"The Magdalene Sisters" (Regissør: Peter Mullan)

Rystende om den katolske kirkes maktovergrep

Skotske Peter Mullan (f. 1959) er kanskje mest kjent som skuespiller, men han har i tillegg regissert en håndfull filmer. "Magdalenesøstrene" er hans mest kjente. For denne filmen fikk han mange priser, og den aller gjeveste var utvilsomt prisen for beste film under filmfestivalen i Venezia i 2002 - Golden Lion. I følge Wikipedia er han den eneste som har vunnet topp-priser både som skuespiller og som regissør. 

Den katolske kirken har gjort mye urett mot sine medlemmer i årenes løp. Det som har fått størst oppmerksomhet er seksuelle overgrep begått av katolske prester mot barn. Skandalene har stått i kø, og har handlet om at sterke krefter i kirken har dysset ned hendelser som burde ha fått følger for dem som begikk dem. Barna ble overlatt til seg selv. Jeg nevner filmer som "Spotlight" fra 2015 og "Calvary" fra 2014. Jeg har tidligere omtalt begge filmer her på bloggen, og lenkene peker til disse omtalene. 

Magdalenevaskeriene i Irland - også kjent som Magdalene asyler i følge Wikipedia - ble drevet som institusjoner av romersk-katolske ordener. De opererte fra 1700-tallet til slutten av 1900-tallet. Hit kom såkalte "falne kvinner", som regel sendt bort av familien sine for å dekke over det som ble oppfattet som skammelige handlinger. Det vanligste var kanskje at en kvinne ble gravid utenfor ekteskap. Straffen var da et opphold på en slik institusjon, der man ble stengt inne på ubestemt tid, som regel uten lov og dom, og ble behandlet som en hore av verste sort. At det f.eks. kunne ligge en voldtekt bak en graviditet, spilte ingen rolle. Kvinnen måtte bære ansvaret og skylden helt alene. Det var lite innsyn utenfra. Hadde kvinnene ikke psykiske problemer fra før av, så fikk de det her. Det var bare spørsmål om tid. Forholdene lignet slaveri, siden kvinnene ikke mottok lønn. Og de ble holdt nede av humørløse, mannevonde nonner, som så på latter og glede som stor synd. Ikke fikk kvinnene lov til å snakke sammen heller. I årenes løp anslås det at 30 000 kvinner ble sendt til disse institusjonene i Irland. Avsløringene av det som foregikk på Magdalenevaskeriene har senere ført til krav om oppreisning og kompensasjon. Skammelig nok kom det først i 2013 en statlig unnskyldning for det som ble kalt "nasjonens skam". 

"Magdalenesøstrene" er basert på en sann historie. I filmen følger vi fire kvinner og deres skjebner. Alle i utgangspunktet glade, fornuftige og ordentlige unge kvinner, som har livet foran seg - hadde det ikke vært for en eneste fatal hendelse. Margaret blir voldtatt av fetteren sin i et bryllup. Idet hun sier fra om overgrepet, opplever hun at alt sinne rettes mot henne. Rose har nettopp født et barn, som fratas henne etter fødsel - og så bærer det av sted til Magdalenevaskeriet. Bernadette er svært vakker og flørter med gutter på hennes egen alder. Hun er barnehjemsbarn, og blir ansett som en fristerinne. Crispina har et barn utenfor ekteskap. Alle fire ender altså i det fengselet som Magdalenevaskeriet rent faktisk er. 

Nonnene er biske og kompromissløse, og de tåler absolutt ingen slinger i valsen. Som de reneste slavedrivere holder de kvinnene nede, fratar dem all verdighet og tolererer ikke at det oppstår vennskap mellom dem. Noen av kvinnene skjønner ikke hvorfor de er der, for hva galt har de egentlig gjort? Det har ingen fortalt dem. Om nettene låses de inne, og når de ikke jobber, skal det bes. Den eneste "forlystelsen" nonnene har er å få alle kvinnene til å kle av seg, og deretter kåre den med størst rumpe og bryster, mest eller minst kjønnshår, den med minst bryster etc. Dersom kvinnene ikke gjør som nonnene sier, får de pryl. Måten prylen gjennomføres på, bærer nærmest preg av sadisme. Etter eget forgodtbefinnende gir nonnene de unge kvinnene nye navn, som om de heller ikke skal få beholde sin egen identitet. 

Det er stort sett bare mannlige prester som får lov til å bevege seg inne på institusjonen, og igjen handler det om utnyttelse av dem som ligger nede. En av prestene tar nemlig for seg ... Da Crispina avslører ham, blir hun sendt til et mentalsykehus. Problemet er dermed ute av verden. 

Mens nonnene fråtser i god mat, må de falne kvinnene klare seg med svært simpel mat. Og slik kunne jeg ha fortsatt ... 

Jeg skal ikke si noe mer om handlingen i filmen. Ikke annet enn at den er rystende - særlig fordi den også er sann. 

Tidskoloritten sitter som støpt. Vi er i begynnelsen av 1960-årene, og den katolske kirken har et altfor godt grep om sine sognebarn. Dobbeltmoralen florerer, og det er kvinnene og bare de som må ta ansvar for utenomekteskapelige eskapader, enten dette har skjedd frivillig eller ikke. Beskrivelsen av det som skjer med de unge kvinnene, der de overhode ikke er omgitt av medmenneskelighet eller nestekjærlighet, er gruoppvekkende. Det er aldri noen trøst å få - bare pryl. Hvor blir det av pengene vaskeriet tjener? Hvorfor får ikke alle nyte godt av overskuddet? Her bygger man ikke samhold. Det gir seg også utslag i at når noen blir vitne til brudd på regelverket, så "må" de fortelle dette til priorinnen ... 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er formidable! Det gjelder ikke bare de unge kvinnene, men også de som spiller de helt uspiselige nonnene. Ja, kanskje særlig dem. Det er krevende roller å bekle. Og hvis vi trodde at det som beskrives i filmen er grovt overdrevet, så kan jeg røpe at tidsvitner har uttalt at det var mye verre i virkeligheten. Regissøren laget denne filmen i 2002 nettopp fordi prosessen med å gi bitte litt anerkjennelse til ofrene for Magdalenevaskeriene strandet fullstendig, Ofrene fikk verken noen unnskyldning eller kompensasjon for det de hadde lidd. Filmen førte til at debatten rundt deres skjebne fikk fornyet næring. Kanskje var den også medvirkende til at ofrene til slutt fikk en statlig unnskyldning i 2013? 

Dette er en film som gjør sterkt inntrykk og som etterlater dype spor i deg! Jeg anbefaler den på det sterkeste! DVD`en er nå tilgjengelig hos Platekompaniet.

Helt til slutt: Hendelsene i filmen er satt til Irland, men er filmet i regionen Dumfries og Galloway i Sørvest-Skottland. 

Innspilt: 2002
Nasjonalitet: Storbritannia og Irland
Språk: Engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Anne-Marie Duff (Margaret), Nora-Jane Noone (Bernadette), Dorothy Duffy (Rose), Eileen (Crispina), Geraldine McEwan (Søster Bridget) m.fl. 
Spilletid: 119 min.

"War of the Buttons" (Regissør: John Roberts)

Når barn kriger

Den irske filmen "War of the Buttons" er basert på en roman av den franske forfatteren Louis Pergaud -  "La Guerre des boutons" fra 1912. Boken er filmatisert flere ganger. Colin Welland har skrevet det irske manuset, og i herværende film er handlingen lagt til begynnelsen av 1980-årene i Cork, en county i Irland. 

En bru skiller to landsbyer fra hverandre. På Ballydowse-siden bor arbeiderklassen, mens middelklassen bor på Carrickdowse-siden. Barna våger seg knapt over den imaginære streken som går midt på brua, fordi de to gjengene er i konstant krig med hverandre. Hver gang de braker sammen og tar en av den andre gjengen til fange, ryker knappene i klærne deres. Derav filmens tittel (knappekrigen). For arbeiderklassebarna har dette størst konsekvenser, fordi de ikke har så mange klesplaggene. Men mest av alt handler det om tapt ære. 

Ballydowse-gjengen ledes av Fergus. Han er ikke spesielt skoleflink, men er på den annen side en modig lederskikkelse som de andre følger i tykt og tynt. Familien hans er fattig, og det vanker ofte juling når han kommer hjem med ødelagte klær. Stefaren hans er ikke helt god, og Fergus går stort sett under tilnavnet horungen. Stefaren truer stadig med å sende Fergus bort ... 

Carrickdowse-gjengen ledes av Jerome. I rollen som hans far dukker den kjente irske skuespilleren Colm Meaney opp. Jerome har kallenavnet Geronimo. 

Krigen mellom de to gjengene eskalerer stadig, og de blir stadig mer oppfinnsomme i sine fremstøt. Stort sett dreier det seg om barnestreker av det relativt uskyldige slaget. Likevel ... volden, nederlagene, ydmykelsene, svikene, bakholdsangrepene, drittpakkene, de skjulte agendaene ... mye har en hel del til felles med voksen krigføring. Og når krigføringen får såpass alvorlige konsekvenser at de voksne må gripe inn, skjønner vi hvorfor det blir krig i verden. Man rokker nemlig ikke ustraffet ved samfunnshierarkiene. Og de to som til slutt får skylden for alt, er ikke nødvendigvis de som er de mest skyldige. Men det spiller ingen rolle, for samfunnet "vet" hvem man skal lytte til ... 

