"Birdsong" (Regissør: Philip Martin)

Krig og kjærlighet

TV-serien "Birdsong" (i to episoder) er  basert på romanen med samme navn ("Fuglesang") av Sebastian Faulks. Romanen kom ut i 1993, og var på en måte en slags fortsettelse av romanen "The Girl at the Lion d´Or" (1998), slik jeg har forstått det. Siden utkom "Charlotte Gray" (1998), hvor handlingen er lagt til Frankrike under andre verdenskrig. Jeg har foreløpig ikke lest noen av disse bøkene, men de ligger i en av mine mange ulest-bunker. 

Stephen Wraysford ser tilbake på de to viktigste hendelsene i sitt liv. Den ene handler om hans livs store kjærlighet, den andre om hans tid som soldat i skyttergravene under første verdenskrig. I filmen fremstår dette som minner han ser tilbake på. Gradvis får vi vite hva som egentlig skjedde den gangen.

Stephen Wraysford er på forretningsreise i Frankrike, og året er 1910. I den forbindelse bor han hos en fransk familie, og han er der for å lære om forretningsdrift. Stephen føler seg sterkt tiltrukket av forretningsmannens kone Isabelle Azaire, som er gudsbenådet vakker og yndig. Da han i tillegg blir vitne til at hun utsettes for vold av ektemannen, våkner et beskyttelsesinstinkt hos ham. At også Isabelle tiltrekkes av ham blir klart da ektemannen reiser av gårde, og overlater både huset og forretningsdriften til Stephen. Lidenskapen som våkner i dem begge er så sterk at det er umulig å stanse det som skjer. 

Forsømte Isabelle klarer ikke å motstå kjekke Stephen ...

Da Isabelles ektemann skjønner hva som er i gjære mellom de to, velger Isabelle å forlate ham for å bli med Stephen. Dette blir innledningen til den lykkeligste tiden i begges liv. Stephen kan ikke by på den velstanden som Isabelle er vant til, men dette er åpenbart ikke viktig for henne. Hun blomstrer i deres nye liv, og det samme gjør Stephen. Derfor skjønner han ingenting da han en dag kommer hjem og finner at Isabelle har reist fra ham uten å etterlate seg noe spor. Årene går, og han finner ingen ro fordi han ikke får svar på dette spørsmålet. Hvorfor dro hun da de hadde det som mest fantastisk sammen?

Stephen er tilbake i Frankrike - denne gangen som soldat i skyttegravene ...

Seks år senere - midt under første verdenskrig - er Stephen tilbake i Frankrike, nå som befal i en av skyttegravene mellom Frankrike og Tyskland. Krigens meningsløshet er påtakelig, og dagene fordrives med å legge kabal mens tunellgraverne befinner seg under bakken, lyttende til tyskerne på den andre siden. Dette arbeidet er ikke ufarlig, og ikke sjelden dør soldater der nede. Stephen er preget av en fatalisme, som for en stor del gjelder de andre. Selv er han redd for å dø. Så holder det også på å koste ham livet da han en dag likevel blir beordret under bakken av en av sine overordnede. Alle tror at han er død. Som ved et under reddes han fra likhaugen og blir sendt til rekonvalesens. Da han kommer seg, får han tillatelse til å reise hjem. Så hører han at troppene skal forflytte seg til området hvor Isabelle og han en gang møttes. Han nekter å reise hjem, og kommer tilbake i aktiv tjeneste igjen. Alt for å komme tilbake og muligens få et svar ... Finner han Isabelle igjen, og hva skjer så? 

Tunellgraverne i aksjon.

"Birdsong" er en nydelig film med passelige doser både av lidenskapelig (og forbudt) kjærlighet og grusomme krigshandlinger. Med andre ord er dette en perfekt film å se sammen med sin kjære! Selv har jeg kommet til å bli veldig glad i skuespilleren Eddie Redmayne, fordi han i tillegg til å være en fabelaktig skuespiller også "tilfeldigvis" spiller i filmer som jeg pleier å like. Clémence Poécy har derimot vært totalt ukjent for meg frem til nå. Det er for øvrig heller ikke hun som bærer denne filmen, samtidig som hennes ynde står mye i fokus. 

Mange av scenene fra første verdenskrig er interessante, og de fikk meg til å tenke på Stefan Hertmans´ roman "Krig og terpentin". Ikke bare levde soldatene under konstant frykt for gassangrep, men dersom det i det hele tatt skulle skje noen fremskritt, måtte et visst antall soldater ofres som "kanonføde". 

Noe som kommer nydelig frem i filmen, er alle lengslene soldatene hadde i forhold til dem hjemme. Brevene fra koner og kjærester var det som holdt dem oppe. Alle levde de med håp om en dag å vende hjem i live. Dermed ble meningsløsheten til å holde ut.

