Charleston - møtested for Bloomsbury-gruppen, East Sussex - Storbritannia (artikkel 4)

Hovedhuset på Charleston

Som nevnt i dette blogginnlegget, besøkte mannen min og jeg Charleston under vår rundreise i Storbritannia tidligere i sommer. 

Charleston er stedet hvor Bloomsbury-gruppen i England pleide å møtes i første halvdel av det 19. århundre. Gruppen besto bl.a. av forfattere, intellektuelle, filosofer, kritikere og kunstnere - og som eksempler på medlemmer av gruppen kan nevnes forfatterekteparet Virginia Woolf (f. 1882 d. 1941) og Leonard Woolf (f. 1880 d.d 1969), Lytton Strachey (f. 1880 d. 1932), Roger Fry (f. 1866 d. 1934), Duncan Grant (f. 1885 d. 1978), Thomas Stearns Eliot (f. 1888 d. 1965), Edward Morgan Forster (f. 1879 d. 1979) - for ikke å glemme husets eiere selv i årene fra 1916: Vanessa Bell (f. 1878 d. 1961) - Virginia Woolfs kunstnersøster - og ektemannen Clive Bell (f. 1881 d. 1964), skjønt ekteskapet mellom dem for en stor del var over på tidspunktet for kjøp av Charleston. Like fullt skulle ekteskapets formelle rammer bestå livet ut, selv om Vanessa senere (dvs. i 1918) fikk datteren Angelica med Duncan Grant, noe datteren var uvitende om inntil Vanessa fant det for godt å fortelle henne dette etter at hun var blitt voksen. 

Den praktfulle hagen

Charleston ligger praktfullt til i svært landlige omgivelser. Bare hageanlegget er vel verdt et besøk - uten at det skal stikkes under en stol at det er fascinerende å bevege seg rundt i huset, som rommer så mye kultur fra en forgangen tid.  

Opprinnelig var Charleston ment å skulle være et landsted (country retreat) hvor Vanessa Bell og hennes familie kunne trekke seg tilbake fra hverdagens kjas og mas. Da andre verdenskrig brøt ut i 1939 ble Charleston imidertid deres permanente hjem. Ekteparet fikk to sønner -  Quentin (f. 1910 d. 1996) og Julian Bell (f. 1908 d. 1937) - og senere datteren Angelica, som altså ikke var Clive Bells datter når det kom til stykket. Mens Julian endte sitt liv på tragisk vis under den spanske borgerkrigen i 1937, skulle det bli Quentin som tok seg av Charleston etter hvert, og som sørget for at Charleston Trust ble opprettet. 

The Studio/atelieret

Det var dessverre ikke tillatt å fotografere inne i huset - ikke en gang uten blitz, og det synes jeg alltid er veldig synd. Heldigvis har stiftelsen laget et flott og innholdsrikt hefte med mange bilder og mye historie, og dette sikret jeg meg selvfølgelig. Dermed kan jeg nå i ettertid slå opp hva det skulle være hva gjelder husets og gårdens historie fra 1916 og til dags dato. 

Dyktige guider sto i hvert eneste av rommene i husene, og på oppfordring la de engasjert ut om rommenes historie. Da vi var inne i det som kalles "The Garden Room" fikk vi bl.a. høre den dramatiske historien om da Vanessa valgte å fortelle sin datter Angelica hvem som var hennes rettmessige far.

Clive Bell´s Studio

The Studio/atelieret

Alle rommene i huset er kunstferdig utsmykket. Alle kunstnerne som kom og gikk i årenes løp bidro til husets spesielle egenart. Når noe var utslitt, ble det bare malt over - uten tanke for det unike som dermed ble tildekket av ny maling. Vanessa Bell, Duncan Grant og Roger Fry - betegnet som "the three chief painters of Bloomsbury" - dominerer riktignok hva gjelder husets nåværende dekor. 

                                                                     Vanessa og Clives sønn Quentin har skrevet flere bøker om Bloomsbury og menneskene som ferdet der: "Bloomsbury" (1986), "Virginia Woolf, A Bigraphy" i to bind (1972) m.m. 

Stiftelsen Charleston ble opprettet i 1980, og huset og hagen var da svært forfallent. Det er lagt ned mye penger og ressurser i å gjenskape huset slik det fremsto på 1950-tallet. Å bevege seg rundt i alle husets rom - Clive Bell´s Study og soverom, i kjøkkenet og spisestuen, biblioteket, Maynard Keynes´s soverom (en så fast gjest at det ble laget et permanent rom til ham), Duncan Grant´s soverom, gjesteværelset (tidligere barnerom - nå kalt The Spare Bedroom), hagestuen, Vanessa Bells soverom og The Studio (atelieret) - det er en vandring tilbake i historien til et sted hvor kunsten i sin tid blomstret, der det var høyt under taket og hvor det meste var tillatt - enten det var støyete og bråkete barn som lekte i hagen eller intellektuelle som diskuterte høytsvevende filosofiske temaer, seksualmoral, politikk eller religion. 

Du kan lese mer om Charleston på deres nettside, og det er dessuten mulig å se mange fine bilder fra stedet ved ganske enkelt å google på stikkordene charleston, sussex og art. Jeg avslutter denne artikkelen med noen av mine egne bilder.

Hovedhuset og atelieret

En byste i hagen

Hagen

Hagen

Karpedammen

Statue ved karpedammen

Hovedhuset