"In the Crosswind" (Regissør: Martti Helde)

Visuelt vakker stillbildefilm i svart-hvitt fra Estland 

Noe av det fine med å lese mye god litteratur, er at det nokså ofte dukker opp preferanser til annen litteratur og film. For den nysgjerrige bok- og filmelsker er det dermed nok av spor å følge, og dette gjør at interessefeltet bare vokser og vokser. Slik er det med Patti Smiths siste bok "Devotion" i serien Why I write. Vi har ikke kommet lenger enn til andre linje i det første kapittelet "How the Mind Works" før filmtittelen "Risttuules" - med den engelske tittelen "In the Crosswind" - dukker opp. Dette skriver hun blant annet:

"It is Martti Helde´s requiem for thousands of Estonians who suffered mass deportation to Siberian collective farms in the spring 1941, when Stalin´s troops rounded them up, separated families, and herded them into cattle cars. Death and exile, their fate reassigned. 

The filmmaker created a visual poem through a unique dramatization of actors winding through a set of stationary human tableaus. Time suspends yet rushes, spreading images in the form of words drawn from this sad pageant." (side 5 i P. Smiths "Devotion")

Filmen gikk på norske kinoer i 2015, og hadde da tittelen "Der vindane møtes". Den gangen ble filmen betegnet som "Et fantastisk kunstverk av en film!", "Årets kinoopplevelse?", "hypnotiserende vakker film", "intet mindre enn et stilsikkert, formfullendt og gripende mesterverk", "poetisk praktfilm", "krigsdrama uten like", "filmatisk blanding av fotoroman og brevroman" osv. (Kilde: filmweb.no) 

Jeg fikk ikke med meg filmen da den gikk på norske kinoer, men var veldig innstilt på å få sett filmen etter å ha lest om den. Jeg bestilte DVD`en fra Amazon. (Den er nemlig ikke å få tak i i Norge, noe som forundrer meg stort.)

Heldur og Erna

Det historiske bakteppet for filmen er deportasjonen som fant sted i mai/juni 1941 (som kalles junideportasjonen), like før landet ble invadert av Hitler-Tyskland. Det var først og fremst politiske opponenter som ble fjernet, men også politikere, politimenn, velstående forretningsfolk og landeiere led en tilsvarende skjebne. Familier ble splittet. Mennene ble stort sett henrettet med en gang eller sendt til Sibir, der de senere døde. Kvinner og barn ble sendt til bosetninger i Omsk, Kazakhstan o.l. Omlag 60 % av dem døde. (Kilde: Wikipedia)

"In the Crosswind" er basert på en reell dagbok fra en kvinne - Erna Tamm -  som ble deportert sammen med barnet sitt, mens mannen hennes ble sendt et annet sted. 

Familier splittes

I filmens innledning er vi vitne til et ektepar (Erna og Heldur) og deres datter, som lever et harmonisk liv på landsbygda. Ektefellene elsker hverandre høyt, og han virker bekymret. Så kommer de sovjetiske okkupantene, og de må reise fra den tilværelsen som hittil har utgjort deres liv. 

En reise til ukjent sted

Resten av historien fortelles i form av stillbilder - alt i svart-hvitt - mens Erna skriver i dagboken sin, hele tiden henvendt til mannen sin, som hun håper at hun skal treffe igjen. Det er et liv i sult og fattigdom. I perioder lever de av 200 gram brød pr dag. Barna får ingenting, så de voksne må dele brødrasjonene med dem. 

Hvor føres Heldur hen?

Nettopp det forhold at filmen fortelles i form av stillbilder, gjør det hele utrolig sterkt. Kameraet beveger seg mellom menneskene, og i utescenene kan vi se at klær og hår flagrer.  Teknikken kalles tableaux vivants/levende bilder, med fryste øyeblikksbilder av virkelige mennesker, som kameraet beveger seg gjennom.

Dette gir et tredimensjonalt bilde av hver situasjon, som altså er frosset fast. Mens vi hører Ernas stemme, der hun i dagbokform hele tiden henvender seg til Heldur, mannen hun en gang levde sammen med ... Hele tiden lavmælt, som om hun ikke ønsker at noen skal høre henne.

Kvinner og barn fraktes bort fra Estland

Etter hvert går årene. Noen av kvinnene gifter seg med menn av fienden - noen av kjærlighet, andre for å overleve. Erna har fremdeles drømmen i seg om å se mannen sin igjen - også etter at datteren er død. Hun gifter seg derfor aldri på nytt.

Livet i nytt land

Da Stalin dør i 1953, blir det slutt på det beinharde regimet og estlenderne som fremdeles er i live og som ønsker det, får vende hjem til Estland. Erna er blant dem som ønsker dette, etter 12 år i tvunget eksil. Får hun noen gang se mannen sin igjen? 

Dette er en av mest spesielle og originale filmene jeg noen gang har sett! Den hadde sin internasjonale premiere på Toronto International Film Festival i 2014. Det er nok også årsaken til at den ble satt opp på norske kinoer høsten 2015. Som en anmelder i Natt & Dag skrev om filmen:

Årets kinoopplevelse?
Der vindane møtes er en hypnotiserende vakker film som best kan beskrives som muligheten til å tre inn i gamle svart-hvitt-fotografier.

