"Birdsong" (Regissør: Philip Martin)

Krig og kjærlighet

TV-serien "Birdsong" (i to episoder) er  basert på romanen med samme navn ("Fuglesang") av Sebastian Faulks. Romanen kom ut i 1993, og var på en måte en slags fortsettelse av romanen "The Girl at the Lion d´Or" (1998), slik jeg har forstått det. Siden utkom "Charlotte Gray" (1998), hvor handlingen er lagt til Frankrike under andre verdenskrig. Jeg har foreløpig ikke lest noen av disse bøkene, men de ligger i en av mine mange ulest-bunker. 

Stephen Wraysford ser tilbake på de to viktigste hendelsene i sitt liv. Den ene handler om hans livs store kjærlighet, den andre om hans tid som soldat i skyttergravene under første verdenskrig. I filmen fremstår dette som minner han ser tilbake på. Gradvis får vi vite hva som egentlig skjedde den gangen.

Stephen Wraysford er på forretningsreise i Frankrike, og året er 1910. I den forbindelse bor han hos en fransk familie, og han er der for å lære om forretningsdrift. Stephen føler seg sterkt tiltrukket av forretningsmannens kone Isabelle Azaire, som er gudsbenådet vakker og yndig. Da han i tillegg blir vitne til at hun utsettes for vold av ektemannen, våkner et beskyttelsesinstinkt hos ham. At også Isabelle tiltrekkes av ham blir klart da ektemannen reiser av gårde, og overlater både huset og forretningsdriften til Stephen. Lidenskapen som våkner i dem begge er så sterk at det er umulig å stanse det som skjer. 

Forsømte Isabelle klarer ikke å motstå kjekke Stephen ...

Da Isabelles ektemann skjønner hva som er i gjære mellom de to, velger Isabelle å forlate ham for å bli med Stephen. Dette blir innledningen til den lykkeligste tiden i begges liv. Stephen kan ikke by på den velstanden som Isabelle er vant til, men dette er åpenbart ikke viktig for henne. Hun blomstrer i deres nye liv, og det samme gjør Stephen. Derfor skjønner han ingenting da han en dag kommer hjem og finner at Isabelle har reist fra ham uten å etterlate seg noe spor. Årene går, og han finner ingen ro fordi han ikke får svar på dette spørsmålet. Hvorfor dro hun da de hadde det som mest fantastisk sammen?

Stephen er tilbake i Frankrike - denne gangen som soldat i skyttegravene ...

Seks år senere - midt under første verdenskrig - er Stephen tilbake i Frankrike, nå som befal i en av skyttegravene mellom Frankrike og Tyskland. Krigens meningsløshet er påtakelig, og dagene fordrives med å legge kabal mens tunellgraverne befinner seg under bakken, lyttende til tyskerne på den andre siden. Dette arbeidet er ikke ufarlig, og ikke sjelden dør soldater der nede. Stephen er preget av en fatalisme, som for en stor del gjelder de andre. Selv er han redd for å dø. Så holder det også på å koste ham livet da han en dag likevel blir beordret under bakken av en av sine overordnede. Alle tror at han er død. Som ved et under reddes han fra likhaugen og blir sendt til rekonvalesens. Da han kommer seg, får han tillatelse til å reise hjem. Så hører han at troppene skal forflytte seg til området hvor Isabelle og han en gang møttes. Han nekter å reise hjem, og kommer tilbake i aktiv tjeneste igjen. Alt for å komme tilbake og muligens få et svar ... Finner han Isabelle igjen, og hva skjer så? 

Tunellgraverne i aksjon.

"Birdsong" er en nydelig film med passelige doser både av lidenskapelig (og forbudt) kjærlighet og grusomme krigshandlinger. Med andre ord er dette en perfekt film å se sammen med sin kjære! Selv har jeg kommet til å bli veldig glad i skuespilleren Eddie Redmayne, fordi han i tillegg til å være en fabelaktig skuespiller også "tilfeldigvis" spiller i filmer som jeg pleier å like. Clémence Poécy har derimot vært totalt ukjent for meg frem til nå. Det er for øvrig heller ikke hun som bærer denne filmen, samtidig som hennes ynde står mye i fokus. 

Mange av scenene fra første verdenskrig er interessante, og de fikk meg til å tenke på Stefan Hertmans´ roman "Krig og terpentin". Ikke bare levde soldatene under konstant frykt for gassangrep, men dersom det i det hele tatt skulle skje noen fremskritt, måtte et visst antall soldater ofres som "kanonføde". 

Noe som kommer nydelig frem i filmen, er alle lengslene soldatene hadde i forhold til dem hjemme. Brevene fra koner og kjærester var det som holdt dem oppe. Alle levde de med håp om en dag å vende hjem i live. Dermed ble meningsløsheten til å holde ut.

Jeg anbefaler denne filmen varmt! Selv fikk jeg enda mer lyst til å lese Sebastian Faulks´"Fuglesang".

Innspilt: 2012
Originaltittel: Birdsong
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Eddie Redmayne (Stephen Wraysford), Matthew Goode (Captain Gray), Clémence Poésy (Isabelle Azaire), Richard Madden (Weir), Anthony Andrews (Colonel Barclay), Marie-Josée Croze (Jeanne Fourmentier), Joseph Mawle (Jack Firebrace), Thomas Turgoose (Tipper), George MacKay (Private Douglas) m.fl.
Spilletid: Episode 1 - 84 min., Episode 2 - 82 min.

"Barbara" (Regissør: Christian Petzold)

Øst-Tyskland 1980 ...

