Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Norsk litteratur utgitt 2017. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Norsk litteratur utgitt 2017. Vis alle innlegg

søndag 4. februar 2018

Tore Renberg: "Skada gods"

Ellevill fortsettelse om Hillevågs-gjengen!

Litt om forfatteren 

Tore Renberg (f. 1972) debuterte med kortprosaboka "Sovende floke" i 1995. 25 bøker står i dag på hans merittliste. Det handler blant annet om barnebøker, foredrag om litteratur (som hans flotte bok "På fest hos litteraturen", som kom ut i 2012) og skuespill. Men fremfor alt handler det om romaner. 

Jarle Klepp-bøkene er et kapittel for seg. Jeg har lest dem alle, og jeg har stort sett vært begeistret hele veien. Det hviler et alvor over bøkene som gikk rett hjem hos meg - særlig etter å ha fornemmet at det ligger noe selvopplevd bak spesielt Jarle Klepp-skikkelsen og hans oppvekstvilkår med en alkoholisert far. 

Om de to første bøkene i Hillevåg-serien

(Dersom du fremdeles ikke har lest noen av bøkene, bør du nøye deg med å lese min bokanmeldelse av den første boka - "Vi ses i morgen" - og vente med resten. Ellers risikerer du at jeg spoiler bøkene for deg.)

Ja, jeg vet at forfatteren selv kaller disse bøkene om Hillevågsgjengen for Teksas-serien. For meg er og blir imidlertid denne bokserien Hillevåg-serien! Sånn er det med den saken! 

Det hele startet med "Vi ses i morgen", som kom ut i 2013. Her møtte vi Jan Inge/Jani, Cecilie/Chessi og Rune/Rudi - kjernen i Hillevåg-gjengen - for første gang. Jani og Chessi er søsken, og de glimtene vi får inn i deres barndom er meget triste. Hva kunne det ikke ha blitt av søskenparet dersom foreldrene hadde vært der for dem i oppveksten? Jani har absolutt intellektuelle evner, men empatien hans er ikke svært velutviklet. Følelsene han av og til overveldes av, er vel for en stor del av egosentrisk karakter. Han er likevel ikke så avstumpet som Tong og ADHD-Rudi. Sistnevnte har så grandiose tanker om egen fortreffelighet at han sjelden går en ekstra runde med seg selv for å sjekke ut om resonnementene hans holder. Utad driver de et flyttebyrå. De store pengene henter de imidlertid inn på kriminell atferd. Det handler om innbrudd, torpedo-virksomhet og lignende. 

Denne første boka i serien om den dysfunksjonelle Hillevågsgjengen er eminent skrevet! 

I "Angrep fra alle kanter" (2014) møter vi ungguttene Rikki og Ben, som i likhet med Jani og Chessi har vokst opp under særdeles vanskelige forhold. Moren er bipolar, mens faren aldri er hjemme. Han tjener masse penger som han helst ikke vil bruke på familien sin. Ben og Rikki er nå hhv. 15 og 16 år. Etter å ha funnet en masse penger i huset, bestemmer de seg for å rømme hjemmefra. Og hva er vel mer nærliggende enn å oppsøke Rudi, onkelen deres? Han faren deres i sin tid kom på kant med etter at han oppdaget at Rudi hadde spilt i en pornofilm ... 

Chessi er gravid, men hun er ikke sikker på om det er Rudi eller Tong som er faren til barnet hun venter. Jani er forelsket i Beverly, en ferm amerikansk kvinne av ukjent opprinnelse. Det skal bli skjebnesvangert for Hillevågsgjengen ... 

Denne andre boka bar preg av å være boka midt i serien. Den nådde ikke helt opp til den første boka, synes jeg, men er like fullt godt skrevet.

Om "Skada gods" 

Det gikk nesten tre år mellom den andre og den tredje boka i serien om Hillevågsgjengen. Nå har jeg endelig lest den - eller rettere sagt hørt den som lydbok - og du hildrande du, for en bok! I nesten 15 timer gikk jeg med lydboka "på øret", og de siste 10 timene hørte jeg på to dager. Det var så og si komplett umulig å legge boka fra seg! Med Tore Renberg som oppleser var lytteopplevelsen en sann fest! Jeg har for øvrig også hatt papirutgaven tilgjengelig. Dette er nemlig må-eie-bøker! 

"Hillevågsgjengen er tilbake dessverre. 

Advarsel:

Eksplisitt språkbruk
Usømmelig innhold

Fornedring av mannskroppen
Objektivisering av kvinnekroppen

Et vitnesbyrd fra vår barokke endetid
grufulle og skjønne historier om
det voldelig ...
det gripende ...
det latterlige ... 

Menneskelivet før oljekrisen

Det er desember 2012

Den vestlige verden er på fest hos seg selv
og innbyggerne elsker det

Pengene er store og mange
Menneskene har begynt å tro at:
a) dette har de fortjent
b) dette skal vare evig

I verdens rikeste by
- Stavanger - 
er troen sterkere enn noe annet sted

Vi ser store biler og svulmende lepper
Vi ser stolte menn og sprudlende kvinner
og lykkelige barn
Vi ser et perfekt samfunn

Gjør vi ikke?

Men ikke alle er invitert på festen 
Ikke ...
Hillevågsgjengen" (side 5 flg.)

Jani skal gifte seg med Beverly, og har oppsøkt kirkens rom for å meditere litt, da han støter på presten i kirken. Samtalen dem i mellom utvikler seg kanskje ikke helt i den retningen Jani hadde tenkt ... Særlig ikke etter å ha fortalt at flyttebyrået bare er deres hvite inntekt ...

" ... vi har, stort sett, holdt oss unna narkotika og vold og prostitusjon og porno og nazisme og mord. Jeg har alltid ment, og mener fortsatt, at det skal gå en grense der. Jeg har, kan du si, definert et slags etisk rom og bedt gjengen min om å holde seg der. Og stort sett har det fungert. Mer eller mindre. For det meste. Cirka." (side 34)

Og så forteller han presten om drapet på Tong, og om liket som ligger begravd i hagen. Og om det neste drapet på Rudis bror - faren til Ben og Rikki ... Betroelsene får presten til å vakle. Visst har han taushetsplikt, men dette ... Det er mer enn han kan bære ... Og dette får Jani, som skal gifte seg samme kveld, til å komme med trusler. 

Beverly og Jani får ikke kirkens velsignelse, men gjør det hele på sin måte, uten innblanding fra offentligheten. De nærmeste dagene utvikler ikke ekteskapet seg i den retningen Jani hadde sett for seg. Selv er han temmelig uerfaren i sin omgang med kvinner, og han elsker henne jo. Men er hun ikke vel lat? Hvem er hun egentlig, denne kvinnen som insisterer på at hun ikke er en dag over 50 år?

