"The Magdalene Sisters" (Regissør: Peter Mullan)

Rystende om den katolske kirkes maktovergrep

Skotske Peter Mullan (f. 1959) er kanskje mest kjent som skuespiller, men han har i tillegg regissert en håndfull filmer. "Magdalenesøstrene" er hans mest kjente. For denne filmen fikk han mange priser, og den aller gjeveste var utvilsomt prisen for beste film under filmfestivalen i Venezia i 2002 - Golden Lion. I følge Wikipedia er han den eneste som har vunnet topp-priser både som skuespiller og som regissør. 

Den katolske kirken har gjort mye urett mot sine medlemmer i årenes løp. Det som har fått størst oppmerksomhet er seksuelle overgrep begått av katolske prester mot barn. Skandalene har stått i kø, og har handlet om at sterke krefter i kirken har dysset ned hendelser som burde ha fått følger for dem som begikk dem. Barna ble overlatt til seg selv. Jeg nevner filmer som "Spotlight" fra 2015 og "Calvary" fra 2014. Jeg har tidligere omtalt begge filmer her på bloggen, og lenkene peker til disse omtalene. 

Magdalenevaskeriene i Irland - også kjent som Magdalene asyler i følge Wikipedia - ble drevet som institusjoner av romersk-katolske ordener. De opererte fra 1700-tallet til slutten av 1900-tallet. Hit kom såkalte "falne kvinner", som regel sendt bort av familien sine for å dekke over det som ble oppfattet som skammelige handlinger. Det vanligste var kanskje at en kvinne ble gravid utenfor ekteskap. Straffen var da et opphold på en slik institusjon, der man ble stengt inne på ubestemt tid, som regel uten lov og dom, og ble behandlet som en hore av verste sort. At det f.eks. kunne ligge en voldtekt bak en graviditet, spilte ingen rolle. Kvinnen måtte bære ansvaret og skylden helt alene. Det var lite innsyn utenfra. Hadde kvinnene ikke psykiske problemer fra før av, så fikk de det her. Det var bare spørsmål om tid. Forholdene lignet slaveri, siden kvinnene ikke mottok lønn. Og de ble holdt nede av humørløse, mannevonde nonner, som så på latter og glede som stor synd. Ikke fikk kvinnene lov til å snakke sammen heller. I årenes løp anslås det at 30 000 kvinner ble sendt til disse institusjonene i Irland. Avsløringene av det som foregikk på Magdalenevaskeriene har senere ført til krav om oppreisning og kompensasjon. Skammelig nok kom det først i 2013 en statlig unnskyldning for det som ble kalt "nasjonens skam". 

"Magdalenesøstrene" er basert på en sann historie. I filmen følger vi fire kvinner og deres skjebner. Alle i utgangspunktet glade, fornuftige og ordentlige unge kvinner, som har livet foran seg - hadde det ikke vært for en eneste fatal hendelse. Margaret blir voldtatt av fetteren sin i et bryllup. Idet hun sier fra om overgrepet, opplever hun at alt sinne rettes mot henne. Rose har nettopp født et barn, som fratas henne etter fødsel - og så bærer det av sted til Magdalenevaskeriet. Bernadette er svært vakker og flørter med gutter på hennes egen alder. Hun er barnehjemsbarn, og blir ansett som en fristerinne. Crispina har et barn utenfor ekteskap. Alle fire ender altså i det fengselet som Magdalenevaskeriet rent faktisk er. 

Nonnene er biske og kompromissløse, og de tåler absolutt ingen slinger i valsen. Som de reneste slavedrivere holder de kvinnene nede, fratar dem all verdighet og tolererer ikke at det oppstår vennskap mellom dem. Noen av kvinnene skjønner ikke hvorfor de er der, for hva galt har de egentlig gjort? Det har ingen fortalt dem. Om nettene låses de inne, og når de ikke jobber, skal det bes. Den eneste "forlystelsen" nonnene har er å få alle kvinnene til å kle av seg, og deretter kåre den med størst rumpe og bryster, mest eller minst kjønnshår, den med minst bryster etc. Dersom kvinnene ikke gjør som nonnene sier, får de pryl. Måten prylen gjennomføres på, bærer nærmest preg av sadisme. Etter eget forgodtbefinnende gir nonnene de unge kvinnene nye navn, som om de heller ikke skal få beholde sin egen identitet. 

Det er stort sett bare mannlige prester som får lov til å bevege seg inne på institusjonen, og igjen handler det om utnyttelse av dem som ligger nede. En av prestene tar nemlig for seg ... Da Crispina avslører ham, blir hun sendt til et mentalsykehus. Problemet er dermed ute av verden. 

Mens nonnene fråtser i god mat, må de falne kvinnene klare seg med svært simpel mat. Og slik kunne jeg ha fortsatt ... 

Jeg skal ikke si noe mer om handlingen i filmen. Ikke annet enn at den er rystende - særlig fordi den også er sann. 

Tidskoloritten sitter som støpt. Vi er i begynnelsen av 1960-årene, og den katolske kirken har et altfor godt grep om sine sognebarn. Dobbeltmoralen florerer, og det er kvinnene og bare de som må ta ansvar for utenomekteskapelige eskapader, enten dette har skjedd frivillig eller ikke. Beskrivelsen av det som skjer med de unge kvinnene, der de overhode ikke er omgitt av medmenneskelighet eller nestekjærlighet, er gruoppvekkende. Det er aldri noen trøst å få - bare pryl. Hvor blir det av pengene vaskeriet tjener? Hvorfor får ikke alle nyte godt av overskuddet? Her bygger man ikke samhold. Det gir seg også utslag i at når noen blir vitne til brudd på regelverket, så "må" de fortelle dette til priorinnen ... 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er formidable! Det gjelder ikke bare de unge kvinnene, men også de som spiller de helt uspiselige nonnene. Ja, kanskje særlig dem. Det er krevende roller å bekle. Og hvis vi trodde at det som beskrives i filmen er grovt overdrevet, så kan jeg røpe at tidsvitner har uttalt at det var mye verre i virkeligheten. Regissøren laget denne filmen i 2002 nettopp fordi prosessen med å gi bitte litt anerkjennelse til ofrene for Magdalenevaskeriene strandet fullstendig, Ofrene fikk verken noen unnskyldning eller kompensasjon for det de hadde lidd. Filmen førte til at debatten rundt deres skjebne fikk fornyet næring. Kanskje var den også medvirkende til at ofrene til slutt fikk en statlig unnskyldning i 2013? 

Dette er en film som gjør sterkt inntrykk og som etterlater dype spor i deg! Jeg anbefaler den på det sterkeste! DVD`en er nå tilgjengelig hos Platekompaniet.

Helt til slutt: Hendelsene i filmen er satt til Irland, men er filmet i regionen Dumfries og Galloway i Sørvest-Skottland. 

Innspilt: 2002
Nasjonalitet: Storbritannia og Irland
Språk: Engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Anne-Marie Duff (Margaret), Nora-Jane Noone (Bernadette), Dorothy Duffy (Rose), Eileen (Crispina), Geraldine McEwan (Søster Bridget) m.fl. 
Spilletid: 119 min.

"Black ´47" (Regissør: Lance Daly)

Sterkt irsk drama om hungersnøden i 1847

Irland ble rammet av en alvorlig hungersnød i årene 1845-1849. Hungersnøden ble utløst av at potetavlingene ble angrepet av en parasitt. I og med at poteten var hovedmatkilden for svært mange mennesker i Irland på den tiden, fikk dette katastrofale følger for landet. Om lag 1 million irer sultet ihjel, og et tilsvarende antall mennesker så seg tvunget til å emigrere (fortrinnsvis til Amerika). Året 1847 var det aller verste, og dette året kalles Black ´47. Parallelt hadde det britiske overherredømmet sin storhetstid i denne perioden, og de hadde nok mat. Men i stedet for å redde irene fra den sikre sultedøden, eksporterte de kornet til resten av Storbritannia. 

Lance Daly er en irsk filmregissør, manusforfatter og produsent. Han er kjent for filmer som "Last Days in Dublin" (2001), "Kisses" (2008) og "Life´s a Breeze" (2013). "Black ´47" ble innspilt i 2018, og handlingen er lagt til the Great Famine (den store hungersnøden). 

Etterforskeren og krigsveteranen Hannah jobber for Royal Irish Constabulary. Under et avhør der et medlem av Young Irelander-begevelsen nekter å avsløre sine medskyldige, mister han besinnelsen og kveler fangen. Han blir deretter arrestert og dømt til hengning. 

Martin Feeney har nylig vendt hjem etter å ha tjenestegjort i Afghanistan og India. Året er 1847, det aller verste under hungersnøden. Moren hans har sultet ihjel og broren er hengt. Tilbake sitter enken Ellie og deres tre barn. Feeney overtaler henne til å emigrere til Amerika. Før de kommer så langt, blir de kastet ut av utleieren. I basketaket som oppstår blir det eldste barnet drept. Feeney blir arrestert, men klarer senere å rømme. Da han kommer tilbake til huset med Ellie og de to gjenværende barna, har de frosset ihjel. 

