Island 2019

Poolbaren på Blue Lagoon, Island

Reykjavik og omegn på 4-5 dager

I fjor sommer reiste mannen min og jeg på en fire dagers tur til Island. I dette innlegget deler jeg noen av våre opplevelser fra turen, og håper at jeg på den måten kan inspirere andre som enda ikke har vært på Island.

Men aller først ønsker jeg å si noe generelt om landet. 

(Alle bilder i dette innlegget har jeg tatt selv.)

Generelt om Island

Island er en øy i Nord-Atlanteren, og det bor omtrent 350 000 mennesker på øya. Befolkningstettheten er lav - bare 3,28 innbyggere pr. kvadratkilometer mot 13,98 i Norge (i følge Wikipedia). Ca. 60 % av befolkningen bor i hovedstaden Reykjavik. 

Uterestaurant i gågaten i Reykjavik

I og med at Island er en vulkansk øy, er naturen - særlig innlandet - preget av lavaørkener, fjell og vulkaner. Noen av vulkanene er fra tid til annen aktive, slik vi opplevde i 2010 da Eyjafjallajökull hadde et utbrudd som skapte store problemer for luftfarten. Såpass at reisende ble sittende askefast. Vulkanene Hekla og Katla er nok likevel mer kjente - i alle fall fra litteraturen. 

Gågaten i Reykjavik

Før finanskrisen i 2008, da de tre største bankene på Island kollapset, var Island et av de rikeste landene i verden. Ellers kan nevnes slike selvsagte ting som at landet har demokratisk styresett, har en protestantisk statskirke, er medlem av EU, har sterke fiskeriinteresser og er et attraktivt reisemål for turister. 

Restaurant Reykjavik

Hva har Island å by på?

Ja, hva har Island å by på? Det kommer selvsagt helt an på hvor mange dager man har til rådighet og hvilke interesser man måtte ha. Jeg vil uansett anta at alle som kommer til Island er litt over gjennomsnittlig opptatt av natur. Det er nemlig naturen som er det mest karakteristiske med Island. I tillegg er folkene utrolig hyggelige, maten er helt eminent, Islands historie er interessant og landet er et eldorado for strikkeinteresserte - bare for å nevne noe. Dessuten er det noe med disse øyene i Atlanterhavet da ... Havet, naturkreftene, følelsen av alt forfedrene må ha kjempet og lidd seg gjennom, og en opplevelse av at folkene som valgte å bosette seg her må ha vært helt spesielle. Vi hadde tidligere samme år vært en uke på Færøyene og på en rundtur i Irland og Nord-Irland, og vi hadde en øyloffetur i Skotland i 2016, som blant annet omfattet Shetland, Orknøyene og Hebridene.  Inntrykkene fra disse reisene har gitt oss et nærmest umettelig behov for å finne mer ut av disse øyene. I den forbindelse må jeg nevne Kirsti MacDonald Jaregs bøker "Irland - En keltisk reise" (2016) og "Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland" (2011) som byr på en helt unik historiefortelling! Våren 2021 kommer også hennes bok om Island! (Samtlige lenker peker til tidligere blogginnlegg.)

Det finnes en vei som kalles Ringveien, og som går gjennom byer og tettsteder som Reykjavik, Borgarnes, Blônduós, Akureyri, Egilsstaðir, Höfn og Selfoss. Det må være en fantastisk tur å ta sommerstid! 

Mannen min og jeg hadde ikke så mye tid til rådighet da vi i fjor sommer spontant bestilte oss en liten ekstra ferietur til Island i midten av juli. Vi la opp til fire overnattinger, men hadde i realiteten fem dager på oss til å farte rundt. Vi valgte å leie bil selv slik at vi kunne være mest mulig fleksible og rekke over mest mulig på kort tid. 

Bybilde fra Reykjavik

I løpet av disse dagene fikk vi med oss veldig mye. Samtidig kjente vi på at vi ikke ble ferdig med dette landet, og har et sterkt ønske om å komme tilbake en dag og gjøre det mer "ordentlig". Jeg tenker da spesielt på nevnte rundtur på øya. 

Reykjavik

Reykjavik er ingen stor by, og har egentlig bare en hovedgate som for en stor del er sperret for trafikk. Denne har igjen flere sidegater. Her florerer det av små, trendy butikker hvor du får kjøpt alt fra nydelige spa-produkter til second hand strikkeprodukter. Hvorfor Reykjavik er spesielt kjent for sine bruktbutikker, kan man selvsagt lure på. Kanskje har dette sammenheng med finanskrisen, som grep dypt inn i de flestes lommebøker? Eller kanskje er det så enkelt som at man bare ikke kaster fullt brukbare klær, som en gang har kostet skjorta, og som eieren av en eller annen grunn ikke ønsker å beholde lenger? 

Vi bodde på et hotell midt i gågaten, og det var et godt utgangspunkt. Det eneste aberet var vel at hotellet ikke hadde parkeringsplass, hvor vi kunne sette fra oss leiebilen vår. Løsningen ble å parkere lenger oppe i byen, utenfor Hallgrim-kirken. Der var det nemlig gratis parkering. 

Lake Törnin, Reykjavik

Det er mange fine bygninger i Reykjavik. Hallgrims-kirken er ett av dem. Denne kirken bør man besøke når man er i Reykjavik. 

Hallgrimskirken i Reykjavik

Kirken er majestetisk, der den dominerer fra en bakketopp. I og med at området rundt Reykjavik er relativt flatt, er den også et synlig landemerke. Kirkens interiør er temmelig enkelt, slik de fleste protestantiske kirker pleier å være. 

