Brønngraveren Pascal Amoretti har seks døtre han er alene om å oppdra, etter at hans kone døde. Hans favoritt er uten tvil Patricia, som er like vakker utenpå som inni. Hun er 18 år og strengt tatt gifteklar, men fordi hun er farens øyestein og prinsesse, synes han ikke at hvem som helst skal få henne. Når hans kollega og venn, brønngraveren Félipe, begynner å ymte frempå om datteren hans, synes Pascal rett og slett ikke dette er noen god idé. Samtidig skjønner han at dette må være opp til datteren.
Pga. tilfeldigheter krysses Patricias og Jacques Mazels veier. Jacques er sønn av en av stedets store handelsmenn, og kommer dermed fra en meget rik familie. Da Patricia forelsker seg fullstendig i denne rikmannssønnen, skjønner hun derfor at det aldri kan bli noe mer mellom dem. Hun er kun en fattig jente, og klasseskillene var ikke noe mindre den gang enn i dag.
Mens Félipe gjør forsøksvise fremstøt overfor Patricia, leder han henne - uten å være klar over det - inn i en situasjon som skal få store konsekvenser for Patricia. Med billetter til et flyvestevne, hvor selveste Jacques Mazel er en av pilotene, får de unge nemlig anledning til å treffes igjen. De klarer også å lure Félipe til å tro at Patricia ønsker å besøke en tante i byen, og stjeler seg til noen timer for seg selv. Mens Félipe venter på Patricia, drikker han seg full. Dermed må Jacques kjøre Patricia hjem. At disse møtene på tomanns hånd skal føre til at Patricia blir gravid, er det ingen som har tanker for der og da. Jacques ønsker å følge opp forholdet, men første verdenskrig er i anmarsj. Dagen før deres neste møte blir han utkalt i krigen. Han ber moren innstendig om å overbringe et brev til Patricia, som kommer til å vente på ham på et avtalt sted. Det han ikke vet er at moren ikke gjør slik hun lover. Hun ønsker ikke at noen kvinne skal ta fra henne sønnen hennes, og i hvertfall ikke en fattiglem som Patricia.
Så skjønner Patricia at hun er gravid. Det er med tungt hjerte hun forteller dette til faren. Faren er imidlertid ikke tapt bak en vogn, og med hele barneflokken sin dukker han opp hos familien Mazel og fremfører sitt ærende. På det mest ydmykende vis blir de nærmest kastet ut av det mazelske hjem. Dermed har ikke Pascal noe valg: han ber sin datter om å reise bort - til den søsteren han i sin tid forstøtte.
I mellomtiden kommer meldingen om at Jacques er død ... Patricia føder en sønn og Jacques´foreldre skjønner at det nærmeste de kan komme sin sønn er gjennom deres barnebarn ... Så spørs det om familien Amoretti er villige til å ta dem inn i varmen igjen, og la dem ta del i felles barnebarn. I mellomtiden har også Félipe kommet med et utspill: han gifter seg gjerne med Patricia, som han fremdeles elsker, og påtar seg gladelig farskapet bare han kan få henne. Midt i dramet står Patricia som aldri har kunnet glemme sin store kjærlighet Jacques ...
Jeg vet ikke om jeg er spesielt emosjonell av meg for tiden, men jeg gråt mine modige tårer - gang på gang, for å være helt ærlig - mens jeg så denne filmen. Franskmennene kan dette med å lage romantiske dramaer uten at man sitter igjen med inntrykket av å ha sett en søtsuppe-film av rang. Det eneste som skurret for meg var at jeg ikke helt klarte å tro på kjærligheten mellom Patricia og Jacques, fordi han - i motsetning til henne - aldri utstrålte noen varme. Derimot fremsto han som en rikmannssønn som var vant til å få alt han ønsket rett oppi hendene - som om dette var den største selvfølge. Dette innbefattet også at han nærmest tiltvang seg Patricias uskyld. Filmen handler imidlertid om så mye, mye mer enn de to, uten at jeg skal påstå at dramaet og karakterene i filmen er spesielt dyptpløyende. Jeg tror derimot at stikkord som sjarmerende, rørende og tidvis også hjerteskjærende er mer dekkende. Når jeg like fullt ender med å gi filmen terningkast fem (dog ikke den sterkeste), er dette fordi den rører ved noe av det mest basale i oss mennesker, og det gjør den også til gangs! Det handler om stolthet, verdighet, om hva som egentlig betyr noe, om hvordan små feiltrinn truer med å ødelegge mange menneskers liv, og om hvor lite som skal til for å se det hele i et helt annet lys. Filmen er basert på en roman av Marcel Pagnol - den samme forfatteren som har skrevet romanene "Jean de Florette" og "Nøkkelen til Provence". Så vidt jeg vet har filmen ikke vært vist på norske kinoer. Boka er for øvrig filmatisert tidligere (i 1940).
Innspilt: 2011
Originaltittel: La fille du puisatier
Engelsk tittel: The Well Digger´s Daughter
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Daniel Auteuil (Pascal Amoretti), Coline Bosso Isabelle Amoretti), Sabine Azéma (madame Marie Mazel), Kad Merad (Félipe Rambert), Emilie Cazenave (Amanda Amoretti), Astrid Bergès-Frisbey (Patricia Amoretti), Jean-Pierre Darroussin (monsieur André Mazel), Chloé Malarde (Marie Amoretti), Marie-Anne Chazel (Nathalie), Brune Coustellier (Léonore Amaretti), Nicolas Duvauchelle (Jacques Mazel)
Spilletid: 105 min.
 |
| Lykkelige Patricia springer av gårde med lunch til sin brønngravende far |
 |
| Piloten og riksmannssønnen Jacques Mazel - en hver ungpikes drøm |
 |
| Pascal Amoretti med hele bøtteballetten av en barneflokk |
 |
| Félipe reiser ut i krigen |
 |
| Pascal Amoretti og hans kollega og mulige fremtidige svigersønn Félipe |
 |
| Vakre Patricia - sviktet av alle ... |
