Carl Frode Tiller: "Innsirkling 3"

Sirkelen er sluttet!

Carl Frode Tiller (f. 1970) debuterte med romanen "Skråninga" i 2001, og har siden utgitt romanen "Bipersonar" (2003) og skuespillet "Folkehelsa" (2007). Hovedverket hans er "Innsirkling", hvor bind 1 utkom i 2007 og bind 2 i 2010. Mandag denne uka - den 18. august - kom omsider bind 3. Et etterlengtet sådan - fire år etter den forrige boka. Og på forlagets nettsider ser jeg at boka - i alle fall papirutgaven - for lengst er utsolgt! Med tanke på den spenning som har vært knyttet til utgivelsen, burde dette ikke overraske noen. Det er tilstrekkelig å nevne at at både Innsirkling 1 og 2 har vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, og at forfatteren har mottatt både Brageprisen og Kritikerprisen for den første boka. Dette er med andre ord norsk litteratur på sitt aller beste!

I bok nr. 1 fikk vi vite at David Forberg hadde mistet hukommelsen og hadde satt inn en annonse i avisen, der han oppfordret venner og kjente til å skrive til ham for å hjelpe ham med å friske opp minnene. I denne boka møtte vi barndomsvennen Jon, stefaren og presten Arvid og ungdomskjæresten Silje. Samtidig som David sirkles inn, fikk vi innblikk i en oppvekst på Namsos, som omfattet morens klassereise gjennom ekteskapet med presten, og vi ante også en del usikkerhet rundt Davids familiebakgrunn. 

I bok nr. 2 kom vi inn på barndomsvennene Ole og Tom Roger - sistnevnte med taterbakgrunn. Og så traff vi Paula, som en gang kjente Davids mor. Hun hadde et og annet å fortelle om Davids familiebakgrunn, som gjorde at vi for alvor lurte på hvem David er. Lurte han alle vennene sine på en kynisk måte, eller var han selv et slags offer for omstendighetene? 

På samme måte som i de to foregående bøkene er bok nr. 3 delt i tre. Forskjellen denne gangen er imidlertid at vi i bokas siste del får møte David selv ... Det store spørsmålet som det etter hvert er betimelig å stille er jo: hvem er han egentlig, denne David-figuren? Hva vet de åtte personene som gjennom tre bøker har sirklet ham inn, og hvor mye innsikt har David selv i sin egen psyke, sine motiver og beveggrunner? Ja, hvor mye vet egentlig andre mennesker om oss når det kommer til stykket?

Den første vi introduseres for i denne siste boka, er Marius. Nokså tidlig kommer avsløringen om at Marius og David ble forbyttet på fødestuen. Hvilket altså betyr at Marius har levd det livet David skulle hatt, mens David har levd det livet Marius skulle hatt. Marius som har levd i en velstående familie, riktignok med en sparsommelig far av den gamle typen, men som aldri har manglet noe, mens David har vokst opp sammen med en enslig mor som var fattig og som giftet seg over sin stand, med de sosiale omkostninger dét hadde. Inntil Marius begynner å lure på om foreldrene og broren egentlig er glad i ham når det kommer til stykket - ja, nå som de vet at han egentlig er en bytting og aldri skulle ha vært en del av deres liv. 

I den delen som omhandler Marius blir vi smertefullt vitne til mange såre selvfølelser og innbildte krenkelser - krenkelser som får helt avgjørende betydning for viktige relasjoner. Som det reneste Strindbergske kammerspill - dog kanskje ikke med så mye klasse, subtil finesse og stil i stikkene som i Strindbergs ekteskapsdramaer - utspiller det seg et drama under et middagsselskap, som det gjør vondt å være vitne til. For hva skjer når alle bare sier rett ut det de tenker om og til de tilstedeværende? Slike ting man rett og slett bare ikke sier? Når dette kommer plumpt og uten innpakning ... Ja, da blir det ond, vondt og uopprettelig. 

I motsetning til Marius, har Susanne faktisk hatt en relasjon til David en gang. Hun var kjæresten hans, ham hun valgte å ha et forhold på si´med, mens hun egentlig var sammen med Torkild ... Politisk korrekte Torkild, som i sin tid gjorde livet hennes til et fengsel. Der alt handlet om å gjøre ting "riktig", lage barnemat fra bunnen av, ikke se på søppel-TV, høre på den riktige musikken, ta avstand fra alt som smakte av dårlig kvalitet osv. Hvor befriende var det ikke da å være utro med David, som stort sett ga blaffen i alt og alle og gjorde kun det han selv hadde lyst til? Konstant i opprør mot borgerskapet og det bestående. Skjønt da hun senere bryter med Torkild og hun og David drar til Nicaragua, frenetisk og med avstandstagen overfor charter-turisme, så handler det mon tro kanskje om noe av det samme? Om å være unik, ikke være som alle andre - ja, rett og slett om å snobbe nedover? 

