Her synes jeg nemlig at norsk film har lykkes godt med å fortelle en viktig historie. 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Mordene i Kongo
Nasjonalitet: Norge
Språk: Norsk og engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Aksel Hennie (Joshua French), Tobias Santelmann (Tjostolv Moland), Ine F. Jansen (Ane Strøm Olsen fra UD), Dennis Storhøi (Morten Furuholmen) m.fl.
Spilletid: 123 min.

"Den skyldige" (Regissør: Gustav Möller)

Danmarks bidrag til Oscar beste utenlandske film 2019

"Den skyldige" er danske Gustav Möllers debutfilm som filmregissør. Jeg ble oppmerksom på filmen da jeg fanget opp at dette er Danmarks bidrag til konkurransen om Oscar i kategorien beste utenlandske film, og at filmen er på shortlisten allerede. De fem filmene som blir nominert, offentliggjøres 22. januar. 

Asger Holm (spilt av Jakob Cedergren) er en politimann som er tatt ut av vanlig tjeneste og som sitter i en alarmsentral og svarer på 112-henvendelser fra publikum. Utover i filmen får vi gradvis mer innblikk i hvorfor han er tatt ut av den vanlige tjenesten og skal møte i retten dagen etter. 

Mange av innringerne presenterer nokså banale problemstillinger. Som en mann som nettopp har blitt ranet av en prostituert som han selv har sluppet inn i bilen sin ... Som en kvinne som har ramlet av sykkelen sin og skadet et kne ... Det er trivielt rutinearbeid, som står i grell kontrast til å være der det skjer selv. Inntil han blir oppringt av en kvinne (Iben), som åpenbart later som om hun ringer til datteren sin. Asger aner et alvorlig kidnappingsdrama, og han setter alle kluter til for at kvinnen skal opprettholde forbindelsen og at han og politiet skal finne ut hvor hun er og komme henne til unnsetning. 

Asger har nettopp mottatt en oppringning fra Iben

Saken skal imidlertid vise seg å være atskillig mer kompleks enn hva Asger og de han involverer har mulighet til å skjønne til å begynne med. Han involverer seg sterkt i kvinnens skjebne, og bruker alle midler - også ulovlige - for å komme til bunns i saken. Gradvis skal etterforskningen gjøre ham i stand til å se seg selv og sine egne ugjerninger i et annet lys, og få ham til å innse hva som er viktigst - å redde denne kvinnens liv eller sin egen ære ... 

All handling i filmen foregår i alarmsentralen, og det er Jakob Cedergren i rollen som politibetjent Asger som bærer hele filmen. De fleste scenene handler om at han sitter i telefonen og snakker med folk. Vi hører kun stemmene til dem Asger er i kontakt med.  Likevel er dette er ulidelig spennende drama, som gjør at man som seer nærmest holder pusten inntil alle puslebitene har kommet på plass. Nettopp dette er det unike ved denne filmen, og jeg er ganske sikker på at det er dette fortellergrepet som har gjort at akkurat denne filmen har hevdet seg skarpt i konkuransen med mange andre filmer. 

Tankene går til rettssaken han skal møte opp i dagen etter. Hva er det han
har gjort?

Jakob Cedergren gjør en formidabel rolletolkning i denne filmen, som er nervepirrende fra begynnelse til slutt. Denne gangen er det ikke de dramatiske ytre omstendighetene som utgjør filmens virkemidler, men utfordringen av våre egne fordommer, kjønnsstereotypier og forutinntatte holdninger. Det er ikke alltid slik at scenene trenger å være spekket av hvinende bildekk i brå svinger, eller intense skyteepisoder for å bli ulidelig spennende. Når vi tror vi har skjønt alt, det vil si hvem som er den skyldige, opplever vi plutselig å få alt fullstendig snudd på hodet.  En meget god og velspilt film, som jeg anbefaler sterkt!

Denne filmen hadde Norgespremiere på kino i midten av august i fjor, og den er nå tilgjengelig på DVD. Den er vel verdt din tid!

Innspilt: 2018
Originaltittel: Den skyldige
Engelsk tittel: The guilty
Nasjonalitet: Danmark
Språk: dansk
Sjanger: Drama/thriller
Skuespillere: Jakob Cedergren (Asger Holm), Jessica Dinnage (Iben), Johan Olsen (Michael), Morten Suurballe (innringer fra Skelbækgade) og Laura Bro (journalist)
Spilletid: 1 t 25 min.

"Føniks" (Regissør: Camilla Strøm Henriksen)

Når mor er deprimert og ruser seg på piller og alkohol

Den norske filmen "Føniks" åpnet New Nordic Films under Den norske filmfestivalen i Haugesund i august i år. Filmen hadde verdenspremiere under filmfestivalen i Toronto 7. september i år, og der ble den lagt merke til. "Heartbreaking and courageous" ble det blant annet uttalt, og man mente dessuten at Camilla Strøm Henriksens regissør-debut var verdt å følge med på. "Føniks" hadde Norgespremiere i går, og jeg så filmen på kino i dag. 

Camilla Strøm Henriksen (f. 1968) er først og fremst kjent som skuespiller, men hun har også regissert et par kortfilmer og et par TV-serier. "Føniks" er hennes første spillefilm. 

Maria Bonnevie (f. 1973) har hovedrollen i "Føniks". Her spiller hun den psykisk syke moren Astrid, som medisinerer seg selv med en cocktail av piller og alkohol. Hun er ikke i stand til å holde på en jobb, og det meste av tiden tilbringer hun i senga. Hun sover bort dagene, og er ikke til stede i barnas liv. I sine våkne øyeblikk sitter hun enten og røyker i senga, eller gjør seg klar for å gå på by´n. Humøret svinger og hun er deprimert, og de to barna, 13-årige Jill (spilt av Ylva Bjørkaas Thedin) og broren Bo på 7-8 år, må stort sett klare seg selv. De er selvsagt glad i moren sin, men mest av alt går de på tå hev rundt henne for å unngå å påkalle hennes vrede. Vreden kommer nemlig like brått og uventet hver gang.

Jill tror at kaken i kjøleskapet er til hennes bursdag, men moren har kjøpt den
for å feire seg selv og den jobben hun er sikker på at hun kommer til å få.