Det er ikke så lenge siden jeg så filmen "Phoenix" av den tyske regissøren Christian Petzold (f. 1960). Den filmen var så god at jeg bestemte meg for å se flere av Petzolds filmer - spesielt dem som skuespilleren Nina Hoss opptrer i (og det er i grunnen de fleste spillefilmene han har laget - i alle fall i årene 2007 - 2014). Jeg har derfor gått til anskaffelse av "Yella" (2007), "Jerichow" (2008) og "Barbara" (2012), og kommer til å ta dem for meg i tur og orden her på bloggen.

Petzold vant Sølvbjørnen under den 62. internasjonale filmfestivalen i Berlin i klassen beste regissør i 2012 for "Barbara". Filmen var dessuten Tysklands bidrag i kampen om Oscar for beste utenlandske film, men den kom aldri på kortlisten. 

Vi befinner oss i Øst-Tyskland og året er 1980. Barbara (spilt av Nina Hoss) er lege og jobbet tidligere på et prestisjefylt sykehus i Øst-Berlin. Der søkte hun om å få lov til å forlate Øst-Tyskland, og skjønte for sent hvilke konsekvenser dette ville få for henne. Ikke bare fikk hun avslag på søknaden sin, men hun ble også forflyttet til et landsens sykehus ved Østersjøen, der hun ikke akkurat møter de største karrieremessige utfordringene hun var vant til. Og som om ikke dette var nok, nærmest forfølges hun av Stasi, som ved jevne mellomrom dukker opp for å endevende leiligheten hennes etter tegn på om hun planlegger å flykte. Og det holder ikke bare med leiligheten, for i tillegg må hun kle av seg og får alle kroppsåpninger undersøkt ... 

Barbara

På sykehuset møter hun den kjekke legen André Reiser. Han blir etter hvert betatt av Barbara, og forsøker å komme inn på henne, bare for å bli avvist gang på gang. Det han ikke vet er at hun allerede har en elsker og kjæreste, Jörg fra Vest-Tyskland, som hun treffer hver gang han er i Øst-Tyskland. Han gir henne også penger til en mulig flukt. Dette forholdet holder Barbara oppe når Stasis nærgåenhet nesten holder på å knekke henne. 

Andrés respekt for Barbara vokser ... 

Men Barbara er ikke upåvirket av André. For han er usedvanlig kjekk og sympatisk. Men hvem er han egentlig? Kan hun stole på ham? Er han oppriktig, eller er han en spion? Under den kalde krigen og før murens fall kunne man aldri vite. Underveis deler de ansvaret for spesielle pasienter, og det er ikke til å unngå at den gjensidige respekten de får for hverandre og også beundringen dette fremkaller, gjør noe med dem begge ... 

Barbara og Stella

Nok en gang begeistres jeg over Christian Petzolds håndverk som regissør. Oppbyggingen av spenning, de ordløse scenene, de kontrollerte ansiktene til skuespillerne, lyssettingen - alt er med på å sette den rette stemningen i en tid der kjærlighet kunne være svært farlig. I særdeleshet dersom man forelsket seg i feil menneske ... Ting som vi i vår tid tar som en selvfølge, men som dypest sett kunne handle om liv eller død, der myndighetene ikke bare kontrollerte meningene og ønskene til menneskene som bodde der, men også grep inn og straffet folk ved å omplassere dem etter eget forgodtbefinnende. Ydmykelsene som Barbara utsettes for kan vi knapt forestille oss. Situasjoner som gjør at selv hjemmet må holdes konturløst for ikke å røpe hvem man innerst inne er ... Dette skildres på mesterlig vis av regissøren i denne svært severdige filmen! Jeg opplevde det også som en kvalitet i seg selv at Øst-Tyskland ikke ble fremstilt fargeløst og usjarmerende. Det var jo heller ikke politikken eller mangelen på vestlige varer Barbara ønsket å flykte fra. Hun ønsket kun å kunne leve sammen med sin elskede kjæreste i Vest-Tyskland. Fordi hun var lege, var det imidlertid umulig for henne å få tillatelse til å reise fra Øst-Tyskland.

Jeg kan ikke annet enn å anbefale den på det varmeste! 

Filmen har tidligere gått på norske kinoer. 

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Barbara
Nasjonalitet: Tyskland
Sjanger: Drama
Skuespillere: Nina Hoss (Barbara), Ronald Zehrfeld (Dr. André Reiser), Mark Waschke (Jörg), Rainer Bock (Stasi Officer Klaus Schütz) m.fl.
Spilletid: 105 min.

"Hannah Arendt" (Regissør: Margarethe von Trotta)

Sterkt historisk drama fra  virkeligheten!

Den tyske filmregissør Margarethe von Trotta (f. 1942) har en rekke filmer på samvittigheten, og hennes filmografi kan studeres på denne Wikipedia-siden. Den eneste filmen jeg tidligere har fått med meg av denne regissøren, er "Rosenstrasse". Fellesnevneren for "Rosenstrasse" og "Hannah Arendt" er at de handler om jødiske immigranter i USA, og deres forhold til sin nære fortid. 

Hannah Arendt (f. 1906 d. 1975) var en tysk-amerikansk statsviter, og hun underviste blant annet ved Princeton universitet, hvor hun som første kvinne ble utnevnt til professor i 1959. 

I filmens åpningsscene har Arendt nettopp fått vite at nazisten Adolf Eichmann er arrestert, og bortført fra Argentina til Jerusalem. Der skal han tiltales for folkemord. Arendt ønsket å dekke rettssaken for The New Yorker, og reiste avgårde. Fra før av var hun noe kontroversiell i sitt syn på Israel, og hun advarte mot den fremvoksende jødiske nasjonalismen. 

Intellektuelle samtaler med venner. 

