Translate

Søk i denne bloggen

Laster inn...

Sider

Et lite utvalg avforfattere som er omtalt i min blogg:

Aarø Selma Lønning (3) Adichie Chimamanda Ngozi (4) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (3) Austen Jane (7) Auster Paul (11) Barnes Julian (3) Beauvoir Simone de (1) Beevor Antony (2) Bjerke André (2) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (9) Blixen Karen (3) Boyne John (3) Bunin Ivan (1) Camus Albert (1) Canetti Elias (1) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (11) Clézio J.M.G. Le (2) Coetzee J. M. (1) Cunningham Michael (2) Djebar Assia (4) Drakulic Slavenka (2) du Maurier Daphne (2) Dumas Alexandre (1) Duras Marguerite (1) Eco Umberto (2) Eggers Dave (1) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Eriksen Thomas Hylland (2) Espedal Tomas (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (3) Fante John (1) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fo Dario (1) Fosse Jon (2) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (4) Grytten Frode (5) Gulliksen Geir (1) Haddon Mark (2) Hamsun Knut (16) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (5) Hoem Edvard (8) Hornby Simonetta Agnello (2) Hugo Victor (3) Hustvedt Siri (5) Indridason Arnaldur (7) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Alf R. (1) Jacobsen Roy (11) Jensen Carsten (2) Kaarsbøl Jette A. (2) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Knausgård Karl Ove (9) Koch Herman (2) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (2) Lenz Siegfried (1) Lessing Doris (3) Li Yiyun (1) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (2) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (7) Maalouf Amin (4) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Martel Yann (2) Matar Hisham (2) McCann Colum (1) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (13) Melville Herman (1) Mendel-Enk Stephan (2) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Mueenuddin Daniyal (1) Munro Alice (2) Murakami Haruki (9) Mutaev Musa (1) Müller Herta (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Nilsen Tove (2) Nygårdshaug Gert (9) Nádas Péter (2) Nærum Knut (3) Némirovsky Irène (6) Oe Kenzaburo (1) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (2) Orwell George (1) Oz Amos (2) Paasilinna Arto (9) Pamuk Orhan (2) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Ragde Anne B. (8) Rahimi Atiq (2) Ramslie Lars (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (11) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (2) Seraji Mahbod (1) Shakespeare (1) Sigurdsson Birgir Sigurjón (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (1) Skram Amalie (11) Solstad Dag (7) Steinbeck John (6) Strindberg August (2) Söderberg Hjalmar (1) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Thompson Geir (2) Tiller Carl Frode (5) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (2) Undset Sigrid (3) Uri Helene (1) Vallgren Carl-Johan (3) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (4) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (4) Wiese Jan (1) Wilhelmsen Ingvard (3) Woolf Virginia (6) Xinran (2) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (2)

tirsdag 18. november 2014

Split, Kroatia

Hovedgata i Splits gamleby (Foto: RMC)
Kroatia har i de senere år seilt opp som et av de mest populære feriestedene når man skal til Sydens varme land. Etter å ha vært i Kroatia noen ganger, har jeg ingen problemer med å forstå dette. Det kroatiske folket er meget hyggelig, det er rent og pent over alt, prisnivået er fremdeles meget sympatisk, og været og strendene er minst like gode som i  Middelhavslandene lenger sør. Nåja - strendene er kanskje ikke like vakre sett fra en sandstrandelskendes øyne. I Kroatia er det nemlig lite av den slags. Steinete strender krever badesko. Fordelen er at man ikke får sand i absolutt alle eiendeler, og at badevannet er utenomordentlig krystallklart. Jeg for min del elsker kroatiske strender - også uten sand - fordi jeg setter pris på det klare vannet.

Fra hovedgata i Splits gamleby (Foto: RMC)

Mannen min og jeg var i Split i fjor sommer, og jeg har tidligere skrevet om våre dagsturer ut til øyene Hvar og Brač - turer som det faktisk er et "must" å ta når man først er på disse kanter! Adriaterhavet er umåtelig vakkert, og Kroatias kyst er meget frodig og med svært mange øyer.

For øvrig er også byen Split i seg selv et spennende reisemål! Selv om turismen etter hvert har satt dagsorden for hva som foregår her, føles det som om byen har mer å by på enn bare dette.