Deretter følger en jakt på liv og død, hvor Hannah mot løfte om å slippe galgen får i oppdrag å finne Feeney. Hannah har imidlertid et dilemma, fordi Feeney reddet livet hans under krigen ... 

Underveis blir vi vitne til irenes lidelser under den store hungersnøden. Overalt er det lidelse og død, avmagrede mennesker som verken har noe å spise eller klær å ha på seg. Engelskmennene behandler dem som dyr. Irene er fullstendig rettsløse i sitt eget land. En av godseierne uttaler ved en anledning at han ser frem til at hans elskede Irland snart skal være like tom for gælisktalende irer som Manhattan er for rødhuder ... Hatet mellom engelskmenn og irer er formidabelt, og danner grunnlaget for den senere frigjøringskampen et stykke ut på 1900-tallet. 

"Black ´47" er en sterk film hvor hevn står sentralt. Martin Feeney er mannen som sørger for at visse personer får sin straff, og han drives av noe som gir ham uante krefter i pressede situasjoner. Skuespillerprestasjonene i denne filmen er gode, og tidskoloritten er overbevisende fremstilt. Det fattige Irland er grått og trist, og det er så og si ingen lyspunkter i det hele tatt. Filmen er en påminnelse om hvorfor irsk film og litteratur gjør det så sterkt internasjonalt. Eksistensiell tematikk er en nok en viktig faktor. Ikke til å undres over at britene har et noe anstrengt forhold til dette, siden de sjelden blir sympatisk fremstilt. 

Jeg synes det er underlig at en film som dette aldri har vært vist på norske kinoer. Den fortjener nemlig at flere blir oppmerksom på den. Jeg anbefaler denne filmen varmt til alle som er interessert i irsk historie! 

Innspilt: 2018

Originaltittel: Black ´47

Nasjonalitet: Irland

Sjanger: Drama

Skuespillere: Hugo Weaving (Hannah), James Frecheville (Feeney), Jim Broadbent (Lord Kilmichael), Stephen Rea (Conneely), Freddie Fox (Pope), Moe Dunford (Fitzgibbon), Barry Keoghan (Hobson), Sarah Greene (Ellie) m.fl.

Spilletid: 96 min.

"The Secret of Kells" (Regissør: Tomm Moore)

Animasjonskunst av ypperste klasse!

The Book of Kells, eller Kellsboken som er det norske navnet, står i dag utstilt i biblioteket på Trinity College i Dublin. Dette er en av de viktigste turistattraksjonene Dublin har å by på. Mer enn en halv millioner mennesker besøker utstillingen hvert år. 

Kellsboken er et illuminert manuskript av en evangeliebok, og den ble laget på 700- eller 800-tallet. Et illuminert manuskript er i følge Wikipedia "en tekst fulgt med forseggjort dekorasjon i form av initialer, marger og andre former for miniatyrillustrasjoner". I sin strengeste form brukes begrepet kun om manuskripter som er dekorert med gull og sølv. Illuminert betyr "å lyse opp, skinne på". Og er det noe Kellsboken gjør, så er det nettopp det: den skinner! Og dette gjør den svært fascinerende og magisk. Det tror jeg de fleste kjenner på når de går rundt på Trinity College og studerer utdragene fra denne boken. 

Kellsboken er i følge Wikipedia kjent for sine mange og vakre illustrasjoner. Den inneholder alle de fire evangeliene fra Det nye testamentet, og teksten er skrevet på latin. Boken regnes som et mesterverk av irsk kunsthåndverk og kalligrafi, kan vi videre lese, og den representerer høydepunktet innenfor insulære illuminerte manuskript i tidlig middelalder. (Insulær betyr det som hører til eller er særmerket for en øy.) Den er skrevet på kalveskinn og inneholder 340 folioblader. Manuskriptet har fått sitt navn fra klosteret Kells abbedi i Kells, fordi det var her boken ble oppbevart i århundrer, i følge Wikipedia. Du kan lese mer om manuskriptet på den Wikipedia-siden jeg har lenket til innledningsvis i dette avsnittet. 

Biblioteket på Trinity College
(foto: Rose-Marie Christiansen)

Jeg besøkte selv Trinity College for om lag et år siden, og har sett The Book of Kells. Jeg følte på ingen måte at jeg ble ferdig med stedet, og har svært lyst til å besøke biblioteket en gang til - med bedre tid. I dag vet jeg dessuten mye mer om boken, og det gjør det enda mer interessant å fordype seg, tenker jeg. 

I hele høst har jeg hatt et lite prosjekt her på bloggen, der jeg har sett mye irsk film, og skrevet om filmene. Nå har turen kommet til filmen "The Secret of Kells", en fransk-belgisk-irsk samproduksjon av en animert fantasy-film fra 2009 om tilblivelsen av Kellsboken. 

Fortelleren i filmen er Brendan, en ung og eventyrlysten gutt, som holder til på Abbey of Kells. Han hører om Aidan, som arbeider med en bok som skulle skru mørket om til lys. Det handler om Book of Iona. Iona blir imidlertid ødelagt av et raid, og Aidan og katten hans ankommer Abbey of Kells. Abbot Cellach er besatt av ønsket om å bygge en mur for å beskytte stedet mot nye viking-angrep. Aidan forteller Brendan om boken han holder på med, men ikke klarer å fullføre fordi han mangler en krystall å se gjennom. Den ble knust under flukten fra Iona. Drømmen er å fullføre Book of Iona, den som senere skulle bli Book of Kells, våkner i Brendan, og det er dette filmen handler om. 

"The Secret of Kells" er nydelig laget, og dette er derfor en film man kan se om og om igjen, og stadig oppdage nye detaljer. Den speiler godt hvor vakker Kellsboken er. Filmen spiller også på noen mytologiske elementer, og tidvis kan den nok oppleves litt skummel for den yngre garde. Den var en av fem nominerte i kategorien beste animasjonsfilm i forbindelse med Oscar-utdelingen i 2010, men tapte for "Up". 

Regissøren Tomm Moore (f. 1977) er irsk, og han var med på å grunnlegge Cartoon Saloon, et animasjonsstudio i Kilkenny, Irland. "The Secret of Kells" var hans første animasjonsfilm. Senere har han blant annet regissert "Kahlil Gibran´s The Prophet" (2014) og "Wolfwalkers" (2020). The "Wolfwalkers" betegnes som ekte animasjonskunst i en anmeldelse fra Filmpolitiet nylig.  Moores filmer er svært kritikerroste. 

Animasjonsfilmer er ikke bare for barn, vil jeg hardnakket hevde. Å se en virkelig forseggjort og kunstnerisk animasjonsfilm er en stor opplevelse. I tillegg blir jeg ganske enkelt fra meg av beundring når jeg i tillegg tenker på alt arbeidet som ligger bak en slik film. "The Secret of Kells" er en film av ypperste klasse, og jeg anbefaler den derfor sterkt! 

Selv bestilte jeg filmen fra Platekompaniet. Der koster den 99 kroner for en vanlig DVD og 129 kroner for Blu-Ray. Løp og kjøp!

Originaltittel: The Secret of Kells

Release: 2009

Nasjonalitet: Frankrike, Belgia,Irland

Sjanger: Animasjon

Stemmene bak figurene i filmen: Evan McGuire (Brendan), Abbot Cellach (Brendan Gleeson) etc.)

Spilletid: 75 min. 

"Once" (Regissør: John Carney)

Herlig irsk musikkfilm!

Jeg befinner meg i en slags irsk periode og ønsker å grave frem så mange irske filmer som mulig i tiden fremover. Den irske filmen "Once" fra 2006 er en film jeg faktisk har hatt liggende en god stund i en av mine mange usett-DVD-stabler. Jeg fant den frem etter å ha lest om at den er rangert som en av Irlands 15 beste filmer på Filmweb. I og med at denne listen er fra 2015, er det en rekke nyere filmer som ikke er med, som f.eks. den utmerkede filmen "The Journey" fra 2016 (denne filmen hadde fortjent et eget innlegg - særlig etter at jeg nylig så den for andre gang). 

Det er den irske regissøren John Carney som står bak filmen "Once", som mange betegner som en musical, men som jeg anser som en musikkfilm. Carney er mest kjent for "Once" og "Sing Street" (2016). Jeg har ikke sett noen av filmene hans tidligere, men nevner "Begin Again" (2013) siden denne ble nominert til Academy Award (Oscar) for beste originale sang. Det var imidlertid for "Once" filmen fikk Oscar for beste originale sang ("Falling Slowly"). 

