Natt til 25. februar i år ble Oscar-statuetten delt ut for 91. gang i filmhistorien. Selv hadde jeg ambisjoner om å skrive om filmene jeg hadde sett så langt - før selve utdelingen - slik jeg har pleid å gjøre i årevis her på bloggen min. Dessverre strakk ikke tiden til ...
I dette innlegget oppsummerer jeg hvem som vant under de viktigste kategoriene, og jeg knytter også noen tanker til de ulike filmene jeg har sett.
De nominerte filmene var:
- Green Book (vant)
- Black Panther
- BlacKkKlansman
- Bohemian Rhapsody
- The Favorite
- Roma
- A Star is Born
- Vice
Jeg har sett disse filmene - unntatt Black Panther, som sjangermessig faller langt utenfor mitt interessefelt.
Min klare favoritt blant disse filmene er helt utvilsomt Bohemian Rhapsody. Denne filmen omtalte jeg på bloggen min rett etter at jeg hadde sett den i slutten av november 2018. Jeg gjettet allerede da at Rami Malek måtte vinne Oscar for beste mannlige hovedrolle.
Selv om spennvidden i tematikk i de nominerte filmene kan synes stor, er det likevel noen fellestrekk. Både Green Book og BlacKkKlansman handler om rasisme, mens Roma og Bohemian Rhapsody handler om å falle litt utenfor fellesskapet (fattigdom og homofili). To av filmene er utpreget musikalske - Bohemian Rhapsody og A Star is Born - og Vice er en samfunnskritisk film, der vi får høre historien om Dick Cheney. The Favorite handler om en dronning som blir manipulert av omgivelsene sine, og som var svært, svært ensom. Filmene handler i grunnen om utenforskap, kanskje med unntak av Vice. (Black Panther vet jeg lite om, siden jeg ikke har sett den selv.)
Selv ble jeg ganske overrasket over at det var Green Book som vant. Filmen er flott - det er ikke det. Men mye av tematikken er så gjennomtygget både i litteraturen og filmverdenen at den knapt kan sies å tilføre noe nytt. Kanskje er det hele likevel så "enkelt" som at vi trenger å bli påminnet - gang på gang - hvor viktig det er å være klar over hvordan summen av enkeltindividers menneskesyn påvirker hvordan hele grupper blir behandlet i et samfunn. Her er det sørstatsrasismen på 1960-tallet som skildres. Selv om segregeringspolitikken for lengst er historie, lever rasismen dessverre videre i denne regionen av USA ... Den fargede begavede pianisten var god nok til å spille konserter for et dedikert publikum, men å spise sammen med dem i restauranten før konserten - nei, dét fikk han ikke.
A Star is Born er en sterk film om en rockemusiker som er på hell på grunn av alkoholisme, og hans forhold til en ung sangerinne som etter hvert får stjernestatus. Maktbalansen i forholdet deres forrykkes, og spørsmålet er hva dette gjør med kjærligheten. Her er det mye flott musikk og fantastisk skuespillerkunst. Ingen ringere enn Lady Gaga har den kvinnelige hovedrollen, mens Bradley Cooper har den mannlige hovedrollen. Alle visste fra før av at Lady Gaga kan synge, men at Bradley Cooper også kan det, var en stor overraskelse. I tillegg har han skrevet flere av sangene han fremførte, og som om ikke det var nok, har han at på til regissert filmen.
BlacKkKlansman er en litt annerledes film om jakten på Ku Klux Klan, og historien er sann. Den handler om infiltrasjon av miljøet, og om hvordan en farget mann faktisk oppnådde medlemskap i organisasjonen.
I Vice får vi et historisk blikk på alle USAs presidenter fra 1960-tallet og frem til 2001, og hvor Dick Cheneys karriere er tråden som binder det hele sammen. Hvordan kunne det ha seg at den alkoholiserte fyren som etter å ha kræsjet med bilen sin i fylla, oppnådde så mye politisk makt?
