Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Djebar Assia. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Djebar Assia. Vis alle innlegg

torsdag 9. oktober 2014

Gabi Gleichmann snakker om Assia Djebar og Péter Nádas

Gabi Gleichmann (Foto: RMC)
Onsdag ettermiddag 8. oktober 2014 inviterte Gabi og Anette Gleichmann fra Agora Publishing til et foredrag om to av de heteste kandidatene til årets Nobelpris. Senere i dag vil Svenska Akademiens sekretær Peter Englund meddele hvem som faktisk stikker av med denne gjeveste litteraturprisen av dem alle. Blir det en av kandidatene vi fikk høre om i går? Det gjenstår å se ... 

Assia Djebar er fra Algerie, og regnes som en av araberverdenes fremste fortellere, mens Péter Nádas kalles den store ungarske prosaisten. Agora Publishing har begge disse forfatternes bøker på sine utgivelseslister, så det var av den grunn helt naturlig at det er Gabi Gleichmann presenterte disse forfatterne på et arrangement som dette. Foredraget fant sted i Aschehougs flotte kantine. 

Gabi Gleichmann åpnet foredraget med å si at litteraturen har brakt ham i kontakt med de mest vidunderlige damer og herrer, og at han alltid, når han signerer bøker, får klemmer - masse klemmer. Smilende ga han uttrykk for at dette har gitt ham mye glede!

Nå ønsker Gabi Gleichmann å løfte frem Djebar og Nadas! 

Nobelprisen i litteratur:

Men aller først litt om Nobelprisen i litteratur. For noen år siden - nærmere bestemt i 1975 - hadde det ryktes at en italiensk forfatter skulle få prisen. I Italia var det på den tiden bare én forfatter man tenkte hadde en slik sjanse til å vinne, og det var Alberto Moravia. Det var ingen over, ingen ved siden. Derfor ble det arrangert en stor fest i Roma dagen før, nærmest for å forskuttere at Moravia kom til å vinne, og det var ikke måte på fintfolk som var invitert. Så kom overraskelsen dagen etter ... Det var ikke Moravia, men Eugenio Montale, som vant. Ikke bare ble Moravia så skamfull at han ikke viste seg i Roma de nærmeste tre årene, men hele historien viser med all tydelighet hvor uforutberegnelige Svenska Akademien kan være. 


En engasjert foredragsholder snakket varmt om
Assia Djebar og Péter Nádas (Foto: RMC)
De siste tiårene har Nobelprisen i litteratur blitt så prestisjefull at det ikke lenger handler om forfattere, men nasjoner. Det har gjort at det kanskje ikke lenger er fullt så mye tilfeldigheter som rår, hvis man ser bort fra det året italienske Dario Fo fikk prisen da ... En beslutning som vel stort sett bare gledet Dario Fo og Peter Englund, i følge spesielt innvidde. (Men bare for å ha nevnt det - "Flaggermusenes by" av Dario Fo er veldig fin!)

Det er ikke hvem som helst som kan foreslå kandidater til Nobelprisen. Det er en engere krets av personer som er dedikert til dette - blant annet tidligere Nobelprisvinnere. Normalt får Akademien rundt 200 forlag, og etter en grovsorteringsrunde, hvor useriøse forslag forkastes, sitter man som regel igjen med rundt 50 kandidater. Siden mange av bøkene ikke er oversatt til et språk som medlemmene av Akademien behersker, sendes aktuelle forfatters bøker til eksperter i ulike land for analyse og bedømmelse av kvaliteten. Rådene de får blir som regel helt avgjørende i den videre prosessen. 

Rundt 15. februar er kortlisten klar. Den inneholder fem bøker, som Akademiens medlemmer har fått oversatt til et forståelig språk, og så leser medlemmene på spreng frem til sommeren, om jeg har forstått dette rett. 

Det er ikke alltid så lett å forstå hvorfor xx og ikke yy får prisen. Noen ganger skyldes det forhandlinger og kjøpslåing mellom medlemmene, som kan ha sine favoritter som de ønsker å fremme. Som Dario Fo for eksempel. Men ett fellestrekk er det likevel ved de forfattere som kommer på listen, og det er at berømmelsen må være av et visst omfang. F.eks. har Karl Ove Knausgårds berømmelse så langt vært av for kortvarig art til at han har en sjanse, men om 20-30 år kanskje ... ?

