Translate

Søk i denne bloggen

Laster inn...

Sider

Et lite utvalg avforfattere som er omtalt i min blogg:

Aarø Selma Lønning (3) Adichie Chimamanda Ngozi (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (3) Austen Jane (7) Auster Paul (10) Barnes Julian (2) Beauvoir Simone de (1) Beevor Antony (2) Bjerke André (2) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (9) Blixen Karen (3) Boyne John (3) Bunin Ivan (1) Camus Albert (1) Canetti Elias (1) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (11) Clézio J.M.G. Le (2) Coetzee J. M. (1) Cunningham Michael (2) Drakulic Slavenka (2) du Maurier Daphne (2) Dumas Alexandre (1) Duras Marguerite (1) Eco Umberto (2) Eggers Dave (1) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Eriksen Thomas Hylland (2) Espedal Tomas (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (3) Fante John (1) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fo Dario (1) Fosse Jon (2) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (3) Grytten Frode (5) Gulliksen Geir (1) Haddon Mark (2) Hamsun Knut (16) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (4) Hemingway Ernest (5) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (5) Hoem Edvard (8) Hornby Simonetta Agnello (2) Hugo Victor (3) Hustvedt Siri (2) Indridason Arnaldur (7) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Alf R. (1) Jacobsen Roy (7) Jensen Carsten (2) Kaarsbøl Jette A. (2) Kehlmann Daniel (4) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Knausgård Karl Ove (8) Koch Herman (2) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (2) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (2) Lenz Siegfried (1) Lessing Doris (2) Li Yiyun (1) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (2) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (7) Maalouf Amin (3) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Martel Yann (2) Matar Hisham (2) McCann Colum (1) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (13) Melville Herman (1) Mendel-Enk Stephan (2) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Mueenuddin Daniyal (1) Munro Alice (2) Murakami Haruki (8) Mutaev Musa (1) Müller Herta (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Nilsen Tove (2) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Némirovsky Irène (6) Oe Kenzaburo (1) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (2) Orwell George (1) Oz Amos (2) Paasilinna Arto (9) Pamuk Orhan (2) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Ragde Anne B. (8) Rahimi Atiq (2) Ramslie Lars (2) Renberg Tore (10) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (3) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (2) Seraji Mahbod (1) Shakespeare (1) Sigurdsson Birgir Sigurjón (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (1) Skram Amalie (11) Solstad Dag (7) Steinbeck John (6) Strindberg August (2) Söderberg Hjalmar (1) Süskind Patrick (2) Terjesen Marianne (2) Thompson Geir (2) Tiller Carl Frode (3) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (2) Undset Sigrid (3) Uri Helene (1) Vallgren Carl-Johan (3) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (4) Wassmo Herbjørg (3) Westö Kjell (4) Wiese Jan (1) Wilhelmsen Ingvard (3) Woolf Virginia (6) Xinran (2) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (2)

tirsdag 22. april 2014

Jonas Gardell: "Tørk aldri tårer uten hansker - 3. Døden"

Siste bok i triologien om AIDS-epidemien 

Jeg har tidligere omtalt både den første og den andre boka i Jonas Gardells triologi; "Tørk aldri tårer uten hansker - 1. Kjærligheten" og "Tørk aldri tårer uten hansker - 2. Sykdommen". Dersom du ikke har lest noen av bøkene, men har lyst til å lese trilogien, bør du ikke lese videre. Jeg kan nemlig komme til å ødelegge noe av lesegleden for deg ved å røpe en del av handlingen. 

Handlingen i alle de tre bøkene springer en hel del frem og tilbake i tid. I sentrum står Rasmus, Benjamin, Paul, Reine, Seppo, Lars-Åke, Gunnar og etter hvert også Bengt - alle homofile menn som etter hvert smittes av det fryktede HIV-viruset. Alle med hver sin fortid - noen fra bygda og andre fra større tettsteder. De har alle reist inn til Stockholm, fordi det på 1970- og 1980-tallet knapt var mulig å leve ut homofilien noe annet sted. I en tid hvor homofili så smått begynte å bli akseptert, ble lengselen etter kjærlighet en nokså nedrig affære for mange homofile menn. Nettopp av den grunn kunne HIV-viruset spre seg til så mange - inntil man forsto faren og kunne ta sine forholdsregler ... 

Innledningsvis i denne tredje boka møter vi Bengt, som drømmer om å bli skuespiller og som også får filmroller etter hvert. Også han får AIDS, makter det ikke og henger seg i en skjøteledning fra takkroken i leiligheten han etter hvert skaffet seg. Men først blir han en del av homsekollektivet rundt Paul. Homsemiljøet er raust, og man tar vare på sine - på flere enn en måte. 

"I en by der de fleste fortsetter å leve sine liv som om ingenting har hendt, begynner unge menn å sykne hen og bli avmagret, svekkes og dø. 
Det er homoseksuelle menn som dør.
Muligens biseksuelle.
Ikke heteroseksuelle. 
Dette er homosexsykdommen. Naturen korrigerer det som har sporet av. Kvinner blir rett og slett ikke rammet, sies det." (side 52)

Mens vi følger guttenes liv utover i boka, der den ene etter den andre faller fra og dør av den fryktede sykdommen, trekker Jonas Gardell paralleller til nazistenes behandling av de homofile. Til forskjell fra de andre gruppene som ble internert og drept i konsentrasjonsleirene, var de homofile den eneste gruppen som ikke fikk noen oppreisning etter krigens slutt. De allierte mente nemlig at de var rettmessig dømt etter gjeldende lover. (side 152

Dessuten redegjør Gardell for rangforskjellen mellom de "uskyldige" HIV-smittede (heterofile, folk som har fått blodoverføringer i forbindelse med sykdom osv.), de som på ingen måte er uskyldige men kan skylde seg selv (de homofile) og de aller nedrigste, nemlig de narkomane. Den behandlingen de får i helsevesenet preges av dette. Men når de dør har de alle det til felles at de behandles som søppel, på grunn av en antatt smittsomhet (som man senere vet ikke fantes, med mindre man altså kom i kontakt med blod og andre kroppsvæsker). De håndteres ikke bare som søppel, men som spesialavfall ... 

Fordi det i samfunnet ble diskutert om HIV-smittede burde merkes, slik at alle kunne se hvem de var, sluttet en del homofile å ta HIV-tester. Det spilte jo likevel ingen rolle om de var smittet eller ikke, for behandling som et verdig menneske kunne uansett ikke forventes. 

"Paul elsker å holde hoff og arrangere fester selv, men til ham kommer en salig blanding av skruller, fra høyre som fra venstre. Dessuten sleper han hele tiden nye menn med seg hjem. Han pleier å si at de knapt rekker å gå av toget fra de "høla" de kommer fra, før han er på plass og plukker dem opp.

Han er alles mamma, behandler alle med samme varme respektløshet, kaller alle "kjerring" og er på alle måter en av dem som overdriver og sjokkerer med sin homoseksualitet." (side 199)

En av scenene i boka som gjorde sterkest inntrykk på meg, var den der Rasmus er døende og foreldrene hans er på besøk. Rasmus´sykdom har gått som en rød tråd gjennom alle de tre bøkene, men det er altså først i den tredje boka han dør. Foreldrene er rørende omtenksom overfor Benjamin - helt til Rasmus er død. Da våkner det et sinne i dem - et sinne som får dem til å forlange at Benjamin ikke skal vise seg i Rasmus sin begravelse. Disse to som elsket hverandre så høyt, og som hadde tenkt at de også skulle forenes i døden under samme gravstein - og så får ikke Benjamin følge Rasmus til graven ... Fordi foreldrene ikke ønsker at det skal komme ut at Rasmus er/var homofil ... Som om ikke hele bygda forlengst hadde forstått hvordan det var fatt uansett; det er bare foreldrene som ikke vet - som ikke vil vite - at alle vet ... 

