"Familien, August: Osage County" (Regissør: John Wells)

Et familiedrama av de helt store! 

John Wells (f. 1956) er en amerikansk teater-, film- og TV-produsent, skribent og regissør. Han har regissert og produsert en rekke filmer som jeg aldri har hørt om (kanskje med unntak av den uhyggelige filmen "One Hour Photo" fra 2002 med Robin Williams i hovedrollen). (Kilde: Wikipedia.)

"Familien, August: Osage County" er en svart komedie basert på det Pulitzer-prisvinnende teaterstykket med samme navn, skrevet av Tracy Letts. 

I filmens åpningsscene introduseres vi for ekteparet Violet og Beverly Weston, spilt av hhv. Meryl Streep og Sam Shepard. Han er en alkoholisert poet - hun har en langt fremskreden munnkreft og er avhengig av vanedannende smertestillende medikamenter (for å si det på en annen måte: hun er narkoman). Det er et sørgelig liv de lever; hun sur og bitter og stort sett alltid på en pille-tripp, han med sorgene druknet i alkohol og med en hang til å gjemme seg bort på sitt arbeidsrom, hvor han ikke gjør stort. Violet er ikke særlig imponert over mannens siste stunt. Han har nemlig ansatt en ung indiansk kvinne som skal ta hånd om praktiske ting som husvask, klesvask og matlaging. 

Hele familien er samlet til noe som må kunne karakteriseres som en familietragedie.

Så forsvinner Beverly plutselig. Han har gjort dette tidligere også, men denne gangen ligger det i luften av det er annerledes. Violet kaller sammen barna, sin søster og deres familier, som kommer ilende til, noen langveisfra og andre fra nabolaget. Dermed er det duket for et familiedrama av de helt store! Men om noen trodde at all futt og fart har gått ut av Violet sammen med den progredierende kreftsykdommen, så tar de feil ... Hun kan absolutt bite fra seg! Det meste kommer ufiltrert ut av munnen hennes, og den verbale brutaliteten hennes takles ulikt av de forskjellige familiemedlemmene. Noen mer ansvarsfulle enn andre, noen mer egosentriske (eller grensesettende) - alle med hemmeligheter som ikke helt tåler dagens lys ... 

Barbara fortviler om morens likegyldighet over egen situasjon.

Som jeg sa innledningsvis, er dette en svart komedie. Latteren setter seg innimellom litt fast i halsen - særlig når man må innse at det man ler av er en temmelig tragisk familiesituasjon, der det meste har gått galt - ikke bare en gang, men i grunnen hele tiden ... To av døtrene har i sin tid ikke bare flyttet hjemmefra - de har flyktet. Og opplever at nissen i grunnen følger med på lasset. Vi aner forsømte barn, som har fått lite kjærlighet av sine dysfunksjonelle foreldre. Særlig Barbara (spilt av Julia Roberts) lider, og sliter med å sette sunne grenser for moren. 

Far og sønn 

Spørsmålet er: Hvor blir det av Beverly, og hva vet egentlig Violet? Og hva er det med søstrene Violet og Mattie, og hvorfor er de så opprørte over det gryende forholdet mellom "Lille" Charles (spilt av Benedict Cumberbatch) og Ivy? Hemmelighetene avsløres lag for lag etter hvert som handlingen skrider frem ...

Mor og datter i en fortvilet situasjon

I denne stjernespekkede filmen er det virkelig ingenting å si på skuespillerprestasjonene! De er i øvre klasse. Selve historien som filmen bygger på er også interessant og dramaturgisk godt bygget opp. Og kanskje det beste av alt: her må sminken vike for realismen, noe som er høyst uvanlig i en amerikansk film. Dermed får den på et vis et "europeisk preg", dersom man ser bort fra noe melodrama spesielt i Matties og Steves rolletolkninger; hun Violets søster, han en flottenfeier av en kjæreste av Karen, en av Violets døtre som i sin tid flyktet til Florida for å komme lengst mulig vekk fra sine dysfunksjonelle foreldre. 

For en filmelsker er denne filmen et "must"! Den må ses og oppleves!

Filmen hadde release på DVD i fjor høst. Det bør vel også nevnes at George Clooney har vært produsent.

Innspilt: 2013 
Originaltittel: August: Osage County
Nasjonalitet: USA 
Genre: Drama/komedie
Skuespillere: Meryl Streep (Violet Weston), Julia Roberts (Barbara Weston-Fordham), Ewan McGregor (Bill Fordham), Chris Cooper (Charles Aiken), Abigail Breslin (Jean Fordham), Benedict Cumberbatch (Lille Charles Aiken), JUliette Lewis (Karen Weston), Margo Martindale (Mattie Fae Aiken), Dermot Mulroney (Steve Huberbrecht), Julianne Nicholson (Ivy Weston), Sam Shepard (Beverly Weston) og Misty Upham (Joanna Monevata)
Spilletid: 120 min. 

"En ny vår" (Regissør: Rob Reiner)

Skuffende lite magisk

Den noe aldrende og alkoholiserte forfatteren Monte Wildhorn (i Morgan Freemans skikkelse) er blitt en skikkelig grinebiter på sine gamle dager. Det er noen år siden han mistet sin kone, og med det forsvant også evnen til å skrive. Da han ankommer den lille byen Belle Isle i rullestolen sin, er han forbitret og mutt, negativ så det holder og ikke det grann hyggelig å ha med å gjøre. 

