Translate

Søk i denne bloggen

Laster inn...

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Aarø Selma Lønning (3) Adichie Chimamanda Ngozi (4) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (11) Barnes Julian (3) Beauvoir Simone de (1) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (13) Blixen Karen (3) Bunin Ivan (1) Camus Albert (1) Canetti Elias (1) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (2) Clézio J.M.G. Le (2) Coetzee J. M. (1) Cunningham Michael (2) Djebar Assia (4) Drakulic Slavenka (2) du Maurier Daphne (2) Duras Marguerite (1) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Eriksen Thomas Hylland (2) Espedal Tomas (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (3) Fante John (1) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fo Dario (1) Fosse Jon (2) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (4) Grytten Frode (5) Hamsun Knut (16) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (5) Hoem Edvard (10) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (5) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (11) Jensen Carsten (2) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Knausgård Karl Ove (9) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (2) Lenz Siegfried (1) Lessing Doris (3) Li Yiyun (1) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (2) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (7) Maalouf Amin (4) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Marquez Gabriel Garcia (2) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (13) Melville Herman (1) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (9) Müller Herta (2) Naipaul V. S. (1) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (6) Oe Kenzaburo (1) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (2) Oz Amos (2) Paasilinna Arto (9) Pamuk Orhan (2) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (11) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (2) Skram Amalie (11) Solstad Dag (7) Steinbeck John (6) Strindberg August (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (2) Undset Sigrid (3) Vallgren Carl-Johan (3) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (4) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (4) Wilhelmsen Ingvard (3) Woolf Virginia (6) Xinran (2) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (2)

onsdag 25. mars 2015

Tove Nilsen: "Kongen i snø"

Når et levd liv skal gjøres opp ...

Tove Nilsen (f. 1952) har skrevet 26 bøker før hun i fjor kom ut med "Konge i snø". Det begynner å bli noen år siden jeg var en trofast Tove Nilsen-leser. Etter slutten av 1990-tallet er det vel bare "Kreta-døgn" (2003) og "Vingetyven" (2008) som har nådd opp i lesebunkene mine (linkene går til mine egne omtaler av bøkene). Disse to - og særlig den siste - likte jeg svært godt. 

Etter at jeg var på Litteraturhuset den 4. februar i år (linken fører til mitt referat fra denne kvelden), hvor Edvard Hoem og Tove Nilsen samtalte i en times tid, tenkte jeg at det var på høy tid å finne frem den boka jeg kjøpte høsten 2014. Likevel var det lydbokutgaven jeg valgte å lytte til da det kom til stykket. 

"Da jeg var liten, lærte jeg at julaften kunne være årets farligste dag. Det var den dagen alle gledet seg til, jeg også, så det kriblet i kroppen, ingenting kunne overgå synet av treet i stua og gavene under det, gavepapiret med figurer og mønstre som trakk meg til seg. Fra dag én hadde jeg tjuvtittet på siste luke i kalenderen, likevel virket den ny på julaften morgen: Pappluka åpenbarte Jesus i krybben under julestjernen. Himmelens blåfarge og stjernene som gnistret og lyste, jeg mottok det som et under, noe jeg aldri kunne få nok av. 

Det farlige handlet om så mye at jeg tenker på det som en vifte jeg lenge har presset hardt sammen. Noen vil ønske at jeg fortsetter å holde presset. De vil bli stramme i ansiktet, de vil bli bebreidende eller forlegne, de vil si: Måtte du skrive dette? Ja, det måtte jeg. De vil ikke gi seg, de vil minne meg om min egen og mine nærmestes anseelse og spørre om jeg ikke kunne holde visse ting tilbake. Nei, det kunne jeg ikke. Jeg vil frigi det tilbakeholdne og fortelle, men ikke for fort, det må skje gradvis, så jeg ikke mister den kontrollen jeg har gjort meg avhengig av, en kontroll som alltid har vært viktig for meg." (side 7-8)

Allerede her gir forfatteren en pekepinn på hvordan denne boka er. Der f.eks. Karl Ove Knausgaard går rett i strupen på familiehemmelighetene og borrer seg ned i det vonde, der pakker Tove Nilsen varsomt ut sin families hemmeligheter. Fordi det bare er slik hun klarer å fortelle det. Like fullt byr hun på seg selv - det skal ingen være i tvil om. Og det skal ikke mye fantasi til for å lese inn mye utrygghet og sårhet mellom linjene når hun beskriver sin barndom. For øvrig blir det nokså urettferdig å sammenligne måten Tove Nilsen nærmer seg sin families historie med Knausgårds. Knausgård er i en helt annet liga, men det gjør ikke Nilsens bok i seg selv noe dårligere av den grun. Den er bare annerledes. 

Innledningen i boka vitner om en forventet respons på denne type bøker. Ja, folk blir sinte - selv om det ikke er deres egne hemmeligheter som brettes ut. De blir sinte på vegne av de andre som blir avslørt. Kanskje fordi de identifiserer seg sterkt med dem de oppfatter som ofrene for forfatteren? Fordi de ikke ser at det egentlig er motsatt? Barnet kan jo virkelig ikke stilles til ansvar for sine foreldres dysfunksjonalitet. Er det da forbudt å fortelle om det? Skal barna - resten av sitt liv - være med på å vedlikeholde et slags bedrag overfor omgivelsene, fordi det aldri skal kunne snakkes om alt som ikke var som det burde ha vært? Et bedrag som går ut på kun å vise frem det vellykkede, mens all begredeligheten skjules, og det på bekostning av ens egen historie og virkelighet? Selvsagt ikke! Nettopp av den grunn blir jeg forundret når jeg leser om reaksjonene fra Knausgårds farsfamilie, reaksjonene fra alle som elsket "sjonkel Rolf" og som fikk illusjonene ødelagt da sønnen Trond Kirkvåg fortalte den egentlige familiehistorien ... For dette går igjen ... dette at folk føler seg så krenket på andres vegne ... Men kan man i det hele tatt føle seg som et helt menneske dersom fasaden er et falsum?

"Kongen i snø" er ingen "terapi-bok", hvor forfatteren har skrevet seg ut av sin dysfunksjonelle families historie for gradvis å friskne til etter hvert som boka fullføres. Tvert i mot er det en godt moden og reflektert voksen-person som forteller en historie, som det kanskje ikke ville ha vært mulig å fortelle tidligere. I alle fall ikke på den måten ... Man ser ting litt klarere når man selv har fått noen år på baken, og kan betrakte det hele på et par mannsalderes avstand. Måten Tove Nilsen trekker paralleller fra sin mors oppvekst, f.eks. med bestefaren som var forvist fra spisebordet under alle måltider grunnet en utroskapshistorie, til sin egen far som led samme skjebne, viser dette med all tydelighet. Hun har den nødvendige distansen, den distansen som gjør henne i stand til å fortelle en historie og ikke bare et partsinnlegg. 

"Mor var en feminist født i feil tid, hun var en huskatt som når som helst kunne snu vrangskinnet til. På det verste var hun både mink og ilder. Far var både arbeidshest og festløve. Han var også hund, noen ganger logrende og glad, andre ganger sørgmodig. Sammen fikk de en sprengkraft bare de som savner ekstra mye, kan framvise. Etter eksplosjonene roet det seg, men det hardnet alltid til igjen. Da lå gulvet fullt av knuste tallerkener og mors koffert sto framme. Mor reiste aldri noe sted, derfor var kofferten ekstra skremmende, men jeg måtte passe på å skjule at jeg var redd, hvis ikke kunne jeg bli plassert hos onklene og tantene i nærmeste by. I perioden fra jeg var seks, sju og langt opp i småskolen ble jeg sendt på det som ble kalt feriebesøk. Det må ha blitt gjort i beste mening, mor og far ville gi meg en pause mens de forsøkte å ordne opp i sitt." (side 9)

Jeg ser at boka har fått litt juling av enkelte kritikere. Selv likte jeg boka svært godt. Men så har jeg alltid likt å lese historier om spesielle familier, der alt ikke er helt A4, og hvor ting henger sammen mer på tross av enn på grunn av. Det blir som de berømmelige ordene som Tolstoi innleder "Anna Karenina" med. «Alle lykkelige familier ligner hverandre, hver ulykkelig familie er ulykkelig på sin egen måte.» Det er nettopp dette som gjør at det er mye mer interessant å lese om de ulykkelige familiene, og ikke de lykkelige ... 

Jeg opplevde Tove Nilsen som ærlig og oppriktig i sin fremstilling av familiens historie. Ekstra sterkt var det å lese om hvordan moren aldri tillot henne å se faren med sine egne øyne, men alltid gjennom morens. Da moren omsider døde, ble hun kjent med faren sin på hans egne premisser. Det var en helt annen mann hun ble kjent med, en ordentlig fyr som både var ansvarsfull, humoristisk og kunnskapsrik. Ikke den dusten moren ønsket at hun skulle se ... Han som drakk og av og til var voldelig ...

