Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten første verdenskrig. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten første verdenskrig. Vis alle innlegg

lørdag 30. desember 2017

"American Pastoral", "The Girl on the Train" og "Ottoman Lieutenant"


I dette innlegget presenterer jeg tre "nye" filmer, som jeg har sett i det siste. Spennvidden i tematikken i disse filmene er stor. Det handler om et liv som har gått av hengslene, om umulig kjærlighet i krig og om radikalisering på slutten av 1960-tallet. Kun "The Girl on the Train" og "American Pastoral" har gått på norske kinoer. Samtlige filmer er tilgjengelig på DVD. 


"The Girl on the Train" (regissør Tate Taylor") - 2016 (112 min.)

Filmen er basert på Paula Hawkins´ bestselgende roman med samme navn, og sjangeren er thriller/spenning. 

Rachel Watson er skilt, og hun drikker. Dagene tilbringer hun på toget. Hun har nemlig mistet jobben sin, men later som om hun fremdeles er i jobb overfor sin venninne, som hun deler leilighet med. 

Fra togvinduet spionerer Rachel på sin tidligere ektemann og hans nye kone (Tom og Anna), pluss et annet par som bor i samme nabolag (Scott og Megan). Det hun ser er perfekte liv.

Underveis får vi i et tilbakeblikk se hvordan Rachel forulempet eks-mannens sjef i et selskap, noe som førte til at han mistet jobben. Og i neste omgang til at de ble skilt. 

En dag ser hun noe som får henne til å reagere sterkt. Så dukker det opp i nyhetene at Megan er forsvunnet ... Dette fører til at hun begynner å blande seg inn i parenes liv.

Emily Blunt spiller rollen som Rachel Watson med en innlevelse som nesten får oss til å lure på om skuespilleren og rollen hennes er en og samme person. Det er noe urovekkende over henne, og hun lever så til de grader i sin egen lukkede verden, der alkoholen gjør at hun overlever fra dag til dag. Vi skjønner at hun faktisk trenger et ytre drama for å våkne opp i livet sitt, som oppleves så mislykket siden hun ikke var i stand til å gi Tom det barnet han ønsket seg så sterk. 

Regissøren Tate Taylor har blant annet regissert "The Help" som er basert på Kathryn Stockett´s roman "Barnepiken". 

Jeg anbefaler filmen!


"The Ottoman Lieutenant" (regissør Joseph Ruben) - 2017 (106 min.)

Bakteppet for romansen i denne filmen er første verdenskrig, og hvordan dette utartet seg i Tyrkia, der spesielt armenerne led sterkt (i noe som i ettertid er blitt betegnet som et regelrett folkemord). 

Lillie Rowe er eneste datter av et velstående ektepar i USA. De har "funnet seg i" at hun har utdannet seg til sykepleier, men har tenkt at dette innfallet vil gå over. Lillie er imidlertid idealist på sin hals, og etter å ha møtt legen Jude bestemmer hun seg for å reise etter ham. Med seg til et legesenter i det osmanske riket, som ligger langt utenfor allfarvei, har hun med seg en bil og medisinsk utstyr. 

På veien til legesenteret blir hun og Ismail Veli, som er løytnant i den tyrkiske arméen og som er med for å gi henne trygghet, overfalt av landeveisrøvere. Nokså forkommen og uten bil og utstyr, kommer hun og Ismail omsider frem til Jude og hans legesenter i ødemarken. 

Jude har sett frem til at Lillie og han skal gifte seg, men skjebnen vil det annerledes. Lillie forelsker seg nemlig i Ismail ... Det er en kjærlighet som selvsagt ikke har livets rett, men i krig og kjærlighet er som kjent det meste tillatt. Det kan likevel ikke ende annet enn tragisk. 

Dette er en helt middelmådig film, hvor skuespillerprestasjonene sjelden beveger seg over det jevne. Persongalleriet ble for karikert for meg, og løsningene for enkle. Verdenskrigen og folkemordet på armenerne burde stått sterkere i fokus, synes jeg. I stedet blir disse alvorlige hendelsene brukt til å krydre en romanse som ble litt for banal for meg. 


"American Pastoral" (regissør Ewan McGregor) - 2016 (108 min.)

Denne filmen er basert på Philip Roths roman med samme navn.

Jødiske Seymour Irving Levov er sønn av en velstående hanskeprodusent. På skolen er han en helt fordi han gjør det godt innenfor idretten. Så forelsker han seg i den vakreste kvinnen i byen, Dawn, som tidligere er blitt kåret til skjønnhetsdronning. Alt ligger til rette for at de skal komme til å leve et perfekt liv. Han er kjekk, hun er skjønn, de har penger og et flott hjem. Slik skal det imidlertid ikke gå. Årsaken er datteren de får ... 

Datteren Meredith får det meste lagt opp i hendene, rikt født som hun er. Men i stedet for å få en takknemlig datter som gjør det som forventes av henne, vokser det en avsky i henne mot alt foreldrene står for. Hun får det for seg at faren hennes utnytter sine ansatte, som for en stor del er afro-afrikanere. Mens faren på sin side mener at han behandler sine ansatte godt, hvilken han også gjør, forholdene tatt i betraktning på slutten av 1960-tallet. Ikke bare får de greit betalt, men han behandler dem også med respekt. Dette fører til at da de verste raseopptøyene raser i Newark, stiller de ansatte seg bak ham og forsvarer fabrikken hans mot mobben. 

Meredith blir stadig mer radikal. Hun demonstrerer mot Vietnam-krigen, og stiller seg på de fargenes side i rasekampene. Men det stopper ikke her. Plutselig er hun innblandet i et attentat som koster menneskeliv. Etter dette går hun under jorden og blir borte ... 

Tilbake sitter Seymour og kona Dawn, som ikke kommer over sorgen. Ikke forstår de hvorfor det gikk som det gikk heller. De som på alle måter har gitt datteren all den kjærligheten de var i stand til å gi, som har sørget for at hun alltid hadde det hun trengte ... Det går på ekteskapet løs.

Så får Seymour nyss i at datteren er i live. Han gjør hva han kan for å komme i kontakt med henne ... 

Denne filmen har mange lag, og rollene er glitrende spilt av Ewan McGregor (som både spiller hovedrollen som Seymour og er regissør), Jennifer Connelly (som Dawn) og Dakota Fanning (som Meredith). Tematikken er tankevekkende, og minner meg om noe jeg leste om nett-troll i Morgenbladet her om dagen. Noen vil alltid ønske å stå utenfor det etablerte, og jo mer samfunnet ellers bestreber seg på inkludering, desto mer ytterliggående vil dette antakelig gjøre dem som for en hver pris ønsker å markere avstand ... Jo bedre vi får det i et samfunn, desto større avstand blir det mellom de vellykkede og de som ikke ønsker å passe inn. 

