Translate

Søk i denne bloggen

Laster inn...

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (11) Barnes Julian (3) Beauvoir Simone de (1) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (15) Blixen Karen (3) Bunin Ivan (1) Camus Albert (2) Canetti Elias (1) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (2) Clézio J.M.G. Le (2) Coetzee J. M. (1) Cunningham Michael (2) Djebar Assia (4) Drakulic Slavenka (2) du Maurier Daphne (2) Duras Marguerite (1) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Eriksen Thomas Hylland (2) Espedal Tomas (3) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (3) Fante John (1) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fo Dario (1) Fosse Jon (2) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (5) Hamsun Knut (16) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (5) Hoem Edvard (11) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (5) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (2) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Knausgård Karl Ove (12) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lenz Siegfried (1) Lessing Doris (3) Li Yiyun (1) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (2) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Marquez Gabriel Garcia (2) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (15) Melville Herman (1) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (9) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oe Kenzaburo (1) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (2) Pamuk Orhan (2) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (11) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (2) Skram Amalie (11) Smith Patti (2) Solstad Dag (7) Steinbeck John (6) Strindberg August (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Vallgren Carl-Johan (3) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (4) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (3) Woolf Virginia (6) Xinran (2) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (2) Aarø Selma Lønning (3)

onsdag 10. februar 2016

Jonas Hassen Khemiri: "Alt jeg ikke husker"

Svensk innsirkling

Jonas Hassen Khemiri (f. 1978) er en svensk forfatter (og dramatiker) som debuterte med romanen "Et øye rødt" i 2003. Boka kom på norsk i 2005, og jeg leste den - til stor fornøyelse fordi den var så humoristisk anlagt. 


Siden debuten har Khemiri kommet ut med ytterligere fem bøker, og nå sist med den kritikerroste romanen "Alt jeg ikke husker". Her brukes ord som "uforglemmelig vakker" og "mesterverk" om hverandre - så pass mye at man som leser skjønner at man bare er nødt til å få med seg denne boka, for ellers er man ganske enkelt ikke "helt med".  Når jeg i tillegg studerer listen over alle priser og utmerkelser som har blitt forfatteren til del, er det egentlig litt underlig at ikke flere av hans bøker er oversatt til norsk. (Kilde: Wikipedia)


Forfatteren, som har svensk mor og tunisisk far, er for øvrig født og oppvokst i Stockholm. Selv om romanene hans har noen elementer av innvandrermiljø-skildringer, er det grunn til å understreke at han ikke først og fremst er en typiske "innvandrerforfatter" (hva nå egentlig dét måtte være ...). Khemiri mottok Augustprisen for romanen "Alt jeg ikke husker" i 2015, og det er nok foranledningen for at boka har kommet ut på norsk såvidt raskt. 


I "Alt jeg ikke husker" står Samuel sentralt. Samuel er død, bare noen og tyve år gammel. En bilulykke er foranledningen, og det vi selvsagt lurer på er hvorvidt det var en ulykke eller et selvmord. En ukjent forfatter med en bakgrunn som til forveksling kan minne om Khemiri, intervjuer flere som har stått Samuel nær. Det handler om venner (blant annet bestevennen Vandad og venninnen Panteren), kjærester (Laide) og familie (bl.a. mormoren). Ingen av dem kjenner hverandre. Forfatterens mål er å få tegnet et helhetlig bilde av Samuel. Hvem var han egentlig? 


Ja, hvem er vi når vi ikke etterlater andre spor enn det andre husker om oss? Og hva når andres minner om oss kanskje handler mest om den som sitter med minnene og mindre om den som minnes? Selv ble jeg sittende med en Carl Frode Tiller-Insirkling-følelse under veis, for gjør ikke forfatteren noe av det samme som Tiller gjorde? Han sirkler inn hovedpersonen, og når vi tror vi har ham, kommer det en annen på banen og gir en helt annen fremstilling av Samuel. Han glir bort for oss, og jo mer vi får vite, jo mer motsetningsfylt virker han. Er det vennene som har et motsetningsfylt bilde av ham, eller endret Samuel karakter alt etter hvem han var sammen med?


Og hva får vi vite om Samuel? Han er/var statsviter av utdanning, men fikk vel egentlig aldri forløst sitt potensiale. Han var byråkrat i Migrasjonsverket, og han hadde en mormor som var i ferd med å bli dement. Hun hadde flyttet på et sykehjem, og Samuel benyttet da anledningen til å låne ut huset hennes til ulovlige innvandrere. Der kunne kvinner gjemme seg bort fra sine voldelige ektemenn, for huset lå litt avsidesliggende til og ble dermed et perfekt skjulested. Samuel vardessuten opptatt av å skaffe seg alskens ulike erfaringer, og dette fikk ham til å gjøre de underligste ting. 


Rett før han døde, gjorde kjæresten Laide det slutt, og han ble uvenner med Vandad. Bidro dette til ulykken? Enten ved at han ble distrahert og ikke var så årvåken som han ellers kunne ha vært, eller ved at han mistet lysten på å leve? Det er høyst ulike historier vi får høre ... 

"Sammen med ham ble jeg en person som jeg innerst inne visste at jeg var, men som jeg ikke hadde vært på mange år. Jeg var rask, morsom, smart, fantasifull og fremfor alt: nysgjerrig. Entusiasmen hans smittet over på meg og når han fortalte om at han hadde skrevet en liste på tjuetre ting han ville ha gjort før han fylte tjuetre, og så målbevisst krysset dem av, én etter én (alt fra å prøve kokain til å klappe en fjellgorilla til å endelig lese ut Den uendelige historien), ble jeg fristet til å gjøre det samme. Kanskje ikke akkurat en liste, og det var jo lenge siden jeg var tjuetre, men selve holdningen, å gå ut i verden og se på den som sprengfull av muligheter. Han tok opplevelsene sine på sånt alvor, og jeg ble trukket til ham, jeg ville være ne del av ham, jeg ville føle ham hud mot hud, dekke kroppen hans med leppene mine, undersøke hva som skjedde hvis vi var nær hverandre. Men tida gikk, og vi møttes ike. November ble desember. Da jeg fikk høre at noen venner i nabolaget skulle ha nyttårsfest, sendte jeg en melding og spurte Samuel om han ville komme innom. Jeg var sikker på at han ville takke nei. Men svaret hans, bare noen minutter etter: Høres gøy ut. Kan jeg ta med to venner?" (side 137-138)

Mens den ene etter den andre forteller om Samuel, tegnes også et bilde av byen Stockholm og dens ulike sosiale lag. For hver av vennene representerer forskjellige lag i samfunnet, og ut fra sine ståsteder tegner de et svært fascettert bilde av sin felles venn. Samtidig aner vi at de legger mye av seg selv inn i tolkningen av Samuel, og sånn sett kanskje aller mest snakker om seg selv. Var f.eks. Samuel så opptatt av penger som enkelte vil ha det til, og var han i så fall gjerrig eller raus? Hvem eier sannheten om et menneske, om ikke det selv?  


"Alt jeg ikke husker" er en krevende bok å lese. Krevende fordi det tar litt tid før man forstår hvem som er hvem, siden dette sjelden sies direkte. Samtidig er persongalleriet høyst overkommelig, og man kommer etter hvert inn i hvem som til en hver tid er i fokus. Boka er godt skrevet og det er mange lag i historien. Noen sekvenser grep meg dypt, men aldri lenge av gangen. Jeg ble egentlig aldri helt grepet av boka, og det tok derfor overraskende lang tid å komme gjennom den. Jeg tror det har sammenheng med hvordan boka er bygget opp, og at jeg slet litt med å finne flyten i lesingen. 


Like fullt vil jeg ikke nøle med å anbefale boka, fordi den helt utvilsomt holder en høy litterær kvalitet. Kanskje leser jeg den om igjen en dag selv. Og så angrer jeg på at jeg ikke tok meg tid til å være til stede på Litteraturhuset i tidligere i år, da forfatteren besøkte Oslo. Å høre en forfatter fortelle om sitt bokprosjekt, tilfører den som regel mye - selv om en bok aller helst bør stå på egne bein, selvsagt. Det gjør "Alt jeg ikke husker" i aller høyeste grad, selv om jeg altså ble litt skuffet etter å ha fått med meg at et samlet anmelderkorps har hyllet denne boka til noe helt, helt spesielt. 