Det har vært både spennende og krevende å lese de tre bøkene som inngår i triologien "Tørk aldri tårer uten hansker". Skjebnene jeg har fått innblikk i, og som like godt kunne ha vært basert på høyst virkelige mennesker, har berørt meg på et dypt, dypt plan. Det handler om retten til et verdig liv, retten til å leve et liv i sannhet, retten til kjærlighet, retten til aksept og respekt. Selv om vi i dag har kommet riktig mye lenger i de gjengse holdningene overfor homofile i samfunnet vårt, har vi fremdeles mye igjen - særlig på mindre steder og innenfor religiøse samfunn. 

Jeg fulgte selvsagt TV-serien da denne gikk på NRK før nyttår 2013, og denne serien (både i bokform og på film) burde virkelig vært pensum i ungdomsskolen! Noe av det jeg har likt best med serien er at forfatteren ikke har lagt to fingre mellom. Han er likefrem og direkte og jeg tror virkelig ikke han har pyntet på noe. Tvert i mot, faktisk. Den promiskuiteten som var nokså utbredt i homsemiljøene på 1970- og 1980-tallet, og som kanskje kan virke både sjokkerende og støtende på noen, var en del av prosessen mot et åpnere og mer aksepterende samfunn. Når man ikke kan leve ut sin legning i full offentlighet, gir det seg slike utslag. I Norge var homofili straffbart helt til 1973. Det var riktignok en såkalt sovende bestemmelse, men den avspeilte likevel hvordan samfunnet i all hovedsak så på homofile. 

Til slutt ble det heldigvis akseptert at homofile levde sammen som ektefolk, helt på linje med heterofile par. Jeg husker selv da partnerskapsloven var på høring på begynnelsen av 1990-tallet, og jeg fikk i oppdrag å skrive en høringsuttalelse. En høringsuttalelse som for øvrig ble forkastet og erstattet med en annen, hvor premissene i loven ikke fullt ut ble akseptert. For meg var det utenkelig å skrive under på denne, fordi innholdet stred mot mitt syn på saken. 

Ingen har skrevet om AIDS-epidemien slik Jonas Gardell har gjort det i trilogien "Tørk aldri tårer uten hansker". Selv om handlingen i denne tredje boka er mer springende enn i de to foregående, opplevde jeg denne siste som best skrevet av de alle tre. Det er en viktig historie fortalt av en mann med førstehånds kjennskap til det han skriver om.

"Dette er fortellingen om en sykdom som tok mine venners liv mens de ennå var veldig unge. En fortelling om lidelse og om skam og om svik, men også en fortelling om kjærlighet som trosser alt. 

For du vet hvordan det er: Man får ikke leve livet på nytt. Det er det som er selve greia." (fra bokas smussomslag)

Utgitt i Sverige: 2013 
Originaltittel: Torka aldrig tårar utan handskar 3. Döden
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Vigmostad og Bjørke
Oversatt: John Erik Frydenlund
Antall sider: 290
Takk til forlaget for anmeldereks. av boka!

Jonas Gardell (Foto: Ola Sæther)

mandag 21. april 2014

Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer: "Alt dette kunne vært unngått" - En reise gjennom det nye Afghanistan

Hva nå, Afghanistan?

Med en gang jeg ble oppmerksom på denne boka, visste jeg at jeg måtte lese den. Det har jeg også gjort, og nå er jeg egentlig "bare" opptatt av én ting: hvordan få flere til å skjønne at de også må lese den! "Alt dette kunne vært unngått" er nemlig en bok som bidrar til å øke forståelsen for alt som gikk galt i Afghanistan - ja, hvorfor det ikke kunne gå annet enn galt når premissene til å begynne med ble så feil ... 

Den danske forfatteren Carsten Jensen (f. 1952) og den norske journalisten (med mastergrad i Peace and Conflict Studies) Anders Sømme Hammer (f. 1977) har reist rundt i Afghanistan for å kunne skrive denne boka. Anders Sømme Hammer har hatt base i Kabul siden 2007, og dette er lenger enn noen annen norsk journalist har vært der. 

Carsten Jensen skriver på side 166-167:

"Jeg har snakket med slektninger til myrdede og drepte, med enker med nedslåtte øyne, og deres døtre som ennå ikke har lært å styre sine nysgjerrige blikk. Jeg har snakket med militsmenn med mord på samvittighet og forhenværende og kanskje nåværende talibanere, med landsbyeldre, politikere, distriktsguvernører og politimestre, som alle sverget på at de fortalte sannheten. Jeg har fylt den ene notisboken etter den andre med deres ord.
Føler jeg at jeg har vært tett på dem? Nei.
Føler jeg at jeg forstår det livet de lever? Nei.
Føler jeg at jeg, bare et øyeblikk, har delt deres vilkår? Nei. 
I enhver henseende lever jeg et annet liv enn dem, også når jeg ferdes midt blant dem. I hvert eneste møte støter min innlevelsesevne på en uoverstigelig mur. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er å være dem, uansett hvor mye jeg anstrenger meg. 

... De avgrunnene de har stirret ned i, har jeg aldri vært i nærheten av."

Unntatt på ett punkt: redselen for hele tiden å kunne dø mens han befant seg i Afghanistan, aldri å kunne vite hva som ventet rundt neste sving ... Faren var høyst reell!

I bokas innledning presenteres vi for Afghanistans nyere historie, som starter med mordet på Ahmad Shah Massoud den 9. september 2001. Massoud som har siden blitt et symbol for det afghanske folk ... 

Sett i etterpåklokskapens grelle flombelysning er det relativt lett så se hva som gikk galt, og dette berører forfatterne i sin bok. Blant de største tabbene amerikanerne (og for den saks skyld også NATO) gjorde da de invaderte Afghanistan, var at de ikke satte seg inn i den afghanske kulturen. Invasjonen virket dessuten dårlig planlagt fordi det ikke var fastsatt noe klart mål for aksjonen - ikke utover å ville knuse Taliban. Hva ville invasjonsstyrkene egentlig oppnå? Hvilken strategi hadde de? Vi som har fulgt med mediene i årenes løp har med forskrekkelse registrert hvordan forklaringene på hvorfor styrkene fremdeles befinner seg i Afghanistan, har endret karakter. Jo verre tilstander, desto dypere har man gravd for å finne noe som kan forsvare nettopp dette. Noe av det siste vi fikk høre var at det handlet om kvinnenes rettigheter ... Og jeg stiller meg spørsmålet: når var kvinnenes manglende rettigheter en forklaring på en vestlig invasjon av et annet land? Det står jo ganske enkelt ikke til troende!

Sammenblandingen av Taliban og al-Qaida var en annen tabbe - for mens Taliban ikke hadde ambisjoner utover Afghanistans grenser, hadde al-Qaida helt andre mål, uten å være knyttet til noen spesifik stat. Taliban var dessuten villig til å forhandle, men dette brydde ikke amerikanerne seg om. Og sist men ikke minst: i dette landet er det som betyr noe hvem som kan gi folk trygghet, ikke hvilken ideologi man har. En tidligere talibaner skiftet derfor gjerne side, dersom dette tjente vedkommende mer, typisk når maktforholdene endret seg. Dermed var fiendebildet høyst uklart og varierende. Invasjonsstyrkene samarbeidet dessuten ikke med noen som hadde tillit i befolkningen - altså noen man kunne samles om. 