Denne filmen anbefaler jeg sterkt! Jeg har selv ikke lest romanen som boka er basert på, men det kommer jeg til å gjøre!

Dersom du ikke har tid til å få med deg mer enn en av disse tre filmene, er jeg ikke i tvil om hvilken av dem jeg vil anbefale at du ser: nemlig "American Pastoral"! (Og så vet jeg at det er litt ulike oppfatninger av denne filmen rundt forbi.)

lørdag 27. februar 2016

"Theeb" (Regissør: Naji Abu Nowar)

Med jordansk ørken som kulisse i arabisk film

"Theeb" er en av filmene som er nominert til Oscar i kategorien beste fremmedspråklige film i år. Fra før av har jeg bare rukket å se "Son of Saul", som er en av de fire filmene som "Theeb" konkurrerer mot. 


Naji Abu Nowar (f. 1981) har skrevet manuset og regissert "Theeb". Nowar har allerede rukket å vinne en rekke priser for denne filmen, og den er dessuten nominert til enda flere priser. 
"Theeb" er Nowars andre film. Dette er for øvrig den første jordanske filmen som noen gang er nominert til Oscar. 

Året er 1916 og 1. verdenskrig pågår. Vi befinner oss i Hijaz, som i dag er en del av Saudi-Arabia, og det pågår kamper mellom britene og det osmanske riket. 


10 år gamle Theeb tilhører beduin-stammen Howeitat, og forholdet mellom broren Hussain og ham er svært tett. Brødrene er sønner av beduinstammens leder, som er død. I filmens innledende scene er vi vitne til hvordan brødrene tullesloss, og senere hvor Hussain forsøker å lære Theeb å håndtere skytevåpen. Dette indikerer at alt ikke er som det skal være. 


En kveld mens stammemedlemmene sitter rundt leirbålet, hører de noe ute i mørket. De har fått besøk, og en av de besøkende den britiske offiseren Edward. Følgesvennen hans er araberen Marji. Theeb skjønner ikke hva de voksne snakker om rundt bålet, og han er fryktelig nysgjerrig. Ansiktet hans gløder, der det lyses opp av leirbålets flammer i mørket. 



Hussain lærer broren Theeb å skyte.
Dagen etter sirkler Theeb rundt engelskmannen mens han barberer seg. Særlig trekkes oppmerksomheten hans mot en trekasse. Han klarer ikke å styre seg, og må ta på den. Engelskmannen blir nærmest hysterisk og ber ham holde seg unna denne kassen. Dette gjør Theeb enda mer nysgjerrig. Av de andre får han vite at det er i denne kassen engelskmannen oppbevarer gullet sitt. 


Ørkenlandskap så langt øyet rekker
Britene trenger støtte fra beduinstammen i kampen mot osmanerne, og i den forbindelse trenger Edvard guidet følge gjennom ørkenen. Over alt lurer osmanerne, og den reisen han skal begi seg ut på er på ingen måte ufarlig. Marji ønsker at Hussain skal være med, og sammen reiser de av gårde på hver sin kamel. Theeb står og betrakter dem mens de drar avgårde, og så bestemmer han seg plutselig for å følge etter på et esel. 

Han når frem til gruppen, som en stund lurer på hvem som skal følge Theeb tilbake. Dette blir Hussains lodd, inntil han bestemmer seg for å ta broren sin med på den farefulle ferden. 



Gruppen nærmer seg de farlige passene.
I et av passene de må passere, treffer de på osmanere som overrasker dem i et bakholdsangrep. Edvard og Marji blir drept, mens Hussain og Theeb gjemmer seg bak noen klipper. De andre er imidlertid så mange flere, og spørsmålet er om de egentlig har en sjanse ... 


Briten Edvard trenger guidet følge gjennom ørkenen.
"Theeb" er filmet i Jordan, og et vakkert og storslått ørkenlandskap utgjør kulissene i dette spennende og svært realistiske dramaet. Det mest imponerende av alt er at samtlige skuespillere i filmen er amatører. Det skulle man virkelig ikke tro! Spesielt Jacir Eid Al-Hwietat er formidabel i sin rolletolkning av gutten Theeb. Ham må vi da få se mer til i årene som kommer? Det bør legges til at alle amatørskuespillerne som er med i denne filmen, er blant de siste gjenlevende beduinene. 

Det er ikke først og fremst replikker som bærer denne filmen. Scenene er i seg selv talende nok. Det er ikke ofte man får se filmer som dette, som også gir et godt og autentisk bilde av levesettet til beduinene på begynnelsen av 1900-tallet. Midt oppi alle kamphandlingene vi blir vitne til, får vi også med oss det vakre landskapet, det spesielle lyset og filmmusikken, som gjør scenene nærmest magiske. (Musikken til filmen er tilgjengelig på Spotify.) 


Mens jeg så filmen, tenkte jeg på betydningen av togskinnene vi får se gjennom ørkenen - et forhold som etter hvert skulle endre det tradisjonelle bediunlevesettet vesentlig. Vi er dessuten vitne til det osmanske rikets siste dager. Første verdenskrig førte nemlig til oppløsning av dette riket. 


"Theeb" hadde Norgespremiere på kino i juli 2015, og er nå tilgjengelig på DVD. 


Dette er en film jeg anbefaler varmt! En arabisk juvel har den blitt kalt - og det er den!


(Fasiten etter Oscar-utdelingen: Denne filmen fikk ingen pris. "Son of Saul" vant derimot Oscar i kategorien beste utenlandske film.)

Innspilt: 2014

Originaltittel: ذيب 
Nasjonalitet: Jordan, Forente Arabiske Emirater, Qatar og Storbritannia
Språk: Arabisk 
Sjanger: Drama/krigsfilm
Skuespillere: Jacir Eid Al-Hwietat (Theeb), Hussein Salameh Al-Sweilhiyeen (Hussein), Hassan Mutlag Al-Maraiyeh (en fremmede), Jack Fox (Edward)
Spilletid: 100 min.

fredag 19. februar 2016

"Birdsong" (Regissør: Philip Martin)

Krig og kjærlighet

TV-serien "Birdsong" (i to episoder) er  basert på romanen med samme navn ("Fuglesang") av Sebastian Faulks. Romanen kom ut i 1993, og var på en måte en slags fortsettelse av romanen "The Girl at the Lion d´Or" (1998), slik jeg har forstått det. Siden utkom "Charlotte Gray" (1998), hvor handlingen er lagt til Frankrike under andre verdenskrig. Jeg har foreløpig ikke lest noen av disse bøkene, men de ligger i en av mine mange ulest-bunker. 