I tilbakeblikk får vi innblikk i hennes fortid, der hun flyktet fra Tyskland til Frankrike i 1933, og deretter til USA i 1940 - etter å ha giftet seg med Heinrich Blücher. Hun fikk omsider statsborgerskap i USA i 1951, etter en rekke år som statsløs. Vi får også innblikk i hennes vennskap med Heidegger, og dette preget hennes syn på hva som kjennetegner et menneske, nemlig evnen til å tenke. 

Mens Hannah Arendt var i Jerusalem og fulgte rettssaken mot Eichmann på begynnelsen av 1960-tallet, ble hun på mange måter vitne til en farse. Mange overlevende etter Holocaust vitnet under rettssaken, uten at akkurat disse vitnenes lidelser kunne tilbakeføres til Eichmanns direkte handlinger. 

Hannah Arendt følger rettssaken mot Eichmann i Jerusalem.

Arendt, som tidligere hadde forfattet "The Origins of Totalitarianism", hvor hun forsøkte å forstå opprinnelsen til totalitarismen, ble både skuffet og bestyrtet over det hun var vitne til. Først og fremst sjokkerte farsen av en rettssak henne. Dernest fremsto ikke Eichmann som den onde personen hun hadde forventet å se. Tvert i mot fremsto han som så alminnelig og ubetydelig at det var vanskelig å forestille seg at han skulle stå bak så mye ondskap, og selv forsvarte han seg hele tiden med at han bare fulgte de ordrene han mottok. Han førte ingen i døden, han sørget bare for befraktningen av jødene. Ikke hadde han noe eget motiv. Han hadde ikke en gang noe i mot jødene ... Eichmann ble for øvrig - ikke overraskende - dømt til døden. (Se for øvrig min omtale av filmen "Eichmann: dødens signatur".)

Tilbake i USA ventet redaktøren i New Yorker på Hannah Arendts artikkel om rettssaken. Han skulle få vente lenge. For først ble Arendts mann syk, og dessuten hadde Arendt masse papirer hun måtte lese før artikkelen var klar. Da hun endelig var ferdig med den, skulle artikkelen sjokkere en hel verden. I den presenterte hun nemlig sin teori om ondskapens banalitet, det at den dømtes virkelige forbrytelse var unndragelsen av å tenke (noe som fratok ham hans menneskelighet). Dessuten ble hun oppfattet slik at hun i realiteten la skylden for omfanget av jødeforfølgelsen på de litt for velorganiserte jødiske lederne i de jødiske ghettoene. (Se mer om Hannah Arendt på Wikipedia.) Hun var for øvrig av den oppfatning at Eichmann var skyldig, men dette var et poeng som druknet i hatkoret mot henne. Hennes artikkel i New Yorker holdt på å koste henne karrieren. 

Filmen om Hannah Arendt er sterk og interessant, særlig sett i lys av dens dokumentariske og historiske karakter. Vi får et spennende innblikk i temperaturen rundt spørsmålene om Holocaust, opprettelsen av staten Israel og oppfattelsen av ondskapens problem på begynnelsen av 1960-tallet. Barbara Sukowa er glitrende i rollen som Hannah Arendt, en kvinne som definitivt var forut for sin tid og som turte å tenke selvstendige tanker på tvers av det etablerte. Å kritisere jøder og Israel var uhørt, tatt i betraktning alle lidelsene dette folket nylig hadde gjennomgått. Like fullt har tankene til Hannah Arendt forandret en hel verden, og nettopp Adolf Eichmanns forbrytelser og hans innstilling til sin egen rolle i nazi-Tysklands ondskap har vært gjenstand for mange dyptpløyende diskusjoner i akademia i årenes løp. 

Dette er en kvalitetsfilm som det er vel verdt å få med seg!

Innspilt: 2012
Nasjonalitet: Tysk
Språk: Tysk og engelsk 
Genre: Drama
Skuespillere: Barbara Sukowa (Hannah Arendt), Klaus Pohl (Martin Heidegger), Axel Milberg (Heinrich Blücher) m.fl.
Spilletid: 109 min.

"When I saw you" (Regissør: Annemarie Jacir)

Om livet i en palestinsk flyktningeleir i 1967

Regissøren Annemarie Jacir er palestinsk filmregissør og poet, og hun har vunnet en rekke priser for sine filmer.

I filmens åpningsscene befinner vi oss i en flyktningeleir i Jordan og året er 1967. Mange palestinere har mer eller mindre vært på flukt i nesten 20 år, mens Tareq og moren hans nylig har kommet til flyktningeleiren. 

Seksdagerskrigen er nettopp over, og både Gaza og Vestbredden er okkupert. De aner ikke hvor Tareqs far befinner seg. Det eneste moren og de andre flytningene i grunnen vet er at det ikke bare er å vende hjem igjen. Akkurat dette skjønner imidlertid ikke Tareq. Han savner hjemmet sitt, senga si, faren sin, vennene, livet sitt ... Han vil hjem!

Tareq forgår av kjedsomhet og det fullstendig meningsløse livet i flytningeleiren. Han er godt over middels begavet innenfor matematikk, men får ikke brukt evnene sine. Læreren på skolen i flytningeleiren opplever det trøblete å bli korrigert av Tareq når han selv regner feil, og han finner et påskudd til å kaste Tareq ut av klasserommet. 

Tareq var en gang en glad gutt med et helt vanlig liv.

For Tareq blir tilværelsen om mulig enda mer meningsløs, og beundrende følger han de tøffe unge mennene som trasker av gårde mot noe ukjent og spennende, bort fra den traurige flyktningeleiren, som ingen andre får forlate, og som daglig fylles opp av enda flere flyktninger. De unge mennene er motstandskjempere, og de trener seg opp til å bli soldater ute i villmarken. Tareq brenner etter å følge dem, men han er bare 11 år ... 