Litt om Agora Publishing:

Ekteparet Gabi og Anette startet Agora Publishing for fem år siden. De innså at de store forlagene ikke klarer å få frem alle de store forfattere (og de blir rett og slett ikke oversatt til norsk hvis man ikke tror at de vil selge - min kommentar). De bestemte seg for kun å satse på bøker som ikke er så lett tilgjengelige, på forfattere som har en særskilt pasjon for litteraturen. Den første forfatteren de satset på var Assia Djebar. 

Assia Djebar:

Assia Djebar (f. 1936) het egentlig Fatima-Zohra Imalayen og kommer fra Algerie. Der vokste hun opp med en far som var lærer i en fransk skole. Han var en moderne mann, og han ville ikke låse datteren inn da hun kom i tenårene. I stedet lot han henne få gå på skole, og dette førte til at hun fikk fransk som hovedspråk, på linje med arabisk og berbersk. Som den første algeriske kvinnen gikk hun på universitetet i Frankrike. 

Da Algerie ønsket å løsrive seg fra Frankrike, skjedde ikke dette gjennom forhandlinger, men med en blodig og brutal krig i 1962. Assia Djebar var da 26 år. Allerede i en alder av 21 år utga hun sin første bok "La soif", og det var da hun tok kunstnernavnet Assia Djebar, mest for å unngå sin fars harme. I datidens politiske klima vakte det oppsikt at hun skrev på fransk, dvs. på overgripernes språk. Boka fikk stor oppmerksomhet i Frankrike, særlig på grunn av kvinneperspektivet og hennes sterkt poetiske skrivestil. 


Norske utgivelser av Assia Djebars romaner (Foto: RMC)
Fordi Assia Djebar kritiserte makthaverne i det nå frie Algerie, var hun ikke lenger velkommen der og måtte flykte til Frankrike, der jeg har forstått at hun bor fremdeles den dag i dag. 

Djebar har senere interessert seg for film, og har dessuten laget noen selv. Heller ikke disse filmene er velkomne i Algerie.

På 1980-tallet kom Djebar tilbake til skjønnlitteraturen, og hun skildrer ofte Algerie som en kvinne. I "Kjærligheten. Krigen" voldtas Algerie av Frankrike i 1830, og boka handler om den etter hvert 130 år lange okkupasjonen. Djebar ble i Frankrike meget respektert for sin bok, som er en roman og ikke bekjennelseslitteratur. I boka "Stort er fengselet" følger forfatteren flere skjebner, og hun beskriver hvordan kvinner lever livene sine som i fengsel. "Ingen steder i mitt fars hus" handler om at det ikke er noen plass til henne som kvinne i dette huset. Det er ikke et såret jeg som skriver, og det er bokas styrke. For øvrig har det kommet ut en bok til av Djebar på norsk - "Skyggesøster" - men den er pt. ikke tilgjengelig lenger. Agora Publishing vurderer å gi ut denne på nytt. 

I følge Gabi Gleichmann sier titlene til Assia Djebars romaner alt. Personene i bøkene blir en slags representant for flere, ikke bare en skjebne. Assia Djebar er bl.a. kjent for nye rytmer i tekstene og en ny form for sensibilitet i den arabiske litteraturen. Hun er dessuten den første arabiske kvinnen som har fått plass i det franske akademiet. 

Gabi Gleichmann understreker at bøkene krever at man må jobbe med stoffet. Det er ikke bare å lese side opp og side ned, slik vi er vant med når vi f.eks. leser bestselgere. Stoffet er derimot krevende, men belønningen er at leseren plasseres i en verden man aldri har opplevd før. 

I følge Gleichmann har Akademiet virkelig fått opp øynene for Assia Djebar, og hun har brukt noen tiår på å kvalifisere seg. 

