Translate

Søk i denne bloggen

Laster inn...

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (11) Barnes Julian (3) Beauvoir Simone de (1) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (15) Blixen Karen (3) Bunin Ivan (1) Camus Albert (2) Canetti Elias (1) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (2) Clézio J.M.G. Le (2) Coetzee J. M. (1) Cunningham Michael (2) Djebar Assia (4) Drakulic Slavenka (2) du Maurier Daphne (2) Duras Marguerite (1) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Eriksen Thomas Hylland (2) Espedal Tomas (3) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (3) Fante John (1) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fo Dario (1) Fosse Jon (2) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (5) Hamsun Knut (16) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (5) Hoem Edvard (11) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (5) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (2) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Knausgård Karl Ove (12) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lenz Siegfried (1) Lessing Doris (3) Li Yiyun (1) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Marquez Gabriel Garcia (2) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (15) Melville Herman (1) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oe Kenzaburo (1) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (2) Pamuk Orhan (3) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (11) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (2) Skram Amalie (11) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (6) Strindberg August (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (4) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (3) Woolf Virginia (6) Xinran (2) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (2) Aarø Selma Lønning (3)

tirsdag 26. april 2016

Geneve

Foto: RMC
For noen uker siden var jeg en tur i Geneve, og jeg hadde selvsagt med med kameraet mitt på turen. 

Her er et lite utvalg av bildene jeg tok mens jeg var der. Enjoy!


Foto: RMC 
Fra gamlebyen. Foto: RMC 
Foto: RMC
Foto: RMC 
Foto: RMC

Foto: RMC
Foto: RMC
Legg til bildetekst 
Broken Chair. Foto: RMC 
Foto: RMC
Foto: RMC
Foto: RMC

søndag 24. april 2016

"Roshmia" (Regissør: Salim Abu Jabal)

Et lite palestinsk drama fra virkeligheten

Det aldrende ekteparet Yousef og Amna har bodd i dalen Roshmia  i mer enn 50 år. Huset deres har etter hvert blitt en rønne, uten at det plager ekteparet. Dette er hjemmet deres, og der har de tenkt å bo til de dør. 


Roshmia ligger nord for Haifa i Israel, og her planlegger israelske myndigheter å bygge en ny vei. Dette vil innebære at det gamle ekteparet må flytte. Det motsetter de seg på det mest bestemte. 


Vi følger ekteparet i tiden etter at vedtaket om flytting er fattet, og frem til rivingen av hjemmet deres. Det er ikke mange ordene som utveksles, og det er heller ikke mye som foregår på gårdstunet deres. Penger har de ingenting av, så det meste av det de har er enten ødelagt eller nesten ødelagt. De overlever på frukten som vokser på eiendommen. Hva de ellers lever av, er og blir en gåte.


Ekteparet har ingen barn. De får ikke besøk fra andre enn journalistene som følger saken deres og en mann som fremstår som en megler mellom dem og israelske myndigheter, slik at de skal få mest mulig i økonomisk kompensasjon den dagen de må flytte. 



Huset i Roshmia-dalen
Ekteparet tilbringer dagene med å røyke, krangle og spise frukt. Kun avbrutt av besøkende som kommer innom for å få fremdrift i prosessen ... Det er ikke mange gjøremålene de får til - hun krokrygget som få, mens han for lengst har tapt styrke i armer og bein. 


Ekteparet viser stolt frem hjemmet sitt
Skal de frivillig gå med på å flytte, eller skal de protestere til det siste? Skal de dele erstatningen, eller skal de fortsette å bo sammen? Dette klarer de ikke å bli enige om. Det til å begynne med så fredfulle ekteparet har fremdeles temperament innabords. I alle fall hun, der hun etter hvert skriker ut ukvemsord mot ektemannen. 

Ekteparet røyker absolutt hele tiden. 
Vi får vite at Amna er Yousefs tredje kone. En døde fra ham, en annen skilte han seg fra. Selv er han overlykkelig over at de ikke har barn ... Et "høydepunkt" i løpet av dagen er å dele en appelsin og konstatere at den er tørr i fruktkjøttet. I mellomtiden røyker begge ektefellene med begge hender. Tobakk har de rikelig av. 


Kveldene tilbringer ekteparet i halvmørket.
Filmen fremstår som en dokumentar, men det er skuespillere som bekler rollene i dette dramaet. Det er i seg selv helt utrolig at filmskaperne har klart å få tak i dem, for de er som skapt for rollene. 

Filmen er basert på en virkelig historie. Den fikk juryens pris i forbindelse med den 13. Internasjonale filmfestivalen i Dubai i 2014. Den ble vist tre ganger i forbindelse med Arabiske Filmdager 2016.


