Carl-Johan Vallgren: "Svin"

Dypdykk i Stockholms underverden

Jeg har fulgt forfatterskapet til Carl-Johan Vallgren (f. 1964) en stund. Jeg har latt meg begeistre av "Den vidunderlige kjærlighetens historie" (2002), "Kunzelmann & Kunzelmann" (2009) og "Havmannen" (2012) (samtlige linker peker på mine tidligere blogginnlegg om disse bøkene). Det er særlig den første boka han har blitt prisbelønt for, og som førte til hans gjennombrudd som forfatter. Forut for dette hadde han utgitt syv bøker. 

Da jeg begynte på "Svin" tenkte jeg ikke et øyeblikk på at dette faktisk var en krim-bok - den andre i en krimserie om Danny Katz ("Skyggegutten" er første bok i denne serien). Ikke en gang da jeg leste de gruoppvekkende beskrivelsene av Stockholms prostitusjons- og pornoindustri, slo dette meg. For er det noe jeg gradvis har blitt vant til når det gjelder denne forfatteren, så er det nettopp hvor brutalt han beskriver det råtne i samfunnet - om så det gjelder smågutter som piner en liten kattepus til døde, slik han gjør i "Havmannen". Det er ikke disse sidene ved hans forfatterskap jeg først og fremst er begeistret for heller, bare for å ha sagt det! Derimot er det språket og samfunnsengasjementet (uten at dette fremstår som et politisk budskap bak bøkene hans). Selv om "Svin" ikke ender opp på min Vallgren-favorittliste, ser jeg at boka har mye til felles med "Havmannen", der ondskap er tematikken. Men for meg går det et skille mellom den mer tradisjonelle romansjangeren og krimsjangeren. Krim har jeg for lengst blitt så lei at jeg nesten kan si at jeg er ferdig med sjangeren. 

I bokas innledning introduseres vi for Jorma Hedlund som har gjort seg ferdig med sitt tidligere kriminelle liv. Så dukker det opp en sjanse han ikke kan la gå fra seg. Et siste ran av en verditransport, og så er det virkelig slutt! Slik skal det imidlertid ikke gå ... 

Danny Katz er en tidligere stoffmisbruker, som sliter med abstinensene mens han forsøker å finne ut hva som skjedde med kjæresten Jenny og en tidligere venn og narko-selger Ramón. Under sin jakt på svaret, kommer han borti Stockholms prostitusjons- og pornoindustri. Det han finner er så gruoppvekkende at det var opprivende å lese/høre ... 

Spenningen stiger utover i boka, og selv om krimsjangeren ikke er min favorittsjanger, må jeg berømme forfatteren for måten plottet er bygget opp på. Likevel savnet jeg Vallgrens språklige kvaliteter i denne boka, som jeg opplevde holdt et jevnt men ikke brilliant nivå. 

Slutten av boka opplevde jeg for øvrig som rimelig spekulativ, der cliffhanger-faktoren er vel høy ... I alle fall dersom hensikten er at det skal komme flere bøker om Danny Katz. Er det derimot siste sluttstrek for Danny Katz, er slutten helt grei og nærmest som forventet.

Jeg kommer nok ikke til å følge Danny Katz videre dersom det kommer flere bøker i denne serien. Jeg håper for øvrig at Vallgren ikke har sluttet å skrive mer tradisjonell skjønnlitteratur! (Har vi ikke nok krimforfattere fra før av?)

Dersom du liker hardkokt krim, er dette helt sikkert en bok for deg! Bokbloggerne Tine og Kleppanrova har i alle fall latt seg begeistre, mens et ble i meste laget for Reading Randi (linkene peker til deres omtaler av "Svin"). Er du derimot en leser som har likt Vallgrens tidligere romaner, og ikke er så begeistret for krim, vil jeg ikke anbefale denne boka (pga. sjangeren - ikke pga. boka som sådan). 