Etter et fortvilet opprør mot moren stikker Tareq av gårde. Målet er å komme hjem. Bare flaks redder ham fra den sikre død i ørkenen. En av motstandsbevegelsens menn finner ham nemlig, og bringer ham til treningsleiren. Der blomstrer Tareq opp. Gløden kommer tilbake i øynene hans, og livet har plutselig fått en mening. Motvillig lar lederen for soldatene Tareq få være med på treningen - inntil moren, som er fortvilet over at sønnen er borte, plutselig dukker opp i leiren en dag. Hun ønsker å få med seg sønnen tilbake til flyktningeleiren, men må til slutt gi tapt. Da velger hun selv å bli i leiren, der hun gjør nytte for seg ved å vaske og reparere klær. I mellomtiden hører de på radioen om israelske angrep på den flyktningeleiren de nylig forlot ... Målet er motstandskjemperne, som israelerne er overbevist om at befinner seg i flyktningeleiren. 

Palestinske frihetskjempere.

"When I saw you" er en sår historie om å miste alt man har i en krig, og om å finne en slags mening i tilværelsen når alt annet virker håpløst og uten retning. Mahmoud Asfa spiller 11 åringen Tareq med en fantastisk innlevelse, og hans rolletolkning alene bar faktisk filmen, som ble valgt ut som Palestinas bidrag til Oscar-utdelingen for beste fremmedspråklige film i 2013. Selv om den ikke nådde opp i denne konkurransen, har den mottatt en rekke priser - bl.a. prisen for beste arabiske film under Abu Dhabi International Film Festival. 

Mor og sønn

Motstandsbevegelsens menn og kvinner fremstilles i filmen som heroiske, men like fullt først og fremst som svært menneskelige med sine lengsler og drømmer. Dessuten står en stolt kultur i fokus for de sosiale samlingene rundt leirbålet. Filmen inneholder ingen krigsscener. 

Dette er en film jeg håper flere får med seg! Den gir et innblikk i en del av vår nære historie, den gangen Midtøsten-konflikten var i sin spede begynnelse. 

Filmen har nokså nylig hatt release på DVD. 

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Lamma shoftak
Nasjonalitet: Palestina
Genre: Drama
Språk: Arabisk 
Skuespillere: Mahmoud Asfa (Tareq), Ruba Blal (Ghaydaa), Saleh Bakri (Layth), Anas Algarelleh (Mr. Nasser), Ali Elayan (Abu Akram), Ruba Shamshourn (Zain), Ahmad Srour (Touissant) og Firas W. Taybet (Majed)
Spilletid: 99 min.

"Fill the Void" (Regissør: Rama Burshtein)

Unikt innblikk i et ortodoks jødisk miljø

Denne filmen oppdaget jeg ved en ren tilfeldighet da jeg her om dagen var innom Platekompaniet. Det forhold at handlingen er hentet fra et ortodoks jødisk miljø, trigget min interesse umiddelbart. 

Regissøren Rama Burshtein (f. 1967) er født i New York, men oppvokst i Tel Aviv, hvor hun har bodd siden hun var ett år. Hun tok sin filmutdannelse i Jerusalem, og i følge Wikipedia sluttet hun seg til ortodoks jødedom i en alder av 25 år. Hun har kun regissert to filmer - "Fill the Void" (2012) og "Venezia 70 - Future Reloaded" (2013). I tillegg har hun skrevet filmmanuset som "Fill the void" er basert på.

"Fill the Void" gir et helt unikt innblikk i et ortodoks jødisk miljø i Tel Aviv i Israel. Selv om filmen tar opp noen kontroversielle sider ved miljøet, har den mottatt gode kritikker for sin skildring av livsstilen i dette strengt religiøse miljøet. Det sier også sitt at filmen har vunnet syv Israeli Academy-priser. Den kvinnelige hovedrolleinnehaveren Hadas Yaron har dessuten vunnet prisen som beste kvinnelige skuespiller under filmfestivalen i Venezia. 

Slektens kvinner

Shira er 18 år og hun drømmer om å bli gift med en mann på sin egen alder - en mann hun elsker og kan se opp til. Den eldre søsteren Esther er for lengst gift og hun og mannen Yochay venter sitt første barn. Mens familien feirer den jødiske høytiden Purim, skjer det ulykksalige ... Esther blir dårlig og legges i hu og hast inn på sykehus. Barnet reddes, mens Esther dør. 

I sørgetiden tar Shira og moren seg av det nyfødte barnet Mordechai, som Yochay nærmest daglig er innom for å levere fra seg. Esthers dødsfall gjør at Shiras skjebne settes på vent. Spesielt faren orker ikke tanken på at datteren skal forlate dem riktig enda. 

En ung kvinne under et sterkt press

Da Shiras mor får nyss i at Yochay vurderer et nytt giftemål med en jødisk kvinne fra Belgia, får hun fullstendig panikk. Hun opplever at dattersønnen Mordechai levendegjør hennes døde datter, og tanken på at Yochay skal forlate landet sammen med barnet, er ikke til å holde ut. Det er da hun får idéen om at dersom datteren Shira gifter seg med Yochay, slipper hun å miste barnebarnet ... Problemet er bare at Yoachay ser på Shira som et umodent barn, mens Shira synes Yochay er en gammel mann. Dessuten var han gift med hennes søster ... Dette stopper imidlertid ikke moren i å legge henne under et formidabelt press, noe som gjør at Shira nærmest ansvarliggjøres for morens vilje og evne til å leve videre. 