Tekstiler og skinnvarer bys frem langs
bymuren i Split - her like ved Sølvporten
(Foto: rMC)


Split er det økonomiske og administrative sentrum i midtre Dalmatia i Kroatia. Dette er også den nest største byen i Kroatia - i tillegg til at den er en av de eldste (grunnlagt på 200-tallet e.Kr.). I 2011 bodde det i underkant av 200 000 mennesker i Split. (Bare hovedstaden Zagreb er større med sine rundt 800 000 innbyggere. Til sammenligning bor det ca. 4,5 mill. mennesker i hele Kroatia.) Byen har vært gjenstand for mange erobringer i årenes løp pga. sin beliggenhet ved havet. 

Personlig synes jeg at det først og fremst er gamlebyen som er interessant. Stedets gamleby er derfor det første stedet vi pleier å oppsøke, og det er sjelden vi kommer noe særlig lenger enn det. Det gjorde vi heller ikke denne gangen, noe som nok har sammenheng med undertegnedes nesten fullstendig manglende interesse for shopping. 

Gamlebyen i Split ligger innenfor murene til keiser Diocletians palass, og denne står på Unescos liste over verdens kulturarv. Den er ikke veldig stor, og består av mange torg med koselige restauranter - noe som gir byen et veldig intimt preg. Gatene er steinlagte med noe jeg tror må være marmor, og dette bidrar også til å gi byen et eksklusivt preg, synes jeg. Les mer om byen her


Et litt spesielt gatesmug i Splits gamleby
(Foto: RMC)
Vi bodde ikke så langt fra byen, nærmere bestemt på Le Méridien Lav, og det gikk shutle-busser til og fra sentrum hver halve time. Det var derfor ikke noen stor utfordring å komme seg frem og tilbake - når man måtte ønske. 

Det er mye fint å se i Split, som har sitt palass (Diokletians palass), sine museer (bl.a. Split museum, Nasjonalgalleriet, Mestrovic-galleriet, Arkeologisk museum osv.), sine bygninger (Marina-tårnet, St. Frans-kirken, St. Dominus-katedralen m.m.) og sine plasser eller torg fylt med fristende restauranter. 

Maten i Split er variert og god - og det er noe for enhver smak. Tidligere når vi har vært lenger nord i landet (på Ister-halvøya) har det definitivt vært sjømat som har vært best, mens det i Split er mye forskjellig. 

Jeg avslutter dette innlegget med flere bilder fra vårt opphold. Enjoy!





Et av mange torg i Splits gamleby (Foto: RMC) 
Godt å hvile trette ben (Foto: RMC) 
Sølvporten i Split (Foto: RMC)
Artige innslag i gatebildet (Foto: RMC)
Absolutt mulig å kjøpe lokal kunst i Split (Foto: RMC)
Et lokalt loppemarked i Split (Foto: RMC)
Mange koselige restauranter i Split (Foto: RMC)
Koselig å gå langs kaia i Split etter mørkets frembrudd (Foto: rMC)
Split by night (Foto: RMC) 
Mange gallerier og kunstmarkeder i Split
Foto: RMC) 
Kroatisk vin er faktisk ikke så verst! (Foto: RMC) 
En kunsthandler i Split (Foto: RMC)
Split sett fra sjøsiden (Foto: RMC) 
Min personlige favoritt i Kroatia er fremdeles sjømat!
(Foto: RMC)
Hotel Meridien litt utenfor Split (Foto: RMC) 
Hotel Meridien - jeg trenger vel ikke å legge til at dette var et deilig hotell?
(Foto: RMC) 
Mye båtliv i området! (Foto: RMC)
Rekreasjon både for kropp og sjel - særlig for den som var tidlig på´n! (Foto: RMC) 

Oxford Castle, England - Storbritannia (artikkel 27)

Inngangen til Oxford Castle (Foto: RMC)
Jeg nærmer meg nå slutten på min etter hvert omfattende artikkelserie om steder mannen min og jeg besøkte på vår rundreise i Storbritannia i fjor sommer. Denne gangen har turen kommet til Oxford Castle - etter at jeg allerede har skrevet to innlegg/artikler om hhv. byen Oxford generelt (med fokus på bilder), og Blackwell´s


Oxford Castle (Foto: RMC)
Mannen som bygget Oxford Castle var normanner-baronen Robert d´Oilly, og året var 1071. Foranledningen var slaget ved Hastings. Opprinnelig ble slottet bygget som en festning - i begynnelsen av enkle materialer, som etter hvert ble erstattet med stein. Festningen spilte en viktig rolle i det som har blitt karakterisert som anarkiet - The Anarchy - som varte fra 1135 til 1154.

