"Barbara" (Regissør: Christian Petzold)

Øst-Tyskland 1980 ...

Det er ikke så lenge siden jeg så filmen "Phoenix" av den tyske regissøren Christian Petzold (f. 1960). Den filmen var så god at jeg bestemte meg for å se flere av Petzolds filmer - spesielt dem som skuespilleren Nina Hoss opptrer i (og det er i grunnen de fleste spillefilmene han har laget - i alle fall i årene 2007 - 2014). Jeg har derfor gått til anskaffelse av "Yella" (2007), "Jerichow" (2008) og "Barbara" (2012), og kommer til å ta dem for meg i tur og orden her på bloggen.

Petzold vant Sølvbjørnen under den 62. internasjonale filmfestivalen i Berlin i klassen beste regissør i 2012 for "Barbara". Filmen var dessuten Tysklands bidrag i kampen om Oscar for beste utenlandske film, men den kom aldri på kortlisten. 

Vi befinner oss i Øst-Tyskland og året er 1980. Barbara (spilt av Nina Hoss) er lege og jobbet tidligere på et prestisjefylt sykehus i Øst-Berlin. Der søkte hun om å få lov til å forlate Øst-Tyskland, og skjønte for sent hvilke konsekvenser dette ville få for henne. Ikke bare fikk hun avslag på søknaden sin, men hun ble også forflyttet til et landsens sykehus ved Østersjøen, der hun ikke akkurat møter de største karrieremessige utfordringene hun var vant til. Og som om ikke dette var nok, nærmest forfølges hun av Stasi, som ved jevne mellomrom dukker opp for å endevende leiligheten hennes etter tegn på om hun planlegger å flykte. Og det holder ikke bare med leiligheten, for i tillegg må hun kle av seg og får alle kroppsåpninger undersøkt ... 

Barbara

På sykehuset møter hun den kjekke legen André Reiser. Han blir etter hvert betatt av Barbara, og forsøker å komme inn på henne, bare for å bli avvist gang på gang. Det han ikke vet er at hun allerede har en elsker og kjæreste, Jörg fra Vest-Tyskland, som hun treffer hver gang han er i Øst-Tyskland. Han gir henne også penger til en mulig flukt. Dette forholdet holder Barbara oppe når Stasis nærgåenhet nesten holder på å knekke henne. 

Andrés respekt for Barbara vokser ... 

Men Barbara er ikke upåvirket av André. For han er usedvanlig kjekk og sympatisk. Men hvem er han egentlig? Kan hun stole på ham? Er han oppriktig, eller er han en spion? Under den kalde krigen og før murens fall kunne man aldri vite. Underveis deler de ansvaret for spesielle pasienter, og det er ikke til å unngå at den gjensidige respekten de får for hverandre og også beundringen dette fremkaller, gjør noe med dem begge ... 

Barbara og Stella

Nok en gang begeistres jeg over Christian Petzolds håndverk som regissør. Oppbyggingen av spenning, de ordløse scenene, de kontrollerte ansiktene til skuespillerne, lyssettingen - alt er med på å sette den rette stemningen i en tid der kjærlighet kunne være svært farlig. I særdeleshet dersom man forelsket seg i feil menneske ... Ting som vi i vår tid tar som en selvfølge, men som dypest sett kunne handle om liv eller død, der myndighetene ikke bare kontrollerte meningene og ønskene til menneskene som bodde der, men også grep inn og straffet folk ved å omplassere dem etter eget forgodtbefinnende. Ydmykelsene som Barbara utsettes for kan vi knapt forestille oss. Situasjoner som gjør at selv hjemmet må holdes konturløst for ikke å røpe hvem man innerst inne er ... Dette skildres på mesterlig vis av regissøren i denne svært severdige filmen! Jeg opplevde det også som en kvalitet i seg selv at Øst-Tyskland ikke ble fremstilt fargeløst og usjarmerende. Det var jo heller ikke politikken eller mangelen på vestlige varer Barbara ønsket å flykte fra. Hun ønsket kun å kunne leve sammen med sin elskede kjæreste i Vest-Tyskland. Fordi hun var lege, var det imidlertid umulig for henne å få tillatelse til å reise fra Øst-Tyskland.

