Translate

Søk i denne bloggen

Laster inn...

Sider

Et lite utvalg avforfattere som er omtalt i min blogg:

Aarø Selma Lønning (3) Adichie Chimamanda Ngozi (3) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (3) Austen Jane (7) Auster Paul (11) Barnes Julian (3) Beauvoir Simone de (1) Beevor Antony (2) Bjerke André (2) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (9) Blixen Karen (3) Boyne John (3) Bunin Ivan (1) Camus Albert (1) Canetti Elias (1) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (11) Clézio J.M.G. Le (2) Coetzee J. M. (1) Cunningham Michael (2) Drakulic Slavenka (2) du Maurier Daphne (2) Dumas Alexandre (1) Duras Marguerite (1) Eco Umberto (2) Eggers Dave (1) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Eriksen Thomas Hylland (2) Espedal Tomas (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (3) Fante John (1) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fo Dario (1) Fosse Jon (2) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (3) Grytten Frode (5) Gulliksen Geir (1) Haddon Mark (2) Hamsun Knut (16) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (5) Hoem Edvard (8) Hornby Simonetta Agnello (2) Hugo Victor (3) Hustvedt Siri (4) Indridason Arnaldur (7) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Alf R. (1) Jacobsen Roy (10) Jensen Carsten (2) Kaarsbøl Jette A. (2) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Knausgård Karl Ove (9) Koch Herman (2) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (2) Lenz Siegfried (1) Lessing Doris (3) Li Yiyun (1) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (2) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (7) Maalouf Amin (3) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Martel Yann (2) Matar Hisham (2) McCann Colum (1) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (13) Melville Herman (1) Mendel-Enk Stephan (2) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Mueenuddin Daniyal (1) Munro Alice (2) Murakami Haruki (8) Mutaev Musa (1) Müller Herta (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Nilsen Tove (2) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Némirovsky Irène (6) Oe Kenzaburo (1) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (2) Orwell George (1) Oz Amos (2) Paasilinna Arto (9) Pamuk Orhan (2) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Ragde Anne B. (8) Rahimi Atiq (2) Ramslie Lars (2) Renberg Tore (10) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (3) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (2) Seraji Mahbod (1) Shakespeare (1) Sigurdsson Birgir Sigurjón (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (1) Skram Amalie (11) Solstad Dag (7) Steinbeck John (6) Strindberg August (2) Söderberg Hjalmar (1) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Thompson Geir (2) Tiller Carl Frode (4) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (2) Undset Sigrid (3) Uri Helene (1) Vallgren Carl-Johan (3) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (4) Wassmo Herbjørg (3) Westö Kjell (4) Wiese Jan (1) Wilhelmsen Ingvard (3) Woolf Virginia (6) Xinran (2) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (2)

mandag 25. august 2014

Marisha Pessl: "Nattfilm"

Spennende grøss!

Marisha Pessl (f. 1977) debuterte med romanen "Utvalgte emner i katastrofefysikk" ("Special Topics in Calamity Physics") i 2006 (den kom på norsk i 2007). I fjor kom "Nightfilm" (på norsk som "Nattfilm", utgitt på Gyldendal forlag tidligere i år). 

Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde at jeg aldri leste Pessls debutroman, men det hadde nok noe med både tittelen og tykkelsen på boka å gjøre, og faktisk også bokomslaget når jeg tenker meg om. Storblomstrete bokomslag trigger ikke helt min leselyst ... Dermed har jeg altså gått glipp av en fin leseopplevelse, ut fra hva jeg har skjønt. 

Tilfeldigheter førte til at en bokinspirator på Eldorado styrte meg i retning av "Nattfilm" på forsommeren. Den måtte jeg bare lese! Javel, tenkte jeg, og tok den med. Boka ble med meg på sommerens siste ferietur, og på tross av mursteinpreget (over 600 sider), ble den lest i løpet av halvannen dag på stranda. Jeg klarte bare ikke å legge den fra meg! Boka ble umiddelbart overtatt av min mann, som rett og slett ikke var kontaktbar resten av ferien. Forfatterens grep om leseren sitter nemlig som et skudd fra første stund!

"Alle har en Cordova-historie, enten de liker det eller ikke. 

Kanskje naboen din fant en av filmene hans i en gammel eske på loftet og aldri gikk alene inn i et mørkt rom igjen. Eller kjæresten din skrøt av han hadde fått tak i en piratkopi av Om natten er alle fugler sorte på nettet og etter å ha sett den nektet å snakke om den, som om det var en grufull prøvelse han bare så vidt var kommet fra med livet i behold. 

Samme hva du måtte mene om Cordova, hvor besatt av eller likegyldig du er til arbeidet hans - han er der og skaper reaksjoner. Han er en sprekk, et sort hull, en navnløs fare, et nådeløst utbrudd av det kjente i vår overeksponerte verden. Han er under jorda, tegner et utydelig omriss, usett i mørkets hjørner. Han er nede under jernbanebroen, i elva, sammen med alle de forsvunne bevisene og svarene som aldri vil få se dagens lys. 

Han er en myte, et monster, et menneske." (fra prologen på side 11)

Det handler nemlig om skrekkfilmregissøren Stanislas Cordova. Mange myter er spunnet rundt ham, og det hele toppes da datteren hans Ashley Cordova blir funnet død. Alt tyder på at hun har tatt sitt eget liv, men har hun det? Og uansett - hva er det i så fall i hennes fortid (les: oppvekst med en skrekkens mester av en far) som har drevet henne inn i selvmordet? 

Scott McGrath, bokas jeg-person, er grave-journalist. Tidligere har han dummet seg skikkelig ut i en sak mot nettopp Cordova, og det førte ikke bare til at han ble saksøkt og tapte, men han mistet i samme slengen jobben sin - i tillegg til at han måtte punge ut med nesten alle sparepengene sine i erstatning til Cordova. Ja, for ikke å snakke om at også ekteskapet røk ... Han tapte alt, absolutt alt. 

Nå jobber McGrath freelance, og Ashleys dødsfall gjør at han tar opp saken igjen, besatt på å komme til bunns i saken en gang for alle. Problemet er bare at ingen har sett Cordova på mer enn tretti år. I den grad de uhyggelige filmene hans fremdeles blir sett, skjer dette i hemmelige klubber langt unna offentlighetens lys. Mytene om mannen har ført til at interessen for filmene hans aldri har avtatt. 

Mens McGrath undersøker selvmordsstedet i en forlatt lagerbygning på Manhattan, støter han på en ung gutt. Dette viser seg å være Hopper, en gutt som tidligere kjente Ashley. 
Senere dumper han også borti garderobevakten Nora Halliday, den siste som så Ashley før hun forsvant. En rød kåpe ble hengende igjen i garderoben. Verken Hopper eller Nora er mors beste barn, men begge ender opp som McGraths hjelpere i etterforskningen. Dette skal vise seg å bli mer nyttig enn han aner til å begynne med. Parallelt med etterforskningen forsøker McGrath å gjennomføre samvær med datteren sin, men ekskona er ikke særlig lysten på at de skal ha noen videre kontakt siden hun ikke liker McGraths livsførsel. 

Det er en selsom etterforskning som gjennomføres etter hvert, og som fører McGrath og hjelperne hans både til mentalsykehuset Ashley var innlagt på en periode, til det avsidesliggende godset til Cordova, der han laget alle filmene sine og hvor det viser seg at indianerne i området har gjennomført sine mystiske ritualer, og til filmkulisser av det virkelig skremmende slaget. Og det som gjør det hele så uhyggelig er at de ikke riktig vet om Cordovas virke var rett-frem eller knyttet til sort magi. Alt tyder imidlertid på det siste ... Og er det noe man kjenner komme snikende under lesingen, så er det frykt, nervøsitet og neglebitersk angst! For hva vet vi egentlig om hva som befinner seg mellom himmel og jord?

Bildet er helt autentisk og altså ikke arrangert! (Foto: RMC)
Historien er så kompleks og så overraskende underveis at det ble fullstendig umulig å legge boka fra seg. Og mens jeg skrøt uhemmet av hvor spennende boka var overfor mannen min, fikk jeg klar beskjed fra ham om å bli ferdig snarest mulig slik at han kunne overta den. Ferien ble avsluttet mens han gikk lesende ombord på flyet da vi skulle reise hjem ... Ja, jeg sa det jo innledningsvis - det er så og si umulig å legge boka fra seg!

