"Familien, August: Osage County" (Regissør: John Wells)

Et familiedrama av de helt store! 

John Wells (f. 1956) er en amerikansk teater-, film- og TV-produsent, skribent og regissør. Han har regissert og produsert en rekke filmer som jeg aldri har hørt om (kanskje med unntak av den uhyggelige filmen "One Hour Photo" fra 2002 med Robin Williams i hovedrollen). (Kilde: Wikipedia.)

"Familien, August: Osage County" er en svart komedie basert på det Pulitzer-prisvinnende teaterstykket med samme navn, skrevet av Tracy Letts. 

I filmens åpningsscene introduseres vi for ekteparet Violet og Beverly Weston, spilt av hhv. Meryl Streep og Sam Shepard. Han er en alkoholisert poet - hun har en langt fremskreden munnkreft og er avhengig av vanedannende smertestillende medikamenter (for å si det på en annen måte: hun er narkoman). Det er et sørgelig liv de lever; hun sur og bitter og stort sett alltid på en pille-tripp, han med sorgene druknet i alkohol og med en hang til å gjemme seg bort på sitt arbeidsrom, hvor han ikke gjør stort. Violet er ikke særlig imponert over mannens siste stunt. Han har nemlig ansatt en ung indiansk kvinne som skal ta hånd om praktiske ting som husvask, klesvask og matlaging. 

Hele familien er samlet til noe som må kunne karakteriseres som en familietragedie.

Så forsvinner Beverly plutselig. Han har gjort dette tidligere også, men denne gangen ligger det i luften av det er annerledes. Violet kaller sammen barna, sin søster og deres familier, som kommer ilende til, noen langveisfra og andre fra nabolaget. Dermed er det duket for et familiedrama av de helt store! Men om noen trodde at all futt og fart har gått ut av Violet sammen med den progredierende kreftsykdommen, så tar de feil ... Hun kan absolutt bite fra seg! Det meste kommer ufiltrert ut av munnen hennes, og den verbale brutaliteten hennes takles ulikt av de forskjellige familiemedlemmene. Noen mer ansvarsfulle enn andre, noen mer egosentriske (eller grensesettende) - alle med hemmeligheter som ikke helt tåler dagens lys ... 

Barbara fortviler om morens likegyldighet over egen situasjon.

Som jeg sa innledningsvis, er dette en svart komedie. Latteren setter seg innimellom litt fast i halsen - særlig når man må innse at det man ler av er en temmelig tragisk familiesituasjon, der det meste har gått galt - ikke bare en gang, men i grunnen hele tiden ... To av døtrene har i sin tid ikke bare flyttet hjemmefra - de har flyktet. Og opplever at nissen i grunnen følger med på lasset. Vi aner forsømte barn, som har fått lite kjærlighet av sine dysfunksjonelle foreldre. Særlig Barbara (spilt av Julia Roberts) lider, og sliter med å sette sunne grenser for moren. 

Far og sønn 

Spørsmålet er: Hvor blir det av Beverly, og hva vet egentlig Violet? Og hva er det med søstrene Violet og Mattie, og hvorfor er de så opprørte over det gryende forholdet mellom "Lille" Charles (spilt av Benedict Cumberbatch) og Ivy? Hemmelighetene avsløres lag for lag etter hvert som handlingen skrider frem ...

Mor og datter i en fortvilet situasjon

I denne stjernespekkede filmen er det virkelig ingenting å si på skuespillerprestasjonene! De er i øvre klasse. Selve historien som filmen bygger på er også interessant og dramaturgisk godt bygget opp. Og kanskje det beste av alt: her må sminken vike for realismen, noe som er høyst uvanlig i en amerikansk film. Dermed får den på et vis et "europeisk preg", dersom man ser bort fra noe melodrama spesielt i Matties og Steves rolletolkninger; hun Violets søster, han en flottenfeier av en kjæreste av Karen, en av Violets døtre som i sin tid flyktet til Florida for å komme lengst mulig vekk fra sine dysfunksjonelle foreldre. 

For en filmelsker er denne filmen et "must"! Den må ses og oppleves!

Filmen hadde release på DVD i fjor høst. Det bør vel også nevnes at George Clooney har vært produsent.

Innspilt: 2013 
Originaltittel: August: Osage County
Nasjonalitet: USA 
Genre: Drama/komedie
Skuespillere: Meryl Streep (Violet Weston), Julia Roberts (Barbara Weston-Fordham), Ewan McGregor (Bill Fordham), Chris Cooper (Charles Aiken), Abigail Breslin (Jean Fordham), Benedict Cumberbatch (Lille Charles Aiken), JUliette Lewis (Karen Weston), Margo Martindale (Mattie Fae Aiken), Dermot Mulroney (Steve Huberbrecht), Julianne Nicholson (Ivy Weston), Sam Shepard (Beverly Weston) og Misty Upham (Joanna Monevata)
Spilletid: 120 min. 

"Hyde Park on Hudson" (Regissør: Roger Michell)

Varm komedie om Roosevelt og et kongebesøk

Den engelske regissøren Roger Michell (f. 1956) har en rekke kjente filmer på samvittigheten. Mest kjente er nok "Persuasion" (1995), "Notting Hill" (1999) og "Enduring Love" (2004). Førstnevnte er basert på en av Jane Austens bøker, den siste av Ian McEwan. Jeg har også omtalt hans film "Venus" på bloggen min. Fellesnevneren for samtlige filmer må sies å være kvalitet - selv når filmene er av det "lettlivete" slaget. 