Utgitt i Sverige: 2015
Originaltittel: Allt jag inte minns
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Andrea E. Østby
Antall sider: 323
ISBN: 978-82-05-48821-2
Boka har jeg kjøpt selv


Jonas Hassen Khemiri (bildet har jeg lånt av forlaget)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 15. januar 2016 - Sensasjonelt god roman! - Romanen krever en oppvakt leser. Det er en fysisk fortelling, dette er ikke en bok du tar med deg på sydenferie. Du må som leser hele tiden være på, fremoverlent. Khemiri veksler mellom fortid og nåtid, mellom flere plan, mellom ulike fortellere i korte avsnitt. Fortellerstilen er noe kompleks, men den er så konsekvent at man raskt venner seg til den.
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth22. januar 2016 - Suverent om å snakke forbi hverandreHva blir igjen av et liv? Jonas Hassen Khemiris fjerde roman «Alt jeg ikke husker» nærmer seg Samuel som dør 26 år gammel via andres spredte minner. Venner, eks-kjæreste, en glemsk mormor og en motvillig mor på e-post forteller ulikt om ham til en svensk forfatter som er halvt tunisisk og ligner Khemiri selv. «Hvis jeg skal gi deg et råd, så er det å holde det enkelt. Bare fortelle hva som skjedde – rett opp og ned», sier en nabo til denne nedtonede forfatteren.
- NRK v/Marta Norheim - 20. januar 2016 - Khemiri - ein unik svenskeForfattaren let intervjua med dei ulike stå opp mot kvarandre og utan kommentarar. Temmeleg forvirrande heilt i starten, men ganske raskt har ein oversikten over dei ulike stemmene.
Det blir eit portrett eg seint vil gløyme. Men ikkje eit portrett slik Rembrandt laga dei, her er det meir Picasso-varianten. Delane heng ikkje heilt saman: Alle har ulike syn på kven han var, og ikkje minst: alle har sitt å forsvare.
Dersom Samuel verkeleg tok livet av seg, blir det før eller sidan spørsmål om skuld: Kven førte han i døden, kven burde sett at han trong hjelp? Kven sit inne med den sanne versjonen av Samuel?

- Aftenposten v/Kaja Korsvold - 20. januar 2016 - IntervjuVi blir kjent med mange personer som har en relasjon til Samuel. Jeg forsøker å beskrive samtidens Stockholm ut fra flere nålevende personer. ... 
Khemiri bodde i Berlin i flere år. En ting overrasket ham da han flyttet hjem til Stockholm igjen. - Det slo meg at byen er så segregert. Det er så utrolige skarpe grenser mellom mennesker. Folk fra forskjellige områder treffes knapt.
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 20. januar 2016 - Med første øyekast er det ikke noen politisk roman, dette. Men så er den det likevel. Den moderne multikulturelle byen danner bakteppe for en refleksjon rundt forskjellen mellom å være et politisk menneske som deltar i demonstrasjoner fordi det er rett, versus mindre korrekte folk som i praksis gjør vel å bra ting, bare uten å kringkaste det. Et annet tema er økonomi, hvor altoppslukende penger er når man ikke har noen.
Som tittelen røper, handler mye om hukommelse. Om å huske, glemme, og om alt det man tror man husker. Eller har glemt. Men «Alt jeg ikke husker» vil huskes. Og anbefales.

søndag 7. februar 2016

Sheung Wan - en bydel i Hong Kong

Sheung Wan (Foto: RMC)

Når man befinner seg i Hong Kong og er ute etter noe av det mest genuint og ekte kinesiske, er det bydelen Sheung Wan man skal dra til. Da mannen min og jeg var i Hong Kong i september 2015, tok vi trikken til Western Market, som ligger i 323 Des Voeux Road District. Derfra gikk vi innover i (bak-)gatene. (Her kan du lese flere av mine Hong Kong-reisebrev.)

Kart over Sheung Wan (funnet på nettet)
På bildet over, ser vi hvor i byen Sheung Wan ligger. Vi skal vestover på Hong Kong-øya. 

En travelhet i gatene som kan ta pusten fra de fleste. (Foto: RMC)
I denne bydelen er det ikke mange turister. Gatebildet domineres så og si fullstendig av kinesere, som enten jobber der eller er i gang med å handle inn til dagens middag. 

Det går i mye tørket mat (Foto: RMC)
Det som dominerer vareutvalget, er tørket mat; fortrinnsvis fisk og annen sjømat. Tørking av mat er en tradisjon med røtter tilbake til den tiden kjøleskap og frysere ikke var vanlig for folk flest. Vi så for øvrig også tørket sopp i mengder. Dessuten så vi noe som ble kalt Bird´s Nest (fuglereir!), og som åpenbart må være en delikatesse i Kina. Prisene på disse fuglereirene var nemlig skyhøye! En av gatene het Ginseng & Bird´s Nest Street.

Her tar arbeiderne seg en pust i bakken (Foto: RMC)
Vi ble møtt med vennlighet overalt. Selv ikke det faktum at jeg gikk rundt med fotoapparatet rundt halsen og knipset bilder, lot til å opprøre noen. En sjelden gang tok enkelte kvinner opp hånda for å skjule ansiktet mens jeg knipset (på avstand - jeg tar aldri nærbilder av folk uten å få aksept), men det var også det hele. 

Tørket sopp (Foto: RMC)
Jeg ble utrolig sjarmert av fargerikdommen, de lett kaotiske gatene med kinesiske neonskilter - og likevel strukturen oppi det hele, der ingenting er overlatt til tilfeldighetene. 

Western Market (Foto: RMC)
På Western Marked kan man få sydd seg klær, og inne i butikkene finner man stoffruller i slike mengder at det bør dekke enhver smak. 


Et rikholding vareutvalg (Foto: RMC)
Nøtter, frø, krydderier, bønner - her kan man få alt som hører med i det kinesiske kjøkken!

Tørket mat så langt øyet rekker ... (Foto: RMC)
Wikipedia kan vi lese at bydelen Sheung Wan var en av de første stedene hvor britene slo seg ned, og at stedet historisk sett hører til Victoria City. 

Tørkede øgler? Flaggermus? (Foto: RMC)
Det er ellers ikke mye informasjon å finne om denne bydelen, verken i de få guidebøkene som det er mulig å få tak i, eller på nettet. www.discoverhongkong.com kan imidlertid være et sted å begynne for den som er interessert i å finne ut mer.  Ellers inneholder Wikipedia-siden om Sheung Wan noen pekere til severdigheter i denne bydelen. Det er jo å håpe på at etter hvert som Hong Kong blir mer attraktivt som reisemål, vil også guidebøkene bli bedre og bedre!

Nedenfor har jeg tatt med noen flere bilder som jeg tok da vi besøkte denne bydelen.

Et vanlig syn i Sheung Wan - her er varer på vei inn og ut, og logistikken
er det ingenting å si på. (Foto: RMC)
Midt oppi alt det tradisjonelle lever Hong Kong-innbyggerne
moderne liv (Foto: RMC) 
Morsomt å gå rundt i gatene (Foto: RMC)

"Bridge of Spies" (Regissør: Steven Spielberg)

Gufs fra den kalde krigen

Få mennesker fra filmbransjen har hatt en finger med i spillet i flere filmer enn Steven Spielberg (f. 1946). Så har han også holdt på i atskillige år - fra 1968 og frem til i dag. Det er vel først og fremst som filmregissør han er kjent for oss, men han har også vært producer, manusforfatter og hatt andre roller. Hans komplette filmografi finner vi på denne Wikipedia-siden. Selvsagt betyr det kvalitet når Spielberg er inne i bildet, men jeg mener også at ikke alt han har tatt i er like vellykket. 

