Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten Algerie. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Algerie. Vis alle innlegg

søndag 19. april 2015

"Far from Men" (Regissør: David Oelhoffen)

Få med deg denne storfilmen på Arabiske filmdager i kveld!

Film fra Sør arrangerer Arabiske Filmdager i Oslo denne helga - for femte år på rad. Totalt 21 filmer er satt opp på programmet, og det er jo helt sørgelig hvor lite man rekker over ... Særlig fordi ingen (eller hur?) av disse filmene kan forventes satt opp i det ordinære kinoprogrammet, og langt mindre er tilgjengelig på DVD - i alle fall ikke uten at man må importere filmer selv. 

En av filmene jeg plukket ut - i tillegg til "Casablanca Calling" - var storfilmen "Far from Men" eller "Loin des hommes" som er originaltittelen. Det var et par grunner til det - i tillegg til at filmen gikk midt på dagen i går: For det første er dette en filmatisering av Albert Camus´ novelle "Gjesten" og for det andre er det ingen ringere enn Viggo Mortensen som spiller hovedrollen. 

Med det algeriske fjellandskapet som kulisse utspiller det seg et formidabelt drama i denne filmen, hvor handlingen er lagt til året 1954. Nettopp det året da frigjøringskrigen i Algerie startet ... (Interesserte kan lese mer om dette på Wikipedia.)


Daru og hans "gjest" gjemmer seg i fjellene.

Viggo Mortensen spiller rollen som den idealistiske fransklæreren Daru, og for å kunne bekle denne rollen måtte han lære seg både fransk og arabisk. Skolen han jobber ved ligger midt i et goldt fjellandskap, nederst i en dal. Skolebygningen er primitiv, men glade barn - både gutter og jenter - kommer løpende hver dag for å lære å lese og skrive, og for å tilegne seg fransk og geografikunnskaper. Det hele er riktig så idyllisk. Etter endt skoleuke belønnes barna med en pose med korn, selve lokkemiddelet for å få foreldrene til å gå med på å sende barna dit i stedet for å arbeide. 


Tatt til fange av opprørere
En dag brytes idyllen, idet Daru pålegges å frakte en algerisk morder til byen Tinguit, som ligger en dagsmarsj unna. Daru ønsker ikke å påta seg dette oppdraget, men skjønner nokså raskt at han ikke har noe valg. Han aner imidlertid ingenting om det gryende opprøret, og dagsmarsjen han og hans "gjest" legger ut på, skal bli alt annet enn fredelig. Underveis støter de både på algeriske opprørere og franske soldater, og de kastes fra side til side i konflikten. Etter hvert får vi også høre gjestens historie. Mohammed, som han heter, har drept sin fetter, og for å unngå en blodfeide som ingen ende vil ta før alle mennene i begge slektene er utryddet, har han meldt seg for franskmennene. Hans tanke er at han ved å la seg dømme til døden, forhindrer ytterligere blodbad i hjembygda. Nettopp av den grunn nekter han å rømme, selv når mulighetene byr seg. 


Læreren Daru (spilt av Viggo Mortensen)

Dette er en film som gjør dypt inntrykk! Viggo Mortensen gjør en fantastisk rolletolkning som læreren Daru, som plutselig befinner seg i et slags vacuum i livet sitt. Han er født og oppvokst i et land som ønsker å kaste ham ut, siden hans røtter er franske, men han føler seg heller ikke hjemme hos franskmennene, som driver med uærlig krigføring. Her møter vi dessuten det vanlige dilemmaet når vestlige land kriger mot andre land: man definerer seg selv som krigere og soldater, mens "de andre" er terrorister. Dessuten vil jeg fremheve den nydelige fremstillingen av vennskapet mellom Daru og algerieren som skal bringes til Tinguit. 

Jeg siterer fra arrangørenes presentasjon av filmen:

"Regissøren har klart å bygge opp Far From Men med en spenningskurve lik de beste westernfilmer, kombinert med humanismen og de moralske dilemmaene som ligger dypt i Camus’ novelle. Resultatet er en av årets beste filmer, som fortjent har gått sin seiersgang på internasjonale filmfestivaler, høstet både gode kritikker og flere publikumspriser.

Det er fremdeles mange billetter igjen til kveldens visning på Victoria kino kl. 20.45! Denne filmen er det virkelig verdt å få med seg!