For alle som har vært i Dublin og har gått gjennom gågaten Grafton Street, er det noe helt spesielt som slår en. Det er alle musikerne som står langs denne gaten og synger og spiller, og hvor kvaliteten på det som fremføres er meget høy. Mye høyere enn noe annet sted jeg har vært. Ikke sjelden er det faktisk berømtheter som står der, og som overrasker sine lokale fans med å dukke opp og spille og synge. 

I filmens åpningsscene er vi vitne til at en fyr står og synger på Grafton Street. Like ved ham står en tigger og knyter skolissene sine. Plutselig tar han tak i gitaretuiet - der musikeren har mottatt penger fra de passerende - og stikker av. Musikeren springer etter tiggeren og får til slutt tak i ham. Hele scenen ender ganske rørende, ved at de står og klemmer hverandre. Tiggeren får også noen penger av musikeren, som vi faktisk aldri får vite navnet på. 

Musikeren har tidligere bodd i London, men har kommet hjem til Dublin etter at moren døde. Nå bor han på gutterommet, og han jobber på dagtid i farens støvsuger-reparatør-butikk. Han trenger penger, for han drømmer om å kunne leve som musiker og en dag spille inn en CD. Det er lenge siden han har hatt dame, og han føler seg nok en smule mislykket der han bor på barnerommet igjen, i midten av 30-årene som han må være. Sangtekstene hans bærer preg av et tidligere svik, for det er mye hjerte og smerte i dem.

En dag stopper en ung jente opp. Hun er tjekkisk og lever av å selge roser på gata. Hun står og lytter på ham mens han spiller. Musikeren er fullstendig klar over at det kanskje ikke er en av hans beste låter hun hører på. I alle fall kommer de i snakk. Når hun hører at han er støvsuger-reparatør, lurer hun på om han kan reparere hennes støvsuger. 

Dagen etter kommer hun med støvsugeren sin, og det ender med at de spiser lunch sammen og at hun blir med ham hjem. Han bommer imidlertid stygt når han spør om hun vil overnatte hos ham. Hun føler seg dypt krenket og styrter avgårde. 

Senere skal han skjønne hvorfor. Hun bor sammen med moren sin, og hun har en liten datter. Hun er dessuten gift med en mann som sitter fast i Tjekkia. Han skal også oppdage at hun har store musikalske talenter, og det er når han får henne til å skrive noen tekster til musikken han har laget at det begynner å bli fine og vare kjærlighetslåter av det. Hjerte og smerte er fremdeles med, men i en betydelig nedtonet form. 

Jeg skal ikke si så mye mer om handlingen, men kan røpe så pass at dette er en dypt rørende film med mye god musikk. Den handler også om tilfeldigheter og ting som plutselig kan gi livet en helt annen retning enn hva man så for kort tid siden. Det handler om å være åpen for endring, og om å gripe de muligheter som oppstår. Alt dette skjer i løpet av en uke ... 

Glen Hasard (f. 1970) spiller musikeren i "Once", og han skriver sanger, er vokalist og gitarist i den irske gruppen The Frames og spiller folk rock i The Swell Season. I tillegg er han skuespiller. Han har blant annet hatt en rolle i "The Commitments" (1991). Jeg fant hans tolkning av musikeren i "Once" fin og troverdig, fordi han spiller en mann som er usikker på seg selv. Markéta Irglová (f. 1988) spiller jenta i "Once". Hun er en tjekkisk sanger og også hun skriver sangtekster. Hun har lært å spille piano fra hun var syv år, og gitar fra hun var åtte år. Etter sitt gjennombrudd i "Once" har hun gjort seg svært bemerket og har mottatt en rekke priser. 

Jeg anbefaler denne filmen varmt for alle som har sansen for musikkfilmer!

Innspilt: 2007
Originaltittel: Once
Nasjonalitet: Irland
Sjanger: Musikkfilm/drama
Skuespillere: Glen Hasard (musikeren), Markéta Irglová (jenta) m.fl. 
Spilletid: 86 minutter

Calvary (Regissør: John Michael McDonagh)

Om soning av katolsk synd

For tiden er jeg på jakt etter gode irske filmer, og i den forbindelse kom jeg over en side på nettstedet Filmweb, hvor de 15 beste irske filmene er listet opp. De fleste filmene hadde jeg sett fra før av, som regel før jeg begynte å blogge i 2010, så disse er i all hovedsak ikke omtalt på bloggen min - med unntak av noen helt korte tekster om "Hunger" (2008), "Min venstre fot" (1989), "Engelen på det sjuende trinn" (1999) og "Intermission" (2003). Det viste seg at jeg hadde "Once" (2006) liggende usett i DVD-stablene mine, og denne så jeg rett etter "Calvary" (omtale følger senere). Jeg har imidlertid lyst til å se filmer som "The Snapper" (1993), "Bloody Sunday" (2002), "The Commitments" (1991), "I fars navn" (1993) og "Lottomillionæren" (1998) på nytt. "The Quiet Man" (1952) har jeg også sett nylig, og omtale følger senere. 

Det er ikke lenger helt enkelt å få tak i noen av de eldste filmene. Her er faktisk bibliotekene en løsning. Jeg fant "Calvary" i Deichmanske biblioteks samlinger. For øvrig har jeg googlet meg frem til flere av de irske filmene. Noen har jeg bestilt via Platekompaniet, og noen har jeg bestilt fra Biblioteket. Jeg akter nemlig å gå aktivt til verks for å se flere irske filmer i tiden som kommer, og også omtale dem her på bloggen. 

Regissøren John Michael McDonagh (f. 1967) har britisk og irsk nasjonalitet, kan vi lese på Wikipedia. Han er spesielt kjent for filmene "Calvary" (2014) og "The Guard" (2011), som i sin tid ble nominert til BAFTA Award. Han har også filmene "Ned Kelly" (2003) og "War on Everyone" (2016). 

Hovedrolleinnehaveren i "Calvary" er den katolske presten Father James, spilt av Brendan Gleeson (f. 1955). Gleeson er kjent fra filmer som "Far and Away" (1992), "Braveheart" (1995), "Michael Collins" (1996), "The Butcher Boy" (1997), "Cold Mountain" (2003), "Breakfast on Pluto" (2005), "Black Irish" (2007), "The Secret of Kells" (2008), "Green Zone" (2010),  "In the Heart of the Sea" (2015), "Sufragette" (2014), og "Alone in Berlin" (1016) - bare for å nevne noen. 

I filmens åpningsscene mottar Father James et skriftemål fra en anonym mann. Han forteller at han har vært utsatt for de mest grusomme seksuelle overgrep fra en prest da han var barn. Siden denne presten for lengst er død, lover han å drepe Father James neste søndag på stranden. I og med at Father James er en god mann, vil dette skade kirken mer enn om han skulle drepe en mann som har deltatt i de seksuelle overgrepene av små barn. Han gir presten en uke på å ordne opp i sine affærer. 

Father James spør en biskop til råds. Bør han anmelde dette? Biskopen overlater til Father James å beslutte dette. 

Father James´ datter dukker plutselig opp. Hun har nylig forsøkt å ta livet av seg. Vi får innblikk i at Father James har en fortid som gift mann. Da konen døde, valgte han å bli prest. Datteren Fiona har følt seg sviktet pga. dette valget. Hun mistet både moren og faren sin "for the price of one", som hun så sårt uttrykker det. Father James understreker at han alltid vil være der for henne, uavhengig av at han er prest. 

I løpet av den kommende uken er vi vitne til at Father James oppsøker sine sognebarn, en etter en. Blant annet slakteren, som har en kone som er notorisk utro, etter at han oppdager at hun er banket opp. Av en aldrende forfatter får han en revolver. 

Møtet med millionæren Michael Fitzgerald er skjellsettende. Kone og barn har forlatt ham. Han er omgitt av pene ting, men ingenting betyr noe for ham. I en scene tar han et kostbart maleri ned fra veggen og tisser på det. Father James forlater ham i en oppgitt tilstand. 

Father James oppsøker blant annet en ung morder som har gjort noe så bestialsk som å drepe kvinner, og deretter spise dem. Nå ønsker han tilgivelse. Finnes det tilgivelse for sånne som ham? Han trøster også en enke som har mistet mannen sin i en bilulykke. 

Så brenner kirken ned, og rett etter finner Father James hunden sin. Den er myrdet. 

Så er spørsmålet: går han ned til stranden den søndagen det er meningen at han skal bli myrdet? Ja, han gjør det - som om han i likhet med Jesus skal lide for ovegrepsprestenes skyld. Derav filmens tittel Calvary, som betyr Golgata, stedet der Jesus ble korsfestet. 

Filmen er betegnet som en svart komedie, uten at jeg fant noen grunn til å le av noe som helst. Filmen gjorde imidlertid et sterkt inntrykk på meg, men av helt andre grunner enn humor. Filmlokasjonen ved byen Sligo viser den irske naturen på sitt mest spektakulære. Jeg har vært mange steder i Irland, men aldri i Sligo. Dit fikk jeg lyst til å reise, ikke minst pga. det helt spesielle ruvende fjellet med helt flat topp i bakgrunnen, og pga. havet, Atlanterhavet som hele tiden møter land på en påtrengende og støyende måte. 