Péter Nádas:

Péter Nádas (f. 1942) er født i Ungarn. Han har alltid hatt problemer med sitt hjemland, nær sagt fra han ble født i en jødisk familie midt under 2. verdenskrig. Hadde det ikke vært for at moren var blond, arisk-utseende og besluttsom, ville han neppe ha overlevd. Moren døde imidlertid tidlig. Faren var en fremstående mann, men på et tidspunkt ble han gjort til syndebukk av kommunistene. Dette gikk så hardt inn på ham at han tok sitt eget liv. Péter var bare 14 år. 

Péter Nádas skriver om brutale ting, som gjør noe med en som leser. I følge Gabi Gleichmann er han meget fotografisk i sine beskrivelser. Han utga sitt første skrift i en alder av 20 år. Det var nesten umulig å få utgitt noe som helst under kommunismen i Ungarn. Sensuren tok nemlig det meste. Men dersom det lyktes en forfatter å få noe utgitt i utlandet først, var det enklere. Dette ble skjebnen til boka som i år foreligger på norsk - "Slutten på en familieroman" (og som jeg også sikret meg i går). Det var svensken Lennart Frick fra forlaget Fripress som først utga boka, som har klare selvbiografiske trekk. 


Norske utgivelser av Péter Nádas´ romaner (foto: RMC)
Ti år senere utkom "Erindringens bok", betegnet av enkelte som verdens beste bok. Den utkom etter veldig mye problemer med myndighetene, og Nádas brukte ti år på å skrive den. I boka følger vi Europas historie gjennom en del tiår, og sånn sett kan den betegnes som en utviklingsroman. 

Som i hans senere triologi "Parallelle historier" har seksualiteten en relativt stor plass i boka. Det unike med Péter Nádas´ beskrivelser av kjønnslivets gleder er det faktisk viktig å ha med seg: dette har vært et stort tabu i litteraturen nærmest i all tid, og det eneste språket man har kjent er gatespråkets grovheter. Så når Péter Nádas klarer å beskrive dette på en måte som det blir stor litteratur av, er det faktisk noe helt unikt. Det var for øvrig etter utgivelsen av denne boka at Péter Nádas havnet på Svenska Akademiens lister. 


En rykende fersk Péter Nádas-utgivelse
på norsk (Foto: RMC)
Triologien "Parallelle historier" brukte Nádas 20 år på å skrive. (Jeg har lest og omtalt den første boka i triologien.) Norge var et av de første landene utenom Ungarn som utga disse bøkene. Handlingen i boka er lagt til Berlin og Budapest og foregår over en 30-40-års periode - frem til murens fall i Berlin i 1989. Som tittelen røper, følger vi flere parallelle historier. Dette som et litterært grep for å beskrive samfunnsutviklingen og epoken fra flere ulike perspektiver. 

Bildet som preger forsiden av bøkene i trilogien er for øvrig tatt i Paris, men det er beskåret på en slik måte at det kunne vært tatt hvor som helst - også i Berlin og/eller Budapest. 

Triologien er språklig krevende, og man bør egentlig lese dem i hvertfall to ganger for å få fullt utbytte av dem, mener Gabi Gleichmann. Det var vel omtrent akkurat det jeg også fant ut da jeg leste det første bindet i trilogien. Stor litteratur er krevende, og krever både tid og engasjement!

Oppsummering:

De som befinner seg på Akademiens lister er litterære "monstre". De griper nye verdener, som er fullkomment unike, og det går ikke an å herme etter dem. De står for seg selv!

Péter Nádas betraktes som en profet i Tyskland. I Ungarn derimot anses han som en pariakaste. Det paradoksale er at under kommunismen visste man hvor grensen gikk i forhold til å kritisere det til en hver tid sittende regime. I dag er dette høyst uklart. Heller ikke Assia Djebar kan noen gang vende tilbake til sitt elskede Algerie ... Dermed er det på sin plass å spørre om det er mulig å skrive stor litteratur når man lever i et land med uforutsigbare myndigheter, hva enten det handler om diktaturer eller annet som ligner, tenker jeg? I alle fall: både Péter Nádas og Assia Djebars betydning er stor! Så gjenstår det å se hva Akademien kommer til om få timer ... I og med at det på et vis ikke lenger handler bare om forfattere, men kanskje først og fremst om land, hender det at landet har to kandidater, og at prisen går til den som er eldst. Dette skjedde i 2002. Da sto valget mellom Péter Nádas og Imre Kertész. Kertész var eldst og fikk prisen - Nádas måtte vente ... 

