"Birdsong" (Regissør: Philip Martin)

Krig og kjærlighet

TV-serien "Birdsong" (i to episoder) er  basert på romanen med samme navn ("Fuglesang") av Sebastian Faulks. Romanen kom ut i 1993, og var på en måte en slags fortsettelse av romanen "The Girl at the Lion d´Or" (1998), slik jeg har forstått det. Siden utkom "Charlotte Gray" (1998), hvor handlingen er lagt til Frankrike under andre verdenskrig. Jeg har foreløpig ikke lest noen av disse bøkene, men de ligger i en av mine mange ulest-bunker. 

Stephen Wraysford ser tilbake på de to viktigste hendelsene i sitt liv. Den ene handler om hans livs store kjærlighet, den andre om hans tid som soldat i skyttergravene under første verdenskrig. I filmen fremstår dette som minner han ser tilbake på. Gradvis får vi vite hva som egentlig skjedde den gangen.

Stephen Wraysford er på forretningsreise i Frankrike, og året er 1910. I den forbindelse bor han hos en fransk familie, og han er der for å lære om forretningsdrift. Stephen føler seg sterkt tiltrukket av forretningsmannens kone Isabelle Azaire, som er gudsbenådet vakker og yndig. Da han i tillegg blir vitne til at hun utsettes for vold av ektemannen, våkner et beskyttelsesinstinkt hos ham. At også Isabelle tiltrekkes av ham blir klart da ektemannen reiser av gårde, og overlater både huset og forretningsdriften til Stephen. Lidenskapen som våkner i dem begge er så sterk at det er umulig å stanse det som skjer. 

Forsømte Isabelle klarer ikke å motstå kjekke Stephen ...

Da Isabelles ektemann skjønner hva som er i gjære mellom de to, velger Isabelle å forlate ham for å bli med Stephen. Dette blir innledningen til den lykkeligste tiden i begges liv. Stephen kan ikke by på den velstanden som Isabelle er vant til, men dette er åpenbart ikke viktig for henne. Hun blomstrer i deres nye liv, og det samme gjør Stephen. Derfor skjønner han ingenting da han en dag kommer hjem og finner at Isabelle har reist fra ham uten å etterlate seg noe spor. Årene går, og han finner ingen ro fordi han ikke får svar på dette spørsmålet. Hvorfor dro hun da de hadde det som mest fantastisk sammen?

Stephen er tilbake i Frankrike - denne gangen som soldat i skyttegravene ...

Seks år senere - midt under første verdenskrig - er Stephen tilbake i Frankrike, nå som befal i en av skyttegravene mellom Frankrike og Tyskland. Krigens meningsløshet er påtakelig, og dagene fordrives med å legge kabal mens tunellgraverne befinner seg under bakken, lyttende til tyskerne på den andre siden. Dette arbeidet er ikke ufarlig, og ikke sjelden dør soldater der nede. Stephen er preget av en fatalisme, som for en stor del gjelder de andre. Selv er han redd for å dø. Så holder det også på å koste ham livet da han en dag likevel blir beordret under bakken av en av sine overordnede. Alle tror at han er død. Som ved et under reddes han fra likhaugen og blir sendt til rekonvalesens. Da han kommer seg, får han tillatelse til å reise hjem. Så hører han at troppene skal forflytte seg til området hvor Isabelle og han en gang møttes. Han nekter å reise hjem, og kommer tilbake i aktiv tjeneste igjen. Alt for å komme tilbake og muligens få et svar ... Finner han Isabelle igjen, og hva skjer så? 

Tunellgraverne i aksjon.

"Birdsong" er en nydelig film med passelige doser både av lidenskapelig (og forbudt) kjærlighet og grusomme krigshandlinger. Med andre ord er dette en perfekt film å se sammen med sin kjære! Selv har jeg kommet til å bli veldig glad i skuespilleren Eddie Redmayne, fordi han i tillegg til å være en fabelaktig skuespiller også "tilfeldigvis" spiller i filmer som jeg pleier å like. Clémence Poécy har derimot vært totalt ukjent for meg frem til nå. Det er for øvrig heller ikke hun som bærer denne filmen, samtidig som hennes ynde står mye i fokus. 

Mange av scenene fra første verdenskrig er interessante, og de fikk meg til å tenke på Stefan Hertmans´ roman "Krig og terpentin". Ikke bare levde soldatene under konstant frykt for gassangrep, men dersom det i det hele tatt skulle skje noen fremskritt, måtte et visst antall soldater ofres som "kanonføde". 

Noe som kommer nydelig frem i filmen, er alle lengslene soldatene hadde i forhold til dem hjemme. Brevene fra koner og kjærester var det som holdt dem oppe. Alle levde de med håp om en dag å vende hjem i live. Dermed ble meningsløsheten til å holde ut.

Jeg anbefaler denne filmen varmt! Selv fikk jeg enda mer lyst til å lese Sebastian Faulks´"Fuglesang".

Innspilt: 2012
Originaltittel: Birdsong
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Eddie Redmayne (Stephen Wraysford), Matthew Goode (Captain Gray), Clémence Poésy (Isabelle Azaire), Richard Madden (Weir), Anthony Andrews (Colonel Barclay), Marie-Josée Croze (Jeanne Fourmentier), Joseph Mawle (Jack Firebrace), Thomas Turgoose (Tipper), George MacKay (Private Douglas) m.fl.
Spilletid: Episode 1 - 84 min., Episode 2 - 82 min.

"Barbara" (Regissør: Christian Petzold)

Øst-Tyskland 1980 ...

Det er ikke så lenge siden jeg så filmen "Phoenix" av den tyske regissøren Christian Petzold (f. 1960). Den filmen var så god at jeg bestemte meg for å se flere av Petzolds filmer - spesielt dem som skuespilleren Nina Hoss opptrer i (og det er i grunnen de fleste spillefilmene han har laget - i alle fall i årene 2007 - 2014). Jeg har derfor gått til anskaffelse av "Yella" (2007), "Jerichow" (2008) og "Barbara" (2012), og kommer til å ta dem for meg i tur og orden her på bloggen.

Petzold vant Sølvbjørnen under den 62. internasjonale filmfestivalen i Berlin i klassen beste regissør i 2012 for "Barbara". Filmen var dessuten Tysklands bidrag i kampen om Oscar for beste utenlandske film, men den kom aldri på kortlisten. 