The Favourite er en film i en helt egen klasse, er min påstand. Det er den greske regissøren Yorgos Lanthimos som står bak filmen, og han har jeg et noe blandet forhold til. Det er særlig den skrekkelige filmen Dogtooth som ga meg nærmest aversjon mot hans "filmkunst". Senere så jeg likevel filmen Lobster, men også den ble i særeste laget for meg. Jeg hadde derfor ikke de helt store forventningene da jeg bestemte meg for å se The Favorite ... Jeg ble imidlertid positivt overrasket! Her har regissøren riktignok benyttet noen filmtekniske triks som jeg opplevde som litt billige. Blant annet har han benyttet vidvinkelopptak, som gir flere av scenene en noe forvrengt inntrykk. Det gjør noe med rom-opplevelsen at bildesekvenser er vrengt utover og ikke fremstår som realistiske. Men - historien om dronning Anne av England i året 1708, som visstnok er basert på noen historiske fakta og rykter som verserte rundt henne, er interessant nok. Var hun lesbisk? Ble hun utnyttet av kammerpiken sin? Og hadde de et seksuelt forhold? Etter hvert utvikler det hele seg til et trekantdrama idet kammerpikens kusine kommer på banen og tiltar seg mer og mer makt over dronningen.
Roma er en nydelig svart-hvitt-film som handler om forholdet mellom en rik familie i Mexico og deres fattige barnepike. Hva har husets frue til felles med henne? Nokså mye skal det senere vise seg, etter hvert som livet hennes og ekteskapet faller fra hverandre ... Jeg ble for øvrig overrasket over at denne filmen, som ikke er engelskspråklig, kunne konkurrere med de andre i kategorien beste film. Det kan jeg ikke huske å ha sett tidligere.
De nominerte var:
- Alfonso Cuarón (Roma) (vant)
- Spike Lee (BlacKkKlansman)
- Pawel Pawlikowski (Cold War)
- Yorgos Lanthimos (The Favourite)
- Adam McKay (Vice)
Jeg har sett samtlige filmer, men kun omtalt Cold War så langt her på bloggen. Blant de nominerte filmene er dette helt klart min favoritt, men det var altså Roma som vant. Begge har det til felles at de er spilt inn i svart-hvitt. Dette virkemiddelet gjør at historiene i filmene blir sterkere, synes jeg. Scenene blir mer eksistensielle, mer emosjonelle og samtidig mer distanserte på et vis.
Vinneren er absolutt verdig! Se den på NetFlix, for der er den tilgjengelig. Den er vel verdt din tid!
De nominerte var:
- Olivia Colman (The Favourite) (vant)
- Yalitza Aparicio (Roma)
- Glenn Close (The Wife)
- Lady Gaga (A Star is Born)
- Melissa McCarthy (Can You Ever Forgive Me?)
Jeg har sett alle bortsett fra Can You Ever Forgive Me? Denne filmen kommer visstnok ikke på norske kinoer i det hele tatt.
Olivia Colman gjør en fantastisk rolletolkning i The Favourite, hvor hun også spiller sammen med Rachel Weisz og Emma Stone. Tidligere har hun spilt i filmer som The Lobster (med samme regissør som i The Favourite) og Murder on the Orient Express, bare for å nevne noen. Det fine med en film som dette er at også kvinner får interessante hovedroller, og at de ikke "bare" er kona til en eller annen.
Glenn Close spiller kona til en nobelprisvinner i litteratur i filmen The Wife. Mens mannen får all ære, står hun i skyggen. Så viser det seg at hun har hatt en meget viktig rolle i hans forfatterskap likevel. Det skjer noe mellom ektefellene da han vinner, og det er dette filmen skildrer. Hva er viktigst for mannen når det kommer til stykket? Nobelprisen eller det livslange ekteskapet med henne?
Lady Gaga kunne vel så gjerne ha vunnet prisen i kategorien beste kvinnelige skuespiller, for hun spiller virkelig på hele registeret av følelser. Samtidig tenker jeg at Olivia Colman har en mer krevende rolle, der hun også må hente frem sider i seg som man aller helst ønsker å holde for seg selv. Her vil jeg si at den beste vant!