På spørsmål fra salen om romanens velbefinnende svarte Gleichmann at romanen ikke er død! Det finnes alltid noen som vil fange mer enn noe veldig lite, og som fanger alle aspekter ved livet og universet i sin litteratur. Romanen er et kunstgrep som inneholder alt. Den er et fantastisk instrument som kan speile verden. 

Alle store bøker krever minst to personer; forfatteren og leseren. Og med dette oppfordret Gabi Gleichmann alle til å ta en titt på boktitlene av kveldens forfattere. 

Jeg hadde stor glede av å høre på Gabi Gleichmanns foredrag, som i tillegg til å være interessant også inspirerte sterkt! Jeg ønsker meg flere slike litteratur-foredrag, hvor forlagene trekker frem fortrinnsvis store forfattere som ikke er main-stream og som ikke selger helt av seg selv! 

søndag 5. oktober 2014

Assia Djebar: "Stort er fengselet"

Eksistensielt om kjærlighet og smerte

Assia Djebar (pseudonym for hennes egentlige navn Fatima-Zohra Imalayen) ble født i Algerie i 1936. Hun er både forfatter, oversetter og filmskaper, og har i løpet av sin karriere utgitt 17 bøker og laget to filmer. Djebar nevnes stadig som en aktuell kandidat for Nobels litteraturpris, og det er knyttet stor spenning til om hun får den i år. Det begynner å bli noen år siden hun utga sin siste bok (2008), og siden hun nærmer seg 80 år, begynner det å haste dersom det er meningen at hun skal få denne prisen. Nobelprisen gis nemlig ikke posthumt. 

Kun fire av Assia Djebars bøker er så langt oversatt til norsk. Jeg for min del har kun lest "Kjærligheten, krigen: en mosaikk fra Algerie" (på norsk i 2010) tidligere. Det var en bok som gjorde et sterkt inntrykk. Mens jeg leste "Stort er fengselet" (en samproduksjon mellom Agora Publishing og Forlaget Press, utgitt på norsk i 2010), løp jeg for øvrig av gårde og kjøpte "Ingen steder i mitt fars hus" (på norsk 2011). Djebar regnes som en av Nord-Afrikas mest kjente og innflytelsesrike forfattere. Hun skriver på fransk. Du kan lese mer om forfatteren her

Agora Publishing skriver på sine nettsider følgende om "Stort er fengselet":

"Stort er fengselet er en blanding av selvbiografi og fiksjon, det er en poetisk historie om en moderne kvinne som vokser opp på 60-tallet under krigen i Algerie. Hennes ekteskap faller sammen, i et samfunn som er intolerant mot kvinner, men der det samtidig finnes et sterkt kvinnefellesskap."

Man burde vel legge til at boka i tillegg har sterke elementer av å være en dokumentar. 

Forlaget Press skriver følgende på sine nettsider:

"Hun ser tilbake på sitt eget, morens og mormorens liv og innser hvor uløselig knyttet de er til Algeries århundregamle historie preget av krig, kolonialisme og undertrykkelse. Landet er et fengsel, ikke bare for kvinnene, men også for mennene - et fengsel skapt av patriarkalsk tradisjon."

"Stort er fengselet" handler altså om Assia Djebars liv, selv om grensene mellom det selvbiografiske og fiksjonen ikke er enkel å trekke for andre enn dem som besitter en dyp kjenneskap til hennes liv og levned. Måten hun skriver på får henne på et vis til å fremstå mer som et symbol på kvinners situasjon i Algerie generelt, enn at hun nødvendigvis utleverer sin egen livshistorie. Dette merkes spesielt når hun trekker frem minner fra barndom og ungdom, som samtidig er beskrivende for hvordan kvinner hadde det, der de på mange måter var innestengt i hjemmene sine - som et slags fengsel. Dette kom ytterligere på spissen fordi landet tidligere var kolonisert av Frankrike, og hvor befolkningen levde i spennet mellom tradisjonene og det moderne samfunnet som trengte seg på. Hva var viktig å videreføre og hva skulle man ta avstand fra når kampen mot kolonimaktene verserte på det verste på 1960-tallet?