Jeg kan ikke annet enn å anbefale den på det varmeste! 

Filmen har tidligere gått på norske kinoer. 

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Barbara
Nasjonalitet: Tyskland
Sjanger: Drama
Skuespillere: Nina Hoss (Barbara), Ronald Zehrfeld (Dr. André Reiser), Mark Waschke (Jörg), Rainer Bock (Stasi Officer Klaus Schütz) m.fl.
Spilletid: 105 min.

"Bon Appetit Mr. President" (Regissør: Christian Vincent)

Om kjærlighet til mat

"Bon Appétit Mr. President" er basert på den sanne historien om Danièle Delpeuch og den tiden hun var ansatt som president François Mitterrands private kjøkkensjef. I filmen har kjøkkensjefen fått navnet Hortense Laborie, mens president Mitterand kun kalles "Mr. President". 

I filmen fortelles historien om en president som er lei av alskens jålete gourmet-mat, og som i stedet ønsker seg noe genuint og ekte fra det gode, gammeldagse franske kjøkken - ala det han fikk servert hos sin bestemor i barndommen. Til alt hell får medarbeiderne hans nyss i Hortense Laborie, som de mener er den perfekte kjøkkensjef for presidentens private kjøkken. Selv er hun sterkt tvilende til om hun er god nok, men hun lar seg til slutt overtale. Dette skal vise seg å bli innledningen til hennes to kanskje mest spennende år som kjøkkensjef - som den første kvinnelige kjøkkensjefen noen sinne på Elyséepalasset - men også de mest frustrerende ... 

Hortense havner nokså umiddelbart midt i en maktkamp mellom presidentens private kjøkkenstab og storkjøkkenet som står for alle de store selskapene. I begynnelsen er hun noe frustrert over at hun ikke får tilbakemeldinger på om presidenten er tilfreds med hennes menyer, men etter hvert skjønner hun at han er mer enn fornøyd. Ja, så fornøyd er han at han oppsøker henne for å snakke om mat, om hva han liker, om hva han savner fra barndommen ... At presidenten tilbringer tid med kjøkkensjefen er alldeles uhørt i et samfunn preget av sterke klasseskiller, og det går ikke lang tid før sjalusien og misunnelsen når uante høyder. Hortense motarbeides fra alle kanter, og da til og med noen beskjedne togbillettutlegg brukt for å få tak i de ypperste råvarer blir møtt med motbør, er det rett før hun gir opp. Hun er og blir en perfeksjonist, og ønsker å levere kun det beste til presidenten. 

Hortense er sta og har en ståpåvilje av en annen verden, men det er sterke krefter i sving for å motarbeide henne ... Hvor lenge orker hun å stå i mot presset fra storkjøkkenet som brenner etter å ta over matlagingen for presidenten?

Selv om "Bon Appétit Mr. President" langt på vei er en feel good-film, rommer den også et dypere alvor. For maktkampen som oppstår mellom presidentens private kjøkken og storkjøkkenet blir en kraftig påminnelse om viktigheten av å være bevisst hvem man egentlig er der for - for sin egen del eller for presidenten og hans ve og vel? Dette blir fullstendig glemt i kampens hete. 

For øvrig var det fornøyelig å være vitne til hvordan staben på presidentens private kjøkken samarbeidet for å komponere de deiligste retter, og hvilket teamarbeid det faktisk er å servere alle rettene i rett tid, slik at samtlige gjester får dem på bordet mens maten fremdeles er rykende varm. Catherine Frot i rollen som Hortense Laborie sjarmerte meg fullstendig i senk, og det samme gjorde Jean d'Ormesson i rollen som presidenten. 

Jeg anbefaler denne filmen varmt til alle som elsker å se filmer som handler om kjærligheten til mat!

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Haute Cuisine
Nasjonalitet: Frankrike 
Genre: Drama / komedie 
Skuespillere: Catherine Frot (Hortense Laborie), Arthur Dupont (Nicolas Bauvois), Jean d'Ormesson (presidenten), Hippolyte Girardot (Davis Azoulay) m.fl.
Spilletid: 90 min. 