Den ukjente byråkrat, Reykjavik

Det er ikke bare i Norge at åpne byrom er pyntet med kunst og skulpturer. Reykjavik er intet unntak i så måte. Skulpturen av Den ukjente byråkrat er berømt. Islenderne er for øvrig storforbrukere av kultur, kan jeg lese i reiseguiden som vi benyttet under turen var ("Turen går til Island" fra Aschehoug). Og få land i verden har så mange forfattere som Island, innbyggertallet tatt i betraktning. Jeg nevner Audur Ava Ólafsdóttir, Kristin Marja Baldursdóttir,  Halldór K. Laxness (Nobelprisvinner - Islands eneste), Bergsveinn Birgisson, Sjón/Birgir Sigurjón Sigurdsson (vinner av Nordisk Råds Litteraturpris), Arnaldur Indridason, Jon Kalman Stefánsson - bare for å nevne noen av de 70 islandske forfatterne som er listet opp på en Wikipediaside. Syv ganger har islandske forfattere vunnet Nordisk råds litteraturpris, mens Norge har vunnet 11 ganger. Og vi er et land med en nesten 15 ganger så stor befolkning. Når det kommer til musikere og band, så kan jeg nevne Björk og Mezzoforte som de kanskje mest kjente, men det finnes atskillig flere. Ut fra dette må det være mulig å hevde at Island tar godt vare på sine talenter!

Magic Ice, Reykjavik

Reykjavik har også sitt eget Magic Ice midt i gågata. Dette er et fenomen som har dukket opp mange steder for øvrig, men vi så dette for første gang i Reykjavik i fjor sommer og trodde da at dette var spesifikt for Island. Egentlig en ganske billig turist-gimic å tilby drinker i et arktisk miljø, der man får utdelt varme klær for ikke å fryse, men likevel litt moro da. Betjeningen stilte villig opp og tok alle de bildene man måtte ønske av seg og den utvalgte. 

Strikke- og garnbutikker nesten på hvert gatehjørne

For en strikkeentusiast som meg var det også ellevilt med alle garn- og strikkebutikkene vi besøkte både i Reykjavik og på et par rundturer vi var på. Jeg skal ikke underslå at det ble mye garn med hjem. Nå er garnet på Island og andre øyer i Atlanterhavet kanskje ikke så silkemykt som vi er vant med her hjemme, men så er det også beregnet for et helt annet bruk. Her har mennene fisket i all slags vær til alle årstider, og da trenger de vannavstøtende ull, som fortsetter å varme selv om havet er opprørt og farlig. Og så har det selvsagt skjedd en utvikling også her, etter at de store trålerne har overtatt det meste av fisket. Jeg hadde i alle fall ikke problemer med å finne garn som er brukende til mitt behov. 

Nedre del av Reykjavik

Den dagen vi ankom Reykjavik (18. juli 2019), kunne vi ikke vært heldigere med været. Dette var nemlig sommerens fineste dag den sommeren. Det er faktisk ikke hvert år Island opplever så høye sommertemperaturer at de kan kaste jakken og gå rundt i T-skjorte til langt ut på kvelden uten å fryse. Dette var en slik dag, og hele byen kokte. Det var nærmest unntakstilstand. Alle var ute og nøt dagen! Bare å få oppleve en slik dag her ute i det forblåste Atlanterhavet, var faktisk verdt turen i seg selv! Vi følte oss utrolig heldige!

En av årets fineste sommerdager i Reykjavik

Og enda har jeg ikke nevnt maten! Aldri har vi spist så godt noe sted som i Reykjavik! Ikke en gang på New York-turene våre! All mat var tilberedt med enorm kjærlighet til råvarene. Og vi nøt og nøt og nøt hver munnfull som ble oss til del.

Gourmetmat i Reykjavik

Mange restauranter har spesialisert seg på å servere 5-6-7-8-rettere, der man kan få smake litt av hvert. Vi spiste alt fra sjømat til sjøfugl (bl.a. gravet lundefugl/puffin, en lokal spesialitet). Små munnfuller av lammekjøtt smakte også helt fantastisk! Jada, vi smakte også syltet eller gravet håkjerring, uten at det var noe å skrive hjem om. Men man kan liksom ikke besøke Island uten å ha vært gjennom denne manndoms-/ kvinndomsprøven! Sørg for å ha rikelig med væske å skylle ned amoniakksmaken med etterpå, er mitt råd. 

En seks-retter på planke

Maten og alle smårettene var helt klart med på å løfte denne turen opp til helt spesielle høyder! Jeg ønsker faktisk ikke å trekke frem noen spesielle restauranter. Det var nemlig så mange flotte spisesteder å velge mellom, og de hadde gode kjøkkener, alle som en. Hvis jeg skal gi et tips så er det at dersom du bestiller lundefugl, må du for all del ikke be om "well done". Da blir kjøttet ødelagt. Derimot skal du spørre betjeningen om råd mtp. hvordan denne fuglen best kan tilberedes. Dette vet de bedre enn deg. 

Veggillustrasjon på The Irishman Pub

Reykjavik har også irske puber, og vi fant frem til The Irishman Pub. Men bare for å ha sagt det: Reykjavik har et "hot" uteliv for ungdommen. Vi oppsøkte ikke dette utelivet, men nøyde oss med å besøke puber og barer, som det florerer av i denne byen. Og aldri har vi f.eks. fått servert yndlingsdrinken Moscow Mule så bra som nettopp her!