Shira tar seg av sin avdøde søsters sønn

Parallelt følger vi en ung ugift kvinne, som gang på gang opplever at det er andre unge kvinner som foretrekkes hver gang en ny ekteskapsinngåelse er i emning ... Dette blir hennes livs tragedie, og hun aksepterer til slutt et ekteskapstilbud fra en mann som må være mange ganger eldre enn henne. Hvordan dette vil gå, kan vi bare ane ... Men der og da er det kun det å bli gift som teller. 

Selv om det ortodoks-jødiske miljøet nok er vant til arrangerte ekteskap, har man mange rutiner for å stanse regelrette tvangsekteskap. Så spørs det om det kan oppstå kjærlighet mellom Shira og hennes eldre, avdøde søsters enkemann ... 

Kan det oppstå kjærlighet?

Filmer som dette vises dessverre aldri på norske kinoer - uansett hvor mange priser de måtte ha fått. All ære til Platekompaniet som faktisk tar inn slike filmer, slik at de likevel blir tilgjengelig for filmeleskere, som også er interessert i andre kulturer. Det er nettopp muligheten for å oppdage slike filmperler som dette som gjør at jeg tar turen innom Platekompaniet minst en gang pr. uke for å "skanne" hyllene etter nyheter! 

"Fill the Void" er en film jeg ønsker at flere skal få øynene opp for! Den er estetisk nydelig, den gir et unikt innblikk i et miljø de færreste av oss kjenner, og den tar opp en problemstilling som jeg vil tro ofte kommer på spissen i små, tette og svært religiøse miljøer; nemlig forholdet mellom individets behov og slektens behov. Skuespillerprestasjonene vi får se i denne filmen er formidable på en svært stillferdig måte. Hadas Yaron imponerer med sin rolletolkning av den unge Shira. Uskylden, bluferdigheten og opplevelsen av de tyngende forventingene - alt i et ansikt som er for ungt til å ta et slikt alvor innover seg. Hennes tyngende valg kunne faktisk kjennes på kroppen! Virkelig en kvalitetsfilm, dette! 

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Lemale et ha´halal
Nasjonalitet: Israel 
Språk: Hebraisk
Genre: Drama 
Skuespillere: Hadas Yaron (Shira Mendelman), Chaim Sharir (Aharon Mendelman), Ido Samuel (Yossi Mendelman), Irit Sheleg (Rikva Mendelman), Yiftach Klein (Yochay Goldberg), Hila Feldman (Freida) m.fl.
Spilletid: 90 min.

"Winter of Discontent" (Regissør: Ibrahim El Batout)

Den arabiske våren i Egypt

Det er alltid spennende når filmer fra Midt-Østen og omegn blir tilgjengelig for det norske filmpublikumet! I så måte var det et "must" å grabbe med seg denne filmen da jeg her om dagen kom over den på en av mine mange turer innom Platekompaniet. Noe av grunnen til at den i det hele tatt er på det norske markedet (som spesialimport), er at dette var Egypts bidrag som beste utenlandske film i forbindelse med årets Oscar-utdeling. Filmen ble ikke nominert. (Kilde: Wikipedia) Det er ikke enkelt å finne noe særlig informasjon om denne filmen - i alle fall ikke på engelsk - på nettet, og det som ligger der av informasjon er ytterst mangelfullt etter mitt skjønn. 

Jeg gjør oppmerksom på at det finnes en annen film med samme navn fra 1983, hvor Waris Hussein har regien. Tittelen "Winter of Discontent" kan best oversettes med "vinterens misnøye". Det som senere er blitt kjent som den arabiske våren startet i januar i 2011 ...

I filmens åpningsscene sitter journalisten Amr inne i en leilighet med balkongdøren åpen. I nærheten er det støy fra en folkemengde i fullt opprør, og vi skjønner fort at dette er de første tilløpene til demonstrasjoner på Tahrir Square/Tahrir-plassen. Amr våger seg ikke ut, og senere skjønner vi hvorfor. Han er en av de mange som har vært utsatt for tortur i egyptiske fengsler ... Noen av scenene er grusomme, og nettopp av den grunn er filmen gitt 15 årsgrense.

De første demonstrasjonene fant altså sted den 25. januar 2011, og demonstrantene ønsket at president Hosni Mubarak og hans regime, som hadde sittet med en eneveldig makt i nesten 30 år, skulle gå av. Hans styresett bar preg av politivold, tortur av fanger i fengslene, unntakstilstander, feilslåtte lover, mangel på ytringsfrihet og dårlig levestandard, for å sitere en artikkel om den arabiske våren, som finnes på Wikipedia. 

I løpet av filmen, hvor demonstrasjonene på Tahrir-plassen hele tiden kan høres i bakgrunnen, i alle fall der hvor handlingen er lagt til 2011 og ikke et par år før da Amr og flere med ham ble torturert, får vi innblikk i ulike sider ved det egyptiske samfunnet i tiden før den 11. februar - den dagen Hosni Mubarak fikk av. Pressen var kneblet og bidro til å opprettholde det narrespillet som var bestilt fra myndighetenes side - alt for å skape ro og orden. For menneskene som bodde i Kairo fremsto virkeligheten nærmest uforståelig. De befant seg midt i urosenteret, mens TV-nyhetene ikke inneholdt noe som helst om det som skjedde. På BBC og andre utenlandske nyhetskanaler kunne egypterne imidlertid se hva som skjedde i deres eget land ... Forsøk på å kutte forbindelsen til Facebook og Twitter, der det begynnende masse-opprøret faktisk startet (slik jeg har forstått det), var ikke tilstrekkelig til å stanse folkets opprør. 

