Translate

Søk i denne bloggen

Laster inn...

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (11) Barnes Julian (3) Beauvoir Simone de (1) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (15) Blixen Karen (3) Bunin Ivan (1) Camus Albert (2) Canetti Elias (1) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (2) Clézio J.M.G. Le (2) Coetzee J. M. (1) Cunningham Michael (2) Djebar Assia (4) Drakulic Slavenka (2) du Maurier Daphne (2) Duras Marguerite (1) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Eriksen Thomas Hylland (2) Espedal Tomas (3) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (3) Fante John (1) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fo Dario (1) Fosse Jon (2) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (5) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (16) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (5) Hoem Edvard (11) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (5) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (2) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Knausgård Karl Ove (12) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lenz Siegfried (1) Lessing Doris (3) Li Yiyun (1) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (2) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Marquez Gabriel Garcia (2) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (15) Melville Herman (1) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oe Kenzaburo (1) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (2) Pamuk Orhan (3) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (11) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (2) Skram Amalie (11) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (4) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (3) Woolf Virginia (6) Xinran (2) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (2) Aarø Selma Lønning (3)

lørdag 11. juni 2016

Geir Gulliksen: "Historie om et ekteskap"

Sanselig om kjærlighet som tar slutt

Geir Gulliksen (f. 1963) har utgitt 25 bøker fra han debuterte som forfatter i 1986 og frem til i dag (kilde: Wikipedia). I begynnelsen av forfatterkarrieren utga han i all hovedsak diktsamlinger og essays, men etter hvert er det romanforfatteren Geir Gulliksen han er mest kjent som. Selv om han også skriver skuespill og barnebøker ... Gulliksen er en meget allsidig forfatter med stor spennvidde. 


Selv har jeg tidligere kun lest "Forenkling", en roman som utkom i 2010 (linken peker til min omtale av boka). 


Under lesningen av "Historie om ekteskap" har jeg hatt både papirutgaven og lydbokutgaven tilgjengelig. Lydbokutgaven er for øvrig nydelig innlest av Henrik Rafaelsen - så nydelig at dette er en opplesning jeg kommer til å høre meg gjennom flere ganger! Tematikken - et kjærlighetsforhold som utvikler seg fra den første sterke forelskelsen til skilsmisse - er sterk!


Åpningsscenen i boka er en beretning om noe fint og vakkert som gikk i stykker - som om det allerede mens lykken var det, lå innbakt et varslet brudd ... 


"Jeg må tenke meg hvordan det var for henne den våren, en av de dagene før alt skjedde. Hun var midt i livet, hun gikk rett inn i alle rom og alle situasjoner. Kroppene rundt henne var en vennlig skog, hun tok seg lett frem blant alle, hun kunne snakke med hvem som helst. Hun hadde hatt langt hår, alltid, men etter at hun ble sammen med meg, klipte hun det kort og farget det mørkere. Hver natt sov hun på siden, med en hånd under kinnet på seg selv. Jeg lå bak henne, vi sov nakne, jeg hadde armene rundt henne, hun kjente den varme forsiden min mot ryggen. Om nettene var det bare oss to, om morgenen våknet vi på hver vår side av sengen. Hun ble vekket av meg, eller av ungene. Rommene var lyse, stemmene milde. Lenge finnes det ikke noen annen måte å huske dette på, som en uventet og ufortjent lykke. Vi pleide å sitte sammen rundt et ovalt bord, dansk design, det var lagd av stål, og hvit respatex. Bordet var altfor dyrt for oss den lørdagen vi kjøpte det, men vi ble vant til det, gjelden økte og vi tenkte ikke på den. Vi satt ved det bordet morgen og kveld, ungene gjorde lekser der. Senere ble bordet altfor stort, det var hun som fikk det, og det nye kjøkkenet hun plasserte det i, var mindre. Til slutt solgte hun det, og nå står det hos noen andre: bordet har fått nytt liv, som alt annet vi to pleide å dele." (side 8-9)


Hva skjedde egentlig? Hva var det som gjorde at alt det fine de - hun og han - en gang delte, ble ødelagt, slik at det ikke var mulig å fortsette å leve sammen? Det er dette boka handler om. 


Bokas jeg-person heter Jon. Det er han og hun, og det nærmeste vi kommer navn på henne er at Jon velger å kalle kvinnen i sitt liv Timmy. Hun liker ikke sitt eget navn, og synes dette er greit. Han er journalist og barnebokforfatter, mens hun er lege og jobber i Helsedirektoraet. 


Forholdet starter ved at han er utro mot den kvinnen han har fått et barn med. Bruddet kommer etter at moren til barnet hans tar ham og Timmy på fersken arm i arm på gata, mens de triller barnet de nettopp har fått. Og fordi han og Timmy elsker hverandre så høyt, føler de seg hevet over alt som heter normer i samfunnet. Det de to har sammen er så spesielt at alle andre hensyn må vike. De er overbevist om at ingen andre kan ha opplevd en så sterk lykke som nettopp dem. Den forsmådde kjæresten hans har imidlertid ett ønske: at han skal få oppleve selv det som hun nå opplever - å bli sviktet på det groveste av den han stolte aller mest på ... 


Scenene fra hans og Timmys ekteskap, der det hele utvikler seg fra det vakreste vi mennesker kan oppleve og frem til bruddet mellom de to, er sterk lesning. Selv om Geir Gulliksen har spisset det hele og skrevet en historie om et svært spesielt ekteskap, er det noe universelt over bruddet som uunngåelig kommer til slutt. Refleksjonene jeg-personen gjør underveis er nok mer dyptpløyende enn hva folk flest i lignende situasjoner tenker over, men nettopp dette er jo kjernen ved virkelig god litteratur. Den skal få oss til å gå enda dypere inn i en tematikk enn hva vi gjør til vanlig, samtidig som den holder seg innenfor det vi oppfatter som litteratur og ikke blir et slags politisk prosjekt. Denne grensedragninger klarer forfatteren helt fint, og dette gjorde romanen til en sterk følelsesmessig reise. 