Jeg anbefaler denne filmen varmt! Selv fikk jeg enda mer lyst til å lese Sebastian Faulks´"Fuglesang".

Innspilt: 2012
Originaltittel: Birdsong
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Eddie Redmayne (Stephen Wraysford), Matthew Goode (Captain Gray), Clémence Poésy (Isabelle Azaire), Richard Madden (Weir), Anthony Andrews (Colonel Barclay), Marie-Josée Croze (Jeanne Fourmentier), Joseph Mawle (Jack Firebrace), Thomas Turgoose (Tipper), George MacKay (Private Douglas) m.fl.
Spilletid: Episode 1 - 84 min., Episode 2 - 82 min.

"Brønngraverens datter" (Regissør: Daniel Auteuil)

Fransk drama fra første verdenskrig

Brønngraveren Pascal Amoretti har seks døtre han er alene om å oppdra, etter at hans kone døde. Hans favoritt er uten tvil Patricia, som er like vakker utenpå som inni. Hun er 18 år og strengt tatt gifteklar, men fordi hun er farens øyestein og prinsesse, synes han ikke at hvem som helst skal få henne. Når hans kollega og venn, brønngraveren Félipe, begynner å ymte frempå om datteren hans, synes Pascal rett og slett ikke dette er noen god idé. Samtidig skjønner han at dette må være opp til datteren.

Pga. tilfeldigheter krysses Patricias og Jacques Mazels veier. Jacques er sønn av en av stedets store handelsmenn, og kommer dermed fra en meget rik familie. Da Patricia forelsker seg fullstendig i denne rikmannssønnen, skjønner hun derfor at det aldri kan bli noe mer mellom dem. Hun er kun en fattig jente, og klasseskillene var ikke noe mindre den gang enn i dag.

Mens Félipe gjør forsøksvise fremstøt overfor Patricia, leder han henne - uten å være klar over det - inn i en situasjon som skal få store konsekvenser for Patricia. Med billetter til et flyvestevne, hvor selveste Jacques Mazel er en av pilotene, får de unge nemlig anledning til å treffes igjen. De klarer også å lure Félipe til å tro at Patricia ønsker å besøke en tante i byen, og stjeler seg til noen timer for seg selv. Mens Félipe venter på Patricia, drikker han seg full. Dermed må Jacques kjøre Patricia hjem. At disse møtene på tomanns hånd skal føre til at Patricia blir gravid, er det ingen som har tanker for der og da. Jacques ønsker å følge opp forholdet, men første verdenskrig er i anmarsj. Dagen før deres neste møte blir han utkalt i krigen. Han ber moren innstendig om å overbringe et brev til Patricia, som kommer til å vente på ham på et avtalt sted. Det han ikke vet er at moren ikke gjør slik hun lover. Hun ønsker ikke at noen kvinne skal ta fra henne sønnen hennes, og i hvertfall ikke en fattiglem som Patricia.

Så skjønner Patricia at hun er gravid. Det er med tungt hjerte hun forteller dette til faren. Faren er imidlertid ikke tapt bak en vogn, og med hele barneflokken sin dukker han opp hos familien Mazel og fremfører sitt ærende. På det mest ydmykende vis blir de nærmest kastet ut av det mazelske hjem. Dermed har ikke Pascal noe valg: han ber sin datter om å reise bort - til den søsteren han i sin tid forstøtte.

I mellomtiden kommer meldingen om at Jacques er død ... Patricia føder en sønn og Jacques´foreldre skjønner at det nærmeste de kan komme sin sønn er gjennom deres barnebarn ... Så spørs det om familien Amoretti er villige til å ta dem inn i varmen igjen, og la dem ta del i felles barnebarn. I mellomtiden har også Félipe kommet med et utspill: han gifter seg gjerne med Patricia, som han fremdeles elsker, og påtar seg gladelig farskapet bare han kan få henne. Midt i dramet står Patricia som aldri har kunnet glemme sin store kjærlighet Jacques ...