Forfatteren har bygget opp en hel filmografi som den fiktive filmregissøren Cordova står bak, og der grensene mellom virkelighet og fiksjon er høyst flytende, skal vi etter hvert få forståelsen av. Og mannen selv - Cordova - hvem er han egentlig? 

Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen, av frykt for at jeg kan komme til å ødelegge noe av spenningen for dere som ønsker å lese boka. Det jeg i alle fall kan si er at Marisha Pessl har skrevet en bemerkelsesverdig thriller av det virkelig spennende slaget, og at hun skriver meget godt! Hun har tatt mange ulike virkemidler i bruk - som e-poster, avisartikler, nettsider osv. Til og med gamle bilder av den fiktive Cordova, som er så og si usynlig på nettet, presenteres underveis i boka. Ja, hele mystikken rundt ham som person forsterkes nettopp fordi han er så til de grader usynlig på nettet. 

Jeg anbefaler boka på det varmeste!

Utgitt i USA: 2013 
Originaltittel: Nightfilm
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Vibeke Saugestad 
Antall sider: 616 
ISBN: 9788205452411
Boka har jeg kjøpt selv.
Marisha Pessl (Foto lånt av Gyldendal Norsk forlag)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Hilde Bjørnskau - 15. mai 2014 - Skummelt med de som ikke kan googles
- Aftenposten v/Ellen Sofie Lauritzen - 12. mai 2014 - Fra kjærlighet til skrekkbok 
- Kulturspeilet v/Kjell Moe - 25. mars 2014 - Slitsom skrekk-krim
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 14. mai 2014 - Horrorfilm i bokformat

søndag 24. august 2014

Gaute Heivoll: "De fem årstidene"

1970-talls feelgood

Gaute Heivoll (f. 1978) har opp gjennom tidene skrevet 20 bøker - inklusive denne siste. Han har dessuten mottatt åtte litteraturpriser og blitt nominert til like mange priser. (Kilde: Wikipedia)

Selv har jeg hatt gleden av å lese fire av Heivolls bøker, hvor "Før jeg brenner ned" er den jeg vil rangere som den aller beste. Her er det rikelig med dramatikk, det er faktisk et slagt plott i boka og den er nesten thrilleraktig i oppbygningen. Åndeløst spennende, rett og slett!

Jeg likte også "Kongens hjerte" godt, og likeså "Himmelarkivet", der jeg var full av beundring over hva forfatteren hadde fått ut av et ytterst sparsommelig kildemateriale. Dessuten engasjerte historiene!

Så kom "Over det kinesiske hav" i fjor, en bok jeg har inntrykk av at hele Norge trykket til sitt bryst, men som jeg altså fant noe kjedelig. Ikke fordi Heivoll ikke evner å skrive vakkert og poetisk - det synes jeg han gjør hele tiden, og det er heller ikke der skoen trykker - men jeg begynte å få øye på en slags mal eller oppskrift som bøkene hans er stort sett er skrevet etter. De bøkene jeg har lest av ham, har alle handlet om noe som har skjedd i virkeligheten, kildematerialet er sparsommelig og forfatteren har brukt all sin kreativitet og diktet seg inn i hvordan det hele må ha vært for de involverte. Metoden som benyttes, med svært mye dveling på detaljer, og hvor disse utbroderes til siste trevl, skaper et inntrykk av et poetisk og vakkert språk. Jeg tror også at dersom man bare har lest en eller to av Heivolls bøker, får man ikke øye på alle gjentakelsene ... Og er full av begeistring over annerledesheten i hans forfatterskap. Heivoll er nemlig noe for seg selv! Det skal han ha!

I alle fall ... "De fem årstidene" hadde jeg allerede rukket å høre så mye om før jeg bestemte meg for å lese den. Ja, så bra skulle den være at jeg like godt kjøpte boka, selv om jeg hadde mottatt et (elektronisk) leseeksemplar fra forlaget. 

"De fem årstidene" handler først og fremst om Gaute Heivolls bestefar, selv om også bestemoren er med der dette passer inn i handlingen. Bestefaren er i ferd med å pensjonere seg etter trettifire år som konduktør i NSB, og året er 1978. 

"Han hadde stått i arbeid siden krigen, tilbakelagt millioner av kilometer, klippet titusenvis av billetter, gått frem og tilbake gjennom vognene, hjulpet til med vesker og kofferter, og annonsert stasjonene i god tid før toget stanset. Han hadde stått på perrongen i all slags vær og sett til at folk kom seg av. Han hadde satt fløyta mellom tennene, svingt med flagget, stått i bakerste vogn med stasjonslykta og gitt signal. I løpet av sitt yrkesliv hadde han tilbakelagt en strekning som tilsvarte femtini ganger rundt jordkloden ved ekvator. Han hadde selv regnet det ut, men torde ikke si det til andre enn bestemor. Femtini ganger rundt kloden - det var nesten en runde for hvert år i hele hans liv. Det var nesten så han skjemtes. Han som i trettifire år hadde lengtet hjem til utsikten mot plommetreet. Kveldssola gjennom verkstedvinduet. De rolige skyggene. Greinene som duvet lett i vinden. Han som bare ville sitte der og male." (side 8)

I en alder av 62 år går altså bestefaren av med pensjon, og nå skal han fylle resten av sitt liv med å male bilder og stelle i hagen sammen med bestemor. Det er den ufødte Gaute Heivoll som er fortellerstemmen i boka, og det han forteller er i stor grad basert på film bestefaren tok dette første året som pensjonist. Som også skulle bli det siste, dessverre ... 

Malingen gikk det så som så med, for talentet var vel ikke helt slik bestefar tenkte seg. Så gikk han i stedet over til å filme omgivelsene. Det var enklere. Etter hvert skulle også dramatikken i livet hans dreie seg om invasjon av ville dyr i hagen - først i form av grevlinger og siden i form av en elg. Hagen, deres stolthet ... natt etter natt vandalisert av ville dyr som ikke tok hensyn til lilje-bedene eller grenene på frukttrærne, og som laget dype groper i den pent opparbeidede plenen deres ... Her følger jakt i bare underbuksa og en grevlingfelle, som dessverre fanget noe helt annet enn det forhatte grevlingen ... 

Stort mer skjer det heller ikke boka, som vel egentlig kan oppsummeres som en eneste stor hylling av forfatterens besteforeldre, og da i særdeleshet bestefaren. Unntatt i noen små antydninger om lett irritasjon, fremstilles besteforeldrene fullstendig uten lyter, uten trekk som kunne ha gjort dem mer menneskelige og ikke fullt så idealiserte. Alt pakket inn i et nydelig, poetisk språk. At Heivoll kan skrive, hersker det ingen tvil om nemlig! Det jeg likevel stiller spørsmål ved er om det blir stor litteratur av å skrive en feelgoodroman om sine besteforeldre? Mennesker uten lyter, uten irriterende sider, uten at det kommer noen avsløringer som gjør det litt vondt å lese ... ? Uten at vi merker at det har kostet å skrive denne boka, gjort litt vondt for forfatteren også fordi han har måttet yte sitt ytterste ... 

Etter å ha lest "De fem årstidene" er min konklusjon at dette er en helt grei og koselig bok om hvordan det var å bli pensjonist i Norge på slutten av 1970-tallet. Boka forteller en historie om viktige verdier i datidens samfunn, og gir sånn sett et fint tidsbilde på den tiden. Men stor litteratur? Nei, det mener jeg at dette ikke er. Til det mangler det spenning i teksten, og det mangler noe som kunne ha løftet romanen opp fra det helt trivielle. Det hele blir nemlig for trivielt, og ja ... det blir kjedelig. Det skjer ikke noe viktig underveis, ikke noe som setter spor og blir sittende i kroppen etter at siste side er vendt. Og det mener jeg selv om jeg underveis koste meg med en del nydelig formuleringer - særlig det som går på beskrivelse av naturen. Scenen hvor bestefaren filmer sin kone som skal ta et bad, er vel det eneste jeg opplevde som morsomt underveis. Forfatteren har for øvrig understreket at boka ikke er dokumentarisk, men likevel lett gjenkjennelig. 

