Peter May: "Coffin Road"

Øko-thriller fra Ytre Hebridene

Fikk du med deg Lewis-trilogien av Peter May? "Svarthuset", "Lewismannen" og "Lewisbrikkene" var bøker som fikk meg til å vende tilbake til krimlitteraturen, om enn kun for en stakket stund. Dersom du ikke har lest dem enda, har du mye å glede deg til! Dette er nemlig kvalitetskrim for deg som liker krim som ikke er alt for "krimmete". De Ytre Hebridene, nærmere bestemt øya Lewis (og til en viss grad også Harris, som egentlig bare er en forlengelse av Lewis), er åsted for bøkenes handlinger. Beskrivelsen av naturen, landskapet, naturkreftene og menneskene gjorde dette til en unik leseopplevelse for mitt vedkommende. Uten at det på noen måte var avgjørende, var det likevel fint å ha vært på Lewis (og Harris) fra før av (dette har jeg skrevet om i et blogginnlegg fra turen dit). Jeg fikk umiddelbart lyst til å reise tilbake til Lewis og Harris. (Samtlige linker peker til tidligere blogginnlegg.)

Peter May (f. 1951) er en skotsk krimforfatter som er født i Glasgow. Han skrev Lewis-trilogien i årene 2011-2013, men bøkene utkom først på norsk i 2017-2018. Den frittstående boka "Coffin Road" utkom i 2016. Peter May har ytterligere ni frittstående bøker på sin merittliste, i tillegg til Enzo-filene og Kina-thrillerne som hver for seg består av seks bøker. Nylig utkom "Ualminnelige mennesker", som er den første boka i Enzo-filene. Det er derfor ingen tvil om at det vil komme flere bøker på norsk! 

I åpningsscenen av "Coffin Road" har bokas jeg-person strandet på Harris. 

"Det første jeg er bevisst, er smaken av salt. Den fyller munnen min. Invaderende. Gjennomtrengende. Smaken dominerer hele meg, dekker over alle andre følelser. Helt til kulden griper fatt i meg. Løfter meg opp og holder meg i armene. Holder meg så hardt at jeg blir ubevegelig. Bortsett fra skjelvingen. En voldsom, ukontrollert skjelving. Og et sted inni meg vet jeg at dette er bra, at kroppen prøver å generere varme. Hvis jeg ikke skalv, ville jeg vært død." (side 7)

Hvem er han? Hva har skjedd? Han aner ikke. Hukommelsen er som hvisket bort, og han er fullstendig desorientert. Et kart over stien som kalles Coffin Road, dvs. kisteveien, gir ingen pekepinn om hvem han er og hvorfor han er her. 

Det viser seg at han ikke er veldig langt hjemmefra, og da han møter på en eldre kvinne som kaller ham Maclean, skjønner han at dette må være navnet hans. I løpet av dagen får han brakt på det rene at han har en elskerinne i nabohuset. Hun stikker av når mannen hennes har tatt medisinene sine og har sovnet ... 

Det hele kompliseres ytterligere da det blir funnet et lik på en øy ute i havgapet, der han åpenbart har pleid å reise til og fra. I og med at vår jeg-person ikke husker noen ting, begynner han å lure på om det kan være han selv som har drept denne mannen. Politietterforsker George Gunn, som vi møtte i Lewis-trilogien, er satt på saken. 

Som i Lewis-trilogien veksler fortellerperspektivet også her. Da vi blir introdusert for Karen, en tenåringsjente som bor i Edinburgh, er det ikke lenger noen jeg-person som forteller historien. Karens far tok livet av seg for et par år siden, og moren har fått seg ny kjæreste. Dette skaper store konflikter i den lille familien. Karen savner faren sin, og gremmes over at det siste hun sa til ham før han forsvant var at hun hatet ham. Hun er utagerende og ikke helt enkel å ha med å gjøre. Langt inni seg nekter hun å akseptere at faren er død. Mens hun forsøker å finne ut av hva som egentlig skjedde med ham, skjønner hun at faren holdt på med svært viktig forskning før han forsvant. Det handler om bienes død og årsaken til dette. 

Ute på Hebridene er Maclean nå hovedmistenkt til drapet på den ukjente mannen der ute på klippeøya. Han har nemlig blitt observert springende derfra, og han kan ikke gjøre rede for hvorfor. 

I god Peter May-stil spiller naturkreftene selvsagt en avgjørende rolle i sluttspillet. Samtidig er det ingen tvil om hvem som vinner til slutt ... 