Så springer bomben. Chessi har funnet ut at Rudi har vært med i en pornofilm, og dette får Jani og Chessi til å støte ham fra seg. Han er ikke lenger velkommen der, og jages ut av huset. Rudi stakkar, har aldri stått på egne bein, og blir rådvill. De grandiose tankene han hadde om seg selv er som blåst bort. I mellomtiden presser Beverly Jani til å planlegge et drap på Rudi, fordi hun mener det blir farlig for dem å ha ham gående løs der ute. Rudi vet for mye. Rudi skjønner ikke at livet hans er i fare, og er ikke i stand til å forlate Stavanger. Han vil bare hjem til Chessi. Så roter han seg bort i en politimann som ikke har rent mel i posen, og hvor vi aner at forfatteren må ha blitt inspirert av saken rundt Eirik Jensen. Det bygger opp til et gjengoppgjør som i verste fall kan knuse hele Hillevågsgjengen fullstendig ... 

Mer av handlingen har jeg ikke tenkt å røpe - ikke annet enn at boka er åndeløst spennende helt til siste side. Mens jeg leste boka, visste jeg ikke at det kommer enda en bok i serien. Jeg kjente på at jeg nesten ikke kunne tåle å tenke på at det skulle være slutt nå og at det ikke skulle komme flere bøker i serien ... Og så skjønner jeg at det faktisk kommer en ny bok! Jippi!

Mine tanker om boka

Med "Skada gods" er Tore Renberg igjen på topp med noe av det beste han har skrevet. Handlingen er riktignok til tider nærmest farseaktig og fremstår som lettere underholdning - hvilket den også er - men det hele er så gjennomført og i en språkdrakt som står 100 % i stil til innholdet. En side ved det hele er skildringen av det kriminelle miljøet. Vi tror på det! Og selv om gjengen har gjort de frykteligste ting, som å ta livet av andre mennesker, får Renberg frem noen formildende sider ved hvert enkelt av gjengmedlemmene, slik at de fremstår som hele mennesker - både på godt og vondt. Dette er ikke mennesker som går til grunne av samvittighetskvaler for det de har gjort. Derimot går de nesten i stykker når bunnen i tilværelsen truer med å revne under beina på dem. Det være seg Rudi som jages på dør, Chessi som mister sin kjæreste, Jani som begynner å tvile på at han faktisk er elsket, Ben og Rikki som nærmest gjensidig synes å ville utelukke hverandre ... 

På sitt aller beste er Renberg når han skildrer Beverly, denne ferme amerikanske kvinnen som er på hell i sin karriere som femme fatale. Hun vet hvordan hun skal spille på sin kvinnelighet, hvordan hun skal forme munnen for å fremstå helt uimotståelig, hva hun skal si og gjøre for å få det som hun vil ... Hun glemmer bare en ting - og det er at hun ikke fyller rollen som en klassisk kvinne som skaper litt hygge rundt seg. I stedet forventer hun selv å bli oppvartet, og det er ikke kompatibelt med Janis ønsker. Hun har lenge Jani i sin hule hånd. Jani ser det, men han opplever også at alt hun sier har relevans. Men så er det som om hun tar med seg dette når hun går ut av et rom, og når han er alene med seg selv igjen, svekkes vekten av hennes ord og forsøk på påvirkning ... Men det er kanskje først når han blir møtt av forakt fordi han leser Dostojevskij´s "Forbrytelse og straff" og andre mer høytsvevende verker at han skjønner at de befinner seg på helt ulike planeter ... 

Skildringen av en desperat Rudi på flukt er så hudløs at jeg kjente på sterk frykt for hvordan det skulle gå med ham. Likevel skjønner vi at den han dypest sett bryr seg om, er og blir ham selv. Uansett er det det dypt menneskelige vi sitter igjen med etter å ha lest denne og de to foregående bøkene om Hillevågsgjengen. 

Vi skjønner også at Jani kunne ha nådd så mye lenger dersom han ikke hadde blitt helt ødelagt i barndommen. Han kunne ha blitt noe stort, for det å lese kompliserte bokverk ligger for ham. Uten skolegang er det likevel begrenset hva han får ut av det han leser. 

Tittelen på denne tredje boka - "Skada gods" - er meget betegnende for hva serien handler om - nemlig skadde og dysfunksjonelle mennesker. Disse menneskene skildrer Renberg på en svært troverdig måte. Her er det også mye humor - riktignok beksvart til tider - men dog! 

Jeg anbefaler "Skada gods" og de to foregående bøkene av hele mitt hjerte! Dette er en sterkt avhengighetsskapende bokserie! Jeg anbefaler spesielt lydbokutgaven, siden det er forfatteren selv som leser. Renbergs opplesning - med tolkning av persongalleriet - tilfører lese- og lytteopplevelsen vanvittig mye ekstra! 

----------------------------------

Mange har skrevet om denne boka - blant annet bloggerne Reading Randi (som antyder at det kommer enda en bok!), Ebokhylla mi (Og det beste? Det ser jammen ut for at dette ikke blir en trilogi! For den slutten der, den bare beeeer om minst ei bok til! YAY! For hvordan går det med tvillingene til Chessi, fryseboksene og deres innhold, de videre planene for gjengen og deres mål om å bli aktverdige borgere, og ikke minst - den uventede gjesten i huset? For å si som Øystein Sunde, hører du Tore - jeg må, JEG MÅ HA MER!),Bjørnebok (På forfatterens facebookside fant jeg følgende kommentar på et innlegg, skrevet av forfatteren selv: Det blir et fjerde bind. Tvillingene må jo få komme til verden. 😄Djiises, så føkkings utrolig deilig!), Bokbloggberit (Renberg er ein eminent forfattar som framfor alt syner ei enorm forteljarglede. At forteljinga er ispedd ein stor porsjon samfunnskritikk oppi all galskapen gjer det heile meir meiningsfullt.), Pervoluto og Kleppanrova (Fantastisk bra lest av Tore Renberg. Jeg ser han for meg der han sitter og humrer og stor koser seg når han leser inn. Samtidig som han er veldig engasjert. Flott! Han og dialekten løfter hele boka! Renberg er dyktig til å beskrive persongalleriet sitt, folkene, klesstilen, talemåten og musikken, hva de står for og hvordan de oppfører seg, frekke som faen! Samtidig har han en del samfunnskritiske stikk i teksten.)- og de profesjonelle kritikerne Marta Norheim fra NRK (Når Renberg unner seg å leggje inn eitpar rundkast i siste sving, opnar han for nye bøker om denne gjengen. Dessutan er det jo ein graviditet på gang og nokre frysarar som skal tømmast. Sjølv om tre ofte er nok i ein bokserie, ønskjer eg meg ei bok nummer fire for å få vite korleis det går med desse folka som eg har stor sans for, men som eg nødig ville hatt på døra.), Elin Brend Bjørnhei fra VG (Handlingen har driv, elleville og overraskende vendepunkter og et språk som er både energisk og vart. Midt i alle de brutale skildringene, maler Renberg frem vakre, lyriske bilder. Her er også kårni og mørk humor. Musikk- og skrekkfilmreferansene er som alltid sterkt til stede, samt flere nikk til annen, klassisk litteratur.), Bjørn Gabrielsen fra DN («Skada gods» er noe så sjeldent som en bok som er like lett å anbefale både til den som skal på lang jobbreise og til forfinede lesesirkler.) og Anne Merete K. Prinos fra Aftenposten (Renberg var ikke Renberg om han ikke kjørte på med referanser fra høyt så vel som lavt. I årets utgivelse lar han eksempelvis Dickens, Dostojevskij og Ibsen møte Aerosmith, Tarantino og Coen-brødrene. Man skulle nesten ikke tro det var mulig, men den helsprø sjangerkrysningen lar beskrivelsen av bestialske voldshandlinger, dyp urettferdighet og en øm kjærlighetshistorie gå opp i en høyere forening.).