Jeg skal ikke røpe så mye mer av handlingen enn å si at det er særdeles interessant når vi endelig får treffe David, den fraværende hovedpersonen i hele to bøker og bortimot 300 sider inn i den siste boka. Det meste faller på plass til slutt - og om noen skulle tenke at det mangler noe i den ytre handlingen på akkurat dét, så tenker jeg at det kanskje aller mest handler om ting som faller på plass i hovedpersonens hode ... For dypest sett er Innsirkling en psykologisk roman-triologi om hvem vi er, om hva som gjør oss til dem vi er og om hvem som egentlig sitter med fasiten på den vi er - om en slik fasit finnes ... 

Om jeg likevel skulle stille meg kritisk til noe i den siste boka, så må det være at det er mange som psykologiserer mye om de andre hovedpersonenes dypeste beveggrunner, og som liksom "vet" så mye mer om disse personene enn de selv vet - og som presenterer det for "rette vedkommende". Dette fører til at den ene etter den andre går fullstendig av hengslene. Ja - enten den som tror han har skjønt alt bommer eller treffer blink - hvor provoserende er det ikke å få en påstått sannhet om seg selv slengt i fleisen av et menneske man atpåtil ikke føler vil en helt vel? I det virkelige liv er det vel vanligst at andre baksnakker hverandre og tolker deres beveggrunner ihjel - ikke at de ovenikjøpet presenterer dette for dem det gjelder. Jeg stiller altså et spørsmål ved hvor realistisk det er at andre nærstående presenterer den reneste psykologiske "avhandling" om andre mennesker man møter. Samtidig ser jeg at dette er et fortellergrep som virkelig får frem dramatikken mellom personene i boka, noe som gjør at det blir spennende litteratur av det. Dette virkemiddelet behersker Tiller til fingerspissene! Ja, det blir Strindbergsk, rett og slett!

Min konklusjon er uansett at dette er noe av det beste jeg noen sinne har lest innenfor norsk litteratur! Her blir det toppkarakter og vel så det!

Utgitt: 2014 
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 475
ISBN: 978-82-03-35768-8
Boka har jeg fått fra forlaget
(På forlagets nettside kan man bla i boka)

Carl Frode Tiller (Bildet er lånt fra forlaget)

Andre omtaler av boka:
- Namdalsavisa v/Rune Moen - 4. januar 2014 - Har avsluttet sirkelen
- Namdalsavisa v/Rune Moen - 19. august 2014 - Tiller får skryt fra kritikerne
- VG v/Sindre Hovdenakk - 19. august 2014 - Uhyggelig utspekulert fra Tiller
- NRK v/Marta Norheim - 20. august 2014 - Fascinerande men ikkje fullkomen
- Artemisias Verden - 30. september 2014 - "Mesterlig!"
- Mellom Linjene - 16. september 2014 

Henrik H. Langeland: Verdensmestrene

Fantastisk om skimiljøet på Oslos beste vestkant i 1982!

Utgitt: 2010
Oppleser: Anders Ribu
Forlag: Lydbokforlaget (papirutgaven utgis av Tiden forlag)
Spilletid: 21 t 9 min.

"Verdensmestrene" av Henrik H. Langeland er ment å skulle bli første del i en triologi om flere Oslo-familier med temmelig ulik bakgrunn. I denne første boka, som starter med at Oddvar Brå brakk staven under den dramatiske stafetten den 25. februar 1982, følger vi fire 12-åringer gjennom hele 1982. Langrenn står sentralt i deres liv.

Lars er sønn av vestkant-familien Meltzer, der faren er advokat som sine forfedre flere generasjoner tilbake, og hvor tradisjoner står i fokus. De har alltid bodd i Hemingland med Nordmarka og ypperlig skiterreng som nærmeste nabo. Herr Meltzer praktiserer ikke bare fin-juss i jobbsammenheng - det gjør han også når sønnen skal oppdras. Her er det ikke rom for så mye som en millimeters slinger i valsen - til Lars sin store fortvilelse mang en gang. Eller Laurentius Michael Meltzer som han egentlig heter ... Og den godeste herr Meltzer har store ambisjoner på vegne av sin sønn og hans langrenn-trening!

Vennen og nabogutten Hauk, som egentlig heter Henrik August Eriksen, befinner seg i skiløypa i det magiske øyeblikket da Brå brekker staven. I et basketak klarer Lars å sikre seg en del av den brukkede staven, bare for å oppleve at denne blir borte igjen nokså snart etterpå. Mistanken hviler over Hauk ...

Vi introduseres også for Remi Halvorsen fra Oppsal, en gutt som har en fullstendig annerledes oppvekst enn Lars og Hauk. Men der Lars og Hauk kan regne med et velbemidlet "bakkemannskap" på hjemmebanen, har ikke Remi de samme mulighetene. Det han imidlertid har - i motsetning til de andre guttene - er en frihet på hjemmebanen som de andre bare kan drømme om.

