Kirsti MacDonald Jareg: "Irland - En keltisk reise"

Fantastisk historiefortelling om Irland!

Det er noen år siden jeg leste Kirsti MacDonald Jaregs bok "Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland". Jeg var fra meg av begeistring for den boka! Det skyldtes ikke (bare) at jeg hadde vært på disse øyene selv. Jareg er nemlig en mesterlig forteller, og hun trollbinder sine lesere. 

Av diverse grunner tok det litt tid før jeg fikk lest "Irland - En keltisk reise", men da jeg først var igang, opplevde jeg det samme på nytt. Jeg ble fullstendig hektet, og bare måtte lese videre. Også denne gangen har jeg vært de fleste steder hun skriver om, og det er klart at dette gjorde noe med min interesse for stoffet. Samtidig vil jeg understreke at Jaregs bok ikke er en klassisk reiseskildring med fokus på det som turister flest har interesse av. Boka er så mye mer mangfoldig enn som så. Her får vi nemlig høre om myter og legender, vi leser om naturen, Irlands historie, om forholdet til England, om "The Troubles" i Nord-Irland og mye, mye mer. Det er også mye humor i boka, for eksempel når hun beskriver møter med andre mennesker og forsøker å få tak i kjernen av det å være irsk, men i særdeleshet når hun gjengir legendene hun får høre underveis. Boka hennes gir meg lyst til å reise Irland rundt på nytt.

Men først litt om forfatteren. Kirsti MacDonald Jareg (f. 1966) er en norsk psykolog og forfatter med skotske aner. Hun har bodd både i Norge, Skottland, Sverige og Botswana. Hun har tilleggsutdannelse innenfor sosialantropologi og sakprosaskriving, og har tidligere publisert reise- og historieartikler i flere medier. For tiden skriver hun på en reiseskildring fra Island. Her er det bare å glede seg! 

"Jeg er i Irland for å jakte på fortellinger. Små hårete anekdoter. Fortellinger med rare fasonger og altfor mange ben. De store skapelseshistoriene. De skammelige beretningene som bor i huler og ikke tåler dagens lys. De gamle, keltiske skaldene hadde til og med et eget navn for historier og myter forankret i den barske, karrige landskapet: Dundsenchas (Din-shen-eh-chas) - "Fortellinger om steder". Det var slike historier jeg ville jakte på, lokke fram, grave etter på reisen rundt den irske kysten." (side 5)

I boka tar Jareg for seg ulike deler av Irland og Nord-Irland. Belfast og Dublin har fått egne kapitler. I prologen er hun på vei i retning av Galway, og er frustrert over manglende skilting. Mens hun er i Connemara tar hun en avgjørelse. 

"Min irske reise skulle følge kysten i solens retning. Ikke som én lang tur, men som flere reiser til forskjellige årstider. Fuktige, knottfulle sommerdager. Vindherjete høstmåneder. Bleke vinterdager med snø på fjelltoppene. Milde vårmåneder der gulltorn, rhododendron og tusenfryd blomstrer oppetter årsryggene.

Og ved å reise på keltisk maner, i solens retning, ville jeg forhåpentligvis slippe å lete etter skilt i bakspeilet." (side 11)

Galway er altså første stopp på rundreisen, og derfra er ikke turen lang ut til Aranøyene. Jareg har valgt seg Inis Mór, den største av de tre øyene som hører til øygruppen. Hun stiller spørsmål ved hvorfor Aranøyene ser ut som et lappeteppe av steinmurer. Forklaringen er at naturen ikke ga disse øyene så mye dyrkbar mark. Generasjoner med kvinner og barn "skapte muld med ren muskelkraft ved å bære tang og sand fra fjæra i flettede pilekurver og spre innholdet utover marken. Med tiden ble jorden dyp nok til at innbyggerne kunne dyrke poteter og havre." (side 19) Jordlappene var små fordi steinene som ble ryddet ikke ble fraktet lenger enn nødvendig. Dessuten vernet murene vekster og dyr for den salte vinden, og sørget for at kuene spiste opp alt gresset på den jordlappen som var tilgjengelig for dem, før de fikk komme videre til neste jordflekk. Aranøyene har for øvrig gitt navn til Irlands berømte flettegensere - Arangensere. De som kjenner strikkekunsten bøyer seg i støvet for de avanserte mønstrene (skjønt de fleste genserne som i dag selges til turister neppe er håndstrikket lenger). 

Pubkulturen i Irland er berømt, men samtidig er det ikke til å stikke under en stol at dette har sine sider. Irenes drikkemønster for eksempel. Forfatteren sitter på en pub og ønsker å spandere øl på den gjengen hun sitter sammen med. Hun rekker aldri så langt, før en eller annen har kommet henne i forkjøpet. Plutselig sitter "alle" med flere øl foran seg.

"Hva er det med dette folkeslaget? Er irene redde for å tørste ihjel hvis man ikke har minst én øl i reserve til enhver tid? Tror de at bartenderen plutselig skal få et illebefinnende og forsvinne resten av kvelden? Mens jeg fortsatt har et halvt glass vin igjen, får jeg først én, snart to kuvertflasker fra mennesker jeg ikke kjenner." (side 34) 

På ett vesentlig punkt skiller irsk pubkultur seg fra engelsk pubkultur. Mens pubene i England stenger nokså tidlig og kaster alle ut på et gitt klokkeslett, er de irske pubene åpne helt til sistemann har drukket ut ølet sitt. Derav den frenetiske opplagringen av fulle ølglass før bebudet stengetid ...

Jareg jakter først og fremst på den gæliske kulturen. Det irske språket har lenge vært utrydningstruet, i og med at Irland var okkupert av England i 700 år. Mange av de eldre kan ikke det gæliske skriftspråket, og de unge er først og fremst opptatt av å lære seg engelsk. De store utvandringene som skjedde spesielt på midten av 1800-tallet etter potetpesten og hungersnøden, rammet kysten hardt. Det var først og fremst der de bodde, menneskene som holdt det gæliske språket og legendene i live. Ute i den store verden hadde de ikke mye bruk for gælisk. I de senere årene har imidlertid gælisk igjen blitt populært, blant annet takket være organisasjonen An Cumann Gaeilge. 

"I dag snakker man om seks øykeltiske språk, og nå gjelder det å holde tunga rett i munnen. De er nemlig delt i to grupper: goideliske språk og britonniske språk. Det finnes tre goideliske språk: Irsk og irsk-gælisk, manx, som har gjenoppstått på Isle of Man, og skotsk-gælisk. Disse tre språkene utviklet seg fra gammelirsk og har mange fellestrekk. 

De tre britonniske spåkene består av walisisk, breton fra Bretagne og kornisk, som ble snakket på Cornwall. Av disse tre er det bare walisisk som fortsatt er et levedyktig språk." (side 41)

Alkoholproblemer er svært utbredt i Irland, og dette er årsaken til ca. 50 prosent av alle skilsmisser. Irske menn snakker ikke om sine problemer og oppsøker sjelden profesjonell hjelp. Selvmordsraten er mye høyere her enn i land det er naturlig å sammenligne seg med. Å innrømme at man har problemer er svært skambelagt, særlig dersom man er mann. Jareg siterer Sigmund Freud som skal ha sagt at irene er det eneste folkeslaget som psykoanalyse preller av på. Det snakkes ikke høyt om dette i Irland. 

Når man er på disse øyene i Atlanterhavet, kommer man ikke utenom tekulturen. 

"I Irland og Storbritannia er te en mirakeldrikk som kan brukes til alt. Te med melk knytter bånd, hjelper mot smerte i sjelen og sår på knærne." (side 71) 

Nydeligere kan det ikke sies! 

Poeten Yeats mottok Nobels litteraturpris i 1923, som den første ire som hadde oppnådd dette. Irsk kunst anses som en smule problematisk for engelskmennene, fordi denne dyrker lidelsene det irske folket har opplevd i de 700 årene landet var underlagt England, og dermed oppfattes som en kritikk av den engelske folkesjelen. 

"Nederlagene, drapene og undertrykkelsen ga mat til tanken og temperatur til forfatterskapet. Katolikkenes kunstuttrykk sprang ut fra en historieforståelse protestantene syntes det var vanskelig å forholde seg til. Mange av dem var jo selv etterkommere av den britiske makteliten, "The Ascendency". Lady Gregory setter ord på splittelsen og balansekunsten på Irlands trøblete knivsegg: Katolikkenes historiefortelling om Irland var "en smertefull anklage" mot hennes egne. Forfatterne som tilhørte den gæliske oppvåkningen, lot stort sett politiske og historiske emner ligge. Naturen var langt enklere å forholde seg til." (side 75-76)

Irland har fostret mange flere superband enn folketallet skulle tilsi, konstaterer Jareg. Hun nevner blant annet Enya, Clannad, U2, Chri de Burgh, Sinéad O´Connor, Van Morrison, The Cranberries, Thin Lizzy, Boyzone, The Dubliners, The Pogues, Bob Geldof og Boomtown Rats, Westlife ... Og det er flere. 

En av Dublins største severdigheter er Book of Kells. Dette er de fire evangeliene, skrevet på kalveskinnspergament, skrevet på gammelirsk, og de er utstilt i glassmontere på Trinity College. 

De som kjenner sin historie vet at splittelsen mellom katolikker og protestanter oppsto under Henrik XIII´s kongedømme. Han fikk ikke innvilget skilsmisse av paven, og valgte å bryte med pavekirken og katolisismen. "Fecking" king Henry, som forfatteren fikk høre da hun var vitne til en krangel mellom far og sønn. Pinlig er det å være vitne til andres familiekrangler generelt, men i Irland gjelder det i særdeleshet å ikke blande seg. Før du vet ordet av det er du innblandet i en konflikt som ikke er din, og som det kan være vanskelig å komme ut av. 

Men er det mange tabuemner i Irland, er de ikke færre i Nord-Irland. Det var ikke uten grunn at amerikanske soldater i sin tid fikk utdelt et hefte der særlig tre råd var fremhevet. Man måtte for all del ikke diskutere politikk. Heller ikke religion. Og sist, men ikke minst: forsøk ikke å bygge bro mellom protestanter og katolikker! Dette har klokere hoder enn deg forsøkt før - uten hell! Det hjelper ikke at intensjonene utelukkende er gode. 