På tross av alvoret i filmen, som mange sikkert kan kjenne seg igjen i fra egen barndom (der ulike gjenger kriget mot hverandre), er det mye humor og en letthet som preger handlingen. Dette skyldes blant annet fortellerstemmen til en kvinne som til slutt endte med å gifte seg med en av dem som måtte bære konsekvensene på sine skuldre, og som ble bestevenn med den andre. De to erkefiendene endte nemlig opp med å bli verdens beste venner til slutt. Dessuten er det mange morsomme replikkvekslinger i filmen - både mellom barna og de voksne. En scene med Colm Meaney i spissen viser at det ikke er langt fra at også de voksne kunne tenke seg å gå løs på hverandre for å forsvare sine barns tapte ære. Vi skjønner at eplet ikke har falt veldig langt fra stammen ... 

"War of the Buttons" er enda en flott irsk film jeg trygt vil anbefale! 

Innspilt: 1994
Originaltittel: War of the Buttons
Nasjonalitet: Irland
Sjanger: drama/komedie
Skuespillere: Gregg Fitzgerald (Fergus), John Coffey (Jerome), Eveanna Ryan (Marie - fortelleren), Colm Meaney (Jeromes far) m.fl.
Spilletid: 94 min.

"Black ´47" (Regissør: Lance Daly)

Sterkt irsk drama om hungersnøden i 1847

Irland ble rammet av en alvorlig hungersnød i årene 1845-1849. Hungersnøden ble utløst av at potetavlingene ble angrepet av en parasitt. I og med at poteten var hovedmatkilden for svært mange mennesker i Irland på den tiden, fikk dette katastrofale følger for landet. Om lag 1 million irer sultet ihjel, og et tilsvarende antall mennesker så seg tvunget til å emigrere (fortrinnsvis til Amerika). Året 1847 var det aller verste, og dette året kalles Black ´47. Parallelt hadde det britiske overherredømmet sin storhetstid i denne perioden, og de hadde nok mat. Men i stedet for å redde irene fra den sikre sultedøden, eksporterte de kornet til resten av Storbritannia. 

Lance Daly er en irsk filmregissør, manusforfatter og produsent. Han er kjent for filmer som "Last Days in Dublin" (2001), "Kisses" (2008) og "Life´s a Breeze" (2013). "Black ´47" ble innspilt i 2018, og handlingen er lagt til the Great Famine (den store hungersnøden). 

Etterforskeren og krigsveteranen Hannah jobber for Royal Irish Constabulary. Under et avhør der et medlem av Young Irelander-begevelsen nekter å avsløre sine medskyldige, mister han besinnelsen og kveler fangen. Han blir deretter arrestert og dømt til hengning. 

Martin Feeney har nylig vendt hjem etter å ha tjenestegjort i Afghanistan og India. Året er 1847, det aller verste under hungersnøden. Moren hans har sultet ihjel og broren er hengt. Tilbake sitter enken Ellie og deres tre barn. Feeney overtaler henne til å emigrere til Amerika. Før de kommer så langt, blir de kastet ut av utleieren. I basketaket som oppstår blir det eldste barnet drept. Feeney blir arrestert, men klarer senere å rømme. Da han kommer tilbake til huset med Ellie og de to gjenværende barna, har de frosset ihjel. 

Deretter følger en jakt på liv og død, hvor Hannah mot løfte om å slippe galgen får i oppdrag å finne Feeney. Hannah har imidlertid et dilemma, fordi Feeney reddet livet hans under krigen ... 

Underveis blir vi vitne til irenes lidelser under den store hungersnøden. Overalt er det lidelse og død, avmagrede mennesker som verken har noe å spise eller klær å ha på seg. Engelskmennene behandler dem som dyr. Irene er fullstendig rettsløse i sitt eget land. En av godseierne uttaler ved en anledning at han ser frem til at hans elskede Irland snart skal være like tom for gælisktalende irer som Manhattan er for rødhuder ... Hatet mellom engelskmenn og irer er formidabelt, og danner grunnlaget for den senere frigjøringskampen et stykke ut på 1900-tallet. 

"Black ´47" er en sterk film hvor hevn står sentralt. Martin Feeney er mannen som sørger for at visse personer får sin straff, og han drives av noe som gir ham uante krefter i pressede situasjoner. Skuespillerprestasjonene i denne filmen er gode, og tidskoloritten er overbevisende fremstilt. Det fattige Irland er grått og trist, og det er så og si ingen lyspunkter i det hele tatt. Filmen er en påminnelse om hvorfor irsk film og litteratur gjør det så sterkt internasjonalt. Eksistensiell tematikk er en nok en viktig faktor. Ikke til å undres over at britene har et noe anstrengt forhold til dette, siden de sjelden blir sympatisk fremstilt. 

Jeg synes det er underlig at en film som dette aldri har vært vist på norske kinoer. Den fortjener nemlig at flere blir oppmerksom på den. Jeg anbefaler denne filmen varmt til alle som er interessert i irsk historie! 

Innspilt: 2018

Originaltittel: Black ´47

Nasjonalitet: Irland

Sjanger: Drama

Skuespillere: Hugo Weaving (Hannah), James Frecheville (Feeney), Jim Broadbent (Lord Kilmichael), Stephen Rea (Conneely), Freddie Fox (Pope), Moe Dunford (Fitzgibbon), Barry Keoghan (Hobson), Sarah Greene (Ellie) m.fl.

Spilletid: 96 min.

"The Secret of Kells" (Regissør: Tomm Moore)

Animasjonskunst av ypperste klasse!

The Book of Kells, eller Kellsboken som er det norske navnet, står i dag utstilt i biblioteket på Trinity College i Dublin. Dette er en av de viktigste turistattraksjonene Dublin har å by på. Mer enn en halv millioner mennesker besøker utstillingen hvert år. 

Kellsboken er et illuminert manuskript av en evangeliebok, og den ble laget på 700- eller 800-tallet. Et illuminert manuskript er i følge Wikipedia "en tekst fulgt med forseggjort dekorasjon i form av initialer, marger og andre former for miniatyrillustrasjoner". I sin strengeste form brukes begrepet kun om manuskripter som er dekorert med gull og sølv. Illuminert betyr "å lyse opp, skinne på". Og er det noe Kellsboken gjør, så er det nettopp det: den skinner! Og dette gjør den svært fascinerende og magisk. Det tror jeg de fleste kjenner på når de går rundt på Trinity College og studerer utdragene fra denne boken. 

Kellsboken er i følge Wikipedia kjent for sine mange og vakre illustrasjoner. Den inneholder alle de fire evangeliene fra Det nye testamentet, og teksten er skrevet på latin. Boken regnes som et mesterverk av irsk kunsthåndverk og kalligrafi, kan vi videre lese, og den representerer høydepunktet innenfor insulære illuminerte manuskript i tidlig middelalder. (Insulær betyr det som hører til eller er særmerket for en øy.) Den er skrevet på kalveskinn og inneholder 340 folioblader. Manuskriptet har fått sitt navn fra klosteret Kells abbedi i Kells, fordi det var her boken ble oppbevart i århundrer, i følge Wikipedia. Du kan lese mer om manuskriptet på den Wikipedia-siden jeg har lenket til innledningsvis i dette avsnittet. 

Biblioteket på Trinity College
(foto: Rose-Marie Christiansen)

Jeg besøkte selv Trinity College for om lag et år siden, og har sett The Book of Kells. Jeg følte på ingen måte at jeg ble ferdig med stedet, og har svært lyst til å besøke biblioteket en gang til - med bedre tid. I dag vet jeg dessuten mye mer om boken, og det gjør det enda mer interessant å fordype seg, tenker jeg. 

I hele høst har jeg hatt et lite prosjekt her på bloggen, der jeg har sett mye irsk film, og skrevet om filmene. Nå har turen kommet til filmen "The Secret of Kells", en fransk-belgisk-irsk samproduksjon av en animert fantasy-film fra 2009 om tilblivelsen av Kellsboken. 

Fortelleren i filmen er Brendan, en ung og eventyrlysten gutt, som holder til på Abbey of Kells. Han hører om Aidan, som arbeider med en bok som skulle skru mørket om til lys. Det handler om Book of Iona. Iona blir imidlertid ødelagt av et raid, og Aidan og katten hans ankommer Abbey of Kells. Abbot Cellach er besatt av ønsket om å bygge en mur for å beskytte stedet mot nye viking-angrep. Aidan forteller Brendan om boken han holder på med, men ikke klarer å fullføre fordi han mangler en krystall å se gjennom. Den ble knust under flukten fra Iona. Drømmen er å fullføre Book of Iona, den som senere skulle bli Book of Kells, våkner i Brendan, og det er dette filmen handler om. 

"The Secret of Kells" er nydelig laget, og dette er derfor en film man kan se om og om igjen, og stadig oppdage nye detaljer. Den speiler godt hvor vakker Kellsboken er. Filmen spiller også på noen mytologiske elementer, og tidvis kan den nok oppleves litt skummel for den yngre garde. Den var en av fem nominerte i kategorien beste animasjonsfilm i forbindelse med Oscar-utdelingen i 2010, men tapte for "Up". 

Regissøren Tomm Moore (f. 1977) er irsk, og han var med på å grunnlegge Cartoon Saloon, et animasjonsstudio i Kilkenny, Irland. "The Secret of Kells" var hans første animasjonsfilm. Senere har han blant annet regissert "Kahlil Gibran´s The Prophet" (2014) og "Wolfwalkers" (2020). The "Wolfwalkers" betegnes som ekte animasjonskunst i en anmeldelse fra Filmpolitiet nylig.  Moores filmer er svært kritikerroste. 

Animasjonsfilmer er ikke bare for barn, vil jeg hardnakket hevde. Å se en virkelig forseggjort og kunstnerisk animasjonsfilm er en stor opplevelse. I tillegg blir jeg ganske enkelt fra meg av beundring når jeg i tillegg tenker på alt arbeidet som ligger bak en slik film. "The Secret of Kells" er en film av ypperste klasse, og jeg anbefaler den derfor sterkt! 