"Og at hun elsket meg. Det må hun ha sagt, pleide vi ikke det? Hun kan ikke huske det klart. Den hun var sammen med meg, finnes uansett ikke lenger. Den jeg var sammen med henne, finnes heller ikke. En gang fantes vi, vi levde sammen, og nå er det livet over og hun har allerede glemt hvem vi var. Hun er utenfor rekkevidde av det som skjedde, jeg også. Ingen kan lenger vite hvordan hun og jeg pleide å snakke til hverandre. Hvem var hun sammen med meg? Hun husker blikket mitt på seg. Hver gang hun gikk gjennom rommet, satt jeg og så på henne. Det hendte at hun satt og så på meg også, ikke lenge av gangen, og ikke så ofte. Men hun kan huske at blikkene våre møttes, uten at noe skulle skje, uten at noe skulle bli sagt. Hva var det blikkene våre sa? At vi var fornøyde med hverandre, med livet vårt, at det hadde gått bra? Vi hadde funnet hverandre, vi hadde bygd opp et liv sammen, og hun likte den hun var sammen med meg." (side 21-22)


Det er en sanselighet og varhet i beskrivelsen av kjærligheten mellom de to mens livet smilte til dem, mens de dyrket hverandre og ikke trengte noen andre. Å skrive om dette uten å ty til det klisjéfylte, er en kunst Geir Gulliksen behersker til fingerspissene. Kanskje oppleves det også så sterkt fordi det er elementer i historien som alle kan kjenne seg igjen i, uansett i hvilken ende av skalaen man måtte befinne seg? Det som gjør historien ekstra spennende å lese er at bokas jeg-person virkelig går inn for å sette seg i hennes sted, se det hele fra hennes perspektiv, slik han tror det må ha sett ut. Like fullt er dette hans måte å tolke det som skjer. Styrken i det er like fullt hans spørrende tilnærming til det som skjer, at han ikke hevder at hans måte å fortolke virkeligheten på er den eneste som gjelder. Hans urokkelige tro på at deres helt spesielle ekteskap skal tåle absolutt alt, koster dem dyrt. Koster dem til slutt alt de en gang trodde på, koster dem kjærligheten, den eksklusive kjærligheten som bare skulle bli dem til del ... Men han ønsket jo ikke at de skulle leve som alle andre, et tradisjonelt A4-liv som lignet alle andres liv ... At drømmen om det ideelle til slutt knuser alt, innser han i grunnen for sent. 


Som nevnt innledningsvis elsket jeg lydbokutgaven, der Henrik Rafaelsens oppleserstemme med bløte sørlands-konsonanter, forsterker historien og er akkurat så suggererende som denne romanen fortjener. Vi kommer så nær, så nær - inn i rom hvor andre vanligvis ikke kommer med mindre man er hovedpersonen selv - og man blir sittende og tenke: kunne dette ha skjedd meg? Og hva hvis ...? Boka er tankevekkende - ikke minst fordi den helt subtilt - mellom linjene - får frem at det kanskje ikke er så gærent likevel å leve et alminnelig A4-liv ... Selv om mange skilsmisser også forårsakes av tanker om at livet ble for trivielt, for kjedelig og for lite givende, og fremkaller tanker om at "det må da være noe mer enn dette?" Og hva er verst - å bli sviktet eller å svikte med drama eller uten drama? 


Jeg anbefaler denne boka sterkt - uansett om man er lykkelig gift/samboende eller har opplevd en skilsmisse i nær eller fjern fortid!


Utgitt: 2015

Forlag: Aschehoug (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Antall sider: 167
Spilletid: 4 t 51 min. 
Oppleser: Henrik Rafaelsen
ISBN: 978-82-03-35192-1 (papirutgaven)
ISBN: 9788242163585 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget, mens jeg har kjøpt papirutgaven selv


Geir Gulliksen (Foto: Oda Berby

søndag 29. mai 2016

"Shanghai Dreams" (Regissør: Wang Xiaoshuai)

Hverdagsrealisme i 1980-tallets Kina

Wang Xiaoshuai (f. 1966) er både filmregissør, manusforfatter og skuespiller. Han slo for alvor gjennom internasjonalt med filmen "Bejing Bicycle" (2001), som han vant Sølvbjørnen for under Berlin Film Festival. Den hadde noen paralleller til Vittorio De Sica´s "Sykkeltyvene" fra 1948, kan jeg lese på Wikipedia (linken peker til min omtale av denne filmen). "Drifters" (2003) ble nominert i forbindelse med Cannes Film Festival i 2003, men vant ingen pris. 

Regissøren ble svartelistet i Kina for sine to første spillefilmer ("The Days" (1993) og "Frozen" (1997)), og noen påbegynte filmer måtte ferdigstilles av andre etablerte regissører. Mange av hans tidligere filmer er vist på norske filmfestivaler etter at Xiaoshuai slo gjennom internasjonalt med "Beijing Bicycles". "Shanghai Dreams" er hans sjette spillefilm, og er den første som er blitt importert til kinodistribusjon i Norge. (Kilde: vaskeseddelen på DVD´en). "Shanghai Dreams" ble vist på norske kinoer i 2006. 

Som ledd i kulturrevolusjonen ble mengder med kinesere flyttet fra byene - mer eller mindre frivillig - og ut på landet for å opprette en industriell tredje front. I "Shanghai Dreams" møter vi flere slike familier, blant annet familien til ungjenta Wu Qinghong. Vi befinner oss nå i 1980-årene, og hennes far har aldri sluttet å drømme om at de skal få vende tilbake til Shanghai, der han og kona opprinnelig kommer fra. Denne drømmen har holdt ham oppe i alle år, og aldri har drømmen vært mer realistisk enn nettopp nå. Han ønsker at datteren skal studere og benytte de muligheter hun har i det moderne Kina. 