Stemningen i filmen er utpreget mollstemt. Ikke ett menneske - kanskje med unntak av presten og muligens datteren hans - har en definert retning i livene sine. I stedet lever de etter sin første og beste innskytelse, og lar livet duve hit og dit eller hvor det måtte bringe dem. Dysfunksjonalitet er noe som preger dem alle, for måten de lever på vil uvegerlig føre til deres fall før eller siden. Presten utsettes for ikke rent lite spotsk atferd, som om hans mening med livet er en rød klut for dem. Ikke til å undres over at han i en scene går nærmest amok med sin nyervervede revolver. Han har da drukket for mye, en last han egentlig hadde lagt bak seg i sitt forrige liv, men som våkner til liv etter at han møtes med forakt av en far til ei lita jente han har snakket vennlig med. Som om han bærer på en kollektiv skyld for alle de seksuelle overgrepene som katolske prester har stått bak. 

Dagen etter forlater biskopen ham. Han føler nemlig at Father James ikke liker ham. Men som Father James så lakonisk legger til: Dette handler ikke om at han ikke liker ham, for det gjør han, men om at han mener at biskopen ikke har integritet. Og akkurat dét er det styggeste han kan si om noen - at de fullstendig mangler integritet ... 

De fleste rollene i filmen er en smule karrikerte, bortsett fra Father James, som spilles som tidligere nevnt av fortreffelig av Brendan Gleeson. Han møter det meste med en stoisk ro, også når han møter sin skjebne på stranden den bebudede søndagen. Hvorfor gikk han egentlig ned på stranden? Kanskje ga han opp å få sognebarna på rett vei, og innså at han ikke hadde mer å bidra med? De ga jo fullstendig blaffen i hans kirkelige budskap. Eller kanskje han innså at dersom det ikke ble ham, ville det bli en annen? Sånn sett blir filmen et viktig bilde på konsekvensene av den katolske kirkens manglende evne til å ta tak i alle de overgrepssakene som sentrale mennesker i systemet må ha visst om, men som ble feiet under teppet - inntil de kom for en dag og fikk rettslige konsekvenser. Og i tillegg konsekvenser for alle som hadde trodd på kirken og dens budskap, og tenkt at den var styrt av gode og retttroende mennesker fra innerst til ytterst ... 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! 

Innspilt: 2014
Originaltittel: Calvary
Nasjonalitet: Irland
Sjanger: svart komedie/drama
Skuespillere: Brendan Gleeson (Father James), Kelly Reilly (Fiona), Aidan Gillen (Dr. Frank Harte), Chris O`Dowd (Jack Brennan) m.fl. 
Spilletid: 101 minutter

"The Farewell" (Regissør: Lulu Wang)

Amerikansk-kinesisk drama-komedie

Den amerikanske filmen "The Farewell" skulle ha kinopremiere i Norge 13. mars i år, det vil si den dagen Norge ble corona-stengt. Filmen rakk med andre ord aldri å bli vist, og det er årsaken til at den så raskt har blitt tilgjengelig på DVD.  I og med at den ble presentert som "en sjarmbombe av en film", og "bygger på regissør Lulu Wangs egne opplevelser", var jeg derfor ikke sen om å skaffe meg den så snart den dukket opp hos Platekompaniet. Jeg elsker nemlig asiatisk film. (Arthaus er distributør i Norge.) 

Regissør Lulu Wang ble født i Beijing i 1983, men tilbrakte oppveksten etter fylte seks år i USA. Hennes doble bakgrunn preger filmene hun lager. "The Farewell" er hennes andre spillefilm. Det er hun selv som har skrevet manuset. Filmen har blitt nominert til en rekke priser, og har også vunnet noen - blant annet Golden Globe i kategorien beste skuespiller (til Awkwafina, som spiller Billi).

I "The Farewell" møter vi Billi, som i likhet med regissøren ble født i Kina. Foreldrene flyttet til USA da hun var liten, og hun lever i spenningsfeltet mellom sine foreldre, som holder på sin kinesiske kultur, og vestlige verdier. 

Selv om det er mange år siden Billi var i Kina, holder hun jevnlig kontakt med bestemor Nai-nai på telefon. Det viser seg at bestemoren er dødssyk. Hun har kreft og det er påvist spredning. I Kina er det tradisjon for at den døende er den siste som får vite sin egen diagnose. Dette er en byrde de pårørende må ta alene. De tror på det kinesiske ordtaket som sier at det ikke er kreften som dreper, men frykten. Derfor later de som om Nai-nai er frisk som en fisk så lenge som mulig. 

Hvordan kan familien få samlet alle slik at de kan ta farvel med Nai-nai, uten at hun skjønner hva som foregår? Jo, ved å arrangere et fiktivt bryllup! Dermed får de en unnskyldning til å reise hjem til Changchun.

Billi har egentlig ikke råd til å reise, særlig fordi hun har fått avslag på sin søknad om et skolestipend. Hun reiser likevel. 

Etter dette bygger det hele seg opp til en litt småsøt forviklingskomedie av det - for å være helt ærlig - nokså banale slaget. Joda, jeg ble absolutt sjarmert av enkelte scener, men i det store og det hele var dette tamme greier. Det er selvsagt mulig at jeg ikke var helt mottakelig for en film av dette slaget akkurat nå. Egentlig minnet humoren mer om det vi ofte finner i japansk film, dvs. litt svart og alvorstynget. Verken mannen min eller jeg lo en eneste gang. Kulturforskjellene mellom øst og vest blir tillagt vel stor vekt, og det er i grunnen dette hele filmen baserer seg på. Nai-nai ble for øvrig nydelig fremstilt av Zhao Shu-zhen - det skal sies! Regissøren unngår også å gli over i det sentimentale. Stereotypene er dessuten fraværende. Det er nok her filmens styrke ligger. Aldri kritiseres kinesiske verdier eller kinesisk styresett. Samtidig blir vi vitne til et samfunn som i økende grad er influert av vestlige verdier. Som dette med karaoke, luksusmassasje og høy glam-faktor under den fiktive bryllupsfeiringen.

I og med at jeg vet at filmen er svært prisbelønnet, sitter jeg og lurer på hva det var med den som jeg ikke fikk med meg. Kanskje er det så enkelt som at vi i Vesten er sulteforet på film (og litteratur) som får oss til å forstå mer av Østens mystikk? Eller er det kanskje slik at 2020 er så preget av det dødsens alvor som corona-viruset er forbundet med, at vi trenger litt lettere underholdning av det mer godlynte slaget? For selv om Nai-nai har fått en dødelig diagnose hun ikke vet om selv, glemmer vi i grunnen dette underveis i filmen. Nai-nai er en glad og lykkelig eldre kvinne, som endelig har hele familien samlet rundt seg. Det er lite som tyder på at hun er alvorlig syk, selv om hun hoster litt stygt av og til.

Til og med Obama skal ha trykket filmen til sitt bryst og sagt at dette er en av hans favorittfilmer i år. Aftenpostens anmelder har også omtalt filmen som "fantastisk, rørende og varm". Like fullt - den blir nok ikke en av mine. Til det ble den for grunn for meg.

Innspilt: 2019
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk og mandarin
Sjanger: drama-komedie
Skuespillere: Awkwafina (Billi), Zhao Shu-zhen (Nai-Nai) m.fl.
Spilletid: 100 min.

"Systemsprengeren" (Regissør: Nora Fingscheidt)

Når man gir opp et barn

I filmen "Systemsprengeren" møter vi ni år gamle Benni, problembarnet som ingen klarer å håndtere. I den tynne, lille kroppen er det så mye sinne at selv den mest tålmodige til slutt må resignere ... Spørsmålet man som seer helt uunngåelig stiller seg selv er: hva skyldes alt dette ukontrollerte sinnet? Er hun født sånn eller blitt sånn? Er det genene det er noe i veien med, eller er hun så skadet av mangel på omsorg at hun har blitt sånn? Dette barnet som i løpet av sine første leveår har opplevd å få bleier trykket opp i ansiktet sitt - kanskje for å få henne til å slutte å skrike? Nå tåler hun ikke at noen kommer nær ansiktet hennes.

I løpet av den to timer lange filmen får vi kanskje noen svar, men absolutt ingen fasit med to streker under. Bennis mor er aleneforsørger, og hun har to barn til. Hun orker ikke å ha datteren hjemme lenger. Ikke bare er hun ute av stand til å takle datteren, men hun er også redd for at Bennis tilstand skal smitte over på de andre barna. Hun har nemlig allerede begynt å se noen tendenser hos sønnen sin ... 