"Bedrageren" (Regissør: Nicholas Jarecki)

Går det en nemesis gjennom livet, eller slipper noen unna alt?

"Bedrageren" er den første filmen jeg har sett som regissøren Nicholas Jarecki (f. 1979) står bak. På Wikipedia kan jeg lese om hans noe spesielle fritidssyssel i tenårene - som hacker i stor stil. Dette inspirerte han til å medvirke til bakgrunnstoffet for filmen "Hackers"- riktignok som "uncredited technical consultant". Selv har han regissert tre filmer, og "Bedrageren" eller "Arbitrage" er hans siste. 

I "Bedrageren" møter vi den seksti år gamle toppsjefen Robert Miller, som driver et sikringsfond sammen med sin datter. Siden han befinner seg på slutten av sin karriere, har han bestemt seg for å selge firmaet til datteren og andre ansatte i selskapet. Han ønsker for å enhver pris å unngå at det skal bli avslørt at han har hatt en del store tap, fordi han risikerer å bli tiltalt for svindel for dette. 

Etter hvert skal det vise seg at det meste i Roberts liv er bygget på løgn og bedrageri. Til og med da hans kone arrangerer et selskap for ham i anledning hans runde dag, finner han det for godt å forsvinne ut på kvelden - angivelig fordi han "må" jobbe. I stedet drar han rett til elskerinnen sin Julie, som han tilbringer resten av kvelden sammen med. Da de ut på natta setter seg i hennes bil som Robert kjører, er han så trøtt at han sovner bak rattet og kjører av veien. Julie dør og Robert får panikk. Hva vil skje dersom det kommer frem at han har vært sammen med henne? Han ser for seg at hele hans liv vil havarere og bestemmer seg for å stikke av. Han ringer sønnen til en avdød venn, og får han til å hente ham. Da han ankommer hjemmet sitt ut på natta, er klokka blitt halv seks. Hans kone får med seg at han har kommet etter å ha vært borte hele natta, og så sover de videre. 

I dagene som følger vekker bilulykken stort oppstyr både i media og i politiets etterforskningsgruppe. Mistanken faller på Robert, som "alle" vet var Julies elsker. Så spørs det om den durkdrevne bedrageren klarer å riste etterforskerne av seg, eller om skjebnen en gang for alle skal innhente ham ... Hvor mye betyr penger og makt når det kommer til stykket?

Richard Gere og Susan Sarandon spiller ekteparet Robert og Ellen Miller. Skuespillerprestasjonene deres er helt greie, men aldri glitrende. Det som like fullt ikke skal underslås er at dette er en spennende thriller, som i alle fall holdt meg fast fra første stund. Som gammel og ihuga Richard Gere-fan var det heller ikke ueffent at det var nettopp han som innehadde hovedrollen. Et spennende plott med virkelig uventede innfallsvinkler presenteres i denne filmen, som jeg synes fortjener terningkast fire. Verken mer eller mindre! Dette er nemlig en film som ikke blir værende i kroppen etter at man har sett den, og den byr heller ikke på dypere psykologiske rolletolkninger. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Arbitrage
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / thriller 
Skuespillere: Richard Gere (Robert Miller), Susan Sarandon (Ellen Miller), Tim Roth (Det. Bryer), Brit Marling (Brooke Miller), Laetita Casta (JUlie Cote) m.fl.
Spilletid: 107 min.

Forretningsmannen Robert Miller skjønner at ikke alt går hans vei. 

Hvor mye skjønner Roberts kone og datter i forhold til hans dobbeltliv? 

Robert og elskerinnen Julie

"The Words" (Regissører: Brian Klugman og Lee Sternthal)

Om et falskt forfatterskap

I filmens åpningsscene leser forfatteren Clayton Hammond, som befinner seg på en boklansering, høyt fra sin siste bok, som handler om en mann - Rory - som bor i New York sammen med kjæresten sin Dora. Rory er forfatter, eller i det minste skulle han ønske at han var det. Han opplever imidlertid at det som var ment å skulle bli hans debutbok blir refusert gang på gang. 