Det andre lesere har opplevd som rotete i fremstillingen, opplevde jeg som et forsøk på å sirkle seg inn til en kjerne - gradvis og i et tempo forfatteren selv har vært bekvem med. Jeg synes hun beskrev sine egne vonde barndomsminner på en usentimental og nokså distansert måte. Kanskje kunne hun ha kostet på seg mer sårhet og varme, også der hun beskriver den ene kjæresten etter den andre? Jeg tror at boka kunne ha blitt enda bedre dersom hun hadde våget å vise frem mer av sine egne følelser. For alle ønsker vi jo å bli elsket og sett for den vi er, og når dette mangler, blir det lille barnet inne i oss aldri 100 % helt ... 

Ingrid Vollans oppleserstemme passet svært godt til historien! 

Jeg kunne selvsagt ha trukket frem en hel masse andre ting fra boka - men det får du heller ha til gode når du skal lese den selv! Jeg anbefaler denne boka varmt! Rett og slett fordi jeg, tross de mangler jeg har påpekt, likte boka svært godt!

Utgitt: 2014 
Forlag: Oktober forlag (papirutgave) / Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Ingrid Vollan
Antall sider: 258 / Spilletid: 7 t 20 min.
ISBN: 978-82-495-1295-9 (papirbok)
ISBN: 9788242161437 (lydfil)
Papirboka har jeg kjøpt selv, mens jeg har mottatt lydfilen av Lydbokforlaget


Tove Nilsen (Foto: Steinar Buholm)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 12.11.2014 - Fint farsportrett fra Tove Nilsen - Det er bare mor, far og datter i familien. Mor er husmor med stor H, hun syr, vasker, lager mat og holder hjemmet sammen. Far tjener pengene. Uheldigvis har far på et tidspunkt latt sine øyne falle på en annen kvinne. I stedet for skilsmisse eller forsoning lever de to voksne heretter sine liv adskilt i eget hjem. Mor nekter far å spise middagen hun lager, datteren blir morens gissel: Tar hun farens parti, risikerer også hun å støtes ut av fellesskapet.
Far drikker, det kan få fysiske følger. Mor hevner seg på sitt vis, hun «diamantiserer seg», som Tove Nilsen skriver, hun gjør seg hard og usårlig og straffer dermed ikke bare ektemannen, men også seg selv. Og datteren.
Skammen over dysfunksjonaliteten i den lille familien er godt beskrevet, erfart og følt som den er både av det prisgitte barnet og av den voksne forfatteren. Foreldrenes standhaftige krigføring har lagt et press på datteren, som kanskje, likevel, har fått energi til å skrive seg ut av det knugende og vanskelige.
- VG v/Kristine Isaksen - 14.11.2014 - Anstrengt selvutleverende - Fortelleren veksler mellom foreldretemaet og andre bekjennelser fra eget liv etter innfallsmetoden. Hennes flyktige forhold til menn er et tema som går igjen, i en nådeløst selvutleverende stil som ikke har nerve eller gjør særlig inntrykk.
«Knausgård-passasjene» og der boken går inn i nyere diskusjoner om autentisitet og utlevering av sin nærmeste, er de svakeste punkter. Språket har heller ikke alltid god flyt, og de mange hakkete leddsetningene oppleves som rusk i lesemaskineriet.
Tove Nilsen har skrevet virkelighetslitteratur i mange år før det ble en trend, og gjør det best når hun gjør det på sin egen måte. Ikke på den trendy måten.

- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - 8.11.2014 - Mellom det matte og briljante -
Best er Konge i snø når den skildrer det umulige forholdet mellom moren og faren og om datteren som er fanget i kryssilden mellom dem. Her har romanen både mye krutt og ømhet på lager. Ikke bare skriver den modne fortelleren begge foreldre frem med store doser varme og forståelse; de fremstår også som høyst interessante romanpersoner.
Moren som er en for tidlig født feminist, og som i datterens øyne omvandler seg til et livsfarlig mytologisk vesen i protest mot ektemannen og begrensningene som er lagt på henne, faren som er formell inntil det komiske, men også en kontinental levemann, full av livslyst og begeistring. Hvem kunne ikke ønske seg å bli gitt potensielt evig liv når det blir gjort på en så kjærlig og litterært pregnant måte?

- Dagsavisen - 05.11.2014 - Beskt og kjærlig om familieliv - Tove Nilsen forteller skarpt og hudløst om det hemmelige familielivet bak fasaden. «Konge i snø» er blitt en modig bok om menneskelig skrøpelighet og utholdenhet. ... Tove Nilsen blir bare bedre med årene. Det må ha krevet mot å skrive «Konge i snø», ikke nødvendigvis fordi den er forankret i forfatterens egne erindringer og barndomsbilder, men fordi den så usentimentalt og overbevisende lar taushet og skam fare og viser fram vår skrøpelighet og forvirring, men også vår evne til tilgivelse og overbærenhet.
- Reading Randi - 28.12.2014Romanen hadde en fin atmosfære og skildret på mange måter en gripende familie-historie - til tider hadde den partier som engasjerte meg og berørte meg sterkt, men enkelte skildringer fungerte ikke så bra i helheten - og trakk min bedømmelse nærmere terningkast 4 - enn den 5'n jeg tok høyde for i de første kapitlene jeg lyttet til….. Likevel, Tove Nilsen vil fortsette å være en av mine norske favoritt-forfattere, og jeg kommer helt sikkert til å lese hennes neste roman også.
- Kleppanrova - 22.02.2015Sorry, Tove jeg syns den var litt rotete fortalt og tam. Jeg fikk ikke et godt grep på faren, kanskje han var for kuet av moren, han hadde ingen ryggrad hjemme. Moren fremstår sterk og myndig, men det fortelles lite konkret om henne, litt halvkvadede episoder bare. Fra hun var 45 år og ble bedradd brukte hun mye tid på å stelle seg, var hun bare alene?
Tematisk er det mye spennende her, men det skulle vært sortert litt mer og vært utbrodert litt mer noen steder. Der er fint med hint, her ble det litt for mye for meg!
Innimellom er det mange fine historier, særlig fra Tysklandsturen.
- Min bok- og maleblogg - 08.12.2014 - Fars oppvekst med krig og grensetvister, det nåværende tyske og norske samfunnet med innvandring. Og ikke minst de menneskelige opplevelsen i disse hendelsene. Men først og fremst er det en roman som handler om å bryte ut av tradisjonelle mønstre. Bryte ut fra alt som har gjort en vondt. Datteren er forfatter og vil skrive ut de negative følelsene som en oppvekst med foreldre som standhaftig fører krig med hverandre har påført henne. Hun vil finne ut av hvordan en vil ha det i eget liv og i samspill med andre.

søndag 22. mars 2015

Juan Gabriel Vásquez: "Lyden av ting som faller"

"Ny" Latin-Amerikansk fortellerstemme!

Juan Gabriel Vásquez (f. i Bogotá i 1973) er en colombiansk forfatter med fire romaner, en samling med fortellinger og litterære essays bak seg. Hans mest kjente roman er "El ruido de las cosas al caer" (2011) eller "The Sound of Things Falling" som er den engelske tittelen på boka. Boka utgis for tiden i 25 land, og den norske utgaven - "Lyden av ting som faller" - utkom tidligere i år. For boka vant han i 2014 Impac-prisen (i konkurranse med bl.a. Karl Ove Knausgård). 

Forfatteren, som er utdannet jurist, er meget prisbelønt, og han har også oversatt bøker av bl.a. Joseph Conrad og E.M. Forster, kan jeg lese på Aschehougs nettsider. Han skriver for den colombianske avisen El Espectatodor og regnes som en av de viktigste latinamerikanske samtidsforfatterne. Med andre ord på høy tid at denne forfatteren ble tilgjengelig for norske lesere, tenker jeg! 

Bokas jeg-person er den colombianske juristen Antonio Yammarra. En gang ble han kjent med Ricardo Laverde i en bar. Uten at han på noen måte kan forutse det som senere skjer, skal denne mannen og hans hemmeligheter komme til å få avgjørende betydning i hans eget liv. 

"Mens jeg skrev poengene mine på tavlen, kom han bort til meg og spurte om jeg visste hvor han kunne låne en kassettspiller, slik at han kunne høre på en kassett han nettopp hadde fått. I ettertid har jeg ofte spurt meg selv hva som villa ha skjedd hvis Ricardo Laverde ikke hadde henvendt seg til meg, men til en annen av biljardspillerne. Men det er et meningsløst spørsmål, som vi alle stiller oss selv om fortiden. Laverde hadde gode grunner til å spørre meg. Ingenting kan endre på den saken, slik heller ingenting kan endre på det som skjedde etterpå." (side 14)

Historien fortelles med en rekke frempek på det vi senere skal få vite, men ikke før dette faller naturlig inn i historien. Ricardo har nettopp sonet en lang fengselsstraff og fordi ingen vet for hva, er mannen omspunnet med ikke rent lite mystikk. Antonio og Ricardo fortsetter å treffes i baren, hvor biljardspillet står i fokus. Etter hvert får han vite at Ricardo Laverde venter på kona si Elena Fritts, en amerikanerinne som i sin tid flyttet tilbake til USA. Han får også vite at Ricardo er en pensjonert pilot. 