Etter hvert aner vi at det er noe med moren som i alle fall har bidratt et stykke på vei til at Benni har blitt så dysfunksjonell som hun er. Vekslende varme og kulde, kjærlighet og avvisning, manglende tillit, i det hele tatt mye ambivalens, preger morens væremåte overfor datteren. I det ene øyeblikket lover hun at datteren skal få komme tilbake, for så i neste øyeblikk å trekke seg fra løftene - ute av stand til å ta konfrontasjonen med datteren og hennes skuffelse. Hun bare stikker av, og overlater til "systemet" å ta det ubehagelige. "Systemet" som uten hell har forsøkt å få Benni plassert i fosterhjem. Problemet er bare at ingen vil ha henne. Og hun er for ung til å komme på en lukket institusjon. 

Det er mange ressurssterke mennesker i hjelpeapparatet rundt Benni. De øyner nemlig at det er noe godt i henne, det lille, sårbare og avviste barnet. Dessuten har hun et godt hode. Like fullt - hver gang det ser ut til å gå bra i enkelte situasjoner, dukker det grenseløse i Benni opp, det som gjør at situasjonene like fort tipper over i feil retning og eskalerer rett inn i katastrofen. Da er hun helt ustoppelig, ute av stand til å regulere egne følelser og adferd. Som når noen kommer nær ansiktet hennes, og hun bokstavelig talt eksploderer - som om hun er truet på livet og må forsvare seg for alt i verden. Det hele blir bare så uendelig grelt når motstanderen også er et lite barn, som får hodet sitt dunket i gulvet eller asfalten et utall ganger, og ender på sykehus med livstruende skader. Benni er farlig, både overfor seg selv og andre. Hun er bare ni år. Er det i det hele tatt håp for henne? Er det tilstrekkelig med nok kjærlighet og tillit for å få henne på rett kjøl igjen? 

Jeg ønsker ikke å røpe noe mer av handlingen, men oppfordrer deg til å se filmen selv. Selv ble jeg helt satt ut, og filmen satt i kroppen lenge etterpå. Skuespillerprestasjonene til Helena Zengel som spiller Benni er ganske enkelt formidable! Dette er kanskje den mest krevende barnerollen jeg har sett på film. Man får til fulle erfare hvor skjørt et menneskeliv er og hvor galt det kan gå når et barn ikke får tilfredsstilt sine mest basale behov i tidlig alder. Kanskje dreier det seg om et spesielt krevende barn, som hadde trengt mer ressurser rundt seg i tidlig alder, og hvor hennes mor ganske enkelt kom til kort? Men det kan også være at ambivalens hos mor faktisk er så skadelig - særlig når dette opptrer i en alder der trygghet og faste rammer er alfa og omega for å sikre en normal følelsesmessig utvikling. 

Filmen er tilgjengelig på DVD.

Innspilt: 2019
Originaltittel: Systemsprenger
Nasjonalitet: Tyskland
Språk: tysk
Sjanger: drama
Skuespillere: Helena Zengel, Albrecht Schuch, Gabriela Maria Schmeide
Spilletid: 120 min. 

"West Beirut" (Regissør: Ziad Doueiri)

Film om den libanesiske borgerkrigen

Ziad Doueiri (f. 1963) er en libanesisk filmregissør, som har vakt stor internasjonal anerkjennelse ved flere anledninger. Ikke bare er han en spennende regissør, men det er selvsagt noe med historiene han formidler i sine filmer. De er dagsaktuelle samtidig som tematikken står seg over tid. Vi i den vestlige verden er sultefôret på film og litteratur som kan få oss til å forstå mer av det som foregår i den arabiske verden. Selv får jeg egentlig aldri nok. Jeg tror også at nøkkelen til fred og fordragelighet i verden er en større nysgjerrighet og forståelse for andres perspektiver. Polariseringer, generaliseringer og stereotype fremstillinger av "de andre" fører utelukkende til større avstand og mer fiendskap. Det er jo ikke det vi ønsker. 

Arabiske filmdager nærmer seg (18. - 22. mars 2020), og her er det rikelig anledning til å få med seg kvalitetsfilmer som fanger opp det som rører seg i den arabiske verden. Det var i den forbindelse jeg første gang ble oppmerksom på regissøren Ziad Doueiri. Filmen jeg sikter til er "L´Attentat"/"The Attack"/"Attentatet" som kom i 2012. Jeg så filmen på Arabiske filmdager i 2013, og har skrevet om filmen her på bloggen. Filmen bygger på Yasmina Khadras roman med samme navn (jeg anmeldte den boka her på bloggen i 2010). Tematikken er selvmordsbombing. 

I 2018 var Doueiri igjen aktuell med en ny film, og dette var "L´Insulte"/"Fornærmelsen". Filmen ble nominert til Oscar i kategorien beste utenlandske film. Filmen handler om en konflikt mellom en libaneser og en palestinsk flyktning. Den er helt mesterlig! Filmen er tilgjengelig på DVD. 

Etter at mannen min og jeg besøkte Beirut/Libanon på slutten av fjoråret, våknet min interesse for å finne frem til flere libanesiske filmer. Jeg kjente allerede til Doueiris film "West Beirut", fordi jeg i mange år har forsøkt å få tak i denne filmen på DVD. Helt tilfeldig kom jeg over fullversjonen av filmen på YouTube. Da var ikke veien lang til å få sett denne spesielle filmen, som handler om borgerkrigen i Libanon, som varte fra 1975 til 1990. Det var denne filmen som Ziad Doueiri debuterte som filmregissør med i 1998.



I filmens åpningsscene starter den libanesiske borgerkrigen, og året er 1975. Skritt for skritt blir vi dratt inn i den virkeligheten som åpner seg for byens innbyggere, primært sett gjennom noen ungdommers øyne og da spesielt Tareks. Byen blir raskt delt i to, og det er farlig å bevege seg over grensen mellom øst og vest i Beirut. I Øst-Beirut holder de kristne til, mens Vest-Beirut har en mer blandet befolkning. Tarek og vennen Omar tar opp mye av det som skjer på Super 8-filmer. Da skolen blir stengt, streifer de rundt i byen. Det er ikke ufarlig ... 

Anarki hersker, og det er den sterkestes rett som gjelder. Væpnede gjenger terroriserer deler av byen og har laget sjekkpunkter for å forhindre bevegelse mellom bydelene. Bomber går av der man minst venter det. Spenningen er til å ta og føle på, og ting man tidligere tok for gitt, gjelder ikke lenger. Tareks foreldre krangler om de skal bli eller flykte. Moren ønsker at de skal komme seg vekk, mens faren ønsker å bli. Her har familien hans levd i generasjoner, og alt de har er her. 

Tarek er sunnimuslim og tilhører middelklassen i Beirut. En av naboene er en eldre kvinne, som opptrer temmelig ubehøvlet og skriker og skjeller ut alt og alle absolutt hele tiden. Hun er shiamuslim, og blir fremstilt usympatisk. Tarek utvikler et vennskap med May, som er kristen og foreldreløs. Vennskapet er vakkert beskrevet, men det er også farlig i den tiden de lever i. 

Selv om også dette er en krig der religion blir brukt til å skape skarpe fronter, skjønner vi at det egentlig ikke er dette det hele dreier seg om. Derimot handler det om sosiale vilkår i samfunnet, om hvem som har innflytelse og hvem som er tapere rent sosialt. De kristne og sunniene har flere rettigheter i samfunnet enn shiaene, og det er på mange måter kjernen i hele konflikten. 

Alle gode intensjoner drukner i det som aller mest blir en tragedie for alle som er så uheldige å befinne seg i sentrum av krigshandlingene. Hver eneste dag er det en risiko for at hjemmet blir sprengt i stykker ... I møte med borgerkrigaktivister er det viktig å tone ned hvilken tilhørighet man har i samfunnet, fordi en eneste feil kan bety den sikre død. 

Filmen er utrolig sterk! Ingenting er så ødeleggende for et land som en borgerkrig, og dette skildres på tankevekkende måte. Det fine med denne filmen er at den - kanskje med unntak av fremstillingen av den shiamuslimske kvinnen - er balansert. Såpass at den faktisk har blitt anerkjent av alle parter i konflikten, slik jeg har forstått det. Jeg anbefaler filmen sterkt!

I New York Times, datert 3. september 1999, kan du lese mer om filmen! 

Innspilt: 1998
Originaltittel: West Beirut
Nasjonalitet: Libanon
Språk: Arabisk og fransk
Sjanger: Drama/krigsfilm
Skuespillere: Rami Doueiri (Tarek), Mohamad Chamas (Omar), Rola Al-Amin (May) m.fl.
Spilletid: 105 min.