Selv bestilte jeg filmen fra Platekompaniet. Der koster den 99 kroner for en vanlig DVD og 129 kroner for Blu-Ray. Løp og kjøp!

Originaltittel: The Secret of Kells

Release: 2009

Nasjonalitet: Frankrike, Belgia,Irland

Sjanger: Animasjon

Stemmene bak figurene i filmen: Evan McGuire (Brendan), Abbot Cellach (Brendan Gleeson) etc.)

Spilletid: 75 min. 

"Rosie" (Regissør: Paddy Breathnach)

Om hjemløshet i Irland

Jeg er sikkert ikke den eneste som fikk med meg at antall hjemløse i Irland økte voldsomt i årene 2017/2018. Det var rett og slett ikke nok boliger nok til alle, og prisene ble presset oppover. De svakest stilte risikerte å bli stående uten tak over hodet. Det er dette filmen "Rosie" fra 2018 handler om. Ikke til å undres over at den ble kalt "The most important Irish film of the Year" da den kom!

Den irske regissøren Paddy Breathnach (f. 1964) står bak filmer som "Alisa" (1994), "The Long Way Home" (1995), "Blow Dry" (2001), "Mad About Dog" (2004) og "Shrooms" (2006) - bare for å nevne noen. Jeg har ikke sett noen av filmene hans.

Vi følger Rosie og hennes familie gjennom 36 timer. Hun, ektemannen og deres fire barn har nettopp mistet hjemmet sitt i Dublin. Mens ektemannen er på jobb, kjører Rosie rundt med barna og leter etter et sted å bo - om så bare for en natt eller to, inntil noe mer permanent dukker opp. I begynnelsen er hun relativt rolig, men vi aner en stigende desperasjon. Særlig etter at Lady Gaga har dukket opp i byen for å holde konsert, og alle hotellene i byen er stapp fulle ... 

Har de ingen familie eller venner de kan bo hos? Vel, vennene og familien bor trangt og klarer ikke å huse en familie på seks. Det får holde at hunden deres plasseres ett sted, og at venner hjelper til med å vaske klærne deres. Rosie og hennes mor er nesten ikke på talefot, og vi skjønner at det ligger en konflikt som sperrer for hjelp fra den kanten. 

Tre av barna går på skole, og Rosie kjører dem. Hun forsøker å skjule at familien bor i bilen, fordi hun opplever en sterk skam rundt det å ikke ha et sted å bo. Det tærer på tålmodigheten til barna, og diverse epiosoder oppstår rundt dette. Noen av scenene er såre, selv om alle i bunn og grunn gjør det de kan for å bevare den gode stemningen. Ektemannen flyr rundt på visninger i fritiden, men overalt er det mange med sterkere økonomi ... Han har heller ikke verdens mest forståelsesfulle sjef, og får derfor ikke vært noen psykisk støtte for kona mens han er på jobb. 

Denne filmen satte problemene rundt hjemløshet på dagsorden i Irland da den kom. Hjemløshet er jo ikke akkurat det vi først og fremst forbinder med den vestlige verden, og i alle fall ikke som noe som kan ramme hvem som helst, uten at det ligger tung problematikk (rus, psykiatri el.l.) bak. Rosie og hennes familie fremstår nemlig som en svært alminnelig familie, der både mor og far gjør alt de kan for at barna skal ha det bra. De har bare litt dårlig råd, og opplever plutselig at sikkerhetsnettet mangler fullstendig. Hvordan skal det gå med dem i et boligmarked der prisene skyter til værs, og hvor det ikke er boliger nok til alle? 

Tematikken i denne filmen er helt grusom. Ingenting er så eksistensielt for et menneske som det å ha tak over hodet. Her finnes det heller ikke noen umiddelbar løsning. Det er nemlig så mange som er i samme situasjon. Samtlige kjemper om et tilbud om husvære for en natt eller to, og det er ikke nok til alle ... 

Vi kommer svært tett inn på familien i den lille bilen, der bagasjerommet er fylt opp av søppelsekker med det aller nødvendigste. Små og store kriser oppstår. Et av barna blir mobbet på skolen fordi de andre barna mener det lukter vondt av henne ... Så må alle barna i bilen på do ... Når de en gang faktisk får tak i et hotellrom, finnes det ingen muligheter for å varme opp mat. Alle må sove i samme rom - trøtt eller ikke trøtt. Og egentlig har barna lyst til å være hos mormor, men det ønsker ikke Rosie. Ikke uten at alle kan være der sammen. Rosie er imidlertid ikke velkommen før hun sier unnskyld om noe hun har sagt om sin avdøde far ... Og når Rosie sitter i bilen - mens barna krangler i baksetet - og ringer det ene hotellet etter det andre, bare for å få det ene avslaget etter det andre slengt i fjeset, aner vi fortvilelsen. Hva skal de gjøre? 

Skuespillerprestasjonene i dette dramaet er gode, og tematikken er viktig. Regissøren gjør heldigvis ikke dramaet om til en tåreperse, men har et sterkt fokus på det helt konkrete i situasjonen. Det gjør at filmen fungerer som det den sikkert er ment som, nemlig som en øyeåpner inn mot det største sosiale problemet Irland sliter med for tiden - å få nok boliger til alle. 

Denne filmen anbefaler jeg varmt!

Innspilt: 2018
Oroginaltittel: Rosie
Nasjonalitet: Irland
Språk: engelsk
Sjanger: drama
Skuespillere: Sarah Greene (Rosie), Moe Dunford (John Paul) m.fl. 
Spilletid: 86 min. 

"Glassland" (Regissør: Gerard Barrett)

Når foreldrene drikker ... 

For tiden ser jeg mye irsk film, og jeg skriver om dem her på bloggen min. Denne gangen har jeg funnet frem til "Glassland" (2014) av den irske filmregissøren Gerard Barrett (f. 1987). Barrett har - sin unge alder til tross - gjort seg bemerket i filmbransjen. For debutfilmen "Pilgrim Hill" (2013) vant han Rising Star Award på the 10.th Irish Film & Television Awards. 

Tematikken i "Pilgrim Hill" og "Glassland" ligner i utgangspunktet. Mens hovedpersonen i førstnevnte film hjelper sin invalidiserte far, handler "Glassland" om en ung mann som prøver å få sin alkoholiserte mor på rett kjøl igjen. Det meste ses fra de unges synspunkt. 

John er taxisjåfør, og han lever sammen med sin alkoholiserte mor Jean. Livet til Jean ble ikke helt slik hun drømte om. I sine yngre dager elsket hun å danse, og hun følte seg som skapt for et liv med mye moro. Etter hvert fikk hun to sønner, sistnevnte med Downs syndrom, og oppdaget da at ingen stilte opp for henne. Mannen forsvant, og hun endte opp med å støte fra seg sitt andre barn. Som om han var skyld i at mannen forlot henne ... John besøker sin bror på institusjonen hvor han er plassert, og broren skjønner ikke hvorfor moren ikke ønsker å ha noe med ham å gjøre ... 

Jean drikker konstant, og hennes livsførsel er i ferd med å ta fullstendig knekken på henne. John er oppgitt, og flere enn en gang redder han livet hennes ved å få henne på sykehus i siste liten. Han er sint og oppgitt over moren, og orker snart ikke mer. Hva er det som likevel får ham til å bli? Jo, innimellom får vi noen glimt av fine ting de to har sammen. Når moren er i gjenge igjen, og gjerne når hun har drukket litt, men ikke for mye, ser vi konturene av hvem hun kunne ha vært uten sin alkoholisme. En beleven kvinne med godt humør og en fin karisma ... Inntil det bikker over og hun atter er dødrukken. Da er det ikke noe moro mer. 

Under en av sykehusinnleggelsene blir John utsatt for press fra en lege, som ønsker å sende moren hans på rehabilitering. Problemet er bare at det koster mye penger. Penger verken han eller moren har ... Ikke har de helseforsikring heller ... Dette er morens siste sjanse, og etter å ha tvilt seg frem, tar John opp et lån fra sjefen sin for å betale oppholdet. Pengene håper han å klare å kjøre inn med taxien. 

Tematikken i denne filmen er ganske velkjent i irsk sammenheng, men det pleier å være mennene - ikke kvinnene - som er hovedpersonen når det kommer til fremstilling av rusproblemer. Her er det moren som drikker, og det så voldsomt at hun setter livet på spill gang på gang. Vi får også innblikk i hvordan det er å være "barn" i en slik familie, der alvoret kommer så altfor tidlig inn i deres liv. Når de voksne tar så stor plass med sine massive problemer, blir det ikke plass til bekymringsløs ungdomstid, der det meste burde ha handlet om å gjøre overgangen fra ung til voksen så smidig og trygg som mulig. John og Jean har på mange måter bare hverandre. Men i tillegg tar John seg av broren, som moren ikke vil ha noe med å gjøre. Ansvaret er tyngende, og spiser ham fullstendig opp. Samtidig har han egentlig ikke noe valg. Han må redde moren før det er for sent, selv om prisen er høy. Moren på sin side er glad for hjelpen, men kan ikke love noen ting ... 

Dramaet i denne filmen er hjerteskjærende, og man sitter ikke uberørt tilbake etter å ha sett den. Mor og sønn fremstilles glitrende av skuespillerne Toni Collette og Jack Reynor. Ingenting pakkes inn, og samtidig spilles det overhode ikke på billige, sentimentale strenger. Underveis satt jeg med mange spørsmål, som ikke ble kvittert ut. Jeg kunne bare ane hvordan det må ha vært for John å leve med denne moren, som gjorde at det aldri ble tid til hans eget liv. Uten hans inntekter ville de ikke engang hatt mat på bordet, for moren brukte all sin sosialstønad til alkohol. Hver gang han kom hjem handlet det om å sjekke ut hvor moren befant seg, og hvilken tilstand hun var i. Jeg kjente på ektheten i miljøfremstillingen, og i problemstillingen som sådan. 