Det er selvsagt ren selvskading av distributør Fidalgo å sette opp en stillbildefilm i svart-hvitt fra en estisk regidebutant på norske kinolerreter, men det gjør meg rørt at vi er velsignet med enkelte fandenivoldske distributører som ser at for de ytterst få som løser billett til en film som Der vindane møtes, er dette potensielt årets kinoopplevelse." Terningkast 6, Natt&Dag

Jeg håper at denne filmen blir enklere å få tak i! Den er nemlig vel verdt din tid! Og musikken - den er avsindig vakker!

Innspilt: 2014
Originaltittel: Risttuules
Nasjonalitet: Estland
Sjanger: Drama
Skuespillere: Laura Peterson, Tarmo Song, Mirt Prevel, Ingrid Isotamm, Einar Hillep
Spilletid: 87 min.

Revitalisering av en filmblogg - tre nye filmomtaler

Jeg er sikkert ikke alene om å kjenne på stresset opp mot jul i disse dager. Det er tusen ting man skal rekke både på jobb og hjemme. Når jeg har det slik, går antall leste bøker ned, og antall filmer jeg får sett, opp. Å se en god film er nemlig utmerket når man ønsker seg litt avkobling - og perfekt som avslutning på en hektisk dag. Og aldri så galt at det ikke er godt for noe, for nå har jeg sjansen til å revitalisere min filmblogg, som en gang var ment å skulle ta like mye plass på denne bloggen som bøkene ... (Samtlige linker nedenfor peker til mine tidligere innlegg her på bloggen.)

Tidligere i høst har jeg skrevet om filmene "Sideways" (2004), "In the Mood for Love" (2000), "Dinner" (2017), "Du forsvinder" (2017) og "The Lobster" (2015). Og for mindre enn en uke siden skrev jeg om filmene "I am not your negro" (2016), "Victoria and Abdul" (2017), "Lady Macbeth" (2016), "Loving Vincent" (2017), "Kings Bay" (2016) og "Kelly´s Heroes" (1970). Nå er jeg klar med filmene "Café Society" (2016), "Turist" (2014) og "Under kirsebærtrærne" (2015). Dessuten har jeg skrevet om "Den andre siden av håpet" (2017), "The Square" (2017), "Hva vil folk si" (2017),"Dumplings" (2014), "Dunkirk" (2017) og "The Sense of an Ending" (2017).

"Café Society" (regissør: Woody Allen) - 2016

Jeg har tidligere hatt et noe blandet forhold til Woody Allen og hans filmer, men etter at han selv sluttet å spille den samme rollen om og om igjen i sine filmer, har min begeistring tiltatt i styrke. "Café Society" skuffet ikke!

Vi befinner oss i Hollywood på 1930-tallet. Jødiske Bobby Dorfman (spilt av Jesse Eisenberg) har kommet fra New York til Hollywood for å prøve lykken, og han oppsøker sin onkel i håp om at han skal skaffe ham en jobb. Jobb får han, og samtidig forelsker han seg i onkelens sekretær. Det bygger opp til komplikasjoner fordi det viser seg at onkelen har en affære med den samme kvinnen, til tross for at han har vært gift i 25 år. Hvem velger hun? Den keitete unge gutten som hun er forelsket i, eller hans rike onkel, som er dobbelt så gammel som hun selv?

Jeg ønsker ikke å røpe mer av plottet i filmen, men kan si såpass at dette er en kjærlighetsintrige i kjent Woody Allen-stil. Jesse Eisenbergs rolletolkning av Bobby Dorfmans utvikling fra en keitete og naiv ung mann til en verdensvant nattklubb-vert er flott. Ekte kjærlighet settes opp mot verdien av mye penger og et overfladisk Hollywood-liv i sus og dus. Hva er igjen når kjærligheten ikke er der? Er det nok å bli elsket, uten å elske selv?

Jeg anbefaler "Café Society" sterkt!

Fra før av har jeg omtalt "Blue Jasmin" (2014), "Midnight in Paris" (2011) og "Vicky Cristina Barcelona" (2008) her på bloggen - alle med Woody Allen som regissør. 

"Turist" (regissør: Ruben Östlund) - 2014

Det er ikke mer enn ca. en måned siden jeg så Ruben Östlunds prisbelønte film "The Square" på kino. I den forbindelse ble jeg oppmerksom på "Turist", som er tilgjengelig på Platekompaniet for tiden. 

En familie på fire har reist på skiferie i Alpene, hvor de skal være i fem dager. Tomas har jobbet enormt mye i det siste, men disse fem dagene skal kun handle om familien. 

På feriens andre dag sitter de og spiser på en uterestaurant med panoramautsikt utover dalen. Jevnlig høres "skudd", som handler om utløsning av kontrollerte snøskred fra snøskavler som har bygget seg opp her og der. 

Mens de sitter og spiser middag, blir de vitne til ett av de kontrollerte snøskredene. Det ser vakkert og fascinerende ut. Men så utvikler det seg på en skremmende måte og plutselig ser det ut til å ville ramme alle som sitter på uterestauranten. Folk skriker i panikk, og en av dem som grabber tak i mobiltelefonen og hanskene sine og rømmer fra stedet, er Tomas. Tilbake sitter hans kone som aldri rekker å komme seg unna i tide, fordi hun først og fremst tenker på å få barna i sikkerhet ... 