Som en slags ytre rammehistorie introduseres vi for bokas jeg-person, en kvinne i førtiårene, hvis ekteskap er i ferd med å havarere. Parallellene til forfatterens eget liv er her tydelig, for også hun skilte seg fra sin første mann. 

Selv om kvinnen opprinnelig giftet seg av kjærlighet, var det ikke helt enkelt å slippe fri da kjærligheten tok slutt. I bokas første del - "Utradert i hjertet" - skildres en forelskelse så sterk at hun er villig til å sette ekteskapet på spill. Hva som til slutt fører til at hun går - de sterke følelsene til den andre eller ektemannens raseri og voldelighet - er ikke godt å si. 

"Han slo, og jeg kunne ikke søke tilflukt innerst i rommet, som om den åpne verandadøren hadde en egen dragning; med de kraftige armene, en voksen manns veltrente armer, ville han blindt ta tak i meg og hive meg gjennom luften slik at jeg ble knust der ute. Han slo, og jeg segnet om på gulvet, en uvanlig skjerpet sans for fare våknet straks i meg og vurderte hva som var minst risikabelt. 

Først skjelte han meg ut. Så slo han. Jeg må skjerme øynene. For hans vannvidd var av et forunderlig slag: Han var ute etter å blinde meg.

"Din utro kjerring!" snerret han, og i hånden hadde han whiskyflasken, knekt i to. Jeg tenkte bare på øynene mine, og trusselen fra den vidåpne verandadøren." (side 82-83)

Så viser det seg at den nye vidunderlige mannen ikke er så mye mann når det kommer til stykket. Han står ikke opp for henne, men vender henne ryggen. Hun forstår at det hun trodde var kjærlighet, er et falsum. Ingen mann ofrer sin ære for en kvinne ...

" ... fordi jeg ikke har opplevd denne aller siste kjærligheten, denne lidenskapen inntil døden som jeg higer etter - for det finnes ingen Isolde i islam, der finnes bare nytelsen i stunden, i det flyktige nuet, for den muslimske døden er, hva man enn sier, maskulin. For å dø, som bestemor, som så mange andre kvinner, som instinktivt, gjennom kamp og kvaler, visste hva en mann er, en "som man aldri ser ryggen til", alle disse kvinnene, de eneste som er levende helt til sin død, blir i islam - en ensformig forvandling som jeg begynner å beklage på det smerteligste - blir, når de dør, til menn!" (side 104)

Bokas andre del - "Utradert på stein" - inneholder en rekke historier om Algerie helt tilbake til 15-1600-tallet. Historiene fortelles ikke kronologisk, og underveis ble jeg sittende og lure litt på hvordan dette egentlig hørte sammen med til resten. Jeg ønsket å høre mer om jeg-personens kjærlighetsliv fra bokas første del, men ble i stedet presentert for en rekke korte historier, som alle har det til felles at de handler om Algerie. Det handler om erobringer, om slaveri, om gammel visdom, om Kartagos ødeleggelse m.m. - før vi atter får høre mer om jeg-personens familie. Nærmere bestemt om bestemoren, barnebruden, og om alle hennes ofre som ble tålt uten at hun protesterte eller led høylytt. Samtidig foregår det filminnspillinger, hvor Algeries kvinneskjebner står i fokus - under kapitteloverskrifter som "Kvinne under plogen". Noe forvirrende til tider, men like fullt interessant. Pasjoner og lidenskap på den ene siden - plikt og ære på den andre. Som når filmregissøren knekker sammen over nyheten av at Pasolini - den kjente italienske (homofile) filmregissøren) - er død. 

