Deborah Levy: "Varm melk"

Når mors sykdom trumfer alt ...

For tiden holder jeg på med et helt spesielt leseprosjekt, der jeg inspireres av vindusutstillingen på den kjedeuavhengige bokhandelen Tronsmo i Oslo. "Varm melk" av Deborah Levy er en av bøkene som for tiden står utstilt der, og det var slik jeg ble oppmerksom på denne boka. At den var kortlistet til Man Booker-prisen i 2016, styrket beslutningen om å lese boka. Plasseringen i Tronsmo-vinduet gjorde at den ble lest allerede nå. 

Litt om forfatteren

Deborah Levy (f. 1959) er ingen ny forfatter, men "Varm melk" er likevel den første av hennes bøker som (så vidt jeg vet) er oversatt til norsk. Levy debuterte som forfatter i 1986, og har utgitt til sammen syv romaner, tre novellesamlinger, en sakprosa og en diktsamling. I tillegg har hun skrevet et helt lass med skuespill. Også i 2012 ble hun kortlistet til Man Booker-prisen, den gangen for romanen "Swimming Home. And Other Stories". 

Levy er for øvrig født i Johannesburg i Sør-Afrika, men har bodd i England fra 1968 og frem til i dag. 

Om "Varm melk"

Sofia er i midten av 20-årene. Foreldrene hennes ble skilt da hun var 12 år gammel. Hun ble boende sammen med moren Rose i England, mens hennes greske far flyttet tilbake til Hellas. Der giftet han seg senere med en 40 år yngre kvinne, som han nå har fått et barn med. 

Sofia har mastergrad i antropologi og har en ikke fullført doktoravhandling. Hun har blitt med moren til Almería i Spania, hvor moren skal oppsøke hjelp hos dr. Gómez og hans datter, som står bak en omstridt alternativ klinikk. Rose klarer ikke å gå, til tross for at ingen finner noe galt med beina hennes. 

I dag mistet jeg den bærbare datamaskinen min i betonggulvet på en bar på stranda. Jeg hadde datamaskinen under armen, og den gled ut av det svarte gummietuiet (som er formet som en konvolutt) og landet med skjermen ned. Den digitale siden er knust, men den virker i det minste fremdeles. Datamaskinen min inneholder hele livet mitt og vet mer om meg enn noen andre. 

Det jeg mener å si, er at hvis den er ødelagt, så er jeg det også. (side 7) 

Dermed er den noe mollstemte og sarkastiske tonen i romanen satt ...

Sofias mor er noe for seg. I og med at hun angivelig ikke kan gå, er det Sofia som må gjøre alt. Hente vann blant annet ... som alltid er feil. Morens tunge er skarp, og det er ikke mange oppmuntrende ord som kommer ut av hennes munn. Aller helst er det sylskarp kritikk av det nedbrytende slaget. 

For å fylle tiden med noe som gir et skinn av å være meningsfylt, bader og soler Sofia seg når hun kan tillate seg å ta pause fra morens krav. Andalucias kyst er imidlertid invadert av Medusa-maneter, og i perioder er det risikabelt å bade i havet. Da heises Medusa-flagget for å advare badegjestene. Akkurat dette fikk ikke Sofia med seg, for hun trodde at Medusa var en gresk gudinne som ble til et uhyre etter en forbannelse. Medusa betyr manet på spansk ... Hun ender opp med brannskader etter å ha vært i berøring med brenntrådene til manetene. Slik kommer hun i kontakt med badevakten som behandler turister for brannskader. Senere blir han hennes elsker. Parallelt innleder hun også et heftig forhold med Ingrid, kvinnen som kaller henne Zoffie. 

Til morens store fortvilelse starter Goméz behandlingen av henne med å ta fra henne noen av medikamentene hun går på. Mens Rose gjennomgår den ene undersøkelsen etter den andre for å avdekke om det skulle finnes en fysiologisk forklaring på lammelsene i beina hennes, stiger hennes skepsis overfor klinikken. Samtidig skjer det merkelige ting i kroppen hennes. Det pussige er nemlig at funksjonsnivået øker etter som flere og flere av pillene tas bort fra henne. Paradoksalt nok er ikke Rose glad for dette, som om hun trenger sykdommen for å være et helt menneske ... Sofias tålmodighet minker og frustrasjonen øker pga. det hun er vitne til.

Da vi kommer tilbake til bilen, ber jeg Rose om å reise seg fra rullestolen og vente mens jeg slår den sammen og legger den i bagasjerommet. 

"Det er ikke snakk om vilje, Sofia. Jeg kan ikke stå i dag."

Da jeg har fått moren min på plass i bilen, etter alle stønnene, ynkingen, hvesingen og til slutt fornærmelsene som var rettet mot meg og alle mine feil, mangler og irriterende vaner, føltes det som om hun faktisk var en gangster som hadde tilranet seg livet mitt.

Jeg satte meg i passasjersetet, smelte igjen døra og ventet på at hun skulle kjøre i vei, men hun satt helt stille, som om hun var i sjokk. Vi hadde parkert utenfor en ruin av et hus som vi trodde var ubebodd. Men nå så vi at det bodde folk der, til tross for hullene i taket og de knuste rutene. En mor og den lille datteren hennes spiste suppe på verandaen. Alt var ødelagt, trillebåren, barnevognen, stolene, bordet og dukken med en arm som lå like ved bilen.

Det var et ødelagt hjem på alle måter.

Moren min var overhodet i sin egen lille, ødelagte familie.

Det var hennes ansvar å hindre ville dyr i å snike seg inn gjennom døra og skremme vettet av barnet hennes. Det var som om dette triste huset var et slags gjenferd hun bar inni seg, frykten for ikke å holde ulven unna døra vår i Hackney i London. (side 133-134)

Sofia har ikke sett faren sin på alle de årene som har gått siden han forlot henne og moren. Hun bestemmer seg for å reise til Athen for å besøke ham, hans nye kone Alexandra og halvsøsteren Evangelina. Sofia anser farens gjeld til henne som meget stor. Det er en gjeld som går langt tilbake i tid. "Som følge av hans første misligholdelse har moren min pantsatt livet mitt." (side 191) Hun funderer over om kreditorer er lykkeligere enn gjeldsofre. 

Faren har et sterkt ønske om at Sofia skal se det hele - det vil blant annet si sviket mot henne - fra hans synsvinkel. Skjønner hun ikke at han måtte bort ... bort fra Rose´s hypokondri? Alexandra er på sin side ute etter å få henne til å forstå at det ikke er lett å være sammen med en mann som er 40 år eldre ... som om de var venninner. Faren som snart trenger en ny hofte og som har fått fire nye tenner som må ligge i en spesiell væske på nattbordet om natten ... Da faren ønsker å gi henne noe før hun reiser tilbake til Spania, og kommer trekkende med en 10 Euro-seddel (siden han hadde glemt å gå i banken), gir hun pengeseddelen spontant til en tigger. Avstanden mellom dem kunne knapt vært større. 

