Humanist forlag har en serie (Pro et contra) der de har tatt for seg flere dagsaktuelle temaer innenfor sjangeren essays. Som den om "Ytringsfrihet" av Bjørn Stærk. Da jeg fikk tak i boka "Om sannhet", trodde jeg faktisk at det var mer i den samme serien, men det var det altså ikke. Forlaget bak den norske utgaven av Harry G. Frankfurts bok "Om sannhet" er nemlig Spartacus. Uansett - jeg liker dette formatet, der man kan dypdykke i flere interessante emner og dermed få opp flere perspektiver før man gjør seg opp en mening om tematikken. For er det noe slike bøker får en til å gjøre, så er det å tenke. Ofte er det helt nødvendig, fordi ting sjelden er enten-eller, svart eller hvitt.
Harry G. Frankfurt (f. 1929) er aller mest kjent for sin bok "Om bullshit". Jeg har ikke lest den selv, men det kommer jeg til å gjøre (dersom jeg får tak i boka). Han skiller mellom hvordan løgn og bullshit brukes i kommunikasjonen. Mens løgn er en bevisst forvrengning av fakta, ytres bullshit for å forsøke å imponere publikum og skape et inntrykk av at noe blir gjort. (Kilde: Wikipedia)
Frankfurt er professor emeritus i filosofi ved Princeton University. Han fikk sin doktorgrad i 1954, og hans spesialområder innenfor filosofien er blant annet moralfilosofi, bevissthetsfilosofi og handlingsfilosofi.
Forlaget skriver følgende på sin nettside:
"Vi drukner i bullshit, skrev Harry Frankfurt i «Om bullshit», og bullshiterne er verre enn løgnerne, for de bryr seg ikke engang om forskjellen mellom sannhet og løgn. I «Om sannhet» følger han opp dette resonnementet og spør: Bryr vi oss ikke lenger om hva som er sant? Selv om vi lever i en bullshitens og relativismens tidsalder, spiller fortsatt sannhet en rolle. Faktisk er sivilisasjonen helt avhengig av den!"
Tematikken er mer dagsaktuell enn noen sinne, for vi lever i et samfunn der avisene er kronisk truet av nedleggelsesspøkelset og skjærer ned på bemanningen (les: seriøs journalistikk, som faktisk krever en del ressurser). Snart finnes det ikke lenger en journalistikk som er opptatt av hva som er sant og hva som er løgn. Vi dynges ned med halvsannheter og bullshit, alt for å skape skandaler og derigjennom selge flere aviser (det handler om overlevelse). Nyansenes tid er forbi. Alt males enten svart eller hvitt. Dette gjør det mer og mer interessant å lese bøker med gode analyser, og mindre og mindre interessant å følge med i dagspressen der alt handler om survival of the fittest. De kresne leserne forsvinner, fordi de fleste avisene (men heldigvis ikke alle) fylles mer og mer av bullshit. Man blir praktisk talt dummere av å lese stoffet de har å by på.
"For ikke lenge siden utga jeg et essay om bullshit, med tittelen Om bullshit. Der presenterte jeg en provisorisk analyse av begrepet bullshit. Det vil si, jeg klargjorde hvilke betingelser jeg mente var nødvendige og tilstrekkelige for en korrekt anvendelse av begrepet. Jeg hevdet at bullshiteren, på tross av at han selv hevdet å formidle informasjon, i virkeligheten gjør noe helt annet. I bunn og grunn er han en falskner, en bløffmaker, som med det han sier prøver å manipulere meninger og holdninger hos dem han henvender seg til. Det han primært er opptatt av, er dermed hvorvidt det han sier er effektivt med tanke på gjennomføringen av denne manipuleringen. På den måten stiller han seg mer eller mindre likegyldig til om det han sier er sant eller usant." (side 7-8)
Videre peker forfatteren på at det samfunnet vi lever i bærer i seg enorme mengder av bullshit, løgn og andre former for misvisende fremstilling og bedrag. Samfunnet vårt har ikke gått under av den grunn. Betyr det at sannheten er irrelevant? Nei, mener han (heldigvis!). Samfunnet kan ikke eksistere uten sannhet. Dessuten: Når man oppdager at bevisene for en bestemt påstand er ugjendrivelige, fører dette gjerne med seg en følelse av takknemlighet over å ha kommet i mål eller lykkes. Og noen ganger er denne følelsen "svært så gripende". (side 14)
"Hvordan skulle et samfunn som ikke brydde seg nok om sannheten, kunne treffe fornuftige beslutninger om hvordan offentlige anliggender best bør håndteres?" spør forfatteren på side 17-18 i boka. Selv fikk jeg opptil flere assosiasjoner til beslutninger (som ikke har vært fornuftige) som offentligheten har tatt etter at media har skapt "sannheter". Først etter at millioner på millioner er pøst ut på et fullstendig feilspor, viser det seg at påstanden om sannhet ikke holdt mål. Dette forhindrer likevel ikke at en hel mengde med mennesker sitter tilbake med skuffede forventninger og fremdeles føler på at noe ikke stemmer. Mens problemet er at den saken man trodde at man hadde, ikke egentlig var noen sak ... Man er derimot blitt forledet i utgangspunktet. Uten at den eller de som satte det i gang antakelig hadde noen tanker om utfall og konsekvenser, utover å få æren for et såkalt "scoop". Dersom man skal løse et problem, må man i det minste stille riktig diagnose ... Ellers bommer man på målet.