Det nærmer seg Jills 14 årsdag, og moren er innkalt til et jobbintervju. Jill tar seg av alt det praktiske i huset. Hun sørger for å få broren på skolen, lager mat, rydder og ordner. Hun er pliktoppfyllende og flink, og er i praksis den som holder det gående når moren ligger nede for telling. Jill er spent. Vil moren klare å stable seg på beina slik at hun kommer seg på jobbintervjuet? Og hva med bursdagen hennes? Kommer den til å bli ålreit? For ikke å bli så forferdelig skuffet, skrur hun forventningene ned til et minimum. Det som holder henne oppe tross alt, er at faren har lovet å komme. 

Maria Bonnevie i rollen som Astrid

Så skjer det noe helt forferdelig, og Jill klarer ikke å forholde seg til det. Så kommer faren, som det alltid følger mye moro med når han en sjelden gang dukker opp ... Men han er ingen stayer, han heller. Han er mer som en snill onkel, som er fantastisk i noen få timer, før han igjen forsvinner og blir borte i månedsvis. Han spiller nemlig trompet i et jazzband som er på turné en gang og bestandig ... Og han mener selv at han ikke er skapt for familie og faste forhold. 

Jill i den flotte kjolen hun har fått av faren sin i bursdagsgave

"Føniks" er en sørgelig film om omsorgssvikt i et hjem med en psykisk syk mor og hennes to løvetannbarn. Skildringen av hvordan barna takler alt det umulige kan ikke unngå å berøre oss dypt. De er så ressurssterke, de to barna. Og alt hva de må tåle av usikkerhet! Det verste er at moren i det ene øyeblikket er kjærlig, for i det neste å være kald og avvisende. Den iboende lojaliteten til og troen på at de voksne skal ordne alt, tross alt, er rørende beskrevet - også når sviket er så stort at det vel egentlig ikke kan bli verre ... Jill stiller opp for de voksne, tar voksenrollen selv når dét trengs, og sørger for at fasaden utad er upåfallende. Dermed mister de to barna også muligheten til å få hjelp fra folk utenfor familien. For hva vil skje dersom andre skjønner hvor galt fatt det er der hjemme? Da vil antakelig hele tilværelsen for alvor rase sammen. Tror jeg at Jill tenker, der hun hele tiden forsikrer bekymrede voksenpersoner om at alt er ok hjemme hos dem ... Men hvorfor godtar de Jills forsikringer? 

Jeg er imponert over skuespillerprestasjonene til barna i dette familiedramaet. Maria Bonnevie innfrir - som forventet - i rollen som moren til Jill og Bo. Den halvmørke leiligheten som familien bor i, medvirker til å gi scenene i filmen et nokså dystert og deprimerende preg. Og kontrasten mellom den sjuskete moren og den ulastelig kledte faren er slående, men forskjellen mellom dem utviskes gradvis etter som dramaet utvikler seg. For faren er vel egentlig bare en lasaron, han også, selv om han går rundt i en flott hvit dress. Likevel - også her hefter det største sviket ved den av foreldrene som faktisk burde og kunne gripe inn, men ikke gjør det. 

Det var svært stille i kinosalen da rulleteksten kom. Vi var sterkt berørte, vi som satt i salen.

Denne filmen anbefaler jeg varmt! 

Innspilt: 2018 
Originaltittel: Føniks
Engelsk tittel: Phoenix
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk
Sjanger: Drama
Skuespilere: Maria Bonnevie (Astrid), Ylva Bjørkaas Thedin (Jill), Sverrir Gudnason (faren), Casper Falch-Løvås (Bo) m.fl. 
Spilletid: 1 t 28 min.

"Skjelvet" (Regissør: John Andreas Andersen)

Når hovedstaden ødelegges av jordskjelv ...

Det er tre år siden "Bølgen" hadde Norgespremiere. Dette var en film som overrasket positivt og som opererte med filmeffekter vi ikke hadde sett maken til i norsk film tidligere. Og jeg som egentlig for lengst var litt lei av å se Kristoffer Joner i film etter film, konkluderte med at han her gjorde en av sine beste rolletolkninger noen sinne. 

"Skjelvet" er en frittstående oppfølger av "Bølgen". Nå er det ikke Geirangerfjorden som er truet av en tsunami-bølge, men hovedstaden som er truet av jordskjelv. Det har gått tre år siden oversvømmelsen av Geirangerfjorden, der om lag 250 menneskeliv gikk tapt. Geologen Kristian og hans kone Idun har gått fra hverandre. Han er igjen i bygda, skjelvende som et nervevrak fordi han fremdeles er preget av det som skjedde for tre år siden. Hun og barna har flyttet til Oslo, og Idun har fått seg jobb i toppetasjen av Hotel Plaza. 

John Andreas Andersen (f. 1971) debuterer som regissør med denne filmen. 

I filmens åpningsscene er vi vitne til at Kristian møter opp i Skavlan for å fortelle om det som skjedde i Geirangerfjorden. Han er en rikshelt, for uten hans innsats ville enda flere mennesker ha dødd. Han er ytterst ubekvem i rollen. 

Datteren Julia kommer på besøk, men Kristian ender med å sende henne tilbake til sin mor. Han er knapt i stand til å ta vare på seg selv, og aller minst et barn. Etter at datteren har dratt, ser han at en tidligere geolog-kollega har ringt ham. Dette får ham til å bli oppmerksom på en pakke fra den samme geologen. Samtidig overhører han på radioen at det har skjedd noe i Oslo-tunnelen, og at den nå er stengt. Geologen er død - mens han var på oppdrag i tunnelen. Etter å ha lest gjennom dokumentene i pakken, bestemmer Kristian seg for å reise til Oslo. Han oppsøker Idun.

Kristoffer Joner i rollen som geologen Kristian

Etter at Kristian har ankommet Oslo begynner han å gjøre sine egne undersøkelser, blant annet i geolog-kollegaens dødsbo (med velsignelse fra hans datter). Han blir raskt overbevist om at det er et jordskjelv på gang i hovedstadsområdet. På tross av iherdige forsøk på å overbevise myndighetene som overvåker rystelser i jordoverflaten i Norge, får han intet gehør. Alle tolker hans utspill som overspenthet etter katastrofen i Geirangerfjorden tre år tidligere. Selv ikke da grunnen under Operaen rister og strømmen går, er det noen som vil høre på ham. Alt bortforklares med konstruksjonsfeil. 