I et intervju med Dagbladet 14. august i år, uttalte forfatteren følgende: 

"- Jeg så alle filmene i sin helhet for første gang, 35 år etter at de ble tatt. Det var en spesiell opplevelse å se hagen, mormor, moren min og meg selv som nyfødt gutt. Men det som gjorde mest inntrykk, var at jeg så alt med hans blikk, hans kameravinkel. Jeg føler at boka er skrevet sammen med ham. Bestefar la det visuelle til grunn og jeg fulgte i hans spor, sier Heivoll."

Je
g stiller meg altså lunken til denne boka. Men bevares - er du ute etter en koselig feelgood-bok på en fridag, er denne boka helt sikkert perfekt! Og bare for å ha nevnt det også: det er mange ulike meninger om denne boka! Se ikke minst linkene til andre omtaler nedenfor. 

Utgitt: 2014 
Forlag: Tiden
Antall sider: 201 
ISBN: 987-82-10-05393-1
Boka har jeg kjøpt selv

Gaute Heivoll (Foto: Petter Emil Wikøren/VG)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Sindre Hovdenakk - 18. august 2014 - Små gleder og stor sorg i besteforeldrenes liv - "Alt i alt en vellykket, vemodig og virkningsfull roman"
- Dag og Tid v/A. Audhild Solberg - 22. august 2014 - Så lenge sjansen er der - "Gaute Heivoll skriv vakkert og rørande om å bruke den tida ein har, før det er for seint."
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 15. august 2014 - Etter arbeidsdagen - "Gaute Heivolls "De fem årstidene" gjør svunnen hverdag fullkomment magisk."
 - Dagbladet v/Trude Ringheim - 14. august 2014 - Forfatter Gaute Heivoll gjør besteforeldrene sine levende 
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 20. august 2014 - Skyggene i paradiset - "Denne gangen har ikke Gaute Heivoll en dramatisk historie å støtte seg på. Nettopp det viser hans begavelse."
- Fedrelandsvennen - 13. august 2014 - Da jeg så alt med bestefars blikk 
- Aftenposten v/Atle Christiansen - 24. august 2014 - Bestefar og bestemor i solnedgang"De dokumenterer historiske hendelser, men det er vanskelig å få øye på forfatterens visjon, samfunnssyn og kunstambisjon utover den realistiske dokumentasjonen. Årets Heivoll-roman er den reneste Änglagård, og det er ikke langt unna at persongalleriet hans er like karikert som i Änglagård-filmene. Det er nært og søtt. Sjarmerende og hverdagslig. Og fort lest."
- Tine sin blogg - 6. august 2014 - " ... dette er en perle du kan kose deg med på en eneste lang dag i helgen"

fredag 22. august 2014

Carl Frode Tiller: "Innsirkling 3"

Sirkelen er sluttet!

Carl Frode Tiller (f. 1970) debuterte med romanen "Skråninga" i 2001, og har siden utgitt romanen "Bipersonar" (2003) og skuespillet "Folkehelsa" (2007). Hovedverket hans er "Innsirkling", hvor bind 1 utkom i 2007 og bind 2 i 2010. Mandag denne uka - den 18. august - kom omsider bind 3. Et etterlengtet sådan - fire år etter den forrige boka. Og på forlagets nettsider ser jeg at boka - i alle fall papirutgaven - for lengst er utsolgt! Med tanke på den spenning som har vært knyttet til utgivelsen, burde dette ikke overraske noen. Det er tilstrekkelig å nevne at at både Innsirkling 1 og 2 har vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, og at forfatteren har mottatt både Brageprisen og Kritikerprisen for den første boka. Dette er med andre ord norsk litteratur på sitt aller beste!

I bok nr. 1 fikk vi vite at David Forberg hadde mistet hukommelsen og hadde satt inn en annonse i avisen, der han oppfordret venner og kjente til å skrive til ham for å hjelpe ham med å friske opp minnene. I denne boka møtte vi barndomsvennen Jon, stefaren og presten Arvid og ungdomskjæresten Silje. Samtidig som David sirkles inn, fikk vi innblikk i en oppvekst på Namsos, som omfattet morens klassereise gjennom ekteskapet med presten, og vi ante også en del usikkerhet rundt Davids familiebakgrunn. 

I bok nr. 2 kom vi inn på barndomsvennene Ole og Tom Roger - sistnevnte med taterbakgrunn. Og så traff vi Paula, som en gang kjente Davids mor. Hun hadde et og annet å fortelle om Davids familiebakgrunn, som gjorde at vi for alvor lurte på hvem David er. Lurte han alle vennene sine på en kynisk måte, eller var han selv et slags offer for omstendighetene? 

På samme måte som i de to foregående bøkene er bok nr. 3 delt i tre. Forskjellen denne gangen er imidlertid at vi i bokas siste del får møte David selv ... Det store spørsmålet som det etter hvert er betimelig å stille er jo: hvem er han egentlig, denne David-figuren? Hva vet de åtte personene som gjennom tre bøker har sirklet ham inn, og hvor mye innsikt har David selv i sin egen psyke, sine motiver og beveggrunner? Ja, hvor mye vet egentlig andre mennesker om oss når det kommer til stykket?

Den første vi introduseres for i denne siste boka, er Marius. Nokså tidlig kommer avsløringen om at Marius og David ble forbyttet på fødestuen. Hvilket altså betyr at Marius har levd det livet David skulle hatt, mens David har levd det livet Marius skulle hatt. Marius som har levd i en velstående familie, riktignok med en sparsommelig far av den gamle typen, men som aldri har manglet noe, mens David har vokst opp sammen med en enslig mor som var fattig og som giftet seg over sin stand, med de sosiale omkostninger dét hadde. Inntil Marius begynner å lure på om foreldrene og broren egentlig er glad i ham når det kommer til stykket - ja, nå som de vet at han egentlig er en bytting og aldri skulle ha vært en del av deres liv. 

I den delen som omhandler Marius blir vi smertefullt vitne til mange såre selvfølelser og innbildte krenkelser - krenkelser som får helt avgjørende betydning for viktige relasjoner. Som det reneste Strindbergske kammerspill - dog kanskje ikke med så mye klasse, subtil finesse og stil i stikkene som i Strindbergs ekteskapsdramaer - utspiller det seg et drama under et middagsselskap, som det gjør vondt å være vitne til. For hva skjer når alle bare sier rett ut det de tenker om og til de tilstedeværende? Slike ting man rett og slett bare ikke sier? Når dette kommer plumpt og uten innpakning ... Ja, da blir det ond, vondt og uopprettelig. 

I motsetning til Marius, har Susanne faktisk hatt en relasjon til David en gang. Hun var kjæresten hans, ham hun valgte å ha et forhold på si´med, mens hun egentlig var sammen med Torkild ... Politisk korrekte Torkild, som i sin tid gjorde livet hennes til et fengsel. Der alt handlet om å gjøre ting "riktig", lage barnemat fra bunnen av, ikke se på søppel-TV, høre på den riktige musikken, ta avstand fra alt som smakte av dårlig kvalitet osv. Hvor befriende var det ikke da å være utro med David, som stort sett ga blaffen i alt og alle og gjorde kun det han selv hadde lyst til? Konstant i opprør mot borgerskapet og det bestående. Skjønt da hun senere bryter med Torkild og hun og David drar til Nicaragua, frenetisk og med avstandstagen overfor charter-turisme, så handler det mon tro kanskje om noe av det samme? Om å være unik, ikke være som alle andre - ja, rett og slett om å snobbe nedover? 

Jeg skal ikke røpe så mye mer av handlingen enn å si at det er særdeles interessant når vi endelig får treffe David, den fraværende hovedpersonen i hele to bøker og bortimot 300 sider inn i den siste boka. Det meste faller på plass til slutt - og om noen skulle tenke at det mangler noe i den ytre handlingen på akkurat dét, så tenker jeg at det kanskje aller mest handler om ting som faller på plass i hovedpersonens hode ... For dypest sett er Innsirkling en psykologisk roman-triologi om hvem vi er, om hva som gjør oss til dem vi er og om hvem som egentlig sitter med fasiten på den vi er - om en slik fasit finnes ... 