Illustrasjon fra boka
"Marginaliserte befolkninger som balanserer på kanten av overlevelse, vil alltid foretrekke å leve med systemer der forutsigbarhet er det mest fremtredende trekket. For dem handler det ikke om religion og ideologi. For dem handler det om klare og forståelige lover som garanterer deres sikkerhet. Hvis du følger lovene, blir du beskyttet. Hvis du bryter dem, blir du straffet. Det avgjørende er ikke om lovene er rimelige eller rettferdige, men konsekvensen deres, retningslinjene som ikke kan misforstås og som gjelder alle daglige handlinger." (side 27)

Gjennom 11 kapitler presenteres vi for ulike sider ved det afghanske samfunnet. Som nevnt ovenfor er flere sentrale personer i Afghanistan intervjuet, og i tillegg har forfatterne også sett nærmere på kvinnenes stilling. Fellesnevneren for de fleste er at de er skuffet over utlendingene. 

"Hvis utlendingene kom hit for å gjøre livet vårt bedre, så har de mislyktes, de har ikke noe her å gjøre. De lovet fred, veier, sikkerhet, et liv uten frykt. Ikke et eneste av løftene har de innfridd." 


Illustrasjon fra boka
I slutten av 2014 skal alle utenlandske styrker trekkes ut av Afghanistan, og spørsmålet er hva som da kommer til å skje. Bryter det ut ny borgerkrig i landet? Vil Taliban lykkes i å ta makten igjen? Og hva med kvinnenes stilling? Mens fremmede styrker har vært i landet, har uroen tiltatt og antall selvmordsbombere har økt betydelig. 

Haji Sahib Rohullah Wakil er en innflytelsesrik stammeleder fra Jalalabad. Rett etter den amerikanske invasjonen gikk han til de lokale amerikanske styrkene og fortalte at de ikke kom til å klare å oppspore al-Qaida fordi de manglet fullstendig lokalkunnskap. Han opplyste samtidig at han betraktet al-Qaida som sin og Afghanistans fiende. På vei ut fra amerikanernes tilholdssted ble han arrestert, og hans henvendelse kostet ham seks år på Guantanamo. Paranoiaen var total ... Og ydmykheten og evnen og viljen til å lytte var totalt fraværende ... 

"Wakil hadde foreslått for amerikanerne at de skulle snakke med lokale talibanere som var innstilt på forsoning. Det var dette forslaget som fikk ham til å fremstå som en terrorist i deres øyne. "Alt dette kunne vært unngått, hvis de hadde lyttet den gangen," sier han. "Hadde amerikanerne bare strukket ut en hånd i stedet for å kjempe mot Taliban, hadde det vært fred i stedet for krig." (side 116)


Illustrasjon fra boka
Noe av problemet alle møter på i Afghanistan - noe forfatterne av denne boka også fikk merke - er at det alltid er to versjoner av alt. "Slik ser den asymmetriske krigen ut." (side 135)

"Vesten invaderte Afghanistan med minimal kulturforståelse. I Afghanistan settes ære høyere enn de fleste andre verdier, hevndrap er ikke uvanlig. Men jeg tror det bare er en del av forklaringen. Den store utryggheten gjør noe med mennesker. Det aldri å kunne slappe helt av virker nedbrytende." (side 137)

"Alt dette kunne vært unngått" er en meget oppsiktsvekkende og interessant bok jeg virkelig håper at flere kommer til å lese. Tidligere har jeg bl.a. lest Fredrik Barths bok "Afghanistan og Taliban", som vinkler utfordringene i Afghanistan noe annerledes (og kanskje også mer akademisk). Mens Barth tar utgangspunkt i stammekulturen og ideen om det statsløse samfunnet, noe han for øvrig er blitt kritisert for, tar Jensen og Hammer utgangspunkt i det nokså enkle: hva frykt faktisk gjør med mennesker. Så er vel også det forhold at landet preges av en stammekultur en viktig premiss for at det er å vanskelig å samles rundt en leder? Mest av alt handler det likevel om en totalt feilslått invasjon som har kostet mer enn det smakte, og som på ingen måte har bidratt til noen varig fred i landet. Det er som Vali Nasr - tidligere utenriksminister Hillary Clintons rådgiver - skriver i The Dispensable Nation. Amerikan Foreign Policy in Retreat: 


Illustrasjon fra boka
"Vi har verken vunnet denne krigen på slagmarken eller avsluttet den ved forhandlingsbordet. Vi bare toer våre hender og håper at det vil gå litt tid mellom avreisen vår fra landet og den uunngåelige katastrofen så ingen vil bebreide oss for noe." (side 26)

Afghanerne må imidlertid være et tålmodig folk, som har tålt mye under de verste forhold. Jeg håper at de kommer til å være pragmatiske den dagen de utenlandske styrkene trekker seg ut av landet, og at de finner en løsning som er til å leve med. Vi i Vesten er uansett ikke de rette til å vurdere hva som er rett og galt, eller hva det er rimelig å finne seg i, all den tid våre vestlige verdier er så totalt annerledes afghanernes verdier. 

Denne boka har både beriket meg, gjort meg klokere og mer ydmyk. Det har også vært smertefullt å lese alle historiene, som først og fremst handler om møter med mennesker. Bokas styrke er at forfatterne ikke later som de forstår alt, men inntar en spørrende og nysgjerrig holdning. Konklusjonene overlater de langt på vei til andre å trekke ... i den grad det er mulig å konkludere i det hele tatt. Med ett er man aldri i tvil om etter å ha lest denne boka; nemlig hvordan det aldri kunne lykkes å invadere et land som Agfhanistan! Krigen er og blir en fiasko, uansett hvordan dette måtte fremstilles i vestlige medier. Sannheten om dette eier nemlig ikke vi, men afghanerne selv. De vet at de i dag har grunn til å være atskillig mer redde enn de var før invasjonen i 2001. 

Historien om den mislykkede invasjonen i Afghanistan er dessverre ikke enestående, og jeg håper at dette tas som en læring med tanke på andre fremtidige uroligheter i verden. Akkurat der er jeg imidlertid ikke veldig optimistisk ... 

Utgitt: 2014 
Forlag: Forlaget Press
Antall sider: 184

Alle bilder i boka er tatt av Anders Sømme Hammer
Boka er utgitt med støtte fra Stiftelsen Fritt Ord
Takk til forlaget for anmeldereks. av boka!


Anders Sømme Hammer og Carsten Jensen (Foto: Marte Vike Arnesen)
Andre omtaler av boka:
- Klassekampen v/Eirik Grasaas-Stavenes - 27.02.2014 - Katastrofal krigssuksess
- Dagbladet - 26.02.2014 - Etter 12 års krigføring i Afghanistan, står krigsherrer og Taliban klare til å ta over - Det er konklusjonen i kritisk norsk-dansk bok om Afghanistan-innsatsen. 
-  Dagsavisen v/Irene Halvorsen - 27.02.2014 - Afghanistan etterpå
- Bistandsaktuelt v/Gunnar Zachrisen - 19.03.2014 - Glitrende reportasje fra Afghanistan
- NRK v/Eirik Veum, Eline Buvarp Aardal og Gaute Zakariassen - 26.02.2014 - Eks-forsvarssjef: Afghanistan-krigen var aldri ment å være en humanitør intervensjon (målet var å knuse Taliban)
- ABC-nyhetene - 26.02.2014 - Kritisk norsk-dansk bok om Afghanistan-innsatsen
- Morgenbladet v/Ivo de Figueiredo - 06.02.2014 - Norges svik mot Afghanistan
- Minervanett v/John Færseth - 08.04.2014 - Trøstesløst i Afghanistan
- Romerike Blad - 26.02.2014 - Kritisk om Afghanistan
- Anders Sømme Hammers nettside - om sin egen bok
- Carsten Jensens nettside 

søndag 20. april 2014

"Leve friheten!" (Regissør: Roberto Andò)

Italiensk sjarmbombe!