Romanfigurene Rory og Dora gifter seg, og reiser på bryllupsreise til Paris. Ved et tilfelle kommer de i besittelse av en gammel koffert som Dora har funnet i en antikvitetsbutikk. Rory oppdager etter hvert et gammelt manuskript blant antikvitetene, og dette viser seg å være en helt fantastisk fortelling. Han bestemmer seg for å skrive av fortellingen, og da hans kone kommer over laptopen hans og leser det han har skrevet, tror hun at det er Rory som har skrevet historien. Han finner ingen grunn til å avkrefte dette. 

Endelig får Rory utgitt en roman! Bare at det ikke er han som har skrevet den ... Boka blir at på til en stor suksess, og plutselig er Rory en berømt forfatter. Senere blir han oppsøkt av den virkelige forfatteren bak historien, og dette får store konsekvenser for ham og hans liv ... 

Parallelt følger vi forfatteren Clayton Hammond som bl.a. treffer en ung, vakker student som utfordrer ham på hans historie ... Hvem er denne Rory når det kommer til stykket? Kanskje forfatterens alterego?

Tja ... Hva skal jeg egentlig mene om denne filmen? For å si det sånn så har aldri Bradley Cooper, han som spiller Rory, vært blant mine favoritter. Det har kanskje en hel del å gjøre med typen filmer han spiller i, og som strengt tatt ikke appellerer særlig til meg. Noen karakterskuespiller synes jeg vel ikke at han er, og det kunne faktisk ha trengtes i en film som "The Words", som inneholder en så vidt tynn historie. Dennis Quaid derimot (som spiller Clayton Hammond - passelig durkdreven og sleip), for ikke å snakke om Jeremy Irons (denne gangen som en bitter, gammel mann) - disse skuespillerne løftet filmen noe mer gjennom sine rolletolkninger. Mens kvinnene i filmen stort sett bare er pene og skjønne, og det er det hele ...

Det er i og for seg en del lag i denne filmen - som historien om en ung mann og kvinne, spilt av Ben Barnes og Nora Arnezeder som det unge paret som forelsker seg i hverandre, gifter seg, får et barn, mister barnet, blir ulykkelige og forlater hverandre, han skriver bok, hun kommer tilbake, de mister manuskriptet og gjensynet blir kortvarig og de går hver til sitt. Disse opptrer i en slags reprise i Hammonds bok, men nå er det Rory som stjeler den historien den unge mannen i sin tid skrev, og som senere viser seg å være den samme som den gamle mannen, nå spilt av Jeremy Irons. For så å dukke opp som Hammond selv, som faktisk var den som ... osv. Mens det hele egentlig er en og samme historie, spunnet over samme lest om og om igjen ... slik at man på slutten blir sittende med en følelse av at "jammen, var det ikke ... ?" og må spole filmen tilbake for å være sikker på at man fikk med seg alle detaljene ... bare for å finne ut at det gjorde man faktisk. Dette er ingen stor film. Så er det vel også en grunn til at den aldri har vært vist på norske kinoer, uten at det nødvendigvis sier alt. Jeg ble i alle fall betydelig skuffet over filmen, som jeg hadde trodd i hvertfall skulle holde til en firer på terningen, så spekket med profilerte skuespillere som den tross alt er. Her blir det imidlertid en treer - et sterk sådan bør jeg vel i rettferdighetens navn legge til. 

Innspilt: 2012 
Originaltittel: The Words
Nasjonalitet: USA
Genre: Romantisk drama
Skuespillere: Dennis Quaid (Clayton Hammond), Bradley Copper (Rory Jansen), Zoe Saldana (Dora Jansen), Olivia Wilde (Daniella), Jeremy Irons (eldre mann), Ben Barnes (ung mann) m.fl.
Spilletid: 98 min.

Rory og Dora  

En gammel mann (Jeremy Irons) betrakter Rorys suksess som forfatter på avstand

En ung mann skriver seg ut av en kjærlighetssorg

Hvem er den gamle mannen egentlig?

"Uskyld" (Regissør: Sara Johnsen)

Svært skuffende!

Norske Sara Johnsen har regissert åtte filmer i perioden 2000 - 2012, og "Uskyld" er den siste i rekken. I tillegg har hun skrevet et par bøker - bl.a. "White man". Felles for det lille jeg har vært borti av henne, er underfundige settinger, der man aldri får alle svarene servert på et fat. Sånn sett føyer "Uskyld" seg inn i rekken.