"Hun er alt for meg. Hun er det eneste jeg har. Ikke be meg om å gå i detaljer, Yammara, det er ikke lett for noen å snakke om sine egne dumheter. Og jeg har begått mine, som alle andre. Jeg rotet det noe jævlig til. Skikkelig jævlig. Du er så ung, Yammara, så ung at du kanskje fortsatt er en jomfru når det gjelder bommerter. Nå snakker jeg ikke om å bedra kjæresten din, om å feie over jenta til bestevennen din, det er barneleker. Jeg snakker om de ordentlige feilskjærene, Yammara, de som du ennå ikke vet hva er. Og godt er det. Nyt det, Yammara, nyt det så lenge du kan: Man er lykkelig når til man går på trynet, og da er det ikke lenger mulig å finne tilbake til det man var. Vel, det er i hvert fall det jeg vil få et svar på i løpet av de nærmeste dagene. Elena kommer, og jeg vil forsøke å finne veien tilbake. Elena er mitt livs kjærlighet. Og vi kom bort fra hverandre. Vi ville det ikke, men sånn ble det. Livet skilte oss, det er sånt som skjer. Jeg tabbet meg ut. Jeg tabbet meg ut, og vi kom bort fra hverandre. Men det viktigste er likevel å forsøke å bøte på dumheten. Selv om tiden er gått, samme hvor mange år, er det aldri for sent å lappe sammen det som er ødelagt. Og det er det jeg skal gjøre når Elena kommer, og det er det jeg skal gjøre. Ingen bommerter kan vare evig ..." (side 29-30)

Så en dag forsvinner Ricardo Laverde, og tilbake sitter Antonio Yammara som angrer over at han sa nei til å bli med Ricardo hjem for et siste glass. Deretter introduseres vi for Aura Rodriquez, kvinnen som ved en tilfeldighet (en graviditet) blir hans kone. 

En dag dukker Ricardo opp igjen og spør altså det ulykksalige spørsmålet om kassettspilleren - et spørsmål som skal føre til at Antonio er sammen med ham da noen skyter og dreper Ricardo ... I samme seanse skades Antonio selv for livet. Denne hendelsen fører til at han blir besatt på å finne ut av Ricardo Laverdes fortid. Kassetten, som viser seg å inneholde noe helt essensielt i forhold til Ricardos kone Elena, fører ham i kontakt med deres datter Maya ... Sammen forsøker de å nøste i Mayas foreldres fortid. Og om Ricardo tenkte at denne familiens påvirkning av hans liv og skjebne tok slutt da Ricardo døde, må han tro om igjen ... 

"Opplevelsen av å være voksen fører med seg den usunne illusjonen av kontroll, og kanskje er den også avhengig av den. Det jeg mener å si, er at det er denne forestillingen om at vi har herredømme over vårt eget liv som lar oss føle oss som voksne, for vi forbinder voksenhet med autonomi, den suverene retten til å avgjøre hva som skal skje med oss. Før eller senere vil vi se at dette er et blendverk, for desillusjonen innhenter oss enten vi vil eller ei; den svikter aldri, har aldri gjort det. Når den kommer, tar vi den imot uten synderlig overraskelse, for ingen som lever lenge nok, kan la seg overraske av at ens egen biografi er formet av fjerne hendelser, av andre menneskers vilje, uten at våre egne valg og beslutninger har hatt stort å si for utfallet. Disse lange prosessene som ender med å støte mot vårt eget liv - iblant for å gi deg det puffet du trenger, iblant for å knuse våre mest storstilte planer til pinneved - ligger som oftest skjult som underjordiske elver, som ørsmå bevegelser i de tektoniske platene, og når jordskjelvet omsider er et faktum, klamrer vi oss til ord som vi har lært å bruke for å berrolige oss selv, ulykke, slump, iblant skjebne. I dette øyeblikk finnes det en kjede av omstendigheter, av feiltagelser og lykkelige beslutninger, hvis konsekvenser venter på meg rundt neste hjørne." (side 221)

I "Lyden av ting som faller" kommer vi tett på forholdene i Colombia, og alt som gjør at dette landet sliter med kriminalitet og nærmest anarki. Her er det ikke først og fremst rettsvesenet som gjør opp med folk, men narkotika-kartellene. Man legger seg ikke ut med disse kartellene ustraffet - verken på den ene eller den andre måten. Underveis støter vi på flodhester på flukt fra dyrehagen som narkobaronen Pablo Escobar i sin tid anla, fly som styrter, terror, vilkårlig vold og narkotikasmugling i stor stil. Romanen speiler med andre ord forholdene i Colombia, slik de har vært gjennom mange år. Forhold som har gjort at forfatteren selv valgte å oppholde seg utenlands fra midten av 1990-tallet og frem til nokså nylig. I dag er han tilbake i fødebyen Bogotá. 

"Lyden av ting som faller" er en slik bok man bør få med seg. Det er ikke ofte det kommer bøker fra Colombia (ikke siden Gabriel García Márquez, så vidt jeg kan erindre), og dét i seg selv trigger i alle fall min interesse. Boka har sterke litterære kvaliteter, og oversettelsen sitter som støpt i forhold til den historien som fortelles. Selv om fortellingen beveger seg frem og tilbake i tid, var det aldri vanskelig å følge den røde tråden i historien. Her er det mange historier flettet inn i hverandre, og med et større bakteppe, nemlig storpolitikken og forholdene i Colombia på den tiden hendelsene fant sted - etter Pablo Escobars død (f. 1949 d. 1993). Og selv om noen av gåtene forblir uløste også etter at siste side i boka er vendt, så var det helt greit. Noen ganger finnes det ikke eksakte svar og løsninger. Man må bare akseptere at enkelte ting er utenfor ens kontroll, uten noen spesiell begynnelse eller slutt. Tilfeldigheter skjer og noen rettferdighet finnes ikke. Og bare for å ha nevnt det, så er ikke dette en thriller, men mer en stillferdig roman.

Jeg anbefaler denne boka varmt - og håper samtidig at flere av bøkene til forfatteren blir oversatt i tiden som kommer!

Utgitt: 2011
Originaltittel: El ruido de las cosas al caer
Utgitt i Norge: 2015 
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Christian Rugstad
Antall sider: 272
ISBN: 978-82-03-37057-1
Boka har jeg mottatt fra forlaget


Juan Gabriel Vásquez (Foto: Mélanie Morand/Opale)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 15. mars 2015 - "Intens historiefortelling fra Colombia- Jakten på hva som førte kameraten i døden blir drivkraften i fortellingen.
Den flyter ubesværet mellom ulike tidsepoker og familiekrøniker. Letingen resulterer ikke i noen fasitsvar, men viser tydelig hvordan storpolitikk og samfunnsomveltninger blir førende for et enkelt menneskes liv. Fortid og nåtid holdes levende som biter av samme virkelighet, minner (og tap av minner) har avgjørende betydning for livet som leves her og nå. For jeg-forteller Antonio får letingen konsekvenser. Tittelen «Lyden av ting som faller» spiller helt konkret på en flyulykke, men rommer også erkjennelsen av liv og fremtidsdrømmer som går i grus.

- Leseriet - 11. mars 2015 - Den som venter en panoramisk anlagt bok om narkoterroren, slik jeg delvis gjorde, vil bli skuffet. Og godt er det. «Lyden av ting som faller» er ikke interessert i å leve opp til enkle forventninger. I stedet er bokas hensikt å fortelle historiene bak nyhetsbildet, hva som skjedde før kuleregnet eller bombeeksplosjonen laget en revne i hverdagen til ordinære mennesker, og viktigere, hva som skjer etterpå. Den handler om barna som vokste opp med å besøke Escobars private og overdådige dyrehage og hva som skjedde da de ble voksne og mistet alle illusjonene.
Ektefølt, dypt alvorlig og tankevekkende.
Anbefales sterkt!


Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

torsdag 19. mars 2015

Edouard Louis: "Farvel til Eddy Bellegueule"

Om fattigdommens ulekre sider

Edouard Louis (f. 1992) debuterte som romanforfatter i 2014 med "Farvel til Eddy Bellegueule". Det oppsiktsvekkende med boka - i tillegg til at han skrev den da han bare var 22 år samt at boka er et litterært mesterverk - er at den er selvbiografisk og handler om temmelig rystende opplevelser. 