En viktig og velspilt film jeg anbefaler varmt! 

Innspilt: 2014
Originaltittel: Glassland
Nasjonalitet: Irland
Språk: engelsk
Sjanger: drama
Skuespillere: Jack Reynor (John), Toni Collette (Jean) m.fl.  
Spilletid: 93 min.

"The Wind that Shakes the Barley" (Regissør: Ken Loach)

En film om den irske frigjøringskampen

For tiden holder jeg på med et filmprosjekt på bloggen min, der jeg har funnet frem til en rekke irske filmer som det er litt klasse over. Felles for de fleste er at de er noen år gamle. Av den grunn har de ikke vært like enkle å få tak i, men her har Deichmanske Biblioteks samlinger vært til stor hjelp.

"The Wind that Shakes the Barley" (2006) har jeg bestilt på nettet. Det var spesielt tre ting som gjorde at jeg ønsket å eie denne filmen selv. Det ene er at filmen omhandler en viktig del av den irske historien, nemlig løsrivelsen fra Storbritannia. Det andre er at filmen er betegnet som et mesterverk, og at regissøren vant gullpalmen i Cannes for den. Og det tredje er at jeg er veldig begeistret for skuespilleren Cillian Murphy - særlig etter å ha sett TV-serien "Peaky Blinders", hvor han spiller hovedrollen. (Lenken peker til et innlegg hvor jeg har omtalt serien.)

Filmregissøren Ken Loach (f. 1936) er engelsk. Etter å ha bladd gjennom hans filmografi på Wikipedia, var det ikke mange filmene jeg fant ut at jeg hadde sett. Kanskje bare "I, Daniel Blake" (2016) ... Det morsomme med å se film er at man hele tiden blir inspirert til å følge stadig nye spor, som leder til filmer man ellers aldri ville funnet frem til sånn helt uten videre. Jeg har f.eks. notert meg filmene "Kes" (1969), "The Angel´s Share" (2012) og "Sorry We Missed You" (2018) som jeg skal følge opp. Loach er for øvrig kjent for å fange opp sosial urettferdighet i sine filmer, og dette treffer virkelig både publikum og dem som deler ut priser. 

Hovedrolleinnehaveren i herværende film, Cillian Murphy, var bare 30 år da han spilte Dr. Damien O´Donnovan. Opp gjennom årene har jeg sett en rekke av filmene han har medvirket i, og flere har jeg omtalt her på bloggen. Jeg nevner filmer som "On the Edge" (2001), "Intermission" (2003), "Girl with a Pearl Earring" (2003), "Cold Mountain" (2003), "Breakfast at Pluto" (2005), "Inception" (2010), "In the Heart of the Sea" (2015), "The Party" (2017) og "Dunkirk" (2017).

Irland ble en del av Storbritannia i 1801. I 1919 startet en treårig krig for å løsrive Irland fra Storbritannia. Irland fikk selvstyre den 23. desember 1921. Landet ble da delt i to; Irland og Nord-Irland. Irland fikk parlament i Dublin, mens Nord-Irland fikk parlament i Belfast. 

"The Wind that Shakes the Barley" handler om deler av irenes løsrivelsesprosess. Vi befinner oss i Cork og året er 1920. Dr. Damien O´Donovan er nyutdannet lege og er egentlig på vei til London, da han blir vitne til en forferdelig henrettelse av en venn. Det er britiske soldater som står bak. Damiens bror Teddy er med i IRA, og han ønsker at broren skal bli med i frigjøringskampen. Damien har imidlertid ingen tro på at dette er en krig som kan vinnes. Inntil han på ny blir vitne til en hendelse som får ham til å ombestemme seg, og likevel bli. Deretter engasjerer han seg i kampen om å komme fri fra engelskmennenes tyranni. 

I første rekke handler det om å skaffe seg våpen, og det er det engelskmennene som har. Frigjøringskjemperne går bkstavelig talt over lik for å få tak i disse våpnene, og de er villig til å ofre sine egne liv i denne viktige kampen. 

Etter å ha blitt forrådt av en ung gutt blant deres egne, blir hele gjengen arrestert. Teddy blir torturert, men nekter å gi fra seg navnene på andre medlemmer av IRA. Til alt hell får de hjelp til å rømme fra fengselet, og kommer seg i sikkerhet. Han som avslørte dem og kommandanten bak arrestasjonene blir tatt som gisler og deretter henrettet. Damien overtar kommandoen, siden broren er midlertidig satt ut av spill etter torturen. Deretter blir vi vitne til en voldsspiral, der det hevnes fra begge sider. Damiens kjæreste Sinéad blir alvorlig skadet av britiske soldater, som skamklipper henne. 

En anglo-irsk traktat blir undertegnet, men det oppstår splid i gruppen om hvilken betydning dette vil få for et fremtidig fritt, samlet Irland. Dette splitter de to brødrene Damien og Teddy, og det får alvorlige konsekvenser for søskenforholdet. 

"The Wind that Shakes the Barley" er en sterk film, som hører med dersom man ønsker å få innblikk i Irlands nyere historie. Opprinnelig var ikke dette en populær film i England, men etter at den mottok Gullpalmen i Cannes, ble den umulig å overse. Filmen regnes som en av de mest poplulære irske filmene som noen gang er vist i Irland, og den hadde en meget god inntjening. Filmen ble nominert til en rekke priser, og selv om den "bare" vant Gullpalmen og noen få priser til i European Film Awards og Irish Film & Televison Awards, betyr dette mye mtp. visning av filmen i mange land, og også for senere filmproduksjoner av samme regissør.

Når det gjelder filmens tematikk, har jeg lyst til å sitere regissøren (klipp fra Wikipedia): 

Every time a colony wants independence, the questions on the agenda are: a) how do you get the imperialists out, and b) what kind of society do you build? There are usually the bourgeois nationalists who say, 'Let's just change the flag and keep everything as it was.' Then there are the revolutionaries who say, 'Let's change the property laws.' It's always a critical moment.

Det var ikke undertekster på min utgave av filmen, og dette gjorde det tidvis noe vanskelig å følge dialogen - særlig der en bred irsk-engelsk aksent ble benyttet. Det er både mye action og mye dialog i denne filmen, og i perioder kjente jeg litt på at den ble noe lang. For øvrig har jeg forsøkt å finne ut om noen av personene i filmen er autentiske, men det har jeg så langt ikke funnet holdepunkter for. Det foregikk nok mange kamper rundt omkring i Irland under den treårige frihetskampen, og svært mange irer var involvert. 

Filmen er spilt inn i County Cork, og jeg er ganske sikker på at en av scenene er fra katedralen i Cobn. Ellers er det mange flotte scener der den irske naturen utgjør en stemningsfull kulisse. Noe av styrken ved filmen er faktisk at den ikke er overstrødd av kjente filmfjes, fordi dette på en måte gir den mer ekthet. Dette er en film man bør få med seg dersom man er interessert i nyere europeisk historie! 

Anbefales varmt! 

Innspilt: 2006
Originaltittel: The Wind that Shakes the Barley
Norsk tittel: Frihetens pris
Nasjonalitet: England/Irland
Språk: Engelsk og irsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Cillian Murphy (Damien O´Donovan), Pédraic Delenay (Teddy O´Donovan), Liam Cunningham (Dan), Orla Fitzgerald (Sinéad) m.fl.
Spilletid: 126 min.

"Blood" (Regissører: Lisa Mulcahy, Hannah Quinn, Maurice Sweeney og Laura Way)

Spennende psykologisk thriller fra Irland!

Det er ikke mange dagene siden jeg plutselig oppdaget at NRK hadde lagt ut en ny TV-serie, som at på til var irsk. Og det tok ikke veldig lang tid å se de seks episodene som sesong 1 består av. Stor var dessuten gleden da jeg oppdaget at det er en sesong til! 

"Blood" har fått den norske tittelen "Blodsbånd". Sesong 1 ble spilt inn i 2018, og hovedrolleinnehaverne er Adrian Dunbar (som spiller Dr. Jim Hogan) og Carolina Main (som datteren Cat Hogan). (Det er for øvrig ikke lenge siden jeg så "The Crying Game", der jeg møtte en atskillig yngre Adrian Dunbar enn i denne TV-serien.)

I TV-seriens åpningsscene er Cat på vei fra Dublin til barndomshjemmet i West Meath. Moren er død, etter å ha lidd av en invalidiserende sykdom i lang tid. Hun skal ha falt om ved en liten kunstig dam i hagen ved huset hvor hun og ektemannen har tilbrakt hele sitt ekteskap. 

Cat er familiens sorte får. Hun er den som insisterer på å ha rett, når hun er overbevist om dette. Som regel møtes hun med benektelse, og dette opplever hun svært frustrerende. Som om hun er gal og bare har funnet på ting. Forholdet mellom henne og faren er elendig, og på ingen måte preget av gjensidig tillit. 

Nokså snart værer Cat at det er noe som ikke stemmer. Hun får mistanke om at faren kan ha tatt livet av moren. Faren har nemlig en elskerinne, og hun spekulerer på om det er dette som har motivert faren til å rydde moren av veien. 

Cats søsken Fiona og Michael har også sine hemmeligheter. Det har alle de andre vi møter også. Gjennom de seks episodene i sesong 1 avdekkes den ene hemmeligheten etter den andre, og spørsmålet vi stiller oss er om Cat har rett i sin antakelse om at faren har tatt livet av moren, eller om det hele er ren innbilning. Spenningen bygger seg opp fra episode til episode, og man bare må se den neste. 