Så begynner grunnen under Oslo for alvor å bevege seg og et giga-jordskjelv er på vei. Kristian sender sms´er til Idun som befinner seg i toppetasjen av Plaza, og til sønnen som befinner seg på Blindern. Men heller ikke de tar ham alvorlig. Inntil det går opp for dem at det faktisk er alvor denne gangen ... I mellomtiden går hele hovedstadsområdet i fullstendig oppløsning ... 

Postgirobygget velter innover Hotel Plaza

Jovisst ble jeg imponert over filmeffektene i denne filmen, som egentlig har alt som skal til for å bli en kino-suksess. Og kino-suksess har det også blitt. Det er fint for norsk film! Selv ble jeg likevel ikke overbegeistret av denne filmen. Denne gangen ble jeg f.eks. ikke imponert over Kristoffer Joners skuespillerprestasjoner, og jeg opplevde at hendelsesforløpet ble en smule forutsigbart. Antakelig fordi filmen så åpenbart er bygget på samme lest som "Bølgen". Dessuten fremstår en del av replikkutvekslingene som ganske platte og lite troverdige. Som da far og sønn møtes for første gang på lenge, og sønnen og kjæresten bare går. Som da lederen fra myndighetene, som iherdig benekter Kristians mange forsøk på å overbevise om at det er et jordskjelv på gang, lirer ut av seg den patetiske kommentaren "Jeg gjør bare jobben min." Redningsaksjonen i toppetasjen av Plaza er spektakulært skildret, men samtidig trodde jeg ikke helt på det. Dermed forsvant både spenningen og mystikken for mitt vedkommende. 

Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke representerer flertallets syn på denne filmen, og derfor oppfordrer jeg deg i stedet til å se filmen selv og ikke legge all verdens vekt på min oppfatning av den. Norsk film fortjener all oppmerksomhet den kan få, men "Skjelvet" kommer uansett ikke til å nå opp i konkurranse med internasjonale filmer. Filmeffekter i seg selv er nemlig ikke nok, og dette kan utlandet bedre enn oss. Akkurat dét er jeg veldig sikker på! 

Jeg er lunken til denne filmen. 

Jeg så "Skjelvet" på kino. Det er fremdeles mulig å få sett den på kino, for det er lite som tyder på at publikumstilstrømningen avtar med det første. 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Skjelvet
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk 
Sjanger: Thriller
Skuespillere: Kristoffer Joner (Kristian), Ane Dahl Torp (Idun) m.fl.
Spilletid: 1 t 46 min.

"Per Fugelli - Siste resept" (Regissør: Erik Poppe)

En rørende, tankevekkende og klok film!

Per Fugelli (f. 1943 d. 2017) var en norsk lege og professor i sosialmedisin ved Universitetet i Oslo. Aller mest kjent var han nok likevel som en aktiv og ivrig samfunnsdebattant, særlig når det var tale om "flokken vår", holdninger rundt våre nye landsmenn, innstillingen til annerledeshet og utenforskap - og sist, men ikke minst, døden. Dessuten er han kjent for sin tversoversløyfe!

Per Fugelli er født og oppvokst på Jæren. I en periode av sin karriere var han distriktslege i Røst, og dette stedet hadde hele hans liv en helt spesiell plass i hans hjerte. 

Fugelli utga en rekke bøker - blant annet med tematikk rundt helse og verdighet, helse og frihet, helse og prestasjon/perfeksjon etc. Han utga blant annet en bok med tittelen "Døden, skal vi danse?" i 2010 og "Per dør" i 2017. 

Utallige ganger tordnet Fugelli mot politikere som fremmer og normaliserer fremmedfrykt. Vi bor nemlig i ett av verdens rikeste land - i et land det er helt greit å dø i, fordi vi ikke trenger å frykte at de vi er glad i skal lide på grunn av krig eller annen elendighet etter at vi er borte. Vi kan derfor ta det helt med ro! Det går bra! Så hvorfor all denne angsten for det motsatte?

Jeg må nok medgi at jeg på et tidspunkt fikk litt overdose av Fugelli`s retorikk. Kanskje kjente jeg på at det ble litt for selvgodt, dette budskapet hans? Likevel har jeg kjent en dragning mot filmen om hans siste halvannet år i levende live, den som Erik Poppe står bak: "Per Fugelli - Siste resept". Det angrer jeg ikke på! For en film! Og for en mann! 

At filmen om Per Fugelli er velregissert når Erik Poppe står bak, er selvsagt ikke annet enn å forvente. Han står nemlig for meget god kvalitet, og jeg oppfatter ham aldri som spekulativ når han behandler alvorlige eksistensielle spørsmål i filmens verden. Erik Poppe (f. 1960) står bak filmer som "De usynlige" (2008), "Tusen ganger god natt" (2013), "Kongens nei" (2016) og "Utøya 22. juli" (2018) - bare for å nevne noen. (Samtlige linker peker til tidligere omtaler av hans filmer her på bloggen.)

Per Fugelli ved familiens hus i Røst.

I filmens åpningsscene knyter Per Fugelli sin berømte sløyfe. Han prøver å forklare hva han gjør, men da får han det ikke til. Han fremstår så sjarmerende og liketil, der han påpeker at dette er det eneste vanskelige han virkelig kan - og så får han det likevel ikke til. Inntil han bare gjør det - fort og automatisk - og da går det helt fint. 

Fugelli vet at han skal dø. Han har fått påvist to store svulster i hodet. Senere skal det bli flere. Selvsagt har han dødsangst - særlig for at han skal ende med ulidelige smerter på slutten og ikke skal kunne velge selv å få det overstått. Han kjenner lettelse ved at han tross alt har en viss kontroll. Han står nemlig på store doser med steroider, som ved for rask seponering vil være dødelig ... 

Underveis følger vi Per og kona Charlotte, som forsøker å leve så normalt som mulig, og ikke la sykdommen ta for stor plass, slik at de kan kjenne på livets gleder. Til vanlig bor de på Tøyen/Grünerløkka, men de tilbringer mye tid på Røst og også en del på Jæren. I og med at ekteparet har beholdt et hus i Røst, vedvarer det nære forholdet til lokalbefolkningen helt til det siste. Dette kommer tydelig frem i en rørende scene mot slutten av filmen, der Per og Charlotte sitter i kirken og blir sunget for. 

