Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Fitzgerald F. Scott. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Fitzgerald F. Scott. Vis alle innlegg

lørdag 8. juni 2013

"The Great Gatsby" (Regissør: Baz Luhrmann)

En stor filmopplevelse!

Alle som har et forhold til F. Scott Fitzgeralds store roman fra 1920-årene - "Den store Gatsby" - for ikke å snakke om den store filminnspillingen av dem alle - den med selveste Robert Redford i rollen som Gatsby og Mia Farrow som den bortskjemte rikmannspiken Daisy - kjenner en dyp, dyp spenning i magen når en ny filminnspilling er på vei. 

Og når jeg kjente til at det var Baz Luhrmann som hadde regien - en regissør jeg fra før av har et meget anstrengt forhold til - var spenningen desto større. Jeg er nemlig ikke blant dem som trykket "Moulin Rouge!" til mitt bryst (men jeg har bestemt meg for å gi filmen en ny sjanse), og "Australia" syntes jeg var så kjedelig at jeg ikke en gang orket å se filmen ferdig. "Romeo + Juliet" opplevde jeg i sin tid dessuten som en fullstendig radbrekking av den opprinnelig nydelige kjærlighetshistorien - et inntrykk som antakelig ble ytterligere forsterket fordi Det norske teatret på omtrent samme tid (om jeg ikke husker helt feil) hadde en tilsvarende forestilling som overhode ikke falt i min smak - og med ingen ringere enn Stein Winge i regissørstolen. Spørsmålet jeg stilte meg før jeg så denne filmen var: hvilken berettigelse har den, når det kommer til stykket?

Jeg er nok blant dem som liker at filmregissører og manusforfattere er relativt tro mot den opprinnelig historien. Ikke dermed sagt at man ikke kan eksperimentere innenfor rammen av historien - og det kan man vel si at Baz Luhrmann har gjort til gangs i sin siste film "The Great Gatsby". 

I filmens åpningsscene møter vi fortelleren, Nick Carraway, som har et behov for å fortelle om sitt møte med en mann som åpenbart har gjort et sterkt inntrykk på ham. Denne mannen er Jay Gatsby, og måten de kommer i kontakt med hverandre på er gjennom et naboskap et stykke utenfor New York. Der har nemlig Gatsby, i begynnelsen en meget myteomspunnet og hemmelighetsfull mann, anskaffet seg et gigantisk sommerpalass, hvor han arrangerer det ene fantastiske partyet etter det andre. Carraway er ingen rik mann, og hans beskjedne lille hus ligger bokstavelig talt i skyggen av Gatsbys enorme hus. Parallelt følger vi Carraways kusine Daisy, som få år tidligere giftet seg med Tom Buchanan. De holder hus i et tilsvarende sommerpalass rett over bukta.

I løpet av en sommer blir Carraway og Gatsby kjent, og Carraway blir på en måte en slags brikke i et spill hvor han skal sørge for at Gatsby kommer i kontakt med Daisy, som han en gang hadde et uskyldig forhold til. Han har imidlertid aldri glemt sin store kjærlighet, og i mellomtiden har han kommet seg opp og frem her i verden, og håper å fremstå som en mann hun kan tenke seg å tilbringe resten av sitt liv med. Med en naivitet som må ha savnet sidestykke på den tiden, tror han at Daisy bare kan skille seg fra Tom for å gifte seg med ham. Men ikke bare var det sosialt uakseptabelt med skilsmisse på den tiden. I tillegg var det stor forskjell på nye og gamle penger, og det i et land hvor den amerikanske drømmen lever i beste velgående, da som nå. Hvor tjente han pengene sine, denne Gatsby, som yndet å gi inntrykk av at han kom fra en fin (og rik) familie? 

Jeg skal ikke røpe mer av handlingen - annet enn at her er det rikelig med dramatikk i krysningen mellom ulike miljøer, hvor det til slutt viser seg at det er og blir pengene som rår - de gamle pengene, vel og merke! Og jeg som var råskeptisk både til regissør og ikke minst til å se Leonardo DiCaprio i rollen jeg utelukkende har forbundet med Robert Redford, jeg må bare knekke sammen og tilstå at jeg falt pladask! DiCaprio spiller her kanskje sitt livs beste rolle noen sinne, og han gjør det med en slik bravur at mine siste fordommer mot ham er borte som dugg fra solen. Jeg ble ganske enkelt dypt imponert over hans rolletolkning! Jeg ble nok ikke like så begeistret for Carey Mulligans tolkning av rollen som Daisy, men hun gjør like fullt en helt grei figur, selv om det manglet noe for å nå opp til Mia Farrows slepne og fullendte tolkning av den bortskjemte rikmannspiken som var vant til å få absolutt alt hun pekte på. 

