Knut Engedal: "En bok om demens - Husk meg når jeg glemmer"

Varm og omsorgsfull bok om demens

Knut Engedal (f. 1946) er lege, psykiater og professor emeritus. Han har vært fag- og forskningssjef ved Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse, professor i psykogeriatri ved Universitetet i Oslo og seksjonsoverlege ved Hukommelsesklinikken ved Oslo universitetssykehus, Ullevål. I årenes løp har han utgitt en del lærebøker om demens og alderspsykiatri, og han er også flittig benyttet som foredragsholder. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren.)

Knut Engedals "En bok om demens" utkom tidligere i år.  Selv oppdaget jeg boka her om dagen ved en ren tilfeldighet. Siden jeg har tenkt en stund at det hadde vært kjekt å finne en bok om demens, dukket den opp på radaren min. Jeg kjøpte den, satte meg ned med boka da jeg kom hjem og stoppet ikke å lese før jeg var ferdig med den. Boka ga meg akkurat det jeg trengte!

Engedal påpeker at demens og Alzheimer sykdom kan bli fremtidens største folkehelseutfordring. Demens er noe som i all hovedsak rammer eldre mennesker, og med en befolkning som vil bestå av en økende andel gamle mennesker, sier det seg selv at de fleste av oss kommer i berøring med demens - enten som pårørende eller ved at vi selv blir rammet. 

"Demens er en personlig tragedie for dem som rammes og deres pårørende, men det blir i fremtiden også en stor utfordring for samfunnet ... Det gjelder å ruste seg. Kunnskap er et viktig våpen. ... Å spre kunnskap om sykdommen skal gjøre det lettere for samfunnet og politikere, og for deg og meg, å legge til rette for at demenssyke kan leve et verdig liv så lenge som mulig med de begrensninger sykdommen setter. Vi må ha åpenhet om sykdommen. Det må ikke lenger være skambelagt å ha en demenssykdom. Demens er en kronisk, i dag uhelbredelig sykdom, lik mange andre sykdommer, og det er ingen grunn til at den skal være mer stigmatiserende enn andre sykdommer." (side 11-12)

Demens har vært en hjertesak for Engedal, og han har jobbet med dette feltet i de siste 30 årene av sin yrkeskarriere. Hans mål har vært å skrive en lettfattelig bok om demens, uten utstrakt bruk av medisinsk fagterminologi. Jo flere som får kunnskap om demens, desto bedre kan man tilrettelegge for at demente får et verdig liv. 

Boka er delt i åtte deler. Demens defineres, vi får inngående kjennskap til symptomene, hvilke typer demenssykdommer som er mest vanlige, diagnose og behandling, pårørendes rolle, institusjonsomsorg, rettigheter og tilbud samt det Engedal har valgt å kalle noen ord på veien. 

Gjennom en del eksempler fra hans virke som lege, viser Engedal hvor forskjellig demens kan arte seg fra pasient til pasient. Likevel er det noe som er felles, og det er at hukommelsen svekkes sammenlignet med hvordan den var tidligere i livet. Svekkelse av hukommelsen er avgjørende for at vi i det hele tatt kan anvende begrepet demens. 

"Hukommelsen må være så redusert at man ikke lenger klarer å fungere i vante omgivelser og utføre dagligdagse oppgaver slik man gjorde tidligere. Det er spesielt hukommelsen for egne opplevde hendelser som skjedde for kort tid siden, det vil si minutter, timer eller dager, som er svekket, noe som fører til svikt i utførelsen av dagliglivets aktiviteter." (side 22)

De intellektuelle funksjonene som orienteringsevne, språk, logisk resonneringsevne og evne til å planlegge må også være redusert for at vi skal kunne snakke om demens. Dessuten er atferden endret - pasienten blir mer passiv, tiltaksløs, irritert og fortere sint og mistenksom - sammenlignet med tidligere. Variasjonene i styrke og symptomer kan imidlertid variere sterkt fra pasient til pasient. En person som tidligere f.eks. har vært forsker eller advokat, kan tilsynelatende virke helt normal når vedkommende snakker om sin tidligere jobb. Evnen til å føre interessante samtaler kan være intakt, mens symptomene blir mer synlig når tematikken er endret.

Demens er relativt sjelden blant yngre, men frekvensen øker med økende alder. Blant mennesker mellom 70 og 75, vil en av 50 være dement, mens to av ti over 80 år er dement. 

Passivitet er et av de første tegnene på demens. Det blir mindre avislesing, mindre håndarbeid og mer soving på dagen. Depresjon, angst og økende mistenksomhet og vrangforestillinger er også typiske tegn på demenssykdom. Samtidig må man være forsiktig med å blande sammen endringer som skjer som følge av økende alder, og som ikke trenger å ha noe som helst med demens å gjøre. 

Den mest vanlige demenssykdommen og også den mest tabubelagte er Alzheimers sykdom. Litt over 60 % av alle demente har Alzheimer. Vi vet ikke årsaken til sykdommen, men det er kjent at f.eks. lang utdanning er forbundet med nedsatt risiko for sykdommen. Det er selvsagt ikke utdanningen i seg selv som reduseres risikoen, men snarere levesettet til gruppen med lang utdanning kontra den med kort utdanning. Livsstil har mye å si i forhold til miljøfaktorer, mens vi ikke kan gjøre noe med arvemassen. Dersom man har både høyt blodtrykk, høyt kolesterol og diabetes, har man seks ganger så høy risiko for Alzheimer sammenlignet med dem som ikke har disse sykdommene. Fysisk inaktivitet og for tynne (bmi < 20) eller for tykke personer (bmi > 30) har også en økt risiko for sykdommen. De vanligste helserådene gjelder her som ellers; stump røyken, pass vekten, spis sunt og ikke drikk for mye alkohol. (side 91)

Lewylegemesykdom (10-15 % av alle med demens), pannelappdemens og vaskulær demens (dvs. demens etter hjerneslag - den mest vanlige etter Alzheimer - en av fem slagpasienter utvikler slik demens, gjerne i kombinasjon med Alzheimer) er andre demenssykdommer, som forfatteren redegjør for i sin bok. Når det spesielt gjelder pannelappdemens hører benekting med i symptombildet - i tillegg til manglende innsikt, tap av empatiske evner og en utstrakt grad av egosentrisitet. 

Selv om det ikke er mulig å behandle demens, er det like fullt et poeng å få dette diagnostisert. Blant annet fordi de pårørendes forståelse for pasienten vil øke, og også gjøre det enklere for alle parter å forholde seg til demensen. 