Christopher Staib er flott oppleser for øvrig! Lydbokforlaget er gode på å finne passende stemmer til sine lydbøker!

Utgitt i Sverige: 2015
Originaltittel: Svinen
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Gyldendal (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydboka)
Oversatt: Bjørn Alex Herrman
Oppleser: Christoffer Staib
Spilletid: 8 t 13 min.
Antall sider: 384
ISBN: 9788242163356 (lydfil)
ISBN:  9788205477919 (papirutgaven)
Jeg har mottatt en lydfil fra forlaget

Carl-Johan Vallgren (Foto: Caroline Andersson)

"Elles" (Regissør: Małgorzata Szumowska)

En film om verdens eldste yrke
Hver gang det dukker opp en ny film med Juliette Binoche i hovedrollen, må jeg se den. En side ved saken er at jeg har veldig sansen for Binoche´s ujålete måte å tolke sine roller på. En annen side ved saken er at hun så og si utelukkende spiller i hva jeg vil karakterisere som kvalitetsfilmer. Hennes genre er ikke underholdningsindustrien, idet filmene er mer dyptpløyende enn som så. Regissøren  (Małgorzata Szumowska) av denne filmen kjenner jeg ikke til, men på Wikipedia kan jeg lese at denne polske kvinnen har regissert en rekke filmer. Dessuten var hun co-producer av Lars von Triers film "Anti christ". "Elles" hadde release på DVD for få dager siden.

Journalisten Anne (spilt av Juliette Binoche) lever et vellykket liv som journalist for magasinet Elle. Hun er gift, og hun og ektemannen Patrick har to barn. Artikkelen hun for tiden jobber med er studentprostitusjon, og i den forbindelse møter hun to unge kvinner som har valgt (luksus-)prostitusjon for å finansiere sine studier. Ingen av dem kjenner hverandre, og Anne har lovet dem begge full anonymitet. 

Charlotte - eller Lola som hun har valgt å kalle seg - er en helt alminnelig litteraturstudent, men med et ualminnelig vakkert ytre. Ingen har tvunget henne inn i prostitusjonen, og hennes beveggrunner for å gå inn i dette yrket er utelukkende penger. Alle pengene hun tjener gjør at hun ikke trenger å jobbe så mye, men kan vie det meste av sin oppmerksomhet mot studiene. I begynnelsen møter Anne noe som vel må karakteriseres som en nokså lykkelig hore, men det går ikke veldig lang tid før fasaden slår sprekker. Alle løgnene hun omgir seg med gjør nemlig noe med henne. Familiemiddagene med foreldrene er ikke lenger de samme, og en dag stopper alt opp overfor kjæresten, som hun ikke lenger orker å ha sex med. Og så opplever hun det som nesten måtte komme: en syk kunde som holder på å ødelegge henne ... 

Alicja er en polsk student som kommer til Frankrike for å studere. Da hun under reisen blir frastjålet sin koffert og studiebeviset, får hun store problemer med å få seg et student-husvære. Helt opprådd for både penger og hjelp, havner hun nokså raskt i verdens eldste yrke, prostitusjonen. Med utsikter til en lekker leilighet og et luksusliv, frister det etter hvert ikke å gå tilbake til en fattigslig studenttilværelse. Alicja velger utelukkende gifte menn som kjeder seg i sine ekteskap. Med henne kan de leve ut sine seksuelle fantasier som de aldri ville drømt om å presentere for sine koner. Alicja herdes raskt, og hun tar for seg av det horekundene har å by henne. I motsetning til Lola skammer hun seg ikke plagsomt over det hun driver med. Helt til mamma kommer på besøk ... 

Møtene med Charlotte og Alicja gjør noe med Anne og hennes forhold til ektemannen, vennene deres og hennes syn på egen seksualitet. Er alle menn egentlig potensielle horekunder? Og hva med hennes eget ekteskap? Det ville være en løgn å si at ekteskapet blomstrer, og dette får henne til å lure på om ektemannen også er en horekunde. Hun har i alle fall oppdaget at han ser mye på porno på PC´en ... i smug ... 