19 årige Wu Qinghong og venninnen Xiao Zhen er mer eller mindre uberørt av foreldrenes drømmer. De er i ferd med å bli unge kvinner, som drømmer om et annet liv enn det som har blitt foreldrene til del. De er opptatt av gutter og skjønner ikke helt viktigheten av å ta seg en utdannelse. Kina har begynt å åpne seg opp, og det strømmer på med vestlig musikk og vestlige klesmoter. Da faren oppdager at Wu Qinghong kommer stavrende på knallrøde, høyhælte sko, oppfører han seg som om det er en vederstyggelighet. Han kaster skoene - til datterens store fortvilelse. 


Snart voksne kvinner
Venninnene bruker de vanlige triksene all ungdom til alle tider har brukt overfor foreldrene sine. Jo strengere foreldrene er, desto mer overbevisende og utspekulert må løgnen være. Alt for å komme seg på dans og treffe det annet kjønn! Wu Qinghong klarer likevel ikke helt å slå seg løs, for hun er så engstelig for hva faren kan finne på dersom hun blir oppdaget. Og oppdaget blir hun - og hun straffes på det hardeste av faren. Moren fortviler, men hun har ikke noe hun skulle ha sagt. Wu Qinghong legger seg til sengs og nekter å spise. Først da går alvoret opp for faren. Han lever i en helt annen tid og må innse at datteren er voksen. Det hun ikke har lært så langt i livet, er det for sent å ta inn i noen form for oppdragelse nå. 


Faren er vettskremt pga. datterens frigjøringsprosess og forsøker å kontrollere henne,
slik han har gjort gjennom hele hennes barndom
Wu Qinghong er imidlertid langt mer fornuftig enn hva faren hennes tror hun er. Hun er forelsket i en gutt, men skjønner at det aldri kan bli noe mellom dem siden de jo skal flytte til Shanghai. Underveis blir vi vitne til mange fortvilede situasjoner i ungdomsmiljøet i den lille landsbyen. En gutt har gjort en jente gravid, og nekter å gifte seg med henne. Faren hans kjeppjager ham. En annen gutt gifter seg med en jente han har gjort gravid, men han er dypt ulykkelig under bryllupet. Det er også Xiao Zhen, som trodde at denne gutten elsket henne ... Men verst av alt er reaksjonene til gutten Wu Qinghong får da hun forteller ham at det ikke kan bli noe mer mellom dem. Tragedien vil egentlig ingen ende ta ... 


Fortvilet og deprimert
"Shanghai Dreams" er en sterk film med mange lag. Den underliggende samfunnskritikken ligger der, selv om den er kamuflert av frivilligheten det fokuseres på - dvs. at familiene i sin tid flyttet frivillig fra Shanghai til landsbygda. Ellers beskrives eksakt det samme ungdomsopprøret som fant sted i Europa og Vesten for øvrig på 1950- og 60-tallet. Bare med den forskjell at ungdomsopprøret i Kina kom 20-30 år senere. Fortvilelsen foreldregenerasjonen opplevde da den ble vitne til ungdommenes annerledes klesstil, sminke og musikk, med  derav følgende "moralsk forfall", er også svært gjenkjennbar. Noe av det som løfter filmen er det komiske i en del av situasjonene. Som gutten som har fått seg nye kule bukser, og drar så mye damer på disse buksene at han kommer i trøbbel ... Hans vaggende, "kule" gangelag fikk meg til å knegge i latter. Ellers er det mye alvor i denne filmen, og samtlige problemkomplekser er hårfint balansert for å unngå svartelisting, samtidig som filmen som sådan selvsagt må være så pass interessant at det er noen vits i å lage den. Noen av skuespillerprestasjonene er kanskje litt overdrevent melodramatiske, men ikke så mye at det ødela helhetsinntrykket av filmen. Tidskoloritten er for øvrig meget autentisk, og dette er den første (og eneste?) filmen som er laget om Kinas industrielle tredje front. Dette gjør filmen ekstra spennende å få med seg, dersom man er interessert i Kinas nyere historie. 

Jeg anbefaler denne filmen sterkt!

Innspilt: 2005
Originaltittel: 青红/Qīng hóng
Nasjonalitet: Kina
Språk: Mandarin og Shanghainese
Sjanger: Drama
Skuespillere: Gao Yuanyuan (Wu Qinghong), Yao Anlian as (Wu Zemin, Qinghong's far), Li Bin (Fan Honggen, gutten Wu Qinghong er forelsket i), Tang Yang (Meifen, Qinghong's mor) m.fl.
Spilletid: 121 min.

lørdag 28. mai 2016

"Søstre" (Regissør: Kore-Eda Hirokazu)

Japansk feel good om søskenkjærlighet

Den japanske filmen "Søstre" (med originaltittelen "Umimachi Diary" eller med den mer kjente engelske tittelen "Our little sister") ble i 2015 nominert i forbindelse med Cannes Film Festival 2015. Filmen mottok ingen priser under denne filmfestivalen, mens den vant publikumsprisen under San Sebastián International Film Festival samme år. Uansett - filmer som blir nominert i forbindelse med slike prestisjefylte filmfestivaler er det som regel verdt å merke seg. Særlig for den kresne filmelsker!

Det er den japanske filmregissøren Kore-Eda Hirokazu (f. 1962) som står bak "Søstre". Han har regissert en rekke kjente filmer (linken peker til Wikipedia-siden om ham), og fellesnevneren er familien. Innenfor denne tematikken er variasjonsmulighetene nærmest uendelige. 