Filmlokasjonen er Kildare, en by jeg faktisk har vært i. Akkurat dét er alltid litt moro, synes jeg. De fleste scenene er riktignok filmet enten innendørs eller i hagen ved barndomshjemmet (Larchill Arcadian Gardens i County Meath, i følge Wikipedia). 

Jeg gleder meg allerede til sesong 2! 

Innspilt: 2018 
Originaltittel: Blood
Norsk tittel: Blodsbånd
Nasjonalitet: Irland 
Språk: engelsk 

Sjanger: Psykologisk thriller 
Skuespillere: Adrian Dunbar (Dr. Jim Hogan), Carolina Main (Cat Horgan), Gráinne Keenan (Fiona Hogan), Ingrid Craigie (Mary Hogan), Fiona Bell (Gillian Mooney), Diarmuid Noyes (Michal Hogan) m.fl.
Spilletid: 47 - 76 min. pr. episode (6 episoder i første sesong)

"Ryan´s Daughter" (regissør: David Lean)

En gammel irsk klassiker 

Jeg holder på med et prosjekt her på bloggen min, der jeg ser gamle irske filmer som jeg skriver om. Det er fullt mulig å få tak i den legendariske Oscar-vinnende filmen "Ryan´s Daughter", men jeg valgte å låne den på Deichmanske Bibliotek. Produksjonen av filmen er riktignok engelsk, men handlingen og filmlokasjonen er irsk. Filmen er inspirert av Gustave Flauberts roman "Madame Bovary" fra 1857.

David Lean (f. 1908 d. 1991) var en engelsk filmregissør, produsent, manusforfatter og redigerer. Han sto bak store filmer som "Broen over Kwai" (1957), "Lawrence of Arabia" (1962), "Doctor Zhivago" (1965) og "A Passage to India" (1984) - bare for å nevne noen. "Ryan´s Daughter" ble spilt inn i 1970, og i det trekantdramaet som denne filmen handler om, bekles de sentrale rollene av Robert Mitchum (som Charles Shaughnessy), Sara Miles (Rosy Ryan) og Christopher Jones (som Major Randolph Doryan). I tillegg har Trevor Howard rollen som den sentrale skikkelsen Father Hugh Collins, som sørger for ro og orden når mobb-tendensene truer med å ta overhånd i det lille samfunnet. 

Året er 1917, og det som i dag er et fritt Irland, var den gangen underlagt Storbritannia. Spenningen mellom okkupantene og irene går gjennom filmen som en rød tråd, og varsler om det som senere skulle føre til opprettelsen av et fritt og selvstendig Irland. Handlingen i filmen finner sted i en bitte liten, avsidesliggende landsby på Dingle-halvøya. 

I den lille landsbyen går Rosy Ryan rundt og kjeder seg. Hun er vakker og smekker, full av ungpikedrømmer om den store kjærligheten. Nå har hennes store kjærlighet, enkemannen og skolemesteren Charles Shaughhnessy nylig kommet hjem fra Dublin, og hun går ham i møte på stranden. Hun erklærer ham sin kjærlighet, og i første omgang avviser han henne. Han tenker at han er for gammel for henne, ungpike som hun jo er. Rosy insisterer imidlertid på at hun elsker ham, og til slutt gir han etter og gifter seg med henne. 

Ekteskapet blir imidlertid ikke det Rosy har drømt om. Ikke bare henger ektemannen konstant over skolebøkene, og retter oppgaveinnleveringer, men noen romantiker er han heller ikke. Han "ser" henne ikke, selv om han åpenbart trives med at hun er der - stilletiende i bakgrunnen. 

Rosy er datter av den lokale pubeieren, og vi får etter hvert innblikk i at hele landsbyen består av nasjonalister som ønsker at Irland skal bli et fritt land. De tilstedeværende britiske soldatene er på ingen måte populære, selv om de tåles. 

En dag dukker Major Randolph Doryan opp i landsbyen. Han kommer fra fronten (i 1. verdenskrig, som fremdeles raser i Europa), og i tillegg til at han sleper på et skadet bein, lider han av bombesjokk eller posttraumatisk stressyndrom. Han og Rosy faller pladask for hverandre, og innleder et heftig romantisk forhold. I majoren finner Rosy det hun har savnet i ekteskapet, og plutselig føler hun seg levende og attråverdig som kvinne. Livet får mening, og hun blomstrer. 

Ektemannen Charles både ser og ikke ser det som hender. Han håper at det hele skal gå over av seg selv ... Da tar han ikke høyde for at landsbybeboerne oppdager affæren, og at det hele får fatale konsekvenser for Rosy. Parallelt blir vi vitne til opprørssoldater som utstyrer seg med våpen, i håp om å kunne slå tilbake på de britiske okkupantene. Landsbybeboerne er misunnelig nok på Rosy fra før av, og fallhøyden blir derfor enorm for henne ... 

Det er en sterk historie vi får innblikk i her. Det handler både om politikk og kjærlighet - til mennesker og naturen. Irlands natur utgjør en perfekt kulisse for handlingen. Det ville Atlanterhavet slår mot strendene og klippene, og jeg tenkte da på Inch Beach mellom Ring of Kerry og Dingle-halvøya, et fascinerende sted hvor jeg selv har vært. I scenen hvor nasjonalistene berger våpen i en storm som nesten blir helt fatal, tenkte jeg på Dunquin Harbour helt syd på Dingle-halvøya. 

Skuespillerprestasjonene bærer litt preg av at filmen er innspilt i 1970, men det må man jo ta i betraktning når man ser en 50 år gammel film. Robert Mitchum var 50 år da filmen ble innspilt, og han var nok da på høyden av sin filmkarriere. 

Filmkulissene ga meg nok en gang lyst til å reise til Irland! Det ville og utemmede er både skremmende, tiltrekkende og fascinerende. I denne filmen får vi virkelig kjenne på det typisk irske, særlig i spenningen opp mot de britiske okkupantene. De blir ansett som snobbete, mens det irske anses som mer ekte. Religionen spiller en sterk rolle i folks hverdagsliv, og uten Father Hugh Collins myndige inngripen i flere av scenene, kunne det gått riktig galt. Han holder nemlig en beskyttende hånd over samfunnets svake, de som det er lett å trakassere og støte ut. 

Med sine 195 minutter - dvs. drøye tre timer - er filmen lang. På 1970-tallet tålte publikum såvidt lange filmer. I dag ville det være nærmest utenkelig å vise en så lang film på kino. Akkurat dét synes jeg er leit. Noen ganger tar det nemlig så lang tid å fortelle en historie! 

Dette er nok en film jeg vil anbefale varmt! Filmen mottok to Oscars i 1970 - en for beste birolle og en for beste cinematografi. 

Innspilt: 1970
Originaltittel: Ryan´s Daughter
Nasjonalitet: Storbritannia
Språk: Engelsk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Sarah Miles (Rosy Ryan), Robert Mitchum (Charles Shaughnessy), Trevor Howard (Father Hugh Collins), John Mills (Michael), Christopher Jones (Major Randolph Doryan), Leo McKern (Tom Ryan)) m.fl.
Spilletid: 195 min.

"The Crying Game" (Regissør: Neil Jordan)

Et irsk plott av beste merke!

Jeg har tidligere omtalt noen irske filmer her på bloggen, og med filmen "The Crying Game", fortsetter jeg på mitt prosjekt. Filmen er fra 1992 og ikke helt enkel å få tak i lenger, så jeg lånte denne på Deichmanske Bibliotek. 

Irske Neil Jordan (f. 1950) er ikke bare regissør. I tillegg er han manusforfatter og forfatter av både romaner og noveller. Jordan har mottatt en rekke priser både for sine filmer og sin debutroman. For "The Crying Game" (eller "Fryktens spill" som er den norske tittelen) mottok han Oscar for beste originale manus. (I tillegg fikk den flere nominasjoner.) Det har jeg ingen problemer med å forstå, for maken til plott som i denne filmen skal man virkelig lete lenge etter! Historien er mangfoldig, kompleks og har har flere bunner. Spesielt imponerende er det at dette er en lavbudsjettfilm.

Andre filmer Neil Jordan er kjent for er "Michael Collins" (1996), "The Butcher Boy" (1997), "Intermission" (2003 - her som produsent), "Breakfast on Pluto" (2005), "The Brave One" (2007) og "Ondine" (2009). Det har blitt færre filmer med årene, og heller flere serieproduksjoner, som "The Borgias" (2011-2013) og "Riviera" (2017 - ). (Samtlige lenker peker til mine tidligere omtaler her på bloggen.)

Utgangspunktet for filmen er konflikten i Nord-Irland, mellom styresmaktene og IRA. I filmens åpningsscene befinner vi oss på et tivoli. Jude (spilt av Miranda Richardson) har lagt an på den fargede britiske soldaten Jody (spilt av Forest Whitaker), og lokker ham inn i "buskene", et stykke borte fra folk. Idet forførelsen skal finne sted, blir de avbrutt og Jody kidnappes. Jude og hennes medspillere er IRA-medlemmer, og planen er å ta et gissel for å få løslatt et arrestert IRA-medlem. 

Det hele betraktes gjennom øynene til Fergus (spilt av Stephen Rea), en mann som frivillig har blitt med på aksjonen. Han settes til å vokte gisselet, og mellom ham og Jody vokser det etter hvert frem en fortrolighet som kommer i konflikt med det oppdraget han har blitt med på. Fergus er ikke så hardhudet som resten av gjengen, og dette merker de andre. Fergus er imidlertid oppsatt på å vise seg tilliten verdig. 