Juliette Binoche er som vanlig helt fantastisk og meget troverdig som journalisten Anne. Hun møter horene med stor respekt, og får dermed frem ting som nesten ingen før henne har klart. Anaïs Demoustier og Joanna Kulig i rollene som henholdsvis Charlotte og Alicja er også overbevisende. Filmen inneholder mange sterke scener og dette har derfor gitt den aldersgrensen 15 år. Man sitter ikke uberørt etter å ha sett denne filmen, og den gjør noe med en som seer. Selv om regissøren gjør alt for å unngå å moralisere, er det ikke vanskelig å oppdage at dette yrket har sine baksider. Baksider som gjør at alle som ser filmen vil tenke at prostitusjonen har sin pris, selv om fasaden til de luksusprostituerte er glamorøs nok. Mens jentene tenker at det er like vanskelig å slutte med dette som å slutte å røyke. For pengene og de mulighetene dette gir, medfører en farlig avhengighet ... Her blir det terningkast fem. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Elles
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama 
Skuespillere: Juliette Binoche (Anne), Anaïs Demoustier (Charlotte), Joanna Kulig (Alicja), Louis-Do de Lencquesaing (Patrick) m.fl.
Spilletid: 1 t 25 min.

Journalisten Anne møter Lola/Charlotte for første gang

Lola - en lykkelig hore?

Alicja

Anne og ektemannen Patrick

James A. Levine: "Den blå skriveboken"

Sterkt om barne-prostitusjon i India

Batuk vokser opp i en fattig familie i India. Faren er en godmodig sjel, men han er slave av alkoholen og foretar sine valg ut fra dette. Når Batuk er syk og trenger legehjelp, skjer det ikke helt sjelden at faren i stedetfor å ta henne med til lege, drikker opp pengene. Han får Batuk til å lyve om at de har vært hos legen. Hun tør ikke annet. En gang går det så galt at hun havner på sykehus, og diagnosen er tuberkulose. Dette blir imidlertid hennes lykke, fordi hun lærer å lese og skrive under oppholdet.

Ni år gammel selger foreldrene Batuk. Hvorvidt foreldrene skjønner hvilken skjebne som venter den lille datteren deres, sier historien intet om. De snur like fullt ryggen til det lille barnet, og overlater det til hva det skulle være da de forlater henne. Batuk tvinges etter hvert til å prostituere seg. Hun blir mishandlet og slått, voldtatt og nesten drept - gang på gang. "Den blå skriveboken" er historien om hvordan hun likevel klarer å overleve. Hun får nemlig tak i en skrivebok - en blå sådan - og en penn, og begynner å skrive om det hun opplever. Det er den 15 år gamle Batuk som forteller historien. Fordi hun er over gjennomsnittet oppvakt, har hun i årenes løp tilegnet seg noen strategier for å hanskes med ulike menns behov. Skjønt møtet med rikmannssønnen og døgenikten Iftikhar på et luksushotell i Mumbai byr på noen uventede utfordringer som enten kan bety hennes undergang eller hennes redning ...

"Jeg heter Batuk. Jeg er en femten år gammel jente med rede i Common Street i Mumbai. Jeg har vært her i seks år, og har vært velsignet med skjønnhet og en blyant. Skjønnheten min kommer innenfra. Blyanten satt bak øret til Mamaki Briila, som er sjefen min." (side 5)

På flere nettsteder, blant annet på bloggen Books on the Brain, kan jeg lese at forfatteren, som er en britisk lege på Mayo-klinikken, ble inspirert til å skrive denne boka etter å ha iakttatt en ung prostituert jente som satt utenfor sitt bur og skrev i en notatbok. Han har intervjuet henne og flere andre hjemløse barn i den berømte prostitusjonsgata The Street of Cages i Mumbai som ledd i sin reseach til denne boka. Royalities fra det amerikanske boksalget doneres til Det internasjonale senteret for savnede og utnyttede barn (www.icmec.org) kan jeg dessuten lese i bokas etterord på side 218. 