Utgitt: 2017
Forlag: Oktober (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Antall sider: 499
Spilletid: 14 t 57 min.
ISBN: 978-82-495-1854-8 (papirbok)
ISBN: 978-82-421-6539-8 (lydfil)
Papirboka har jeg kjøpt selv - lydfilen har jeg mottatt fra Lydbokforlaget


Tore Renberg (Foto: Tommi Ellingsen - bildet har jeg lånt av forlaget)

søndag 28. januar 2018

Niels Fredrik Dahl: "Mor om natten"

Om en sønns forhold til en depressiv mor

Niels Fredrik Dahl (f. 1957) debuterte som poet med diktsamlingen "I fjor var litt av en natt" i 1988. Han skriver innenfor mange ulike sjangere: romaner, noveller, dikt, skuespill og hørespill. 

Mest kjent er nok Niels Fredrik Dahl for romanen "På vei til en venn", som han i 2002 mottok Brageprisen for. Dette var også den eneste boka av ham jeg hadde lest fra før av. Jeg var ikke blant dem som ble mest begeistret for denne boka, og det førte til at min interesse for forfatterskapet dalte. Inntil altså "Mor om natten" utkom ... Denne boka har jevnt over fått mange gode anmeldelser at jeg kom frem til at jeg måtte gi forfatterskapet en ny sjanse. Bøker om mor-sønn-forholdet er vel også relativt sjelden vare - i alle fall innenfor virkelighetslitteraturen, som denne boka tilhører. Hovedpersonene i "Mor om natten" er nemlig forfatteren selv og hans mor. 

"Husker du, sier hun, at jeg fortalte deg at jeg hadde det så dårlig da du var liten? Ja, sier jeg, men jeg uttaler ordet "ja" som om jeg bare så vidt husker at hun har fortalt meg dette. Hun lar seg ikke affisere. Jeg sa at jeg førte en dagbok, en hemmelig dagbok, ikke sant, sier hun. Jeg kalte den for nattboken. Der alt det svarte fikk plass, sier hun. Jeg svarer ikke. Jeg vil at du skal ha den, sier hun. Det er mest ting jeg skrev til doktor Holm og aldri sendte."  (side 10)

Moren vil at han skal ha nattboka hennes. Han vil egentlig ikke ha den. Moren sier at da vil hun brenne den. Motvillig tar han derfor imot boka, som moren tenker at han kan bruke i skrivingen sin. Det er viktig for henne at ektemannen - forfatterens far - ikke får med seg at han får boka med seg. Det skal etter dette gå mange år før han åpner den og begynner å lese. Det skjer først etter morens død, samtidig som han rydder etter henne i dødsboet. 

Hva vil det si å vokse opp med en psykisk syk mor, som sliter med depresjoner, og som dessuten sliter med så harde migreneanfall at hun må fysisk atskilles fra familien over flere dager? Som liten gutt listet han seg inn på soverommet til moren, der hun lå i stummende mørke og kastet opp. Han betraktet faren sin som forbitret tømte bøttene for oppkast. Moren var så nær, og likevel så fjern ... Aldri skulle deres behov for nærhet og kontakt møtes samtidig. Da moren senere forsøkte, var han ikke lenger der at han ønsket denne kontakten. Mest sannsynlig fordi hun aldri hadde vært der for ham. Nattboka blir på et vis nøkkelen inn til henne, en mulighet til å finne ut hvem hun egentlig var. 

Samtidig følger vi forfatteren inn i noen år med alkoholmisbruk, der han lenge forsøker å skjule sitt forbruk gjennom blant annet å kokkelere på kjøkkenet, sitte oppe etter at kona har gått og lagt seg ... Hvorfor drikker han? Er han redd for å være nær seg selv? Nær dem han lever sammen med? Hvilken kjærlighetsevne blir du utstyrt med når forholdet til den som skulle ha elsket deg mest uforbeholdent av alle - mor - ikke var der da du trengte henne aller mest? 

Litteraturkritiker Anne Merete K. Prinos har i sin anmeldelse av "Mor om natten" 11. november 2017 tatt med følgende sitat fra Jeanette Wintersons selvbiografi "Hvorfor være lykkelig når du kan være normal?":

«Det virker så opplagt nå – den wintersonske besattheten av kjærlighet, tap og lengsel. Det er mor. Det er mor. Det er mor. / Men mor er vårt første kjærlighetsforhold. Armene hennes. Blikket. Brystet. Kroppen. / Og om vi siden hater henne, tar vi det raseriet med oss til andre elskere. Og hvis vi mister henne, hvor finner vi henne igjen?»


I Niels Fredrik Dahls tilfelle tar han med seg raseriet mot seg selv, gjennom å bedøve sansene og lengslene sine med alkohol. Han velger dessuten å stenge moren sin ute av livet sitt. Først da hun dør blir det mulig å nærme seg henne igjen. Da skjønner han mer hvor angsten og tungsinnet hennes kom fra, og at den hadde sammenheng med krigen og bombingen av Molde i 1940, da hun var bare 14 år. Gjennom fragmenter - noe fra nattboka og noe fra egen hukommelse - pusler han møysommelig sammen et helt bilde av moren sin, som han aldri kjente mens hun levde. 

Noen av setningene i boka er sterke. Som når han beskriver sitt alkoholmisbruk slik det fortonet seg på det verste:

Ikke drikke brennevin. Bare øl og vin, men aldri sprit. Øl og ett og annet glass med vin, et glass konjakk etter maten, men aldri whisky før maten, bare rødvin, uansett, bare hvitvin (….) bare når barna sover, bare når barnas mor sover.


Etter å ha lest morens nattbok skjønner forfatteren at han er sin mors sønn mer enn sin fars sønn, slik han lenge hadde tenkt og ønsket. Han og moren har noe felles - mer enn han og faren ... I noen glimt får vi se kjærestene hans, vi får innblikk i utroskap og til sist at livet går inn i en bedre periode. 

Dahl skriver godt. Akkurat det er det ingen tvil om. Jeg kjenner imidlertid på at han ikke gir alt, at han holder tilbake og ikke vil utlevere det som jeg tenker ville ha løftet denne romanen til et høyere nivå. Da ville det ha smertet mer å lese hans historie og den ville fått større relevans for flere lesere - utover historien om forfatteren og hans mor. Han kunne ha sagt at han har tatt seg flere dikteriske friheter, og så kunne han ha utforsket noen av sporene som ville ha smertet mest ... For hvorfor leser vi historier som dette? Ikke først og fremst for å finne avsløringer om livet til Linn Ullmanns ektemann. Vi leser - i alle fall gjør jeg det - for å få større innsikt i oss selv og dem vi har rundt oss. Kanskje kan boka bli en påminnelse om at det aldri er for sent å reparere et ødelagt forhold til mor, og at det fortrinnsvis bør gjøres før hun dør? Det er jo ikke akkurat hverdagslig at mor kommer med en dagbok eller en nattbok, som gir oss en ny sjanse til å bli kjent med henne. 

