Translate

Søk i denne bloggen

Laster inn...

Sider

Et lite utvalg avforfattere som er omtalt i min blogg:

Aarø Selma Lønning (3) Adichie Chimamanda Ngozi (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (3) Austen Jane (7) Auster Paul (11) Barnes Julian (3) Beauvoir Simone de (1) Beevor Antony (2) Bjerke André (2) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (9) Blixen Karen (3) Boyne John (3) Bunin Ivan (1) Camus Albert (1) Canetti Elias (1) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (11) Clézio J.M.G. Le (2) Coetzee J. M. (1) Cunningham Michael (2) Drakulic Slavenka (2) du Maurier Daphne (2) Dumas Alexandre (1) Duras Marguerite (1) Eco Umberto (2) Eggers Dave (1) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Eriksen Thomas Hylland (2) Espedal Tomas (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (3) Fante John (1) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fo Dario (1) Fosse Jon (2) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (3) Grytten Frode (5) Gulliksen Geir (1) Haddon Mark (2) Hamsun Knut (16) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (4) Hemingway Ernest (5) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (5) Hoem Edvard (8) Hornby Simonetta Agnello (2) Hugo Victor (3) Hustvedt Siri (4) Indridason Arnaldur (7) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Alf R. (1) Jacobsen Roy (9) Jensen Carsten (2) Kaarsbøl Jette A. (2) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Knausgård Karl Ove (9) Koch Herman (2) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (2) Lenz Siegfried (1) Lessing Doris (3) Li Yiyun (1) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (2) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (7) Maalouf Amin (3) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Martel Yann (2) Matar Hisham (2) McCann Colum (1) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (13) Melville Herman (1) Mendel-Enk Stephan (2) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Mueenuddin Daniyal (1) Munro Alice (2) Murakami Haruki (8) Mutaev Musa (1) Müller Herta (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Nilsen Tove (2) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Némirovsky Irène (6) Oe Kenzaburo (1) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (2) Orwell George (1) Oz Amos (2) Paasilinna Arto (9) Pamuk Orhan (2) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Ragde Anne B. (8) Rahimi Atiq (2) Ramslie Lars (2) Renberg Tore (10) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (3) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (2) Seraji Mahbod (1) Shakespeare (1) Sigurdsson Birgir Sigurjón (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (1) Skram Amalie (11) Solstad Dag (7) Steinbeck John (6) Strindberg August (2) Söderberg Hjalmar (1) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Thompson Geir (2) Tiller Carl Frode (3) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (2) Undset Sigrid (3) Uri Helene (1) Vallgren Carl-Johan (3) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (4) Wassmo Herbjørg (3) Westö Kjell (4) Wiese Jan (1) Wilhelmsen Ingvard (3) Woolf Virginia (6) Xinran (2) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (2)

torsdag 31. juli 2014

Loch Ness, Skottland - Storbritannia (artikkel 20)

Fascinerende viltvoksende planter langs Loch Ness
Loch Ness er den nest største innsjøen i Skottland dersom man regner dette ut fra overflaten, og den største innsjøen dersom man tar utgangspunkt i vannmassen, kan jeg lese på Wikipedia. Innsjøen er 56,4 kvm og 226 meter på sitt dypeste. En liten morsom detalj å merke seg: det er mer vann i Loch Ness enn i alle innsjøer i hele England og Wales til sammen. Loch Ness strekker seg mellom Fort William og Inverness. 

Kart over området
Etter å ha gått av damplokomotivtoget Jacobite i Fort William, fant vi det naturlig å kjøre langs Loch Ness og oppover til Inverness, hvor vi i utgangspunktet hadde tenkt å bli over natta. Sånn skulle det ikke gå, selv om vi kom frem til Inverness tidlig på kvelden (det er kun 10 mil mellom Fort William og Inverness). Vi fant rett og slett ikke byen særlig sjarmerende og dro i stedet til Dufftown, singlemalt-distriktets hovedstad (og hvor mannen min hadde vært på en whisky-trail i sine yngre år). Dette kommer jeg tilbake til mer i detalj i en senere artikkel. 