Innspilt: 2014
Originaltittel: Loin des hommes
Språk: Fransk og arabisk - med norsk tekstning
Nasjonalitet: Algerie/Frankrike
Sjanger: Drama
Skuespillere: Viggo Mortensen, Reda Kateb, Djemel Barek
Spilletid: 101 min.

søndag 5. oktober 2014

Assia Djebar: "Stort er fengselet"

Eksistensielt om kjærlighet og smerte

Assia Djebar (pseudonym for hennes egentlige navn Fatima-Zohra Imalayen) ble født i Algerie i 1936. Hun er både forfatter, oversetter og filmskaper, og har i løpet av sin karriere utgitt 17 bøker og laget to filmer. Djebar nevnes stadig som en aktuell kandidat for Nobels litteraturpris, og det er knyttet stor spenning til om hun får den i år. Det begynner å bli noen år siden hun utga sin siste bok (2008), og siden hun nærmer seg 80 år, begynner det å haste dersom det er meningen at hun skal få denne prisen. Nobelprisen gis nemlig ikke posthumt. 

Kun fire av Assia Djebars bøker er så langt oversatt til norsk. Jeg for min del har kun lest "Kjærligheten, krigen: en mosaikk fra Algerie" (på norsk i 2010) tidligere. Det var en bok som gjorde et sterkt inntrykk. Mens jeg leste "Stort er fengselet" (en samproduksjon mellom Agora Publishing og Forlaget Press, utgitt på norsk i 2010), løp jeg for øvrig av gårde og kjøpte "Ingen steder i mitt fars hus" (på norsk 2011). Djebar regnes som en av Nord-Afrikas mest kjente og innflytelsesrike forfattere. Hun skriver på fransk. Du kan lese mer om forfatteren her

Agora Publishing skriver på sine nettsider følgende om "Stort er fengselet":

"Stort er fengselet er en blanding av selvbiografi og fiksjon, det er en poetisk historie om en moderne kvinne som vokser opp på 60-tallet under krigen i Algerie. Hennes ekteskap faller sammen, i et samfunn som er intolerant mot kvinner, men der det samtidig finnes et sterkt kvinnefellesskap."

Man burde vel legge til at boka i tillegg har sterke elementer av å være en dokumentar. 

Forlaget Press skriver følgende på sine nettsider:

"Hun ser tilbake på sitt eget, morens og mormorens liv og innser hvor uløselig knyttet de er til Algeries århundregamle historie preget av krig, kolonialisme og undertrykkelse. Landet er et fengsel, ikke bare for kvinnene, men også for mennene - et fengsel skapt av patriarkalsk tradisjon."

"Stort er fengselet" handler altså om Assia Djebars liv, selv om grensene mellom det selvbiografiske og fiksjonen ikke er enkel å trekke for andre enn dem som besitter en dyp kjenneskap til hennes liv og levned. Måten hun skriver på får henne på et vis til å fremstå mer som et symbol på kvinners situasjon i Algerie generelt, enn at hun nødvendigvis utleverer sin egen livshistorie. Dette merkes spesielt når hun trekker frem minner fra barndom og ungdom, som samtidig er beskrivende for hvordan kvinner hadde det, der de på mange måter var innestengt i hjemmene sine - som et slags fengsel. Dette kom ytterligere på spissen fordi landet tidligere var kolonisert av Frankrike, og hvor befolkningen levde i spennet mellom tradisjonene og det moderne samfunnet som trengte seg på. Hva var viktig å videreføre og hva skulle man ta avstand fra når kampen mot kolonimaktene verserte på det verste på 1960-tallet?

Som en slags ytre rammehistorie introduseres vi for bokas jeg-person, en kvinne i førtiårene, hvis ekteskap er i ferd med å havarere. Parallellene til forfatterens eget liv er her tydelig, for også hun skilte seg fra sin første mann. 

Selv om kvinnen opprinnelig giftet seg av kjærlighet, var det ikke helt enkelt å slippe fri da kjærligheten tok slutt. I bokas første del - "Utradert i hjertet" - skildres en forelskelse så sterk at hun er villig til å sette ekteskapet på spill. Hva som til slutt fører til at hun går - de sterke følelsene til den andre eller ektemannens raseri og voldelighet - er ikke godt å si. 

"Han slo, og jeg kunne ikke søke tilflukt innerst i rommet, som om den åpne verandadøren hadde en egen dragning; med de kraftige armene, en voksen manns veltrente armer, ville han blindt ta tak i meg og hive meg gjennom luften slik at jeg ble knust der ute. Han slo, og jeg segnet om på gulvet, en uvanlig skjerpet sans for fare våknet straks i meg og vurderte hva som var minst risikabelt. 