Man kan like eller ikke like Fitzgeralds "Den store Gatsby", men en ting er sikkert: romanen var meget provokativ da den utkom på midten av 1920-årene, fordi den ble ansett å kompromittere de øverste klassers livsstil og dårlige moral. Og skandalen var desto større fordi forfatteren selv - F. Scott Fitzgerald - kjente miljøet fra innsiden i og med at han selv var en del av det, alkoholisert til de grader. Så ble han heller ikke gammel ... 

Min anbefaling er: les boka! For all del: les boka! Jeg mener for øvrig at historien har stor aktualitet fremdeles den dag i dag - hvor det har vært (minst) et par finanskriser i nær fortid. Og alltid handler det om en tro på at alt vokser inn i himmelen - men så gjør det likevel ikke det. Og under den økonomiske oppturen korrumperer moralen ... Det er i grunnen dette "The Great Gatsby" nettopp handler om.

Når man står overfor Baz Luhrmanns filmer
, må man være forberedt på at rolletolkningene er noe karikerte - så også her - og at det brukes filmtekniske virkemidler som blåser opp scenene nesten til det ugjenkjennelige. Dette kombinert med smektende musikk, hvor kjente 20-tallslåter er "jazzet" opp og omtrent ikke er til å kjenne igjen, og likevel er nettopp dét, skaper en stemning av jetset-liv i de glade 20-årene, hvor pengene fløt villt pga. aksjespekulasjoner og enorme gevinster. 

Avslutningsvis kan jeg nevne at filmen er innspilt i både 2D og 3D, og at jeg så den i 2D. Noen av scenene som er filmet fra lufta vil mest sannsynlig egne seg særdeles godt for 3D-formatet, som nok er et format som er kommet for å bli, selv for filmer uten de typiske 3D-effektene. Og bare for å ha nevnt det: når amerikanerne lager filmer som dette, som koster så det holder, skorter det verken på kostymer eller tidsriktige detaljer. Her er det ikke spart på noe! 
Heldigvis så jeg denne filmen på kino - og det fortjente den! 

Alt i alt er dette en film som jeg vurderer til terningkast fem

Innspilt: 2013
Originaltittel: The Great Gatsby
Norsk tittel: Den store Gatsby
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama 
Skuespillere: Leonardo DiCapri (Jay Gatsby), Tobey Maguire (Nick Carraway), Carey Mulligan (Daisy Buchanan), Joel Edgerton (Tom Buchanan), Isla Fisher (Myrtle Wilson) m.fl.
Spilletid: 143 min.









onsdag 28. november 2012

F. Scott Fitzgerald: "Den store Gatsby"

Overklassedrama fra 1920-tallets USA
F. Scott Fitzgerald (f. 1896 d. 1940) fullførte kun fire romaner (pluss en ufullendt, kan jeg lese på Wikipedia) og en rekke noveller i løpet av sitt relativt korte liv. Han regnes likevel som en av de største amerikanske forfatterne i det 20. århundre, og han var dessuten en selvoppnevnt representant for den (for)tapte generasjon  - "the lost generation" - stadig i følge Wikipedia. Blant hans romaner er "Den store Gatsby" den mest kjente. Første gang den utkom på norsk (i 1927), fikk den tittelen "Den gule bil: historien om Jay Gatsby". Senere utgivelser var mer tro mot originaltittelen - "The Great Gatsby". 

Det er ingen tvil om at det er Jay Gatsby som er hovedpersonen i boka, men vi møter ham likevel gjennom fortelleren og jeg-personen Nick Carraway. Dermed er det med en viss distanse vi betrakter denne mannen, som i begynnelsen av romanen er omspunnet med mange lag av mystikk når han dukker opp i sitt nyervervede og herskapelige sommerpalass utenfor New York våren 1922, og innbyr til et selskapsliv av et omfang ingen i nabolaget har opplevd tidligere. Gjestene dukker opp enten de er bedt eller ikke, og de tar for seg av alle Gatsbys herligheter, ofte uten en gang å ha hilst på verten, som hele tiden holder seg i bakgrunnen.

"Da jeg var yngre og mer påvirkelig, ga far meg et godt råd som jeg ikke har glemt, enda det er temmelig lenge siden jeg fikk det. 

"Når du føler trang til å kritisere noen", sa han, "skal du huske at alle mennesker i denne verden ikke har nytt godt av de fordeler som du har hatt."