Nessie er åpenbart ikke død ...
Loch Ness er en myteomspunnet innsjø pga. alle historiene om det angivelige sjøuhyret Nessie. På denne måten har man lykkes å gjøre et i og for seg mindre interessant område av Skottland til en turistattraksjon, slik jeg ser det. 

Det var nokså grått og overskyet da vi kjørte langs innsjøen, og dette ga så klart et noe mindre flatterende inntrykk av innsjøen, enn om vannflaten hadde funklet i sollys. Vi hadde i alle fall litt vanskelig for å få øye på den helt store magien i et landskap med et stort og massivt grått vann ... Derimot fant vi landskapet rundt og i særdeleshet noen gule viltvoksende planter langs veikantene svært vakre. 

Et Loch Ness-museum langs Loch Ness
Vi stoppet opp ved et Loch Ness-senter, men siden det var begynt å bli nokså sent på ettermiddagen, var det selvfølgelig stengt, og vi måtte reise videre med uforrettet sak. Det vi uansett skjønte var at denne Nessie-affæren fremdeles lever i beste velgående i folks bevissthet i Skottland. 

Dersom vi hadde hatt tålmodighet til det, ville vi sikkert ha oppdaget at Inverness også hadde noe å by på, men opplevelsen av ikke å finne noen gamleby fikk oss som sagt til å snu og kjøre sørover igjen. Denne gangen mot Dufftown. Det skulle vi faktisk overhode ikke angre på, for Dufftown ble på mange måter et høydepunkt under turen - med masse destilleri-besøk og whisky-smakinger ... 

I mellomtiden byr jeg på flere bilder fra Loch Ness-området i Skottland!

Loch Ness-museet
Sjøuhyret Nessie
Loch Ness 
Fine kjøreforhold og dekorative planter langs veiene 
Langhåret gressende ku (eller okse?)
Det lysnet opp etter hvert
Whisky-destillerier langs veikanten - et helt vanlig syn

Fra Fort William til Mallaig med damplokomotivet Jacobite, Skottland - Storbritannia (artikkel 19)

Jacobite over Glenfinnan-viadukten 
Dette er en fortsettelse på en artikkelserie om en rundreise i Storbritannia, som mannen min og jeg foretok i siste halvdel av juni 2013. Etter at vi hadde vært i Oban, hvor vi bl.a. reiste ut til Hebride-øya Mull, ønsket vi å reise til Fort William, den nest største byen i den delen av Skottland som går under betegnelsen Highlands. Bare Inverness er større. Det bor for øvrig drøyt 230 000 mennesker i Fort William.

Det er helt sikkert mye spennende man kan gjøre i Fort William, men vi hadde i grunnen kun ett mål: å komme med damplokomotivet Jabobite fra Fort William til Mallaig. 
Jacobite i Fort William

Sesongen for damplokomotivet Jacobite er fra 12. mai til 24. august. I denne perioden går det ett morgentog fra Fort William kl. 10.15. I perioden 2. juni til 21. september går det i tillegg et ettermiddagstog. (Se mer på togets nettside.)

Turen fra Fort William til Mallaig tar litt mer enn to timer hver vei, og oppholdet i Mallaig er på litt i underkant av to timer - akkurat nok til å få med seg noen inntrykk fra Mallaig samt få i seg noe mat. 

Turene med Jacobite er umåtelig populære - særlig etter at nettopp dette toget opptrådte i en Harry Potter-film. Det er spesielt noen spektakulære scener over Glenfinnan-viadukten (se bildet øverst i denne artikkelen) som er lett gjenkjennelig. Derfor går toget også under betegnelsen Harry Potter Hogwarts Express Steam Train. For moro skyld har jeg nedenunder tatt med et filmklipp fra YouTube for spesielt interesserte. 




Vi hadde på forhånd ikke tenkt på at det kanskje ville vært en idé å forhåndsbestille billetter til togturen. Vi gikk med friskt mot inn på nettsiden til Jacobite-toget for å bestille billetter (som forresten var ganske dyre - 58 pund tur-retur på første klasse, og 34 pund på standard klasse), og ble temmelig skuffet da vi skjønte at det ikke fantes en eneste billett å oppdrive ... 


Damplokomotivet Jacobite
Ukrutt forgår imidlertid ikke lett, så vi bestemte oss for å reise til Fort William likevel, og se hva vi kunne få til. 

