Det var noe med denne boka som fikk meg til å prioritere den kort tid etter at den var i hus. Kanskje var det begrepene "fengselsøy" og "statsfientlig virksomhet" som fanget min nysgjerrighet? Nå er boka lest, og med fare for å bruke en forslitt klisjé, så er dette et knyttneveslag av en bok! Du godeste, som jeg var fanget fra første side ... Og selv om det ikke gikk raskt å lese den - dette er nemlig ingen "slukebok" og hver side gjør krav på konsentrert lesning - følte jeg meg helt fengslet av den. Jeg levde med Marys skjebne fra begynnelse til slutt, og hun slipper nok ikke taket i meg med det første heller.
Tematikken er så eksistensiell og boka så utrolig godt skrevet at jeg i tillegg sitter og tenker på hvorfor Aris Fioretos´navn ikke dukker opp når man gjetter på hvem som skal motta Nobels litteraturpris ... Hvordan er det i det hele tatt mulig å skrive en slik bok uten å ha opplevd den eksistensielle krisen som hovedpersonen i boka - Mary - opplever? Svaret får vi antakelig i bokas etterord, der forfatteren skriver at enhver likhet med virkelige steder er tilfeldig, men at han takker de anonyme personene som har gitt ham del i sine erfaringer. En spesiell takk har han rettet til Katerina Stefatos (antakelig fordi hun har hjulpet ham med tilgang til kildene som boka er basert på?).
Det er med stor undring jeg registrerer at "Mary" ikke er anmeldt i noen av de store avisene her i landet. Dette er nemlig ikke en bok som kan forbigås i stillhet!
Om forfatteren
Aris Fioretos (f. 1960) er en svensk forfatter og oversetter, og etterkommer av greske foreldre. Fioretos har doktorgrad i litteraturvitenskap med avhandlingen "Det kritiska ögonblicket". Det er en dekonstruktiv analyse av verk av Friedrich Hölderlin, Walter Benjamin og Paul Celan. (Kilde: Wikipedia)
Fioretos debuterte som forfatter i 1991, samme år som han tok sin doktorgrad, og totalt har han utgitt 15 bøker. Så vidt jeg vet er kun to av bøkene hans oversatt til norsk; "Den siste greker" (på svensk i 2009 - på norsk i 2013) og "Mary" (på svensk i 2015 - på norsk i 2017). I tillegg har han oversatt verker av Vladimir Nabokov, Paul Auster m.fl., og vært redaktør for flere bøker - blant annet en om Paul Celan ("Gedichte"). Fioretos er en meget prisbelønt forfatter, og jeg teller 14 priser og utmerkelser på den svenske Wikipedia-siden om ham. I tillegg har han en rekke akademiske titler innenfor litteraturvitenskap og estetikk både i Södertörn, Stockholm og ved Yale University.
"Mary" ble nominert til August-prisen i 2015, men nådde ikke opp. Det sier mer om konkurrentene enn om boka, tenker jeg. Svensk samtidslitteratur holder en meget høy kvalitet, så her har det nok vært mange sterke konkurrenter.
Om bokprosjektet
Før man begynner på "Mary" kan det være greit å vite at det er virkelige hendelser som har inspirert forfatteren til å skrive nettopp denne boka. Ikke med et ord nevnes Hellas i selve teksten, men vi får noen hint underveis. Blant annet nevnes drakmer. Vi skjønner også at det er en militærjunta som står for fall. Tidsrommet som handlingen foregår i - fra høsten 1973 til våren 1974 - sammenfaller dessuten med et studentopprør i Aten på samme tid. I bokas etterord forteller forfatteren at det er dette studentopprøret det handler om, men at enhver likhet med virkelige steder og personer er tilfeldig. Han har nemlig endret fakta og historiske sammenhenger der handlingen har gjort dette nødvendig.
Studentene ved Teknisk høyskole i Aten gjorde opprør mot militærdiktaturet i 1973. Opprøret ble slått ned i løpet av tre dager, "men innebar likevel begynnelsen på slutten for juntaen som hadde sittet ved makten siden "den nasjonale revolusjonen" i 1967". Juntaen falt 24. juli 1974 som en konsekvens av Kypros-konflikten, men før dette ble volden som ble utført av myndighetene, betydelig verre. En av fangeøyene som tidligere hadde blitt stengt pga. internasjonalt press, ble tatt i bruk igjen. Nettopp her foregår det meste av handlingen i "Mary". I alle fall ligner det veldig ...
Om "Mary"
Mary er 23 år. Hun fikk polio som barn, er oppvokst i et borgerlig hjem og studerer arkitektur. Hun har gjort opprør mot foreldrene etter at broren hennes flyktet ut av landet. Så forelsker hun seg i radikale Dimos. Dimos jobber i studentradioen, og dette forholdet fører henne inn i kjernen av et gryende studentopprør. Forholdet er heftig og lidenskapelig, og fører til at Mary blir gravid. Rett før hun skal fortelle dette til kjæresten sin, et tidspunkt som sammenfaller med studentopprøret, blir hun lokket i en felle og arresteres.