I brosjyren til Arabiske Filmdager 2016 presenteres filmen slik:


"Filmen er en liten perle om dette utgamle ekteparet som lavmælt krangler og kjederøyker seg gjennom dagene som ubønnhørlig skrider mot rivningsdagen. Det er en film om å bli gammel sammen, en film om de små (og langsomme) kjærtegnene, med humor der man minst venter det, samt frykten for hva som venter dem når huset de har bodd i nesten hele sitt liv forsvinner." 


Jeg kan i grunnen ikke annet enn å slutte meg til dette! En liten perle av en film, totalt annerledes det meste jeg har sett! Dersom du får mulighet for å se denne filmen, anbefaler jeg deg å ta sjansen. Du blir garantert sjarmert! 


Innspilt: 2014

Originaltittel: Roshmia
Nasjonalitet: Palestina, Libanon, Qatar, Syria, De Forente Arabiske Emirater
Språk: Arabisk 
Sjanger: Drama
Skuespillere: Amna Abu Fodeh, Yousef Hassan, Ghaleb Kiwan
Spilletid: 70 min.

"Possessed by Djinn" (Regissør: Dalia Al Kury)

Jordansk dokumentar om å være besatt av djinn

Wikipedia kan vi lese at djinn er et åndevesen eller en demon som forekommer i førislamsk arabisk mytologi, i Koranen og arabisk folketro. "Djinnene betegner noe som er skjult, usynlig, fjernt eller utskilt, og de kan være gode, vennlige og hjelpsomme, eller onde og farlige. Djinner er skapt av Allah ... De vises i åndeverdenen , og spiller en viktig rolle i den muslimske verden."

På samme måte som innenfor kristendommen og troen på engler, har troen på djinner dalt innenfor islam. Men ikke hos alle ... 

Dokumentaren "Possessed by Djinn" tar utgangspunkt i en fars drap av sin fire år gamle datter et sted i Jordan. Han hugget hodet hennes av. Denne hendelsen inspirerte regissør Dalia Al Kury til å dykke ned i "dette både kontroversielle og relativt ukjente aspektet ved islamsk kultur", skriver arrangørene av Arabiske Filmdager 2016 i sin presentasjon av filmen. Videre fremgår følgende: 

"Mange tror at djinnene er overnaturlige skapninger fra en parallell verden og at deres tilstedeværelse kan påvirke seksualitet, politisk uro, fattigdom og psykisk helse. Vi følger Al Kury mens hun undersøker ritualer og tradisjoner som knytter seg til troen på djinner. Det er en fascinerende og medrivende historie. Samtidig er det også en tragisk historie om hvordan overgrep og sykdom forklares ved hjelp av ytre krefter som i stor grad fritar overgripere for ansvar og fratar ofre for hjelp.

Etter hvert som vi får innblikk i historien om familiefaren som drepte sin eneste datter, en datter han forgudet, tegner det seg et bilde av en psykisk syk mann. Til vanlig også en voldelig familiefar som har så mye makt i familien at det å binde kona fast og så gå løs på henne, ikke gjør ham ansvarlig for noe som helst. Mens han sitter i fengsel og utredes for mulig psykisk sykdom, jobber familien for å få ham løslatt. Ingen vil vitne mot ham i en eventuell rettssak. Da journalisten konfronterer familien med at "jammen, han har jo drept datteren sin!", får hun høre at "men han har jo syv sønner! Kona hans klarer ikke å ta hånd om alle barna på egen hånd!" Det anses best at han kommer tilbake til familien. I motsatt fall får familien et problem ... Etter hvert "frikjennes" faren for psykisk sykdom, og forklaringen er at han er besatt av djinn. Parallellene til kristendommen og å være besatt av onde ånder, er svært klar. Mannen har med andre ord ingen egen skyld. 

Undersøkende journalistikk rundt temaet djinner
Dalia Al Kury reiser rundt for å finne ut av dette med djinn. Hvem er det som fremdeles tror på djinn? Det viser seg at høyst oppegående folk tenker at man kan drive ut onde ånder med religiøse ritualer - både fra eget hus og fra konkrete personer. 

Vi blir vitne til utdrivelse av onde djinner
En ung gutt, som antakelig har psykiske problemer, blir utsatt for djevelutdrivelse eller djinnutdrivelse, og vi får faktisk være med da dette skjer. Ved hjelp av hypnose får de også djinnen i tale - en djinn som skal ha tatt bolig i gutten ... 

Djinnene bor angivelig ute i ørkenen og dette gjør at særlig beduinene kommer i
kontakt med dem. 
Blant beduinene lever troen på djinn i beste velgående. Her anses det meste av sykdom og problemer forårsaket av djinn. 