Da vi kom frem klarte vi faktisk å sikre oss stå-billetter. Jeg husker ikke hvor mye vi måtte betale, men det var mindre enn hva standardplass-billettene kostet. Vi sto altså ute i gangen under overfarten, og ikke skjønte vi før i det avgjørende øyeblikk hvilket hell dette skulle vise seg å være. For ute i gangen kunne vi åpne vinduet og henge ut med kameraet, og dermed sikret vi oss både bilder og video av togets fart over Glenfinnan-viadukten


Glenfinnan-viadukten
Det er vel unødvendig å si at det var hektisk aktivitet i vinduet, der en av oss lå lavt med sitt kamera for at den andre skulle få plass over med Iphonen sin ... Alt for å få festet mest mulig av et ganske magisk øyeblikk på hhv. film og video for all fremtid! Samtidig følte vi det som om vi hadde vunnet i Lotto som i det hele tatt fikk være med toget og som var så heldige å stå på "cattle-class". 

Senere under turen kom konduktøren og fortalte oss at vi var oppgradert til første klasse - uten tillegg i prisen. I og for seg kjærkomment, for det tar på å stå i to samfulle timer på et tog i fart - men vi skulle vel for å være helt ærlig angre litt på akkurat det etter hvert. For vi havnet ved siden av et eldre ektepar som underholdt oss helt frem til Mallaig med seg og sitt - og dermed fikk vi ikke nytt utsikten på resten av turen i det hele tatt. Man er jo høflig og oppmerksom når man sitter på første klasse, må vite ... Dessuten var de jo så hyggelige!


På stasjonen i Mallaig
Nærmere halv ett ankom vi Mallaig, og da gjaldt det å komme seg ned til havna for å se på båtlivet før vi gikk og spiste. 

Det var i grunnen fort gjort å gjøre unna Mallaig, som er et bitte lite tettsted med rundt 800 innbyggere. Sånn sett var oppholdet på litt under to timer akkurat passe langt. Det er ikke til å komme forbi at det er togturen og egentlig den alene som er Jacobite-turen! Bare lyden av toget, tutingen, dampen som blåses ut, ristingen i togsettet - alt er helt magisk, og man føler seg hensatt til en forgangen tid.

Mallaig


Vi hadde ståplass tilbake også, og også denne gangen ble vi oppgradert, men til standardplasser. Det var mer glissent i togsettet på returen, og vi kunne konsentrere oss om å suge inn alle inntrykk til siste trevl! Den skotske naturen er så eksotisk og vill, det er så grønt over alt - og det tar pusten fra en rett og slett!

Vi var tilbake i Fort William kl. 16.00 - og da gikk turen videre langs Loch Ness og opp til Inverness. En by vi ikke fant særlig sjarmerende, og derfor gjorde endereis og duret til Dufftown i stedet ... Mer om dette i neste blogginnlegg fra turen ...

Et godt tips dersom du planlegger å reise til Skottland og ønsker at familien skal få oppleve en artig tur med Jacobite: kjøp billetter på forhånd! Gjerne flere måneder i forkant av turen!

Nedenfor har jeg tatt med noen flere bilder fra turen. Enjoy!


Glenfinnan-viadukten 
En stasjon underveis til Mallaig
Jacobite i Mallaig 
Mallaig 
Mallaig 
Mallaig
Vakker natur underveis
To glade gubber

onsdag 30. juli 2014

Mull, Hebridene i Skottland - Storbritannia (artikkel 18)

Skipsvrak langs kysten av Mull
I går la jeg ut en artikkel om Oban i Skottland (som en del av min og min manns rundreise i Storbritannia i 2013), og i den forbindelse opplyste jeg at noe av det vi gjorde mens vi var i Oban, var å reise ut til øya Mull, som er en del av Hebridene. 


Kart over Hebridene
Mull er den nest største øya i det som anses som Indre Hebridene (markert med rosa på kartet - i motsetning til Ytre Hebridene, som er markert med sennepsgult). 

Vi tok båten fra Oban til Mull, og det tok sånn ca. 40 minutter. 