"Diagnose er også viktig for pårørende. Pårørende som ikke vet at pasienten er syk, kan reagere med sinne, irritasjon, ha urealistiske forventninger eller stille for høye krav. Dette er reaksjoner som typisk utløser stress hos pasienten. Stress som kan påvirke pasienten negativt og føre til oppførsel som er vanskelig å håndtere for de pårørende. Råd om hvordan man kan takle vanskelig atferd gjør at pårørende både tolererer dette bedre og lettere kan hanskes med slik oppførsel. Betydningen av opplyste pårørende kan ikke overvurderes." (side 123)

Det forskes heldigvis mye på demens, og en dag regner forskerne med å finne svaret på gåten. Hvordan kan man påvise både arvelighet og økt risiko for utvikling av demens, hvordan kan man forebygge, vil man finne en medisin som forhindrer utvikling av demens osv. Vi vet ikke når gjennombruddet kommer eller om det vil komme ... En bekymring Engedal deler med oss er at samfunnet vårt er direkte demensfientlig. Personlig service er effektivisert bort, og det forventes at alle skal betale regningene sine via nettet. Tenk om butikkene hadde ansatte som hadde et eget blikk for kunder som kommer med sine handlelister, men ikke finner frem til varene ... Kanskje er det kunder med begynnende demens, som kan bo lenger hjemme dersom de bare fikk litt mer hjelp i hverdagen? 

Noe av det jeg likte aller best med Engedals bok er menneskesynet som ligger i bunnen av alt han uttrykker. Han omtaler problematikken med den største respekt for enkeltmenneskene, og håper at økt kunnskap vil føre til at demenssyke ivaretas på en bedre måte i samfunnet vårt. 

"Ikke overta aktiviteter den demenssyke fortsatt mestrer, f.eks. kle seg selv, selv om det går sakte. Hold hjulene i gang så lenge som mulig for at den syke ikke skal miste de automatiserte ferdighetene sine. Slike ferdigheter er intakte lenge, bare de repeteres. Vi må ikke overta for tidlig, da mister man ferdigheten fortere, og man mister også den gode mestringsfølelsen." (side 225)

I kapittel 16 har Engedal tatt med en nokså fullstendig oversikt over ytelser den demenssyke kan ha krav på fra NAV og kommunen (dvs. kommunale tjenester). Denne oversikten vil garantert være nyttig for mange. 

Jeg hadde stor glede av å lese Knut Engedals bok om demens, og jeg anbefaler denne boka varmt til alle som har befatning med demente. Det er vel i grunnen de aller fleste av oss - om ikke nå, så i alle fall før eller siden ... Boka er krydret med eksempler fra virkeligheten, og disse er lett gjenkjennelige for alle som har litt erfaring med demenssykdom. Boka er for øvrig lett tilgjengelig. 

Utgitt: 2016
Forlag: Pax
Antall sider: 236 
ISBN: 978-82-530-3828-5
Boka har jeg kjøpt selv

Knut Engedal (Bildet har jeg lånt av forlaget)

"Avskjedsfesten" (Regissører: Sharon Maymon og Tal Grant)

Israelsk film om aktiv dødshjelp

I "Avskjedsfesten" møter vi en gruppe eldre mennesker som bor på et aldershjem i Jerusalem. Hverdagen preges av at den ene etter den andre går bort. Innimellom kompliseres dette ved langvarige lidelser, som legene ikke er i stand til å lindre med smertestillende medisiner. 

Nå ligger Max på det siste. Alt han ønsker er å få slutt på sine lidelser, og han har instendig bedt legene om å avslutte behandlingen. Dette er imidlertid i strid med lovgivningen i landet, der det å redde liv står over alt. Kona er fortvilet, og ber vennene sine om hjelp. 

I mellomtiden blir vi vitne til hvordan Yehezel leker Gud overfor en bekjent, som også ønsker å dø. Han ringer henne ved jevne mellomrom, og forteller henne at hun må nok holde ut litt til, for han (Gud) har nok ikke plass til henne i himmelen enda. Kvinnen lever og ånder for disse samtalene. 

Yehezel plages sterkt over å se unødvendig lidelse. Hvorfor kan ikke legene stanse behandlingen når dette vil spare Max for lidelsene han har foran seg de siste par månedene han lever? Han og vennene, blant annet en tidligere veterinær, begynner å samarbeide om å lage en dødshjelpmaskin. Ved hjelp av denne kan Max klemme på en pumpe, slik at den dødelige dosen sprøytes inn i dryppet han står på. Dermed vil han dø på en selvvalgt måte. Her som i Israel er nemlig aktiv dødshjelp eller medlidenhetsdrap forbundet med strenge straffer, og vennene ønsker ikke å risikere fengselstraff på grunn av dette. Det hele vil etterpå se ut som et naturlig dødsfall. 

Vennene hjelper Max med å dø, og kona er svært glad for denne hjelpen. En som ikke er fullt så glad, er Yehezels kone Levana. Hun begynner å kalle mannen sin en morder. Selv er hun i ferd med å bli dement, med en økende depresjon og synkende livslyst ...

Før vennene vet ordet av det, har ryktene om dødshjelpmaskinen spredt seg. Selv er de innforstått med at dette ikke er en maskin som skal brukes i tide og utide, men hva gjør de når de regelrett blir utpresset av en fortvilet mann, som ønsker hjelp til å få avsluttet konas lidelser? Hun har lungekreft og ligger helt på det siste ... 

Hva har de gjort? Samvittigheten gnager ...

"Avskjedsfesten" har absolutt sine høydepunkter, og den er full av komiske scener som fremkaller latteren hos oss seere. Som når den ene vennen viser seg å være homofil, og skjuler vennen sin - en skaphomse - i et skap, og skapdøra glir opp mens de er der ... Som et par episoder da vennegjengen har gjennomført medlidenhetsdrap med dødsmaskinen sin, og de blir stoppet i trafikk-kontroll av den samme politikonstabelen ... De gamle er dessuten riktig søte, der de dras i alle retninger av samvittighetsnag og en hang til å gi fullstendig f ... Helt hva dette har med filmtittelen å gjøre - "avskjedsfesten" - fikk jeg likevel ikke helt tak i. Riktignok finner det sted en svært fornøyelig fest underveis, uten at den har noe med avskjed å gjøre. 

Vennegjengen slår seg løs

Det er alltid spennende når det kommer filmer fra Israel. Det synes jeg i grunnen gjelder all film som kommer andre steder fra enn Hollywood, og som bidrar til økt kulturforståelse. Jeg liker dessuten filmer der man spiller på flere lag i befolkningen enn kun de unge og vakre, eller skjønnhetsopererte og kunstig ungt utseende eldre. I "Avskjedsfestet" møter vi eldre mennesker som er preget av å ha levd et langt liv. De er som de er - autentiske og ekte. En kvalitet i seg selv ved skuespillerne som er med i filmen, vil jeg si. 

