Translate

Søk i denne bloggen

Laster inn...

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Aarø Selma Lønning (3) Adichie Chimamanda Ngozi (4) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (11) Barnes Julian (3) Beauvoir Simone de (1) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (15) Blixen Karen (3) Bunin Ivan (1) Camus Albert (2) Canetti Elias (1) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (2) Clézio J.M.G. Le (2) Coetzee J. M. (1) Cunningham Michael (2) Djebar Assia (4) Drakulic Slavenka (2) du Maurier Daphne (2) Duras Marguerite (1) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Eriksen Thomas Hylland (2) Espedal Tomas (3) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (3) Fante John (1) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fo Dario (1) Fosse Jon (2) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (4) Grytten Frode (5) Hamsun Knut (16) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (5) Hoem Edvard (10) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (5) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (11) Jensen Carsten (2) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Knausgård Karl Ove (10) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lenz Siegfried (1) Lessing Doris (3) Li Yiyun (1) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (2) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Maalouf Amin (4) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Marquez Gabriel Garcia (2) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (15) Melville Herman (1) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (9) Müller Herta (2) Naipaul V. S. (1) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Oe Kenzaburo (1) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (2) Paasilinna Arto (9) Pamuk Orhan (2) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (11) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (2) Skram Amalie (11) Smith Patti (2) Solstad Dag (7) Steinbeck John (6) Strindberg August (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (2) Undset Sigrid (3) Vallgren Carl-Johan (3) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (4) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (3) Woolf Virginia (6) Xinran (2) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (2)

onsdag 26. august 2015

Patrick Gale: "En tvers igjennom god mann"

En "ny" forfatter å få opp øynene for!

Patrick Gale (f. 1962) er i dag bosatt i Cornwall - nærmere bestemt Land´s End - i England, og der legger han for en stor del handlingen i sine romaner. Han debuterte som forfatter i 1985, og siden har han utgitt til sammen 19 romaner. Han omtales som en "National Treasure" med sin stille, intelligente, klare og humoristiske stil, kan vi lese på bokas smussomslag. I den senere tid har han utgitt nye bøker hvert tredje år.

Herværende roman utkom i England i 2012 under tittelen "A Perfectly Good Man". Det er ikke veldig lenge siden boka utkom på norsk. "Notes from an Exhibition" fra 2007 utkom på norsk i 2013 under tittelen "Notater fra en utstilling". Den boka leste jeg og omtalte her på bloggen i fjor (linken fører til min omtale). Så godt likte jeg denne boka at jeg i min omtale ga uttrykk for at jeg håpet at flere av hans bøker ville bli oversatt til norsk. Min begeistring førte også til at radaren var ute med en gang jeg kom over en ny bok av samme forfatter. Så langt er det bare disse to bøkene som er oversatt til norsk. 

Mens en kunstnerisk bipolar mor og hennes barn er sentral i "Notater fra en utstilling", handler "En tvers igjennom god mann" om presten Barnaby Johnson og hans nærmeste. Boka er bygget opp slik at kapitteloverskriftene angir hvem sin historie vi får høre samt alderen på vedkommende. Barnaby er altså hovedrolleinnehaveren i boka, men i tillegg møter vi hans kone Dorothy, datteren Carrie, adoptivsønnen Jim (eller Puck), Lenny, Modest Carlsson og Nuala. Vi får ikke vite når handlingen finner sted, men vi følger altså Barnaby gjennom en periode på mer enn 50 år - fra han er 8 til han er 60 år. Jeg fikk en fornemmelse av at slutten er lagt opp til vår tid, selv om det er få knagger å henge dette på. (Ble det f.eks. ikke nevnt en snapchat et sted?) 

Handlingen hopper frem og tilbake i tid, og det gjelder derfor å holde tunga rett i munnen underveis. F.eks. er det viktig å holde rede på at Dorothy er en håndfull år yngre enn mannen sin, at Carrie blir født nokså raskt etter at de har giftet seg og at hun er rundt 10 år da adoptivsønnen Jim kommer inn i deres liv. Lenny blir født ca. 5 år etter dette, dvs. da Barnaby er rundt 40 år. Holder man ikke rede på dette, kan nemlig kapittelvekslingen og hopping frem og tilbake i tid bli svært forvirrende. 

Allerede i åtteårsalderen får Barnaby beskjed om ikke tro at han alltid må være så god, fordi dette gjør det vondt å se på ham. Like fullt skal det bli akkurat dette som særpreger hans liv. Men hvor god og uplettet går det egentlig an å vandre gjennom et helt liv? Uten et eneste lite feilskjær? 

Mens historien rulles opp, og hemmelighetene skrelles av lag for lag, skjønner vi at det selv i den beste familie alltid "er" noe. Noe som ikke tåler dagens lys, noe vi helst vil glemme og gjemme bort, fordi vi ellers risikerer å bli overveldet av skamfølelse. Familien Johnson er intet unntak. Det er med nød og neppe at det blir noe mellom Barnaby og Dorothy også, fordi Dorothys mor ikke ønsker at hun skal bli en prestekone, med alle de forsakelser som følger med en slik rolle. Ektemannen er mer sognebarnas enn han noen gang blir hennes, alltid er det arbeidsoppgaver som må gå foran hennes behov. Ektemannen er så lite hjemme at han knapt vet hva som kreves av praktiske gjøremål i et hjem. Den en gang blomstrende kjærligheten tørker fortere inn enn noen av dem kunne ha forutsett, og grunnene til dette er flere. 

Etter hvert som barna kommer på banen, blir også Dorothy mer og mer diffus i familien. Hun er bare en som er der, en som blir tykkere og tykkere. Hun gjør aldri noe skandaløst, fremmer aldri egne behov, står alltid til tjeneste for andre. Forholdene ligger sånn sett godt til rette for at barna skal få blomstre. Så hvorfor gjør de ikke det likevel? Og hvor kommer egentlig Lenny inn i bildet? Han hvis ungdomsopprør består i å konfirmere seg, oppvokst som han er med en enslig mor og utlending i det lille cornish-samfunnet, en mor som aldri setter sine ben i en kirke ... Og som ender sitt unge liv så tragisk i selvmord. Et selvmord som får stor betydning for det som skjer med familien Johnsson ... 

Patrick Gale skriver om mennesker i krise med en slik innlevelse at det gjør vondt, uten at han faller for fristelsen til å dra det hele ut i banaliteter eller klisjéer. Denne gangen opplevde jeg til å begynne med oppbyggingen av historien som tung og vanskelig å få tak på. Denne følelsen varte imidlertid bare i de bortimot første hundre sidene, og forsterket seg nok også for mitt vedkommende fordi jeg (av årsaker som ikke hadde noe med boka å gjøre) ikke helt fikk kontinuitet i lesingen. De siste nesten 300 sidene slukte jeg derimot - nesten ute av stand til å legge fra meg boka. Mest av alt er jeg full av beundring over at forfatteren klarer å leve seg inn i og beskrive de mest forskjellige skjebner på en så overbevisende måte som han gjør. Hvis jeg likevel skal sette fingeren på noe, så må det være at jeg savnet en mer tydelig morsskikkelse i boka. Vi blir aldri riktig kjent med Dorothy slik hun utviklet seg etter hvert. Et par kapitler til om henne hadde faktisk gjort seg. mtp. helheten. Livet er ikke enkelt for noen, og akkurat dette får Patrick Gale frem på en glitrende måte. 

Jeg vil hevde at denne boka skiller seg godt ut fra den gjengse såkalte bestselgerlitteraturen. For det første er språkføringen god og Gale viser med all tydelighet at han har god psykologisk innsikt i mellommenneskelige problemstillinger. Han opererer med et nyansert persongalleri, der ingen er bare snille eller bare slemme. Det er heller ikke presten Barnaby, selv om han prøver så godt han kan å være en tvers igjennom god mann. Jeg anbefaler denne boka varmt, og håper at flere får øyene opp for Patrick Gales forfatterskap. 

Utgitt i England: 2012 
Originaltittel: A Perfectly Good Man
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Bokvennen
Oversatt: Anniken Skiebe Heiland 
Antall sider: 384
ISBN: 978-82-7488-427-4
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget
Forfatterens nettside

Patrick Gale (Foto: ukjent)

mandag 24. august 2015

Lanseringsfest i forbindelse med utgivelse av Ketil Bjørnstads roman "Sekstitallet"

Lanseringsfest hos Aschehoug i dag (Foto: RMC)
I ettermiddag var det lanseringsfest i forbindelse med Ketil Bjørnstads utgivelse av romanen "Sekstitallet" - i Aschehougs lokaler i Sehestedsgate 3 i Oslo. 

Konsernsjef Mads Nygaard ønsket alle velkommen og introduserte Ketil Bjørnstad som en av de viktigste forfatterne i Aschehoug forlag (linken fører til forlagets nettside om forfatteren). Når man samles for å ferie, markere og gratulere, er det ekstra hyggelig å registrere at mottakelsen av boka har vært så god, understreket han. Boka føk rett inn på bestselgerlistene, og allerede nå foreligger andre opplag av boka. Der preger VGs Guri Hjeltnes´ terningkast fem ("Varm og velopplagt") og Dagbladets Marius Wulfsbergs terningkast fem ("Storstilt og dristig") forsiden av boka. Denne utgaven ble høytidelig overrakt til Ketil Bjørnstad. Og siden han har lansert teorien om at "60-tallet er gult", fikk han i tillegg overrakt gule blomster og en flaske Gul Enke. 


Ketil Bjørnstad (Foto: RMC)
Øyvind Pharo, Bjørnstads redaktør i Aschehoug, innledet ved å fortelle at de har jobbet sammen om boka "Sekstitallet". Som Bjørnstads redaktør er han ikke enig med enkelte kritikere som mener at det blir for mye historie i "Sekstitallet". 