"Hvis jeg skal oppsummere: Etnisitet, kultur, politikk, språk og religion blandes sammen i det som inntil nylig har vært en dødelig suppe av mistro og hat. Volden i Nord-Irland har avtatt etter fredsavtaler og deling av regjeringsmakten mellom unionister og nasjonalister. Men fredsprosessen forstyrres stadig av parader som setter sinnene i kok. I Nord-Irland feires hvert år militære seire over "de andre" - selv om kampene ligger flere hundre år tilbake i tid. På den måten peker seierherrene samtidig nese til og ydmyker den andre parten, og river av sårskorpen hvert år.

Men katolikker og protestanter enes om i alle fall én ting: De er mindre optimistiske når det gjelder framtiden enn for bare noen år siden. Begge "communities" har trappet opp bruken av flagg og andre symboler for å markere hva de står for og hvem de er. 

For en utenforstående virker denne kalde krigen absurd. På den annen side: Noe av det som gjør det så vanskelig å legge fortidens blodige hendelser bak seg, er at framtiden fortsatt er et uløst problem. Partene i konflikten er nemlig grunnleggende uenige om én ting: Skal Nord-Irland gjenforenes med republikken Éire eller forbli i union med Storbritannia?"

Jareg skriver om Black Cab-turer, The Giant´s Causeway, Bushmills Distillery og whiskey-produksjon. Legenden bak The Giant´s Causeway, som jeg selv besøkte på min Irland-tur i fjor sommer, fikk meg til å le så det nesten gjorde vondt i kroppen. Historien fortelles på en så levende og visuell måte at det ikke var vanskelig å se det hele for seg. På en måte oppsummerer det den irske folkesjelen så fint, for er det noe irene har mye av, så er det humor. En herlig humor! 

"Irene kan knapt kaste et blikk på en statue før den får et kallenavn, og jo mer obskønt, dess bedre. Så også med Dublin Spire, som lokalbefolkningen helst omtaler som "The stiletto in the ghetto" eller "The stiffy by the Liffey". Før tårnet ble reist, måtte en bronsestatue som ble oerrislet med vann, vike plass. Anna Livia var oppkalt etter en romanfigur hos James Joyce. Men en statue i Dublin heter Anna Livia i høyden tretti sekunder. Når står arme "Anna Rexia", "The Floozie in the Jacuzzi" eller "The Whore in the sewer", i en egen minnepark."

Jareg skriver meget godt, og hennes bøker er ganske enkelt blant de beste jeg har lest innenfor sjangeren reiseskildringer. Hennes analyser av det hun opplever og får høre, er kloke og innsiktsfulle, og hun er dessuten både balansert og respektfull. Som hun selv er inne på flere ganger i boka, så er det en balansekunst å vite hva man kan spørre om, hvordan man skal formidle det man får høre og hvilke konklusjoner man kan trekke ut av det hele. De fleste gangene inntar hun rollen som observatør, men nokså ofte skinner det gjennom at hennes hjerte tilhører irene og den gæliske kulturen. Det er ikke så overraskende i og med at hennes reise hele tiden var en keltisk reise. Derfor valgte hun å følge kysten i Irland, på steder som befinner seg et godt stykke utenfor storbyene, og hvor restene av den keltiske kulturen er bedre bevart. Hun har lykkes svært godt med å formidle sine opplevelser! Jeg ble trollbundet fra første stund. 

Jareg er ikke bare en dyktig forfatter. I tillegg tar hun fantastiske bilder. Bakerst i boka er det 60 bilder hun har tatt fra sine reiser i Irland. Mitt tips: bla gjennom disse før du leser boka. Bildene er nemlig med på å sette deg i den rette lesestemningen. 

Jeg kan virkelig ikke få anbefalt denne boka nok! Måtte boka bli oversatt til engelsk, og innspilt som lydbok på norsk!

Utgitt: 2016
Forlag: Mac D Books
Antall sider: 368
ISBN: 978-82-690404-3-2

Jeg har kjøpt boka selv. 

Sally Rooney: "Samtaler med venner"

En forfatter å merke seg!

Sally Rooney (f. 1991) bor i Dublin og er utdannet i engelsk ved Trinity College. Hun startet på en mastergrad i politikk, uten å fullføre. I stedet fullførte hun en grad i amerikansk litteratur. "Samtaler med venner" (2017) er hennes debutroman, og hun mottok Sunday Times´ pris for årets unge forfatter for sin "fryktesløse, sensuelle roman". Romanen var på listen over årets beste bøker i Sunday Times, Observer, Daily Telegraph, Evening Standard, Vouge og Slate. Boka kom på norsk i 2018. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren og Wikipedia.)

Det var TV-serien "Normal people", som først fanget min interesse for Sally Rooneys forfatterskap. Denne serien er nemlig basert på hennes andre roman, som kom i 2018. Jeg har skrevet litt om min oppfatning av serien i et tidligere blogginnlegg. Boka er ute på norsk med tittelen "Alle andre".

Det kan for øvrig være verdt å merke seg at Sally Rooney har skrevet en rekke noveller, dikt og essays fra 2015 og frem til i dag.

I "Samtaler med venner" består persongalleriet i all hovedsak av fire personer; studievenninnene Frances og Bobbi, og ekteparet Melissa og Nick. Bokas jeg-person er Frances, som er litteraturstudent ved Trinity College i Dublin. Frances og Bobbi har hatt et lesbisk forhold som har tatt slutt. De opptrer med spoken word-poesi sammen. Det er i en slik sammenheng de møter den noe eldre Melissa, som ønsker å lage en sak på dem. Hun inviterer dem hjem på nachspiel, og der treffer de ektemannen hennes, skuespilleren Nick.

"Bobbi og jeg møtte Melissa første gang da vi opptrådte sammen på en poesikveld i byen. Melissa tok bilder av oss utenfor, mens Bobbi røykte og jeg sto brydd med høyre hånd i et fast grep om venstre håndledd, som om jeg var redd for at det skulle stikke av. Melissa hadde et stort, profesjonelt kamera og en kameraveske full av masse forskjellige linser. Hun småpratet og røykte mens hun fotograferte. Hun snakket om opplesningen, og vi snakket om det hun hadde skrevet, som vi hadde fått med oss på nettet. Ved midnatt stengte baren. Da var det begynt å regne, og Melissa sa at vi var velkomne hjem til henne på et glass." (side 9)

Etter dette treffes de fire jevnlig, og de reiser også på ferie sammen. Frances er vant til å komme i skyggen av Bobbi, som ikke bare er usedvanlig pen, men som også har snakketøyet i orden. Selv er hun mer sjenert og skjuler dette bak en tøff maske. Hun er også en del preget av at hun i motsetning til de øvrige kommer fra svært alminnelige kår. Foreldrene er skilt, og faren hennes drikker. 

Nokså tidlig skjer det noe mellom Frances og Nick. De blir tiltrukket av hverandre, og innleder etter hvert et forhold. Frances er vant til å skjule følelsene sine, men dette blir vanskeligere etter som forholdet med Nick får mer dybde og substans. Hun er tøff i trynet, og sliter med mange motstridende følelser. Ikke bare har hun dårlig samvittighet overfor Melissa, men det at hun må holde forholdet til Nick skjult, gjør også noe med vennskapet til Bobbi. 

Jeg kjente igjen fortellerstemmen i denne boka fra "Normal people", og ble i løpet av kort tid svært fenget. Det er denne sårbarheten i kjærligheten når man er ung og ganske uerfaren, som går igjen i begge bøkene. Men mens "Normal people" handler om et forhold mellom to på samme alder, handler "Samtale med venner" om forholdet mellom en ung kvinne på 21 år og en mann i 30-årene. Ikke akkurat revolusjonerende stor aldersforskjell, men når man er 21 år, er dette likevel noe som er merkbart. Og i alle fall når det er tale om utroskap, og om å komme fra ulike sosiale sjikt. Frances er i opposisjon mot det bestående, og det strider egentlig mot hennes prinsipper å omgås folk fra borgerskapet. Et borgerskap hun likevel skal komme til å hige etter anerkjennelse fra - på flere plan. 

Parallelt med Frances` og Nicks kjærlighetsaffære, skjer det også noe mellom Bobbi og Melissa. Der Bobbi er selvsikkerheten selv, er Frances fremdeles på jakt etter hvem hun er eller ønsker å være. Hun er meget bevisst på hvordan hun kan oppfattes, og jobber med sitt personlige uttrykk. Det handler om hva hun sier og hvilke folder hun legger ansiktet i - alt for å fremstå med en personlighet og dybde hun enda ikke har rukket å tilegne seg. Hun er også livredd for at Nick skal forstå at hun faktisk er forelsket i ham, fordi hun tror at dette vil ødelegge det de har sammen. Derfor møter hun ham ikke som det fintfølende mennesket hun faktisk er, men er desto mer avvisende jo nærmere han kommer henne. Til slutt - da hun for alvor trenger noen å dele sitt sårbare jeg med - er det nesten slik at hun faller for eget grep. Men bare nesten ... 

Det som gjør denne romanen så god, er flere ting. Det ene er handlingen, som har flere lag og som også overrasker gang på gang. Rooney har stor psykologisk innsikt i hva det vil si å være ung og sårbar. Det handler ikke bare om kjærlighet, men også om sosial bakgrunn og hvordan dette preger en ung fremadstormende poet. I motsetning til dem hun omgås, er hun i konstant pengeknipe. Faren hennes sender henne penger hver måned, men plutselig kommer det ikke mer. I perioder har hun ikke penger til mat. Frances sjokkeres over skitten og søppelet som preger farens hjem de få gangene hun stikker innom, og er vitne til at livet hans beveger seg i en nedadgående spiral. Det andre er det rent språklige. Rooney har en elegant språkføring og hun tegner et svært troverdig bilde av miljøene som hovedpersonen Frances og venninnen Bobbi frekventerer. Dialogene er rett og slett eminente! Tilsvarende gjelder Frances´ indre dialoger med seg selv. I det ene øyeblikket følte jeg for å le - i det neste for å gråte. Og det uten at forfatteren trykker på noen av de vanlige "tåreperse-knappene". Jeg er meget imponert over at Sally Rooney skrev denne romanen i en alder av 26 år. Jeg anbefaler denne romanen varmt!

Dette er virkelig et forfatterskap man bør merke seg! 

Utgitt på engelsk: 2017
Originaltittel: Conversations with friends
Utgitt på norsk: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Tiril Broch Aakre
Antall sider: 326
ISBN: 978-82-02-62227-5
Jeg har kjøpt boka selv. 

