Den amerikanske filmen "The Farewell" skulle ha kinopremiere i Norge 13. mars i år, det vil si den dagen Norge ble corona-stengt. Filmen rakk med andre ord aldri å bli vist, og det er årsaken til at den så raskt har blitt tilgjengelig på DVD. I og med at den ble presentert som "en sjarmbombe av en film", og "bygger på regissør Lulu Wangs egne opplevelser", var jeg derfor ikke sen om å skaffe meg den så snart den dukket opp hos Platekompaniet. Jeg elsker nemlig asiatisk film. (Arthaus er distributør i Norge.)
Regissør Lulu Wang ble født i Beijing i 1983, men tilbrakte oppveksten etter fylte seks år i USA. Hennes doble bakgrunn preger filmene hun lager. "The Farewell" er hennes andre spillefilm. Det er hun selv som har skrevet manuset. Filmen har blitt nominert til en rekke priser, og har også vunnet noen - blant annet Golden Globe i kategorien beste skuespiller (til Awkwafina, som spiller Billi).
I "The Farewell" møter vi Billi, som i likhet med regissøren ble født i Kina. Foreldrene flyttet til USA da hun var liten, og hun lever i spenningsfeltet mellom sine foreldre, som holder på sin kinesiske kultur, og vestlige verdier.
Selv om det er mange år siden Billi var i Kina, holder hun jevnlig kontakt med bestemor Nai-nai på telefon. Det viser seg at bestemoren er dødssyk. Hun har kreft og det er påvist spredning. I Kina er det tradisjon for at den døende er den siste som får vite sin egen diagnose. Dette er en byrde de pårørende må ta alene. De tror på det kinesiske ordtaket som sier at det ikke er kreften som dreper, men frykten. Derfor later de som om Nai-nai er frisk som en fisk så lenge som mulig.
Hvordan kan familien få samlet alle slik at de kan ta farvel med Nai-nai, uten at hun skjønner hva som foregår? Jo, ved å arrangere et fiktivt bryllup! Dermed får de en unnskyldning til å reise hjem til Changchun.
Billi har egentlig ikke råd til å reise, særlig fordi hun har fått avslag på sin søknad om et skolestipend. Hun reiser likevel.
Billi har egentlig ikke råd til å reise, særlig fordi hun har fått avslag på sin søknad om et skolestipend. Hun reiser likevel.
Etter dette bygger det hele seg opp til en litt småsøt forviklingskomedie av det - for å være helt ærlig - nokså banale slaget. Joda, jeg ble absolutt sjarmert av enkelte scener, men i det store og det hele var dette tamme greier. Det er selvsagt mulig at jeg ikke var helt mottakelig for en film av dette slaget akkurat nå. Egentlig minnet humoren mer om det vi ofte finner i japansk film, dvs. litt svart og alvorstynget. Verken mannen min eller jeg lo en eneste gang. Kulturforskjellene mellom øst og vest blir tillagt vel stor vekt, og det er i grunnen dette hele filmen baserer seg på. Nai-nai ble for øvrig nydelig fremstilt av Zhao Shu-zhen - det skal sies! Regissøren unngår også å gli over i det sentimentale. Stereotypene er dessuten fraværende. Det er nok her filmens styrke ligger. Aldri kritiseres kinesiske verdier eller kinesisk styresett. Samtidig blir vi vitne til et samfunn som i økende grad er influert av vestlige verdier. Som dette med karaoke, luksusmassasje og høy glam-faktor under den fiktive bryllupsfeiringen.
I og med at jeg vet at filmen er svært prisbelønnet, sitter jeg og lurer på hva det var med den som jeg ikke fikk med meg. Kanskje er det så enkelt som at vi i Vesten er sulteforet på film (og litteratur) som får oss til å forstå mer av Østens mystikk? Eller er det kanskje slik at 2020 er så preget av det dødsens alvor som corona-viruset er forbundet med, at vi trenger litt lettere underholdning av det mer godlynte slaget? For selv om Nai-nai har fått en dødelig diagnose hun ikke vet om selv, glemmer vi i grunnen dette underveis i filmen. Nai-nai er en glad og lykkelig eldre kvinne, som endelig har hele familien samlet rundt seg. Det er lite som tyder på at hun er alvorlig syk, selv om hun hoster litt stygt av og til.
Til og med Obama skal ha trykket filmen til sitt bryst og sagt at dette er en av hans favorittfilmer i år. Aftenpostens anmelder har også omtalt filmen som "fantastisk, rørende og varm". Like fullt - den blir nok ikke en av mine. Til det ble den for grunn for meg.
Innspilt: 2019
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk og mandarin
Sjanger: drama-komedie
Skuespillere: Awkwafina (Billi), Zhao Shu-zhen (Nai-Nai) m.fl.
Spilletid: 100 min.
I og med at jeg vet at filmen er svært prisbelønnet, sitter jeg og lurer på hva det var med den som jeg ikke fikk med meg. Kanskje er det så enkelt som at vi i Vesten er sulteforet på film (og litteratur) som får oss til å forstå mer av Østens mystikk? Eller er det kanskje slik at 2020 er så preget av det dødsens alvor som corona-viruset er forbundet med, at vi trenger litt lettere underholdning av det mer godlynte slaget? For selv om Nai-nai har fått en dødelig diagnose hun ikke vet om selv, glemmer vi i grunnen dette underveis i filmen. Nai-nai er en glad og lykkelig eldre kvinne, som endelig har hele familien samlet rundt seg. Det er lite som tyder på at hun er alvorlig syk, selv om hun hoster litt stygt av og til.
Til og med Obama skal ha trykket filmen til sitt bryst og sagt at dette er en av hans favorittfilmer i år. Aftenpostens anmelder har også omtalt filmen som "fantastisk, rørende og varm". Like fullt - den blir nok ikke en av mine. Til det ble den for grunn for meg.
Innspilt: 2019
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk og mandarin
Sjanger: drama-komedie
Skuespillere: Awkwafina (Billi), Zhao Shu-zhen (Nai-Nai) m.fl.
Spilletid: 100 min.