Ketil Bjørnstad fortalte leende om Paristuren han gjennomførte i sin ungdom, den gangen han blant annet traff Brigitte Bardot. Det hele beskriver han som et "senpubertalt delir", til humrende latter fra salen. I sin bok har han også ønsket å skildre det genuine ved Steiner-skolen, om pedagogikken som går ut på at elevene lager sine egne lærebøker. Det var viktig for ham å få frem dette, fordi denne skolen har fått så mye ufortjent negativ omtale i mediene. 

Da Pharo betegnet "Sekstitallet" som en dokumentar om Ketil Bjørnstad, protesterte han. Selv ønsket Ketil Bjørnstad at Ketil i romanen var en fiksjon, ikke ham selv. Tidvis skriver han jo om seg selv i tredjeperson entall, som om han forsøker å skape distanse til sin egen person. (Jeg vet bare om en som tidligere har gjort noe av det samme, men mer gjennomført, og det er Per Olov Enquist i selvbiografien "Et annet liv".) 


Øyvind Pharo og Ketil Bjørnstad samtalte på scenen
(Foto: RMC)
Bjørnstad har ikke ønsket å tråkke over grensene til menneskene han har hatt befatning med i sitt liv. Han regnet for eksempel med at ikke alle ville synes det var like hyggelig å bli nevnt i hans bok. Noen er derfor spurt, atter andre er anonymisert. Dessuten ønsket han at fremstillingen skulle være empirisk, og han har derfor forholdt seg til sannheten slik han opplevde den. 

Pharo trakk frem vekslingen mellom det personlige og verdensnyheter - som f.eks. historien om da Albert Camus døde. Bjørnstad opplyste at han kunne huske at faren hans snakket om Camus´ dødsfall. Derfor måtte dette med. Problemet med en sekstett, som det er planen å utgi "med mindre jeg får hjerneslag før jeg har fullført", som han sa, er at leseren ikke vet hvor forfatteren vil til slutt. 


Boksignering (Foto: RMC)
Bjørnstad nevnte at han i boka har tatt feil av et EM og et VM, og leende betegnet han dette som "helt utilgivelig". Men dersom han redigerer bort feilene hver gang en ny utgivelse er på gang, vil han til slutt ende opp med en bok som er helt perfekt. Dette frembrakte mye latter i salen. 

Han kommer til å følge nyhetene som betydde noe for ham. Det blir derfor mye historie også i de bindene som er under planlegging. 

Pharo påpekte at Beatles er fraværende i boka om 60-tallet. Ketil Bjørnstad opplyste at det ikke var plass til Beatles på Steinerskolen. Anton Bruckner derimot ... og Burt Bacharach ... (Linkene fører til Wikipedia-artikler om disse.)

Boksignering (Foto: RMC)
Nå skal Ketil Bjørnstad atter tilbake til skrivestuen, for boka om syttitallet skal skrives ferdig. 

Avslutningsvis spilte tenorsaksofonisten Håkon Kornstad sammen med Ketil Bjørnstad, og han sang også. En vakker avslutning på en spennende og interessant kveld!

Tidligere i sommer anmeldte jeg Ketil Bjørnstads bok "Sekstitallet" her på bloggen min, og jeg har også omtalt ni tidligere bøker av ham. 

Det er bare å glede seg til neste bind i serien, som jeg tenker omtaler den kanskje mest spennende epoken i Ketil Bjørnstads liv - om jeg ikke tar mye feil ... ?

søndag 23. august 2015

Ian McEwan: "Barneloven"

Om jussens og livets store spørsmål

Ian McEwan (f. 1948) debuterte som forfatter for 40 år siden, og anses som en av Vestens fremste nålevende forfattere. Mange er dem som har spådd at han en dag kommer til å motta Nobelprisen i litteratur. 

I årenes løp har jeg omtalt elleve av hans bøker her på bloggen min. Han er definitivt en av dem som har mottatt flest terningskast seks fra min side - inntil jeg sluttet helt å gi terningkast. Generelt vil jeg si at hans første bøker er de aller beste. De siste årene har han fra min side måttet "nøye seg med" sterke terningskast fem. Følelsen av uhygge, som lå over handlingen i hans første bøker, har avtatt en del i hans senere bøker. De siste årene har jeg opplevd at det er det samfunnskritiske perspektivet som særlig preger bøkene hans, selv om jeg finner det vanskelig å si noe generelt om utviklingen i hans forfatterskap. 

Ian McEwan har vært i Oslo den siste uka, og onsdag 19. august var han på Litteraturhuset. Jeg var der - på første rad i salen - og har skrevet om dette her på bloggen

I "Barneloven" møter vi Fiona Maye, høyesterettsdommer med familierett som spesiale. Hun nærmer seg de seksti og hun er gift med Jack. De har ingen barn. Karrieren slukte henne i de kritiske årene, og plutselig var hun for gammel. Det vil si hun fryktet at hun skulle få et barn med autisme siden hun var over 40, og valgte det å få barn bort. Angrer hun i dag? Ikke egentlig. Hun synes at hun har et godt liv sammen med ektemannen. Hun trodde at han også var enig i det. Inntil han betror henne at han har truffet en pur ung statistiker som han ønsker å leve ut en slags siste lidenskap med ... Hun er i sjokk. 

Fiona prøver å appellere til ektemannens fornuft. Det hele er jo så patetisk. Men til ingen nytte ... Dette sidespranget synes han at hun burde unne ham. Når elsket de sist? Det kan ikke en gang Fiona huske. Jack vil imidlertid ikke skilles fra henne. Så flytter han ut. Og om Fiona tidligere har gått opp i jobben sin med hele seg - ja, så gjør hun dette i enda større grad nå. Dessuten føler hun en dyp skam over å bli forlatt på grunn av en yngre kvinne. Hun, som i sin dommergjerning har ryddet opp i så mye ekteskapelig kaos, der det er snakk om barnefordeling, fordeling av formuer, fordeling av skyld ... Klarer hun å håndtere sitt eget kaos?

Nokså raskt etter at Jack har flyttet ut, får Fiona en helt spesiell sak hun skal dømme i. Det handler om en ung gutt som er 17 år og ni måneder og som nekter å motta livreddende blodoverføring. Han er medlem av sekten Jehovas vitner, og han og foreldrene hans er beredt på å ofre livet hans på grunn av sektens forbud mot blodoverføring. Fiona bestemmer seg for å besøke gutten på sykehuset for å finne ut hvor moden han er og hvor overbevist han egentlig er.

Fiona finner Adam Henry på sykehuset. Han er sterkt svekket av sykdom, men samtidig er han vital og "fit for fight". 

"Det slo henne at denne intellektuelt tidlig modne unge mannen simpelthen kjedet seg og var understimulert, og ved å sette sitt eget liv i fare hadde han satt i gang et fascinerende drama der han hadde hovedrollen i hver eneste scene, en forestilling som hadde brakt et opptok av viktige og bedende voksne til sengekanten hans. Hvis det var tilfellet, likte hun ham enda bedre. Den alvorlige sykdommen kvalte ikke vitaliteten hans. 

Så hvordan klarte han seg? "Ganske godt så langt." sa hun, klar over at hun tok en sjanse. "Du gir inntrykk av at du vet hva du vil." 

"Takk," sa han med spotsk søt stemme.

"Men det er kanskje bare et lite inntrykk." (side 112)

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen, men kan legge til at vi i boka får et godt innblikk i hva det vil si å være dommer. Spesielt hvilke dilemmaer en dommer med familierett som spesiale ofte kommer opp i. 

"Grådige ektemenn mot grådige koner som manøvrerte seg som nasjoner etter en krig, og grafset til seg så mange verdisaker fra ruinene de bare kunne før den endelige tilbaketrekningen. Menn som skjulte formuene sine på utenlandske konti, kvinner som krevde å kunne leve ubekymret resten av livet. Mødre som hindret barna i å se fedrene til tross for rettskraftige vedtak. Ektemenn som mishandlet kona og barna, koner som løy og var ondsinnede, den ene eller den andre eller begge parter alkoholiserte, eller narkomane, eller psykotiske; og barn igjen, tvunget til å ta omsorg for en forelder som sviktet, barn som virkelig ble utsatt for overgrep, seksuelt, mentalt, begge deler, vitneforklaringene deres som ble vist på en skjerm i retten. Og utenfor Fionas rekkevidde, i saker som var forbeholdt straffedomstoler fremfor familiedomstoler, var det barn som ble torturert, utsultet eller slått i hjel, onde ånder som ble banket ut av dem i animistiske riter, grusomme, unge stefedre som brakk bena på smårollingene foran øynene på sløve, underdanige mødre, og narkotika, drikking, voldsomt husbråk, likegyldige naboer som valgte å vende det døve øret til skrikene, og sosialarbeidere som ikke brydde seg eller hadde for stor arbeidsbyrde til at de kunne gripe inn." (side 138-139)

Fiona er for øvrig en habil pianospiller, men ektefellene sliter med å klare å møtes i musikken. Hun elsker klassisk musikk, han elsker jazz. Er dette kanskje forklaringen på at de ikke klarer å få ekteskapet til å fungere på det mer lidenskapelige planet? Eller handler det om at Fiona også innenfor sitt følelsesliv er for regelstyrt, jurist som hun tross alt er? Jeg tror ikke Ian McEwan har ment dette siste, fordi han ikke pleier å legge opp til stereotype yrkes-klisjéer i sine bøker. I alle fall har jeg til gode å oppleve akkurat dét. Derimot har han beskrevet Fiona som en kvinne som ikke helt har kontakt med sine egne følelser. Hun er god på å løse andres problemer - ikke sine egne. Og så kan vi selvsagt spekulere på om det at hun er barnløs har noe å si. Jeg tenker på hennes veldige fokus på hva som er rett og galt, mangel på fleksibilitet i forhold til egne problemer - ting man vanligvis blir sterkt utfordret på i nærkontakt med barn. 