Edward W. Said: "Freud og det fremmede"

Sigmund Freud og Edward W. Said

Det er ikke mange dagene siden jeg skrev om "Kultur og motstand", der David Barsamians intervjuer med Edward W. Said i årene 1999-2003 er samlet. I denne boka fortalte Said at han skulle holde sin Freud Memorial Lecture i Wien i 2000. Dette skulle inngå i feiringen av Drømmetydnings hundreårsjubileum, men selve arrangementet faller hvert år på Freuds fødselsdag. Ett år før ble imidlertid foredraget avlyst, angivelig på grunn av den politiske konflikten i Midtøsten. Arrangementet gikk for øvrig som planlagt, men da uten palestineren Edward W. Saids foredrag om jøden Freud. Det viste seg senere at arrangøren av frykt for ikke å få sponsorinntekter til en utstilling i Tel Aviv, avlyste Saids foredrag. Noen satt med andre ord og trakk i trådene i bakgrunnen. 

Said ble senere invitert til å holde foredraget på Freud-museet i London i stedet, og jeg har også forstått det slik at han har blitt invitert flere steder med dette foredraget. I boka "Freud og det fremmede" kan vi lese hele foredraget. I tillegg får vi mer - bl.a. et forord av Finn Skårderud.

Men først litt om forfatteren. Edward W. Said (f. 1935 - d. 2003) var altså palestiner, men han levde mesteparten av sitt liv i USA. Her var han på slutten av sitt liv litteraturprofessor ved Columbia University. Said døde av leukemi i 2003, etter et ganske langvarig sykdomsforløp, som heldigvis ikke forhindret ham i fortsatt å gjøre seg gjeldende som en av de mest innflytelsesrike litteratur- og kulturkritikere i verden. Han er spesielt kjent for to ting: sin bok "Orientalismen" og for sitt engasjement i Israel-Palestina-konflikten. 

Sigmund Freud (f. 1856 - d. 1939) var en østerriksk nevrolog og psykiater. Han var av jødisk herkomst, og anses som grunnleggeren av psykoanalysen. Teorien vektlegger betydningen av det ubevisste sjelslivet og erfaringer i barndommen som årsak til hvordan mennesket utvikler sin psyke.

"Freud og det fremmede" er en tynn liten flis av en bok, men som Finn Skårderud skriver i forordet på side 15: "Boken er rask å lese, men langsommere å ta inn." Skårderuds innledning finnes i boka fra side 7  til 17, mens Saids foredrag finnes fra side 19 til 64. Bakerst i boka er det et innlegg fra Christopher Bollas fra side 65 til 68, og en kommentar til Edward Said fra den jødiske psykoanalytikeren Jaqueline Rose fra side 69 til 84.

"Du holder i en meget original bok. Palestineren Edward W. Said går til jøden Sigmund Freud for å får hjelp til å redde sitt eget folk. Denne briljante teksten - opprinnelig et foredrag på Freud-museet i London - ble noe av det siste Said skrev. Den tar sitt utgangspunkt i noe av det aller siste den kreftsyke Freud skrev, Moses og monoteismen (dyrking av en gud - min anm.). Freud hadde et mildt sagt sammensatt - "et håpløst uløst" - forhold til sin egen jødiske bakgrunn. Said griper fatt i nettopp dette, og stiller et klokt spørsmål om hvordan det kan komme noe godt ut av splittet identitet? Said ønsker å løfte denne erfaringen til noe som skaper et rikere bilde. Said er overbevist om at den fragmenterte erfaringen er et spor som må forfølges, et faktum som absolutt bør løftes opp og dyrkes, om Midtøsten noen gang skal finne fred." (side 7)

Der Said karakteriserer Freud som en ikke-jøde, mener Skårderud at Said ikke bare var et palestinsk ikon, men at det er fristende å tenke på ham som en ikke-palestiner. 

Denne lille boka har høy sitatfaktor, og det er fristende å gi seg i kast med å dechiffrere den fullstendig og sitere fra den - side opp og side ned - men det skal jeg ikke gjøre. Noen sitater må jeg imidlertid ta med, for at det skal være mulig å forstå litt av hva Said tar for seg i sitt Freud-foredrag.

"Freud var et utmerket eksempel på en tenker som betraktet sitt vitenskapelige arbeid som en form for  arkeologisk utgravning av den begravde, glemte, undertrykte og fornektede fortiden. Schliemann var et forbilde for ham, og det var ikke uten grunn. Freud utforsket sinnet, men han brukte også tid på å utfordre og nyorientere seg filosofisk innenfor etablert geografi og genealogi. På den måten er han selv velegnet for gjenlesning i ulike sammenhenger. Hans verker handler nettopp om hvordan våre liv gjennom erindring, undersøkelse og refleksjon medfører evig strukturering og omstrukturering, i både individuell og kollektiv forstand. Vi er forskjellige lesere fra forskjellige perioder av historien med forskjellig kulturell bakgrunn, men vi bør fortsatt ta utfordringen på samme måte når vi leser Freud. Det er en bekreftelse på at hans verker evner å bringe fram nye tanker og belyse situasjoner han selv aldri kunne drømt om." (side 33-34)

Nettopp dette sitatet favner svært mye, tenker jeg. Det sier noe om at alle tekster er dynamiske og formes av hvordan hver enkelt leser til enhver tid er med på å gi disse tekstene nytt liv - langt utover hva forfatteren selv så for seg. Det er også dette som skiller gode tekster fra dårlige tekster. Gode tekster gir plass til leseren, dårlige lesere gir kun plass til skribenten. Der alt fortelles og intet åpnes opp for leseren. "Don`t tell. Show!" som det ofte rådes til på skrivekursene som er så i vinden for tiden. Viktigheten av at det også finnes åpne rom der leseren selv kan fylle ut for å forme sin opplevelse av teksten ... 

Freud var selv ateist, og han ga egypterne æren for oppfinnelsen av monoteismen. Men selv om monoteismen opprinnelig var fra Egypt, mener han likevel at den historisk har tilhørt jødene. 

"Til tross for at han sier at monoteismen ikke slo røtter i Egypt, må han ha vært fullt klar over a monoteismen kom tilbake til Egypt. Først i form av primitiv kristendom (som det fortsatt finnes rester av i dag, i den koptiske kirken) og siden gjennom islam, noe han kort kommer inn på senere i teksten. Nyere egyptologiske undersøkelser viser omfattende spor i monoteisme lenge før Akhnatons tid. Dette antyder at Egypts rolle i å utvikle dyrkingen av én gud er langt viktigere enn vi hittil har trodd. Yerushalmi er mye ivrigere enn Freud etter å skrape vekk alle spor av monoteisme i Egypt etter Akhnatons død, og han bebuder at det var jødenes oppfinnsomhet som førte til at religionen ble utviklet langt utover egypternes forestillingsevne." (side 40-41)

Samtidig understreker Said at Freud er mer kompleks og kanskje også selvimotsigende. Blant annet mener Freud at jødene skal ha æren for at soldyrkingen forsvant, samtidig som han understreker at omskjæring var en egyptisk skikk og ikke en hebraisk skikk.

Freud mente at jøder alltid har tiltrukket seg populistisk hat, og at "årsaken ikke alltid har vært like godt fundert som beskyldningen om at jødene drepte Jesus." En av hovedgrunnene til antisemittismen er i følge Freud at jøder er ansett som fremmedelementer og at de er annerledes enn andre. Samtidig har jødene en enorm evne til å tilpasse seg, og der de får lov til å slå seg ned, "gir de verdifulle bidrag til sivilisasjonene omkring seg". (side 46 og 47) 

Alle som bodde i land i det østlige Middelhavet, var etterkommere av ulike semittiske stammer. De levde i en fredelig sameksistens. Da Israel ble etablert som en jødisk stat i 1948, ble folkene som bodde der på nytt delt inn i forskjellige raser og folk. Saids betegner dette som en krampaktig gjeninnføring av kategorier som tidligere hadde vist seg å være destruktive. Mens det i Israel fortrinnsvis bodde europeere etter at palestinerne stort sett ble forvist, synes det viktigste å være å holde ikke-europeiske folk unna så lenge som mulig. De bibelske stedene som tidligere var befolket av forskjellige nasjoner og raser, var blitt fremmede og ble tvunget i eksil. Araberne slo seg sammen og har siden kjempet det Said kaller en global kamp mot kolonialismen. 

"Jeg tviler på at Freud forestilte seg at han ville få ikke-europeiske lesere. Eller at han, som ledd i kampen om Palestina, ville få palestinske lesere. Men han fikk det. Og han har det fortsatt. ... Israel ble grunnlagt i et ikke-europeisk område på grunn av den særegne europeiske antisemittismen. Det førte til at den jødiske identiteten ble politisk etablert i en stat som foretok helt spesifikke juridiske og politiske grep for å utestenge alt ikke-jødisk fra denne identiteten. Fordi Israel definerte seg som en stat av og for det jødiske folk, kunne landet tillate seg å gi immigrasjons- og eiendomsrett kun til jøder, selv om det førte til at rettighetene til tidligere og nåværende ikke-jødiske innbyggere ble krenket og avskaffet til fordel for dem som kom sist. De palestinerne som bodde i Palestina før 1948, kan verken komme tilbake (aktuelt i flyktningenes tilfelle), eller få tilgang til landområder, slik jødene kan. Dette er ikke i tråd med Freuds ånd når han provoserende minner om at jødenes grunnlegger ikke var jøde, og at jødedommen startet i kjølvannet av en egyptisk, ikke-jødisk monoteisme. Freud åpner den jødiske identiteten mot en ikke-jødisk bakgrunn, men den blir uthult, fortrengt og til og med opphevet av den israelske lovgivningen. Det offisielle Israel har så og si utvisket de komplekse lagene i fortiden." (side 52-53)

Det som står i fortsettelsen er like interessant, men jeg kan ikke like godt skrive av hele boka. Derimot oppfordrer jeg den interesserte leser til å lese boka selv. Den er tankevekkende og gjør noe med deg som leser. Så er det selvsagt ikke sikkert at alle leser Freud på samme måte som Edward W. Said, men det er uansett verdt å merke seg at han langt på vei får støtte for sine synspunkter av den jødiske psykoanalytikeren Jaqueline Rose i hennes kommentar til Saids foredrag. 

