"La dolce vita" / "Det søte liv" (Regissør: Federico Fellini)

Fellini-klassiker om livets uutholdelige letthet

Filmen "La dolce vita" handler om en uke i kjendis-journalisten Marcello Rubinis liv. For å få noe å skrive om, må han leve tett på skuespillerne når disse fester og lever det søte liv på utestedene i Romas Via Veneto. Han gjør seg så og si til en del av deres liv, og er på den måten med på å skape de historiene han selv planlegger å skrive om. Prisen han betaler for dette, er imidlertid høy. For han finner ikke ro til å skrive. I stedet blir han dratt inn i sosietetsmiljøet, og opplever at nattelivet gjør ham rastløs og ukonsentrert. I jakten på lykken finner han dessuten kun forfall. Ikke bare andres forfall, men også sitt eget.

Filmen er delt inn i sekvenser svarende til hver dag i Marcellos Roma-uke. Han spiller et høyt spill hvor han lar seg besnære av den ene skuespiller-skjønnheten etter den andre. Høydepunktet er selvsagt da den feterte skjønnheten Sylvia entrer byen. Anita Ekberg gjorde her sin livs rolle, der hun bl.a. badet i Trevi-fontenen i hjertet av byen. Det var neppe skuespillertalentene som bidro til denne oppfatningen - snarere hennes kvinnelige skjønnhet og sjeldent fagre barm ... Hun bidro sånn sett til å bygge opp under alle mytene hun selv var omgitt med i det virkelige liv. Samtidig får vi innblikk i hvor ensom rollen som diva må ha vært, der alle ønsker en liten bit av henne og fotografene svermer rundt henne i håp om at noe helt uventet og spektakulært skal skje. Alle vil bli sett - det er tross alt det de lever av. Men ikke hele tiden og av hele verden ... Interessant nok oppsto begrepet paparazzi som følge av denne filmen, hvor en av de ivrige skandalefotografene nettopp het Paparazzo ... Som rotter svermet de rundt skuespillerne og gjorde hva som helst for å knipse de beste bildene.

I en av sekvensene blir vi vitne til en kvinne som stripper. Isolert sett en besnærende scene, men tross alt i 1950-tallets ramme og sånn sett ikke rent lite av en tragedie. Etter å ha lest Simen Ekerns bok "Roma", som var den som inspirerte meg til å se denne filmen akkurat nå, skjønner jeg også Fellinis arbeidsmetoder bedre. Mange av scenene, herunder strippescenen, er hentet fra det virkelige liv. Senere skulle det bli nettopp denne filmen som inspirerte det virkelige liv, slik det ble levd i Romas Via Veneto. Filmen vakte i sin tid moralsk forargelse. Og det er ikke vanskelig å forstå nettopp dette når man tenker på at Roma har Vatikanstaten i sitt midte. Hvorvidt dette er en film som kan kalles en tidløs klassiker, kan sikkert diskuteres. Jeg synes nok at tiden har gått fra denne filmen, som er i lengste laget. Derimot er den interessant rent historisk, innspilt som den er for mer enn 50 år siden.

"La dolce vita" er selvsagt nevnt i "1001 filmer du må se før du dør", og der introduseres filmen på følgende måte:

"Federico Fellinis portrett av et sted og en tid er et epos om livets trivialiteter, og skildrer perfekt stilen og holdningene hos Romas jetsettere sommeren 1959, samtidig som de fordømmes som samfunnets parasitter. At Det søte liv fremdeles har stor verdi, skyldes dens harde angrep på en verden full av eksesser som er hinsides satire, og den fascinasjon man ikke kan unngå å føle overfor denne vanvittige dekadensen.

I likhet med Clockwork Orange, Apokalypse nå! og Wall Street er dette en film som paradoksalt nok skaper like mange trender som den har for mål å rive ned. Den oppmuntrer folk til å sitte på kafeer langs Via Veneto i et alvorlig ment forsøk på å etterligne det søte liv ...."

Alt i alt en film jeg er i tvil om jeg skal gi terningkast fire eller fem ...

Innspilt: 1960
Originaltittel: La dolce vita

Nasjonalitet: Italia, Frankrike

Genre: Drama

Skuespillere: Marcello Mastroianni (Marcello Rubini), Anita Ekberg (Sylvia), Anouk Aimée (Maddalena), Yvonne Furneaux (Emma), Magali Noël (Fanny), Alain Cuny (Steiner), Nadia Gray (Nadia), Annibale Ninchi (Marcellos far), Walter Santesso (Paparazzo), Lex Barker, Valeria Ciangottini (Paola), Alan Dijon (Frankie Stout)

Spilletid: 2 t 53 min.