Coen-brødrene og Matt Charman har skrevet manuset til "Bridge of Spies". Broen det siktes til er Glienicker Brücke, som forbinder Potsdam med Berlin. Det var her man utvekslet spioner under den kalde krigen. Historien i denne filmen er basert på en sann historie, som handler om Brooklyn-advokaten James B. Donovan som opptrådte som forhandler med Sovjetunionen i en konkret utvekslingssak.  

Innledningsvis følger vi russeren og kunstneren Rudolf Abel (f. 1903 d. 1971), som bor i Brooklyn.  Året er 1957, og han sitter i en park og tegner. Så tar han hånda under benken og får med seg en gjenstand som ser ut som en mynt. Da han er tilbake på rommet sitt, deler han mynten i to og inni finner han en kodet beskjed. Plutselig stormes hans beskjedne kryp-inn av FBI-agenter, som gjennomsøker alt han eier og har. Abel bevarer roen, og klarer å fjerne den krypterte beskjeden før de merker noe. Til tross for at det ikke gjøres noen funn, blir han arrestert. Forsvareren hans - advokat James B. Donovan (f. 1916 d. 1970) - klarer å få ham spart for dødsstraff. I stedet får han "kun" 30 års fengsel. Advokaten (som spilles av Tom Hanks) må tåle misbilligelse fra alle hold fordi han har forsvart en russisk spion, og det vekker nesten hysteri at Abel ikke dømmes til døden. Han må dessuten tåle at hjemmet hans blir beskutt. Abel nekter hele tiden å samarbeide med amerikanske myndigheter. Lojaliteten hans er ikke til salgs. 


Rudolf Abel deschifrerer meldingen han har mottatt.
At det har vært smart å spare Rudolf Abels liv, slik advokat Donovan hele tiden har påpekt, kommer opp i dagen før de vet ordet av det. Flere amerikanske piloter er nemlig sendt inn over russisk territorium for å fotografere spesifikke mål, og mange blir skutt ned. Den eneste som overlever nedskytingen er Francis Gary Powers (f. 1929 d. 1977). Han er tatt til fange av russerne, og dømmes til 10 års fengsel. Underveis får vi se hvordan russerne torturerer Powers. 


Abel er forhåndsdømt, og advokat Donovan har innsett at det går i feil retning.
Amerikanske myndigheter ønsker at advokat Donovan skal forhandle med russerne om et bytte; russerne får Rudolf Abel mot at amerikanerne får Francis Gary Powers. I mellomtiden bygges Berlin-muren for å forhindre at spesielt nyttige personer flykter fra øst til vest. I den forbindelse blir den amerikanske studenten Frederic Pryor tatt til fange av DDR. 


Russisk spion? Noe av det nedrigste man kunne være på 1950-/60-tallet i USA.
Da advokat Donovan ankommer Øst-Berlin, forlanger han både Powers og Pryor i bytte for Abel. Han blir utsatt for et høyt spill, der USSR og DDR spiller på at de er to ulike forhandlingspartere og at Donovan må velge - enten Powers eller Pryor i bytte for Abel. Han møter også Abels angivelige familie, der det overdrevne spillet på emosjoner ikke overbeviser ham i det hele tatt. Familiens advokat Wolfgang Vogel (spilt av tyske Sebastian Koch) er hardkokt som få, og alt er åpenbart lov når det går stor-politikk i saker som dette ... 


På Glienicker Brücke - der man utvekslet spioner når man ikke ønsket
for mye offentlighet rundt dette.
Advokat Donovan møter imidlertid ikke bare motstand fra russerne og tyskerne, men også fra sine egne. Amerikanerne er ikke opptatt av studenten Frederic Pryor i det hele tatt, men Donovan gir seg likevel ikke ... Vil det lykkes ham å få begge utlevert?

Et begrep som aldri benyttes i denne filmen er Mccarthyismen, som knyttes til den antikommunistiske senator Joseph McCarthy. Det var først og fremt i første halvdel av 1950-årene at enhver mistenkt kommunist i USA ble rettsforfulgt på en slik måte at det nærmest savnet alt som kunne ligne rettsvern. Men selv om McCarthy selv døde i 1957, levde Mccartyismen i "beste velgående" under den kalde krigen. Og vi kjenner også gufset av dette i historien vi trekkes inn i her. Dette arter seg i flere episoder underveis i filmen. Rudolf Abel har nemlig ingen sjanse. Han er forhåndsdømt av dommeren som leder rettsforhandlingene og som treffer sin dom, og han hundses av politimennene og FBI-folkene som kun har forakt til overs for slike som ham. Selv ikke da advokat Donovan faktisk forsvarer hans ære - at han for sitt folk er en god tjenestemann, som holder stand uten å gi etter for press - er det ingen som lytter. 

Mens jeg så filmen, fikk jeg ingen som helst formening om hvilke bevis det var som felte Rudolf Abel - ikke annet enn at han var russisk. I filmen fremstilles han riktignok som skyldig - som en som mottar hemmelige beskjeder i parken og som lurte FBI-agentene da de stormet leiligheten hans - men dette vet vel selv ikke ettertiden noe som helst om? Kanskje er det beste "beviset" på at Rudolf Abel var spion at russerne faktisk ønsket å få ham utlevert? Ikke vet jeg.

Selv om vi vet at også amerikanerne torturerte sine fanger - både den gang og nå (men kanskje ikke på amerikansk jord lenger?) - er dette helt fraværende i filmen. Mens vi derimot blir vitne til hvordan russerne torturerer Powers ... Denne skjeve fremstillingen svekker troverdigheten av historien slik den fremstilles, og er dessverre så typisk i amerikanske filmer. Er man engstelig for at filmen skal bli boikottet av amerikanske filmgjengere (= mindre inntjening/økonomisk risikoprosjekt) dersom amerikanerne ikke blir fremstilt som mest sympatisk, sammenlignet med russerne/kommunistene? For meg blir en slik skjev fremstilling en rød klut. Når det er sagt må jeg likevel medgi at dette er en svært interessant film. Vi får blant annet se at Berlin-muren bygges og får vite litt om hvilke implikasjoner dette fikk for folk flest. Muren skilte familier som tilfeldigvis bodde på begge sider, den skilte forelskede par, den gikk rett gjennom eksisterende hus, og de som prøvde å forsere muren, ble skutt og drept. 

Skuespillerprestasjonene i denne filmen er fine, kulissene fremstår som troverdige og plottet er både spennende og interessant, skjønt Tom Hanks er Tom Hanks uansett hvilken rolle han spiller. Skjevheten i fremstillingen svekker helhetsinntrykket av filmen, uten at jeg vil si at den dermed ikke er severdig. Det viktigste er at man har i bakhodet at dette er historien slik amerikanerne ønsker at den skal bli husket. Filmen er lang - nesten 2 1/2 time - men det merket i alle fall jeg ingenting til. Jeg opplevde nemlig at den var over nesten før den hadde begynt, og årsaken er at jeg ble helt oppslukt. 

Det er for øvrig et tankekors at filmer som omhandler den kalde krigen igjen er blitt aktuelle- etter at denne tematikken så og si har vært fraværende i flere ti-år ...

"Bridge of Spies" er nominert til fire Oscars; i klassene beste film, lydmix, manus og mannlig birolle for Mark Rylance (spiller Rudolf Abel). Jeg har foreløpig sett for få av filmene på Oscar-kortlisten til å ha et godt grunnlag for å uttale meg. Jeg vil likevel bli svært overrasket dersom akkurat denne filmen vinner Oscar som beste film, men dette knytter jeg til forhold som amerikanerne selv nok ikke er like opptatt av ...

Filmen går fremdeles på norske kinoer, og jeg finner ikke andre opplysninger om slippdato på DVD´en enn at denne blir en eller annen gang i 2016.