"Hyde Park on Hudson" er basert på Margaret Suckleys (f. 1891 d. 1991) private dagboknotater, som ble funnet etter hennes død. Disse dagboknotatene røpet at hun hadde hadde et intimt forhold med president Franklin D. Roosevelt (f. 1882 d. 1945). 

Roosevelt satt som president i USA fra 1933 til 1945, og er den eneste av de amerikanske presidentene som har sittet mer enn to fireårs perioder. I en alder av 39 år fikk han poliomyelitt, og var lenket til rullestolen etter dette. Selv kom han fra en rik familie, som var bosatt i Hyde Park i staten New York. Det er også her handlingen i filmen finner sted. Selv om Roosevelt var president og gift med Eleanor, var det hans mor som var den egentlige fruen i huset. Et hus hun styrte med jernhånd for øvrig. 

I filmens åpningsscene blir Margaret, i filmen kalt Daisy, oppringt fra Hyde Park med beskjed om å komme til presidenten, som var hennes syvmening. Hun ankommer Hyde Park og blir raskt meget sjarmert av presidenten, som tross morens jernhånd over godset, er en beleven mann som i grunnen ikke nekter seg mange gleder her i livet. Han og Eleanor har ikke det varmeste ekteskapet, så når han tar Daisy med på bilturer, er det med en klar forventning om at det skal bli noe mer mellom dem. 

Daisy og president Roosevelt

Mens forholdet utvikler seg i all diskresjon, står Europa på randen til krig. Et større statsbesøk fra England er ventet. Ingen ringere enn kong Georg VI (f. 1895 d. 1952 - kongen av England fra 1936-1952) og hans kone Elizabeth (begge bedre kjent som den stammende kongen og dronningmoren, jf. filmen "Kongens tale" - dette var kongen som motvillig overtok tronen i England etter at broren kong Edvard abdiserte for å gifte seg med Wallis Simpson) er ventet, og det ligger i kortene at kongen ønsker å få USAs støtte i en krig som er ventet. 

Kongelig besøk hos president Roosevelt

Eleanor Roosevelt har hatt ansvaret for planleggingen av deler av kongebesøket, og dette inkluderer blant annet picknick med - av alle ting - hotdog som "hovedrett", indianer-underholdning m.m. Mens kong Georg VI er nokså tillitsfull i sitt møte med amerikanerne, på tross av kulturkræsj på kulturkræsj, er dronning Elizabeth atskillig mer forbeholden. Prøver amerikanerne å gjøre dem forlegne? Bringe dem i vanry? Etter hvert finner presidenten og kongen tonen i presidentens arbeidsrom, der de deler en stor interesse: alkohol! Da brytes isen, og de har det riktig lystig sammen. Når kong Georg VI forbanner sin stamming, trekker presidenten frem sin polio, og så ler de seg regelrett skakke av det hele. Så kan man til syvende og sist selvsagt bare spekulere i hvilken betydning dette fikk for eller i mot USAs inntreden i andre verdenskrig ... 

President Roosevelt og kong Georg VI finner stor glede i hverandres selskap.

Denne filmen er både varm og fornøyelig. Skuespillerprestasjonene er storveis, mens kostymer og tidskoloritt nesten er for perfekt. De gamle bilene er lytefrie, klærne nye og "strøkne" ... Samtidig er så mye tatt på kornet, som når blitzregnet hagler idet kongen setter hotdogen til munnen, som forlegenheten som brer seg i forsamlingen da en indianer "synger" under den berømmelige picknicken (vakkert var det nemlig ikke, og blir han aldri ferdig?!), som da presidenten redder seg i land etter å ha skuffet Daisy ettertrykkelig ... 

Filmen hadde release på DVD i fjor høst. Jeg anbefaler den varmt!

Innspilt: 2012
Originaltittel: Hyde Park on Hudson
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama/komedie
Skuespillere: Bill Murray (Franklin D. Roosevelt), Laura Linney (Margaret Suckley), Samuel West (Kong Georg VI), Olivia Colman (dronning Elizabeth), Elizabeth Marvel (Marguerite LeHand), Olivia Williams (Eleanor Roosevelt), Elizabeth Wilson (Sara Delano) m.fl.
Spilletid: 95 min.

"Gjenforeningen" (Regissør: Anna Odell)

Et spennende kunstprosjekt om mobbing

Anna Odell (f. 1973) er en svensk kunstner og filmregissør som debuterte med filmen "Gjenforeningen" i 2013. Fra  før av hadde hun laget en kunstfilm som sitt eksamensarbeid - "Ukjent, kvinne 2009-349701", et prosjekt som vakte oppsikt fordi hun brukte seg selv som pasient i psykiatrien for å avsløre ulike maktstrukturer innenfor jussen.

Og brukt seg selv har hun også gjort i filmen "Gjenforeningen". Selv opplevde hun å bli mobbet i samfulle ni år på grunnskolen, og dette har satt sine spor. Da hun i tillegg fikk høre at det hadde vært en 20 års jubileumsfest hvor alle bortsett fra hun var invitert, bestemte hun seg for å lage film om dette. 

Filmen handler kort og godt om hva som kunne ha skjedd dersom hun hadde blitt invitert. Der hun ankommer en fest hvor alle klemmer og kysser hverandre, mens hun nok en gang merker at de aller fleste forholder seg til henne på en avmålt måte. Vi aner mye dårlig samvittighet hos enkelte, samtidig som de tidligere klassekameratene er opptatt av hvor spesiell hun tross alt var, og er hun ikke veldig spesiell fremdeles, mon tro?