Om jeg likevel skulle stille meg kritisk til noe i den siste boka, så må det være at det er mange som psykologiserer mye om de andre hovedpersonenes dypeste beveggrunner, og som liksom "vet" så mye mer om disse personene enn de selv vet - og som presenterer det for "rette vedkommende". Dette fører til at den ene etter den andre går fullstendig av hengslene. Ja - enten den som tror han har skjønt alt bommer eller treffer blink - hvor provoserende er det ikke å få en påstått sannhet om seg selv slengt i fleisen av et menneske man atpåtil ikke føler vil en helt vel? I det virkelige liv er det vel vanligst at andre baksnakker hverandre og tolker deres beveggrunner ihjel - ikke at de ovenikjøpet presenterer dette for dem det gjelder. Jeg stiller altså et spørsmål ved hvor realistisk det er at andre nærstående presenterer den reneste psykologiske "avhandling" om andre mennesker man møter. Samtidig ser jeg at dette er et fortellergrep som virkelig får frem dramatikken mellom personene i boka, noe som gjør at det blir spennende litteratur av det. Dette virkemiddelet behersker Tiller til fingerspissene! Ja, det blir Strindbergsk, rett og slett!

Min konklusjon er uansett at dette er noe av det beste jeg noen sinne har lest innenfor norsk litteratur! Her blir det toppkarakter og vel så det!

Utgitt: 2014 
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 475
ISBN: 978-82-03-35768-8
Boka har jeg fått fra forlaget
(På forlagets nettside kan man bla i boka)


Carl Frode Tiller (Bildet er lånt fra forlaget)
Andre omtaler av boka:
- Namdalsavisa v/Rune Moen - 4. januar 2014 - Har avsluttet sirkelen
- Namdalsavisa v/Rune Moen - 19. august 2014 - Tiller får skryt fra kritikerne
- VG v/Sindre Hovdenakk - 19. august 2014 - Uhyggelig utspekulert fra Tiller
- NRK v/Marta Norheim - 20. august 2014 - Fascinerande men ikkje fullkomen
-

Taiye Selasi: "Pakke og dra"

Afrikansk familiedrama

Taiye Selasi (f. 1979) er født i London, oppvokst i Massachusetts og bor i dag i Roma. Familierøttene har hun imidlertid fra Ghana og Nigeria. Selasi debuterte med romanen "Ghana Must Go" - i 2013, og den norske utgaven - "Pakke og dra" - utkom på Gyldendal forlag samme år. 

Handlingen i "Pakke og dra" begynner med at Kweku Sai dør. Kweku er kirurg - ikke en hvilken som helst kirurg, men en meget dyktig en - og tatt i betraktning hvor godt han har tatt vare på sin egen helse, fremstår det som dypt urettferdig at akkurat han skal dø av noe så banalt som et hjerteinfarkt ... I sitt eget hjem, der han har bygget sitt rede, slik at han skulle få det godt når han ble riktig gammel. Men før han dør, ja før han skjønner at noe i det hele tatt er galt fatt med ham, går Kweku rundt i huset sitt og betrakter det han har oppnådd så langt i livet ... Huset han planla å bygge helt fra han var ung, som han begynte med å tegne på en serviett, og som ble en virkelighet da han hadde rundet 51 år, men som ikke ble slik han tenkte før han giftet seg for annen gang et par år senere ... Med Ama.

"Huset hans. 

Det nydelige, funksjonelle, elegante huset, som kom til ham helt, hele konseptet, på et blunk, som en befruktet zygote som spinner ufirklarlig ut av mørket, bærende på en komplett genetisk kode. En komplett logikk. De fire kvadrantene: et nikk til symmetrien, til tiden under spesialutdanning, til millimeterpapir, til kompasset, evig reise/evig retyr, et cetera, et cetera, en grå gårdsplass, ikke grønn, polert stein, skiferheller, pusset betong, en slags nesepeking til tropene, til hjemstedet: altså et hjemland tenkt på en annen måte, hvor alle linker er rene og rette, ingenting frodig, mykt eller grønt. På et blunk. Alt var der. Nå her. Flere tiår etterpå på en gate i gamle Adebraka, en smuldrende forstad med villaer i kolonistil, hvitkalket stukk, løsbikkjer. Det vakreste han noen gang har skapt - 

unntatt Taiwo, tenker han plutselig, et sjokk av en tanke." (side 15)

Før Kweku dør, rekker han å tenke over hva det er som gjør at han elsker Ama. Det at hun evner å være lykkelig sammen med ham - "ikke som en enkelthendelse eller en reaksjon, ikke som en respons på en bestemt ting han gjorde og må fortsette å gjøre om han vil at hun fortsatt skal være lykkelig", men på grunn av symmetrien mellom dem - blant annet hennes forutsetning for lykke og hans evne til underhold - dét tror han er grunnen til at han elsker henne. 

Det er Kwekus dødsfall som står i sentrum for alt som siden skjer. Familien, som er spredt for alle vinder, ønsker selvfølgelig å få med seg begravelsen. Det handler bl.a. om ekskona Folasadé - hun som ofret alt for mannens karriere - og om barna og deres familie. 

"Hvordan det raknet. 

Slike ting faller fra stup. Som Irene, hans første hjertestans, den første pasienten han mistet; innskrevet leende ved solnedgang, kald og død før morgengry. Den ufattelige farten døden kan ha. (Eller var det omvendt? Et livs ufattelige fart?) Han er lege, burde ha visst, kroppen forfaller, ingenting varer, ikke et liv, hvorfor en kjærlighet?, hvordan tap virker i verden, og hva som skjer med hvem i hvilke størrelsesforhold, "forandring er det eneste konstante ..." og det der. Men hvem ville ha trodd?" (side 107)

En skjør balanse i en fra før av forrykket familie, faller på et vis sammen samtidig som alle forsøker å finne tilbake til noe som en gang var, slik at den vante orden kan gjenopprettes. Underveis får vi innblikk i hvordan det var for Kweku og hans første kone Folasadé å komme til USA som flyktninger, samt hvordan det gikk med barna deres etter hvert. Det er sterke personligheter som skildres, alle spredd for alle vinder etter hvert, og vi skjønner at det meste på et vis har utgått fra faren Kweku og hans karriere som lege og kirurg. 

Det er virkelig ikke mye ved romanen "Pakke og dra" som minner om at det er en debutant som har skrevet boka. Språket er stilsikkert, poetisk og vakkert - og forfatteren bryter alle forestillinger man har om et gramatisk korrekt språk, fullstendige setninger osv. - alt for å få frem noe manende og repetitivt i teksten. Samtidig som hun bruker mye tid på at Kweku skal dø, hopper hun lett og ledig fra det ene til det andre senere i boka. Den noe springende måten å fortelle historien om familiemedlemmene på, gjorde teksten tidvis noe vanskelig tilgjengelig, og jeg slet i perioder med å skjønne helt hvor forfatteren ville. Sånn sett minnet hun meg nesten litt om Toni Morrison, som også tenderer til å fortelle historiene sine alt annet enn i kronologiske linjer. Morrisons bøker må nesten leses to ganger for at man skal få fullt utbytte av dem. Hele historien i "Pakke og dra" toppes for øvrig ved at familiemedlemmene, hver og en traumatisert på sin måte, tvinges til å bo under samme tak for å planlegge begravelsen av patriarken.

Noe som er vel verdt å få med seg er at bokas tittel "Ghana Must Go" viser til ghanesernes utvisning fra Lagos i 1983. Forfatteren fikk for øvrig i 2013 en plass på Grantas liste over de tyve mest lovende engelske forfatterne under førti år dette tiåret. Det sier mye om de litterære kvalitetene Taiye Selasi har vist frem i sin debutroman. Boka er likevel ikke blant mine største favotitter i sommer, selv om jeg må medgi at den er svært originalt fortalt. Dessuten bryter historien ettertrykkelig med stereotypene mange av oss har om afrikanske innvandrere, og det i seg selv er en god ting!

Utgitt: 2013 
Originaltittel: Ghana Must Go
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Gyldendal 
Oversatt: Bente Klinge 
Antall sider: 363
ISBN: 978-82-05-41194-4
Boka har jeg kjøpt selv. 