Han sa ikke mer, men forholdet mellom oss var slik at vi alltid kunne si en hel del til hverandre uten å bruke mange ord, og jeg skjønte at han mente noe meget mer. Jeg har da også vært lite tilbøyelig til å dømme mine medmennesker, og denne innstillingen hos meg har fått mange merkelige typer til å åpne seg for meg, og dessuten medført at jeg har vært utsatt for svært mange kjedelige betroelser. Unormale mennesker merker det snart når de står overfor en normal person som er slik innrettet, og det var grunnen til at mine college-venner beskyldte meg for å være en streber, siden opphissede ukjente menn kom og røpet sine hemmelige bekymringer for meg. Som oftest følte jeg ingen trang til å motta deres betroelser. I mange tilfeller lot jeg som om jeg var søvnig, distré eller fullstendig likeglad så snart jeg skjønte at nå var det like før jeg kom til å motta en eller annen intim betroelse. For unge mennes intime betroelser, eller iallefall måten de fremsettes på, er som oftest høyst uoriginal og preget av at den som åpner seg for en, undertrykker det viktigste. Men det å vente før en feller en endelig dom, er også et uttrykk for at en aldri slutter å håpe. Jeg er fremdeles litt redd for å gå glipp av noe hvis jeg glemmer det som min far var snobbet nok til å si, og som jeg er snobbet nok til å gjenta, at ikke alle blir født med den samme sansen for sømmelighet og takt." (side 7)

Denne innstillingen som Nick har til verden, skal i løpet av en sommer blir endret for alltid. 

"Det som gjorde at jeg midlertidig mistet interessen for andre menneskers overfladiske sorger og kortvarige gleder, var alt det som snyltet på Gatsby, det triste vrakgodset som fløt i hans drømmers kjølvann." (side 8)

Jay Gatsby forsøker i begynnelsen å formidle et inntrykk av at han er av fin familie, men etter hvert kommer det frem at han er en oppkomling som har klart å tjene mye penger i løpet av kort tid. Han har dessuten hatt en romanse med Daisy, hans store kjærlighet, noen år tidligere, og som han til tross for at hun er gift med den meget velstående Tom Buchanan, håper å vinne tilbake. På tross av at både Tom og Daisy er født med en sølvsje i munnen og sånn sett kanskje burde ha alle muligheter for å lykkes i livet, er de begge ulykkelige i ekteskapet. Tom har forlengst fått seg en elskerinne, mens Daisy er et lett bytte for drømmerier. Etter hvert skal Nick, som er Jay Gatsbys nabo, få en nøkkelrolle når Jay og Daisy møtes, og i løpet av sommeren bygger det opp til et drama som skal få fatale konsekvenser for alle de innvolverte. 

Samtidig som plottet utvikler seg og utfolder seg i sin fulle bredde, blir vi vitne til overklassens totale kynisme og goldhet når viktige verdier står på spill. Den man trodde var skurken, er i realiteten "bare" en romanisk drømmer, mens de som fremsto som ofre, både direkte og indirekte, gjør seg skyldige i mer enn de er i stand til å ta inn over seg. Og Nick som står midt i skuddlinjen, får - som tidligere nevnt - sitt liv og alt han trodde på, endevendt og tråkket på.

Haagen Ringnes har i bokas etterord påpekt at var det noe Fitzgerald kjente godt til, så var det det søte liv, slik dette ble levd blant overklassen på 1920-tallet, altså før krakket i 1929. Forfatteren utviklet etter hvert alkoholisme på grunn av sin livsstil. Utgivelsen av hans første roman "This Side of Paradise" i 1920 vakte i følge Ringnes "øyeblikkelig furore" - først og fremst på grunn av avsløringene av hans egen klasses lengsler, kynisme og jazzalderens hissende rytmer. "Og i Den store Gatsby (1925) greide han da også å gjenspeile det følelseskalde og grådige velstandslivet som langt på vei bidro til å bryte ham selv ned", skriver Ringnes. Han påpeker dessuten at denne romanen handler om "den amerikanske drømmen" - levendegjort gjennom Jay Gatsbys klassereise fra dyp fattigdom til rikdom i løpet av svært kort tid. Vi aner at aksjespekulasjon er det som har dannet grunnlaget for denne rikdommen. Den amerikanske drømmen eller ei - Gatsbys penger blir aldri like mye verdt som pengene til de penere klassene. Og det til tross for at han til syvende og sist viser seg å inneha atskillig mer sømmelighet og takt enn de øvrige. Men da er det i grunnen for sent ... 

