Skuespillere: Jan Gunnar Røise, Jon Øigården, Ingar Helge Gimle
Spilletid: 85 min.
Jeg har verken giddet å lese boka eller å gå på kino for å se denne filmen, men da DVD´en kom, tenkte jeg "hvorfor ikke?" Det var faktisk med litt spenning jeg satte meg ned for å se denne filmen, som av kritikerne er blitt rost opp i skyene, men som likevel ikke ble noen publikumssuksess.
Som kjent er filmen basert på Håvard Melnæs´sin bok med samme tittel. Han hadde drømt om å bli journalist mer eller mindre i hele sitt liv, men trodde nok ikke at han skulle falle så dypt som det faktisk var nødvendig å gjøre for å bli en "god" sladder-presse-journalist.
I boka som filmen er basert på forteller Håvard Melnæs om sine ni år som Se og Hør-journalist. Ukebladet er i filmen omtalt som Folk Flest. Hans karriere tok virkelig av da Mette Marit dukket opp som kronprinsens hemmelige kjæreste. Dette kuliminerte til slutt i ekteskap, og ukebladet mesket seg i Mette Marits utsvevende fortid utelukkende med det mål for øye å tjene penger.
Så dukket Sven O. Høiby opp på banen, og for gratis øl og småpenger plapret han villig vekk. Det oppsto etter hvert et gjensidig avhengighetsforhold mellom ham og ukebladet, og på slutten var hele forholdet utelukkende nedrig, nedrig, nedrig ... Like fullt klarte verken Høiby eller ukebladet å gjøre noe med situasjonen. Høiby trengte pengene - ukebladet var livredd for at noen andre skulle stjele både storyen og kilden deres.
Inni mellom skildres tilløp til godhet fra journalistene i ukebladet. Ja, for de forsøkte jo faktisk å beskytte den godeste Høiby mot seg selv, men til ingen nytte. Høiby ønsket publisitet rundt sin person, og fant stadig på nye sprell for å være attraktiv for ukebladet. Som å gifte seg med en stripper og ha Sputnik som forlover ...
Forhandlingene med store og små kjendiser om nyhetsoppslag og penger florerte, og etter disse avsløringene burde vel nyhetens interesse for de såkalte sannhetene som serveres i sladder-pressen dø ut? Nope ... Dette vil folk ha - og det spiller faktisk liten rolle hva som er sant og usant. Forstå det den som kan!
Jeg synes filmen var nokså ujevn i starten. Ja, tidvis var den også direkte kjedelig. Men så kom Høiby på lerretet - i Ingar Helge Gimles skikkelse - og etter dette satt jeg fjetret. Jeg ble så til de grader fascinert av Gimles glitrende skuespillertalenter at jeg nesten glemte det moralske dilemmaet som tross alt er filmens hovedtema. Han var nemlig til forveksling vanvittig lik Høiby selv. Jon Øigarden er også en opplevelse når han tordner svært, svært kynisk overfor sine journalist-medarbeidere om at de måtte bli enda råere ...
Like fullt synes jeg filmen bare er litt over middels - terningkast fire - men understreker at den absolutt er vel verdt å se; om ikke annet så for å oppleve Ingar Helge Gimle som Sven O. Høiby! (I ettertid har jeg fått vite at Gimle er tildelt en velfortjent Amanda-pris 2010 for beste mannlige birolle!)
Etter å ha vært vitne til sladder-pressens bedritne arbeidsmetoder i denne filmen, er jeg ekstra stolt over å kunne si at jeg til dags dato aldri har kjøpt et eneste Se & Hør-blad noen gang!