Da Sofia vender tilbake til Spania, har moren vært innlagt på sykehus. Der har hun fått en hel haug med nye medisiner; kvalmestillende for bivirkningene av antidepressiva, piller mot høyt kolesterol og blodtrykk, mot svimmelhet og sure oppstøt, mot diabetes, podagra, betennelser samt sovetabletter, muskelavslappende piller og avføringspiller ... Så mye for Goméz´ opplegg ... Mens moren konstaterer at hun liker Sofias massasje så godt at hun skulle ønske at hun kunne kutte av seg hendene og la dem bli der hos henne mens hun var på stranda hele dagen ... 

Hvordan går det med moren til slutt? Kommer hun til å kunne gå igjen? Og hva med forholdet mellom mor og datter? Blir det bedre, eller ender det i katastrofe? Og hva med kjærligheten?

Min oppfatning av boka

"Varm melk" er en lettlest og betagende roman om en ung kvinne som burde ha vært på full fart inn i voksenverdenen. Moren har likevel fremdeles et sterkt tak på henne, og dette har gjort løsrivelsesprosessen besværlig. Uten at det sies rett ut, skjønner vi at det er mye skyldfølelse ute og går. Moren sitter i rullestol og er fullstendig avhengig av henne. "Hent ditt!" "Hent datt!" Kommandoene hagler over henne, og selv om Sofia gjør så godt hun kan for å please moren, er ingenting bra nok. 

De bitende kommentarene til moren er nedbrytende, og for å holde seg oppe må Sofia blant annet fortelle seg selv at hun faktisk har fullført en master med svært gode karakterer. Hun kan "takke" moren for at hun ikke har fullført doktorgraden sin ... Den uferdige avhandlingen er lagret på datamaskinen hvis skjerm hun knuser i bokas åpningsscene ... 

Blir Sofia ved sin mors side fordi hun ikke orker å ta fatt på voksenlivet, og sånn sett dekker seg bak morens urimelige krav, eller er hun virkelig så bundet på hender og føtter som det tilsynelatende ser ut til? Vel, jeg hellet mot den siste tolkningen. Fordi morens sykdom hele tiden trumfer alt, blir det ikke plass til Sofia, og mangelen på morskjærlighet har antakelig gjort at hun betrakter det meste med en viss ironisk distanse. Det er som om hun er på utsiden av seg selv og bare lar ting skje, uten å investere 100 % i noen. Hun legger på svøm ut i sjøen selv om hun vet om medusaene, som om det å skade seg selv er en måte å få litt omsorg fra badevakten og elskeren. Samtidig er det fandenivoldskheten i henne som blir hennes overlevelsesstrategi til slutt ... 

Noe av det jeg likte aller best med denne boka er alt det usagte som ligger mellom linjene, og som gjør at det er mulig å oppfatte historien på flere måter. Den fikk meg til å tenke. Selv om historien som sådan er temmelig outrert, og i utgangspunktet ikke er lett gjenkjennelig for de fleste, er det likevel noe universelt her. Det er nemlig mye makt i sykdom, og den syke kan holde menneskene rundt seg i en skrustikke over lang tid. Ja, i årevis. Skyldfølelse er viktig et stikkord. Kan man svikte en som trenger en 110 %? For Sofia handler det om å finne ut hvor moren slutter og hvor hun selv begynner. Det handler om å slutte å være et gissel. I hennes ironiske distanse til det som skjer rundt henne, er det mye mørk humor. Om man ikke skrattler av de bisarre situasjonene, så gjør det noe med følelsene til den som leser dette. Mens tittelen "varm melk" henspeiler til noe de fleste kan relatere seg til - nemlig bildet av en mor som viser omsorg for sitt syke barn ved å komme med varm melk - er rollene i denne dysfunksjonelle familien snudd opp-ned. Hva er moren uten sykdommen? Og hva er Sofia uten bindingen til moren? Våger hun å leve på egne premisser?

For meg ble dette en sterkt leseopplevelse, og jeg anbefaler boka varmt! 

Utgitt: 2016
Originaltittel: Hot milk
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Solum Forlag
Oversatt: Anne Cathrine Wollebæk
Antall sider: 293
ISBN: 978-82-560-1949-6
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Deborah Levy (Fotograf ukjent)

Alejandro Zambra: "Bonsai"

Chilensk tragedie

Det er nesten et år siden forrige gang jeg leste en Alejandro Zambra-bok. Den gangen dreide det seg om novellesamlingen "Mine dokumenter", en bok som fikk meg til å reflektere en del over endringene som har funnet sted i latinamerikansk litteratur de siste ti-årene. 

Alejandro Zambra (f. 1975) regnes som en av de mest markante stemmene i den nye generasjonen latinamerikanske forfattere, kan vi lese på bokas smussomslag. Zambra har mottatt en rekke priser for sine bøker, inkludert den chilenske kritikerprisen. Tidsskiftet Granta har utropt ham til en av dagens 22 beste unge spansktalende forfattere, og bøkene hans er oversatt til 18 språk. 

"Bonsai" er Zambras debutroman (2006), og er den tredje av hans bøker som er oversatt til norsk. "Måter å komme hjem på" utkom i 2012 på forlaget Pax. Zambra debuterte som poet allerede i 1998.

"Bonsai" inneholder en kjærlighetshistorie. Mannen heter Julio og kvinnen heter Emilia. De møtes før de skal opp til eksamen i spansk syntaks 2, et fag ingen av dem behersker. 

"Julio likte ikke at Emilia stilte så mange spørsmål under forelesningene, og Emilia irriterte seg over at Julio besto fag selv om han nesten ikke var på universitetet, men den natten oppdaget begge det følelsesmessige slektskapet et hvilket som helst par kan klare å oppdage med litt godvilje. Det sier seg selv at de gjorde det fryktelig dårlig til eksamen." (side 12) 

Til tross for en ung og intens kjærlighet, ligger det i kortene at dette forholdet ikke er "meant to be". Vi får i grunnen vite dette ganske tidlig. Emilias skjebne er nemlig å ende i Madrid etter hvert, "en by hvor hun skulle få pult mye, om enn ikke lenger med Julio, men hovedsakelig med Javier Martínez og Ángel Garcia Aienza og Julián Alburqueque og dessuten, men bare én gang, og litt tvungent, med Karolina Kopec, en polsk venninne." (side 13)

Begge lyver om at de har lest Marcel Proust, og i deres forhold er det flere utelatelser enn løgner, og færre utelatelser enn sannheter, og sannheter av den typen som både er absolutte og ubehagelige. 