Naturen underveis utover til Mull, nærmere bestemt til Craignure, er vill og vakker, der vi kunne skimte den i sjødisen, og hovedinntrykket var grønn-grønne heier så langt øyet rakk. Her burde det være innhold nok for en hel ferie dersom man skulle ønske å roe ned på en øy. 

Vel fremme i Craignure sto bussen til Tobermory klar. Denne snirklet seg frem på nokså smale veier mot Tobermory, øyas største tettsted. Etter ca. en time var vi fremme, og da hadde vi underveis fått med oss både skipsvrak og mere til. 

Fergeleiet i Craignure, Mull
Vi var ikke de eneste som var ute i samme ærende, selv om det åpenbart først og fremst var pendlere som fartet mellom Oban og øya. 

Mull er for øvrig en veldig sivilisert øy sammenlignet med de andre Hebride-øyene, siden den tross alt ligger nokså nær fastlandet. I ettertid angret vi nok litt på at vi ikke brukte mer tid der ute og fikk med oss et par av de ytre Hebride-øyene. Det skal være helt fantastisk å komme helt ut dit. 


Tobermory, hvor det bor ca. 700 mennesker
Tobermory er kjent for sine fargerike hus. Et yndet objekt for mange kunstnere, noe vi blant annet fikk erfare når vi gikk rundt på stedets mange gallerier. Rekken av fargerike hus gikk nemlig igjen som motiv på bilde etter bilde.

Stedet har til og med sitt eget destilleri - Tobermory Destillery! Vi smakte selvfølgelig på whiskyen, men kom til at den ikke på noen måte toppet våre smaksopplevelser - verken før eller senere. Likevel morsomt å ha smakt!


Tobermory Destillery

Det er mange andre ting enn Tobermory som er verdt å få med seg når man er på Mull. Blant annet kan Mull skilte med 250 fuglearter (kilde: Wikipedia), hvor havørnen selvsagt hører med. Videre kan man på Wikipedia lese at øya trolig har vært bebodd siden kort tid etter siste istid, og at det er mange fornminner på øya. Mull har hele 50 mil med kystlinje.

Dersom jeg skulle gi et råd til andre som kunne tenke seg en tur til Hebridene, så må det være å legge inn noen overnattinger på noen av disse øyene. Det vil helt klart stå høyt på vår liste neste gang vi er i området. Turmulighetene er mange, og jeg vil anta at det er kurant å komme seg ut på båtturer også. 

Helt til slutt tar jeg med flere av bildene jeg tok på turen ut til Mull!


Båtliv på Mull
Store forskjeller mellom flo og fjære 
Vakker natur!
Fargerike hus i Tobermory 
Tobermory
Eksempel på en forfatter fra Mull: Judy Fairbairns - "Island Wife -
living on the edge of the wild"
Ved fergeleiet i Craignure 
Duart Castle - som vi passerte på vei ut til Mull 
Union Jack 
Fotoglede - masse fotoglede!
Tobermory Destillery 
Ferga som går mellom Oban og Mull 
Lismore fyr
Fargerik natur på Mull
Tobermory

Michel Houellebecq: "Lanzarote"

En bok av Frankrikes moderne misantrop

Michel Houellebecq (f. 1956) er fransk forfatter, poet og filmregissør, kan jeg lese på Wikipedia. Han debuterte med romanen "Against the World, Against Life" i 1991, og har siden utgitt en rekke bøker. "Lanzarote" utkom i 2000. 

Jeg har tidligere vurdert nettopp denne boka, for så å forkaste den - inntil jeg nylig ble gjort oppmerksom på at han er regnet som en betydelig forfatter innenfor nyere fransk litteratur. Da tenkte jeg at det kanskje ikke var noen vei utenom ... 

"Lanzarote" var bare en av tre bøker av Houellebecq jeg valgte å kjøpe. I tillegg havnet "Utvidelse av kampsonen" (1994) og "De grunnleggende bestanddeler" (1998) i handlekurven. 

For øvrig er det grunn til å merke seg at Houellebecq er en omstridt forfatter på grunn av uttalelser som etter sigende har egget til rasehat, og han har blitt ansett som en del av et "nytt høyre" i Frankrike (kilde: Wikipedia). I dag lever forfatteren i et slags selvvalgt eksil i Spania etter å ha bodd flere år i Irland, og han skal visstnok nekte å ha noe med omverdenen å gjøre. Han skriver imidlertid fremdeles bøker. 