På festen som Anna forestiller seg at hun er invitert på, tar hun tidlig ordet og forteller de andre hvordan hun hadde det mens hun gikk på skolen. Der hun ble oversett og unngått. Ingen ville sitte ved siden av henne med mindre noen var syke, og hun ble holdt for narr på en klassetur. Det var som om hun var besmittet med noe de andre ikke ønsket å komme i berøring av. Mens Anna snakker, kikker enkelte skamfullt ned mens andre blir forbannet. Er de ikke på en fest for å hygge seg, kanskje? Og dersom Anna trenger en terapeut, kan hun vel ta dette ut et annet sted? 

Så reiser en annen gutt i forsamlingen seg, han som var mest populær av alle mens de gikk sammen på skolen. Han forteller en helt annen historie enn den Anna nettopp har formidlet. En historie om samhold og mye moro. Dette gjør Anna eitrende forbannet, særlig fordi akkurat han var den hun oppfattet som den verste, der han ravet øverst i klassehierarkiet. Ikke at han egentlig kom med noen direkte utfall mot henne. Det var vel snarere det at han ikke gjorde noe som helst, og i tillegg overså Anna fullstendig i samfulle ni år, mens de gikk i samme klasse. På den måten legitimerte han mobbingen, og han så en annen vei da den fikk sine styggeste og verste utslag. Anna reiser seg etter at han har snakket, og dette blir starten på en spiral hvor den sympatien vi hadde for henne gradvis forsvinner. For går hun ikke så altfor langt i sin bitterhet? Til slutt ender det med regelrett slosskamp og Anna blir båret ut av lokalet og skuffet inn i en taxi, ydmyket og forlatt. Mens de andre fortsetter festen og er skjønt enige om at det i alle fall ikke var dem det var noe i veien med ... Dessuten var de jo barn den gangen, og hvem kan vel egentlig stille barn til ansvar for det de en gang gjorde?

Det hele er altså bare en film, et kunstprosjekt som Anna har konstruert ut fra en idé om hvordan en slik gjenforening kunne ha fortonet seg dersom hun hadde blitt invitert ... 

Nå begynner det egentlige prosjektet - nemlig å invitere de tidligere klassekameratene til å se filmen sammen med henne og kommentere det de ser. Mens hun ringer rundt, møter hun motbør. Enkelte ønsker åpenbart ikke å si at de ikke vil møte henne igjen, men klarer ikke å si nei og kommer med tåpelige unnskyldninger. Andre sier at de skal ringe tilbake, uten at de gjør det. Men sånn ca. 1/3 av Annas tidligere klassekamerater møter faktisk opp, og dette er den spennende delen av historien. For hva tenker de når de ser filmen? Noen blir svært opptatt av å finne ut hvem som spiller dem selv, en - den mest populære gutten i klassen - skjønner ingenting og er redd for å få sitt gode navn og rykte ødelagt av Annas film, mens en tredje faktisk "legger seg flat" i forhold til hva han har påført henne av smerte. Underveis blir det et poeng hvem som egentlig sørget for at Anna ikke skulle inviteres, og de skylder på hverandre. 

Anna tar ordet på gjenforeningsfesten

Anna treffer også den verste mobberen ved å oppsøke hjemmet der han bor. Vi aner at denne mobberen ikke har forandret seg siden skoledagene. Han er den samme nokså følelsesmessig avstumpede gutten nå som den gang, uten evne til empati for Anna eller for den saks skyld noen andre. 

Hva sitter Anna igjen med etter at prosjektet er så godt som fullført? Å lage film om sine klassekamerater må vel være den ultimate hevnen? Men det er ikke hevn hun er ute etter, men å belyse problemet mobbing fra flest mulig sider. Filmen viser med all tydelighet at de tidligere maktstrukturene som gjaldt i den opprinnelige klassen, fremdeles gjelder. Det er de samme som sitter med definisjonsmakten på hvem som var kule og ukule, inne eller ute. Men å få stempelet mobber på seg, det vil de alle ha seg frabedt. Her er det den gamle leksa om at offeret er den egentlig skyldige, som nærmest ba om å bli plaget fordi han/hun var så spesiell. 

Scene fra gjenforeningsfesten

Scene fra gjenforeningsfesten

Et aspekt ved filmen som jeg faktisk savnet, var hvor alle de voksne var den gangen Anna var barn. Foreldrene, lærerne? Som regel er det kanskje nettopp der legitimeringen av mobbing ligger - foreldre som daglig snakker dritt om andre rundt middagsbordet mens barna hører på, som feller dommer over andre uten å vite hvilke byrder de bærer, lærere som ikke orker å gripe inn når elever de selv innerst inne misliker blir plaget av andre. Dette sier filmen intet om. 

Noe Anna Odell virkelig får synliggjort er at det ikke bare er de aktive mobberne som er ansvarlige, men at også de passive - de som sitter med definisjonsmakten fordi de befinner seg øverst i makthierarkiet - faktisk kan sitte med det største ansvaret når det kommer til stykket. Manglende inkludering, utestengning og isolasjon er noe av det verste man kan påføre et barn, og dette var kjernen i det Anna selv opplevde. Hvem hadde egentlig ansvaret for å bryte isen og ta henne inn i varmen? "De andre"? Dermed pulveriserer alle ansvaret bort fra seg selv, med den følge at ingen gjør noe - heller ikke etter 20 år ... 

