Dan Ringgaard": "Litteratur - Tænkepauser"

Litteratur om litteratur

Den første Tænkepause-boka utkom i Danmark i september 2012. Det er forskere fra Aarhus Universitet som på 60 sider formidler sin viten om alt fra tro, håp og kjærlighet til myrer og monstre, kan vi lese på denne nettsiden. Det kommer 10 Tænkepauser ut pr. år, og disse omtales som "hurtig viden uden filter". Nå er serien under oversettelse til engelsk. Det går an å abonnere på serien og den finnes også i lyd. En oversikt over alle utgivelsene finnes på Wikipedia. Så langt har det kommet ut 56 Tænkepause-bøker. 

Jeg hadde aldri hørt om denne serien da jeg her om dagen var så heldig å få et par utgaver i presang. Den ene het "Litteratur" (bok nr. 23 i Tænkepauseserien) og den andre het "Loven" (bok nr. 21 i Tænkepauseserien). Valget var nok ikke tilfeldig, siden jeg er en litteraturelskende jurist. 

Dan Ringgaard er professor i nordisk litteratur ved Aarhus Universitet, og han har utgitt noen bøker tidligere. Ringgaard har en egen nettside. 

Tænkepauseboken "Litteratur" presenteres slik av forlaget:

Litteraturens epoke er forbi. Vi har forladt Gutenberg-galaksen og er rejst ud i det uendelige digitale univers, hvor andre medier med lynets hast har overhalet bogen ─ og med den litteraturen, som vi kender den. Men litteraturen lever videre, påstår Dan Ringgaard, lektor i nordisk litteratur ved Aarhus Universitet. Den er ikke forbeholdt hvide sider mellem et nydeligt omslag. Litteratur er den kunst, vi til hver en tid laver med sproget. Og så er den en særlig måde at læse verden på, som er værd at holde fast i, uanset hvilke nye kredsløb vi går ind i.

I boka skriver Ringgaard blant annet om hva litteratur var og kan, hva det vil si å lese verden litterært, om boka, skriften og lesningen og om ordene utenfor boka. 

Hvilken plass har bøkene i våre hjem? Ringaard åpner med å beskrive et borgerlig hjem for over 100 år siden, der veggene var dekket med bøker - helst bak glass - og hvor det også mest sannsynlig var et piano. Så fylte reoler med bøker hjemmene - ikke bare de borgerlige, og det var ikke lenger en mengde med likeartede skinninnbundne bøker som fylte dem, men fargerike bøker - også pocketbøker. Inntil også bøkene forsvant og reolene - i den grad de fremdeles er der - inneholder helt andre ting. Han erkjenner at den rene veggen uten noen ting ligger et stykke frem i tid. Like fullt er det tale om avslutning av den gutenbergske epoken, som startet med oppfinnelsen av trykkekunsten i 1450. 

Mens vi tidligere oppsøkte fellesskapet for å lese i bøker, som ikke var allemannseie, er det å lese i dag en ensom ting. Ringgaard snakker om "ensomhetens gave", og i den forbindelse trekker han frem Paul Austers roman "Ensomhetens grunn" (eller "Opfindelsen af ensomhet" som den heter på dansk). Det handler om en treårings innvielse i litteraturens verden, der han stadig gjør fremskritt og går over fra bilder til ord, og lar fantasien få større plass. "Litteraturen har en stor aktie i opfindeslsen av ensomhed", skriver Ringgaard. Han nevner også Virginia Woolfs tanker rundt et eget rom, selv om dette kanskje handlet mer om et sted hun kunne skrive i fred enn nødvendigvis å lese i fred. (Linken peker til min omtale av Woolfs essay "Et eget rom".)

"Man er sjældent så intenst til stede i verden, som når man læser. Måske er det derfor de, der ikke læser, finder oss anstødelige. Vi er upassende, nærmest erotisk opslugt af vores til og med nytteløse gøremål." (side 18)

Og videre på side 21:

"Noget af det særlige ved læsning er, at den kan give verden en bestemt form ved at udelukke en hel del støj. Enhver læsning bearbejder vores bevidsthed, ændrer den en lille smule ved at ændre den indstilling, vi ser verden igennem. At læse er ikke bare at afkode tegn, det er også selv at blive omkodet."

Innholdet i litteraturen har også endret seg i tidens løp. Opprinnelig handlet det om å skriftliggjøre en muntlig fortellertradisjon. Litteraturen slik vi forstår den i dag, er derimot et relativt nytt fenomen. I dag handler f.eks. litteratur ikke i så stor grad om lagring av viten som tidligere. Bilder og lyd spiller en stadig større rolle i vårt samfunn.

" ... litteratur handler også om noget og ofte om, hvad det vil sige at være menneske, hvem vi er, og hvad livet er. Vi læser litteratur for at lære at leve." (side 33)

Blant annet er det veldig spesielt å få innblikk i andre menneskers innerste tanker. Det får vi ikke i det virkelige liv. 

Hva er det litteraturen kan? Den kan f.eks. åpne våre øyne for verden ved å vise den på en annen måte enn vi er vant til. "Når litteratur kan virke vanskelig, kan det være, fordi den viser verden på en anden måte end den sedvanlige, nettop for at gøre det mulige for os at genopdage den. Viste den bare verden, som vi i forveien mener at kende den, ville den bekrefte den rutine, som gør os blinde for den." (side 38)

Blir man bedre mennesker av å lese litteratur, fordi man lærer empati? Gjennom å lese bøker må man f.eks. sette seg inn i hva andre tenker og føler. Det er nok ikke lesningen i seg selv som eventuelt gjør en til et bedre menneske, men evnen til å ta empatien med seg ut av boka. Selv blir jeg ganske forundret når jeg møter lesende mennesker som lett fordømmer andre mennesker. Likevel må jeg medgi at de mest fordømmende menneskene jeg kjenner, leser sørgelig lite litteratur. Uten at det er mulig å si noe om hva som skyldes hva ...