Regissøren har også intervjuet en lege innenfor psykiatrien, som uttaler seg om noen av konsekvensene ved troen på djinn. Dette fører til at folk som trenger hjelp for alvorlige psykiske lidelser, ikke får det. Legen trekker spesielt frem diagnosen schizofreni, som rammer en viss promille av en hver befolkningsgruppe ... Og dermed er vi ved kjernen av hele problemet - hvordan mennesker hverken får behandling eller anses skyldig når de gjør noe forferdelig. Som familiefaren som halshugget sin fireårige datter ... Han var i fengsel da den arabiske våren brøt ut i Jordan, og som ledd i økt press på myndighetene, ble han til slutt løslatt og ble en fri mann ... 

Festivalassistent Silje Mørch i samtale med regissør Dalia Al Kury (Foto: RMC)
Etter filmvisningen samtalte festivalassistent Silje Mørch med regissør Dalia Al Kury på scenen. Al Kury kunne da opplyse at denne dokumentaren ikke er vist i Midtøsten fordi temaet er så kontroversielt. 

Folk fra salen fikk anledning til å stille spørsmål til regissøren. En av de besøkende lurte på hvorfor Al Kury ikke har forsøkt å få frem et mer vitenskapelig aspekt ved temaet djinn. Regissøren svarte at det ikke var dette som var hennes prosjekt, og at dersom hun hadde fokusert på det vitenskapelige, ville det ha blitt en helt annen film. 

Filmen er tankevekkende og interessant! Og tematikken er så og si helt lik den vi tidligere har hatt innenfor kristendommen, nemlig at det skal være mulig å være besatt av onde ånder eller av djevelen selv. Begge deler er like skremmende - i den forstand at noen faktisk tror at dette skal være mulig. Jeg tenker også på dem som må leve videre med et familieoverhode som har mentale problemer, og som kan skylde på en djinn og dermed bli fritatt for all skyld og ansvar for sine miserable handlinger ... 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Possessed by Djinn
Nasjonalitet: Jordan, Tyskland
Sjanger: dokumentar
Spilletid: 75 min.

"Kusama - I uendeligheten" på Henie Onstad Kunstsenter

Yayoi Kusama-ustilling på Henie Onstad Kunstsenter (Foto. RMC)
Jeg hadde aldri hørt om den japanske kunstneren Yayoi Kusama før jeg begynte å legge merke til en hel masse gøyale bilder rundt forbi i ulike sosiale medier. Dette fikk meg til å bli nysgjerrig og ønske å se utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter selv. Der har nemlig utstillingen "Kusama - I uendeligheten" gått siden 19. februar. Den varer frem til 15. mai i år.

Kunstneren i kunsten sin (Foto: RMC)
Hvem er Yayoi Kusama? På Wikipedia kan vi lese at hun ble født i 1929, og hun er dermed 87 år. Alderen er imidlertid ingen hindring for henne, for hun er fortsatt produktiv. 

Humoristisk kunst! 8Foto: RMC)
Kusama er japansk, og er både artist og skribent. I løpet av sin karriere har hun drevet med mangt - som maling, collage, scat sculpture, kunstopptredender, installasjoner med vekt på psykedeliske farger, repetisjoner og mønstre. At hun er opptatt av prikker, levner i alle fall utstillingen på Henie Onstad Kunstsenter liten tvil om. Hun studerte maling i Japan, nærmere bestemt i Kyoto, men fordi hun etter hvert ble frustrert over de begrensninger som lå i de japanske maletradisjonene (blant annet), reiste hun etter hvert til New York. Der ble hun en del av avant-garde-miljøet, hvor også kunstnere som Andy Warhol og andre var med. 

Her vandret vi rundt i kunsten - omgitt av disse fargerike ballene som skiftet
farger (Foto: RMC)
På Henie Onstad Kunstsenters nettsider kan vi blant annet lese følgende om Kusama-utstillingen:

"Utstillingen viser hele Kusamas livsverk: fra tidlige akvareller og pasteller fra 1950-tallet, til hennes banebrytende infinity-malerier og organiske skulpturer, filmer, performances, opplevelsesverk og politiske happenings fra 1960 og 70-tallet, til hennes arbeid med motekolleksjon for Louis Vuitton, samt litteratur. Det kastes også nytt lys på verk fra 1980-tallet, da Kusama vendte tilbake til Japan og Tokyo, etter å ha bodd i USA fra 1957-73.

Utstillingen omfatter flere av hennes nyere altomfattende speilinstallasjoner, samt mange verk med signaturformen polkadottene og overdimensjonerte gresskar i form av bronseskulpturer. I tillegg vises en serie av malerier som Yayoi Kusama har laget spesielt for denne utstillingen, og i utstillingskatalogen publiseres en rekke av hennes dikt, som for første gang er oversatt fra Japansk."