Stephen Wraysford ser tilbake på de to viktigste hendelsene i sitt liv. Den ene handler om hans livs store kjærlighet, den andre om hans tid som soldat i skyttergravene under første verdenskrig. I filmen fremstår dette som minner han ser tilbake på. Gradvis får vi vite hva som egentlig skjedde den gangen.

Stephen Wraysford er på forretningsreise i Frankrike, og året er 1910. I den forbindelse bor han hos en fransk familie, og han er der for å lære om forretningsdrift. Stephen føler seg sterkt tiltrukket av forretningsmannens kone Isabelle Azaire, som er gudsbenådet vakker og yndig. Da han i tillegg blir vitne til at hun utsettes for vold av ektemannen, våkner et beskyttelsesinstinkt hos ham. At også Isabelle tiltrekkes av ham blir klart da ektemannen reiser av gårde, og overlater både huset og forretningsdriften til Stephen. Lidenskapen som våkner i dem begge er så sterk at det er umulig å stanse det som skjer. 


Forsømte Isabelle klarer ikke å motstå kjekke Stephen ...
Da Isabelles ektemann skjønner hva som er i gjære mellom de to, velger Isabelle å forlate ham for å bli med Stephen. Dette blir innledningen til den lykkeligste tiden i begges liv. Stephen kan ikke by på den velstanden som Isabelle er vant til, men dette er åpenbart ikke viktig for henne. Hun blomstrer i deres nye liv, og det samme gjør Stephen. Derfor skjønner han ingenting da han en dag kommer hjem og finner at Isabelle har reist fra ham uten å etterlate seg noe spor. Årene går, og han finner ingen ro fordi han ikke får svar på dette spørsmålet. Hvorfor dro hun da de hadde det som mest fantastisk sammen?


Stephen er tilbake i Frankrike - denne gangen som soldat i skyttegravene ...
Seks år senere - midt under første verdenskrig - er Stephen tilbake i Frankrike, nå som befal i en av skyttegravene mellom Frankrike og Tyskland. Krigens meningsløshet er påtakelig, og dagene fordrives med å legge kabal mens tunellgraverne befinner seg under bakken, lyttende til tyskerne på den andre siden. Dette arbeidet er ikke ufarlig, og ikke sjelden dør soldater der nede. Stephen er preget av en fatalisme, som for en stor del gjelder de andre. Selv er han redd for å dø. Så holder det også på å koste ham livet da han en dag likevel blir beordret under bakken av en av sine overordnede. Alle tror at han er død. Som ved et under reddes han fra likhaugen og blir sendt til rekonvalesens. Da han kommer seg, får han tillatelse til å reise hjem. Så hører han at troppene skal forflytte seg til området hvor Isabelle og han en gang møttes. Han nekter å reise hjem, og kommer tilbake i aktiv tjeneste igjen. Alt for å komme tilbake og muligens få et svar ... Finner han Isabelle igjen, og hva skjer så? 


Tunellgraverne i aksjon.
"Birdsong" er en nydelig film med passelige doser både av lidenskapelig (og forbudt) kjærlighet og grusomme krigshandlinger. Med andre ord er dette en perfekt film å se sammen med sin kjære! Selv har jeg kommet til å bli veldig glad i skuespilleren Eddie Redmayne, fordi han i tillegg til å være en fabelaktig skuespiller også "tilfeldigvis" spiller i filmer som jeg pleier å like. Clémence Poécy har derimot vært totalt ukjent for meg frem til nå. Det er for øvrig heller ikke hun som bærer denne filmen, samtidig som hennes ynde står mye i fokus. 

Mange av scenene fra første verdenskrig er interessante, og de fikk meg til å tenke på Stefan Hertmans´ roman "Krig og terpentin". Ikke bare levde soldatene under konstant frykt for gassangrep, men dersom det i det hele tatt skulle skje noen fremskritt, måtte et visst antall soldater ofres som "kanonføde". 

Noe som kommer nydelig frem i filmen, er alle lengslene soldatene hadde i forhold til dem hjemme. Brevene fra koner og kjærester var det som holdt dem oppe. Alle levde de med håp om en dag å vende hjem i live. Dermed ble meningsløsheten til å holde ut.

Jeg anbefaler denne filmen varmt! Selv fikk jeg enda mer lyst til å lese Sebastian Faulks´"Fuglesang".

Innspilt: 2012
Originaltittel: Birdsong
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Eddie Redmayne (Stephen Wraysford), Matthew Goode (Captain Gray), Clémence Poésy (Isabelle Azaire), Richard Madden (Weir), Anthony Andrews (Colonel Barclay), Marie-Josée Croze (Jeanne Fourmentier), Joseph Mawle (Jack Firebrace), Thomas Turgoose (Tipper), George MacKay (Private Douglas) m.fl.
Spilletid: Episode 1 - 84 min., Episode 2 - 82 min.

onsdag 1. oktober 2014

Stefan Hertmans: "Krig og terpentin"

En av høstens store høydepunkter! 

Det er ikke så ofte det kommer belgiske bøker på det norske bokmarkedet. Ja, når leste jeg egentlig sist en belgisk bok? Saken er at jeg ikke kommer på en eneste en, og det er jo temmelig nedslående ... (Da har jeg vært innom nettsteder som Wikipedia, som har listet opp en rekke berømte belgiske forfattere på en side, og en annen liste med bortimot 200 visstnok kjente belgiske forfattere ... ) Desto mer interessant når det først kommer noen i alle fall! 

Stefan Hertmans (f. 1951) er en flamsk belgisk forfatter som skriver på nederlandsk. Fra debuten i 1981 og frem til i dag har han i følge Wikipedia utgitt intet mindre enn 37 bøker; aller mest innenfor genrene poesi, essay og drama, men også skjønnlitteratur. "Krig og terpentin" ("Oorlog en terpentijn" på originalspråket) utkom på norsk i 2014, et år etter at originalen utkom i Amsterdam. 

Forlaget har på sine nettsider opplyst at forfatteren fikk overrakt to gamle notatbøker fra sin morfar i 1980. Hertmans lot være å åpne disse bøkene i nesten 30 år, hovedsaklig fordi han trodde at han visste hva han ville finne. Det dukket imidlertid opp så mye, mye mer - bl.a. gamle familiehemmeligheter som det har vært smertefullt å grave frem. I "Krig og terpentin" forteller han i alle fall med egne ord hvordan morfarens liv fortonet seg gjennom en hel del år. I første rekke i årene før 1. verdenskrig, hvor de fleste av verdens mennesker levde i dyp fattigdom og hvor et menneskeliv ikke var særlig mye verdt. Dernest om hans år som soldat i skyttergravene under første verdenskrig, og til slutt om kjærligheten - eller aller helst fraværet av den ... og livet frem til hans død. 