De nominerte var:
- Rami Malek (Bohemian Rhapsody) (vant)
- Christian Bale (Vice)
- Bradley Cooper (A Star is Born)
- Willem Dafoe (At Eternity´s Gate)
- Viggo Mortensen (Green Book)
Jeg har sett alle bortsett fra At Eternitys Gate. Den har jeg foreløpig ikke rukket å se, men den står på listen over filmer jeg ønsker å prioritere.
Jeg visste allerede da jeg så Bohemian Rhapsody på kino at her kom Rami Malek til å vinne, selv om Oscar-nominasjonene ikke var offentliggjort på den tiden. Ellers er det gjerne skuespillere som enten har lagt voldsomt på seg, gått kraftig ned i vekt eller er sminket til det ugjenkjennelige som pleier å gå av med seieren i denne kategorien. Som da Gary Oldman vant for sin rolletolkning som Churchill i Darkest Hour i fjor ... Sånn sett er Vice og sminkingen av Christian Bale bygget over samme lest. Derfor ville det vært underlig om han skulle ha vunnet i år.
Viggo Mortensen gjør en veldig fin rolletolkning i Green Book, der han spiller en fattig italiener som blir sjåfør for en farget pianist på 1960-tallet. Han opptrer nokså udannet, der han slafser i seg maten i forsetet av bilen, mens overklassemannen, som er farget, sitter i baksetet og skal ut på pianokonsert-turné i Sørstatene på 1960-tallet. Jeg har etter hvert sett riktig mange filmer med Viggo Mortensen, og rollen i Green Book er helt annerledes alle andre roller han har spilt. Han er uten tvil en stor karakterskuespiller.
De nominerte var:
- Roma - Mexico (vant)
- Capernaum - Libanon
- Cold War - Polen
- Never Look Away - Tyskland
- Shoplifters - Japan
Jeg har kun sett de tre første filmene, men skal definitivt se Never Look Away (originaltittelen er Werk ohne Autor) og Shoplifters. Dette er den Oscar-kategorien jeg oppfatter som den mest spennende, og langlisten er vel så interessant som kortlisten, er min oppfatning.
Capernaum er en nydelig film om fattigdom og flyktningestatus, og den berører dypt - lenge etter at man har sett filmen. Dette er en film jeg garantert kommer til å kjøpe DVDen til når den kommer, fordi jeg ønsker å se den om igjen senere. DVDen til Cold War er allerede ute. I likhet med Pawel Pawlikowsky´s forrige film Ida, som vant Oscar i denne kategorien i 2015, er også Cold War er kunstnerisk film med mange vakre scener preget av at ikke en eneste detalj er overlatt til tilfeldighetene. Min klare favoritt er likevel Capernaum.
Never Look Away er åpenbart ikke tenkt oppført på norske kinoer, og det forundrer meg. Filmer der skuespillerne Sebastian Koch og Tom Schilling er med, og hvor Florian Henckl von Donnersmarck er regissør, burde vært selvskreven! Jeg nevner filmer som De andres liv og The Tourist (selv om jeg ikke likte sistnevnte særlig godt).
Andre kommentarer:
Ellers kan jeg nevne at Mahershala Ali vant Oscar i kategorien beste mannlige birolle (Green Book), mens Regina King vant Oscar i kategorien beste kvinnelige birolle (If Beale Street Could Talk). Sangen Shallow i A Star is Born vant i kategorien beste original-sang, og prisen i kategorien beste adapterte manus gikk til dem som sto bak BlacKkKlansman. Bohemian Rhapsody stakk av med samtlige priser som gikk på lyd, mens Vice fikk prisen for beste makeup og hårstyling.
Jeg håper at jeg skal få tid til å omtale noen av filmene jeg har sett, i egne innlegg i tiden fremover. Uansett håper jeg at dette innlegget inspirerer deg til å gå på kino mens disse filmene fremdeles går!