Blue Lagoon

Man besøker selvsagt ikke Island uten å ta turen innom Blue Lagoon! Her lønner det seg å forhåndsbestille, fordi du ellers risikerer at du ikke får plass. Man kan velge mellom luksusutgaven og den enklere varianten, men regn uansett med at det vil koste noen kroner. 

Klar for Blue Lagoon

Når du først er der, anbefaler jeg deg å ta ansiktsmaske og alt det du får tak i - uansett hvilken utgave du har valgt. Det fine med stedet er at det ikke virker overfylt, og dette har nok sammenheng med hvor mange som får lov til å besøke stedet hver dag. Vi var der midt i toppsesongen i fjor, og opplevde at det var god plass til alle besøkende. 

På ingen måte overfylt på Blue Lagoon

Vannet stammer fra varme kilder, og er varmt hele året. Det var faktisk litt magisk å være der. Vi var omgitt av glade mennesker, omgivelsene var vakre, været var topp, vi kjente på et herlig spa-velvære, luksusfølelse, opplevelsen av noe helt spesielt. Det var verdt turen! 

Black Sand Beach

Ett av stedene vi hadde fått anbefalt var Black Sand Beach helt sør på Island, like utenfor tettstedet Vik i Myrdal. Ikke bare er denne helt spesielle stranden berømt for sin svarte, vulkanske sand, men her finnes også spor etter vulkansk aktivitet i form av søyler i fjellet. Det samme så vi på Giant´s Causeway i Nord-Irland tidligere samme sommer. 

Søyler i fjellet ved Black Sand Beach

Jeg er blant dem som blir utrolig fascinert av naturfenomener som dette. 

Vi burde selvsagt tatt turen ut til Vestmannaøyene, men det tillot vårt stramme program dessverre ikke denne gangen. Vi fikk likevel sett den vakre lundefuglen på turen hit. På Island er ikke lundefuglen (eller sjøpapegøyen, som den også blir kalt) fredet på samme måte som i Norge, så her kan man både få den servert på restaurantene og kjøpe den utstoppet som en souvernir med hjem. 

Møte med en likesinnet (dog med mye 
bedre fotoutstyr enn meg)

På grunn av sjøfugler og annet, var vi ikke alene om å bruke fotoapparatet flittig! Standa og naturen rundt var også yndede fotoobjekter.

Glade mennesker på tur

The Golden Circle

Et virkelig "must" på enhver Island-tur er å få med seg The Golden Circle. Turen omfatter minimum Thingvellir, Geysir og Gullfoss. Det er likevel mye annet å se på turen, og her gjelder det bare å holde alle sanser oppe - på vid vegg! Regn med litt vær på turen. Det fine er uansett at været skifter så fort at det som kan tegne til å bli en regnværsdag, likevel kan bli en solskinnsdag. Slik opplevde i alle fall vi dette. 

Thingvellir

Thingvellir er kjent for to ting; det ene er at det var her det første Alltinget ble satt i 930. Det andre er av geologisk karakter. 

Her fant det første Alltinget på Island sted.

Nettopp her samlet representanter fra hele landet seg hver midtsommer på Alltinget. Her ble nye lover vedtatt, juridiske avgjørelser ble tatt og tvister løst. På det meste var det 7-8000 tilreisende. Alltinget regnes som verdens eldste parlament. Det islandske parlamentet holdt til her helt frem til 1799.

Stedet står også på UNESCOs verdensarvliste, og det er fordi dette regnes som landets symbolske hjerte. 

På toppen kan man skue utover lavaskrenten, der den Nord-amerikanske og den europeiske kontinentalplaten møtes. På et nettsted kan vi lese at platene drives fra hverandre "med en fart på ca. 2 cm pr. år" og at dette gjør at det "sakte men sikkert dannes en kløft". Her kan man merke små jordskjelv. 

Interesserte turister på vandring ved Thingvellir

Etter Thingvellir sto Geysir for tur. Dette er et område med mange varme kilder, som jevnlig sender opp damp 25-30 meter opp i været. Det er utrolig fascinerende å se på! 

Fint å komme litt opp i høyden ved Geysir (her er det 
riktignok Strokkur som er i aktivitet)

Men bare for å ha nevnt det; vi så ikke et eneste utbrudd fra varmekilden Geysir mens vi var der. Den er nemlig så godt som utslukket. Derimot er det nabokilden Strokkur som står for de mest spektakulære utbruddene i dag. 

Strokkur

Det er virkelig helt magisk når vannsøylen står opp fra bakken! Stå imidlertid ikke for nær, for før du vet ordet av det kan du få alt vannet over deg. Vannet er dessuten såpass varmt at man fort kan få seg en støkk, og risikerer å bli skoldet. 

Det gjaldt å stå litt på avstand

Det fine med at vi hadde med egen leiebil, var at vi kunne bruke akkurat så lang tid på hvert sted som vi ønsket. Ulempen var nok at vi spesielt ved Thingvellir gikk glipp av eminente guider, som på fortreffelig vis ville ha gitt oss et større innblikk i stedets historie. 

Gullfoss er en helt spektakulær foss. Vi hadde tidligere opplevd Niagara Falls i USA, og den er enda større. Like fullt var Gullfoss noe helt for seg selv, med naturskjønne omgivelser. Her må det være spektakulært å være om vinteren, fordi det da dannes isformasjoner som vannet strømmer gjennom. 