Vi befinner oss i Øst-Tyskland og året er 1980. Barbara (spilt av Nina Hoss) er lege og jobbet tidligere på et prestisjefylt sykehus i Øst-Berlin. Der søkte hun om å få lov til å forlate Øst-Tyskland, og skjønte for sent hvilke konsekvenser dette ville få for henne. Ikke bare fikk hun avslag på søknaden sin, men hun ble også forflyttet til et landsens sykehus ved Østersjøen, der hun ikke akkurat møter de største karrieremessige utfordringene hun var vant til. Og som om ikke dette var nok, nærmest forfølges hun av Stasi, som ved jevne mellomrom dukker opp for å endevende leiligheten hennes etter tegn på om hun planlegger å flykte. Og det holder ikke bare med leiligheten, for i tillegg må hun kle av seg og får alle kroppsåpninger undersøkt ... 

Barbara

På sykehuset møter hun den kjekke legen André Reiser. Han blir etter hvert betatt av Barbara, og forsøker å komme inn på henne, bare for å bli avvist gang på gang. Det han ikke vet er at hun allerede har en elsker og kjæreste, Jörg fra Vest-Tyskland, som hun treffer hver gang han er i Øst-Tyskland. Han gir henne også penger til en mulig flukt. Dette forholdet holder Barbara oppe når Stasis nærgåenhet nesten holder på å knekke henne. 

Andrés respekt for Barbara vokser ... 

Men Barbara er ikke upåvirket av André. For han er usedvanlig kjekk og sympatisk. Men hvem er han egentlig? Kan hun stole på ham? Er han oppriktig, eller er han en spion? Under den kalde krigen og før murens fall kunne man aldri vite. Underveis deler de ansvaret for spesielle pasienter, og det er ikke til å unngå at den gjensidige respekten de får for hverandre og også beundringen dette fremkaller, gjør noe med dem begge ... 

Barbara og Stella

Nok en gang begeistres jeg over Christian Petzolds håndverk som regissør. Oppbyggingen av spenning, de ordløse scenene, de kontrollerte ansiktene til skuespillerne, lyssettingen - alt er med på å sette den rette stemningen i en tid der kjærlighet kunne være svært farlig. I særdeleshet dersom man forelsket seg i feil menneske ... Ting som vi i vår tid tar som en selvfølge, men som dypest sett kunne handle om liv eller død, der myndighetene ikke bare kontrollerte meningene og ønskene til menneskene som bodde der, men også grep inn og straffet folk ved å omplassere dem etter eget forgodtbefinnende. Ydmykelsene som Barbara utsettes for kan vi knapt forestille oss. Situasjoner som gjør at selv hjemmet må holdes konturløst for ikke å røpe hvem man innerst inne er ... Dette skildres på mesterlig vis av regissøren i denne svært severdige filmen! Jeg opplevde det også som en kvalitet i seg selv at Øst-Tyskland ikke ble fremstilt fargeløst og usjarmerende. Det var jo heller ikke politikken eller mangelen på vestlige varer Barbara ønsket å flykte fra. Hun ønsket kun å kunne leve sammen med sin elskede kjæreste i Vest-Tyskland. Fordi hun var lege, var det imidlertid umulig for henne å få tillatelse til å reise fra Øst-Tyskland.

Jeg kan ikke annet enn å anbefale den på det varmeste! 

Filmen har tidligere gått på norske kinoer. 

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Barbara
Nasjonalitet: Tyskland
Sjanger: Drama
Skuespillere: Nina Hoss (Barbara), Ronald Zehrfeld (Dr. André Reiser), Mark Waschke (Jörg), Rainer Bock (Stasi Officer Klaus Schütz) m.fl.
Spilletid: 105 min.

"Bon Appetit Mr. President" (Regissør: Christian Vincent)

Om kjærlighet til mat

"Bon Appétit Mr. President" er basert på den sanne historien om Danièle Delpeuch og den tiden hun var ansatt som president François Mitterrands private kjøkkensjef. I filmen har kjøkkensjefen fått navnet Hortense Laborie, mens president Mitterand kun kalles "Mr. President". 

I filmen fortelles historien om en president som er lei av alskens jålete gourmet-mat, og som i stedet ønsker seg noe genuint og ekte fra det gode, gammeldagse franske kjøkken - ala det han fikk servert hos sin bestemor i barndommen. Til alt hell får medarbeiderne hans nyss i Hortense Laborie, som de mener er den perfekte kjøkkensjef for presidentens private kjøkken. Selv er hun sterkt tvilende til om hun er god nok, men hun lar seg til slutt overtale. Dette skal vise seg å bli innledningen til hennes to kanskje mest spennende år som kjøkkensjef - som den første kvinnelige kjøkkensjefen noen sinne på Elyséepalasset - men også de mest frustrerende ... 

Hortense havner nokså umiddelbart midt i en maktkamp mellom presidentens private kjøkkenstab og storkjøkkenet som står for alle de store selskapene. I begynnelsen er hun noe frustrert over at hun ikke får tilbakemeldinger på om presidenten er tilfreds med hennes menyer, men etter hvert skjønner hun at han er mer enn fornøyd. Ja, så fornøyd er han at han oppsøker henne for å snakke om mat, om hva han liker, om hva han savner fra barndommen ... At presidenten tilbringer tid med kjøkkensjefen er alldeles uhørt i et samfunn preget av sterke klasseskiller, og det går ikke lang tid før sjalusien og misunnelsen når uante høyder. Hortense motarbeides fra alle kanter, og da til og med noen beskjedne togbillettutlegg brukt for å få tak i de ypperste råvarer blir møtt med motbør, er det rett før hun gir opp. Hun er og blir en perfeksjonist, og ønsker å levere kun det beste til presidenten. 

Hortense er sta og har en ståpåvilje av en annen verden, men det er sterke krefter i sving for å motarbeide henne ... Hvor lenge orker hun å stå i mot presset fra storkjøkkenet som brenner etter å ta over matlagingen for presidenten?