De neste 13 døgnene som finner sted i sikkerhetstjenestens hovedkvarter, er et helvete.
"Det finnes avgjørende øyeblikk i alle menneskers liv, men det finnes også stunder da tilværelsen forandrer seg fordi tiden er inne. Et punkt er nådd av grunner ingen behøver å forklare. Når det inntreffer, virker alt innlysende, for ikke å si uunngåelig, og man undrer seg på hvordan man noensinne har kunnet tro at hendelsesforløpet skulle bli annerledes. Dette er et slikt øyeblikk. Plutselig innser jeg at alt bare har vært stadier i et forløp som skulle føre til disse mennene på Minus To. Jeg er ikke overrasket; selv om jeg verger meg, er jeg merkelig nok ikke engang redd. Da Samaritanen tar av seg jakken og legger hodet på skakke, som om han lurer på om det er noen grunn til å fatte godhet for meg, blir jeg nærmest trett. Må vi igjennom dette ritualet? Mennene vet hva de har tenkt å gjøre; jeg vet hva jeg ikke kan gjøre - det er vel nok?
Følelsen får meg til å oppleve noe som ligger nær hjelpeløs befrielse. For første gang på snart en uke svever jeg i det uvisse. Her er ingen undring, ingen tvil. Et forløp venter, og selv om jeg ville ha gjort nesten alt for å slippe smerten, skremmer den meg ikke. Polioen har herdet meg; det eneste jeg er redd for, er at det jeg bærer i kroppen skal bli skadet. En sko tråkker på en sigarettstump, ellers er det ikke en lyd å høre. På benken ved veggen ligger det tau. Lenger borte ser jeg stoler og et bord med verktøy. Der er det også noen filler og nummerskilt. Et bilbatteri står på en krakk, en motorsykkelmotor er montert på en treblokk." (side 58)
Mary nekter å si hvem hun er og hun kompromitterer heller ikke studentmiljøet hun har vært en del av. I løpet av de nesten to ukene inviteres hun og de andre kvinnene som er internert til "te og kaker". Alle skjønner hva dette innebærer, selv om det aldri sies i klartekst. Men vi lesere aner at det handler om massevoldtekt, det nedrigste man som fange kan utsettes for. Mary skjønner ikke hvorfor hun ikke har fått "kaker", og tror det skyldes at noen beskytter henne. Dette gir henne klokketro på at hun kommer til å bli løslatt snart. Det blir hun imidlertid ikke ...
Mary, Zoe, Ioulia, Nerveprinsessen, Fabi og hennes femårige sønn deporteres til Rotteøya, den fengselsøya alle trodde for lengst var nedlagt ... Her skal de vaske ned hele stedet, som har stått og forfalt i noen år. Rotter og skorpioner har overtatt stedet, og det gjelder å passe seg. Legehjelp på disse kanter er nemlig ingen selvfølge. Siden brønnen er ødelagt, må de klare seg med saltvann til vask. Rent vann får de fra naboøya.
I begynnelsen er det rene himmelrike å komme til øya, for her kan de på dagtid gå fritt rundt. Men så begynner problemene ... Saltvannet tærer på huden, som sprekker ... Likevel må de fortsette å vaske. Mat er et knapphetsgode, og sulten tærer dem nesten i stykker. Sønnen til Fani - her bare omtalt som Gutten - blir et levende bilde på det som foregår. Dette er ikke et sted for barn. Faktisk heller ikke et sted for mennesker, verken store eller små. Trusselen om en verre skjebne ligger hele tiden over dem. Ioulia mener at de må jobbe enda hardere enn før. "Hvis vi ikke bøyer oss, knekker vi." (side 109)
Fangevokterne har begrensede intellektuelle evner, og forstår ikke kvinnene. Mange av dem er oppvokst på mindre øyer som de knapt har forlatt noen gang. Ikke er de skolerte og ikke er de opptatt av så mye annet enn livskampen, det å overleve. Men ett vet de, og det er at de ikke anses som førsterangs borgere. Kanskje er det derfor det faller en del av dem så lett å behandle disse kvinnene, som tror de er noe fordi de kommer fra hovedstaden og har studert, så grusomt?
Marys overlevelsesstrategi er å holde minnene om det hun og Dimos har hatt sammen, så levende som mulig. Dessuten har hun ikke bare seg selv å tenke på. Hun er mer enn bare seg selv nå - med barnet som vokser frem i magen hennes. I begynnelsen kaller hun barnet, selve sola, for plommen. Så blir det aprikos, mandarin osv. Hun vet at i det øyeblikk fangevokterne skjønner at hun er gravid, vil det bli farlig for henne. Hun bruker alt hun har av tankekraft for å holde seg oppe.