Det viser seg at katastrofen aldri kommer, og at alle som ble igjen på uterestauranten er "rammet" av snøføyke og ikke et reelt skred. Det var med andre ord aldri farlig - det bare så slik ut. 

Tomas kommer tilbake, og i begynnelsen nekter han for at han bare stakk av. Hans kone er i sjokk. Hun aksepterer at han "bare" stakk av, selv om hun også bebreider ham for dette - at når det kom til stykket, tenkte han bare på seg selv ... Men det verste for henne er at han benekter at han faktisk bare stakk av ... Resten av filmen handler om hvordan dette påvirker deres forhold, samt hva dette gjør med barna. 

Tankevekkende film som er vel verdt å få med seg! 

"Under kirsebærtrærne" (regissør: Nami Kawase) - 2015

Denne filmen har jeg lenge vært veldig nysgjerrig på - ikke minst fordi jeg har en drøm om å komme til Japan og spesielt Tokyo under kirsebærblomstringen. Filmen fikk litt blandede kritikker da den gikk på norske kinoer for litt over et år siden. 

Vi møter Sentaro som tilbringer alle dagene sine i en liten bod, der han selger doryaki. Dette er små pannekaker fylt med søte azuki-bønner. En dag dukker 76 år gamle Tokue opp i boden hans. Hun har søkt på en ledig deltidsstilling hos ham. Sentaro avviser henne. Jobben som doryaki-selger er nemlig hard, og han tenker at hun ikke har helse til å klare denne jobben. Tokue gir seg likevel ikke, og noen dager senere kommer hun innom med sitt eget hjemmelagede bønne-syltetøy. Sentaro smaker på dette etter at hun har gått, og det er noe av det beste han noen gang har smakt. Det ender med at Tokue får jobben likevel. Det nye syltetøyet gjør at salget går i været, og at Sentaro tjener penger som aldri før. 

Lykken varer imidlertid ikke evig ... En dag dukker en kvinne opp i kiosken. Sentaro står i gjeld til henne, og dette minner hun ham på. Dessuten har hun fått høre noe om Tokue, som vil ødelegge pannekakesalget dersom det kommer ut ... Dette påvirker de valgene Sentaro etter hvert tar.

Handlingen i filmen er tynn, men den som ikke blir sjarmert likevel, har et hjerte av stål, tenker jeg. Her er uansett noen lag som den tenksomme seer vil få med seg. Det handler blant annet om møtet mellom det tradisjonelle og det moderne. Dessuten handler det om levde liv som ikke ble akkurat slik man hadde tenkt. Og om hvordan vi lar oss påvirke av andres syn på ting, uten å tenke selv ... Deler av filmen har den vakre kirsebærblomstringen som kulisse, mens det mest av alt handler om mat laget av en dyptfølt kjærlighet.

En søt og sjarmerende film som jeg antar vil gå rett hjem hos mange!

"Labyrinth of Lies" (Regissør: Giulio Ricciarelli)

Tysk oppgjør med Holocaust

Giulio Ricciarelli (f. 1965) er en italiensk skuespiller, regissør og filmprodusent. Han bor i Tyskland, og "Labyrinth of Lies" (med originaltittelen "Im Labyrinth des Schweigens") er hans første (tyskproduserte) spillefilm. Filmen ble plukket ut som Tysklands kandidat til Oscar 2015 i kategorien beste utenlandske film, og den kom inn på en kortliste bestående av ni filmer, men ble ikke nominert videre. Filmen hadde Norgespremiere i september 2015, og hadde release på DVD for en del uker siden. 

Vi befinner oss i Tyskland i 1960, 15 år etter andre verdenskrig. En ny generasjon tyskere er i ferd med å innta arbeidslivet, nemlig barna til den generasjonen tyskere som deltok under krigen. 

Johann Radmann er en ung jurist, som fatter interesse for Charles Schultz, en mann med en fortid fra Auschwitz og som nå jobber som lærer på en skole i Berlin. Hvordan kan det egentlig ha seg at hans fortid aldri har fått konsekvenser for ham? 

Underveis i sin etterforskning møter Johann Radmann på mange stengte dører, taushet og tabuer. Det tegnes et bilde av et land, der man fremdeles ikke har tatt skikkelig tak i det som en gang skjedde. Fedrene som deltok under krigen har enten fortidd eller bagatellisert sine roller, og dette har ført til at den oppvoksende generasjon er uvitende om hva som faktisk skjedde den gangen. Nürnbergprosessen i 1945/1946 satte en sluttstrek på rettsforfølgelsene, mente man. Men her ble bare en håndfull menn straffet. Hva med alle de andre som satte ordrene ut i praksis? Hvilket ansvar hadde de?

Johann Radmann jobber seg gjennom bunkevis med dokumenter

Vi får høre om mange triste skjebner mens Radmann samler inn vitneprov fra tidligere fanger fra Auschwitz. Blant annet treffer han en overlevende som forteller om sine tvillinger og en lege i Auschwitz - Josef Mengele - som i ettertid ble beryktet for sin tvillingforskning. Det viser seg at Mengele lever i beste velgående i Argentina, og at ryktene forteller at han er tilbake i Tyskland for å følge sin far til graven. Radmann møter på motstand da han bestemmer seg for å få Mengele arrestert. Det er mange som har mye å skjule selv, særlig folk i stillinger med mye makt ... Det går etter hvert opp for Radmann at de fleste - også hans egen far - var nazist under krigen, og dette gjør noe med hans syn på landets maktelite, spesielt de som er litt oppe i årene. Alle synes å mene at de "kun fulgte ordre", og at dersom de hadde satt seg i mot dette, ville de selv ha blitt drept. 