En herlig installasjon av psykedeliske prikker! (Foto: RMC)
Det morsomme med utstillingen er alle fargene og lekenheten i Kusamas kunst. Å vandre rundt med kameraet i hendene, er ellevilt! For her er mulighetene for å ta artige bilder mange!

Morsomme farger! (Foto: RMC)
I tillegg til alle fargene og prikkene, er det åpenbart at Kusamas kunst er svært fallos-inspirert. Dette kommer til syne ikke bare i installasjonene, men også i en del av videoene som besøkende kunne se underveis. Noen av videoene er tatt opp i Woodstock, og er atskillig år gamle, slik jeg forsto dette. Her presenteres som tidligere nevnt hele spekteret av kunstneriske uttrykk gjennom en mangeårig kunst-karriere. 

En av mange kreative installasjoner på utstillingen (Foto: RMC)
For egen del gjorde det ikke så mye at jeg ikke forsto den dypere meningen bak kunsten, som garantert var mye mer sjokkerende den gangen hun laget mange av kunstverkene. Det interessante var å se kreativiteten, lekenheten, alle de ulike uttrykkene, fargene ... Og å fotografere! Her har vi å gjøre med en kunstner som ikke har latt seg begrense av noe som helst!

Dette kunstverket kunne vi se gjennom et lite "øye" i kunsten (Foto: RMC)
Gresskar, fargen gul, figurer som til forveksling ligner polypper, men som er fallos-inspirert, dominerer utstillingen. 

Mange barn var til stede på utstillingen (Foto: RMC)
Det var mange barn på utstillingen, og for meg var det åpenbart at alle fargene og figurene appellerte til dem. Dette var gøyalt, og det barnlige uttrykket over utstillingen rørte noe i dem. Særlig da vi i ett av rommene kunne velge oss en prikk som vi kunne sette hvor vi ønsket i et gjennom-prikkete rom ...

Her ble vi invitert til å utforme kunsten selv - ved
hjelp av selvvalgte prikker som vi satte der vi
ønsket (Foto: RMC)
På kunstsenterets nettsider kan vi også lese følgende:

-Kusama er kjent for sine store, intense opplevelsesverk. Her konstruerer form og farge, lys og repetisjon et altoppslukende, nærmest hallusinatorisk rom. Publikum inviteres inn til å bli en del av dette universet. Kusamas kunst omfatter en rekke medier, blant annet maleri, tegning, skulptur, film, performance og installasjoner. Alt dette kan oppleves samlet i en dynamisk presentasjon, forteller Milena Høgsberg, sjefskurator ved HOK, og ansvarlig for utstillingen på Høvikodden.

Fra en bakgrunn innen tradisjonelt japansk maleri, dro Kusama til USA som 20-åring. Hun kom inn på kunstscenen som et kvinnelig motstykke til Andy Warhol.

-Under sin tid i USA uttrykte Kusama seg i en blanding av kunst, mote og politiske happenings. Siden da har hennes slående visuelle språk og kontinuerlige kunstneriske nyskapninger gjort henne til en av dagens mest fremtredende kunstnere. Hun er i dag 86 år gammel og fortsatt produktiv, utdyper Høgsberg.

Et av kunstverkene vi kunne gå inn i (Foto: RMC)
Dersom du fremdeles ikke har sett utstillingen, anbefaler jeg deg å ta turen ut til Henie Onstad Kunstsenter! 

Portrett av Yayoi Kusama (Foto: RMC)

"This is Exile: Diaries of Child Refugees" (Regissør: Mani Y. Benchelah)

Hva er eksil sett med barns øyne?

Krigen i Syria er inne i sitt femte år og dette har så langt ført til at nesten fire millioner mennesker er på flukt. Halvparten av disse er barn. Hva skjer med barna i en slik situasjon?


I dokumentarfilmen "This is Exile: Diaries og Child Refugees" har regissøren, journalisten og fotografen Mani Y. Benchelah fulgt noen barneflyktninger i flyktningeleirer i Libanon over et år. I hans film er det barna - ikke de voksne - som får slippe til. For å sitere fra presentasjonen til Arabiske Filmdager 2016:


"Han lar barna selv fortelle hva som skjer, noe som gir en unik innsikt i hvor enkel og hvor komplisert virkeligheten på flukt er for dem. Dette er ikke en film som forsøker å gi svar på hvordan Europa skal løse det store antallet flyktninger som kommer, men hvordan Europa oppleves for de som kommer. Vi ser også hvordan livet som flyktning i de såkalte nærområdene fungerer, og ser hvordan barn forsøker å tilstrebe en følelse av normalitet i en hverdag preget av kaos og usikkerhet. Et kjærkomment fortellerperspektiv, som supplerer tredjehåndsfortellingene vi daglig leser og ser i nyhetsbildet." 