Jeg vet ikke om jeg er spesielt emosjonell av meg for tiden, men jeg gråt mine modige tårer - gang på gang, for å være helt ærlig - mens jeg så denne filmen. Franskmennene kan dette med å lage romantiske dramaer uten at man sitter igjen med inntrykket av å ha sett en søtsuppe-film av rang. Det eneste som skurret for meg var at jeg ikke helt klarte å tro på kjærligheten mellom Patricia og Jacques, fordi han - i motsetning til henne - aldri utstrålte noen varme. Derimot fremsto han som en rikmannssønn som var vant til å få alt han ønsket rett oppi hendene - som om dette var den største selvfølge. Dette innbefattet også at han nærmest tiltvang seg Patricias uskyld. Filmen handler imidlertid om så mye, mye mer enn de to, uten at jeg skal påstå at dramaet og karakterene i filmen er spesielt dyptpløyende. Jeg tror derimot at stikkord som sjarmerende, rørende og tidvis også hjerteskjærende er mer dekkende. Når jeg like fullt ender med å gi filmen terningkast fem (dog ikke den sterkeste), er dette fordi den rører ved noe av det mest basale i oss mennesker, og det gjør den også til gangs! Det handler om stolthet, verdighet, om hva som egentlig betyr noe, om hvordan små feiltrinn truer med å ødelegge mange menneskers liv, og om hvor lite som skal til for å se det hele i et helt annet lys. Filmen er basert på en roman av Marcel Pagnol - den samme forfatteren som har skrevet romanene "Jean de Florette" og "Nøkkelen til Provence". Så vidt jeg vet har filmen ikke vært vist på norske kinoer. Boka er for øvrig filmatisert tidligere (i 1940).

Innspilt: 2011
Originaltittel: La fille du puisatier
Engelsk tittel: The Well Digger´s Daughter
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere:  Daniel Auteuil (Pascal Amoretti), Coline Bosso Isabelle Amoretti), Sabine Azéma (madame Marie Mazel), Kad Merad (Félipe Rambert), Emilie Cazenave (Amanda Amoretti), Astrid Bergès-Frisbey (Patricia Amoretti), Jean-Pierre Darroussin (monsieur André Mazel), Chloé Malarde (Marie Amoretti), Marie-Anne Chazel (Nathalie), Brune Coustellier (Léonore Amaretti), Nicolas Duvauchelle (Jacques Mazel)
Spilletid: 105 min.

Lykkelige Patricia springer av gårde med lunch til sin brønngravende far

Piloten og riksmannssønnen Jacques Mazel - en hver ungpikes drøm

Pascal Amoretti med hele bøtteballetten av en barneflokk

Félipe reiser ut i krigen

Pascal Amoretti og hans kollega og mulige fremtidige svigersønn Félipe

Vakre Patricia - sviktet av alle ...

"The Red Baron" (Regissør: Nikolai Müllerschön)

Innspilt: 2008
Originaltittel: Der Rote Baron 
Nasjonalitet: Tyskland
Skuespillere: Matthias Schweighöfer, Lena Headey, Til Schweiger, Joseph Fiennes, Volker Bruch, Steffen Schroeder, Axel Prahl, Maxim Mehmet, Hanno Koffler, Tino Mewes, Ralph Misske, Ladislav Frej jr., Jan Vlasak, Julie Engelbrecht, Gitta Schweighöfer
Spilletid: 123 min. 

Manfred Albrecht Freiherr von Richthofen - også kalt "den røde baron" pga. sin adelige herkomst og sitt røde fly - var med sine over 80 bekreftede nedskytinger under første verdenskrig et av Tysklands store flyveress, og dermed en krigshelt i den helt tyngre klassen - sin unge alder til tross. I denne filmen fortelles historien om hans oppvekst, adelige bakgrunn og innsats under krigen. Ispedd en søt kjærlighetshistorie med en vakker sykepleier ... Til alt overmål er det hun som får æren av å åpne Richthofens øyne slik at han for alvor forstår hvilke grusomheter krig forårsaker og at det å slippe bomber over folk ikke er en lek eller en sport ...

Filmen løftet seg aldri helt fra det middelmådige. Den eneste som kom rimelig brukbart fra det mht. kvaliteten på skuespillerprestasjoner, var hovedrolleinnehaveren selv - Matthias Schweighöfer. Jeg ble dessuten nokså skuffet over at Joseph Fiennes er løftet frem på filmcoveret og endog står med sitt navn først - bare for å opptre i noen beskjedne minutter i filmen.

Noe som ikke bare undret meg stort, men som også irriterte meg, er at det i filmen stort sett er med tyske skuespillere - som snakker engelsk med tysk aksent! Hvorfor i all verden kunne de ikke like godt ha snakket tysk? De fleste av de tyske skuespillerne fremsto som stotrete fordi talen ikke fløt like lett som den sikkert ville ha gjort om de hadde fått snakke sitt morsmål. Dette trakk rett og slett ned inntrykket av skuespillerprestasjonene.

Noe som for øvrig var vellykket, men som det egentlig var litt for lite av, var fly-scenene. Dette trekker opp helhetsinntrykket.  For øvrig var det litt morsomt å få kjennskap til denne krigshelten som jeg jo har hørt om, men aldri har hatt noe inngående kjennskap til. Ellers moret jeg meg litt over det gentlemanaktige forholdet som hersket mellom tyskerne og engelskmennene under denne krigen - noe jeg vil anta var fullstendig fraværende under den siste verdenskrigen. Soldatene hadde det klart for seg at de ikke drepte mennesker. Nei, de tilintetgjorde fienden, må vite! Avslutningsvis kan nevnes at Richthofen døde i en alder av 26 år.