Selv om "Bon Appétit Mr. President" langt på vei er en feel good-film, rommer den også et dypere alvor. For maktkampen som oppstår mellom presidentens private kjøkken og storkjøkkenet blir en kraftig påminnelse om viktigheten av å være bevisst hvem man egentlig er der for - for sin egen del eller for presidenten og hans ve og vel? Dette blir fullstendig glemt i kampens hete. 

For øvrig var det fornøyelig å være vitne til hvordan staben på presidentens private kjøkken samarbeidet for å komponere de deiligste retter, og hvilket teamarbeid det faktisk er å servere alle rettene i rett tid, slik at samtlige gjester får dem på bordet mens maten fremdeles er rykende varm. Catherine Frot i rollen som Hortense Laborie sjarmerte meg fullstendig i senk, og det samme gjorde Jean d'Ormesson i rollen som presidenten. 

Jeg anbefaler denne filmen varmt til alle som elsker å se filmer som handler om kjærligheten til mat!

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Haute Cuisine
Nasjonalitet: Frankrike 
Genre: Drama / komedie 
Skuespillere: Catherine Frot (Hortense Laborie), Arthur Dupont (Nicolas Bauvois), Jean d'Ormesson (presidenten), Hippolyte Girardot (Davis Azoulay) m.fl.
Spilletid: 90 min. 

"Restless - once a spy, always a spy" (Regissør: Edward Hall)

En gang spion, alltid spion ... 

Denne BBC-produserte mini-TV-serien har nylig hatt release på DVD. Serien er basert på William Boyds roman med samme navn. 

Innledningsvis i filmen befinner vi oss i England på 1970-tallet, og Ruth Gilmartin ankommer gården der moren Sally bor. Denne gangen treffer hun en mor som er helt på randen av hysteri, fordi hun er overbevist om at noen holder øye med henne fra skogholtet i nærheten. Ruth lurer på om det er i ferd med å rable for moren, inntil hun får overrakt noen dokumenter moren har tatt vare på i alle år, og som viser at hun er en helt annen enn den hun har gitt seg ut for å være gjennom et langt liv. Sally er nemlig opprinnelig russisk, og hennes egentlige navn er Eva Delectorskaya. Dette har hun skjult for ektemannen, datteren og alle andre ...

I sin ungdom - nærmere bestemt i de første årene av andre verdenskrig - var Eva spion for den britiske sikkerhetstjenesten. Gjennom tilbakeblikk i historien får vi innblikk i hvordan hun ble vervet som spion, og hvilke oppdrag hun fikk i den forbindelse. Blant annet følger vi henne til Belgia, USA m.m. - inntil hun skjønte at hun skulle ofres for den gode saken og flyktet over grensen til Canada rett før USA ble med i krigen. 

Hvem er hun egentlig, Sally Gilmartin ... ?

Det er en spennende historie som fortelles, og den inneholder det meste; kjærlighet og svik, utroskap, bedrag og intriger. Ingen kunne stole på noen, og muldvarper lurte overalt. Paranoiaen var så utbredt at man risikerte å drepe folk som faktisk sto på samme side som en selv, uten at man var klar over det ... 

Det tar tid før Ruth skjønner at moren er i livsfare, men når hun først gjør dét, er det duket for ytterligere spenning. For hvor ble det egentlig av morens elsker fra krigens dager - Lucas Romer - og hvis side sto han egentlig på da det kom til stykket?

Hayley Atwell i rollen som Eva den yngre

BBC-produserte TV-serier er i klasse for seg, og "Restless" er å så måte intet unntak. I første rekke gjelder dette gjenskapelse av et autentiske andre verdenskrig-miljø, og i andre rekke solide skuespillerprestasjoner - for ikke å glemme en spennende og engasjerende historie. 

Jeg har vel egentlig ikke hatt gleden av å se Hayley Atwell i så mange roller enda, men det kan nok ha mer med typen filmer hun spiller i å gjøre enn noe annet. Hennes filmografi på Wikipedia viser at hun hadde en rolle i "Duchess" og i "The Pillars of the Earth", og at hun dessuten er mer engasjert i TV-produksjon enn tradisjonell filmproduksjon. Hun er imidlertid så ung (født i 1982) og vakker at vi garantert kommer til å få se mer av henne i tiden fremover. I "Restless" spiller hun Eva/Sally den yngre. I rollen som den aldrende Eva/Sally møter vi overraskende nok Charlotte Rampling. Jeg sier "overraskende" fordi DVD-coveret ikke med et ord røper at hun er medvirkende på skuespillersiden i dette dramaet. Rampling er en solid skuespiller, selv om jeg nok synes at hun på sine eldre dager har fått vel mange like roller - som noe forbitrende og tilhardnede eldre kvinner, som absolutt ikke har vært noe persilleblad i sine yngre dager, men hvor det begynner å røyne på og det skal tas oppgjør med fortiden. 


Det er alltid spennende når Rufus Sewell er medvirkende. I "Restless" spiller han den hardkokte, men dog meget kjekke spionen Lucas Romer den yngre. Han som tar for seg av kvinnene han har rundt seg - og som får dem til å falle som fluer bare han smiler sitt underfundige smil, selv om han ikke har noen alvorlige intensjoner med dem. Det skjønner imidlertid kvinnene altfor sent, og Eva Delectorskaya er i så måte intet unntak. Akkurat hvor sveket hun blir, skal komme til å prege henne gjennom et helt liv ...  

I denne filmen er rammefortellingen - den som foregår på 1970-tallet - nesten vel så spennende som "historien i historien" - den som foregår under andre verdenskrig. Det viser seg at når du en gang har vært spion, så er du alltid spion ... for å bruke klisjén som er filmens undertittel. Alt dette mens jeg alltid blir sittende og lure på hvor mange gamle veteranbiler filmprodusentene egentlig har på lager rundt forbi når de skal lage slike filmer og gjenskape en helt annen tid i historien ... 

Hvem kan Eva egentlig stole på? Noen i det hele tatt?

Jeg anbefaler denne lille mini-TV-serien på det varmeste! Og det gjør heller ingenting at helten og heltinnen er gudommelig vakre ... synes nå jeg ...