Hele gisselsituasjonen ender fatalt, og kun Fergus, Jude og lederen for aksjonen (spilt av Adrian Dunbar) overlever. Tragisk nok blir den flyktende fangen overkjørt av bilen redningsmennene hans kommer i. 

Fergus skjønner at han må gå under jorden. Han reiser til London, der han begynner å arbeide som en ganske anonym bygningsarbeider under falskt navnt. Han har ikke glemt Jodys historie om kvinnen i hans liv. Dil (spilt av Jaye Davidson) er frisør, og hun vanker på en spesiell pub, hvor hun også opptrer. "The Crying Game" er hennes stjernenummer. 

En dag oppsøker Fergus frisørsalongen hvor Dil jobber, og bestiller en hårklipp. Samme kveld følger han etter Dil til puben. Der blir han vitne til at hun behandles dårlig av kjæresten sin. Han er bergtatt av hennes skjønnhet og mystiske utstråling. Da de to etter hvert innleder et forhold, er han uforberedt på at Dil er transkjønnet ... I mellomtiden dukker de to overlevende fra det mislykkede gisseldramaet opp, og ønsker at Fergus skal ta en viktig rolle i et bestillingsdrap av en eldre dommer ... 

Jeg satt fjetret i de nesten to timene filmen varte. Når du tror at du har skjønt alt, kommer det nye, overraskende vendinger i historien. Sluttscenene er helt eminente! 

Denne filmen har i grunnen alt. Et spennende plott, flotte skuespillerprestasjoner, et interessant politisk bakteppe, en dæsj kjærlighet (er det mulig for en heterofil mann å elske en transseksuell?- for eksempel), innblikk i voldelig ekstemisme der alt handler om "saken", en troverdig tidskoloritt - og flere innblikk i det typisk irske.

Jeg har vært på et par rundturer i Irland, og blir alltid svært nysgjerrig på hvor filmer som dette er innspilt. Denne filmen er for det meste innspilt i England, nærmere bestemt London, mens tivoliscenen er innspilt i Laytown, nord for Dublin. 

Dette er en kvalitetsfilm jeg varmt kan anbefale! Dersom den skulle dukke opp i noen DVD-hyller i fremtiden, kommer jeg til å sikre meg et eksemplar - for jeg ser den gjerne igjen om noen år!

Innspilt: 1992
Originaltittel: The Crying Game
Norsk tittel: Fryktens spill
Nasjonalitet: Irland
Språk: engelsk

Sjanger: Thriller
Skuespillere: Forest Whitaker (Jody), Stephen Rea (Fergus), Jaye Davidson (Dil), Miranda Richardson (Jude), Jim Broadbent (Col), Adrian Dunbar (Maguire)
Spilletid: 111 min.

"Once" (Regissør: John Carney)

Herlig irsk musikkfilm!

Jeg befinner meg i en slags irsk periode og ønsker å grave frem så mange irske filmer som mulig i tiden fremover. Den irske filmen "Once" fra 2006 er en film jeg faktisk har hatt liggende en god stund i en av mine mange usett-DVD-stabler. Jeg fant den frem etter å ha lest om at den er rangert som en av Irlands 15 beste filmer på Filmweb. I og med at denne listen er fra 2015, er det en rekke nyere filmer som ikke er med, som f.eks. den utmerkede filmen "The Journey" fra 2016 (denne filmen hadde fortjent et eget innlegg - særlig etter at jeg nylig så den for andre gang). 

Det er den irske regissøren John Carney som står bak filmen "Once", som mange betegner som en musical, men som jeg anser som en musikkfilm. Carney er mest kjent for "Once" og "Sing Street" (2016). Jeg har ikke sett noen av filmene hans tidligere, men nevner "Begin Again" (2013) siden denne ble nominert til Academy Award (Oscar) for beste originale sang. Det var imidlertid for "Once" filmen fikk Oscar for beste originale sang ("Falling Slowly"). 

For alle som har vært i Dublin og har gått gjennom gågaten Grafton Street, er det noe helt spesielt som slår en. Det er alle musikerne som står langs denne gaten og synger og spiller, og hvor kvaliteten på det som fremføres er meget høy. Mye høyere enn noe annet sted jeg har vært. Ikke sjelden er det faktisk berømtheter som står der, og som overrasker sine lokale fans med å dukke opp og spille og synge. 

I filmens åpningsscene er vi vitne til at en fyr står og synger på Grafton Street. Like ved ham står en tigger og knyter skolissene sine. Plutselig tar han tak i gitaretuiet - der musikeren har mottatt penger fra de passerende - og stikker av. Musikeren springer etter tiggeren og får til slutt tak i ham. Hele scenen ender ganske rørende, ved at de står og klemmer hverandre. Tiggeren får også noen penger av musikeren, som vi faktisk aldri får vite navnet på. 

Musikeren har tidligere bodd i London, men har kommet hjem til Dublin etter at moren døde. Nå bor han på gutterommet, og han jobber på dagtid i farens støvsuger-reparatør-butikk. Han trenger penger, for han drømmer om å kunne leve som musiker og en dag spille inn en CD. Det er lenge siden han har hatt dame, og han føler seg nok en smule mislykket der han bor på barnerommet igjen, i midten av 30-årene som han må være. Sangtekstene hans bærer preg av et tidligere svik, for det er mye hjerte og smerte i dem.

En dag stopper en ung jente opp. Hun er tjekkisk og lever av å selge roser på gata. Hun står og lytter på ham mens han spiller. Musikeren er fullstendig klar over at det kanskje ikke er en av hans beste låter hun hører på. I alle fall kommer de i snakk. Når hun hører at han er støvsuger-reparatør, lurer hun på om han kan reparere hennes støvsuger. 

Dagen etter kommer hun med støvsugeren sin, og det ender med at de spiser lunch sammen og at hun blir med ham hjem. Han bommer imidlertid stygt når han spør om hun vil overnatte hos ham. Hun føler seg dypt krenket og styrter avgårde. 

Senere skal han skjønne hvorfor. Hun bor sammen med moren sin, og hun har en liten datter. Hun er dessuten gift med en mann som sitter fast i Tjekkia. Han skal også oppdage at hun har store musikalske talenter, og det er når han får henne til å skrive noen tekster til musikken han har laget at det begynner å bli fine og vare kjærlighetslåter av det. Hjerte og smerte er fremdeles med, men i en betydelig nedtonet form. 

Jeg skal ikke si så mye mer om handlingen, men kan røpe så pass at dette er en dypt rørende film med mye god musikk. Den handler også om tilfeldigheter og ting som plutselig kan gi livet en helt annen retning enn hva man så for kort tid siden. Det handler om å være åpen for endring, og om å gripe de muligheter som oppstår. Alt dette skjer i løpet av en uke ... 

Glen Hasard (f. 1970) spiller musikeren i "Once", og han skriver sanger, er vokalist og gitarist i den irske gruppen The Frames og spiller folk rock i The Swell Season. I tillegg er han skuespiller. Han har blant annet hatt en rolle i "The Commitments" (1991). Jeg fant hans tolkning av musikeren i "Once" fin og troverdig, fordi han spiller en mann som er usikker på seg selv. Markéta Irglová (f. 1988) spiller jenta i "Once". Hun er en tjekkisk sanger og også hun skriver sangtekster. Hun har lært å spille piano fra hun var syv år, og gitar fra hun var åtte år. Etter sitt gjennombrudd i "Once" har hun gjort seg svært bemerket og har mottatt en rekke priser. 

Jeg anbefaler denne filmen varmt for alle som har sansen for musikkfilmer!

Innspilt: 2007
Originaltittel: Once
Nasjonalitet: Irland
Sjanger: Musikkfilm/drama
Skuespillere: Glen Hasard (musikeren), Markéta Irglová (jenta) m.fl. 
Spilletid: 86 minutter

Calvary (Regissør: John Michael McDonagh)

Om soning av katolsk synd

For tiden er jeg på jakt etter gode irske filmer, og i den forbindelse kom jeg over en side på nettstedet Filmweb, hvor de 15 beste irske filmene er listet opp. De fleste filmene hadde jeg sett fra før av, som regel før jeg begynte å blogge i 2010, så disse er i all hovedsak ikke omtalt på bloggen min - med unntak av noen helt korte tekster om "Hunger" (2008), "Min venstre fot" (1989), "Engelen på det sjuende trinn" (1999) og "Intermission" (2003). Det viste seg at jeg hadde "Once" (2006) liggende usett i DVD-stablene mine, og denne så jeg rett etter "Calvary" (omtale følger senere). Jeg har imidlertid lyst til å se filmer som "The Snapper" (1993), "Bloody Sunday" (2002), "The Commitments" (1991), "I fars navn" (1993) og "Lottomillionæren" (1998) på nytt. "The Quiet Man" (1952) har jeg også sett nylig, og omtale følger senere. 

Det er ikke lenger helt enkelt å få tak i noen av de eldste filmene. Her er faktisk bibliotekene en løsning. Jeg fant "Calvary" i Deichmanske biblioteks samlinger. For øvrig har jeg googlet meg frem til flere av de irske filmene. Noen har jeg bestilt via Platekompaniet, og noen har jeg bestilt fra Biblioteket. Jeg akter nemlig å gå aktivt til verks for å se flere irske filmer i tiden som kommer, og også omtale dem her på bloggen. 

Regissøren John Michael McDonagh (f. 1967) har britisk og irsk nasjonalitet, kan vi lese på Wikipedia. Han er spesielt kjent for filmene "Calvary" (2014) og "The Guard" (2011), som i sin tid ble nominert til BAFTA Award. Han har også filmene "Ned Kelly" (2003) og "War on Everyone" (2016). 