"Med tiden, som det ikke var mye av, men nok, betrodde de hverandre sine mest private ønsker og ambisjoner, sine overdimensjonerte følelser, sine korte og overdrevne liv. Julio fortalte Emilia ting bare psykologen hans burde ha visst, og Emilia gjorde Julio til en slags delaktig med tilbakevirkende kraft i hver eneste beslutning hun hadde tatt i løpet av livet." (side 19)

Forholdet deres preges av litteratur og høytlesning fra kjente forfattere som Yukio Mishima, Georges Perec, Raymond Carver, Nietzsche etc. Dette gir dem mye glede og følelse av samhørighet, inntil de en dag leser novellen "Tantalia" av Macedonio Fernández, som sår en tvil i dem. Novellen handler om et par som kjøper en liten plante som symbol for sin kjærlighet. Litt for sent går det opp for dem at kjærligheten deres vil ta slutt dersom planten dør ... 

Paret får aldri fullført sin påståtte gjenlesning av Proust ... 

"Begge visste at slutten allerede var skrevet, som det heter, deres slutt, slutten til to triste, unge mennesker som leser romaner sammen, som våkner til glemte bøker mellom pleddene, som røyker mye marihuana og lytter til låter som ikke er de samme som de foretrekker hver for seg ..." (side 32)

Deres veier skilles, og mens Emilia reiser til Madrid, blir Julio igjen. Hun sitt liv i Madrid, mens han bruker sitt liv på å dyrke frem en bonsai (et miniatyrtre i en liten potte).

Fortellerstilen i boka er spesiell, og boka er av den typen man får mer og mer ut av for hver gang man leser den. Hva skjer når kjærligheten tar slutt? Og tar en tidligere sterk kjærlighet egentlig slutt noen gang? Slutten av romanen har en litt pussig vri. Etter et møte med en forfatter, begynner Julio å skrive på en roman han gir navnet "Bonsai", og som til forveksling ligner både på "Tantalia" og historien om ham selv og kjærlighetsforholdet til Emilia. Som om han egentlig var forfatteren selv ... Dyrkingen av en bonsai får en slags dobbel symbolverdi. Kjærligheten er til låns og kan når som helst bli tatt fra oss dersom vi ikke passer på og pleier den godt. 

"Bonsai" er svært annerledes de rå novellene i "Mine dokumenter", og dette viser at forfatteren har stor spennvidde i sitt forfatterskap. Det er spennende at Solum Bokvennen satser på utgivelser som dette, fordi det er med på å få frem mangfoldet i litteraturen - også for norske lesere. I all sin enkelhet er dette en ganske så avansert historie, som krever en våken leser. Jeg anbefaler den varmt! 

Utgitt: 2006
Originaltittel: Bonsái
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt: Øyunn Rishøi Hedemann
Antall sider: 79
ISBN: 978-82-560-1954-0
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Alejandro Zambra (Foto: lånt av forlaget)

Antoine Leiris: "Hatet mitt får dere ikke"

Om sorgen over å miste ...

Antoine Leiris (34 år) er journalist og tidligere kronikkforfatter i radiokanalen France Inter og France Bleau. Han mistet kona Hélène i forbindelse med terrorangrepet i Paris 13. november 2015. Hun var tilfeldigvis på rockekonsert på Bataclan da terroristene slo til. 

Bataclan var bare et av flere mål som ble angrepet av IS den kvelden, men det var her de fleste døde. Totalt ble 130 mennesker drept (eller 137 dersom vi tar med selvmordsbomberne også), og 89 av disse befant seg på rockekonserten på Bataclan. Mangelen på muligheter for flukt ble skjebnesvangert, særlig fordi terroristene ikke bare nøyde seg med å skyte inn i menneskemengden, men også kastet granater inn blant de tilstedeværende. Utenom de døde ble 368 mennesker skadd, herunder 80-99 kritisk ... kan vi lese på Wikipedia. 

Ettårsdagen for den sjokkerende hendelsen nærmer seg nå, og i den forbindelse regner jeg med et økt fokus på saken. Det finnes vel knapt noen som ikke har et forhold til Paris på et eller annet vis, og vi kjenner oss derfor sterkt berørt av det hele. (Slik som jeg også kjenner meg sterkt berørt hver gang det skjer en terrorhandling i Istanbul, bare for å ha presisert det.) I realiteten kunne dette ha skjedd hvor som helst (og det er også mange terrorhandlinger flere steder enn i Europa). Selv var jeg i Brüssel knapt en måned etter terroren i Paris, og siden det var herfra de fleste terroristene som medvirket i Paris kom fra, var byen sterkt preget av hendelsen. Det var lite turister i Brüssel, og den var i høyeste beredskap med tungt bevæpnet politi og forsvar meget synlig absolutt over alt.

Hver gang en terrorhandling finner sted, dukker det som regel opp bilder av ofrene og litt informasjon om deres bakgrunn. Hvor kom de fra? Var det menn eller kvinner, unge eller gamle, barn eller voksne som ble drept eller skadet? Det er særlig dette vi har fått vite. Jeg har også registrert en ny tendens etter en terrorhandling i Istanbul, der myndighetene gikk ut med informasjon om ofre som var nygifte og kun fikk oppleve kort tid av ekteskapelig lykke, om ofre som var på vei til mennesker de var glad i osv. På denne måten får vi et mye nærere og mer personlig forhold til det som har skjedd, også når handlingen har funnet sted langt fra der vi selv bor og kanskje aldri har vært. Vi får ta del i noe universelt menneskelig, nemlig at folk er folk uansett hvor de kommer fra. Dessuten at menneskeliv andre steder er like mye verdt som våre egne liv ... 

I "Hatet mitt får dere ikke" får vi høre Antoine Leiris´ historie. Han og hans 17 måneder gamle sønn mistet nemlig hhv. en kone og en mor i en av de verste terrorhandlingene som har rammet Frankrike i nyere tid. Hvordan er det å oppleve å sitte hjemme en helt vanlig fredagskveld og vente på at ektefellen skal komme hjem fra konsert. Og så skal det etter hvert vise seg at hun ikke kommer ... Faktisk aldri mer ... Hun skal aldri komme hjem igjen fordi hun er drept i et helt meningsløst terrorangrep. Antoine Leiris har kalt innledningen i sin bok som handler om denne første natten for "Natten i helvete". 

Antoine ønsker å være våken når kona kommer hjem, og han leser mens han venter. Plutselig dukker det opp en melding på mobilen hans. "Hei, er alt bra? Er dere hjemme?" Han gidder ikke å svare. Så følges den første av en ny melding: "Er alt bra?" ... "Er dere i sikkerhet?" (side 9-10) Dette får ham til å skru på TV´en. Først skjønner han ingenting - inntil han ser overskriften "Attentat på Bataclan" ... Det er jo der kona hans har tilbrakt kvelden. Eller var det dét? Han sjekker, og konstaterer at joda, det var der. Da begynner han å ringe henne - om og om igjen - uten å få svar ... 

Etter hvert ankommer broren hans og konas mor, og de reiser ned til byen. I første omgang sjekker de alle sykehusene for sårede, men ingen har oversikt over ofrenes identitet enda. Så begynner ventetiden, den uendelig ventetiden hvor alt fremdeles er mulig og ingen håp er fullstendig slukket. Hjemme skal han ta seg av sønnen Melvil, som knapt har et skikkelig språk. Hvordan forteller man egentlig en 17 måneder gammel baby at mamma er død? Og hvordan håndterer man sin egen bunnløse sorg når man samtidig skal være en støtte for barnet sitt og sørge for at de trygge rammene opprettholdes? 