Innspilt: 2012
Originaltittel: Restless - once a spy, always a spy
Nasjonalitet: England
Genre: Drama 
Skuespillere: Hayley Atwell (Eva Delectorskaya den yngre), Kevin Guthrie (Alfie Blytheswood), Rufus Sewell (Lucas Romer), Michelle Dockery (Ruth Gilmartin), Charlotte Rampling (Eva Delectorskaya den eldre / Sally Gilmartin) m.fl.
Spilletid: 2 t 57 min.

"Kapringen" (Regissør: Tobias Lindholm)

Gisseldrama i somalisk farvann

Piratvirksomhet og kapring av båter og skip utenfor kysten av Somalia har vært et stort problem helt siden utbruddet av borgerkrigen i Somalia på begynnelsen av 1990-tallet. (Kilde: Wikipedia) Ekstraordinært vanskelig var det lenge fordi det var forbudt med bevæpnede vakter ombord på handelsskip o.l. Etter hvert ble piratvirksomheten så lammende for skipsfarten at det var svært påkrevet å sikre dette området. Fra 2008 har området derfor vært beskyttet av Task Force 150, som stiller krigsskip til rådighet for å bekjempe terrorisme i internasjonale farvann. Dette har likevel ikke forhindret at enkelte kapringer fremdeles kan skje, som da en dansk familie ble tatt som gisler i februar 2011, og ble løslatt etter et drøyt halvår mot en løsepengesum på 16 millioner danske kroner. 

"Kapringen" - eller "A Hijacking" som er den engelske tittelen - er en dansk film inspirert av flere kapringer som har funnet sted nettopp utenfor Somalias kyst. Her fortelles historien om Frakteskipet MV Rozen som blir kapret av somaliske pirater mens det befinner seg ute i internasjonalt farvann - langt fra der hvor mannskapet vet at det er risiko for å kapret. Overraskelsen er derfor stor da de blir bordet av pirater.Piratene ønsker flere millioner dollar i løsepenger for å utlevere skipet og gislene. 

Perspektivet i filmen skifter mellom det som skjer ombord på MV Rozen og det som skjer hjemme i Danmark, der ledelsen i rederiet er samlet. CEO´en i rederiet har kontaktet en britisk ekspert på gisseldramaer og han får mange gode råd om hvordan det er hensiktsmessig å gå frem overfor gislene. Det er nemlig ikke bare å gi etter for det første kravet som kommer, fordi dette erfaringsmessig vil føre til at piratene høyner kravet. Dermed risikerer man å starte en spiral der utpresserne bare vil ha mer og mer ..

Vi kommer tett innpå det psykologiske dramaet som utspiller seg - ikke bare mellom piratene og CEO´en, men også ombord på skipet. Gislene og deres fangevoktere går gjennom alle de velkjente stadiene i gisseldramaer som går over lengre tid; bad guy versus good guy blant fangevokterne, snev av det såkalte Stockhom-syndromet (der gislene og deres fangevoktere fester sammen), dødsangst blant gislene, lengselen etter å få det hele overstått og til slutt apati. Hjemme sitter familiene og venter, konene til mennene ombord gråter i fortvilelse, raser mot rederiet som ikke straks og uten videre etterkommer piratenes krav osv. Og på styrerommet sitter ledelsen og den britiske eksperten og drøfter neste skritt. Briten ønsker at CEO´en skal overlate forhandlingene til en utenforstående, vel vitende om at det miste tegn til følelsesmessig engasjement vil kunne føre til at piratene får det psykologiske overtaket i forhandlingene. Og midt oppi det hele sitter et mannskap og lurer på om ledelsen hjemme i Danmark egentlig bryr seg om dem ... mens piratene utnytter dette og sørger for ytterligere polarisering ... 

Handlingen i denne filmen krøp inn under huden på meg. Jeg husker nok litt for godt det danske gisseldramaet fra nyhetsbildet i 2011. Også lettelsen over at det gikk bra til slutt. Skjønt akkurat hvor "bra" det gikk, fikk vi vel aldri vite. I "Kapringen" aner vi dette på slutten av filmen, hvor det - uten at jeg håper at jeg røper for mye - går "bra" til slutt ... Men det er ikke de samme mennene som i sin tid forlot Danmark for å ta hyre på MV Rozen, som vender hjem til slutt. 

Vi kommer særlig tett inn på kokken om bord - Mikkel - som spilles glitrende av Pilou Asbæk, og CEO´en og lederen for rederiet - Peter C. Ludvigsen - spilt av Søren Malling. For ikke å glemme piratenes forhandler Omar - "the good guy" blant gislene, han som er meget opptatt av ikke å bli oppfattet som "dem", piratene ... Omar spilles av Abdihakin Asgar. Selv om jeg vet at Pilou Asbæk har en sentral rolle i den danske serien "Borgen", mens Søren Malling har en tilsvarende rolle i serien "Forbrytelsen" (jeg har - med skam å melde - ikke sett noen av seriene), følte jeg underveis at det var en styrke for filmen at kjendiseriet blant skuespillerne ikke er for påtrengende. Av den grunn opplevde jeg handlingen som mer autentisk. Den nervøse stemningen mellom gislene og deres fangevoktere er meget troverdig fremstilt, uten at jeg følte at man benyttet seg av billige triks for å gjøre filmen som sådan mer spennende. Alt i alt en kvalitetsfilm av kjent dansk merke, hvor alt "stemmer"!

Denne filmen anbefaler jeg varmt!

Filmen hadde for øvrig Norgespremiere på norske kinoer 22. mars 2013. DVD´en har nettopp hatt release - som "A hijacking", foreløpig uten norske undertekster. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Kapringen
Engelsk tittel: A Hijacking
Nasjonalitet: Danmark 
Språk: Dansk og engelsk
Genre: Drama/spenning
Skuespillere: Søren Malling (CEO Peter C. Ludvigsen), Pilou Asbæk (Mikkel Hartmann), Gary Skjoldmose Porter (Connor Julian), Abdihakin Asgar, Dar Salim (Lars Vestergaard), Roland Møller (Jan Sørensen), Linda Laursen (Anette Ludvigsen), Amalie Alstrup (Maria Hartmann), Amalie Vullf Andersen (Kamilla Hartmann), Keith Pearson (Kapteinen), Allan Arnby (Niels Giversen), Bettin Schjerlund (Jytte)
Spilletid: 103 min.