Forfatteren har studert notatbøkene etter morfaren og dessuten bildene han etterlot seg. Hertmans har også en hel del egne erindringer om morfaren, som er flettet inn i boka og som selvsagt preger hans tolkning av det han fant ut i forbindelse med sin research. 

"Krig og terpentin" har ifølge forlaget fått strålende mottakelse i både Belgia og Nederland, og den regnes som et nytt gjennombrudd i Hertmans´forfatterskap. "Hertmans ble nylig tildelt Flemish Culture Award, og romanen er også nominert til de prestisjefulle prisene Den gyldne bokuglen og LIbris Literatuurprijs. Den er så langt solgt for utgivelse i 10 land, inkludert USA, England, Danmark og England."

Boka er delt i tre deler. Den første delen (side 9 - 135) omhandler årene før første verdenskrig, og her er det forfatteren selv som er bokas jeg-person og forteller. Den andre delen (side 137 - 221) omhandler første verdenskrig - mao. årene 1914 - 1918. Her er det morfaren selv som er fortelleren. I den siste delen (side 223 - 283) er forfatteren igjen fortellerstemmen, og her fortelles historien om alt som skjedde etter at morfaren kom hjem fra krigen. 

For ubemidlede mennesker var livet hardt i begynnelsen av det 20. århundret. Man måtte være glad dersom man i det hele tatt hadde arbeid, og det gjaldt å holde ut uten å kny. Verken arbeidsmiljølov eller HMS var oppfunnet, og ble du skadet i arbeid slik at du ble ufør, var det ut med deg og inn med en ny. Mange arbeidsplasser innebar stor fare for liv og helse for de ansatte, og i den konteksten gjør det sterkt inntrykk å lese om 14-åringen som i en av sine første jobber holdt på å få svidd av seg beina da kokende jern kom flytende langs gulvet. Kun snarrådighet fra arbeidskameratene reddet ham fra å få ødelagt beina sine. Han ville i så fall ikke ha vært den første, for å si det sånn. For mange var de som gikk rundt med klumpføtter - føtter som rett og slett hadde smeltet pga. varmen ... 

Med utsikter til en snarlig død om man ikke passet seg godt, var det kanskje ikke så rart at han valgte en karriere innenfor militæret etter hvert. Dette skulle bli skjebnesvangert, og hendelsene i skyttergravene skulle komme til å prege resten av hans liv. 

"Barndommen min var overgrodd av historiene hans om første verdenskrig, evig og alltid krigen om igjen; ubestemmelige heltedåder på gjørmesletter under skur av bomber, smatrede geværskudd, skrikende skygger i mørket, ordrer brølt på fransk, det hele tolket fra gyngestolen hans, med stor sans for effekter - videre var det evig og alltid piggtråd, granatsplinter suste om ørene på oss, mitraljøser smatret, signallys tegnet en høy bue på det mørke firmamentet, bombekastere og haubitser fyrte løs, tusen bomber og granater, mens tantene satt der, nippet til teen og nikket salig og jeg selv ikke festet meg ved stort mer enn at bestefar måtte ha vært en helt i en tid som befant seg like fjernt fra meg som middelalderen jeg fikk høre om på skolen. Nå ja, en helt var han uansett allerede, han som lærte meg å fekte, slipte lommekniven min, lærte meg å tegne skyer ved å pusse forsiktig med viskelær på figurer man først laget med en bit forkullet ved fra peisen, eller hvordan man gjengir de utallige bladene på et tre uten faktisk i tegne dem alle sammen - kunstens sanne hemmelighet, som han sa." (side 14-15)

Ikke til å undres over at den voksne Stefan Hertmans kviet seg noe for å åpne notatbøkene etter bestefaren ...

Tidlig i august 1914 ble bestefaren - Urbain Joseph Emile Martien - beordret ut i krigen. Han var da 23 år gammel, hadde fått fire års opplæring på militærskolen og hadde tittelen korporal. Å være soldat var en ære, og å dø på "æresmarken" som en helt var noe opphøyet og stort. Lite visste han hvilket helvete det faktisk kom til å bli. Hvor mye død og fordervelse, hvor mye lidelse og lite ærefullt han skulle bli vitne til etter hvert ... Alle dem som ble liggende igjen på den såkalte æresmarken, lidende uten å få noen hjelp, i time etter time før smertene eller blodtapet til slutt tok livet av dem ... Scenene som beskrives i boka er grusomme, levende og autentiske. Hertmans skriver så levende at jeg kunne kjenne luktene og se bildende livaktig foran meg. Det er ikke voksne menn som ligger strødd på æresmarken - det er unge gutter. Det finnes ikke noe hollywoodsk over scenene - bare død, helvete og forråtnelse. 

"Vinteren 1917-1918 er det nok en gang gutter som dør av nød, kulde, lungebetennelse, tyfus, sorg, magesyke, syfilis, fortvilelse, raseri og jeg vet ikke hva, men det mest grufulle vi får høre, kommer fra Passendale, i oktober og november det året. Vi sitter nedgravd, ser sykebærerne våre bli innkalt den ene etter den andre. Ordet Passendale er på alles lepper. Offiserene tier og ser i bakken når vi ber om forklaring. Granatilden i det fjerne er voldsommere enn alt vi har hørt noen gang før. Det brukes sennepsgass, historiene som når oss, er så grufulle at vi nesten er takknemlige for at vi får sitte her og råtne i gjørma, utlevert bare til forfrysninger, lumske mitraljøser og militær vilkårlighet. Brannsårene som sennepsgass forårsaker, er visst mer smertefulle enn alt man har sett hittil; det er visst heller ikke noen salve eller medikament tilgjengelig som kan lindre de brølende ofrenes lidelse. Moralen synker lavere enn temperaturen nattestid. Igjen er det skjulte selvmord - gutter som løper rett mot fiendtlig ild og hyler: Skyt da, drittsekker, skyt meg, da. Som regel får de det som de vil. På en eller annen måte havner det også stadig mer sprit i skyttergravene; det hviskes om at den militære ledelsen selv sørger for å få den hit. Skrålende, snøvlende soldater som uler mot stjernene halve natta og sovner utpå morgenkvisten, bedøvet og utmattet, og som tidlig om morgenen, da kulda er aller hissigst til å angripe oss, fryser ihjel." (side 218)

Det som på mange måter berger Urbain - både under og etter krigen - er hans kjærlighet til malerkunsten. Morfarens største bragder er likevel som kopist av andre kjente malere - som blant annet Rembrandt. Hans ultimate arbeid er portrettet Mann med gullhjelm, kopiert fra Rembrandts original. Uten at jeg skal spoile hele boka, kan jeg røpe så pass at kjærligheten og da særlig mangelen på denne, får en sentral plass i morfarens senere liv. 