Originaltittel: Bridge of Spies 
Innspilt: 2015
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama/thriller 
Skuespillere: Tom Hanks (James B. Donovan), Mark Rylance (Rudolf Abel), Scott Shepherd (Hoffman), Amy Ryan (Mary McKenna Donovan), Sebastian Koch (Wolfgang Vogel), Alan Alda (Thomas Watters), Austin Stowell (Francis Gary Powers) m.fl.
Spilletid: 141 min.


"The Danish Girl" (Regissør: Tom Hooper)

Fascinerende portrett av en kunstner som var født mann, men som egentlig var en kvinne

Regissøren Tom Hooper (f. 1972) har en rekke prisbelønte publikumssuksesser bak seg. Blant annet er det han som har regissert "Elizabeth I" (2005), "Kongens tale" (2010) og "Les Misérables" (2012). (Samtlige linker peker til mine bloggomtaler av disse filmene.) 

"The Danish Girl" - som på norsk fikk tittelen "Den danske piken" da den hadde Norgespremiere for to dager siden - er nominert til tre Oscar´s (utdelingen finner sted 28. februar i år). Eddie Redmayne er nominert i klassen beste mannlige skuespiller for sin rolletolkning av hhv. en mann og en kvinne, Alicia Vikander er nominert i klassen beste kvinnelige birolle, og filmen er nominert i klassen beste kostymedesign

Filmen er basert på en roman med samme navn fra 2000 av David Ebershoff. Jeg har aldri hørt om denne forfatteren tidligere. Ebershoffs roman er løselig inspirert av livene til to mennesker som faktisk har levd. Dette er de to malerne Lili Elbe (f. 1882 - d. 1931) og Gerda Wegener (f. 1886 d. 1940).  Lili var opprinnelig Einar, mannen som Gerda var gift med, og som endte opp med å skifte kjønn fordi han egentlig var en kvinne i en mannskropp. (Samtlige linker i dette avsnittet peker til Wikipedia-artikler.)

Vi befinner oss i København på midten av 1920-tallet. Kunstnerparet Einar og Gerda har vært gift i 4-5 år, og de har ikke barn. Strengt tatt er vel hun den som er mest talentfull innenfor kunstmaling, men fordi hun er kvinne, er det begrenset hvor mye hun tas på alvor. Inntil hun senere spesialiserte seg innenfor erotisk kunst ... Med sin egen mann som modell, omkledd/utkledd som kvinne ... 


Einar er fortvilet. Hvem er han egentlig?
Når kunstinteresserte spør hvem som har vært modell for Gerda, forteller hun at det er en kusine av Einar, som heter Lili. Til Gerdas store fortvilelse dukker Einar oftere og oftere opp i kvinneklær, og insisterer på at han er Lili, ikke Einar. Han blir med i et selskap, der han opptrer som den sky Lili, og opplever å få oppmerksomhet fra menn. Gerda gjør alt hun kan for at mannen hennes skal være mest mulig Einar, samtidig som hun ser at Lili presser seg mer og mer frem. Hun er forut for sin tid i toleransens kunst, kanskje fordi hun elsker mannen sin så høyt og ser at noe av dette er utenfor hans kontroll. 


Gerda tegner mannen sin
Underveis oppsøker de leger, uten at dette er til noe hjelp overhode. En lege tror at han kan kurere det onde i Einar med røntgen, en annen mener at han må være schizofren og vil ha ham tvangsinnlagt. Atter andre mener at han lider av noe perverst, noe som må fjernes og undertrykkes. Einar/Lili blir spottet og hånt.

Gerda oppsøker en av Einars barndomskamerater Hans Axgil, som i følge Einar kysset ham en gang i barndommen. Faren hans så dette, og kjeppjaget Hans ut av huset. Hans viser seg å være en særdeles sympatisk mann, og ved hjelp av ham kommer de i kontakt med en helt annen lege enn dem Einar/Lili har oppsøkt tidligere. Dr. Kurt Warnekros har møtt flere som er som Einar, og han er av den oppfatning at naturen selv har spilt Einar og hans likesinnede et puss. Egentlig er han en kvinne, men med feil kjønnsorganer. Han tilbyr Einar/Lili kjønnsskifteoperasjon. Det første inngrepet skal fjerne hans penis - det neste skal gi ham en vagina. Inngrepene er forbundet med stor risiko, men for Einar/Lili fremstår dette som det eneste håpet han har. 


Gerda trenger en kvinnelig modell, og bruker Einar
Imens forsøker Hans å kurtisere Gerda, mens Lili oppsøker Henrik, mannen som alle vet er homofil ... 


Gerda og Lili
Dette er en film som virkelig berører, og Eddie Redmayne og Alicia Wikander imponerer med sine rolletolkninger. Oscar-komiteen har alltid premiert skuespillere som for å fylle en rolle enten går vanvittig mye ned i vekt, blir uteligger, spiller et krevende handicap, skifter mellom manne- og kvinneroller etc., etc. Derfor tenker jeg at Eddie Redmayne har store sjanser for å vinne en Oscar for sin hovedrolle i denne filmen, hvis det da ikke er for tidlig å gi ham en ny Oscar i samme klasse som han vant i fjor (for innsatsen i "The Theory of Everything"). Nærbilder av hans følsomme, yndige ansikt når han transformeres over fra Einar til Lili, viser en skuespiller som har kontroll på hver minste bevegelse når han ønsker å fremstå troverdig og med sterk innlevelse. Her ligger det hardt arbeid bak!

Selv om denne filmen falt godt i smak hos meg, irriterte det meg sterkt at kulissene fra København var så klisjéfylte. Det eneste vi ser i bakgrunnen i ute-scenene fra København, er Nyhavn - om og om igjen. Ekteparet Einar og Gerda er også en tur i Norge, og også her er det vakre fjorder som dominerer - som om dette er alt Norge kan forbindes med. Her kunne man godt kostet på seg noe mer overbevisende arbeid. Det er imidlertid stor sannsynlighet for at akkurat dette går hus forbi hos amerikanerne som skal bestemme hvem som fortjener årets Oscar. Hva vet de om hva vi oppfatter som klisjéfylt ... ?

Man kan sikkert også kritisere at måten Einar/Lili ble møtt på av datidens leger, er både forutsigbart og stereotypt. På den annen side kan det ikke underslås at slik var det faktisk den gangen. Alt legene ikke forsto, ble tradisjonelt tolket som psykiatri og i verste fall galskap som måtte fjernes fullstendig fra samfunnet og stenges inne for alltid. 

Har denne historien aktualitet i dag? Ja, det vil jeg si. Jeg tror nemlig ikke at fordommenes tid er forbi, selv om vi lever i det 21. århundret. Tematikken hva er det å være mann og hva er det å være kvinne, vil dessuten alltid være interessant. At naturen selv har skapt noen hybrider, viser oss at skillene mellom mann og kvinne er temmelig relativ. 

Noe av det mest spennende med filmen, er - i tillegg til nevnte tematikk - skildringen av et Europa på 1920-tallet. København var en frisinnet by, og dette preget selskapslivet også på den tiden. Her er det noen riktig fornøyelige scener. Dessuten var det litt moro å se igjen skuespillere som Matthias Schoenaerts fra filmen "Suite Française", og tyske Sebastian Koch fra "De andres liv" (om Stasis overvåkning). For ikke å glemme "Black Box", der de begge spiller sammen!

Dersom du ikke går så ofte på kino, tror jeg ikke du vil angre dersom du velger denne filmen. DVD´en slippes 20. juni i år.

Original tittel: The danish Girl
Norsk tittel: Den danske piken
Innspilt: 2015
Nasjonalitet: Storbritannia, USA og Belgia 
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Eddie Redmayne (Lili Elbe / Einar Wegener), Alicia Vikander (Gerda Wegener), Matthias Schoenaerts (Hans Axgil), Ben Whishaw (Henrik), Amber Heard (Ulla), Sebastian Koch (Dr. Warnekros), Emerald Fennell (Elsa) m.fl.
Spilletid: 119 min.

lørdag 6. februar 2016

Hong Kong - Victoria Peak

Utsikt utover Hong Kong by og Kowloon (på den andre siden av Victoria Harbor)
fra The Peak (Foto: RMC)
I flere tidligere innlegg har jeg skrevet om en tur mannen min og jeg tok til Hong Kong i september 2015. I dette innlegget har turen kommet til Victoria Peak, eller The Peak som den kalles av lokalbefolkningen.