Et par av de yngste barna  vi får møte i filmen 
Barna vi møter i dokumentaren har ulik alder, bakgrunn, modenhetsgrad og grad av opplevde krigstraumer. Fordi barna har vært på flukt i en så stor del av sine liv, minnes de Syria og livet de hadde der som helt fantastisk, et problemfritt liv der alt var glede og lykke. De hadde et liv, de fikk mat hver dag og var omgitt av voksne som var i stand til å ta vare på dem. Deres største drøm er å få komme tilbake til Syria.


Denne gutten var svært skoleflink. Får han noen gang en utdannelse?
Et av barna var svært skoleflink - den beste i sin klasse - men har siden krigen startet, ikke fått gå på skole. Hele fremtiden hans er i ferd med å forvitre. Alle planene for livet hans er i limbo ... En ungdom fant seg en jobb på en byggeplass. Også han hadde tidligere hatt planer om å studere, men så at dette ikke var mulig lenger. Og han ønsket jo å klare seg selv. Selv om han måtte jobbe for luselønn, gjorde han likevel det. Alternativet var verre. 


Barn med et alvor og noen tanker som ikke er naturlig for deres alder
Et av barna var så krigstraumatisert at han nesten ikke kunne snakke. Han hadde begynt å stamme etter å ha opplevd bombing av husene der han bodde. Underveis i filmen opplevde han bedring, men så skjedde det igjen: det ble bombet rundt flyktningeleiren, og igjen var han nesten ikke i stand til å uttrykke seg. Stamming er noe man kan gjøre noe med dersom hjelpen settes inn tidlig, men denne gutten hadde ikke tilgang til talepedagoger.


Barna leker krig
Noe av det som kom frem underveis i filmen var at barna hadde nokså forenklede virkelighetsoppfatninger. Noe hadde de garantert snappet opp fra samtalene til andre voksenpersoner rundt seg, og resten hadde de tenkt selv. I begynnelsen ble vi vitne til mye hat mot Assad-regimet i Syria, men underveis avtok dette. Den eneste gangen vi opplevde at noen voksenpersoner grep inn i samtalene, var da et av barna begynte å snakke hatsk om IS (et annet begrep ble brukt i filmen, men det var IS det ble siktet til). Dette betydde ikke at foreldrene sympatiserte med IS, men fordi de var svært redde. IS´ styrker var ikke langt unna ... Leken barna imellom besto i å leke krig i ødelagte bygninger.


Primitive forhold i flyktningeleirene
De humanitære forholdene i flyktningeleirene var ikke gode. Når det regnet, hadde flyktningene sitt svare strev med å holde alt vannet ute fordi fuktigheten gikk på helsen løs. Telt-takene lakk, og det regnvannet som ikke kom inn via taket, strømmet inn langs bakken. Fordelen med å bo i en flyktningeleir var at flyktningene fikk mat. Ulempen var at det var så og si umulig å få seg jobb når man bodde i en slik leir. En del flyktninger valgte av den grunn å bo utenfor flyktningeleirene, men da falt de også utenfor ulike hjelpeprogrammer. 

Filmen viser oss hvilket paradoks dette er med tanke på den retorikken man ofte møter i diskusjoner om hvilken hjelp som fungerer best: hjelpe folk i sitt hjemland (der det kriges og bombes og hvor de risikerer å bli drept), hjelpe folk i flyktningeleire i nabolandene (der de ikke føler seg velkomne og hvor forholdene ikke legges godt nok til rette for at det ikke skal oppstå sykdom og død) eller gi dem asyl i andre land (noe som koster masse penger for mottakerlandene - og hvor man får mindre ut av hver krone enn om vi hadde hjulpet dem i nærmiljøet). Så skjønner jo selvsagt alle at det er grenser for hvor mange flyktninger ulike land er i stand til å ta i mot. Men går grensen ved 12 000 flyktninger eller 200 000? Når retorikken er at "vi drukner i flyktninger" når det er tale om å ta i mot 8 000 - 10 000 - 12 000 flyktninger fra et land i krig, kjenner jeg at jeg reagerer sterkt. Men at det går en grense et sted, mener også jeg. 


Et annet forhold som kom frem underveis i filmen er at også barna kjente på at de ikke var særlig velkomne i Libanon. Spesielt kom dette på spissen da en ung jente som var skadet og nå avhengig av rullestol, fikk komme til Sveits for å få behandling. Familien hennes fikk være med. Hun var så lykkelig. Endelig øynet hun et håp om en bedre fremtid. Da kom det også frem hvor fælt hun hadde opplevd tiden i Libanon. 