Jeg antar at filmen er temmelig kontroversiell i Israel, siden den både omhandler tabuet aktiv dødshjelp og tabuet homofili. Nå er riktignok filmens moral, som kommer veldig tydelig frem, at man bør avstå fra å leke Gud over liv og død. Livsgnisten dukker opp på de mest uventede steder - også hos dem som vet at de kommer til å dø i løpet av få måneder, mest sannsynlig med ulidelige smerter. Det irriterte meg at vennen til veterinæren - skaphomsen - tillegges de dårligste egenskapene blant vennene. Stigmaet blir på et vis dobbelt. Noe av det jeg likte best med filmen, er skildringen av Levana, som gradvis blir mer og mer dement. Dette er nydelig skildret. Episodene som er knyttet til dette gir filmen flere bein å stå på, hvilket styrker helhetsopplevelsen av den. 

Jeg bør for øvrig nevne at denne filmen har høstet gode kritikker internasjonalt, og blant annet vant publikumsprisen på filmfestivalen i Venezia tidligere i år. Filmen har også gått på norske kinoer. Likevel vil jeg hevde at dette er en film for spesielt interesserte. Jeg anbefaler den, selv om jeg opplevde kvaliteten som noe vekslende underveis. 

Innspilt: 2015

Nasjonalitet: Israel

Språk: Hebraisk

Sjanger: Drama 

Skuespillere: Ze'ev Revach (Yehezkel), Aliza Rosen (Yana), Raffi Tavor (Rafi), Levana Finkelstein (Levana) og Ilan Dar (Dr. Daniel)

Spilletid: 88 min.

Alice Munro: "Bjørnen gikk over fjellet" + litt om Lydbokforlagets satsning på Lydbok-singler

Et nytt konsept fra Lydbok-forlaget!

Lydbokforlagets Lydbok-singel-satning

Da jeg for en tid tilbake ble kontaktet av Lydbokforlaget med spørsmål om jeg kunne tenke meg å være med på å prøve ut et nytt konsept som forlaget har valgt å kalle Lydbok-singler, var jeg ikke det minste i tvil om at jeg skulle svare ja! Ikke bare elsker jeg lydbøker, men det er skrevet så mange flotte noveller som bare venter på å bli oppdaget av leserne! 

Tanken bak konseptet er at novelle-genren i lengre tid har vært nokså stemoderlig behandlet i norsk bokbransje. Jeg vil faktisk trekke det hele litt lenger og si at dette også gjelder norske lesere, men dette er vel kanskje to sider av samme sak. I dagens samfunn hvor alt skal gå så fort, og hvor alt for mange oppgir at de ikke har tid til å lese bøker, tenker jeg at det å høre på en lydbok-singel må være en inner-tier! Man får lest (eller riktigere: hørt), samtidig som man ikke har all verdens tid å bruke på lesing/lydbok-lytting. Og kanskje det beste av alt: Lydbok-singlene koster bare 39 kroner! Og det er enkelt å laste dem ned elektronisk fra forlagets nettsider. 

I første omgang har Lydbokforlaget lansert tre Lydbok-singler; Alice Munros "Bjørnen gikk over fjellet", Merethe Lindstrøms "Fjellet" og Ingvild H. Rishøis "The life and death of Janis Joplin". Jeg har hørt meg gjennom alle tre, og kommer til å skrive om dem i tur og orden. Den første jeg skal ta for meg i herværende innlegg er Alice Munros novelle.

Om Alice Munro

Alice Munro (f. 1931) er en kanadisk novelleforfatter, og hun anses som en av de fremste forfatterne i verden i denne genren, kan jeg lese på Wikipedia. Det har vært sagt om henne at hun er særlig opptatt av kvinners liv, mens jeg vil hevde at novellene hennes vel så mye handler om menns liv og muligheter for valg. Særlig gjelder dette i hennes senere noveller. 

Selv om jeg har lest en hel del av Munros noveller de siste årene, vil jeg ikke påstå at jeg er noen kjenner av hennes forfatterskap. Noe jeg likevel har merket meg er at hun skriver om mange hverdagslige problemstillinger som kvinner opplever i et livsløp, hva enten dette er i rollen som datter, mor, ektefelle eller eldre. 

Fordi jeg synes dette utdraget på Wikipedia er veldig dekkende og opplysende, tillater jeg meg å ta dette med:

"Et hyppig tema i arbeidene hennes — særlig i de tidlige verkene — har vært de vanskene en kvinne står overfor når hun vokser opp og skal komme overens med familien sin og det lille stedet hun har vokst opp i. I senere arbeid som i «Hateship, Friendship, Courtship, Loveship, Marriage» (2001) og i Runaway (2004) har hun flyttet fokus til børene som ligger på middelaldrende mennesker, til enslige kvinner og til de eldre. Det er et kjennetegn for arbeidene hennes at personene hun skriver om har en opplevelse eller åpenbarelse som belyser og gir mening til en hendelse.

Munros knappe og klare språk og hennes mestring av detaljer tilfører diktingen «en uvanlig presisjon», som Helen Hoy uttrykker det. Munros prosa avslører motsetningene i livet: «ironisk og seriøst på samme tid», «slagord som fromhet og ære sett opp mot brennende intoleranse», «spesiell, men ubrukbar kunnskap», «den dårlige smaken, hjerteløsheten, og gleden over at det er der». Fortellerstilen hennes sett det fantastiske ved siden av det ordinære, og disse to sidene understøtter hverandre på en måte som enkelt og liketil framkaller liv."

For øvrig kan jeg jo legge til at Alice Munro debuterte som novelle-forfatter i 1968, og siden den gangen har en atskillig produksjon bak seg. Hun har også utgitt en roman - "Lives of Girls and Women" (1971). 

Alice Munro fikk Nobel-prisen i 2013.

"Bjørnen gikk over fjellet"

Forlaget har opplyst at denne novellen er hentet fra novellesamlingen "Uvennskap, vennskap, forelskelse, forlovelse". Novellens tittel er hentet "fra en amerikansk folkesang som vrir og vender på ord" i følge forlaget, og som dermed blir et bilde på Fionas situasjon som dement, der hun mister ord og glemmer selv de mest opplagte ting. 

Grant og Fiona har vært gift i en årrekke, og i tilbakeblikk får vi vite at Grant har vært litt av en kvinnebedårer som også har tatt litt for seg og altså har vært utro mot Fiona. LIkevel er vi aldri i tvil om at han elsker Fiona svært høyt, og at det er med stor sorg han nå har overlatt ansvaret for henne til et pleiehjem. Fiona er ikke lenger bare glemsk, men er for alvor på vei inn i glemselen. Han er opptatt av hennes verdighet, at hun skal være pen og ren i tøyet og at hun ikke skal havne i tredje etasje på institusjonen, der de som ikke lenger er i stand til å ta vare på sin daglige hygiene, havner ... 