Å vokse opp i arbeiderklassen, og særlig i det nedre skiktet av denne, hvor man på ett eller flere plan skiller seg kraftig ut, har aldri vært enkelt. Og dersom vi i Norge tror at vi har eneretten på Janteloven, så er altså dét feil ... I tillegg er forfatteren homofil, og det å komme ut av skapet i et machosamfunn, der det å være "mann" er å være voldelig og tukte sine kvinner, er nesten en umulighet. Det klarte han derfor først etter å ha flyktet hjemmefra. Jeg vil imidlertid understreke at jeg ikke først og fremst har oppfattet denne boka som en komme-ut-av-skapet-roman. Derimot opplevde jeg den som en roman om det å være annerledes - og intellektuell - i et arbeidersamfunn. Forfatteren er mer enn sin homofili, for å si det sånn. Dessuten - fordi han knapt klarte å erkjenne sin homofili selv i oppveksten, bare aner vi at dette ligger der som et slags bakteppe, uten at temaet som sådan får særlig stor plass.

Edouard Louis het Eddy Bellegueule i oppveksten, men byttet navn da han var 20 år. Etter dette har livet gått mer hans vei, idet han har tatt seg høyere utdannelse og for tiden holder på med en doktorgradsavhandling om klassereiser i litteraturen. Han har redigert en antologi om sosiologen Pierre Bourdieus påvirkning av ettertidens politiske tenkning, og han "er redaktør for serien "Les Mots" ("Ordene"), som omfatter filosofiske og sosiologiske tekster, og som han har bygget opp hos forlaget Presses Universitaires de France". "Farvel til Bellegueule" er blitt en bestselger i Frankrike, og er oversatt til mer enn 20 språk. Louis er tildelt Pierre Guénin-prisen mot homofobi og for like rettigheter. (Kilde: Aschehougs nettsider

"Jeg har ingen lykkelige minner fra barndommen. Jeg mener ikke at jeg aldri i løpet av disse årene har følt lykke eller glede. Men smerten er totalitær: Alt som ikke passer inn i dens system, luker den vekk.

I korridoren dukker det opp to gutter, den ene høy og rødhåret, den andre liten og lutrygget. Den høye rødluggen spytter meg i fleisen. Her! ta imot! 

Spyttklysen rant langsomt nedover ansiktet mitt, gul og tyktflytende, lik det surklende slimet som tetter igjen strupen på gamle eller syke mennesker, med en sterk og kvalmende lukt. Den skingrende latteren til de to guttene, Se, horungen har trynet fullt. Den renner fra øyet og ned til leppene, og helt inn i munnen. Jeg tør ikke tørke det bort. Jeg kunne ha gjort det, det hadde bare vært å bruke ermet. Brøkdelen av et sekund, en ørliten håndbevegelse, ville vært nok til å hindre spyttklysen i å nå leppene, men jeg gjør det ikke, av frykt for at de skal bli fornærmet, hisse seg enda mer opp." (side 11)

Det er et brutalt samfunn som skildres i denne romanen. Men om man tenker at brutaliteten blant barna og etter hvert ungdommene er det verste, så blir denne romanen en påminnelse om at de verste faktisk er foreldrene selv ... Foreldre som ser at sønnen deres er annerledes, som er flau over hans annerledeshet og som forsøker å mobbe det vekk i håp om at det skal forsvinne av seg selv ... forsvinne for at sønnen skal bli som de andre guttene. En som spiller fotball og gjør typiske gutteting, som drikker seg full når han er gammel nok, og som kommer hjem med kjærester som han tukter med vold når dét måtte trengs ... Her er det ikke rom for intellektuelle sysler. Det er nemlig for pingler, for folk som tror de er noe, for dem som ikke passer inn ... 

De knallharde forventningene til å passe inn og være som alle de andre, gjelder imidlertid ikke bare mennene, men også kvinnene. 

"Det er nesten som om kvinnene i landsbyen lager barn for å bli kvinner, ellers er de ikke ordentlige kvinner. Da blir de sett på som lesbiske, frigide.

De andre kvinnene utenfor skoleporten begynner å lure, Hu har ikke fått unger ennå, i hennes alder, hu kan ikke være helt normal, hu må være flatbanker, eller frigid, det har blitt for lite puling på´a." (side 48)

Eddys mor er en sint kvinne. 

"Hun var en kvinne som ofte var sint. Hun protesterte så snart hun fikk sjansen, hele dagen protesterte hun mot politikerne, reformene som kuttet ned sosialhjelpen, mot makten, som hun hatet av hele sitt hjerte. Men denne makten som hun hatet, var det hun satte sin lit til når det var snakk om å reagere på noe: mot araberne, mot alkohol og narkotika, mot seksuell adferd hun betraktet som skammelig. Ofte sa hun: Vi trenger orden i detta landet. 

Flere år senere, da jeg leste Stefan Zweigs biografi om Marie Antoinette, skulle jeg tenke på innbyggerne i min barndoms landsby, og særlig moren min, når Zweig snakket om disse rasende kvinnene som, tynget av sult og armod, dro til Versailles i 1789 for å protestere, og som utbrøt "leve kongen!" da de fikk øye på monarken - det var kroppene deres som snakket for dem. De var revet mellom den totale underkastelse for makten og det evige opprør.

Hun var en sint kvinne, men hun visste ikke hva hun skulle gjøre med dette hatet som aldri slapp henne. Hun protesterte alene foran tv-en eller sammen med de andre mødrene utenfor skoleporten." (side 50)

Umuligheten av å kunne vise hvem han egentlig var, førte til at Eddy levde et dobbeltliv gjennom hele ungdomstiden sin. Angsten for hva som for alvor kunne skje dersom han erkjente at det var gutter og menn han først og fremst følte seg tiltrukket av, og ikke kvinner, var lammende. Dette gjorde at han knapt turte å erkjenne det hele for seg selv. 

Det er en meget sterk historie som fortelles i "Farvel til Eddy Bellegueule", og mange er dem som har stilt spørsmål ved om den klassereisen Edouard Louis har foretatt i det hele tatt er mulig. Er det mulig å vokse opp i et dysfunksjonelt samfunn som han gjorde, og å kunne forløse mye intellektuelt i ung alder? Diskusjonen er påtakelig lik den som fulgte etter at Jeanette Walls kom ut med sin selvbiografiske roman "Krystallslottet" i 2005 (linken fører til min omtale av aktuelle bok). Så må det selvsagt sies at der "Krystallslottet" er svært deskriptiv og ikke fullt så litterær, der tar "Farvel til Eddy Bellegueule" dette igjen i mangfold. Det presise språket og mangelen på klisjéer og overdrivelser i denne boka, gjør historien på et vis mye sterkere. Et nakent språk der leseren må tenke selv, er et sterkere virkemiddel enn allverdens detaljer, synes jeg. 

Dette er en roman som blir sittende fastborret i sjelen lenge etter at man har sluttført den. Og slutten - den er emminent! Den vitner nemlig om at det er håp, og at humoren er redningen. 

Dette er en slik bok man få med seg! I all sin enkelhet er den et lite mesterverk!

Helt
til slutt må jeg nevne at oversettelsen er meget god!

Utgitt i Frankrike: 2014
Originaltittel: En finir avec Eddy Bellegueule
Utgitt i Norge: 2015 
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Egil Halmøy
Antall sider: 173
ISBN: 978-82-03-37058-8
Boka har jeg mottatt fra forlaget


Edouard Louis (Foto: John Foley/Opale)

Andre omtaler av boka:
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 20. februar 2015 - Ung, skamslått og homo - Kan man fri seg fra sin bakgrunn ved å skrive en bok? Edouard Louis har vakt oppsikt i Frankrike med debutboken «Farvel til Eddy Bellegueule», som også er forfatterens avskjed med sitt gamle jeg. Tittelen viser til navnebyttet. I boken gransker han sitt ubemidlede oppvekstmiljø i en nordfransk landsby, fra han som tiåring blir banket opp, spyttet på og kalt homo og diverse andre ting i korridoren på skolen.
Mer enn en fortelling om å komme ut av skapet, skriver Louis om å bli skjøvet ut, eller aldri passe helt inn. Hjemme lever han ikke opp til macho-idealene: «Men heller ikke jeg visste hvorfor jeg var som jeg var.» Huset er trangt, omgangsformen barsk. For en ung gutt med lav fotballinteresse og tiltrekning mot menn finnes det til slutt bare én vei ut: vekk derfra. «Jeg likte teater, popsangerinner og dukker, mens brødrene mine (og til og med søstrene mine, på sett og vis) foretrakk dataspill, rap og fotball. Etter hvert som jeg ble større, følte jeg de stadig mer tyngende blikkene fra faren min, hans maktesløshet overfor monsteret han hadde skapt, som for hver dag som gikk, bekreftet sin annerledeshet enda litt mer. Det virket som om det ble for mye for moren min, som tidlig hadde kastet inn håndkleet.» ... Edouard Louis er en skarp ny stemme som er verdt å lytte til i et Europa med tiltagende uro. Boken hans får frem at fattigdom ikke er noe vakkert syn, og at de privilegertes toleranse, på tross av hykleri og blindhet, er å foretrekke fremfor fysisk vold. Det gjør også mindre vondt.