"Searching for Sugar Man" (Regissør: Malik Bendjelloul)

Fascinerende om livets tilfeldigheter

Mange har fortalt meg at dette er en film jeg bare måtte se - faktisk uavhengig av at den også vant en Oscar som beste dokumentar for filmåret 2012 (i forbindelse med Oscar-utdelingen i 2013). Jeg kjøpte den derfor umiddelbart etter at den dukket opp på Platekompaniet forrige vinter/tidlig vår, men det har likevel tatt lang tid før den omsider ble sett. Ikke før jeg sist fredag skar gjennom i heimen og bestemte oss for at "nuh! skulle den ses!" Jeg må for øvrig legge til at jeg for lengst har gjort meg kjent med musikken - den ene LP-plata hovedpersonen i filmen, Rodriguez (f. 1942), noen gang rakk å gi ut. Sånn er det i Spotify´s tidsalder - det meste er bare et tastetrykk unna. Lavterskeltilbud for folk i min aldersgruppe, som for lengst har gitt opp å følge med på alt det nye som kommer og som faktisk er analfabet hva gjelder ny og kul musikk ... Og som kanskje nettopp av den grunn klamrer seg til gamle minner om det som en gang var - den gangen jeg kunne "alt" (i det minste trodde jeg det selv) om det som rørte seg i musikkbransjen ... 

Utgangspunktet for filmen er altså Rodriguez´ LP som utkom på begynnelsen av 1970-tallet. På tross av et fantastisk låtmateriale, ble utgivelsen forbigått i stillhet. Om det var det faktum at Rodrigues var av spansk avstamning eller at man ikke markedsførte den godt nok, er ikke godt å si. I alle fall - for Rodriguze fortsatte livet som før, og han la hele musikerdrømmen på hylla. Han påtok seg jobber i byggebransjen, gjerne harde oppryddingsjobber, og forble relativt fattig. 

Uten av Rodriguez ante det, dukket musikken hans opp i Sør-Afrika. Der ble han umåtelig populær, og myten om at han skulle ha tatt sitt eget liv mens han opptrådte på scenen, oppsto. Nye innspillinger førte til innbetalinger til hans opprinnelige plateselskap, men ingen visste at mannen fremdeles levde i beste velgående i Detroit. Dvs. tilfeldigheter førte til at det ble kjent at han slett ikke var død, og dermed startet jakten på ham. Det er denne jakten denne filmen handler om. Sangtekstene ble tolket og man lette over alt - inntil han til slutt ble funnet. Mannen bak albumet med et lite knippe sanger, som senere er betegnet som et av de mest fullkomne musikk-album som noen gang er utgitt! 

Mens musikken var som mest populær i Sør-Afrika, fikk den faktisk også stor betydning i forbindelse med motstanden og nedkjempelsen av Apartheid-regimet i landet ... 



Mannen som ble funnet på slutten av 1990-tallet var en ydmyk mann, som ikke var vant til å ha mye penger mellom hendene, og som egentlig ikke var så opptatt av dette heller. Han fikk et slags comeback som musiker, og reiste rundt og holdt konserter i mange land i tiden etter at han ble gjenoppdaget. 

I tillegg til at musikken han i sin tid skapte er fantastisk flott, gjorde Rodriguez som person et sterkt inntrykk på meg. Og det er nok nettopp dette som har gjort at dokumentaren har fått så mye oppmerksomhet også, og endte opp med å stikke av med Oscar-statuetten for beste dokumentar 2012. 

Filmen gir ikke svar på hvor det ble av alle pengene som burde ha blitt Rodriguez til del. Antakelig ble de borte på veien i all piratkopieringen ... Han fikk liten glede av sin egen suksess - kanskje bortsett fra at drømmen om å slå gjennom som musiker ble vekket igjen ... 

"Searching for Sugar Man" er virkelig en film det er vel verdt å få med seg! Jeg ble veldig sjarmert både av musikken, historien og mannen! På et dypere plan handler filmen om knuste drømmer og livets tilfeldigheter.

Og så snart jeg er i nærheten av Platekompaniet, skal jeg kjøpe CD´en slik at jeg bidrar til at Rodriguez får sin rettmessige del av musikken sin og dens potensiale hva gjelder inntekter å leve av!

Her blir det et sterkt terningkast fem!

Innspilt: 2012
Originaltittel: Searching for Sugar Man
Genre: Dokumentar
Land: Sverige, Storbritannia
Medvirkende: Bl.a. Sixto Rodriguez
Spilletid: 86 min.

"Horses of God" (Regissør: Nabil Ayouch)

Om fire selvmords-bomberes oppvekst i slummen utenfor Casablanca

I forbindelse med Arabiske filmdager på Cinemateket i Oslo denne helga vises blant annet "Horses of God" (med originaltittelen "Les chevaux de Dieu"). Regissøren Nabil Ayouch (f. 1969) har vokst opp i Frankrike, men er sønn av en marokansk far og en tunisisk mor. Han har regissert en rekke filmer (se oversikt på Wikipedia), og "Horses of God" er hans siste. Filmen hadde premiere på Cannes Film Festival i 2012.

"Horses of God", hvis handling finner sted i Casablanca, er basert på virkelige hendelser. Den 16. mai 2003 ble 45 personer, inklusive 12 selvmordsbombere, drept i flere parallelle bombeangrep i byen. Mer enn 100 mennesker ble i tillegg skadet. En spansk restaurant, et hotell, en jødisk gravplass, et jødisk kommunikasjonssenter og en jødisk-eid italiensk restaurant var åstedene for ugjerningene. Etterforskningen viste at selvmordsbomberne i all hovedsak kom fra slummen utenfor Casablanca. Hvordan kunne dette egentlig skje? 

Slosskamp - med Hamid i aksjon

I filmen følger vi fire gutter fra 1993 til 2003, alle hjemmehørende i slummen utenfor Casablanca. Yacine og Hamid er brødre, mens Nabil og Fouad er kamerater av dem. Livene deres er preget av slossing og vold, og fotballkamper som ender i basketak hvor de må flykte for livet, går som en rød tråd gjennom hele deres oppvekst. Det handler om å være tøffest, mest usårbar, mest fryktet ... Den tøffeste av dem alle er Hamid, utstyrt som han er med en kjetting han alltid har kveilet rundt høyre håndledd, og som han veiver med når det oppstår truende situasjoner. Vi blir vitne til temmelig brutale scener, der den sterkeste ikke går av veien for å voldta den svakeste, selv om de forsåvidt tilhører den samme gjengen. Penger skaffer de seg ved å rote rundt på søppeldynga i håp om å komme over noe som kan omsettes. Felles for alle er at de vokser opp i dysfunksjonelle hjem uten voksenpersoner det går an å lene seg på og finne trygghet hos. 