Hva slags bok er egentlig "Barneloven"? Det er mye jus i boka, og sånn sett opplever jeg den som den reneste "godtepose" for jurister. Mange av dilemmaene som Fiona kommer opp i er svært interessante. Ian McEwan skriver som vanlig svært godt og engasjerende, og man får følelsen av at hver eneste setning er grundig gjennomarbeidet. Når McEwan først bestemmer seg for å komme til bunns i noe, gjør han det grundig. Selv savnet jeg nok litt mer om ekteskapet mellom Fiona og Jack, og synes det tidvis kunne bli vel mye oppramsing av juridiske dilemmaer som ikke hadde så mye med plottet i boka å gjøre. Samtidig bidro dette til å tegne et bakteppe - et nødvendig sådan - for å forstå essensen i historien. En annen innvending jeg har er at boka er for kort, og at den stoppet akkurat da det virkelig begynte å bli interessant. Jeg skjønner at vi heller ikke i det virkelige livet får vite slutten - hvordan ting ender - men her følte jeg meg altså ikke rent lite snytt. Akkurat hva jeg følte meg snytt for, kan jeg dessverre ikke røpe uten risiko for å spoile handlingen i boka. Og kanskje er boka også litt for politisk korrekt, noe jeg ikke ville ha forventet av McEwan ... Jeg ble på en måte ikke like rystet som jeg forventer å bli når jeg står overfor en Ian McEwan-bok av kjent merke.

Min konklusjon er like fullt at Ian McEwan atter har levert en solid bok, selv om dette ikke er hans beste. Jeg skulle som sagt ønske at boka hadde vært litt tykkere og at vi hadde fått vite mer om hvordan det gikk med hovedpersonene i boka. Ikke nødvendigvis "til slutt", men et bitte lite stykke lenger på veien ... 

Utgitt i England: 2014
Original tittel: The Children Act
Utgitt i Norge: 2015 
Forlag: Gyldendal 
Oversatt: Halvor Kristiansen
Antall sider: 219
ISBN: 978-82-05-47767-4
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget
Forfatterens nettside


Ian McEwan (Foto: RMC)
Andre omtaler av boka og forfatteren:
- VG v/Arne Hugo Stølan - 21. august 2015 – Hele storyen får et snev av Hollywood-film med en utgang ingen skal ta anstøt av. - Ian McEwan er en av Englands mest sentrale samtidsforfattere, og i sin nye roman «Barneloven» er han virkelig god på å beskrive det som skjer når et langvarig ekteskap gjennomgår en krise. Men mot slutten føler man seg litt snytt.
- NRK v/Anne Cathrine Straume -18. august 2015 - Skarpt kammerspill fra Ian McEwanÅpner du en bok av Ian McEwan, må du være forberedt på sinnsbevegelse. Det rare er at om han maner frem de store følelsene aldri så mye, så blir tekstene aldri banale. De fremstår tvertimot gjennomtenkte, nesten kjølig beregnende, for Ian McEwan er en mann som vet hvor han vil og han vet hvordan han skal få leserne sine dit. ... Nok en gang viser Ian McEwan hvor lite som skal til for at vi alle kan rykkes ut av tryggheten i våre liv. Det er en ubehagelig, men ikke desto mindre viktig påminnelse.
- Aftenposten v/Finn Skårderud - 16. august 2015 - Nysgjerrigheten er en grunnleggende livsholdning. Når vi blir eldre, er det viktig å passe på at vi ikke mister den, sier suksessforfatter Ian McEwan. (Intervju) - Når du er nysgjerrig på andre mennesker, blir du også nysgjerrig på deres valg. Og når vi er i valgenes verden, handler det ikke minst om etikk og moral. Romanen er en moralsk form, ikke fordi den forteller om hva som skal være rett eller galt, men simpelthen fordi den handler om å være interessert i mennesker.
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 15. august 2015 - 
Ian McEwan skriver utsøkt prosa om barns rettigheter og irrasjonelle religioner. Men «Barneloven» er ikke av hans beste. - Dette er en underlig bok. Det flyter i vei med en melankolsk lede som liksom ikke fører noen steds hen. Samtidig er den utpenslede stilen manende, suveren vil jeg si, med noen veldig vakre passasjer. Eller, som det heter om Fionas egen prosa i de uhyre velutformede domsavsigelsene; «skarp, nesten ironisk, nesten varm». ... Ian McEwans siste bok er på ingen måte like fengende og vittig som for eksempel dystopien «Solar» (2010). Samtidig er det noe med McEwans tette og intenst insisterende prosa som virker nærmest hypnotiserende.
Selve tematikken? At religion er rent vrøvl, etterlater McEwan ingen tvil om. Men hva skal vi da orientere oss etter? Loven? Hva om en mister troen på den?
«Religioner, moralsystemer, hennes eget inkludert, var som fjelltopper i tett regn som ble observert på langt hold, der ingen av dem var klart høyere, viktigere eller sannere enn de andre. Hva var det å felle dom over?»

- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 21. august 2015 - Han har funnet opp en ny roman (intervju) - Høyesterettsdommer Fiona i «Barneloven» er en svært kompetent og engasjert jurist, som har prioritert karriere framfor barn. Hun er gift, men mannen, snart seksti, er misfornøyd. Han ønsker hennes tillatelse til å ha det han kaller et «stort, lidenskapelig sidesprang». Hun lar ham gå. Forholdet er ødelagt. Også når mannen kommer tuslende tilbake.
– En legevenn av meg sa en gang at det er en illusjon at man kan bli kurert fra noe som helst. Skaden er skjedd, kroppen blir aldri den samme igjen. Det gjelder for sykdom og skade, slik han snakket om, men også for andre traumer. Om et forhold basert på trofasthet blir utfordret av utroskap, kan det aldri bli det samme igjen. Noen mennesker er flinke til å glemme, andre ikke. Uansett vil fortida komme imellom. Vi glemmer ikke egentlig. Fortida vil alltid boble fram. Ofte når man minst venter det.

torsdag 20. august 2015

Møte med Ian McEwan på Litteraturhuset 19. august 2015

Ian McEwan og Marte Spurkland på Litteraturhuset 19. august 2015
(Foto: RMC)
Det er hele fem år siden sist Ian McEwan gjestet Litteraturhuset i Oslo. Den gangen var det romanen "Solar" som skulle presenteres for norske lesere, og det var Linn Ullmann som bokbadet forfatteren (linken fører til min omtale av denne boka). Han er aktuell med romanen "Barneloven", og det er derfor han er i Norge nå.  

En stor begivenhet er det når Ian McEwan kommer til Norge at billettene til hovedsalen på Litteraturhuset - Wergelandssaken - for lengst var revet bort. Litteraturhuset kompenserte ved å åpne tre andre saler med videooverføring av arrangementet. Dette gjorde det mulig for 400 tilstedeværende å få med seg den drøye timen han og Marte Spurkland samtalte på hovedscenen. 

Fansen til Ian McEwan - og de er mange - kjenner selvsagt forfatterskapet hans godt. Jeg tar likevel med en kort presentasjon av ham. Mest av alt i håp om at også nye lesere skal finne frem til denne begavede, prisbelønte forfatteren, som mange har spådd vil komme til å få Nobelprisen i litteratur en dag. Selv er forfatteren mer pragmatisk, for han har selv fastslått at han lever godt uten denne prisen, som de fleste forfattere tross alt aldri får. 

Ian McEwan ble født i Aldershot syd-øst i England i 1948. Han debuterte for 40 år siden, og har i årenes løp skrevet 13 romaner, utgitt flere novellesamlinger og barnebøker, skuespill, filmmanus osv. Åtte filmer har det blitt i årenes løp. Som ihuga McEwan-fan har jeg lest de fleste bøkene hans - selv om jeg først "oppdaget" ham i 2008. Åtte av romanene hans slukte jeg på rekke og rad i løpet av det første året etterpå, og siden har jeg vært en trofast leser av hans bøker. De aller fleste har jeg omtalt her på bloggen min. Det handler om "Sementhagen" (1980), "Hjelp fra fremmede" (1982), "Tidebarn" (1987), "Den uskyldige" (1990), "Svarte hunder" (1993), "Kjærlighet ved første blikk" (1997), "Amsterdam" (1998), "Om forlatelse" (2002), "Lørdag" (2005), "Ved Chesil Beach" (2007), "Solar" (2010) og "Serena" (2013). I tillegg har jeg omtalt novellesamlingen "In Between the Sheets" (1978). (Samtlige linker fører til mine bloggomtaler.) Bøkene hans kommer ut med ca. to års mellomrom. Det er mer informasjon å finne om forfatteren på Wikipedia - og for den saks skyld også på hans egen nettside

Ian McEwan er like spennende som sine bøker! (Foto: RMC)
Daglig leder Andreas Wiese presenterte stolt Ian McEwan, fordi han er blant de mest prominente gjestene Litteraturhuset noen gang har fått besøk av. Blant annet trakk han frem at McEwan er blitt nominert til en rekke priser og at han også har vunnet noen. Ingen skriver som ham, og bøkene er lett gjenkjennelige i stilen. McEwan skriver veldig "rent", og selv om han ikke sier ting rett ut, er det aldri vanskelig å følge den røde tråden i bøkene hans. Bøkene er kjennetegnet av plott-drevet handling, og det er alltid et gap mellom hva vi tror vi ser og det som er virkeligheten, mellom intensjonene og effektene av handlingene. "Mind the gap" rett og slett! 