En livsbejaende mann!

Dersom man sitter med en opplevelse av en mann som tok seg selv litt for høytidelig mens han levde, blir dette grundig tilbakevist i filmen. Visst var han forfengelig - det legger han heller ikke skjul på. Kanskje handlet det aller mest om å gjøre ting ordentlig ... ? Men den som flirte mest av (eller med?) en lokal skikkelse på Røst, og som den eneste (!) nektet å møte frem da Per fikk tildelt en pris for sin betydning på stedet, fordi "han hadde hørt nok av Fugelli" ... det var Per Fugelli selv. Han drodler også rundt sin rolle som samfunnsdebattant, og er smertelig klar over at det er mange ulike oppfatninger av ham. Uten at det ser ut til å gjøre ham noe som helst. 

Og mens fokuset er på Per Fugelli´s stadig skrantende helse, så skjer det nærmest utenkelige . Charlotte får hjerteinfarkt, og plutselig er det hun - ikke han - som risikerer å dø først. Dette blir en vekker for dem begge. Så skjørt er livet, og ingen vet hva morgendagen bringer. Per skjønner nå mer hvordan kona hans har det. Han har jo "bare" vært døende i sånn ca. syv år ... 

Sønnen Aksel dukker også opp. Han leser gjennom farens manus til den siste boka "Per dør". Han kritiserer deler av den, og opplever at det blir litt dårlig stemning et par dager. Men, som han sier, det er viktig at han tør å ta til motmæle overfor faren, fordi det ikke er så mange andre som våger. 

En mann som prøver å leve intenst, inntil det siste.

Nesten helt til det siste holder Per Fugelli forelesninger på universitetet. I en scene kommer det to unge kvinner frem til ham - en etnisk norsk kvinne og en muslimsk (annengenerasjons?) innvandrerkvinne. Den ene spør ham om hva han tenker er meningen med livet. Som om det bare fantes ett svar på et så eksistensielt spørsmål ... Per tenker seg om, og så sier han nettopp det - at det ikke finnes bare én ting, men mange. Det er kona, sønnen, barnebarn, naturen, å bety noe, å få bruke sine talenter ... 

Hva sitter jeg så igjen med etter å ha sett denne filmen? Først og fremst at verden har blitt litt fattigere etter Fugelli´s bortgang. Han var noe for seg selv, en som våget å stå for noe og som brukte tid på å fremme noen budskap som ikke har noe kommersielt ved seg. Han satte ting i perspektiv. Hvorfor all denne fremmedfrykten all den tid vi bor i ett av de landene i verden som det er best å leve i? Han tok til orde mot politikere som snakker om "snik-islamisering", et begrep som kun er egnet til å spre fremmedfrykt og utenforskap. Når folk føler seg utenfor det gode selskap, søker de trygghet i å dyrke frem sitt eget. Dette fremmer på ingen måte integrering i vårt samfunn, som jo er drømmen for de aller, aller fleste. 

I filmen benytter Fugelli anledningen til å tilstå noen synder - som at han stjal blomster i Botanisk hage i Oslo, og at han hadde en aldri så liten samling av salmebøker i nederste skuff i skrivebordet sitt, bøker han hadde forsynt seg med - sånn litt her og der. På den måten håpet han at han en dag skulle kunne møte St. Peter uten å ha noe uoppgjort med ham ... 

"Per Fugelli - Siste resept" er en vakker og sjarmerende film. Selv om døden er et hovedtema, handler filmen om så mye, mye mer. Per setter ord på tanker de fleste har når de vet at døden nærmer seg - skjønt han er nok noe mer reflektert og har ordet mer i sin makt enn de fleste. Derfor gir denne filmen så mye. Den får oss til å tenke. En dag er vi der selv ... 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! 

Filmen hadde Norgespremiere den 26. januar 2018. Den er tilgjengelig på DVD. Jeg har sett den på strømmetjenesten Blockbuster.no.

Innspilt: 2017/2018
Originaltittel: Per Fugelli - Siste resept
Nasjonalitet: Norge
Sjanger: Dokumentar
Medvirkende: Per Fugelli, Charlotte Fugelli, Aksel Fugelli
Spilletid: 1 t 50 min.
Jeg har mottatt tilgang til filmen vederlagsfritt via Blockbuster´s strømmetjeneste.

"Utøya 22. juli" (Regissør: Erik Poppe)

Skremmende  realistisk om Utøya 22. juli!

Da nyheten om at det skulle bli film av Utøya-tragedien kom, ble det mobilisert en underskriftkampanje mot at det i det hele tatt skulle lages film. Protestene var rettet mot Netflix´ produksjon av filmen "Norway" med Paul Greengrass som regissør. 

Jeg har ikke fanget opp at det har vært noen tilsvarende underskriftkampanje mot Erik Poppes Utøya-film. Likevel er det de som mener at det er for tidlig med film nå. Det har allerede blitt skrevet enormt mange bøker om 22. juli, og selv har jeg lest et lite knippe av dem. Spesielt Åsne Seierstads "En av oss - En fortelling om Norge" er svært sentral. Det er visstnok også denne boka Greengrass baserer sin film på. 

Film er et mye sterkere medium enn litteratur. Det fikk jeg erfare da jeg valgte å se "Utøya 22. juli" på kino i går, en dag etter Norgespremieren på norske kinoer. For ofrene vil det nok alltid være for tidlig med en slik film. Jeg som ikke var der selv kjente på at det var på tide at også filmprodusentene kommer på banen. Dette forutsetter selvsagt at historiene som skal gjenfortelles, behandles med den dypeste respekt og ikke gjøres om til underholdning. Dersom jeg hadde opplevd dét i går, ville jeg reist meg og gått. Det gikk selvsagt ikke slik. Noe annet forventet jeg heller ikke når en så seriøs regissør som Erik Poppe står bak. Jeg satt heller ikke og ble "underholdt" i går. Derimot fikk jeg nærkontakt med hvordan det må ha vært på Utøya den 22. juli for nesten syv år siden ... hvordan det må ha vært å være der og vente de litt mer enn 70 minuttene det tok før politiet kom - mens den ene etter den andre ble skutt rundt dem ... 

