Jessica Lönn-Stensrud: "Vi må snakke om bakterier. Dine viktigste venner"

En introduksjon til bakterienes verden

Jessica Lönn-Stensrud (f. 1977) er en svensk mikrobilog med mastergrad i biokjemi og en doktorgrad i mikrobiologi. Hun debuterte med boka "Bakterienes forunderlige verden" i 2016. "Vi må snakke om bakterier. Dine viktigste venner." er hennes andre bok, og den kom ut i 2019. 

Hele menneskekroppen er dekket av bakterier, uansett hvilken del vi snakker om, påpeker forfatteren. Noen ganger vet vi hva de gjør, og andre ganger gjetter vi eller vi har ingen anelse. Hva skjer når det går galt i samspillet mellom bakteriene og oss? Kan bakterier kommunisere og samarbeide med hverandre? Hvordan kan vi bruke det vi vet om bakteriene til å holde oss friske? "Sammen med bakteriene står vi sterkt, men uten dem er vi fortapt." (side 13)

Bakteriene tilhører gruppen mikroorganismer, som også omfatter virus, noen sopper og alger samt små encellede parasitter. 

"En fin måte å forstå bakteriene på, er å sammenligne dem med noe vi kjenner godt, nemlig kroppens celler. Kroppen vår er bygget opp av celler som kalles eukaryote celler, mens bakteriene kalles prokaryote celler." Prokaryote celler mangler cellekjerne, og er alltid encellede. Bakteriene var blant de første levende organismene på jorda. (side 19)

I bokas innledning gjør forfatteren rede for biologiens seks riker, der bakteriene utgjør en av disse. Bakteriene er igjen inndelt i ulike rekker, klasser, ordener, familier, slekter, arter og stammer. Noen av dem gjør oss syke, mens andre utgjør en del av normalfloraen vår og er helt sentrale for at vi skal ha god helse. Anslagsvis 99 % av alle bakterier er ufarlige for oss. Derfor er det et paradoks at det stort sett er den resterende prosenten som får mest oppmerksomhet i den mikrobiologiske forskningen. Det er særlig de multiresistente bakteriene som skaper de største overskriftene. 

Bakteriene ble først oppdaget i andre halvdel av 1600-tallet. Dette kom omtrent samtidig med at kvaliteten på mikroskopet ble forbedret, da dette gjorde det mulig å se bakteriene. Etter dette har faget bakteriologi vokst. Kunnskapene har fått stor betydning for forståelsen av hvordan sykdom smitter. 

Selv på 1800-tallet trodde man at sykdom smittet som følge av dårlig og bedervet gass som kom fra underverdenen og ble overført gjennom luften. Teorien kalles miasme. Selv om denne ikke stemmer har den likevel vært med på å danne grunnlaget for sykehusenes hygienearbeid. Ullevål sykehus i Oslo ble for eksempel bygget i 1887 basert på denne teorien. Det var god avstand mellom bygningene for å motvirke smittespredning, og dette ble forsterket ved at det ble plantet trær og busker mellom dem. 

En periode trodde man at bakterier var noe som oppsto spontant fra ingenting, inntil man fant at det ikke var tilfelle. Etter hvert skjønte man at det var en sammenheng mellom bakterier og sykdom.

I den videre forskningen har man delt bakteriene inn i to hovedgrupper: gram-negative og gram-positive bakterier. De førstnevnte har tykkere cellevegg enn de sistnevnte, og når man tilsetter farge for å se dem bedre i mikroskop, får de av den grunn ulik farge (sterk lille versus rosa). 

Gjennom forskning har man funnet ut at alle kroppsdeler - indre som ytre - har "sin helt spesielle sammensetning av bakterier som er tilpasset nøyaktig dette stedet". (side 42)
Dersom balansen mellom bakteriene i det som kalles menneskets normalflora forrykkes, vil det kunne få helsemessige konsekvenser. Når det er sagt er det viktig å understreke at normalfloraen til ett menneske ikke er lik et annet menneskes normalflora. Når et menneske fødes arver det morens normalflora, vel og merke dersom man fødes vaginalt. Dersom man fødes ved keisersnitt, mister man denne viktige bakteriearven. Dette kan blant annet påvirke risikoen for å utvikle astma og diabetes. Vi blir dessuten hva vi spiser. Endrer vi diett, vil bakteriefloraen bli sterkt påvirket. 

"Det finnes en type stivelse som kan fungere som mat til våre nyttige tarmbakterier. Stivelsen det er snakk om, kalles resistent stivelse, og det er en type karbohydrat kroppen vår ikke klarer å bryte ned selv. Den blir derfor med forbi magesekken og tynntarmen, helt ned til tykktarmen, og blir til mat for bakterier som lever der. Resistent stivelse finnes særlig i frukt og grønnsaker, og noen av de matvarene som utmerker seg spesielt, er grønne bananer, havregryn og kokte, avkjølte poteter. Fra et bakterieperspektiv er det derfor lurt av deg å velge de grønne bananene fremfor de søte, modne, gulbrune bananene, potetsalat istedenfor pommes frites og kokte poteter, og å spise havregryngrøt til frokost." (side 52)

Probiotika, det vil si mat med levende bakterier, er også bra for oss. Det er riktignok litt vanskelig å finne vitenskapelig bevis (i form av randomiserte studier), men det er likevel liten tvil om at dette har god effekt på oss. For at bakteriene skal overleve gjennom magesekken, der magesyren dreper rundt 99 % av alle bakterier, gjennom tynntarmen og helt ned til tykktarmen, er det viktig å gi dem nistemat på veien. En spesiell type sukker gjør nytten. Det er spesielt melkesyrebakterier og bifidobakterier, som finnes i ulike melkeprodukter, det er snakk om. Samtidig advarer enkelte leger og forskere mot probiotiske produkter for mennesker med svekket immunforsvar, fordi disse bakteriene da kan forårsake sykdom. 

Forskerne har lenge vært opptatt av å finne sammenhengen mellom enkelte bakterier og overvekt, og også hvordan enkelte bakterier kan påvirke kroppens produksjon av dopamin og dermed tendens til depresjon. Slike sammenhenger er faktisk funnet. "Det har nemlig vist seg at mennesker med depresjon mangler en type bakterie som lager dopamin." (side 66) Dopamin er et av hjernens viktigste signalstoffer som bidrar til følelse av livsglede og mestring. Kanskje er dette løsningen på psykiske problemer i fremtiden? At man i stedet for lykkepiller får tilført bakterier som kroppen mangler? 

Forskning har også vist at bakterier bygger samfunn (eller biofilmer) og at de kommuniserer. De foretrekker å leve sammen fremfor å leve alene. Plakk som vi får på tennene fordi vi ikke er flinke nok til å rengjøre dem, er slike biofilmer eller bakteriesamfunn. I disse samfunnene inntar bakteriene ulike roller. De kan til og med ofre seg selv for å redde samfunnet de er en del av. Det finnes også snyltere som profitterer på arbeidet de andre bakteriene gjør, og det finnes bakterier som dreper snyltere. 

Etter at penicillin ble oppdaget, har det vært mulig å bekjempe farlige og sykdomsfremkallende bakterier. Penicillin ødelegger bakterienes cellevegg, og dermed dør de. Etter hvert har bakteriene sloss imot og vi har fått resistente bakterier, som antibiotika ikke virker på. Dette er i ferd med å bli et av medisinens hovedutfordringer. Hva gjør vi når et menneske er angrepet av resistente bakterier, og vi ikke har medisiner til å behandle med? Finnes det noen måte å forhindre kommunikasjonen mellom bakteriene? Det forskes f.eks. på virus som kan drepe bakterier.

"Mange forskergrupper jobber nå med å finne ulike signalmolekyler og mekanismene bak hvordan bakteriene bruker dem. Det er en spennende tanke, men det er fortsatt lang vei å gå før noe slikt blir tatt i bruk, Først må det sikres at påvirkning av bakterier på denne måten ikke slår negativt tilbake på oss etterpå, slik vi har sett med antibiotika." (side 124)

I dette innlegget har jeg gitt noen smakebiter på hva du kan lese mer om i Jessica Lönn-Stensruds bok om bakterier. For egen del tente denne boka en interesse for å grave litt dypere i materien, og jeg skaffet meg derfor Erik Martinussens bok "Krigen mot bakteriene - Helsekrisen som truer oss og hvordan vi kan løse den". Denne boka har jeg allerede lest, og jeg vil også skrive om den på bloggen min i nærmeste fremtid. 