Når man besøker en skyskraper-by som Hong Kong, er det selvsagt et poeng å komme seg opp i høyden, slik at man både kan nyte utsikten og sikre seg noen fine bilder av byen. The Peak (Mount Austin) er det høyeste punktet på Hong Kong-øya med sine 552 meter over havet. Herfra kan man se Lamma Island og litt av Aberdeen på den andre siden av øya. 

Herfra tar man The Peak Tram (Foto: RMC)
For å komme seg opp til The Peak, som ligger på vestsiden av Hong Kong, må man ta banen - The Peak Tram - opp til toppen. Her kan det være lange køer, så et tips er å unngå å dra opp til toppen på søndager eller i alle fall være tidlig ute. Stedet er populært som utfluktssted når man har fri, fordi klimaet på toppen er så behagelig. Er det trykkende varmt nede i byen, får man et pusterom på toppen, hvor det hele tiden blåser friskt. Utsikten er for øvrig også spektakulær om kvelden, for her kan man betrakte skyskraperne når lysshowet (The Symphony of Lights) begynner. 

The Peak Tram (Foto: RMC)
The Peak Tram er Hong Kongs svar på Bergens Fløibane, og byggingen av banen startet i 1888. Ja, du leser faktisk riktig, for vi snakker om slutten av 1800-tallet. Det var engelskmennene som sørget for at banen ble bygget, og i 1926 sto den ferdig. Det er seks stopp underveis, og den 1,4 km lange turen tar ca. 10 minutter.

Langs kabelvogn-linjen ligger noen av verdens dyreste leiligheter. Pga. det høye antall mennesker som bor på så liten plass, er eneboliger ikke noe man møter i utrengsmål. Her er det først og fremst skyskrapere som gjelder, og dersom man altså ønsker utsikt, må man være villig til å betale for dette. 

The Peak Tower (Foto: RMC)
Og hva har The Peaks å by på, utover en spektakulær utsikt utover hele Hong Kong by, og også sydover mot Aberdeen og Lamma Island? Vel, på toppen ligger The Peak Tower, som er et digert shoppingsenter. Her finnes også noen restauranter. Prisnivået på The Peak er skyhøyt. Vi så f.eks. på enkle plakater med bilde av utsikten, og dette skulle man ha rundt 2500 kroner for. Til sammenligning kostet dette en tiendedel da vi tidligere samme år besøkte New York. Mitt råd er: ta bildene du ønsker å ta med deg hjem, selv!

Utsikt mot sørsiden av øya og byen Aberdeen (Foto: RMC)
Her oppe ble vi heller ikke veldig imponert over servicenivået. F.eks. hadde vi funnet oss et fint utsiktsbord på en av restaurantene inne i The Peak Tower, og maten var bestilt - inntil vi ble beordret å flytte oss til et annet bord lenger inne i restauranten fordi de måtte gjøre plass til en gruppe som var i anmarsj - og som de altså ikke visste om da vi la inn våre bestillinger ... Vi ble selvsagt sure og kansellerte hele bestillingen. Slikt opplevde vi aldri på andre steder vi spiste under vårt opphold. 

The Peak Tower og utsikt utover byen Hong Kong
med Kowloon på den andre siden (Foto: RMC)
Vi var heldig med været den dagen vi valgte å dra opp til The Peak, for det var klarvær og mulig å se riktig langt. I Hong Kong kan man nemlig risikere at det ligger et lokk av dis over byen, slik at alt som befinner seg et stykke unna, forsvinner inn i disen. 

På toppen av The Peak Tower)
Vi var ikke alene på toppen, og overalt ble det fotografert. Fotografering var en industrialisert service for de besøkende, og i tillegg flommet stedet over at selfieentusiaster. 

Beundrer og fotograferer utsikten (Foto: RMC)
Dessuten ble selvsagt utsikten fotografert av alle de besøkende - om og om igjen. Utsikten tar nemlig pusten fullstendig fra de fleste! 

Nedenfor har jeg tatt med flere av bildene jeg tok oppe ved The Peak. 

Et kinesisk ektepar nyter en fridag på toppen av The PeakTower (Foto: RMC)
Folksomt på The Peak Tower (Foto: RMC) 
Veggene på kabelvognstasjonen var dekorert med barnetegninger (Foto: RMC)
Victoria Harbor med Hong Kong-byen og Kowloon (Foto: RMC)
For oss som skal til Beijing i mars i år, var det moro å komme over disse
fotsporene på toppen av The Peak. Nesten 200 mil skiller Hong Kong og
Beijing (Foto: RMC) 
Så gikk turen tilbake til byen igjen. Og bare for å ha nevnt det: man trenger ikke
å ta banen tilbake, for det er mulig å gå ned til byen fra toppen.  (Foto: RMC)
Lange køer for å komme seg tilbake til byen (Foto: RMC)

fredag 5. februar 2016

"45 Years" (Regissør: Andrew Haigh)

Om kjærlighet i godt voksen alder 

Filmregissør Andrew Haigh (f. 1973) har gjennom en årrekke medvirket i mange filmer, først og fremst som redaktør ("Gladiator" fra 2000 og "Mona Lisa Smile" fra 2003), manusforfatter og produsent. I de senere år har han også jobbet som regissør, og en rask gjennomgang av hans filmografi bekrefter at jeg ikke har sett noen av disse filmene fra før av (bl.a. "Weekend" fra 2011 og "Looking" fra 2014-15). Kilde: Wikipedia

Andrew Haigh og hans stab har mottatt en rekke priser tidligere, men ingen film slår "45 Years" i antall. Nominasjonene har bokstavelig talt stått i kø, og det har også vanket mange priser. Blant annet vant Charlotte Rampling og Tom Courtenay Sølvbjørnen i klassen beste skuespillerinne og skuespiller under Berlin International Film Festival i 2015. Charlotte Rampling er for øvrig nominert i klassen beste kvinnelige hovedrolleinnehaver til årets Oscar. 

Handlingen i "45 Years" foregår i løpet av en ukes tid, og handler om det aldrende ekteparet Kate og Geoff Mercer. De er i siste innspurt i planleggingen av sin 45 års bryllupsdag, som skal foregå i slutten av uka, nærmere bestemt lørdag. 40 årsfeiringen røyk i sin tid, fordi Geoff ble alvorlig syk og måtte gjennom en bypass-operasjon. Ekteparet har ingen barn. De har hunden Max. 

Før Geoff traff Kate, hadde han en kjæreste som het Katya. Under en ferietur i de sveitsiske Alpene ramlet hun ned i en isbre-sprekk, og det var det siste Geoff så til henne. Det var ikke mulig å få henne opp fra det dypet hun forsvant ned i. Tragedien skjedde for 50 år siden. Han har fortalt Kate om dette tidligere, men egentlig bare helt overfladisk. 

Mandag morgen får Geoff sjokk. Han blir nemlig kontaktet av sveitsiske myndigheter, som kan fortelle at Katya er funnet. Hun skal angivelig ikke ha blitt eldet i det hele tatt fordi hun har vært innkapset av is, og er eksakt slik hun så ut den dagen hun forsvant. Dette bringer fortiden tilbake på en måte Kate aldri kunne ha forestilt seg. Geoffs gamle sorg vekkes til live igjen, og det i en viktig og avgjørende uke som de begge har sett veldig frem til. For nå skal nemlig alle venner samles til fest, og det er mange detaljer som må planlegges denne siste uka før den store festen.


Å forholde seg til en 50 år gammel sorg er ikke helt enkelt ... Særlig ikke
når sorgen gjelder en annen kvinne enn den man er gift med ...
Geoff er ikke til stede mentalt i det hele tatt. Han faller ut, begynner å røyke igjen selv om han egentlig har sluttet, og han bærer helt tydelig preg av å ha tankene et helt annet sted enn i bryllupsfest-tanker. Dermed blir alle forberedelser til den store festen overlatt til Kate.