Alt i alt synes jeg dette er en meget leseverdig bok, som jeg uten videre anbefaler varmt. Selv valgte jeg lydbokutgaven, der Øystein Røger - en av mine yndlingsopplesere - leser. Det gjør han så fantastisk at jeg må lete opp flere lydbøker hvor han er oppleser. Jeg er ikke der at jeg kommer til å lese tidligere bokutgivelser av Niels Fredrik Dahl - i alle fall ikke foreløpig. Derimot ser jeg frem til fremtidige utgivelser, der jeg håper at han gir enda mer! 

Flere bloggere har skrevet om denne boka - blant annet Beathes bokhjerte og Artemisias Verden.

Utgitt: 2017
Forlag: Oktober (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Antall sider: 226
Spilletid: 4 t 2 min.
Oppleser: Øystein Røger
ISBN: 978-82-495-0591-3 (papirbok)
ISBN: 978-82-421-6658-6 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget

onsdag 10. januar 2018

Thorvald Steen: "Det hvite badehuset"

Om foreldres løgner og fortielser

Thorvald Steen (f. 1954) debuterte som poet i 1983, og han har siden utgitt en mengde med bøker innenfor sjangrene romaner, noveller, essays, barnebøker, skuespill og lyrikk. 

Noen av bøkene er selvbiografiske - som "Vekten av snøkrystaller" (2006) og "Det lengste svevet" (2008). Bøkene handler om ham selv og det faktum at han lider av en uhelbredelig muskelsvinnsykdom. "Det hvite badehuset" handler på sett og vis om det samme, men med en annen vinkling. Selv har jeg kun lest "Vekten av snøkrystaller" og "Historier om Istanbul" tidligere. "Vekten av snøkrystaller" gjorde ikke noe sterkt inntrykk på meg da jeg leste boka for ca. 10 år siden. "Det hvite badehuset" er derimot et knyttneveslag av en bok! Jeg tror det er fordi den er enda mer personlig, åpnere og mer reflektert. Og kanskje er jeg selv som leser ikke den samme som jeg var i 2008?

Thorvald Steen lider som nevnt av en uhelbredelig muskelsvinnsykdom, som har ført til at han nå sitter i rullestol, 63 år gammel. Legene spådde at han ville bli rullestolbruker før han fylte 30 år. Det skjedde heldigvis ikke. 

En dag mottar forfatteren en telefonoppringning som skal komme til å snu opp-ned på livet hans. Den som ringer er en kusine av moren, som han ikke ante eksisterte. Moren har aldri villet ha kontakt med sin egen familie. Det viser seg at både morfaren hans og en onkel - morens bror - hadde den samme sykdommen som han selv, og at dette mest sannsynlig skyldes en medfødt kromosomfeil. Hvorfor har ikke moren hans fortalt ham om dette? Hun har ikke en gang fortalt ham at hun har hatt en bror. Og morfaren som tidligere hadde blitt beskrevet som alkoholisert, var i stedet syk og utstøtt av familien ... En ingen ville være ved. Da telefonen fra kusinen kom, var forfatteren 60 år. 

Moren er gammel og Thorvald Steen ønsker å spørre henne ut før det er for sent. Han møter imidlertid taushet. Tror hun kanskje at alt det ubehagelige vil bli borte dersom det ikke snakkes om? Hvor mye enklere ville det ikke bli for ham, dersom hun åpnet opp og fortalte om familiens historie? Moren har liten forståelse for hans søken etter svar. Det har hun aldri vært, heller ikke den gangen han som 17 åring fikk diagnosen (men ikke visst noe om familiehistorien). For hva ville ha skjedd dersom han hadde vært åpen om sin sykdom allerede fra ungdommen av? Ville han for eksempel ha fått jobb? Til slutt ender han med en historie om hvordan moren holdt familiehemmelighetene for seg selv, og valgte å ta sjansen på å få barn med en mann som ikke visste noen ting om dette. Hva ville ha skjedd dersom hun hadde vært åpen om dette? Ville mannen hun en gang elsket, ha forlatt henne? Ville sønnen i det hele tatt ha blitt unnfanget? 

I samtalene med sin mor påpeker forfatteren at stillheten kan være like vond som fysisk vold, og at den kan gjøre stor skade. Selv valgte han å være åpen om sykdommen sin da han møtte hun som ble hans kone. De fikk senere tre barn - vel vitende om risikoen for arvelighet. Dersom de skulle ha valgt ikke å få barn ... ville ikke dette ha vært en slags erkjennelse om at hans eget liv ikke var verdt noen ting? Han trekker paralleller til dagens sorteringssamfunn, der antall aborter på grunn av Downs syndrom har økt betydelig i årenes løp. Livet til barn med Downs syndrom anses ikke fullverdig ... de sorteres bort på grunn av en kromosomfeil.

Dette skriver Bjørn Gabrielsen i sin anmeldelse av boka i Dagens Næringsliv den 18. august 2017:

Årsaken til at hovedpersonen er blitt avskåret fra sin familiehistorie skyldes at hans sykdomstilstand er arvelig. Og et av symptomene er mangel på muskler rundt munnen, noe som gjør det umulig for ham å plystre. Foreldrenes smerte av å ha påført sitt barn for denne lidelsen er blitt håndtert med skam og fortielse.

Steen trenger ikke å si det selv, leseren skjønner intuitivt at denne problemstillingen er universell, den forutsetter ikke en arvelig kromosomfeil og mannsalder med løgn. Alle barn påføres smerte av sine foreldre, om ikke annet fordi det å leve simpelthen er smertefullt. Og alle forsøk fra foreldre på å skjule sin delaktighet, sitt ansvar, kan gjøre vondt verre.


Og slik blir dette en universell historie som mange kan kjenne seg igjen i, selv om det ikke handler om arvelige kromosomfeil. Foreldre er ikke perfekte, og noen ganger gjør de feil som får konsekvenser for barnet. Hvem ønsker å være åpen om sitt ansvar, dersom man vet at dette kun vil føre til vondt blod mellom en selv og barnet? Fristelsen til å omskrive, skjule, fortie og fornekte er nærliggende. Thorvald Steens mor ønsket seg kjærlighet og barn, og fikk det. Prisen hun betalte - den prisen hun faktisk trodde at hun var nødt til å betale - var høy, og innebar en fornektelse av hele sin fortid, av alle familiebånd ... Alt for å skjule den grusomme sannheten om at hennes slekt var belemret med en arvelig kromosomfeil som kunne føre til muskelsvinn og tidlig død.

Thorvald Steen skriver svært godt. Spesielt godt likte jeg at han ikke er ute etter å sverte noen - verken moren eller sin egen slekt. Han mener at alle må forstås ut fra den tiden de levde i, og at dette langt på vei kan forklare hvorfor moren tok de valgene hun gjorde. Selv er han overhode ikke i tvil om at hans liv har vært leveverdig. Vi aner at morens skam må ha vært stor siden hun valgte å lyve om hele sitt liv for å skjule den uhyggelige arven i familien. Kanskje er dette nok til å kunne la seg forsone med fortiden? "Det hvite badehuset" er en på alle måter tankevekkende bok, som jeg ikke blir ferdig med med det aller første. Den berørte meg sterkt!