Først skjelte han meg ut. Så slo han. Jeg må skjerme øynene. For hans vannvidd var av et forunderlig slag: Han var ute etter å blinde meg.

"Din utro kjerring!" snerret han, og i hånden hadde han whiskyflasken, knekt i to. Jeg tenkte bare på øynene mine, og trusselen fra den vidåpne verandadøren." (side 82-83)

Så viser det seg at den nye vidunderlige mannen ikke er så mye mann når det kommer til stykket. Han står ikke opp for henne, men vender henne ryggen. Hun forstår at det hun trodde var kjærlighet, er et falsum. Ingen mann ofrer sin ære for en kvinne ...

" ... fordi jeg ikke har opplevd denne aller siste kjærligheten, denne lidenskapen inntil døden som jeg higer etter - for det finnes ingen Isolde i islam, der finnes bare nytelsen i stunden, i det flyktige nuet, for den muslimske døden er, hva man enn sier, maskulin. For å dø, som bestemor, som så mange andre kvinner, som instinktivt, gjennom kamp og kvaler, visste hva en mann er, en "som man aldri ser ryggen til", alle disse kvinnene, de eneste som er levende helt til sin død, blir i islam - en ensformig forvandling som jeg begynner å beklage på det smerteligste - blir, når de dør, til menn!" (side 104)

Bokas andre del - "Utradert på stein" - inneholder en rekke historier om Algerie helt tilbake til 15-1600-tallet. Historiene fortelles ikke kronologisk, og underveis ble jeg sittende og lure litt på hvordan dette egentlig hørte sammen med til resten. Jeg ønsket å høre mer om jeg-personens kjærlighetsliv fra bokas første del, men ble i stedet presentert for en rekke korte historier, som alle har det til felles at de handler om Algerie. Det handler om erobringer, om slaveri, om gammel visdom, om Kartagos ødeleggelse m.m. - før vi atter får høre mer om jeg-personens familie. Nærmere bestemt om bestemoren, barnebruden, og om alle hennes ofre som ble tålt uten at hun protesterte eller led høylytt. Samtidig foregår det filminnspillinger, hvor Algeries kvinneskjebner står i fokus - under kapitteloverskrifter som "Kvinne under plogen". Noe forvirrende til tider, men like fullt interessant. Pasjoner og lidenskap på den ene siden - plikt og ære på den andre. Som når filmregissøren knekker sammen over nyheten av at Pasolini - den kjente italienske (homofile) filmregissøren) - er død. 

I bokas tredje del - "Et stumt begjær" - møter vi atter jeg-personen (og Assia Djebar selv?).  Vi får høre om kvinner som pynter seg til fest, selv om de må holde seg for seg selv, strengt avstengt fra mennene. Det var både til glede og sorg. Til glede fordi de da var friere til å være seg selv - til sorg fordi det hvor som helst var øyne som betraktet dem og som kunne fortelle videre om kvinnene og kanskje særlig de unge ugifte kvinnene, oppførte seg ærbart. Sladderen og snakket - aldri helt fri. Dessuten fordi selve atskillelsen fra mennene var nok et uttrykk for det fengselet de levde i. 

"Jeg danser. Flere andre danser også, modne kvinner. Litt etter litt, nesten mot sin vilje, danser de ut sin sorg og sin trang til å slippe ut, til å styrte ut i de fjerneste rom, i den brennende solen, og jeg ... jeg som snurret rundt med lukkede øyne (jeg begynner å bli svimmel), hvilket bilde har jeg å vise disse innesperrede kvinnene, de som har krøpet sammen der og allerede er innstilt på å fornekte meg? " (side 265

I fjortenårsalderen bestemmer hun seg for å skrive dagbok. Kanskje var det der de første spirene til hennes forfatterskap dukket opp? Og enda hadde det ikke slått henne hvor urettferdig det var at kvinnene i familien hennes skulle holdes innesperret ... (side 279)

Boka inneholder et vell av nydelige og presise setninger med høy sitatfaktor. Selv uten å være i nærheten av virkelig å kunne forstå forfatterens bakgrunn, evner hun å formidle sin smerte på en slik måte at den rammet meg hardt og brutalt som leser. Selv kjærligheten, som er så vanskelig å beskrive uten at den fremstår både banal og klisjéfylt, klarer hun å formidle på en så sterk måte at den blir eksistensiell. Som om det handler om retten til å puste, retten til å leve eller dø ... 