"På ettermiddagen den 14. desember 1999 gikk det opp for meg at min nyttårsfeiring antagelig kom til å bli helt mislykket - i år også. Jeg tok til høyre i Avenue Félix Faure og gikk inn på det første og beste reisebyrået. Jenta bak disken var opptatt av en kunde. Det var en brunette med etnisk kjortel og piercing i det venstre nesebordet; håret var hennafarget." (side 7)

Bokas navnløse jeg-person ønsker å reise vekk, og han vil for all del ikke til et muslimsk land - med mindre det er sekulært. Tilfeldighetene fører ham til Lanzarote, en øy som til forveksling ligner et månelandskap. "Dessverre ble alt som var vakkert på øya, ødelagt i årene 1730 til 1732 av en rekke sjeldent voldsomme jordskjelv og vulkanutbrudd. Muligheten for kulturturisme er altså lik null." (side 15)

Jeg-personen fnyser av de to turistattraksjonene som er å finne på øya; en kaktushage og en nasjonalpark uten levende dyr eller planter. Men noe skal man jo finne på som turist ... Riktig fornøyelig er forfatteren når han lar jeg-personen harsellere over norske turister, engelske turister, franske turister osv. Jeg humret og lo meg gjennom noen herlige passasjer med mye fandenivoldsk humor. 

Men så flatet det hele ut i nokså deltaljerte beskrivelser av syden-sex, idet hovedpersonen forfører - eller lar seg bli forført - av to lesber i reisefølget. Da mistet boka fullstendig sjarmen for mitt vedkommende. Dersom boka ikke hadde vært så syltynn - bare 75 sider - vet jeg ikke om jeg hadde giddet å lese den ferdig. 

Min konklusjon etter å ha lest denne boka er at første halvdel er morsom - nesten litt Bukowski-aktig i sin fandenivoldskhet - mens siste halvdel ødela helhetsinntrykket. En nokså middelmådig leseopplevelse for min del. Kanskje har jeg misforstått hele bokprosjektet, som er en protest mot alt og alle ... ?

Helt til slutt ønsker jeg å sitere Fredrik Wandrup, Dagbladet (sitat fra bokas smussomslag):

"Lanzarote skildrer på en fortreffelig måte en samtid der lidenskap er forvandlet til perversjon og ligner mer på tidsfordriv enn på en genuin søken etter skjønnhet og sannhet. Houellebecq er og blir Frankrikes moderne misantrop." 

(Misantropi =  hat eller mistro overfor menneskeheten, eller en tendens til å mislike og mistro andre mennesker)

Ja, slik kan det nok også sies ... 

Utgitt i Frankrike: 2000
Originaltittel: Lanzarote 
Utgitt i Norge: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Thomas Lundbo
Antall sider: 75 
Boka har jeg kjøpt selv


Michel Houellebecq
Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Fredrik Wandrup - 30. juli 2010 - Saftig sex og drømmende sensualitet
- Jeg leser - 15. desember 2010 - som ikke er overvettes begeistret for denne boka og i stedet anbefaler "Utvidelse av kampsonen" eller "Plattform", og som faktisk advarer mot å la "Lanzarote" være første møte med Houellebecq ... 

tirsdag 29. juli 2014

Oban, Skottland - Storbritannia (artikkel 17)

Oban sentrum
Tidligere i sommer har jeg skrevet både om Edinburgh, York og Wales, steder mannen min og jeg var innom på vår rundreise i Storbritannia i 2013. En oversikt over hele reiseruta kan du se her. Nå har turen kommet til Oban, en by som ligger på østkysten av Skottland. 