"Krig og terpentin" er en bemerkelsesverdig roman - fortettet og brutal i sitt uttrykk. Her er det lite eller ingenting som pakkes inn; aller minst krigen, men heller ikke morfarens malerkunst. Som bildet som i årevis har vært stuet bort på loftet, det av den nakne kvinnen som ser inn i et speil, med et ansikt som umiskjennelig ligner morfarens store kjærlighet ... Hvor mange tapte drømmer, hvor mye ikke-levd liv, hvor mye smerte ... Vi kan knapt forestille oss hvordan dette må ha fortonet seg - ikke bare for ham, men også for kvinnen han ble gift med ... 

Det som bergtok meg mens jeg leste, var Hertmans evne til å gjøre bestefaren så levende at jeg kjente hans smerte på min egen kropp. Jeg må innrømme at jeg ble aller mest berørt av bokas andre del som omhandler skyttegravskrigen, med all den elendigheten som fulgte i kjølevannet av dette. Dessuten blir jeg alltid andektig når jeg leser om forhold i vår nære fortid, der individets drømmer og ønsker måtte vike for fellesskapets interesser. Rent konkret kostet dette Urbain en karriere som maler, det kostet ham kjærligheten og det kostet ham hans livs lykke. Alle ofrene er imidlertid fraværende når historien om ham fortelles. Ære, moral og plikt står i fokus hele veien, og er avgjørende for de valg som blir tatt. 

Selv om jeg opplevde at det tok litt tid før jeg fikk skikkelig flyt i lesingen til å begynne med, kanskje fordi historien ble litt springende i bokas første del, mener jeg at Hertmans har lykkes i å skrive en helstøpt roman. Den blir sittende i kroppen lenge etter at siste side er vendt. Dette er en slik bok man med fordel kan lese flere ganger uten at det gjør noe. Det har å gjøre med at det er mange lag i historien, som det tar litt tid å få tak på. Så kan man selvsagt lure på hvor mye av historien som er morfarens egen og hvor mye forfatteren har lagt til for egen regning. I den grad dette handler om smertefulle avsløringer som ellers ville ha blitt liggende dersom morfaren selv hadde vært der og fått bestemme selv, synes jeg virkelig ikke dette gjør noe. Og i den grad dette innebærer at forfatteren har gjort teksten mer litterær, er vel det mest positivt. Det som i alle fall er sikkert er at det har kostet Hertmans mye å skrive denne boka, som ikke på noen måte kan sies å være en ren hyllest av morfaren. Dette er så langt fra en feelgood-roman man kan komme! Alle detaljene i boka, alle historiene som er flettet inn - alt dette imponerte meg sterkt! Det skrives ikke mange bøker av denne typen lenger, rett og slett. Jeg kan vanskelig se for meg at jeg kommer til å lese så mange bøker av dette kaliberet i høst.

Utgitt i Amsterdam: 2013 
Originaltittel: Oorlog en terpentijn
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Pax
Oversatt fra nederlandsk:Hedda Vormeland
Antall sider: 283
ISBN: 978-82-530-3717-2
Boka har jeg fått fra forlaget.


Stefan Hertmans (Foto: Michiel Hendryckx)
Andre omtaler av boka og forfatteren:
- Bok 365 v/Nora Dalaker Steenberg - 28. september 2014 - Den ømme krigeren
- NRK v/HIlde Bjørnskau - 1. oktober 2014 - Gir ut bestefarens dagbok-betroelser

søndag 29. april 2012

"Brønngraverens datter" (Regissør: Daniel Auteuil)

Fransk drama fra første verdenskrig

Brønngraveren Pascal Amoretti har seks døtre han er alene om å oppdra, etter at hans kone døde. Hans favoritt er uten tvil Patricia, som er like vakker utenpå som inni. Hun er 18 år og strengt tatt gifteklar, men fordi hun er farens øyestein og prinsesse, synes han ikke at hvem som helst skal få henne. Når hans kollega og venn, brønngraveren Félipe, begynner å ymte frempå om datteren hans, synes Pascal rett og slett ikke dette er noen god idé. Samtidig skjønner han at dette må være opp til datteren.

Pga. tilfeldigheter krysses Patricias og Jacques Mazels veier. Jacques er sønn av en av stedets store handelsmenn, og kommer dermed fra en meget rik familie. Da Patricia forelsker seg fullstendig i denne rikmannssønnen, skjønner hun derfor at det aldri kan bli noe mer mellom dem. Hun er kun en fattig jente, og klasseskillene var ikke noe mindre den gang enn i dag.

Mens Félipe gjør forsøksvise fremstøt overfor Patricia, leder han henne - uten å være klar over det - inn i en situasjon som skal få store konsekvenser for Patricia. Med billetter til et flyvestevne, hvor selveste Jacques Mazel er en av pilotene, får de unge nemlig anledning til å treffes igjen. De klarer også å lure Félipe til å tro at Patricia ønsker å besøke en tante i byen, og stjeler seg til noen timer for seg selv. Mens Félipe venter på Patricia, drikker han seg full. Dermed må Jacques kjøre Patricia hjem. At disse møtene på tomanns hånd skal føre til at Patricia blir gravid, er det ingen som har tanker for der og da. Jacques ønsker å følge opp forholdet, men første verdenskrig er i anmarsj. Dagen før deres neste møte blir han utkalt i krigen. Han ber moren innstendig om å overbringe et brev til Patricia, som kommer til å vente på ham på et avtalt sted. Det han ikke vet er at moren ikke gjør slik hun lover. Hun ønsker ikke at noen kvinne skal ta fra henne sønnen hennes, og i hvertfall ikke en fattiglem som Patricia.

Så skjønner Patricia at hun er gravid. Det er med tungt hjerte hun forteller dette til faren. Faren er imidlertid ikke tapt bak en vogn, og med hele barneflokken sin dukker han opp hos familien Mazel og fremfører sitt ærende. På det mest ydmykende vis blir de nærmest kastet ut av det mazelske hjem. Dermed har ikke Pascal noe valg: han ber sin datter om å reise bort - til den søsteren han i sin tid forstøtte.