"Bare de som ikke har noen å skylde på er alene med sorgen sin. Jeg føler meg som en av dem. Alene med sønnen min som snart skal spørre meg om hva som skjedde den kvelden. Hva kan jeg fortelle ham, om jeg har plassert ansvaret for vår historie på noen andre? Hvis det er mot denne andre han må vende seg for å forstå? Døden ventet på moren hans den kvelden, de var bare dens sendebud. ... Vi vil aldri komme tilbake til livet vårt slik det var før. Men vi kan ikke bygge livet vårt mot dem. Vi vil gå videre i vårt eget liv." (side 33-34)

Noen dager etter terrorangrepet skriver Antoine et åpent brev til terroristene på sin Facebook-profil. 

"Fredag kveld tok dere livet til et enestående menneske, mitt livs kjærlighet, min sønns mor, men hatet mitt får dere ikke. Jeg vet ikke hvem dere er og jeg vil ikke vite det, dere er døde sjeler. Om den guden dere dreper så blindt for, har skapt oss i sitt bilde, vil hver kule i min kones kropp være et sår i hans hjerte. 

Så, nei jeg gir dere ikke mitt hat i gave. Det er jo det dere er ute etter, men å svare på hat med raseri ville være å gi etter for den samme ignoransen som har gjort dere til dem dere er. Dere vil at jeg skal være redd, at jeg skal se mine medborgere med et mistenksomt blikk, at jeg skal ofre friheten min for sikkerheten. Dere har tapt. Spillet er ikke over." (side 53)

Da boka gikk i trykken kunne man konstatere at Antoines innlegg hadde blitt delt 230 000 ganger på Facebook. Brevet er også utgangspunktet for denne boka, som handler om de to første ukene etter terrorhandlingene. Her følger vi forfatteren og sønnen gjennom den første vanskelige tiden, der de blant annet opplever hvordan mammaene til de andre barna i Melvils barnehage lager mat til dem, som blir sendt hjem hver dag. Som om han, en mann, ikke skulle være i stand til å gjøre en så hverdagslig ting som å lage mat til seg selv og barnet sitt ... Han makter ikke å nekte å ta i mot maten, men innrømmer i boka at de ikke spiste noe av maten de fikk. Den ble kastet.

"Hatet mitt får dere ikke" er en meget sterk bok om en helt hudløs sorg, der Antoine Leiris for å skåne sønnen sin, må holde det meste av sorgen inne i seg. Likevel "glipper" det av og til og tårene og hulkene kommer, og plutselig er det sønnen som trøster sin far. Uansett hvor nært vi kommer disse to menneskene i deres sorg, blir det aldri "kleint" eller "too much". Heller ikke klisjéfylt eller tårepersete, for å ha presisert det! Som den skriveføre journalisten Leiris utvilsomt er, behersker han nemlig evnen til å balansere det hele, slik at vi kanskje mest av alt kjenner på underteksten, det som ikke sies direkte, men som til gangs kan føles ... dersom man er mottakelig. Selv leste jeg boka under en flytur tidligere denne uka, og jeg kjente at jeg måtte kvele gråten noen ganger, og skynde meg å tørke et par tårer før dette ble for synlig for omgivelsene. Jeg tror derfor at jeg vil anbefale andre å lese denne boka når man er hjemme hos seg selv. 

Det som kanskje gjorde sterkest inntrykk på meg under lesningen var hvor grusomt forfatteren opplevde å bli stilt spørsmålet "Hvordan går det" ... om og om igjen ... 

"I barnehagen vet alle det. Når jeg kommer om morgenen bærer alle en maske. Dødens karneval. Jeg kan fortelle dem, så mye jeg bare vil, eventyret om en mann som ikke har mistet fotfeste, jeg klarer ikke å få dem til å legge vekk masken. Jeg vet at for dem så er jeg ikke lenger meg, jeg er et spøkelse. Hélènes spøkelse. 

Melvil, derimot, han er et lite levende menneske. Han er knapt kommet inn døren før han får maskene til å falle. Han tripper inn, sier ha det til meg, smiler, og idet han bryter ut i latter havner begravelsesansiktene på bunnen av lekekassa." (side 91-92)

Dette er en bok som jeg håper riktig mange får med seg. Verden er ikke alltid et godt sted å være, og når terrorhandlinger som dette skjer, må vi gjøre det vi kan for ikke å bli "nummen" for andres lidelser. For egen del skulle jeg ønske det kom tilsvarende bøker fra Tyrkia, Pakistan, Palestina, Libya, Syria, Afrika ... etc. Litteraturen åpner øynene våre på en helt annen måte enn hva selv krevende nyhetsinnslag kan makte å frembringe. Når vi skjønner at likhetene mellom mennesker er større og sterkere enn ulikhetene, gjør vi samtidig noe med holdninger som fremmedfrykt, rasisme, generalisering (som til forveksling ofte er det samme som rasisme) og hat. Idéen med boka - at terroristene i alle fall ikke skal få gleden av å bli hatet - er sterk. For hvorfor skal vi la oss styre av frykten og hatet? Det løser ingenting. Tvert imot skaper det mer frykt og hat. Og det er jo ikke dét vi ønsker oss!

Jeg anbefaler denne boka varmt! Boka er både tankevekkende og svært godt skrevet.

Utgitt i Frankrike: 2016
Originaltittel: Vous n´aurez pas ma haine
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Solum Forlag
Oversatt: Christina Mediaas
Antall sider: 124
ISBN: 978-82-560-1909-0
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Antoine Leiris (bildet har jeg lånt av forlaget)

Antoine Compagnon: "Digital melankoli"

Herlig sommerbok!

I fjor sommer toppet Antoine Compagnon´s "En sommer med Montaigne" bestselgerlistene her i Norge. Hvem skulle ha trodd at det var mulig i et land der krimlitteraturen og bøker med bilder av pene damer i flagrende kjoler i motvind truer med å ta over hele bokmarkedet? Slike hendelser gir et visst håp for den mer krevende litteraturen. (Ikke dermed sagt at det ikke finnes god krim eller gode såkalte dame-romaner - problemet er bare at de relativt få gode bøkene drukner i mengdene av bøker som ikke holder mål.)

I år er Solum forlag ute med to nye pocket-bøker i samme sjanger. "Digital melankoli" er den ene av dem. Også den er det Antoine Compagnon som står bak. Den andre er "En sommer med Proust", og der er det flere forfattere - blant andre Compagnon - som har bidratt. 