Filmen, som ble innspilt i 2012, sier ingenting om fortsettelsen etter at Mubarak gikk av ... Ikke annet enn å vise lykkerusen i gatene over at deres fredelige demonstrasjoner faktisk hadde lyktes. Opprøret kostet noen hundretalls mennesker livet, og mangfoldige tusen ble skadet. Et opprør som i bunn og grunn var fullstendig upolitisk, og selv om dette i seg selv var bra, er det kanskje noe av årsaken til de fortsatte urolighetene i landet? 

Jeg er veldig glad for at jeg har fått anledning til å se denne filmen, samtidig som jeg skjønner at den aldri kan bli en internasjonal suksess-film. Til det er nok filmen litt for mye preget av det lavbudsjettet den er produsert under. Rent bortsett fra en del sterke tortur-scener, foregår det meste av filmen innomhus, og vi får knapt se en eneste menneskemengde - ikke før helt på slutten. Samtidig er budskapet i filmen meget sterkt, og det den får frem er i grunnen at folk er folk uansett hvor de bor og hvilken bakgrunn de har. Her er menneskene opptatt av de samme tingene som overalt ellers i verden - nemlig at deres barn skal få en trygg og god oppvekst, at det skal være ufarlig å ytre seg i offentligheten, at man ikke når som helst skal oppleve å få hjemmet sitt stormet og endevendt - for ikke å si ødelagt - av landets politistyrke ... ikke for noe du har gjort, men for noe du har tenkt eller ytret. Filmen viser også hva som skjer når myndighetene har gått så langt at deres befolkning faktisk er villig til å gjøre alt - også å ofre livet - for sine etterkommere, i håp om å være med på å bidra til å skape en bedre verden ...

Jeg anbefaler virkelig denne filmen - rett og slett fordi den bidrar til å gi økt forståelse for noe av det viktigste som har skjedd i verden i nyere tid!

Innspilt: 2012/2013
Originaltittel: El sheita elli fat / الشتا إللى فات‎
Nasjonalitet: Egypt
Språk: Arabisk (tekstet på engelsk)
Genre: Drama
Skuespillere: Tamer Abdul-Hamid, Salah Alhanafy, Salah Hanafy, Moataz Mosallam, Amr Waked, Farah Youssef m.fl.
Spilletid: 96 min.

"Bon Appetit Mr. President" (Regissør: Christian Vincent)

Om kjærlighet til mat

"Bon Appétit Mr. President" er basert på den sanne historien om Danièle Delpeuch og den tiden hun var ansatt som president François Mitterrands private kjøkkensjef. I filmen har kjøkkensjefen fått navnet Hortense Laborie, mens president Mitterand kun kalles "Mr. President". 

I filmen fortelles historien om en president som er lei av alskens jålete gourmet-mat, og som i stedet ønsker seg noe genuint og ekte fra det gode, gammeldagse franske kjøkken - ala det han fikk servert hos sin bestemor i barndommen. Til alt hell får medarbeiderne hans nyss i Hortense Laborie, som de mener er den perfekte kjøkkensjef for presidentens private kjøkken. Selv er hun sterkt tvilende til om hun er god nok, men hun lar seg til slutt overtale. Dette skal vise seg å bli innledningen til hennes to kanskje mest spennende år som kjøkkensjef - som den første kvinnelige kjøkkensjefen noen sinne på Elyséepalasset - men også de mest frustrerende ... 

Hortense havner nokså umiddelbart midt i en maktkamp mellom presidentens private kjøkkenstab og storkjøkkenet som står for alle de store selskapene. I begynnelsen er hun noe frustrert over at hun ikke får tilbakemeldinger på om presidenten er tilfreds med hennes menyer, men etter hvert skjønner hun at han er mer enn fornøyd. Ja, så fornøyd er han at han oppsøker henne for å snakke om mat, om hva han liker, om hva han savner fra barndommen ... At presidenten tilbringer tid med kjøkkensjefen er alldeles uhørt i et samfunn preget av sterke klasseskiller, og det går ikke lang tid før sjalusien og misunnelsen når uante høyder. Hortense motarbeides fra alle kanter, og da til og med noen beskjedne togbillettutlegg brukt for å få tak i de ypperste råvarer blir møtt med motbør, er det rett før hun gir opp. Hun er og blir en perfeksjonist, og ønsker å levere kun det beste til presidenten. 

Hortense er sta og har en ståpåvilje av en annen verden, men det er sterke krefter i sving for å motarbeide henne ... Hvor lenge orker hun å stå i mot presset fra storkjøkkenet som brenner etter å ta over matlagingen for presidenten?

Selv om "Bon Appétit Mr. President" langt på vei er en feel good-film, rommer den også et dypere alvor. For maktkampen som oppstår mellom presidentens private kjøkken og storkjøkkenet blir en kraftig påminnelse om viktigheten av å være bevisst hvem man egentlig er der for - for sin egen del eller for presidenten og hans ve og vel? Dette blir fullstendig glemt i kampens hete. 

For øvrig var det fornøyelig å være vitne til hvordan staben på presidentens private kjøkken samarbeidet for å komponere de deiligste retter, og hvilket teamarbeid det faktisk er å servere alle rettene i rett tid, slik at samtlige gjester får dem på bordet mens maten fremdeles er rykende varm. Catherine Frot i rollen som Hortense Laborie sjarmerte meg fullstendig i senk, og det samme gjorde Jean d'Ormesson i rollen som presidenten. 

Jeg anbefaler denne filmen varmt til alle som elsker å se filmer som handler om kjærligheten til mat!

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Haute Cuisine
Nasjonalitet: Frankrike 
Genre: Drama / komedie 
Skuespillere: Catherine Frot (Hortense Laborie), Arthur Dupont (Nicolas Bauvois), Jean d'Ormesson (presidenten), Hippolyte Girardot (Davis Azoulay) m.fl.
Spilletid: 90 min. 