"Ryuichi Sakamoto - Coda" (Regissør: Stephen Nomura Schible)

Et fascinerende kunstnerportrett


Min interesse for Ryuichi Sakamoto og hans musikk går tilbake til 1983. Den gangen hørte jeg nemlig en av de vakreste musikk-stykkene jeg noen gang hadde hørt, og nettopp dette musikkstykket har fulgt meg frem til i dag. Det handler om hans "Forbidden Colours", som er en del av filmmusikken til "Merry Christmas, Mr. Lawrence". Den filmen har jeg sett noen ganger i årenes løp, og dette skyldes både den vakre sangen og at David Bowie spiller en av hovedrollene i filmen. Dessuten er handlingen lagt til andre verdenskrig, og utspiller seg på Java.

Filmen handler om det usedvanlige forholdet som oppstår mellom en fange (David Bowie) og en kommandant (Ryuichi Sakamoto). Filmen er blant mine topp 50 filmer, i den grad jeg i det hele tatt er i stand til å sette opp en slik favorittliste. Jeg mener: det finnes jo så mye bra film, og forskjellene er så store at det ofte er vanskelig å sette en film opp mot en annen.

Ryuichi Sakamoto fikk sitt internasjonale gjennombrudd med "Forbidden Colours", og når man studerer hans merittliste, vil man oppdage at han har medvirket med sin unike musikk i svært mange kjente filmer.

Ryuichi Sakamoto (f. 1952) er ikke bare musiker og komponist. Han er (som nevnt) også skuespiller, og i tillegg er han sanger, plateprodusent og aktivist (mot atomvåpen). Han har levd et svært aktivt liv, og har reist verden rundt i løpet av sin karriere. I dokumentaren "Coda" fra 2018 skildres en stor del av hans liv. Vi kommer tett inn på musikeren, som åpner opp og forteller om kreftsykdommen som rammet ham i 2014. Vi følger ham også gjennom hans engasjement mot atomvåpen, et engasjement som vekket mange mennesker i Japan i 2011 (Fukushima-ulykken). Samfunnets sårbarhet i forbindelse med en naturkatastrofe med kombinasjonen av jordskjelv og tsunami, var skremmende.

I "Coda" får vi et innblikk i hva som inspirerer Sakamoto når han lager sin helt spesielle musikk. Han leter etter lydbilder i naturen, og forsøker å innkorpere dette i musikken. Det handler om å holde alle sanser åpne, lytte etter gjentagende mønstre, skille det ene fra det andre og plukke ut elementer som kan benyttes ... Det tegnes et fascinerende kunsterportrett av en mann som har rukket å sette mange spor etter seg, og som fremdeles er på høyden i sin karriere. "Coda" er ganske enkelt et rørende musikerportrett av en stor kunstner!

"Coda" er kanskje en film for litt spesielt interesserte. I og med at japansk kultur er ganske hot på mange plan for tiden, vil denne filmen utvilsomt utvide horisonten for dem som ønsker å lære mer om Japan. Jeg anbefaler den varmt!

Innspilt: 2018
Medvirkende: Ryuitchi Sakamoto
Språk: Japansk og engelsk
Nasjonalitet: Japan
Sjanger: Dokumentar
Spilletid: 102 minutter

"Sonja" (Regissør: Anne Sewitsky)

Et rettferdig portrett av Sonja Henie?

Sonja Henie (f. 1912 d. 1969) var en norsk kunstløper som hevdet seg sterkt internasjonalt. Hun vant sitt første OL-gull som 15-åring, og forsvarte tittelen både i 1932 og 1936. (Kilde: Wikipedia) Da hun var på topp, fikk hun tilbud om en alternativ karriere i Hollywood, i første rekke med isshow-turneer og senere som filmskuespiller. I en periode var hun verdens best betalte filmskuespiller, inntil karrieren var nedadgående og hun vendte tilbake til Norge. Her giftet hun seg med skipsreder Niels Onstad. Historien om deres kunstsamling som ble donert til stiftelsen Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden er for øvrig velkjent. 

Filmen "Sonja" handler om Sonja Henies liv - fra hun som ei lita jente jobbet iherdig for å bli en kunstløper å regne med, gjennom hennes legendariske filmkarriere i USA, etterfulgt av noen strategisk dårlige valg som førte til at filmkarrieren og pengene tok slutt. 

Kritikken mot filmen har gått på at Sonja Henie fremstilles nærmest som et monster, nokså ensidig usympatisk og med få eller ingen formildende trekk. I den grad hun viser følelser utover ekstatisk glede over sin egen fortreffelighet, går det stort sett i selvmedlidenhet. Hun hersjer med omgivelsene sine, skjeller ut folk, kaller folk som ikke leverer som forventet "et null" osv., osv. Hva er sant? Jeg har ingen formening om dette selv, fordi jeg ikke kjenner historien om hvem Sonja Henie egentlig var. Jeg vil imidlertid anta at alt ikke kan være dratt ut av løse luften. Samtidig må det erkjennes at Henie levde i en tid der forventningene til kvinner var at de skulle gifte seg og få barn, og leve prektige liv uten skandaler. Sonja Henie passet ikke inn i dette bildet, der hun tok for seg av menn, levde ut sine lyster, ikke fikk barn og viste sider av seg selv som - dersom hun hadde vært en mann - neppe hadde fått noen til å heve på et øyenbryn. Dømte samtiden henne for hardt?  

Fra ett av de spektakulære skøytenummerne i filmen

"Sonja" inneholder spektakulære skøyteshow og gir et interessant innblikk i datidens jetset-liv. Så lenge alt gikk bra, strødde Henie rundt seg med penger og var raus som få. Da pengene tok slutt, ble hun stående ganske alene og uten venner. Hun trodde at hun skulle klare å skape seg en karriere uten en impresario, men det viste seg å være vanskeligere enn hun hadde sett for seg. Da var det imidlertid for sent å krype tilbake til korset ... Hennes stolthet ble hennes bane. 

Det er norske Anne Sewitsky (f. 1978) som har regissert filmen. De fleste kjenner nok henne fra TV-serien "Himmelblå" (2008), og kanskje også fra "Koselig med peis" (2011). "Sonja" har noe storslagent over seg, og jeg synes at skuespiller Ine Marie Wilmann er god i sin rolletolkning av skøytedronningen. Svakheten ved filmen er likevel at vi tvinges til å ta stilling til hvem Sonja Henie var, uten å ha forutsetning for å vite hva som var den egentlige sannheten om henne. Det jeg sitter igjen med er historien om et fall, mens historien om stjernen Sonja kommer helt i skyggen. Er det rettferdig overfor Sonja Henie? Jeg vet ikke ... 

Jeg anbefaler filmen, men oppfordrer til å tenke litt kritisk over hva vi blir presentert for. 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Sonja
Nasjonalitet: Norge
Språk: Norsk og engelsk
Sjanger: drama
Skuespillere: Ine Marie Wilmann (Sonja Henie), Pål Sverre Valheim Hagen (Niels Onstad) m.fl. 
Spilletid: 111 min.

"Mordene i Kongo" (Regissør: Marius Holst)

Historien om Moland og French i Kongo

"Mordene i Kongo" er en av fjorårets norske filmer som jeg valgte ikke å prioritere å få med meg på kino. Likevel har jeg aldri vært i tvil om at jeg ville se denne filmen, selv om den har fått noe vekslende kritikker. Her om dagen fant jeg den som DVD på Platekompaniet, og jeg så den samme dag.

Sommeren 2009 ble nordmennene Joshua French (f. 1982) og Tjostolv Moland (f. 1981) arrestert i Kongo. De ble anklaget for drap på Abedi Kasongo og spionasje av kongolesiske myndigheter. Begge ble dømt til døden, men på litt ulikt grunnlag. 

Mens French og Moland satt i fengsel, jobbet norske myndigheter med å få dem utlevert til Norge. Før de lyktes med dette, døde Moland på cellen, og French ble tiltalt for drap på ham - til tross for at alt tydet på at han hadde tatt sitt eget liv. French ble løslatt i 2017, etter at norske myndigheter hadde gitt flere titalls millioner i bistandsstøtte til Kongo. 

Det er denne historien filmen "Mordene i Kongo" er basert på. 

Det er Marius Holst som har regissert filmen. Fra før av er han spesielt kjent for sin filmdebut i 1994 - "Ti kniver i hjertet" - og for filmen "Kongen av Bastøy". Holst er virkelig en regissør å regne med innenfor norsk film. 

Jeg må innrømme at jeg ikke hadde veldig store forventninger til denne filmen, men jeg ble faktisk svært positivt overrasket. Selv om jeg aldri har vært i Kongo, opplevde jeg miljøskildringene som realistiske og troverdige. Scener fra bushen er filmet i bushen, og scener fra rettssakene stemmer med det jeg husker å ha lest i avisene mens saken pågikk. Her levnes kongolesiske myndigheter liten ære, fordi hele rettssaken bar preg av prestisje og et ønske om å ofre noen for å sette seg i respekt internasjonalt. I stedet skjedde det stikk motsatte. Samtidig oppnådde kongolesiske myndigheter utvilsomt noe av det de var ute etter: penger fra norske myndigheter, selv om dette ikke artet seg som de løsepengene de i utgangspunktet forsøkte å presse frem. 