Lönn-Stensruds bok er interessant som en introduksjon for å forstå bakterienes betydning. Det er også interessant å få presentert historien bak faget mikrobiologi, og hva som har ledet forskningen frem til der vi er i dag. Selv skulle jeg nok ha ønsket at hun hadde gravd bitte litt dypere her og der. Samtidig vet jeg at det er skrevet hyllemeter på hyllemeter bare om tarmen og alle bakteriene vi er avhengig av for å kunne fungere normalt. (Jeg har tidligere omtalt "Tarmens medisin" av Berit Nordstrand på bloggen min.) Læren om bakteriene er så omfattende at det nok har vært et poeng å gi oss et overblikk - som en spore til fordypning for de av leserne som måtte ønske dét ... Dessuten er temaet først og fremst normalfloraen og ikke farlige bakterier og antibiotikaresistens. 

Alt i alt absolutt en bok jeg vil anbefale! 

Utgitt: 2019
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 171
ISBN: 978-82-489-2425-8
Boka har jeg kjøpt selv

Gabi Gleichmann: "Aurelia"

Kvinneliv i et turbulent 1900-tall

Gabi Gleichmann (f. 1954) debuterte som romanforfatter med "Udødelighetens elixir" i 2012. Denne boka mottok han Aschehougs debutantstipend for, og boka ble oversatt til 16 språk. (Kilde: Wikipedia) (Lenken peker til min omtale av romanen, som jeg likte så godt at jeg ga den terningkast seks.)

I 2019 kom han ut med sin andre roman - "Aurelia". Jeg har registrert at den har fått litt blandet omtale hos kritikerne. Nå har jeg endelig lest den selv, og har gjort meg opp min egen mening.

Aron Kohns far dør av følgene av en hjerneblødning før Aron når frem til sykehuset. Vi er i Oslo.

"Jeg hadde alltid forestilt meg at jeg kom til å gråte og føle en lammende sorg når han døde. I stedet ble jeg sint over at han så plutselig hadde forlatt meg. Jeg følte meg sviktet. Opp gjennom årene var det så mye som hadde forblitt usagt mellom oss." (side 8)

I sorgen leter Aron, bokas jeg-person, etter fine stunder sammen med faren, i sin hukommelse. Det første han husker er da faren fortalte om sin fars død. Grusomme minner fra Auschwitz under krigen, der han ble tvunget til å begrave sin egen far levende ... Samtidig minnet faren ham om at den dagen han dør, så må Aron lese kaddish, det urgamle jødiske minneordet for henfarne, over ham ... Minnet er likevel fint, fordi dette var et av de sjeldne øyeblikkene der han følte nærhet mellom ham og faren.

Blant farens etterlatenskaper er det lite av personlige minner. Ingen nedtegnede minner fra livet hans, ingen fotografier eller brev. I en gammel koffert finner han imidlertid et brev fra en kvinne med navnet Aurelia Mohr, og det hun skriver i brevet snur opp-ned på det meste han har blitt fortalt. I kofferten ligger det også et manus forfattet av Aurelia - med tittelen "Min historie". Heretter er det hun som er fortellerstemmen, inntil de to siste sidene i boka. 

Aurelia - eller Golda, som hun opprinnelig het - vokser opp i Bratislava i årene 1909 - 1918. Siden skal vi følge henne via barnehjemmet Radost, som hushjelp i Beckov og senere til USA som gift kvinne med et matematisk forskergeni. Hun er sjelden eller aldri lykkelig. Mange ganger har hun lyst til å flykte fra sin skjebne - men uten å ha mot til å gjøre alvor av sine drømmer. Selv om livet hennes ellers er svært hverdagslig og uten preg av egne store bragder, er hele historien om henne en påminnelse om en tidsepoke der kvinner sjelden rådde over sine liv og var prisgitt sin klasse, sin familie eller mangel av sådan, ekteskap osv. Hun går nokså ensom gjennom livet, i likhet med Aron og hans far - som om det hviler en slags arvesynd over dem. Få eller ingen venner, så og si ikke noe sosialt nettverk, ingen tilhørighet noe sted ... Likevel har hun med sine egne ord udødeliggjort seg selv ved å skrive om sitt liv. 

Tilbake sitter Aron, som stiller spørsmål ved om traumer går i arv. 

"Hun var en av disse millioner kvinner, banale i sin normalitet, som fødtes under ufordelaktige omstendigheter på det turbulente 1900-tallet, kvinner som aldri fikk studere eller velge sitt liv, som ofte fikk en ublid behandling av skjebnen, kvinner som levde uten noen sinne å ha levd, de fleste av dem uten å etterlate seg noe, for så til slutt å falle i total glemsel.

Samtidig var Aurelia annerledes. Gjennom sin selvutleverende beretning har hun gitt livet sitt mening, gjort det forståelig og overvunnet døden, vist at det skrevne ord kan gi ansiktet tilbake til de glemte."

Fortellerstemmen i den delen der det er Aron som er bokas jeg-person og den delen der Aurelia er jeg-person, er nokså ulik. Gabi Gleichmann er en glimrende forfatter som har språket i sin makt. I Aurelia-delen er språket enklere enn hva jeg er vant til fra hans hånd, og tidvis oppfattet jeg enkelte sekvenser som litt klisjefylte. Samtidig tenkte jeg at jeg-personen Aurelia var en kvinne uten skolering, og at det var slik hun faktisk forfalte sin historie. Det ville blitt veldig feil dersom hun skulle blitt tillagt et annet språk. Jeg opplevde å bli fanget av historien fra første side, og leste boka nærmest uavbrutt. Hele tiden skjer nye vendinger i historien, som aldri sluttet å overraske meg. Historien er sterk, sår og tidvis brutal. Det handler om "uekte barn" som blir gitt bort, om å være jødisk i en tid der jøder ble stigmatisert og marginalisert, om egentlig å være sigøyner (som var mye verre enn å være jøde), om pillemisbruk og ublidt møte med psykiatrien, om opprørske barn, om ulykkelig ekteskap og utroskap, om drømmer om et helt annet liv ... For ikke å snakke om atombomben ...

Jeg likte denne boka godt! Den når riktignok ikke opp til "Udødelighetens elixir", men det skal uansett mye til. Dersom du liker en god historie, er dette en bok jeg er temmelig sikker på at du vil like!

Utgitt: 2019
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 232
ISBN: 978-82-489-2409-8
Boka har jeg kjøpt selv. 

Mireille Guiliano: "Franske kvinner blir ikke fete"

Hvordan kunne unne seg det meste og likevel ikke bli fet?

Jeg husker ikke eksakt når jeg kjøpte Mireille Guilianos bok "Franske kvinner blir ikke fete", men det var på et eller annet boksalg for flerfoldige år siden. Eksemplaret mitt er fra 2005. Boka er heldigvis fremdeles tilgjengelig hos Kagge forlag! Jeg forstår godt hvorfor boka fremdeles selger, for den har noen veldig sympatiske råd om kosthold, vektkontroll og helse. 

Dette er en sånn bok alle unge kvinner burde lese - før de havner på jojo-slankekjøret og i verste fall ødelegger kroppens forbrenningssystem, for så bare å bli fetere og fetere for hver slankekur! Boka er beregnet for dem som sliter med anslagsvis 10-15 kg for mye, ikke for dem som er kraftig overvektig eller som lider av sykelig fedme (dvs. med en BMI over 30). De trenger nemlig helt andre råd i starten. Men når det kun gjenstår 10-15 kg som man ønsker å gå ned og ikke minst stabilisere, er denne boka god som gull!

Jeg forstår ikke hvorfor jeg ikke har lest den tidligere, for dette med mat, vekt og helse er en tematikk som har interessert meg i "alle år". I alle fall - boka dukket opp under en liten ryddesjau, og jeg så med fornyet interesse på den. 