I bokas tredje del - "Et stumt begjær" - møter vi atter jeg-personen (og Assia Djebar selv?).  Vi får høre om kvinner som pynter seg til fest, selv om de må holde seg for seg selv, strengt avstengt fra mennene. Det var både til glede og sorg. Til glede fordi de da var friere til å være seg selv - til sorg fordi det hvor som helst var øyne som betraktet dem og som kunne fortelle videre om kvinnene og kanskje særlig de unge ugifte kvinnene, oppførte seg ærbart. Sladderen og snakket - aldri helt fri. Dessuten fordi selve atskillelsen fra mennene var nok et uttrykk for det fengselet de levde i. 

"Jeg danser. Flere andre danser også, modne kvinner. Litt etter litt, nesten mot sin vilje, danser de ut sin sorg og sin trang til å slippe ut, til å styrte ut i de fjerneste rom, i den brennende solen, og jeg ... jeg som snurret rundt med lukkede øyne (jeg begynner å bli svimmel), hvilket bilde har jeg å vise disse innesperrede kvinnene, de som har krøpet sammen der og allerede er innstilt på å fornekte meg? " (side 265

I fjortenårsalderen bestemmer hun seg for å skrive dagbok. Kanskje var det der de første spirene til hennes forfatterskap dukket opp? Og enda hadde det ikke slått henne hvor urettferdig det var at kvinnene i familien hennes skulle holdes innesperret ... (side 279)

Boka inneholder et vell av nydelige og presise setninger med høy sitatfaktor. Selv uten å være i nærheten av virkelig å kunne forstå forfatterens bakgrunn, evner hun å formidle sin smerte på en slik måte at den rammet meg hardt og brutalt som leser. Selv kjærligheten, som er så vanskelig å beskrive uten at den fremstår både banal og klisjéfylt, klarer hun å formidle på en så sterk måte at den blir eksistensiell. Som om det handler om retten til å puste, retten til å leve eller dø ... 

"Jeg skriker ikke, jeg er skriket. Hele den veien som har åpnet seg, omslutter gårsdagens ville krigsdans, dagens uutsigelige redsler. Så sent som i går, da min fryd over solen brøt løs, ble det straks krysset klinger over hodet på meg, støv fra stjerneskudd i den uminnelige natten ... 

Jeg skriker ikke, jeg er skriket, tøyd ut i en rungende og blind flukt; det hvite toget av gjenferdsbestemødre bak meg blir til en hør som driver meg videre; ord fra det vaklende, tapte språket stiger til værs, mens mennene lengst der fremme geberder seg på dødens - eller dens maskers slagmark." (326)

Jeg håper at jeg gjennom denne bokomtalen har vekket interessen for Assia Djebar og hennes forfatterskap - enten hun nå får Nobelprisen eller ikke i neste uke. For det første skriver hun svært poetisk om mange viktige og ekstistensielle spørsmål, og for det andre er det ikke mange muslimske kvinnelige forfattere som er oversatt til norsk, og som holder den kvaliteten som Assia Djebar står for. Bøkene hennes krever litt av leseren, men er samtidig såpass tilgjengelige at man ikke har noe å frykte ved å prøve. "Stort er fengselet" er rett og slett en fengslende roman/biografi/dokumentar!

Utgitt: 1995
Originaltittel: Vaste est la prison
Engelsk tittel: So Vast the Prison
Utgitt første gang på norsk: 2010
Forlag: Agora Publishing og Forlaget Press
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Antall sider: 333
ISBN: 978-82-7547-410-8
Boka har jeg kjøpt selv.

Assia Djebar (Foto: Forlaget Press)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 13. desember 2010 - Skildrer sitt lands erfaringer 
- Morgenbladet v/Jakob Lothe - 3. desember 2010 - Sjølvbiografisk, men ikke sjølvopptatt

lørdag 4. oktober 2014

Hvem tror du får Nobels litteraturpris i år?

Vinner Assia Djebar Nobels litteraturpris i 2014?

Hver eneste høst går spekulasjonene høylytt rundt hvem som står for tur til å få Nobels litteraturpris. Denne litteraturprisen er nemlig den gjeveste av dem alle. Én ting er at det er forbundet med mye ære å motta prisen - en annen ting er at det er store pengepremier ute og går. Men det viktigste av alt er kanskje at prisen er internasjonal og favner alle. Konkurransen er med andre ord stor, og når man først vinner, får man en helt annen oppmerksomhet rundt bøkene sine enn når man "bare" vinner en nasjonal litteraturpris. 