Fantastiske Gullfoss

Å stå ute på platået, midt i det øredøvende bruset av enorme vannmengder i bevegelse på alle kanter - det er som å befinne seg i et eventyr. Det er nesten litt uvirkelig. Og man føler seg ganske liten og ubetydelig.

Enorme vannmengder i bevegelse ved Gullfoss

Seljalandsfossen

En annen foss vi følte for å få med oss, var Seljalandsfossen. Vannfallet er ca. 60 meter høyt. 

Regnbue ved Seljalandsfossen

Det morsomme med denne fossen er at det gikk en sti på innsiden av den, slik at vi kunne betrakte fossen innenfra og ut. Å få et bilde av fossen med en regnbue i var en høydare for en fotoentusiast som meg!

Og våte ble vi!

Området rundt var uendelig vakkert og verdt turen i seg selv. Jada, vi ble ganske våte, men det var en del av greia her. 

Et magisk landskap

Det var noe med det golde landskapet som vitnet om slitsomme tilværelser før Island ble et moderne samfunn. Mange steder sydet det opp fra jordoverflaten, som tegn på varme kilder.

På vei til en åpen kafé

Fotoobjektene sto bokstavelig talt i kø overalt, og vi var veldig heldig med været på vår reise. 

Vulkansk landskap

Vår siste dag på Island

Den siste dagen på Island benyttet vi til å besøke Nobelprisvinner Halldór Laxness´ hjem (i dag museum) samt opplevelsessenteret Perlan. 

Halldór Laxness´ hjem - i dag museum

Halldór Laxness (f. 1902 d. 1998) er som tidligere nevnt Islands eneste Nobelprisvinner i litteratur. Den mottok han i 1955 og det var boka "Sin egen herre" - Islands svar på Hamsuns "Markens grøde" - som var bakgrunnen for pristildelingen. Boka er et mesterverk, og linken peker til min omtale av boka. 

Museet viste hvordan forfatteren levde mens han bodde her. Her hadde tiden nærmest stått stille siden 1960-tallet. Roen over stedet, alle bøkene, kunsten, møblene i teak - alt vitnet om et liv med bøkene og litteraturen i sentrum. Dessverre fikk vi ikke lov til å ta bilder innendørs. 

Opplevelsessenteret Perlan

Perlan i Reykjavik er et opplevelsessenter jeg ikke kan få anbefalt nok - særlig dersom man har barn med seg på turen. Senteret er høyteknologisk og inneholder alt fra historien om nordlys (vakkert fremvist med en film som dekket hele taket/himmelen i kinosalen) til historien om vulkanutbruddet i 2010, og som satte så og si hele den vestlige verdens fly på bakken i lange perioder. 

Helt til slutt tar jeg med noen flere av bildene jeg tok under oppholdet vårt. Jeg håper at dette inspirerer til å ta turen til Island - når coronapandemien er over og vi kan begynne å reise igjen ... 

Landskapet ved Geysir og Strokkur

Et gammelt fjøs med brukskunstutstilling

Skulpturer i gågaten i Reykjavik

Vindusshopping i Reykjavik 

Mye vakker brukskunst

Det ene strikkeplagget lekrere enn det andre!

Tradisjonell strikkekunst på Island

Ikke en smule gikk til spille!

Kristín Marja Baldursdóttir: "Karitas"

Innfridde ikke helt ...

Kristín Marja Baldursdóttir (f. 1949) er en islandsk forfatter med ni romaner bak seg. Fra før av har jeg kun lest "Jeg er Freyja" eller "Måkelatter" (2006) som den også er kalt (linken fører til min omtale av boka). Kun fire av bøkene hennes er oversatt til norsk. "Karitas" (2004) og "Karitas: Kaos på lerret" (2007) er to av dem. "Kantata" (2012) er den fjerde. Jeg har samtlige bøker liggende på vent. 

"Karitas" er første bok i en serie på to. Handlingen starter i 1915, og vi følger Karitas og hennes fem søsken i en tid hvor fattigdommen er påtrengende for de fleste, men i særdeleshet for denne farløse søskenflokken. Likevel har moren ett mål: alle skal få en utdanning! Om det så betyr å rive alle opp med røttene og reise av gårde - selv om dette koster datteren Bjarghildur hennes hjertets utkårede. Hun gråter da de reiser.

"Tenk på det, hun har gått glipp av det beste mannsemnet i Vestfjordene. Det er ikke noe håp om at han skal forville seg hit nordover til dette vindhullet bare fordi vi ble tvunget hit så de hersens guttungene skulle få gå på skolen. Men hva hjelper det uansett å gifte seg med en sjømann, havet sluker dem jo alle sammen.

Jeg kan ikke gjøre det mot mine barn, hvisker Halldóra. 

Det demrer for oss hvor hardt vi har hatt det alle tre, og vi får en klump i halsen. Og likevel har vi bestått alle slags prøvelser. Vi har kjempet, farløse, ved vår mors side, holdt ut tjenestejentas galskap, sett hjemmet vårt bli oppløst, ligget i det stinkende lasterommet i dagevis, spydd opp innvollene våre, sovet i saltfiskloftet en hel sommer, vært plaget av sildesår og slit, har mistet det beste mannsemnet i Vestfjordene, og enda står vi steile som klipper i det iskalde havet. Vi har aldri beklaget oss, aldri sutret, men nå er det nok, og hvem vet hva slags fremtid som venter oss tre, kommer vi noen gang til å få en god mann og barn sånn som alle vanlige kvinnfolk? Er det vår medfødte skjebne å være de som ofrer seg? Sånn som vi har gjort. For vår mors skyld." (side 76)

Lenge ser det ut til at Karitas skal bli den eneste i søskenflokken som ikke får seg utdannelse. Hun er særdeles talentfull som tegner, og den dagen husfruen - fru Eugenía - bestemmer seg for å bekoste hennes skolegang, begynner det å skje ting. Det er ikke en hvilken som helst skolegang det er tale om, men kunstutdannelse ved Det kongelige kunstakademi i København. Utdannelsen er kostbar, men er det noe fru Eugenída ikke trenger å bekymre seg for så er det penger. Slik går det til at Karitas får seg en kunstutdannelse. 