Tidligere nazister med en fortid fra Auschwitz kalles inn til avhør

Etterforskningen fører til et samarbeid med Mossad, og som et resultat av utveksling av informasjon, blir Adolf Eichmann tatt. (Se for øvrig mine omtaler av filmene "Eichmann: dødens signatur" og "Hannah Arendt".) 

Johann møter den vakre Marlene, som han innleder et forhold med

Johann Radmann innleder et forhold til en ung kvinne, og lenge ser det ut til at livet smiler til ham. Forholdet tåler imidlertid ikke at han forteller sin kjæreste at også hennes far var nazist under krigen. Hvem var egentlig uskyldige når det kom til stykket?

Uten å røpe så veldig mye av resten av handlingen, kan jeg i alle fall si at etterforskningen endte i en rettssak som omfattet mange hundre underordnede tyske arbeidere fra Auschwitz. Denne rettssaken kalles den andre Auschwitz-prosessen, og pågikk i årene 1963-65. 22 mennesker ble straffedømt. 

"Labyrinth of Lies" - labyrinter av løgner - er en tankevekkende film om Tysklands eget oppgjør med sine egne bidrag under andre verdenskrig. Det har blitt laget en del filmer av denne typen i årenes løp, og fellesnevneren er at det stort sett dreier seg om sterke kvalitetsfilmer. Denne filmen viser med tydelighet at det måtte komme en ny generasjon før landet som sådan var i stand til å ta dette oppgjøret. Noe av retorikken er den samme som ble brukt etter rettsoppgjøret i Norge. "Vi kunne ikke straffe alle!" "Hvem skulle i så fall bygge opp landet etter krigen?" I og for seg gyldige argumenter - dersom det ikke hadde vært for at rettsoppgjøret som sådan rammet så skjevt ... Man hadde lammet oppbyggingen dersom alle hadde blitt fengslet, men man kunne i det minste sørget for at de verste ble straffet.

Hvilken tiltro kan man egentlig ha til mennesker som har deltatt i gruoppvekkende ting, som har mye blod på hendene og som til og med har brukt andre mennesker til å berike seg selv? Gjennom andre kilder kjenner jeg til at den oppvoksende tyske generasjonen etter andre verdenskrig gjorde et kraftfullt oppgjør mot foreldregenerasjonen, og at foreldregenerasjonen hadde mye å stå til rette for. Det måtte imidlertid gå noen år, og på begynnelsen av 1960-tallet var man klar for å ta dette oppgjøret. Det var vel omtrent på den tiden verden ellers var klar for å høre overlevende Holocaust-ofres historier ... 

Jeg mener sterkt at filmer som dette er viktige! Så får vi heller bære over med at første halvdel av denne filmen har et litt for lett preg. Etter hvert henter filmen seg inn og blir nesten så balansert som jeg ønsket det. Kanskje hadde dette å gjøre med at den unge Johann Radmann var en smule naiv til å begynne med (derav filmens letthet), mens alvoret kom for fullt når han begynte å ane konturene av noe større og mer dystert? Alexander Fehling gjør i alle fall en fin tolkning av Radmann, og jeg opplevde også at de øvrige skuespillerne var overbevisende i sine roller. Alt i alt en severdig film - særlig for alle oss som aldri får nok av 2. verdenskrig! 

Innspilt: 2014
Originaltittel: Im Labyrinth des Schweigens
Nasjonalitet: Tyskland
Språk: tysk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Alexander Fehling (Johann Radmann), Johannes Krisch (Simon Kirsch), Friederike Becht (Marlene), Hansi Jochmann (sekretær), Johann von Bülow (Otto Haller),
Gert Voss (Fritz Bauer), Robert Hunger-Bühler (Walter Friedberg), André Szymanski (Thomas Gnielka), Tim Williams (Major Parker)
Spilletid: 122 min.

"Roshmia" (Regissør: Salim Abu Jabal)

Et lite palestinsk drama fra virkeligheten

Det aldrende ekteparet Yousef og Amna har bodd i dalen Roshmia  i mer enn 50 år. Huset deres har etter hvert blitt en rønne, uten at det plager ekteparet. Dette er hjemmet deres, og der har de tenkt å bo til de dør. 

Roshmia ligger nord for Haifa i Israel, og her planlegger israelske myndigheter å bygge en ny vei. Dette vil innebære at det gamle ekteparet må flytte. Det motsetter de seg på det mest bestemte. 

Vi følger ekteparet i tiden etter at vedtaket om flytting er fattet, og frem til rivingen av hjemmet deres. Det er ikke mange ordene som utveksles, og det er heller ikke mye som foregår på gårdstunet deres. Penger har de ingenting av, så det meste av det de har er enten ødelagt eller nesten ødelagt. De overlever på frukten som vokser på eiendommen. Hva de ellers lever av, er og blir en gåte.