Jeg valgte å høre denne boka som lydbok, samtidig som jeg hadde papirutgaven tilgjengelig. Boka ble opplest av Anders T. Andersen, og det var en god match! 

Selv kjente jeg på at biedød og klodens overlevelse som tematikk er noe forslitt for tiden. Mange forfattere har skrevet om akkurat dette, og derfor ble handlingsforløpet noe forutsigbart. Jeg tilkjennegir gjerne at jeg er en svært kresen krimleser, som setter pris på originalitet og realisme i handlingen. Realismen var der, mens jeg savnet altså mer originalitet. Det skal mye til å nå opp til Lewis-trilogien, og her manglet det noe på det. Når det er sagt er boka godt skrevet. Kvalitetsmessig ligger den langt over det meste annet som utgis av krim for tiden. Jeg går ut fra at de fleste som er glad i krim, vil like denne boka godt! 

Utgitt: 2016
Originaltittel: Coffin Road
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Goliat Forlag (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser av lydbok: Anders T. Andersen
Spilletid: 10 t 36 min.
Antall sider: 318
ISBN: 9788293430889 (papirutgave)
ISBN: 9788242180537 (lydbok)
Jeg har mottatt leseeks./lytteeks. fra forlaget

Peter May (Foto: Vincent Loisin)

Peter May: "Lewisbrikkene"

Vanvittig god krim fra Ytre Hebridene!

Endelig er den tredje boka i Peter Mays sterkt avhengighetsskapende krimtrilogi fra Ytre Hebridene ute på norsk! Jeg har ventet med lengsel og spenning, og jeg er ikke alene. De fleste lesere av disse bøkene har det nemlig på samme måte som meg. "Lewisbrikkene" er den tredje boka i serien om etterforskeren Fin Macleod, som vi ble kjent med i "Svarthuset" og "Lewismannen". Jeg har slukt bøkene på rekordtid!

Peter May (f. 1951) er en skotsk forfatter som er født og oppvokst i Glasgow. May er i dag bosatt i Frankrike. Han utga trilogien i årene 2009-2012, og de kom først ut på fransk. Peter May har skrevet flere bøker, og dersom de holder samme kvalitet som denne trilogien, har vi mye godt i vente i årene som kommer! Goliat forlag har nemlig bebudet at det kommer mer.

Dersom du ikke har lest de to foregående bøkene, bør du kanskje ikke lese denne anmeldelsen, da den et stykke på vei spoiler noe av bakgrunnshistorien for de to foregående bøkene (men ikke selve krimgåtene - her røper jeg ingenting). 

Fin Macleod vokste opp på Lewis, som ligger i de ytre Hebridene, men forlot øya da han begynte å studere. Siden har han bodd i Edinburgh, der han levde sammen med kona Mona. Da deres åtteårige sønn ble påkjørt og drept av en ukjent gjerningsmann som flyktet fra stedet, var ekteskapet deres over. Etterforskningen av et mord på en tidligere klassekamerat førte Fin tilbake til hjemstedet Lewis. Her traff han også igjen ungdomskjæresten Marsaili og sønnen hennes. I den andre boka har Fin flyttet tilbake til Lewis, og han og Marsaili prøver å finne tråden fra deres ungdomsforhold. Fin har sagt opp jobben som etterforsker i Edinburgh, og har planer om å sette i stand sitt barndomshjem. 

I "Lewisbrikkene" har Fin og Marsaili flyttet sammen. Hennes sønn fra ekteskapet med Artair - Fionnlagh - er Fins sønn. Fionnlagh og kjæresten Donna har fått et barn, og Marsaili bestemmer seg for at hun vil ta seg av barnet deres mens de unge studerer ved universitetet på fastlandet. Fin har fått seg jobb som etterforsker av tjuvfiskere. Det er bare en hake ved oppdraget. Godseierens sønn Jamie ønsker at han skal få noe på Whistler, en tidligere skolekamerat av Fin, som lever som villmann i et svarthus og som tjuvfisker til eget bruk. Målet er å få ham kastet ut av sitt hjem. Det synes Fin lite om. Det er nemlig et slags hemmelig bånd mellom de to, som stammer fra ungdommen - den gangen de fikk kjennskap til Iolaire-katastrofen i 1919, der John Macleod reddet 40 mann, blant annet Whistlers bestefar. Whistler har etter dette reddet Fins liv en gang.