- NRK v/Anne Cathrine Straume - 27. februar 2015 - Rystende opprørsroman fra Frankrike«Farvel til Eddy Bellegueule»​ er en smart roman. Den kunne fort bli tårevåt og selvopptatt, det er nesten vanskelig å se for seg at en personlig mobbehistorie som dette ikke skulle bli det.
Men denne unge forfatteren løfter blikket. Kapitlene har titler som: «Væremåte», «Mannsrollen», «Portrett av moren min om morgenen» eller «Portrett av moren min gjennom hennes egne historier». Overskriftene indikerer et analyserende blikk, og det er nettopp dette blikket Edouard Louis besitter: Han beskriver et helt miljøs strukturelle sannheter like mye som han beskriver seg selv.
Og dette er noe av storheten ved denne lille romanen. På den ene siden er fortellingen minutiøs-konkret og refererer overraskende detaljerte inntrykk fra et barn som føler seg utenfor. På den andre siden skildres spennet mellom den harde realismen og de milde drømmene. Teksten inviterer, helt uten å bli høytflyvende, til refleksjon rundt de store, franske temaene frihet, likhet og brorskap.

- Morgenbladet v/Ane Farsethås - 5. mars 2015 - En klasseflyktning krysser sitt spor -
Farvel til Eddy Bellegueule, debutromanen til 22 år gamle Édouard Louis, som med sin selvopplevde skildring av vold og brutalitet i nedre arbeiderklasse har solgt over 200 000 eksemplarer i Frankrike, kan ved første øyekast se vel enkel ut. En historie om en ung homofil gutt, som i barndommen hundses av mobbere og egen familie, men som flytter til storbyen, kommer ut av skapet og finner sin egen identitet, det lyder kjent?
Ved andre øyekast, og særlig om man har fått med seg vidunderbarnets inntreden i de mest prestisjetunge akademiske sirkler i en alder da de fleste ikke har kommet lenger enn til å planlegge sin første ferie uten foreldrene, kan den samme boken nesten virke for tungt lastet med akademisk ballast. Etter å ha flyktet fra en uvanlig tøff oppvekst i en liten by i Nord-Frankrike – vi snakker snarere om klasseflukt enn klassereise her – ble Eduoard Louis alt som tyve­åring redaktør for en serie akademiske utgivelser i den franske sosiologen Pierre Bourdieus ånd.


Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

fredag 13. mars 2015

Vibeke Riiser-Larsen: "Et sted skinner det"

Stillferdig om ensomhet og isolasjon

Generelt om det å debutere som forfatter i Norge:

Jeg innrømmer det like godt med det samme! Mitt hjerte brenner litt ekstra for norske debutanter, som forsøker å bli lagt merke til i mylderet av alle nyutgivelsene som kommer hvert eneste år. At dette ikke er enkelt, viser ikke minst en artikkel i NRK publisert 9. mars 2015 med tittelen "Vinner-debutanter ikke lagt merke til". Videre kunne vi i ingressen lese følgende:

"De to debutantene som ble tildelt priser av Kulturdepartementet i dag er oversett av de tradisjonelle medienes litteraturkritikere. En av vinnerne takket i stedet bokbloggere for oppmerksomheten." 


Det hjelper ikke en gang å skrive god litteratur. Oversett blir de aller fleste likevel - og debutanter i særdeleshet. Mange av de nye fortellertalentene som debuterer, kommer følgelig aldri ut med flere bøker. De gir ganske enkelt opp. Man trenger nemlig en sterk økonomi i ryggen for å ha råd til å skrive bøker som ikke selger. Og det er en myte at god litteratur selger helt av seg selv. I denne konteksten kjenner jeg på sterk aversjon når jeg ser dårlig litteratur bli tilbudt pallevis i bokhandlerne. Psykologien i markedet er at de fleste vanlige lesere får en følelse av at "oi - dette må være en bra bok, siden alle tør å satse så veldig på akkurat denne boka!" Møtet med pallene er så massiv at man ikke kommer seg videre til hyllene, der anonyme bokrygger møter en. 

Tenk om flere kunne ha tenkt mer slik:

Jenssen er mer opptatt av de mange utgivelsene enn enkelte bestselgere.

– Gyldendals «Fifty Shades of Grey», som er flere bøker, gjør kanskje et synlig utslag på resultatene. Men for oss er det viktigere å selge 100 eksemplarer ekstra av hver bok – enn å få frem den ene oppsiktsvekkende megaselgeren, sier Jenssen.
(Kilde: Arikkel i Dagens Næringsliv 24. februar 2015 - med overskriften "Danker ut Gyldendal")


Hvem er Vibeke Riiser-Larsen?

V
ibeke Riiser-Larsen kom tidligere i år ut med sin debut-bok "Et sted skinner det". Jeg har både forsøkt å finne ut hvem hun er, og ikke minst om det er noen av de profesjonelle anmelderne som har viet denne boka oppmerksomhet. 

Vibeke Riiser-Larsen er 41 år gammel og er fra Oslo. For tiden studerer hun sosiologi. Hun har alltid likt å skrive. (Kilde: Beathes bokhylle) Mer enn dette har jeg ikke klart å finne ut om forfatteren, heller ikke på Aschehougs nettsider. Det er for øvrig bare på bloggene Beathes bokhylle og  Leseløven, jeg så langt har funnet noen omtaler av boka, som har vært i salg i to måneder allerede. Ikke en eneste profesjonell anmelder har omtalt boka! Ikke denne heller ... Sånn sett er hun i "godt selskap", Vibeke Riiser-Larsen ... Det den vanlige leser bør merke seg er at mangelen på omtaler ikke sier noe som helst om en bokas kvalitet (eller mangel på sådan). 

Om boka:

Ungjenta Sigrid jobber i informasjonsdisken i en butikk som til forveksling minner om Claes Ohlsson ut fra varesortimentet som nevnes jevnlig utover i boka. Jobben er ensformig, men Sigrid setter sin ære inn på å bli flink. Dette går ut på å kunne utenat mest mulig om hvor kundene kan finne de ulike varetypene. Hun må også takle vanskelige og sure kunder. Dem møter hun med stoisk ro og saklighet. 

"Hun hadde pause med Odd som stod i kassen. Odd fortalte om en tante han hadde, som hadde fått igjen på skatten. Bare 326 kroner. Men likevel. Han hadde lest i avisen at det var mange som ble lurt av den elektroniske selvangivelsen, men dette med tanten hans viste at systemet tross alt fungerte. 

Sigrid bare hørte på. Sa ingenting. Det trengtes heldigvis ikke, for Odd pratet i vei så lenge han hadde et publikum. Han skulle overta gården etter faren sin. En grisefarm, for sikkerhets skyld. Odd mente at det luktet så vondt der at han fikk migrene allerede tjue minutter før han kom frem. Han hadde ingen kone. Eller kjæreste. Bare damer han traff på nettet som dumpet ham etter den første kaffen." (side 7-8)

Sigrids liv er temmelig monotont. Ikke bare er jobben monoton, men det skjer også svært lite i livet hennes. Hun har ingen venner, og er henvist til å fylle livet sitt med en form for innhold helt på egen hånd. Moren er syk og må ta piller for ikke å bli lei seg, og tante Else følger opp både henne og Sigrid. Hver fjortende dag ringer nemlig tante Else for å høre hvordan det går, og Sigrid har kommet i hu med at hun like godt kan ta telefonen. Ellers får hun både tante Else og faren på døra før hun får snudd seg, og så mye kontakt ønsker hun rett og slett ikke. Sånn sett er det helt greit at faren bare ringer et par tre ganger i året. Oppe på loftet står det en fryseboks, hvor Sigrid putter alle musene - og av og til en rotte - som hun finner i musefellene hun har satt ut ... 

At Sigrid ikke er helt som andre, skjønner vi fort. Men er det ensomheten eller evnene hennes det skorter på? Eller forsterker det ene det andre? Måten hun betrakter verden på forteller i alle fall noe om et liv med lite ytre stimuli. Et liv som først føles levende når hun står overfor de døde musene, og betrakter det som er inni dem ... Samtidig finner hun alltid en forklaring på ting, eller skjønner at det er mye hun rett og slett ikke forstår. Episoder som er egnet til å fremkalle latteren hos oss lesere, men som kanskje først og fremst egentlig er litt triste ... ? 