Taiye Selasi (Foto: Linus Sundahl-Djerf)
Andre omtaler av boka:
- Dagsavisen v/Thea Urdal - 2. oktober 2013 - Selasis atlas
- Morgenbladet v/Helena Gustavsson - 3. oktober 2013 - En ekte afropolitt
- Stavanger Aftenblad v/Ida Vågsether - November 2013 - En dysfunksjonell familie å bli glad i 

onsdag 20. august 2014

Hans Keilson: "Motstanderens død"

Et forsøk på å forstå det ondes problem

Det er bare et par år siden jeg ble oppmerksom på forfatteren Hans Keilson (f. 1909 d. 2011). Da utkom nemlig boka "Komedie i Moll" på Forlaget Press,  og jeg anmeldte i den forbindelse boka her på bloggen min. I denne anmeldelsen/omtalen har jeg nokså utførlig redegjort for forfatterens bakgrunn, men jeg gjentar likevel noe av dette her. 

Hans Keilson var en jødisk-tysk-nederlandsk romanforfatter, poet, psykoanalytiker og barnepsykiater. Mest kjent er han for sine noveller med handling fra andre verdenskrig, og han har dessuten jobbet mye med krigstraumatiserte barn og holocaust-overlevende i særdeleshet. På grunn av jødeforfølgelsen i Tyskland måtte hans selv flykte, og han bosatte seg i Nederland. Senere ble Nederland som kjent okkupert av tyskerne, og takket være nederledernes iherdige innsats, der å skjule jøder ble satt i system, overlevde forfatteren selv krigen. 

"Motstanderens død" utkom for første gang i 1959 med originaltittelen "Der Tod des Widersachers", og Forlaget Press utga denne på norsk for første gang i 2013. Det skal vi lesere være glade for! En slik roman blir nok aldri - temaet tatt i betraktning - den store palle-salgs-varen, og det at et forlag likevel satser på en slik utgivelse - det beundrer jeg! Dersom jeg gjennom å vie boka oppmerksomhet på bloggen min, klarer å få noen flere interessert i å lese den - og gjerne også "Komedie i Moll" - ville det være fint! "Motstanderens død" er nemlig en bemerkelsesverdig roman jeg aldri har lest maken til! Og noen bøker om jødeforfølgelse har gått gjennom mine hender i årenes løp ...

For å få satt boka i sitt rette perspektiv, synes jeg det passer fint å starte med et sitat fra bokas smussomslag:

"En ung mann vokser opp i Tyskland på 1930-tallet. Han er jøde. Hvordan oppleves den nye verden som vokser frem rundt ham? Hvordan kjennes det når virkeligheten langsomt blir uforståelig, absurd? Hva gjør det med deg virkelig å få en fiende, en motstander som fyller både våkne timer og rastløse drømmer?

Motstanderens død er et glemt moderne mesterverk og en klassiker i holocaustlitteraturen. Boken ble for en stor del skrevet mens forfatteren oppholdt seg i skjul for tyskerne i Nederland under krigen, og er basert på Keilsons egne erfaringer fra 1930-tallets Tyskland. Romanen er et klarsynt og ofte ubehagelig portrett av en ung mann som hjelpeløst fascineres av sin mektige "motstander", og en særegen og skremmende skildring av livet slik det artet seg under Hitlers regime."

I bokas innledning presenteres vi for en historie om manuskriptet som boka er basert på. Dette som en slags rammehistorie rundt den egentlige fortellingen - nemlig om en ung manns opplevelser i Tyskland på 1930-tallet. Manuskriptet skulle angivelig ha blitt overlevert fra en nederlandsk advokat, som igjen hadde fått det fra en av sine klienter om lag to og et halvt år før utbruddet av krigen. En klient som da befant seg i 30-årene, og som rett etter måtte komme i seg i sikkerhet. Han forsikret imidlertid om at manuskriptet ikke på noen måte ville sette de nåværende eieren i fare og at de kunne oppbevares overalt. Etter å ha lest manuskriptet, som altså er i historien i historien i denne romanen, skjønner vi hvorfor. For ikke ett sted finner vi direkte beskrivelser som røper hva historien egentlig handler om - nemlig den økende antisemittismen i Tyskland, og den gradvise definisjonen av alle jøder som fiender av folket. Kanskje i et forsøk på å få frem absurditeten i all sin gru, fordi dette kanskje kunne ha skjedd hvem som helst under gitte forhold ... ?

 "Allerede som barn måtte jeg tåle hånsord og ondskapsfulle bemerkninger, snart fra den ene og snart fra den andre. Som man vet, er barns liv omgitt av krenkelser og farer på alle kanter. På denne måten ble mang en erkjennelse om menneskenes forhold til hverandre meg til del. 

Jeg led mye under disse erfaringene. Men foreløpig ble de oppveid av andre vennskap. Mitt spesielt sårbare gemytt - det samme som senere i så høy grad gjorde meg i stand til å tåle langt verre bespottelser, og som skjerpet min sporsans til grensen for det mulige - utkjempet tålmodig hver rystelse innover i meg selv. Men etter som tiden gikk, ble det verre." (side 60)

At barn kan være grusomme mot hverandre, er ikke nytt, men slik dette kom i et system i et jødehatende Tyskland, må man vel kunne hevde savner sidestykke i historien? Etter hvert får ensomheten større plass i historien - og også ønsket om virkelig å kunne forstå sin motstanders tanker og det som motiverer til handling. Slik sett får romanen også noe filosofisk over seg - mer det enn regelrett grubling fra jeg-personens side - i et forsøk på å forstå det ondes problem. Alt ført i et litterært språk, som løfter opp temaene og gjør dem nærmest allmenngyldige, nettopp fordi den konkrete bakgrunnshistorien er så vagt beskrevet. 

"Slik jeg viser meg for min fiende, slik han møter meg, i vårt fiendskaps forkledninger og masker, avslører vår eksistens´dypeste grunn seg. 

Hva var det for en besynderlig tanke som kom over meg. At han var like usikker, like vaklende som jeg var? At han, grepet av angst for å være en ukjent for seg selv, hadde utfordret meg, sin motstander, ved å male meg på veggen, slik de gamle malerne skapte sine helgenbilder i svette når deres demon befalte dem det? Jeg var bare et vrengebilde, en maske som han i sin pressede situasjon hadde laget seg. Men den var tilstrekkelig for ham. Den var hans motbilde. Kanskje hadde en far hvisket ham i øret: "Vi er ...!" Og nå søkte han i sin nød etter meningen og hvordan det forholdt seg med det faren hadde hvisket til ham. Kanskje hadde han visst det en gang, men så var det gått tapt for ham. Kanskje var det ikke så viktig for ham lenger, etter at han ble utsatt for andre forhold. Kanskje følte han bare: Hvem jeg er, vet jeg ikke. Han skrek fordi han ikke visste det. Han ville bare være en som så seg selv, plassert på samme måte som når han så et tre eller et hus, eller et uvær når det brøt løs. Selv om han kjente mørkerommets hemmeligheter og dets fristelser, retusjeringene og triksene man steller i stand der, den halve og hele likheten man aldri avfinner seg med. Så hadde han funnet meg på sin vei ..." (side 147-148)

Senere skriver jeg-personen om selve skriveprosessen. At han ikke er henvist til å dikte eller gjøre historien kunstferdig og så fengslende som mulig, fordi man er redd ingen vil lese dem. Selv lar han erindingene sine passere uten noen form for vurdering av hvorvidt de er viktige eller uviktige, interessante eller kjedelige. For ham er det nemlig kun snakk om tidsfordriv å skrive, fordi han på den måten jager tiden som ellers går for langsomt. (side 173)

Etter hvert gjør vår jeg-person opp en slags status på det som skjer, i sitt møte med det som må være Hitlerjugend eller nazistbøller, uten at dette nevnes konkret i det hele tatt. 