I en artikkel om prisen på Wikipedia kan man lese at det av Nobels testamente fremgår at Nobelprisen i litteratur skal gå til "den som innenfor litteraturen har produsert det mest utmerkede i idealistisk retning"

Når man tar en titt på listen over dem som har blitt tildelt Nobels litteraturpris i årenes løp, sitter jeg igjen med et inntrykk av at forfatterne som et minimum må skrive om følgende for å ha en reell sjanse til å vinne:

- eksistensielle spørsmål 
- samfunnskritiske spørsmål (opprør i dikataturer - f.eks. Kina, Sør-Amerika)
- kulturelle problemstillinger (rasisme i USA og Sør-Afrika, for eksempel)

At forfatteren er modig og fremdeles bor i det diktaturet hvor han har utgitt samfunnskritiske romaner (gjerne forkledd i en humoristisk drakt), er selvsagt en fordel.
I tillegg holder det selvsagt ikke å ha skrevet én fantastisk bok - man må kunne vise til en jevn produksjon av en hel rekke fantastiske bøker. 

Det jeg selv liker aller best med litteraturprisvinnernes bøker, er at de i all hovedsak handler om viktige ting. Dessuten er man aldri i tvil om at Nobelprisen vier oppmerksomhet til de mest betydelige forfatterne i den moderne verdenslitteraturen. (En oversikt over samtlige vinnere fra 1901 til dags dato og med linker til mine bokomtaler av vinnerne, finner du her i mitt blogginnlegg.)


Min Assia Djebar-samling
Tanken på at det kanskje er Assia Djebar sin tur til å vinne denne gjeve litteraturprisen, har jeg absolutt ikke suget ut av eget bryst. Tvert i mot var den en invitasjon til en litteraturkveld i Aschehougs lokaler den 8. oktober som fikk meg til å våkne opp og tenke ... Den kvelden skal nemlig Gabi Gleichmann presentere to av de heteste kandidatene i år: Assia Djebar, algerisk forfatter og araberverdenens fremste forteller - og Péter Nádas, omtalt som "den store ungarske prosaisten". Begge forfatteres bøker utgis på Agora Publishing, et forlag ledet av Gabi og Anette Gleichmann. 

I utgangspunktet har jeg kun lest en bok av hhv. Djebar og Nádas. Da ovennevnte invitasjon kom, var jeg imidlertid ikke sen om å begynne å lese på bok nr. 2 av Djebar (den hadde jeg allerede), og jeg har også nettopp kjøpt en tredje bok. Jeg holder nemlig en knapp på henne som den heteste kandidaten til prisen i år. Djebar er 78 år (det er med andre ord på høy tid å gi hennes prisen nå!), og hun har utgitt 17 bøker i årenes løp - mange av dem i kategorien modig litteratur, eksistensiell litteratur, samfunnskritisk litteratur, litteratur som omhandler kulturelle konflikter osv. Bøkene hennes handler mao. om viktige ting! Nei, jeg vet at jeg ikke har all verdens grunnlag for selv å mene så altfor mye om det hun har skrevet (bare 1 1/2 bok foreløpig), men ut fra det lille jeg har lest, vet jeg at hun skriver fantastisk. Nydelig setninger, et presist språk, smertelige temaer ... Sånne ting som gjør at bøkene hennes med fordel kan leses flere ganger (bare dette er en kvalitet i seg selv, tenker jeg) - og hvor man kan sitte og kose seg med å lese setninger og avsnitt om igjen for bedre å få tak på hva hun faktisk formidler. Det handler om undertekst, og det handler om å bli utfordret som leser. Hennes litteratur krever en hel del av leseren - slik god litteratur alltid gjør! 

Selv om jeg har gjort meg en del tanker om hvem som fortjener årets Nobelpris i litteratur, synes jeg det er veldig spennende å høre hvem du tenker på som den heteste kandidaten. 