"Den eneste måten å hindre stillheten i å kvele denne reddende uvissheten på, er å fylle hver handling med innhold. Jeg må bli oppmerksom. Nøyaktig. Sta. Ikke la tungen svelle. Ikke la tankene vandre. Ikke la hungeren etter salt mat - nøtter, lakris, oliven, hva som helst - bli så sterk at jeg for alvor overveier å drikke en hel bøtte hav. Jeg må konsentrere meg om én ting om gangen. Selv om ingenting i verden svarer tilbake, må ikke stillheten ta over. Jeg skal bli noe annet enn dyr. Jeg skal lære kroppen begjærets disiplin." (side 205)
Å være noe annet enn et dyr kjenner Mary på den dagen hun mister dyrebar kaffe på gulvet, og plutselig ser seg selv utenfra der hun ligger på gulvet og prøver å redde det som reddes kan. Er hun noe annet enn en krafser, slik rottene på stedet betegnes som?
Hva skjer med Mary til slutt? Klarer hun seg, eller går hun til grunne? Er det mulig å overleve og beholde det menneskelige i seg etter en slik hendelse? Hva er igjen av hennes opprinnelige jeg til slutt? Og hva med barnet?
"Er det derfor vi holder ut, fordi vi tror det blir bedre, finere, mer rettferdig et annet sted? Alle lengter etter det og snakker om det. Jeg vet ikke om jeg vil lengte lenger, jeg vil kunne være der jeg er." (side 254)
Min oppfatning av boka
Gjennom Marys fortellerstemme kommer vi så tett inn på henne som det er mulig å komme et menneske og hennes lidelseshistorie. Her brukes ikke store ord, og de grusomste hendelsene er omskrevet i en nøktern og lavmælt stil. Likevel er vi som lesere aldri i tvil om hva som skjer. Fordi vi selv må tolke oss inn i det usagte, griper denne romanen oss mye dypere enn om alt hadde vært sagt rett ut.
Historien om Mary er eksistensiell. Selv om dialogene og det som skjer kvinnene imellom er diktning, vet vi at historien som sådan er hentet fra virkeligheten. Noe slikt som dette har faktisk hendt, og nettopp dette gjør at historien griper oss sterkt og trenger inn i hver nervecelle i kroppen. Det gjør vondt - både fysisk og psykisk. Mary, som er vant til et helt annet liv, gremmes over at hun alltid er så skitten, og når hun kommer over et såpestykke, skraper hun såpe inn under neglene - til bruk neste gang hun får anledning til å vaske seg. Et måltid med mer tilbehør enn hun er vant til i forbindelse med fengselsoppholdet, og som er ment å være til glede, blir snarere en påminnelse om alt hun går glipp av. Hun er livredd for at denne påminnelsen om et normalt liv skal få henne til å gjøre uforutsette ting for å slippe unna, komme seg bort fra fangeøya ... Hun må beskytte kjæresten sin, barnet sitt og seg selv. Hun vet at dersom hun hadde røpet navnet sitt, ville faren, som har en høy posisjon i militærjuntaen, kunnet redde henne. Men selv ikke dét er hun villig til å gjøre. Da ville hun nemlig ha mistet seg selv. Selv ikke da hun tvinges til å gjøre et helt umulig valg, tyr hun til den letteste utgangen.
Jeg er overbevist om at "Mary" vil bli stående for ettertiden som en klassiker. Nettopp det forhold at romanen er så vag i sin antydning av hvor handlingene finner sted, blir den universell og på et vis tidløs. Sånn sett kunne forfatteren kanskje ha latt være å nevne årstall også, selv om linken til virkeligheten er med på å gjøre historien så sterk. Dette er nemlig en historie om hva som skjer når unge mennesker gjør opprør mot et diktatur, og hva de risikerer dersom de blir tatt. Grunnleggende menneskerettigheter settes til side, tortur blir et verktøy for å få ofrene til å snakke - og likevel ... likevel er det grenser for hva et diktatur og dets håndlangere kan oppnå i møte med mennesker som virkelig tror på det de kjemper for. Saken blir større enn de selv, og samtidig blir overlevelsesdriften umåtelig sterk. For uten overlevende vitner får jo ingen høre om det som har skjedd. Marys tanker er imidlertid ikke veldig politiske. Det skyldes nok barnet hun bærer på og drømmen om å bli gjenforent med Dimos. For at hun skal holde ut, legger hun et riskorn i en blikkboks hver eneste dag. Dermed blir tilværelsen mer konkret og håndgripelig. Som om det hele har en begynnelse og en slutt.
Dette er en bok jeg ikke kan få anbefalt sterkt nok! Den er viktig og veldig aktuell i vår tid, der flere diktaturer står for fall (selv om det kanskje ikke ser slik ut akkurat nå). Alt takket være modige mennesker som våger å kjempe for det de tror på - ting som grunnleggende handler om én ting: retten til å være menneske fullt og helt.
Boka er nydelig oversatt av Bodil Engen.
Utgitt i Sverige: 2015
Originaltittel: Mary
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Agora Publishing
- boka inngår i Agora Bibliotek - utvalg ved Gabi Gleichmann
Oversatt: Bodil Engen
Antall sider: 255
ISBN: 978-82-93139-31-7
Jeg har fått tilsendt leseeks. fra forlaget
 |
| Aris Fioretos (Foto: Janerik Henriksson/TT) |