"Da alle var kommet og hadde fått kaffe og funnet plassene sine, kom en dame med sort skjørt og jakke som var i forskjellig stoff, frem på gulvet midt i ringen og sa velkommen. Hun hadde mye sminke og skjev munn. Sigrid tenkte at det kanskje var fordi hun hadde hatt slag. Eller så hadde hun bare bommet med leppestiften. Det var vanskelig å si." (side 163)

Men noe skjer etter hvert i livet til Sigrid, som til daglig går rundt med et navneskilt på jobben, som forteller at hun heter Torill. En dag blir hun nemlig bedt om å gjøre innkjøp for en nabo hver fredag. Jobben er godt betalt, fordi ingen så langt har orket å ta dette på seg. Halvorsen lukter nemlig vondt og han sikler når han snakker. Dessuten dukker Snorre opp i Sigrids liv. For første gang i sitt liv får hun seg kjæreste. 

Like fullt ... etter hvert går det meste skeis. Blant annet blir Sigrid trakassert av det forrige verneombudet på jobben, Ragnhild. Ragnhild har vel ikke akkurat de beste antennene for forskjellighet på arbeidsplassen, og hun tråkker på den sarte sjelen som Sigrid er - uten å fatte konsekvensene av det hun gjør ... Sigrid som balanserer så hårfint på en knivsegg, der det skal så lite til for at hun skal vippe ned på feil side ... Og tilsvarende skal det egentlig uhyre lite til for at hun skal holde sitt liv gående, slik det alltid har vært. 

Denne boka berørte meg dypt. I og for seg beskrives et miljø som er veldig, veldig annerledes mitt eget liv. Samtidig kommer man fra tid til annen i kontakt med en Sigrid eller en Odd. Fordi boka bidrar til å gi innsikt i hva som rører seg i en person som Sigrid, har vi godt av å lese dette. Hun er jo langt mer enn det arbeidskollegaene hennes ser. Med tilsynelatende enkle virkemidler tar forfatteren oss med inn i en stemning, som både er urovekkende og spennende. Med psykologisk innsikt viser hun oss hva som skjer når et lett krenkbart og ensomt menneske møter uforstandige mennesker i sitt miljø. Ekstra spennende er det å få innblikk i hvordan et hvert menneske har sin egen logikk for hva som driver dem til å gjøre nettopp det de gjør. Uansett hvor annerledes og fremmed dette kan virke for andre mer velfungerende mennesker, slutter jeg aldri å la meg fascinere av hvor forskjellig virkeligheten kan fortone seg, alt etter hva man er utrustet med i utgangspunktet. I dette tilfellet en sart og ensom sjel, som faktisk får ting til å fungere et langt stykke på vei ... Inntil alt bare rakner ... Det gjorde vondt å lese denne historien!

Boka er godt skrevet, og det skal bli spennende å følge Vibeke Riiser-Larsen videre! Denne boka anbefaler jeg varmt!

Utgitt: 2015
Forlag: Aschehoug 
Antall sider: 220 sider 
ISBN: 978-82-03-35896-8
Jeg har mottatt leseeks. av boka fra forlaget


Vibeke Riiser-Larsen (Foto: Niklas Lello)
Andre omtaler av boka:
- Beathes bokhylle - 5. februar - 2015 - Det var mye i boken som fascinerte meg og jeg er i grunnen imponert over hva forfatteren har fått til i sin debut, når det er så bra som dette på første forsøk hva har vi ikke da i vente om forfatteren bestemmer seg for å skrive flere bøker. ikke for å legge noe press her altså.Du kan like godt lære deg navnet først som sist, Vibeke Riiser- Larsen, sånn der har du det! Anbefales varmt og inderlig!
- Frank Savoia - Leseløven - 8. mars 2015 - En sårbar roman om ensomhet - Romanen er enkel og lettlest, med korte kapitler. Den gir et godt innblikk i en ganske så monoton butikkjobb. En blir trist av å lese den, og synes synd på jenta som en lar seg føle med, som ikke blir oppdaget av de rundt henne. På den måten er romanen engasjerende. Den er ikke noe spennende lesning, men nødvendig, fordi noen rundt oss har det slik.
- Bøker & Bokhyller - 17. mars 2015 - To innsiktsfulle bøker om å ha det fælt - Aldri har jeg lest ei sterkere bok om sårbarhet, ensomhet og isolasjon. Det er så nært og tett på, så gjennom og under huden, så vondt og trist at det er vanskelig å forestille seg at dette bare er fantasi, en roman, og jeg kjenner faktisk litt på den dårlige samvittigheta mi etter å ha lest boka.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.

torsdag 12. mars 2015

Walter Mischel: "Marshmallow-testen - Nøkkelen til viljestyrke"

Om selvkontrollens mange irrganger

Jeg antar at de aller fleste som har syslet med psykologi, ledelse, coaching og tilgrensende områder er kjent med Marshmallow-testen. De færreste kjenner nok likevel til at mannen bak testen er/var Walter Mischel (f. 1930). Mischel er en amerikansk psykolog, som er spesialist på personlighetsteori og sosialpsykologi. Hans forsøk "har vært skoledannende for sosialpsykologien, og han må regnes som en gudfar for feltet", står det på bokas smussomslag. 

Steven Pinker - sitert på bokas smussomslag - sier følgende om Walter Mischel:

"Walter Mischel var en av de viktigste psykologene i det tjuende århundret, og Marshmallow-testen vil sørge for at han blir blant de viktigste i dette århundret også. Vi vet, i stor grad takket være Mischels forskning, at selvkontroll er blant de viktigste faktorene for menneskets velvære, og at selv om selvkontroll har dype, biologiske røtter, kan den bli dramatisk forbedret hos individer og i samfunnet generelt. Her forklarer mesteren selvforskningsresultatene og deres betydning - klokt, tilgjengelig og med menneskelig varme." 

De første forsøkene som ga psykologisk innsikt i mestring og viljestyrke ble foretatt av Walter Mischel allerede på slutten av 1960-tallet. Forsøket han er så berømt for gikk ut på å plassere barnehagebarn foran en marshmallow. Dersom de klarte å holde ut i 15-20 minutter, mutters alene i et rom og med denne ene marshmallowen foran seg, uten å spise den eller slå på en klokke for å få en voksenperson til å komme inn i rommet, ventet det en belønning på to marshmallower på dem. Siden har det vist seg at de som lyktes i å vente - som altså var i stand til å utsette behovene sine uten å kaste seg over marshmallowen - lyktes bedre i livene sine. Ikke bare fikk de jevnt over høyere utdannelse og mer penger i banken, men de var også lykkeligere i sine ekteskap og var i stand til å ivareta mer stabile vennskap. De hadde dessuten bedre helse, mindre rusproblemer og et mer positivt selvbilde. Kort sagt kan man si at evnen til selvkontroll tidlig i livet hadde utrolig mye å si for hvordan resten av livet ville arte seg. 



Interesserte kan lese mer om Stanford marshmallow experimentWikipedia

Hemmeligheten bak selvkontroll er å vite hvordan man skal "kjøle ned" en fristelse. Makten ligger nemlig ikke i selve stimulusen, men i hvordan du tenker om den. Dersom du forventer å bli veldig sliten etter en treningsøkt, er sannsynligheten for at du trener i det hele tatt, svært liten. Tenker du derimot på alt overskuddet og ikke minst velværet du kommer til å føle etterpå, blir den berømmelige dørstokkmila borte. Dette kompliseres imidlertid av om vi er triste eller glade i utgangspunktet.

"Sammenlignet med mennesker som er lykkelige, er de som har kronisk anlegg for negative følelser og depresjon, også tilbøyelig til å foretrekke umiddelbare, men mindre attraktive belønninger fremfor utsatte og mer attraktive belønninger." (side 39)

I boka skiller Mischel mellom det varme, emosjonelle systemet og det kjølige kognitive systemet. Det varme, emosjonelle systemet handler om det limbiske systemet med primitive hjernestrukturer og amygdala, som spiller en avgjørende rolle for fryktreaksjoner i seksual- og lystatferd, og mobiliserer kroppen raskt til handling uten å tenke eller reflektere over konsekvensene. (side 45) Det kjølige systemet er kognitivt, komplisert og reflekterende, og tar lenger tid å aktivere (side 47). 