Tilbake på Island forelsker Karitas seg i Sigmar, en flott fisker som forfører henne på en fest. Skrekkslagen lar hun det skje, men da hun blir gravid, flykter hun hjem til sine. Sigmar har imidlertid bestemt seg for at han skal ha Karitas, og han kommer og henter henne til slutt. De gifter seg, men lever på ingen måte lykkelig videre. Sigmar er en mann med store ambisjoner, og dette innebærer at han nesten ikke er til stede i Karitas liv. Vi følger Karitas gjennom den ene barnefødselen etter den andre, samtidig som hun forsøker å få plass til kunsten i livet sitt. Kjærligheten førte aldri med seg det hun håpet på, men inneholdt heller smerte og savn enn lykke ... Uansett hvor forbannet hun er på mannen sin, som lar henne sitte alene med hverdagsslitet, smelter hun for ham når han er tilbake. Han er særdeles flott denne mannen, og han vet hvordan han skal få hull på konas hardhet. 

Jeg ble absolutt fascinert av historien i "Karitas", for det er litt av en historie som rulles ut. Handlingsmettet om det islandske slitet er den også, og mye av dette har jeg lest om i andre bøker og kanskje spesielt i Halldór K. Laxness´ forfatterskap. Likevel - måten historien fortelles på ble en smule for melodramatisk for meg. Språket er i det svulstigste laget, og av og til følte jeg også at historien på et vis mistet bakkekontakten. Ja, det er en storslagen historie, men likevel manglet noe av det som kjennetegner stor litteratur. Kanskje skyldes det først og fremst at teksten er så ordrik, at det meste fortelles rett ut uten antydningens kunst - at ingenting ble overlatt til leserens fantasi. Samtidig kan jeg ikke la være å beundre nettopp detaljrikdommen, fordi forfatteren så åpenbart har satt seg grundig inn i tidsepokene hun beskriver - om forskjellene mellom by og land, mellom fattige og rike ... 

I et samfunn med stort frafall av menn - havet tok dem jo før eller siden - er det ikke til å undres over at det vokste frem mange sterke kvinneskikkelser. Kanskje undret jeg meg like fullt over hvordan en kvinne som Karitas kunne ta vare på sin kvinnelige skjønnhet når det var så mye mangel på alt. Der Nobelprisvinneren Laxness beskriver kvinnelighet som gikk til grunne i fattigdommen, der beskriver Baldursdóttir Karitas skjønnhet på en lite troverdig måte, tenker jeg. Tennene råtner bort i munnene til folk som ikke får tilstrekkelig med næring. Resten tar svangerskapene seg av. Men ikke i Karitas liv ... Hun ble bare vakrere og vakrere med årene, selv om hun og barna levde fra hånd til munn i årene da Sigmar var fullstendig borte. 

Alt i alt en litt over middels leseopplevelse, der historien som sådann trollbant meg - til tross for noen språklige og innholdsmessige irritasjonsmomenter. Men ikke verre enn at jeg absolutt skal lese fortsettelsen - "Karitas: Kaos på lerret" - men da med færre forventninger. Det jeg særlig ser frem til i den forbindelse er fremveksten av en noe utradisjonell kvinnelig kunstner, en kunstner vi så vidt stifter bekjentskap med i denne første boka om Karitas. Det bør vel nevnes til slutt at "Karitas" ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris i 2006, uten at jeg akkurat denne gangen tenker at det sier så veldig mye om de litterære sidene ved boka.

Utgitt på Island: 2004 
Originaltittel: Karitas án titils
Utgitt første gang i Norge: 2012 
Mitt eksemplar: 2013 - 13. opplag
Forlag: Gyldendal
Oversatt fra islandsk: Ine Camilla Bjørnsten og Inge Ulrik Gundersen
Antall sider: 464
ISBN: 978-82-05-44347-1
Boka har jeg kjøpt selv

Kristín Marja Baldursdóttir (Foto: Einar Falur Ingólfsson)

Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 13. august 2013 -  Denne boka har alt en god fortelling skal ha - «På Island dør ingen som arbeider,» heter det i boka, som liksom «Måkelatter» handler om sterke islandske kvinner.
Den åpner i en værhard fiskelandsby vest på Island i 1915. Enken Steinunn — visstnok inspirert av forfatterens egen oldemor — sitter alene igjen med seks barn, etter at mannen forsvant på sjøen. Fast bestemt på at barna skal få utdannelse tar hun dem med til Akureiri øst på Island — der de fryser og sulter seg gjennom iskalde vintre og beinhardt arbeid. ...
Baldursdóttir formulerer de mest fantastiske typer: Karitas geskjeftige søster som havner som prestefrue. Den selsomme nabokona til Karitas, som kun snakker med kattene sine. Og altså Karitas selv, som blir uglesett fordi hun heller lager underlige bilder enn å stelle i huset. Innklippet i boka er hennes blikk i jeg-person — formulert som bildene hun lager, naturen, mennesker, dels drømmesyn.
Alt dette kunne blitt i overkant av alt — men det er så vakkert skrevet, nesten impresjonistisk, og rommer overveldende islandsk natur, psykologi, typer og tidsånd.
Og apropos det litterære Norge. Vel er vi gode på mangt — sånn i forhold til folketallet - men akkurat denne type bøker; gode oppslukende fortellinger, får vi ikke helt dreisen på. For «Karitas» har alt en god fortelling skal ha. Det beste av alt er at det er en oppfølger på vei.
- Min bok- og maleblogg - 15. august 2013 - Forfatteren har gitt leseren et godt innblikk i islandsk miljø og levevilkår på den tida dette omhandler. Her er sterke kvinneskikkelser, kjærlighet, overtro og mye natur. I kapitlet der Audur drar Karitas med opp til den høyeste toppen på Island, er en fryd å lese. Jeg las det to ganger, og gledet meg over naturbeskrivelsen, og over reaksjonene til Karitas etter hvert som de går høyere og høyere.
- Eselører - 5. juli 2012 - Innskutt i handlingen får vi beskrivelser av bilder Karitas lager. Til å begynne med har bildene ingen tittel og alle er blyanttegninger. Hennes utvikling som kunstner kan følges gjennom disse bildene, som etter hvert både får tittel og endres i kunstnerisk uttrykk. Det er ikke vanskelig å se bildene for seg, en raffinert detalj i boka! Bokas orginaltittel er da også " Karitas uten tittel".
- Tones bokmerke - 29. juli 2014 - Mitt inntrykk av islendinger er at det er et hardført og sterkt folkeslag. Min ærlige mening er at Karitas for meg ikke er sterkere og stoltere enn de andre kvinnene hun omgir seg med. Tvert imot. Hun har en sterk mor og to sterke søstre. Som stiller opp for Karitas. Hun blir påkostet en eksklusiv utdannelse av en kvinnelig velgjører som ser Karitas talent. Når hun havner på dette øde gårdsbruket etter å ha havnet i "uløkka", har hun mange gode kvinnelige hjelpere. I det store og hele omgir hun seg med både kvinner og menn som vil henne vel, også i egen familie. Derfor er boken for meg en bok om «sterke og stolte kvinner» der jeg ikke opplever at Karitas er den sterkeste.
Sigmar beskrives helt klart som en sterk og steil person. Men at han "stuer henne vekk" - det synes jeg er en litt pussig beskrivelse for situasjonen. Han er som islendinger flest og som moren til Karina er, opptatt av å tjene penger.
Jeg hadde trodd at dette skulle være en roman som hadde sin hovedvekt på en kvinne som kjempet for å få anledning til å bruke sine kunstneriske evner. Men det er en liten del av romanen - tiden i København får vi for eksempel vite lite om. Istedenfor synes jeg at Karitas er en roman med hovedvekt på dagliglivet på Island. At det er en roman om drømmer og lengsler osv – det er jeg enig i. Men det gjør den ikke spesiell - det er et tema som veldig mange tilsvarende romaner har.

Audur Ava Ólafsdóttir: "Stiklingen"

Varm, rørende og poetisk!

Den islandske forfatteren Áudur Ava Ólafsdóttir (f. 1958) har totalt utgitt fire bøker, men det er romanen "Stiklingen" ("Afleggjarinn" på islandsk og "The Greenhouse" på engelsk) - den tredje av dem - som for alvor førte til hennes internasjonale gjennombrudd. I tillegg til at romanen ble nominert til Nordisk råds litteraturpris, har forfatteren mottatt en rekke priser for den. Boka utkom på Island i 2007, men likevel skulle det ta flere år før den utkom på norsk (i 2013). Det er Pax forlag som står bak utgivelsen. 

22 år gamle Arnljótur forlater sin trygge tilværelse på Island, og reiser til et ubestemmelig sted i Syd-Europa (Frankrike?) hvor han har fått arbeid på et kloster. Der skal han gjenopprette klosterets fordums prakt av en rosehage, som i flere år har stått og bare forfalt. Tilbake på Island sitter hans tilårskomne, men høyst oppegående far, og tvillingbroren som antakelig er autisk og bor på et hjem. Vi får vite at moren døde brått og brutalt i en trafikkulykke i nokså nær fortid, og at faren fremdeles ikke har kommet helt over at hun, hans betydelig yngre kone, faktisk skulle dø før ham. Dessuten etterlater han Anna og datteren Flóra Sól, som ble unnfanget etter en one night-stand ... Det ble aldri noe mer mellom dem etter dette, selv om han absolutt har fulgt opp datteren sin. 

Allerede på flyet blir Arnljótur dårlig, og det skal vise seg at det er en blindtarmbetennelse på gang. Dette gjør starten på utlandsoppholdet noe vanskeligere enn forutsett, men gir også Arnljótur anledning til å gruble litt over livet sitt så langt. Faren har ønsket at han skal studere, mens alt Arnljótur bryr seg om, er roser. Han har med seg et par stiklinger hjemmefra - som om disse på et symbolsk vis skal knytte sammen hans tidligere liv og hans nye tilværelse. 