Simone Bugge Kristoffersen vokser opp i en raddis-familie, som ikke for noen pris vil ha noe med kapitalkreftene å gjøre, og som er så politisk bevisst at det å oppfylle datterens største ønske om å få en Barbie-dukke, er helt og fullstendig uhørt. Idet Oddvar Brå brekker staven, befinner hun seg på Kreta, og hun blir vitne til at faren har et sidesprang med en av damene som jobber på hotellet der de bor ...

Og sist, men ikke minst, blir vi kjent med Amar Singh, som ankommer Fornebu rett etter at Oddvar Brå har brukket staven. Han skal gjenforenes med sin far og kan se frem til en tilværelse på Oslos østkant, nærmere bestemt Haugerud. Gjennom ham får vi oppleve gjengkulturen blant innvandrerne i Oslo, viktigheten av å høre til et sted, ha noen "venner" som kan beskytte ham når dette blir nødvendig. Han blir opptatt som medlem av den etter hvert så beryktede Tveita-gjengen. Og det ved å benekte sin indiske sikh-bakgrunn og gi seg ut for å være pakistansk muslim ...

Gjennom den mer enn 20 timer lange lydboka, eller nesten 600 siders papirutgaven, følger vi Lars, Hauk, Simone, Remi og Amar gjennom hele 1982, frem til jula 1982, hvor Lars omsider får oppleve sin jomfrutur fra Mylla og ned til Oslo sammen med sin far. Dette er også en historie om enorme klasseskiller som ikke først og fremst fremvises gjennom ytre materiell velstand eller mangel på sådan. Snarere er det heller noe som vises gjennom gamle, nedarvede tradisjoner gjennom generasjoner, hvor det å være født inn i spesielle familier forplikter langt utover egne behov og ønsker. Sånn sett har kanskje Laurentius mer til felles med Amar enn noen av dem kan ane. Men dersom det er noe som faktisk forsvinner litt på 1980-tallet, så er det de verste økonomiske skillene mellom de sosiale klassene - uten at det hjelper det minste dersom man er fra en lavere klasse og gjerne vil menge seg med fiffen ...

Etter en noe treg start, som for øvrig er helt akseptabel all den tid dette er ment som starten på en triologi bestående av tykke bøker, synes jeg at det ble en grei flyt i boka. Anders Ribu er en oppleser jeg bare får mer og mer sansen for, særlig når han viser evne til å sjonglere fra beste vest-kant-bokmål til nordlandsk, og det på en ganske fornøyelig måte. Den som utvilsomt får størst plass i boka, er Lars, mens vi egentlig så vidt blir kjent med Amar. Det ligger imidlertid i kortene at Amar kommer til å bli mer fremtredende etter hvert. Lars, hvis oppvekst er preget av en fullstendig kadaverdisiplin fra farens side, tar ut sine verste sider langt fra foreldrenes radius, og fremstår sånn sett som en dobbeltnatur slik Johan Borgen har beskrevet det i "Lillelord" og slik Lars Saabye Christensen har beskrevet Adrian i "Maskeblomstfamilien". Det er nesten ikke en hendelse i Norges offentlige liv på den tiden som unngår oppmerksomhet i boka. Alt fra kommende skistjerner (Dæhlie og Alsgaard) til Treholt-saken berøres og flettes inn i handlingen.

Som et tidsbilde gir "Verdensmestrene" et interessant blikk på en av de mest interessante tiårene som har vært i nyere historie. Man kan romantisere 50-tallet, snakke om det optimistiske 60-tallet og oppveksten av olje-Norge på 70-tallet, men det var på 80-tallet de virkelig interessante tingene skjedde! Jeg var selv noe eldre på den tiden enn ungdommene i "Verdensmestrene", og kanskje nettopp derfor er jeg i stand til å identifisere meg med mye av det som skjer i boka - i alle fall når det gjelder alt annet enn skitreningen, som for meg er litt fjernere. Fordi jeg husker så mye av det som skjedde på den tiden, samtidig som jeg fremdeles var ung. Jeg knekker sammen og tilstår at det å lese denne boka var kos, kos, kos! Når jeg like fullt ender opp med å gi den terningkast fem - og altså ikke en sekser - er dette fordi jeg synes boka haltet litt når Remis og Simones familie ble beskrevet, men det er mulig at dette skyldes at de ikke fikk fullt så mye oppmerksomhet som eksempelvis Lars og Hauk ... Dessuten er jeg spent på Amars fremtid i Tveitagjengen! Jo, jeg står for at boka fortjener terningkast fem! Fordelen med å lese denne boka ett år etter at den utkom, er at jeg slipper å vente så lenge på bok nr. 2. Og måtte den komme veldig, veldig  raskt! (Jeg er veldig sikker på at mannen min og jeg kommer til å sloss om å få lese bok nr. 2 først!)

Henrik H. Langeland