Antoine Compagnon (f. 1950) er forfatter og professor ved Collège de France i Paris og Colombia University i London, kan vi lese på forlagets nettside. Innleggene i "Digital melankoli" ble opprinnelig publisert som blogginnlegg i den franske versjonen av Huffington Post. I 40 kapitler, som er korte og humoristiske, skriver forfatteren om sitt forhold til den digitale virkelighet - på godt og vondt. Blant annet kaller han de digitale hjelpemidlene sine som "proteser". For alle oss som mer eller mindre er flasket opp på gadget´s i den digitale tidsalder, er tematikken godt gjenkjennelig. Vi kjenner oss igjen i både gleden og avmakten over vår avhengighet til hjelpemidler vi aldri trodde at vi kom til å gjøre oss til venns med. 

"I løpet av de siste to årene har jeg byttet ut alle digitale verktøy og er stadig mer avhengig av Apple, selv om jeg foreløpig ikke har gått til anskaffelse av Apple Watch, men det er nok like før. Jeg har tegnet nettabonnement på flere tidsskrifter og leser knapt en eneste papiravis lenger. Da jeg skulle pusse skoene her om dagen, kunne jeg faktisk forskrekket konstatere at jeg ikke hadde så mye som en avisside å legge ut over kjøkkenbordet." (side 9)

Ja, hvem kjenner seg ikke igjen i dette? Selv beholdt jeg papiravisen lenger enn jeg hadde tenkt - fordi det var så kjekt å kunne legge disse i bunnen av hundeburet vårt. Inntil jeg innså at en vevd gulvmatte gjorde samme nytten ... Dermed kvittet familien seg med mengder med papir som alltid hopet seg opp. For ikke å snakke om all regnskogen vi er med på å redde! 

Mye av diskusjonen rundt papirbøker versus e-bøker, hvor mange frykter alt fra forfall i lesekunnskapene til bokas død, minner i følge Compagnon veldig mye om den samme diskusjonen som verserte da pocketbøker i sin tid ble lansert. Tenk om gamle klassikere skulle ende i søppelet fordi boka som sådan ikke var verdt å ta vare på? Hvilken skam! I dag kan man registrere at pocketbok-formatet førte til at klassisk litteratur er blitt mye mer tilgjengelig for flere lesere. Dessuten er de fleste hjem - i alle fall der det finnes bøker - preget av store samlinger av pocketbøker. Folk er glade i bøkene sine, selv om de ikke er pent innbundet! Produksjonskostnadene på pocketbøker gjør at det ikke er fullt så risikabelt å satse på nyutgivelser, og prisen på bøkene gjør terskelen for å kjøpe dem mye mindre sammenlignet med dyre innbundede bøker. 

Noe av det jeg kanskje likte best å lese om var Compagnon´s noe motsetningsforhold til visuelle hjelpemidler som Power Point. Hvem har ikke opplevd å kjede seg på forelesninger hvor foreleseren bare står og leser opp sine egne foiler - eller vært i en situasjon hvor man føler at man gjør nettopp dette selv? Eller hva med appe-jungelen på smarttelefonen, og behovet for storrengjøring av og til? Hvor mange apper trenger man liksom?

Wikipedia er en god ting, fordi man her finner enormt mye kunnskap. Men er alt som står der 100 % korrekt? Etter å ha lest kapittelet som Compagnon har kalt "Wikipediske perversjoner", ble jeg jammen litt betenkt. Her kan vi nemlig lese om elever som lurer lærere, og om lærere som lurer elever - ved å endre på artikler på Wikipedia for å unngå å bli tatt i sitat-fusk til eksamen, eller ved å legge ut feller for elevene ... Det er nå én ting. En helt annen ting er alle eksemplene på retting av beviselige feil, som blir rettet tilbake igjen - under henvisning til en eller annen kilde som også er feil ... I konkurranse med "kilder" kommer selv opphavsmannen eller -kvinnen til kort. 

Noe av det tristeste som har skjedd som følge av digitaliseringen i verden, er at vi har sluttet å skrive brev til hverandre. Vi gjør alltid flere ting på en gang (hva gjør dette egentlig med konsentrasjonen vår?), hva vi bruker fritiden på, hvordan vi tilbringer tiden sammen med venner på (alle med nesen ned i hver sin smarttelefon til tider, er jeg redd) osv. Hva skjer med han/hun som driver kiosken nede på hjørnet dersom nettopp jeg slutter å kjøpe min daglige avis? Til den sikre død for aktuelle kiosk, er jeg redd ... sier Compagnon.

Og så har vi utfordringen med at alt skal være så kjapt og greit i dag, for vi må for all del ikke kjede oss. Dersom du kjeder folk, stikker de et annet sted. "Maks 4800 tegn, inkludert mellomrom, toppen 800 ord, det er jungelens nye lov. De sterkeste overlever, det vil si de som greier å få sagt alt på 4 minutter og trettitre sekunder ..." (side 135) (Og jeg sitter allerede her og lurer på om noen av mine lesere har kommet så langt som til dette i herværende blogginnlegg, eller om jeg for lengst har mistet dem ... Med mine allerede 900 ord og 5000 tegn inklusive mellomrom ... Men jeg tar hintet og nærmer meg en avslutning.)

Mot slutten av sin bok tar Compagnon opp problemet med nett-troll, det vil si alle drittsekkene på nettet, som skjult bak sin anonymitet tillater seg å si hva som helst - uten filter. Mange er de - Compagnon tror det de stort sett er middelaldrende menn - som endelig tør å gi utløp for alskens frustrasjoner når de ikke kan bli avslørt. 

"Det bildet av meg selv jeg liker aller dårligst, er bildet av sinna mann, bøllen som ruller ned bilvinduet for å kjefte på fotgjengeren som er så uheldig å krysse gaten for sakte. Som bruker av bysykkeltjenesten Vélib´ er jeg godt kjent med disse hissigproppene som overøser deg med alskens eder og forbannelser selv om du som oftest er helt uskyldig. Derfor gjør jeg mitt beste for å beherske anfallene av utålmodighet når jeg selv sitter bak rattet. Det finnes ikke noe verre enn en rasende mannsperson, som i Sydney Luments 12 Angry Men, arrogant og overbevist om at han alltid har rett. Når jeg kjenner det minste snev av sinne mot mine medmennesker og av og til gir etter for det og oppfører meg som en narr, skammer jeg meg i lange tider etterpå." (side 199-200)

Og så har vi tendensen med å logge all trening og legge dette ut på sosiale medier ... Jaja ... For ikke å snakke om alle (oss) som når vi har gjort noe imponerende (i alle fall i egne øyne) på kjøkkenet, på død og liv vil skryte av det på nettet ... Jaja ... Alltid på jakt etter den anerkjennelsen vi kanskje savnet da vi var barn? For alt jeg vet ... Eller handler det aller mest om at vi multitasker vennskap og bekjentskaper - som vi ikke har tid til å pleie fordi vi bruker så mye tid på å perfeksjonere oss på både det ene og det andre i ensom majestet? Eller handler det dypest sett om at det i dag stort sett er det ekstroverte som vinner i konkurransen med den introverte? For det er de ekstroverte som liksom er de mest kule! Mens de fleste av oss kanskje aller mest er skap-introverte når det kommer til stykket ... Vi kommer uansett ikke utenom den digitale verden. Den er kommet for å bli! Her er det heldigvis plass både til de svært kule ekstroverte og det ganske så kule introverte!