"Man kan gjøre mange ting her på jorden som ikke er riktige, tenkte jeg, man kan myrde, plyndre, bedra og gjøre livet surt for sine medmennesker på alle mulige måter, og man kan gjøre enda flere ting hvis man gjør dem for en annens skyld, hvis man med disse handlingene vil bevise for noen hvor høyt man elsker ham. Men for å skjende lik og rasere kirkegårder om natten, må det stå svært dårlig til med kjærligheten hvis den krever og tillater dette. Jeg ville ikke kunne fortelle noen av kumphanene mine hva jeg opplevde her, ingen ville forstå at jeg ikke i tide hadde reist meg og gått, de ville skjelle ut oppførselen min som slapp, feig og æreløs, og kanskje har de også litt rett i kritikken sin. Men ingen av dem kan måle hvor dårlig det står til med kjærligheten." (side 224-245)

Hva skal man si etter å ha lest en slik roman? En roman med en historie som kanskje kunne ha handlet om hvem som helst, men som her handler om jødeforfølgelsen, uten at ordet jøde, nazist eller Tyskland nevnes med et eneste ord. Forfatteren påkaller ikke sympati. Nei, hans formål er hevet over dette, og handler mer om å komme til bunns i ondskapens problem. Hvordan kan offeret faktisk til tider beundre sin overgriper, eller i alle fall gå så langt i å forsøke å forstå hva som skjer? Tankene på Kafkas "Prosessen", der hovedpersonen nesten ikke utholder tanken på forfølgelsen uten å lete etter egen skyld, en skyld som i det minste kan gi forfølgelsen en slags mening, er nærliggende. Handler det egentlig om dette? Eller er svaret å finne på et dypere nivå? Selv om religion ikke er nevnt med et ord i boka, er det en kjennsgjerning at samholdet i en sekt eller blant et forfulgt folk nettopp kan ligge i lidelsen, det å være utstøtt - noe som binder dem bare enda tettere sammen fordi de trenger hverandre så uendelig mer? Underveis får vi høre om noen elger som gis i gave til det tyske folket fra den russiske tsaren. Elgene døde imidlertid ut - angivelig fordi de ikke hadde noen fiender. Er det kun tilstedeværelse av fiender som gjør livet verdt å leve? Som gjør at det er noe å kjempe for? Det kan man saktens lure på når man i disse dager leser om ungdommer som har det bedre enn noen av våre foregående generasjoner, men som er mer deprimerte enn noen gang ... 

Alt i alt må jeg si at "Motstanderens død" er en av de mest bemerkelsesverdige Holocaust-bøkene jeg noen gang har lest. Den er helt fri for klisjeer og har en tematikk som ligger høyt over det man vanligvis forbinder med denne typen litteratur. Alt er skrevet i et nydelig, nærmest poetisk språk, men også slik at det var krevende å lese boka. Teksten må få tid til å trenge inn, noen avsnitt må man dvele ved og lese på nytt. En sterk og solid leseopplevelse på alle måter! Og med Sverre Dahl i rollen som oversetter fra tysk til norsk, kan vi være helt sikre på at oversettelsen er av ypperste merke!

Jeg håper inderlig at flere blir fristet til å lese denne boka! (Her kan du lese innledningen av den!)

Utgitt i Tyskland: 1959
Originaltittel: Der Tod des Widersachers
Utgitt i Norge første gang: 2013
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider: 284
ISBN: 978-82-7547-487-0
Boka har jeg mottatt fra forlaget


Han Keilson
Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 2. april 2013 - Modig om en jødes tvetydige forhold til Hitler - Forfatteren Hans Keilson slo gjennom som hundreåring

søndag 17. august 2014

Jessie Burton: "Miniatyrmakeren"

Mystikk i 1600-tallets Amsterdam

Jessie Burton (f. 1982) er britisk forfatter og skuespiller, kan jeg lese på forlagets nettsider. "Miniatyrmakeren" er hennes debutroman. Forfatteren har en egen nettside, hvor man kan lese mer om boka. 

Handlingen i boka finner sted i Amsterdam i 1686. 18 år gamle Nella Oortman er giftet bort til handelsmannen Johannes Brandt, og i bokas åpningsscene ankommer hun sitt nye hjem etter å ha forlatt sine foreldre for godt. Johannes er en flott mann, og Nella har en hel del romantiske drømmer om hvordan et ekteskap med ham kommer til å bli. Derfor blir hun både skuffet og ikke rent lite sjokkert over den kalde mottakelsen hun får. 

Johannes er ikke hjemme, og når han kommer, er han ikke synderlig interessert i å være sammen med sin unge kone. Johannes´ugifte søster Marin bor sammen med sin bror, og hun virker lite hjertevarm og er heller ikke særlig meddelsom. 

"Nella Oortman står på terskelen til sin nye ektemanns hus og løfter og senker dørhammeren formet som en delfin og føler seg beskjemmet over lyden. Ingen kommer, selv om hun er ventet. Tidspunktet er avtalt på forhånd og brev er skrevet; morens brevpapir er så tynt sammenlignet med Brandts kostbare velin. Nei, tenker hun, dette er ingen god velkomst etter den lynraske vielsessermonien i forrige måned - ingen blomsterkranser, ingen forlovelsesskål, ingen ekteseng. Nella setter den lille kofferten og fugleburet på trappen. Hun vet at hun må pynte på dette når hun senere skriver hjem om det; etter at hun er kommet på plass og har fått et værelse, et skrivebord." (side 19)

Nella får et eget rom - helt for seg selv. Der er ektemannen sørgelig fraværende, idet han enten befinner seg utenfor husets vegger eller er på sitt eget værelse, fortrinnsvis bak lukkede dører. For å muntre sin kone opp, kommer han en dag hjem med et miniatyrdukkehus, helt likt det huset som nå er hennes hjem. Dette er hans bryllupspresang til Nella. 

"At dukkehuset er så nøyaktig likt, er skummelt. Det er som om det virkelige huset har krympet, som om kroppen er delt i to og alle organene avdekket. De ni rommene, fra arbeidskjøkkenet til salongen og loftet der torv og ved lagres borte fra fuktigheten, er perfekte gjengivelser. "Det er også en skjult kjeller", sier Johannes og løfter opp gulvet mellom arbeidskjøkkenet og det beste kjøkkenet for å avdekke et skjult, tomt rom. Taket i bestekjøkkenet er til og med malt med et identisk synsbedrag. Nella husker samtalen med Otto. Det flommer over, sa han og pekte på den uvirkelige kuppelen." (side 51)

Siden setter Marin Nella indirekte i kontakt med en miniatyrmaker, og på mange måter er det dette som blir hovedtemaet i romanen. For miniatyrmakeren, som ingen vet hvem er, leverer figurer til dukkehuset som røper at han eller hun kjenner husets innerste hemmeligheter. Det hele er både nifst og urovekkende. 

Parallelt lengter Nella seg nesten syk etter en ektemann som ikke viser den ringeste interesse for henne som kvinne ... Hva er det med ham? Og hvem er denne miniatyrmakeren? Og ikke minst - hva er det som skjuler seg bak Marins kalde, forbitrede ansikt?

Jeg tilkjennegir med det samme at jeg slukte denne romanen helt rått på en-to-tre. Jeg elsket miljøskildringene, tidskoloritten og stemningen som forfatteren maner frem ettersom plottet utvikler seg. Historien er tidvis noe banal og kanskje også en smule forutsigbar. Likevel - det er noe med denne historien som rett og slett bergtok meg. Dessuten er boka virkelig godt skrevet! Og det mener jeg på tross av at det egentlig er lite som overlates til leserens fantasi, annet enn at det på slutten blir stående igjen en hel del ubesvarte spørsål - som om forfatteren skulle ha tanker om en oppfølger ... 

Det er mange lag i romanen. En ting er det ufullbyrdede ekteskapet mellom Johannes og Nella, en annen ting er spenningen mellom de to kvinnene i huset - Marin og Nella - og en tredje ting er den mystiske miniatyrmakeren som åpenbart vet alt om husets indre liv. Tjenestefolkene - Cornelia og afrikaneren Otto - spiller også viktige roller i historien. Alle lever i en tid der valgmulighetene ikke er de aller beste, og hvor man på mange måter er temmelig låst når livet først har kjørt seg inn i et spor ...

Selv om boka ikke kommer til å gå inn i litteraturhistorien som en klassiker, hever den seg likevel et stykke over gjennomsnittet av de typiske bestselgerne, mener jeg. Jeg regner faktisk med at denne boka kommer til å hevde seg godt på bestselgerlistene i høst, fordi mange vil komme til å like den svært godt. 

Det skal bli spennende å følge denne forfatteren videre!