Ekteparet har ingen barn. De får ikke besøk fra andre enn journalistene som følger saken deres og en mann som fremstår som en megler mellom dem og israelske myndigheter, slik at de skal få mest mulig i økonomisk kompensasjon den dagen de må flytte. 

Huset i Roshmia-dalen

Ekteparet tilbringer dagene med å røyke, krangle og spise frukt. Kun avbrutt av besøkende som kommer innom for å få fremdrift i prosessen ... Det er ikke mange gjøremålene de får til - hun krokrygget som få, mens han for lengst har tapt styrke i armer og bein. 

Ekteparet viser stolt frem hjemmet sitt

Skal de frivillig gå med på å flytte, eller skal de protestere til det siste? Skal de dele erstatningen, eller skal de fortsette å bo sammen? Dette klarer de ikke å bli enige om. Det til å begynne med så fredfulle ekteparet har fremdeles temperament innabords. I alle fall hun, der hun etter hvert skriker ut ukvemsord mot ektemannen. 

Ekteparet røyker absolutt hele tiden. 

Vi får vite at Amna er Yousefs tredje kone. En døde fra ham, en annen skilte han seg fra. Selv er han overlykkelig over at de ikke har barn ... Et "høydepunkt" i løpet av dagen er å dele en appelsin og konstatere at den er tørr i fruktkjøttet. I mellomtiden røyker begge ektefellene med begge hender. Tobakk har de rikelig av. 

Kveldene tilbringer ekteparet i halvmørket.

Filmen fremstår som en dokumentar, men det er skuespillere som bekler rollene i dette dramaet. Det er i seg selv helt utrolig at filmskaperne har klart å få tak i dem, for de er som skapt for rollene. 

Filmen er basert på en virkelig historie. Den fikk juryens pris i forbindelse med den 13. Internasjonale filmfestivalen i Dubai i 2014. Den ble vist tre ganger i forbindelse med Arabiske Filmdager 2016.

I brosjyren til Arabiske Filmdager 2016 presenteres filmen slik:

"Filmen er en liten perle om dette utgamle ekteparet som lavmælt krangler og kjederøyker seg gjennom dagene som ubønnhørlig skrider mot rivningsdagen. Det er en film om å bli gammel sammen, en film om de små (og langsomme) kjærtegnene, med humor der man minst venter det, samt frykten for hva som venter dem når huset de har bodd i nesten hele sitt liv forsvinner." 

Jeg kan i grunnen ikke annet enn å slutte meg til dette! En liten perle av en film, totalt annerledes det meste jeg har sett! Dersom du får mulighet for å se denne filmen, anbefaler jeg deg å ta sjansen. Du blir garantert sjarmert! 

Innspilt: 2014
Originaltittel: Roshmia
Nasjonalitet: Palestina, Libanon, Qatar, Syria, De Forente Arabiske Emirater
Språk: Arabisk 
Sjanger: Drama
Skuespillere: Amna Abu Fodeh, Yousef Hassan, Ghaleb Kiwan
Spilletid: 70 min.

"Theeb" (Regissør: Naji Abu Nowar)

Med jordansk ørken som kulisse i arabisk film

"Theeb" er en av filmene som er nominert til Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film i år. Fra før av har jeg bare rukket å se "Son of Saul", som er en av de fire filmene som "Theeb" konkurrerer mot. 

Naji Abu Nowar (f. 1981) har skrevet manuset og regissert "Theeb". Nowar har allerede rukket å vinne en rekke priser for denne filmen, og den er dessuten nominert til enda flere priser. "Theeb" er Nowars andre film. Dette er for øvrig den første jordanske filmen som noen gang er nominert til Oscar. 

Året er 1916 og 1. verdenskrig pågår. Vi befinner oss i Hijaz, som i dag er en del av Saudi-Arabia, og det pågår kamper mellom britene og det osmanske riket. 

10 år gamle Theeb tilhører beduin-stammen Howeitat, og forholdet mellom broren Hussain og ham er svært tett. Brødrene er sønner av beduinstammens leder, som er død. I filmens innledende scene er vi vitne til hvordan brødrene tullesloss, og senere hvor Hussain forsøker å lære Theeb å håndtere skytevåpen. Dette indikerer at alt ikke er som det skal være. 

En kveld mens stammemedlemmene sitter rundt leirbålet, hører de noe ute i mørket. De har fått besøk, og en av de besøkende den britiske offiseren Edward. Følgesvennen hans er araberen Marji. Theeb skjønner ikke hva de voksne snakker om rundt bålet, og han er fryktelig nysgjerrig. Ansiktet hans gløder, der det lyses opp av leirbålets flammer i mørket. 

Hussain lærer broren Theeb å skyte.

Dagen etter sirkler Theeb rundt engelskmannen mens han barberer seg. Særlig trekkes oppmerksomheten hans mot en trekasse. Han klarer ikke å styre seg, og må ta på den. Engelskmannen blir nærmest hysterisk og ber ham holde seg unna denne kassen. Dette gjør Theeb enda mer nysgjerrig. Av de andre får han vite at det er i denne kassen engelskmannen oppbevarer gullet sitt. 

Ørkenlandskap så langt øyet rekker

Britene trenger støtte fra beduinstammen i kampen mot osmanerne, og i den forbindelse trenger Edvard guidet følge gjennom ørkenen. Over alt lurer osmanerne, og den reisen han skal begi seg ut på er på ingen måte ufarlig. Marji ønsker at Hussain skal være med, og sammen reiser de av gårde på hver sin kamel. Theeb står og betrakter dem mens de drar avgårde, og så bestemmer han seg plutselig for å følge etter på et esel. 