Noe av det beste som kan skje er at leseren i stedet for å binde seg til en sannhet, kan befris fra fastlåste forestillinger og settes i bevegelse mellom mulige sannheter. (side 41) Ringgaard nevner f.eks. at danske offiserer som ble sendt til Bosnia i begynnelsen av 1990-tallet, alle hadde med seg Ivo Andrics historiske roman fra 1945 om multietnisitet på Balkan. Boka het "Broen over Drina". "Læs den, og du vil ved meget mer om, hva der foregår på Balkan, end hvis du læste nok så mange historiske avhandlinger og politologiske artikler." (side 40) (Linken peker til min omtale av Ivo Andrics bok.)

"At læse litteratur er at læse med en mistanke om, at der står noget mellom linjerne. Teksten er ikke, hvad den giver sig ud for. Men det er ikke som med en gåde. En gåde har en løsning. Litteratur har en lesning. Og sådan en holder aldrig op. Den slutter ikke med et endelig svar, men fortsætter i stedet til et nyt spørgsmål, fordi man hele tiden opdager noget, man har overset, noget, der ikke passer med, hvad man en overgang troede. Det er, som om teksten ikke vil falde til ro, men hel tiden gør et nyt forsøg på at sige det samme." (side 44)

Slik er det jo med virkelig gode bøker. De blir bedre og bedre for hver lesning. Ja, noen bøker vokser til og med etter at man har lest dem for første gang. Da fortsetter boka å leve oppe i leserens hode etter at siste side er vendt. Det er vidunderlig - hver gang!

I essayets nest siste kapittel - "At læse verden litterært" - skriver forfatteren at litteraturen har overlevd seg selv. Det betyr ikke at den er død eller ligger for døden, for den har jo faktisk overlevd. Men det betyr at den ikke lenger setter dagsorden. Det skyldes at de historiske omstendighetene som skapte litteraturen, ikke lenger er til stede. Så hvilken rolle kan litteraturen spille? Ringgaard påpeker at litteratur er en måte å forholde seg til verden på. De moderne mediene har f.eks. ikke sprunget ut av ingenting. Det som har gått forut er bøker, bøker og atter bøker. (side 50)

I dag har TV-serier avløst romanen som stedet for kompliserte plott og nyanserte karaktertegninger, skriver Ringgaard på side 57. Samtidig finner TV-seriene fornyelse ved å gripe til romanen ... Fiksjonen utvikler seg på kryss og tvers av mediene. Det handler med andre ord ikke om at noe gammelt dør og noe nytt gjenoppstår. Noe av den samme utviklingen som litteraturen nå gjennomgår, har f.eks. maleriet for lengst vært gjennom. Fotografiet tok som kjent livet av det fotografisk gjengivende maleriet, og var med på å påvirke kunsten i retning av det abstrakte. Maleriet er ikke død, men har gjenoppstått på en annen måte. Ringgaard nevner Karl Ove Knausgaard, som har sagt at han ikke gidder å skrive fiksjon. "At skrive uden fiktion er at skrelle de yderste lag af og se, hva det litterære så egentlig er." (side 59) Litteraturen er med andre ord ikke død, men har bare utviklet seg i en mer hybrid form, med en blanding av ord, bilder og lyd. "Jeg forestiller mig, at meget sprogkunst bliver i bogen et godt stykke tid endnu." (side 59)

Jeg elsker å lese bøker om litteratur, og denne er rett og slett en liten perle! Sitatfaktoren er stor, for her er det mye visdom og mange kloke ord som er samlet mellom permene. Dette lille essayet om litteratur har åpnet opp for en enorm nysgjerrighet for flere av Tænkepause-bøkene i serien! 

Utgitt i Danmark: 2014 
Forlag: Aarhus Universitet
Antall sider: 60
ISBN:978-87-7124-383-3
Jeg har fått boka i gave

John Perry: "Kunsten å prokrastinere"

Egentlig er vi alle prokrastinører ... 

John Perry (f. 1943) er professor emeritus i filosofi ved Stanford University. Han har skrevet en rekke bøker og artikler, og mottok Ig Nobelprisen i litteratur for essayet "Structured Procrastination" i 2011, kan jeg lese på herværende boks smussomslag: "Kunsten å prokrastinere - en guide til effektiv somling og utsettelse". Boka har han vært i stand til å skrive ved å utsette og somle med andre viktige gjøremål. Og målet hans med boka er ikke å få prokrastinører til å bli ikke-prokrastinører, men å få prokrastinører til å føle seg bedre med seg selv. For er det noe som kjennetegner en sann prokrastinør, så er det et lass av dårlig samvittighet og mindreverdighetsfølelse. Dette - bedre samvittighet og selvfølelse - ønsker han å oppnå gjennom å avlive myten om at prokrastinører ikke gjør noen ting! For det gjør de nemlig. Om ikke så effektivt som sine mer handlekraftige kollegaer riktignok, men de får definitivt gjort en hel del! Og kanskje er det egentlig slik at vi er prokrastinører alle mann - i større eller mindre grad. Hver gang vi gjør noe, må jo nødvendigvis noe annet vike, noe som utsettes/prokrastineres ... "Denne boken byr altså på et slags filosofisk selvhjelpsprogram for deprimerte prokrastinører." (side 18)

"Utsett aldri noe til i morgen som du kan gjøre i overmorgen." - Mark Twain

Innledningsvis i boka introduserer John Perry et begrep som for meg var helt ukjent fra før av, nemlig strukturert prokrastinering. Dette er en person som får gjort en masse ved å unnlate å gjøre andre ting. "Alle kan gjøre så mye arbeid de bare vil, så lenge det ikke er det arbeidet det er meningen han skal gjøre på det tidspunktet." (side 22) Prokrastinering handler for øvrig ikke om å ha for mye å gjøre, for en prokrastinør vil som regel likevel ende opp med å utsette ting han egentlig burde ha gjort mye tidligere og raskere. 

John Perry stiller det retoriske spørsmålet: Hva kommer først - prokrastinering eller perfeksjonismen? Perry er selv av den oppfatning at det er perfeksjonismen som fører til utsettelse. Samtidig forstår mange prokrastinører ikke at de egentlig er perfeksjonister, og grunnen er åpenbar: de føler aldri at de har gjort noe perfekt, ikke engang nesten perfekt. Den perfeksjonismen man snakker om her, har ikke noe med virkeligheten å gjøre, men er og blir et fantastiprodukt. Årsaken er at jo mer man utsetter oppgaven, jo mindre tid får man til å gjøre en perfekt jobb. 