Lydboka er nydelig lest av Øyvind Røger!

Bokbloggerne Kleppanrova, Meldingar til massene,  Eselører og Tones bokmerke har også skrevet om boka. 

Utgitt: 2017 
Forlag: Oktober forlag (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Øystein Røger 
Spilletid: 3 t 36 min.
Antall sider: 178
ISBN: 9788249516902 (papirutgave)
ISBN: 9788242166265 (lydfil)
Jeg har kjøpt papirutgaven selv og mottatt lydfil fra Lydbokforlaget


Thorvald Steen (Foto: Per Maning - lånt av forlaget)

søndag 31. desember 2017

Jan Kjærstad: "Berge"

Mesterlig Kjærstad-roman!

Jan Kjærstad (f. 1953) er utdannet teolog, men rett etter endt studium debuterte han som forfatter og har siden vært forfatter på heltid. Mest kjent er han for trilogien som omfatter "Forføreren" (1993), "Erobreren" (1996) og "Oppdageren" (1999). I 2001 mottok han Nordisk råds litteraturpris for "Oppdageren". Kjærstad er en etterspurt ressurs på ulike skrivekurs for forfattere in spe. 

I flere år har jeg tenkt at Kjærstads forfatterskap ikke er noe for meg. Jeg har virkelig prøvd meg på noen av bøkene hans i årenes løp, men ikke likt noen av dem. Samtidig har jeg registrert at kritikerne elsker Kjærstads bøker, og at det alltid er tale om store ovasjoner hver gang han kommer ut med en ny roman. Nå skal det sies at det snart er 10 år siden mitt forrige forsøk, så det var på høy tid å gi dette forfatterskapet en ny sjanse. Det har jeg nå gjort, og opplevelsen gir mersmak! "Berge" seiler nemlig opp som en av årets beste leseopplevelser! 

AP-nestoren Arve Storefjeld og fire andre er funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka den 22. august 2008. Datteren Gry Storefjeld er en av de drepte. Hun var aktiv i AUF. Samtlige - også et lite barn - har fått strupen skåret over. Norge er i sjokk. Det er selveste Arbeiderpartiet som er angrepet. De norske verdiene ... 

"Det skulle være en forbrytelse hinsides all fatteevne. En turgåer hadde ringt avisen. Flere mennesker lå drept i en hytte langt pokker i vold inne i Nordmarka. Slaktet, sa tipseren. På en bestialsk måte. Blant de døde var det visstnok berømte personer. Svært berømte." (side 7)

Hendelsene dekkes bredt i norske medier i ukesvis. Det er ikke en detalj som unnslipper lesernes oppmerksomhet. Arve Storefjeld - leppa fra Bjølsen - var en proletar av rang. Han var direkte i sin tale, han pakket ingenting inn og var en bajas, hans sosiale ferdigheter var i en del sammenhenger så som så, han hadde ikke "dannelse" ... Likevel fremstilles han som den reneste hedersmann etter sin død. 

I "Berge" fortelles historien fra tre perspektiver. I første del møter vi journalisten Ine Wang, en kvinne som nærmer seg 40 år og hvis journalistkarriere har vært nedadgående i lang tid. En gang var hun lovende, og hun har mange journalistiske bragder å vise til. Så ble hun skilt, og siden gikk det meste i stå. Hun har imidlertid nylig skrevet en bok om Arve Storefjeld, og den er at på til antatt. Da hun får høre nyheten om hans død, skjelver hun. "Skulle dette allikevel bli min lykkedag?" tenker hun. Snakk om timing! 

I andre del møter vi tingrettsdommeren Peter Malm, som lever en meget anonym tilværelse i sin leilighet bak/over Engebret Café ved Bankplassen, og som elsker nettopp det: å være så usynlig og anonym som mulig. At han senere skal befinne seg i rollen som dommer i denne makabre drapssaken, hadde han virkelig ikke sett for seg. 

I tredje del møter vi Nicolai Berge, som en gang var kjæresten til Gry Storefjeld. Han takker ja til å bli portrettintervjuet av Ine Wang, og siden skal livet hans aldri bli det samme igjen. 

Jeg kommer ikke til å røpe mer av hendelsesforløpet i romanen, men ønsker å komme inn på noen av refleksjonene hovedpersonene i boka gjør seg underveis. For samtidig som denne boka ikke handler om 22. juli, så er det kanskje mest av alt nettopp dét den handler om. Handlingen er bare forskjøvet i tid, og her er det "bare" fem drepte. Hva tenker henholdsvis en journalist, en dommer og en eks-kjæreste om det som skjer? Er vi nordmenn så edle som vi liker å tenke oss at vi er? (Jf. rosetoget, all sang om kjærlighet etc. i kjølvannet av 22. juli?) Og hvor objektiv går det egentlig an å bli - f.eks. i rollen som dommer i en av Norgeshistoriens verste drapssaker? For blir ikke også dommere påvirket av det de leser i avisene? Vi dømmer folk ut fra hva de sier, men hva vet vi om tankene deres? For ikke å snakke om verdiene deres? 

"Det er også noe med utviklingen i min bransje som uroer meg, dette at avisene, særlig tabloidene, mer og mer skriver for skandalesamfunnet, jeg er møkk lei den uopphørlige jakten på saker som kan skape leven, som om målet er å nøre opp under folks evne til å bli opprørt, bortsett fra at denne opprørtheten ikke har noe mål og mening, du skulle bare få hjerner til å flamme opp i noen sekunder - du var ikke stort bedre enn en narkolanger, en hvilken som helst Dr. Feelgood - det samme med den andre ytterligheten, gladnyhetene, den ene mer absurd enn den andre, for ikke å snakke om hvor desperate avisene var etter å fôre konsumentene med sladder - det handlet i grunnen ikke om annet enn å levere stoff til tidtrøyte, distraksjon - og nå kom i tillegg de sosiale mediene, som folk kalte dem, og jeg har flere ganger spurt meg selv om vi journalister snart vil være avleggs, eller om vi iallfall mister makten, den fjerde statsmakt omfatter snart alle, gud og hvermann som kommenterer og skriver blogger, eller ytrer seg på dette aller nyeste: Twitter og Facebook ..." (Ines tanker om journalist-rollen - side 31-32)

Tingrettsdommer Peter Malm har en svakhet for drinker, litteratur og alt det britiske. Han ser de samme dokumentarprogrammene om og om igjen, og han nyter å stikke innom baren der Edgar jobber, for å ta en drink. 

