"Vatel" (Regissør: Roland Joffé)

Et Versailles-drama fra 1600-tallet

Handlingen i filmen, som er basert på en sann historie, finner sted i løpet av tre dager i Versailles. Året er 1671. Kong Ludvig XIV - selveste Solkongen - har bestemt seg for å arrangere en "liten" landlig utflukt for et par tusen gjester. Han ønsker å imponere sine gjester med noe som står i stil med de overdådige omgivelsene på slottet sitt. Han inviterer mesterkokken Vatel til å stå for arrangementet, og det blir hans oppgave å komponere storslagne retter med alt hva ganen kan begjære.

Vatel er en mann som tar oppgaven svært, svært alvorlig, og ved hjelp av et gedigent "mannskap" på kjøkkenet, gjør han ikke skam på sin oppdragsgiver. Kjøttretter, grønnsaker og frukter dekorerer fatene på lekreste vis, og de probre gjestene som ikke er vant til å gjøre annet enn å drive dank, kjede seg, spille spill, lage intriger og boltre seg i usømmeligheter nattestid, imponeres storveis over alle lekkerbiskenene som kommer i en uendelig strøm fra slottets kjøkken ...

Parallelt med at det fråtses og tas for seg av alt hva øyet kan begjære, kaster de mannlige gjestene sine grådige og kyniske øyne på de kvinnelige gjestene. Hvordan sikre seg de lekreste stykkene også her? Det er utvilsomt den unge kvinnen Anne de Montausier som får mest oppmerksomhet, gudsbenådet vakker som hun er. Mens det kives om hennes gunst, går imidlertid kong Ludvig XIV av med seieren. Og hvem kan si nei til en konge?

I mellomtiden har Vatel fått et godt øye til Anne, men hva kan han stille opp med mot kongen? Han overraskes imidlertid stort da han i et av Annes svake øyeblikk får høre at hun mener han er den edleste og nobleste av dem alle der på slottet. Kanskje er det håp likevel? Men det er flere enn ham som er ute etter Anne, og uansett hvor mye hun forsøker å unngå å gå i en felle som den ekle Markisen av Lauzun setter opp for henne for å få henne til sengs, spørs det om hun slipper unna til slutt ...

Filmen ender nokså trist idet Vatel skjønner at han kun er en brikke i et spill. Da det går opp for ham at han ikke har noen reell frihet, forsvinner meningen med alt for ham ...

Jeg knekker sammen og tilstår med det samme at jeg elsker filmer som er spilt inn med Versailles som kulisse! Med slottet som bakgrunn for intrigene det bygget opp til, stemningen, kostymene - alt bidro for mitt vedkommende til å gjøre denne filmen storslagen! Dessuten er Uma Thurman (som Anne) og Gerard Depardieu (som Vatel) litt av et par på film! Uma Thurman går utenpå de fleste hva gjelder å spille karakterroller, og tilsvarende gjelder hennes mannlige motspiller. En riktig fornøyelig film der det estetiske står i fokus - både hva gjelder mat, kulisser, kostymer og musikk. Noe av det de fleste slike kongelige dramaer fra Versailles har til felles, er dessuten latterliggjøringen av dekadensen til de noble damer og herrer, der de gjør alt som står i deres makt for å bryte kjedsomheten som ellers truer med å kvele dem. Denne filmen inneholder alt slike filmer pleier å ha: lidenskap, forførelse og bedrag - og minst av alt: ekte kjærlighet. Ikke rart det franske folket gjorde opprør til slutt! Denne filmen fortjener etter mitt syn terningkast fem.

Innspilt: 2000
Originaltittel: Vatel
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Gérard Depardieu (François Vatel), Uma Thurman (Anne de Montausier), Tim Roth (Markisen av Lauzun), Julian Glover (prinsen av Condé), Julian Sands (kong Ludvig XIV), Timothy Spall (Gourville)
Spilletid: 1 t 39 min.

Uma Thurman i rollen som Anne de Montausier

Vatel og prinsen av Condé

De lekreste retter komponeres på kjøkkenet

Storslagne middager med tilhørende fornøyelser

Markisen av Lauzun sikler etter Anne ...