I "Uskyld" treffer vi de to brødrene William og Ruud, som helt siden ungdommen har elsket Janne. Mens hun prøver å bestemme seg for hvem hun vil ha, tar hun dem for seg etter tur - med ulidelig smerte for den som til en hver tid er utenfor. Det bygger seg opp et hat mellom brødrene som senere skal få helt fatale konsekvenser. 

I voksen alder finner Janne seg en annen mann, men da William etter noen år kommer - fast bestemt på at han vil ha henne med - forlater hun uten videre sin nye familie for å bli med ham ut i skogen, der han har et hus. På nabogården bor broren Ruud alene. Da han får nyss i at William og Janne har slått seg ned i huset i skogen, streifer han rundt i nærheten - men en aura av noe faretruende ved seg. Og fordi vi allerede i filmens innledende scene blir vitne til at William dreper broren sin, skal filmen komme til å handle om hva som var foranledningen til det hele ... Og det stilles spørsmål om Janne er en morder eller et offer.

Jeg vet at filmen er både kritikerrost og har fått høye terningkast - i alle fall i alle avisene som er sitert på filmens omslag. Blant annet er den omtalt som "Helt briljant" og med ordene "En tilnærming til norsk natur som vi knapt har sett på film før". Så hvorfor fungerte det likevel ikke for meg? En stund satt jeg og tenkte på at mon tro om filmen ikke ble vel mye wam-og-vennerøsk av seg? Jeg tenker særlig på en brutal voldtektsscene i skogen. Dette kombinert med brødredrapet og jeg var plutselig hensatt til "Hotel St. Pauli" fra 1988. Det hjalp heller ikke at Marie Bonnevie spilte en av sine beste roller i denne filmen. Det hele ble altfor forutsigbart, noe som ble forsterket av at vi helt fra starten visste hvordan det ville gå, og igjen spiller Kristoffer Joner en rolle han har spilt ørten ganger før. En diger bart gir ham ikke en ny personlighet all den tid han er nøyktig den samme, nær sagt uansett hvilken film han medvirker i. Jeg trodde heller ikke på kjærligheten mellom William (Joner) og Janne (Bonnevie). Om det var mangelen på replikker eller at det faktisk ikke gnistret mellom dem, er jeg ikke helt sikker på. Faktum er i alle fall at de begge fremsto som nokså endimmensjonale og stereotype, uten de helt store dybdene. Og for meg fremsto mange av valgene hovedpersonene i filmen foretok som komplett uforståelige, og tett opp mot lite meningsfylte. Nei, denne filmen skuffet meg stort. Det holder så vidt til en treer på terningen, helt på grensen til noe kalkunaktig.  

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Uskyld / Det viktigste er forbi
Nasjonalitet: Norge
Genre: Drama
Skuespillere: Maria Bonnevie (Janne), Kristoffer Joner (William), David Dencik (Ruud), Maria Heiskanen (Ragnhild)
Spilletid: 105 min.

Janne og William

To menn er drept og Janne er den eneste som vet hva som har skjedd

Janne

"I all evighet"/"World Without End" (Regissør: Michael Caton-Jones)

Frittstående fortsettelse av Ken Folletts "Stormens tid"

I denne frittstående fortsettelsen av "Stormens tid" møter vi etterkommerne av hovedpersonene i den første serien - nesten 200 år etter. Også her finner handlingen sted i den fiktive byen Kingsbridge, og sentrum for det meste av det som skjer er nå den ferdigbygde katedralen (som var under oppføring i "Stormens tid"). 

Innledningsvis får vi se at kongen av England, Edvard II (som regjerte i England i perioden 1307 - 1327), blir avsatt av dronningen og kastet i fengsel. Hvorfor får vi først vite senere. 