Prokrastinører introduseres ofte av sine mer handlekraftige kollegaer for det saliggjørende ved "to do"-lister. Poenget med slike lister er å sikre at ting blir gjort (i den rekkefølgen man opprinnelig har prioritert, med det viktigste øverst), men også for å gi utøveren en følelse av mestring og masse god samvittighet etter hvert som man stryker ut oppgaver som er fullført. Dessuten kan man dele store og avskrekkende oppgaver inn i mindre og mer overkommelige delmål, som ikke fremstår som fullt så skumle. Problemet en del prokrastinører har er imidlertid at så snart en oppgave havner på listen, så er den også ute av sinn - fordi listen blir lagt bort for aldri mer å bli lest. Tilsvarende kan skje dersom man har opprettet en mappe i outlook som man kaller "Viktige, uleste mailer" ... Da kan man i alle fall være sikker på at mailene aldri noen sinne blir lest. 

Perry snakker også om vertikale og horisontale organiserere. De vertikale er dem som klarer å forholde seg til arkivskap og lignende som et oppbevaringssted for oppgaver som ikke er ferdigstilte. Mange prokrastinører tilhører imidlertid kategorien horisontale organiserere. Dette er mennesker som må ha alle oppgavene liggende foran seg for at de ikke skal bli glemt - og som opererer med skrivebord som for andre ser ut til å flyte over av kaos. Forfatteren selv er en slik type, og han innrømmer glatt at når han putter noe i en skuff eller en mappe, ser han det aldri igjen. Han anser like fullt seg selv som en meget organisert type. 

"Den beste måten å få bukt med utsettelsene på er kanskje å slå seg i lag med ikke-prokrastinører. Og nei, ikke-prokrastinører er ikke fienden. Tvert imot. Vi går dem på nervene, og det med rette i mange tilfeller. Deres arbeidsvaner kan virke fremmede og truende på oss. Men når det gjelder å få tingene unna, kan slike mennesker være mer pålitelige enn vekkerklokker, selv om de, det må innrømmes, kan være vanskeligere å slå av." (side 73)

Og videre:

"Ved å slå seg sammen med ikke-prokrastinører kan man overlate beslutningen om å få arbeidet gjort, til andre. Ulempen er selvsagt at man ender opp med å jobbe ganske hardt." (side 76)

Men prokrastinering har definitivt sine fordeler - eller frynsegoder, som John Perry kaller det. Evnen til selvbedrag kan f.eks. være gunstig for en strukturert prokrastinør, fordi det kan motivere til å gjøre "nyttige ting for å unngå å gjøre viktige oppgaver, som til sjuende og sist viser seg å ikke være så viktige likevel." (side 80)

Og selv om hensikten med "to do"-lister er å få oppgavene til å forsvinne, noe som normalt oppnås ved å gjøre dem selv, så finnes det også andre metoder: man kan få noen andre til å gjøre dem! Man kan drøye så lenge med å utføre oppgaven at noen andre blir utålmodige og bare overtar dem. Denne fremgangsmåten, som er meget utbredt både innenfor privatlivets sfære, i nabolag og sist, men ikke minst på arbeidsplassen, anbefales likevel ikke. Som regel vil den i lengden føre til mye irritasjon og i verste fall konflikter. 

Mot slutten av boka kommer Perry inn på om prokrastinører må være plagsomme. Her har han tatt utgangspunkt i et leserbrev han en gang mottok. Denne uttalte at han trodde at hovedårsaken til prokrastinering er akademisk snobberi - "forestillingen om at alminnelige regler ikke gjelder for store tenkere, selv om det å gi blaffen i alminnelig folkeskikk går ut over andre". (side 89) I første omgang påpeker han at det er fullt mulig for prokrastinører å irritere andre prokrastinører, spesielt dem man er gift med. Og kanskje handler irriterende utsettelser som andre finner mest besværlig at man bare vil vise at man ikke er styrt av andre? Like fullt - de fleste føler skyld når de ikke leverer i tide. Og som Perry presiserer: "Den virkelig arrogante akademikeren ser ikke på sin prokrastinering som prokrastinering." (side 93) Strukturerte prokratinører er mer ydmyke enn som så, og føler seg uvel ved å være til bry og ulempe for andre. 

Helt til slutt forsøker Perry å finne et slags forsvar for å utsette ting i filosofiens verden, uten at han klarer å finne noen trøst for prokrastinøren her. Et av hans fremste mål med boka er å få prokrastinører til å bli mer fornøyd med seg selv - ikke å omvende dem til ikke-prokrastinører. Men dersom man nå er en prokrastinør som faktisk ønsker å gjøre noe med sin uheldige vane om å utsette ting, så finnes det hjelp å få. Perry advarer imidlertid mot bøker og artikler hvis formål er å skremme prokrastinører til å slutte med prokrastinering. Derimot trekker han frem følgende: 
* Timothy Prochyl: "The Procrastinator´s Digest"
* Gretchen Rubin: "Lykkeprosjektet" (som han betegner som ganske god, selv om den primært ikke handler om prokrastinering)
* Bruk av hjelpemidler som elekroniske kalendere som plinger for å minne om frister
* Googles "to do"-lister
* lazymeter.com ("Denne kan du legge inn som din egen startside. Dermed får du den midt i fleisen, uten at du trenger å ta ytterligere prokrastineringshemmende grep. Og ikke bare det. Den gir deg også trøsterike statistikker og oversikter over alt du faktisk har gjort." (side 117))

Dessuten kan man lage en to-do-liste med noen avskrekkende mål på toppen:
1. Lære kinesisk
2. Pusse opp kjøkkenet
3. Gå tur med bikkja

Og ved å utsette de to første punktene unngår man kanskje å utsette det som uansett MÅ gjøres - nemlig å lufte bikkja!

Og som en slags oppsummering av boka - i tilfelle man ikke har fått med seg dette: Prokrastinører er ikke latsabber! De får gjort en hel del! Og kanskje er de til og med flinkere til å nyte livet enn andre - hvis de klarer å utnytte all den tiden de likevel kaster bort uten at samvittigheten ødelegger alt for dem?