Det første Grant blir bedt om er å holde seg unna de første 30 dagene av Fionas opphold på pleiehjemmet. Dette skal bidra til at hun slår seg til ro og ikke opplever Grants besøk som for opprivende. Grant går med på dette, selv om det smerter ham dypt. Etter dette går han bare og teller dager til han endelig kan få komme på besøk hos sin kone. 

Sjokket blir desto større når Grant møter en Fiona som ikke lenger kjenner ham igjen, og som helt åpenbart er forelsket i en av de andre beboerne, som tilfeldigvis også er en barndomskjæreste av henne ... 

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen enn at Alice Munro på en mesterlig måte og uten de helt store faktene virkelig borrer dypt i de psykologiske aspektene som denne problemstillingen har å by på. Dette gjør hun så overbevisende at historien griper meg sterkt. Her er det ikke bare kvinneperspektivet hun forstår seg på, for denne novellen handler vel så mye om Grant som om Fiona. 

For øvrig skulle det vel være unødvendig å legge til at Alice Munro skriver godt - slik det høver seg for en Nobelpris-vinner. 

Helt til slutt: Bodil Vidnes-Kopperud leser novellen fantastisk! Såpass at jeg har hørt gjennom novellen to ganger allerede.

Utgitt i Canada: 2011
Utgitt som lydbok-singel: 2014
Forlag: Lydbokforlaget
Oversatt: Kia Halling
Oppleser: Bodil Vidnes-Kopperud
Spilletid: 1 t 59 min.
Takk til forlaget for lytteeksemplar av boka!

Her kan du høre et utdrag av novellen.

"Pyramiden" (Regissør: Even Torgan)

Sterk novellefilm om demens 

I novellefilmen "Pyramiden" møter vi 16 åringen Eivind som opplever at moren hans Kjersti gradvis forsvinner inn i demenståken. I begynnelsen skjer endringene så gradvis at de knapt er merkbare. Moren er irriterende glemsk, distré og forvirret og vet nesten ikke bak-frem på seg selv i situasjoner hun tidligere har håndtert med den største selvfølge. Det handler om å glemme bankkort-koder, forlegge nøkler, reagere atypisk osv.

Eivind som frem til nå har vært en tenåringsgutt som har hatt mer enn nok med seg selv, reagerer med sinne på morens stadige glipper. Han forstår ikke hvorfor hun ikke bare kan ta seg sammen, skjerpe seg. Etter hvert går det opp for ham at det må være noe galt med moren, noe hun faktisk ikke kan noe for. Dette inntrykket styrkes da også morens venninne, her spilt av Kari Simonsen, begynner å reagere. Sinnet vendes i stedet mot faren, som nekter å innse hva som skjer. Moren, som tidligere har hatt full kontroll på heimen, klarer ikke å beholde struktur på noe som helst. Ikke bare finner Eivind kjøleskapet fullt av rømme-bokser, som om morens innkjøp har kommet helt ut av kontroll, men han finner også hele kjøkkenet tilgriset og forlatt. Mens altså faren ser en annen vei ...

Det hele topper seg i Eivinds bursdag der moren virkelig ikke tar noen signaler, men oppfører seg som et trassig barn som bare durer i vei med skjærende og falsk sang, og som jo mer opprørt de andre blir, bare synger høyere og høyere. Hun stopper ikke en gang da sønnen i forbannelse forlater bordet og styrter ut av rommet ... Dvs. det er først da moren regelrett angriper sin yngste sønn og Eivinds lillebror i den tro at han er en innbruddstyv at det for alvor går opp for faren at hans kone faktisk ikke lenger kan bo hjemme. 

I avslutningsscenen er moren innlagt på sykehjem, og det er noen år siden sykdommen så smått begynte å vise sine første symptomer. Eivind besøker sin mor før han skal reise til Danmark for å studere. I et klart øyeblikk klarer moren å gi uttrykk for at hun forstår at han må ha hatt det vanskelig, før hun atter forsvinner inn i demenståken, og småpludrete sitter og sorterer små drops foran seg på bordet. 

Denne lille novellefilmen er regissert av Even Torgan, som fremdeles var i tenårene da filmen ble laget. Filmen er et imponerende stykke arbeid, som viser meget realistisk hvordan det er å være pårørende - og ungdom i særdeleshet - når en forelder blir dement. Her skildres både irritasjonen, sinnet, skammen og de vanskelige valgene en familie etter hvert blir tvunget til å ta, og selv om jeg aldri har hatt en lignende situasjon på nært hold, opplevde jeg filmen som svært realistisk. Det er nærliggende å trekke paralleller til historien om tidligere fiskeriminister Jan Henry T. Olsen i boka "Skynd deg å elske", selv om tematikken i forhold til hvem som er pårørende er forskjellig. 

I tillegg til at historien fremstår som troverdig og ekte i "Pyramiden", vil jeg berømme regien, musikken og dramaturgien i filmen. Det er ikke uten grunn at filmen i dag brukes i opplysningsøyemed av Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse. Via deres nettsider kan man kjøpe filmen for 100 kroner. 

DVD´en inneholder tilleggsmateriale med intervju bl.a. av regissør, produsent, skuespillere, lege og forsker Tor Atle Rosness og spesialist i klinisk psykologi Per Kristian Haugen. Dessuten inneholder den et 20 siders hefte om "Tid til å være ung?", "Hva er demens?", hvem man kan kontakte dersom man opplever at et familiemedlem blir dement osv. "Målet med filmen er å hjelpe pårørende, både unge og gamle, ved at det blir fortalt en historie om denne fortsatt tabubelagte sykdommen."

Jeg konkluderer med at denne novellefilmen fortjener terningkast fem! 

Even Torgan er for øvrig engasjert i teatergruppa Antiteateret for tiden.

Produksjonsår: 2012
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk (med norsk og engelsk tekst)
Genre: Drama 
Produsent: Karoline Husjord
Skuespillere: Fredrik Ditlev-Simonsen (Eivind), Elisabeth Haradstveit (Eivinds mor), Arne Husjord (Eivinds far), Henrik Fiske Vassal (Eivinds lillebror) og Kari Simonsen (morens venninne)
Spilletid: 30 min.