De tre søstrene Sachi Kouda (29 år), Yoshino Kouda (22 år) og Chika Kouda (19 år) har levd sammen i bestemorens hus siden i Kamakura (en liten by ca. 3 mil fra Tokyo) moren deres overlot dem til seg selv. Bakenfor dette ligger en skilsmisse mellom moren og faren, etter at faren valgte å starte et nytt liv sammen med en yngre kvinne. 


Fire søstre
Sachi er utdannet sykepleier og det er hun som tar seg av og forsørger søstrene sine. Hun er en flott og ansvarsfull kvinne. Men fordi søstrene på ingen måte kan sies å være "flyvedyktige" enda, har hun valgt å sette sitt eget voksenliv til side. Dette innebærer at hun ikke forplikter seg i kjærlighetslivet, selv om hun er ettertraktet. Kanskje er det nettopp derfor hun har et forhold gående med en gift mann? Han vil ha henne, men tør hun å forplikte seg?


Suzu blomstrer i sitt nye liv
Yoshino er en søkende ung kvinne, som virkelig er attraktiv blant menn. Men hvorfor innleder hun kun forhold med menn som svikter henne? I dyp kontrast til dette står Chika, som har valgt det tryggeste av det trygge - en mann som må være overlykkelig over å få nettopp henne ... mens hun kanskje burde ha foretatt et dristigere valg?

En dag får søstrene vite at deres far, som de ikke har sett på 15 år, er død. De reiser i hans begravelse, og der treffer de halvsøsteren Suzu. Hun er 14 år. Etter farens død er det ingen som egentlig bryr seg om henne. Da Sachi inviterer Suzu til å bo hos dem, kommer Suzu nærmest løpende. 


Sterk søskenkjærlighet
De søsterlige scenene vi blir vitne til i filmen, der Suzu blomstrer sammen med søsknene sine, er meget rørende. Samtidig er det et stort alvor under all feel good´en. Det handler mye om svik. Samtlige søstre er preget av foreldrenes svik. De tre søstrene som i sin tid ble sviktet av faren, ønsker at Suzu skal fortelle mest mulig om ham. Var han kanskje litt glad i dem likevel? Suzu forsøker så godt hun kan å gi dem det de er ute etter. Men dekker hun til sannheten? Var faren så edel og god når det kommer til stykket? Da også moren til de tre eldste søstrene kommer på banen, skjønner vi at også hun har sviktet sterkt. Dersom hun hadde blitt i familien, kunne Sachi ha begynt på sitt eget voksenliv. I stedet er hun låst til å ta seg av søstrene. Etter hvert har dette blitt en så stor del av henne at det har blitt det livet hun faktisk foretrekker. Der vet hun hva hun har å forholde seg til, mens alt annet fremstår som svært utrygt og lite forutsigbart. Søstrene blir også utfordret av tradisjonelle holdninger i sine omgivelser. Hvordan kan de orke å ta seg av datteren til kvinnen som ødela deres liv?

"Søstre" er en herlig, sjarmerende film om det moderne Japan, der gamle familietradisjoner er i sterk endring. Noen ganger kjente jeg at det hele kunne vippe litt over i det sentimentale, men ikke mer enn i kortvarige blaff. Skuespillerne som spiller søstrene er helskjønne. Og for meg som drømmer om å reise til Japan, er filmen som sådan veldig inspirerende. Jeg anbefaler filmen varmt!

"Søstre" har gått på norske kinoer, og det er ikke veldig lenge siden den hadde relase på DVD. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: Umimachi Diary
Engelsk tittel: Our little sister
Nasjonalitet: Japan
Språk: Japansk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Haruka Ayase (Sachi Kōda), Masami Nagasawa (Yoshino Kōda), Kaho (Chika Kōda), Suzu Hirose (Suzu Asano) m.fl.
Spilletid: 126 min. 


mandag 23. mai 2016

John Irving: "Mysterieavenyen"

Langdrygt fra John Irving!

John Irving (f. 1942) er en forfatter som har fascinert lesere over hele verden i årtier. For mitt vedkommende begynte det med "Garps bok" tidlig på 1980-tallet, og det fortsatte med "Hotel New Hampshire", "Siderhusreglene" og "En bønn for Owen Meany". Joda, jeg hang fremdeles med da "Sirkusbarn" og "Enke for et år" kom på 1990-tallet, men da var det også klart for meg at noe av magien ved John Irvings bøker var på hell. Likevel leste jeg "I en og samme person", og den boka fikk meg faktisk til å få lyst til å lese John Irvings bøker igjen. 

Den 27. januar i år var John Irving på Litteraturhuset i Oslo, og jeg kunne rett og slett ikke la muligheten til å treffe ham, gå fra meg. Jeg har også skrevet om dette arrangementet på bloggen min. (Linken peker til mitt blogginnlegg.) Under dette arrangementet fortalte Irving om bakgrunnen for "Mysterieavenyen". Skuffende nok kunne han ikke møte sine lesere etter arrangementet, slik vi er vant til at forfattere gjør når de er på Litteraturhuset ... 

Handlingen i "Mysterieavenyen" er enkel nok. Det handler om Juan Diego som vokste opp i slummen i Mexico. Der var han et såkalt "søppelbarn", som levde av å samle og selge søppel. Senere ble han og søsteren Lupe plukket opp av jesuittene, og trent opp på et sirkus. Slik ble han en "himmelvandrer", dvs. en som gikk på line (uten sikkerhetsnett). Jesuittene fant ham interessant fordi han var et lesende søppelbarn. Lupe var tankeleser, men ute av stand til å kommunisere med omverdenen. Broren Juan Diego var hennes tolk. Moren livnærte seg som prostituert og var dessuten vaskedame. Begge møtte etter hvert en ublid skjebne. 