I hver sine tanker
Kate er tålmodig som få, og hun aksepterer dette - helt til hun tar seg en tur opp på loftet og leter i noen gamle ting som Geoff har stående i noen kasser. Her finner hun ikke bare en kasse med gamle fotografier av Katie - han som aldri har villet fotografere noe som helst i de årene de har vært gift - og det står også en lysbildefremviser der. Da Kate begynner å trykke seg gjennom lysbildene, finner hun mange gamle bilder av Katya, som hun skjønner at Geoff må ha bladd igjennom gang på gang i årenes løp. Dette er mer enn hun kan klare ... Med ett ser hun ekteskapet sitt i et helt annet lys, og spørsmålet hun stiller seg er hvordan det vil bli å ferie 45 års bryllupsdag ... I hvor stor grad er fortiden et tilbakelagt stadium når alt kommer til alt? Hvor stor kraft har det når gamle hemmeligheter avsløres?


Vil Geoff reise til Sveits i stedet for å feire deres 45 års bryllupsdag?
Selv om vi fremdeles bare er i februar, har jeg sterkt på følelsen at "45 Years" blir årets film for meg. Det er selvsagt alltid et høydepunkt når Charlotte Rampling medvirker i en film, og noen ganger er dette mer enn nok i seg selv. I denne filmen er hun helt eminent, og nokså annerledes de mer sofistikerte rollene hun pleier å inneha. Mer alminnelig og ordinær på et vis, uten å ta ut sitt femme fatale-potensiale. Jeg har aldri vært borte i Tom Courtenay før, og han har heller ikke medvirket i så veldig mange filmer i nyere tid. Som den aldrende ektemannen til Charlotte Rampling/Kate Mercer, var han for øvrig helt perfekt. 

Noe av det mest spennende med denne filmen er faktisk at den handler om et eldre ektepar som i utgangspunktet har det ålreit sammen, og som ikke er preget av sykdom (f.eks. Alzheimer), tradisjonelle kjønnsrollemønstre eller andre begrensende faktorer. I dagens samfunn, der 70 er det nye 60, er tematikken i denne filmen moderne, for her møter vi et ektepar som er opptatt av å leve fullverdige liv. Her leses det, her er begge fremdeles nysgjerrige på livet og de er både vitale og med et rikt sosialt liv. La oss håpe at det fremover vil komme flere slike filmer! Ikke minst av hensyn til skuespillerne, som vi gjerne vil se i flere filmer - også med spennende hovedroller, uten å bli parkert på sidelinjen som fyllstoff i biroller. At også en 70 år gammel kvinne kan være feiende flott, blir vi vitne til på slutten av filmen. 


Blir festen en suksess eller en katastrofe?
Jeg ble fullstendig sjarmert av historien, skuespillerne, alle lagene vi blir innviet i ... kort sagt alt! Ikke vent deg mye ytre handling, for dette er en nokså stillferdig film. Men selv om dette tilsynelatende er en film kanskje flest kvinner vil trykke til sitt bryst, er den likevel fin å se sammen! Mannen min kjedet seg i alle fall ikke. 

Har du fremdeles ikke sett denne filmen? Da bør du faktisk gjøre noe med det! Det er fremdeles ikke for sent å se den på kino. DVD`en slippes 11. april i år. 

Originaltittel: "45 Years" 
Norsk tittel: "45 år"
Innspilt: 2015
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Charlotte Rampling (Kate Mercer), Tom Courtenay (Geoff Mercer), Geraldine James (Lena) m.fl.
Spilletid: 95 min.



tirsdag 2. februar 2016

Mine anbefalinger til Mammutsalget 2016


Mammut-salget 15. - 27. februar 2016

Tidligere denne uka dumpet Mammut-salg-katalogen ned i postkassen min, og det er alltid forbundet med stor spenning å finne ut om det er noen godbiter jeg har gått glipp av i løpet av de par siste årene. Som regel må jeg konstatere at jeg har fått med meg det meste av det som interesserer meg, men innimellom finner jeg alltid noe. Jeg har en tradisjon for å anbefale bøker fra salget her på bloggen min, og det gjør jeg med stor glede også i år. Boksalget  starter den 15. februar og varer til 27. februar, men det er allerede nå mulig å forhåndsbestille de bøkene man ønsker.


Nedenfor følger mine boktips, med linker til mine bokanmeldelser. Så får det bli opp til enhver å vurdere om tipsene mine har relevans. Jeg har tatt med nummeret på aktuelle bøker fra salgskatalogen, slik at det skal være enklere å finne disse på salget i fall dette skulle være av interesse. (Jeg har kun tatt med bøker jeg anbefaler varmt i dette innlegget.)



Bok nr. 4 - Lena Andersson: "Rettsstridig forføyning - En roman om kjærlighet"

"Rettstridig forføyning" er første bok i en serie på to, og den handler om å elske feil person. Her fortelles en litt annerledes historie om en forelskelse, hvor kvinnen som elsker feil mann går mye lenger enn de fleste andre ville ha drømt om å gjøre. 


Handler det her om virkelig stor kjærlighet? Kan det i det hele tatt være tale om stor kjærlighet når det bare er den ene som elsker, mens den andre ikke gjengjelder følelsene? 


Styrken ved denne boka er at den aldri glir over i det banale eller klisjefylte, og at den faktisk også er ganske morsom og fornøyelig. 



Bok nr. 8 - Kate Atkinson: "Liv etter liv"

Hva om vi fikk flere sjanser i livet til å gjøre om på valg som har vist seg å være feil for oss? I "Liv etter liv" utforsker Kate Atkinson dette i sin ytterste konsekvens. Har vi evne til å treffe frie valg, eller er vi viljeløse ofre for skjebnens makt?  Handler det om flaks eller uflaks i livene våre? Hva får oss noen ganger til å snu i siste liten, for så å erfare at dersom vi hadde fortsatt, ville vi forulykket og blitt drept? 


Kate Atkinsons bok er virkelig tankevekkende på mange plan! I boka hennes, hvor mye av handlingen foregår under andre verdenskrig, følger vi hovedpersonene gjennom bomberegn i hhv. London og Berlin. Litterært holder boka en høy standard, og historien er meget original og inneholder mange overraskelser. En pageturner!



Bok nr. 15 - Rune Christiansen: "Ensomheten i Lydia Ernemans liv"

Dramatikken i "Ensomheten i Lydia Ernemans liv" er først og fremst på det indre planet, og handler dypest sett om hva som gir livet mening. Hva gjør mennesker generelt og Lydia Erneman spesielt, lykkelig? 


I denne boka har forfatteren skapt stemninger som er nesten magiske, kanskje særlig fordi de er distanserte og nære på samme tid. Setningen er vakre, og boka er rett og slett en perle!


Rune Christiansen mottok Brageprisen for denne boka i 2014. Han besøkte Litteraturhuset i Oslo den 28. januar 2015, og jeg var der


Bok nr. 23 - Cecilie Enger: "Mors gaver"

Det er jo så populært å skrive romaner med selvbiografiske trekk, og det har også Cecilie Enger gjort i "Mors gaver". Det hele startet med at moren fikk Alzheimer og endte på sykehjem. I den forbindelse måtte hun og familien avvikle barndomshjemmet, og da kom hun over en skrivebok med opptegnelser over gaver som var gitt og mottatt i årenes løp. 


Gjennomgangen av gavelistene blir en reise tilbake i tid, i Norges nære historie. Cecilie Enger skriver på en måte som får hennes egen historie til å fremstå mer allmenngyldig, noe alle kan kjenne seg igjen i og relatere seg til. Hun skriver lett og ledig, og med få, presise ord fanger hun inn mennesker, stemninger og tidskoloritt. Hun mottok Bokhandlerprisen 2013 for denne boka. 