"Gjenforeningen" er en utrolig sterk og viktig film, som man bør få med seg! Jeg anbefaler den varmt! Se den sammen med tenåringsbarna og diskuter den etterpå!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Återträffen
Genre: Drama
Nasjonalitet: Sverige
Skuespillere: Christopher Wollter, Fredrik Meyer, Mikaela Ramel, Minna Treutiger, Henrik Norlén m.fl. 
Spilletid: 89 minutter 

"Wałęsa - Håpets mann" (Regissør: Andrzej Wajda)

Historien om Lech Wałęsa 

Historien om Lech Wałęsa (f. 1943) har fascinert meg så lenge jeg kan huske. Nærmere en heltehistorie fra virkeligheten skal man nemlig lete lenge etter! Derfor var det ekstraordinært moro å komme til Gdansk - og for den sakens skyld også til Sopot - tidligere i år. Wałęsas liv og virke foregikk jo nettopp her. 

Lech Wałęsa vokste opp i Popowo, en landsby midt i Polen. I voksen alder flyttet han til Gdansk hvor han giftet seg med Danuta, som han etter hvert fikk åtte barn med. Han jobbet som elektriker på skipsverftet i Gdansk. 

Nokså raskt ble Wałęsa en fagforeningsleder som talte makthaverne imot. Han ble arrestert et utall ganger, og var vitne til blodige sammenstøt mellom arbeiderne og politiet. 

Minnesmerket over de falne etter streiken i 1970 - utenfor
Solidaritet-museet i Gdansk. (Foto: RMC)

Stadig økende matpriser førte til at arbeiderne ikke kunne leve av sine lønninger, og dette førte til noen større streiker ved skipsverftet. I forbindelse med streiken i 1970, ble 42 mennesker drept og mer enn 1000 såret ... Wałęsa mistet etter noen år jobben ved verftet, og fikk arbeid  andre steder. 

I 1980 grunnla Wałęsa Solidaritet. Dette ble den første uavhengige fagforeningen i hele Sovjetsamveldet, og mens foreningen var på høyden, hadde den 9,4 millioner medlemmer. Man mener at denne foreningen var medvirkende til Sovjetsamveldets sammenbrudd. 

Lech Wałęsa mottok Nobels fredspris i 1983. Fordi han var redd for at han ikke skulle få innreisetillatelse i Polen dersom han forlot landet, reiste kona Danuta og sønnen til Oslo for å motta prisen. I 1990 - dvs. etter Berlinmurens fall og Sovjetsamveldets sammenbrudd, ble han valgt som president for Polen, og han hadde denne rollen i fem år. 

Solidaritetmuseet i Gdansk (Foto: RMC)

Filmen om Wałęsa handler om perioden fra 1970 til 1990, og det er et intervju med den italienske journalisten Oriana Fallaci som binder det hele sammen. For mens de to sitter og snakker sammen, blir de "avbrutt" av historiske tilbakeblikk som handler om de store øyeblikkene i Wałęsas liv. Han gikk først og fremst i bresjen for en fredelig revolusjon, men opplevde at han og de øvrige arbeiderne ble møtt med en voldsom brutalitet. 

Enkelte ble regelrett slått ihjel av politiet og deres køller under sammenstøtene ... Dette gjorde at opprøret etter hvert handlet om noe mer enn en anstendig lønn. Det handlet også om helt eksistensielle menneskerettigheter. Og det krevde ikke rent lite mot å stå frem mot den brutale overmakten - inntil de ble så mange og samstemte ... inntil frykten ble overvunnet av kampviljen ... inntil myndighetene begynte å gi etter for kravene. 

Det nedlagte skipsverftet i Gdansk (Foto: RMC)

Underveis i filmen får vi foruten de gyldne øyeblikkene som utdelingen av fredsprisen, møtet med paven, hyllingen av Wałęsa, det internasjonale samfunnets blikk mot Polen osv., innblikk i hva alt dette gjorde med familien til Lech og Danuta Wałęsa. De betalte utvilsomt en høy pris for at han skulle stå frem og fronte arbeidernes krav. 

I perioder ble leiligheten overfylt av gjester og kamphaner, og Danuta ble i lange perioder stående alene med ansvaret for barna. Ikke bare mens ektemannen kjempet på barrikadene, men også når han ble fengslet. Ville han komme hjem til slutt, ville han bli drept eller "forsvinne", som så mange brysomme polakker før ham? Angsten var til å ta og føle på, og det var heller ikke gjort i håndvending i få den polske økonomien på fote igjen.

Minnesmerket for de falne i streiken fra
1970, Gdansk (Foto: RMC)

Dette siste ble jeg ikke minst vitne til da jeg var i Gdansk tidligere i år. Gjennomsnittslønnen for en polsk arbeider er rundt 500 euro pr. måned, og selv om prisnivået i Polen er betydelig lavere enn her hjemme, er dette lite også i polsk målestokk. Store skipsverft som det i Gdansk er for lengst nedlagt pga. manglende lønnsomhet, og mangelen på arbeidsplasser gjør at en stor del av den voksne befolkningen i Polen fremdeles reiser utenlands for å være i stand til å brødfø sine familier. 

Filmen om Wałęsa er som en historietime gjennom alle de viktigste hendelsene i denne delen av Polens historie, hvor Wałęsa definitivt var folkets - og håpets - mann. Det var ingen andre enn ham som orket å stå i front, men han påtok seg oppgaven. Noe av det mest sjarmerende med filmen, er at vi kommer tett inn på mannen Lech Wałęsa, og får innblikk i hvor uerfaren han var som leder i begynnelsen av sin karriere som frontfigur. Noe lærte han selvsagt underveis, men at det var han som skulle lede Polen videre etter 1995 var ikke like opplagt ... Noen statsleder var han nok ikke. Det var for øvrig interessant å bli kjent med mannen bak husets fire vegger. 