"Kulturer har aldri klart seg godt, og kan ikke klare seg godt, uten store mengder pålitelig faktainformasjon. De kan heller ikke blomstre hvis de er infisert med feilaktige oppfatninger. Skal vi etablere og opprettholde en avansert kultur, kan vi ikke være svekket av feilvurderinger eller uvitenhet. Vi må kjenne - og vi må selvfølgelig også vite hvordan vi produktivt kan utnytte - en lang rekke sannheter." (side 34)
Og Frankfurt skriver videre at hvorvidt vi lykkes med det vi foretar oss, avhenger av om vi lar oss lede av sannheten eller om vi vandrer videre i uvitenhet eller på grunn av usannheter. Hvilken glede har vi av å la oss forlede av noen som sprer bullshit, løgner og halvsannheter? I "beste fall" blir vi desillusjonerte, bitre og skuffede. Særlig ille er dette når det faktisk ikke er noen grunn til at vi burde ha blitt det. Når vi i stedet først som sist kunne ha avfunnet oss med en situasjon eller tilstand, og kommet videre i et annet og mer fruktbart spor ...
Sannheten er også viktig i mellommenneskelige relasjoner, men også der kan vi bli forledet. Hva er oppriktig kjærlighet? Handler ikke dét om å kunne møte livet sammen med andre på en slik måte at man ikke må gå på akkord med sitt grunnleggende vesen? Vi har en tendens til å elske det vi føler lander godt i oss, og som får oss til å kjenne oss trygge på oss selv. Her er magefølelsen bokstavelig talt livreddende. For hva er det vi kjenner på når ett sies og noe annet oppfattes? (Med mindre magefølelsen på et gitt tidspunkt i livet har kommet ut av kurs og ikke lenger er til å stole på ...) Når ordene vi hører ikke stemmer med resten av konteksten ...
"Spinoza mente at folk ... ikke kunne unngå å elske sannheten. De kan ikke unngå det, mente han, fordi de ikke kan unngå å innse at sannheten er uunnværlig for at de skal holde seg levende, forstå seg selv og til fulle leve i tråd med sitt eget vesen. Uten tilgang til sannheten som sitt eget vesen, sine særegne evner og behov, og om hvordan de skal få tak i og korrekt bruke ressursene de trenger for å kunne overleve og blomstre, ville folk hatt store vanskeligheter i livet. De ville ikke være i stand til å sette seg realistiske mål, og langt mindre til å forfølge disse målene effektivt. De ville rett og slett hatt problemer med å holde seg i live." (side 44)
En del mennesker orker ikke å forholde seg til realitetene, f.eks. om hvordan de virker på andre mennesker. Ja, de kan endog bli forbannet over at noen stiller betimelige spørsmål. Men å se bort fra realitetene reduserer ikke farene eller truslene de representerer. Sjansen for å klare av med problemene og utfordringene øker faktisk ved å se dem i øynene. Da vet man i det minste hva de består i, og da er det enklere å vite hvordan man bør forholde seg til dem på en hensiktsmessig måte. Det motsatte er og blir dysfunksjonelt.
"I våre forsøk på å leve vellykkede liv kan imidlertid viljen til å forholde seg til nedslående kjensgjerninger om seg selv være en enda mer nødvendig egenskap enn bare en kompetent forståelse av hva vi står overfor i verden utenfor." (side 56)
Det ligger naturlig for de fleste mennesker å stole på andre, særlig folk som står oss nær. Når vi f.eks. oppdager at en venn har løyet, gjør det noe med oss. I følge Frankfurt gir det oss en følelse av å være litt gal.
"Oppdagelsen avdekker noe om oss selv - noe langt mer bekymringsverdig enn bare det at vi har feilberegnet, eller at vi har utvist dårlig dømmekraft. Det avdekker at vårt eget vesen (med andre ord det som er naturlig for oss) er upålitelig, at det har fått oss til å stole på noen vi ikke burde ha stolt på. Det viser oss at vi ikke egentlig kan ha tiltro til vår egen evne til å skjelne mellom sant og usant - vår evne til å forstå forskjellen mellom det som er virkelig og det som ikke er det. Det å lykkes med å føre en venn bak lyset har selvsagt å gjøre med en lyte hos den som forteller løgnen. Men det viser at også offeret for løgnen har en svakhet. Løgneren bedrar ham, men han bedras også av sine egne følelser." (side 78)
Boka har høy sitatfaktor, og gullkornene kommer tett. For å få fullt utbytte av boka burde man lese høyt for hverandre fra den, og så diskutere påstandene som Frankfurt kommer med. Er man enig eller uenig? Hvordan stemmer påstandene med erfaringer fra eget liv? Er det likheter og/eller forskjeller? Boka er fin å ha liggende fremme, slik at man kan lese enkelte av kapitlene på nytt. Dette er nemlig ikke en lese-fra-perm-til-perm-bok som man kan krysse ut at man har lest. Da gir den mest sannsynlig mye mindre enn den fortjener. Nei, her må man ta seg tid til større og mindre tankeprosesser, til å filosofere over moralen og etikken ... Hva kan man lære av boka? Hva var nytt? Hvilke tanker har man aldri tenkt før? Slike ting ...
Jeg anbefaler boka for alle som er interessert i å løfte blikket og tenke litt større tanker!
Utgitt: 2006
Originaltittel: On truth
Utgitt på norsk: 2008
Forlag: Spartacus Forlag
Oversatt: Alexander Leborg
Antall sider: 95
ISBN: 978-82-430-0432-0
Jeg har kjøpt boka selv.
 |
| Harry G. Frankfurt (Foto: ukjent) |