Aksel Hennie og Tobias Santelmann i rollene som Joshua French og Tjostolv Moland

Kritikken mot filmen har jevnt over gått på at vi aldri får vite hvilke motiver French og Moland hadde for i det hele tatt å befinne seg i Kongo. Selv tenker jeg at dette fikk ingen vite. Moland vil selvsagt aldri kunne forklare seg om dette siden han er død. French har heller ikke fortalt åpent og ærlig om sine motiver, men har reist land og strand rundt med et foredrag for å renvaske seg selv. I filmen får vi aldri egentlig noen svar. Filmens styrke er samtidig at det meste er åpent. Drepte disse guttene sin sjåfør Abedi Kasongo, eller gjorde de ikke det? Se det ... det får vi aldri vite ... Det vi uansett kan være sikker på er at det ikke var tale om to søndagsskolegutter som reiste avgårde til Afrika utelukkende i den hensikt å oppleve litt spenning. De hadde en "mission", og dette innledes filmen også med. 

Noe av det mest interessante med filmen er å følge utviklingen fra guttene ble arrestert og frem til French ble løslatt. Særlig i den tiden da det åpenbart gikk nedover med Moland og hans psyke. Dette er glitrende skildret gjennom Tobias Santelmanns rolletolkning av Tjostolv Moland. Jeg vil også fremheve Aksel Hennies rolletolkning av Joshua French, der han underveis kommer med tildels nokså motstridende uttalelser som sår tvil om French` karakter. Dette er ingen heltehistorie! 

Alt i alt er dette er film jeg vil anbefale! Her synes jeg nemlig at norsk film har lykkes godt med å fortelle en viktig historie. 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Mordene i Kongo
Nasjonalitet: Norge
Språk: Norsk og engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Aksel Hennie (Joshua French), Tobias Santelmann (Tjostolv Moland), Ine F. Jansen (Ane Strøm Olsen fra UD), Dennis Storhøi (Morten Furuholmen) m.fl.
Spilletid: 123 min.

Arabiske filmdager 2019

Arabiske filmdager 20. - 24. mars 2019

Om festivalen

Arabiske filmdager i Oslo er snart over for denne gang, og Vika kino er som vanlig stedet der filmene vises. Dette er den niende arabiske filmfestivalen som arrangeres i hovedstaden. Formålet med festivalen er å presentere det beste og mest interessante av arabiske filmer og dokumentarer det siste året. Gjennom filmene settes det søkelys på aktuelle og politiske problemstillinger i den arabiske verden. Ofte blir det debatter etter filmvisningene, der filmregissørene selv er tilstede og snakker om filmene de har laget. Publikum får i den forbindelse også anledning til å stille spørsmål. Dette danner som regel en spennende kontekst til filmens tematikk. 

24 filmer vises under filmfestivalen i Oslo, og som vanlig er spennvidden i tematikk stor. Her kan du studere programmet. 

Mitt forhold til filmfestivalen

Jeg oppdaget denne filmfestivalen for første gang i 2013, og jeg har stort sett fått med meg noen filmer hvert eneste år. Det fine med festivalkonseptet er at jeg har blir ekstra oppmerksom på arabiske filmer, og nærmest har "støvsugd" DVD-hyllene hos Platekompaniet for arabiske film-godbiter. Jeg forsøker også å få med meg de arabiske filmene som vises på norske kinoer. Utvalget er dessverre nokså lite, for det skal mye til for å komme gjennom nåløyet hos norske filmdistributører. Det er først og fremst de største publikumssuksessene det er tale om, og som distributørene tenker har en real sjanse til å oppnå det antall besøkende som må til for at det skal svare seg økonomisk. Fordelen med filmfestivaler som arabiske filmdager er at her får man så mye, mye mer. 

Jeg siterer fra programmet til filmfestivalen: 

"Arabiske filmdager handler først og fremst om å vise frem den enormt rike og solide filmproduksjonen som lages i regionen og som altfor sjelden havner på norske kinoer. Vi ønsker å være en festival som viser at disse filmene er minst like bra som filmene i det ordinære kinoprogrammet, og være en relevant arena der folk med ulik bakgrunn møtes over gode filmfortellinger." 

Generelt om filmene 

Tematikken som har gått igjen i filmene som vises på arabiske filmdager, handler om det som rører seg i den arabiske verden i dag. Det handler om flyktningeproblematikk, krig (særlig i Syria), IS/ISIS, kvinners stilling og kjønnsdiskriminering, barns situasjon når voksne svikter, radikalisering og terrorisme, tvangsgifte, utroskap, sex før ekteskap, kulturkonflikter, religion, Israel-Palestina-konflikten, den arabiske våren, fattigdom, menneskerettigheter, skam, ære, fordommer, tradisjoner, overtro osv. Kort sagt kan vi si at det er eksistensielle problemstillinger som står i sentrum for så og si samtlige filmer. Tematikken viser at det pågår interessante debatter og meningsbrytninger i den arabiske verden. Her skjer det i aller høyeste grad en utvikling i retning av nye måter å tenke på. Samtidig er mange av filmene så hardtslående at de blir forbudt i enkelte land. Filmene viser også hvor ulikt folk lever i landene i den arabiske verden, og hvor feil det er å generalisere og tro at vi har skjønt "alt" når vi i realiteten bare har sett en liten flik av det hele ... 

Filmene jeg har sett fra før og anbefaler

Fra før av hadde jeg sett to av filmene som er vist på årets filmfestival. 

Den ene filmen jeg har sett er den jordanske filmen "Theeb - Ulven" fra 2014. (Linken peker til min omtale av den her på bloggen.) Denne filmen ble nominert til Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film i 2016. En beduinstamme står i sentrum for handlingen fra 1916 (under første verdenskrig), og den jordanske ørkenen er kulisse. En vakker og magisk film som med rette er omtalt som en arabisk juvel av kritikerne. Filmen ble i år satt opp som en ønskereprise, og den ble vist i går ettermiddag på Vika kino. "Theeb" er tilgjengelig på DVD.

Den andre filmen jeg har sett er "Kapernaum". Denne filmen har gått på norske kinoer en god stund, men er nå tatt av plakaten. I kveld (kl. 20.30) kan du se den på Vika kino, som en del av programmet til Arabisk filmfestival. Jeg har omtalt filmen her på bloggen. Den handler om barns situasjon i en flyktningeleir i Libanon, der de voksne ikke er i stand til å ta vare på dem. Rammen for historien i filmen er en ung gutt som går til rettssak mot foreldrene sine, fordi de har satt ham til verden ... Filmen handler om hva som førte til at han gikk til dette skrittet. Ingen er uberørt av denne filmen! "Kapernaum" er tilgjengelig på DVD. 


Filmene jeg gjerne skulle ha sett ...

Jeg skulle selvsagt gjerne ha sett selveste åpningsfilmen "Sofia" onsdag denne uka. Regissør og manusforfatter bak denne marokkanske filmen er Meryem Benm´barek-Aloïsi. Tematikken i filmen er sex før ekteskapet, og de konsekvensene dette får for kvinnen Sofia. Filmweb opplyser at "Sofia" hadde Norges-premiere 20. mars, men det er ikke satt opp flere filmvisninger så langt. Her håper jeg at det skjer noe mer! 

Den tunisiske filmen "Dear Son" har som bakteppe at Tunisia (ifølge FN) har det høyeste antall unge menn som har dratt til Syria for å kjempe for den islamske staten. Regissør Mohamed Ben Attia (som tidligere har regissert filmen "Min arabiske vår"/"Hedi", som jeg så i 2016 og har omtalt her på bloggen) står bak filmen, og han har tatt utgangspunkt i en situasjon der en ung mann reiser til Syria. Det hele er sett fra foreldrenes side, og slik blir ekstremismens indirekte ofre filmens handling. Tematikken er godt kjent for oss gjennom bøker som f.eks. "To søstre" av Åsne Seierstad. I og med at Mohamed Ben Attia for alvor har blitt en regissør å regne med, og hans forrige film "Min arabiske vår" ble utgitt på DVD, går jeg uten videre ut fra at også denne filmen vil komme etter hvert.

"Escape from Raqqa" av regissøren Emmanuel Hamon kunne knapt vært mer tidsaktuell! IS er så godt som nedkjempet, og tilbake står kvinner som reiste ned til Syria for enten å delta i hjelpearbeid eller gifte seg med en IS-kriger. Forventningene de hadde ble ikke innfridd, og nå befinner mange seg i en svært fastlåst situasjon og de har i mellomtiden fått barn. Hva skal man gjøre med dem? La dem bli der, eller la dem komme hjem? Kan man skjære alle som reiste over en og samme kam? Og hvilke kriterier må man i så fall operere med? Vel - i denne filmen møter vi en kvinne som ønsker å reise hjem til Frankrike, og som opplever at franske myndigheter ikke løfter en finger for å få henne hjem. Hvordan skal hun og hennes fem år gamle sønn komme seg hjem i live? Det er mulig å få med seg filmen i dag kl. 14.00!