"Digital melankoli" er en tankevekkende, men fremfor alt humoristisk sommerbok om hvordan den digitale verden påvirker livene våre. Jeg likte likevel Compagnon´s forrige bok "En sommer med Montaigne" enda bedre, og opplevde nok kvaliteten over noen av kapitlene som litt varierende denne gangen. Men i 25-30 av de i alt 40 kapitlene i boka er Compagnon rett og slett glitrende, og det i seg selv gir et godt grunnlag for å anbefale boka! Boka er lettlest og passer godt som strandlektyre. 

Så langt er det bare en bokblogger til som har skrevet om denne boka, og det er Tine. 

Utgitt i Frankrike: 2015

Originaltittel: Petits spleens numeriques 

Utgitt i Norge: 2016

Forlag: Solum Forlag

Oversatt: Agnete Øye

Antall sider: 208

ISBN: 978-82-560-1890-1

Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Antoine Compagnon (Foto: lånt av forlaget)

William Trevor: "Å jukse i canasta"

Stor novellekunst!

William Trevor (f. 1928) er en irsk forfatter, som fremfor alt er mest kjent for sine noveller. Samtidig må det understrekes at han også har skrevet mange romaner og skuespill.  Han har bodd mesteparten av sitt liv i England, men han skriver visstnok alltid om Irland og irske forhold.

Trevor anses som en av Irlands viktigste nålevende forfattere, og han har skrevet en rekke prisbelønte romaner og novellesamlinger. Han regnes som en av novellekunstens store mestre, kan vi lese på bokas smussomslag. "Å jukse i canasta" er den første novellesamlingen hans som er oversatt til norsk. Fra før av er det bare romanen "Kjærlighet og sommer" som finnes på norsk. 

"Å jukse i canasta" inneholder 12 noveller. Felles for samtlige av novellene er at de tilsynelatende beskriver hverdagens trivialiteter, men så er det likevel noe uventet som skjer ... 

I "Sydamens barn" møter vi Cahal og faren som driver et bilverksted. En dag kommer det to fremmede, en mann og en kvinne, til verkstedet. De ønsker å få skyss ut til den hellige jomfru. Jomfruen skal visstnok kunne velsigne et ekteskap. Cahal kjører dem dit, og paret er henrykt. På vei tilbake kjører Cahal på noe ... 

"Det var da, like etter at de hadde kjørt forbi de døde trærne, at barnet kom løpende. Hun kom ut av den blå hytta og løp mot bilen. Han hadde hørt om det før, barnet ved denne veien som løp ut mot bilene. Det hadde aldri skjedd med ham selv, han hadde ikke engang sett noe barn de gangene han hadde kjørt forbi, men det ble ofte nevnt. Han kjente dunket bare et sekund etter at frontlysene hadde fanget opp den hvite kjolen ved veggen og deretter den plutselige bevegelsen til barnet som kom løpende ut. 

Cahal stoppet ikke. I speilet var veien blitt mørk igjen. Han så noe hvitt som lå der, men sa til seg selv at det var noe han hadde innbildt seg. I baksetet på Cortinaen fortsatte omfavnelsen ..." (side 16)

Noe av den samme uhyggen fortsetter i flere av novellene, toppet av den aller siste - "Folie á Deux" - der to gutter, Anthony og Wilby, dytter en luftmadrass til sjøs, vel vitende om at hunden Jericho, som ikke innser sine egne begrensninger, vil følge etter for å hente inn madrassen. Det klarer han ikke, og han drukner der ute i sjøen ... uten at det var bølger å snakke om i det hele tatt ... Hemmeligheten som de to vennene deler, preger dem for resten av livet. 

"Gulfargen på luftmadrassen, som allerede var langt borte, ble utflytende på vannet, forsvant, dukket opp og forsvant så igjen, og bjeffingen tok til og ble til jamring ..." (side 212-213)

William Trevors noveller rører ved noe eksistensielt, noe som utfordrer det menneskelige i oss, som skiller oss fra dyrenes verden - eller rettere: som burde skille oss fra dyrenes verden ... Når vi tror oss usett og innbilder oss at vi kan slippe unna med det, følger det oss like inn i døden ... For hvem har vi å stå til ansvar for, om ikke andre enn oss selv? 

Novellen "Fortrøstning" begynner slik:

"Hun var en vanskelig kvinne, hadde vært et viljesterkt barn, en humørsyk, trassig ungjente med hang til sinneutbrudd; strengheten og mistenksomheten kom senere. Folk visste ikke alltid hva de gjorde, likte hester å påpeke, nølte ikke med å si akkurat hva hun mente, noe hun oftest gjorde til broren, Bartholomew. Hun var førtito nå, han tre år yngre. Hun hadde aldri giftet seg, hadde aldri villet." (side 183)

Vi trekkes med fra første linje, der tonen i novellen er satt. Noen ganger er det skam og anger som er tematikken - andre ganger sorg og tilgivelse. Felles for samtlige noveller er at det er mellommenneskelige forhold som skildres og at det alltid er Irland som utgjør bakteppet. Selv om det er mye mollstemte følelser i novellene, vil jeg ikke trekke det så langt som å hevde at novellene av den grunn er dystre. Selv novellen "En ettermiddag" har på et vis noe vakkert over seg, selv om vi aner at en meget troskyldig jente er i ferd med å bli dratt inn i noe hun ikke helt skuer konsekvensene av. 

I den rørende tittelnovellen møter vi Mallory og hans demente kone Julie, som han har lovet å spille kort med, "uansett hva som skjer". Og spille kort gjør de hver gang han besøker henne ... 

"... for selv nå som hukommelsen var borte, litt mer for hver dag - barna var tatt fra henne, huset, blomsterbedene, eiendelene, klærne - var partiene i fellesstuen en virkelighet sykdommen fortsatt tillot. ... Han tok kongene og knektene, åtterne og tierne som falt på gulvet fra de fomlende fingrene hennes. Han la dem til den ene siden, det var ikke viktig hvor. Han jukset i canasta, og hun vant ..." (side 62)

William Trevors "Å jukse i canasta" er etter mitt skjønn stor novellekunst! Selv har jeg veldig sans for forfattere som legger vekt på den første setningen i en novelle - en setning som får oss til å få lyst til å lese videre med en eneste gang. Dessuten liker jeg noveller som har fyndige poeng. Her innfrir Trevor til fulle. Jeg opplever også at han beskriver persongalleriet på en svært troverdig og levende måte, skarpt observerende som han er. 

Jeg anbefaler denne novellesamlingen varmt! Og jeg kan ikke skjønne annet enn at det må komme flere oversettelser av William Trevors bøker etter hvert!