Etter filmen var det panelsamtale på scenen. Til stede var regissøren Mani Y. Benchelah, prosjektleder (for Arabiske Filmdager) Kristian Takvam Kindt og en representant fra Redd Barna. 



En representant fra Redd Barna, regissør Mani Y. Benchelah og prosjektleder
Kristian Takvam Kindt (Foto: RMC)
Regissøren fortalte om filmprosjektet sitt - også om hvordan han hadde fått tilgang til barn han kunne intervjue. Denne prosessen hadde ikke vært helt enkel, men ved hjelp av nettverket sitt fikk han det til slutt til. 

Representanten fra Redd Barna var opptatt av fremstillingen av libanesere som et uvennlig folk i filmen. Hun understreket at libanesere er svært varme og hjelpsomme mennesker. Vi må imidlertid huske at dette landet har en fortid der man tok imot palestinske flyktninger i mengder. Utfordringen var at disse flyktningene aldri dro hjem igjen. (De hadde vel heller ikke noe land å vende hjem til etter hvert - min bemerkning.) Libaneserne er veldig engstelige for at de på nytt har fått et flyktningeproblem i fanget, og at dette skal bli deres permanente ansvar. Derfor ønsker de ikke å bidra til at komforten i flyktningeleirene blir for god ... (Om jeg forsto dette rett ...) 


Det kom noen kritiske spørsmål fra salen, som blant annet gjaldt balansen i utvalget av barn. Alle barna som er med i filmen syntes kritiske til Assad-regimet. Fant han ikke andre barn, som hadde andre synspunkter? Regissøren utdypet at han ikke hadde vært opptatt av politikk da han intervjuet barna. Samtidig ønsket han ikke å sette begrensninger på det barna snakket om. Derimot var han opptatt av å få frem deres tanker i den ekstreme situasjonen de befant seg i. Da måtte de få lov til å snakke fritt. Han påpekte at et av barna faktisk forsvarte Assad-regimet. 


Denne dokumentarfilmen gjorde et voldsomt sterkt inntrykk på meg! Det er noe med å få noen konkrete ansikter bak alle skjebnene vi leser om. Dermed forsvinner mange stereotype gruppe-oppfatninger, som mange ganger kommer i veien for oss når vi skal innta en holdning til dette problemkomplekset. Her finnes det ingen fasitsvar. Akkurat dét er kanskje det viktigste å ha med seg i debatten om flyktningene!


Denne filmen ble vist tre ganger under Arabiske Filmdager 2016. 

Innspilt: 2015

Originaltittel: This is Exile: Diaries of Child Refugees
Nasjonalitet: Libanon, Storbritannia, Sveits
Språk: Arabisk
Sjanger: Dokumentar
Spilletid: 56 min.

lørdag 23. april 2016

"Louder than bombs" (Regissør: Joachim Trier)

Sannhetens pris

Joachim Trier (f. 1974) er en norsk regissør. Han er i slekt med den kjente danske regissøren Lars von Trier. "Louder than bombs" er hans tredje film, og dette er hans debutfilm på engelsk. Selv har jeg både sett og anmeldt hans andre film - "Oslo 31. august" (2015) - her på bloggen.

"Louder than bombs" hadde premiere på norske kinoer i oktober 2015, og filmen ble valgt ut for å konkurrere om Gullpalmen under Cannes Film Festival 2015 (som første norske deltaker i hovedkonkurransen siden 1979, den gangen Anja Breiens "Arven" deltok). Der konkurrerte filmen blant annet med "Carol" og "Son of Saul", filmer jeg tidligere har anmeldt på bloggen min. Andre filmer som det er verdt å merke seg i denne forbindelse, og som jeg skal anmelde etter hvert, er "The Assassin", "Our Little Sister" og "Mia Madre". For øvrig vant den franske filmen "Dheepan", som jeg skrev om her på bloggen i går.  


I "Louder than bombs" møter vi familien Reed, som en gang besto av fire familiemedlemmer. Nå er moren deres Isabelle død. Hun var en kjent krigsreporter, og tematikken er sånn sett svært lik den vi kjenner fra "Tusen ganger god natt", som den norske regissøren Erik Poppe står bak. Felles for begge filmene er at de handler om det helt spesielle ved det å være krigsreporter, om hvordan krigsreporteren blir dratt ut på reise igjen og igjen, utsetter seg for stor risiko for å bli drept, mens familien hjemme lurer på om de noen gang får se vedkommende igjen ... I begge filmene er krigsreporteren en kvinne. Begge filmer er laget av norske regissører, de er spekket med internasjonalt kjente skuespillere og språket er engelsk. Mens den kvinnelige krigsreporteren i "Tusen ganger god natt" (spilt av Juliette Binoche) er høyst levende, er Isabelle i "Louder than bombs" død ... 