Den italienske regissøren Roberto Andò (f. 1959) har ingen stor produksjon av filmer bak seg, skal man tro oversikten som ligger på Wikipedia"Leve friheten!" er hans fjerde film i løpet av en 13 års periode. Han har imidlertid flere bein å stå på, idet han bl.a. er forfatter. 

I "Leve friheten!" legges det ikke skjul på at Italias politikere er en nokså tvilsom gjeng som har kjørt Italia helt på dunken. Uten at dette sies direkte, aner vi at det er finanskrisen, Euro-samarbeidet og ikke minst korrupsjonsskandaliserte politikere i fremstående maktposisjoner som er årsaken til det elendet Italia befinner seg i.

Enricho Oliveri leder det største og viktigste opposisjonspartiet, og nå står valgkampen for døra. Enricho har en utrolig viktig jobb å gjøre, ikke minst for å bidra til å skape mer optimisme i landet. Partiet har satset alt på ham, men er han den rette når det kommer til stykket? Han holder den ene trøtte talen etter den andre, og spørsmålet alle stiller seg etter hvert er: har han egentlig noe viktig å si? Maktapparatet rundt ham, de som har båret ham frem, har mye prestisje å miste dersom de til slutt skulle være nødt til å innse at Enricho er og blir en fiasko, og de gjør derfor alt de kan for å dekke over hans mangler. Taler blir skrevet for ham, man organiserer kalenderen hans - alt for at han skal fungere best mulig, slippe å bekymre seg for trivialiteter og i stedet konsentrere seg om å sette inn støtet der det trengs ... Det verste av alt: de har ingen kandidat å bytte ham ut med heller. 


Giovanni sørger for at partiet gjør kvantesprang på menings-
målingene ... 
Så skjer det nærmest utenkelige: Midt i en av Enrichos taler, begynner en kvinne å skrike mot ham at han aldri har noe å si, at han er en skandale osv., osv. Hun blir båret ut av lokalet med makt - fremdeles skrikende og bakstende med armer og bein. 
Episoden er pinlig - kanskje mest av alt fordi kvinnen tross alt bare sier høyt det alle tenker ... 

Det er da Enricho bestemmer seg for å fordufte. Ingen - ikke en gang kona - vet hvor han har blitt av, og i partiet er man fra seg av fortvilelse over forsvinningen. Timingen kunne ikke ha vært verre, siden valgkampen er så nært forestående. 

Mens Enricho gjemmer seg i Frankrike hos en tidligere flamme og hennes familie, aner partiledelsen ikke hva de skal gjøre. Inntil Enrichos kone kommer på at Enricho jo har en tvillingbror, en enegget sådan ... Problemet et bare at Giovanni nettopp har kommet ut fra psykiatrisk sykehus etter et lengre opphold. Han er ansett nokså frittalende, en løs kanon på dekk ... Men har de egentlig noe valg? I mellomtiden holdes pressen på armelengs avstand, og et inntrykk av at Giovanni har hatt et sammenbrudd begynner å spre seg. 


Oi, oi ... partiledelsen er nervøst bekymret for inntrykket
lederen deres skaper 
Giovanni går løs på oppgaven som brorens dobbeltgjenger med en glød partiledelsen gjerne hadde sett at Enricho hadde hatt litt mer av. Jo visst sier han i begynnelsen mye pussig, men på grunn av sin sjarm slipper han unna med alt. Giovanni lirer ut av seg dikt, sitater og andre dypsindigheter, som man ikke er vant til at politikere gjør. Uansett - er det ikke tross alt betryggende at partiets leder kan sin Brecht? At han rett og slett er kulturell!? Til og med Enrichos kone, som nødvendigvis må ha Giovanni boende i huset, finner at noe i henne vekkes på nytt av den sjarmerende, gale broren til mannen hennes ... 

Etter hvert snus deprimerende meningsmålinger til seier, og hele landet ris av en optimisme man knapt har sett maken til. Overalt hvor Giovannia alias Enricho (eller var det omvendt?) dukker opp, møtes han av jublende folkemasser. Og i mens sitter Enricho i Frankrike, og betrakter det hele stumt på avstand. Var det dette han tenkte da han stakk av? At broren skulle overta hele livet hans? En bror han ikke har sett på 25 år ... En kommentar fra Danielle får ham til å ta livet sitt opp til revisjon. For hvor ble det egentlig av nerven, selve livet i ham?


Litt galskap gjør seg ...
"Leve friheten" er en sjarmbombe av en film av beste italienske merke. Her sitter latteren løst, og det er bare å hengi seg til galskapen vi etter hvert blir vitne til. 

Her møter vi to brødre som har valgt ulike veier i livene sine, og hvor man saktens kan spørre om lykken er å ha evne til å gi litt mer faen og tillate "galskapen" å få litt større plass? Kravet til konformitet kan kvele alt tilløp til liv og glede i lengden, dersom alt man gjør motiveres ut fra hva omverdenen forventer av en. "Leve friheten" er i alle fall herlig og tilsynelatende lettfattelig underholdning, men med noen alvorlige undertoner likevel. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen var det ikke noe å si på, og i tillegg til at Toni Servillo selvsagt spilte dobbeltrollen som tvillingbrødrene Enricho og Giovanni på glitrende vis, vil jeg spesielt trekke frem Valeria Bruno Tedeschi i rollen som Danielle, og - forstår vi etter hvert - tvillingbrødrenes eks-kjæreste fra ungdommen. Hun var ganske enkelt utrolig fascinerende, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på akkurat hva det var. Alt i alt en film jeg uten videre kan anbefale varmt! 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Viva la libertà
Nasjonalitet: Italia 
Genre: Komedie
Skuespillere: Toni Servillo (Enricho Oliveri/Giovanni Ernani), Valerio Mastrandrea (Andrea Bottini), Valeria Bruni Tedeschi (Danielle) m.fl.
Spilletid: 95 min.

"Ida" (Regissør: Paweł Pawlikowski)

Polsk fotokunst

Det er ikke så ofte det kommer filmer fra Polen på norske kinoer. Når det først kommer noen, er det alltid toppfilmer. De andre slipper ganske enkelt ikke til. Terskelen for å ta inn B-filmer fra USA derimot, er betydelig lavere, forstå det den som kan. Kanskje handler det om inntjening - her som ellers. 

Tidligere har jeg bare sett en film av den polske regissøren Paweł Pawlikowski - nemlig "The Woman in the Fifth" (med Kristin Scott Thomas i en av hovedrollene) - den er omtalt her på bloggen min. 

"Ida" er innspilt i svart-hvitt. Dette gir i seg selv filmen et noir-preg som passer godt til de sentrale hendelsene i filmen. Vi får aldri vite hvilket årstall handlingen finner sted, men jeg gjettet meg til at det ikke kunne være annet enn begynnelsen på 1960-tallet det var tale om. Miljøet handlingen foregår i er mao. i etterkrigstidens Polen - et fattigslig Polen, der det meste var nokså grått og fargeløst. Det svart-hvite uttrykket understreket dermed tidsbildet, stemningen og miljøet, slik at det ble enda mer autentisk enn hva jeg vil tro at det hadde vært mulig å gjenskape med en fargefilm. 