I mellomtiden kommer meldingen om at Jacques er død ... Patricia føder en sønn og Jacques´foreldre skjønner at det nærmeste de kan komme sin sønn er gjennom deres barnebarn ... Så spørs det om familien Amoretti er villige til å ta dem inn i varmen igjen, og la dem ta del i felles barnebarn. I mellomtiden har også Félipe kommet med et utspill: han gifter seg gjerne med Patricia, som han fremdeles elsker, og påtar seg gladelig farskapet bare han kan få henne. Midt i dramet står Patricia som aldri har kunnet glemme sin store kjærlighet Jacques ...

Jeg vet ikke om jeg er sp
esielt emosjonell av meg for tiden, men jeg gråt mine modige tårer - gang på gang, for å være helt ærlig - mens jeg så denne filmen. Franskmennene kan dette med å lage romantiske dramaer uten at man sitter igjen med inntrykket av å ha sett en søtsuppe-film av rang. Det eneste som skurret for meg var at jeg ikke helt klarte å tro på kjærligheten mellom Patricia og Jacques, fordi han - i motsetning til henne - aldri utstrålte noen varme. Derimot fremsto han som en rikmannssønn som var vant til å få alt han ønsket rett oppi hendene - som om dette var den største selvfølge. Dette innbefattet også at han nærmest tiltvang seg Patricias uskyld. Filmen handler imidlertid om så mye, mye mer enn de to, uten at jeg skal påstå at dramaet og karakterene i filmen er spesielt dyptpløyende. Jeg tror derimot at stikkord som sjarmerende, rørende og tidvis også hjerteskjærende er mer dekkende. Når jeg like fullt ender med å gi filmen terningkast fem (dog ikke den sterkeste), er dette fordi den rører ved noe av det mest basale i oss mennesker, og det gjør den også til gangs! Det handler om stolthet, verdighet, om hva som egentlig betyr noe, om hvordan små feiltrinn truer med å ødelegge mange menneskers liv, og om hvor lite som skal til for å se det hele i et helt annet lys. Filmen er basert på en roman av Marcel Pagnol - den samme forfatteren som har skrevet romanene "Jean de Florette" og "Nøkkelen til Provence". Så vidt jeg vet har filmen ikke vært vist på norske kinoer. Boka er for øvrig filmatisert tidligere (i 1940).

Inn
spilt: 2011
Originaltittel: La fille du puisatier
Engelsk tittel: The Well Digger´s Daughter
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere:  Daniel Auteuil (Pascal Amoretti), Coline Bosso Isabelle Amoretti), Sabine Azéma (madame Marie Mazel), Kad Merad (Félipe Rambert), Emilie Cazenave (Amanda Amoretti), Astrid Bergès-Frisbey (Patricia Amoretti), Jean-Pierre Darroussin (monsieur André Mazel), Chloé Malarde (Marie Amoretti), Marie-Anne Chazel (Nathalie), Brune Coustellier (Léonore Amaretti), Nicolas Duvauchelle (Jacques Mazel)
Spilletid: 105 min.

Lykkelige Patricia springer av gårde med lunch til sin brønngravende far

Piloten og riksmannssønnen Jacques Mazel - en hver ungpikes drøm

Pascal Amoretti med hele bøtteballetten av en barneflokk

Félipe reiser ut i krigen

Pascal Amoretti og hans kollega og mulige fremtidige svigersønn Félipe

Vakre Patricia - sviktet av alle ...

tirsdag 24. april 2012

Stefan Zweig: "Verden av i går"

Et mesterverk!

Stefan Zweig (f. 1881 d. 1942) vokste opp som sønn av en velstående østerriksk-jødisk tekstilfabrikant i Wien. Hans mor var italiensk. Han studerte filosofi ved universitetet i Wien og tok senere en doktorgrad i sitt fag. I mellomkrigstiden slo han seg ned i Salzburg, men pga. Hitler-Tyskland og de stadig strengere restriksjonene som ble innført for jøder, valgte han etter hvert å reise i landflyktighet - i første rekke til England og senere til Brasil, hvor han i fortvilelse over den europeiske kulturs undergang valgte å ta s
itt eget liv.

Stefan Zweig var en meget allsidig forfatter, idet han både var forteller, essayist, lyriker, biograf og dramatiker av internasjonal rang og berømmelse, for å sitere informasjonen som kan leses på bokas smussomslag. Etter hvert gikk han over til å skrive "mesterlige noveller om kaotiske følelser og sjelelige kriser", inspirert som han var av Sigmund Freud. Hans mest kjente novelle er "Sjakknovelle", men han er også kjent for sine biografier om bl.a. Marie Antoinette, Marie Stuart, Tolstoj og Balzac. For øvrig livnærte han seg også som oversetter og han hadde også et samarbeid med komponisten Strauss (bl.a. om operaen Die Schweigsame Frau).

"Verden av i går" med undertittelen "En europeers erindringer" inneholder Stefan Zweigs memoarer, skrevet i Bath i årene 1940-1941, altså mens han fremdeles oppholdt seg i eksil i England. I boka får vi høre om hans oppvekst i Wien, om hvordan de gamle latiner-puggeskolene fungerte og hva som ble forventet av en ung og lovende mann av fin familie. Uansett hvor meningsløs mange av skolefagene fortonet seg - man holdt ut og gjorde det som ble forventet av en! Slik var det bare!

Den mest interessante delen av boka, synes jeg, er der hvor Zweig forteller om de strømninger som preget Europa både i årene forut for første verdenskrig, under selve krigen, i mellomkrigsårene med all
dens galskap og kaos, og ikke minst i årene forut for andre verdenskrig, hvor Hitler gjorde seg mer og mer gjeldende, uten at verden var i stand til å ta ham alvorlig. Zweig sammenstiller også sine opplevelser av disse to verdenskrigene og hva som utgjorde de viktigste forskjellene. Før første verdenskrig var det en rørende naivitet i en tid hvor krig ble romantisert - i motsetning til før andre verdenskrig, da viktige verdier sto på spill på en helt annen måte. Som Zweig skriver på side 177:

"Dette var det som var forskjellen. Krigen i 1939 hadde en åndelig mening, den gjaldt friheten; det gjaldt å bevare et moralsk gode. Og når en kjemper for noe bestemt, blir en hard og besluttsom. Men krigen fra 1914 kjente ikke virkeligheten. Den var en illusjon, en drøm om en bedre og mer fredelig og rettferdig verden. Og det er illusjonen som skaper lykke, ikke realitetene. Derfor gikk ofrene dengang drukne og jublende til slaktebenken, derfor hadde de pyntet hjemmene med blomster og eikelauv, og derfor syndet og lyste det i gatene som til en fest."