"Edgar kom med drinken. Det er sjelden jeg drikker Bloody Mary, for meg er den et helt lite måltid, og altfor ofte får jeg en assosiasjon til ketchup. Edgars versjon er selvfølgelig noe annet, Edgar vet hvordan han skal frembringe den perfekte balansen mellom Worcestershire- og Tabascosaus, sitron, pepper og salt - jeg har prøvd det flere ganger selv, men mine drinker mangler Edgars raffinement, hans evne til å få ingrediensene til å gå opp i en høyere enhet." (side 169)

Peter Malm og hans venn Lev Hambro går ofte ut og spiser sammen, og da går samtalene som regel rundt bøker, film, mat og drikke, om finansverdenen m.m. Peter er en større matelsker enn vennen Lev, og midt under en samtale kan han avbryte med å si "Ikke snakk nå," ... "Jeg må bare få være alene noen sekunder med denne desserten." Når han er alene på restaurant, og det er han ofte, har han alltid med seg en bok. Han blir aldri lei av å lese, og det litteraturen mest av alt har lært ham, er at det ikke finnes noen sannhet. Derimot finnes det historier, og de er ulike alt etter hvem som forteller dem. I rettssalen er det dette det handler om - å veie ulike historier opp mot hverandre og lete etter historien med størst vekt. I tillegg prøver han å leve seg inn i hvordan andre mennesker tenker og føler. 

I likhet med de fleste andre gjør Peter seg sine tanker om den som har drept de fem menneskene i hytta ved Blankvann - selv om han ikke hadde noe til overs for Storen, som Arve Storefjeld ble kalt. Peter er en storkonsument av litteratur.

"Jeg har alltid lest mye skjønnlitteratur. Om jeg er ærlig, leste jeg like mye skjønnlitteratur som jus da jeg studerte. Jeg har ofte forfektet den mening at alle studier, inkludert jus, burde ha et obligatorisk pensum med minst tjue av verdenslitteraturens verker, og i hvert fall inkludert Bleak House. For min del - det har også hatt betydning for mitt valg av temaet rettferdighet - har jeg aldri blitt ferdig med en roman som Forbrytelse og straff av Dostojevskij. Eller Brødrene Karamasov - med sitt drap i sentrum (uansett hvordan vi vender på det, er hevn den andre siden av rettferdig straff). I Unge Juristers Leseforening forsøkte vi å lete oss frem til verker som kunne inneholde juridiske problemstillinger. Som Kjøpmannen i Venedig av Shakespeare. Å, hvor godt jeg husker det - ikke minst ordskiftet om rettsscbnen der, for hvordan skulle man tolke "et pund kjøtt"? Samtalene rundt Prosessen eller "I straffekolonien" av Kafka var selvfølgelig også et høydepunkt. En hel natt i juni gikk med til å snakke om Atticus Finch, advokaten i To Kill a Mockingbird av Harper Lee." (side 213)

Rettssaken handler mest av alt om å finne en mening i alt det bestialske. For det må jo være en mening med alt?! Å ta til takke med at det er rene tilfeldigheter som ligger bak - nei, det blir for meget for folk flest. Det er enklere å akseptere at det finnes ondskap enn at det finnes galskap ... Peter Malm vet på den annen side nøyaktig hvor gal man kan bli av sjalusi - ikke minst etter å ha lest Kreutzersonaten av Tolstoj. Samtidig må han minne sine meddommere (her mener vel forfatteren legdommere?) om at de ikke må låse seg for tidlig i én oppfatning. Har den tiltalte en sjanse? Eller har jakten på mer blod og ikke minst hevn gjort alle blinde for at det kan finnes flere løsninger på drapsgåten? Våger dommeren å felle en dom som går på tvers av hva hele Norge føler er riktig?

"Synet fikk meg til å tenke at disse menneskene ville få problemer hvis de måtte bære det meningsløse - noe som var så enkelt at det ble ubegripelig. De ville ikke kunne leve med å ha tatt så feil. At det de tok for å være innbegrepet av ondskap, i virkeligheten var ren og skjær galskap." (side 364)

Denne romanen er helt eminent i sin beskrivelse av norskhet på sitt verste. Hvem satt ikke med en emmen smak i munnen etter 22. juli, der vi nordmenn ble fremstilt som at det var naturlig for oss å møte grusomhet med kjærlighet? Som om nordmenn skulle være så mye bedre enn all verdens folkeslag ... Det er nok å ta en titt i kommentarfeltene til aviser og i sosiale medier for å skjønne at sånn er det ikke. Hva består egentlig den norske folkesjelen av? 

Jan Kjærstad tar indirekte et oppgjør med alt dette, gjennom å skrive en fiktiv roman hvor han låner med seg mye av det som skjedde i kjølvannet av 22. juli-hendelsene. Det handler om journalisters motiver for å skrive slik de gjør (hvor det meste handler om bunnlinjen), det handler om hva vi legger i begrepet "objektivitet" (hvor objektiv er det mulig å være når vi snakker om menneskers dømmekraft?) og det handler om våre forestillinger om at alt går absolutt riktig for seg i rettssalene (men ingen steder lyves det så mye som nettopp der). Vi tror vi har skjønt alt når vi har hørt noen overbevisende historier, men hva med alle historiene vi ikke får høre? Vi er kjappe til å dømme andre mennesker, men hva vet vi egentlig om dem? Vi tror at det finnes rettferdighet, at det finnes objektive sannheter om andre mennesker, at vi er i stand til å se hvilke mennesker vi har foran oss og er i stand til å dømme folk med en kirurgs presisjon hva gjelder sannheten om dem ... I virkeligheten vet vi ingenting. Ikke egentlig ... 

Du godeste for en roman Jan Kjærstad har skrevet! Dette er en intelligent og mesterlig komponert roman! Selv elsker jeg bøker som får frem de mange ulike perspektiver en og samme hendelse kan ses fra, fordi ingenting provoserer meg mer enn fordummende skråsikkerhet. Dette er en bok som ikke slutter å "virke" etter at siste side er vendt. Jeg er dypt imponert over hvordan Kjærstad har flettet inn kritikk av samfunnet vi lever i, hvordan vi har en tendens til å tenke, hvor selvforherligende vi ofte er - og hvor feil vi som regel tar - gjennom sin portrettering av de tre hovedpersonene i boka. 

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

(Jeg har valgt å lese boka i papir, men den er også å få tak i som lydbok.)

Boka passer for øvrig perfekt for lesesirkler, fordi det er så mye tematikk her som egner seg for gode diskusjoner. 

Bloggerne Artemisias VerdenBjørnebokKleppanrova og Reading Randi har også skrevet om denne boka.

Utgitt: 2017 
Forlag: Aschehoug 
Antall sider: 379
ISBN: 9788203362583
Jeg har kjøpt boka selv.


Jan Kjærstad (Foto: Mimsy Møller - bildet har jeg lånt av forlaget)

tirsdag 26. desember 2017

Edvard Hoem: "Liv andre har levd"

Hoem leverer nok en gang!

Når en av mine yndlingsforfattere kommer ut med ny bok, er det lesefest hjemme hos meg! Slik har jeg det hver gang Edvard Hoem kommer ut med en ny bok. Så også nå med den fjerde boka i serien om Hoem-slekten, som handler om at noen valgte å reise til Amerika og Canada, mens andre ble igjen i Rekneslia utenfor Molde. 