Even Torgan

Merethe Lindstrøm: "Dager i stillhetens historie"

Vinneren av Nordisk Råds Litteraturpris 2012
Da det ble kjent at Merethe Lindstrøm (f. 1963) hadde vunnet Nordisk Råds Litteraturpris for romanen "Dager i stillhetens historie", hadde jeg bare så vidt hørt om henne. Ja, faktisk hadde jeg stått og bladd i denne boka fordi den i noen uker har stått utstilt i bokhandlerne som nominert til den gjeve prisen. At Merethe Lindstrøm i en årrekke og helt tilbake til 1983 har utgitt en rekke novellesamlinger og romaner, og til og med var nominert til Nordisk Råds Litteraturpris allerede i 2007, var - med skam å melde - fullstendig ukjent for meg.

I forbindelse med årets pristildeling begrunnet juryen dette på følgende måte: "I en stillferdig, presis og ettertenksom prosa beretter Lindstrøm om hvordan en dramatisk fortid langsomt bryter inn i en eldre kvinnes liv og bevissthet." Tildelingen ble kjent torsdag kveld i forrige uke, og allerede på vei hjem fra jobb dagen etter bestemte jeg meg for at denne boka skulle jeg ha. Det var enklere sagt enn gjort, for boka var nemlig utsolgt over alt ... Men til slutt lyktes det meg altså å få tak i den, og det var i grevens tid. Etter dette har den visst vært helt umulig å få tak i ifølge en artikkel i Aftenposten som ble publisert 24. mars 2012. Forlaget jobber i hundre for å trykke opp flere eksemplarer i disse dager, men om de rekker å få ut noen eksemplarer før påske gjenstår å se.

Bokas jeg-person Eva er en eldre kvinne som ser tilbake på sitt liv sammen med ektemannen Simon, som er i ferd med å forsvinne inn i demensens tåke. Det livet dette ekteparet har hatt sammen, har vært veldig spesielt. Ingen av dem har vært spesielt medelssomme, og nære venner har de ikke hatt mange av. En av dem de faktisk har vært mest knyttet til, er hushjelpen Marija fra Latvia. Hun kom dem til gjengjeld svært nær, for så å forsvinne like plutselig som hun dukket opp.

Både kvinnen og ektemannen skjuler en fortid, som de nødig snakker om. Ikke en gang barna deres kjenner deres hemmeligheter. Derfor reagerer de med sinne den dagen de får høre at foreldrene har gitt Marija sparken. Uten å kjenne foreldrenes og spesielt farens hemmeligheter, kan de heller aldri forstå. Etter hvert som Simon forsvinner mer og mer for sin kone, forsøker hun å komme nærmere sin egen fortid. Uten store fakter eller ord beskrives en smerte så stor at den tok tak i meg og holdt meg i et fast grep inntil siste side i boka var vendt.

Det er mulig at det er helt feil å skrive en omtale av denne boka bare en times tid etter at den er ferdig lest. Jeg tror nemlig at dette er en bok man trenger å få litt avstand til før man skjønner hvor stor den faktisk er. Noen av partiene i boka kan for eksempel tilsynelatende virke nokså trivielle fordi det er helt hverdagslige gjøremål og betraktninger som finner sted. Men så er det så mye ensomhet, så mye savn og så mye ulevd liv mellom linjene, og det er faktisk dette som er handlingen. Her har forstillelsene kommet i veien for selve livet. Alle hemmelighetene som de prøver å glemme, slippe å forholde seg til i håp om at de skal forsvinne en dag ... men som blir liggende som en klamp om foten på dem begge ... 

Rent språklig holder boka en meget høy kvalitet. Selv elsker jeg måten forfatteren forteller historien på. 

"Broren fortalte noe mens han var her. Det var som om han la fra seg noe tungt og reiste igjen." (side 157)

"Klokka tre kjører jeg for å hente Simon. Jeg kjører den samme veien, parkerer utenfor den lave bygningen med benker utenfor. Og der er han. Det er alltid overraskende at han har klart seg, at han har gått gjennom dagen og kommet ut på den andre siden." (side 183)

Når en forfatter skriver på denne måten, opplever jeg at personene nesten blir nesten gjennomsiktige i sin sorg og smerte. Jeg blir sterkt berørt, uten at forfatteren har benyttet virkemidler som virker beregnende for dette formål. Ingenting utmales i det vide og det brede, men beskrives nokså kort og presist. Jeg har vært i tvil om denne boka fortjener terningkast fem eller seks. Foreløpig heller jeg i retning av fem og en halv ... Jeg ser for øvrig ikke bort fra at dersom jeg i løpet av det neste året skulle snuble over lydbokutgaven på biblioteket, kommer jeg til å ønske å lese/høre den på nytt. 

Utgitt: 2011
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 215

Merethe Lindstrøm

Frode Grytten: "Saganatt"

Satirisk skråblikk på det sosial-demokratiske Norge i årene 1980-2010

Når Frode Grytten kommer ut med en ny bok, er dette alltid forbundet med stor spenning! Og han skuffer ikke denne gangen heller. Å lese hans skarpe person- og miljøskildringer, først og fremst langt fra byens kjas og mas og dernest ikke overraskende også denne gangen (delvis) fra Odda, er en fryd! Bygdas nådeløse og kritiske syn på alt og alle som er bittelitt annerledes fra alt det andre, er alt annet enn inkluderende. Passer du ikke inn, er det over og ut med deg!

"Saganatt" eller Lundetriologien som den kalles, er delt i tre deler, og inneholder i realiteten tre nokså selvstendige romaner. Som i "Bikubesong" er det imidlertid en sammenheng mellom historiene, skal det vise seg etter hvert.

I den første delen "Kom søndag" introduseres vi for Arvid Lunde, som går i land i Odda på senhøsten i 1980. Med sine høyvannsbukser - eller springflobukser som de konsekvent omtales som - blir han umiddelbart lagt merke til - veiet og funnet for lett av dem som betrakter ham. Fortrinnsvis av gutta fra smelteverket, som frekventerer puben "Smeltaren".

Arvid Lunde har fått tilbud om jobb som lærer, og har forlatt sitt tidligere liv i Bergen for å starte på nytt i Odda. De første ukene må han bo på stedets eneste pensjonat, der resepsjonisten Blondie, som alltid legger seg etter nyankomne menn i håp om at de skal få henne vekk fra dette traurige stedet, jobber. Hun forsøker seg også på Arvid, og det forhold at han avviser henne får henne til aldri mer å snakke med ham. Arvid er overbegeistret for Odda, og han har en visjon om å delta aktivt i arbeiderbevegelsen. Men hans engasjement blir ikke helt trodd fordi han er så annerledes enn den typiske industriarbeider. Ikke passer han inn sammen med makteliten i bygda heller, og han forblir derfor en nokså ensom mann gjennom det meste av 1980-tallet. Det spekuleres mye rundt hans person. Er han kanskje homo siden han ikke har noen dame i livet sitt? Homoryktene skiftes etter hvert ut med rykter om at han står i med en 17 år gamle jente som han motvillig har gått med på å gi ekstratimer hjemme på hybelen. Han blir for alvor en utstøtt mann, men reiser ikke fra Odda av den grunn.