"Når jeg har lagt meg, i det rene sengetøyet, med en bok om det språket som snakkes rundt meg, føler jeg meg forferdelig ensom. Jeg kan ikke fatte hva det er jeg har begitt med ut på, komme hit til denne avsidesliggende landsbyen. Jeg retter på puten og legger meg ned, kikker ut av vinduet og ut på den svarte natten. Det ser ut til å være fullmåne. Jeg ser bedre etter, det stemmer, månen er uhyggelig stor og altfor nær. Stjernene jeg kjenner fra hjemme er derimot borte, de lyser ikke her, i stedet har det dukket opp andre planeter, stjerneskudd og ukjente konstellasjoner av himmellegemer, et nytt og uutgrunnelig mønster på den svarte himmelhvelvingen. 

Akkurat da synes jeg at jeg hører rare lyder et sted like ved sengegavlen, maskindur som fra en båt, lav prating, stillhet og så stemmer som snakker sammen og kjekler, akkompagnert av vakker musikk. Jeg setter meg opp og forsøker å finne ut hvor lydene kommer fra, det høres ut som om de kommer fra naboværelset. Jeg lytter, men klarer ikke å plassere språket, det kan godt hende det er kinesisk. Det er i alle fall klart at pater Thomas nyter en kvalitetsfilm inne på værelset sitt." (side 122)

Arnljótur finner seg godt til rette på klosteret, og han og den filmelskende pater Thomas finner snart hverandre. Pater Thomas har en filmsamling på mer enn 3000 titler, og det er ikke ett tema i livet som ikke kan dekkes opp med en film eller tre. Livet snirkler seg avgårde på dette svært avsidesliggende stedet, i grunnen bare avbrutt av filmkvelder sammen med pateren og telefoner hjem til faren. Inntil Arnljótur en dag blir kontaktet av Anna, som trenger fri fra datteren i en måneds tid mens hun studerer genetikk ... Mor og datter ankommer, og etter dette skal ingenting bli det samme ... 

Det er ikke veldig mye ytre handling i denne romanen, og i starten opplevde jeg også boka som litt treg å komme i gang med. Dette varte imidlertid ikke lenge, og 2/3 av boka endte jeg med å sluke i et eneste jafs. Det er kanskje i første rekke de språklige og litterære kvalitetene ved boka som gjør inntrykk. Forfatteren har i alle fall klart det kunststykke å i og for seg skrive nokså enkelt og like frem, samtidig som det hele fremstår nærmest poetisk. Det er en mollstemt stemning mellom linjene som det er få forfattere forunt å klare å skape, og dette behersker Áudur Ava Ólafsdóttir til fingerspissene. Derfor er jeg ikke det minste forundret over at hun i sin tid ble nominert til Nordisk råds litteraturpris og for øvrig har mottatt en rekke priser. Her fortjener også oversetteren honnør!

"Stiklingen" er en lavmælt, vakker roman om lengselen etter kjærlighet og angsten for å bli avvist. Det er ikke bare kjærligheten mellom mann og kvinne som er tema, men i særdeleshet kjærligheten mellom far og datter. Dessuten kjærligheten til roser, kjærligheten til mat, kjærligheten til livet ... Selv om det tilsynelatende er nokså trivielle hverdagsrutiner som beskrives, er de store spørsmålene i livet aldri langt unna. Arnljótur har ikke all verdens erfaring med kvinner, og han sliter med å forstå og tolke utspillene fra Anna etter at hun dukker opp. Akkurat dette skaper den nødvendige spenningen i teksten, og som driver handlingen frem mot et slags klimaks på slutten. 

Alt i alt er dette en varm, rørende og poetisk bok om kjærlighetens vilkår i vår moderne verden, som jeg anbefaler på det varmeste! Og så undrer det meg at det ikke er flere norske bokanmeldelser av "Stiklinger" å finne på nettet. 

Utgitt på Island: 2007
Originaltittel: Afleggjarinn
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Pax forlag
Oversatt fra islandsk: Silje Beite Løken
Antall sider: 266
Takk til forlaget for anmeldereks.

Áudur Ava Ólafsdóttir

Andre omtaler av boka:
- Litteratursiden.dk v/Pernille Lisborg - 20.04.2009 - Bog: "Stiklingen" af Auður Ava Ólafsdóttir
- Groskro´s Verden - 19.09.2013 
- Eselører - 03.09.2013
- Beathes bokhylle - 26.08.2013

"Inside Job" (Regissør: Charles Ferguson)

Boblen som brast

Denne filmen har jeg gledet meg lenge til å se! Den kom aldri på kino, og lenge var DVD´en priset betydelig over det i alle fall jeg har oppfatter som makspris på flunkende nye DVD´er. Hvorvidt dette har ført til at avsetningen på "Inside Job" har gått tregere eller ikke, vites ikke. Jeg var i alle fall ikke sen om å sikre meg filmen etter at den ble frembudt til en mer smakelig pris. Omsider har jeg også fått tid til å se den. Jeg ble virkelig ikke skuffet! For i denne dokumentaren, som forsøker å komme til bunns i hvordan i all verden finanskrisen kunne oppstå, borres det dypt. Svært dypt! Og så gjenstår det å se om de riktige personene blir vekket for alvor pga. de avsløringer som her finner sted ...