Guttene er blitt eldre

Så blir guttene eldre. Fremdeles er det lite som skal til for å utløse voldeligheter guttene i mellom - særlig i fighter mellom slumguttene og "de andre" som kommer utenfra. Alle henger rundt slummens eneste bar, et sted hvor det serveres alkohol og hvor de kan spille biljard. Jobber er det heller lite av, og Yacine som frister en tilværelse som appelsinselger, preges av motløshet. Moren hans synes at alt Hamid kommer hjem med til henne er fantastisk, mens det han kommer med ikke synes å være verdt stort, uansett hva det er. Hun ser ikke at Hamid driver med lyssky aktiviteter, mens Yacine forsøker å leve et så ærlig liv som mulig. Men Hamids aktiviteter fører mer penger til hjemmet enn Yacines usle appelsinsalg ... Jenta Yacine er forelsket i kan han dessuten bare glemme, for hva i all verden skulle han ha å tilby henne? 

En natt blir familien vekket av et spetakkel. Politiet tar seg inn i hjemmet deres (som egentlig bare er et skur), og Hamid blir arrestert. Moren er helt fra seg og skriker at sønnen hennes ikke har gjort noe galt og forsøker å hindre dem i å ta ham med, men til ingen nytte ... Deretter soner Hamid en straff på to år. Moren synker inn i apatien, og alt som betyr noe er noen TV-såper, som hun ser på hver eneste dag. I mellomtiden forsvinner mannen hennes inn i demensens verden, mens den siste hjemmeboende sønnen, som ikke er helt som andre, konstant sitter med høreklokker på og angivelig hører på nyhetssendinger fra Frankrike og Italia.  

Mens Hamid sitter i fengsel, skjer 11. september 2001. Men vantro øyne ser folkene i slummen hvordan flyene kræsjer inn i tvillingtårnene på Manhattan, samtidig som de jubler over at de vantro får som fortjent. 

Klar til å bli rekruttert som selvmordsbombere

En dag kommer Hamid ut av fengsel. Det er en helt annen mann enn han som ble arrestert to år tidligere. Han har blitt en troende og praktiserende muslim, og ankommer slummen med et fredfullt ansikt. I begynnelsen er Yacine oppbrakt over den forandring som har funnet sted ved broren, inntil han og Fouad ved et uhell kommer til å drepe sin arbeidsgiver etter at han i fylla forsøker å antaste Fouad. Dermed trenger de hjelp fra Hamid og hans trosfeller, og før de vet ordet av det er de på en måte fanget i en bevegelse som siden skal vise seg å være en militant islamistisk terrorgruppe. 

Både Yacine, Nabil og Fouad blir viet massivt med oppmerksomhet fra lederen av gruppen. De slutter å drikke, og begynner å be. Så går tiden, og de integreres i gruppen. Den dagen lederen forteller at de er spesielt utvalgte til å bli martyrer, er dette en så selvsagt ting at ingen av dem protesterer. Dette handler nemlig om å vise at man er en skikkelig mann, selv om gruppepresset er til å ta og føle på. Etter hvert begynner overraskende nok Hamid - den mest troende av dem alle - plutselig å tvile. Er det virkelig riktig å ofre sitt eget liv for saken? Og han begynner å tenke på moren som snart skal miste sine to sønner. Vil hun tåle det? Etter hvert som tiden for aksjonene nærmer seg, isoleres medlemmene mer og mer fra omverdenen, og et hvert tilløp til tvil blir omgående viet mye oppmerksomhet fra ledernes side. Guttene er klare ... eller er de egentlig det?

"Horses of God" er en interessant film med en meget sammensatt tematikk. I akkurat denne filmen er det fattigdom og nød og store sosiale forskjeller som skaper grobunn for det som senere skjer. Ingen av guttene har vært utenfor slummen før aksjonene finner sted, og dermed er de enkle å manipulere for lederne av den radikaliserte islamistiske sekten. Dessuten har vel ikke akkurat stolthet og verdighet preget livene deres i altfor stor grad, og endelig har de tilhørighet i en gruppe og får anledning til å være med på noe som er større enn dem selv. Bare det å tilhøre en religiøs gruppe er sånn sett likelydende med å fortjene mer respekt fra omverdenen. Og utsiktene til å komme til paradis med alle dets herligheter er atskillig mer forlokkende enn det mistrøstige livet de lever i slummen ... 

Underveis savnet jeg kanskje mer følelsen av at disse guttene faktisk trodde på det de ble med på og hadde en større bevissthet i forhold til de valgene de foretok. Men kanskje er nettopp dette - uvitenhet og manglende kunnskaper - noe av grunnen til at det er relativt enkelt å rekruttere akkurat dem? Filmen gir selvfølgelig ikke alle svar i så måte, men er først og fremst tankevekkende og egnet til å skape debatt. Det sterkeste ved hele filmen var hvordan den viser frem tvilen til de involverte. Dessuten at ingen av dem fremstår som onde på noe som helst vis - bare uvitende og naive. Som seere skjønner vi at de er like mye ofre for omstendighetene som dem de er satt til å drepe ... 

Ut fra en helhetsvurdering av filmen har jeg kommet til at det må bli terningkast fem denne gangen. Jeg har lagt vekt på at miljøskildringene er svært autentiske og at tematikken er meget interessant. Scenografien var dessuten nydelig og virkningsfull. Noe av det som trekker ned og som gjør at filmen ikke får toppkarakter, er at enkelte av skuespillerprestasjonene ikke var glitrende. Dette skyldes antakelig at en hel del av rollene ikke var besatt av profesjonelle skuespillere, noe som på den annen side bidro til opplevelsen av ekthet. Et av høydepunktene i filmen var for øvrig et bryllup - bare det alene gjorde filmen verdt å se! 

