"Room" (Regissør: Lenny Abrahamson)

Om livet etter fangenskap - nominert til fire Oscars

"Room" er basert på Emma Donoghue´s roman med samme navn. Romanen var en av finalistene i Man Booker Prize i 2010, og den ble også en bestselger. 

Regissør Lenny Abrahamson (f. 1966) er irsk, og han har et lite knippe av filmer bak seg fra årene 2004 og frem til i dag. Jeg har ikke sett noen av dem, men etter å ha lest meg litt opp på ham på Wikipedia, skjønner jeg at det kan være vel verdt å gjøre noe med akkurat dét. Abrahamson har nemlig mottatt en del priser for filmene sine (riktignok flest fra Irland, hjemlandet hans), og de er spredt utover fire av de i alt fem filmene han har regissert. Det tyder etter mitt skjønn på at det er noe med hans filmer. 

Vi har vel alle i oss en viss undring for hva som faktisk får noen til å ville sperre inne et annen menneske i årevis, med formål å utnytte vedkommende seksuelt. Jeg har ikke lest så mange bøker om temaet, men det er nærliggende å tenke på Natascha Kampusch´ historie i boka "3096" (linken peker til min bokomtale). Historier som dette er likevel ikke helt sjeldne. At vedkommende, som uten å overdrive alltid er en mann, ikke ville ha fått tak i en kjæreste på annet vis, skjønner vi. Desto mer interessant er det å få vite hva som får fangen/offeret til å holde ut i år etter år, uten å bli fullstendig gal. "Room" inneholder en slik historie. 

"Room" hadde Norgespremiere 19. februar, og filmen er nominert til fire Oscar-priser. Den er nominert i kategorien beste film, beste kvinnelige hovedrolle (Brie Larson), beste regi og beste manus. 

Kvinnen Joy har vært holdt i fangenskap i syv år, helt fra hun ble fanget som 17-åring. I alle disse årene har hun vært innesperret i en bunkers, som etter hvert har fått navnet Room. Hun har i løpet av fangenskapet fått sønnen Jack, som nå er fem år. Ved hjelp av iherdig innsats sørger hun for at kroppene deres holdes i form, selv om arealet de bor på er knøttlite. Her er det et lite te-kjøkken, to senger, et badekar og en vask. Hun leser for ham, lærer ham å lese og sørger i det hele tatt for at hans mentale utvikling stimuleres. Dette gir også henne mening, selv om hele situasjonen er både håpløs og svært begrensende for livsutfoldelsen. 

Hva kan man egentlig finne på, når man mangler det aller mest nødvendige?

Så og si hver natt får hun besøk av fangevokteren Old Nick. Fordi døra ut til den frie verden er beskyttet med kodelås, nytter det ikke å drepe ham mens han sover. De vil like fullt være innesperret ... Joy har tidligere forsøkt å slå ham i hodet med en hard gjenstand idet han kom inn, men han overmannet henne likevel umiddelbart. 

For å overleve i alle disse årene har Joy laget en slags fantasiverden for sønnen. Det er Room som er den virkelige verden, mens alt der ute i "The World" er på liksom. Siden Jack ikke vet om noe annet liv, aksepterer han dette. 

Etter hvert har Joy merket at tilgangen til nødvendighetsartikler fra Old Nick har skrumpet inn. Og en dag kommer sannheten frem. Han har allerede vært arbeidsledig en stund, og det er så vidt det går rundt. Den nøden de har merket på varetilgangen kommer med andre ord ikke til å bli bedre. 

Den eneste forbindelsen med omverdenen, er et
vindu i take.

Etter et basketak med Old Nick, der han nesten tar livet av Joy, skrur han av elektrisiteten i bunkersen. Joy og Jack fryser. Plutselig får Joy en idé; dersom hun kan få Old Nick til å tro at Jack er alvorlig syk, må han ta ham med til legen. Dette kan være en utvei, for da kan Jack rope om hjelp. Men Old Nick går ikke på dette ... 

Så pønsker Joy ut en ny plan. Jack skal late som om han er død, og hun skal pakke ham inn i gulvteppet deres. De øver på dette gang på gang, helt til Jack klarer å unngå å få panikk der han befinner seg, rullet inn i teppet. 

Jack går på dette, og han tar med seg det han tror er liket av gutten, og slenger det innrullede teppet med ham inni på lasteplanet i hans røde pickup. Etter noen kvartaler klarer Jack å hoppe av lasteplanet, og det er så vidt han unngår at Old Nick drar ham tilbake til bilen. Takket være en snarrådig hundeeier på tur, kommer han fri. Men stemmen hans er nesten bare i stand til å hviske, så det tar litt tid før han klarer å gjøre seg forstått. Jeg røper ingen store hemmeligheter ved filmen ved å si at også moren slipper fri og at Old Nick blir tatt, siden dette er en del av selve introen til filmen. 