Hovedrolleinnehaveren i "Calvary" er den katolske presten Father James, spilt av Brendan Gleeson (f. 1955). Gleeson er kjent fra filmer som "Far and Away" (1992), "Braveheart" (1995), "Michael Collins" (1996), "The Butcher Boy" (1997), "Cold Mountain" (2003), "Breakfast on Pluto" (2005), "Black Irish" (2007), "The Secret of Kells" (2008), "Green Zone" (2010),  "In the Heart of the Sea" (2015), "Sufragette" (2014), og "Alone in Berlin" (1016) - bare for å nevne noen. 

I filmens åpningsscene mottar Father James et skriftemål fra en anonym mann. Han forteller at han har vært utsatt for de mest grusomme seksuelle overgrep fra en prest da han var barn. Siden denne presten for lengst er død, lover han å drepe Father James neste søndag på stranden. I og med at Father James er en god mann, vil dette skade kirken mer enn om han skulle drepe en mann som har deltatt i de seksuelle overgrepene av små barn. Han gir presten en uke på å ordne opp i sine affærer. 

Father James spør en biskop til råds. Bør han anmelde dette? Biskopen overlater til Father James å beslutte dette. 

Father James´ datter dukker plutselig opp. Hun har nylig forsøkt å ta livet av seg. Vi får innblikk i at Father James har en fortid som gift mann. Da konen døde, valgte han å bli prest. Datteren Fiona har følt seg sviktet pga. dette valget. Hun mistet både moren og faren sin "for the price of one", som hun så sårt uttrykker det. Father James understreker at han alltid vil være der for henne, uavhengig av at han er prest. 

I løpet av den kommende uken er vi vitne til at Father James oppsøker sine sognebarn, en etter en. Blant annet slakteren, som har en kone som er notorisk utro, etter at han oppdager at hun er banket opp. Av en aldrende forfatter får han en revolver. 

Møtet med millionæren Michael Fitzgerald er skjellsettende. Kone og barn har forlatt ham. Han er omgitt av pene ting, men ingenting betyr noe for ham. I en scene tar han et kostbart maleri ned fra veggen og tisser på det. Father James forlater ham i en oppgitt tilstand. 

Father James oppsøker blant annet en ung morder som har gjort noe så bestialsk som å drepe kvinner, og deretter spise dem. Nå ønsker han tilgivelse. Finnes det tilgivelse for sånne som ham? Han trøster også en enke som har mistet mannen sin i en bilulykke. 

Så brenner kirken ned, og rett etter finner Father James hunden sin. Den er myrdet. 

Så er spørsmålet: går han ned til stranden den søndagen det er meningen at han skal bli myrdet? Ja, han gjør det - som om han i likhet med Jesus skal lide for ovegrepsprestenes skyld. Derav filmens tittel Calvary, som betyr Golgata, stedet der Jesus ble korsfestet. 

Filmen er betegnet som en svart komedie, uten at jeg fant noen grunn til å le av noe som helst. Filmen gjorde imidlertid et sterkt inntrykk på meg, men av helt andre grunner enn humor. Filmlokasjonen ved byen Sligo viser den irske naturen på sitt mest spektakulære. Jeg har vært mange steder i Irland, men aldri i Sligo. Dit fikk jeg lyst til å reise, ikke minst pga. det helt spesielle ruvende fjellet med helt flat topp i bakgrunnen, og pga. havet, Atlanterhavet som hele tiden møter land på en påtrengende og støyende måte. 

Stemningen i filmen er utpreget mollstemt. Ikke ett menneske - kanskje med unntak av presten og muligens datteren hans - har en definert retning i livene sine. I stedet lever de etter sin første og beste innskytelse, og lar livet duve hit og dit eller hvor det måtte bringe dem. Dysfunksjonalitet er noe som preger dem alle, for måten de lever på vil uvegerlig føre til deres fall før eller siden. Presten utsettes for ikke rent lite spotsk atferd, som om hans mening med livet er en rød klut for dem. Ikke til å undres over at han i en scene går nærmest amok med sin nyervervede revolver. Han har da drukket for mye, en last han egentlig hadde lagt bak seg i sitt forrige liv, men som våkner til liv etter at han møtes med forakt av en far til ei lita jente han har snakket vennlig med. Som om han bærer på en kollektiv skyld for alle de seksuelle overgrepene som katolske prester har stått bak. 

Dagen etter forlater biskopen ham. Han føler nemlig at Father James ikke liker ham. Men som Father James så lakonisk legger til: Dette handler ikke om at han ikke liker ham, for det gjør han, men om at han mener at biskopen ikke har integritet. Og akkurat dét er det styggeste han kan si om noen - at de fullstendig mangler integritet ... 

De fleste rollene i filmen er en smule karrikerte, bortsett fra Father James, som spilles som tidligere nevnt av fortreffelig av Brendan Gleeson. Han møter det meste med en stoisk ro, også når han møter sin skjebne på stranden den bebudede søndagen. Hvorfor gikk han egentlig ned på stranden? Kanskje ga han opp å få sognebarna på rett vei, og innså at han ikke hadde mer å bidra med? De ga jo fullstendig blaffen i hans kirkelige budskap. Eller kanskje han innså at dersom det ikke ble ham, ville det bli en annen? Sånn sett blir filmen et viktig bilde på konsekvensene av den katolske kirkens manglende evne til å ta tak i alle de overgrepssakene som sentrale mennesker i systemet må ha visst om, men som ble feiet under teppet - inntil de kom for en dag og fikk rettslige konsekvenser. Og i tillegg konsekvenser for alle som hadde trodd på kirken og dens budskap, og tenkt at den var styrt av gode og retttroende mennesker fra innerst til ytterst ... 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! 

Innspilt: 2014
Originaltittel: Calvary
Nasjonalitet: Irland
Sjanger: svart komedie/drama
Skuespillere: Brendan Gleeson (Father James), Kelly Reilly (Fiona), Aidan Gillen (Dr. Frank Harte), Chris O`Dowd (Jack Brennan) m.fl. 
Spilletid: 101 minutter

Kort omtale av åtte nye filmer

Jeg har nylig sett åtte relativt nye filmer (på et langdistansefly i påsken), og må dessverre nøye meg med en samlet omtale av disse fordi tiden ikke strekker til for å få skrevet individuelle filmomtaler. 

"The Journey" (regissør: Nick Hamm) - 2016 (94 min.)

Handlingen i denne engelske filmen er lagt til St. Andrews, Skottland, og året er 2006. De bitre fiendene Ian Paisley (protestantisk leder i Nord-Irland) og Martin McGuinness (irsk republikaner og Sinn Féin-politiker) møtes for første gang under forhandlinger om fred i Nord-Irland. 

Etter knapt å vekslet to ord under forhandlingene, fører blant annet dårlig vær til at de to må kjøre sammen til en annen flyplass enn den som var planlagt. Uten at de vet det, blir samtalen dem imellom overvåket, og sjåføren er med på et spill for å få begge i tale. 

Konversasjonen halter alvorlig til tider. Det er særlig Paisley som har problemer med å forholde seg til McGuinness. Maken til "stiff over lip" skal man lete lenge etter! Hans replikker er så bitende sarkastiske at det krever sin mann å ikke gå i skyttergraven og bli der. McGuinness bruker imidlertid all sin kløkt for å lokke frem smilet og humoren hos Paisley, og det vi blir vitne til er en historisk bragd. Fasiten er jo at de to ble riktig gode venner og samarbeidet i samme regjering i flere år - Paisley som First Minister of Northern Ireland, og McGuinness som Deputy First Minister of Northern Ireland. 

"The Journey" er en velspilt dialogfilm med stjerneskuespillerne  Timothy Spall og Colm Meaney i rollene som hhv. Paisley og McGuinness. Filmen har ikke vært vist på kino og er heller ikke tilgjengelig på DVD. Det må noen gjøre noe med! Denne filmen vil nemlig fornøye mange! Anbefales! 

"Loveless" (regissør: Andrey Zvyagintsev) - 2017 (127 min.)

Den russiske filmen "Loveless" var en av fem nominerte filmer i kategorien beste utenlandske film under årets Oscar-utdeling. Den vant ikke. Det kan være greit å merke seg at regissøren Andrey Zvyagintsev også står bak den mer kjente filmen "Leviathan" (2014). 

Vi møter ekteparet Zhenya og Boris som har valgt å gå fra hverandre. Hun ønsker å søke lykken mens hun fremdeles er en attraktiv kvinne, mens han føler seg forlatt og helst hadde sett at de fortsatte samlivet. Midt oppi den bitre striden står deres 12 år gamle sønn Alyosha, som ingen av dem ønsker eneansvaret for. Zhenya har aldri ønsket å bli mor, og nå står han i veien for det livet hun ønsker å leve. Boris mener at gutten trenger sin mor mer enn ham som far ... Gutten overhører mange av kranglene mellom foreldrene. 

Så forsvinner Alyosha plutselig. Heldigvis erkjenner begge hans foreldre at de elsker ham høyt, og de gjør hva de kan for å finne sønnen sin. Men nå er det for sent ... 

Det hender ikke veldig ofte at russiske filmer kommer på det norske markedet, så det er all grunn til å følge med når dette faktisk skjer. Filmen har ikke gått på norske kinoer, men DVD´en har release i midten av mai i år. Kanskje er dette en film for spesielt interesserte, men jeg håper at flere velger å se den.  

"Maudie" (regissør: Aisling Walsh) - 2016 (116 min.)

Maud Lewis (f. 1903 d. 1970) var en canadisk folkekunstner, som led av reumatoid artrititt. Hun ble derfor mer og mer krumbøyd etter som årene gikk. Siden hun ble levnet liten mulighet for å få seg jobb eller bli gift, ble hun plassert hos en bisk tante som hadde lite til overs for henne. Alle behandlet henne som et mindre begavet utskudd. 