Bygdas motvilje mot Arvid Lunde får en ny vending da det viser seg at han har gått hen og blitt rik nærmest "i skjul" i de årene han har bodd i Odda. Bygdas folk liker ikke rikinger, samtidig som de ikke kan la være å beundre ham, en mann som har fått til det de alle egentlig går rundt og drømmer om: å komme raskt til mye penger! Etter hvert blir Arvid en ekte japp, en vellykket finansmann, og flytter til Oslo. Dame får han seg også. Til og med en sønn. Inntil finanskrisen gjør en brutal ende på det meste ...

I del to - "I morgon er det mondag" - møter vi møbelhandler Harold Lunde, tidligere en vellykket forretningsmann som i sin tid overtok møbelforretningen etter sin far. Harold Lundes butikk sto for kvalitet, og forretningsdriften var tuftet på at han kjente alle sine kunder, visste hvem som var gode og dårlige betalere. Og slik kunne det ha fortsatt, hadde det ikke vært for at IKEA kom til Åsane i Bergen, og konkurrerte ham fullstendig ut på sidelinjen med sine sjaske-møbler. Akkurat det kommer han faktisk ikke over.

Møbel-Lunde har to sønner - den tidligere omtalte Arvid Lunde samt Jan Lunde som er journalist og bor i Oslo. Ingen av sønnene liker ham og etter skandalen rundt Arvid snakker ikke Harold om ham lenger. Kona Marny har forsvunnet inn i demensens tåke og husker knapt hvem han er. Så der står han - uten levebrød, for lengst konkurs, med en kone som har glemt ham og med barn og barnebarn som ikke ønsker kontakt med ham. Han foretar en siste desperate handling idet han reiser til Sverige for å kidnappe IKEAs Ingvar Kamprad. Han vil ha hevn!

I del tre - "Den åttande dagen" - befinner vi oss rundt i Oslo i 2010. I den grad denne siste delen henger sammen med de to foregående, skyldes det at vi møter Robby Lunde, sønnen til Arvid Lunde som har rukket å komme opp i 20 årene. Gerhardsen og Bratteli kjører rundt i Toyota Corollaer for å passe på at gode sosialdemokrater lever sine liv i pakt med partiboka. De er såkalt "ulevende" og ingen kan se dem. Ved jevne mellomrom forhindrer de at skandaler som folkevalgte er innblandet i, kommer offentligheten for øre. Det være seg han som har innkassert pensjonen for sin forlengst avdøde mor i over tredve år, mens moren har vært nedfrosset i fryseren ... og mange andre tilfeller som hvis de kom ut, ville ha skadet sosialdemokratiet og dets ånd ...

Del 1 og 2 av boka engasjerte meg 110 %. Historien om Arvid Lunde og hans brutale møte med bygde-Norge er på mange måter akkurat slik jeg forventer det når jeg står overfor en Grytten-bok! Selv om del 2 tar litt av på slutten, var det kanskje den delen av triologien som berørte meg aller mest. Historien om Harold og Marny som mister hverandre, fordi Marnys demens blir mer og mer fremskreden, til Harold til slutt ikke kan ha henne hjemme mer, er hjerteskjærende. Og enda mer hjerteskjærende var det å lese om begge ektefelles umyndiggjørelse i forhold til hverandre da Marny omsider havnet på sykehjem, og nesten ikke fikk tillatelse til å komme hjem - ikke av Harold, men av sykehjemmets ansatte. I siste del ramlet jeg i grunnen nokså mye av lasset, må jeg innrømme. I begynnelsen skjønte jeg ikke helt mål og mening med denne delen, og selv om brikkene etter hvert falt noe mer på plass, slet jeg fremdeles med helt å forstå sammenhengen. Jeg fikk ganske enkelt ikke så mye ut av denne tredje delen. Det påvirker min vurdering av boka, som skulle ha vært en sekser på terningen, men som i stedet "bare" blir en fem´er. For øvrig må jeg legge til at det særlig er del tre som rommer et lass av humor og vittige replikkvekslinger, som fikk meg til å skoggle mang en gang. Grytten er og blir en av de største nålevende norske forfatterne jeg vet om!

Jeg er overbevist om at dette er en bok jeg vil ha stor glede av å lese om igjen om noen år.

Utgitt: 2011
Forlag: Lydbokforlaget
Opplesere: Anderz Eide, Lasse Lindtner og Trond Høvik
Spilletid: 14 t 24 min.

Avslutningsvis tar jeg med andre anmeldelser og omtaler:
- Morgenbladet 02.09.2011 - Et ironisk fugleperspektiv
- NRK 02.09.2011 - Sosialdemokratiet i fugleperspektiv
- Dagsavisen 05.09.2011 - Historier som gnistrer 
- Aftenposten 31.08.2011 - Ap-strekar frå god Grytten
- Kulturbloggen til Guffen 28.09.2011
- Bokmerker.org - Tre historier om undergang 06.10.2011

Frode Grytten

Laila Lanes og Jan Henry T. Olsen: "Skynd deg å elske"

Rørende om kjær-lighet og Alzheimer


Utgitt: 2009
Lydboka er innspilt: 2010
Oppleser: Marit A. Andreassen
Forlag: Kagge
Spilletid: 4 t 15 min.

I boka "Skynd deg å elske" med undertittelen "Om å holde sammen når dagene mørkner", forteller Laila Lanes om sitt samliv med Jan Henry T. Olsen, tidligere fiskeriminister i Norge.

Laila møtte Jan Henry i forbindelse med sitt yrke som journalist, og det var tilfeldigheter som førte til at de ble så pass kjent med hverandre at det oppsto følelser dem i mellom. Siden gikk det fort, og før det var gått et halvt år, var de gift. Laila hadde endelig fått oppfylt en drøm om å oppleve den store kjærligheten igjen, og det på et tidspunkt i livet da hun egentlig hadde slått seg til ro med at hun kom til å leve resten av livet sitt alene.

Etter hvert reagerte Laila på at mannen hun hadde vært så heldig å kapre, den feiende flotte tidligere fiskeriministeren, slet med å huske ting. Gang på gang glapp det for ham, og han brukte mye energi på å holde orden på seg selv. I stedet for å stille spørsmål ved hva som var galt, rasjonaliserte Laila dette bort. Inntil det for alvor begynte å gå opp for henne at noe var alvorlig galt fatt med mannen i hennes liv. Særlig da Jan Henrys arbeidsgiver også begynte å reagere, var det all grunn til å stoppe opp. Han fungerte rett og slett ikke lenger i jobben sin.