"Den blå skriveboken" er lettlest, men ikke uten litterære kvaliteter av den grunn. Forfatteren har etter mitt syn klart å formidle en troverdig historie fortalt på en 15 årings vis. For Batuk handler alt om å behage kundene og deres behov, og å unngå å bli mishandlet fordi kundene er misfornøyde med hva hun har å by på. Aldri kan hun føle seg trygg - ikke en gang når hun skal undersøkes av legen innimellom alle kundene hun er satt til å betjene. Alle ser sitt snitt til å utnytte henne, og alltid må hun underkaste seg og ikke stille kundene i skyggen av henne selv, selv om hun åpenbart er mer intelligent enn en hel del av dem. Jeg er helt på det rene med at en boks evne til å fremkalle følelser hos leseren ikke nødvendigvis er et tegn på høylitterære kvaliteter, men når dette skjer uten at boka som sådan er spekulativt "tåre-persete" eller spiller kynisk på dette, er det fort gjort å tillegge boka noen kvaliteter når sterke følelser settes i sving. Og slik var det i dette tilfellet, synes jeg. Det er en smertefull historie som fortelles, og som dessverre ikke er unik. Mange barn lever under slike forhold som Batuk i denne boka - enten de blir solgt til prostitusjon eller lemlestes for å bli ekstraordinært innbringende som tiggere. Bokas enkle språk er dens styrke. Leseren må imidlertid være forberedt på brutale beskrivelser av det som skjer. Her blir det terningkast fem.

Avslutningsvis kan jeg nevne at det er laget mange filmer og bøker om barns forhold i India. En av de mest kjente filmene er "Salaam Bombay!". Vikas Swarups roman "Q & A" eller "Gutten som visste alt", senere filmatisert (Slumdog Millionaire), er et annet eksempel. Dessuten beskriver Rohinton Mistry i "Balansekunst" livet på gata i India. Jeg har også lyst til å nevne Anne Ch. Østbys bok "Kjærlighetsgata", selv om denne ikke spesifikt handler om barn. Derimot handler den om tvangsprostitusjon for Nat-kastens kvinner - nettopp i byen Mumbai i India.

Utgitt: 2009
Originaltittel: The Blue Notebook
Utgitt i Norge: 2009
Oversatt: John Erik Bøe Lindgren
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 217

James A. Levine (photo courtesy Random House)

Anne Ch. Østby: "Kjærlighetsgata"

Hjerteskjærende om prostitusjon blant Nat-folket i dagens India

Trodde du at slavehandel var avskaffet i vår moderne verden? Vel, så feil kan man altså ta. I India foregår det en form for tvungen, institusjonalisert prostitusjon. Jentene som blir utsatt for dette tilhører Nat-kasten, et folk som visstnok i uminnelige tider har solgt sine kvinner - helt fra de er ganske små - til sexindustrien. De kalles kjærlighetsarbeidere, men det er virkelig ikke mye man kan forbinde med kjærlighet i denne businessen.

Kvinnene av denne kasten, som er blant de aller fattigste i dagens India, har en oppgave i livet, og det er å brødfø sine familier. Hva mennene gjør? Utover å være halliker? De drikker og ruser seg, passer på at kvinnene ikke blir utsatt for noe ekstraordinært fra sine kunder - eller "passasjerer" som de kalles - i så fall skal de ha betalt for det, og de banker og slår alt som heter selvstendig vilje ut av sine kvinner.