Jaqueline Rose mener at vi har urealistiske forventninger til hvordan traumatiserte mennesker vil oppføre seg. Den vanligste reaksjonen på traumer er nemlig å gjenta dem. Hun tror Freud som jøde var revet mellom følelsen av å tilhøre og ikke tilhøre, mellom jøden som en evig fremmed og jøden som ville tilhøre nasjonenes verden og som ønsket - frivillig eller ikke - å komme hje. (side 82-83). For øvrig mener hun at det å avlyse Saids foredrag den gangen "av politiske grunner", for henne fortoner seg som en trist kommentar til det hele. "Publikum gikk glipp av noe, for å si det forsiktig." (side 84) Hun ønsket at noen av vertene fra den gangen hadde hørt Said denne gangen. 

Jeg håper at jeg gjennom dette innlegget har skapt interesse hos noen av mine lesere for å studere denne lille boka om Freud og Said nærmere. Boka er velegnet for flere lesninger, for den er krevende og ikke helt enkel å ta til seg, selv om det er tale om en tynn liten flis. Boka er uhyre interessant!

Utgitt på engelsk: 2003
Originaltittel: Freud and the non-european
Utgitt på norsk: 2004
Forlag: Cappelen 
Oversatt: Stian og Marit O. Bromark
Antall sider: 89

ISBN: 82-02-23695-9
Jeg har kjøpt boka selv

Ivica Dikić: "Beara"

Viktig bok om folkemordet i Srebrenica

Ivica Dikić (eller Ivica Đikić som navnet skrives) (født 1977) er en prisbelønt bosnisk-kroatisk forfatter og journalist. Han debuterte som forfatter i 2003 med romanen "Cirkus Columbia", som senere ble filmatisert. "Beara" er hans tredje roman. 

Jeg har lenge ventet på at det skal komme mer litteratur og filmer om krigen i Jugoslavia på 1990-tallet. Det har forundret meg stort at det har vært så lite å finne. For noen år siden så jeg filmen "As If I´m Not There" som handler om utbruddet av krigen, og jeg har lest Slavenca Drakulic´s bok "Ikke en flue fortred" (2004) som handler om rettsoppgjøret etter krigen. Jeg kom også over Anita Rakidzijas bok "A Dubrovnik War Story - They won´t hurt me, mom" (2009) på en ferietur i Dubrovnik. Den boka er ikke noe mesterverk, men er nå en av de få bøkene jeg kjenner til, og som handler om beleiringen av Dubrovnik. Den er absolutt interessant å få med seg. Steven Galloways bok "The Cellist of Sarajevo" (2009) er derimot en meget godt skrevet bok, og den handler om beleiringen av Sarajevo. Og så må jeg selvsagt nevne Ismail Kadares "Tre sørgesanger fra Kosovo" (1998), hvor han skriver om bakgrunnen for krigen i Jugoslavia (Balkankrigen). Selv om Ivo Andrics uforglemmelige og Nobelprisbelønte bok "Broen over Drina" (1960) ikke handler om krigen i Jugoslavia, tenker jeg at den hører med når jeg nevner relevant litteratur i denne sammenheng. Her får vi nemlig med oss historien som ligger bak det landet som etter andre verdenskrig fikk navnet Jugoslavia. Under ferieturer i Kroatia har jeg vært i Split, Dubrovnic, Makarska-kysten (med Brac og Hvar), på Ister-halvøya, i Mostar og Sarajevo i Bosnia-Hercegovina, samt i Montenegro (Kotor og Budva). Flere av stedene omtales i "Beara". (Samtlige lenker peker til mine blogginnlegg.)

"Beara" er en dokumentarisk roman om folkemordet i Srebrenica, eller Sebrenica-massakren som den også kalles. Denne hendelsen regnes som det største massemordet i europeisk etterkrigshistorie. Rundt 8000 bosnjaker (det vil si bosniske muslimer) ble drept i perioden 11. - 22. juli 1995 av bosnisk-serbiske militærstyrker. Hendelsen er rimelig godt kjent for folk flest, men hvor mye vet vi egentlig om det som hendte? Svært lite! Dette har Ivica Đikić forsøkt å gjøre noe med ved å skrive om dette i "Beara". Selv om det var andre høyerestående offiserer som ble stående som de ansvarlige for det som hendte, var det oberst Beara som rent faktisk sto for selve gjennomføringen. 

"Folkeavstemningen om Bosnias uavhengighet ble avholdt 29. februar og 1. mars 1992. Serberne boikottet avstemningen, men to millioner velgere møtte opp ved stemmeurnene og nesten hundre prosent stemte for et "selvstendig og uavhengig Bosnia-Hercegovina, en stat av likeverdige borgere som tilhører de tre statsbærende folkegruppene (muslimer, serbere og kroater), så vel som medlemmer av andre folkegrupper som lever her". En måned etter folkeavstemningens beslutning om at Bosnia-Hercegovina skulle erklære seg selvstendig, ble landet internasjonalt anerkjent som uavhengig land, det tredje i rekken etter Slovenia og Kroatia. Nettopp på denne tiden begynte borgerkrigen, som samtidig også var Serbias angrepskrig mot Bosnia-Hercegovina. De bosniske serberne hadde full støtte fra staten Serbia i sitt forsøk på å løsrive en så stor del av det bosniske territoriet som mulig." (side 33)  

Våren og sommeren 1992 ble muslimer, kroater og andre ikke-serbere i byen Prijedor og omegn, norøst i Bosnia, pålagt å gå med hvitt bånd rundt armen. Husene deres ble merket og tusenvis av menn ble satt i konsentrasjonsleire. Forfatteren opplyser at minst 3000 muslimer og kroater ble drept, og at mer enn 50 000 mennesker ble fordrevet fra sine hjem. Området ble etnisk rensket. 

I bokas innledning gjør Ivica Đikić grundig rede for bakgrunnen for borgerkrigen, og han skriver også om selve skriveprosessen og vanskene med å finne en passende form på boka som kunne fungere godt. Han endte opp med at han ønsket å skrive en dokumentarisk roman. Han fant rikelig med stoff til boka da han lette i rettsdokumentene fra rettssakene mot de ansvarlige. Jobben besto i å sette sammen alle fragmentene til en helhet. 

Det er en rystende historie vi får høre. Oberst Beara var opptatt av at folkemordet ikke måtte etterlate noen spor, og at færrest mulig skulle være involvert. Det var imidlertid ikke enkelt verken å finne noen som ønsket å bidra til nedslaktingen, eller å finne steder som egnet seg og som var langt nok unna bebodde steder. Det oppsto også tidvis krangling mellom de millitære toppene, for ingen ønsket at mordene og likene skulle befinne seg på deres område. Aller helst på noen andre steder ... Dette førte til at myrderiene tok tid, og at likene ble begravd på ulike steder. 

"Oberst Beara og hans folk i felten måtte støtte seg utelukkende på sine egne ferdigheter og overtalelsesevner, på et nett av lojale medspillere som de kunne styre uten å møte unødige spørsmål, uten at det ble etterlatt spor, og på frykten alle møtte dem med. Derfor måtte alt skje fort, alt måtte være over før tvilens frø plutselig begynte å spire, for i en utmattet hær og utsultet sivilbefolkning kan tvil spre seg som ild i en tørr furuskog." (side 103)

Beara hadde tidligere fått en ripe i karriere-lakken, og ivret etter å vise sin patriotisme. Dette oppdraget skulle han få til, koste hva det koste ville! 

"Hva, helt konkret, var det som drev ham? Hvordan opplevde han i det hele tatt sin rolle som massemorder, som han jo måtte vite var noe grusomt? Om han da i det hele tatt fant øyeblikk til selvrefleksjon i denne fire eller fem dager lange malstrømmen av adrenalin, alkohol, hete, frykt og død? Var oberst Beara noen gang, og spesielt i juli 1995, i stand til å betrakte seg selv og sine handlinger i et perspektiv som i det minste nærmet seg objektivitet?

Han var klar over hva han gjorde. Han valgte det onde og klarte ikke å stå imot." (side 113)

Det som skjedde var at man satte likhetstegn mellom de bosniske muslimene (bosnjakene) og tyrkerne (ottomanene), som hersket over Balkan i ca. 500 år. (Historien om dette finnes i Ivo Andrics "Broen over Drina".) Dette var vanlig i kommunikasjonen mellom offiserer og soldater i VRS (Hæren til rebuplikken Srpska - Vojska Republike Sprske), skriver forfatteren på side 135.

"Gjennom massemordet formidlet de en overordnet beskjed om at de ville ha hevn. Hevn for nær fire hundre serbiske sivile og rundt to tusen soldater som hadde mistet livet i Podrinje-området i perioden 1992-1995, i en krig serberne selv hadde satt i gang. Hevn for hele historien. Det var resultatet av lag på lag med hat, omgjort til strategisk og politisk grunnholdning. Men også det mest dramatiske utslaget av Ratko Mladic´ og det bosnisk-serbiske politiske lederskapets brutale irrasjonalitet." (side 137-138)

Underveis i boka følger vi myrderiene tett, og ikke en eneste gang viker noen av de ansvarlige unna for oppdraget. Jo flere drepte, desto viktigere å få alle drept. Ingen vitner, ingen spor ... 

Så dukker det opp en liten gutt som løper rundt og roper på faren sin. "Pappa, pappa, hvor er du?" Soldatene senket geværene, noe som fikk oberstløytnant Popovic til å bli rasende. Soldatene skjøt likevel ikke, selv om de ble beordret til det. På slutten av dagen var likevel mellom 1500 og 2500 mennesker skutt og gravlagt, og buldosere sørget for å jevne jorden over graven deres. De som ikke ble drept med det samme, fikk noen kuler til. Unntatt en som kjærba en soldat om å at han skulle skyte ham, lidende som han var fordi han var så godt som død. Ham lot de være, slik at han kunne dø sakte ... 

Det ble selvsagt rettssak etter krigen, og mange ble dømt for grusomhetene de hadde vært med på. Likevel var det mange som gikk fri. Mange visste også om hva som foregikk, uten å gjøre noe eller gripe inn. Det ligger en hel del bitterhet bak at ikke FN-observatørene beskyttet lokalbefolkningen. Hva var hensikten med at de der når de bare måtte se på det som skjedde, uten å kunne gripe til våpen? Mest sannsynlig for å redusere faren for fake news så mye som mulig ... Antakelig er det derfor det har vært mulig å dokumentere så mye av det som skjedde i ettertid, slik at de skyldige kunne bli dømt? Uansett - jeg forstår den frustrasjonen forfatteren gir uttrykk for. Hvor mange menneskeliv kunne ikke vært spart dersom FN hadde hatt en mer aktiv rolle? 