Han når frem til gruppen, som en stund lurer på hvem som skal følge Theeb tilbake. Dette blir Hussains lodd, inntil han bestemmer seg for å ta broren sin med på den farefulle ferden. 

Gruppen nærmer seg de farlige passene.

I et av passene de må passere, treffer de på osmanere som overrasker dem i et bakholdsangrep. Edvard og Marji blir drept, mens Hussain og Theeb gjemmer seg bak noen klipper. De andre er imidlertid så mange flere, og spørsmålet er om de egentlig har en sjanse ... 

Briten Edvard trenger guidet følge gjennom ørkenen.

"Theeb" er filmet i Jordan, og et vakkert og storslått ørkenlandskap utgjør kulissene i dette spennende og svært realistiske dramaet. Det mest imponerende av alt er at samtlige skuespillere i filmen er amatører. Det skulle man virkelig ikke tro! Spesielt Jacir Eid Al-Hwietat er formidabel i sin rolletolkning av gutten Theeb. Ham må vi da få se mer til i årene som kommer? Det bør legges til at alle amatørskuespillerne som er med i denne filmen, er blant de siste gjenlevende beduinene. 

Det er ikke først og fremst replikker som bærer denne filmen. Scenene er i seg selv talende nok. Det er ikke ofte man får se filmer som dette, som også gir et godt og autentisk bilde av levesettet til beduinene på begynnelsen av 1900-tallet. Midt oppi alle kamphandlingene vi blir vitne til, får vi også med oss det vakre landskapet, det spesielle lyset og filmmusikken, som gjør scenene nærmest magiske. (Musikken til filmen er tilgjengelig på Spotify.) 

Mens jeg så filmen, tenkte jeg på betydningen av togskinnene vi får se gjennom ørkenen - et forhold som etter hvert skulle endre det tradisjonelle bediunlevesettet vesentlig. Vi er dessuten vitne til det osmanske rikets siste dager. Første verdenskrig førte nemlig til oppløsning av dette riket. 

"Theeb" hadde Norgespremiere på kino i juli 2015, og er nå tilgjengelig på DVD. 

Dette er en film jeg anbefaler varmt! En arabisk juvel har den blitt kalt - og det er den!

(Fasiten etter Oscar-utdelingen: Denne filmen fikk ingen pris. "Son of Saul" vant derimot Oscar i kategorien beste utenlandske film.)

Innspilt: 2014
Originaltittel: ذيب‎ 
Nasjonalitet: Jordan, Forente Arabiske Emirater, Qatar og Storbritannia
Språk: Arabisk 
Sjanger: Drama/krigsfilm
Skuespillere: Jacir Eid Al-Hwietat (Theeb), Hussein Salameh Al-Sweilhiyeen (Hussein), Hassan Mutlag Al-Maraiyeh (en fremmede), Jack Fox (Edward)
Spilletid: 100 min.

"Phoenix" (Regissør: Christian Petzold)

Etterkrigsdrama fra kjent tysk regissør

Christian Petzold (f. 1960) regnes som en av Tysklands viktigste regissører i nyere tysk film. Bak seg har han blant annet filmene "Barbara" (2012), "Jerichow" (2008) og "Yella" (2007). I samtlige filmer spiller Nina Hoss hovedrollen, og det gjør hun også i "Phoenix". Jeg har ikke sett noen av de foregående filmene, og akkurat det tenker jeg å gjøre noe med. Petzold har mottatt mange priser for sine filmer. (Kilde: Wikipedia)

I åpningsscenen av "Phoenix" kommer Lene Winther kjørende inn i et krigsherjet og ødelagt Berlin. Hun er en som hjelper krigstraumatiserte jøder tilbake til livet. Ved siden av henne sitter Nelly Lenz, som ved et under har overlevd Holocaust. Ansiktet hennes er ødelagt av skuddskader, og hele hodet er inntullet i beskyttende bandasje. Vaktene ved bygrensen stopper bilen for å sjekke at de er dem de utgir seg for å være. Etter en liten scene der det stilles spørsmål ved Nellys identitet, får de slippe inn i byen.

I de påfølgende scenene får vi vite mer om Nellys bakgrunn. Hun var en gang en berømt jødisk sangerinne, som opptrådte sammen med sin pianospillende mann Johnny. På et tidspunkt under andre verdenskrig ble hun nektet å opptre fordi hun var jødisk, og mannen hennes sørget etter hvert for at hun gikk under jorden. Lene mener bestemt at Johnny forrådte henne, og at det var derfor hun ble funnet til slutt. Deretter havnet hun i en konsentrasjonsleir. 

Det er ingenting igjen av Nellys tidligere hjem i Berlin.