"Jeg skriker ikke, jeg er skriket. Hele den veien som har åpnet seg, omslutter gårsdagens ville krigsdans, dagens uutsigelige redsler. Så sent som i går, da min fryd over solen brøt løs, ble det straks krysset klinger over hodet på meg, støv fra stjerneskudd i den uminnelige natten ... 

Jeg skriker ikke, jeg er skriket, tøyd ut i en rungende og blind flukt; det hvite toget av gjenferdsbestemødre bak meg blir til en hør som driver meg videre; ord fra det vaklende, tapte språket stiger til værs, mens mennene lengst der fremme geberder seg på dødens - eller dens maskers slagmark." (326)

Jeg håper at jeg gjennom denne bokomtalen har vekket interessen for Assia Djebar og hennes forfatterskap - enten hun nå får Nobelprisen eller ikke i neste uke. For det første skriver hun svært poetisk om mange viktige og ekstistensielle spørsmål, og for det andre er det ikke mange muslimske kvinnelige forfattere som er oversatt til norsk, og som holder den kvaliteten som Assia Djebar står for. Bøkene hennes krever litt av leseren, men er samtidig såpass tilgjengelige at man ikke har noe å frykte ved å prøve. "Stort er fengselet" er rett og slett en fengslende roman/biografi/dokumentar!

Utgitt: 1995
Originaltittel: Vaste est la prison
Engelsk tittel: So Vast the Prison
Utgitt første gang på norsk: 2010
Forlag: Agora Publishing og Forlaget Press
Oversatt: Kari og Kjell Risvik
Antall sider: 333
ISBN: 978-82-7547-410-8
Boka har jeg kjøpt selv.

Assia Djebar (Foto: Forlaget Press)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 13. desember 2010 - Skildrer sitt lands erfaringer 
- Morgenbladet v/Jakob Lothe - 3. desember 2010 - Sjølvbiografisk, men ikke sjølvopptatt

søndag 10. mars 2013

Boualem Sansal: "Min fars hemmelighet"

Om soning og forsoning med fedrenes synder

Den algeriske forfatteren Boualem Sansal (f. 1949) begynte i følge Wikipedia å skrive romaner i en alder av 50 år. Tidligere arbeidet han som ingeniør og han har også en doktorgrad innenfor økonomi. Handlingen i bøkene hans er i hovedsak lagt til hans hjemland Algerie, og fordi de blir oppfattet som kritikk av regimet i landet, er bøkene hans forbudt der. I årenes løp har han utgitt seks romaner og like mange novellesamlinger, samt et par essays. Et kjapt google-søk viser at det kun er "Min fars hemmelighet" som er oversatt til norsk. Den er til gjengjeld oversatt til femten språk. Foreløpig ... 

Sansal har for øvrig beskrevet sitt land som "en bastion for islamsk ekstremisme", og han skal ha sagt at "landet er i ferd med å miste sitt intellektuelle og moralske fundament". Sansal har valgt å fortsette å bo i Algerie sammen med sin familie, til tross for at hans tilværelse kan betegnes som et internt eksil. Dette forhindrer åpenbart ikke at bøkene hans utgis andre steder i verden, og etter den arabiske våren har de fått enda mer aktualitet enn tidligere. 

For mitt vedkommende ble interessen for denne boka, som er skrevet av en forfatter jeg frem til nå ikke har kjent til, vekket av tematikken i boka. For den handler om fedrenes synder - ikke noen hvilken som helst synder, men mer eksplisitt om hva det vil si å oppdage at ens far er en forhenværende nazi-krigsforbryter. Boka har sånn sett et stykke på vei noen paralleller til norske bokutgivelser i den senere tid, og som har fått barn av norske landssvikere til å stå frem og uttale at man bør si unnskyld for sine foreldres synder, for å slippe å leve i skyggen av disse resten av livet. Jeg har tidligere skrevet om Bjørn Westlies "Min fars krig" og Morten Borgersens "Jeg har arvet en mørk skog". Men bare for å ha sagt det med en gang: Boualem Sansal drar det hele så mye, mye lenger.

Rachel og Malrich er sønner av en algerisk mor og en tysk far. Da Rachel var syv år gammel, ble han sendt til onkelen og tanten i Frankrike, og senere ble også Malrich sendt dit. Faren deres, Hans Schiller, mente at det var viktig å sikre sønnene en skikkelig utdannelse, og den ville de ikke få dersom de fortsatte å bo i den lille landsbyen Ain Deb. Kanskje hadde han også en forutanelse om at fortiden til sist skulle komme til å innhente ham?