Først litt om forfatteren. Mireille Guiliano (f. 1946) vokste opp i Lorraine i Frankrike. I forbindelse med et studieopphold i USA, la hun på seg ti kilo. Metoden hun benyttet for å gå ned disse 10 kiloene og senere stabilisere sin vekt på normalnivå, er hva hennes bok handler om. For øvrig var hun blant annet kommunikasjonsrådgiver for Champagne Veuve Cliquot i 20 år. Hun er gift med en amerikaner og bor på Manhattan, og markedet på Union Square har derfor en sentral plass i hennes liv. Hun er blitt kritisert for å fremme et svært stereotypt bilde av franske kvinner, for å fremme et usunt forhold til mat, for å promotere et elitistisk syn på kvinnelig skjønnhet og for at har et dårlig språk. (Kilde: Wikipedia)

For å ta dette med kritikken mot Guiliano aller først. Jeg forstår nemlig en hel del av dette. Når man leser boka kan man nemlig få et inntrykk av at man ikke er et fullverdig menneske dersom man ikke holder seg slank. Man kan aldri bli pen og stilig dersom drakten ikke sitter som spyttet på en, og man er liksom ikke en kvinne å regne med dersom man ikke har kontroll på innput og output i kroppen. Samtidig fremmer hun en oppfatning som går bak dette, og det er den enkelte kvinnes oppfatning av seg selv. Hvordan har man det egentlig i en kropp man ikke trives med? Hvis man ikke trives, bør man gjøre noe med det. Forfatteren har også med en herlig historie om en kvinne som gir totalt f. og som trives med å kose seg med mat, uten å ta konsekvensene i forhold til vekten så fryktelig tungt. 

Det er imidlertid ikke til å komme forbi at dersom man ikke passer på å regulere tilbake de 10 første kiloene man legger på seg, så er det fryktelig lett at det kommer 10 til. Og kommer det enda flere kilo på, er det vanskelig å snu. Svært vanskelig for mange, og for enda flere nærmest umulig. Hvis man aksepterer 10-15 kilo for mye, som jo strengt tatt ikke er så farlig - særlig ikke hvis man ser seg rundt og attpåtil får aksept fra alle de andre som også har 10-15 kilo eller helst mer for mye - så er man kanskje i gang med å bli en del av fedmeepidemien før man får snudd seg ... Dersom man ønsker å få utbytte av Guilianos bok, må man derfor være åpen for at de 10 kiloene hun hele tiden snakker om, er viktig å få bort - før de har satt seg for godt og formerer seg ... 

Noen ganger kommer Guiliano med noen blødmer som fikk meg til å riste på hodet. I sin iver etter å fremheve franske kvinner som helt spesielle og unikt flinke til å holde vekten, sier hun f.eks. at grunnen til at de bruker solbriller er for å virke litt mystiske ... Det ble rett og slett for dumt etter mitt syn. Det er også mange henvisninger til hennes fantastiske mor som gjorde ditt og datt, og som med fordel kunne ha vært tonet ned. Jeg lot likevel ikke dette forstyrre min lesning av boka. 

Så hva er det som likevel gjør at jeg tenker at denne boka har en relevans for norske kvinner? Jeg skal i det følgende forsøke å komme med noen teasere fra boka. Dersom du ønsker å få fullt utnytte av rådene forfatteren kommer med, må du selvsagt lese boka selv. 

Den største forskjellen på franske kvinner og andre er i følge Guiliano at de spiser med hodet og nyter maten, og at de ikke går fra bordet stappmette og full av skyldfølelse. Dersom de unner seg dessert, hopper de f.eks. over brødet som blir satt frem før maten serveres. Man må velge sine utskeielser, og velger man noe, må noe annet velges bort. Hun viser til at amerikanere spiser minst 10 til 30 % mer enn de trenger for å stille sin psykologiske sult. 

Metoden Guiliano presenterer i boka er uhyre enkel, og koster ikke all verdens anstrengelser. Det første man bør gjøre er å skrive opp absolutt alt man spiser i en tre ukers tid. Deretter bør man studere listen over matinntak og se etter mønstre. Er det noe som går igjen, og som med fordel kan kuttes bort uten at man går helt i frø? F.eks. bør det være enkelt å skifte ut kaloriholdig drikke med noe annet, og Guiliano slår et slag for vann. Vann bør man dessuten drikke en halvtime før man spiser og helst ikke under måltidet, fordi det påvirker fordøyelsen på en litt uheldig måte. 

De fleste dårlige spisevaner skyldes slurv. Man tenker ikke over hva man putter i seg. Ved å være mer tilstede i måltidet mentalt, hvilket betyr å konsentrere seg om selve spisingen og ikke sitte foran TV´n eller med nesa ned i mobilen, er et første skritt i retning av å ta kontroll over det man spiser. Dessuten betyr det mye å ha fokus rundt kvalitativ god mat og ikke på mengde eller dårlig mat.

Vi leser stadig at man kun får varig resultat av en slankekur dersom vektnedgangen skjer i langsomt tempo. Dette er faktisk en sannhet med visse modifikasjoner. Det handler om å opprettholde motivasjonen og ikke gi opp, og da er det viktig å se resultater relativt raskt helt i starten. Guiliano har en purresuppeoppskrift som man kan benytte som en boost den første helgen av opplegget. Ellers er det viktig å presisere at opplegget ikke handler om en "kur", men om å skape en livslang endring i holdning til mat og kosthold. Strenge kurer, der man skal nekte seg alt man elsker, er ikke bærekraftig over tid, og ender bare med at man gir opp og legger på seg alt og litt til - hver eneste gang. Poenget er at man skal kunne spise alt - bare mye mindre enn man er vant til. "Litt av alt" - med ikke for mye. Den største kulinariske opplevelsen av mat får man uansett av de to første munnfullene. Senere blir det bare mer av det samme. Dersom man spiser kvalitetsmat, forsvinner (forhåpentligvis) behovet for å stappe den i seg i full fart. Man nyter maten på en helt annen måte. Nytelsen forsvinner dersom man spiser for raskt. 

"Å spise er en sensuell glede, så etter de tre månedene er det naturlig at vi ønsker oss litt mer fres mens vi stabiliserer oss for livet. Hvordan? Det handler rett og slett om å ta fra det ene og gi til det andre. Når du føyer til en godbit, reduserer du tilsvarende på noe annet for å kompensere. Gå en halv time lenger neste dag. Hopp over coctailen. Send brødkurven forbi. Akkurat som du har fått føling med hvor dine største gleder ligger, er du også blitt kjent med hvilke kompensasjoner som fungerer best for deg. Hold likevekten uke etter uke. Franske kvinner ser ut til å kunne dette instinktivt, men som med alle andre tryllekunster er det egentlig bare et spørsmål om trening. Nøkkelen til et vedvarende vekttap er å ligge litt foran med kompensasjonene i forhold til nytelsene. Denne franske praksisen med å "narre seg selv" lar deg maksimere inntrykket av nytelse, og hvis du gjør det riktig, voilà: Kompensasjonene kommer til å virke trivielle i forhold. Nettovirknngen blir en følelse av tilfredshet og aldri forsakelse. Du må ha hodet på din side når du skal holde vekten i balanse, og som filosofene ville samstemme i: Du kunne ikke ha funnet en mektigere alliert i dette spillet." (side 73)

En av suksesskriteriene i det franske kjøkken er at det serveres så mye mindre mat på tallerkenen enn i det typiske vestlige kjøkken for øvrig. At det er mindre på tallerkenen av gangen gjør det også enklere å nyte det lille man har fått servert. Å bruke sesongens varer - mens de er på sitt aller beste - er også med på å øke matopplevelsen. Franskmenn bruker en større andel av pengene sine på mat enn andre, fordi det ligger i kulturen å lete etter det beste av råvarer. "Nøkkelen til å lage god mat og derfor leve godt, er de beste ingrediensene." (side 87). Hvis man bruker "søppel", får dette konsekvenser. Med søppel menes mat med mye sukker, salt og fett, ingredienser som ofte benyttes for å kamuflere matens elendige kvalitet. 