Utgitt: 2007
Originaltittel: Cheating at Canasta
Utgitt på norsk: 2015
Forlag: Solum
Oversatt: Hilde Lyng
Antall sider: 221
ISBN: 978-82-560-1796-6
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Bokbloggeren Tine har skrevet om boka. 

William Trevor (Jeg har lånt bildet av forlaget)

Adonis: "Vold og islam - samtaler med Houria Abdelouahed"

Et oppgjør med politisert islam

Den syriske poeten og essayisten Ali Ahmad Said Asbar (f. 1930) er mannen bak pseudonymet Adonis (eller Adunis). Han er født i Syria, og har studert filosofi. Adonis er ansett som en av den arabiske verdens største poeter, og han har skrevet over 20 bøker på arabisk og er oversatt til en rekke språk, kan vi lese på forlagets nettside. I 1985 bosatte han seg i Paris, og der bor han fremdeles den dag i dag. Han nevnes stadig som en kandidat til Nobels litteraturpris. 

"Vold og islam" består av ni samtaler med marokkanske Houria Abdelouahed (f. 1975), psykoanalytiker, oversetter og forfatter. Hun har blant annet oversatt en rekke av Adonis´ bøker til fransk. 

Min utgave av Adonis "Vold og islam" er så full av eselører etter gjennomlesningen at jeg nesten ikke helt vet hvor jeg skal begynne når jeg skal forsøke å gi en liten teaser, slik at flere skal få øynene opp for denne høyst interessante boka. Derfor starter jeg like godt med begynnelsen.

"Profeten Muhammeds død ble fulgt av opprettelsen av det første kalifatet og islams forvandling til et politisk regime. Religionen selv har vært brukt i kampen om makten. Folket, som var "ett" omkring profeten, opplevde splittelser, uenighet og kriger. Islam ble da en ideologisk krig, og Koranen ble tolket i funksjon av de ulike interessene. Slik oppsto kulturen omkring hadith og idjmâ (konsensus). 

Dagens islam er denne historiske islam. 

Denne samtaleboken handler om denne islam og kulturen derfra. For å unngå enhver forveksling vil vi si at den utelukkende dreier seg om denne politiske islam fra opprettelsen av det første kalifatet til våre dager." (side 7)

Det første kapittelet i boka har tittelen "En vår uten svaler", og det er den mislykkede arabiske våren det siktes til. Hva var det som egentlig gikk galt, lurer Houria Abdelouahed på.  

Adonis er helt på det rene med at det arabiske samfunnet trenger en radikal forandring. Problemet i forhold til den arabiske våren var imidlertid at denne forandringen støtte imot det evinnelige spørsmålet om religionen og makten ... Konsekvensen av den arabiske våren har stort sett vært katastrofal. I stedet for å destabilisere de diktatoriske regimene, har opprørene endt i ødeleggelser. Særlig er dette tilfelle i Syria, forfatterens hjemland. 

"Men en revolusjon som vil være en forandring, kan ikke ødelegge sitt eget land. Det er sant at regimet var voldelig, men rebellene burde ha unngått å kaste landet ut i kaos. På toppen av det hele kom fundamentalismen tilbake, bedre organisert og grusommere enn før. Fra håpet og ønsket om å oppleve lysere dager, vippet man over i obskurantismen. Og istedenfor en forandring som bærer håp i seg, opplever vi en sann katastrofe. Dessuten sies det ikke et ord om kvinnenes frihet. Går det an å snakke om en arabisk revolusjon, hvis kvinnen fortsatt skal være fange av sharia? Vendingen mot religionen gjorde denne våren til et helvete. Hele bevegelsen er blitt forklart ideologisk og utnyttet til ideologiske formål." (side 13)

Noe av det som opptar Adonis mest, kanskje fordi han selv er poet og er opptatt av arabisk kulturarv, er det nedslående faktum at den islam fundamentalistene forfekter, er en religion uten kultur. Arabere flest er dessuten svært uvitende om sin egen kulturarv og kulturens utspring. For eksempel finnes det ikke noen skapende arabisk kultur som bidrar til å forandre verden, slik det finnes mange eksempler på i resten av verden. Islam er gammelt og lukket, og islam trenger verken verden eller kulturen, ettersom den selv er den absolutte kultur, hevder Adonis. Alt som er annerledes, forbannes. "Den tenker som måtte ønske å ta avstand fra religionens klassiske oppfatninger, tillates ikke lenger å tilhøre fellesskapet." (side 37-38) 

Med tanke på det som eksisterte forut for islam, representerte islam et tilbakeskritt for den arabiske kulturen. Det handlet ikke bare om kvinners rettigheter, kunst og kultur, men også om mangfoldet som den arabiske kulturen var så rik av. 

"Islam trenger gjennomtenkning. Det som skiller den fra jødedom og kristendom, er fraværet av drapet på grunnleggeren." (side 41) 

Vold er rikelig beskrevet i alle de tre store monoteistiske religionene. "Likevel er volden i Bibelen forbundet med et folk som har opplevd trelldom og eksil. I kristendommen henger volden sammen med grunnleggelsen av Kirken. Volden i islam er derimot spesielt erobrerens vold." (side 48)

Mens Koranen er full av voldelige tekster, finnes i følge Adonis ikke et eneste vers som innbyr til tenkning, eller noe som forteller om fordelene ved å bruke fornuften eller åndsevnene sine i betydningen skapende åndsevner.  

"For kvinneligheten er, i likhet med poesien, i sit vesen imot religionen. Poesien er det motsatte av religiøsiteten. Hvorfor? Fordi religionen er et svar. Poesien er derimot et spørsmål, og dermed det diametralt motsatte av makten. I så måte finnes det en sterk affinitet mellom poesien og kvinneligheten. Islam har bekjempet begge deler. Islam har omgjort seksualiteten og islamisert kvinneligheten. Den har forvrengt kvinneligheten ved å gjøre den til en eiendom eller en ting som kan eies. Kvinnen tilhører ikke seg selv lenger. Hun er blitt mannens gjenstand. Islam har på radikalt vis skilt det mannlige fra det kvinnelige." (side 83)

I følge Adonis er det å si sannheten å utsette seg for trusler, fordømmelse og forfølgelse. I "våre land", påpeker han, risikerer man livet så snart man begynner å tenke over denne kulturen. (side 89) Den arabiske våren har igjen satt utviklingen tilbake, idet den spede begynnelsen til en modernitet i islam er i ferd med å bli tilintetgjort. 