Anna/Ida i klosteret
Foreldreløse Anna har vokst opp i et kloster og er i ferd med å tre inn i de voksnes rekker. Hun er oppfostret i den katolske tro, og hennes drøm er å bli ordinert som nonne. Så snart hun er klar, skal hun avgi sitt klosterløfte. 

Før hun får lov til å avgi sitt løfte, må hun reise avgårde for å besøke den eneste slektningen hun har - tanten Wanda. Deres møte blir nærmest et sjokk for Anna. Der Anna er kyskheten selv, der er tanten både frivol og seksuelt frigjort. Med sigaretten dinglende i munnviken skysser hun nattens elsker avgårde, før hun konsentrerer seg om Anna. 


Møtet mellom tanten Wanda og Anna/Ida
Noe av det første Anna får vite av tanten, er at hun egentlig heter Ida og er av jødisk avstamning. Og at foreldrene hennes døde under mystiske omstendigheter under krigen. 

Anna/Ida ønsker å finne ut hvor foreldrene ligger begravet, og dermed begynner de på en reise som bl.a. skal bringe dem til Lublin. I huset der foreldrene hennes i sin tid bodde, bor det nå katolske polakker, som Wanda vet kjente Idas foreldre. Hva skjedde egentlig den gangen, og hvordan kan de få vite sannheten ... ?


På leting etter sannheten om Idas foreldre
"Ida" blir på mange måter et sviende oppgjør 
med krigens vilkår, som uvegerlig innvirket på forholdet mellom de jødiske og katolske polakkene. I valget mellom å redde en jøde eller å overta huset hans dersom vedkommende forsvant, kom forholdene så pass på spissen at ikke alle historiene tålte dagens lys. Mange hemmeligheter ble bokstavelig talt gravd ned, i håp om at de aldri skulle bli avslørt for ettertiden. I bunn og grunn er dette essensen i filmen "Ida", som i tillegg inneholder noen flere lag. Som skjebnen til tanten, som drikker for mye. Som Ida, som ikke klarer å bestemme seg for om hun skal leve et verdslig liv eller velge et liv som nonne i et kloster resten av livet ... Og som vakler når hun treffer den kjekke saksofonisten Feliks ... 


Saksofonisten Feliks forelsker seg i Ida
"Ida" er en stilistisk vakker film, hvor jeg opplevde at hvert eneste bilde som fylte filmlerretet, var så utsøkt vakkert at man kunne hengt det på veggen som dekorasjon. Eller som jeg kan lese på den norske filmweb-siden: "Filmen er i glødende svart-hvitt med utsøkte og nydelige billedkomposisjoner." 

Foruten dette må jeg selvsagt trekke frem musikken i filmen! Bare den gjør det vel verdt å se denne filmen! Og jeg som trodde at det skulle være mulig å finne en oversikt over musikksporene på IMDB.com ... Måtte filmmusikken komme på CD!


Valgets kvaler; et verdslig liv eller et liv som nonne?
Alt i alt en formidabel film på mange plan; sterk historie, flotte skuespillerprestasjoner, nydelige billedkomposisjoner, autentisk miljø - alt bidro til en flott filmopplevelde! Filmen er sterk på en stillferdig måte - en film som gjør at du er nokså satt ut når du går ut av kinosalen etter å ha sett rulleteksten komme og gå ... I alle fall dersom du er typen som reflekterer over hva filmen dypest sett faktisk handler om .... 

Filmen er meget prisbelønt!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Ida
Nasjonalitet: Polen
Språk: polsk
Genre: Drama 
Skuespillere: Agata Kulesza (Wanda), Agata Trzebuchowska (Anna/Ida), Dawid Igrodnik (Lis), Adam Szyszkowski (Feliks Skiba), Johanna Kulig (sanger)
Spilletid: 88 min. 

Ferdinand von Schirach: "Tabu"

Om sannhetens illusjon

Ferdinand von Schirach (f. 1964) er en av Tysklands mest profilerte forsvarsadvokater, som så langt har utgitt fire bøker - to novellesamlinger og to romaner. Jeg har omtalt alle hans tre foregående bøker på bloggen min; "Forbrytelser" (2009), "Skyld" (2010) og "Collini-saken" (2011). I min verden har han allerede etablert seg som en forfatter hvis bøker jeg ganske enkelt bare få med meg! Jeg var derfor ikke sen om å anskaffe hans siste bok "Tabu" (2013) da den nylig utkom i norsk oversettelse. 

Innledningsvis i boka presenteres vi for fotografiets historie. Hvor mye akkurat følgende skal ha å si for utviklingen av historien om Sebastian von Eschburg, senere berømt kunstfotograf, skal etter hvert gå opp for oss ...

"En lys vårdag i 1838 ble en ny virkelighet skapt på Boulevard du Temple i Paris. Den forandret menneskenes syn, viten og hukommelse. Og til slutt forandret den sannheten." (side 7)

Sebastian vokser opp i en kald og distansert adelsfamilie der barn helst ikke skal synes eller høres. Kjærlighet er så og si ikke-eksisterende i denne familien.

"Barn hadde aldri stått i sentrum i Sebastians familie. Man lærte dem hvordan man skulle holde bestikket når man spiste, hvordan man kysset på hånden og at et barn skulle snakke minst mulig. Men mesteparten av tiden brydde man seg ikke om dem. Da Sebastian ble åtte år gammel, fikk han for første gang lov til å spise ved foreldenes bord." (side 13)

Ti år gammel sendes han på kostskole, og den som gråter da han drar er familiens kokke. Siden er det spesielt én hendelse som skal komme til å prege ham for resten av livet, og det er farens selvmord begått mens han to år senere er hjemme på sommerferie. Han opplever at sannheten blir fordreid, som om det ikke var et selvmord men en tragisk ulykke som forårsaket farens død.

"De neste årene på internatskolen satt Sebastian nesten bestandig i biblioteket og leste. Han var i India, i Sierra Nevada eller i jungelen, han kjørte hundeslede og red på drager, han fanget hval, var sjøfarer, eventyrer og tidsreisende. Han skilte ikke mellom historiene og virkeligheten." (side 41)
Goyas "Den nakne Maja"

Moren treffer en annen mann, som hun gifter seg med, og Sebastian ender etter hvert opp med å bryte kontakten med henne. Nå er han så godt som helt alene i verden - en ensom mann som skal komme til å elske sin egen grenseoverskridende kunst, der tabuer - bl.a. vold og sex - gjøres om til estetikk. 

Nære relasjoner er ikke det han er best på - naturlig nok kanskje, siden han ikke akkurat fikk dette inn med morsmelken - men én kvinne skal likevel komme til å bli en del av hans liv, og det er Sofia. Sammen skal de skape et kunstverk som for alvor fører til Sebastians berømmelse. Dette er inspirert av Goyas "Den nakne Maja". Sebastians bilde - med Sofia som Goyas Maja - får tittelen "Majas menn", og salget av bildet gjør ham til en rik mann. 

I andre halvdel av boka, der kapitlene har fått titler av farger ("Rødt", "Blått" etc.), er Sebastian arrestert med mistanke om mord. Det vil si så sikre er man på at et drap er begått at en eventuell tvil ikke er noe tema. 

Forsvarsadvokaten Biegler engasjeres av Sebastian, og spørsmålet er hvordan forsvaret skal legges opp for en mann som allerede har tilstått drapet på en ung kvinne. Problemet er bare at det ikke finnes noe lik ... 