"Restless - once a spy, always a spy" (Regissør: Edward Hall)

En gang spion, alltid spion ... 

Denne BBC-produserte mini-TV-serien har nylig hatt release på DVD. Serien er basert på William Boyds roman med samme navn. 

Innledningsvis i filmen befinner vi oss i England på 1970-tallet, og Ruth Gilmartin ankommer gården der moren Sally bor. Denne gangen treffer hun en mor som er helt på randen av hysteri, fordi hun er overbevist om at noen holder øye med henne fra skogholtet i nærheten. Ruth lurer på om det er i ferd med å rable for moren, inntil hun får overrakt noen dokumenter moren har tatt vare på i alle år, og som viser at hun er en helt annen enn den hun har gitt seg ut for å være gjennom et langt liv. Sally er nemlig opprinnelig russisk, og hennes egentlige navn er Eva Delectorskaya. Dette har hun skjult for ektemannen, datteren og alle andre ...

I sin ungdom - nærmere bestemt i de første årene av andre verdenskrig - var Eva spion for den britiske sikkerhetstjenesten. Gjennom tilbakeblikk i historien får vi innblikk i hvordan hun ble vervet som spion, og hvilke oppdrag hun fikk i den forbindelse. Blant annet følger vi henne til Belgia, USA m.m. - inntil hun skjønte at hun skulle ofres for den gode saken og flyktet over grensen til Canada rett før USA ble med i krigen. 

Hvem er hun egentlig, Sally Gilmartin ... ?

Det er en spennende historie som fortelles, og den inneholder det meste; kjærlighet og svik, utroskap, bedrag og intriger. Ingen kunne stole på noen, og muldvarper lurte overalt. Paranoiaen var så utbredt at man risikerte å drepe folk som faktisk sto på samme side som en selv, uten at man var klar over det ... 

Det tar tid før Ruth skjønner at moren er i livsfare, men når hun først gjør dét, er det duket for ytterligere spenning. For hvor ble det egentlig av morens elsker fra krigens dager - Lucas Romer - og hvis side sto han egentlig på da det kom til stykket?

Hayley Atwell i rollen som Eva den yngre

BBC-produserte TV-serier er i klasse for seg, og "Restless" er å så måte intet unntak. I første rekke gjelder dette gjenskapelse av et autentiske andre verdenskrig-miljø, og i andre rekke solide skuespillerprestasjoner - for ikke å glemme en spennende og engasjerende historie. 

Jeg har vel egentlig ikke hatt gleden av å se Hayley Atwell i så mange roller enda, men det kan nok ha mer med typen filmer hun spiller i å gjøre enn noe annet. Hennes filmografi på Wikipedia viser at hun hadde en rolle i "Duchess" og i "The Pillars of the Earth", og at hun dessuten er mer engasjert i TV-produksjon enn tradisjonell filmproduksjon. Hun er imidlertid så ung (født i 1982) og vakker at vi garantert kommer til å få se mer av henne i tiden fremover. I "Restless" spiller hun Eva/Sally den yngre. I rollen som den aldrende Eva/Sally møter vi overraskende nok Charlotte Rampling. Jeg sier "overraskende" fordi DVD-coveret ikke med et ord røper at hun er medvirkende på skuespillersiden i dette dramaet. Rampling er en solid skuespiller, selv om jeg nok synes at hun på sine eldre dager har fått vel mange like roller - som noe forbitrende og tilhardnede eldre kvinner, som absolutt ikke har vært noe persilleblad i sine yngre dager, men hvor det begynner å røyne på og det skal tas oppgjør med fortiden. 


Det er alltid spennende når Rufus Sewell er medvirkende. I "Restless" spiller han den hardkokte, men dog meget kjekke spionen Lucas Romer den yngre. Han som tar for seg av kvinnene han har rundt seg - og som får dem til å falle som fluer bare han smiler sitt underfundige smil, selv om han ikke har noen alvorlige intensjoner med dem. Det skjønner imidlertid kvinnene altfor sent, og Eva Delectorskaya er i så måte intet unntak. Akkurat hvor sveket hun blir, skal komme til å prege henne gjennom et helt liv ...  

I denne filmen er rammefortellingen - den som foregår på 1970-tallet - nesten vel så spennende som "historien i historien" - den som foregår under andre verdenskrig. Det viser seg at når du en gang har vært spion, så er du alltid spion ... for å bruke klisjén som er filmens undertittel. Alt dette mens jeg alltid blir sittende og lure på hvor mange gamle veteranbiler filmprodusentene egentlig har på lager rundt forbi når de skal lage slike filmer og gjenskape en helt annen tid i historien ... 

Hvem kan Eva egentlig stole på? Noen i det hele tatt?

Jeg anbefaler denne lille mini-TV-serien på det varmeste! Og det gjør heller ingenting at helten og heltinnen er gudommelig vakre ... synes nå jeg ...

Innspilt: 2012
Originaltittel: Restless - once a spy, always a spy
Nasjonalitet: England
Genre: Drama 
Skuespillere: Hayley Atwell (Eva Delectorskaya den yngre), Kevin Guthrie (Alfie Blytheswood), Rufus Sewell (Lucas Romer), Michelle Dockery (Ruth Gilmartin), Charlotte Rampling (Eva Delectorskaya den eldre / Sally Gilmartin) m.fl.
Spilletid: 2 t 57 min.