Dette er en særdeles morsom bok som er full av humor om prokrastineringens kunst, og som kommer opp med noen tips under veis uten noen gang å fremstå som moraliserende. Gjennom at forfatteren selv innrømmer at han er en strukturert prokrastinerer, skaper han dessuten en allianse med leseren - vi er på samme lag, og bare det forhold at han har en meget solid karriere bak seg bidrar til å trøste "de verste" blant oss. For i bunn og grunn er vi alle prokrastinører - i større eller mindre grad! Noen er kanskje verre hjemme enn på jobben - eller omvendt - alt etter hvilke roller man inntar og hvem man er omgitt av. 

Alt i alt en meget lesverdig bok som jeg vil tro egner seg godt som en moro-presang til venner og kjente! 

Utgitt: 2012
Originaltittel: The Art of Procrastination. A guide to effective dawdling, lollygagging and postponing
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Trond Lundberg
Antall sider: 117

John Perry 

Finn Sjue: "Journalistikkens uutholdelige letthet"

Med et kritisk blikk mot journaliststanden

Om forfatteren:

Finn Sjue (f. 1943) er utdannet psykolog, men har stort sett jobbet som politiker og journalist i det meste av sitt yrkesaktive liv. Han var i sin tid sentral innenfor AKP-ml-bevegelsen og var i en lang periode redaktør av Klassekampen, kan jeg lese på Wikipedia. Han har en rekke sakprosabøker bak seg, og "Journalistikkens uutholdelige letthet", som utkom i høst, er foreløpig hans siste bok. Tittelen henspeiler til Milan Kunderas berømte roman "Tilværelsens uutholdelige letthet". En knakende god tittel for øvrig! 

Jeg ble oppmerksom på denne boka da jeg leste kronikken "Hovmod knekker journalistikken" i Aftenposten den 1. november 2013. Her hevder forfatteren at dårlig økonomi og moralsk forfall i mediene fører til overfladisk og fordummende journalistikk som burde bekymre oss alle. Noen av tegnene han mener å se, er elendig kildekritikk, smått som blir gjort til enormt, manipulasjon for å få en god story til å passe, PR-triks forkledd som journalistikk, det at alle løper i flokk (kalt "drevet"), aversjon mot å dementere og beklage feil, alle de store sakene som aldri blir tatt opp, klipp- og lim-"journalistikk" osv. For ikke å glemme en sterkt utbredelse av frykt-journalistikk ... 

Nevnte kronikk gjorde som sagt at jeg ble nysgjerrig på boka, og den er nå lest med stor interesse! Nedenfor vil jeg gjengi noe av essensen - dvs. det jeg oppfatter som viktig i Finn Sjues bok - stort sett under de samme kapittelovskriftene som forfatteren selv benytter.

Hva er journalistikk?

Tidlig i boka er Sjue opptatt av å komme inn til kjernen av hva journalistikk egentlig er. Mye av det vi vanligvis tenker er journalistikk er nemlig ikke dét. Som et utgangspunkt mener han at journalistikk i liten grad dreier som om kun videreformidling av informasjon, og man kunne sikkert lagt til at rene sitater fra intervjuobjekter, uten noen form for selvstendig bearbeiding av stoffet, ikke er journalistikk. Informasjonen må behandles redaksjonelt, skjønt det ikke er et absolutt krav om dette. Etter at nettavisene kom på banen, er min påstand at det i enkelte medier knapt er et redaksjonelt mellomledd mellom journalistens skriving og publisering. I alle fall virker det ikke slik. Dette svekker helt klart kvaliteten på stoffet, og en del journalister kunne helt klart ha tjent på å roe ned de verste krigstypene i overskriftene, og heller konsentrert seg om å gi sine artikler mer substans og noe som viser at det har funnet sted en journalistisk bearbeidelse av påstander fra hhv. kilde og tilsvars-aktør. Informasjonen må videre holde en viss etisk standard og den bør bygge på seriøs kildekritikk, uttaler Sjue. At informasjonen bør være sannferdig er innlysende, selv om dette ikke alltid er tilfelle, dessverre. Når kildekritikken beveger seg fra kontakt ansikt til ansikt og over til surfing på nettet, snakker man neppe om god kildekritikk. 

"I norsk journalistikk er det jo noe som heter "samfunnsoppdraget". Det handler om plikten til å opplyse oss alle om vesentlige spørsmål i samtida. I dette ligger et sterkt moralskt og etisk imperativ. Det innebærer at oppdraget er forbundet med et stort ansvar." (side 34)

Finn Sjue mener at dette samfunnsoppdraget av mange medier blir praktisert på en måte som er til å grine av, men han understreker at det finnes unntak. Jeg må nok medgi at jeg er enig med ham i dette. Det er langt mellom mine opplevelser av at "jøss! her ble jeg faktisk klokere av å lese eller se dette (på TV)!" Alt for ofte får jeg følelsen av å kaste bort tiden min på uvesentligheter, nyheter som er fordreid og hvor viktig informasjon som kunne ha nyansert bildet rett og slett er "tabliodisert" bort. Det er kun plass for det kjappe og lette og enkle, og ting som krever mer enn fire setninger å forklare, blir borte i redigeringen og klippingen. Og borte blir også detaljene som kunne ha skapt et mer balansert bilde. 

Den nye fryktjournalistikken

Fra side 36 i boka og utover skriver Finn Sjue om den nye fryktjournalistikken. 

"Slik jeg ser det, er den nye frykt-journalistikken noe av det mest skadelige journalister i dag stadig oftere beskjeftiger seg med. Mens kloke Per Fuggeli opplyser og advarer mot sjangeren, satser redaktører og mellomledere rundt om, høyt og lavt i mediene, på den. De er ikke så dumme at de ikke skjønner at angst og frykt skaper behov. Det handler om urgamle instinkter, om de limbiske strukturene i hjernen, om amygdala. Om sterke emosjoner, om angst og frykt. Om fight og flight. Mediale strategier satser bevisst på disse emosjonene. Tilgi dem ikke, for de vet så forbannet godt hva de gjør."