Nå er krigen over, og det viser seg at Nelly har arvet en stor slump med penger. Alle slektningene hennes er døde, og hun er enearving. Familieeiendommene i Tyskland ble konfiskert av nazistene under krigen, og det vil kanskje ta år å få tilgang til disse igjen. Men på en konto i Sveits står det en hel formue. Lene sørger for at Nelly kommer til en plastikk-kirurg for å få rettet opp skadene i ansiktet hennes. Alt Nelly ønsker er å få tilbake sitt gamle ansikt, mens kirurgen og Lene mener at dette er for farlig. De fleste antar nemlig at hun er død, og slik er det kanskje greit at det fortsetter. Lene har lagt planer for at hun og Nelly skal reise til Palestina, og være med på å bygge opp dette som et land for overlevende jøder fra Europa. Dette skal være deres misjon i livet. I Tyskland er det ingen fremtid, for selv om krigen er over, lever jødehatet videre. 

Men alt Nelly ønsker, er å få tilbake sitt gamle liv ...

Lene ønsker at hun og Nelly skal reise til Palestina. Hun advarer Nelly
mot å oppsøke Johnny - til døve ører ...

Nelly klarer ikke helt å tro at mannen hennes forrådte henne. Da hun hører at Johnny er i byen, går hun inn for å finne ham. Hun oppsøker amerikanske nattklubber, og på Phoenix finner hun endelig sin Johnny. Han har nå skiftet navn til Johannes. 

Johnny kjenner ikke Nelly igjen

Johnny kjenner ikke Nelly igjen. Han synes imidlertid at hun er svært lik hans kone Nelly, og en dag kommer han etter henne og tilbyr en deal. Hun skal utgi seg for å være hans kone Nelly, slik at han får kloa i arven hennes. Selv skal hun få sin del av kaka. Nelly går med på dette. Alt for å finne ut hva som bor i mannen hennes. Er han en foræder, eller elsket han sin kone? Det er et farlig spill hun begir seg inn på, hvor alt kan skje ... 

Nelly blir med på et farlig spill ...

Historien som fortelles i "Phoenix" berørte meg sterkt fordi den er så tragisk. Her finnes det ikke noe melodrama, og det hele er fremstilt så neddempet at det faktisk er scenene uten replikker som gjør sterkest inntrykk. Fraværet av overtydelighet, der man stoler på at seeren får med seg essensen uansett, er en sterk kvalitet ved filmen. 

Selv om historien i akkurat denne filmen er spesiell, fikk den meg til å tenke på alle dem som skulle forsøke å fortsette sine liv etter å ha overlevd Holocaust. I en del ti-år etter krigen var det nærmest tabu å snakke om det som hadde hendt, og ofrene måtte derfor bære på historiene sine for seg selv. 

I "Phoenix" skjønner vi at krigen har gjort noe med de fleste. Hvor svikefull var Johnny når det kom til stykket? Hvor umulig ble det å fortsette ekteskapet med kona Nelly? Hvor langt strekker kjærligheten seg mellom to mennesker under forhold som er så eksistensielle at det handler om å leve eller dø? Når blir det nok? Eller kunne man gått litt lenger? Ville også Johnny ha endt i en konsentrasjonsleir dersom han hadde stått ved sine kones side, koste hva det koste ville? Dette får vi aldri svar på, og vi er derfor henvist til å tenke selv. Jeg tror det er derfor plottet i denne filmen er så ladet. Og jeg er glad for at filmen aldri ender ut i et moralsk dilemma, der vi må velge side. Kompleksiteten gjør at det ikke finnes noe svart-hvitt-løsning. 

Etter krigen var det kaos, og de aller fleste var henvist til å klare seg selv som best de kunne. Mange hjem var lagt i ruiner - både fysisk og i overført betydning. Johnny er overbevist om at hans kone er død, og nå vil han ha kloa i arven hennes. Hvor langt er han villig til å gå? Finnes det en grense han ikke kan overskride?

Ytre sett kan dette synes som en nokså enkel film, fordi kulissene med et Berlin i oppløsning virker noe kunstige og kulisseaktige. Filmen er ikke veldig påkostet, for i følge Wikipedia skal den kun ha kostet 4 millioner dollar. Jeg trodde ikke det var mulig å holde kostnadene til en spillefilm så langt nede, men det har altså denne regissøren klart. Bruk av datateknologi til å lage kulisser, og et nokså begrenset persongalleri er nok forklaringen bak. I denne konteksten blir jeg faktisk enda mer imponert over filmen. 

Rent bortsett fra dette med noe kunstige kulisser, kjentes tidskoloritten autentisk. Slutten av filmen er så emminent at jeg nesten aldri har sett maken! Sett i sammenheng med skuespillerprestasjonene, som er meget gode, og plottet, som er pikant, sitter jeg igjen med en opplevelse av å ha sett en meget god film! 

Helt til slutt nevner jeg at filmen hadde Norgespremiere i februar i 2015, og at rundt 28 stemmegivere har gitt filmen 5,5 av 10 mulige i gjennomsnittskarakter. Filmen er ingen publikums-sjarmbombe, og det er nok forklaringen på den relativt lave skåren. Jeg vil derfor legge liten vekt på dette. 

Dersom du er en filmelsker som liker litt andre filmer enn folk flest, er dette en må-se-film!

Innspilt: 2014
Originaltittel: Phoenix
Språk: tysk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Nina Hoss (Nelly Lenz), Ronald Zehrfeld (Johannes "Johnny"), Nina Kunzendorf (Lene Winter), Michael Maertens (kirurgen), Imogen Kogge (Elisabeth)
Spilletid: 98 min.

"Escobar: Paradise Lost" (Regissør: Andrea Di Stefano)

Når forelskelser blir farlige ... 