"Maudie" er historien om Maud Lewis, og vi blir her vitne til hvordan Maudie tar sjeen i egne hender og søker seg jobb som hushjelp hos fiskeren Everett Lewis. Han behandler henne ikke særlig fint til å begynne med. 

Så begynner Maudie å male, og plutselig tjener hun mer penger enn Everett. Dette får ham til å se på henne med nye øyne, og en dag frir han til henne. Maleriene hennes blir berømte og de kommer på TV. Maudies biske tante ønsker ikke å gå i graven med en hemmelighet hun har båret på i årevis, og så får Maudie høre den egentlige historien om hva som skjedde med barnet hun en gang fødte ... Det barnet Maudie fikk høre var like misfostret som henne selv, og som døde ... 

"Maudie" er en hjertevarm og herlig-trist film om å være annerledes og likevel klare seg godt. Historier som dette er en viktig påminnelse om hva samfunnets syn på fysiske avvik kan gjøre med et menneske. Det var jo ingenting i veien med hodet til Maudie, men hun ble likevel betraktet nærmest som tilbakestående i datidens samfunn. Sally Hawkins spiller nok en gang rollen som en annerledes kvinne, slik hun også gjorde det i den Oscar-vinnende filmen "The Shape of Water" (2017). Dette gjør hun med en nærmest autentisk innlevelse i rollen. Filmen er ikke satt opp på norske kinoer, og jeg har ikke funnet ut når DVD´en har release. Men vær oppmerksom på denne filmen dersom du skulle komme over den. Den er både interessant og skjønn! Anbefales!

"Phantom Thread" (regissør: Paul Thomas Anderson) - 2017 (130 min.)

"Phantom Thread" er basert på en fiktiv historie om motedesigneren Reynolds Woodstock, som forsynte Londons sosietet med de lekreste kjoler på 1950-tallet. Filmen ble nominert til seks Oscars tidligere i år (bl.a. i kategoriene beste film og beste mannlige hovedrolle), men vant kun en Oscar (i kategorien beste kostyme-design). 

Reynolds Woodstock er regnet som et geni, og det ligger mye prestisje i å bære hans kreasjoner. Dersom noen ikke bærer kjolene hans med tilstrekkelig grad av verdighet, drar han hjem til vedkommende og forlanger å få kjolen tilbake. Han er kontrollfreak av rang, og gjør det som skal til for å holde firmanavnet uplettet sammen med sin søster. Begge er ugifte. 

En dag møter Woodstock servitøren Alma. Hun fascineres av hans sjarm, og flytter etter kort tid inn hos ham. Hva hun forventet er ikke godt å si, men antakelig ikke et platonisk forhold der alt handler om å kle henne opp i vakre kjoler og vise henne frem for sosieteten. Reynolds er en følsom kunsterkarakter som ikke tåler endringer i sine rutiner, og han avskyr lyden av mat som blir spist, klirring av tekopper - i det hele tatt lyder som hører med i en helt normal livsutfoldelse. 

Det skjer selvsagt mye mer i denne filmen, men jeg ønsker ikke å røpe annet enn at Alma ikke er tapt bak en vogn når noe ser ut til å true hennes posisjon i Woodstock-huset. Daniel Day-Lewis spiller den eksentriske og djevelsk sjarmerende tyrannen på en måte som gjør filmen verdt å se bare av den grunn. Filmen hadde Norgespremiere den 14. april, og går fremdeles på kino. DVD´en har release medio august i år. Anbefales!

"I, Tonya" (regissør: Craig Gillespie) - 2017 (119 min.)

"I, Tonya" ble nominert til tre Oscars tidligere i år, og vant en. Det var Allison Janney, hun som spilte Tonyas mor, som vant Oscar i kategorien beste kvinnelige birolle. 

De fleste som fulgte med under OL på Lillehammer i 1994 fikk med seg den sørgelige historien om kunstløperen Tonya Harding. Hun hadde en gang en lysende karriere fordi hun var den første kvinnen som gjennomførte en trippel axel på isen, noe som anses som det vanskeligste hoppet innenfor denne idrettsgrenen. Så oppsto det mistanke om at hun hadde en finger med i spillet da hennes konkurrent Nancy Keerigan ble slått ned og fikk en kneskade. Senere ble hun dømt for medvirkning, og mistet retten til noen gang å delta i konkurranser på kunstløpbanen. 

I "I, Tonya" innvies vi i Tonyas sørgelige oppvekst, der hun blir banket og slått av sin meget ufølsomme mor. Moren har den innstillingen til datteren at jo mer hun tyner henne, desto bedre gjør hun det på isen. Tonya higer etter morens anerkjennelse, men får den aldri. 

Tonya flykter inn i et ekteskap for å komme seg bort fra moren. Dessverre ble dette hennes bane ... Ektemannen rotet det nemlig fullstendig til for henne ... I alle fall dersom vi skal tro på historien som fortelles i "I, Tonya", som langt på vei frikjenner Tonya for all skyld mtp. volden som ble utøvd på Nancy Kerrigan. 

Både mor og datter - spilt av Allison Janney og Margot Robbie - gjør strålende rolletolkninger, og dette gjør filmen verdt å se. Filmen hadde Norgespremiere 2. februar i år, men er allerede tatt av plakatene. DVD´en har release senere i år. Anbefales!

"Murder on the Orient Express" (regissør: Kenneth Branagh) - 2017 (114 min.)

Selvsagt er det fest når selveste Kenneth Branagh bestemmer seg for å revitalisere en gammel Agatha Christie-klassiker! Dessverre fikk jeg aldri med meg denne filmen på kino. Filmen hadde Norgespremiere 10. november 2017, og mandag 9. april er siste mulighet for å få sett den på Gimle kino i Oslo. DVD´en har allerede hatt release. 

Hercule Poirot (spilt av Kenneth Branagh selv) er i Jerusalem for å oppklare en forbrytelse, og reiser deretter til Istanbul for å slappe av. Han blir imidlertid kalt tilbake til London, og bestemmer seg for å ta Orientekspressen. Underveis skjer det merkelige ting, selvsagt også et mord, og dermed er Poirot atter på saken. 

Det er et stjernespekket team av skuespillere vi møter i denne filmen. I tillegg til Branagh opptrer Penélope Cruz, Wilhem Dafoe, Judi Dench, Johnny Depp og Michelle Pfeiffer - bare for å nevne noen. Det ligger selvsagt i sakens natur at det er mye overspilt drama i en film som dette, uten at noen løfter et øyenbryn av den grunn. En eventyrlig og herlig film, som det er et must å få med seg! Anbefales!

"Tulipani" (regissør: Mike van Diem) - 2017 (90 min.)

Denne filmen har aldri vært satt opp på norske kinoer, og jeg har heller ikke funnet ut om den kommer på DVD. Det er kanskje like greit, for dette er ikke en film som setter varig spor hos noen, er min påstand. 

"Tulipani" inneholder en klisjéfylt romantisk historie om en hollender (Gauke) som besvangrer en kvinne og senere reiser til Italia for å dyrke tulipaner i et bedre klima. Senere kommer kvinnen og hennes datter Anna til Italia. 

Det skjer mye trist, som toppes av et møte med mafiaen. Og så er vi tilbake til start, der datteren Anna har dukket opp for å spre det hun tror er hennes mors aske, over hjemstedet hennes. 

Dette er en film du helt klart kan styre unna. Med mindre en nokså tanketom, men visuelt vakker film er nettopp det du trenger i en gitt situasjon ... 

"Wonder" (regissør: Stephen Chbosky) - 2017 (113 min.)

Denne filmen, som på norsk har fått tittelen "Mirakel", hadde Norgespremiere den 2. mars i år. Den går fremdeles på kino. Hvor stor suksess den har hatt blant norske seere aner jeg ikke, men for meg ble dette en tårepersefilm der alle triks og knep for å få oss til å grine, ble benyttet. Det hele ble for klisjéfylt og feel good for meg. 

I sentrum for handlingen er Auggie, som er født med et deformert ansikt. Han har vært gjennom mange operasjoner, og moren hans har forskånet ham for livet utenfor hjemmets vegger ved å gi ham hjemmeundervisning. Nå er den store dagen kommet. Auggie skal begynne på en normal skole. Han er over gjennomsnittet intelligent, men intelligens er dessverre ikke noe man får særlig uttelling for i den alderen. Han blir mobbet på skolen fra første dag, og det blir en alt annet enn hyggelig start for ham. Men så skjer det selvsagt noen små mirakler som får det hele til å snu ... 

Filmen har noen lag som det er verdt å få med seg. Det ene er hvor grusomme barn kan være mot hverandre, særlig overfor dem som ikke passer helt inn i den vanlige folden. Det andre er hvordan det er å være søsken til et særlig hjelpetrengende barn som hele tiden får all oppmerksomheten fra foreldrene. Det tredje er hvordan foreldrenes holdninger til det som er annerledes, smitter over på barna. Det fjerde er hva misunnelse og sjalusi kan gjøre med vennskap. Hele familien - med mor (spilt av Julia Roberts), far (spilt av Owen Wilson), søster (spilt av Izabela Vidovic) og bror (spilt av Jacob Tremblay) - er naturligvis helskjønne og pene, og Auggie selv er ikke veldig vansiret. (Tåler ikke det amerikanske publikummet å se et virkelig vansiret ansikt?) Mest av alt er han bare skjønn. Dette gjør lidelsene hans enda mer uforståelige. Jeg føler meg litt slem når jeg hevder at filmen er klisjéfylt, overromantiserende og for glattpolert - i verste Hollywood-stil. Se filmen selv og bedøm! Nå har i alle fall jeg sagt hva jeg mener om den.