Innledningsvis presenteres Island og den finansielle katastrofen som har funnet sted i dette lille landet, som egentlig hadde alt; flott natur, rikelig med naturressurser, bærekraftig økonomi osv. På mange måter kan man si at det økonomiske frislippet som fant sted på slutten av 1990-årene må ta mye av skylden. Fra før av var bankene offentlige, de var underlagt mange restriksjoner og det var rett og slett ikke rom for at enkeltpersoners grådighet kunne ta overhånd. For det er ikke til å stikke under en stol at hovedårsaken til at det gikk som det gikk på Island, skyldes et fåtall grådige finansakrobater. Fordi bankene ble privatisert og dermed ikke var underlagt de samme restriksjoner som tidligere, hadde de fritt leide til folks sparepenger som de spekulerte bort som om det hele bare var en lek.

Deretter flyttes fokus til USA, hvor verdens største økonomi gikk over ende under finanskrisen. En rekke personer innenfor finansmiljøet intervjues, og det bildet som tegnes er intet mindre enn meget forstemmende. Når ble det en menneskerett å tjene over 500 millioner dollar i året? Og når ble det en menneskerett å eie fire-fem hus, ditto antall privatfly osv., osv.? På spørsmål om noen virkelig bør kunne innkassere rundt 4-500 mill. dollar i årslønn, svarer alle (og da mener jeg alle!) finansmennene (ja, de er menn alle som en i denne filmen) at javisst er det helt greit. I alle fall når det er fortjent ... Og oppfølgende spørsmål viser at det i grunnen anses fortjent uansett. Lærte de aldri etikk på skolene de gikk på, disse finansfolkene? Dette med habilitet i beslutningsprosesser ser dessuten ut til å være ukjent terreng for de fleste.

Etter at finanskrisen var et faktum, har det dukket opp kritiske røster som hevder at finanskrisen var en bløff. Det er mulig at jeg kan ha misforstått noe underveis, men jeg er ikke i stand til å se annet enn at denne var høyst reell. Riktignok er det betimelig å stille spørsmål om hvem sin krise det egentlig ble til slutt! Svaret er enkelt: dette ble menigmanns og samfunnets store krise. De som forårsaket det hele, ble om mulig enda rikere. Og det verste av alt: de slapp unna! Når finanskrisen var et faktum og udugelige (les: for griske) ledere måtte gå, fikk de nemlig med seg fallskjermer i astronomiske størrelser i tillegg. 100 - 200 millioner dollar var vanlig. Og vanlige folk som f.eks. meg kommer ikke til å tjene en brøkdel gjennom et helt liv - uansett om vi sikkert hadde fortjent mer fordi vi i alle fall ikke har lurt fra noen deres egne penger.

Filmen er bygd opp over fem deler; "How we got there", "The Bubble (2001-2007)", "The Crisis", "Accountability" og "Where are we now". En galopperende utlånsbølge og en tanke om at alt skulle vokse uavbrutt inn i himmelen, var det som startet det hele. I USA har man et system hvor bankene i forbindelse med utlån kan opprette derivater, verdipapir hvis verdi avhenger av det underliggende aktivumet. Ved å kjøpe derivater kan långiveren sikre seg mot opp- og/eller nedsiderisiko, en risiko som dermed flyttes fra utlåner til hensynsløse spekulanter. Etter hvert utviklet det seg en ukultur hvor långiver ikke lenger gadd å sjekke kredittverdigheten hos sine kunder. Jo mer penger de lånte ut, jo mer bonus kunne de selv nemlig påregne. Risikoen var jo forflyttet til noen andre som ikke hadde direkte kontakt med lånekundene. (Risikospredning er svært utbredt i mange bransjer og det er god kutyme for at dette er svært fornuftig, men dette forutsetter at ikke flertallet bak fordringene er dårlige betalere.) Dermed skapte man en illusjon eller boble om at alt bare økte i verdi - helt til boblen sprakk. Solide banker og finansieringsinstitusjoner gikk tomme for likvide midler, og resultatet kjenner vi alt for godt. Krisen brakte hele verden ut i et økonomisk uføre, mange virksomheter gikk konkurs, et utall mennesker ble arbeidsledige og mistet sine hjem.

I USA er det ikke gjort noe forsøk på å straffeforfølge dem som på mange måter må sies å ha forårsaket krisen. Dokumentaren "Inside Job" viser at den manglende moralen og etikken er segmentert langt inn i utdanningsinstitusjonene (av de samme menneskene). Og at de svært ressurssterke menneskene som har litt for store egeninteresser i egen vinning, gang på gang har forhindret innstramning i et regelverk som kunne ha forhindret at grådigheten fikk blomstre så uanstrengt og uten tilstrekkelige grenser. De samme menneskene har vært viktige støttespillere for Reagan, Bush senior, Clinton, Bush jr. og nå også Obama. Og de samme menneskene som bidro vesentlig til at krisen ble et faktum, sitter i dag og friskmelder økonomien (les: livredde for at innstramninger skal ramme dem selv?). Men krisen er på ingen måte over! Det eneste som kan redde økonomien er sterkere offentlig regulering og kontrollinstitusjoner som faktisk gjør jobben sin. Det er ikke uten grunn at filmens tittel er "Inside Job", for innsidere er nettopp hva disse folkene er.

Jeg gir terningkast seks og håper at riktig mange tar seg tid til å se denne filmen! Den kaster lys over årsaker og virkninger, hvem som er ansvarlige og hvem som kan gjøre noe med det. 

Innspilt: 2010

Nasjonalitet: USA

Genre: dokumentar 

Medvirkende: Simon Johnson, Paul Volcker, Lee Hsien Loong, Christine Lagarde, Matt Damon, Eliot Spitzer, Dominique Strauss-Kahn, George Soros, Barney Frank

Spilletid: 104 min.

Noen av intervjuobjektene