Det som trekker noe ned er at det tidvis ble litt for mye fokus på detaljer, men alt i alt er dette en interessant film om en meget spesiell periode i Europas historie. Skuespillerne gjorde virkelig gode rolletolkninger, og jeg opplevde det som et pluss at filmen er polsk-produsert med for meg totalt ukjente skuespillere. En oversminket Hollywood-stjerne i rollen som Lech Wałęsa, ville ha ødelagt hele filmopplevelsen. 

Jeg anbefaler filmen, som har hatt release på DVD for få dager siden, varmt! 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Wałęsa. Człowiek z nadziei
Engelsk tittel: Walesa. Man of hope
Nasjonalitet: Polen
Genre: Drama
Skuespillere: Robert Więckiewicz (Lech Wałęsa), Agnieszka Grochowska (Danuta Wałęsa) m.fl.
Spilletid: 119 min.

Lech Wałęsa - folkets mann

Lech Wałęsa taler til folket 

Sterk kjærlighet mellom ektefellene

Fengslet mang en gang

Gateopptøyer

"Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant" (Regissør: Felix Herngren)

Skuffende fjas

Det er snart tre år siden jeg leste boka "alle" snakket om den gangen - nemlig Jonas Jonassons angivelig fantastiske bok "Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant". Jeg likte ikke boka og fant den ikke det minste morsom. Lenge følte jeg meg alene om å mene akkurat dét. Som om det var en mangel ved meg og min humor at jeg ikke lo en eneste gang - ikke én gang, faktisk. Mens andre fortalte at de nesten ikke klarte å lese boka, fordi de ikke kunne stoppe å le ... Kanskje ble jeg skuffet fordi boka var så til de grader hausset opp på forhånd? Eller jeg hadde en dårlig dag da jeg leste den ... ? Grunnene kan være så mange. I alle fall kunne jeg etter hvert konstatere at det var flere enn meg som hadde det på samme måte. 

I alle fall - mens jeg leste boka, tenkte jeg at "denne boka må da gjøre seg veldig godt som film!" Og film har det blitt. Jeg er ikke kjent som en som gir opp med det første, og jeg liker å gi saker og ting en hederlig, ny sjanse. Så også med filmen etter denne for meg skuffende boka ... 

På Filmweb.no har filmen fått karakteren 7,1 av 10,0 oppnåelige poeng delt ut av 1728 stemmegivende publikumere i skrivende stund. Kritikerne har vært noe mer lunkne med sine 6,2 i snitt (utdelt av i alt 10 kritikere). Mens jeg etter å ha sett denne filmen ville ha gitt den en karakter mellom 3 og 4. For filmen er vellaget så det holder, og Robert Gustafsson kunne neppe ha spilt hundreåringen med mer innlevelse og patos enn han har gjort. Det er bare det at jeg heller ikke har funnet filmen morsom ... Dvs. jeg lo en gang - men det var også alt. Og scenen jeg lo av er så banal at jeg ikke en gang våger å innrømme hva det var som fikk meg til å le, fordi det er en flau bismak også ved dette ... 

Jeg har nokså utførlig gjort rede for hendelsesforløpet i min bokanmeldelse av "Hundreåringen ...", og går derfor ikke i dybden på denne enda en gang. Ikke annet enn å nevne at handlingen i filmen starter - slik tittelen så treffende gir inntrykk av - med at hundreåringen Alan Karlsson klatrer ut av vinduet og forsvinner fra sitt eget hundreårs-kalas på aldershjemmet. Han forsvinner fra bygda, og dette blir starten på et eventyr, der han ramler borti den ene snodige typen etter den andre. Alt mens vi i tilbakeblikk får se hvordan Alan har hatt avgjørende innvirkning på nesten hele 1900-tallets historie - gjennom møter med Spanias Franco, Tysklands Hitler, USAs president Truman, Sovjets president Stalin, Kinas Formann Mao osv., osv. 

Regissøren Felix Herngren (f. 1967) har så langt tre filmer på samvittigheten, men er nok mest kjent som skuespiller. 

Min oppfatning av denne filmen bør nok uansett ikke tillegges særlig vekt i det store og det hele, fordi jeg åpenbart ikke er innenfor målgruppen av filmen. For meg ble dette rett og slett bare fjas uten mål og mening. Det jeg uansett kan konstatere er at denne gangen kom ikke forventningene - verken de dårlige eller gode - i veien for min opplevelse av filmen. Den fenget bare ikke. 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Hundraåringen som klev ut genom fönstret og försvann
Nasjonalitet: Sverige
Språk: Svensk
Genre: Komedie
Skuespillere: Robert Gustafsson (Allan Karlsson), Iwar Wiklander (Julius), David Wiberg (Benny), Mia Skäringer (Gunilla), Jens Hultén (Gäddan) m.fl.
Spilletid: 109 minutter

"Leve friheten!" (Regissør: Roberto Andò)

Italiensk sjarmbombe!

Den italienske regissøren Roberto Andò (f. 1959) har ingen stor produksjon av filmer bak seg, skal man tro oversikten som ligger på Wikipedia. "Leve friheten!" er hans fjerde film i løpet av en 13 års periode. Han har imidlertid flere bein å stå på, idet han bl.a. er forfatter. 

I "Leve friheten!" legges det ikke skjul på at Italias politikere er en nokså tvilsom gjeng som har kjørt Italia helt på dunken. Uten at dette sies direkte, aner vi at det er finanskrisen, Euro-samarbeidet og ikke minst korrupsjonsskandaliserte politikere i fremstående maktposisjoner som er årsaken til det elendet Italia befinner seg i.