"Når du har lært å smake på maten din med omhu, kommer du til å oppdage at du legger merke til samspillet mellom ingrediensene som aldri før. Jo flere smaker du trener deg til å registrere, jo mer kompleks kommer din verdsetting av smak til å bli. Og en veltrent gane blir raskere mett. Det å være mentalt opptatt av det du spiser, er grunnleggende for å spise mindre og gå ned i vekt." (side 91)

Guiliano er oppgitt over vanen mange mennesker har med å ta en aperitiff eller cocktail før maten når de er ute på restaurant. Sprit sløver smakssansen, og dette gjør at man spiser mer når maten kommer på bordet. Kroppen vil ha mer fordi den ikke kjenner smakene. Selv mener hun at vin er en viktig grunn til at franske kvinner ikke blir fete. I moderate mengder skjerper nemlig vinen - i motsetning til spriten - smakssansene. 

Franske kvinner spiser både sjokolade og brød, men ikke mye av gangen. Dersom man later som om slike gleder ikke eksisterer, eller prøver å fjerne dem fra kostholdet i lang tid, mener Guiliano at man antakelig vil legge på seg. Den langsiktige virkningen av å nekte seg noe er nettopp jojo-effekten. Man opparbeider seg et enormt sug etter alt man har nektet seg i lang tid, og overspiser så snart man får sjansen. Eller: kroppen takler ikke kaloriinntaket lenger, fordi den går på sparebluss. 

"Nøkkelen er sanselig oppmerksomhet, sans for porsjoner, kvalitet og hensynet til det store bildet av allment velvære." (side 196)

Selv om franske kvinner i følge Guiliano ikke er spesielt opptatt av sport og gym, oppfordrer hun til at man beveger seg. Det viktigste er aktiviteten man gjør med vanlige klær på. At man går i stedet for å sette seg i bilen, gjør husarbeid, går til kollegaen borti gangen i stedet for å sende e-post ... " ... stress og utmattelse i vårt moderne liv har mer med mangel på anstrengelse å gjøre heller enn med for mye strev." (side 220) Hun påpeker at franske kvinner går i gjennomsnitt tre ganger som mye som amerikanske kvinner. Dersom man ikke er vant til å gå, anbefaler hun å starte i det små med helt greie spaserturer. Å gå etter middagen er bra for fordøyelsen. Å legge inn tre timers gange i uken er en smertefri og pålitelig måte å gå ned i vekt på, skriver hun på side 221.

Mange tenker at det ligger i genene at franske kvinner er slankere enn andre kvinner. Dette fnyser Guiliano av. De franske kvinnene er mindre av vekst enn de amerikanske og øvrige europeiske kvinnene generelt, og dersom de skulle tatt for seg på samme måten som de andre, ville de vært mye fetere. Det skal ikke mange kiloene til på en liten kropp før den blir trillende rund. At franske kvinner holder seg slanke har derimot med deres matkultur å gjøre, der man hele tiden jakter på de beste ingrediensene, og har fokus på kvalitet fremfor kvantitet. Det er ikke vanlig med badevekt på franske bad, mens dette er en del av inventaret de fleste andre steder. Derfor er det et paradoks at franske kvinner holder seg slanke, mens fedmeepidemien synes å ha kommet for å bli andre steder. 

" ... hver og en av oss må passe på vår egen balanse, og når den balansen glipper, må hver og en utvikle sin egen korrigeringsplan som bygger på personlige preferanser. Vanligvis er ikke franskmennene av dem som lar et tap av balanse gå for langt. Overdrivelse dreier seg vanligvis om et par dager og kan korrigeres i løpet av de par dagene som følger etter. Hvis du planlegger spisegledene dine og kompensasjonene i et ukentlig perspektiv, er det vanskelig å komme for langt på avveie. Andre kvinner jeg kjenner, gir ofte tapt når de opplever tilbakefall: "Ja, ja, jeg har sprengt slankekuren, da kan jeg like godt gjøre det skikkelig." En grunnleggende logisk feilslutning. Vi er mennesker alle sammen; vi kommer på avveie og vender tilbake. Franske kvinner gjør det samme. De forstår bedre enn andre hvordan de skal gjøre det godt igjen." (side 268)

Boka er full av oppskrifter på mat og menyforslag, som det absolutt kan være spennende å prøve ut. 

Jeg har i årenes løp lest mange bøker som handler om kosthold, helse og vektkontroll. Det som skiller denne boka ut fra de øvrige er at det ikke opereres med slankekurer i tradisjonell forstand. Her handler det om å finne balansen i eget liv, om å unne seg det som betyr noe for en, bare i mye mindre mengder, om å gå for kvalitet fremfor kvantitet, om å velge sine synder med omhu, om bærekraft på sikt, om å klare det rett og slett. Så får det være at forfatteren har et kvinnesyn som det kan være litt vanskelig å dele 100 % med henne, og at hun er nostalgisk og litt for ofte trekker frem sin lykkelige barndom i Frankrike og drar dette vel langt til tider. Skreller man dette bort, sitter man igjen med ganske mange ålreite råd som kan hjelpe oss med å finne en balanse i galskapen, i en verden der det er fristelser overalt - særlig kaloririke sådanne - og hvor det er en kamp om å holde kiloene i sjakk. Vi lever jo i en kultur der det etter hvert er helt akseptert å være både 20 og 30 kilo overvektig, uten at noen reagerer. Problemet er at disse 20-30 kiloene så veldig fort kan bli 30-40 kilo ekstra, 40-50 kilo ekstra osv. - fordi det er livsstilen som sådan som gjør at man aldri når et balansepunkt hvor det stopper av seg selv. Dét er fortvilelsen for mange, og derfor er det så viktig å ta de første 10 kiloene på det dypeste alvor. Det er der det begynner, og dersom man ikke passer på, eskalerer det bare ... 

Alt i alt en ålreit bok, som jeg skulle ønske at noen hadde gitt meg da jeg selv var i begynnelsen av 20-årene! Boka er tilgjengelig både som innbundet og som pocket. 

Utgitt: 2015
Originaltittel: French women don't get fat
Utgitt i Norge: 2005
Forlag: Kagge forlag
Oversetter: Vigdis Fretheim
Antall sider: 277
ISBN: 82-489-0552-7
Jeg har kjøpt boka selv

Arne Schrøder Kvalvik: "Å leve, lever, har levd - Et møte med alderdommen"

Om alderdommen

Det er litt over tre år siden Arne Schrøder Kvalvik kom ut med sin debutbok "Min fetter Ola og jeg". Her skrev han om samtaler han hadde med fetteren sin Ola, som ble født med en uhelbredelig sykdom (spinal muskelatrofi). Ola ble spådd et kortvarig liv, men slik skulle det heldigvis ikke gå. Hva var det som gjorde at Ola kjente på at livet var verdt å leve? I boka fikk Kvalvik frem en del refleksjoner - på godt og vondt - og dette grep faktisk også inn i hans eget liv og syn på ulike problemstillinger. Boka hadde den samme effekten på oss lesere. I alle fall på meg. 

I boka "Å leve, lever, har levd" skriver Kvalvik om alderdommen. Selv har han tre barn, som bærer navnene Alva, Nova og Luna. Han og kona Ida bor på Nesodden. I boka hans treffer vi to aldrende mennesker; Rigmor på 87 år, som er leder for Nesodden pensjonistforening, og Torvald, Nesoddens eldste mann som er godt over 90 år. Begge bor alene - sistnevnte uten gjenlevende familie. 

Møtene med de to eldre menneskene krever at forfatteren er til stede på deres premisser, fullt og helt. Her nytter det ikke å rushe på temaer. At forfatteren selv er noe tilbakeholden av natur, og må "mote seg opp" for å ta kontakt, tilfører historien noe sjarmerende og litt sårbart. Han byr på seg selv og sin egen historie, ikke minst i forhold til sin egen farmor fra Nordvestlandet, som han har hatt heller lite direkte kontakt med i de siste årene. 