I innledningen av "Lewisbrikkene" dukker det opp et gammelt flyvrak i det som en gang var Loch nan Learga, innsjøen som en dag bare forsvant - antakelig på grunn av et jordfallshull (eller synkehull). Whistler og Fin finner dette flyet. Da de åpner opp døra til cockpiten, finner de et lik som bærer preg av store hodeskader. Begge rykker sjokkert tilbake, og funnet meldes til politiet. Alt tyder på at det har funnet sted et mord, men den gamle forsvinningssaken rundt Roddy - også dette en barndomsvenn av Fin - anses som oppklart. 

Mens dramaet i boka skrider frem, får vi innblikk i mye lokalhistorie fra Lewis. Blant annet at øya har et destilleri. 

"Et par enorme røde sjakkbrikker utskåret i tre sto vakt ved inngangen til øyas første og eneste destilleri på nesten hundre og sytti år. Abhainn Dearg var gælisk for Red River, samme navn som eiendommen, og destilleriet hadde fått det navnet fordi det lå like ved stedet der Red River rant ut i Atlanterhavet. Ifølge legenden hadde elven fått sitt navn etter at en blodig kamp mellom to klaner hadde farget vannet rødt. 

Det siste destilleriet på Isle of Lewis ble stengt i 1844, da avholdsmannen og forbudsmannen Sir James Matheson kjøpte øya. Ironien, som kanskje ikke var åpenbar for befolkningen på det tidspunktet, var at Matheson hadde tjent formuen som satte ham i stand til å kjøpe øya, på opiumsalg til kinesere. Men det var en ironi Fin ikke overså, og det brakte en liten skygge av et smil i fram i ansiktet hans da han passerte de røde og grønne lave takene på den uensartede samlingen bygninger i blikk og betong, som utgjorde Abhainn Dearg, på veien nedenfor seg." (side 169)

Whistler står midt oppe i sitt livs drama, der han kjemper om foreldreretten til datteren Anna, som har vokst opp sammen med moren og hennes nye ektemann Kenny. Nå er moren død, og Whistler føler at han som barnets far bør stille opp. Samtidig har han skåret ut noen Lewisbrikker, som godseieren skulle kjøpe av ham. I og med at det ikke foreligger noen skriftlig avtale og godseieren selv er blitt dement, nekter Jamie å forholde seg til denne avtalen. Brikkene skal få en helt spesiell betydning i mordgåten i boka. Brikkene og et gælisk band, ledet av Roddy ... 

Lewisbrikkene på British Museum
(Foto 2017: Rose-Marie Christiansen)

"Han hadde helt glemt at det var festivaldag, dagen da alle de syttiåtte Lewisbrikkene skulle komme tilbake til sitt siste hvilested for bare én dag. Sekstisju av brikkene hadde fast tilholdssted i British Museum i London, dette oppbevaringsstedet for stjålne gjenstander fra hele verden. De siste elleve befant seg i Edinburgh, men fortsatt et langt stykke hjemmefra. Han husket Whistlers utblåsning den dagen de møttes hjemme hos ham for første gang siden de var tenåringer. De burde være i Uig hele året. En spesiell utstilling. Ikke bortgjemt i museer i Edinburgh og London. Da ville kanskje folk komme hit for å se dem, og de kunne bringe noen inntekter til øya." (side 277)

Da Roddys levninger skal begraves, kommer tidligere bandmedlemmer av Sòlas til Lewis. Blant annet Mairead, vokalisten i bandet, som Fin hadde et heftig forhold med i en intensiv periode av sin ungdom ... 

Som de to foregående bøkene er også "Lewisbrikkene" forrykende godt skrevet. Vi får innblikk i et samfunn der kirken har holdt sitt klamme grep over befolkningen i århundrer, og definert hva som er rett og galt. Kanskje er det nettopp i samfunn med mange tabuer at det likevel skjer ting som ikke tåler dagens lys. Akkurat dette spiller forfatteren på for alt det er verdt. Det handler om barn født utenfor ekteskap, ungdommelige eskapader med konsekvenser inn i neste generasjon, om heltehistorier tilbake i tid, om gammel skyld som må gjøres opp og om uskyld som forsvant. Hvorfor velger vi slik vi gjør, og hvilken plass har kjærligheten i våre liv? Hva skal til for å finne tilbake til det som en gang var? Samtidig som vi får vite mye om hovedpersonenes fortid, oppklares noen mord ... Og jeg satt igjen med en opplevelse av at det jo bare må komme enda en bok - slik at vi får vite hvordan det går med Fin, Marsaili, sønnen deres og alle de andre på Lewis ... 