Enricho Oliveri leder det største og viktigste opposisjonspartiet, og nå står valgkampen for døra. Enricho har en utrolig viktig jobb å gjøre, ikke minst for å bidra til å skape mer optimisme i landet. Partiet har satset alt på ham, men er han den rette når det kommer til stykket? Han holder den ene trøtte talen etter den andre, og spørsmålet alle stiller seg etter hvert er: har han egentlig noe viktig å si? Maktapparatet rundt ham, de som har båret ham frem, har mye prestisje å miste dersom de til slutt skulle være nødt til å innse at Enricho er og blir en fiasko, og de gjør derfor alt de kan for å dekke over hans mangler. Taler blir skrevet for ham, man organiserer kalenderen hans - alt for at han skal fungere best mulig, slippe å bekymre seg for trivialiteter og i stedet konsentrere seg om å sette inn støtet der det trengs ... Det verste av alt: de har ingen kandidat å bytte ham ut med heller. 

Giovanni sørger for at partiet gjør kvantesprang på menings-
målingene ... 

Så skjer det nærmest utenkelige: Midt i en av Enrichos taler, begynner en kvinne å skrike mot ham at han aldri har noe å si, at han er en skandale osv., osv. Hun blir båret ut av lokalet med makt - fremdeles skrikende og bakstende med armer og bein. 
Episoden er pinlig - kanskje mest av alt fordi kvinnen tross alt bare sier høyt det alle tenker ... 

Det er da Enricho bestemmer seg for å fordufte. Ingen - ikke en gang kona - vet hvor han har blitt av, og i partiet er man fra seg av fortvilelse over forsvinningen. Timingen kunne ikke ha vært verre, siden valgkampen er så nært forestående. 

Mens Enricho gjemmer seg i Frankrike hos en tidligere flamme og hennes familie, aner partiledelsen ikke hva de skal gjøre. Inntil Enrichos kone kommer på at Enricho jo har en tvillingbror, en enegget sådan ... Problemet et bare at Giovanni nettopp har kommet ut fra psykiatrisk sykehus etter et lengre opphold. Han er ansett nokså frittalende, en løs kanon på dekk ... Men har de egentlig noe valg? I mellomtiden holdes pressen på armelengs avstand, og et inntrykk av at Giovanni har hatt et sammenbrudd begynner å spre seg. 

Oi, oi ... partiledelsen er nervøst bekymret for inntrykket
lederen deres skaper 

Giovanni går løs på oppgaven som brorens dobbeltgjenger med en glød partiledelsen gjerne hadde sett at Enricho hadde hatt litt mer av. Jo visst sier han i begynnelsen mye pussig, men på grunn av sin sjarm slipper han unna med alt. Giovanni lirer ut av seg dikt, sitater og andre dypsindigheter, som man ikke er vant til at politikere gjør. Uansett - er det ikke tross alt betryggende at partiets leder kan sin Brecht? At han rett og slett er kulturell!? Til og med Enrichos kone, som nødvendigvis må ha Giovanni boende i huset, finner at noe i henne vekkes på nytt av den sjarmerende, gale broren til mannen hennes ... 

Etter hvert snus deprimerende meningsmålinger til seier, og hele landet ris av en optimisme man knapt har sett maken til. Overalt hvor Giovannia alias Enricho (eller var det omvendt?) dukker opp, møtes han av jublende folkemasser. Og i mens sitter Enricho i Frankrike, og betrakter det hele stumt på avstand. Var det dette han tenkte da han stakk av? At broren skulle overta hele livet hans? En bror han ikke har sett på 25 år ... En kommentar fra Danielle får ham til å ta livet sitt opp til revisjon. For hvor ble det egentlig av nerven, selve livet i ham?

Litt galskap gjør seg ...

"Leve friheten" er en sjarmbombe av en film av beste italienske merke. Her sitter latteren løst, og det er bare å hengi seg til galskapen vi etter hvert blir vitne til. 

Her møter vi to brødre som har valgt ulike veier i livene sine, og hvor man saktens kan spørre om lykken er å ha evne til å gi litt mer faen og tillate "galskapen" å få litt større plass? Kravet til konformitet kan kvele alt tilløp til liv og glede i lengden, dersom alt man gjør motiveres ut fra hva omverdenen forventer av en. "Leve friheten" er i alle fall herlig og tilsynelatende lettfattelig underholdning, men med noen alvorlige undertoner likevel. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen var det ikke noe å si på, og i tillegg til at Toni Servillo selvsagt spilte dobbeltrollen som tvillingbrødrene Enricho og Giovanni på glitrende vis, vil jeg spesielt trekke frem Valeria Bruno Tedeschi i rollen som Danielle, og - forstår vi etter hvert - tvillingbrødrenes eks-kjæreste fra ungdommen. Hun var ganske enkelt utrolig fascinerende, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på akkurat hva det var. Alt i alt en film jeg uten videre kan anbefale varmt! 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Viva la libertà
Nasjonalitet: Italia 
Genre: Komedie
Skuespillere: Toni Servillo (Enricho Oliveri/Giovanni Ernani), Valerio Mastrandrea (Andrea Bottini), Valeria Bruni Tedeschi (Danielle) m.fl.
Spilletid: 95 min.

"Gravity" (Regissør: Alfonso Cuarón)

Oscar-favoritt nr. 1 i 2014!

Science-fiction er virkelig ikke min favoritt-genre, og når jeg likevel valgte å se denne filmen var det av flere årsaker. George Clooney var en av dem. At filmen fikk hele syv Oscars var en annen. 