Ian McEwan går inn i ulike profesjoner, som han tillegger sine hovedpersoner, enten det er tale om forskere, spioner eller som i den siste boka: en dommer. I "Barneloven" møter vi altså en Høyesteretttsdommer, som forstår seg svært godt på andre, men kanskje ikke så mye på seg selv. Hovedpersonene blir stilt overfor en rekke etiske dilemmaer som passer godt under tittelen på arrangementet: "Live and let die". VG-journalist Marte Spurkland intervjuet forfatteren. 

Da forfatteren selv fikk slippe til, ble han bedt om å lese fra sin bok. Han valgte da å begynne helt fra begynnelsen. Med en lavmælt og dramatiserende stemme - nesten i reneste Dickens-stil - leste han for et lydhørt og dørgende stille publikum. Det vi får høre er stemningen i hjemmet til dommer Fiona og hennes mann. Vi skjønner at forholdet dem imellom for lengst har stivnet. De lever som bror og søster, lidenskapen har for lengst tørket ut. Så kommer ektemannen hennes med en bønn om å få lov til å leve ut et sidesprang med en yngre kvinne. Han ønsker ikke å skilles - han vil bare få nyte denne siste pasjonen i livet sitt. Fiona er helt satt ut. 

"Fiona, når elsket vi sist?" 

Når var det? Han hadde spurt om det før, både liketil og kranglevorent. Men en overbefolket nær fortid kan være vanskelig å huske. I familiedomstolen myldret det av underlige uenigheter, prosedyrer med nye momenter, intime halvsannheter, eksotiske anklager. Og som i alle deler av jusen måtte omstendighetenes finkornede egenheter innlemmes i all hast." (side 10-11)

Ian McEwan opplyste at han har mange "marginale venner" som driver med mye forskjellig. Ideen til boka dukket opp en gang han var i et middagsselskap med noen dommere. Noe av det som overrasket ham mest, var sladderen dem i mellom. Alle syntes å vite eksakt hvilke dommer kollegaene hadde avsagt i sine karrierer, og alle var de harde i sine konklusjoner eller dommer om den som tilfeldigvis ikke var til stede der og da. Senere leste McEwan mange dommer, og han oppdaget da at det var som å lese romaner. Familierett handler om bitre kamper, kjærlighet som har strandet ... Senere kom han over en historie om Jehovas vitner, der foreldrene til et sykt barn nektet dette en blodoverføring som ville redde livet hans. Dommeren dømte selvsagt dette foreldreparet til å la legene gi barnet den nødvendige blodoverføringen, og dermed fratok vedkommende dem også den tunge byrden ved å måtte velge. 

Ian McEwan - et drømmeintervju-objekt! (Foto: RMC)
Marte Spurkland lurte på om det faktum at McEwan åpenbart kjenner så mange yrker inngående, setter noen grenser for ham som forfatter. 

McEwan svarte at research som regel alltid er en stor del av skrivingen. Denne gangen gjorde han ingen research. Han skrev boka først, og deretter overlot han til en dommer-venn å lese den, slik at direkte feil kunne bli luket ut. Han føler derfor ikke at dette begrenser ham. Snarere tvert i mot. 

Spurkland kom inn på McEwans syn på religion. Gir han religionen i det hele tatt en sjanse? McEwan smilte og uttalte at religionen fikk sin sjanse for ca. 2000 år siden ...

Det er få religiøse grupper eller sekter som er så ekstreme som Jehovas vitner. Å nekte livsnødvendig blodoverføring til et lite barn er utrolig ekstremt. Her handler det ikke om foreldre som hater barnet sitt. Tvert i mot: de elsker barnet! Likevel er foreldrene villige til å ofre barnet som en slags martyr for en doktrine. 

Forskjellen består i at han selv, som er ateist, ikke tror på et liv etter døden, mens religiøse mennesker nettopp tror på dette. Dermed ser man ulikt på døden. Det er dette og bare dette som forklarer at ulike mennesker kan gå inn i et slikt dilemma som Jehovas vitners nekting av blodoverføring med så vidt forskjellige synspunkter. For øvrig fant McEwan ingen dom som sa "ok - det er ditt barn, og du kan selvsagt gjøre akkurat som du vil med dette barnet". Loven grep inn når det handlet om liv og helse. 

Marte Spurkland lurte på om det hele er et spørsmål om moral? Ja, mente McEwan. De fleste andre religioner har ikke så ekstreme doktriner som Jehovas vitner, heldigvis. Da boka kom ut i England, verserte det en lignende sak i mediene. Den saken handlet om en gutt med kreft og som ikke trengte blodoverføring for å få livreddende behandling. Likevel eksploderte saken i mediene, og her mente McEwan at byråkratiet overreagerte. 

Ian McEwan takket for seg. (Foto: RMC)
Hva er utfordringen ved å legge handlingen så nært opp til virkeligheten?, spurte Marte Spurkland. Ian McEwan påpekte at problemet ikke er at man mikser fiksjon og virkelighet. Utfordringen er derimot å få frem hvordan virkeligheten egentlig er, fordi vi alle opplever denne så forskjellig. 

Fiona spiller piano, og hun og hennes mann forstår ikke hverandres musikk. McEwan opplyste at dette også var et poeng i romanen "Ved Chesil Beach", som handler om et ungt par som går seg fullstendig vill på bryllupsnatten. Hver gang Fiona spiller Mozart, føler ektemannen seg syk. Noen ganger er musikken nøkkelen til menneskers personlighet, mener Ian McEwan. Men selv om kun 8-9 % av befolkningen liker klassisk musikk, bør man være forsiktig med å generalisere i forhold til deres personligheter. For øvrig påpekte McEwan at han hadde en viss glede av å operere med hovedpersonen Fiona, som ikke er særlig flink med sine egne følelser. Dette er egenskaper som normalt tilskrives menn. 

Fiona er barnløs. Er dette et symbol på en slags ufullkommenhet?, spurte Spurkland. På ingen måte, understreket McEwan. Han fortalte at hans kone er barnløs, og at hun er noe av det mest fullkomne han vet om. For øvrig mener at han at det er forskjell på barnløse kvinner og barnløse menn, uten at han rakk å gå nærmere inn på dette. 

"Barneloven" slutter noe åpent. McEwan ønsket å la guttens skjebne henge litt i løse luften, og sier ikke noe om hvordan det går til slutt. Han mener at i virkelighetens verden løser folk sine problemer ved å slutte å tenke på problemene - i håp om at de skal bli borte av seg selv. Det blir de sjelden ... Han dro noen paralleller til Jane Austens bøker, som alltid slutter ved at bryllupsklokkene ringer. Alle vet at det er da det hele faktisk begynner. I det virkelige livet vet vi ikke hvordan ting slutter. 


Så ble det boksignering med Ian McEwan
(Foto: RMC)
Etter 40 år som forfatter - ser Ian McEwan for seg at han kommer til å skrive om ting han tidligere ikke har skrevet om?, lurte Spurkland på. 

McEwan svarte at han for fem år siden aldri ville ha trodd at han skulle skrive en bok om en dommer. Ideene kommer til ham - de "bobler" bare frem, og da må han skrive ...

Han ønsket ikke å røpe hva han holder på med nå ... I og med at "The Children Act" utkom i 2014, bør vi kunne forvente at det allerede neste år foreligger en ny bok fra mesterens hånd! 

Da var en drøy time med bokbad over, og etterpå ble det boksignering. Selvsagt var det ekstraordinært morsomt å få anledning til å utveksle noen ord med en forfatter som jeg har hatt et nært forhold til i noen år - selv om det mest vettuge jeg egentlig fikk sagt var "I really love your books!" Dette ble han selvsagt glad for å høre, og det ga han klart og tydelig uttrykk for. Vi som var til stede under bokbadet fikk full valuta både for tid og penger, og jeg gleder meg allerede til neste gang han kommer til Norge! 
Mange hadde møtt frem på Litteraturhuset for å høre og se Ian McEwan -
400 mennesker for å være eksakt! (Foto: RMC)


søndag 16. august 2015

Linda Olsson: "I skumringen synger svarttrosten"

Forutsigbart og skuffende

Linda Olsson (f. 1948) er en svensk jurist og forfatter. Hun har blant annet bodd i England, Kenya, Singapore og Japan, og har hatt en karriere innenfor bank og finans. I 1990 slo hun og familien seg ned på New Zealand. Etter romansuksessen har forfatteren flyttet hjem til Sverige igjen.

Linda Olsson debuterte med romanen "Jeg vil synge deg stille sanger" i 2006. I 2008 utkom "Taushetens konsekvenser" og i 2011 utkom "Din godhet". Jeg har kun lest de to første (med har bok nr. tre liggende på vent), og linkene fører til mine omtaler av disse. Den første boka elsket jeg - den andre var det litt vanskeligere å få helt tak på. 

"I skumringen synger svarttrosten" utkom i 2014 (men på norsk i 2015), og det har dessverre tatt litt tid før jeg fikk lest den. Kanskje var det noen litt lunkne bokomtaler/anmeldelser som gjorde at boka sank nedover i lese-bunken.

Persongalleriet i boka er enkelt og oversiktlig. Vi møter tegneserietegneren Elias, som har hatt en tøff oppvekst med mobbing, og som har store talenter innenfor tegning. Siden han er dyslektiker, ligger det ikke for ham å lese bøker. I etasjen over bor Otto, en mann som er pensjonist og enkemann. Han har et ekteskap bak seg som han med årene har kommet til å betrakte som ulykkelig, og dessuten har han en fortid som antikvariat-innehaver. Bøker har i hele hans liv stått sentralt, selv om han nå er mer opptatt av å gi bøker videre enn nødvendigvis å eie dem selv. Inn i denne bygården kommer Elisabeth flyttende en dag. Hva som har vederfart henne her i livet, er vel på en måte bokas "plott", i den grad man i det hele tatt kan si at boka har et plott ... 