Etter at filmen var vist, ble det paneldebatt. Dette skal jeg skrive om i et eget innlegg. 

Innspilt: 2012 
Originaltittel: Les chevaux de Dieu
Nasjonalitet: Belgia, Frankrike, Marokko
Språk: Arabisk
Genre: Drama 
Skuespillere: Abdelhakim Rachi (Yacine), Abdelilah Rachid (Hamid), Hamza Souidek (Nabil), Ahmed El Idrissi Amrani (Fouad) m.fl. 
Spilletid: 117 min.

"The Hunt" (Regissør: Thomas Vinterberg)

Opprørende film om en pedofilmistenkt manns rettsløshet

Den danske regissøren Thomas Vinterberg (f. 1969) har en rekke storfilmer bak seg. Aller mest kjent er nok den prisbelønte dogmefilmen "Festen", men "Submarino" følger ikke veldig langt etter. Felles for mange av Vinterbergs filmer er at de er følelsesmessig svært, svært opprørende. I så måte representerer ikke "The Hunt" eller "Jakten", som den heter på originalspråket, noe unntak. Jeg må nok lete lenge i hukommelsen for å komme på en film som har opprørt meg så til de grader som nettopp denne! 

Lucas har nettopp kommet seg gjennom en opprivende skilsmisse, som nesten har tatt knekken på ham. Ekskona nekter ham å se sønnen oftere enn annen hver helg, på tross av at sønnen faktisk ønsker å bo hos sin far. Dette blir imidlertid bortforklart med at sønnens ønske kun skyldes at han synes synd på faren. Nå er han i ferd med å bygge opp et nytt liv, og et gryende forhold til en ny kvinne er under oppseiling. Han jobber i en barnehage, hvor barna elsker ham og han dem. 

Så slår lynet ned fra klar himmel. Klara, ei av jentene i barnehagen og datteren til Lucas´ beste venn, forteller at hun har sett tissen til Lucas og at den pekte mot henne. Som seer vet vi at dette bare er noe hun finner på i et øyeblikk av skuffelse over Lucas, som har avvist en gave fra henne. Men fordi barnehagebestyreren tar umiddelbar æffære og kaller inn en psykolog, begynner snøballen å rulle ... Da Klara nekter å gjenta det hun har sagt til bestyreren under psykologens besøk, blir det overmåte viktig for bestyreren at hun ikke skal sitte igjen med en følelse av å ha dummet seg ut. Ordene blir lagt i munnen på Klara, ledende spørsmål blir stilt og vi aner et barn som til slutt gir de voksne det de vil ha for å komme løs fra en ubehagelig situasjon, slik at hun kan gå ut til de andre barna for å leke. 

Siden forsøker Klara å fortelle at det hun sa ikke var sant og at det hele var en dumhet fra hennes side, men dette er det ingen som vil høre på. Alle rundt henne synes å mene at barn ikke lyver, og at når hun ikke lenger kan huske at noe har skjedd, så må hun ha fortrengt det. Og så skjer det uunngåelige: flere av barna begynner å fortelle den samme historien. Parallellene til Bjugn-saken kunne ikke ha vært klarere. 

I den lille landsbyen oppstår det lynsjestemning, og politiet blir koblet inn. Det som imidlertid redder Lucas fra ytterligere rettslig forfølgelse er at barna har fortalt at overgrepene skal ha skjedd i kjelleren hjemme hos ham. Bare at han ikke har noen kjeller i huset sitt ... 

Men selv om det ikke lenger er noen politisak, tar landsbyboerne saken i egne hender, og til slutt er det farlig å være Lucas ... Vil han noen gang bli renvasket og kan han noen sinne være trygg, uansett sakens utfall?

Denne filmen beskriver meget godt hvor lite som skal til fra et lite frø av en mistanke er sådd og til det hele ender opp som en etablert sannhet. Og om mekanismene og sannhetsgehalten i barns fortellinger der de voksne stiller ledende spørsmål, ikke er vár for andre sider ved saken som kan nyansere bildet og bare kjører på for å få bekreftelser på det de egentlig har bestemt seg for på forhånd. Historien er så opprørende, så hjerteskjærende og så intenst urettferdig at det var vondt å se. Akkurat denne filmen handler om en uskyldig som blir mistenkeliggjort, men slikt kan man selvsagt aldri vite når lignende saker dukker opp. Og spørsmålet blir hvem man skal tro på: overgriperen eller barnet? Heldigvis er det trukket mye lærdom ut av saker som f.eks. Bjugn-saken, og det er å håpe på at avhørsmetodene ivaretar både mulige ofre og overgripere på en bedre måte i dag enn tidligere. Som den nedrigste og usleste form for kriminell handling er en pedofilmistenkt nemlig fritt villt. Det er ille nok når mistanken faktisk er sann ... 

Mats Mikkelsen gjør som vanlig en usedvanlig god rolletolkning av den pedofilmistenkte Lucas, og han får frem fortvilelsen hos en mann som er helt opprådd for midler til å bevise sin uskyld. Når fortvilelsen "renner over", blir dette atter en bekreftelse på at mannen ikke er helt god, ja nærmest psykopatisk ... Denne filmen kommer til å bli sittende i kroppen i lang, lang tid.

Ut fra en helhetsvurdering av filmen har jeg kommet til at det må bli terningskast seks denne gangen. Skuespillerprestasjonene, miljøskildringene, historien - alt bidro til dette. Så får det heller være at det en og annen gang tippet litt over ... Som f.eks. i scenen inne i butikken, hvor betjeningen gikk løs på Lucas, nektet ham å handle der, sparket ham mens han lå nede og kastet ham ut ... 

Innspilt: 2012
Originaltittel: Jakten
Nasjonalitet: Danmark
Genre: Drama
Skuespillere: Mads Mikkelsen (Lucas), Susse Wold (Grethe), Thomas Bo Larsen (Theo), Lars Ranthe (Bruun), Anne Louise Hassing (Agnes), Bjarne Henriksen (Ole), Annika Wedderkopp (Klara), Lasse Fogelstrøm (Marcus), Alexandra Rapaport (Nadja), Ole Dupont (godseier/advokat)
Spilletid: 110 min.