Fra før av tenkte jeg at Alfonso Cuarón var en for meg fullstendig ukjent regissør, men det var før jeg studerte hans filmografi på Wikipedia. Cuarón står nemlig bak filmer som "The Assassination of Richard Nixon" (2004), "Children of Men" (2006) og "Black Sun" (2005). De to første har jeg sett - den siste har jeg skjønt at jeg bør se. 

"Gravity" vant i år Oscar i kategoriene beste regissør, beste lyd-mix, beste lyd-redigering, beste visuelle effekter, beste kinomatografi, beste filmredigering og beste originalfilm  (original score). 

Handlingen i "Gravity" er nokså enkel. Dr. Ryan Stone (spilt av Sandra Bullock) og astronaut Matt Kowalski (George Clooney), som er på sin siste tur ute i rommet, er ute på oppdrag for å reparere en satelitt da de blir truffet av en ødelagt russisk satelitt som kommer i full fart mot dem. Deres egen romstasjon blir fullstendig smadret av satelitten, og selv må de rømme av gårde for å unngå å bli truffet selv. 

Dr. Stone og Kowalski styrer av gårde mot en annen romstasjon. Men ikke bare er dr. Stone i ferd med å gå tom for oksygen, men Kowalski har snart ikke mer strøm igjen på sin styringsfunksjon. Rekker de frem i tide?

I mellomtiden kommer det flere løse deler fra ødelagte satelitter gjennom rommet - deler som knuser alt som kommer i dets vei ...

Som jeg nevnte innledningsvis - sci-fi er ikke min greie, egentlig. Derfor ble jeg litt overrasket over hvor spennende jeg faktisk syntes at denne filmen var. Det forhold at den var i 3D, gjorde filmen ekstraordinært kul å se.  3D er et format jeg vanligvis synes blir for dyrt, men som denne gangen nærmest selges pallevis fra Platekompaniet siden filmen er en Oscarfavoritt, og det til den nette sum av 149 kroner for Kompis-medlemmer - og derfor slo jeg til. Det angret jeg ikke på! Jeg vil faktisk påstå at filmen bør ses nettopp som 3D. 

Uten å røpe for mye av handlingen må jeg vel si at jeg ble litt skuffet over at jeg ikke fikk se mer av George Clooney ... For dette er først og fremst Sandra Bullocks film! Hun spiller til gjengjeld meget godt! 

Uansett hvordan jeg enn snur og vender på det - dette er en film som er helt grei underholdning der og da, men lite mer. Og så kan man selvsagt bli svært imponert over filmeffektene - og de er imponerende! Akkurat det fikk filmskaperne full uttelling for under årets Oscar-utdeling. Handlingen er derimot syltynn.

Innspilt: 2013
Originaltittel: Gravity
Nasjonalitet: USA/Storbritannia
Genre: Drama/Sci-Fi/Thriller
Skuespillere: Sandra Bullock (Dr. Ryan Stone), George Clooney (Matt Kowalski)
Spilletid: 91 min.

"Captain Phillips" (Regissør: Paul Greengrass)

Kapring i somalisk farvann

Det er ikke mer enn toppen et par uker siden "Captain Phillips" hadde release på DVD. Til å begynne med var jeg sterkt i tvil om jeg i det hele tatt skulle prioritere å se denne filmen, siden jeg oppfattet at den langt på vei handlet om mye av det samme som den danske filmen "Kapringen" ("A Hijacking"), som utkom i 2012, men som jeg så for få måneder siden. Begge filmer har nemlig det til felles at de handler om kapring av båter/skip i somalisk farvann. Men så var det noe med at "Captain Phillips" jo er Oscar-nominert, for ikke å glemme at selveste hovedrollen innehas av Tom Hanks ... 

"Captain Phillips" er for øvrig basert på en sann historie om kaptein Richard Phillips, som ble tatt til fange av somaliske pirater i forbindelse med kapringen av det amerikanske lasteskipet MV Maersk Alabama i 2009. Phillips og Stephan Tatty hadde tidligere skrevet boka "A Captain´s Duty: Somali Pirates, Navy SEALS, and Dangerous Days at Sea". Dette skipet var for øvrig det første amerikanske lasteskipet som ble kapret på 200 år ...

Som jeg tidligere har skrevet i min omtale av den danske filmen "Kapringen", var piratvirksomhet og kapring av båter og skip utenfor Somalias kyst et stort problem i årene etter utbruddet av borgerkrigen i landet (fra begynnelsen av 1990-tallet). Noe som vanskeliggjorde situasjonen ytterligere var at det var forbudt med væpnede vakter ombord på handelsskip o.l. (Kilde:Wikipedia) Dette førte til at lasteskip var helt forsvarsløse overfor en håndfull pirater, uansett hvor stort mannskap skipene hadde ombord. Skipsfarten i dette området ble nærmest lammet - inntil det i 2008 ble bestemt at  Task Force 150 skulle beskytte området. Task Force 150 stiller krigsskip til rådighet for å bekjempe terrorisme i internasjonale farvann. Dette har likevel ikke forhindret en og annen kapring, men antall kapringer har sunket dramatisk. Med andre ord er det hjelp å få dersom uhellet skulle være ute. 

Kaprerne

Handlingen i "Captain Phillips" fant sted i 2009. Vi følger kaptein Richard Phillips (spilt av Tom Hanks) fra han drar hjemmefra, sier farvel til sin kone og går ombord i MV Maersk Alabama for å føre skipet fra Oman til Mombasa, rundt Afrikas Horn. Både han og mannskapet vet at de skal kjøre gjennom et farlig farvann, og Phillips er av den grunn svært opptatt av sikkerheten ombord. Han gjennomfører flere sikkerhetsøvelser blant mannskapet og de er godt trent ... tror de. 