Faren Gene forsøker å nå frem til sønnen Conrad, som mer eller mindre har
stengt ham ute etter morens død.
Familiefaren Gene Reed (spilt av Gabriel Byrne) prøver så godt han kan å holde familien samlet og intakt etter konas død. Det er nå tre år siden dødsfallet, som - forstår vi - var et selvmord. Isabelle var dypt deprimert på slutten av sitt liv, og vi forstår at dette trolig kan skyldes at hun sluttet som krigsreporter for å være mer hjemme med familien. Dermed mistet hun kanskje noe vesentlig som fikk henne til å kjenne seg levende ... 


Kanskje Jonah klarer det faren ikke får til?

Sønnen Jonah (spilt av Jesse Eisenberg) har for lengst flyttet hjemmefra og har etablert sin egen familie. Hjemme bor Gene sammen med sønnen Conrad, som nå er 15 år og som lever i sin egen boble på gutterommet, der han fordriver tiden med dataspill. Gene forsøker å nå frem til sønnen, men sønnen stenger ham ute. Han bebreider faren for morens dødsfall, men er ikke klar over at moren faktisk valgte å ta sitt eget liv. 


Gene har sine minner med isabelle
Det hele kompliseres ved at en venn av Isabelle, også han krigsreporter, ønsker å skrive en avisartikkel om henne. Her ønsker han å komme inn på hennes selvmord. Gene ønsker at han skal vente inntil han får fortalt dette til Conrad. Det han for all del ønsker å unngå er at sønnen skal få sjokk. Han inviterer Jonah hjem, og Jonah hjelper ham med å gå gjennom tingene til Isabelle, som bare har stått der i årene etter hennes død fordi han ikke har maktet å gå inn i dette selv. For hva risikerer han å finne når han begynner å lete i konas fortid? Hvilket liv har hun levd utenom familien? Orker han å bli konfrontert med dette? Parallelt følger vi ham, der han forsøksvis innleder et nytt forhold - denne gangen til hun som er sønnens lærerinne ... Vil forholdet til sønnen bli noe bedre når han oppdager dette? Hva er viktigst for ham, når alt kommer til alt? 


Vanskelig tenåring eller "bare" misforstått?
I samtalene med sønnen Jonah utfordres Gene til å tenke over hva som er "sannheten" - den sannheten han ønsker at Conrad skal involveres i. "Sannheten om hva?", spør sønnen. I tilbakeblikk ser vi moren Isabelle, hvordan hun betydde mye og kanskje mer enn faren, siden hun var så lite hjemme og slapp å forholde seg til familiens hverdagstrivialiteter ... Alle har de noe de ønsker å huske henne for, sin egen historie, og så er spørsmålet om familiemedlemmene orker å forholde seg til noe som skal rokke ved egne minner? Hvilken relevans har egentlig deres egne historier for de andre, og vise versa?

"Louder than bombs" er kvalitativt sett blant det bedre jeg har sett av norske filmer, selv om jeg holder en knapp på "Tusen ganger god natt" av Erik Poppe, en film det er veldig naturlig å sammenligne med siden tematikken er såvidt lik. Det er rett og slett mer emosjonelt "trøkk" i "Tusen ganger god natt", mens "Louder than bombs" fremstår mer stillferdig. Kanskje er det av den grunn litt urettferdig å sammenligne disse filmene? I førstnevnte film er det verden "der ute" som står mer i fokus, mens det i "Louder than bombs" nesten utelukkende er det relasjonelle som får oppmerksomhet. Noe av problematikken er for øvrig høyst gjenkjennelig, og da tenker jeg først og fremst på generasjonskløften mellom voksne og ungdommer, som tilbringer altfor mye tid med dataspill. Selv synes jeg at det er spennende at norsk film gjør seg så bemerket at internasjonalt kjente skuespillere finner det interessant å spille i dem. Dette medvirker til at filmene får langt større oppmerksomhet utenfor landets grenser enn hva de ellers ville ha fått. Det fortjener de!


Filmen hadde release på DVD nylig. Den var verdt pengene og tiden jeg brukte på den! 