"Utøya 22. juli" er filmet i ett eneste langt opptak. Dette ble gjort for å holde skuespillerne i en sammenhengende boble, har Erik Poppe uttalt. Vi merker det også underveis i filmen. Intensiteten, skytingen som aldri stopper, de eviglange minuttene, uroen rundt hva som skjer og spekulasjonene rundt hvor mange det egentlig er som går rundt og skyter. 

I filmens åpningsscene har Kaja fått en oppringning fra sin mor, som er engstelig for henne siden det har vært en eksplosjon i Oslo. Hun vil at datteren og søsteren Emilie skal komme hjem. Med blikket rettet mot oss sier Kaja at "dere vil aldri forstå", før hun fortsetter og sier at "vi er trygge - vi er jo på en øy, mamma!" Helt intuitivt oppfattet jeg det første utsagnet som at vi som satt i salen og skulle følge det som kom, aldri ville forstå ... uansett ... 

Noen ungdommer er samlet rundt en vaffel-stasjon. Her spekulerer de på om det er en gasseksplosjon eller terror som har funnet sted i Oslo. Issa (spilt av Sorosh Sadat) er bekymret, og håper ikke at det er muslimer som står bak eksplosjonen i Oslo. Han har åpenbart opplevd krig, og dette kommer til nytte senere når skytingen begynner på Utøya. Han er da helt klar på at det er ekte skudd de hører, og ingen øvelse. 

Noen ungdommer kommer løpende i panikk, og mange velger å flykte inn i skogen. Andre tar seg inn i storsalen - inntil dette ikke lenger oppfattes som trygt. Jeg skal ikke røpe så veldig mye mer av hvordan filmen er lagt opp, men usikkerheten rundt hvem det er som skyter, at noen har sett at det er politiet som står bak og det forhold at de ikke vet hvor mange det er, gjør at ingen gjemmesteder blir ansett trygge nok. 

Jeg tok ikke tiden, men det kan ikke ha vært langt unna de drøyt 70 minuttene det tok fra skytingen begynte til redningen kom, som ble gjengitt i filmen. Dermed kjente vi på kroppen hvor utrolig lenge det var å vente for de livredde ungdommene. Ingen autentisk historie er gjengitt, men historiene som er diktet frem i denne filmen er basert på et tverrsnitt av de mange historiene som senere er fortalt. Kun en gang ser vi skyggen av gjerningsmannen. Ellers er det utelukkende fokus på ungdommene og deres opplevelser, der vi hele tiden hører skyting i bakgrunnen. Det er sterke scener i filmen, og den har derfor fått 15 årsgrense. 

Denne filmen fortjener mye honnør! Jeg fant overhode intet spekulativt i den, kun et genuint ønske om å fortelle historien om Utøya så ekte som overhode mulig. Vi som ikke var der kan aldri virkelig forstå hva ungdommene gikk gjennom den ettermiddagen. Etter å ha sett denne filmen, har vi fått en forestilling om hvordan det må ha vært. Dermed kan vi forstå ofrene litt bedre. Akkurat dette er faktisk veldig viktig for ettertiden. For at vi ikke skal glemme ... 

Ungdommene spilte sine roller svært godt. Så godt at jeg var imponert! 

Ca. 700 ungdommer befant seg på Utøya da gjerningsmannen gikk i land kl. 17.17. 69 ungdommer ble drept den ettermiddagen. Nesten like mange ble alvorlig skadet, og rundt 300 av ungdommene fikk psykiske skader etter hendelsen, som er den verste hendelsen i fredstid i Norge. 

Det mest skremmende er at høyreekstremismen er på fremmarsj i store deler av verden, og særlig i Europa ... 

Stemningen i kinosalen var til å ta og føle på under hele visningen. Lydeffektene var vanvittig sterke. Det handlet om skudd, om desperate rop og gråt, om lyden av føtter som sprang for livet gjennom skogen - etter hvert i alle retninger. Jeg hørte gråtkvalte hulk i kinosalen, og klarte selv ikke å holde tårene tilbake. Da rulleteksten kom, ble alle bare sittende. Ikke en reiste seg før hele rulleteksten var ferdig. Det var sterkt! 

Denne filmen må du få med deg! 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Utøya 22. juli
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk 
Sjanger: drama
Skuespillere: Andrea Berntzen (Kaja), Aleksander Holmen (Magnus), Brede Fristad (Petter), Elli Rhiannon Müller Osbourne (Emilie), Sorosh Sadat (Issa), Ada Eide (Caroline) m.fl. 
Spilletid: 90 min. 

"The Square" (Regissør: Ruben Östlund)

Årets Gullpalme-vinner!

I går var det Den store kinodagen i hele Norge! Det er 30. år på rad at DSK arrangeres. Sjelden er tilbudet av filmer rikere enn på denne dagen. Dessuten er det halv pris på kinobillettene. Selv fikk jeg med meg to filmer i går, og den prisbelønte svenske filmen "The Square" - årets Gullpalmevinner - var en av dem. "Victoria og Abdul" var den andre. 

Den svenske filmregissøren Ruben Östlund (f. 1974) har en hel del filmer på repertoaret sitt - innenfor flere ulike sjangere; dokumentar, kortfilm og ski-filmer (...) - i følge Wikipedia. Det er for øvrig ikke første gang han har gjort seg bemerket på filmfestivalen i Cannes. I 2014 vant nemlig hans film "Force Majeure" (med originaltittelen "Turist") juryens pris. Å vinne selveste Gullpalmen under Cannes filmfestival er for øvrig noe av det største som kan skje i filmens verden! Dette gjør filmen til en må-se-film over hele verden! Ikke bare betyr dette at filmen blir en kassasuksess, men filmprodusenten sikres midler til nokså raskt å gå i gang med en ny filmproduksjon. For de fleste filmprodusenter er det finansieringen - ikke filmidéene som sådan - som er den største utfordringen. 

Jeg visste i grunnen nokså lite om filmens innhold da jeg satte meg godt til rette i et av setene i sal 2 på Klingenberg kino i går - ikke annet enn at filmen skulle være både tankevekkende og morsom, og at den harsellerer med kunstverdenen. 