To unge brødre - Merthin og Ralph - lekesloss ute i skogen ikke langt fra Kingsbridge, da de plutselig blir vitne til et oppgjør som ender med at to av tre menn dør. Den overlevende - angivelig Thomas Langley - trygler guttene om å hjelpe ham. De tar ham med til Kingsbridge, hvor Langley ønsker å bli munk og trekke seg tilbake fra alt verdslig liv. Han forteller samtidig at han bærer på en hemmelighet som dersom han dør, vil bli offentliggjort. Brødrene sverger på at de ikke skal fortelle dette til noen. Etter dette begynner en meget urolig tid for menneskene i Kingsbridge, noe som skal vise seg å ha sammenheng med den nye munken. 

Merthin og Ralphs veier skilles den dagen Ralph blir plukket ut til å være soldat i Rolands -jarlen av Shiring - hær. Mens Merthin livnærer seg på håndtverksarbeider og er forelsket i Caris, kvinnen han håper at han en dag skal få, reiser Ralph ut i den store verden og kriger mot Frankrike i det som senere har blitt kalt 100 års-krigen (fra 1337 - 1453). Her tjenestegjør han for den nye kongen - Edvard III (som regjerte fra 1327 til 1377). Vi introduseres for flere skikkelser, bl.a. fattigjenta Gwenda som mot alle odds får sin Wulfric, men som erfarer at livet skal bli alt annet enn lett fordi livegne ikke har lov til å flytte hvor de vil og er prisgitt den despoten de måtte tilhøre. Vi møter også Caris´fetter Godwyn, hvis mor er meget maktsyk og gjør alt som står i hennes makt for å få sønnen opp og frem her i verden. Og Kingsbridge´s ulykke er at Godwyn en dag blir prior i katedralen, og da begynner ulykkene for alvor å stå i kø for beboerne i byen ... Og midt opp i alt elendet dukker svartedauen opp (mellom 1348 og 1350), en pest som tok livet av et sted mellom 75 og 200 millioner mennesker i Europa - dvs. ca. 1/3 av alle som levde på den tiden. Og Caris, som forsøker å forbedre folks helsesituasjon på den tiden, og bl.a. ønsker å avvikle bruken av jordomslag på åpne sår, blir plutselig anklaget som heks og tvinges til å gå i kloster for å unngå å bli brent. Og selv om kjærligheten mellom henne og Merthin er av det virkelig solide slaget, spørs det hvor lenge han er villig til å vente på henne ... Og hvem er egentlig denne Thomas Langley når det kommer til stykket? Vi blir vitne til et gryende opprør blant bøndene, som nekter å underkaste seg føydalherrene sine - særlig når de ikke en gang får mat nok til å overleve ... 

Jeg elsket "Stormens tid", men opplevde at oppfølgeren "I all evighet" var en hel del svakere. Ikke bare hadde jeg litt problemer med å tro på at mange av dialogene og hendelsene kunne ha funnet sted slik samfunnet var på den tiden, men de fleste personene i serien fremsto dessuten som stereotype og endimmensjonale. Når det først skal lages historiske dramaer fra middelalderen, foretrekker i alle fall jeg at de så langt som mulig fremstår som historisk korrekte - ikke bare i det ytre, men også i forhold til rammevilkårene menneskene levde under, mens historien som sådan gjerne kan være fiktiv. Ken Folletts dramaer inneholder f.eks. sterke kvinneskikkelser, som alle tillegges avgjørende betydning for det som skjer. Men hvor frie var egentlig kvinnene på den tiden? Jeg reagerer også på at mennesker bare kunne komme med en påstand, og så fikk den helt umiddelbart avgjørende betydning for liv og død for dem det gjaldt. Folk var vel ikke dumme den gangen, og hadde vel peiling på intrigemakeri og konspirasjoner? Ikke én gang i serien opplevde jeg at noen stilte spørsmål ved ektheten av ulike påstander, eller hva slags hensikter som lå bak. Menneskene i serien var enten gode eller onde, og var de f.eks. først onde, var det heller ikke grenser for deres ondskap. Dermed ble de også svært forutsigbare. Kunne kvinner brennes som heks etter at kun én geisterlig påsto at de var i ledtok med djevelen, og var det "så enkelt" å slippe unna hekseprosessen at man "bare" kunne bli nonne, og så var man fri? Hmmm ... Nei, dette klarte jeg ikke helt å leve meg inn i denne gangen. Men bevares: dersom man kun ønsker noen timers underholdning uten tanke for hva som realistisk sett kunne skje på den tiden, så er filmen helt ok, den! Her er det i alle fall et utall av intriger, hvor ingenting er slik det først kan se ut som. Jeg ender i alle fall med terningkast fire - et svakt sådan. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: World Without End
Nasjonalitet: Tyskland, Canada
Språk: Engelsk
Genre: Drama
Skuespillere: Cynthia Nixon (Petranilla), Miranda Richardson (Mor Cecilia), Ben Chaplin (Sir Thomas Langley), Peter Firth (Roland), Charlotte Riley (Caris), Tom Weston-Jones (Merthin), Rupert Evans (Godwyn), Nora von Waldstätten (Gwenda), Oliver Jackson-Cohen (Ralph) m.fl.
Spilletid: 6 t 14 min.