I nabohuset bor det en alenemor - Charlotte O´Neil (spilt av Virginia Madsen) - med tre jenter fra ca. syv år og oppover i tenårene. Den ene skjønnere enn den andre - ja, kanskje bortsett fra eldstejenta som er midt i puberteten og nokså sur hele tiden. Moren er i skilsmisseforhandlinger med deres far, og savnet av en far som hele tiden svikter når det gjelder gjør at all vreden vendes mot moren. Lite sjarmerende, men i bunn og grunn aller mest sårt, skal det vise seg. 

Det er den mellomste av døtrene til Charlotte som til syvende og sist skal finne veien inn i hjertet til grinebiteren Monte. Med et brennende ønske om å lære å lage historier, nærmer hun seg ham. Og Monte, som har bestemt seg for å bruke sommeren til å drikke whiskey, tiner gradvis opp. Ikke bare finner han tilbake til sitt gamle jeg, men han begynner også å skrive ... Og med det kommer også livsgnisten tilbake. 

Alt ligger til rette for at "En ny vår" - som egentlig handler om en sommer - skal bli en feelgood av det riktig gode slaget. Morgan Freeman er i alle fall en fantastisk skuespiller, og det er intet i veien med hans tolkning av rollen som Monte Wildborn. Det er bare det at historien som sådan er syltynn og helt mangler magi. Dermed ble jeg sittende igjen med et inntrykk av en film helt på det jevne. Ikke bare det - den kjedet meg rett og slett, og jeg lo ikke en eneste gang. Noen forsøksvise greier på en slags gryende romanse mellom ham og alenemoren fremsto heller ikke som troverdig, selv om de begge prøvde hardt. På grunn av ny design på de tidligere så glitrende Filmweb-sidene, er det ikke lenger mulig å se om filmen har vært vist på norske kinoer, men jeg ville kanskje tro at denne ikke nådde opp i den forbindelse. Jeg gir terningkast tre. 

Innspilt: 2012
Originaltittel: The Magic of Belle Isle
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / komedie
Skuespillere: Morgan Freeman (Monte Wildhorn), Virginia Madsen (Charlotte O´Neil), Madeline Carroll (Willow O´Neil), Emma Fuhrmann (Finnegan O´Neil), Nicolette Pierini (Flora O´Neil) m.fl.
Spilletid: 105 min.

Morgan Freeman som Monte Wildhorn

Et spesielt forhold oppstår mellom Monte og Charlottes mellomste datter

Virginia Madsen som Charlotte O´Neil

"Aberdeen" (Regissør: Hans Petter Moland)

Trøblete far-datter-forhold

Kaisa jobber som advokat i London. Hun er dyktig og suksessfull, og er i tillegg meget vakker. Det er høy partyfaktor i livet hennes og hun spriter gjerne opp festene med litt kokain også.

Dagen etter en fest av det meget livlige slaget, blir hun oppringt av sin mor. Moren (spilt av Charlotte Rampling) ligger for døden, og hun har ett siste ønske: at Kaisa skal reise til Norge og hente sin alkoholiserte far Thomas hjem til Aberdeen. Kaisa har ikke sett sin far på ti år, og hun skjønner at dette kommer til å bli et meget krevende oppdrag. Men hun gjør det.

I Norge finner hun faren (i Stellan Skarsgårds skikkelse) mer forkommen enn noen sinne. Han har ikke lyst til å bli med til Aberdeen, men hun truer og lokker og motvillig blir han med. Det første hinderet består i at han ikke får være med på flyet over til London fordi han er for full. Dermed er Kaisa nødt til å kjøre ham til Bergen og satse på å ta båt over til Storbritannia. Det er en strabasiøs reise for en ung kvinne og hennes far, som ikke et øyeblikk er edru ... Underveis møter de på Clive, en ensom trailersjåfør som skal bli mer nødvendig enn noen av dem aner ... Først da Kaisa selv ligger nede for telling, våkner det opp noe som kan ligne ansvarsfølelse i faren, og for en gangs skyld er det noe utenfor ham selv som er viktigere enn alkoholen. Så spørs det om de rekker frem til Aberdeen før moren dør ...

Den ytre handlingen i denne filmen er nokså enkel. Det handler om en reise fra Norge til Aberdeen, og lite annet. Desto mer spennende er det jeg oppfatter som det underliggende temaet, nemlig om forholdet mellom en alkoholisert far og en datter. Ja, for han er vel hennes far? Underveis er ingenting egentlig sikkert, og dette gjør noe med dem mens de er på vei til Kaisas mor, som er innlagt på sykehus og som kan dø når som helst. Charlotte Rampling opptrer nærmest i en slags gjesterolle, mens Stellan Skarsgård og Lena Headey spilte de sentrale rollene som hhv. far og datter. Samtidig som temaet er så trist, så trist, var det også en underliggende humor og varme oppi det hele. Denne filmen ble spilt inn i 2000, og Stellan Skarsgård har etter dette hatt litt vel mange roller i samme gate - så pass mange at jeg for min del er litt lei av rollen forfyllet mann med et mimikkløst ansiktsuttrykk. Den som utvilsomt bærer denne filmen er sjarmbomben Lena Headey. Dessuten var det litt morsomt å se et knippe av kjente norske skuespillere i små glimt, selv om de færreste hadde en eneste replikk. Som for eksempel Frøydis Armand og Jan Grønli som farens svire-"brødre" ... Jeg er noe i tvil om det blir terningkast fire eller fem her, og ender på noe midt i mellom. 

Innspilt: 2000
Originaltittel: Aberdeen
Nasjonalitet: Norge, Sverige
Genre: drama, komedie
Skuespillere: Stellan Skarsgård (Thomas), Lena Headey (Kaisa) , Ian Heart (Clive), Charlotte Rampling (Kaisas mor)
Spilletid: 111 min.

Kaisa i storform

Kaisas forfyllede far

Clive tar seg av Kaisa