"Tabu" fremstår både som en kriminalroman og et kunsterportrett. Selv om Ferdinand von Schirachs styrke først og fremst har vært som kriminalforfatter frem til nå, er jeg denne gangen av den oppfatning at det er kunstnerportrettet som utgjør bokas sterkeste del. Hva skaper stor kunst? Så visst ikke en oppvekst i en lykkelig familie, skulle man tro. Sebastian er sønn av to særdeles dysfunksjonelle foreldre, og han klarer seg mot alle odds relativt bra, selv om han sliter med å etablere nære relasjoner over tid. Når det for alvor går opp for ham at skjønnhet ikke er sannheten om livet og kunsten, forløses han for alvor i sin kunst. Så er spørsmålet om han til slutt skal komme til å falle for eget grep, fordi han drar sin higen etter sannheten, eller rettere sagt illusjonen om sannheten, litt for langt? 

Ferdinand von Schirach er en fantastisk forteller, som behersker en helt spesiell fortellerstil som for lengst har blitt hans varemerke som forfatter. Som kriminalforfatter står han helt for seg selv, og kan ikke sammenlignes med noen andre. Han er nokså nøktern i sine beskrivelser, han går temmelig rett på sak, det ligger mye mellom linjene og de virkelig dypereliggende meningene i teksten må leseren lete frem selv. Plottene i fortellingene hans er helt spesielle - kanskje fordi de faktisk er inspirert av virkelige hendelser, der ting sjelden er slik de tilsynelatende kan se ut til å være. I "Tabu" kan man kanskje si at plottet virker vel konstruert. Samtidig tenker jeg at hele boka er en kraftig påminnelse om at sannhetene kan være så mangefascettert, og at vi gjør en stor feil når vi uten videre "hopper i konklusjonene" fordi alt virker så utvetydig opplagt ... Og som en parallell til hovedpersonen selv i boka, Sebastian von Eschburg: i kunsten er alt tillatt! Jeg fant historien fornøyelig og underholdende, og satte ekstra stor pris på de underliggende psykologiske temaene i boka. Som jurist må jeg dessuten si at jeg elsket scenen hvor forsvarsadvokat Biegler spurte ut politimannen som hadde gjennomført avhøret av Sebastian ... Dette er rett og slett mesterlig! 

Jeg er for øvrig ikke enig med dem som hevder at dette er den svakeste boka Ferdinand von Schirach har skrevet. Tvert i mot opplevde jeg stigning i programmet i forhold til hans forrige bok - "Collini-saken"! Vi snakker uansett om en forfatter som ligger i det helt øvre skiktet av karakterskalaen. Helt til slutt: Boka er nydelig oversatt av Sverre Dahl!

Utgitt i Tyskland: 2013
Originaltittel: Tabu
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider: 215
Boka har jeg kjøpt selv.


Ferdinand von Schirach 
Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 27.01.2014 - Hovedpersonen har en vag likhet med heltene i "Fifty shades"-litteraturen - Men dette er ikke Ferdinand von Schirachs beste bok.
- VG v/Ingvar Ambjørnsen - 27.02.2014 - Suset fra fortiden
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 16,01.2014 - Skarpt rettsdrama 
- Morgenbladet v/Lasse Midttun - 06.02.2014 - Kunsten, sannheten og blodet
- Bokofilia - 28.11.2013 
- Jeg leser - 28.01.2014
- Artemisas Verden - 07.04.2014

fredag 18. april 2014

Bernt Gran: "Hundreår med hodebry - Utilregnelighetens historie"

Om galskap og de mislykkede attentatmenns paragraf

For et par uker siden var jeg på Cappelen Damms arrangement "Pølser og politikk", hvor temaet var galskap. Programmet for kvelden var absolutt sammensatt, men det er nok likevel liten tvil om at lanseringen av Bernt Grans bok "Hundreår med hodebry - Utilregnelighetens historie" og en påfølgende paneldebatt, hvor Breivik-saken sto sentralt, var det de fleste kom for å høre om. Til og med aktoratet i Breivik-saken var til stede denne kvelden! 

Diskusjonen rundt tilregnelighetsbegrepet var så spennende at jeg selvsagt bare måtte ha boka! Dedikasjon fra forfatteren fikk jeg med meg i samme slengen! Nå er boka også lest; en spennende bok som har engasjert meg mye underveis! Og som også har lært meg mye, fordi Gran gjør vanskelig stoff mer lettfattelig - i alle fall et stykke på vei. (Men man trenger ikke nødvendigvis å forstå absolutt alt for å få glede av denne boka - bare for å ha nevnt det.) Tidvis var boka rene pageturneren, rett og slett! 

Bernt Gran (f. 1974) har hovedfag i historie (2002) og master i rettsvitenskap (2012). I dag jobber han som journalist i Dagens Næringsliv. Og hvem andre enn nettopp en med Grans bakgrunn - både som historiker og jurist - kan ta for seg tilregnelighetsbegrepets historie, sette dette i et historisk perspektiv hvor andre lands lovgivning også trekkes inn, og analysere de juridiske (og forsåvidt også de medisinske) konsekvensene av ulike lovgivergrep? Han har gjort en god og meget overbevisende jobb! 

Gran har basert sin bok på sin masteroppgave i rettsvitenskap/juss, som ligger på nettet

"Galskap. 

Det er vel knapt nok noen blant de utallige millioner mennesker i verden over som fikk med seg tragediene 22. juli 2011 som tvilte på at terroristen og morderen Anders Behring Breivik var gal. 

Sprut sprø, klin hakke gal. Intet normalt menneske sprenger en diger bombe i et regjeringskvartal for så å reise ut på en øy for å drepe barn. Nei. Selvfølgelig ikke. Det er veldig unormalt. I vokabularet og begrepsapparatet til vanlige mennesker er man da gal - slik det også er for de fleste jurister, de fleste leger og de fleste psykologer. 

Men var Anders Behring Breivik juridisk "gal"? Var han medisinsk "gal"? Var han tilregnelig? I tiden opp mot rettssaken var meningene sterke i nettopp dette spørsmålet. At en terrorists psyke ikke egner seg til meningsmålinger er åpenbart, men både lek og lærd mente mye om Breiviks tilregnelighet. Å komme frem til et klart svar viste seg heller ikke å være så enkelt. Selv hans egne forsvarere var i tvil. Hadde Breivik det juristene kaller skyldevne? Kunne han straffes?" (side 15)

At gale mennesker som ikke forstår konsekvensene av sine egne handlinger ikke skal kunne straffes, er et resultat av en rettsutvikling som har pågått over flere tusen år, og dette preger de fleste lands lovgivning. Vel så interessant er imidlertid hva som skjer med dem som altså ikke anses strafferettslig tilregnelige. Her har de siste 200 års utvikling vært preget av spenningsfeltet mellom medisin og juss. Det største fremskrittet skjedde nok da man begynte å se på galskap på en annen måte enn man i tidligere tider hadde gjort, nemlig at dette var demonbesettelse, en straff fra gudene osv. For ikke å snakke om da medisinerne begynte å behandle galskapen ... 

I boka redegjør Gran for rettstilstanden fra antikken til middelalderen ("fra overtro til vitenskap"), om nordisk tilregnelighet og angloamerikansk utilregnelighet. Her er det så mye jeg gjerne skulle ha sitert! Gran skriver godt og poengtert om et utrolig spennende tema, og jeg fikk faktisk flash back til da jeg som jusstudent satt og jobbet meg gjennom Robberstads "Rettssoga" som juridisk student på 1980-tallet. (Hvorfor skrives det ikke mer (rendyrket) litteratur om rettshistorie/rettsutvikling?)