Med denne fjerde boka har Edvard Hoem skrevet seg gjennom ca. 100 års slektshistorie. Den begynte i 1874, og tok utgangspunkt i forfatterens oldefar, Knut Hansen Nesje (Nesje-karen), og hans fire sønner. De tre siste fikk han med sin andre kone Serianna. Fra før av hadde han sønnen Hans, som gjorde karriere i Trondheim. Underveis har vi fått høre om hvordan det gikk med fire grener av slekta, inntil historien slutter med at forfatteren selv har blitt 10 år. Da er vi på slutten av 1950-årene. Og han har jo allerede skrevet om sin egen utfartstrang i bøker som "Heimlandet Barndom" (1985) og moren og farens historie i "Mors og fars historie" (2005), så da kommer det vel ikke mer (eller? Tidligere har det vært antydet at det skulle bli fem bøker.). 

Nesje-karens sønn Edvard Anton ble sendt bort til sin barnløse tante og onkel, og det kostet ham mye savn og mangel på kjærlighet. Foreldrene ønsket imidlertid at han skulle kunne se frem til å arve gården deres, og det var mer enn de selv hadde å tilby. Han var dermed den av sønnene som kom til "duk og dekket bord". Ble han lykkeligere av den grunn? Og bare for å minne om det: det er Edvard Anton som er forfatterens bestefar.

Bastian Georg deserterte fra soldatlivet og flyktet til København. De neste 50 årene kunne han ikke vende tilbake til Norge uten å risikere fengsel. Han forble for all fremtid en nokså fjern slektning. Barna hans derimot ønsket kontakt med sine norske slektninger. 

Eilert reiste som 16-åring til Amerika for å prøve lykken "over there", og fulgte dermed etter tanten og onkelen - Gjertine (moren Seriannas søster) og Ole Aas - som hadde reist til Amerika tidligere. Lite visste han hvilket slit som skulle møte ham i Amerika, for tanten og onkelen hadde skrytt hemningsløst av det forgjettede landet Amerika. Etterhvert valgte han å slå seg ned på Alberta-prærien i Canada. 

Den første boka - "Slåttekar i himmelen" (2014) - startet med historien om Nesje-karen og Serianna, og forholdene bønder uten egen jord levde under på slutten av 1800-tallet i Norge. I tillegg fikk vi høre om Edvard Anton, Bastian Georg og Gjertine. Etter hvert giftet Gjertine seg med Ole Aas, og så reiste de til Amerika. 

I den andre boka - "Bror din på prærien" (2015) - fulgte vi Eilert på hans reise til Amerika, og hans skuffende møte med sin deprimerte tante Gjertine og hennes mann Ole Aas. Selv valgte han - som allerede nevnt - å reise til Alberta-prærien i Canada, der han slo seg ned med sin første kone. 

Den tredje boka - "Land ingen har sett" (2016) - handlet i hovedsak om brødrene Anton Edvard og Eilert, som bodde i hhv. Romsdal og på Alberta-prærien i Canada. Anton Edvard klarte seg ikke på innkomstene fra gården han var "så heldig" å arve fra sin tante og onkel, og måtte ta seg andre jobber ved siden av for å overleve. Eilert startet med to tomme hender i Canada, og jobbet hardt for å klare seg og være i stand til å sette mat på bordet hver dag. Eilert var en svært religiøs mann og kirkelivet sto derfor svært sentralt i hans liv. Så kom første verdenskrig, og Eilerts drøm om å besøke foreldrene mens de fremdeles levde, svant hen. Kornprisene gjorde livet på prærien til et helvete, for når avlingene for en gangs skyld var store, sank prisene så mye at det likevel nesten ikke gikk rundt. 

Den siste boka - "Liv andre har levd" (2017) - handler både om Eilert, Anton Edvard og Lars. Handlingen starter i 1927, med et Norgesbesøk. Eilert er hjemme i Norge for første gang etter han reiste hjemmefra i 1893. Kona døde i barsel året før. Da var datteren Ruby, som hadde Downs syndrom, rukket å bli fire år. Ruby trenger kontinuerlig tilsyn. Han trenger en kone, men skal vende tilbake til Canada med noe helt annet enn en ny kone ...

Lars, Anton Edvards sønn, velger å bli med Eilert tilbake til Canada og farmen Donalda. Da han etter hvert skjønner at onkelen ikke har penger å betale ham for jobben på farmen, velger han å reise på tømmerhogst i British Columbia et par år etter. Så blir han psykisk syk, antakelig av schizofreni, og må innlegges på asyl. Etter at Eilert sørger for at nevøen blir sendt til nabobyen, slik at han selv kan følge ham opp, velger myndighetene å sende ham tilbake til Norge. Der ender han sine siste 18 år på et nytt asyl, for det meste lagt i reimer. Han er ikke den første i Hoem-slekta med sinnslidelse ...

Livet på Albertaprærien er beinhardt. Det var ikke enkelt å klare seg uten en kvinne på gården, og i 1930 gifter Eilert seg derfor med enken Anne Ness. Han tviler seg frem til at dette må være riktig, for det er ikke godt for et voksent menneske å leve alene. Den tidligere så strenge mannen mykner opp, og hans nye kone gjør livet for dem alle enklere. Det trengs, for nå begynner de harde tredveårene. Avlingene svikter år etter år, og påfører Eilert mer og mer gjeld. Er det ikke været som svikter, så er det insekter. Og skulle farmerne slumpe borti et år med gode avlinger, svikter kornprisene. 

Med midlene Anne Ness tilfører gården går det på et vis, men skolelandet som Eilert tidligere hadde kjøpt, må avgis til myndighetene, bit for bit. Det er sjelden noe igjen til å betale med etter at kornet er høstet og solgt. Eilerts aldri sviktende pågangsmot går som en rød tråd gjennom boka, også i brevvekslingen med myndighetene om skatter han ikke er i stand til å betale. 

Brødrene Eilert og Anton Edvard brevvekslet hele livet. I denne siste boka har det kommet mange barn til - på begge sider av Atlanteren - og det store persongalleriet gjør at det tidvis er vanskelig å få fullstendig oversikt over hvem som er hvem. For meg som valgte å høre lydbokutgaven av denne boka, var det en fordel å sitte med oversikt over persongalleriet fra side 497 til 506 i papirutgaven av boka. Samtidig var denne oversikten litt forvirrende, for hvorfor står ikke Anton Edvard nevnt som ett av barna til Serianna og Nesje-karen?

Edvard Hoem er på sitt beste når han på sitt humoristiske vis skriver om forholdet mellom mann og kvinne, og om hva som skal til for at mennesker skal klare seg - på alle nivåer i livet. Han er også meget god når han skriver om Eilerts gudstro, der Eilert henter inspirasjon og råd til sitt eget liv, og leser det han ønsker å lese for å få brikkene til å stemme i sitt eget liv. Han er også meget god når han analyserer hva det gjorde med Anton Edvard å vokse opp hos sin tante og onkel. 

Det ligger så mye usagt mellom linjene, men som likevel ikke er vanskelig å forstå. Et stykke ut andre halvdel av boka ble det etter mitt syn litt for mye oppramsing, og dette svekket noe av helhetsinntrykket av boka. Likevel ikke mer enn at jeg atter en gang sitter igjen med en sterk leseopplevelse. Det har rett og slett vært helt fantastisk å lese disse fire bøkene om Hoem-slekten! 