Dronning Isabella avsetter kong Edvard II og lar ham arrestere

Hvem er han egentlig, Sir Robert Langley?

Caris søker trøst hos tanten Petranilla, som tar livet av alle som kommer i veien
for henne og sønnen Godwyn

Den fanatiske og gjennomonde prioren Godwyn

"En ny vår" (Regissør: Rob Reiner)

Skuffende lite magisk

Den noe aldrende og alkoholiserte forfatteren Monte Wildhorn (i Morgan Freemans skikkelse) er blitt en skikkelig grinebiter på sine gamle dager. Det er noen år siden han mistet sin kone, og med det forsvant også evnen til å skrive. Da han ankommer den lille byen Belle Isle i rullestolen sin, er han forbitret og mutt, negativ så det holder og ikke det grann hyggelig å ha med å gjøre. 

I nabohuset bor det en alenemor - Charlotte O´Neil (spilt av Virginia Madsen) - med tre jenter fra ca. syv år og oppover i tenårene. Den ene skjønnere enn den andre - ja, kanskje bortsett fra eldstejenta som er midt i puberteten og nokså sur hele tiden. Moren er i skilsmisseforhandlinger med deres far, og savnet av en far som hele tiden svikter når det gjelder gjør at all vreden vendes mot moren. Lite sjarmerende, men i bunn og grunn aller mest sårt, skal det vise seg. 

Det er den mellomste av døtrene til Charlotte som til syvende og sist skal finne veien inn i hjertet til grinebiteren Monte. Med et brennende ønske om å lære å lage historier, nærmer hun seg ham. Og Monte, som har bestemt seg for å bruke sommeren til å drikke whiskey, tiner gradvis opp. Ikke bare finner han tilbake til sitt gamle jeg, men han begynner også å skrive ... Og med det kommer også livsgnisten tilbake. 

Alt ligger til rette for at "En ny vår" - som egentlig handler om en sommer - skal bli en feelgood av det riktig gode slaget. Morgan Freeman er i alle fall en fantastisk skuespiller, og det er intet i veien med hans tolkning av rollen som Monte Wildborn. Det er bare det at historien som sådan er syltynn og helt mangler magi. Dermed ble jeg sittende igjen med et inntrykk av en film helt på det jevne. Ikke bare det - den kjedet meg rett og slett, og jeg lo ikke en eneste gang. Noen forsøksvise greier på en slags gryende romanse mellom ham og alenemoren fremsto heller ikke som troverdig, selv om de begge prøvde hardt. På grunn av ny design på de tidligere så glitrende Filmweb-sidene, er det ikke lenger mulig å se om filmen har vært vist på norske kinoer, men jeg ville kanskje tro at denne ikke nådde opp i den forbindelse. Jeg gir terningkast tre. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: The Magic of Belle Isle
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Morgan Freeman (Monte Wildhorn), Virginia Madsen (Charlotte O´Neil), Madeline Carroll (Willow O´Neil), Emma Fuhrmann (Finnegan O´Neil), Nicolette Pierini (Flora O´Neil) m.fl.
Spilletid: 105 min.

Morgan Freeman som Monte Wildhorn

Et spesielt forhold oppstår mellom Monte og Charlottes mellomste datter

Virginia Madsen som Charlotte O´Neil