Juan Diego ble bortadoptert til USA, og oppdratt av en transvestitt og en homofil mann. Han utdannet seg til lærer og ble senere forfatter. Han giftet seg aldri, og er i bokas åpningsscene en aldrende mann som ser tilbake på livet sitt. Han er avhengig av betablokkere. For å kunne fungere seksuelt må han ta Viagra, og akkurat dette - seksuallivet hans - har en nokså sentral plass i boka. En mor og en datter blir hans elskerinner, og vi får inngående kjennskap til det som skjer mellom laknene. 

Underveis følger vi ham på en reise til Filippinene, via Manila og Hong Kong. Innimellom drømmer han, og ikke bare får han problemer med å skille drøm og virkelighet, men det får også vi lesere ...

"Mysterieavenyen" har absolutt sine gode øyeblikk, men mest av alt ble dette langdryg lesning. Jeg har ingenting imot tykke bøker og mye detaljer, men her ble det i meste laget. Detaljeringsnivået i dialogene mellom hovedpersonene ble så voldsomt at jeg til tider lurte på om jeg kom til å orke å høre lydboka ferdig. Lydboka er på mer enn 20 timer, bare for å ha nevnt det. Kyrre Haugen Bakke leser fantastisk - det står ikke på dét! Men boka er og blir for lang, og i perioder blir det hele rett og sett usigelig kjedelig. Jeg kjente også på at detaljeringsgraden på Juan Diegos seksualliv ikke klarte å engasjere meg, og at jeg ikke fant forvekslingen mellom betablokkere og Viagra særlig morsomt. Forfatteren gjør nemlig et stort poeng av akkurat dette - dvs. at Juan Diego tar feil medisiner til stadighet. Når det er sagt er rammen for historien spennende nok, men et strammere fortellergrep hadde gjort seg her! Kanskje handler det om at forlaget hans har vært tilbakeholden med å redigere boka, fordi den feterte forfatteren kunne bli fornærmet og velge et annet forlag i stedet? Ikke vet jeg. Uansett sitter jeg igjen med et inntrykk av en forfatter som enten snart burde gi seg, eller som burde lytte til noen velmente råd på veien. Og så er det vel noe der med at han uansett selger et tilstrekkelig antall bøker på sitt gode navn og rykte ... For meg ble dette for kjedelig! Og når jeg likevel kom gjennom boka, skyldes det at jeg hørte den siste halvdelen mens jeg sto og malte noen vegger i heimen. Da var det greit nok at det ble en del gjentakelser og treg fremdrift. 

Dersom du er ihuga John Irving-fan, bør du sikkert får denne boka med deg. For meg tror jeg det holder å vende tilbake til Irvings tidligere bokutgivelser og lese disse om igjen. Akkurat dét tror jeg ville ha gitt meg mye mer! 

Bare for å ha nevnt det: Det er ulike oppfatninger av denne boka! Bokblogger Tine likte den godt, og fremhever John Irvings helt spesielle litterære stemme. Blant de profesjonelle bokanmelderne får boka alt fra stryk til terningkast fem. 

Utgitt: 2015
Originaltittel: Avenue of Mysteries
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Gyldendal (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Oversatt: Halvor Kristiansen
Opplest: Kyrre Haugen Bakke
Antall sider: 544
Spilletid: 20 t 9 min.
ISBN (lydfil): 9788242163301
ISBN (papirutgave): 9788205487413
Jeg har mottatt et lytteeksemplar fra forlaget 

John Irving (Foto: RMC)

søndag 22. mai 2016

Den forbudte by i Beijing

Den forbudte by (Foto: RMC)
I begynnelsen av mars i år besøkte mannen min og jeg Beijing, Kinas hovedstad. I løpet av en ukes tid fikk vi med oss riktig mye av byen, og dette har jeg oppsummert i et tidligere blogginnlegg

Den første severdigheten vi oppsøkte etter å ha ankommet Beijing, var Den forbudte by. Dessverre var det mye smog de to første dagene av vårt Beijing-opphold. Beijing er sterkt preget av forurensning, og når det ikke er bevegelse i luften, blir smogen hengende over byen som et grått teppe. Mine bilder fra Den forbudte by er følgelig preget av dette.



Den forbudte by (Foto: RMC)
Noen dager senere var vi tilbake ved hovedinngangen/Den himmelske freds port, og da var inntrykket et helt annet. Den røde bygningsmassen lyste bokstavelig talt opp med den blå-blå himmelen som kontrast.

Inngangen til Den forbudte by - med Den himmelske freds plass i bakgrunnen (Foto: RMC)
Foran Den forbudte by ligger Den himmelske freds plass, med Mao-mausoleet midt på denne plassen. Mens vi oppholdt oss i Beijing, var plassen dessverre stengt. Og jeg som hadde sett slik frem til å se Mao! Han er nemlig balsamert, og kan beskues dersom man altså er så heldig å slippe inn i mausoleet. 

Utenfor Den forbudte by (Foto: RMC)
Vi ankom Den forbudte by fra en annen kant (enn hovedinngangen), og på vår vei inn i byen, ble vi fotografert av kinesiske turister som hadde ankommet i hopetall. Vi stilte opp for at bildene skulle bli best mulig - hvor de nå måtte havne. Jeg oppfattet dessuten at det var litt stas for dem å bli fotografert av oss også. I alle fall virket det slik, fordi folkene gjerne lyste opp når jeg dro frem kameraet. 

Elven som omkranser Den forbudte by (Foto: RMC)
Den forbudte by er omgitt av en elv. Riktig vakker var den der den lå tåkelagt av forurenset luft - med bygninger som speilet seg i det blikkstille vannet ... 