Vannkanonene var det eneste våpenet de hadde 

Så får kaptein Phillips øye på et par båter på skipets radar. Følger båtene etter dem, eller er dette helt tilfeldig? Han sørger for å få skipet til å endre retning, og etter dette er det liten tvil om at de faktisk har to forfølgere et sted der ute i havet. Mannskapet varsles og settes i beredskap, og kun flaks redder dem fra kapringen denne gangen. En havarert påhengsmotor ombord på en av kaprernes båter er det som skulle til. Mannskapet er imidlertid ikke i den minste tvil om at disse piratene ikke kommer til å gi seg ... 

Kaprerne tar over kontrollen på skipet

Det går ikke mange timene før piratene atter har tatt opp jakten etter skipet deres. Denne gangen klarer de å innhente MV Maersk Alabama, og det eneste de har å forsvare seg med er vannpumper. Det holder ikke. De skruppelløse piratene entrer skipet, og etter dette er det kun kløkt og ikke rent lite flaks som kan redde dem. Mannskapet gjør det de kan for å forvirre kaprerne og gjøre det mest mulig vanskelig for dem, men kaprerne er desperate og ikke helt rasjonelle ... Kaptein Phillips vet hva han må gjøre og plikten - nemlig å redde mannskapet fra fare - går foran alt. Han tas til gissel og deretter begynner dramaet for alvor i en av skipets livbåter, med U.S. Navy Seals i hælene ... 

Gisseldrama ombord i en livbåt

Mange ganger når jeg ser amerikanske filmer, irriterer det meg dersom fremstillingen blir for svart-hvitt, hvor amerikanerne "selvsagt" er heltene, mens "de andre" alltid er skurkene, og ikke minst at heltene er helter fullstendig uten sprekker i fasaden. Langt på vei opplevde jeg at denne filmen føyde seg inn i rekken av slike filmer. Kaptein Phillips viser ingen redsel, men er helten med stor H, mannskapet er lurere enn lurest og de somaliske kaprerne er nesten umenneskelige i all sin grusomhet. Men: bare nesten! Og det er akkurat dette som redder denne filmen for mitt vedkommende. For vi får se sprekker i fasaden hos den gode kapteinen, og det er jo selvsagt grenser også for hva han kan tåle. Dessuten bidrar fremstillingen av den yngste kapreren, som så vidt har forlatt barndommen, til å mildne noe av det grusomme inntrykket vi får av kaprerne. Det kommer også frem at det er fattigdommen som driver dem til dette - fattigdommen i et land hvor det meste er ødelagt og hvor innbyggerne ut fra de rådende omstendighetene ikke har noen fremtid. Ikke slik vi forstår begrepet "fremtid" i alle fall ... Og vi skjønner at også de bare er brikker i et større spill med bakmenn som styrer det hele. 

Tom Hanks i rollen som kaptein Richard Phillips

"Captain Phillips" er mer spennende enn jeg nesten hadde godt av. Det tok en stund før jeg ble oppmerksom på hvordan jeg satt i konstant helspenn, mens handlingen skred frem. Det var rett og slett så ulidelig spennende at jeg nesten sluttet å puste. 

Skuespillerprestasjonene er det intet å si på. Og spiller Tom Hanks sin rolle som kaptein Richard Phillips godt, så er det ingenting i forhold til lederen av kaprergjengen - Barkhad Abdi i rollen som Abduwali Muse! Abdi har blitt nominert til en rekke priser for sin rolle i "Captain Phillips", hvor han debuterte som skuespiller, men så langt har han måttet nøye seg med nominasjoner. Han er også nominert i klassen beste mannlige birolle i forbindelse med årets Oscarutdeling. Måtte han få en pris som fortjent! Ingen bør nemlig være i tvil om at det er krevende for en ellers fredsommelig eksil-somalier å spille en så desperat og umenneskelig type som Abduwali Muse i en film som denne! 

Barkhad Abdi

"Captain Phillips" er for øvrig nominert til Oscar i klassene beste film, beste manus, beste lydmix, beste lydredigering og beste filmredigering - altså til seks priser når man legger til nominasjonen for beste mannlige birolle. Mitt tips, som like mye handler om hva jeg håper på, er at det kun er Barkhad Abdi som får prisen for beste mannlige birolle. Han er rett og slett formidabel i rollen, og nesten skremmende autentisk slik jeg forestiller meg en somalisk kaprer (fra mitt ringe ståsted). 

For øvrig ble jeg oppmerksom på et CNN-innslag (se nedenfor) mens jeg gjorde litt research rundt filmen, og hvor det stilles spørsmål ved sannhetsgehalten i historien. Det trekker ned mitt helhetsinntrykk av en film som hvilker sterkt på at handlingen skal være fra virkeligheten ... 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Captain Phillips
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama/action/biografi
Skuespillere: Tom Hanks (Richard Phillips), Barkhad Abdi (Abduwali Muse), Catherine Keener (Andrea Phillips), Faysal Ahmed (Najee) m.fl.
Spilletid: 134 min.



Det kan også være interessant å se dette CNN-nyhetsinnslaget, hvor mannskapet på MV Maersk Alabama er i harnisk over at kaptein Richard Phillips fremstilles som en helt. Her kommer det frem at kapteinen slett ikke opptrådte heltemodig og at han bevisst styrte skipet gjennom et farvann som satte mannskapet i fare - alt for å spare rederiet for penger. Dessuten fremstilles han som en farlig mann, som ikke tåler kritikk og ikke hører på gode råd.