Verken Rigmor eller Torvald er det vi oppfatter som gjennomsnittsmennesker. De er noe for seg selv - på hver sin måte. Begge er så gamle at de har opplevd krigen. Rigmor med en far som var nazist, og Torvald som en som ble arrestert og torturert. Prisen han betalte var at han ikke kunne få barn etterpå. 

"Den skal ikke være unaturlig, døden. Ikke oppe på Nordvestlandet. Og ikke i barndomsalbumet mitt, i hvert fall. "Folk kommer - og folk går", sa bestefar til meg en gang, det var noen år før han selv døde. "Gamle dør, konger dør, barn dør og pappaer dør. Så det er best å leve mens man lever", sa han mens han så på tv-en ..." (side 44)

Frykter de gamle døden? vil forfatteren gjerne vite. Rigmor lever som om døden ikke angår henne. I en alder av 87 har hun kjøpt en leilighet som ikke en gang er oppført. Ja, tomten er ikke en gang gravd ut. Samtidig innser hun at det skjer ting med helsen hennes. Som da hun etter en kjip episode må innse at hennes tid som bilsjåfør definitivt er over. Da hadde en kjørelærer filmet kjøringen hennes, og skaffet bevis for hvordan hun vinglet i kjørebanen. Han truet med å levere filmen til politiet ... Torvald på sin side har ordnet alt som ordnes kan i forbindelse med sin fremtidige død. Han har så og si regissert sin egen begravelse på forhånd. Torvald er fullstendig forsonet med at han en dag kommer til å dø. Han bor fremdeles hjemme i sitt eget hus, men selv om han er sprek alderen tatt i betraktning, preges han av at han ikke lenger får til alt han klarte med letthet da han var yngre. 

Forfatteren forteller underveis om en kusine som forsvant i elva da hun var i tenårene. En hendelse hennes foreldre aldri kom over ... Fortellingen minner om hvor skjørt livet faktisk er, og hvor fort det vi i dag tar for gitt, plutselig kan bli revet fra oss. 

"Livet er ikke rettferdig. Det kan jeg si. At det er tilfeldig. At hendelser vi tror er små, fort kan være de store. At tilsynelatende ubetydelige øyeblikk tiår senere kan ha formet hvem vi har blitt. Hvem vi er. ...

Vi tar uendelig mange valg gjennom et langt liv. Små og store, ubetydelige og avgjørende. Og mon tro om det ikke er i de små detaljene at det er lettest å finne mening. I smørblomstene ved bensinstasjonen. I duskregnet som legger seg over ansiktet. Og at det er dem vi må verne om. De korte glimtene. Ikke bare når vi er glade og oppspilte, men også når vi befinner oss i vår skjøreste tilstand. Holde rundt hverandre når stormen raser. Bry oss om hverandre så godt det lar seg gjøre. Så godt vi klarer. Og jeg vet ikke, jeg, om det er min dragning mot livet eller min redsel for ikke å ta del som gjør at jeg nå har fått øynene opp for de eldre rundt meg. Alle disse levde livene på senteret her nede, på biblioteket, på bussen. De beveger seg som vinden, nesten, eller som gaupa i skogen." (side 136)

Det hele blir en påminnelse om at det er viktig å høre på de eldres historie - før det er for sent. For det er snart for sent. "Det er det som er med alderdommen. Og jeg begynner å bli redd, merker jeg, for at noen skal falle fra." (side 137)

Det jeg fant aller mest interessant i boka er måten Kvalvik nærmer seg Rigmor og Torvald på. Han spiser vaflene han får servert, selv om han egentlig ønsker å være forsiktig med kaker og den slags. Kanskje av frykt for å såre Rigmor og for at han ikke skal få høre hennes historie? Torvald er overbevist om at han ikke er noe interessant kasus for prosjektet hans, men likevel får Kvalvik ham på gli´. Torvald forteller historien og tortur under krigen, en historie han egentlig hadde pakket bort i hukommelsen for mange ti-år siden. Rigmor forteller om hvor stigmatisert hun ble på grunn av farens tilknytning til nazismen, og hvor fæle de voksne var mot henne. Hun kunne ikke velge bort sin egen far, og hun hadde samtidig ingen befatning med nazismen selv. Like fullt skulle dette stigmaet forfølge henne i årene etter krigen. Det er liten tvil om at Kvalviks forsiktige tilnærming og undring er medvirkende til at de begge åpner seg for ham slik de gjør. 

Kvalviks fortellerstil er godt gjenkjennelig fra hans første bok. Han er personlig, han reflekterer godt over det han opplever i sin kontakt med de eldre, og han byr på en lun, fin humor mellom linjene. Jeg kjente f.eks. at jeg ble sittende og smile når han lurte på om ikke dagene ble veldig, veldig lange for Rigmor, som gjerne sto opp midt på natta fordi hun ikke fikk sove. Rigmor på sin side stilte seg undrende til hele spørsmålet. Hun kjente konstant på at hun hadde så dårlig tid. Tiden gikk jo så fort. Dette kjente han behov for å sjekke ut med sin egen farmor. Og joda. Hun hadde det på den samme måten. Så kanskje er det bare slik - at tiden går fortere og fortere jo eldre vi blir?


Det er en riktig skjønn bok Arne Schrøder Kvalvik har skrevet. Det eneste jeg beklager er at boka ikke er tykkere og inneholder enda flere historier. Akkurat dette skuffet meg. Så ærlig må jeg tillate meg å være. For jeg ville jo gjerne hatt mer! Enda flere historier fra flere eldre mennesker! Det er jo den veien det går ... at vi blir eldre - hvis vi er heldige ... Og da er det spennende å finne ut hva som faktisk venter oss langt der fremme et sted ... 

Jeg anbefaler denne varme, lille boka! Den er både lettlest, underholdende og interessant! 

Utgitt: 2018
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 198
ISBN: 978-82-489-2233-9
Jeg har fått tilsendt et leseeks. fra forlaget

Arne Schrøder Kvalvik (Jeg har lånt bildet fra forlaget)

Wenche Fuglehaug: "Det store sviket. Æresvold og æresdrap i Norge"

Når æren er viktigst - en innføring i forholdene i Norge

Andre bøker og filmer om æresvold og æresdrap

I årenes løp har det kommet ut en god del litteratur på norsk om æresvold og æresdrap. Med Iram Haqs film "Hva vil folk si", har jeg blitt oppmerksom på et nytt begrep, og det er "sosial kontroll" - en mildere form for reaksjon, som enten kommer alene eller som i ytterste konsekvens kan føre til kidnapping, tvangsekteskap og æresdrap. 

For egen del begynte min interesse for temaet med Ayaan Hirsi Alis bok "Krev din rett", der hun tar et oppgjør med kvinnesynet i islam. Det gjorde et sterkt inntrykk på meg at forfatteren, som er somalisk, må leve under streng bevoktning for ikke å bli drept av "sine egne". I Souads bok "Brent levende" møter vi en kvinne som blir vansiret etter et drapsforsøk, og som kom seg unna og må leve i skjul for at slektningene hennes ikke skal få tak i henne. I Ayse Onals bok "Æresdrap - menn som drep kvinner" møter vi ni menn som har drept søstre, døtre og andre kvinner i sine familier. De færreste fremsto som helter etter drap de på mange måter ble tvunget av familien til å gjennomføre - angivelig for å stoppe sladderen en gang for alle ... Men det motsatte skjedde - sladderen tok fullstendig av ... I Lene Wolds bok "Ære være mine døtre - En fars fortelling om å drepe sitt eget barn" møter vi en far som har drept en av døtrene sine og som ikke lyktes i å drepe en annen datter. Forfatteren har møtt den overlevende datteren, og har dermed oppnådd noe helt unikt: å få høre en historie fra begges perspektiv. Som Wold skriver i sin bok på side 133: 

"Æresdrap er et eldgammelt kulturelt fenomen, fundamentert i en egen form for rasjonalitet, som i økende grad finner sted i samfunn hvor det vokser frem mer moderne verdier. Det er kun når ytterpunktene møtes at ting går galt. Det er en viktig presisering ..."