"Beara" er en svært viktig bok om et grusomt folkemord i vår tid. Vi som trodde at dette kun var noe som skjedde i fjerntliggende land, og så fant det hele sted midt i Europa, i land hvor vi nordmenn har elsket å feriere i årtier. Ivica Đikić skriver svært godt, og han levendegjør stoffet på en måte som ville ha vært vanskelig i en ren dokumentar. Noen ganger ble det kanskje litt mye oppramsing av navn på skyldige, samtidig som jeg skjønner at hensikten har vært å lage en fyllestgjørende historie om de ansvarlige. Da blir det feil å bare nevne noen, og utelate andre. 

I disse dager er det nøyaktig 25 år siden folkemordet i Srebrenica skjedde. Dette ansporet meg til å lese denne dokumentariske romanen akkurat nå. Jeg likte den spørrende tonen underveis. For her er det selvsagt mye vi ikke kan vite. 

Jeg anbefaler "Beara" på det sterkeste! 

Utgitt på kroatisk: 2016
Originaltittel: Beara
Utgitt på norsk med støtte fra Fritt ord og Kulturrådet: 2020
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt fra kroatisk: Jon Kværne
Antall sider: 234
ISBN: 978-82-560-1998-4
Boka har jeg kjøpt selv

Ebba D. Drolshagen: "De gikk ikke fri. Kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater."

En bok som får deg til å gråte

Det er atskillige år siden jeg kom over Ebba D. Drolshagens bok "Den vennlige fienden - Wehrmacht-soldater i det okkuperte Norge" (2009). Boka gjorde et uutslettelig inntrykk på meg, fordi den vendte opp-ned på tidligere forestillinger om okkupasjonsårene 1940-1945. Så har vel også de siste drøyt 10 årene vist at det er mye ved norsk krigshistorie som trenger en alvorlig revisjon. Det har ikke minst en rekke norske historiske forfattere vist. Det er tilstrekkelig å vise til Marte Michelets bok "Hva visste hjemmefronten? Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet" (2018) og Aage Georg Sivertsens bok "9. april - Et historisk bedrag" (2014). Mange er de som ønsker å granske den offisielle historien om alle som angivelig gjorde opprør mot de tyske okkupantene under krigen, og hvor heroisk den norske eksilregjeringen i London egentlig var - bare for å ta et par eksempler. Det er et ordtak som sier at det alltid er seierherrene som skriver historien. Ikke bare går mange nyanser dermed tapt, men det har også vist seg at enkelte deler av historien vi er blitt fortalt, faktisk ikke er sann. De som våger å rokke ved de vedtatte sannhetene, får tyn så det holder. Det opplevde modige Marte Michelet da hun kom ut med boka om hjemmefronten og jødeforfølgelsen i Norge. (Lenkene peker til mine omtaler av bøkene.)

Et dystert kapittel i norsk historie som er viet svært lite oppmerksomhet, er behandlingen av kvinnene som hadde forhold til tyske soldater under krigen. "Alle" kjenner selvsagt til at mange av kvinnene ble skamklippet i de mest euforiske dagene etter frigjøringen, at mange ble frosset ut i lokalsamfunnene de bodde i og at såkalte "tyskerbarn" ble uglesett og mobbet. Noen kjenner kanskje også til at en del kvinner ble internert på Hovedøya i Oslo. Men dersom man tar turen innom Hjemmefrontmuseet på Akershus festning, finnes ingenting om dette. Som om det aldri har hendt ... 

En norsk forfatter som faktisk har skrevet om "tyskerjentene" (hun nektet å kalle dem "tyskertøser"), er Helle Aarnes i boka "Tyskerjentene - Historiene vi aldri ble fortalt" (2009). (Lenken peker til min omtale av boka.)

Ebba D. Drolshagen har også skrevet om kvinnene som hadde forhold til okkupasjonsmaktens soldater, og hun har sammenlignet forholdene i Norge, Danmark, Nederland, Frankrike og på Kanaløyene. I boka "De gikk ikke fri. Kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater" (2009) går hun dypt inn i problematikken, for i størst mulig grad å forstå bakgrunnen for disse kjærlighetsforholdene - for det er først og fremst historiene om kjærlighet hun undersøker; hvorfor de skjedde, lokalsamfunnenes reaksjoner både under og etter krigen, kvinnenes skjebner, krigsbarnas skjebner m.m. Boka hun har skrevet er så rystende, så sjokkerende og så tankevekkende at den kommer til å bli værende i meg lenge. Lenge! Det er både snert og humor i hennes fremstilling, og ingen av partene - verken de okkuperte landene eller okkupantene - tas på med silkehansker. Her stilles alle til veggs, og det tas et kraftig oppgjør med tidligere vedtatte sannheter, klisjeer og det som er.

Et spesielt fotografi tatt av Robert Capa, og som viser en snauklippet kvinne med et barn i armene, som jages gjennom en folkemasse, går som en rød tråd gjennom Drolshagens bok.

Bildet er et symbol på hva som skjedde med kvinnene som hadde elsket tyske soldater under krigen - her i Frankrike - idet oppgjørets time kom. Det spesielle i Frankrike var at snauklipping av kvinner gjerne ble gjort som en forestilling, med store folkemengder til stede. I Norge var det annerledes. Der var det gjerne den stussligste karen, han som heller ikke under andre omstendigheter ville hatt særlig drag på damene, som førte an og overfalt kvinnene med saks og barberkniv. Andre hadde kanskje skitt på fingrene fra krigen, og var engstelig for sin egen skjebne, og ivret etter å overbevise seg selv og andre om at de var på den riktige siden.

"Overgrepene tok form av spytting, slag og spark, delvis eller full avkledning, avklipping av hår, ofte fulgt opp med barbering av hodet, maling av hakekors på panne, kinn, rygg, bryst og rumpe, gjerne med leppestift eller tjære. Etterpå ble kvinnene drevet i spissrotgang gjennom gatene og etterlatt på et fjerntliggende sted. Voldtekt inngikk ikke i "repertoaret" i de landene jeg har studert, selv om det trolig fantes enkelttilfeller. I noen få tilfeller ble kvinner myrdet, i Frankrike forekom skyting ved standrett. Fra Skandinavia kjenner jeg eksempler på at kvinner tok sitt eget liv etter å ha blitt offentlig nedverdiget." (side 37)

Det spesielle med andre verdenskrig var at okkupasjonen varte så lenge, og at antall tyske soldater mange steder - særlig i Nord-Norge - var i forholdet 10:1 i tyskernes favør. I småsamfunn var det nær sagt umulig ikke på en eller annen måte å måtte forholde seg til okkupantene. De fleste var unge, lengtet hjem, savnet kjærlighet, ønsket aksept av nordmenn og oppførte seg eksemplariske. De var høflige, vennlige - ikke rent få var svært kjekke, som om de var spesielt utvalgt til å skulle representere den ariske rasen på sitt beste. Sammenlignet med de lokale mennene, som ofte behandlet kvinnene på stedet nedlatende og bondsk, fremsto de tyske soldatene som verdensvante. De åpnet dørene for damene, var gentlemen til fingerspissene og kunne flørtens kunst. Slik oppfattet mange norske kvinner dem, og tilsvarende også i de øvrige landene som forfatteren har undersøkt. 

Kvinnene som innledet forhold med tyske soldater var overbevist om at deres elskede var helt spesiell, ikke en fæl nazist, ville egentlig ikke være utstasjonert som soldat og var i bunn og grunn en helt vanlig, varm og elskverdig mann. De oppfattet dessuten kjærlighetsforholdet som en privatsak - i motsetning til samfunnet rundt, som oppfattet dem som svikere og kollaboaratører, og at valget av kjæreste var politisk og ingen privatsak. 

"Jo lenger soldatene var stasjonert på samme sted, jo tettere på lokalbefolkningen kom de, og desto større var sannsynligheten for at faste forbindelser kunne oppstå. Dessuten har soldater i krig åpenbart et sterkt behov for å inngå faste kjærlighetsforhold." (side 89)

Selv om det var forbud mot kjærlighetsforhold mellom soldatene og lokalbefolkningens kvinner, så man gjennom fingrene på slike overtredelser av reglementet. Det var mye ekte kjærlighet, men også mange kvinner som ble lurt, fordi deres elskede faktisk var gift fra før og ikke hadde noen planer om å forplikte seg. Senere skulle det også vise seg at det ikke var enkelt for ekte kjærlighet å overleve krigen, og at de kvinnene som valgte å gifte seg med en tysk soldat, automatisk mistet sitt norske statsborgerskap. De måtte forlate Norge og reise til et utbombet land med svært usikre fremtidsutsikter. Det var ingen returbillett dersom de skulle angre seg på et senere tidspunkt.

De som betraktet det hele utenfra under krigen, hadde mange motiver. Jentene som gikk hånd i hånd med tyske soldater ble betraktet som horer, selv om de aldri hadde vært til sengs med mer enn denne ene mannen. De ble også misunt fordi de fikk tilgang til varer som var mangelvare, og kunne frekventere steder som en av deres sosiale klasse ellers ikke ville hatt tilgang til. Og de ble mistenkeliggjort og tillagt at de gjorde dette for å få tilgang til silkestrømper, sjokolade, roser etc. Atter andre mente at de gjorde det for å få mat på bordet i en kritisk tid. Som forfatteren lakonisk skriver på side 114: " ... - livet består nå engang av både brød og roser". 

" "Klipperne" blir beskrevet som frustrerte einstøinger som endelig kunne gi sinnet og sjalusien fritt løp ved å hevne seg på disse kvinnene som hadde nedverdiget dem eller avvist dem som seksualpartnere under okkupasjonen. Andre fremstiller dem som notoriske feiginger som aldri ytte motstand under krigen - eller enda verre; som selv var kollaboratører - men som i tolvte time klarte å snike seg inn i patriotenes rekker, og da ved å angripe den aller svakeste. Brossat bruker betegnelsen "anonym antihelt (...) Han er hva jeg selv aller minst vil være: den middelmådige, den feige, sveklingen, hanreien (...) klipperen med den store saksen og den lille, arbeidsløse penisen". (side 160-161)

I Norge ble det født om lag 8000 barn, som hadde tyske fedre. "Tyskerunge" var et fryktelig skjellsord etter krigen i Norge. Det man fryktet var at barna på et eller annet tidspunkt skulle føle seg mer tyske enn norske, og at de kunne komme til å bli en tysk femtekolonne i landet vårt. Man mente at det kriminelle og asosiale lå i blodet. Forsterket av det upatriotiske som lå i morens gener ... Dessuten var det en vedtatt sannhet at tyskerjentene generelt var mindre begavet, altså biologisk-genetisk mindreverdige, slik at barna derfor var bærere av defekte arveanlegg. (side 184) På tross av antakelsen om at kvinnene var mindre begavet, fikk de ikke "strafferabatt" fordi de angivelig ikke visste bedre, eller ikke kunne hjelpe for at de hadde havnet i denne situasjonen og blitt gravide. Drolshagens gjennomgang av rettsdokumenter fra denne tiden, er sjokkerende lesning. Når man i tillegg sammenligner straffen kvinnene fikk med den som ble mennene til del, selv de som hadde tjent seg rike på tyskerne, er det skammelig. Man skulle ikke tro at vi snakket om en rettsstat.