Ikke lett å skulle leve et vanlig liv etter alle årene i Room ... 

Resten av filmen handler om hvordan det er å bli fri fra et syv år langt fangenskap. Det er nemlig ikke bare-bare, skal det vise seg ... At foreldrene hennes i mellomtiden er blitt skilt, er en ting. Men oppi det hele er media verst. Og igjen gikk tankene mine tilbake til Natascha Kampusch og hennes opplevelse av media og hvordan hun fikk opinionen mot seg, og nærmest ble beskyldt for å ha villet det selv ... Ekstra sårt er det når Jack faktisk lengter tilbake til Room, for da var moren alltid i nærheten ...

Jacks undring overfor omverdenen - The World - bærer filmen.

Jeg er av den oppfatning at dette er den svakeste filmen blant de Oscar-nominerte i klassen beste film. Så vet jeg selvsagt at den vil trykke på mange følelsesladede knapper. For det er mange lag i denne filmen, som det er mulig å relatere seg til. Et lag er morsrollen, slik den utspiller seg mellom Joy og Jack (burde hun sendt ham i frihet tidligere?). Et annet lag er det seksuelle misbruket som finner sted (som berører noe av det mest eksistensielle i et menneskes liv). Et tredje lag er forholdet mellom dem som mistet en datter og hun som har holdt ut i alle disse årene (hvem hadde det verst?). Et fjerde lag er forholdet til Jack, som faktisk er sønnen til voldtektsmannen (og som Joys far ikke klarer å se forbi). Og et femte lag er forholdet til omverdenen og media (her fremvist med et hårreisende TV-intervju, som dessverre ikke er unikt ...). Regissøren treffer mange strenger hos oss, og det er mulig at dette i seg selv vil gjøre at filmen likevel når høyere opp enn hva jeg tror. Det er også mulig at Lenny Abrahamson vil kunne ha en sjanse i klassen beste regi, fordi det alltid er ekstra utfordrende å lage et slags kammerspill. At innspillingen foregår stort sett i ett rom, gjør at man ikke får så mye annet å spille på, og det begrenser virkemidlene. Desto mer kreativt og spennende når man faktisk får det til!

Brie Larson spiller Joy godt, og det samme gjør også Jacob Tremblay i rollen som Jack. Aller best er Jacob når han er stemmen i bakgrunnen. Dette gir oss et godt inntrykk av hvordan han tenker, spesielt etter at han og moren er ute av fangenskapet. Dette blir for øvrig en påminnelse om at man kanskje burde ha lest boka aller først, fordi vi her garantert ville ha fått med oss mer av hans tanker, som i filmen er mye av det bærende elementet. Kanskje hadde det også gjort seg dersom tiden i fangenskap hadde vært kortet noe ned, mens tiden utenfor fangenskap hadde vært tilsvarende lenger. For det var faktisk den siste delen av filmen som var mest interessant, skjønt det som skjedde da selvsagt henger nøye sammen med det som var forut. 

Jeg har ingen problemer med å anbefale denne filmen, som jeg er overbevist om kommer til å gjøre inntrykk på dem som ser den. Noen vil nok karakterisere denne filmen som en damefilm og muligens også en tåreperse, og jeg er tilbøyelig til å tenke det samme ... 

(Fasit etter Oscar-utdelingen: en Oscar til Brie Larson i kategorien beste kvinnelige hovedrolle.)

Innspilt: 2015
Originaltittel: Room 
Nasjonalitet: Canada, Irland, Storbritannia
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Brie Larson (Joy "Ma" Newsome), Jacob Tremblay (Jack Newsome), Joan Allen (Nancy Newsome), William H. Macy (Robert Newsome), Sean Bridgers (Old Nick), Tom McCamus (Leo) m.fl.
Spilletid: 117 min.

"I dine hender" (Regissør: Lola Doillon)

Intenst drama om en kidnapper og hans offer

Anna ser frem til en ukes ferie. På vei hjem fra jobb blir hun imidlertid overfalt og kidnappet av en ung mann. I begynnelsen skjønner hun ikke hva han vil med henne og hvorfor han har kidnappet nettopp henne. Hun blir sperret inne på et rom, hvor det som en gang var et vindu er murt igjen.