Christian er kunstkurator på et kunstmuseum i Stockholm. I filmens åpningsscene intervjues han av Anne, en kvinne han senere i filmen ender til sengs med. Hun har funnet noen setninger på museets nettside, og ønsker at Christian skal forklare dette for henne. Christian lirer av seg noe meningsløst svada som ikke på noen måte kvitterer ut Annes spørsmål. Anne tør imidlertid ikke å stille oppfølgende spørsmål, antakelig fordi hun ikke vil fremstå som dum og uvitende om hva det handler om. 

I en annen scene er Christian på vei til jobb. Plutselig dukker det opp en skrikende kvinne som hevder at hun er forfulgt av en mann som ønsker å drepe henne. Christian og en tilfeldig forbipasserende forsvarer henne mot en rasende mann. Etterpå skjønner han at han er blitt lurt, fordi både mobiltelefonen og lommeboken er borte. Han tror også at mansjettknappene han har arvet av farfaren sin er borte, men disse dukker opp før dagen er omme. 

Ved hjelp av Iphone´s app "find me" klarer Christian og en av hans medarbeidere å spore opp hvor mobiltelefonen hans befinner seg, og de deler ut et trusselbrev i alle postkassene i aktuelle boligblokk, som befinner seg i en sosialt belastet del av byen. I brevet står det at han vet at vedkommende har stjålet mobiltelefonen og lommeboken hans, og han ber vedkommende levere eiendelene hans tilbake på en bestemt kiosk i nærheten. Mirakuløst nok dukker disse opp. 

Uten at rumenske tiggere på noen som helst måte spiller hovedrollen i filmen, dukker de opp ved jevne mellomrom. Menneskenes likegyldige forhold til tiggerne blir et slags bilde på hvor lite vi egentlig bryr oss om andre når det kommer til stykket. Dette får ikke minst Christian selv kjenne på når han prøver å stoppe noen og for å be om hjelp. Alle ignorerer ham fullstendig. 

Anne vil vite hva det betydde for Christian at han ble med henne hjem forleden ...

Parallelt med dette jobber museet med en utstilling som har fått tittelen "The Square". Christian sørger for at det blir laget en rute - en "square" - utenfor museet, og dette skal symbolisere tillit og omsorg. Innenfor ruten gjelder like rettigheter og forpliktelser for alle. Museet har hyret inn to konsulenter som skal hjelpe museets ansatte med markedsføringen av utstillingen. I scene etter scene følger vi dem frem til det endelige resultatet. Kommunikasjonen mellom konsulentene og museets ansatte settes så til de grader på spissen, på grensen til det komiske og bisarre. Det handler om en kunstutstilling med et så syltynt innhold at alle som er med på dette har store problemer med å si noe meningsfylt i det hele tatt. Dette kommer ytterligere på spissen da museets vaskepersonell har kjørt gulvvaske-bilen mellom noen grushauger - en av museets nyeste installasjoner - og "forsynt seg" av grusen ... I forkant har vi sett besøkende som med undring har betraktet grushaugene, og en museumsvakt som har nektet en av dem å fotografere grushaugene ... 

En sekvens fra reklamefilmen til kunstprosjektet "The Square".

Jeg ønsker ikke å røpe så mye mer av handlingen. Ikke annet enn at her møter vi en ape som til forveksling oppfører seg som et menneske, og et menneske som til forveksling oppfører seg som en ape. Begge scener er urovekkende, men den siste tar fullstendig kaka. Hva er igjen når alt det menneskelige er borte? Dessuten kunne forskjellen mellom travle, moderne menneskers evne til å vise omsorg for de svakest stilte knapt stått i et grellere lys i forhold til The Square-prosjektet - og dette inkluderer også de som jobber med prosjektet ... Vi skjønner at det handler om tomme fraser og floskler uten substansielt innhold. Og fordi ingen vil bryte ut av frykt for å bli ansett som uvitende og kunnskapsløs, er det heller ingen som sier "stopp!" Alle hyller hverandre. Jo mer "høytsvevende" svada, desto bedre! Akkurat dette er så glitrende fremstilt at det går rett hjem hos de fleste. Satiren er fullkommen!

Oleg er hyret inn som underholdning til en bedre middag ...

"The Square" er ingen lettfordøyelig film, selv om flere passasjer absolutt er av det mer "lettlivede" slaget. Som sjekkescenen mellom Christian og Anne ... Som talen Christian holder for museets medlemmer, de som sørger for at millionene hele tiden ruller inn ... Enkelte ganger ler vi så vi griner. Andre ganger vekkes en sterk uro. Som da Christian forfølges av en ung gutt som er blitt støtt av lappene han har delt ut i boligblokken der hans stjålne mobil og lommebok befant seg ... Noen av scenene er også svært surrealistiske, og dratt ut til sin ytterste konsekvens. Vi kjenner det på kroppen selv. Journalistenes grafsing når tragedien er et faktum ... der man vil ha skandale, nær sagt for enhver pris. Christian får sitt perfekte liv snudd opp-ned, og vi skjønner godt hvorfor, samtidig som vi føler med ham. Livet er ikke rettferdig, men det er forskjell på å få skylden for noe og ta ansvaret for noe. Kanskje er det helt nødvendig at bunnen i livet hans rives vekk for at han skal komme i kontakt med seg selv ... 

"The Square" varer i nesten 2 1/2 time, og dette er lang tid for en spillefilm. Selv enset jeg imidlertid ikke dette mens jeg satt og så filmen. Den opptok meg 100 % absolutt hele tiden. Rent filmteknisk vil jeg betegne filmen som en bragd. Claes Bang er eminent i rollen som Christian! Han bærer mye av filmen, selv om det også er et lass med fantastiske biroller i denne filmen, som hver for seg bidrar til helheten. Som de to konsulent-guttene som lager den kontroversielle reklamefilmen for museet! Maken til tospann skal man virkelig lete lenge etter! Alt de lirer ut av seg! Og påkledningen deres! Til å le seg fillete av! At de klarte å holde seg alvorlig under innspillingen er i seg selv beundringsverdig. 

Jeg anbefaler denne filmen av hele mitt hjerte! Den er tankevekkende, morsom, urovekkende og sterk! 