Vi har fulgt spesielt Eilert og Anton Edvard gjennom de tre siste bøkene, og har dermed fått med oss ikke rent lite av Norges historie, spesielt  vinklet inn mot bøndenes situasjon. Dessuten har vi fått høre mye om hvordan det egentlig var å reise til Amerika (og Canada) for å prøve lykken "over there". Det var ikke enkelt uansett hva man valgte. Det handler om Hoem-slekten i disse bøkene, men jeg vil anta at historien er nokså lik for de fleste som valgte å reise fra Norge til Amerika.

I og med at primærnæringene dominerte i Norge, faktisk helt frem til industrien for alvor begynte å blomstre i Norge på 1960-/1970-tallet, kan man undres over hva som ville ha skjedd dersom 800 000 nordmenn hadde blitt igjen i Norge. Det var så mange som valgte å reise til Amerika, fordi det ikke var mat og utkomme nok til alle her hjemme. 

Jeg hadde håpet at det skulle komme en femte bok i serien, men skjønner at det er slutt nå ... Det kjennes tomt.

Jeg anbefaler både denne boka og de tre foregående varmt og inderlig! Spesielt anbefaler jeg å høre lydbøkene, fordi det er forfatteren som leser. Det er en opplevelse i seg selv å høre ham lese sine egne bøker! Jeg har også kjøpt samtlige bøker i papir. Dette er nemlig bøker jeg gjerne vil eie, og som jeg ser frem til å lese på nytt ved et passelig høve.

Bloggerne Kleppanrova og Reading Randi har også skrevet om boka. 

Utgitt: 2017
Forlag: Oktober (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Edvard Hoem
Spilletid: 13 t 3 min.
Antall sider: 506 
ISBN: 
ISBN: 
Jeg har kjøpt papirutgaven selv og har mottatt lytteeks. fra Lydbokforlaget


Edvard Hoem (Foto: Paal Audestad - bildet er lånt av forlaget.)

fredag 22. desember 2017

Zeshan Shakar: "Tante Ulrikkes vei"

Tanke-vekkende oppvekst-roman fra Stovner

Zeshan Shakar (f. 1982) er oppvokst på Stovner, i en av blokkene i Tante Ulrikkes vei. Han er utdannet statsviter, og har også økonomiutdannelse fra BI. "Tante Ulrikkes vei" er hans debutbok. Shakar har norskpakistansk bakgrunn.

Vi befinner oss på begynnelsen av 2000-tallet. Lars Bakken er seniorforsker i NOVA. Han er i gang med et forskningsprosjekt der han over en femårsperiode skal kartlegge hverdagen til unge mennesker i Groruddalen. Han begynner med nokså mange respondenter, og i "Tante Ulrikkes vei" følger vi to av disse. Den ene er vellykkede og skoleflinke Mo, som egentlig heter Mohammed, og den andre er Jamal, som befinner seg helt i den andre enden av skalaen. Gjennom dette fortellergrepet får vi innblikk i hvor utrolig forskjellig innvandrerungdom i dette området kan ha det. Forhåpentligvis er dette et grep som kan ta ned en hel del forutinntatte holdninger blant folk i vårt land, både innenfor og utenfor dette miljøet. 

Jamal er ikke så flink til å uttrykke seg skriftlig, og han får derfor sende inn lydfiler, mens Mo skriver eposter. Der Mo er velartikulert, er Jamal muntlig i stilen og har en rekke ord og uttrykk som er typisk for "kebabnorsk". Han bøyer ikke verb og substantiv korrekt, og mange av uttrykkene må man vite hva betyr for å forstå innholdet. Faren hans, som var voldelig, stakk av for mange år siden, og moren er psykisk syk. Hun klarer ikke å følge opp sønnene sine. Beskrivelsen av hvordan særlig lillebroren Suli får lide for dette, er hjerteskjærende. Hjerteskjærende er også beskrivelsen av hvordan skolen følger dette opp med stadige pålegg som bare ytterligere forsterker opplevelsen av å være tapere, som aldri har en reell sjanse i det norske samfunnet. 

Sulis klær er skitne, han lukter urin, matpakkene hans er fattigslige og han sier absolutt ingenting i skoletimene, understimulert som han er fra hjemmet. Moren orker ikke å følge opp når hun blir innkalt til samtaler på skolen, så Jamal stiller opp i stedet. Han er opptatt av å holde barnevernet på armelengs avstand. Jamal gjør så godt han kan, og slutter på skolen for å begynne å jobbe. På den måten kan han bidra med hardt tiltrengte penger hjemme, og han tar noen dårlig betalte jobber her og der. Etter hvert stiger frustrasjonen over det meste. 

Mo er en vellykket norsk-pakistaner som lykkes i skolevesenet. Så flink er han at statsministeren kommer på besøk til skolen hans. Etter videregående studerer han samfunnsøkonomi. Hjemmet hans er preget av en kjærlig oppfølgning fra oppegående foreldre, og alt ligger til rette for et godt og vellykket liv.

En dag møter Mo norske Maria, og de blir kjærester. Vi skjønner at Marias foreldre ikke er overbegeistret for forholdet, men at de aksepterer det med en slags avmålt skepsis. Gjennom skildringen av dette forholdet får forfatteren frem hvordan det er å være annen generasjons innvandrer, som aldri riktig kan komme inn i varmen i det norske samfunnet. Det er alltid et "men", og det er lite som skal til før vi rykker tilbake til "vi" og "dem". 

Underveis opplever guttene 11. september, karikaturtegningene i Jyllandposten og æresdrap. Jamal får også pengestøtte fra moskeen for å gå videre på skole, og han oppsøker Mo, som han vet hvem er, for å få leksehjelp. Gjennom disse hendelsene blir vi kjent med hvor ulikt Jamal og Mo forholder seg til de samme hendelsene. Der Jamal er sint (både berettiget og uberettiget), er Mo forsonende og har et verdisyn som er godt gjenkjennelig i det etnisk norske samfunnet. Fortellergrepet får oss til å tenke grundig over hvorfor det er så viktig med nyanserte holdninger til innvandrermiljøer i Norge og andre steder. Variasjonene innad i miljøene er som regel mye større enn ulikhetene mellom nordmenn og innvandrere generelt. Når man vet dette, møter man også enkeltindividene med større grad av genuin nysgjerrighet - i stedet for å skjære alle over en kam på grunn av negative nyhetsoppslag i media. 

Jeg anbefaler "Tante Ulrikkes vei" sterkt! Og så håper jeg at det kommer flere bøker fra denne forfatteren! Jeg valgte lydbokutgaven, der Mo, Jamal og seniorforsker Lars har fått tre ulike oppleserstemmer. Det fungerte svært fint! Spesielt en honnør til Tohid Akhtar som hadde den mest krevende oppleserrollen!

Bloggerne Beathes bokhjerte og Artemisias Verden har også skrevet om denne boka.  

Utgitt: 2017
Forlag: Gyldendal (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Opplesere: Martin Lange (Mo), Tohid Akhtar (Jamal) og Ivar Nergaard (Lars)
Spilletid: 10 t 38 min.
Antall sider: 432
ISBN: 9788205509269 (papirutgave)
ISBN: 9788242166241 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget


Zeshan Shakar (Foto: Julie Pike - lånt av forlaget)

Populære innlegg