En annen stor misforståelse er dette med Lebensborn i Norge. Mange tror at dette var en slags avls-fabrikk, der meningen var å avle frem flest mulig ariske barn. Saken var den at Lebensborn tok seg av barn som mødrene av en eller annen grunn ikke klarte å ta seg av. Dette var et alternativ til illegal abort. Det var bare barn av arisk opphav som fikk dette tilbudet. Samiske kvinners barn ble avvist. Kun ca. 1200 av de totalt 8000 barna som ble født i Norge, ble født på Lebenborns fødehjem. Og i motsetning til hva mange tror, tok de fleste kvinnene seg av sine egne barn. Kun et mindretall sendte barna bort.

Ingen vet hvor mange kvinner som innlot seg med tyske soldater - verken i Norge, Danmark, Nederland, Frankrike eller på Kanaløyene. Dersom vi antar at det ble født barn i ett av ti forhold, snakker vi om svært mange kvinner. Fra myndighetenes ståsted har det alltid vært et poeng å få frem at det dreide seg om et fåtall kvinner, men selv om vi ikke kjenner til det eksakte antallet, er det mye som tyder på at det ikke er riktig.

"Til myten om at de dumme, stygge og umoralske "tyskertøsene" hørte også at det bare dreide seg om noen ganske få som hadde "vanæret" landet sitt på den måten. Påstanden (som lyder som en trøst) motsies imidlertid av alle anslag- og beregningsforsøk. Intervjuer av tidsvitner gir ikke noe entydig bilde. Ellingsen antar at det ligger en bestemt agenda bak påstandene om at det dreide seg om et marginalt problem: "På mange måter kan man si at mytene var en forutsetning for at klippeaksjonene skulle bli en realitet. Min påstand er at hvis myndigheter og publikum hadde oppfattet begrepet "tyskertøser" som noe som gjaldt mange kvinner, hvorav de fleste var som kvinner flest, så ville det ha blitt vanskeligere å gripe saks og interneringsbestemmelser." (side 237)

Straffene rammet enslige unge kvinner fra landet, som ikke hadde en sterk familie eller annet nettverk rundt seg, sterkest. Det innebar at det var kvinnene med lav sosial status som ble verst rammet. Samtidig slapp antakelig kvinner i f.eks. Nord-Norge lettere, nettopp fordi det gjaldt så mange på enkelte steder. Kvinner fra borgerlige hjem slapp unna. 

Selv om de færreste i dag tenker på disse kvinnene som landsforrædere, er det en utbredt holdning at de gjorde det for å oppnå noe. Som om de var horer som fikk betalt. Men som Drolshagen har redegjort for i sin bok - det var faktisk ekte kjærlighet i de aller fleste tilfellene. Ekte kjærlighet med få happy endings ... 

Ebba D. Drolshagens bok om kvinnene som elsket okkupasjonsmaktens soldater inneholder så mye, mye mer enn hva jeg har nevnt i dette innlegget. Blant annet skriver hun om skammen kvinnene levde med resten av livet , redselen for å bli avslørt, ønsket om å fortrenge og glemme. Det som blir veldig tydelig er at det som skjedde med kvinnene i Norge på ingen måte er unikt. Det samme skjedde i mange andre land som var okkupert, og det har også skjedd i andre kriger. Nettopp av den grunn er de sammenligningene Drolshagen gjør i sin bok, svært interessante. Hun gjør dette til noe universelt, noe som kan skje i en hvilken som helst krig der soldater fra et annet land er tilstede i lang tid. Det samme skjedde f.eks. mellom tyske kvinner og amerikanske soldater etter krigen. Men mens de norske kvinnene ble ansett å ha høy byrd av tyske soldater som var her under krigen (pga. felles rasetilhørighet), anså amerikanerne tyske kvinner som annen rangs, fordi de var medskyldige i krigen. Ekteskap mellom amerikanske menn og tyske kvinner var av en grunn forbudt.

Vi er bare mennesker med behov for nærhet, kjærlighet, å bli sett, akseptert, vist omsorg - uansett hvem vi måtte være og hvor vi kommer fra. Det verste et menneske kan bli utsatt for er å bli ignorert, oversett, ikke bli inkludert, frosset ut. I en krig er behovet for nærhet og menneskelig varme enda sterkere, fordi så mye av det eksistensielle står på spill. Vanlige regler opphører på mange måter å gjelde. Derfor er det betenkelig å dømme noen når konteksten er borte, og  da se bort fra den sammenhengen hvor det aktuelle fant sted. Det er jo selve konteksten som er årsaken til det som har skjedd. Tenkte jeg, mens jeg analyserte boka og de inntrykkene som kom til meg underveis i min lesning ...

Da jeg kjøpte denne boka, måtte jeg bestille den fra et antikvariat. Stor var derfor min glede da jeg oppdaget at den igjen er tilgjengelig for salg. Historien om "tyskerjentene" og "tyskerbarna" er hjerteskjærende og den hører med i vår historie. Behandlingen som ble dem til del etter krigen er ikke en rettsstat verdig. Jeg satt mange ganger med gråten i halsen mens jeg leste. Ikke fordi forfatteren trykker på sentimentale knapper, men rett og slett fordi mange av historiene er så gruoppvekkende at det er sjokkerende at det i det hele tatt har hendt. Drolshagen skriver så godt. Hun setter ting opp mot hverandre på en intelligent måte, spisser problemstillinger og får oss til å tenke. Dette er en bok som har i seg nok krutt til å endre menneskers holdninger, er min påstand. 

Jeg kan ikke få anbefalt denne boka nok! Les den! Den er vel verdt din tid!  

Utgitt på tysk: 2009
Originaltittel: Die Geliebten der Wehrmachtssoldaten im besetzten Europa
Utgitt på norsk: 2009
Oversatt: Erik Krogstad
Forlag: Forlaget Oktober
Antall sider: 280
ISBN: 978-82-495-0592-0
Jeg har kjøpt boka selv

Ebba D. Drolshagen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Eva Robild: "Dyrking i drivhus"

En bok du bør lese før du skaffer deg drivhus

Eva Robild er frilansjournalist. I tillegg er hun forfatter, og det hun skriver om er hager og natur. Hun har en egen spalte i Allt om Trädgård, og hun bor i Sverige. 

Jeg fikk meg et eget drivhus sommeren 2018. Dette hadde jeg drømt om i mange år, og den vesentligste årsaken var å kunne ha en sneglefri kjøkkenhage. I området hvor jeg bor har nemlig Iberiaskogsneglen ødelagt mye av gleden ved å ha hage. Joda, jeg gjør alt jeg kan for å redusere bestanden og i alle fall holde den i sjakk, men det er jo helt umulig å bli kvitt dem. Særlig fordi jeg er omgitt av naboer som ikke er fullt så ivrig som meg til å jakte på dem. (Det er nok at en av dem ikke forholder seg til snegleplagen i det hele tatt.) Uansett - dette har jeg tatt konsekvensen av, så i vår hage er det så og si bare busker og lite av sommerblomster.  

Jeg skulle nok ha lest Eva Robsilds bok før jeg gikk i gang med mitt drivhusprosjekt. Det første rådet hun gir i sin bok er nemlig at man bør skaffe seg et større drivhus enn man tror man trenger. Jeg tenkte derimot at jeg fikk prøve meg litt først, og heller kjøpe et større drivhus etter hvert dersom det skulle vise seg at jeg ble hektet. For å si det sånn: jeg ble umiddelbart hektet, og angret veldig på at vi gikk for et ganske lite drivhus. Ikke kan jeg ha et bord og en stol inne i drivhuset mitt, og enda viktigere: det er for trangt og for lite luft mellom plantene. Mange planter trives nemlig ikke med å stå ved siden av hverandre, og tranghet og dårlig luft gir fort grobunn for skadedyr. 

Det første året jeg hadde drivhus opplevde jeg at chiliplanten min ble angrepet av lus. Det tok litt tid før jeg skjønte var det var, og da var hele planten ødelagt. Heldigvis spredte ikke dette seg til de andre plantene mine. Jeg har også opplevd at squashplantene mine i fjor ikke leverte en eneste squash. Jeg skulle jo selvsagt ha pollinert dem med en pensel ... Akkurat dét gikk opp for meg da sesongen var på hell ... I år har jeg satset stort på agurker, og venter spent på at de første blomstene skal komme. (Jeg var litt sent ute med å så frø i pottene.) Poenget er - og det sier også Robild noe om i boka - at man lærer underveis. Man må nødvendigvis prøve og feile, og gjøre seg noen erfaringer. Neste gang går det bedre. Man må ikke gi opp. 

Et annet viktig punkt i boka, som jeg heller ikke var klar over, er at man bør skifte ut jorda man har brukt i en sesong, før man starter neste sesong. Jeg trodde faktisk at det var tilstrekkelig å gjødsle godt.

Halve boka til Robild er viet selve drivhuset. Hun skisserer opp alle valgmulighetene man har, og de er ikke få. Heller ikke dersom man "bare" har en middels norsk hage på rundt et halvt mål i et vanlig boligområde, slik som jeg. Det viktigste skillet går mellom kalde og varme drivhus, for i sistnevnte kan man oppbevare flerårige planter også på vinteren. Det er jo da det virkelig begynner å bli gøy! Den største hindringen med kalde drivhus, som jeg har, er ikke bare den manglende muligheten for vinteropplag av planter, men også at planter ikke bare kan tas ut og settes i drivhuset. De må gradvis tilvennes utelivet i drivhuset. Ut og inn, ut og inn. Det visste jeg ikke før jeg leste denne boka. Og der fant jeg antakelig forklaringen på at tomatplantene mine aldri synes å ha trivdes særlig godt i drivhuset mitt. Bladene visner, og plantene bugner ikke av tomater, slik jeg er vant til fra tidligere tider da tomatplantene mine sto ute, i solveggen. Jeg tok dem selvsagt inn når det var dårlig vær.