Her får vi høre om hvordan vikingene behandlet sine utilregnelige (side 73), sondring mellom partiell galskap og periodisk galskap (side 81), om utilregnelighet som en straffefrihetsgrunn i noen land (som i Norge) og som straffnedsettelsesgrunn i andre land (som i Danmark) eller som vurderingskriterium i forhold til straff versus tvunget helsevern (som i Sverige). Vi introduseres også for paradokset i at Hamsun ble ansett å ha varig nedsatte sjelsevner (han skrev "bare" "På gjengrodde stier" etterpå ...), mens Quisling, som åpenbart var gal, ble ansett tilregnelig og dermed strafferettslig ansvarlig for sine handlinger (side 106). Begrepet "varige svekkede sjelsevner" er for øvrig en juridisk konstruksjon, og har lite eller intet med medisinen å gjøre (side 108).

Hva er å foretrekke da? Å bli ansett som tilregnelig eller utilregnelig? Det kommer helt an på om landet man befinner seg i opererer med dødsstraff eller ikke - for å si det litt forenklet. En utilregnelighetsdiagnose vil i så fall bety at man redder livet sitt. På den annen side - dersom det ikke er tale om dødsstraff, er det jo en fordel å ha en sluttdato på sin straff. Blir man ansett utilregnelig, betyr det i praksis livstidsstraff i mange land. 

"Det å bli frifunnet og vinne frem med utilregnelighetspåstand betyr likevel ikke frihet for de aller fleste. Snarere tvert i mot. Flere undersøkelser i USA viser at de som lykkes med sitt insanity defense, i gjennomsnitt er innesperret i institusjoner dobbelt så lenge som vanlige fanger. For utilregnelige kriminelle som har begått ikkevoldelige handlinger er de i gjennomsnitt innesperret ni ganger så lenge som tilregnelige. Årsakene er blant annet at flere stater innførte tøffe kriterier for å bli løslatt. Denne praksisen førte til at motivasjonen for å forsøke seg på utilregnelighetsforsvar falt dramatisk. "Du må virkelig være gal for å prøve deg på insanity defense", oppsummerte Yale-professor Howard V. Zonana i 1998." (side 182)

Fra side 192 i boka snakker Gran om prosessen som førte til Lex Breivik, slik at man var berett til å håndtere Breivik i tilfelle han skulle bli ansett utilregnelig. Lovendringen ble foretatt i ekspressfart, og lovforslaget blir i ettertid ansett lite gjennomarbeidet og lite ivaretakende i forhold til menneskerettighetene. Man fikk likevel ikke bruk for lovbestemmelsen, men nå står den der - som en solid inngripen i rettighetene til psykisk syke som er innesperret etter å ha begått kriminelle handlinger. Det er for øvrig ikke første gang i historien at såkalt "moralsk panikk" har ført til pussigheter i lovverket (se side 192 flg.).

Noe av det kanskje mest interessante med hele boka er Grans gjennomgang av hva som skjedde med viktige personers attentatmenn og massemorderne på side 198 flg. Tendensen er slående, og gjør at man kan begynne å lure på domstolenes autonomi. Hvor mye påvirkes dommerne rent faktisk av folkeopinionen? 

"Historien viser også at utilregnelighetsinstituttet og rettspsykiatrien  kan mistenkes for å bli brukt politisk, både av enkeltpersoner og av myndighetene. De tre norske sakene fra landssvikoppgjøret som er omhandlet her, Hamsun-, Riisnæs- og Quisling-saken, kan være eksempler på nettopp det - i tre varianter. Rettspsykiatrien ble brukt mot Knut Hamsun på en kreativ måte som neppe hører hjemme i en rettsstat som Norge. Som Trond Berg Eriksen skriver burde På gjengrodde stier vært obligatorisk for alle som begir seg inn i psykiatrien. At NS-minister Sverre Tiisnæs fikk juridisk særbehandling av en dommer og en rettspsykiater sm var mot dødsstraff, og dermed havnet i en 12-årig utredningssituasjon på Reitgjerdet, er også en finuerlig variant av utilregnelighetspraksisen i Norge." (side 199)

Det er god grunn til å kunne konkludere med at utilregnelighetsdommene er forbeholdt "de mislykkede attentatmenn", mens gjerningsmennene (ja, for det er faktisk stort sett menn det er tale om) som har begått de mest groteske handlinger, som vekker opinionens sterkeste avsky, sjelden slipper unna straff, uansett hvor gale de måtte være. 

Helt til slutt tar Gran for seg rettstilstanden i dag, Hvor er vi i dag? 

"Hvem er strafferettslig utilregnelig? Skal de rettspsykiatriske sakkyndige avgjøre dette, og skal de utilregnelige sperres inne, behandles eller slippes løs?" - spør Gran på side 222.

Det som i hvertfall er sikkert er at det tar mange år å endre innholdet i et såvidt fastspikret begrep som tilregnelighet i straffelovgivningen. 

I dag er det straffeloven § 44 som regulerer betingelsene for straffbarhet. Bestemmelsen er et resultat av to revisjoner fra hhv. 2002 og 1997 (sistnevnte med ikrafttreden i 2002). Noe av det viktigste som har skjedd er at begrepet "sinnssyk" er endret til "psykotisk", og dermed omfattes i prinsippet også forbigående "galskap" - selv om forfatteren ikke synes å være enig i at endringen har noen særlig faktisk betydning (side 223). 

Boka inneholder en omfattende litteraturliste samt noteverk, som gjør det mulig å fordype seg videre om dette skulle være av interesse. 

Dedikasjon fra forfatter Bernt Gran i min bok
Jeg har allerede innledningsvis sagt hva jeg mener om denne boka, men gjentar gjerne at dette var spennende lesning! Bernt Gran skriver godt, han levendegjør stoffet med mange eksempler fra det virkelige liv, og han drar inn kjente rettsprosesser som jeg vil tro de fleste har et forhold til. Dermed blir boka også interessant for andre enn historikere og jurister - uten at jeg tror denne boka noen gang kommer til å bli en kiosk-velter. Til det er den nok for smal. Noe jeg imidlertid håper er at boka kan bli et referanseverk når straffelovgivningens tilregnelighetsbegrep på nytt skal gjennomgås. Her vil man nemlig få mye "gratis"! 

Mitt bestemte inntrykk etter å ha lest Bernt Grans bok er at vi har mye igjen før vi kan snakke om en stingent og rettlinjet rettspraksis som er til å forstå - hvis det da ikke er slik at utilregnelighetsinstituttet fortsatt skal være forbeholdt de mislykkede attentatmenn ... fordi dette er en villet og ønsket praksis ... 

Utgitt: 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 271
Boka har jeg kjøpt selv. 

Bernt Gran (Foto: Johannes W. Berg)

Andre omtaler av boka:
- Adresseavisen v/Lina Leth-Olsen - 31.03.2014 - En bok om galskap

torsdag 17. april 2014

Leon Leyson: "Gutten på trekassa"

En Schindler-jødes historie

Leon Leyson (f. 1929 d. 2013) rakk ikke å oppleve at hans bok "Gutten med trekassa" ble utgitt. Han hadde nemlig kreft og døde en tid før bokutgivelsen. Boka ble for øvrig til etter sterkt press fra omverdenen. Da hadde Leon Leyson i mange år reist rundt og fortalt sin helt spesielle historie til svært mange mennesker. Frem til Steven Spielbergs filmatisering av "Schindlers liste" i 1993, hadde Leon holdt sin historie for seg selv. For som han sa - han ønsket ikke et liv i skyggen av Holocaust. Dessuten følte han at det ikke var så mange som kunne forstå hva han og andre hadde vært gjennom, og han ville nødig føle at det skulle oppstå en konkurranse om hvem som hadde det verst under krigen ... 