Elisabeth er folkesky. Hun holder seg for seg selv, beveger seg lydløst inne i leiligheten, som er stummende mørk, og hvor hun ikke en gang har begynt å pakke ut eiendelene sine. Hvilket fortids-drama er det hun bærer på?

"Dørklokken hadde ringt noen ganger. Til slutt hadde hun rullet sammen en liten bit toalettpapir og puttet den inn mellom ringeknappen og dekselet. Om det var fordi ingen hadde ringt på, eller fordi papiret gjorde jobben sin, visste hun ikke. Hvis det ikke fungerte, ville hun bli nødt til å holde ut signalene til den som ringte på, ga opp. Eller hun måtte be vedkommende om å la henne være i fred. Det trodde hun ikke hun kom til å klare. Hun stolte ikke på stemmen sin. Visste ikke om den bar. For hver dag med taushet ble hun stadig mer usikker." (side 11)

Det viser seg at Elsabeth og Elias har samme etternavn - Blom - og en dag kommer det en pakke som ved en feil har havnet i Elias` postkasse. Han ringer på, men får ikke noe svar. Det aner ham at hans nye nabo er hjemme, men ikke lukker opp. Han legger igjen pakken på dørstokken hennes. Elisabeth føler umiddelbart at hun skylder Elias noe, og velger å legge en bok utenfor hans dørstokk. Hvorpå Elias faktisk leser boka, og blir inspirert til å lage en tegning til henne. En tegning av en svarttrost, for å være mer presis. Tegningen fører igjen til at det blir ubalanse i deres "regnskap", og Elisabeth skynder seg å legge en ny bok på hans dørstokk.

Tegningen blir starten på et kunstprosjekt som Elias utvikler, og som er inspirert av hans tolkning av hans mystiske nabo. Etter hvert kommer Otto på banen, og sakte men sikkert får de lokket Elisabeth ut av sin hule. Det viser seg at Elisabeth er en sånn som skriver. Otto og Elsabeth begynner å utveksle bøker. Bøker de ønsker at den andre skal beholde ... Da Otto vil gi Elisabeth tilbake en bok han har lånt av henne, og hun insisterer på at han skal beholde den, sier hun:

"En gang i tiden ville jeg ha protestert med en gang. En gang i tiden syntes jeg at man aldri kunne ha for mange bøker. Men nå forstår jeg hva du mener. Kanskje man ikke trenger flere bøker? Kanskje man i stedet burde lese dem man har, litt nøyere?" (side 81)

Etter en stund finner Elisabeth frem et gammelt filmmanus hun en gang skrev, og som hun ønsker at Elias skal lese. Dette som en følge av en utfordring til å skrive en historie om fugle-tegningene hans, hvor en sårbar fugl er tema. Klarer de å forløse Elias´ prosjekt, og hva er det som oppstår mellom Elisabeth og Otto? 

På sitt beste er denne boka helt nydelig. Det er en varhet i teksten og i beskrivelsen av de forsøksvise og sårbare tilnærmingene mellom de tre personene som befolker denne romanen, som er lett gjenkjennelig fra Linda Olssons tidligere bøker. Dette er hun god på! På et tidspunkt i boka, der jeg forventet noe mer og noe dypere, ble jeg likevel skuffet. Jeg tror det handler om at det ble foretatt noen sprang i utviklingen som jeg ikke helt trodde på. Det hele ble for meg for lettvint, for ikke å si at jeg kjedet meg. Det skjedde så lite, og likevel gikk det nesten litt for fort. traumatisert som Elisabeth fremsto da vi møtte henne i begynnelsen av boka, og så fort hun kom ut av skallet sitt - står dette til troende? tenkte jeg ... Jeg opplevde heller ikke å komme ned i dypet av hennes historie. Ikke i dypet av noens historie, for å være mer presis. 

En vesentlig del av boka er dessuten Elias´ kunstprosjekt rundt tegningene av en svarttrost, uten at jeg opplevde at forfatteren klarte å beskrive disse tegningene på en slik måte at det var mulig å oppleve eller forstå det geniale med disse. Det eneste vi fikk innblikk i, var følelsene til dem som betraktet disse tegningene. Som Elisabeth, som opplevde at fugletegningene egentlig handlet om henne. 

Den personen jeg følte at jeg kom mest innpå, var kanskje Otto. Samtidig opplevde jeg beskrivelsen av det gryende kjærlighetsforholdet mellom ham og Elisabeth som litt tannløst og slapt - som om de egentlig bare var en nødhavn for hverandre og hvor fellesnevneren var ensomhet, bøker og fordums mislykkede kjærlighetsforhold. Hva var det med dem som gjorde at akkurat de skulle finne sammen? 

Min opplevelse av boka er med andre ord at Linda Olsson leverer og vel så det i bokas første halvdel, men at hele romanprosjektet for en god del strandet i den siste delen av boka. Det ble så lite handling, og der det forsøksvis var noe handling, ble det hele så tamt, lite spennende og forutsigbart. Jeg trodde rett og slett ikke på historien. Den åpne slutten tok på en måte brodden av det forutsigbare, men det var ikke tilstrekkelig til å redde Olssons romanprosjekt. 

Dersom jeg skal lese enda en roman av Linda Olsson i fremtiden, må hun fornye seg. Nå har hun brukt opp temaet skipbrudne, introverte mennesker som gjennom få ord finner frem til andre skipbrudne, introverte mennesker. Hun har absolutt det som skal til! Jeg liker nemlig fortellerstemmen hennes. 

Utgitt i Sverige: 2014
Originaltittel: I skymringen sjunger koltrasten
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Vigmostad og Bjørke
Oversatt: Gunnhild Magnussen
Antall sider: 290
ISBN: 978-82-419-1047-0
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Linda Olsson (Foto: Caroline Andersson)
Andre omtaler av boka og forfatteren:
- Aftenposten v/Lars Keilhau - 3. april 2015 - Suksessen snudde opp ned på alt for Linda Olsson (Intervju) - Nå er det historien om tre ensomme sjeler som gjelder. Dypt deprimerte, tidligere skuespiller Elisabeth, den pensjonerte antikvaren Otto og tegneren Elias. På stille vis finner de hverandre.
- Det virker som om du er glad i karakterene dine og vil dem vel?
- Jeg er veldig glad i alle jeg skriver om. Men i Sverige synes noen at Elisabeth er selvisk og ubehagelig. Men hun er et menneske som aldri har fått utvikle sin egen personlighet, hun har bare vært en del av andre. Jeg kjenner mange slike. De lever på den måten et langt liv og så møter de veggen, de orker ikke ha det slik.

- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 30. desember 2014 - Hun skal synge deg flere stille sanger (intervju) - Det begynner ganske mørkt, men så blir det lysere. Veldig enkelt forklart så handler det om tre personer som finner hverandre takket være bøker, sier Linda Olsson om sin nye roman «I skumringen synger svarttrosten», som kommer i mars. ... - Det begynner med at en voksen kvinne flytter inn i en leilighet på Söder, for så å forsvinne for naboene. De undrer seg, særlig en nabo som er serietegner. Etter hvert finner han imidlertid en måte å nærme seg henne på likevel, delvis gjennom litteraturen. Det er starten på en relasjon mellom den voksne kvinnen, som er flink til å gi men ikke til å ta imot, og de to mennene, særlig den eldste av dem. Han er nemlig flink til å ta imot, sier Linda Olsson.
- Bergensavisen v/Ann Kristin Ødegård - 12. mars 2015 - Nyter friheten som 66-åring (intervju) – Alle mine bøker begynner med bare en person. I dette tilfellet var det Elisabeth. Iblant er jeg like overrasket som leserne – var det slik det skulle bli, innrømmer Linda Olsson.
– Alle spør jo om noe er selvbiografisk. Alle personene i mine romaner er personer jeg har sterke følelser for. Ofte har skikkelsene problemer som jeg går og tenker på, og løser dem bedre enn jeg kan, mener hun.

- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 12. mars 2015 - Linda Olssons nye roman er ulidelig langsom - Mangler både troverdighet og plott Liksom i sine tidligere romaner er hovedpersonene også her nærmest lammet av fortidstraumer. Det gjelder spesielt noenogfemti år gamle Elisabeth. Hun har isolert seg i en leilighet i Stockholm, spiser ikke, steller seg ikke og ligger stort sett i senga med lysene slukket og gardinene trukket for.
Den eneste hun kommuniserer med er et fantasifoster, damen i grønt, døden selv. Redningen kommer i form av en pakke som er feilsendt til naboen Elias. Han banker på — og langsomt tvinges Elisabeth ut av isolasjonen. ... Mye av handlingen består av henvisninger til kunst: bøker, musikk og bilder. Men Olsson har verken stil eller innsikt nok til å formulere den forsøksvise dybden hun forsøker å nå i denne boka.