Mens Eva Robild kanskje er mest opptatt av å dyrke frem sommerblomster og skriver en hel del om dette, er jeg mer opptatt av urter og grønnsaker. Hun skriver for øvrig også en del om dyrking av druer, fiken, sitron og fersken, som jo er en mulighet når man har et større drivhus enn hva jeg har. Blant krydderurtene hun nevner, er mine favoritter oregano og timian helt fraværende. For mitt vedkommende kunne jeg vel egentlig ha funnet informasjon om dyrking av urter på internett, uten å måtte kjøpe denne boka. På den annen side fikk jeg med meg mye mer enn jeg trodde jeg trengte av informasjon ved å lese hele boka. Den styrket også en annen drøm jeg har, og det er et eget orangeri i hagen! Da snakker vi! Some day ... 

Jeg anbefaler denne boka varmt til alle som drømmer om drivhus. Les den før du bestemmer deg for hvilken type drivhus du skal kjøpe. Boka fungerer også som en inspirasjon til å ta hjemmedyrking av frukt, grønnsaker og hageblomster et hakk eller tre videre. Dessuten kommer forfatteren med gode råd når du har fått skadedyr i drivhuset. Det er vel verdt å ta med seg! Boka inneholder også mengder med inspirerende bilder. En artig bok å eie!

Utgitt: 2016
Originaltittel: Väksthus och uterum
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Tommy Tønsberg

Antall sider: 96
ISBN: 978-82-02-57708-7

Jeg har kjøpt boka selv.

Paolo Giordano: "I smittens tid. Rapport fra pandemiens frontlinje."

Tankevekkende om coronavirus-pandemien

Italienske Paolo Giordano (f. 1982) har doktorgrad i teoretisk partikkelfysikk, og han er fast spaltist i Corriere della Sera.  Han debuterte med romanen "Primtallets ensomhet" i 2008 (på norsk i 2010). Siden har han utgitt flere bøker, og han har vunnet flere priser for sitt forfatterskap. "I smittens tid" er skrevet under den verste delen coronakrisen i Italia. Den har i rekordfart blitt oversatt både til engelsk og norsk.

Første kapittel har tittelen "Virusfast", og her innleder forfatteren med å konstatere at coronavirus-pandemien ligger an til å bli vår tids største helsekrise. Den er ikke den første og blir ikke den siste. Det er ikke en gang sikkert at det blir den mest redselsfulle. For coronaviruset tar ikke flere liv enn andre epidemier har gjort tidligere. 

"SARS-CoV-2 har vært frekkere, og den skamløse spredningen avslører noe vi allerede visste, men tidligere har strevd med å måle: at vi på mangfoldige vis er forbundet med hverandre, overalt, i en verden med sammensatte sosiale, politiske og økonomiske strukturer. Men selvfølgelig også med mellommenneskelige bånd." (side 9-10)

Giordano begynte sin skriving 29. februar i år, og befant seg på dette tidspunktet i det landet i Europa som var så uheldig å få smittespredning i stor skala først. At det ble Italia som først ble verst rammet, var svært tilfeldig. 

De fleste av oss husker godt hvordan alle avtaler ble avlyst på grunn av tiltakene mot smitte, og det ikke tilrådelige i å være samlet flere på en gang. I første omgang snakket man om 500 som et maks-tall. Så ble dette skalert ned til 100, så 50 ... og så til kun familie i egen husstand. I Italia fikk dette større konsekvenser enn i andre land, fordi så utrolig mange ble smittet så veldig fort. De øvrige europeiske landene fikk litt mer tid til å områ seg, og trengte derfor ikke å tilrå fullstendig nedstengning av samfunnet. Uansett - plutselig satt alle som ikke var i samfunnskritiske posisjoner, på hjemmekontor og hverdagene fortonet seg som å være i limbo. Var det trygt å gå i butikken? Puste inn luften som andre hadde pustet ut når man var ute og gikk tur? Osv. 

For Giordano ble dette limbo fylt med skriving om det som skjedde. Han ønsket ikke å gå glipp av det pandemien var i ferd med å avdekke om oss. Han forteller at lenge før han begynte å skrive, var det matematikken han brukte for å holde angsten i sjakk. Tidligere ble dette ansett som nerdete, men nå har det vist seg at dette er et helt uunnværlig verktøy for å forstå det som skjer rundt oss. Han ble sittende og følge med på smitteutbredelsen i eget land og i resten av verden, og så hvordan det hele eskalerte.

Noe vi alle har lært om i denne krisen, er R-tallet. Det er et tall som måler hvor mange andre en som selv er smittet, har ført smitten videre til. Så lenge R-tallet er under 1,0, har vi kontroll over smittespredningen. Da holdes nemlig antall smittede i sjakk. Men når tallet stiger mer enn dette, kan ting raskt utvikle seg til langt verre tilstander. "Reduksjon av R0 er det matematiske uttrykket for våre forsakelser." (side 19)

Giordanos opplevelse av pandemien var nok atskillig mer dramatisk enn hva vi opplevde i Norge på samme tid, fordi dødeligheten var så høy. Den var for øvrig en helt naturlig konsekvens av antall smittede, og ikke minst med tanke på hvem som ble smittet. I Italia var det svært mange eldre som ble rammet, og de døde i et helt sjokkerende antall.

Så hvordan stopper man et virus som sprer seg så fort og lett? "Med stor styrke. Med sterk offervilje. Med stor tålmodighet." (side 25) Dersom vi klarer å få R-tallet under det kritiske nivået lenge nok, helt til alle som er smittet er kartlagt, isolert og ikke lenger smittebærere, vil spredningen begynne å avta. Like fullt - faren er ikke over på langt nær enda. På et eller annet tidspunkt vil den igjen komme til å øke ... Det er da vi går inn i den aller vanskeligste fasen, den som krever stor grad av tålmodighet. 

Nå burde det kanskje ikke være så vanskelig å være tålmodig, for vi ser med skrekk hva som skjer i andre land i verden, der myndighetene enten ikke har gjort nok, eller ikke har den nødvendige tilliten i befolkningen slik at innbyggerne følger de rådene som gis. Men når folk mister jobbene sine, og det ikke er noe sikkerhetsnett - da har de kanskje bare valget mellom å risikere smitte og dø av Covid-19, eller å dø av fattigdom ... 

"Pandemien oppmuntrer oss ... til å tenke på oss selv som en del av en gruppe. Den setter forestillingsevnen vår på en prøve den aldri har vært ute for før. Vi blir tvunget til å erkjenne at vi er uløselig bundet til andre mennesker, og at våre valg ikke bare angår oss selv. I smittens tid er vi en enkeltorganisasjon. I smittens tid blir vi et fellesskap igjen." (side 43)

Noen tenker at når virusets dødelighet er så lav for de unge og  de friske - hvorfor ikke bare ta sjansen på å leve som før? Men saken er den at dersom mange nok tenker slik, vil våre "handlinger ha globale ringvirkninger som er abstrakte og vanskelig å overskue", skriver Giordano. (side 45) Det handler faktisk om hele menneskeheten. Konsekvensene rammer ikke bare Covid-19-smittede, men hele helsevesenet i alle land, som vil knele fullstendig. Dermed får heller ikke andre syke tilgang til nødvendig helsehjelp. Og jo flere smittede, desto flere døde. 

Vi kan ikke skylde på noen spesielle - heller ikke kineserne - for at coronavirus-pandemien har oppstått. Kanskje er det økt globalisering, urbanisering, avskoging, mer intensivt dyrehold osv. som skaper utilsiktede bakteriekulturer der det meste får formere seg? Mikroorganismer som mister sitt naturlige tilholdssted, jakter kanskje på å finne nye hjem? Noen virustyper bruker andre dyr som mellomvert, før de smitter over på oss mennesker. Så jo tettere vi kommer på ville dyr, desto større er faren for at pandemier som dette kan oppstå.                                                                                                                                                      

"I smittens tid har vitenskapen skuffet oss. Vi ville ha sikker kunnskap, men fikk synspunkter. Vi hadde glemt at det alltid er slik, at det faktisk må være slik: For vitenskapen er tvilen til og med helligere enn sannheten. Men akkurat nå bryr vi oss ikke om det. Vi ser eksperter krangle slik barn ser foreldrene gjøre det, nedenfra og opp. Så begynner vi å krangle oss imellom." (side 74) Og alt kompliseres ytterligere av fake news der det florerer av konspirasjonsteorier - f.eks. om at viruset er skapt i et laboratorium utenfor Wuhan. 

Mens krisen utvikler seg og tiden går, lengter vi tilbake til alle hverdagene og normaliteten som vi tidligere tok som en selvfølge og kanskje ikke engang satte skikkelig pris på. Vi vet at vi vil ha den tilbake nå, skriver Giordano. Normalitet for enhver pris! 

"Men normaltilstanden er opphevet, og ingen kan spå hvor lenge den vil vare. Dette er unntakstilstandens tid, vi må lære å leve med den, i den, og finne grunner til å omfavne den som ikke bare er frykten for å dø. Det stemmer nok at virus ikke eier intelligens, men én ting er de flinkere til enn oss: å endre seg fort, å tilpasse seg. Vi gjør lurt i å lære av dem." (side 87)

Vi må tåle at arbeidsplasser blir borte, at pandemien vil få konsekvenser i flere år fremover, at vi må sette ned tempoet og at livene våre kanskje aldri helt blir de samme igjen ...

"I smittens tid" er en tankevekkende liten pamflett, som det faktisk er litt trøst i å lese akkurat nå. Jeg sier det på den måten fordi vi faktisk har kommet litt videre, og har grunn til å være noe mer optimistisk med tanke på fremtiden. Regjeringen har åpnet opp for at det er mulig å reise til andre land i Europa allerede i sommer. Hvem trodde vel at dét skulle bli mulig bare en drøy måned tilbake i tid? Vi må riktignok være ansvarlige, passe på og følge smitterådene, ikke oppholde oss i store folkemengder, kanskje vurdere å bruke munnbind i noen situasjoner, holde oss mer for oss selv ... Men bare at det er mulig, sier noe om at det er håp om at alt blir bra ... til slutt!      