Denne romanen kan sikkert leses på mange ulike måter. Boka er først og fremst ypperlig skrevet, og plottet er intrikat og overraskende helt til siste side. I tillegg er det historiske bildet som tegnes fra denne tiden, rett før boblen (les: børsen) sprakk, interessant - ikke minst fordi forfatteren selv åpenbart kjente dette miljøet fra innsiden.  Jeg tror dette er (minst) tredje gang jeg leser denne boka, og for hver gang har jeg oppdaget nye sider ved den. Jeg har også sett filmen "The Great Gatsby" med Robert Redford og Mia Farrow i hovedrollene flerfoldige ganger opp gjennom årene. Når filmen nå foreligger i en flunkende ny innspilling med Leonardo DiCaprio og Carey Mulligan i hovedrollene, er jeg både spent og litt skeptisk, kjenner jeg. For i mitt hode er og blir den store Gatsby mr. Robert Redford i egen person! 

På grunn av bokas språklige kvaliteter, plottet og klassikerpreget (som gjør at man kan lese denne boka om og om igjen og likevel få mer ut av den), tenderer jeg til å gi den et meget sterkt terningkast fem - helt på grensen til en seks´er.

Utgitt: 1925
Originaltittel: The Great Gatsby
Første gang utgitt på norsk med tittelen "Den gule bil": 1927
Denne utgaven er utgitt: 1984
Oversatt: Peter Magnus
Etterord: Haagen Ringnes
Forlag: Den Norske Bokklubben
Antall sider: 167


F. Scott Fitzgerald
Andre som har skrevet om boka:
- Siljes skriblerier - 18. august 2012 
- Elida - 2. Juli 2012 

tirsdag 14. september 2010

"The Curious Case of Benjamin Button" (Regissør: David Fincher)

Innspilt: 2008
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Brad Pitt, Cate Blanchett
Spilletid: 159 min.

Den dagen første verdenskrig var over, ble Benjamin Button født. Moren døde under fødselen, og da faren fikk se barnet, fikk han sjokk. For det var ingen vanlig baby han fikk se - derimot en olding i en babys kropp. Fra seg av sorg over konas død, ønsker han bare å kvitte seg med barnet. I siste liten besinner han seg og plasserer bylten med den lille gutten utenfor et aldershjem.

Bestyreren på aldershjemmet, Queenie, mener Benjamin er et sant mirakel. Hun har lenge ønsket seg et barn, og endelig har Vår Herre hørt hennes bønner. At Benjamin er annerledes enn alle andre barm, får henne bare til å elske ham enda høyere.

Etter hvert som Benjamin vokser til, ser han ut til å bli yngre og yngre. Alt fra han var barn i en oldings kropp, ble han svært fascinert av Daisy, en liten jente som vokser opp sammen med ham på gamlehjemmet. Men etter hvert skilles deres veier. Daisy blir en anerkjent ballettdanser, mens Benjamin opplever det ene eventyret etter det andre på sine reiser.

Så møtes han og Daisy igjen, og stor kjærlighet oppstår. I mellomtiden har Daisy vært utsatt for en ulykke, slik at hun aldri kan danse igjen. Benjamin vet at deres dager er talte. Han blir fremdeles yngre og yngre, og om ikke lenge vil han bli et barn igjen. Før han rekker å forsvinne ut av Daisys liv, blir hun gravid og føder ham en datter.

Og historien om Benjamin Button avsløres for datteren mens moren ligger på dødsleiet. Hun overleverer henne Benjamins dagboknotater, og mens hun leser i denne boka, rulles historien om Benjamin ut i alle sine fragmenter.

Filmen er basert på en roman av F. Scott Fitzgerald, og ble vinner av tre Oscar-statuetter i 2008 (beste scenografi, beste sminke og beste spesialeffekter). Så langt vel og bra. Jeg opplevde også at Brad Pitt spilte en av sine bedre roller i denne filmen. Cate Blanchett er dessuten en skuespiller av rang. Like fullt ble jeg faktisk ikke betatt av filmen eller historien. Kanskje var den rett og slett for lang med sine nesten tre timer? Eller kanskje var det det fullstendig usannsynlige over hele historien som gjorde at jeg falt litt av underveis og rett og slett kjedet meg. Høydepunktene i filmen var, slik jeg opplevde det, møtene mellom Benjamin og Daisy og kanskje særlig scenene fra da de innledet sitt kjærlighetsforhold. Disse scenene var intet mindre enn nydelige! Jeg er i tvil om hvilken karakter jeg skal gi denne filmen, men ender nok på
terningkast fire.