Og enda mer tankevekkende er det når han på side 238 
skriver:

"Alt var som før - nei, det var enda mer hjertelig. Jeg pustet ut: Krigen var begravd. Krigen var over.

Men den var ikke over. Vi visste det bare ikke. I vår troskyl
dighet lurte vi oss selv og forvekslet vår personlige beredskap med hele verdens. Men vi behøvde ikke å skamme oss over denne feilvurderingen, for politikerne og økonomene og bankfolkene har lurt seg selv vel som mye som vi. De forvekslet en bedragersk konjunktur med sunne tilstander, og trodde at utmattelse var det samme som tilfredsstillelse. I virkeligheten var kampen bare skjøvet over fra et nasjonalt til et sosialt plan ..."

Etter første verdenskrig begynte galskapen for alvor - først i Østerrike og deretter i Tyskland. Det handlet om en vanvittig inflasjon, som gjorde at pengene mistet sin funksjon som et betalingsmiddel. Med en skarpsindig innsikt og en durkdreven penn beskriver Zweig både det som hendte og ikke minst stemningen blant folkene som opplevde dette. Alt kaoset som fulgte forklarer langt på vei hvordan Tyskland faktisk kunne la seg forføre av en mann som Hitler, som ordnet opp og som skapte struktur og ikke minst infrastruktur i landet. Og fordi ingen helt tok ham alvorlig - i alle fall ikke utenfor Tysklands landegrenser - kunne Hitlers makt øke uten at noen fant noen grunn til å gripe inn. Som historisk dokument er Stefan Zweigs bok om det som hendte i disse uro
lige tider, helt unik.

Det er dessuten en annen dimmensjon ved Zweigs bok, og det er beskrivelsen av jødenes skjebne. Et forhold som blir ekstra sterkt fordi forfatteren selv var jøde. Helt mot slutten av boka - på side 329 - oppsummerer han dette slik:

"Med det tragiske i denne det tyvende århundrets jødiske tragedie var at de den gikk utover, ikke kunne finne noen meningen med den og ingen egen skyld. Alle middelalderens fordrevne, deres forfedre, hadde i det minste visst hvorfor de led: for sin tro og for loven. De hadde enda en sjelens talisman, som jødene i dag forlengst har mistet, en fast tillit til sin Gud. De levde og led i den stolte drøm at de var et utvalgt folk, som menneskenes og verdens skaper hadde bestemt til en stor skjebne og en stor oppgave. Bibelens forgjettede ord var deres bud og lov. Når de ble kastet på bålet, presset de sine hellige skrifter mot brystet i en begeistring som gjorde flammene mindre pinefulle. Når de ble jagd gjennom landene, beholdt de likevel et siste hjem, hjemmet i Gud; derfra kunne ingen jordisk makt, ingen keiser, ingen konge, ingen inkvisisjon fordrive dem. Så lenge religionen bandt dem sammen, var de ennå et fellesskap og derfor en kraft; når de ble utstøtt og forjagd, bøtet de for at de bevisst hadde skilt seg ut fra de andre folkene på jorden ved sin religion og sine skikker. Men det var ikke lenger noen samhørighet mellom det tyvende århundrets jøder. Ingen felles tro bandt dem sammen, de følte at det å være jøde snarere var en byrde enn en heder, og de var seg ikke lenger bevisst at de hadde en oppgave. De bøker som en gang hadde vært hellige for dem, betydde ikke noe lenger, og de ville ikke lenger bruke det gamle, felles språket. De ville bare ha fred for all forfølgelse, hvile fra den evige flukten; derfor strevde de med stadig større utålmodighet etter å leve seg inn i og bli ett med folkene omkring seg, de ville ikke lenger være noe for seg selv. Derfor forstod de ikke lenger hverandre, men smeltet sammen med andre folk. De var for lenge siden blitt franskmenn, tyskere, engelskmenn, russere mer enn jøder."

Deretter avslutter Zweig med å fo
rmidle noe om det påtvungne fellesskapet som jødene ble en del av, og om det å være uønsket nær sagt over alt. Med dette som bakteppe, og uten å øyne noe håp om at Europa kom til å bli reddet til slutt, er det kanskje ikke til å undres over at Stefan Zweig ikke lenger orket å leve ... Hans bøker ble forbudt i alle land som Hitler la under seg, fordi det i det tredje rike ikke var plass til jødene eller noe av det de sto for. Følgelig måtte også litteratur, kunst og annet produsert av jøder utryddes i likhet med selve folket ... 

For øvrig inneholder boka, som ikke kan betegnes som en selvbiografi, men mer en slags tidsskildring, flere av Stefan Zweigs møter med andre europeiske forfattere og åndsmennesker. Måten Zweig formidler disse møtene på, gjør at fortellingene hans får verdi utover det de må ha vært for ham selv.

"Verden av i går" e
r et mesterverk, verken mer eller mindre. Boka er ikke bare godt og høylitterært skrevet, men den er i tillegg så innsiktsfull og klok at den burde vært pensum i den videregående skolen. Få - om noen - forteller våre nære historie på en spennende måte som Zweig her har gjort. Siste halvdel av boka var nærmest thrilleraktig om utviklingen i Europa, særlig om forløpet til andre verdenskrig. Fortettet og med et meget presist språk formidler Zweig den surrealistiske stemningen som hvilte over Europa i de kritiske årene før utbruddet av andre verdenskrig. Jeg bør i grunnen også nevne at "Verden av i går" er en nokså krevende bok å lese, men etter å ha lest boka er jeg litt i tvil om årsaken til min nokså langsomme lesehastighet mens jeg holdt på med den. Zweig skriver ikke tungt, og derfor tror jeg kanskje at langsomheten skyldtes at jeg ikke hadde lyst til å bli ferdig med den. Hver eneste setning krevde å bli tatt på alvor og bli lagt merke til. Her blir det terningkast seks! Bare tanken på at jeg ikke eier denne boka selv, men må levere den tilbake til biblioteket gjør meg litt sørgmodig ... 

(I mellomtiden har boka utkommet i pocket på Aschehoug forlag våren 2013 ...)

Utgitt førs
te gang: 1944
Originaltittel: Die Welt von Gestern
Utgitt første gang på norsk: 1949
Oversatt: Inger og Anders Hagerup
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 336


Stefan Zweig

lørdag 22. oktober 2011

Ernest Hemingway: "Farvel til våpnene"

Krigens meningsløshet


Opprinnelig utgitt: 1929
Originaltittel: A Farewell to Arms
Oversatt: Herman Wildenvey
Forlag: Lydbokforlaget
Oppleser: Kim Haugen
Spilletid: 9t 30 min.