"Kapringen" (Regissør: Tobias Lindholm)

Gisseldrama i somalisk farvann

Piratvirksomhet og kapring av båter og skip utenfor kysten av Somalia har vært et stort problem helt siden utbruddet av borgerkrigen i Somalia på begynnelsen av 1990-tallet. (Kilde: Wikipedia) Ekstraordinært vanskelig var det lenge fordi det var forbudt med bevæpnede vakter ombord på handelsskip o.l. Etter hvert ble piratvirksomheten så lammende for skipsfarten at det var svært påkrevet å sikre dette området. Fra 2008 har området derfor vært beskyttet av Task Force 150, som stiller krigsskip til rådighet for å bekjempe terrorisme i internasjonale farvann. Dette har likevel ikke forhindret at enkelte kapringer fremdeles kan skje, som da en dansk familie ble tatt som gisler i februar 2011, og ble løslatt etter et drøyt halvår mot en løsepengesum på 16 millioner danske kroner. 

"Kapringen" - eller "A Hijacking" som er den engelske tittelen - er en dansk film inspirert av flere kapringer som har funnet sted nettopp utenfor Somalias kyst. Her fortelles historien om Frakteskipet MV Rozen som blir kapret av somaliske pirater mens det befinner seg ute i internasjonalt farvann - langt fra der hvor mannskapet vet at det er risiko for å kapret. Overraskelsen er derfor stor da de blir bordet av pirater.Piratene ønsker flere millioner dollar i løsepenger for å utlevere skipet og gislene. 

Perspektivet i filmen skifter mellom det som skjer ombord på MV Rozen og det som skjer hjemme i Danmark, der ledelsen i rederiet er samlet. CEO´en i rederiet har kontaktet en britisk ekspert på gisseldramaer og han får mange gode råd om hvordan det er hensiktsmessig å gå frem overfor gislene. Det er nemlig ikke bare å gi etter for det første kravet som kommer, fordi dette erfaringsmessig vil føre til at piratene høyner kravet. Dermed risikerer man å starte en spiral der utpresserne bare vil ha mer og mer ..

Vi kommer tett innpå det psykologiske dramaet som utspiller seg - ikke bare mellom piratene og CEO´en, men også ombord på skipet. Gislene og deres fangevoktere går gjennom alle de velkjente stadiene i gisseldramaer som går over lengre tid; bad guy versus good guy blant fangevokterne, snev av det såkalte Stockhom-syndromet (der gislene og deres fangevoktere fester sammen), dødsangst blant gislene, lengselen etter å få det hele overstått og til slutt apati. Hjemme sitter familiene og venter, konene til mennene ombord gråter i fortvilelse, raser mot rederiet som ikke straks og uten videre etterkommer piratenes krav osv. Og på styrerommet sitter ledelsen og den britiske eksperten og drøfter neste skritt. Briten ønsker at CEO´en skal overlate forhandlingene til en utenforstående, vel vitende om at det miste tegn til følelsesmessig engasjement vil kunne føre til at piratene får det psykologiske overtaket i forhandlingene. Og midt oppi det hele sitter et mannskap og lurer på om ledelsen hjemme i Danmark egentlig bryr seg om dem ... mens piratene utnytter dette og sørger for ytterligere polarisering ... 

Handlingen i denne filmen krøp inn under huden på meg. Jeg husker nok litt for godt det danske gisseldramaet fra nyhetsbildet i 2011. Også lettelsen over at det gikk bra til slutt. Skjønt akkurat hvor "bra" det gikk, fikk vi vel aldri vite. I "Kapringen" aner vi dette på slutten av filmen, hvor det - uten at jeg håper at jeg røper for mye - går "bra" til slutt ... Men det er ikke de samme mennene som i sin tid forlot Danmark for å ta hyre på MV Rozen, som vender hjem til slutt. 

Vi kommer særlig tett inn på kokken om bord - Mikkel - som spilles glitrende av Pilou Asbæk, og CEO´en og lederen for rederiet - Peter C. Ludvigsen - spilt av Søren Malling. For ikke å glemme piratenes forhandler Omar - "the good guy" blant gislene, han som er meget opptatt av ikke å bli oppfattet som "dem", piratene ... Omar spilles av Abdihakin Asgar. Selv om jeg vet at Pilou Asbæk har en sentral rolle i den danske serien "Borgen", mens Søren Malling har en tilsvarende rolle i serien "Forbrytelsen" (jeg har - med skam å melde - ikke sett noen av seriene), følte jeg underveis at det var en styrke for filmen at kjendiseriet blant skuespillerne ikke er for påtrengende. Av den grunn opplevde jeg handlingen som mer autentisk. Den nervøse stemningen mellom gislene og deres fangevoktere er meget troverdig fremstilt, uten at jeg følte at man benyttet seg av billige triks for å gjøre filmen som sådan mer spennende. Alt i alt en kvalitetsfilm av kjent dansk merke, hvor alt "stemmer"!

Denne filmen anbefaler jeg varmt!

Filmen hadde for øvrig Norgespremiere på norske kinoer 22. mars 2013. DVD´en har nettopp hatt release - som "A hijacking", foreløpig uten norske undertekster. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Kapringen
Engelsk tittel: A Hijacking
Nasjonalitet: Danmark 
Språk: Dansk og engelsk
Genre: Drama/spenning
Skuespillere: Søren Malling (CEO Peter C. Ludvigsen), Pilou Asbæk (Mikkel Hartmann), Gary Skjoldmose Porter (Connor Julian), Abdihakin Asgar, Dar Salim (Lars Vestergaard), Roland Møller (Jan Sørensen), Linda Laursen (Anette Ludvigsen), Amalie Alstrup (Maria Hartmann), Amalie Vullf Andersen (Kamilla Hartmann), Keith Pearson (Kapteinen), Allan Arnby (Niels Giversen), Bettin Schjerlund (Jytte)
Spilletid: 103 min.