Bok nr. 27 - Péter Esterházy: "Hjertets hjelpeverb"

Péter Esterházy regnes som en av Ungarns største forfattere, og det kan være greit å kjenne hans familiehistorie før man gir seg i kast med hans forfatterskap. Esterházy-familien var inntil 2. verdenskrig en velstående jødisk familie, som mistet alle sine eiendeler og ble forvist da nazistene inntok landet. 


"Hjertets hjelpeverb" er en kortroman på 89 sider, som handler om morens død. Fortellerstemmene veksler gjennom boka, og dette gjør den til en høyst bemerkelsesverdig roman.  Selv har jeg aldri lest maken!


Dersom du er en kresen leser og er ute etter en helt spesiell leseropplevelse, kan dette være boka for deg!


Bok nr. 25 - Eivind Hofstad Evjemo: "Velkommen til oss"

Dette er en bok som handler om ubearbeidet sorg. En sorg som kommer helt i skyggen av den landesorgen som rammet Norge i forbindelse med 22. juli 2011. Samtidig må jeg understreke at dette ikke er en 22. juli-bok, i fall noen skulle tro det. 


I vår kultur mangler vi sorg-ritualer, og dette gjør oss på et vis til "analfabeter" når vi opplever at andre er i sterk sorg. Hva skal vi si, uten å virke påtrengende? Hvordan kan vi overvinne vår egen frykt for ikke å si "de riktige tingene" overfor andre som er i sorg? 
Evjemo skriver godt og uten store fakter, og han klarer å formidle stemninger og følelser på en moden og reflektert måte. 


Bok nr. 50 - Edvard Hoem: "Slåttekar i himmelen"

"Slåttekar i himmelen" er første bok i en serie om Edvard Hoems utvandrede familie til hhv. Amerika og Canada. I denne boka blir vi kjent med Nesje, oldefaren til Hoem. Han hadde fire sønner, som alle reiste sin vei etter hvert. Hvordan var det å miste alle barna, de som var satt til jorden for å ta seg av dem når Nesje og kona Serianna ble gamle? 


Edvard Hoem skriver fletta av de fleste nålevende norske forfattere, og hans nisje har nærmest blitt å skrive om sin egen slekt. Historiene baserer han på virkelige hendelser, mens han dikter seg inn i livene til folk. Det gjør han godt!


Rett før jul 2015 kom den andre boka i denne serien - "Bror din på prærien" - og jeg er veldig sikker på at det kommer flere bøker i denne serien! Hoem var på Litteraturhuset i Oslo den 4. februar 2015, og jeg var der



Bok nr. 53 - Siri Hustvedt: "Denne flammende verden"

Siri Hustvedt (gift med Paul Auster) har i "Denne flammende verden" anlagt en kompleks roman, hvis historie er så original at jeg knapt har opplevd maken. Her møter vi en kvinne som går ukonvensjonelle veier for å fremme sin kunst, og som bruker stråmenn for å bevise at menns kunst verdsettes høyere enn kvinners kunst. 


Dessverre møter hovedpersonen en grådig mannsverden, og til slutt faller hun ganske enkelt også for eget grep. Kanskje mest av alt fordi hun var for naiv ...


Romanen spenner over mange temaer, og denne boka krever virkelig sin leser! Når man først knekker koden på boka, er det fornøyelig lesning - fra ende til annen!



Bok nr. 72 - Nadia Mohamed: "De tapte sjelers land"

Bakteppet i "De tapte sjelers land" er utbruddet av borgerkrigen i Hargeisa i 1988, og vi følger tre ulike kvinner og deres skjebner i tiden som følger. 


Persongalleriet er svært troverdig beskrevet, og litterært holder denne boka en høy standard. Ingenting pakkes inn, og brutaliteten og råskapen presenteres på en slik måte at man kjenner smerten på kroppen, uten at boka noen gang blir sentimental eller en tåreperse. 


Det er spennende å få innblikk i Somalias nære historie, hvor det først og fremst er fokus på krigens meningsløshet, ikke hvilken side i konflikten som har rett eller feil.



Bok nr. 76 - Haruki Murakami: Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår

Få japanske forfattere har oppnådd å nå ut til så mange begeistrede lesere som Haruki Murakami! Bøkene hans kjennetegnes ved en helt særegen japansk magisk realisme, skjønt akkurat denne boka er vel mer realistisk enn egentlig magisk. 


I denne romanen drodler Murakami rundt det evige spørsmålet om hvordan man kan finne seg selv og om evnen til å elske et annet menneske. Nok en gang er fremmedgjorthet et tema, og om å ta oppgjør med fortiden. 


Det handler om å ha et sted å dra, å ha et mål, våge å slippe noen innpå seg og om å føle seg skyldig selv når man er uskyldig. 



Bok nr. 84 - Tove Nilsen: "Konge i snø"

Tove Nilsen er en forfatter som er godt kjent for de fleste, og det går ikke umerket hen når hun kommer ut med en ny bok. Hun har skrevet selvbiografiske bøker tidligere, men i "Konge i snø" går hun en hel del skritt lenger. Her får vi nemlig vite mer om bakgrunnen hennes, blant annet om hennes helt spesielle dysfunksjonelle familie. 


Her får vi høre om bestefaren som pga. en utroskapshistorie for evig var bortvist fra spisebordet og måtte innta sine måltider på soverommet, om den drikkfeldige faren og om moren som helst så at datteren ikke elsket sin far ... Alt er fremstilt usentimentalt og distansert, men likevel på en slik måte at det er blitt en lesverdig bok av det hele. 


Tove Nilsen var på Litteraturhuset den 4, februar 2015, og jeg var der



Bok nr. 95 - Anne B. Ragde: "Jeg har et teppe i tusen farger"

I denne boka forteller Anne B. Ragde om forholdet sitt til moren, som aldri var av A4-typen. Gjennom oppturer og nedturer på 1960- og 1970-tallet følger vi moren og datteren. Dårlig økonomi var et stikkord, men selv om det var dårlig stelt på matfronten, var moren en kløpper til å få maten til å se både smakfull og lekker ut. 


Det som gjør mest inntrykk i denne boka er forfatterens ømme og kjærlige fremstillingen av en mor som var alt annet enn enkel å forholde seg til. Vi følger dem helt til moren lå på det siste og ikke fikk den behandlingen Ragde mener at hun burde ha fått. 


Boka er både interessant og fornøyelig, og innimellom også trist.



Bok nr. 96 - Lars Ramslie: "Liten fugl - Mors bok, en sang om skog og korn"

Denne boka er ment som starten på i alt fire bøker, og selv mener jeg at den har fått altfor lite oppmerksomhet. Den handler om en mors grenseoverskridende omsorg, av det ødeleggende slaget. Der "mor mener så godt", men egentlig kun tenker på sine egne behov ... 


Her snakker vi om en mor som blomstrer når datteren visner, mens hver fiber i kroppen hennes er i helspenn når jenta "lever". Er mor ond eller god? Og hva er eventuelt verst - den bevisst villede onde handlingen, eller den fordekte "gode hensikt"? 


Denne boka er perfekt for lesesirkler og særoppgaver i norsk, fordi det er mye å diskutere og grave seg ned i her. Hva er hva?



Bok nr. 98 - Tore Renberg: "Angrep fra alle kanter"

Dette er den andre boka i Hillevåg-triologien (eller Texas-serien som forfatteren selv kaller den). "Vi ses i morgen" het den første boka. 


Boka dekker tre dager i Hillevåg-gjengens liv. Flyttebyrået de driver er egentlig bare et skalkeskjul for kriminell virksomhet som innbrudd og torpedooppdrag. Her møter vi Rudi, som har ADHD, Chessi som er gravid, psykopaten Tong som nettopp har kommet ut fra fengsel, Jani som prøver å holde styr på alle gjengmedlemmene, den vakre barnehjemsgutten Daniel, som er en katastrofe for kvinner å komme borti, og guttene Rikki og Ben som har rømt hjemmefra. 


Man blir uendelig glad i det dysfunksjonelle persongalleriet, og det er bare å glede seg til bok nr. 3 i serien. Det kan ikke være lenge før den kommer nå ...