Stranda ved Uig på Lewis, Ytre Hebridene - Det var her Lewisbrikkene ble
funnet. (Foto 2016: Rose-Marie Christiansen)

Lurer du kanskje på om du bør lese alle disse tre bøkene i sammenheng? Mitt klare råd er at det bør du. Hver bok har riktignok sine avsluttede mordgåter, men vel så viktig er bakgrunnshistorien der fortid knyttes sammen med nåtid. Denne bakgrunnshistorien var grunnen til at jeg leste bøkene. Mordgåtene var sånn sett "bare" et krydder som kom i tillegg - for mitt vedkommende. Dersom du derimot kun er ute etter mordgåtene, må du gjerne lese hver av bøkene separat. 

Godset ved Uig (Foto 2016: Rose-Marie Christiansen)

Jeg anbefaler "Lewisbrikkene" på det sterkeste! 

Utgitt i Frankrike: 2012
Originaltittel: Le Braconnier du lac perdu
Engelsk tittel: The Chess Men
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Goliat forlag
Oversatt: Ragnhild Aasland Senke
Antall sider: 317
ISBN: 9788293430711
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget

Peter May (Foto: Vincent Loisin - lånt av forlaget)

Fra Ullapool til Lewis og Harris, Ytre Hebridene i Skottland

Port Ness (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I fjor sommer reiste mannen min og jeg på øyloffing i Skottland i to uker. Tidligere har jeg laget disse reisebrevene fra turen:

- Øyloffing i Skottland - med utgangspunkt i Aberdeen - 30. august 2016
- What to do on Shetland Islands? - 18. september 2016
- What to do on the Orkneys? - 23. oktober 2016
- Fra Gill´s Bay til Ullapool - 13. november 2016

Det er på høy tid å fullføre reisebrevene fra turen, som også omfattet de Ytre Hebridene (Lewis og Harris) og deler av de Indre Hebridene (med whiskey-øya Islay)! Jeg er rett og slett inspirert til å gjøre dette etter å ha lest de to første bøkene i trilogien til den skotske forfatteren Peter May - "Svarthuset" og "Lewis-mannen" - der handlingen er lagt til denne dobbeltøya.

Vi reiste fra Ullapool og over til Stornoway på Lewis, som er en sammenhengende øy med Harris. Det bor ca. 27 000 mennesker i de Ytre Hebridene. De langt fleste - ca. 18 500 - bor på Lewis. 

Kart over Lewis og Harris

Vi valgte å bo Cabarfeidh Hotel, som ligger litt i utkanten av Stornoway. Det var et helt greit og funksjonelt hotell med en anstendig whiskey-bar. Litt mer enn 6000 mennesker bor i Stornoway. Dette er dermed den største byen på disse øyene i Ytre Hebridene. 

Dette var det første som møtte oss da vi kjørte i land i Stornoway
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er mye å utforske på Lewis og Harris, og mitt råd er rett og slett: kjør rundt på de veiene som er her. Det er ikke så mange av dem, og du får med deg høydepunktene når du kjører rundt, og har alle sanser åpne. 

En dame vi møtte ute på Port Ness (Foto: Rose-Marie Christiansen)

En av de første tingene vi gjorde var å kjøre til Port Ness. Været kunne ikke ha vært bedre! Blå himmel og nærmest vindstille! Vi møtte på et eldre ektepar der ute, og de fortalte at de kom herfra, men bodde i Glasgow. Ingen sommer uten en tur hjem til Port Ness på Lewis! De kunne for øvrig ikke huske å ha opplevd en så fin dag som dette. 

Port Ness (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Dette ekteparet anbefalte oss å ta turen ut til Butt of Lewis. De kjørte foran med oss etter, og så vinket de og pekte da vi skulle ta av til høyre langs veien. 

Butt of Lewis med Butt of Lewis Lighthouse (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Butt of Lewis er det nordligste punktet på Ytre Hebridene. Her ligger det et fyr - Butt of Lewis Lighthouse - som ble bygget i 1860. Fyret ble designet av David Stevenson, som levde av å designe fyr. Den ultimate karrierevei her ute i havgapet! Paradoksalt nok er det likevel slektningen og forfatteren Robert Louis Stevenson - den gangen ansett som en døgenikt - som i dag anses som det mest berømte medlemmet av Stevenson-slekten. 