Etter hvert kommer det frem at kidnapperen holder Anna ansvarlig for sin kones død et par år tidligere. Anna er fødselslege og gynekolog, og i forbindelse med et keisersnitt døde kvinnen som var kidnapperens kone. Barnet overlevde. Mannens liv stoppet fullstendig opp etter dødsfallet, og han har aldri kommet seg videre. Kidnappingen av legen er en desperat handling basert på et ønske om hevn, og at legen skal bli stilt ansvarlig for at livet hans ble ødelagt.

I begynnelsen ser Anna og kidnapperen kun ondskapen i hverandre, men etter som dagene går, mykner de opp i forhold til hverandre. Særlig etter at kidnapperen nærmest har slått Anna helseløs, angrer han voldsomt når han ser hvor skadet hun er. Dette blir innledningen til et seksuelt forhold mellom de to.

En dag oppdager Anna at døra inn til hennes rom står ulåst. Hun benytter sjansen til å stikke av. Så oppstår spørsmålet om hva hun skal gjøre ... Skal hun anmelde ham? Når hun mest av alt ønsker å treffe ham igjen ... ?

På filmweb.no sine nettsider står følgende: "Vold og ensomhet, tragiske hendelser fra fortiden, et desperat behov for kjærlighet og viljen til å overleve tvinger dem til å konfronteres med sine egne liv. Begge står hjelpeløse ovenfor den store lidenskapen som kommer til å forandre dem for alltid." Og stort bedre kan det i grunnen ikke sies.

Dette er et sterkt drama, totalt annerledes det meste av hva jeg har sett fra før av. Når Kristin Scott Thomas medvirker i filmer, betyr det kvalitet. Så også denne gangen. Kulissene er enkle siden det meste av handlingen foregår på rommet hvor hun holdes fanget, og dette stiller desto større krav til skuespillerne. Kameraføringen er intens og intim, og vi kommer derfor svært tett på disse to personene - Anna og hennes kidnapper. Spørsmålet er hvem som til syvende og sist er offeret i dette lille dramaet. Her blir det terningkast fem!

Innspilt: 2010
Originaltittel: Contre toi
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama / thriller
Skuespillere: Kristin Scott Thomas, Pio Marmaï, Jean-Philippe Ecoffey, Marie-Sohna Conde, Jean-Louis Tribes
Spilletid: 1 t 18 min.

Kidnappet på vei hjem fra jobben

Fanget

Kidnapperen

Varme følelser mellom overgriper og offer

Natascha Kampusch: "3096 dager"

Utgitt: 2010
Originaltittel: 3096 tage

Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 7 t 28 min.

I mars 1998 forlot ti år gamle Natascha sitt hjem i en bydel i Wien. På vei til skolen ble hun dratt inn i en bil, og etter dette opphørte alle spor etter henne.

Kidnapperens navn var Wolfgang Priklopil, og han hadde lenge planlagt å kidnappe et barn. Kjelleren i huset hans var allerede innredet som et fangehull, knapt fem-seks kvadratmeter stort. Dette fangehullet skulle de neste årene - i nøyaktig 3069 dager - bli Nataschas nye "hjem" ...

Boka "3069 dager" er Natascha Kampusch´ egen fortelling om et fangenskap gjennom åtte år, og om hvordan hun klarte å holde ut uten å miste verken seg selv eller forstanden. I løpet av disse årene ble hun mishandlet på det groveste. At hennes historie også omhandlet seksuelt misbruk, nevner hun så vidt, men av hensyn til seg selv og sin egen verdighet, orker hun ikke å utdype dette nærmere. Da hun slapp løs, var hun 18 år og veide kun litt over 40 kg. Kidnapperen brukte nemlig sult som et middel til å kontrollere henne under fangenskapet.

Det er en sterk historie som fortelles! At hun klarte å opprettholde et visst minimum av verdighet oppi det hele, er nesten ikke til å tro. Underveis hadde hun faktisk noen muligheter for å stikke av, men ulike omstendigheter gjorde at hun ikke klarte dette likevel. Mest av alt fordi hun var så nedbrutt og nedpsyket at motet sviktet hver gang. Aller sterkest fant jeg hennes analyse av de reaksjonene hun ble møtt med da hun omsider klarte å flykte. Fordi hun nektet å gå inn i en offerrolle, ble hun også møtt med sterke antipatier fra omverdenen. En egenskap som nettopp gjorde at hun kom gjennom fangenskapet med forstanden i behold ... Hun tar også et oppgjør med det såkalte "Stockholm-syndromet", der offeret sympatiserer med overgriperen, og denne delen av boka fant jeg svært interessant. Jeg synes boka fortjener en sterk firer på terningen.

Natascha Kampusch