- Tine sin blogg - 8. mars 2015I skumringen synger svarttrosten er en varm og medmenneskelig roman, som starter ganske trist og traurig, men etterlot meg i en tilstand av håp og forventning. Jeg anbefaler den på det varmeste!
- Beathes bokhjerte - 26. april 2015 - Det blir ikke enkelt å skulle oppsummere boken denne gangen for jeg både likte og ikke likte den. Jeg likte den fordi det var en herlig historie, om noe forutsigbart mesteparten av tiden men det tilgir jeg henne gladelig, det er mange bøker som er gode selv om man på forhånd kan tenke seg hvordan det hele skal gå til slutt. Jeg ble glad i karakterene og forfatteren har vært flink når hun skapte dem selv om jeg personlig skulle ønske å få høre noe mer av Elias sin historie. Jeg syntes at forfatteren skriver godt fremdeles,og dette var en stillferdig roman hvor det egentlig ikke skjedde så mye men så skjedde det en god del likevel og sidene bare raste avgårde. Så noe har jo forfatteren gjort «riktig» her. Men når jeg var ferdig med boken så kjente jeg bare at jeg ble litt skuffet, jeg hadde forventet meg en helt annen slutt, og ikke den åpne slutten vi fikk, eller var den det? Nå kommer jeg til å skrive litt om hvordan jeg tolket slutten og derfor kommer det en spoiler alert og vil du ikke vite hva som skjer så ikke les det som står mellom de grønne linjene.
- Betraktninger - 27. april 2015 - Hele romanen hadde en så vakker stemning, en stille tone. Det skjer ikke så veldig mye, de er de tre i samme blokk. Men de gir hverandre bøker når de møtes, og vi får sitater fra dem. Otto gjenforteller bøkene til Elias og det er en så vakker ting å gjøre, når Elias ikke klarer lese dem selv. Også musikk blir en viktig del av det å være sammen, det var flere musikkstykker jeg fikk lyst til å høre fordi de er så nydelig beskrevet. Alt i alt så falt jeg helt pladask og virkelig anbefaler denne boken!
- Min bok- og maleblogg/Med bok og palett - 9. april 2015 - Linda Olsson skriver på en stillfaren måte, og hun klarer å gjøre menneskene i boka levende. Du lever deg inn i deres ensomhet, og blir glad når de finner ut av hverandre og kan begynne å leve igjen. Her er det mye varme og medmenneskelighet. Romanen er noe langtekkelig og stillestående, men det ble på ingen måte noe som ble negativt for meg. Det er bare med på å understreker prosessen som skjer mellom de tre.
Sitter igjen med et ønske om at romanen hadde en annen slutt - eller hvordan slutter den egentlig?

- Bøker og bokhyller - 25. april 2015 - Et mikroinnlegg om en liten skuffelse - Jada, det er fint når totalt ulike mennesker finner hverandre og hjelper hverandre, og ja: det er fint når svarttrosten synger i skumringa- spesielt nå er det treffende og høyaktuelt. Men det hadde utvilsomt blitt mer underholdende hvis det hadde vært noen overraskelser underveis. Ikke engang slutten overaska meg, og det var kanskje det verste..

tirsdag 11. august 2015

Joseph Roth: "Jøder på vandring"

Essay fra 1927 - stadig like aktuelt!

Den jødiske forfatteren Joseph Roth (f. 1894 d. 1939) må ikke forveksles med Philip Roth (f. 1933) - også han en jødisk forfatter. (Jeg har tidligere for øvrig omtalt fire av Philip Roths bøker på bloggen min.)

I forlagets presentasjon av forfatteren nevnes at Joseph Roth var jødisk-østerriksk, men opprinnelig kom fra det som i dag heter Vest-Ukraina. Han var mao. østjødisk, i likhet med de fleste jøder i Europa (et viktig poeng i hans essay). Han studerte litteratur og filosofi i Wien, og han var en fremtredende skikkelse i opposisjon mot Hitler. Hans mest kjente roman er Radetzkymarsjen som utkom i 1932, men denne endte på nazistenes bokbål - i likhet med alle hans øvrige bøker, som han produserte på løpende bånd og i store mengder i løpet av sitt korte liv (se mer om dette på Wikipedia). I 1933 emigrerte han til Paris, og døde der i 1939. Han var da 45 år gammel, fattig og alkoholisert. I dag regnes Joseph Roth som en av de mest betydelige mellomeuropeiske forfattere. Essayet "Jøder på vandring" - "Juden auf Wanderschaft" - utkom i 1927. Han redigerte dette essayet flere ganger før sin død.

"Denne boken gir avkall på bifallet og tilslutningen, men også innvendingene og endog kritikken fra dem som ignorerer, forakter, hater og forfølger østjødene. Den henvender seg ikke til de vesteuropeerne som av det faktum at de er vokst opp med heis og vannklosett, utleder retten til å slå dårlige vitser på rumenske lus, galisiske vegglus, russiske lopper. Denne boken gir avkall på de "objektive" lesere som fra den vestlige sivilisasjonens vaklevorne tårn kaster lettkjøpte og surt velvillige skråblikk ned på det østlige Europa og innbyggerne der; som av pur humanitet beklager det mangelfulle kloakksystemet og av frykt for smitte sperrer fattige emigranter inne i brakker der løsningen på et sosialt problem overlates til massedøden. Denne boken vil ikke bli lest av dem som fornekter sine egne fedre og forfedre som ved et tilfelle unnslapp brakken. Denne boken er ikke skrevet for lesere som vil ta det ille opp at forfatteren behandler gjenstanden for sin framstilling med kjærlighet i stedet for "vitenskapelig saklighet", også kalt lede." (side 5 - fra forordet)

I dette essayet beskriver Joseph Roth situasjonen til de mange jødene som befant seg i Europa i tiden forut for Hitler-Tysklands jødeutryddelse, og dette gjør han med et slikt klarsyn at det vi lesere vet skjedde senere (forfatteren selv døde jo som sagt i 1939), nærmest fremstår som en "logisk" følge av det foregående. Så sterk grobunn hadde nemlig anti-semittismen i Europa. De russiske pogromene gjorde ikke akkurat situasjonen enklere. Ikke bare flommet hele Sentral-Europa over av jøder fra øst, og ikke bare hatet folk flest disse jødene, men det gjorde også mange av de fra før av godt integrerte jødene, som helst ønsket å fornekte sin herkomst og glemme at også de en gang kom fra øst. 

"Det finnes østjødiske arbeidere, jøder som ikke kan prute, handle, overby og "regne", som ikke kjøper inn gamle klær, som ikke går rundt med knyttet sitt og selger ved dørene, men som likevel ofte blir tvunget til å drive en nedverdigende og trist handel fordi ingen fabrikk ansetter dem, siden lovene (sant nok nødvendig) beskytter de innfødte arbeiderne mot konkurranse fra fremmede, og fordi fabrikkeiernes, men også kameratenes fordommer kan gjøre den jødiske arbeideren umulig, selv om disse lovene ikke hadde eksistert." (side 14)

Det Joseph Roth beskriver er et samfunn som stigmatiserte en spesiell gruppe mennesker, som for å overleve, ble tvunget til å tjene til livets opphold på en måte som ytterligere forsterket "grunnen til å hate dem". De fikk ikke ordinære jobber, men når de likevel brukte sin kløkt for å klare seg som best de kunne, var også dette feil og påkalte samfunnets fordømmelse. Fattigdommen gjorde at de hygieniske forholdene i de jødiske gettoene ikke var de beste, og så foraktet man dem ytterligere fordi de også var skitne. 

Helt opp til langt ut i det 20. århundret kunne ikke jøder eie jord. Dette førte til at flertallet ble håndverkere og intellektuelle. Analfabetisme var ikke-eksisterende, og sånn sett skilte dette folket seg markant fra det vi vanligvis forbinder med fattigdom. Fattige ja, men ikke ressurssvake, kan man vel med stor tyngde hevde. Mangelen på en "egen jordflekk" gjorde at drømmen om et egen hjemland våknet for alvor. Å bli oppfattet som et folk i eksil gjorde dette til en konsekvens. Som Roth skriver på side 19:

"Jøden har rett til Palestina, ikke fordi han kommer fra dette landet, men fordi ingen andre land vil ha ham. At araberen frykter sin frihet, er imidlertid like forståelig som at jødens vilje til å være en trofast nabo for araberen er ærlig. Og likevel vil de unge jødenes innvandring til Palestina ligne på et slags jødisk korstog fordi de dessverre også skyter." 

Joseph Roths fundering over forskjellen mellom jøder og protestantiske kristne er tankevekkende - særlig fordi de tanker han gjorde seg da essayet ble skrevet, har stor overføringsverdi til dagens verdenssituasjon. 

"Enhver protestant som forviller seg inn i et jødisk tempel, må innrømme at forskjellen mellom jøde og kristen slett ikke er så stor, og at man egentlig kunne ha sluttet å være antisemitt hvis den jødiske konkurransen i forretningslivet ikke hadde vært så farlig." (side 23)

Ja, for mange ganger minner retorikken mot jødiske finansfolk og andre mer om en dårlig skjult misunnelse enn noe annet. Når man mistenkeliggjør at så mange jøder gjør det så godt i den vestlige verden, bekler maktstillinger og generelt har "litt for stor innflytelse" ... Handler dette om en reell konspiratorisk frykt over at "de" vil overta verden, eller handler det om en "god, gammeldags misunnelse"? 

Jeg fant videre Joseph Roths beskrivelse av de vestlige gettoene svært interessant. Her beskriver han hvorfor så mange jøder bosatte seg nettopp i Tyskland og også Østerrike, rett og slett fordi språket var enklere å lære siden det hadde mange likhetstrekk med jiddisk, slik jeg har forstått det. Fransk var et vanskeligere språk å lære, og selv om de fleste jøder ble langt bedre mottatt i Frankrike, valgte de fleste altså likevel å bli i Tyskland. Etter hvert som det kom svært mange østjøder strømmende på flukt fra de russiske pogromene, begynte myndighetene å kreve urimelig mye dokumentasjon fra de flyktende østjødene. Beskrivelsen av hvordan østjødene ble oppfattet mer troverdige når de oppga falske opplysninger om navn o.l., fordi myndighetene møtte kompliserte jødiske (og autentiske) navn med mer mistro enn navn de selv (altså politiet og byråkratene) klarte å uttale, er riktig fornøyelig, men også trist lesning. 