På vei inn til Den forbudte by (Foto: RMC)
Den forbudte by er et tidligere keiserlig palass, som siden 1924 har vært underlagt Palassmuseet. Først i 1949 ble byen gjort tilgjengelig for allmennheten. Området er på 720 000 kvadratmeter, og det er 800 bygninger med over 8 000 rom i byen. Palasset var Kinas regjeringssete under Ming- (1368 til 1644 e.Kr.) og Qing-dynastiene (1644 til 1912 e.Kr.) fra 1422, da byen sto ferdig. Navnet "Den forbudte by" har sin opprinnelse i at byen var stengt for vanlige folk, og at det kun var keiserfamilien og hoffet som hadde adgang. (Kilde: Wikipedia)



Ved billettlukene i Den forbudte by (Foto: RMC)
Dersom du ønsker å få mer utbytte av en tur i Den forbudte by, anbefaler jeg en guidet tur. Det er enkelt å finne en engelsktalende guide, for de står som regel ved billettlukene, klare til å "kapre" turister. Vi betalte 2-300 kinesiske Yuan, noe som tilsvarer 2-300 norske kroner. Tro meg! Det er vel anvendte penger! Vår guide var riktig skjønn, og vi benyttet selvsagt anledningen til å spørre om langt mer enn kun det som hadde med Den forbudte by å gjøre. Hun hjalp oss blant annet med å bestille billetter til et anerkjent akrobat-show, og hun sendte oss informasjon med adresser både på engelsk og kinesisk, noe vi hadde stor glede av under oppholdet vårt. I Beijing kommer man ingen vei uten å ha med lapper med adresser på kinesisk. Engelskkunnskapene er nemlig elendige. Og blant taxisjåførene er engelskkunnskapene så godt som ikke-eksisterende. Vi opplevde flere ganger at vi regelrett ble kastet ut av taxien - som en konsekvens av stor frustrasjon over ikke å forstå hvor vi skulle. 

Regn med at det tar noen timer å komme seg gjennom Den forbudte by. Vår guide var sammen med oss i nesten tre timer, og detaljnivået i hennes kunnskaper var formidabelt. Vi fikk naturlig nok ikke med oss alt. Hun fortalte også historier som levendegjorde det hele. Da vi spurte henne om bakgrunnen hennes, hadde hun selvsagt universitetsstudier innenfor historie og språk. 

Ganske stemningsfull all denne smogen ... (Foto: RMC)
Den forbudte by ble i 1987 oppført på UNESCOs verdensarvliste. Det er sparsomt med antikviteter inni bygningene i Den forbudte by, og dette skyldes at museets gamle samlinger nå befinner seg i Det nasjonale palassmuseet i Taipei, Taiwan. 

Den forbudte by (Foto: RMC)
Området er svært fascinerende, og underveis passerte vi den ene monumentale bygningen etter den andre, den neste mer viktig enn den foregående. Senere skulle vi erfare at dette er en veldig typisk måte å bygge kinesiske palasser. Vi så det blant annet da vi senere besøkte Sommerpalasset, Lama-tempelet og Ming-gravene. 

Det gyldne vannløp i Den forbudte by (Foto: RMC)
Det gyldne vannløp flyter fra vest til øst i en bane som er modellert etter jadebeltet som ble båret av hoffets embetsmenn, kan jeg lese i min guidebok (Gyldentals topp 10 Beijing). 

Den forbudte by (Foto: RMC)
Antall vakter inne på området var nokså lavt, men på denne plassen sto to. Pur unge gutter som avtjener førstegangstjenesten, vil jeg anta ... 

Den forbudte by (Foto: RMC)
Noe annet jeg også bet meg merke i var at både vakter og politi stort sett var ubevæpnet. Antakelig er det ikke nødvendig med bevæpning, fordi det er forbundet med strenge straffer å utsette offentlige tjenestemenn for fare. 

Reparasjonsarbeider i Den forbudte by (Foto: RMC)
Guiden vår fortalte oss at det for noen år siden ble innført restriksjoner på hvor mange som får lov til å slippe inn på området i løpet av en dag. Jeg mener å huske at grensen går ved 80 000 besøkende pr. dag, men her kan det hende at jeg husker feil. Tidligere var det nemlig et problem at alt for mange slapp inn, og dermed var det ikke mulig å få tatt bilder av noe som helst. Dessuten ble slitasjen på området svært stor ... Siden vi besøkte Beijing i begynnelsen av mars, var det ikke noe problem å slippe inn. Det kan imidlertid være lurt å møte opp tidlig dersom man er i Beijing midt i turistsesongen. Man kan jo bare ikke besøke Beijing uten å få med seg Den forbudte by!

Den forbudte by (Foto: RMC)
Mens vi ellers under Beijing-opholdet opplevde at det å være nordisk av utseende ikke vakte spesielle reaksjoner, opplevde vi det motsatte mens vi gikk rundt i den forbudte by. De fleste gikk rundt med smart-phoner som de mer eller mindre diskret tok bilder av oss med, mens de lot som om de fotograferte bygningene. Vi skilte oss godt ut. Ikke bare er vi nordiske, men vi er i tillegg svært høye - også i norsk målestokk. Mens de kinesiske turistene jevnt over var nokså små ... Jeg tok også bilder av menneskene - men dette gjorde jeg helt åpenlyst. Inne i Den forbudte by var det også morsommere, fordi menneskene, som kom fra provinsen, var annerledes enn byfolkene ellers i Beijing. 

Den forbudte by (Foto: RMC)
I alt 24 keisere hersket fra bygningene i Den forbudte by over en periode på ca. 500 år. Som det så dekkende fremgår av en av mine guidebøker - "Turen går til Beijing" 2. utgave - 2011), side 24:

"Som en Pandoras æske åbner Den forbudte by sig i en næsten uendelig symmetri, og en majestætisk labyrint utfolder sig for den besøgende i Kinas gamle kejserpalads." 