Finn Sjue trekker frem de årlige flått-skribleriene, som stort sett består av nærbilder av fryktinngytende flått på førstesiden og klipp og lim fra i fjor. Tør vi i det hele tatt bevege oss ut i norsk natur når man kan utsettes for slike dødelige monstre?, kan man saktens lure på. Andre former for frykt-journalistikk går på kreft, ernæring, piller, sykdom og død. Det mest skremmende i følge Sjue er at det spilles bevisst på frykt - fordi det selger flere aviser. Og at det kommer flere reklameinntekter inn ... 

Vaktbikkjer, pudler eller nyttige idioter?

Pressens rolle som vaktbikkjer har vært opphøyet som et ideal innenfor journalistikken. 

"Vaktbikkja bjeffer og skaper som kjent lurveleven når det skjer noe truende, noe galt.  ... Det er litt av et ansvar å forvalte. Spørsmålet blir da om norsk journalistikk og medieverden makter denne oppgaven. Det betyr ikke bare å være årvåken og ikke sove i timen. Det betyr også å skille mellom smått og stort, mellom rett og galt, og å løse oppgaven uten selv å ende opp som kyniske makthavere." (side 45)

For mediene er det lite smigrende å bli oppfattet som en puddel eller nyttige idioter. Like fullt er det et faktum at enkelte medier spiller en slik rolle i dagens Norge, hevder Sjue. Stiller man kritiske spørsmål til kildene som kommer med tips? Hva tjener de på et nyhetsoppslag, som kanskje er en "drittpakke" mot noen? Hvem sitt ærende løper egentlig journalisten når man gir vedkommende spalteplass? Dem som skal tjene enda mer penger, eller de svakeste blant de svake? 

Det store paradigmeskiftet

Dette handler om at de redaksjonelle ressursene stadig svekkes, at nyhetsredaksjonene stadig blir mer og mer amputerte, at det redaksjonelle filteret brytes i mange medier, at vaktbikkja har blitt sløvere, at inntjeningen er dårlige, at tempoet er høyere, at arbeidssituasjonen for journalistene er stadig mer stressende ... Dette går ut over undersøkende journalistikk, og refleksjon og sans for de lange linjene ender dermed opp som de største ofrene, hevder Sjue på side 50. Journalistikken blir mer og mer overfladisk og spekulativ, preget som den er av svak kildekritikk - noe som igjen fører til at journalistene styres mer og mer av sine kilder ... 

Som en motvekt til dette trekker Sjue frem VGs dekning av 22. juli-rettssaken, som var preget av utsøkt journalistisk arbeid. Dette handlet mye om ressursene man valgte å bruke på saken, men vel så mye om sterk kontroll av kvaliteten på det journalistiske håndverket. Her leser jeg en tilstedeværende redaksjon mellom linjene. Mangel på ressurser er ikke hele forklaringen på hvorfor enkelte andre medier ikke oppnådde det samme. Det handler også om holdninger i redaksjonen. For øvrig nevner Sjue også KLIKK-hysteriet - at det meste blir målt i antall klikk på de ulike artiklene. I noen redaksjoner tillegges antall klikk større betydning enn hos andre. Som om dette var ensbetydende med kvalitet ... 

Sjue stiller dessuten spørsmål ved hva dagens sjefredaktører egentlig driver med, samtidig som han er påpasselig med ikke å skjære alle over en kam. 

De store blinde flekkene

Sakene som ender opp i medias søkelys har som regel kommet dit fordi "noe har skjedd". Ofte kan det dreie seg om enorme saksområder, som etter år i taushet plutselig blir oppdaget. Når noe først skjer, hiver de fleste seg på og så får vi det berømmelige "drevet", som skaper til dels nokså overfladisk journalistikk. Som eksempler trekker Sjue frem NAV-reformen, politiet og den store omorganiseringen av Helse-Norge. "Hvor ble det av den systematiske gjennomlysningen av institusjonen?", spør Sjue. Afghanistan-deltakelsen vår og bistandspolitikken er andre områder som mer eller mindre er forbigått i stillhet, til tross for at det er mye man kan kritisere, avsløre og sette fingeren på ... stadig i følge Sjue. 

Finnes det ikke god journalistikk?

Selv om Sjue mener at man bør være forsiktig med å utlede for mye av Pressens Faglige Utvalg (PFU) sin statistikk, sier klage- og medholdsfrekvensen noe om hvor seriøs mediene jevnt over er. Som noe av det verste som har skjedd innenfor journalistikken i år, trekker Sjue frem den såkalte romkvinnesaken som ble publisert i NRK Dagsrevyen i januar i år. (Se for øvrig mer om dette fra side 111 flg. i boka.) Her var det ikke tale om dårlig kildekritikk, men rett og slett om et forsettlig overgrep på virkelighet og sannhet. Mot bedre vitende skjulte man opplysninger som ville ødelagt hele saken - fordi man "ikke ønsket å komplisere saken for mye". Saken var den at det ikke hadde blitt noen "sak" dersom alle opplysningene hadde blitt fremlagt - opplysninger man hadde og visste om ... 

Sjue understreker at risikoen for å tråkke feil er langt større i dag enn tidligere - rett og slett fordi alt skal gå så fort og fordi kampen om å være først teller så vanvittig mye. 

På tross av alle de negative tendensene innenfor pressen, mener Sjue at det finnes mye god journalistikk. Blant annet finnes viktige nisjeaviser som Klassekampen og Morgenbladet - i tillegg til en rekke meget gode lokalaviser. "VG er noe for seg selv", hevder Sjue, som fremhever at det ikke er uten grunn at VG sjelden blir felt i PFU. Dette er fordi ledelsen har klart å utvikle et system og en vilje for å sikre journalistisk kvalitet som ligger i det norske tetsjiktet. (side 74) NRK har stått som en statsfinansiert bauta, men Sjue mener at NRK må passe seg, "for ingenting varer evig". Hvor lenge er skattebetalerne villige til å betale for en TV-kanal dersom de ikke leverer varene? Dersom seerne ikke kan stole på at de er etterrettelige? Dersom de blir tatt i å jukse i faget ... ?