Offisielt er prostitusjon forbudt i India, men bakmennene vet å bestikke de rette folkene. Politiet ser en annen vei, og griper ikke inn selv om de vet hva som foregår. Som Nat er man urørbar, foraktet av alle. Og kvinnene har ikke noe de skulle ha sagt selv, prisgitt som de er mennene og uten noe sted å dra til. Noen av kvinnene er solgt til Nat-folket, og det nytter ikke å flykte hjem til en mor og far som for lengst har brukt opp pengene de fikk for deg.

I "Kjærlighetsgata" møter vi Tamanna. Hun er en av dem som er solgt til nat-folket, og hun føler det svært, svært nedverdigende å måtte betjene den ene passasjeren verre enn den neste. I den grad man kan snakke om en viss verdighet og klasse, så finnes ikke den blant passasjerene som kommer til dette dypt foraktede samfunnet for å få sine mest basale behov tilfredsstilt for noen rupi. Men inni Tamanna er det et håp - et håp om en gang å slippe unna og få seg et annet liv. Fra en nedrig tilværelse hvor man til slutt ender med HIV-smitte og det som verre er ...

Til slutt klarer Tamanna å rømme, men hun klarer ikke å få med seg datteren Rupa. Åtte år senere vender hun tilbake, besatt på å redde datteren fra å lide den samme skjebnen som henne selv. I ryggen har hun både en kvinneorganisasjon med hjelpearbeidere og et TV-team, og så er spørsmålet om hun klarer å redde datteren før hun går fullstendig til grunne ...

I bokas etterord forteller journalisten Ruchira Gupta om hvordan boka ble til. I forbindelse med et journalistisk oppdrag var hun i Mumbai for å intervjue prostituerte. Og på side 272 skriver hun følgende:

"Vi fikk de opptakene vi skulle ha, til tross for utallige forsøk på å stoppe oss underveis: flere politikere blandet seg inn, mafiaen prøvde å hindre oss, bilen vår ble bombardert med steiner, helikopteret vårt ble nektet landingstillatelse, jeg ble truet på livet med kniv. Resultatet ble en 47 minutter lang film med tittelen "Salg av uskyldige" ("The Selling of Innocents"), som vant en Emmy i 1997 for fremragende undersøkende journalistikk. Oppdraget var over, men inni meg visste jeg at jeg ikke var ferdig med temaet." 

I 2007 møtte Gupta Anne Ch. Østby nokså tilfeldig, og en invitasjon til å komme til Forbesganj og møte nat-folket, førte til flere møter, et vennskap og til syvende og sist denne boka, som Gupta skriver i etterordet.

Denne boka tok fullstendig innersvingen på meg. Usentimentalt fortelles det om lidelser vi nesten ikke kan fatte, og alt er hentet fra en virkelighet som er Nat-kvinnenes skjebne. Og når jeg tenkte at nå kan det ikke bli verre, så var det akkurat det det ble ... verre, mye verre ... Boka er fantastisk godt skrevet og alle historiene som er flettet inn i hverandre er så smertefulle at det nesten ikke var til å holde ut. En ting er i alle fall sikkert - filmen "The Selling of Innocents" - den skal jeg se! Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2012
Forlag: Schibsted
Antall sider: 274

Anne Ch. Østby

"Cheri" (Regissør: Stephen Frears)

Innspilt: 2009

Nasjonalitet: Storbritannia

Skuespillere: Michelle Pfeiffer, Rupert Friend, Kathy Bates

Spilletid: 89 min.

Under Frankrikes Belle Epoque fra slutten av 1800-tallet og frem til første verdenskrig, var skjønnhet en av de dyder som ble høyt skattet i mange kretser. En del vakre kvinner gjorde det til en levevei å være kurisaner, som var en noe penere form for prostitusjon. Gjennom å bli oppvartet av rike og velsituerte herrer, levde de ikke bare godt. De ble rike!

Lea (i Michelle Pfeiffers skikkelse) levde som luksusgledespike, og med sin skjønnhet var hun en svært ettertraktet kurtisane. Hele tiden gjaldt det å unngå å bli forelsket! Ellers ville maktforholdet mellom henne og kundene blir snudd, og det ville langt fra være innbringende eller karrierefremmende.