Innspilt: 2017
Originaltittel: The Square
Nasjonalitet: Sverige
Språk: svensk, engelsk, dansk
Sjanger: drama/komedie
Skuespillere: Claes Bang (Christian), Elisabeth Moss (Anne), Dominic West (Julian), Terry Notary (Oleg), Christopher Læssøe (Michael)
Spilletid: 2 t 22 min.

"Jeg er din" (Iram Haq)

Iram Haq´s debutfilm

Etter at jeg så den knallsterke filmen "Hva vil folk si" av den norsk-pakistanske regissøren Iram Haq (f. 1976) i forrige uke, var jeg ikke i tvil om at jeg også måtte se hennes debutfilm "Jeg er din". Filmen var enkel å få tak i på DVD, og er nok hentet frem i forbindelse med Norgespremieren på "Hva vil folk si". Selv skjønner jeg ikke helt hvordan denne filmen kan ha unngått min oppmerksomhet. Jeg har jo sett film-coveret utallige ganger ... 

Da filmen i 2013 gikk på norske kinoer, ble den kalt "en moderne kjærlighetshistorie" (sitat fra Filmweb). Filmen ble valgt ut som Norges bidrag i kategorien beste fremmedspråklige film i forbindelse med Oscar-utdelingen i 2014. Filmen ble dessuten vist på Toronto Filmfestival i 2013. ("Hva vil folk si" ble vist på samme filmfestival tidligere i høst.)

"Jeg er din" handler om Mina, en norsk-pakistansk kvinne som er skilt og som har aleneansvar for sønnen Felix. Felix har samvær med pappaen sin etter vanlige samværsregler, og faren er gift på nytt. 

I filmens åpningsscene sitter Mina foran laptopen sin og onanerer til nettporno. Scenen forsterker inntrykket av avstand mellom henne og familien hennes, som har lagt all skyld for skilsmissen på henne. Det hagler med bebreidelser over Mina hver gang hun er innom foreldrene. Ingenting ved henne er akseptabelt. Vi er vitne til hvordan hun stenger seg selv inne i seg selv for å beskytte seg mot de nedbrytende kommentarene. Dette gjør bare vondt verre for foreldrene. Ukvemsordene blir bare sterkere.

Mina lever en rotløs tilværelse uten støtte fra familien. Det er ingen som er der for å hjelpe henne, gi henne råd når hun er usikker eller veilede henne når hun er på ville veier. Hun har i det hele tatt lite voksenkontakt med noen. Selv drømmer hun om å bli skuespiller, men får ikke napp noe sted. 

Mina lengter desperat etter kjærligheten, men roter seg inn i det ene håpløse forholdet etter det andre. Hun er oppsiktsvekkende vakker, og det mangler derfor ikke på tilbud, men mennene hun treffer er ikke noe særlig å samle på. Hun er nokså nedtrykt etter nok et mislykket forhold - denne gangen med en gift mann som over noe tid kun har gitt henne smuler. 

Så en dag er Mina inne i en butikk for å handle seg noen klær på salg. Der er også Jesper, en svensk manusforfatter skal det vise seg. Jesper følger etter henne på gata, og er åpenbart svært betatt av henne. Med en avvæpnende sjarm får han alle Minas forsvarsverker til å falle. Hun blir vanvittig forelsket i ham. Etter noen intense dager reiser Jesper tilbake til Stockholm. Han ønsker at hun skal komme etter for å bo sammen med ham. Felix er ingen hindring for ham. Mina betror ham at hun i 14-årsalderen ble sendt til Pakistan fordi foreldrene ønsket å få skikk på henne. Der var hun i ett år, inntil hun ble sendt tilbake til Norge etter å ha klint med en fetter ... Parallellene til "Hva vil folk si" er med andre ord overtydelige. 

Mina reiser til Jesper i Stockholm, og hun har med seg Felix. I begynnelsen er alt topp, men så begynner det å bli besværlig. Felix ikke får sove og vil ha mamma-kontakt hver gang Jesper og Mina tenker at det var deres tur til å dyrke forholdet. Jesper blir sur, og Felix blir sutrete og enda mer klengete på moren. Midt mellom dem står Mina ... Da Jesper tar opp at det kanskje ikke var noen god idé å flytte sammen - han får ikke skrevet noe på manuset sitt og det er snart deadline - vil Mina bare dra fra alt. 

Tilbake i Oslo tiltar den desperate jakten på kjærligheten ... Familien er ikke særlig imponert over at hun tok med seg sønnen til Stockholm for å leve sammen med en vilt fremmed mann ... Konsekvensene blir dramatiske. 

Den jenta vi møter i "Jeg er din" er helt annerledes enn den jenta vi møter i "Hva vil folk si". I førstnevnte film kjenner vi på Minas ensomhet og det at hun står fullstendig alene i livet, mens Nisha i "Hva folk vil si" har masse venner og et solid nettverk rundt seg (inntil alt rakner ...). Nisha hadde dessuten ikke gjort noe galt. I filmen om Mina er tematikken annerledes. Eller kanskje handler det mer om hva som skjer etterpå? - når familiens støtte er helt borte - med andre ord det Nisha kan vente seg (ikke dersom, men) når hun bryter med sin familie ... I begge tilfeller er det tale om annen generasjons innvandrere, der foreldrene har jobbet hardt for å gi barna en bedre fremtid, mens barna, som er født og oppvokst i Norge, sliter med å finne fotfeste i to kulturer, som i liten grad er kompatible med hverandre. 

Jeg kjente at jeg ble sterkt berørt av filmen. Mina er nærmest hudløs i sin tilnærming til andre, desperat som hun er etter å oppleve litt kjærlighet. Virkemidlene som brukes for å få frem dette, er sterke uten å være spekulative. Som da hun oppsøker den gifte mannen hun egentlig var ferdig med. Og som da hun oppsøker en mann hun har truffet på en bar, og bryter sammen. Og som da moren hennes dukker uanmeldt opp i leiligheten hennes og lesser alle byrdene om eget ulykkelig ekteskap over på datteren, som har mer enn nok med sitt eget liv og alle skuffelsene som skyldes morens manglende støtte i en periode av livet der mor-datter-forholdet var det som burde ha reddet henne ... men hvor moren bare slo hånden av henne ... 

Amrita Acharias rolletolkning av Mina er fantastisk! 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! 