En annen bok som også er interessant å få med seg når man snakker om sosial kontroll og arrangerte ekteskap og/eller tvangsekteskap, er Nazish Khans bok "Da himmelen falt - Om retten til å velge hvem man skal gifte seg med." Og i samme åndedrag er det naturlig å nevne den tunisiske filmen som på norsk har fått tittelen "Min arabiske vår", fordi tematikken også her er arrangert ekteskap versus tvangsekteskap (hvor frivillig er det egentlig?) Vår egen Amalie Skram skrev for øvrig om tvangsekteskap i sin roman "Forrådt" fra så tidlig som 1892. I Katrine Seles bok "Jølster hotell - Historier frå eit asylmottak" møter vi noen kvinner som har flyktet fra tvangsekteskap og trusler om æresdrap. 

Samtlige linker viser til mine innlegg her på bloggen.  

Om forfatteren

Wenche Fuglehaug har mer enn 30 års erfaring fra Aftenposten, og har særlig jobbet med barn og unges oppvekstvilkår, spiseforstyrrelser og psykiatri. Hun var med i Aftenpostens 22. juli-gruppe og hadde da et spesielt ansvar for overlevende og etterlatte. Hun jobber i dag som featurejournalist i Aftenpostens lørdagsavis og i A-Magasinet. "Det store sviket" er hennes første bok. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren på sine nettsider)

Om situasjonen i Norge

Sosial kontroll, æresvold og æresdrap er dessverre ikke noe som bare skjer andre steder i verden. Noen ganger kommer det ubehagelig nær, som den gangen tre søstre ble drept av broren sin på Kaldbakken i Oslo (2006). Når man kjenner noen som kjenner noen og det nesten er rett utenfor egen stuedør ... 

Hva handler det egentlig om? Religion, gamle kulturelle fenomener eller rett og slett galskap? Altså psykiatri? 

Wenche Fuglehaug skriver i kapittelet "Desperate rop om hjelp" (side 18 flg.) om at så mange som 597 ungdommer i 2016 ba om hjelp fordi de fryktet å bli tvangsgiftet, kjønnslemlestet eller utsatt for inngripende kontroll fra familien sin. Dette representerte en økning på 50 % sammenlignet med året før. Åtte av ti henvendelser kom fra jenter, og det betyr at også gutter har bedt om hjelp. Seks av ti var under 18 år. Det er forbudt i henhold til norsk lov å tvinge noen til å inngå et ekteskap. 123 av dem som ba om hjelp var ikke bare redde for å bli giftet bort - de var redde for å bli tvangsgiftet. Antakelig er mørketallene store. I familier der dette er vanlig, tas gjerne datteren med til opprinnelseslandet med enveis-billett. Der blir hun etterlatt for så å bli giftet bort til en mann familien har plukket ut til henne. Voldtekt på bryllupsnatten og en total mangel på frihet følger gjerne etter dette. I Fuglehaugs bok får vi høre mange konkrete eksempler på dette, der kvinnen ikke har noe hun skulle ha sagt. 

"Dårlige økonomiske vilkår i mange land øker også presset på familiene i Norge. Det forventes at de ofrer en datter for å få nok en slektning tettere knyttet til Norge. Jentenes muligheter for å slippe unna er få." 

Tradisjoner og kultur er avgjørende for at jenter giftes bort med tvang, sier (Merete) Munch (spesialutsending for integreringssaker ved ambassaden i Jordans hovedstad Amman), men etter hvert har advokater og andre i hjelpeapparatet også snakket om andre forklaringer:

"Ære er selvfølgelig viktig for mange familier, men her har vi også å gjøre med økonomiske motiver."

Døtre er nødens salgsvare. (side 25)

Undersøkelser viser at gifte har bedre helse enn enslige og skilte. Dette gjelder imidlertid ikke for de som har giftet seg arrangert eller med tvang. De har mer psykiske problemer. Kvinnene som har valgt ektefelle selv er langt oftere yrkesaktive enn kvinnene som foreldrene har valgt ektefelle til. Dessuten er kjønnsrollemønsteret mer moderne i familier der ektefellene har valgt hverandre av kjærlighet. 

Spørsmålet er om dagens minoritetsungdom i stadig større grad vil ha innflytelse på valg av ektefelle, ikke minst fordi de tar høyere utdannelse. 

Ikke alle er like optimistiske. (side 31)

Om skam og ære

Når man snakker om ære handler det ikke primært om en handling i seg selv, men om om det omdømmet eller ryktet en person eller gruppe har. Det er særlig kvinnene som må sørge for å leve opp til helt bestemte idealer for at familiens ære skal opprettholdes. Klarer hun ikke det, påfører hun familien skam. Mennene har ære, mens kvinnene har ærbarhet. Ære og skam utgjør to ytterpunkter. Jenter og kvinner må kontrolleres og passes på slik at de ikke gjør noe som får andre til å snakke negativt om dem. (side 49)

Tenk deg et nabolag med mange voksne, ungdommer og barn med minoritetsbakgrunn. En av dem, en jente, har gjort noe naboene misliker, tar avstand fra eller fordømmer. Jentas foreldre hadde i utgangspunktet reagert litt, men først da datterens handling ble samtaleemne, følte de skam og tapt ære. 

Betyr det at hvordan andre ser på deg og din familie faktisk er viktigere enn hvilket verdigrunnlag og hvilken personlig mening du selv har? Er det en sammenheng mellom selvfølelse og andres anerkjennelse? Svaret er selvfølgelig ja, men i hvilken grad og styrke variere i de ulike  samfunn. Muslimske ungdommer har gjerne et mer bevisst forhold til begrepene ære, skyld og skam enn annen norsk ungdom. De skjuler ofte såkalte skamfulle handlinger for å beholde et godt rykte. (side 50)

Æreskulturen brukes som et middel for å oppnå sosial kontroll, og individets egne ønsker kommer i annen rekke i forhold til kollektivet. 

Aima, en kvinnelig medisinerstudent med pakistansk bakgrunn tar avstand fra izzad-begrepet (som på punjabi betyr ære) og sier følgende:

"Det er deg og Gud. (...) Det er Ham du skal svare til når det gjelder handlinger. Det er ikke folk du skal vise rundt. Det er overfor Ham du skal leve et godt liv, og det er overfor Ham du skal svare for dine handlinger. Det er der den store æren ligger. Hva er vitsen med ære når du ikke har ære overfor Gud? Det er tankegangen min, men det er et kjempeproblem blant annet i den pakistanske kulturen. (...)" (side 51-52)

Eller som en annen pakistansk kvinne på 26 år sier det:

"Ære og skam kommer fra kulturen, gamle tradisjoner og gammel bondsk tankegang hos analfabeter på 70-tallet. Bønder fra Pakistan som kommer hit, har ikke utviklet seg, men holder på gamle tradisjoner. De vet ikke så mye om islam." (side 52)

Vi får også høre om "dhagan celis" eller kulturell rehab. Det handler om ungdommer som er blitt "for norske" og som etterlates i hjemlandene sine etter ferie - med enveisbillett, uten at de visste om dette på forhånd. 

"Hvordan kan foreldre som har flyktet fra krig, sitte trygt i Norge mens de utsetter egne barn for utrygghet og vold i landet de selv valgte å forlate?" spør forfatteren ... (side 103)

Historien om Sarah

I Wenche Fuglehaugs bok er det særlig historien om Sarah som går gjennom boka som en rød tråd.  Sarah kom fra Afghanistan sammen med resten av familien i 1997. Nå skulle hun aldri mer behøve å rømme, lovet faren henne. Lenge fikk hun drive med sitt, og hun elsket å trene og å være sammen med vennene sine. Verken foreldrene eller brødrene brydde seg spesielt mye om hva hun drev med, så lenge hun ikke var opphav til problemer eller bekymringer. Gradvis begynte imidlertid restriksjonene. Hun fikk ikke delta i skolens svømmeundervisning fordi dette ikke ble ansett sømmelig. Moren begynte også å komme med kommentarer om at hun måtte lære seg å bli en god husmor og hustru for den mannen hun skulle gifte seg med. Dessuten fikk hun ikke være ute etter klokka syv om kveldene. 

