"The rise and the fall of four addicts"
Innspilt: 2000
Originaltittel: "Requiem for a Dream"
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Ellen Burstyn (Sara Goldfarb), Jared Leto (Harry Goldfarb), Jennifer Connelly (Marion Silver), Marlon Wayans (Tyrone C. Love)
Spilletid: 105 min.
I åpningsscenen er Harry i ferd med å stikke av med sin mors TV for ørtende gang. Uansett hva Sara gjør, klarer hun ikke å forhindre dette, og å gå til politiet er det siste hun vil gjøre. Harry er hennes eneste sønn. Han er alt hun har.
Pengene Harry får for å levere TV´n til pantelåneren bruker han til å finansiere sitt og Tyrones neste skudd. Han er dopavhengig, og svært forelsket i Marion, en bortskjemt rikmannsdatter som ikke mangler noen ting - bortsett fra kjærlighet. Hun vil gjerne ha Harrys kjærlighet.
Saras liv har gått fullstendig i stå. Den eneste gleden hun har her i livet, er TV-programmer - helst dem hvor hverdagsmennesker får litt berømmelse en kort stund. Den dagen hun blir oppringt og får beskjed om at hun kan komme på TV, tror hun nesten ikke det hun hører. Men det er sant, og etter kort tid blir dette bekreftet gjennom et brev hun mottar i posten.
Sara blir umiddelbart helten blant de eldre damene i oppgangen. Tenk at hun skal på TV! Da vil hun ha på seg sin røde kjole, som for lengst er blitt for trang til henne. Om hun bare kunne gå ned 10-15 kg i vekt ... I første rekke forsøker hun seg på en diett bestående av grapefrukt og egg, men det hele er en lidelse. Så får hun et tips om en lege hun kan gå til, og som gir pasientene sine piller slik at sultfølelsen skal opphøre. Sara er fra seg av glede! Endelig har hun funnet en løsning på sitt vektproblem. Deretter går det i rosa, orange og lyseblå piller til frokost, lunch og middag. Vekten raser av henne. Men i mellomtiden overtar andre problemer ...
Parallelt følger vi sønnen Harry, kompisen Tyrone og Marion - hver av dem i en hengemyr av narkotikamisbruk som drar dem lenger og lenger ned ... De har bestemt seg for å deale dop i håp om å få stablet litt penger på beina, slik at de for alvor kan starte på livene sine.
Virkemidlene som tas i bruk for å beskrive opp- og ned-turer i dophelvetet, enten det er tale om heroinmisbruk eller misbruk av slankepiller, er spektakulære. I begynnelsen tenkte jeg at her forherliges rusen, men det varte heldigvis ikke lenge. Etter hvert overtar nemlig det nedrige - og gjennom raskt skiftende bilder og en sugererende musikk, dras vi inn i hendelsesforløpet på en slik måte at i alle fall jeg kjente smerten nesten fysisk på kroppen. Det er verdt å merke seg at det er den samme regissøren som har regissert "Black Swan", en film som på mange måter har oppnådd suksess ved hjelp av de samme virkemidlene, men som har en betydelig penere innpakning enn hva "Requiem" har. (Og så har det også gått 10 år fra "Requiem" ble laget og frem til "Black Swan".) For etter hvert overtar det groteske mer og mer, og når du tror at nå kan det ikke bli verre, så blir det likevel det. Enkelte ganger måtte jeg snu meg bort, for jeg orket ikke å se.
I den grad denne filmen kan sies å ha en moral, så er det at det til syvende og sist egentlig ikke er noen stor forskjell mellom det vi tradisjonelt forbinder med narkomani, og det pillemisbruk som faktisk finner sted i de tusen hjem. Og jeg vil ikke tro at noen har lyst til å finne mer ut av dette etter å ha sett denne filmen ...
Filmen er basert på en roman med samme navn av Hubert Selby Jr., som kom ut i 1978.
Når jeg ender med å gi filmen terningkast fire, så er dette fordi den aldri tok virkelig tak i meg. Samtidig ser jeg at den er original i sitt uttrykk og forteller om narkotikamisbruk på en for meg helt ny måte.
Harry og Tyrone triller TV´n avgårde til pantelåneren
Marion og Harry er veldig forelsket i hverandre
Tynn og lykkelig?