Klara forteller barnehagebestyrer Grethe de sjokkerende tingene om Lucas 

Mamma Agnes trøster lille Klara

Lucas og sønnen Marcus, som aldri mister troen på faren sin

Lucas - forslått etter angrep fra byens borgere

"Operasjon Argo" (Regissør: Ben Affleck)

"The best bad plan we have ..."

"Operasjon Argo" ble nominert til hele syv Oscars i forbindelse med årets prisutdeling, og vant tre av disse. Den kanskje gjeveste av dem alle: som beste film. Dessuten mottok Alan Arkin prisen for beste birolle, mens Chris Terrio mottok prisen for beste manus ("best adapted screenplay"). I tillegg er filmen så neddynget av nominasjoner og priser at man skjønner at det er tale om en ekstraordinær film. 

"Argo" er basert på virkelige hendelser fra et gisseldrama i Iran under den iranske revolusjonen i 1979. 

Bakteppet var dette: sjahen av Iran flyktet fra landet i januar 1979. I begynnelsen ansett som en slags "ferie", men han skulle aldri vende tilbake til sitt hjemland. Etter dette ankom Ayatollah Khomeini, som hadde levd i eksil i en årrekke. Noen år med uroligheter fulgte, inntil et strikt regime opprettet ro og orden i landet - i alle fall på overflaten. 

Etter sjahens flukt ble det klart at han led av en uhelbredelig form for kreft, og i oktober 1979 ble han sluppet inn i USA for å motta medisinsk behandling. Dette utløste en storm av protester i Iran, som fra før av var rasende på USA.  Den avgåtte sjahen hadde nemlig veltet seg i vestlig luksus og dekadanse, mot at USA fikk fritt leide til landets oljeressurser. 

I åpningsscenen i "Argo" blir vi vitne til en rasende folkemengde som stormer den amerikanske ambassaden i Teheran. Inne i ambassaden forsøker  diplomatene å tilintetgjøre sentrale dokumenter som de frykter senere skal bli brukt mot dem. Imens klarer seks av amerikanerne ved ambassaden å flykte, og havner etter hvert i den canadiske ambassaden som gjester. 66 av de andre ambassadeansatte ble tatt til gisler, og satt i fangenskap i 444 dager, inntil sjahen døde og iranske myndigheter ble noe mer villig til å forhandle om løslatelse av dem. Det er imidlertid ikke disse gislene denne filmen handler om, men de seks som klarte å flykte, og som ble sittende fast i den canadiske ambassaden uten å komme verken frem eller tilbake. Til alt hell visste ikke iranerne om dem, men tiden jobbet mot dem. I den tidligere amerikanske ambassaden jobbet nemlig iransk etterretning frenetisk med å pusle sammen dokumenter som var blitt strimlet i makuleringsmaskinene av amerikanerne rett før stormingen av ambassaden ... Det var bare et tidsspørsmål før de ville skjønne at det manglet seks mennesker ... 

I USA arbeidet amerikanske myndigheter med å legge strategier for hvordan man skulle få løslatt gislene, herunder de seks som satt internert i den canadiske ambassaden. Og det var her Tony Mendez (spilt av regissøren selv - Ben Affleck) kom inn i bildet. Han utarbeidet nemlig en plan om at han med flere skulle utstyres med canadiske pass og late som om de skulle spille inn en film - "Argo" - og deretter sørge for å inkorperere flyktningene ved den canadiske ambassaden i film-crewet. Ved hjelp av falske canadiske pass skulle de så fraktes ut av landet via Sveits. 

Hagia Sofia, Istanbul 2012 (Foto: RMC)

På vei fra USA mellomlandet Tony Mendez i Istanbul, hvor han møtte sine samarbeidspartnere. Vandrende rundt i Hagia Sofia og andre sentrale steder, ble de siste brikkene i planen diskutert. 

Mange av filmscenene som følger i det som angivelig skulle være Teheran, er helt opplagt filmet i Istanbul. Store basar og krydderbasaren er sånn sett nokså lett gjenkjennelig av undertegnede, siden det er bare et år siden jeg besøkte denne byen. 

Store Bazar, Istanbul 2012 (Foto: RMC)

Selv om jeg visste hva utfallet i filmen ville bli, holdt jeg pusten nesten helt til siste slutt. Filmen er på mange måter helt mesterlig. Det er imidlertid én ting jeg alltid reagerer på når amerikanerne skal lage filmer som dette, og det gjorde jeg også denne gangen. Fienden - i dette tilfellet Iran og det iranske folket som vises frem - fremstilles så endimensjonalt at det tidvis er kvalmende. Jeg skjønner jo at de som stormet ambassaden var langt fra vennligsinnede, og jeg skjønner også at menneskene som amerikanerne møtte på slutten av sitt opphold i Iran var meget mistenksomme. Men bildet som tegnes av iranerne nærmest som et ondt folk ... det reagerte jeg på. Det er så og si ingen nyanser i dette bildet - kanskje bortsett fra to iranske kvinner som jobbet ved den canadiske ambassaden. Dette trekker ned mitt helhetsinntrykk av filmen, som ellers er både viktig og ikke minst flott filmet, bare for å ha sagt dét. 

Noe av det jeg dessuten fant underholdende var den gjennomførte 1970-tallskoloritten i ett og alt - i klesdrakt, bilpark, det forhold at "alle" røkte osv. Ikke én eneste detalj var overlatt til tilfeldighetene. Så hvorfor ikke også balansere bildet av iranerne? I den grad bildet nyanseres, er latterliggjøring det nærmeste jeg kommer - som da alle står i utsjekkingsskranken og "bestikker" kontrollørene med latterlige tegninger fra den fiktive filmen "Argo" ... 

Min konklusjon er at denne filmen fortjener terningkast fem - et sterkt sådan. Når det ikke blir en seks´er er dette fordi jeg synes den endimensjonale fremstillingen av iranere skjemmer helhetsinntrykket. 

(Filmen fikk Oscar i kategoriene beste film og beste adapterte manus i forbindelse med Oscar-utdelingen for 2013.)

Innspilt: 2012
Originaltittel: Argo
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / thriller 
Skuespillere: Ben Affleck (Tony Mendez), Bryan Cranston (Jack O´Donnell), Alan Arkin (Lester Siegel), John Goodman (John Chambers) m.fl.
Spilletid: 120 min.