"Et menneske som lever i det arabiske samfunnet, lider under manglende frihet: hverken ytringsfrihet eller trosfrihet eller trykkefrihet eller likestilling mellom mann og kvinne. Helt til nå har ikke det sivile, sekulære samfunn kunnet oppstå. Begrepet sekularitet er fortsatt bannlyst. Den politiske makten er hevet over friheten ... Og så lenge kampen står om makten, ikke om fremskrittet, gjør disse revolusjonene ikke annet enn å hente folk ut av et fengsel og føre dem til et annet." (side 117)

Adonis mener at det ikke finnes en moderat islam og en ekstremistisk islam, en sann islam og en falsk islam. Det er én islam! Det handler om å ha muligheten til å foreta andre lesninger (av Koranen). Dersom man velger ut de kinkigste versene og bokstavfortolker dem (slik det også er gjort i forhold til Bibelen, bare for å ha nevnt dét), er det mulig å misbruke religionen for å tilrane seg makt. Men man kan også velge seg andre vers, lese ting i sin sammenheng, lese tekstene med moderne øyne ... 

Adonis går imidlertid enda lenger:

"Det trengs en ny lesemåte: fri og gjennomtenkt. Og vi er nødt til å komme ut av denne sammenblandingen av islam og identitet. Og jeg minner om to kjennsgjerninger: Da de islamske erobringene fant sted, var verden nesten tom. Den nye religionen sto ikke overfor en stor sivilisasjon ... Dermed har islam kunnet holde stand. Men i dag står den overfor en sivilisasjon som har foretatt et radikalt brudd med fortiden. Den har ikke klart å holde dialogen oppe med de moderne sivilisasjonenes landevinninger. Sånn sett tilhører islam fortiden. Historisk sett er den ferdig." (side 122)

Adonis´avstandtagen fra religionen skyldes at de utgir seg for å ha retten til den absolutte sannhet. Dessuten viser han til at språket før islams tid var vakkert og fritt. Islam innsnevret språkets felt. 

Etter de ni dialogene mellom Adonis og Abdelouahed, er det et kapittel som Adonis har valgt å kalle "Et siste ord". Islams tre søyler forhindrer utvikling, slik Adonis ser det. 

"I islam er bevegelsen nødvendigvis vendt mot fortiden. Fremtiden har ingen mening og eksisterer bare i lys av fortiden: Fortiden er nåtidens fremtid. Det er slik man må forstå "fremskrittet" ifølge islam: en imitasjon i praksis av det idealet som fortiden er. Fortiden er sannhetens sted. Med andre ord: Å engasjere seg i fremskrittet vil si å islamisere fremtiden med utgangspunkt i fortiden. Fremskrittsprosjektet i den islamske visjonen er å islamisere verden.

Det er slik vi forstår hvorfor islam er en religion som er uløselig knyttet til makten. Denne makten er essensielt religiøs, den rake motsetningen til det borgerlige, sekulære liv. Islam er en bevegelse innstilt på å forvandle det dennesidige til religion. Kulturen, i dens kunstneriske, vitenskapelige, humanistiske former, blir instrumentalisert for å forsvare denne makten. Slik tror muslimen at han stadig lever i lyset av opprinnelsen. Han skiller lag med tiden for å gå mot evigheten i paradiset." (side 186)

Ifølge Adonis er det et paradoks at det ikke finnes en eneste tilhenger av tradisjonell islam, maktens islam, blant de store dikterne og filosofene som har levd i verden de siste fjorten hundre årene ... Ikke én!

Så hva skal til for å få til en reell endring i den arabiske verden? Adonis er ikke i tvil: dette krever en ny lesning av islam og den arabiske kulturen. Det er nødvendig å skrive en ny historie, slik at det skapes nye forhold mellom ordene og tingene, mennesket og verden, mennesket og fremskrittet ... 

Som nevnt innledningsvis - det er det politiske islam som er tema for Adonis´ bok, og akkurat dette er det viktig å ha klart for seg når man leser den, enten man er etnisk norsk, ikke-muslim eller muslim. Det ville være svært leit om en så intelligent mann som Adonis, som nettopp forfekter retten til å stille spørsmål og som mener at Koranen blir lest feil, selv skulle bli misbrukt av andre som ønsker å bruke dette til andre formål (f.eks. til å spre frykt og annet mot muslimer generelt). Jeg oppfatter ikke at Adonis ønsker å avskaffe religionen som sådan. Det er politisk islam han derimot vil til livs, samt at han ønsker at araberne skal finne tilbake til sin stolte kultur - fra før-islamsk tid. 

"Vold og islam" er ingen enkel bok å forholde seg til. Den er så mangefascettert og kompleks at man skal være forsiktig med å tro at man har skjønt alt, dersom man ikke har inngående kjennskap til islam fra før av. Sitatene jeg har tatt med i min omtale av boka, gir ikke noe fullstendig bilde av de dialogene som har funnet sted mellom Adonis og Abdelouahed. Likevel er det ikke til å komme forbi at det heller ikke i Adonis´tekster finnes noen enkle svar som kan føre til at krisen i Midtøsten blir løst med det første. Hva er verst - mangel på demokrati, men tross alt orden, eller det fullstendige kaos? Og hvem er først og fremst skyld i at det er blitt slik? Feilaktig innblanding fra Vesten? Mangel på demokratiske institusjoner? Et politisert islam? Mangel på mer dyptpløyende visjoner hos opprørerne? Et maktvakuum som er overtatt av fundamentalister? Misbruk av religion? Det som i alle fall er sikkert er at det å fjerne en eller flere maktpersoner i flere land ikke har løst noe som helst. Hvis menneskene i den arabiske verden skal lykkes med å få til en radikal endring i samfunnsstrukturene, må de finne tilbake til sin kulturs opprinnelse - før islam ble innført. Her finnes mest sannsynlig svaret på hva som skal til for å oppnå nødvendige endringer. (Politisert) Islam selv gir ikke disse svarene. Å blande religion inn i dette, er og blir et feilspor - særlig fordi religionen i seg selv ikke gir individet rett til å stille spørsmål overhode ... 

"Vold og islam" er en slik bok som det er umulig å legge fra seg dersom man er over middels interessert i det som foregår i den arabiske verden i dag. Den endelige fasiten etter den arabiske våren er enda ikke kjent, og nettopp av den grunn er denne boka særdeles interessant. Adonis peker også på den spesielle historien mellom den arabiske verden og vesten, helt tilbake til korstogene, som en forklaring på forutinntatte holdninger mellom øst og vest. Dette får meg til å tenke på retorikken som trekkes frem hver gang det har funnet sted en terrorhandling utført av muslimer på vestlig jord - nemlig at det skulle dreie seg om en kamp mellom sivilisasjoner. Dette kommer i veien for en åpen og respektfull dialog, og det fører dessuten blant annet til misforstått vestlig innblanding i konflikter man burde holde seg langt unna - med mindre det handler om å redde folk fra en humanitær katastrofe. 

Les denne boka og bli litt klokere! 

Boka er for øvrig utgitt med støtte av Fritt Ord.

Utgitt: 2015
Originaltittel: Violence et Islam : Entretiens avec Houria Abdelouahed
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Solum forlag
Oversatt fra fransk: Tom Lotherington
Antall sider: 192
ISBN: 978-82-560-1894-9
Jeg har mottatt et leseeksemplar fra forlaget

Adonis (Bildet har jeg lånt fra forlaget)