Hun som alltid hadde vært glad i moren, så henne plutselig som en tragisk figur. Lat, dum, uinteressert. Hun gjorde ingenting bortsett fra å sitte i telefonen og slarve med sine muslimske venninner. Hun gikk nesten aldri ut, og gadd ikke gjøre den minste anstrengelse for å lære seg norsk. Så sitter hun her og snakker til meg som om jeg drømmer om å bli en kopi av henne! (side 60-61)

En dag er hun vitne til at faren plutselig kastet et glass glovarm te i ansiktet på moren, fordi han er irritert over at teen er for varm. På grunn av smertene løp moren gråtende ut på badet for å skylle ansiktet i kaldt vann. Ingen våget å si noe. Sarah ble redd faren sin, men etter å ha snakket med venninnene sine om episoden, blir hun "beroliget". Alle de andre fedrene er nemlig likedan ... "De gjør det de mener er vårt eget beste." (side 63) Å gå til legen med skadene var utelukket. 

Etter hvert ble det vanskelig å leve som norsk jente ute og som muslimsk datter hjemme. Det var som om hun kolliderte hver eneste dag. Hun var verken det ene eller det andre, men måtte alltid velge og ta hensyn. Sarahs far var taxisjåfør, og sjåførene var "voktere av god moral".  

Så kom det for en dag at foreldrene hadde planlagt at Sarah skulle gifte seg med en fetter i hjemlandet. Han skulle være både kjekk og velstående, og var 30 år, det vil si dobbelt så gammel som henne. Avtalen om giftemålet var forseglet da hun ble født, hvilket var tradisjon og en helt vanlig måte å gjøre det på, fikk Sarah høre. Foreldrene kalte det aldri tvangsekteskap, men en familietradisjon. 

Sarah tok kontakt med en lærer, og etter dette skjedde det raskt. Hun fikk hjelp til å flykte hjemmefra, og dette ble starten på et liv med "kode 6". På tidspunktet da hun rømte hadde hun såvidt begynt i 1. klasse på videregående. Å stå uten noen støtte fra foreldrene og familien, var tøft - helt på grensen av hva hun kunne klare å takle. Foreldrene prøvde alt for å få henne tilbake. De troppet opp hos barnevernet for å fortelle at hun "bare var i opposisjon", at hun var ung og dum, at det ikke stemte at hun ble kontrollert. Bare hun kom hjem, skulle alt blir bra. 

Innimellom får vi høre historier om andre som vendte hjem, som lot seg overtale - bare for å bli giftet bort i full fart. En av jentene tok sitt eget liv få måneder etter det inngåtte ekteskapet. Vi får også høre om Leya, som før tragedien som endte med at hun ble tatt av dage, fikk høre av sin voldelige ektemann at "jeg kommer ut av fengsel, men du kommer ikke ut av kista ..." 

Sarah har blitt en flyktning i Norge. Hun tvinges til å leve i skjul, og må stadig flytte til nye adresser der ingen kjenner henne fra før. Når skal hun for alvor kunne ta fatt på et voksenliv, som innebærer å gifte seg med en hun er glad i, få egne barn og leve et normalt liv? Slektningene er overalt, og det å ta taxi eller annen kollektivtransport er forbundet med stor fare for henne. Hun er ikke alene om å ha det slik. 

"Jeg er ingen. Jeg har ingen." (side 181)

Om æresdrap i andre land

Antakelig blir minst 5000 kvinner drept av mannlige familiemedlemmer hvert år, hevder FN. Andre mener at det dreier seg om rundt 20 000 æresdrap hvert år. 

"Er æresdrap og sjalusidrap det samme? Svaret er nei, og det er én vesentlig forskjell: Et æresdrap skjer som regel ikke i affekt, men er en overlagt handling. Mordet skjer på grunn av tap av familiens ære. Det er ikke bare mennenes rett, men også deres plikt å drepe den kvinnen som har vanæret familien. Handlingen legitimeres moralsk i henhold til æreskodeksen, og den godkjennes og applauderes gjerne også av storfamilien.

I motsetning til sjalusidrap handler æresdrap om kollektivets klo om individet, og hvem som helst av de nære slektningene kan ta livet av henne om hun har vanæret familien." (side 142-143)

Mye baseres på rykter eller at en av familiens kvinner nekter å innordne seg familiens ekteskapsplaner. Kvinnens kropp er hele familiens anliggende. 

Om æresdrap og tvangsgifte i Norge

Vi vet ikke nøyaktig hvor mange som er drept i Norge der motivet er familiens ære. Det er Kripos som har ansvaret for drapsstatistikken i Norge, og de registrerer motiv som sjalusi, hevn og krangel, men ikke ære. Dersom politiet har mistanke om at et æresdrap er begått, blir det ført opp som "annet motiv". Dermed synes ikke æresdrap i statistikken. I årenes løp har fordelingen av drap begått av etnisk norske og personer med utenlandsk opprinnelse forskjøvet seg veldig. Ett av to drap begås av personer med utenlandsk opprinnelse. I og med at 13 % av Norges befolkning er innvandrere, betyr dette at de er overrepresentert i statistikken. I følge Kripos skyldes det at langt flere innvandrere og flyktninger har kommet til Norge, og at mange er traumatisert. 

Til sammenligning ser man den samme trenden i Sverige. "Hver tredje kvinne har levd i Sverige i mindre enn fire år, og drapene begås av ektemenn." (side 144)

Det hører til sjeldenhetene at menn drepes for ære, men det skjer. 

Det er ingenting som tyder på at problemet med æresdrap er avtakende i Norge. Tvert imot, faktisk. Dette har sammenheng med tilstrømningen av flyktninger de senere årene. Flere og flere kvinner lever på sperret adresse - på såkalt "kode seks". 

Noen ganger kan man stille seg spørsmålet om det er ære eller psykiatri som er årsaken til drap. Som da de tre søstrene Nafisa, Saadia og Sobia ble brutalt drept i sitt hjem på Kalbakken av sin 30 år gamle bror Shazad Khan i 2006 ... Jentene var 13, 24 og 27 år gamle ... Familien var preget av manglende integrering, og tragiske følger av et tvangsekteskap for den eldste av kvinnene. Dette førte til at den mellomste nektet å la seg tvangsgifte. En yngre bror hevdet etterpå at drapsmannen ikke hadde fått god nok psykiatrisk behandling og oppfølgning. 

Viktige stemmer i debatten

Etter et annet trippeldrap begått i utlandet, og som ble straffet etter norsk lov (en juridisk nyvinning), gikk Akhtar Chaudhry, en SV-politiker som er rangert som en av landets ti mest innflytelsesrike innvandrere og som har jobbet i flere år i Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) med æresrelatert vold og integrering, ut på bloggen sin med at "det er mennesker som tar liv, ikke begreper, ikke tradisjoner". Han skrev også:

"Det har aldri vært ulovlig for voksne mennesker å gifte seg med den de elsker. Tvert imot. At det er en rett også innen islam, hvis religionen først skal blandes inn i dette. Og hvordan kan ære være så forbannet større enn livet?" 

"Det er ingen ære i å brutalisere en hel, ung generasjon." (side 152)

Shaheen Sardar Ali har vært tilknyttet Universitetet i Oslo i over ti år som professor II ved Det juridiske fakultet, og hun sier dette om tvangsekteskap:

"Den pakistanske minoriteten ønsker å få flere fra sin egen familie inn til landet, og den eneste måten de kan gjøre det på en lovlig måte er å bruke loven om familiegjenforening."