Pablo Escobar (f. 1949 d. 1993) er en sentral figur i filmen "Escobar: Paradise Lost". Han var kjent som narkobaronen fra Colombia, og anses ansvarlig for omlag 80 % av all kokain som i sin tid ble smuglet inn til USA. I følge Wikipedia var Escobar en av verdens ti rikeste menn da han var på topp i sin kriminelle karriere. Så mektig var han at han var i stand til å erklære makthaverne i Colombia krig. 

Nick

I filmens åpningsscene blir vi vitne til en ung mann - Nick - som sendes av gårde på et farlig oppdrag av Pablo Escobar. Escobar er i hardt vær og har gitt Nick beskjed om å bringe noen esker i sikkerhet og samtidig drepe mannen som fører ham til det hemmelige gjemmestedet. Det er ingen tvil om at Nick misliker situasjonen han befinner seg i, men at han ikke har noe reelt valg. Hvordan havnet han - en helt alminnelig og kjernesunn canadisk mann - i denne klemmen? Filmen handler nettopp om dette - det vil si hva som ledet frem til denne fatale situasjonen ...

"Escobar: Paradise Lost" er nokså løselig basert på en sann historie. I tilbakeblikk følger vi den canadiske surferen Nick som i 1991 kom til Colombia for å treffe sin bror og hans kone. Nokså raskt etter ankomst forelsket han seg i vakre Maria, som "tilfeldigvis" var Escobars niese. I begynnelsen hadde de to unge kontroll over ltilværelsen, men gradvis inntok Escobar en dominerende plass i livet deres, inntil de i praksis var fullt ut kontrollert av ham. Forsøk på å komme løs fra Escobars grep førte ingen steder hen. Han klaget på at noen pøbler plaget ham og broren nede på stranden. Ikke lenge etter var alle drept. Nick ble skremt. 

Nick og Maria forelsker seg

Underveis i filmen bygget det seg opp en spenning som var til å ta og føle på - særlig da vi var tilbake til nåtid hvor Nick skulle utføre sitt farefulle oppdrag, og skjønner at heller ikke han skal få leve ... 

Escobar er og blir en fascinerende skikkelse i historien. Hvordan var det mulig for ett menneske å få så mye makt? I denne filmen får vi et stykke på vei en viss innsikt i dette. Escobar delte nemlig av sin rikdom med de fattige, som i neste omgang elsket ham og beskyttet ham til det siste. Uten denne lojale støttet hadde han antakelig ikke kunnet holde på så lenge som han gjorde. Slik denne filmen er lagt opp, nærmer det seg imidlertid slutten for Escobar. Myndighetene har bestemt seg for at han skal tas - derav hans desperasjon. Og når en mektig mann nærmer seg stupet, tar han gjerne med seg flere i fallet ... 

I denne familien gifter man seg ikke bare med kvinnen - man
må ta hele resten av familien med på kjøpet!

Det er skrevet et lass med bøker og produsert en rekke filmer om Escobar. Det finnes garantert bedre filmer enn denne, som ikke en gang er satt opp på norske kinoer. Grunnen er nok den at filmen føyer seg inn i rekken av dem det går 13 på dusinet av. Når jeg likevel valgte å se den, skyldtes det ene og alene Benicio Del Toro! Aller mest forbinder jeg ham med rolletolkningen som Che Guevara i filmene "Che 1" og "Che 2". Men også filmer som "21 grams", "Basquiat", "Sin City" og "Traffic" har gjort sterkt inntrykk i årenes løp. I denne filmen om Escobar spiller han en kynisk drapsmann som rydder unna folk som kommer i veien for ham. Den ene settes om nødvendig opp mot den andre - alt for at han selv skal være trygg. Den yngre garde vil nok være mer opptatt av Josh Hutcherson, skuespilleren med en fortid fra filmer som "The Hunger Game". Selv er jeg nok litt for gammel til å la meg besnære av hans angivelige sjarme. Som en kuriositet kan jeg nevne at Javier Bardems bror Carlos Bardem spiller en kaldblodig leiemorder i filmen. 

Om ikke "Escobar: Paradise Lost" blir stående som en film av den helt uforglemmelige sorten, vil jeg fremheve at den kan passe godt å se sammen med kjæresten. Den har nemlig nok trøkk og action til at han ikke vil kjede seg, og en fin kjærlighetshistorie som ikke blir for klissete, og som hun garantert vil like. Hjemme hos oss falt i alle fall denne filmen atskillig mer i smak enn den forrige jeg fikk min mann til å lide seg gjennom (nemlig et to timers jødisk skilsmissedrama i rettssalen ...). Helt til slutt nevner jeg at regissøren Andrea Di Stefano er et nokså ubeskrevet blad innenfor regissør-yrket, mens han har noe skuespiller-erfaring. 

Innspilt: 2014
Originaltittel: Escobar: Paraside Lost
Nasjonalitet: Frankrike, Spania, USA
Sjanger: Romantisk thriller 
Skuespillere: Benicio del Toro (Pablo Escobar), Josh Hutcherson (NIck Brady), Claudia Traisac (Maria), Carlos Bardem (Drago), Ana Girardot (Anne), Aaron Zebede (Pepito Torres), Micke Moreno (Martin)
Spilletid: 120 min.