Innspilt: 2013
Originaltittel: Jeg er din
Engelsk tittel: I am yours
Sjanger: Drama
Språk: Norsk, urdu, svensk
Skuespillere: Amrita Acharia (Mina), Ola Rapace (Jesper), Prince Singh (Felix), Rabia Noreen (Samina), Trond Fausa Aurvåg (Martin) m.fl.
Spilletid: 1 t 34 min.

"Fuglene over sundet" (Regissør: Nicolo Donato)

Danskenes redning av jøder fra nazistenes klør under krigen

Danskene er gode på dette med film! Dette legges merke til internasjonalt, og det har ført til at "Under sanden" ble nominert som en av fire filmer i kategorien beste utenlandske film i forbindelse med årets Oscar-utdeling. I likhet med "Fuglene over sundet", har også den en tematikk knyttet til andre verdenskrig. I fjor ble "A War" (eller "Krigen") nominert til Oscar i samme kategori - den gangen som en av fem filmer. Her var tematikken danskens deltakelse i krigen i Afghanistan. (Begge linker peker til mine omtaler av filmene her på bloggen.)

"Fuglene over sundet" holder ikke like høy kvalitet som "Under sanden" og "A War", noe som først og fremst skyldes valg av skuespillere, slik jeg ser det. Samtidig vil jeg understreke at historien som sådan - plottet - er både godt og interessant. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang har sett en dansk film om danskenes håndtering av jødeforfølgelsen etter nazistenes invasjon av Danmark. En annen kjent dansk film om dansk motstandsbevegelse under krigen, er for øvrig "Flammen & Citronen". 

Diverse googlesøk på filmregissøren Nicolo Donato (f. 1974) viser at han ikke har mange filmproduksjoner bak seg. Først og fremst har han produsert en rekke kortfilmer, og en av dem - "Togetherness" (2006) - ble vist på Cannes Filmfestival og ble nominert i kategorien beste internasjonale film under Seoul International Filmfestival. Donato debuterte med filmen "Broderskab" i 2009, og denne vant han en pris for. 

Handlingen i "Fuglene over sundet" er inspirert av virkelige hendelser som fant sted i fiskerlandsbyen Gilleleje i oktober 1943. Herfra klarte mange jøder å komme seg i sikkerhet over til Sverige. Regissørens egen farfar var båtbygger i Gilleleje på denne tiden. 

I filmens åpningsscene møter vi Arne Itkin, som er jazzmusiker i København. Han er gift med Miriam, og sammen har de sønnen Jacob på fem år. Danmark har vært under tysk okkupasjon like lenge som Norge, dvs. fra begynnelsen av april 1940. I og med at danske myndigheter har valgt å samarbeide med tyskerne, har deres jødiske befolkning fått være i fred. Idet samarbeidet bryter sammen, bestemmer tyskerne - dvs. nazistene - seg for å internere alle jøder i Danmark. 

Arne, sønnen Jacob og en av fiskerne i Gilleleje

Arne tror ikke at han og familien er i fare, og selv ikke Miriams innstendige bønn om at det er på tide å komme seg bort får ham til å endre oppfatning. Så en natt står nazistene nede på gaten, klare til å storme gården der han og familien bor. Takket være årvåkne naboer, som får advart dem, klarer de så vidt å komme seg unna. Deretter starter flukten fra København og ut til kysten, nærmere bestemt til Gilleleje. Miriam er fortvilet fordi Arne har brukt mesteparten av deres sparepenger på en ny gitar. Dermed har de ikke så mye å klare seg med på flukten. 

På flukt fra nazistene

I Gilleleje følger vi lokalbefolkningen og deres reaksjoner på tilstrømningen av jøder. Mens noen tenker at de skal redde jødene fordi dette nærmest er et kall, ser andre sitt snitt til å tjene store penger på dem. Dette splitter befolkningen i den lille fiskerlandsbyen. Vi blir vitne til både edelmodige handlinger og nedringe handlinger ... slik det alltid er i krig, der noen er mer desperate enn andre. Midt oppi alt står en prest, som skal komme til å få en sentral rolle i det dramaet som etter hvert utspiller seg. Han gjemmer nemlig bort mange jøder oppe på loftet i kirken, og av den grunn er mange av scenene tatt opp inne på kirkeloftet. 

Presten i Gilleleje tar et særskilt ansvar når flyktningene strømmer på

Som alltid når man kommer tett på menneskeskjebner i en vanskelig livssituasjon, gjør det et sterkt inntrykk. Dramaturgien i denne filmen, der det er lagt inn rikelig med spenningsmomenter, er realistisk nok. For det handler om liv og død, og hvor marginene er små. Særlig fordi noen av "redningsmennene" først og fremst tenker på seg selv og egen lommebok ... 

Nazistene jakter på flytningene

Selv om dette er en historisk film om et drama som fant sted for mer enn 70 år siden, har filmen i aller høyeste grad en aktualitet i vår nåtid. Jeg tenker selvsagt på flyktningestrømmen fra syd til nord de siste årene. Bak alle tallene finnes det enkeltindivider og menneskeskjebner, hvor det handler om et være eller ikke være ... Jeg tenker derfor at filmer som "Fuglene over sundet" er viktige! Slike filmer får oss til å tenke lenger enn avisoverskriftene i vår tabliodiserte verden. 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! Skuespillerprestasjonene er gode nok (om enn ikke glitrende hele veien), kulissene er autentiske og historien er tankevekkende og dessuten sann. Filmen viser hva som skjer i et samfunn med krig og utrygghet og hva mennesker kan finne på å gjøre når de bare er desperate nok. Hvem kan man stole på når det kommer til stykket? Samtidig er vi aldri i tvil om at det gode vinner til slutt. Det universelt menneskelige må vinne, mens moralsk forfall alltid fører til fortapelse ... Også i dette livet ... 

DVD´en hadde release for noen få uker siden. 

Innspilt: 2016
Nasjonalitet: Danmark
Språk: dansk og tysk
Sjanger: drama
Skuespillere: David Dencik (Arne Itkin), Danica Curcic (Miriam Itkin), Jakob Cedergren (N.B. Lund Ferdinansen), Nicolas Bro (Kaj), Laura Bro (Kathrine Ferdinansen) m.fl.
Spilletid: 90 minutter