Kildekritikken - to be or not to be

"Det er elementær ABC i seriøs etterretning og overvåking å bygge grunnmuren for resten av den stille virksomheten på seriøs og grundig kildekritikk. Den omfatter også kildenes motiver. Hvorfor kommer nettopp denne personen med informasjon til meg? Vil kilden styre meg? Dette bør vel kalles første bud i de kretsene. For hvis kildekritikken ikke er gjort med omhu, kan det smelle." (side 76)

Når kildekritikk utøves, må journalisten se på motivene til kilden. Er kilden ute etter å fremme sine egne interesser? Ønsker kilden hevn? Søker kilden kontakt på grunn av paranoia, mytomani eller monomani? Ønsker kilden å styrke sin egen posisjon i en makt- og fraksjonskamp? Eller er det det stikk motsatte, nemlig at kilden faktisk ønsker å fortelle hva som sant er, "enten det handler om maktmisbruk eller andre kritikkverdige forhold"? 

"Kildekritikk og motivlære er ikke bortkastet moralisme. Det er en garanti for å styre klar av den velkjente filosofien om at hensikten helliger midlet og å unngå selv å bli styrt av kilden." (side 79)

Journalistikk - eller forkledde PR-triks?

I følge Sjue gjelder at jo mindre kildekritikk, desto lavere blir journalistens guard mot manipulativ påvirkning. De oppdager ikke hva som foregår eller hva som påvirker dem. "I klartekst betyr det at profesjonelle kilder når igjennom med sine budskap til journalistkaren." (side 82)

Sjue ramser opp en del triks:
- undersøkelses-trikset - "dette må vi undersøke nærmere"
- fortrolighetstrikset - "jeg forteller det bare til deg"
- sponsor-/samfunnsbevissthets-/veldedighets-triksene - man gir noen millioner til et veldedig formål anonymt, men sørger for at opplysningene lekker ut til pressen (og fremstår dermed som mer edel enn man rent faktisk er)
- granskings-trikset - topplederen erkjenner at noe galt "kan" ha skjedd - beklager at offeret "har opplevd" å bli dårlig behandlet osv.
- historisk brannmur-trikset - man forteller de dårlige nyhetene selv, og understreker at det nå er ryddet opp og at feilen ikke skal gjenta seg

Sjue retter også et kritisk søkelys mot den voksende bransjen med PR-rådgivere og kommunikatører, som øker raskere enn journaliststanden. Han mener at man risikerer at alt for mange blir nyttige idioter for PR-businessen og de sterke kreftene som de som regel jobber for. Akkurat her savnet jeg i grunnen et mer nyansert syn på dette med PR-rådgivere, fordi det jo nettopp er pressen selv og måten det jobbes på (det overfladiske, kjappe og lette - bare for å ha nevnt noe), som har gjort det nødvendig for mange virksomheter å koble inn eksperter på media og kommunikasjon. 

Eventyrfunksjoner som vulgær dramaturgi

Sjue mener at god journalistikk skal underholde og bevege, men også at den skal skape innsikt og nye tanker. Men viktigst av alt: journalistikken må være sann - ikke fiksjon eller fri diktning. Det er kanskje all forenklingen som byr på de største utfordringene. 

"Når virkeligheten forenkles, oppstår det problemer. Og når oppslag ikke bare forenkles av og til, men som hovedregel, da vipper det faretruende gal vei. Når så den bærende sannhetsgehalten bevisst blir skåret vekk for ikke å forstyrre den perfekte historien, har journalistikken lidd nederlag. Da dreier det seg ikke bare om en mani. Det har tippet over i en forsettlig fordreining som ofte kan vise seg å ende som en løgn." (side 96)

Denne typen vulgær journalistikk bruker bevisst i håp om masser av leserklikk, noe som neste omgang kan føre til flere annonser og økonomisk vinning, hevder Sjue. 

"Begrepet nesten-løgn blir aldri brukt i medienes dementier og beklagelser, Det eksisterer heller ikke i Vær Varsom-plakatens vokabular. Jeg tror ikke dette først og fremst handler om ulik språklig smak. Begrepet er selvsagt brutalt. Men er det usant og usaklig?" (side 97)

Å legge politikere flate - en ny sportsdisiplin?

Sjue har blitt mer og mer oppgitt over medienes utrolige vilje til å skape og forstørre politikerskandaler. Han kaller kravet til botsgang og avgang uansett hva synden består i, som en sykelig mani. I denne sammenheng kommer man ikke utenom Tore Tønnes selvmord i 2002. Var det medienes fokus eller "drevet" - at så mange gikk i flokk samtidig, med den belastningen dette medførte på Tønne som menneske - som til slutt ble for mye for ham? I den motsatte leia finner vie tidligere LO-leder Gerd-Liv Valla, som falt for eget grep. Hun gjorde det enkelt for media, mener Sjue. De fleste sakene har likevel noe til felles: det starter med noe smått som vokser raskt til enorme dimensjoner. Atter som en motsats til dette er Jonas Gahr Støre og saken om at han var inhabil da han tildelte noen millioner til en stiftelse. Gahr Støre lot seg ikke skremme, og klarte dermed å ri av stormen. 

Løgnen eller manipulasjonen - hva er verst?

Verden har blitt lurt av bevisst løgn før. Det er bare å ta en titt på den kulørte pressen, om intervjuer som i virkeligheten aldri har funnet sted osv., osv. Heldigvis hører ikke dette med til hverdagen her hjemme på berget!

"Nå finnes det løgner i journalistikken som er vanskelige å oppdage, og som jeg mener er langt farligere for fag og sannhet enn solo-journalisters skruppelløse juks. Det er når løgnen oppstår i et redaksjonelt fellesskap. Når den blir skapt i en redaksjonell  prosess der flere er involvert. Når fortellingen som skal publiserers, blir innordnet en dramaturgi som krever en grov manipulasjon for at den skal stemme. Stemme med hva? Ikke med virkelighet og sannhet, men med det inntrykket journalist og redaksjon vil at den skal skape." (side 109)

Er det ikke dette som skjer hver gang "helten" i en historie nærmest får uinnskrenket spalteplass, mens "skurken" avspises med noen linjer eller noen sekunder av et nyhetsinnslag? tenker jeg ... Når journalisten unnlater å opplyse om alle millionene som allerede er utbetalt i erstatning fra forvaltningens side, og fremstiller det som om man måtte gå til retten for å få ut en eneste krone - mens virkeligheten er at man ønsket noen millioner til ... Når dette ikke fremkommer i det hele tatt, blir leserne og/eller seerne lurt. De får ikke presentert hele bildet, nyansene - det som kunne satt hele saken i et helt annet perspektiv. 