Selvsagt er det langt flere spennende filmer på programmet til årets Arabiske filmdager, som jeg ikke har nevnt her. Du kan selv studere programmet nærmere på festivalens nettsider. 

Filmene jeg har sett

Palestinske Sameh Zoabi har regissert filmen "Tel Aviv on Fire". 

I denne satiren møter vi Salam, som er manusforfatter til såpeserien "Tel Aviv on Fire". Såpeserien handler om Seksdagerskrigen i 1967, og den kvinnelige spionen Rachel står i sentrum. Hun skal infiltrere det israelske militæret gjennom å legge an på den israelske generalen Yehuda. Samtidig har hun et kjærlighetsforhold gående med en palestinsk mann. Serien er svært populær blant palestinerne, men følges også av israelere. 

På vei til jobb må Salem krysse en grenseovergang, og det er da han måter på den israelske grensevakten Assi. Da Assi får vite at det er Salem som skriver manuset til serien, benytter han sin makt for å påvirke handlingen i serien, som hans kone er helt opphengt i. Det hele utvikler seg i en farseaktige retning fordi Assi forlanger at Salem skal skrive inn i serien at det oppstår ekte kjærlighet mellom Rachel og Yehuda, og at de skal gifte seg. Salem tvinges til å endre manuset sitt, men opplever samtidig at de palestinske seerne reagerer sterkt. De ønsker ikke at Yehuda skal fremstå som et hyggelig menneske og ønsker at hans ondskap skal komme tydeligere frem. Seerne vil slett ikke ha noe av at det oppstår et kjærlighetsforhold mellom deres palestinske heltinne og denne israelske skurken. Men Assi presser på, og da han til slutt inndrar ID-kortet til Salem og bruker dette som pressmiddel, er Salem i en alvorlig knipe. Uansett hva han gjør, vil det bli vanskelig for ham. Hva skal han gjøre? 

På grunn av fortellergrepet, som først og fremst er humoristisk, er filmen fornøyelig. Samtidig inneholder den et dypere alvor som viser flere sider ved Israel-Palestina-konflikten, og som absolutt ikke er til å le av. Som makten grensevaktene har over enkeltskjebner, som ID-kortets betydning for et noenlunde fritt liv, som holdningene mellom de to folkeslagene ... Her er det meste med. Skuespillerprestasjonene er flotte, og slutten på filmen er virkelig et høydepunkt! 

Det er mulig å få med seg denne filmen på Vika kino i kveld kl. 20.00! Jeg anbefaler den på det varmeste! 

Den palestinske regissøren Muayad Alayan står bak filmen "The Reports on Sarah and Saleem". 

Jødiske Sarah er gift med en mann, som jobber i det israelske militæret. Hun driver en liten kafé, og det er her hun treffer palestineren Saleem. Han er i likhet med henne gift, og hans kone er gravid og venter deres første barn. Sarah og Saleem innleder et intenst kjærlighetsforhold, og treffes så ofte anledningen byr seg. De klarer å holde forholdet skjult, inntil hun en kveld blir med ham til Jerusalem, der han skal levere noen varer. De går på bar, og det oppstår et basketak med en annen mann som legger an på Rachel. 

Episoden blir rapportert, og Saleem tvinges til å skrive en rapport om hva som har skjedd for å slippe fra det hele med skrekken. I mellomtiden blir Vestbredden okkupert av israelerne, og de får tilgang til palestinernes arkiver, som blant annet inneholder den rapporten Saleem har skrevet. En dag blir Saleem arrestert, og han anklages for å ha forsøkt å rekruttere Sarah til å kjempe for palestinernes sak. Mange hensyn krysser hverandre. Saleem ønsker ikke å sette Sarah i vanskeligheter. Det han imidlertid ikke har tatt høyde for er at Sarahs ektemann helt fritt kan gå i arkivene og lete opp hva det skulle være, og situasjonen tilspisser seg for alvor da Sarahs ektemann tvinger henne til å avgi falsk forklaring for å sikre at Saleem blir sittende i fengsel i årevis. I motsatt fall vil han ta ut skilsmisse og ta med seg datteren deres ... 

Dramaet i denne filmen er så intenst og sterkt at det berørte meg dypt. Her møter vi fordommer og forutinntatte holdninger mellom to folkeslag, som har levd med krig i flere generasjoner. Dersom Sarah hadde vært utro med en annen israelsk mann, hadde det vært så sin sak. Men med en palestiner! Hvordan kunne hun? På den andre siden står Saleems kone, som i første omgang kjemper for å få mannen sin satt fri, og som ser hva som skjer fordi Sarah lyver. Saleem har aldri vært et menneske som har hatt hang til politikk, så det henger virkelig ikke på greip at hovedanklagen mot ham er at han skal ha forsøkt å verve en israelsk kvinne. 

Denne filmen har mange lag, og samtlige er av eksistensiell karakter. Det handler om kulturkonflikter, fordommer, kvinners stilling, utroskap, ekteskapets vilkår, hva som skjer med menneskene som bor i dette okkuperte området osv. Skuespillerprestasjonene er formidable, og tematikken er uhyre interessant! Jeg anbefaler filmen på det varmeste, og håper at den blir satt opp på det ordinære filmprogrammet på norske kinoer!

Etter filmen kom regissøren Muayad Alayan opp på scenen, og han fortalte om bakgrunnen for filmen, om hva dette egentlig handler om og sist men ikke minst om vanskelighetene under innspillingen. 

Muayad Alayan intervjues etter filmen. (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det er mulig å se denne filmen på Vika kino i dag kl. 16.00! Se filmen er min sterke anbefaling! 

Den siste filmen jeg fikk med meg i år er den libanesisk-syriske dokumentaren "Still recording", som regissørene Saeed Al Batal og Ghiath Ayoub står bak. 

Innledningsvis nevner jeg at filmen vant kritikerprisen i Venezia for sin skildring av hverdagslivet midt i den syriske borgerkrigen. (Kilde: programmet for Arabiske filmdager) 500 timer med råmateriale har dannet grunnlag for denne dokumentaren. Mens filmingen pågikk, var det ikke helt klart at dette skulle bli en dokumentar som skulle bli vist verden rundt. 

I sentrum for handlingen, om man i det hele tatt kan kalle det handling, står to kunststudenter som har flyttet fra Damaskus til Douma. Dette området ble kontrollert av opprørene mot Assad-regimet. Vi følger dem over flere år. 

Sekvensene i filmen viser ulike sider ved kunststudentenes liv. Flukt fra bomber, boligområder som legges i ruiner, det komplette kaos, snikskyttere, mennesker som prøver å få livet til å fortsette sin vante gang, kunstutstillinger, fester med både dans og alkohol, risikoen filmmakerne tar ved å filme krigsscener ved fronten, oppgitthet og mot som går side ved side osv. Filmopptakene bærer preg av håndholdt kamera, og fremstår i seg selv kaotiske til tider.  Selve sluttsekvensen, der kameramannen blir drept, men hvor kameraet fortsetter å filme, danner grunnlaget for filmens tittel "Still recording". Det er sterkt! 

Filmregissør Ghiath Ayoub intervjues etter filmen.
(Foto: Rose-Marie Christiansen)

Den syriske kunstneren og filmregissøren Ghiath Ayoub var til stede etter filmvisningen, og det ble anledning for publikum til å stille spørsmål. Publikum ville blant annet vite hvorfor kvinnene så og si er helt fraværende i filmen. Ayoub svarte at kvinnene hadde svært viktige roller under denne borgerkrigen, men ikke ved fronten, som denne filmen er konsentrert rundt. Han opplyste at det vil komme flere filmer etter hvert, hvor også kvinnene får sin velfortjente del av oppmerksomheten. I den perioden da de 500 timene med film ble tatt opp, døde 30 av de som var involvert i prosjektet ... 

----------------

Det var alt jeg fikk med meg denne gangen. 

Det er ikke for sent å få med seg noen av filmene i dag! "Escape from Raqqa" begynner kl. 14.00, "Naila and the Uprising" begynner kl. 14.45, "Amra and the Second Marriage" begynner kl. 13.30, "Dreamaway" begynner kl. 13.30, "Isis, Tomorrow: "The Lost Souls of Mosul" begynner kl. 17.00, "Gaza" begynner kl. 18.00, "The Reports on Sarah and Saleem" begynner kl. 16.00, "We are not Princesses" begynner kl. 16.15, "Privacy of Wounds" begynner kl. 18.45, "What Walaa Wants" begynner kl. 18.45, "Tel Aviv on Fire" begynner kl. 20.00, "Kapernaum" begynner kl. 20.30, "Freedom Fields" begynner kl. 21.00 og "We Could be Heroes" begynner kl. 21.15.