Og videre lenger ned på samme side: 

"Det er ikke tilfældigt, at den store leder Mao Zedongs billede hænger over dørtærskelen til kejserens bolig, eller at den kinesiske præsident Hu Jintao bor kun et stenkast væk. Det er en aura omkring Den forbudte By, som selv dagens politiske ledere ikke kan ignorere."

Den forbudte by (Foto: RMC)
Noen få steder kunne vi betrakte noe inventar, men det var ikke veldig mye å se. 

Interiør i Den forbudte by (Foto: RMC)
Mest av alt var det tomme bygninger, som vi spaserte gjennom. Guiden vår fortalte oss at alle keiserlige palasser har gule tak. Gult var en kongelig farge, og folket kunne derfor ikke bruke denne fargen. Rødt symboliserer lykke, og denne fargen var for alle. 

Den forbudte by (Foto: RMC)
Bygningene er fulle av symbolikk. På takmønene er det figurer av små dyr, og jo flere dyr, desto høyere rang hadde den som bodde der. Kun keiseren hadde ni dyre-figurer. 

Den forbudte by (Foto: RMC)
På samme måte har dørene ni "knotter" - dvs. ni ganger ni, som til sammen blir 81 knotter. Igjen symboliserer tallet ni den høyeste rang - den rangen det kun var keiseren forunt å ha. 

Den forbudte by (Foto: RMC)
Etter å ha vandret gjennom alle bygningene i Den forbudte by, kom vi til Den keiserlige hagen. Trærne i denne hagen er mange hundre år gamle.



Den forbudte by (Foto: RMC)
Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra Den forbudte by. Jeg kommer tilbake med flere innlegg om Beijing!

Den forbudte by (Foto: RMC)
Den forbudte by (Foto: RMC)
Bygningsdetalj i Den forbudte by (Foto: RMC)
Den forbudte by (Foto: RMC) 
Den forbudte by (Foto: RMC) 
Den forbudte by (Foto: RMC) 
Den forbudte by (Foto: RMC) 
Den forbudte by (Foto: RMC)
Utenfor Den forbudte by (Foto: RMC)

onsdag 18. mai 2016

"The Assassin" (Regissør: Hou Hsiao-Hsien)

Mesterlig om kinesisk kampsport

Den taiwanske filmregissøren Hou Hsiao-Hsien (f. 1947) har en rekke prisbelønte filmer bak seg. "The Puppetmaster" (1993), "Flowers of Shanghai", "Café Lumière (2003), "Three Times" (2005), "Flight of the Red Balloon" (2008) og "La Belle Epoque" (2011) er blant de mest kjente. 

Filmen "The Assassin" er løslig basert på den kinesiske kampsports historie fra det åttende århundre e.Kr. Tidsepoken er Tang-dynastiet, som varte fra 618 - 907 e.Kr., kun avbrutt av Zhou-dynastiet i årene 690-705. 

Nie Yinniang var en gang forlovet med sin fetter. Forlovelsen ble brutt, og Nie Yinniang ble sendt til nonnen Jiaxin, som oppdro henne fra hun var i tiårs-alderen. Her blir hun opplært til å bli leiemorder. 

Nie Yinniang får i oppdrag å drepe korrupte embetsmenn av Jiaxin. Hun er en meget talentfull leiemorder fordi hun behersker kampsport-kunsten til fingerspissene. Med en smidighet det er få forunt å ha, kommer hun seg hele tiden unna sine fiender. 


Nie Yinniang
I forbindelse med et oppdrag klarer ikke Nie Yinniang å drepe. Jiaxin blir rasende, og som hevn sender hun henne til provinsen Weibo nord i Kina. Oppdraget består i å drepe guvernøren Tian Ji´an, mannen hun en gang elsket ... Dette blir et oppdrag der hun både blir konfrontert med sin fortid og må ta stilling til hva hun vil med livet sitt. 


Leiemorderen ...
"The Assassin" har vært nominert til en rekke priser, og den har også vunnet mange av disse. Blant annet ble Hou Hsiao-Hsien belønnet med en pris som beste regissør i forbindelse med Cannes Filmfestival 2015. Filmen gikk også på norske kinoer nå i vår, og den har nylig hatt release på DVD. 


Kampscene fra filmen
Selv forventet jeg en ganske annen film enn hva "The Assassin" faktisk er. "The Assassin" betyr som kjent leiemorder, og dette ga assosiasjoner til drap og mye vold. I stedet er dette en meget estetisk film, der filmscenene fremstår som en serie av vakre tablåer. Det handler om lys, farger og helt utrolige kostymer. Kampscenene er akkurat så fantasy-aktige som de pleier å være i asiatiske filmer, der heltene og heltinnene nærmest flyr gjennom luften, overjordiske og full av selvbeherskelse og kroppskontroll. Idet sverdene flerrer luften og akkurat ikke treffer motstanderne, hører vi swish-lyder egnet til å få oss til  hoppe i stolen. Effektfullt og fremfor alt skremmende vakkert, om man kan si det på den måten. Jeg kan derfor ikke annet enn å stemme i når filmen betegnes som en av de vakreste filmene man har sett, og det stort sett er trillet terningkast seks over en lav sko. 

Dette er en må-se-film! I alle fall for alle som er interessert i asiatisk film spesielt og kultur generelt. 

Innspilt: 2015
Originaltittel: 刺客聶隱娘
Nasjonalitet: Taiwan, Kina og Hong Kong
Språk: Mandarin
Sjanger: Action/drama
Skuespillere: Shu Qi (Nie Yinniang), Chang Chen (Tian Ji´an), Zhou Yun (Fru Tian) m.fl.
Spilletid: 105 min.


William Trevor: "Å jukse i canasta"

Stor novellekunst!

William Trevor (f. 1928) er en irsk forfatter, som fremfor alt er mest kjent for sine noveller. Samtidig må det understrekes at han også har skrevet mange romaner og skuespill.  Han har bodd mesteparten av sitt liv i England, men han skriver visstnok alltid om Irland og irske forhold.