Mye fugleliv her ute (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er et yrende fugleliv her ute, blant annet havsuler (gannets), skarv, lomvi og måker. Dette minner meg om en historie vi fikk høre, og som vi også får høre en hel del om i Peter Mays bok "Svarthuset". Det handler nemlig om jakten på havsule-kyllinger hvert år. Tradisjonelt var det tale om en manndomsprøve som gikk ut på at man reiste ut til An Sgeir (eller Sula Sgeir), og fanget kyllingene. Disse er ansett som en delikatesse på øya. Lovgivning setter grenser for hvor mange kyllinger det er lov å fange hvert år, og i Peter Mays bok snakkes det om et antall på 2000 stk. 

Magiske øyeblikk (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Når man farter rundt på øyene i Skottland, gjelder det å ha alle sanser åpne. For plutselig kan det dukke opp hjort, og de øyeblikkene er og blir magiske - uansett hvor mange ganger man måtte ha opplevd dette fra før av. Da stoppet vi bilen, satt musestille mens vi rullet ned vinduet og gjorde kameraet klart. Her trodde vi at det var tale om en hjort, men plutselig dukket det opp en til. 

Callanish-steinene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er ikke bare Shetland og Orknøyene som har sine magiske ringer. Det har også Lewis. Disse kalles Callanish-steinene og det antas at de er fra bronsealderen, dvs. fra ca. 2500 til 800 år f.Kr. Steinringen ligger i nærheten av Callanish, en landsby like i nærheten av Uig. Det var her de berømte sjakkbrikkene Lewis Chessmen dukket opp i sanden i 1831.

Vakre sandstrender (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Noen av strendene på Lewis er vakre som få (men strendene på Harris er enda mer spektakulære). Her fant vi også en golfbane - av alle ting! 

Grønnkledte åser (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi kjørte også over til den andre siden av øya i forhold til Callanish, dvs. til østsiden, og der var landskapet helt annerledes. Alle åser var kledd i grønt, og det var helt spektakulært. 

En strand på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi gikk ned til en av strendene, og det er nærliggende å tenke seg at siden denne delen av øya vender inn mot fastlandet, med The Minch mellom (som havet mellom fastlandet og Ytre Hebridene kalles), er naturen her mer beskyttet mot den verste villskapen fra storhavet. 

Jeg reiste rundt sammen med en glad fyr! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Å være på dette stedet gjorde noe med kropp og sjel også!

Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Stornoway sjarmerte oss med sine pittoreske hus. Byggestilen er helt særegen, og i tillegg er bygningsmassen malt i behagelige pastellfarger som farger livet lyst, rett og slett - i motsetning til f.eks. den grå bygningsmassen vi så i Lerwick på Shetland. 

Et utdrikningslag i Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi kom borti et utdrikningslag, og da var ikke jeg sen om å dra frem kameraet. 

Det bodde en del asiatere i Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Innbyggerne på Lewis og Harris snakker gælisk. Det har nok vært gjort mange forsøk på å radere språket fra kartet, men det har ikke vært mulig. Og godt er det, for i så fall ville noe av det spennende mangfoldet i verden blitt borte. 

Gælisk er hovedspråket i de Ytre Hebridene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Skiltene på øya opererer med to språk, og det betyr at det gæliske og engelske språket lever side om side, men uten å etterlate noen tvil om hvilket språk som er det viktigste her. For oss turister er det likevel greit å vite hvor vi befinner oss til en hver tid. 

Grisgrendt bebyggelse (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi fartet på kryss og tvers av øya, og en av turene brakte oss blant annet til Carloway Harris Tweeds. 

Carloway Harris Tweeds (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Carloway Harris Tweeds viste seg å være en enmannsbedrift, og her drev Norman MacKenzie sitt veveri. Som det står på hans nettsider:

Crofter Norman MacKenzie is one of the last Lewis weavers still using the historic Hattersley single width loom to produce this world famous, iconic cloth by hand. All of our Tweeds are stamped with the Orb trademark which guarantees genuine 100% wool. You can contact us for bespoke, commission pieces.

Norman MacKenzie - en av de siste som vever på gamlemåten.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

MacKenzie forklarte oss ivrig om vevemetoden, og påpekte at det manuelle arbeidet gjør at han umiddelbart kan rette opp veven dersom det skulle dukke opp svakheter i tråden. Mannen min hadde allerede kjøpt seg en Harris Tweed-jakke, og denne måtte vi hente for at MacKenzie skulle få inspisert den og fastslå at det var ekte saker vi hadde kjøpt. Vi kjøpte også med oss noen souvernirer fra hans veveri. Dette er ting som vi nærmest kan regne med vil vare "evig", fordi kvaliteten er så eminent.