"Krigen har brakt mange østjødiske flyktninger til Wien. Så lenge hjemstedet deres var okkupert, gav man dem "understøttelse". Pengene ble ikke sendt hjem til dem. De måtte stå i kø på de kaldeste vinterdagene, i de tidligste morgentimene. Alle: oldinger, syke, kvinner, barn.

De smuglet. De hadde med seg mel, kjøtt og egg fra Ungarn. Man sperret dem inne i Ungarn fordi de kjøpte opp næringsmidlene. Man sperret dem inne i Østerrike fordi de innførte matvarer som ikke var rasjonalisert i landet.

Etter krigen ble de repatriert, til dels med makt. En sosialdemokratisk ministerpresident lot dem utvise. For kristen-sosiale er de jøder. For tysknasjonale er de semitter. For sosialdemokrater er de uproduktive elementer." (side 64)

Altså en "pariakaste" ingen ønsket når det kom til stykket ... I alle fall ikke når det ble for mange av dem.

I Frankrike derimot, og spesielt i Paris, ble jødene som sagt mottatt på en helt annen måte. Ikke bare fikk jødene leve som de ville, men de fikk lov til å være tilfredse! Barna deres kunne velge om de ville gå på jødiske eller franske skoler, og de fikk lov til å snakke jiddisk - til og med høyt på gaten. Tenk det! Og resultatet? Resultatet av at de tross alt hadde et fritt valg, var at de faktisk lærte fransk. Barna deres snakket ikke lenger jiddisk, og var dessuten meget begavede. De ble integrert i det franske samfunnet. Så skulle det siden dessverre vise seg at det også her murret under overflaten ... Men akkurat dette visste ikke Joseph Roth da han skrev dette essayet. 

Joseph Roth har skrevet flere etterord til sitt essay, som han som tidligere nevnt omarbeidet flere ganger etter den første utgivelsen. I ett av dem skriver han følgende (side 113):

"Da jeg for mange år siden skrev denne boken som jeg nå ønsker å legge fram for leseren i revidert utgave, eksisterte det ennå ikke noe akutt vestjøde-problem. Den gangen dreide det seg hovedsaklig om å gi ikke-jødene og Vest-Europas jøder en forståelse av østjødenes ulykke: særlig i de ubegrensede muligheters land, som ikke heter Amerika, men Tyskland. En latent antisemittisme fantes riktignok alltid der (som overalt ellers). I sin forståelige bestrebelse på enten ikke å ville ta den til etterretning eller overse den, og i den tragiske forblindelse som hos mange, ja de fleste vestjøder, synes å erstatte den tapte og utvannede fedrenes tro, og som jeg kaller framskrittsovertro, følte de tyske jødene seg tross all slags truende antisemittiske symptomer som jevnbyrdige tyskere; på store høytidsdager i beste fall som jødiske tyskere. Noen av dem var dessverre ofte fristet til å gjøre de østjødene som hadde innvandret til Tyskland, ansvarlige for de antisemittiske instinktenes ytringer. Det er et - ofte oversett - faktum at også jøder kan ha antisemittiske instinkter ... " (side 113 - i Joseph Roths forord til planlagt nytt opplag)

Roth tar opp mange andre sider ved jødenes kultur, som at de tilsynelatende fant seg i hva det skulle være uten å yte motstand. Nå er det kanskje ikke helt usannsynlig at det som senere skjedde under krigen var for uhyrlig til at noen i det hele tatt kunne ha forutsett slike grusomheter - selv ikke i sine villeste fantasier ... Men det er jo en helt annen historie. Eller er det det?

Jeg vil på det sterkeste anbefale dette lille essayet! Særlig i vår tid er det mye av det tankegodset Joseph Roth legger frem, som har klare paralleller til andre tendenser i vår tid. Så pass at det er grunn til å lure på om menneskeheten ha noen å se ned på og trakassere for å føle seg vel ... Når man kan eksternalisere egne problemer og utfordringer over på andre mennesker og folkegrupper, frifinner man jo seg selv som årsak til problemene. Som en humorist en gang harsellerte med i en populært videosnutt på nettet for noen år tilbake: "Kan du skylde på noen? Problemet løst!" 

Ellers vil jeg fremheve at det Joseph Roth her omtaler som antisemittisme er hva jeg oppfatter som begrepets reelle innhold. Det er en form for rasisme rettet mot en helt spesiell folkegruppe - i dette tilfellet jødene - verken mer eller mindre! Selv blir jeg nemlig veldig oppgitt over at manglende støtte til staten Israels politikk og krigshandlinger (eller forsvar eller hva man måtte mene om dette) blir definert som antisemittisme. Det kan selvsagt handle også om dét, men i bunn og grunn føler jeg at begrepet da blir misbrukt. 

Min klare anbefaling er: Les dette essayet og bli litt klokere!

Jeg for min del er ikke i tvil om at jeg må lese "Radetzkymarsjen". Denne boka er dessverre ikke lenger å få tak i på norsk, så jeg har skaffet meg den engelske utgaven.


Utgitt første gang: 1927
Originaltittel: Juden auf Wanderschaft
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Bokvennen
Oversatt: Geir Pollen 
Antall sider: 127
ISBN: 978-82-7488-564-6
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


Joseph Roth (Foto: lånt av forlaget)

tirsdag 4. august 2015

What to do in Bergen?

Vågen - med Bryggen i bakgrunnen (Foto: RMC)
I sommer har jeg vært noen turer i Bergen, Norges vakreste by etter min oppfatning. Etter hvert har jeg tatt noen bilder, og disse har jeg lyst til å dele i dette innlegget, som jeg har valgt å kalle "What to do in Bergen". Dersom du skal til Bergen eller bare har tenkt på det, håper jeg at mitt innlegg kan fungere som inspirasjon! Enjoy!
Atelier Hetland på Bryggen i Bergen (Foto: RMC)
En av de første tingene jeg vil anbefale er en tur innom Atelier Hetland på Bryggen. Kjenner du ikke til bildene hans? Ta en titt på denne linken - her vil du se flere av Hetlands humoristiske motiver! 

Gamle Bergen Bymuseum (Foto: RMC)
Gamle Bergen Museum - også kalt Bymuseet - er åpent mellom kl. 09.00 og 16.00 i sommersesongen (dvs. fra 15. mai til 31. august). Utenom sesongen har jeg inntrykk av at man kan avtale gruppebesøk. Her finner du en liten bydel bestående av rundt 50 hus fra perioden 17. - 19.-tallet. Utrolig sjarmerende sted!
Meyermarken bydelspark (Foto: RMC)
Når du først er på denne kanten av byen, bør du få med deg denne vakre parken - Meyermarken bydelspark i Sandviken!  De irrgrønne plenene og de gamle bygningene er virkelig et flott skue! Og for et foto-objekt!

Bryggen i Bergen (Foto: RMC)
Man besøker selvsagt ikke Bergen uten å ha opplevd Bryggen! Aller helst med ett eller flere bilder av bygningene i solskinn på kameraets minnebrikke! I bakgrunnen ser du Håkonshallen og Havnekontoret, som i dag er hotell. 


Bryggen i Bergen (Foto: RMC)
Det er noe helt eget ved å rusle rundt på Bryggen sommerstid. Når man er blant dem som har vært her utallige ganger tidligere i årenes løp, er det som om man oppdager byen på nytt når man betrakter hordene av turister som knipser i vei. 


Rasmus Meyers Samlinger (Foto: RMC)
På en av turene mine var jeg innom Rasmus Meyers Samlinger. I dag er det slik at man kan kjøpe en billett og få tilgang til fire kunstmuseer som ligger på rekke og rad langs Lille Lungegårdsvann - kalt Kode 1 - Kode 4. I Rasmus Meyers Samlinger - Kode 3 - finner du en av de fineste samlingene av Edvard Munch-bilder, og på et av de andre stedene en av de fineste med Nikolai Astrup-bilder. Jeg vil virkelig anbefale å ta turen innom her!
Musikk-paviljongen i Bergen (Foto: RMC)
Midt i byen - ved Lille Lungegårdsvann og Festplassen - ligger Musikk-paviljongen. Jeg elsker denne paviljongen! Den er så flott om sommeren, bekranset som den er av de mest fargerike sommerblomster! Jeg må alltid innom denne for å sikre meg et bilde! Særlig når det er sol! (Her kan du forresten lese en interessant artikkel i Bergens Tidende blant annet om Festplassen.)
Musikk-paviljongen i Bergen (Foto: RMC)
Til venstre for musikk-paviljongen ligger Hotel Norge, og til høyre ligger kjøpesenteret Sundt. Dette må også kunne betegnes som "midt i byen".
Dickens på Ole Bulls Plass i Bergen (Foto: RMC)
Og mens vi er i sentrum - her ligger Ole Bulls Plass med Dickens i bakgrunnen. Dickens er en café som har eksistert "til alle tider", også mens jeg var student i Bergen på 1980-tallet. Den gangen anså vi dette som et nokså probert sted, litt for dyrt for en vanlig student-økonomi. Brune steder som Wesselstuen og "halvbrune" steder som Café Opera passet bedre både for lommebok og image. Når jeg i dag besøker Bergen, elsker jeg å ta turen innom Dickens. Få utesteder kan nemlig by på en tilsvarende utsikt ut mot bylivet som nettopp her! På Ole Bulls Plass ligger Den Blå Steinen - et kunstverk skapt av kunstneren Asbjørn Andersen
Torgallmenningen, Bergen (Foto: RMC)
På min forrige Bergen-tur var store deler av Torgallmenningen plutselig blitt et sted for brettspill. Fascinerende å se hvordan dette engasjerte store og små! Sjakk-brettet var imidlertid for de mer avanserte, og det ble ikke akkurat nedrent av mennesker. 