Innledningsvis i boka møter vi jeg-personen Malrich som forteller om at broren Rachel er død et halvt år tidligere. Rachel har tatt sitt eget liv og etterlater seg en dagbok til broren. I den finner Malrich forklaringen på alt som gikk galt i den egentlig meget vellykkede brorens liv de siste to årene før hans død. På hvorfor ekteskapet raknet, på hvorfor hans jobbkarriere strandet - ja, hvorfor alt bare ble kaos ...

Det er en gruoppvekkende historie som etter hvert rulles opp. Historien veksler mellom Rachels dagboknotater og Malrichs fortelling. Sjokket Malrich i første omgang opplever da han får vite at både moren, faren og flere i landsbyen Ain Deb ble massakrert i april 1994, drukner etter hvert i neste sjokk, dvs. da han oppdager hvilken forferdelig fortid faren har skjult for dem. Faren har nemlig vært krigsforbryter i Hitlers tredje rike, og det er mye som tyder på at han også har hatt en posisjon i forhold til holocaust og jødeutryddelsen. Vi får høre hvordan Rachel følger i farens fotspor gjennom hans tjenestebok - en reise som fører ham gjennom Europa - mens det gradvis går opp for ham at faren ikke kan ha angret noe som helst. Dette blir til slutt for tungt å bære, og fører altså til at han tar sitt eget liv. Han tar bokstavelig talt på seg farens synder og soner for disse med sitt eget liv, som om han vil kompensere for sin fars manglende anger. Og han skåner sin bror Malrich så lenge han kan - inntil han testamenterer dagboka til broren ... Livet blir heller ikke det samme for Malrich etter den rystende lesningen. Og som broren føler han at han må reise "hjem", må oppsøke foreldrenes grav, må se sin barndoms landsby igjen. I mellomtiden fremtrer det åpenbare - at myndighetene vet hva som har skjedd, men velger å se en annen vei. 

"Jo mer folk er fattige, rasistiske og fulle av harme, jo lettere er de å lede. Rachel skrev: "Det er ikke med et opplyst folk man begår massakrer, det trengs hat, forblindelse og grobunn for demagogi. Stater som fødes, bygges opp med galninger og drapsmenn. De dreper de gode, jager vekk heltene, stenger folk inne i fengsel og utroper seg til befriere."" (side 182)

Parallellene mellom nazismen og den gryende islamske ekstremismen (for ikke å glemme høyreekstremismen) kunne knapt vært tydeligere. Og antakelig er det dette som er forfatterens prosjekt gjennom å skrive en bok som denne. Dette er en bok som har gjort et dypt og sterkt inntrykk på meg, ikke bare gjennom selve historien, men også gjennom fortellergrepene som er gjort. Hva er det som får et helt vanlig menneske til å begå uhyrlige handlinger, handlinger man ikke forbinder med det å være menneske? Boka gir i grunnen ingen forklaringer på dette, annet enn å konstatere at ondskapen under gitte omstendigheter bor i oss alle - med mindre vi aktivt kjemper i mot og ikke dekker oss bak "plikten", slik faren til Rachel og Malrich gjorde. Forfatteren levner ingen tvil om at man på individnivå uansett har et ansvar for sine egne handlinger. Det er dessuten spesielt at jødeforfølgelsen som tema flettes inn i en bok som omhandler muslimer. 

Og som det er sitert fra Les Inrockuptibles, Frankrike, på bokas smussomslag:

"I de muslimske landene blir holocaust ofte tonet ned, sett bort fra, eller ganske enkelt fortiet. Boualem Sansal ønsker å formidle hvordan denne skjellsettende hendelsen i den jødiske historien også er et metafysisk spørsmål som angår oss alle. Min fars hemmelighet bør bedømmes både for sin virtuose oppbygning, sitt universelle anliggende og politiske mot." 

Boka er besnærende godt skrevet, den har et tema som er universelt og den handler også om å kjempe mot historieforfalskning - her båret frem av to brødre som ikke lar farens hemmeligheter forbli nettopp dette, men som bringer dem frem fra glemselen og synliggjør den for all verden. Og som alltid når jeg leser bøker av forfattere som ofrer sin egen sikkerhet for et høyere mål, blir jeg slått i bakken av motet som ligger bak. Her blir det terningkast fem - et sterkt sådan!   