Kart over Skottland
Grunnene til at vi valgte å reise til akkurat denne byen var sammensatte. En av grunnene - kanskje den aller viktigste - var at det produseres svært god whisky akkurat der (og rett og slett vår frem til da favoritt-whisky). En annen grunn er beliggenheten i forhold til Fort Williams (hvorfor skal jeg komme tilbake til i en senere artikkel). En tredje grunn var at det er fergeforbindelse til Hebridene fra Oban. Å komme ut på en av øyene var et mål for oss. Vi kom oss riktignok ikke lenger enn til Mull, nærmere bestemt til Tobermory, men det var eksotisk og spennende likevel. Men bare for å ha nevnt det - det er Skye og øyene lengst ute i havgapet som virkelig kan by på mye vill natur og interessant dyre- og fugleliv (sel, oter, delfiner, lundefugler etc.). Dessuten er Skye spennende i whisky-sammenheng!

Oban som sådan er en bitte liten by. Det bor bare litt over 8000 mennesker der, men innbyggertallet tredobles fort i turistsesongen. Byen ligger langs Argyllshire-kystlinjen.

Oban sentrum
Som bildet ovenfor og til høyre viser, har byen et gammelt tårn, som til forveksling kan se ut som et amfiteater - McGraigs Tower. Skjønt gammelt og gammelt ... Dette tårnet ble bygget i årene 1897-1902. Vi rakk ikke å besøke denne severdigheten under vårt Oban-opphold.

Selv om Oban er en liten by, er det noe med byer som ligger ved havet. Man aner hvordan havet har utfordret dem som har bodd der i årenes løp. Oban er nok likevel ikke  den byen som har lidd mest overlast av alskens uvær, fordi den ligger nokså skjermet bak de innerste Hebrideøyene. Jeg antar at disse øyene tar av for de verste kreftene fra storhavet. 


Oban Destillery
Jeg nevnte innledningsvis whisky. Obans whisky er viden kjent for sin kvalitet, og er blant dem som er plukket ut til The Destillers Edition, de klassiske singlemalt-whiskyene (som mannen min og jeg alltid har hatt i whiskysamlingen vår). Blant disse har Oban alltid vært vår favoritt (inntil vi tok denne turen i Skottland, og oppdaget andre favoritter - som Laphroaig, bare for å nevne et eksempel - jo mer "hårete", jo bedre!). En tur innom Oban Distillery var derfor et "must" når vi først var der! Dette destilleriet ble etablert i 1794, så vi skjønner at her snakker vi tradisjon! 

Oban Destillery - butikken
Omvisning og innkjøp av whisky på destilleriet hører selvsagt med når man er her! 

Dersom det er noe man virkelig legger merke til når man befinner seg langs kysten i Storbritannia, så er det - i tillegg til tidevannets dramatikk (jf. den enorme forskjellen mellom flo og fjære) - måker. Haugevis med måker, tusenvis - ja, sikkert titusenvis av måker! Har de ingen fiender i dette landet? 

Helt tilfeldig kom vi over informasjon om fuglelivet i Skottland, og der sto det at en måke kan bli over 30 år gammel. I Oban - som vi også opplevde i Cornwall - var det så og si ikke mulig å spise ute, fordi man risikerte å få matfatet ranet av måker. 

Middag på kaia
Fristelsen ble likevel for stor, og vi bare måtte kjøpe nykokte skalldyr som vi inntok på kaia. Der var det til gjengjeld svære plakater som advarte mot de frekke måkene - seagulls. Vi kom oss gjennom måltidet uten å oppleve måkeangrep, skjønt de sirklet over oss ... kontinuerlig, hele tiden på jakt etter et ubevoktet øyeblikk, vil jeg anta ... mens de skrek og skrålet bare verre. 

Vi brukte resten av vårt Oban-opphold på å reise ut til Mull og byen Tobermory, og gikk dermed glipp av severdigheter som katedralen, Dunollie Castle m.m. Sånn er det når man er på en slik rundreise - man må prioritere hva man ønsker å bruke tiden sin på, og dette innebærer å velge bort en del andre ting. 

Jeg kommer tilbake med en egen artikkel om vår tur til Mull, og dessuten om Fort Williams.

Avslutningsvis tar jeg med noen flere bilder fra Oban. Enjoy!

Båtlivet i Oban

Båtlivet i Oban

Noe av utvalget i butikken på Oban Destillery 
Vi bodde på et viktoriansk hotell, som jeg dessverre ikke lenger husker navnet på
Badeværelset på hotellet vårt 
Natur på vei til Oban 
På vei til Oban