Lea innser at hennes dager som ettertraktet kurtisane nærmer seg slutten. Hun er ikke lenger ung, og kampen mot alderdomstegn og forfall begynner å bli besværlig. Men så vil lykken det annerledes. Hun får seg en ung elsker på 19 år. Og denne mannen er ingen hvem som helst; han er sønnen til hennes venninne, som også er i samme bransje som Lea. 

Kvinnene - eller "arbeidskollegaene" - er på mange måter prisgitt hverandre, fordi de finere kretser skyr dem som pesten. Lea kan ikke fordra de andre kvinnene, og giftighetene kastes som piler gjennom rommet når de er sammen.

I begynnelsen tenker Lea at hun skal ha det litt moro med venninnens sønn - Cheri - men så går tiden og det oppstår ... kjærlighet? Men da hans mor seks år etter at Lea og Cheri innledet sitt forhold, plutselig får lyst på barnebarn og arrangerer et ekteskap for Cheri ... da spørs det hvordan de kommer til å takle atskillelsen ...

For å si det sånn: Michelle Pfeiffer har vel aldri vært noen karakterskuespiller. Men hvilken rolle spiller dette når hun er så gudsbenådet vakker? (Liten digresjon: Hun må da nærme seg 50 år, men ser like flott ut fremdeles!) Kjærligheten som oppstår mellom Lea og Cheri spilles med en intens oppriktighet og glød, og det mangler virkelig ikke på lidenskap! Kulissene er utsøkt delikate og vakre, og replikkvekslingene mellom kurtisanene som ikke liker hverandre, er fornøyelig. Likevel beveget denne filmen seg aldri over det middelmådige. På slutten satt jeg og tenkte: "Var dette virkelig alt?" Jeg ble skuffet! En svak firer på terningen fra meg.

"Sebastians verden" (Regissør: Knut Møller-Lien)

Kalkun! Styr unna!


Innspilt: 2010
Nasjonalitet: Norge
Skuespillere: Andreas Wilson, Christian Strand, Camilla Malmquist Harket
Spilletid: 90 min.

Sebastian og thailenderen Moon er bestekompiser, og få skulle vel tro at de i det hele tatt skulle ha noe felles. Sebastian er vokst opp i et norsk hjem med middels økonomi, mens Moon har kommet til Norge som sexturist. Begge drømmer om det store scoopet, det som skal gjøre dem økonomisk uavhengige.

Sebastian prostituerer seg i likhet med Moon til velsituerte homofile menn. Rent bortsett fra en homse-venn som Sebastian forguder, går de inn for å robbe sine øvrige kunder. Tidvis tar grådigheten vel overhånd, og sjansene som tas er meget risikable. Hvor langt er de villige til å gå for å oppnå sin økonomiske uavhengighet? Og ikke minst: er det her lykken ligger?

Dette er noe av det verste makkverket jeg har sett innen norsk film på svært lenge. Skuespillerprestasjonene var ikke noe å skryte av, men aller verst var faktisk fortellerstemmen! Maken til oppsop av klisjéer skal man virkelig lete lenge etter! Og det er veldig synd, for for en gangs skyld var det noen nye ansikter på lerretet ... uten at det hjalp det aller minste! Jeg fikk faktisk assosiasjoner til filmkalkunen til Aune Sand på 90-tallet ("Dis - en kjærlighetshistorie" - noe av det mest patetiske som er laget innen norsk film noen sinne). Flere ganger ble jeg sittende og spole fordi jeg ikke gadd å bruke mer tid enn nødvendig på å se den. Og hadde det ikke vært for tanken på å slakte filmen, som jeg i anstendighetens navn syntes jeg måtte se ferdig, hadde jeg gitt meg etter en halv time. Spar tiden og pengene og styr unna dette makkverket av en film!

Jeg gir terningkast to, og da er jeg snill.