Innspilt: 2015

Originaltittel: Louder than bombs 
Nasjonalitet: Norge, Frankrike, Danmark
Sjanger: Drama
Språk: Engelsk 
Skuespillere: Jesse Eisenberg (Jonah Reed), Gabriel Byrne (Gene Reed), Isabelle Huppert (Isabelle Reed), David Strathairn (Richard), Amy Ryan (Hannah), Rachel Brosnahan (Erin), Devin Druid (Conrad Reed) m.fl.
Spilletid: 109 min.

fredag 22. april 2016

"Deephan" (Regissør: Jacques Audiard)

Gullpalmevinner 2015

Den franske regissøren Jacques Audiard (f. 1952) har en rekke filmer bak seg og han er meget prisbelønt. Hans siste film er "Dheepan", og den vant han Gullpalmen for under Cannes Film Festival i 2015. 

"Dheepan" hadde Norgespremiere på norske kinoer i november 2015, og har nylig hatt release på DVD. 

Borgerkrigen på Sri Lanka startet i 1983, og varte helt til 2009. Da ble de tamilske tigrene omsider nedkjempet av militæret på Sri Lanka. 

Sivadhasan er en tamilsk tiger-soldat som har deltatt i borgerkrigen på Sri Lanka. Nå er krigen over, og han må flytte inn i en flyktningeleir. Det er ingen fremtid for ham på Sri Lanka, og han bestemmer seg for å søke politisk asyl. Han overtar passet til en død mann og hans døde familie. Sammen med en kvinne han knapt kjenner og en tilfeldig niårig jente utgir de seg for å være avdødes familie, og så reiser de avgårde på et skip som fører dem til Frankrike. 


Flykter fra Sri Lanka
I møtet med franske innvandringsmyndigheter blir Sivadhasan, som nå kaller seg Dheepan, tolket av en mann fra Sri Lanka. Tolken forteller Dheepan at han må finne opp en annen historie for å bli trodd av myndighetene. Hans egen historie står nemlig ikke til troende ... Dermed hjelper han Dheepan til å få oppholdstillatelse. Dheepans opprinnelige dekkhistorie - en historie det går "tretten på dusinet av" - ville nemlig mest sannsynlig ha ført til at han hadde blitt sendt tilbake til Sri Lanka. 


Yalini får seg jobb hos en som viser seg å være narko-dealer
Dheepan, Yalini og Illayaal blir tildelt en leilighet i Paris´ fattigstrøk Le Pré Saint-Gervais. Her har Dheepan fått jobb som portner/vaktmester. Siden innvandringsmyndighetene holder et øye med familien og de enda ikke har fått papirene som gir dem oppholdstillatelse, må de fortsette å late som om de er en virkelig familie. Dheepan begynner etter hvert å få følelser for Yalini, mens hun bare lengter etter å komme seg videre til England, der kusinen hennes bor. Den niårige jenta Illayaal lengter etter å tilhøre en ordentlig familie, og ønsker at Yalini skal oppføre seg som om hun er moren hennes. I mellomtiden blir vi vitne til at narkobander braker sammen i nabolaget deres, og dette gjør at forskjellen mellom deres nye tilværelse og et borgerkrigherjet Sri Lanka slett ikke er så forskjellig som man først skulle tro ... 


Illayaal drømmer om å bli en del av en virkelig familie
Det er mange lag i denne filmen. Noe handler om hva desperate mennesker er villige til å gjøre for å få et bedre liv et annet sted. Noe handler om våre forestillinger om hvem som har rett til beskyttelse. Men mest av alt handler denne filmen om hva det gjør med mennesker å måtte forlate alt som er kjent og kjært for en ny tilværelse i et annet land, der de verken forstår språket eller de sosiale kodene. Dheepan og Yalini er arbeidsomme folk, som er villige til å jobbe hardt for å få stablet et nytt og bedre liv på beina i Frankrike. De stiller ikke all verdens krav til komfort, bare livet blir trygt og forutsigbart. 

Yalini
Antonythasan Jesuthasan gjør en formidabel rolletolkning som Dheepan/Sivadhasan! Han fremstiller en mann som er vant til å holde sine følelser godt skjult. Ved hjelp av øyene får han likevel formidlet hva som foregår inne i Dheepan når han utsettes for den ene prøvelsen etter den andre, enten det handler om at han skal håndtere bydelens hardkokte kriminelle eller sine følelser for Yalini.

Tematikken i filmen er uhyre interessant, og filmen er dessuten både velspilt og godt regissert! Det er ikke uten grunn at filmen har mottatt Gullpalmen! 

Denne filmen anbefaler jeg varmt! 

Innspilt: 2015 
Originaltittel: Dheepan
Nasjonalitet: Frankrike
Språk: Tamil, fransk, engelsk
Skuespillere: Antonythasan Jesuthasan (Dheepan/Sivadhasan), Kalieaswari Srinivasan (Yalini), Claudine Vinasithamby (Illayaal) m.fl.
Spilletid: 115 min.