Utgitt: 2013
Originaltittel: The Miniaturist
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Pax
Oversatt: Elisabet W. Middelthon
Antall sider: 362 
Forfatterens nettside 
Boka har jeg mottatt fra forlaget


Jessie Burton (Foto: Lånt av forlaget)
Andre omtaler av boka:
- Ebokhyllami - 14. august 2014 - "ei bok jeg faktisk misliker å like, men så likte jeg den likevel ..."
- Beathes bokhylle - 20. juli 2014 - "anbefaler boken selv om jeg ble litt "misfornøyd" med at jeg ikke fikk svar på alt ..."

Franz-Olivier Giesbert: "Himmlers kokk"

Fornøyelig fra ende til annen!

Franz-Olivier Giesbert (f. 1949) er en fransk journalist og forfatter, og han har skrevet 13 romaner (kilde: Wikipedia). I følge forlaget formidler bøkene hans historiske, filosofiske og politiske temaer med en imponerende tilgjengelighet. Det eneste jeg ikke liker er at "Himmlers kokk" sammenlignes med "Hundreåringen som klatret ut av vinduet og forsvant" (en bok jeg virkelig ikke likte). Jeg kan allerede nå røpe at jeg synes sammenligningen er urettferdig. "Himmlers kokk" er nemlig mer interessant og morsom! Dessuten er boka mer velskrevet. Det eneste disse to bøkene har til felles er vel at de kan karakteriseres som pikaresk-romaner, en genre som "ofte er humoristisk og til dels satirisk", og hvor "enkeltepisoder kan få preg av realistisk samfunnskommentar" (kilde: Wikipedia). Dessuten har hovedpersonene passert 100 år. 

Rose er 104 år gammel og hun ser tilbake på sitt liv, som har inneholdt det meste. Det er ikke få historiske hendelser i løpet av de siste 100 årene hun ikke på et eller annet vis har blitt berørt av, uten at hun som den tidligere nevnte "Hundreåringen" har trukket så direkte i trådene. Derimot har hun truffet mange viktige historiske personligheter gjennom sitt liv som kokk og restauranteier. Deriblant Himmler ...

"Selv om jeg står ved grytene mine dagen lang med tresko på beina. og ellers trasker rundt i joggesko, skal ingen tro jeg er ukultivert. Jeg har lest nesten alle bøkene som er skrevet om folkemordet på armenerne i 1915-1916. For ikke å snakke om de andre. Jeg er kanskje ikke den skarpeste kniven i skuffen, men én ting kan jeg altså ikke begripe: Hvorfor måtte man likvidere en befolkning som ikke utgjorde en trussel mot noen?

En gang stilte jeg spørsmålet til Elie Wiesel, da han kom for å spise middag med sin kone Marion på restauranten min. Et flott menneske, en overlevende fra Auschwitz som har skrevet en av 1900-tallets beste bøker, Natten. Han svarte at vi må tro på mennesket trass i mennesket." (side 30)

Takket være sin skjønnhet og en ung muslimsk manns kjærlighet, unnslipper Rose det armenske folkemordet, bare for å havne i fangenskap hos Salim bey, som senere selger henne til Nâzim Enver. 

"Middelhavet, 1917. Nâzim Enver, min nye herre, var ingen poet. En feit fyr i femtiårene som var et levende bevis på at mennesket i mindre grad stammer fra apene enn fra grisen. I hans tilfelle var det ikke en hvilken som helst gris, men en førsteklasses alvsråne, med vaklende bakbein som knapt kunne bære de dissende skinkene." (side 50)

Romanens pikareske preg merkes altså gjennom det satiriske og lattervekkende, samtidig som man aldri er i tvil om samfunnskritikken som ligger bak, og som er knyttet til høyst realistiske forhold fra en tid der et menneskeliv ikke var særlig mye verdt. Rose klarer å flykte, og etablerer seg etter hvert i Marseilles, før hun igjen må flykte.

Senere kommer andre verdenskrig. I mellomtiden har Rose giftet seg med en mann, som til alles overraskelse viser seg å være jødisk. Dvs. han betraktes som jødisk utelukkende ut fra sitt etternavn. Både mannen og barna forsvinner, og Rose blir så Himmlers kokk. Himmler er en mann hun føler seg tiltrukket av, og det er vel bare Himmlers angst for seksuelt overførbare sykdommer som forhindrer dem i å innlede et intimt forhold. Hitler anses å ha syfilis, og akkurat dette poenget opplevde jeg som særdeles morsomt. Tenk om det faktisk er sant?

Mer av handlingen ønsker jeg ikke å røpe - ikke annet enn at boka byr på så utrolig mye mer enn jeg har vært inne på her - blant annet litt kinesisk kulturrevolusjon. For ikke å si når Rose bestemmer seg for at de som har voldt henne urett i livet, skal få unngjelde ... 

Man kan like eller ikke like denne typen bøker, og det kommer nok an på om historien treffer en nerve eller flere hos leseren. Selv fant jeg boka særdeles fornøyelig. Også når i og for seg nokså banale livsanskuelser ble meg til del. Som denne på side 122

"Lykken skal du heller ikke skilte med. Den beste måten å forvandle venner til fiender på, er å vise at du er lykkelig. De tåler det ikke. Lykken er et mesterverk som for enhver pris må forbli ukjent: Du må holde den for deg selv, hvis du ikke vil vekke fiendskap eller lide en uheldig skjebne."

Eller en anskuelse Rose gjør etter å ha møtt Sartre og Beauvoir:

"Jeg blir aldri lei av å gjenta en av de store lærdommene i mitt liv: Det fins ikke noe dummere enn intelligente mennesker. Bare man pleier egoet deres, kan man manipulere dem som man lystrer. Godtroenhet og forfengelighet går hånd i hånd, nærer seg av hverandre, selv hos de største tenkere." (side 263

Men om Rose ikke har universitetsutdannelse eller noe lignende, har hennes observasjoner i livets skole gjort henne til et i aller høyeste grad reflekterende menneske. Og dersom vi tenker at menneskeheten har nådd sitt øverste nivå i evolusjonen i det 20. århundre, må vi nok tenke oss om en gang til. For som Rose sier det på side 289:

"Hvilken annen dyreart dreper sine egne i den grad, med så stor blodtørstighet? I alle fall ikke apene eller grisene som vi står så nær, heller ikke delfinene og elefantene. Selv maur er med humane enn oss. 

I det tjuende århundre kom utryddelsen av jødene, av armenerne, av tutsiene. For ikke å snakke om nedslaktningen av kommunister, antikommunister, fascister og antifascister. Den politiske hungersnøden i Sovjetunionen, i Folkerepublikken Kina og i Nord-Korea, som knuste en påstått gjenstridig bondestand. De mellom seksti og sytti millionene som døde under Andre verdenskrig, fremprovosert av Adolf Hitler, som oppfant det industrielle massedrap. I tillegg kommer alle de andre uhyrlighetene, i Belgisk Kongo, i Biafra, i Kambodsja." 

"Himmlers kokk" er en deilig sommerbok som ikke blir for tullete, men som faktisk inneholder interessante observasjoner - alt pakket inn i humor og satire med snert! Og så må man ved vurderingen av denne boka ta høyde for at en pikaresk-roman kan tillate seg så mye, mye mer enn en roman av det mer tradisjonelle slaget, noe f.eks. denne passasjen til fulle kan illustrere:

"Sartre og Beauvoir så ikke en døyt. Vertskapet bukket og skrapte for dem, og de var henrykte. De minnet om to blinde og døve påfugler som spankulerte midt i hønseflokken." (side 263)

Man kan jo levende se for seg scenen som utspiller seg på Rose´s restaurant!

Jeg storkoste meg med denne boka, som - selv om den ikke er et litterært storverk - har mange kvaliteter som jeg vil anta går rett hjem hos mange lesere! Og Rose er en passe skrullete, livsbejaende kvinne med stor apetitt på livet. En kvinne som tar for seg av stort sett alt hva hun måtte begjære, hva enten det dreier seg om mat eller menn ... Eller hevn ... 

God fornøyelse ønskes alle som prøver seg på denne boka!