Trevor anses som en av Irlands viktigste nålevende forfattere, og han har skrevet en rekke prisbelønte romaner og novellesamlinger. Han regnes som en av novellekunstens store mestre, kan vi lese på bokas smussomslag. "Å jukse i canasta" er den første novellesamlingen hans som er oversatt til norsk. Fra før av er det bare romanen "Kjærlighet og sommer" som finnes på norsk. 


"Å jukse i canasta" inneholder 12 noveller. Felles for samtlige av novellene er at de tilsynelatende beskriver hverdagens trivialiteter, men så er det likevel noe uventet som skjer ... 


I "Sydamens barn" møter vi Cahal og faren som driver et bilverksted. En dag kommer det to fremmede, en mann og en kvinne, til verkstedet. De ønsker å få skyss ut til den hellige jomfru. Jomfruen skal visstnok kunne velsigne et ekteskap. Cahal kjører dem dit, og paret er henrykt. På vei tilbake kjører Cahal på noe ... 


"Det var da, like etter at de hadde kjørt forbi de døde trærne, at barnet kom løpende. Hun kom ut av den blå hytta og løp mot bilen. Han hadde hørt om det før, barnet ved denne veien som løp ut mot bilene. Det hadde aldri skjedd med ham selv, han hadde ikke engang sett noe barn de gangene han hadde kjørt forbi, men det ble ofte nevnt. Han kjente dunket bare et sekund etter at frontlysene hadde fanget opp den hvite kjolen ved veggen og deretter den plutselige bevegelsen til barnet som kom løpende ut. 


Cahal stoppet ikke. I speilet var veien blitt mørk igjen. Han så noe hvitt som lå der, men sa til seg selv at det var noe han hadde innbildt seg. I baksetet på Cortinaen fortsatte omfavnelsen ..." (side 16)


Noe av den samme uhyggen fortsetter i flere av novellene, toppet av den aller siste - "Folie á Deux" - der to gutter, Anthony og Wilby, dytter en luftmadrass til sjøs, vel vitende om at hunden Jericho, som ikke innser sine egne begrensninger, vil følge etter for å hente inn madrassen. Det klarer han ikke, og han drukner der ute i sjøen ... uten at det var bølger å snakke om i det hele tatt ... Hemmeligheten som de to vennene deler, preger dem for resten av livet. 


"Gulfargen på luftmadrassen, som allerede var langt borte, ble utflytende på vannet, forsvant, dukket opp og forsvant så igjen, og bjeffingen tok til og ble til jamring ..." (side 212-213)


William Trevors noveller rører ved noe eksistensielt, noe som utfordrer det menneskelige i oss, som skiller oss fra dyrenes verden - eller rettere: som burde skille oss fra dyrenes verden ... Når vi tror oss usett og innbilder oss at vi kan slippe unna med det, følger det oss like inn i døden ... For hvem har vi å stå til ansvar for, om ikke andre enn oss selv? 


Novellen "Fortrøstning" begynner slik:


"Hun var en vanskelig kvinne, hadde vært et viljesterkt barn, en humørsyk, trassig ungjente med hang til sinneutbrudd; strengheten og mistenksomheten kom senere. Folk visste ikke alltid hva de gjorde, likte hester å påpeke, nølte ikke med å si akkurat hva hun mente, noe hun oftest gjorde til broren, Bartholomew. Hun var førtito nå, han tre år yngre. Hun hadde aldri giftet seg, hadde aldri villet." (side 183)


Vi trekkes med fra første linje, der tonen i novellen er satt. Noen ganger er det skam og anger som er tematikken - andre ganger sorg og tilgivelse. Felles for samtlige noveller er at det er mellommenneskelige forhold som skildres og at det alltid er Irland som utgjør bakteppet. Selv om det er mye mollstemte følelser i novellene, vil jeg ikke trekke det så langt som å hevde at novellene av den grunn er dystre. Selv novellen "En ettermiddag" har på et vis noe vakkert over seg, selv om vi aner at en meget troskyldig jente er i ferd med å bli dratt inn i noe hun ikke helt skuer konsekvensene av. 


I den rørende tittelnovellen møter vi Mallory og hans demente kone Julie, som han har lovet å spille kort med, "uansett hva som skjer". Og spille kort gjør de hver gang han besøker henne ... 


"... for selv nå som hukommelsen var borte, litt mer for hver dag - barna var tatt fra henne, huset, blomsterbedene, eiendelene, klærne - var partiene i fellesstuen en virkelighet sykdommen fortsatt tillot. ... Han tok kongene og knektene, åtterne og tierne som falt på gulvet fra de fomlende fingrene hennes. Han la dem til den ene siden, det var ikke viktig hvor. Han jukset i canasta, og hun vant ..." (side 62)


William Trevors "Å jukse i canasta" er etter mitt skjønn stor novellekunst! Selv har jeg veldig sans for forfattere som legger vekt på den første setningen i en novelle - en setning som får oss til å få lyst til å lese videre med en eneste gang. Dessuten liker jeg noveller som har fyndige poeng. Her innfrir Trevor til fulle. Jeg opplever også at han beskriver persongalleriet på en svært troverdig og levende måte, skarpt observerende som han er. 

Jeg anbefaler denne novellesamlingen varmt! Og jeg kan ikke skjønne annet enn at det må komme flere oversettelser av William Trevors bøker etter hvert!


Utgitt: 2007

Originaltittel: Cheating at Canasta
Utgitt på norsk: 2015
Forlag: Solum
Oversatt: Hilde Lyng
Antall sider: 221
ISBN: 978-82-560-1796-6
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Bokbloggeren Tine har skrevet om boka. 



William Trevor (Jeg har lånt bildet av forlaget)