Sjue opplyser at NRK i de senere årene har pådratt seg ganske mange klagesaker og ikke minst fellende "dommer" i PFU. (side 114) "Det skal ikke mange flere dypt alvorlige overtramp til før NRK påfører seg selv noe mer alvorlig enn riper i lakken. Da kan det raskt dreie seg om en konstruksjons- og driftsskade. ... I den grad romkvinnesaken kan bidra til noe positivt, må det være at en atmosfære som preges av et visst hovmod jekkes ned og blir erstattet av mer faglig ydmykhet."

Avslutningsvis i dette kapittelet konkluderer Sjue med at den rene løgnen i journalistikken er et stygt fenomen, men at den typen manipulasjon som NRK presterte, er mye farligere fordi den er så mye vanskeligere å avsløre.

"Drevet" - journalistenes skam og fornedrelse

Dette handler om å løpe i flokk, en slags kollektiv tilstand. I noen grad kan man si at journalistene blir fanget, men det er kanskje riktigere å si at de lar seg fange? For de må jo ikke følge resten av flokken? 

I hverdagsjournalistikken er det først og fremst de kjente og mest profilerte politikerne som utsettes for "drevet". Sjue mener at det er noe latterlig og tragisk over at "små og halvstore avsløringer blir behandlet med samme overdimensjonerte lydstyrke, sendeflate, forsideoppslag og utropstegn". Han mener dette handler om en form for vulgær maktforståelse - en ideologisk blanding av populisme og elitisme. 

Dementiet og beklagelsen - en ufrivillig vits?

Sjue har selv opplevd å være en journalist som kom med store "avsløringer" (i boka "Vi som styrer Norge", utgitt sammen med Viggo Johansen og Pål T. Jørgensen), som senere viste seg ikke å holde mål. Dette var en brutal lærdom for ham, og det han lærte var viktigheten av å beklage når han hadde gjort andre urett. Mangel på evne til selvkritikk mener han er både påfallende og pinlig hos mange. 

Om PFU-statistikken opplyser Sjue følgende:

"Det hører med i tallenes verden at NRK fikk flest klager i 2012 (27 klager og 7 brudd), så kom Aftenposten (18 klager og 3 brudd), VG hadde 14 klager, men bare ett brudd, mens Dagbladet fikk 11 klager og 2 brudd." (side 126)

Sjue mener at disse tallene representerer toppen av et isfjell, og at det begås atskillig flere brudd enn dette statistiske materialet skulle tilsi. Mange orker ikke å klage, fordi de ikke tror det er noen vits. "Den som tror at PFU forvalter hele journalistikkens etiske mal, tar feil." (side 127) Sjue savner også at PFU reagerer på eget initiativ når de opplever feil eller overtramp. Dette er faktisk en del av PFUs mandat. Likevel skjer det ikke. 

Folketribunal, statskontroll eller selvjustis?

"De aller fleste som følger med på PFUs arbeid, tror jeg tenker som jeg gjorde i mange år: Utvalget behandler klager. Basta. Men utvalget har faktisk til formål " ... å overvåke og fremme den etiske standard i norsk presse". Intet mindre. Klagebehandling er et ledd i dette arbeidet, ikke hele arbeidet." (side 137)

Verdensmestere i korpsånd?

Det er i utgangspunktet noe positivt over begrepet korpsånd - som en felles følelse av en gruppetilhørighet, som får gruppen til å føles sterk både utad og innad. Det må bare ikke tippe over slik at det handler om selvbeskyttelse ... 

De fleste medier har i følge Sjue en formening om at det å beklage seg betyr at man mister troverdiget. Denne forestillingen har forundret ham i minst 30 år. Sett fra hans ståsted handler det å si unnskyld for å ha forulempet et annet menneske, om helt alminnelig folkeskikk. 

"Men hvorfor har mediebransjen så vanskelig for å vise vanlig folkeskikk? Er det fordi journalister og redaktører lever i ei boble? Er det fordi de har utviklet en så stor selvfølelse, arroganse og så mye hovmod at de begynner å tro på ideen om at de er større og viktigere enn folk flest? Og at de derfor ikke har noen plikt til å bøye kne? Er det fordi mediene som institusjon har skaffet seg retten til både å omtale andre mot deres vilje og til å skade personers omdømme?

Kort sagt, er det fordi vanlig folkeskikk ikke er en del av den praktiske presseetikken? At folkeskikk er et brudd med den?

Jeg er redd det er slik." (side 142)

"Korpsånd er et begrep som er mislikt i mediekretser. Å kreve et åpent samfunn og samtidig praktisere en lukket redaksjon blir med god grunn oppfattet som et dobbelt moralsk bokholderi av svært mange. Men det betyr også at jo mer korpsånden blir drevet tilbake og erstattet med en åpen, kritisk og kreativ redaksjonell atmosføre, desto større vil troverdigheten bli." (side 144)

Er allmenndannelse et fremmedord?

I følge Sjue handler allmenndannelse om noe vesentlig mer enn kunnskaper, dyktighet, fortellerevne o.l. Det betyr også å søke sannheten uten å la mulige negative konsekvenser for denne saken stanse oss. Det grunnleggende spørsmålet man må stille seg er "Hvordan kan du vite at dette er sant?"

Snur sosiale medier opp ned på journalistikken?

Sjue understreker at den nye digitale teknologien er både en velsignelse og en forbannelse. Velsignelsen er all kunnskapen som er tilgjengelig på nettet - kun få tastetrykk unna. Forbannelsen ligger i mulighetene for overvåkning. 