Utgitt: 2013 
Originaltittel: La Cuisinière d´Himmler
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Pax
Oversatt: Gøril Eldøen 
Antall sider: 304
Boka har jeg mottatt fra forlaget


Franz-Olivier Giesbert (Foto: ukjent)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Knut Faldbakken - 21. mai 2014 - Olding ser tilbake 
- Bentebing - 16. juni 2014 
- Groskro´s verden - 7. juni 2014 

Nadifa Mohamed: "De tapte sjelers land"

Om borgerkrigen i Somalia på slutten av 1980-tallet

Nadifa Mohamed ble født i Hargeisa i Somalia i 1981. Hun og familien hennes flyttet til London i 1986, og det var meningen at dette skulle være et midlertidig opphold. I mellomtiden brøt borgerkrigen i Somalia ut, slik at det ble vanskelig å vende tilbake. Forfatteren bor fremdeles i England, og hun har studert historie og statsvitenskap. Hun debuterte med romanen "Svart mamba" i 2009, og "De tapte sjelers land" er hennes andre roman. For tiden jobber hun med sin tredje roman, kan jeg lese på Wikipedia

Fra forlagets side er det opplyst at Nadifa Mohamed er utpekt som en av de mest lovende forfattere dette tiåret av magasinet Granta. 

Borgerkrigen i Somalia startet på mange måter i Hargeisa i 1988, en by som på dette tidspunktet ble kontrollert av Somali National Movement (SNM), som tok opp kampen mot sentralregjeringen som folket var svært misfornøyd med. Dette førte til at flyvåpnet bombet byen. Ti tusenvis av mennesker ble drept og nesten en halv million mennesker flyktet til Etiopia. I 1991 ble diktatoren Maxamed Siyaas Barre styrtet, uten at dette har ført til mer stabilie tilstander i landet. 

Bakteppet i romanen "De tapte sjelers land" er utbruddet av borgerkrigen i Hargeisa i 1988, og vi følger tre kvinner - soldaten Filsan, den eldre kvinnen Kawsar og jentungen Deqo - og deres skjebner i tiden som følger. I bokas åpningsscene forbereder alle seg til 21. oktober-festivalen, som feires til minne om landets frihet. 

"Det er Filsans første 21. oktober i Hargeisa, og hele arrangementet virker fullstendig falleferdig sammenlignet med det hun er vant til fra Mogadishu. Nøyaktig atten år er gått siden presidenten kom til makten etter et militærkupp, og feiringen i Mogadishu viser frem systemet på sitt beste, der alle samarbeider for å skape noe vakkert. Militærguvernøren i nordvestregionen, general Haaruun, skal være presidentens stedfortreder i Hargeisa og har arrangert militærparaden, der åpningen og avslutningen på dagen skal markeres av militærfly som kommer susende i lav høyde over tilskuerne. Den sivile delen av sermonien er snekret sammen av Guddien, som bruker det som en unnskyldning for å vise frem sine amatørmessige ferdigheter innenfor sang, dans og offentlig talekunst." (side 15)

Så skjer det noe uventet - noe som senere skal vise seg å utløse et helt skred av hendelser, som kanskje - for alt vi vet - er en del av det som fører til at borgerkrigen bryter ut. For noen - blant annet Deqo - ønsker å protestere mot idyllen som vises frem, der forbilder som Mao, Lenin og Kim Il Jung bæres frem på svære plakater. Kawsar griper inn da Guddien denger løs på Deqo, og det fører til at hun selv kastes i fengsel, beskyldt for voldeligheter mot Guddien.  Etter noen timer i kasjotten skjønner hun imidlertid hvor dum hun har vært, for forholdene i cellen minner om helvetes forgård. Inne i fengselet møter Kawsar Filsan ...

Etter som forholdene i Hargeisa tilspisser seg, får vi innblikk i somalisk kultur, og spesielt i kvinnenes situasjon. Også i forhold til skammen ...

"En etter en blir skolejenter ropt opp, kausjonert ut og jaget hjem av fedre, mødre, onkler og storebrødre. De blir sluppet ut før guttene for at de skal bli spart for skammen; skammen som vokser i takt med brystene og hoftene og følger etter dem som en uønsket venn. Deqo har lenge vært klar over at den mye kroppen hennes er en ulempe; det første ordet hun lørte, var "skam". Det enestre kvinnene i flyktningeleiren lærte henne, var hvordan man holder denne skammen i sjakk: Ikke sitt med spredte bein, ikke ta på kjønnet, ikke lek med gutter. Det virker som om det å unngå skam er det viktigste i en ung jentes liv. I denne kvinnecellen er det i det minste mulig å legge skammen til side for en stund og dumpe ned på gulvet uten å lure på hvem som kan komme til å se beina hennes, eller hvem som kan finne på å forgripe seg på henne mens hun sover ..." (side 73)

Deqo er ikke omskåret, og dette får en kvinne til å utbryte: "Se på deg, da, det var ingen som elsket deg nok til å omskjære deg engang. Du er uregjerlig og skitten." (side 109)

Kawsar har vært gjennom mye, og lag på lag i hennes sorger avsløres etter hvert. Om familien hun har mistet, og ikke minst om datterens selvmord. Mishandlingen i fengselet har ført til en brukket hofte, og hun er ikke i stand til å flykte fra krigen på egen hånd. 

"Juntaen lanserte et somalisk alfabet, organiserte frivillige til å bygge skoler, sykehus, veier, reparere stadionet i Hargeisa, ba folk glemme klannavnene sine og kalle hverandre kamerat. Så tapte de krigen og avslørte sin sanne natur. Hun (Kawsar - min tilføyelse) skulle ønske hun kunne snakke til Farah og dsi: "Du hadde rett, jeg innrømmer det, de er uutholdelige", men det ville bety at han måtte se hvordan alt hadde falt fra hverandre i hans fravær: Hodan var borte, hans kone en gammel krøpling, huset skittent og forfalt, de gamle vennene hans enten døde, i fengsel eller i khatens eller alkoholens vold. Motstanden han hadde etterlyst, var nå ledet av barn. I løpet av tiden som hadde gått, hadde regimet fått røtter sterke som ugresset i diket, og hun fryktet at alt måtte rives opp for å få det fjernet." (side 201-202). 

Etter hvert kommer krigens grusomheter nærmere, og det meste av det som har vært, det som har holdt samfunnet sammen, rakner, oppløses og blir borte. Til slutt er det bare én ting å gjøre: å komme seg så langt, langt bort som overhode mulig ... Det er da de tre kvinnene grunnet tilfeldigheter støter sammen, og tross sine ulikheter klarer å gjøre hverandre sterkere i det som kommer.

"De tapte sjelers land" er en av de sjeldne leseropplevelsene som virkelig setter seg i kroppen, og etterlater seg et varig inntrykk lenge etter at siste side er vendt. Romanen er rett og slett fabelaktig skrevet. At dette er en forfatter vi kommer til å høre enda mer om i fremtiden, er etter mitt skjønn hevet over en hver tvil! Persongalleriet er meget troverdig beskrevet, og vi kommer tett inn på de tre kvinneskjebnene. Ingenting pakkes inn, og brutaliteten og råskapen presenteres på en måte som gjør at man selv kjenner smerten på kroppen, uten at det noen gang blir sentimentalt eller tårepersete. 

Å få innblikk i forholdene i et land som Somalia er ekstraordinært interessant, synes jeg. Nadifa Mohamed har inngående kjennskap til de politiske forholdene i sitt hjemland, og dette er flettet inn i handlingen på en måte som gjør at det blir enklere å forstå hvorfor det gikk som det gikk, uten at dette går ut over bokas litterære kvaliteter. Noen bøker vipper gjerne over i det politiske, i forfatterens iver etter å sanke stemmer til sin side av konflikten. "De tapte sjelers land" hører ikke med blant disse. Det er krigens meningsløshet som er temaet - ikke hvilken side av konflikten som har rett! Og bokas tittel kunne ganske enkelt ikke vært mer dekkende!

Denne romanen er rett og slett mesterlig! Jeg anbefaler den på det sterkeste!

Utgitt: 2013 
Originaltittel: The Orchard of lost Souls
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Vigmostad og Bjørke
Oversatt: Gunnhild Magnussen
Antall sider: 356
Boka har jeg kjøpt selv


Nadifa Mohamed (Foto: Andy Hall)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Arne Hugo Stølan - 28. juli 2014 - Fortellerkunst i særklasse