Bok nr. 108 - Donna Tartt: "Stillitsen"

Når man skal gi seg i kast med en bok som er ca. 850 sider lang, stiller jeg et grunnleggende vilkår som jeg ikke firer en tomme på: boka må være mer enn bare middels god. Aller helst bør den være knakende god! "Stillitsen" er en slik bok! Den er ikke en side for lang! 


Vi følger den unge gutten Theo som under et terrorangrep på Metropolitan Museum i New York mister sin mor. Før han forlater bygningen, stjeler han med seg "Stillitsen", et mesterverk av den nederlandske maleren Carel Fabritius. 


Å bli morløs når man har en egentlig nokså ubrukelig far, er ingen spøk, og det er mye godt dette boka handler om. For alt faren ønsker er å få kloa i arven hans, slik at han kan fortsette sitt forfyllede liv, og spille bort pengene ... 



Bok nr. 109 og 110 - Carl Frode Tiller: "Innsirkling" 1 og 2

De to første bøkene i Carl Frode Tilles Innsirkling-triologi er nå tilgjengelig på Mammut-salget. Har du ikke rukket å lese disse bøkene, er det virkelig på tide! Dette er nemlig noen av de beste bøkene som er skrevet av norske nålevende forfattere. 


David har angivelig hukommelsestap. og har invitert vennene til å skrive brev til ham slik at han skal få minnene sine tilbake. Det store spørsmålet er om dette er reelt eller et kunstprosjekt. 


I bok etter bok sirkles David inn, og det er noen fascinerende portretter av dem som har stått i forbindelse med ham, som tegnes. Tiller var på Litteraturhuset den 10. september 2014, og jeg var der.



Bok nr. 119 - Hanne Ørstavik: "På terrassen i mørket"

Denne boka handler om en dyp,dyp kjærlighetssorg av den typen man nesten dør av. Hovedpersonen har brutt med mannen hun de siste to årene har hatt et ødeleggende forhold med, som nesten har ført til at hun mistet seg selv. Hun bestemmer seg for å reise bort, og for å komme over sorgen begynner hun som eskortepike. På den måten prøver hun å isolere følelsene fra det seksuelle. 


Uansett hva hun gjør, er nissen med på lasset. Kanskje fordi elskeren hun ønsker å skyve fra seg, ikke lar henne være i fred?


Dette er en vakker og tankevekkende bok, som jeg anbefaler varmt. 



Bok nr. 344 - Marte Michelet: "Den største forbrytelsen"

I denne boka skriver Marte Michelet om den skammelige behandlingen som ble jødene til del i Norge. Her ble nemlig lite gjort for å redde jødene fra deportasjon til Tyskland, der svært få overlevde. 


Dette er rystende lesning på mange plan! Gjennom sitt bokprosjekt har Marte Michelet brakt frem i lyset en del av historien som tidligere har vært tildekket, og dette er grundig dokumentert. Hun har levendegjort mange menneskeskjebner på en slik måte at det er umulig å sitte uberørt tilbake. 


Spørsmålet man må stille seg etter å ha lest en bok som dette er: hvor mye mer er tildekket i historiebøkene våre?



Bok nr. 365 - Fredrik Græsvik: "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan"

Hva var det som gjorde at Norge valgte å delta i den håpløse krigen i Afghanistan, og hvorfor kunne det aldri gå bra? I "Den tapte krigen" tegner Fredrik Græsvik det store bildet av krigen, og med et særskilt blikk på Norges bidrag. 


I alt 12 nordmenn ble drept i Afghanistan, og 10 av disse var soldater. 


Græsvik har gjort et solid stykke arbeid i denne boka, som kommer til å bli stående som et referanseverk i lang tid. Jeg skulle ønske at vi hadde sett mer av denne type dybdejournalistikk i norske medier! Her er nyansene, balansen, analysene og klokskapen med!



Bok nr. 367 - Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer: "Alt dette kunne vært unngått"

Dette er enda en bok om Afghanistan, men med en helt annen vinkling enn Fredrik Græsviks bok. Her får vi nemlig innblikk i Afghanistans historie, og hvor Afghanistan står i dag, etter årtier med krig og atter krig. 


Forfatterne later ikke som de forstår alt, men inntar en spørrende og nyskjerrig holdning. Konklusjonene overlater de til andre å trekke - i den grad dette er mulig for noen i det hele tatt ... Krigen var og ble en fiasko, og det er større grunn til å frykte terror i dag enn den gangen Afghanistan ble invadert for å knekke Taliban og al-Qaida. 


Dette er en må-lese-bok for alle som ønsker å forstå Afghanistan litt bedre!



Bok nr. 417 - Thomas Vestgården og Sigmund Aas: "Skammens historie"

I forbindelse med Grunnlovens 200 årsjubileum kom det ut mange flotte bøker. "Skammens historie" er en annen historie, nemlig om det vi helst ikke ønsker å være bekjent av. Her får vi nemlig nærmere kjennskap til jødeparagrafen, tvangssteriliseringen av romani-folket, behandlingen av kvener og samer, behandlingen av barna på Bastøy guttehjem, lobotomiens historie, sensur av samfunnskritisk og erotisk litteratur, det skammelige rettsoppgjøret etter krigen, ulovlig overvåkning av folk, justismord og politivold, barnevernets historie m.v. 


Dette er en av de mest spennende norske historiebøkene jeg har lest! Anbefales!



Bok nr. 455 - Walter Mischel: "Marshmallowtesten - nøkkelen til viljestyrke"

De fleste som har syslet med psykologi, ledelse, coaching og selutvikling, har hørt om Marshmallow-testen. I denne boka får vi høre mer om denne testen fra mannen som sto bak, Walter Mischel. 


Våre liv er summen av en hel masse valg, og da er det jo veldig spennende å finne ut hvordan vi kan få enda mer ut av våre liv. Manglende selvkontroll har nemlig ødelagt mer enn ett liv ... 


Denne boka burde vært pensum for alle som jobber med barn. Selv synes jeg det er sørgelig at kognitiv atferdsterapi ikke har bredere tilslutning i psykolog-standen i Norge. Her har vi faktisk mye å lære av amerikanerne!



Bok nr. 456 - Agnes Ravatn: "Operasjon sjølvdisiplin" 

Denne boka består av en artikkelserie som tidligere har vært trykket i Dag og Tid. Mange av temaene i boka har faktisk klare paralleller til Walter Mischels bok om Marshmallowtesten, men med den klare forskjell at der Mischel snakker om de ulike begrepene som en realitet man må forholde seg seriøst til, der radbrekker Ravatn de samme begrepene, og får oss til å hyle av latter. 


Boka er fornøyelig og fandenivoldsk om hvordan du kan overleve i en verden full av fristelser, der selv den flinkeste blant oss kan gå seg fullstendig vill. "For deg som ein gong hadde ei lys framtid, men som no er ein interenettavhengig, nevrotisk, dvask og ulykkeleg tufs i tidsklemme" - løp og kjøp!



Bok nr. 470 - Kristian Løvås: "Hormonbalansen"

Her finner du alt du noen sinne kommer til å lure på om hormoner - ført i pennen av en spesialist i indremedisin og endokrinologi! 


Introen er at "Det gode liv er å være i balanse!" Og her er spiller hormonene en avgjørende rolle i livene våre. Hvilken betydningen har dette i forhold til forbrenning, apetitt og overvekt, stress, ro og energi? Vi få vite om betydningen av moderasjon og at alt hjelper hva gjelder mosjon. Dessuten kommer vi ingen vei ved å frasi oss ansvaret for egen helse. "Finn dine stressorer og knus dem", sier Løvås. 


Den gode balansen handler om hormonbalansen, og alle som ønsker mer kunnskap om dette, bør lese denne boka! 


Jeg håper at noen av mine boktips vil komme til nytte! 


Og så er det hyggelig om du som leser dette, forteller meg noe om hvilke bøker du har tenkt å kjøpe? Hvis du i tillegg har noen gode boktips, mottas dette med takk!