Hun er ikke så sikker på om tvangsekteskap nødvendigvis handler om kultur eller religion. Sheheen Sardar Ali mener alliansene er kalkulerte planer og økonomiske strategier, og hun uttaler:

"Tvangsekteskap er en vanvittig egoistisk handling. Foreldrene kan umulig tenke på barnas beste. Her har du en datter som er født og oppvokst i Norge, som mest sannsynlig har høyere utdannelse, snakker norsk og andre språk flytende, og så gifter du henne med en person uten utdannelse fra en fattig landsby i Pakistan. Du plasserer ham i et land hvor han er komplett døv, dum og blind. Dette er ikke noe bra start på et forhold for noen av partene." (side 191)

"Kvinnene er verst"

Advokat Monica Lindbeck hevder at det er mødrene som er verst. Det er kvinnene "som sladrer, trekker i tråder, er strategene og intrigemakerne, mens mennene er de som har siste ord og som iverksetter planer og ønsker om ekteskapsallianser og utøver trusler, vold og i verste fall drap." (side 196)

"For hver mann som utøver vold og utløser konflikter, står det minst to kvinner og klapper ham på skulderen", sier den danskafghanske forfatteren og samfunnsebattanten Geeti Amiri. Kvinnene anklager "den egoistiske" datteren som vanærer familien, og støter henne fra seg og bryter gjerne all kontakt. Mødrene forsvarer ikke døtrenes rett til å kle seg som de vil, til å inngå samboerskap, drikke eller gå på bar. Det skilles mellom anstendighet og hor. Nyanser finnes ikke.

En annen hevder at det er kvinnene som bakvasker, sladrer og utstøter andre jenter og kvinner, ofte med svært alvorlige konsekvenser. Dette kan selvsagt skyldes at det er mødrene det pekes på dersom døtrene kaster skam over slekten, antyder professor Unni Wikan. 

Hva gjør egentlig svik i tillitsrelasjoner mellom nærstående? 

"Det å bli sveket er vanskelig å mestre. For i sviket ligger tap av tillit og illusjoner. Grunnleggende verdier som ærlighet og redelighet settes på spill, og når man blir sveket, kan man føle seg verdiløs, som om ingen lenger bryr seg. Noen beskriver svik som en kontrakt som brytes. Den ene parten blir sittende igjen med sorg, smerte og følelse av tap. Den andre går gjerne videre som om ingenting har hendt." (side 205-206)

Er det håp?

Det er selvsagt stor grunn til å understreke at ikke alle muslimske foreldre tviholder på gamle tradisjoner. Noen er både intellektuelle, moderne og liberale, og velger frihet for barna sine. De har tatt inn over seg at de lever i Norge, i et samfunn der folk stort sett lever i respekt for hverandre og i respekt for norske lover og tradisjoner. 

Som Sarah sa det under en av samtalene med forfatteren:

"De færreste foreldre er ondskapsfulle, men de er hjernevasket og tror at deres kultur og måte å leve på er det beste for barna. Så de gjør alt det vonde mot oss, og sier det er til vårt beste selv om det er til vårt verste." (side 213-214)

Høsten 2016 skrev Azra Gilani, 67 år gammel og etter 45 år i Norge, en kronikk i Aftenposten, under overskriften "Muslimske mødre, nå må dere våkne!" Hun tok et oppgjør med sine medsøstre som ikke står opp for sine døtre, men viderefører æreskulturen. Etterpå mottok Gilani drapstrusler. Å stå frem på denne måten hadde en høy pris. Samtidig opplevde hun positive ting. Like fullt: det ble taust etter kronikken. Gilani lurte på hvorfor muslimske kvinner ikke skrev innlegg etter dette - turte de eller ville de ikke? Hadde de ingen meninger, kunne de ikke norsk eller våget de ikke å skrive?

En muslimsk mann sa det slik:

"Redselen for hva alle andre sier og mener, må bort. Hvis man tror på Gud, hvorfor er folks mening så viktig? Det er vanskelig å forstå. Jeg synes det er et paradoks at i vestlige, sekulære samfunn er folk i mindre grad opptatt av andre folks meninger til tross for at mange ikke tror på Gud. Men i land der man virkelig tror på Gud, er naboens og slektningers meninger veldig viktig." (side 235)

Selv sitter jeg og tenker på en jente jeg kjente en gang og som alltid ble møtt av sin etnisk norske mor med "Hva tror du far vil si?" når hun presenterte nye kjærester for sin mor. Redselen for hva faren ville si førte til at hun i grunnen aldri satset på noen ... Morens kontroll ble for sterk. Den stakkars faren kom aldri til orde, forskånet som han ble for alt. Sosial kontroll finnes også blant etnisk norske, men ikke i samme form og med de samme konsekvensene som i historiene vi får høre i Wenche Fuglehaugs bok ... 

Mine tanker om boka

Wenche Fuglehaugs bok om æresvold og æresdrap i Norge er blant årets viktigste bøker, tenker jeg. Boka kommer som bestilt til Iram Haqs film "Hva folk vil si", fordi boka i bunn og grunn handler om det samme. Fuglehaugs bok er riktignok bredere anlagt, fordi vi her får høre flere historier og får mer presentert mer fakta om problematikken, mens Iram Haqs film tar utgangspunkt i en enkeltskjebne. Selv sitter jeg og kjenner på at det er forsket for lite på hva det vil si å vokse opp mellom to svært ulike kulturer. Av og til presenterer Statistisk sentralbyrå statistikk som viser at tendensen med ekteskap inngått mellom innvandrere som er født og oppvokst i Norge, og typisk søskenbarn fra hjemlandet, er avtakende. Men hvor mye da? At en stor andel av de 600 unge som søkt hjelp i 2016 fordi de fryktet tvangsekteskap og æresdrap, forteller at det ikke er tale om et fåtall av tilfeller. Mørketallene er nok enda større, og bak disse er det enda flere svært triste enkeltskjebner.

Antall velutdannende kvinner som er annen og tredje generasjons innvandrere er økende i Norge. Hvor vanlig er det at kvinner med høyere utdannelse får velge sin ektefelle selv, og hvor vanlig er det at familien stiller med et antall kandidater som kvinnen får "velge" mellom, slik Nazish Khan skriver om i sin bok "Da himmelen falt - Om retten til å velge hvem man skal gifte seg med"? Hvor sterkt er det psykiske presset, og hvordan oppleves dette av kvinnene selv? Hva skjer dersom man nekter å gifte seg med en slektning fra hjemlandet? Og hvor mange av barna som ikke dukker opp på skolebenken etter endt sommerferie, er blitt igjen i foreldrenes hjemland frivillig eller ufrivillig? Vi vet alt for lite om dette. Belastningen for dem som ikke kjenner seg igjen i dette bildet i det hele tatt, blir dermed også stor. Man er moderne og fri, mens "alle " etnisk norsk tror at man er tvangsgiftet eller lever i et arrangert ekteskap - fjernt fra virkeligheten. Det er heller ikke greit. Jeg skulle ønske at det også var plass til alle dem som ikke kjenner seg igjen i historiene til de mest marginaliserte i samfunnsdebatten. Nyansering - ikke sigmatisering og generalisering - er hva vi trenger!

Uansett hvordan flertallet av annen eller tredjegenerasjons kvinner (og menn) har det i Norge, er det viktig at historiene til de mest marginaliserte blir hørt, og at det er rom for å ta samfunnsdebatten i det offentlige rom. Det er debatten og utfordringene som ligger i dette som gjør at verden tross alt går videre. Da må man også dobbeltmoralen til livs. Det vil si at en ting sies utad, mens noe annet erfares innad. Jeg tenker at det er en lykke med alle som våger å snakke i det offentlige rom. Jo flere stemmer som blir hørt i debatten, desto mer kunnskap og mindre fremmedfrykt vil oppstå rundt disse temaene.

Det er ikke veldig mange år siden kvinnene i Norge tok til orde for flere rettigheter. Mye har skjedd siden den tid. Noe tilsvarende tvinger seg frem i innvandrermiljøene, og kanskje kommer de største endringene for alvor først i neste generasjon?

Jeg håper at riktig mange - både etnisk norske og innvandrere - leser Wenche Fuglehaugs bok! Den er godt skrevet, belyser mange nyanser i tematikken og forteller i all sin grellhet om konsekvensene for dem som velger å gå sin egen vei når hele slekten står imot. Hvilket samfunn ønsker vi når det kommer til stykket? Det må vi våge å diskutere!

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

Utgitt: 2017 
Forlag: Kagge forlag
Antall sider: 254
ISBN: 978 82 489 2044 1
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Wenche Fuglehaug (Bildet har jeg lånt av forlaget)