Denne lille pamfletten har også en annen verdi. Den vil bli ett av flere historiske dokumenter på hvordan det var å stå midt oppe i pandemien. For akkurat dette tror jeg faktisk at vi kommer til å glemme når vaksinen har kommet og vi ikke lenger trenger å frykte corona-smitte.                     

Dersom du er interessert i å lese mer om pandemiens virkninger, kan jeg anbefale Ivan Krastevs bok "Framtida er her nå. Hvordan pandemien forandrer verden."  (Lenken peker til min omtale av boka.)     

Utgitt i Italia: 2020
Originaltittel: Nel contagio
Engelsk tittel: How Contagion Works
Utgitt i Norge: 2020
Forlag: Spartacus
Oversatt: Aleksander Melli
Antall sider: 89
ISBN: 978-82-430-1358-2

Boka har jeg kjøpt selv.                                                                                   

Yuval Noah Harari: "Sapiens. En kort historie om menneskeheten."

Morsom historiefortelling 

Yuval Noah Harari (f. 1976) er en israelsk historiker og professor ved historisk institutt på Det hebraiske universitetet i Jerusalem. Han har skrevet de tre bøkene "Sapiens. En historie om menneskeheten" (utgitt i 2011 - på norsk i 2014), "Homo Deus. En kort historie om i morgen" (utgitt i 2015 - på norsk i 2016) og "21 tanker for det 21. århundre" (utgitt i 2018 - på norsk samme år). Det er forlaget Bazar, som nå er eid av Cappelen Damm, som står bak utgivelsene i Norge. 

Jeg siterer fra Wikipedia (den norske siden):

Harari skriver om «den kognitive revolusjonen» som skjedde for rundt 70 000 år siden, da homo sapiens utviklet språkferdigheter og strukturerte samfunn, steg til toppen av næringskjeden og bedre kunne mestre omgivelsene, hjulpet av jordbruksrevolusjonen og fremskyndet av den vitenskapelige revolusjonen. Bøkene hans undersøker også de mulige konsekvensene av en futuristisk bioteknologisk verden der intelligente biologiske organismer (mennesker) blir forbigått av sine egne kreasjoner. Han har uttalt at «homo sapiens slik vi kjenner dem vil forsvinne om et århundre eller så». Fri vilje, bevissthet, intelligens og lykke er temaer som blir behandlet i bøkene. (Lenkene peker til andre Wikipedia-innlegg.)

Jeg har selvsagt lagt merke til disse bøkene, for de har ligget i enhver bok-stabel i nær sagt samtlige bokhandlere jeg har vært innom i løpet av de seneste årene. Så hvorfor kastet jeg meg ikke over dem tidligere?, tenker jeg etter å ha lest den første boka "Sapiens"? Ikke før mannen min og jeg mottok en insisterende julegave sist jul fra et familiemedlem, kom den første boka i hus. Denne boka måtte vi ganske enkelt lese, mente gavegiveren. Nå er "Sapiens" lest, og jeg ble virkelig så begeistret at jeg sporenstreks sikret meg de to neste bøkene. Og jeg kan forsikre om at jeg er en kritisk og kresen leser, som ikke gidder å bruke tiden min på dårlige bøker. Det er derfor bloggen min stort sett (med noen unntak) inneholder begeistrede bokomtaler.

Harari innleder sin bok med å fortelle at det er tre viktige revolusjoner som har formet historien. Det er den kognitive revolusjonen som sparket historien i gang for ca. 70 000 år siden. For ca. 12 000 år siden kom jordbruksrevolusjonen, som førte til at menneskene - de såkalte "sankerne", som levde som nomader - ble bofaste. For ca. 500 år siden kom den vitenskapelige revolusjonen, som innledet noe helt nytt i menneskenes historie. "Sapiens" forteller hvordan disse tre revolusjonene har påvirket mennesker og dyr. Mennesket var med andre ord et ganske betydningsløst dyr i begynnelsen av sin historie. 

Det er en utrolig fascinerende historie som fortelles i "Sapiens". Bokas styrke ligger utvilsomt i at Harari aldri er påståelig. Dersom det er tvil - og det er det egentlig hele tiden - åpner han opp for ulike tolkninger, ofte med en humoristisk vri. Han skriver om utviklingen av språket vårt, og hvilken betydning dette fikk for deling av informasjon mellom mennesker. Sladderen var viktig i disse tidligste tider, og det er den jo forsåvidt i dag også. Det handlet om at det var sett en løve eller bison i nærheten, men også om hvem som hatet hvem, og hvem som var juksemakere osv.

Harari mener at det som fikk mennesker til å kunne leve sammen i større byer, var evnen til å skape fiksjon eller myte. "Store antall fremmede kan samarbeide godt hvis de tror på en felles myte." (side 40) I et senere kapittel snakker ham om dannelse av religion, som en samfunnsoppbyggende sak. Hvor mye enklere var det ikke for en hersker å få legitimitet dersom han kunne hevde at han var utpekt av gud? Og at de som ikke fulgte ham, ville bli straffet i all evighet ...

Mens de fleste historikere mener at jordbruksrevolusjonen var et fremskritt for menneskene, hevder Harari at dette var en felle. Mens sankerne bare kunne dra til et annet sted dersom det ble uår, var jordbrukerne "stuck" der de var. Kostholdet som stort sett besto av hvete, var mindre variert, og selv i gode år risikerte de å lide av mangelsykdommer. Sankerne hadde et mye mer variert kosthold. Det var heller ikke tryggere å være bofast, for jevnlig kom det mennesker som ranet fra dem alt de hadde. Og etter hvert som samfunnsstrukturene vokste frem, måtte de betale skatter til dem som til enhver tid hevdet å ha rett til å innkreve dette. 

"Hvorfor sluttet ikke menneskene med jordbruk da planen slo feil? Delvis fordi det måtte gå mange generasjoner før de små endringene akkumulerte og forandret samfunnet, slik at ingen kunne huske at de hadde levd annerledes noen gang da den tid kom. Og delvis fordi befolkningsveksten hadde brent menneskehetens broer. Hvis befolkningen i en landsby hadde vokste fra 100 til 110 da de begynte å pløye jorden, hvilke ti ville melde seg frivillig til å sulte i hjel slik at de andre kunne gå tilbake til gode, gamle dager? Det var ingen vei tilbake. Fellen hadde smelt igjen." (side 95)

En av de mest fascinerende deler av Hararis bok er når han snakker om myter og imaginære ordener. Jeg nøyer meg med å sitere et lite avsnitt, samtidig som jeg understreker at dette virkelig er verdt å fordype seg i.

"Hvordan kan man få folk til å tro på en imaginær orden som kristendom, demokrati eller kapitalisme? For det første må man aldri innrømme at ordenen er imaginær. Man må alltid insistere på at ordenen som understøtter samfunnet, er en objektiv virkelighet skapt av store guder eller naturlover. Folk er ulike, ikke fordi Hammurabi sa det, men fordi Enlil og Marduk forordnet det. Folk er like, ikke fordi Thomas Jefferson sa det, men fordi Gud skapte dem slik. Frie markeder er det beste økonomiske systemet, ikke fordi Adam Smith sa det, men på grunn av uforanderlige naturlover." (side 118-119)

Harari har også en interessant vinkling på hva kultur egentlig er. Det er vanlig at en kultur f.eks. vil forby noe fordi det er "unaturlig". Men ingenting er unaturlig fra et biologisk perspektiv. Alt som er mulig er faktisk naturlig, sett fra et biologisk perspektiv. Våre sannheter om hva som er naturlig og unaturlig er hentet fra kristen teologi, ikke fra biologien.

Religion har vært menneskehetens tredje viktigste samlende kraft etter penger og imperier, hevder Harari på side 207 i sin bok. 

"Religionens viktigste historiske rolle har vært å skulle gi disse sårbare strukturene overmenneskelig legitimitet. Religion forsikrer at lovene våre ikke er et resultat av menneskers innfall, men er pålagt oss av en absolutt øverste myndighet. Dette bidrar til at i det minste noen fundamentale lover ikke kan utbedres, og gir dermed sosial stabilitet."

Boka har stor sitatfaktor, og jeg kunne ha nevnt så mye, mye mer. Som alle de ulike mennesketypene som opprinnelig fantes på jorden (hvor homo sapiens vant), utvikling av skriftspråket (fra det helt enkle til det kompliserte), om de tidligste tiders arkiver (der gjenfinnbarhet var essensielt), om vitenskapen (viktigheten av å innrømme at vi ikke vet alt og er nysgjerrig på å finne ut av nye ting, hvilket ikke var noen selvfølge i tidligere tider), rasistiske teorier som bunnet i evolusjonslære, troen vår på penger som betalingsmiddel, oppdagelsen av verdens utkanter, handel mellom ulike land, bygging av stater og nasjonale identiteter, krigens ofre, lykke (både for dyr og mennesker - hvor lykkelig er vi egentlig?) osv. 

Boka inneholder et stort vell av detaljer om nær sagt alt som tenkes kan, og Harari vrir og vrenger på tidligere "vedtatte sannheter" om historien vår. Dette gjør han på en meget intelligent, humoristisk og ydmyk måte. Jeg tror det er nettopp derfor bøkene hans har blitt så umåtelig populære som de har blitt. Det var i alle fall derfor jeg elsket "Sapiens"! Så får det være at han på noen detaljer har blitt arrestert for unøyaktigheter, som f.eks. hvor mange muslimer det finnes i verden. 

Samtlige av mine bøker er i pocketutgave med liten skrift. Jeg trodde at det skulle bli et problem under min lesning. Det ble det overhode ikke. "Sapiens" er den reneste pageturner, og jeg fikk bare lyst på mer og mer etter hvert som jeg leste. Sidene gikk unna i høyt tempo, og boka var full av eselører til slutt. Dette for å markere sider jeg har lyst til å finne tilbake til senere.

Dette er en bok jeg virkelig anbefaler til alle som er interessert i historie og samfunnsutvikling! Jeg gleder meg allerede til å lese de to neste bøkene av samme forfatter.

Utgitt på engelsk: 2011

Originaltittel: Sapiens. A Brief History of Humankind.
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Bazar Forlag AS
Mitt eksemplar: 2018 (utgitt av Cappelen Damm)
Oversatt: Lena Stokseth
Antall sider: 442 (noter fra s. 401, register fra s. 425)
ISBN: 978-82-02-60229-1

Jeg har fått boka i gave.