Deretter begynte en lang prosess i helsevesenet, som endte med at Jan Henry T. Olsen fikk diagnosen Alzheimer, bare 51 år gammel. Ikke minst tok det tid før Jan Henry tok inn over seg at han faktisk var så syk at han aldri kom til å kunne vende tilbake til yrkeslivet. Fordi han var/er en kjent person, lurte paret lenge på hvorvidt de skulle gå ut i offentligheten med at han led av denne sykdommen. Laila, som hele tiden er bokas forteller og jeg-person, understreker at intet ble gjort uten Jan Henrys samtykke. Og det er nettopp dette som er bokas styrke: at mannen som står i fokus, en person de fleste i Norge har et forhold til (i alle fall i min alder), har ønsket at denne historien skulle fortelles! I motsatt fall kunne det hele blitt for intimt - eller for å bruke et moteord: det ville blitt kleint!

"Jeg forsøker noen ganger å få deg til å le av det, for å få deg bort fra de vonde tankene. Husker du i Risør, da vi satt på et utested og du syntes at alle så på deg? Jeg sa til deg at det er to grunner til at de ser på deg. Den ene er naturligvis at du har et kjent ansikt, noen kobler det med Alzheimer. Det andre er at du er en pen og attraktiv mann. - Du er en av Norges peneste Alzheimerpasienter, kanskje den peneste, sa jeg til deg. Du prøvde å benekte det, men vi flirte godt." (side 173)

Å være yrkesaktiv og gift med en ung Alzheimerpasient mens alle tilbud er lagt opp til at slike pasienter er gamle og at de pårørende er pensjonister, har også sine utfordringer. For hva gjør man når man har en Alzheimerpasient hjemme mens man selv må på jobb? En pasient som nekter å ta i mot de tilbud som gis og som ønsker at det er du og bare du som skal være der hele tiden ... ? Ingen enkel situasjon, akkurat ...

Jeg ble svært rørt av historien Laila forteller! Hun hadde endelig truffet den flotte mannen, og så fikk han Alzheimer nesten før de rakk å begynne et samliv sammen. Men på tross av sykdommen, klarte de like fullt å leve et slags liv. Om ikke slik det ville ha vært om Jan Henry aldri hadde blitt syk, så i alle fall et relativt godt liv. Skjønt etter hvert skulle det bli vanskeligere fordi sinne og temperament ofte følger i kjølevannet av denne svært alvorlige sykdommen ... Den kjærligheten hun føler til mannen hun er gift med er så rørende og varmt beskrevet - uten at hun noen gang tipper over i det klisjefylte eller at vi kommer for tett på. Det er med en dyp respekt hun skriver om sin mann, som skulle møte den ublide skjebnen det er å bli rammet av Alzheimer i såvidt ung alder. Boka er for øvrig tankevekkende i forhold til at vi aldri kan vite hva som møter oss rundt neste sving ... Boka ble nydelig lest av Marit A. Andreassen! Jeg synes boka fortjener terningkast fire.

"Brudens sønn" (Regissør: Juan José Campanella)

Innertier om 40 årskrise og meningen med livet


Innspilt: 2002 
Genre: Drama
Originaltittel: El Hijo de la Novia
Nasjonalitet: Argentina
Skuespillere: Ricardo Darín, Héctor Alterio,Norma Aleandro, Eduardo Blanco, Natalia Verbeke
Spilletid: 125 min.

Jeg ble for alvor oppmerksom på denne filmen etter å ha sett "Hemmeligheten i deres øyne" av samme regissør tidligere i høst. Det var imidlertid ikke mulig å få tak i "Brudens sønn" lenger. Helt til tilfeldighetene førte til at jeg faktisk fant den på et stort DVD-salg på Platekompaniet nylig. Plutselig gjenkjente jeg tittelen på filmen, og fikk fatt i den! Og hvilken lykke! For dette er en kvalitetsfilm av de helt store! Som i "Hemmeligheten i deres øyne" spiller Ricardo Darin hovedrollen også i "Brudens sønn".

Rafael Belvedere (spilt av Ricardo Darin) overtok i sin tid restauranten som faren og moren hans startet i sin ungdom. Han har gjort den til en suksessfull restaurant, men dette har hatt sin pris. Slitet med restaurantet har kostet ham et ekteskap, og han har knapt vært til stede i sin datters liv. Moren hans har Alzheimers sykdom, men Rafael har ikke hatt tid til å besøke henne det siste året. Han lar kjæresten mer eller mindre gå for lut og kaldt vann, fordi restauranten alltid kommer foran alt. Dessuten ønsker Rafael ikke å forplikte seg. Når faren hans ønsker å innlemme ham i planene om å gi sin pleietrengende kone det kirkebryllupet hun aldri fikk, fnyser Rafael av ham, i stedet for å ta inn over seg hvilken ufattelig stor kjærlighet som ligger bak fra farens side. Selv tilbringer han sene kvelder og netter foran TV´n mens han ser på en serie om sin barndoms helt Zorro. Han er 42 år, har ikke en eneste venn og alt som har betydd noe har vært å vise moren at han dugde til noe. Det rakk han aldri før hun forsvant inn i glemselen ...

Men så skjer en rekke uforutsette ting. I første omgang dukker en gammel barndomskamerat opp. Så får Rafael hjerteinfarkt. Og som om ikke det var nok, viser det seg at kjæresten hans er lei av alltid å komme i annen rekke, og truer med å forlate ham. Dette samt en rekke andre ting får Rafael til å ta sin livsførsel opp til ny vurdering. Han er jo ikke det minste lykkelig, og hva er egentlig vitsen med å fortsette i de samme gamle sporene? Hva er det som egentlig betyr noe i livet når det kommer til stykket?

Som nevnt innledningsvis er dette en innertier av en film! Jeg er svært fascinert av Latin-amerikanske filmer, og nesten uten unntak kommer det utrolig gode filmer fra denne verdensdelen! Ricardo Dario spilte Rafael så glitrende at jeg er i ferd med å få meg en ny filmhelt. Vanligvis blir jeg litt utålmodig når filmer varer mer enn to timer, men her glemte jeg fullstendig både tid og sted. Når jeg - ikke overraskende - ender med å gi denne filmen terningkast seks, er dette pga. skuespillerprestasjonene, den glitrende regien, det filmtekniske, historien som sådan - alt! Avslutningsvis vil jeg nevne at det er masse humor i filmen uten at jeg som seer fikk følelsen av å være vitne til en masse fjas.

Denne filmen må da komme i nyutgivelse om ikke alt for lenge!