For å få fullt utbytte at denne boka, er det viktig med noe bakgrunnskunnskap om den. Hemingway var ambulansesjåfør under første verdenskrig, og i den forbindelse så han mye elendighet forårsaket av krig. Han opplevde på nært hold hvor lite heroisk krig var, hvordan opplevelsene ødela mange for resten av livet og hvor meningsløst alt egentlig var. Dette har han skildret i to bøker - i første rekke i "Og solen går sin gang", som han debuterte med, og i neste rekke i sin andre bok "Farvel til våpnene", som anses som nærmest selvbio
grafisk.

Boka vakte naturlig nok oppsikt da den utkom, fordi det fra før av var opplest og vedtatt at det å delta i krig var forbundet med heltestatus. I Hemingways bøker er det ikke mange helter - bare desillusjonerte, skuffede og kyniske mennesker. Begge bøkene handler for øvrig om det man den gangen kalte "den tapte generasjon". 


Amerikaneren Frederic Henry har vervet seg frivillig til den italienske hæren under andre verdenskrig. Han jobber som ambulansesjåfør på grensen mot Østerrike-Ungarn, og hadde nok forventet noe annet og mer heroisk av krigen. Mens han er på perm, møter han sykepleieren Catherine Barkley, som er engelsk. Mellom dem oppstår det sterke følelser, og det eneste Henry egentlig ønsker er å starte et liv sammen med henne, langt borte fra alt som heter kri
g.

Senere blir Henry såret og brakt inn til et sykehus i Milano. Der møter han atter Cathrine Barkley, og han skjønner at hun er og blir kvinnen i hans liv. De stjeler seg til hete stunder sammen på nettene når de fleste sover, og alt som betyr noe er stundene de får sammen. Den dagen Catherine blir gravid, bestemmer Henry seg for å desertere. Han vil bort fra all elendigheten sammen med henne. Spørsmålet er imidlertid om de klarer å komme seg over til Sveits tidsnok ... 

I tillegg til å være selvbiografisk samt at den avkler de fleste myter om det å være soldat i en krig, er "Farvel til våpnene" også noe så sjeldent som en kjærlighetsroman for menn. Forholdet mellom Frederic Henry og Catherine Barkley er intenst og lidenskapelig, men er like fullt fortalt på manns vis - uten for mye dikkerdarier og romantiseringer. Kim Haugen passet veldig godt som oppleser av denne boka, fordi han på en måte slentrer gjennom den, litt likegyldig der dette er på sin plass, passe fandenivoldsk andre steder og inderlig der dette var na
turlig.

Det er ikke veldig mange år siden sist jeg leste "Farvel til våpnene", men jeg husket likevel svært lite av den. Og sånn synes jeg ofte at Hemingways bøker er. For det er som regel ikke den ytre handlingen som står sentralt - mer formidlingen av stemninger. Det ligger mye mellom linjene, for Hemingway er knapp i stilen og overlater mye til leseren selv. Selv om boka er blitt tolket til å handle om krigens meningsløshet, fremstår ikke dette som noe klart politisk budskap i den. Uansett - dette er ikke den av Hemingways bøker som har gjort størst inntrykk på meg, og jeg veksler mellom å ville gi den en sterk firer eller svak fem´er på terningen. Når jeg like fullt ender med
terningkast fem er det i første rekke språket som er avgjørende. Men kanskje er dette en bok som noen burde ha forsøkt å få oversatt på nytt? Det har jo vist seg at mange av de gamle oversettelsene ikke holder helt mål når det kommer til stykket ... 

Ernest Hemingway, f. 1899 d. 1961

søndag 17. oktober 2010

"The Red Baron" (Regissør: Nikolai Müllerschön)

Innspilt: 2008
Originaltittel: Der Rote Baron 
Nasjonalitet: Tyskland
Skuespillere: Matthias Schweighöfer, Lena Headey, Til Schweiger, Joseph Fiennes, Volker Bruch, Steffen Schroeder, Axel Prahl, Maxim Mehmet, Hanno Koffler, Tino Mewes, Ralph Misske, Ladislav Frej jr., Jan Vlasak, Julie Engelbrecht, Gitta Schweighöfer
Spilletid: 123 min. 

Manfred Albrecht Freiherr von Richthofen - også kalt "den røde baron" pga. sin adelige herkomst og sitt røde fly - var med sine over 80 bekreftede nedskytinger under første verdenskrig et av Tysklands store flyveress, og dermed en krigshelt i den helt tyngre klassen - sin unge alder til tross. I denne filmen fortelles historien om hans oppvekst, adelige bakgrunn og innsats under krigen. Ispedd en søt kjærlighetshistorie med en vakker sykepleier ... Til alt overmål er det hun som får æren av å åpne Richthofens øyne slik at han for alvor forstår hvilke grusomheter krig forårsaker og at det å slippe bomber over folk ikke er en lek eller en sport ...

Filmen løftet seg aldri helt fra det middelmådige. Den eneste som kom rimelig brukbart fra det mht. kvaliteten på skuespillerprestasjoner, var hovedrolleinnehaveren selv - Matthias Schweighöfer. Jeg ble dessuten nokså skuffet over at Joseph Fiennes er løftet frem på filmcoveret og endog står med sitt navn først - bare for å opptre i noen beskjedne minutter i filmen.

Noe som ikke bare undret meg stort, men som også irriterte meg, er at det i filmen stort sett er med tyske skuespillere -
som snakker engelsk med tysk aksent! Hvorfor i all verden kunne de ikke like godt ha snakket tysk? De fleste av de tyske skuespillerne fremsto som stotrete fordi talen ikke fløt like lett som den sikkert ville ha gjort om de hadde fått snakke sitt morsmål. Dette trakk rett og slett ned inntrykket av skuespillerprestasjonene.

Noe som for øvrig var vellykket, men som det egentlig var litt for lite av, var fly-scenene. Dette trekker opp helhetsinntrykket. 
For øvrig var det litt morsomt å få kjennskap til denne krigshelten som jeg jo har hørt om, men aldri har hatt noe inngående kjennskap til. Ellers moret jeg meg litt over det gentlemanaktige forholdet som hersket mellom tyskerne og engelskmennene under denne krigen - noe jeg vil anta var fullstendig fraværende under den siste verdenskrigen. Soldatene hadde det klart for seg at de ikke drepte mennesker. Nei, de tilintetgjorde fienden, må vite! Avslutningsvis kan nevnes at Richthofen døde i en alder av 26 år.

Under noe tvil en svak
firer på terningen



Matthias Schweighöfer som Den røde baron

Populære innlegg