Utgitt på fransk: 2008
Originaltittel: Le Village de l´Allemand
Utgitt i Norge: 2013
Oversatt: Tom Lotherington
Forlag: Kagge Forlag
Antall sider: 246
(Mitt eksemplar av boka har jeg fått fra forlaget)


Boualem Sansal
Andre omtaler av boka:
- VG - May Grethe Lerum 04.03.2013 - Intenst om fedrenes synder og ondskapens sirkel
- NRK - Knut Hoem 30.01.2013 - Hitler sett fra forstedene
- Aftenbladet - Jan Askelund 18.02.2013 - Fedrenes synder 

mandag 20. august 2012

Assia Djebar: "Kjærligheten, krigen - En mosaikk fra Algerie"

Poetisk-grusom skildring av fransk okkupasjon av Algerie

Algeriske Fatima-Zohra Imalayen, bedre kjent under psevdonymet Assia Djebar (f. 1936) er både forfatter, oversetter og filmskaper, og i følge Wikipedia betraktes hun som en av Nord-Afrikas mest kjente og innflytelsesrike forfattere. I årenes løp har hun utgitt 17 bøker - den første i 1957 - og hun er flere ganger nominert til Nobels litteraturpris. "L´Amour, la fantasia" ("Kjærligheten, krigen" på norsk) utk
om i 1985.

Det er ikke lett å skulle gi en samlende beskrivelse av denne boka, som - slik tittelen antyder - gir et mangefascettert bilde av Frankrikes erobring av Algerie i 1830 og tiden som fulgte under det som til slutt skulle bli 130 års okkupasjon. Boka inneholder mange ulike fortellerstemmer - i begynnelsen i første rekke seierherrenes historie i forbindelse med selve okkupasjonen, som endte i et blodbad uten sidestykke, og hvor soldatene i stedet for å opptre som verdige seierherrer, endte med å plyndre byen. Deres syn på de innfødte var at det dreide seg om barbarere. Etter hvert som handlingen skrider frem, er man som leser imidlertid overhode ikke i tvil om hvem som var de egentlige barbarerne ...

"Kjærligheten, krigen", som etter hvert fortelles av algeriske kvinner som ble ofre for franskmennenes okkupasjon, viser hvordan historien og alt som skjedde så ut fra de beseiredes side. Et høyt utviklet samfunn ble brutt ned og gikk til grunne pga. okkupasjonen, og alle forsøk på å ivareta egen verdighet ble slått hardt ned på. Dette er en bok som beskriver kvinnenes kamp og lidelse, og det gjøres i et poetisk språk som imponerer. Fordi jeg selv ikke kjenner særlig til denne delen av historien, fant jeg det noen ganger litt vanskelig å henge med i svingene, men etter hvert skjønte jeg bokas system og rytme. Blant annet at jeg-personen i boka faktisk er forfatteren selv og hennes egen historie ...

"Det var femten år siden El-Djezair var falt i hendene på de Vantro. Oran hadde fulgt etter, utlevert gjennom beyens svik. Blida, ved foten av Atlas, lå for nær og hadde ikke kunnet motstå fiendens angrep; to ganger var den blitt tømt for maurere som flyktet fra den franske hæren, på samme måte som Médéa-la-haute, der Emiren flere ganger hadde hatt sete sammen med løytnantene sine og dit han for øvrig hadde innkalt høvdingene for fjellene omkring. I det fjerne hadde Constantine, "lidenskapenes by", forsvart seg hus for hus under det andre angrepet, så ble den utlevert til frenetisk plyndring mens bey Ahmed fortsatte motstandskampen i Aurés." (side 65)

Bokas orginalitet, den spesielle vinklingen og det nærmest poetiske språket gjør at jeg er i tvil om jeg skal gi terningkast fem eller seks. Den har nemlig utvilsomt kvaliteter som litterær klassiker, og er en bok man kan lese flere ganger og oppdage nye sider ved. Jeg slet litt med å komme gjennom den til tider, men det sier nok mer om mine manglende kunnskaper på området og heller mindre om bokas kvaliteter. Ut fra en helhetsvurdering av den er jeg kommet til at det må bli terningkast seks. Dette er en spennende og interessant forfatter jeg kommer til å følge med stor interesse i tiden fremover! Og jeg er ganske sikker på at hun en dag kommer til å få Nobels litteraturpris!


Utgitt første gang: 1985
Originaltittel: L´Amour, la fantasia
Utgitt første gang på norsk med tittelen "Kjærlighet, fantasia": 2003
Denne utgangen er utgitt: 2010
Oversatt: Karin Holter
Forlag: Agora Press
Antall sider: 274


Assia Djebar