Johanneskirken i Bergen (Foto: RMC)
Noe som er ganske nytt i bybildet i Bergen er at trappa opp til Johanneskirken er pusset opp. Dette har nesten blitt Bergens svar på Romas spansketrapp. Vannfall og blomster har gjort trappa til en turistattraksjon, og det synes jeg er stilig! Mens jeg bodde i Bergen på 1980-tallet, var trappa svært sliten og forfallen - faktisk nokså trist, når jeg tenker etter. 
Ole Bulls Plass (Foto: RMC)
Jeg må forresten ta med et bilde av veien ned fra Den Nationale Scene til Ole Bulls Plass, fordi den er så flott! Med sine strenge formklipte busker, med plen i midten, er dette blitt en flott lunge for rekreasjon midt i byen. Her er ingen skilt hvor det står "ikke trå på plenen!" Som vi ser har noen slått seg ned på plenen lenger ned, og de koser seg i finværet. I Bergen er det finvær når det ikke regner! Og fordi man alltid kan regne med - i alle fall som en hovedregel - at klimaet på Vestlandet er mye mildere enn på Østlandet - er det nydelig å være ute - selv om det ikke er sol. Hvis det altså ikke regner ... 
Torgallmenningen (Foto: RMC)
Vannspeilet midt på Torgallmenningen er fantastisk i oppholdsvær! Dersom du er foto-entusiast, anbefaler jeg deg å gå litt rundt her. Du vil garantert finne fine foto-objekter! Bygningene speiler seg i vannet - i likhet med folkene som sitter langs kanten og slapper av og nyter oppholdsværet i sommervarmen

Street Art i Bergen (Foto: RMC)
Det er ikke bare i Oslo at street art har tatt helt av. I Bergen er dette veldig populært - kanskje ikke minst takket være kunstneren Dolk, som ingen vet hvem er. Det er utrolig morsomt å gå rundt i bakgatene i Bergen. Det er nemlig her du finner gatekunsten. Plutselig får du øye på den, og da er det bare å finne frem kameraet! Dette motivet fant jeg i noen bakgater i Vågen. (På denne bloggen kan interesserte lese mer om street art i Bergen. Dessuten har Tine et innlegg på sin blogg om street art i Bergen.)

Vågsallmenningen i Bergen (Foto: RMC)
Og mens vi snakker om gatekunst og Vågen - denne skulpturen er det Magne Furuholmen som har laget. Den står midt på Vågsallmenningen - med den gamle brannstasjonen og det gamle posthuset i bakgrunnen. Er den ikke flott? (Mer om Vågsbunnen finner du her.)
Lille Markevei i Bergen (Foto: RMC)
Lille Markevei er en sjarmerende gate som går fra Jernbanen og innover byen, som en parallellgate til Kaigaten (som går langs Lille Lungegårdsvann, på motsatt side av kunstmuseene som jeg har nevnt tidligere). Denne lille gatestumpen inneholder noen av de mest sjarmerende småhus i Bergen sentrum, og det er flere virkelig artige butikker her. Ikke besøk Bergen uten å ta turen innom her!

Småhusbebyggelse i Bergen (Foto: RMC)
Jada, dette er også et hus! Riktignok er mange av trehusene i Bergen små og trange, men trangere hus enn dette skal du heldigvis lete lenge etter å finne! Men her bor det altså folk! Jeg mener å huske at jeg fant dette huset i noen av gatene ovenfor Bryggen. 

Utsikten fra tårnet på Havnekontoret (Foto: RMC)
Dette bildet har jeg tatt fra tårnet på Havnekontoret helt på enden av Bryggen. Jeg ba om lov til å gå opp i tårnet i hotell-resepsjonen, og fikk et nøkkelkort med adgang til dette. Husene du ser takene på, er de klassiske Bryggen-husene. (Prøv for all del å ikke si Brygga til en Bergenser - da forstår de ikke hva du mener. Det heter Bryggen! )

Båtliv i Vågen, med Strandkaien på den andre siden (Foto: RMC)
 Det er svært hyggelig å spasere langs Bryggen - særlig i solskinn. Det ligger som regel mange store båter inne i Vågen, og dette gir byen nesten et Sørlands-preg. Her ser vi over til Strandkaien på den andre siden av Vågen. 
Beffen i Vågen (Foto: RMC)
Hvis du får mulighet til å ta Beffen ut til Sandviken, så gjør endelig det! Båten går fra innerst i Vågen, og det koster 100 kroner tur-retur. På veien ut møtte vi tvillingbåten som var på vei ut til Akvariet. 
Nordnes - her med Nykirken i front (Foto: RMC)
Ja, jeg vet det. Jeg har ikke nevnt Fløien eller Akvariet. Selvsagt er dette må-ting når man er i Bergen. Jeg har bare ikke prioritert det selv på mine turer i sommer, og har derfor ikke noen bilder å by på i dette innlegget. Men selvsagt: du MÅ opp på Fløien! Velg en dag med pent vær og vær tidlig ute! Ellers risikerer du spesielt sommerstid å bli stående i lange køer. Dette bildet er for øvrig tatt på Nordnes - her med Nykirken i front. 

Utendørs teater på Bergenhus Festning (Foto: RMC)
Sist gang jeg var i Bergen, valgte jeg og bokblogger-Tine å få med oss et utendørsteaterstykke av Shakespears King Lear på Bergenhus Festning. Det var amatørteater-truppen The Synergy Theatre som fremførte stykket. Rent bortsett fra at vi var altfor tynnkledde og frøs en del, var det en utrolig morsom opplevelse! Skuespillerne var flinke, og fordi vi ble fôret med vafler og kaffe i pausen, gikk det helt greit. Mitt råd er: vær åpen for opplevelser litt utenfor det vanlige, men ta på deg mer klær enn vi hadde dersom det er snakk om utendørs underholdning. Selv om det er sommer! Selv ville jeg vurdert å ha med et ullpledd i sekken - sånn for sikkerhets skyld. At man ikke fryser, høyner den kulturelle opplevelsen!
Bybanen i Bergen (Foto: RMC)
Ta en tur med Bybanen! Denne banen er bergenserne veldig stolte av, og i løpet av 2016 går den helt frem til Flesland. Da blir dette en alternativ rute - i tillegg til flybussen. 

Kajakskole i Store Lungegårdsvann (Foto: RMC)
Dersom du er i Bergen i flere dager, kan du jo vurdere om du ønsker å ta et kurs i havkajak-padling. Ved Store Lungegårdsvann, rett nedenfor den nye Høyskolen og ADO Arena, er det en kajakpadle-skole. En venninne og jeg fikk presentert "en eskimo" av lederen av kurset den dagen. En "eskimo" betyr at roeren tipper kajaken sidelengs og klarer å vippe denne opp på den andre siden. Det så småskummelt ut, synes jeg, men mannen i kajaken hadde åpenbart full kontroll!

Bokkafeen Krok og Krinkel  (foto: RMC)
Dersom du er av det litterære slaget - og det er du sikkert, siden du har funnet frem til min blogg - så kan jeg jo tipse deg om et par steder du bør stikke innom. Det ene stedet er bok-kaféen Krok og Krinkel som ligger i Lille Øvregaten 14. Stedet har en egen Facebook-side. Stedet har også en blogg, men den er dessverre sørgelig lite oppdatert.

Boksalongen i Bergen (Foto: RMC)
Det andre stedet du må få med deg, er Boksalongen Litteraturhuset Bergen. Dette stedet ligger i Øvre Skostredet 5 (i Vågen-området). Dette stedet har jeg planer om å skrive et eget innlegg om. For øvrig legges snart høstprogrammet ut, og det kan være lurt å ta en titt på dette i god tid før avreise. Det kunne jo nemlig tenkes at det er arrangementer der du kunne tenke å sikre deg billetter til! Som regel - det har i alle fall jeg lagt merke til - kommer de store forfatterne først til Litteraturhuset i Oslo på onsdager, for så å dukke opp på Litteraturhuset Bergen dagen etter, altså på torsdager. Med andre ord helt perfekt å få med seg en torsdagskveld her i forbindelse med en langhelg i Bergen! (Jeg skriver stort sett alltid om bok-arrangementene på Litteraturhuset i Oslo her på bloggen min, og jeg håper også at jeg får oppleve noen arrangementer i Bergen utover høsten. Linken fører til mine litteraturkveld-innlegg.)

Mathallen på Fisketorget i Bergen (Foto: RMC)
For øvrig er det selvsagt et "must" å besøke Fisketorget når man er i Bergen. Fisketorget er ikke hva det en gang var. En gang - f.eks. på 1980-tallet - var det fiskerne selv som sto på torget og solgte fangsten sin. I dag er torget stort sett overtatt av utlendinger - mye spanjoler og italienere, ut fra hva jeg klarte å bedømme sist jeg var der - og prisene er til å få åndenød av. Jeg fikk f.eks. med meg at en liten tallerken med litt assortert utvalg av sjømat kostet 350 kroner. Jeg tror ikke en gang jeg hadde blitt lunchmett. Dette fikk meg til å strene over gaten og innta min lunch på Zupperia. Der ble jeg mett til halve prisen av hva det kostet på Fisketorget. Godt var det også!

Strandkaien i Bergen (Foto: RMC)
Jeg håper at jeg med dette har klart å inspirere noen til å ta turen til Bergen! Dette blir garantert ikke mitt siste innlegg fra Bergen!

Fra før av har jeg laget et innlegg i 2011, 2012 og 2014 - i tillegg til et innlegg om Troldhaugen