Leon - eller Leib som han opprinnelig het - vokste opp i Polen og bodde i Krakow da krigen brøt høsten 1939. Polen var jo som kjent det første landet som ble invadert av nazistene. I motsetning til f.eks. Warszawa og flere andre polske byer, ble ikke Krakow ødelagt av bombing, og okkupasjonen var i grunnen et faktum i nesten samme øyeblikk som invasjonen fant sted. I Krakow bodde det på den tiden 60 000 jøder, og de skulle snart få merke at det å være jøde skulle få noen fatale konsekvenser. Byens intellektuelle ble i første omgang sendt til konsentrasjonsleiren Płaszów like utenfor byen. Kommandanten i leiren - Amon Göth - var kjent for å være særdeles brutal. Så ble han også funnet skyldig i drap på mer enn 10 000 mennesker etter krigen. 

Leon var bare 10 år da krigen brøt ut, og det tok ikke lang tid før hele den jødiske bydelen ble tømt for mennesker. Nazistene opprettet en ghetto, hvor alle ble stuet inn på et lite område, og det tok ikke lang tid før sult og sykdommer florerte. I slutten av oktober 1942 begynte nazistene å deportere jøder til Płaszów-leiren. Dette betydde i realiteten den sikre død. 


Krakow (bilde fra eget bildearkiv)
Leon, hans mor og far og dessuten en søster og en bror overlevde krigens redsler, og den de kunne takke for dette var Oskar Schindler. Han var en forretningsmann med et nokså frynsete rykte, fordi han var glad i en fest og en kløpper til å bestikke folk for å oppnå det han ønsket. Det finnes imidlertid 11-1200 jøder som overlevde andre verdenskrig utelukkende takket være hans innsats og det faktum at han ved hjelp av sine diplomatiske evner klarte å overbevise Amon Göth om at hans jøder - Schindler-jødene - var helt nødvendige for det tyske krigsmaskineriet. På hans fabrikk ble det nemlig produsert våpen. Det har for øvrig vært spekulert i at Schindler i begynnelsen så sitt snitt til å skaffe seg gratis arbeidskraft for å berike seg selv, men at han var vitne til alle grusomhetene som ble gjort mot jødene og at han som følge av dette fikk en oppvåkning og gikk mer aktivt inn for å ta vare på menneskene han hadde i arbeid. 

I "Gutten på trekassa" forteller Leon om sin families liv under krigen, og hvordan de etter hvert kom inn under Schindlers beskyttende vinger. Selv var han så ung - og liten - på den tiden at han knapt var i stand til å gjøre nytte for seg. Likevel fikk han være på fabrikken - der han sto på en trekasse for å rekke opp til maskinene - derav bokas tittel. 


Krakows domkirke (Bilde fra eget billdearkiv)
Det er en sterk beretning vi får høre i boka! Jeg har etter hvert lest riktig mange slike beretninger, og det er noen fellestrekk ved de fleste. Noen ganger undrer jeg meg over at det virkelig er mulig å huske så mange detaljer fra noe som ligger så vidt mange år tilbake i tid, men dette kan vel så gjerne skyldes at tankene rundt det som den gang skjedde mer eller mindre har kvernet rundt i bevisstheten en gang og bestandig. Beskrivelsen av matmangelen og sulten, desperasjonen og fortvilelsen over hvordan det i det hele tatt skulle være mulig å overleve fra den ene dagen til den neste - dette går igjen i Holocaust-litteraturen. Likeså brutaliteten fra nazistene som i all hovedsak ikke blir stående med så mye som et eneste menneskelig trekk. Men det var nok slik det ble opplevd. 

"Ikke så lenge etter at vi hadde fått et sted å bo i Los Angeles, husker jeg at jeg forsøkte å beskrive for en nabo hvordan det hadde vært å sulte i ghettoen. Da jeg sa at vi aldri hadde nok å spise, svarte han: "Vi hadde rasjonering her også." Han hadde ingen anelse om hvor stor forskjell det var mellom det å bare få små mengder smør og kjøtt av gangen og det å lete gjennom søppelet etter litt potetskrell. Det gikk ikke an å snakke om mine opplevelser uten samtidig å bagatellisere hans, så jeg bestemte med for ikke å snakke om Polen og krigen. Det var som med hatten jeg lot ligge igjen på toget, jeg forsøkte å legge de årene bak meg og begynne et nytt liv. Selvfølgelig er det en forskjell på minner og hatter - man kan ikke bare snu ryggen til minnene og gå sin vei, og mine minner var hos meg hver eneste dag." (side 189)


Krakow - Mariakirken (bilde fra eget bildearkiv)
Noe av det sterkeste ved hele boka er faktisk beskrivelsen av hvordan det var å komme tilbake til Krakow etter krigen. Beskrivelsen av hvordan de opplevde å være fremmede i sitt eget land, som om de var uvelkomne flyktninger - det landet deres forfedre hadde levd i de siste 1000 årene - er hjerteskjærende. Det var heller ikke trygt for dem å være i Krakow, og dette fikk Leon og familien hans til å innse at de måtte flykte. 

Etter en tid fikk familien innreisetillatelse i USA, og der begynte starten på det Leon har betegnet som "det virkelige livet mitt". Stort var sjokket over hvordan amerikanerne behandlet til fargete ...

"Etter å ha gått på bussen, gikk jeg til yndlingsstedet mitt bakerst for å ta meg en lur. Jeg ble overrasket da føreren stoppet bussen og kom nedover midtgangen til meg. "Du kan ikke sitte der", sa han. "De bakerste setene er til negrene. Du må flytte deg fram i bussen". Ordene hans traff meg som et slag i ansiktet. Plutselig ble jeg minnet om Krakow, da nazistene beordret jøder til å sitte bakerst i bussen (før det ble totalt forbudt  for jøder å reise med kollektivtransport). Nå var vi et helt annet sted, men det føltes som om hodet mitt skulle sprenges. Hvorfor skulle noe sånt som dette finnes i Amerika? Jeg hadde ved en feiltakelse trodd at den slags diskriminering var unik for jødene under nazistene." (side 193-194)

Krakow (bilde fra eget bildearkiv)
"Gutten på trekassa" inneholder først og fremst en meget sterk historie, og ikke stor litteratur - i tilfelle noe skulle lure på akkurat dét. Fordi jeg både har lest boka og sett filmen "Schindlers liste", opplevde jeg det interessant å få bekreftet mange sider ved den historien i "Gutten på trekassa". Ære være Leon Leysons nærmeste familie som fikk ham til å skrive ned sin historie før det var for sent. Jeg sitter igjen med mange inntrykk, og det er ikke så lett å gripe etter en ny bok etter å ha lest denne historien. Helt bakerst i boka er det en epilog skrevet av forfatteren selv i september 2012. Dessuten finner vi et utdrag av Schindlers liste, der Leon står oppført som nr. 289 (riktignok under navnet Leib), mange bilder av familien Leyson og dessuten brev/innlegg fra flere av familiemedlemmene til Leon. På en måte opplevde jeg boka enda sterkere etter å ha lest disse innleggene, fordi de alle bidro til å tegne et sterkt og levende bilde av en mann som virkelig jobbet iherdig for å legge fortiden bak seg, slik at den ikke skulle skygge for fremtiden. Nok fikk være nok og nazistene hadde fått nok plass i livet hans som det allerede var. 

Helt til slutt bør jeg vel nevnte at dette er en bok som er kategorisert som barnebok, uten at det gjorde at jeg som godt voksen hadde problemer med å forholde meg til teksten.

Utgitt: 2013 
Originaltittel: The Boy on the Wooden Box
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Schibsted
Oversatt: Tiril Broch Aakre
Antall sider: 345
Takk til forlaget for leseeks. av boka!


Leon Leyson