40 North (Foto: Rose-Marie Christiansen)

På forhånd hadde vi fått anbefalt et spisested som het "40 North". Selvsagt måtte vi innom og kjøpe oss lunch. Og for noen herlige hjemmelagede godsaker som ble frembudt her! Vi visste nesten ikke hvor vi skulle begynne! 

40 North (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi kjøpte selvsagt altfor mye, og klarte ikke å spise opp mer enn halvparten. I godt selskap med stedets høner og haner satte vi oss på en benk på utsiden, og der hadde vi picknick i det strålende været, som vi var så heldige å få oppleve. 

Vi koste oss sammen med hønene på 40 North (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den siste dagen på øya tok vi for oss Harris, før båten gikk videre fra Talbert til Skye. Været hadde endret seg, og dessverre var det mye tåke denne dagen. Det var veldig synd, for Harris er virkelig vakker! Men - for å si det sånn - da opplevde vi vel også de autentiske værforholdene her, men uten så mye vind. Normalen er jo kuling og regn fra alle kanter. 

Vakre Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

I overgangen mellom Lewis og Harris er det en god del fjell, men da vi var godt inne på Harris, oppdaget vi for alvor skjønnheten i all tåka ... Det handlet om sandstrender så langt øyet rakk. 

Harris´ strender (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var lavvann da vi kjørte rundt, og landskapet fikk et preg av uendelighet siden det nesten ikke var mulig å skille land, hav og himmel fra hverandre enkelte steder. Det var tale om noen små fargenyanser i forskjell. 

Tåkelagt landskap på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Bebyggelsen var heller grisgrendt. Jeg bør vel også legge til at det var søndag og så og si ikke et menneske å se. Dette skyldes at folkene på øya, som i all hovedsak er presbyterianske og strengt religiøse, befant seg i sine gudshus det meste av dagen. Akkurat dette hadde vi blitt advart mot på forhånd, så vi var utstyrt med niste fra hotellet vårt. 

Myrlandskap på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Enkelte steder var landskapet nokså spesielt - myrlendt og omgitt med brakkvann. 

En av mange gudshus på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi så en del nokså spartanske gudshus med mengder med biler foran, og skjønte da hvor folk befant seg. 

En kirke helt syd på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Vi stoppet ved St. Clement´s Rodel Church helt sør på Harris. Kirken ble bygd en gang mellom 1520 og 1550 e.Kr. Her støtte vi på familienavnet til en mektig familie i disse traktene - MacLeods. 

St. Clement´s Rodel Church, Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var for øvrig også mens vi var på Lewis og Harris at vi fikk høre om Lewis-brikkene, et tema jeg har vært innom i et tidligere blogginnlegg (om Peter May´s "Svarthuset"). 

Sauer over alt! (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er mange sauer på disse øyene, og Lewis og Harris er intet unntak. Disse sauene hadde søkt ly for været. 

Endelig begynte tåka å letne (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Veiene hadde ikke like god standard over alt, men vi kom da frem!

Buss-skur på Harris (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det går ikke busser ofte i disse traktene, men når man først skal ta buss, må man kunne søke ly for vær og vind. Buss-skurene er derfor bygget slik at dette skal være mulig, uansett fra hvilken side vinden kommer. 

Det var alt jeg hadde fra denne delen av turen. Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder. Og så lover jeg å komme tilbake med et nytt innlegg - blant annet fra Islay - i løpet av kort tid!

En strand ved Uig på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Denne mannen møtte vi ved Callanish-steinene (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Noen sauer var mer probre enn andre - som denne krøllhorn-sauenb!
(Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Det gjaldt å passe på hvor vi kjørte, for plutselig kunne det komme sauer
rett ut i veien. Disse traff vi på Harris. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Denne fant vi inne i St. Clemens Rodel Church på Harris.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Stoffutvalget hos MacKenzie på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

En langhåret ku på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det var mange forfalne hus over alt. Det første som gikk dukket i forfallet, var alltid
taket ... (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Veiene på Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Skarv ute ved Butt of Lewis (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Klokketårn i Stornoway (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Noen bøker ble selvsagt med hjem!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Seler finner man over alt på de skotske øyene (Foto: Rose-Marie Christiansen)