Under noe tvil en svak firer på terningen. 

Matthias Schweighöfer som Den røde baron

"Defenders of Riga" (regissør: Aigars Grauba)

Innspilt i Latvia: 2007

Original tittel: "Rigas Sargi"

Skuespillere:Janis Reinis, Elita Klavina, Girts Krumins, Romualds Ancans

Spilletid: 1 t 58 min.

I denne latviske filmen får vi innblikk i hvordan latvierne kjempet for et fritt Latvia i forbindelse med første verdenskrig. Med sin strategiske plassering ut mot Østersjøen var Riga en ledende havneby, og sånn sett et viktig knutepunkt mellom øst og vest. Uheldigvis lå Riga dessuten midt i frontlinjen da de allierte og Tyskland kjempet mot hverandre. Krigen ble derfor blodig for latvierne og spesielt for dem som bodde i Riga. Lenge sto tyskerne og russerne sammen mot de allierte, med indre stridigheter ødela heldigvis for dette samarbeidet.

Med dette som bakteppe følger vi det unge paret Elza og Martin, som skal gifte seg. Men så kommer krigen, og Martin ser ingen annen råd enn å verve seg i kampen for et fritt Latvia. Dermed forsvinner han ut av Elzas liv i flere år. Elza venter og lengter, men selv om Martin skriver brev til henne, svinner håpet om å se ham igjen i live sakte men sikkert. Til slutt er minnet om Martin så fjernt at Elza begynner å tvile på om hun i det hele tatt elsker ham.

Mirakuløst nok dukker Martin opp igjen. Han har stått i bresjen for kamphandlingene om et fritt Latvia, og vender hjem som en helt. Men spørsmålet er om dette er nok for Elza. Samtidig skal det mye til før gammel kjærlighet ruster, og på nytt forsøker de å bli smidd i hymnens lenker. Bare for nok en gang å bli skilt rett før vielsen finner sted …  Krigen er nemlig langt fra over.

Martin leder latvierne til et gigantisk motangrep mot tyske og russiske tropper, som teller rundt 50 000 mann. Selv rår han kun over 11 000 mann, og han har på langt nær tilgang til våpen, kanoner, kuler og krutt i den utstrekning det er nødvendig for i det hele tatt å ha en sjanse. Men Martin vet råd, og mot alle odds går soldatene hans løs på oppaven med å befri Riga. For den som vinner herredømmet over Riga, har i praksis vunnet kampen om Latvia.

Jeg syntes det var utrolig spennende å få mer kjennskap til denne delen av historien, som jeg fra før av ikke kjente veldig mye til – annet enn at de baltiske statene i det alt vesentlige har ligget under andre lands herredømme opp gjennom nesten hele historien. Det er i det hele tatt beundringsverdig at menneskene i Latvia har opprettholdt en oppfatning av å være et samlet folk, uansett hva som har skjedd under de ulike herredømmene.

Når det gjelder bedømmelsen av filmen, synes jeg det er mest rettferdig å skille mellom selve historien, skuespillerprestasjonene og det rent filmtekniske. For å starte med det filmtekniske så mangler det en god del på at filmen når opp til den kvaliteten vi er vant til i den vestlige filmindustrien. Enkelte scener var for mørke, og det gjorde det av og til vanskelig å få med seg alle detaljene i handlingen. Samtidig vil jeg understreke at dette på ingen måte ødela filmopplevelsen som sådan. Ellers synes jeg at skuespillerprestasjonene var noe varierende, med med enkelte glitrende prestasjoner. F.eks. kunne både Martin og Elza godt ha variert ansiktsuttrykkene sine noe mer enn de gjorde. Den fordrukne vennen til hotellbestyrerinnen ble derimot svært så godt spilt. Enkelte av rolletolkningene fremsto mer som karikaturer enn autentiske mennesker fra denne historiske epoken, men dette gjorde vel mer at jeg tidvis lurte på om det ikke var en komedie likevel, og ikke ”bare” en krigsfilm. Kjærlighetshistorien var søt! I den forbindelse ble det verken spilt på klisjeer eller tåredryppende scener. Mest av alt opplevde jeg det spennende å sitte med en latvisk film – av alle ting – mellom hendene, og erfare hva skaperne av denne filmen hadde fått til. Latvia er fremdeles en ung filmnasjon, og det skal bli spennende å se hva de klarer å levere i fremtiden!