"Det kjølige, kontrollerte systemet er avgjørende for fremtidsrettede beslutninger og forsøk på selvkontroll av den typen som kartlegges i marshmallow-testen. Det er viktig å være oppmerksom på at intenst stress demper det kjølige systemet og fremhever det varme. Disse to systemene samhandler sømløst hele tiden i et vekselforhold: Når det ene blir mer aktivt, blir det andre mindre aktivt. Selv om vi svært sjelden har med løver å gjøre, står vi hver dag overfor den moderne verdens endeløse stressituasjoner der det varme systemet ofte er "oppe" slik at vi sitter igjen med det kjølige systemet "nede" nettopp når vi trenger det mest. (side 47)

Mischel er i sin bok inne på mange spennende temaer som hva er opphavet til selvkontroll, hvor tidlig kan man merke at et barn faktisk har selvkontroll og hva skiller de som har det fra de som ikke har det (i like stor grad) osv. Underveis er han innom eksperimenter jeg først og fremst kjenner gjennom tilknytningsteorier i forholdet mellom mor og barn (mentalisering, jf. Per Wallroths "Mentaliseringsboken", som jeg har omtalt på bloggen min), herunder hvilken betydning mors barneoppdragelse har på strategiene for selvkontroll og den tilknytningen barnet utvikler. Og hva med mødre - dem jeg personlig kaller "etter-alt-jeg-har-gjort-for-deg-mødrene" - som tror de er opptatt av barnas behov, men som egentlig kun er opptatt av egne behov (uten at de skjønner det selv)?  (I boka sammenlignet med Portnoys mor i Philip Roths roman "Portnoys besværlige liv" ...) 

"De to systemene - det ene varmt for å håndtere umiddelbare belønninger og trusler, det andre kjølig for å håndtere utsatte konsekvenser - fungerer sammen. Når det ene blir mer aktivt, blir det andre mindre aktivt. Utfordringen er å vite når det er best å la det varme systemet vise vei, og når (og hvordan) vi får det kjølige systemet til å våkne." (side 73)

Født sånn eller blitt sånn? Det er helt klart at genene har mye å si for hvordan vi er, men det har miljøet også. Og ikke minst hvordan vi og omgivelsene rundt oss tenker om oss selv. Ting kan lett bli en selvoppfyllende profeti, ut fra hvordan vi tenker om dem. Dersom man er over gjennomsnittet intelligent trenger man ytre stimuli for å utvikle seg, og man blir på et vis "dummere" dersom miljøet rundt en ikke belønner en intellektuell væremåte, men holder den nede. Tilsvarende blir man "mer intelligent" av å befinne seg i et intellektuelt stimulerende miljø, selv om man fra fødselen av ikke fikk mer enn høyst ordinære evner utdelt. Miljøet påvirker oss med andre ord både positivt og negativt.

"Emosjonelle anlegg har også innvirkning på hvor godt, hvor raskt og under hvilke betingelser forskjellige barn er i stand til, eller ikke i stand til, å styre oppmerksomheten, utsette behovstilfredsstillelse og utvise selvkontroll etter hvert som de utvikler seg og blir eldre. Hvor arvelige er disse emosjonelle trekkene? De fleste som stiller dette spørsmålet, er klar over, etter å ha tenkt seg om et øyeblikk, at svaret utvilsomt må være en kombinasjon av både arv og miljø." (side 79)

Eksekutive funksjoner (EF) (se mer om dette i Store Norske Leksikon), dvs. mestringsferdighetene, har betydning for evnen til selvkontroll og behovsutsettelse. De barna som besto Marshmallom-testen, dvs. at de klarte å vente på en dobbel belønning, hadde alle tre trekk ved EF som var felles. 

"For det første måtte de huske og aktivt minne seg selv på målet de hadde valgt, og alternativet ("Hvis jeg spiser én nå, får jeg ikke to senere"). For det andre måtte de vurdere hvordan de lå an med hensyn til å nå målet, og så foreta nødvendige justeringer ved å være fleksible med å la oppmerksomheten og erkjennelsen veksle mellom tanker rettet mot målet og teknikker for å redusere fristelsen. For det tredje måtte de undertrykke impulsive reaksjoner - som å tenke på hvor tiltalende fristelsene var, eller strekke ut hånden for å ta dem - som ville hindre dem i å nå målet." (side 98)

Ekstra spennende synes jeg det er at Mischel også trekker inn Martin Seligmann og hans forskning på forskjellen mellom optimistiske og pessimistiske forklaringsmønstre. Dette har Seligmann redegjort for i sin bok "Ekte lykke", som jeg har omtalt på bloggen min tidligere. Når optimistene ikke får til noe, tenker de gjennom hvordan de kan klare det neste gang dersom de gjør noen endringer i strategiene sine. En pessimist tar fiaskoen som et bevis for at de ikke vil klare det dersom de prøver på nytt.

Seligmann hevder følgende:


"Opptakseksamener til universitetet måler talent, mens forklaringsmønstre forteller deg hvem som gir opp. Det er kombinasjonen av å være rimelig talentfull og ha evnen til å holde det gående når man står overfor nederlag, som fører til suksess. (...) Det du trenger å vite om noen, er om de vil holde det gående når ting blir frustrerende." (side 108)

Innenfor coaching-litteraturen er det en metode som heter visualisering. Det man egentlig gjør er å leve seg inn i følelsene på forhånd (ved å aktivere det varme systemet), samtidig som man tenker kjølig gjennom hva som må gjøres og er føre var (ved å aktivere det kjølige systemet). (side 128). Når noe er kjent på forhånd, er det enklere å holde det varme systemet under kontroll. Denne bevisstheten kan også ha en beskyttende verdi fordi den kan bidra til å hindre at de svake punktene man har en tilbøyelighet til, fører til destruktiv atferd. "Derfor er det verdt å fremme evnen til selvkontroll hos barna våre og hos oss selv." (side 150) Hele poenget med boka er nemlig å få frem at det går an å trene opp bedre selvkontroll. Vi er med andre ord ikke prisgitt våre gener en gang for alle!

"Å klare å utsette behovstilfredsstillelse og utvise selvkontroll er en evne man har, et sett med kognitive ferdigheter, som på samme måte som alle evner enten kan bli brukt eller ikke bli brukt, noe som først og fremst avhenger av motivasjonen til å bruke den." (side 169)

Hva er det som skjer når presumptivt dyktige og suksessfulle mennesker begår tabber - som oftest av seksuell eller øknomisk art - som er egnet til å ødelegge hele deres karriere? Hvordan er det mulig å være talentfull og dyktig på et område, og dum/idiotisk på et annet område? Avisene er fulle av slike historier, og kanskje handler det om mennesker som tror de er hevet over reglene som gjelder for alle oss andre? Kanskje er dette dessuten n´te gang de har gjort de samme dumme tingene, og fordi de slapp unna de foregående gangene, trodde de at det bare var å fortsette? Uansett - det er fullt mulig å ha en slik "dobbel natur". Det handler om motivasjon og om hva som aktiverer hhv. det varme og det kalde systemet vårt. Folk er jevnt over heller ikke så konsekvente som vi liker å tro, understreker Mischel. 

Mischel har forsket på barn med atferdsvansker, og presenterer i bokas kapittel 15 (fra side 174) en modell for å finne de ømme punktene. Hva er triggerne for det varme systemet vårt? Man trenger ikke å være et barn med atferdsvansker for å kunne ha stort utbytte at å utforske sine egne triggerpunkter. Noen blir fryktelig sjalu dersom andre får til ting de selv ikke får til, og legger vedkommende for hat. Andre er svært redde for avvisning, rett og slett lett krenkbare, og dersom de opplever den minste avvisning fra et menneske er det over og ut med vedkommende. Dersom man derimot er mer trygg på seg selv, vil man i det minste vite hva som er mitt og hva som er ditt, og hva man selv kan gjøre noe med. Dessuten er man tilbøyelig til å ville gi andre flere sjanser, før man feller endelige dommer over dem. 

Hva er ditt "verbale aggresjonsnivå"? Dette kan man finne ut ved å føre dagbok, hvor det som utløste en stress-situasjon noteres ned. Gjennom å beskrive reaksjonene sine hver gang de utløses av de varme faktorene fra dag til dag, kan det dukke opp et mønster som forteller hva som er den egentlige bakenforliggende årsaken til det hele. Da vil man mest sannsynlig oppdage at det hele ikke handler om de andre, men om en selv. Og det som handler om en selv, kan man gjøre noe med - dersom man man altså ønsker det.  Man er med andre ord ikke offer for omstendighetene. En større bevissthet rundt dette, og verden ville blitt et atskillig mer fredelig sted å leve i! Alt for mange konflikter handler om å skylde på andre (gjennom å eksternalisere eller projisere) for ting som egentlig handler om en selv. 

Og med dette skjønner vi at marshmallow-testen handler om så mye, mye mer enn marshmallows. For belønningen kan like gjerne være et styrket vennskap eller ekteskap, unngåelse av en konflikt, at man klarer å stå imot et kalorikt måltid mens man er på slankekur, ikke tar "bare én sigarett" når man egentlig har sluttet osv. Marshmallowen blir dermed et bilde eller et symbol på alt vi har lyst på.