Mange aviser er nå klare for å erstatte store deler av sin papirproduksjon med betalingstjenester på nettet. Utfordringen er at flertallet av nettleserne er vant til å få dette gratis. Vil avisene overleve dersom nettbaserte tjenester blir betalingstjenester?

Selv i dag påvirker de sosiale mediene journalistikken. Spørsmålet er når mediehusene skal skjønne at de i likhet med f.eks. bloggerne nødvendigvis må bruke sosiale medier for å få suksess? 

Det finnes ingen redaksjonell styring over de sosiale mediene, og dette er en utfordring. Sjue mener at vi må holde styr på nettetikken, uten at det blir tale om redaksjonell kontroll fra de store eierne. 

"Kan vi oppleve at ny journalistikk utvikles på de sosiale mediene? Selvsagt, det skjer allerede. Mange blogger er interessante, til og med gode. Andre ligner avløpsrør." (side 150)

Sjue er overbevist om at stadig flere medier kommer til å kreve betalt for sine digitale tjenester. "Å tro at medienes nettaviser som hovedregel skal være gratis, er å tro at medieeierne kan gå på vannet til evig tid." (side 151)

Finnes det livgivende medisin?

I siste kapittel i boka kommer Sjue med en rekke oppfordringer til journalister. Uansett valg av teknologi, må innholdet i journalistikken være godt for at mediene skal overleve. Han oppfordrer til kamp mot arroganse og hovmod i medieverdenen. "Ta oppgjør med tendensen til å demonisere personer og grupper som fortjener kritikk", sier han. Den nye frykt-journalistikken, som aller mest minner om spekulativ kvakksalveri, bør boikottes av seriøse yrkesutøvere. Dessuten bør man si nei til den uutholdelige letthet som brer seg i viktige deler av presseverdenen. "Norsk journalistikk plages av en tendens til å sette en mening opp mot en annen, pol mot pol, og dermed betrakte nyheten som gryteklar. Sett i stedet og i stadig sterkere grad kravet om verifikasjon, hva som er sant, i høysetet." (side 156)

Min oppfatning av boka:

Jeg er klar over at mye av det som fremgår av Finn Sjues essay oppfattes som kontroversielt i det journalistiske miljøet i Norge, og at enkelte også har protestert mot en del av påstandene han har kommet med. Hvorfor føler jeg likevel at hovedessensen i essayet er så gjenkjennelig? Jeg tror dette skyldes at Sjue setter fingeren på mange realiteter og sannheter, selv om det ikke skal underslås at han setter en del problemstillinger på spissen. Det å sette ting på spissen er imidlertid ofte kjernen i mye av den journalistikken vi møter daglig i mediene, og er det noen som faktisk burde takle nettopp dét, så er det journalistene, tenker jeg. 

Dette essayet burde være pensum for alle som tar mål av seg å skulle jobbe med seriøs journalistikk! Bakgrunnen er at Sjue her tar opp mange etiske problemstillinger som det er viktig å ha et bevisst forhold til når man tross alt skal forvalte ikke rent lite makt over enkeltskjebner. Selv har jeg mange ganger med forskrekkelse vært vitne til jaget - eller "drevet" - etter enkeltpersoner (som regel politikere, forretningsfolk og andre med mye makt og penger), som liksom ingen ende vil ta før vedkommende legger seg flat og tar sin hatt og går. Og det på tross av at det som ligger i bunnen er - for å være helt ærlig - en liten filleting som er blåst ut utover alle dimensjoner. Så er det innimellom likevel slik at man kan se at pressen ikke alltid lykkes - som med saken med Jonas Gahr Støre i sin tid og den herværende regjerings ene statsråd som nekter å oppgi kundelisten fra forrige jobb. Kanskje man lærte noe av Tønne-saken likevel? At nok er nok på et eller annet tidspunkt? 

Selv finner jeg mye av journalistikken som presenteres for oss lesere og seere nokså intetsigende og uinteressant. Det er svært sjelden at nyhetsbildet handler om forhold jeg oppfatter som vesentlig, og resten er gjerne så overfladisk at jeg sitter tilbake mer forvirret enn opplyst. Her synes jeg for øvrig at de sosiale mediene har sin funksjon - som twitter, der man som leser/bruker av systemet kan sortere ut det man er interessert i, og la resten ligge. Så slipper man å bruke for mye tid på sorteringsprosessen selv. De store overskriftene får man med seg okke som. Langt på vei holder dette lenge, fordi det som kommer etter overskriftene mange ganger fremstår som en tynn suppe kokt på en spiker. For øvrig vil jeg understreke at det finnes unntak - som Morgenbladet, Klassekampen og ja: VG og Aftenposten! Og så finnes det selvsagt mange flotte lokalaviser rundt omkring i vårt langstrakte land! Jeg tror nøkkelen til suksess er en god redaksjonell kontroll og en sterk bevissthet rundt sentrale etiske spørsmål - at man ikke skal selge aviser nær sagt for en hver pris, eller lar seg forføre av klikk-hysteriet. For ikke å si klipp-og-lim-hysteriet ... 

Alt i alt må jeg si at Finn Sjues "Journalistikkens uutholdelige letthet" er et meget interessant essay som jeg anbefaler varmt! (Essayet inneholder selvsagt mye mer enn det jeg har fått med meg i min prestentasjon av det.)

Utgitt: 2013 
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 164

Finn Sjue (Foto: Lars Sætren)

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/John Arne Markussen 22.10.2013 - Når fantasien er i toppform
- ABC Nyheter v/Thomas Vermes 30.09.2013 - Finn Sjue advarer mot at norske medier vil bli elendigere
- Aftenposten v/Torstein Hvattum 05.10.2013 - Glødende oppgjør med klipp-hysteriet
- Morgenbladet v/Anders Firing Lunde 04.10.2013 - Etterlyser journalistoppgjør
- Journalisten v/Tore Bergsaker m.fl. 21.10.2013 - Finn Sjues letthet
- NRK v/Inger-Marie Knap Stray 05.10.2013 - Tidligere redaktør - Journalister mangler folkeskikk!
- Fom.no 03.11.2013 - Roper varsko om journalistisk forfall 
- NorgesAvisen v/Roy Vega 22.10.2013 - Nå etterlyser AKP-seniorer kritisk journalistikk