Den berømte scenen av Anita Ekberg som Syliva badende i Trevi-fontenen

Marcello og Sylvia

Jetset-liv ved Via Veneto

Simen Ekern: "Roma"

En annerledes historie om den evige stad

Simen Ekern er idéhistoriker, forfatter og journalist, og han har tidligere utgitt boka "Berlusconis Italia". Men i stedet for å være oppfølgeren til denne boka, betegner han "Roma" mer som en slags forløper. For mens "Roma" handler om tiden fra 1950-årene og frem til i dag, med hovedvekt på ting som skjedde på 1970-tallet, handler "Berlusconis Italia" om tiden fra midten av 1990-årene og frem til utgivelsen av boka i 2006.

"Roma" inneholder en blanding av reiseskildringer og et politisk essay. Som Ekern uttalte i et intervju med Klassekampen 29. august 2011: " ... skal man skrive om Romas skjønnhet, må man også skrive om de mørke sidene. Det moderne Roma har ei ganske blodig og konfliktfylt fortid. Og det politiske livet i byen er fremdeles preget av si nære fortid."  

Mange grove forbrytelser begått i det politiske liv i årenes løp, fremstår fremdeles som mysterier, uoppklarte som mange av dem er. Blant annet inneholder boka et intervju med den aldrende politikeren Giuli Andreotti, som har rukket å bli 92 år. Ikke uten grunn betegnes han som "mørkets fyrste", fordi han har vært mistenkt for så mye, men har sluppet unna det meste. Det Andreotti har forstått, og som gjorde ham til en særdeles vellykket og innflytelsesrik politiker, er viktigheten av å være inne med Vatikanet og kirken for øvrig. Ekern har uttalt at han er "en av dem som virkelig har skjønt at for å styre Roma så må man balansere politisk makt med religiøs makt". Vatikanet har vært innblandet i mange skandaler opp gjennom historien - i så vel sexskandaler som finansielle skandaler. At kirken har lukket øynene for hvor pengene kom fra, og endog har bidratt til hvitvasking av dem, er ingen hemmelighet. Men bare så det er sagt: Mor Theresa var ikke særlig opptatt av hvor pengene kom fra, hun heller. Penger var penger - dvs. midler til å utføre mye bra, tross alt. Like fullt er det grunn til bekymring at Vatikanet angivelig har forbindelser inn i Italias mafia.

Aller mest fascinerende fant jeg historien om Røde Brigader og kidnappingen og til slutt drapet på politikeren Aldo Moro. Det har lykkes Ekern å få til et intervju med en av bakmennene, Valerio Morucci. Det har i årevis vært spektulert på at Røde Brigader samarbeidet med andre terrorister, og konspirasjonsteoriene som har versert gjennom flere ti-år, er utallige. Morucci insisterer på at medlemmene av denne organisasjonen opererte på egen hånd. Men det er mange pussigheter i historien som gjør at man nok må konkludere med at den fulle og hele sannheten fremdeles ikke er kommet frem. 

For øvrig må jeg nevne at Fellinis filmer, og i særdeleshet La Dolce Vita, er viet plass i boka. Det søte liv står i dyp kontrast til den utvikling som har funnet sted i Roma i årene etter 1950-tallet. Eller gjør det det? Kjendiseriet og paparazzi-tendensene som nettopp oppsto i glamour-gaten Via Veneto er i alle fall fascinerende lesning, og den fikk meg til å ville se filmen igjen. Og satt i et historisk perspektiv er filmen absolutt interessant, selv om tiden nok har løpt fra den!

Og når det hele ender med at fascismen, som ble forbudt ved lov i Italia etter andre verdenskrig, på ingen måte er død, så stiller jeg spørsmål ved om det egentlig er noen grunn til optimisme når det kommer til stykket. Roma - "den evige stad" - som jeg fra før av fortrinnsvis kjenner som en perle av en turistby med mange gamle bygningsklenodier, varme sommerkvelder, romantisk stemning og god mat - blir aldri den samme etter at jeg har lest denne boka. Likevel - eller på tross av dette - får jeg lyst til å kaste meg rundt og bestille en ny tur til denne fantastiske byen. Som Ekern skriver avslutningsvis i bokas forord: "I alle fall har jeg skrevet en bok jeg ville lese, men ikke fant, da jeg kom hit første gang." Nettopp!

Jeg opplevde "Roma" som den reneste page-turner! Simen Ekern er dyktig på å formidle kompliserte historiske sammenhenger, og han har åpenbart brukt mye tid på å granske ulike kilder. Dette vitner ikke minst et rikholdig noteverk og en flere siders litteraturliste på. Alltid når sakprosa-tekster og forsøksvise skjønnlitterære virkemidler blandes, kan det av og til halte litt. Like fullt synes jeg Ekern har lykkes godt i å få til en flyt i teksten som fengslet meg fra begynnelse til slutt. Her blir det terningkast fem!

Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 284

Priser: Brageprisen i kategorien sakprosa

Simen Ekern