Endelig en mann med edle hensikter?

"Møte med Margueritte" (Regissør: Jean Becker)

Koselig feelgood-film, men heller ikke noe mer


Germain er en 50 år gammel mann som knapt har lært å lese så langt i livet. Gjennom små glimt får vi innblikk i hans kjærlighetsløse oppvekst med en kald mor som heller enn å elske ham, har spottet og ydmyket ham. Germain bor i en campingvogn i hagen utenfor huset til sin mor, og spottingen har hun i grunnen fortsatt med gjennom alle år. Han føler seg som et null, lite verdt og udugelig. Også på skolen ble han utsatt for mobbing fra en lærers side, og dette smittet selvsagt over på klassekameratene. Utrolig nok har han klart å få seg en kjæreste, og det til gjengjeld en ung og vakker kvinne.

En dag han sitter på sin sedvanlige plass i parken for å telle duer, dukker den 95 årige Margueritte opp. Det viser seg at også hun liker å telle duer, og grunnet deres felles interesse på dette punktet, kommer de raskt i snakk. Hver dag treffes de på denne spesielle benken i parken, og etter nokså kort tid begynner Margueritte å lese høyt for Germain fra Albert Camus berømte roman "Pesten". Germain, som aldri har trodd at bøkenes verden var noe for ham, fascineres av historien. Særlig det at han faktisk klarer å se for seg det som skjer i romanen. Det utvikler seg et varmt vennskap mellom Germain og den eldre kvinnen.

Margueritte er imidlertid i ferd med å bli blind, og da det går opp for Germain at hun innen kort tid ikke kommer til å være i stand til å lese for ham, går han inn for å lære å lese selv. Og så er det han som leser for henne. I mellomtiden er det åpenbart at det går mot slutten for Germains mor, som gjør flere og flere pussige ting, helt hinsides all fornuft ...

Filmen "Møte med Margueritte" er basert på Marie-Sabine Rogers roman "Å telle duer". Romanen var helt grei, og hadde det ikke vært for at jeg liker Gérard Depardieu svært godt samt at filmen er omtalt som "en uimotståelig perle", ville jeg nok ikke giddet å se den. Sannheten er uansett at jeg ble skuffet. Samtidig er det en koselig feelgood-film som absolutt er severdig. Den gamle kvinnen spilles av Giséle Casadesus, og hun er inntagende og yndig som Margueritte. Gérard Depardieu kommer også ut av det med æren godt i behold. Men som i boka ble det også i filmen litt for lite driv. Sånn sett er det positivt at filmen kun varer i 82 minutter. Kanskje har det blitt litt for mange bøker og filmer av denne typen fra Frankrike, hvor det enten dreier seg om en kassedames betroelser eller for den saks skyld en anonym portnerske som - mot alle odds - faktisk har høy grad av dannelse. Fellesnevneren er at det snus opp-ned på fordommer om hva man forbinder med klassetilhørighet i det ellers meget klasseinndelte franske samfunnet. Men der f.eks. "Pinnsvinets eleganse" var original og kompleks (både som bok og film), blir herværende film litt for grunn. Dessuten er det irriterende (fordi det er lite realistisk) når den mannlige skuespilleren (Gérard Depardieu) er kjempetykk, analfabet og 50 år, mens den kvinnelige skuespilleren er inntagende vakker, åpenbart intelligent og knapt kan være særlig mer enn 20 - 25 ... Her blir det terningkast fire.

Innspilt: 2010
Originaltittel: La tête en friche
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Gérard Depardieu, Gisèle Casadesus
Spilletid: 82 min.

Germain og Margueritte i parken

Germain og moren hans

Germain og kjæresten

"Alle årets dager" (Regissør: Alain Corneau)

Historisk drama fra 1600-tallets Frankrike


Innspilt: 1991
Originaltittel: Tous les matins du monde
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Jean-Pierre Marielle (Monsieur de Sainte Colombe), Gérard Depardieu (Marin Marais), Anne Brochet (Madeleine), Guillaume Depardieu (den unge Marin Marais), Carole Richert (Toinette)
Spilletid: 110 min.
Vinner av syv Oscars!