"Men uansett hvor god selvkontroll man har, finnes det situasjoner som kan sette viljestyrken ut av spill og føre til at velfungerende mennesker blir traumatisert til noe som kan virke irrasjonelt og faktisk som galskap." (side 183)

John Cheevers novelle "Engelen på broen" fra 1961 handler egentlig om effekten av kognitiv terapi lenge før den kognitive terapien ble "oppfunnet". Mischer viser til Albert Banduras forskning rundt dette med fobier, som blant annet handler om å knytte gode mestringsstrategier til situasjoner som tidligere har trigget angst. Filmen "Kongens tale" trekkes også frem (linken fører til min omtale av filmen). Det er med andre ord nødvendig å skape nye assosiasjoner eller forbindelser til hendelsen som utløser angst. 

Finnes det noe slikt som utmattet viljestyrke? Det siktes til at når vi har gjort eks antall gode valg i løpet av en dag, så blir viljestyrken sliten og vi er mer og mer tilbøyelig til å gjøre dårlige valg (eller strengt tatt ikke valg i det hele tatt, fordi vi kun handler på impuls med raskest mulig behovstilfredsstillelse som resultat). Nei, mener Mischel. Det hele koker ned til motivasjon. Vi vet at når vi er tilstrekkelig motivert, kan vi holde det gående hvor lenge det skulle være. 

"Hvis du tror du får energi og ikke blir uttømt av ikke å gi deg på vanskelige oppgaver, vil det da beskytte deg mot at viljekraften utmattes? Ja, slik er det faktisk: Hvis et menneske ledes til å tro at anstrengende oppgaver vil styrke dem i stedet for å tappe dem, gjør de det bedre på etterfølgende oppgaver. Når folk for eksempel ble oppmuntret til å tro at de ville få energi av å kunne kontrollere ansiktsuttrykkene sine (som ikke å vise følelser), gjorde de det bedre på den etterfølgende oppgaven der de skulle gripe hardt rundt et håndtak. Det de skulle gjøre etterpå, tok ikke skade av det de hadde gjort tidligere, og jeg-ene deres ble ikke uttømt." (side 194)

I bokas siste del - Del III Fra lab til virkelighet - oppsummerer Mischel funnene sine. (side 203 flg.) Det han fant ut gjennom år med forskning var at noen mennesker er bedre i stand til å motstå fristelser og regulere smertefulle følelser enn andre, hvilket ikke overrasket ham. Mer overraskende er det at forskjellene som vises i førskolealder, er stabile over tid for de fleste mennesker, men ikke for alle. Forskjellene forutsier betydelige psykologiske og biologiske følger gjennom hele livet. På den annen side stemmer det ikke at viljestyrke er et medfødt karaktertrekk man enten har eller ikke har mye av. Det går an å trene opp selvkontrollferdigheter, både hva gjelder det kognitive og emosjonelle! Noen har selvsagt lettere for dette enn andre, rett og slett fordi vi trigges av forskjellige ting. Selvkontroll består av mer enn bare besluttsomhet, og krever i tillegg både strategier og innsikt og mål og motivasjon - også for at utholdenhet eller "tæl" skal bli en belønning i seg selv. Vi er mao. ikke prisgitt våre gener eller vårt miljø. 

Et liv med for mye utsatt behovstilfredsstillelse kan imidlertid bli en trist affære. Poenget er å vite når vi skal vente på flere mashmallows og når vi skal spise dem. Dersom vi ikke lærer evnen til å vente, kommer vi heller ikke til å ha valget mellom å vente eller å la være å vente. (side 239)

"Når jeg blir bedt om å oppsummere den grunnleggende meldingen for forskningen på selvkontroll, trekker jeg frem Descartes´ berømte utsagn "cogito, ergo sum" - "jeg tenker, altså er jeg". La oss ut fra det som har kommet frem om sinn, hjerne og selvkontroll, gå fra hans påstand til "Jeg tenker, altså kan jeg endre det jeg er". For ved å endre den måten vi tenker på, kan vi endre det vi føler, gjør og blir. Dersom det fører til spørsmålet "Men kan jeg virkelig forandre meg?", svarer jeg med det Georg Kelly sa til sine terapiklienter når de spurte ham om de kunne få kontroll over livene sine. Han så dem dypt inn i øynene og sa: "Har du lyst til det?" (side 244-245)

Ikke visste jeg at Marshmallow-testen handlet om så mye mer enn førskolebarna og marshmallowene i testrommet og hvordan det gikk med dem videre i livet, før jeg leste denne boka. Sjelden har jeg lest en så til de grader interessant og klok bok om viljestyrke som nettopp denne! Skrevet som den er av selvkontrollforskningens far, Walter Mischel! Forskningen handler om menneskets natur, hva som gjør oss til dem vi er og hva som ligger bak valgene vi gjør for våre liv. Våre liv er summen av en hel masse valg, og da er det nettopp spennende å finne ut av hvordan vi kan få enda mer ut av våre liv. Manglende selvkontroll har nemlig ødelagt mer enn ett liv ...

Mischel gjør forskningen ekstraordinært spennende å lese, fordi han knytter denne til konkrete mennesker - store og små - som han har møtt underveis i sin karriere. Disse menneskene beskriver han både med respekt og varme. Det beste av alt er at selv de mest "håpløse tilfeller" kan trene seg opp til å få større grad av selvkontroll, men dette krever at de miljømessige forholdene ligger til rette for dette. I så måte blir Mischels beskrivelse av de fattige New York-barna som var så heldige å få gå på KIPP-skoler, et ideal å strekke seg etter. Selv det vi oppfatter som vellykkede mennesker har mye å lære av denne boka, for alle har vi vel i større eller mindre grad noen ømme punkter hvor vi trenger å trene oss på å overstyre det varme systemet og kjøle det ned med det kalde, kognitive systemet som også tar i betraktning langtidsvirkningene og ikke bare øyeblikkets tilfredsstillelse eller behov (som vi "velger" uten å være klar over det, automatiserte som slike "valg" er i sin natur). 

Denne boka burde vært pensum for alle som jobber med barn! Selv synes jeg det er litt sørgelig at kognitiv atferdsterapi ikke har bredere støtte i psykolog-standen i Norge. Her har vi faktisk mye å lære av amerikanerne, som har kommet mye lenger enn oss! Innenfor coaching er derimot kognitive adferdsstrategier utbredt som metode, og velkjent som en vei å gå for å få til endringer i tanke-, følelses- og atferdsmønstre. Denne boka om Marshmallow-testen supplerte mye av det jeg har lest tidligere, og for meg ble den en spennende pageturner rett og slett. Ekstraordinært morsomt at nettopp Walter Mischel har skrevet en bok om dette temaet!

Utgitt i USA: 2014
Originaltittel: The Marshmallow test, mastering self-control
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Pax
Oversatt: Bjørg Nesje Nybø
ISBN: 978-82-530-3743-1
Boka har jeg mottatt fra forlaget


Walter Mischel
Andre omtaler av boka og andre relaterte artikler:
- Reading Randi - 18. oktober 2014 Denne boken fanget min interesse med en gang jeg leste om utgivelsen, "fenomenet" interesserer meg og jeg anser det for noe viktig i livet - (dessuten har jeg psykologi i fagkretsen min og har undervist mange år i faget i videregående skole) - foruten "rene" fagbøker innen feltet, er det morsomt å lese litt mer populariserte fremstillinger av diverse temaer innen psykologi-faget.
- Walter Mischel - 6. februar 2015 - "Slik oppsto Marshmallow-testen" Hvordan kan vi forklare når selvkontrollen vår fungerer og når den ikke gjør det? spør mannen bak det klassiske marshmallow-eksperimentet, den amerikanske forskeren Walter Mischel.

Litt om meg:
Jeg er en fri og uavhengig blogger, helt uten bindinger til noen. Min blogging er en hobby, og jeg tjener ingenting på dette - verken pengemessig eller karrieremessig (sistnevnte fordi jeg jobber med noe helt annet enn litteratur til daglig). Av og til mottar jeg leseeksemplarer fra diverse forlag, og dette opplyser jeg alltid om. Jeg har en omfattende linke-praksis på min blogg. Først og fremst ønsker jeg å bidra til å løfte frem norske bokbloggere gjennom å synliggjøre dem mer. Dessuten ønsker jeg gjennom oversikten "andre omtaler av boka" å gjøre det enklere for mine lesere å finne frem til hva andre har ment om akkurat denne boka - hva enten dette er bloggere eller profesjonelle anmeldere. Jeg sitter jo ikke med fasiten på aktuelle bok, selv om jeg har ment en hel del om den. Når jeg linker til aktuelle forlags presentasjoner av bøkene, ønsker jeg å understreke at dette gjøres på frivillig basis - altså uten noen form for avtale med de ulike forlagene. Jeg tenker at dette kan gi en merverdi for mine lesere, fordi de her kan lese mer om aktuelle bokutgivelse. Det fremgår for øvrig alltid tydelig og klart hos meg hvor ulike linker fører hen.