"Meg eier ingen" (Regissør: Kjell-Åke Andersson)

Drama fra virkeligheten om å være datter av en alkoholisert pappa

I 2007 kom den svenske journalisten Åsa Linderborg (f. 1968) ut med sin selvbiografiske roman "Meg eier ingen". Boka, som jeg leste og omtalte her på bloggen min i 2008, handlet om Linderborgs oppvekst med en alkoholisert far. 

Boka er for lengst innspilt som film, og den hadde premiere i Norge i slutten av januar i år. Rett etter sommeren hadde DVD´en release. Og det var helt selvsagt at jeg måtte se den, så sterkt inntrykk som boka i sin tid gjorde på meg. Dette er en av de bøkene man bare aldri glemmer. 

Regien i filmen er litt annerledes enn i boka - i alle fall slik jeg husker den. I filmens innledende scene feirer Åsa sin doktorgrad innen filosofi. Året er 2001 og hun er 33 år gammel. Av nærmeste familie er kun moren til stede. Faren har hun i grunnen avskrevet for lenge siden, siden det alltid var alkoholen som vant i hans liv. Like fullt er det sårt at han ikke er til stede - den faren hun en gang elsket over alt på jord, men altså ikke klarte å leve med ... Som ingen klarte å leve med ... 

Historien om Åsa er velkjent for alle oss som har lest boka som filmen er basert på. Da Åsa var fire år, gikk foreldrene hennes fra hverandre. Åsa ble igjen hos faren, selv om moren visste at han drakk. Kanskje hadde hun et håp om at datteren skulle redde ham fra å gå fullstendig til grunne?

Gjennom sporadiske glimt gjennom barndommen blir vi vitne til hvor skjevt det hele utvikler seg. Faren klarer ikke å ta vare på seg selv, og han havner stadig i bråk. Åsa dekker over så godt hun kan. Hun vasker hjemme, hun holder kjeft om at det ikke er mat i kjøleskapet fordi faren litt for ofte prioriterer sprit fremfor mat, og kanskje er det dette som gjør at ingen griper inn. Ikke en gang farens nærmeste familie, som antakelig er de eneste som ser hvordan det egentlig er fatt med ham, gjør noe. Det blir mye kjefting og lite hjelp å få derfra, annet enn et gratis måltid i ny og ne og litt penger som moren stikker til ham i skjul. 

En kjærlighetsaffære med en norsk kvinne (spilt av Linn Skåber) varer selvsagt ikke, for heller ikke hun holder ut drikkemønsteret hans. Til slutt innser Åsa at hun ikke kan redde faren, og flytter motstrebende hjem til sin mor ... Det skal bli hennes redning, mens farens liv rakner, sakte men sikkert. Skjønt som alkoholikere flest er han seiglivet som få, inntil det meste i kroppen svikter på en gang ... 

Filmversjonen av "Meg eier ingen" er og blir annerledes enn boka, og selvsagt går mye av historien tapt på veien innenfor en ramme på 109 minutter. Samtidig er det visuelle uttrykket i filmen tidvis enda sterkere enn hva jeg husker at boka var. 

Mikael Persbrandt er som skapt for rollen som den alkoholiserte faren. Ikke bare i den forstand at han spiller en forfyllet mann godt, men også fordi han får frem at en alkoholiker også kan være et varmt menneske med mye følelser. Et menneske som vil så mye, men som dessverre ikke får det til. 

Det sterkeste med hele den farsfiguren som Persbrandt fremstiller, er at han aldri lar falle et negativt ord om Åsas mor, eller spiller på skyldfølelse overfor datteren når hun velger ham bort. Og nettopp her er vi nok ved kjernen av far-datter-forholdet, som er så sterkt beskrevet av Åsa. Det er kjærlighet som preger forholdet dem i mellom - kjærlighet og dette alene. Sånn sett skiller denne historien seg dramatisk fra de fleste lignende historier fra virkeligheten. Likevel - denne miserable faren som hun var så glad i, passet ikke inn i livet hennes etter hvert som hennes voksenliv begynte å ta form. Det handlet ikke om at hun var blitt for fin for sin far. Det handlet om at han lot alkoholen komme i første rekke en gang og bestandig. Hun kunne ikke risikere at han skulle ødelegge doktorgrad-feiringen hennes med å bli en full pappa, som hun var flau over. 

Dette far-datter-forholdet er så vart og nydelig beskrevet at min påstand er at den som fremdeles ikke har felt en tåre når filmen er slutt, har et hjerte av stein. Og det er ikke fordi det spilles på det sentimentale, men fordi historien er så sørgelig ... Det går ikke an å fortelle en slik historie mer nøkternt enn dette, uten å trekke nerven ut av hele historien!

Jeg anbefaler filmen på det varmeste - selv om boka er bedre!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Mig äger ingen
Nasjonalitet: Sverige
Genre: Drama
Skuespillere: Mikael Persbrandt, Linn Skåber, Tanja Lorentzon, Sten Ljunggren, Ida Engvoll, Ping Min Wallén, Saga Samuelsson
Spilletid: 109 min. 



Andre omtaler av filmen:
- Dagbladet v/Inger Merethe Hobbelstad - 23. januar 2014 - Alt om min far
- Aftenposten v/Kjetil Lismoen - 23. januar 2014 - "Meg eier ingen" er en hjerteskjærende klassereise
- Filmmagasinet v/Einar Aarvig - 24. januar 2014 - Sykt god Perbrandt
- VG v/Øystein David Johansen - 23. januar 2014 - Ekte kjærlighet

Åsa Linderborg: "Meg eier ingen" (2008)

Utgitt: 2007
Originaltittel: Mig äger ingen
Oversatt: Nina Aspen
Forlag: Versal
Antall sider: 274

Forfatteren Åsa Linderborg forteller i boka "Meg eier ingen" om oppveksten hos sin far og forholdet dem i mellom. Moren forlot dem da hun var fire år, selv om hun visste at mannen hennes var alkoholiker.

Åsas oppvekst var ikke som andres. Faren drakk og var stort sett pengelens en gang og bestandig. Hadde det ikke vært for besteforeldrene og en tante, ville mangelen på mat og rene klær vært illevarslende. Like fullt forgudet Åsa sin far! For henne var han Sveriges beste metallherder, den sterkeste og morsomste, og hun var hans lille prinsesse. Etter som årene gikk, ble det imidlertid mer og mer tydelig hvor utilstrekkelig faren var. Alkoholen styrte livet hans i stadig større grad, og det var ikke liv laga for henne å leve sammen med ham. Som en konsekvens av dette flyttet hun til sin mor i 14 års alderen. Etter dette gikk det for alvor nedover med faren.

Da Åsa skrev boka, var faren død. Med kjærlighet og ømhet beskriver hun oppveksten og følelsene sine for faren. Tidvis var det mest skammen som fylte henne - etter hvert skyldfølelsen for å ha sviktet ham.

Boka er nydelig skrevet og full av sårhet og ømhet. Jeg er veldig glad for å ha lest denne lille perlen av en bok, etter anbefaling fra mange! Ekstra sterk er boka fordi den er selvbiografisk. Her blir det terningkast fem! 

Boka er filmatisert.

Andre bloggere som har omtalt boka:
Groskro
Janke
Av en annen verden
Les mye
Solgunn sitt

Åsa Linderborg