Marin Marais (f. 1656 d. 1728) var en kjent fransk komponist og cellist, som gikk i lære hos mesteren Monsieur de Saine-Colombe i en kort periode av sitt liv. Denne filmen handler bl.a. om hvordan det gikk til at han ble tatt opp som elev hos den sky einstøingen og cellist-mesteren de Sainte-Colombe.

Den dagen Monsieur de Sainte-Colombe mistet sin kone, sluttet han å bry seg om hva som skjedde rundt ham. Han mistet interessen for det sosiale liv, og hadde det ikke vært for døtrene Madeleine og Toinette, hadde han nok for alltid meldt seg ut av samfunnet for øvrig, kun oppslukt av sin cello fra morgen til kveld.

Fordi de Sainte-Colombe øvet på sin cello absolutt hele tiden, ble hans evner til å traktere dette instrumentet helt emminent. De få gangene han holdt konserter, kom folk fra fjern og nær for å høre hans vakre spill. Forsøk fra Ludvig XIV på å få ham til hoffet, mislyktes hver gang. Etter hvert lærte han døtrene sine å spille cello, og de tre - faren og hans døtre - holdt konserter en gang for hver årstid.

En dag dukker den unge Marin Marais opp hos mesteren. Han har blitt kastet ut av et guttekor fordi han har kommet i stemmeskiftet og ikke lenger duger til å synge sopran. Nå ønsker han å lære å spille cello av den store mesteren. Imidlertid avviser mesteren ham i første omgang, fordi han ikke er interessert i å lære opp en som kun har ett mål for øye: å underholde kongen av Frankrike ved hans hoff. Dersom han skal ønske å lære ham opp, må han være genuint opptatt av musikken og den alene. Etter mye om og men blir imidlertid Marais tatt opp som elev av mesteren, og de to utvikler et spesielt forhold. Hadde det ikke vært for at Marin Marais kaster sine øyne på mesterens døtre - i første omgang Madeleine - ville dette samarbeidet antakelig har endt mer fredfullt enn hva det gjorde ... Til slutt må nemlig Marin Marais velge mellom en karriere som musiker og kjærligheten.

Filmen er basert på en del av Marin Marais livshistorie, dvs. i all hovedsak i den perioden hvor han gikk i lære hos mesteren de Sainte-Colombe. I første rekke er dette en stemningsfull film full av vakker musikk og estetikk. Like fullt var den noe langtekkelig og tidvis faktisk kjedelig. Jeg får ikke helt tak på hva det var jeg syntes ikke fungerte helt. Kanskje var det alle de undertrykte følelsene som aldri kom helt til overflaten. Selv romansen mellom den unge Marin Marais og Madeleine manglet gnist, til tross for at Guillaume Depardieu som altså spilte komponisten som ung mann, var vidunderlig skjønn, og Madeleine tilsvarende henrivende vakker. Marin Marais den eldre - spilt av Gérard Depardieu - var i grunnen bare livstrett og fjern. Det eneste som så ut til å fungere i hans liv til slutt, var hans evne til å trylle frem de vakreste toner fra sin cello. Så mange forventninger, så mange unge liv som på mange måter bare ebbet ut uten å bli forløst på noe vis ... Denne filmen hadde jeg mange forventninger til, både pga. alle Oscar-statuettene den har vunnet og pga. skuespillerne, men jeg ble dessverre skuffet. Her blir det terningkast fire. 

Den store cellist-mesteren lærer sin datter Madeleine å traktere celloen

Guillaume Depardieu som Marin Marais den yngre

Det oppstår en romanse mellom Madeleine og Marin Marais

Gérard Depardieu som Marin Marais den eldre

Jean de Florette (1) (Regissør: Claude Berri) - 1986

Den pukkelryggede Jean de Florette, hans kone og datter kommer fra byen for å skape et nytt liv på en gård i Provence. Stedets herre Papet legger imidlertid hindringer i veien for ham ved å stjele vannkilden og forhindrer ham i å drive gården. Dermed er det ikke mulig å dyrke noe på gården. Sakte, men sikkert drives Jean de Florette fra forstanden.