Jonathan Franzen: "Korrigeringer"

Utgitt i Norge: 2002
Utgitt i USA: 2001
Originaltittel: The Corrections
Oversatt: Jorunn og Arne-Carsten Carlsen
Forlag: Cappelen
Antall sider: 607 

Den gangen Enid giftet seg med Alfred Lambert, tenkte hun følgende om denne kjekke mannen:



"Hva skulle man tro om Al Lambert? Man hadde de gammelmodige tingene han sa om seg selv, og den ungdommelige måten han så ut på. Enid hadde valgt å tro på de løftene utseendet gav. Livet ble så et spørsmål om å vente på at personligheten han skulle endres.



Mens hun ventet, strøk hun tyve skjorter i uken ..."



Etter som årene gikk og de fikk sine tre barn - Chip, Denise og Gary - har Enid måttet svelge i seg skuffelse på skuffelse. Hennes mann har ikke akkurat vært av den amorøse typen, og mang en gang har hun grått seg i søvn bak ryggen hans i ektesengen, mens kroppen hennes  verket etter kjærlige berøringer som aldri kom. For mannen hennes var og ble følelsesmessig avstumpet, noe også barna har lidd under. Alt som betydde noe for Alfred var nemlig karrieren og oppfinnelsene som han styrte med i ensom majestet i kjelleren, avsondret fra resten av familien i den lille fritiden han tross alt hadde.

Nå er Alfred pensjonert, og har fremskreden Parkinson, demens og depresjon. Enid lider under å ha det fulle og hele ansvaret for mannen sin, som ikke har blitt noe mindre sta med årene. Enid har ett brennende ønske: å samle hele familien til en siste julefeiring i St. Jude! Det skal vise seg å bli alt annet enn enkelt. For å sitere baksideteksten på boka: "Men Gary, Chip og Denise har sine egne miserable liv å leve. De vil ikke hjem til Enids krampekos og Alfreds stadig mer fraværende og forvirrede skikkelse."

Gary er kanskje den mest vellykkede av søsknene tross alt. Han har i det minste en ektefelle og barn - i motsetning til sine søsken. Men ekteskapet knirker i sine sammenføyninger, og med en kone som har forlest seg på populærpsykologi og som feller den ene diagnostiske dommen etter den andre over ham når hun har behov for å manipulere seg frem til et større handlingsrom, så blomstrer ikke akkurat den ekteskapelige lykken. Etter en hel høst med stillingskrig angående hvor julen skal feires, gir Gary opp og bestemmer seg for å reise hjem til foreldrene sine alene. Hvorpå han umiddelbart blir gjenstand for sin kones kjærlige omsorg igjen ...

Denise har etter mange år med hardt arbeid skapt seg et navn innen restaurantbransjen. Men etter å ha innledet et lesbisk forhold med sjefens kone ... og som om ikke det var nok også et forhold med sjefen, får hun sparken. Plutselig står hun på bar bakke økonomisk. Og Chip, den yngste og mest ansvarsløse i søskenflokken, har rotet seg bort i den litauiske mafiaen etter at han fikk sparken som lærer ved universitetet pga. et usømmelig forhold med en av sine studenter. Men som han lakonisk konstaterer etter hvert: han er faktisk den som har minst problemer av dem alle!

Så spørs det da om Enid får oppfylt sitt ønske om en familiegjenforening av det virkelig koselige slaget ...

I denne bitende, satiriske boka kritiserer forfatteren det amerikanske samfunnet og ikke minst den amerikanske drømmen. Ingen av medlemmene i familien Lambert har lykkes i å nå sine drømmer, og er nokså desillusjonerte og skuffede. Tidvis fremsto de nesten som karikaturer. Med en mor som hele deres liv har dekket over alt som ikke var som det skulle være med et smil, og som har latt som alt var greit likevel, er det kanskje ikke så rart at barna har endt opp uten noen egentlig retning i livene sine. For øvrig var det interessant å merke seg Enids misnøye med alt og alle så lenge mannen hennes var i nærheten, mens hun faktisk sluttet å ergre seg så mye når han ikke var der lenger. Som om alle ergrelsene for stort og smått var en slags overlevelsesstrategi slik at hun skulle slippe å tenke for mye på sitt eget begredelige liv, som faktisk var til å grine av.

Oppi alt det tragikomiske er dette like fullt en varm roman, og jeg ble veldig glad i familien Lambert underveis. 

Jeg har endt opp med å gi boka et sterkt terningkast fem. Når boka ikke når helt opp i toppsjiktet er dette fordi jeg opplevde at boka innimellom hadde noen dødpunkter som med fordel kunne ha vært strammet litt opp. Det er selvfølgelig ikke til å komme forbi at jeg sammenligner boka med forfatterens ferskeste roman "Frihet", som jeg synes var hakket bedre enn denne. Grunntonen i begge disse bøkene er for øvrig nokså lik, og det er godt mulig at en som leser "Korrigeringer" først vil like denne boka bedre enn "Frihet". Alt i alt en meget lesverdig bok som det absolutt er vel verdt å få med seg i mylderet av mange gode bøker!

Arto Paasilinna: "Den senile landmåleren"

Nok en røverhistorie fra finske Paasilinna ...


Den tidligere landmåleren Taavetti Rytkönen aner ikke hvem han er, hvor han bor eller hvorfor han har en hel masse penger på seg. Hadde det ikke vært for at drosjesjåføren Seppo Sorjonen hadde forbarmet seg over ham, er det ikke godt å si hva som kunne skjedd med ham.

Seppo vil mer enn gjerne kjøre den gamle mannen rundt, særlig når han skjønner at gamlingen har penger å betale med. De kjører og de kjører, og etter hvert husker Rytkönen mer og mer, bl.a. hva han heter.

De utroligste situasjoner oppstår, og mengder med alkohol er selvsagt inne i bildet. Det blir også mer og mer åpenbart at Rytkönen er dement, og at han ikke klarer seg alene. Det oppstår et varmt vennskap mellom ham og Seppo, som er temmelig desillusjonert selv. Men ble det morsomt? Vel ... Jeg er en ihuga Paasilinna-fan, men denne boka fenget dessverre ikke. Jeg opplevde ikke at den hadde det viddet som Paasilinnas bøker ellers er så full av. Hvor du blir nesten til randen oppgitt av fortvilelse på hovedpersonenes vegne og samtidig ler deg fillete ... Dette manglet i denne boka, som jeg rett og slett ikke syntes hadde den nerven som jeg ellers forbinder med denne forfatteren.

Det blir bare terningkast tre fra meg denne gangen.

Utgitt i Finland: 1991
Originaltittel: Elämä lyhyt Rytkönen pitkä
Utgitt i Norge: 2010

Oversetter: Ellen Holm Svendsen
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 190

Arto Paasilinna