Legg igjen en kommentar i kommentarfeltet, og bli med på trekningen av en overraskelse! 

mandag 20. august 2012

Assia Djebar: "Kjærligheten, krigen - En mosaikk fra Algerie"

Poetisk-grusom skildring av fransk okkupasjon av Algerie

Algeriske Fatima-Zohra Imalayen, bedre kjent under psevdonymet Assia Djebar (f. 1936) er både forfatter, oversetter og filmskaper, og i følge Wikipedia betraktes hun som en av Nord-Afrikas mest kjente og innflytelsesrike forfattere. I årenes løp har hun utgitt 17 bøker - den første i 1957 - og hun er flere ganger nominert til Nobels litteraturpris. "L´Amour, la fantasia" ("Kjærligheten, krigen" på norsk) utk
om i 1985.

Det er ikke lett å skulle gi en samlende beskrivelse av denne boka, som - slik tittelen antyder - gir et mangefascettert bilde av Frankrikes erobring av Algerie i 1830 og tiden som fulgte under det som til slutt skulle bli 130 års okkupasjon. Boka inneholder mange ulike fortellerstemmer - i begynnelsen i første rekke seierherrenes historie i forbindelse med selve okkupasjonen, som endte i et blodbad uten sidestykke, og hvor soldatene i stedet for å opptre som verdige seierherrer, endte med å plyndre byen. Deres syn på de innfødte var at det dreide seg om barbarere. Etter hvert som handlingen skrider frem, er man som leser imidlertid overhode ikke i tvil om hvem som var de egentlige barbarerne ...

"Kjærligheten, krigen", som etter hvert fortelles av algeriske kvinner som ble ofre for franskmennenes okkupasjon, viser hvordan historien og alt som skjedde så ut fra de beseiredes side. Et høyt utviklet samfunn ble brutt ned og gikk til grunne pga. okkupasjonen, og alle forsøk på å ivareta egen verdighet ble slått hardt ned på. Dette er en bok som beskriver kvinnenes kamp og lidelse, og det gjøres i et poetisk språk som imponerer. Fordi jeg selv ikke kjenner særlig til denne delen av historien, fant jeg det noen ganger litt vanskelig å henge med i svingene, men etter hvert skjønte jeg bokas system og rytme. Blant annet at jeg-personen i boka faktisk er forfatteren selv og hennes egen historie ...

"Det var femten år siden El-Djezair var falt i hendene på de Vantro. Oran hadde fulgt etter, utlevert gjennom beyens svik. Blida, ved foten av Atlas, lå for nær og hadde ikke kunnet motstå fiendens angrep; to ganger var den blitt tømt for maurere som flyktet fra den franske hæren, på samme måte som Médéa-la-haute, der Emiren flere ganger hadde hatt sete sammen med løytnantene sine og dit han for øvrig hadde innkalt høvdingene for fjellene omkring. I det fjerne hadde Constantine, "lidenskapenes by", forsvart seg hus for hus under det andre angrepet, så ble den utlevert til frenetisk plyndring mens bey Ahmed fortsatte motstandskampen i Aurés." (side 65)

Bokas orginalitet, den spesielle vinklingen og det nærmest poetiske språket gjør at jeg er i tvil om jeg skal gi terningkast fem eller seks. Den har nemlig utvilsomt kvaliteter som litterær klassiker, og er en bok man kan lese flere ganger og oppdage nye sider ved. Jeg slet litt med å komme gjennom den til tider, men det sier nok mer om mine manglende kunnskaper på området og heller mindre om bokas kvaliteter. Ut fra en helhetsvurdering av den er jeg kommet til at det må bli terningkast seks. Dette er en spennende og interessant forfatter jeg kommer til å følge med stor interesse i tiden fremover! Og jeg er ganske sikker på at hun en dag kommer til å få Nobels litteraturpris!


Utgitt første gang: 1985
Originaltittel: L´Amour, la fantasia
Utgitt første gang på norsk med tittelen "Kjærlighet, fantasia": 2003
Denne utgangen er utgitt: 2010
Oversatt: Karin Holter
Forlag: Agora Press
Antall sider: 274


Assia Djebar