Mesteparten av festningen eller slottet ble ødelagt under den engelske borgerkrigen i årene 1642 til 1651, og på 1800-tallet ble det resterende av bygningsmassen gjort om til fengsel - HM Prison Oxford. Fengselet stengte i 1996, og det meste av bygningen ble gjort om til hotell - det lukseriøse og fullstendig annerledes hotellet Malmaison. Resten av slottet - inklusive St. Georg-tårnet og krypten, er i dag verneverdige bygninger som er gjort om til museum. 


St. George´s Tower (Foto: RMC)
Vi besøkte både Oxford Castle og var en tur innom Malmaison (i resepsjonsområdet) mens vi var i Oxford. Begge deler utgjorde høydepunkter under vår rundreise i Storbritannia. Malmaison i Oxford er virkelig et hotell i særklasse - og da utelukkende i positiv forstand, bare for å ha presisert det! Her kan man overnatte "på cella", der fanger tidligere holdt til. Regn med at moroa koster mellom 2500 og 3000 kroner pr. natt. Av og til kjøres det imidlertid kampanjer og da kan man komme ned i 1500 kroner for et dobbeltrom - mao. en helt overkommelig pris for de fleste. Ønsker du en opplevelse helt utenom det vanlige, vil jeg tro at det er verdt det - og vel så det! Vi skal bo der neste gang vi skal til Oxford - så mye er sikkert!

Museumsbesøket til Oxford Castle er for øvrig noe av det morsomste vi har vært med på! Guidene var skuespillere som spilte sine roller med en slik innlevelse at det var en fryd! Det ble rett og slett en uforglemmelig opplevelse! Jeg anbefaler alle som besøker Oxford til å prioritere et besøk til Oxford Castle, og tror ikke jeg skal si så mye mer om den guidede rundturen - fordi noe av poenget jo nettopp er å få en autentisk opplevelse mens man er der. 


En av skuespillerne på vår guidede tur
på Oxford Castle (Foto: RMC)
Jeg sakser fra museums-brosjyren som jeg kjøpte på stedet:

"The idea of restoring the castle to the city as a public space and a museum was first mooted in the 1940s, by the Oxford Preservation Trust, a charity dedicated to preserving and enchanting the city´s historic character and green setting. In 2004 the Trust was awarded 3,8 million Pund by the Heritage Lottery Fund to see project through. 

Oxford Castle Ltd, a commercial company owned by Trevor Osborne, joined with the County Council and set about redeveloping the Victorian part of the prison into flats, a luxury hotel, restaurants and bars, and art gallery, and a series of public spaces. For its part, the Oxford Preservation Trust oversaw the transformation of St. George´s Tower and Crypt, the castle mound and the prison´s D´Wing and Debtor´s Tower into Oxford Castle - Unlocked, adding a shop, café and brand-new education facilities. 


Utsikten fra St. George´s Tower (Foto: RMC)
On 5th May 2006 the Castle was visited by the Queen and the new attraction officially opened to the public. And so Oxford Castle goes into its second millennium with a whole new lease of life, an extraordinary story to tell, and another chapter just beginning." 

Bakerst i brosjyren om Oxford Castle er det en tidslinje som starter med 700 år. e.Kr. og som ender med åpning av museumet i 2006. 


Et av fange-"hullene" på Oxford
Castle (Foto: RMC)
Interesserte kan lese mer om Oxford Castle på Wikipedia, og på stedets egen nettside. På nettsidene er det masse informasjon om morsomme events - som Ghost Fest, Jailbreak osv. Dersom dette bare er halvparten så morsomt som den guidede runden vi var med på, kan jeg ikke annet enn å tro at dette må være skrekkelig moro! Man kan planlegge egne besøk, hvilket bør være interessant for f.eks. firmaer. Jeg har forsøkt å finne ut hvilke åpningstider som gjelder for stedet, men antar at fraværet av slik informasjon innebærer at museumet er åpent hele året og at man er fleksibel - dvs. at åpningstidene varierer etter sesong og etterspørsel. (Dersom noen av mine lesere vet mer enn meg om dette, er jeg takknemlig for innspill i kommentarfeltet!)

Vi fikk selvsagt også se hvilke forhold fangene levde under mens de oppholdt seg i Oxford Prison. Noe jeg stusset litt over, var fraværet av trange celler. Jeg vet ikke om det vi fikk se var autentisk, eller om miljøet var gjenskapt etter beste evne - og om det var interiøret, ikke eksteriøret, som var poenget med omvisningen. Inntrykket av nokså kummerlige forhold var likevel ikke til å komme utenom. 


Trappen i St. George´s Tower (Foto: RMC)
Oxford Castle tilbyr for øvrig et utdannings-program for skoler, med work shops og det hele. Temaene er både mange og interessante - som "Århundrer med kriminalitet og straff", "Viktorianske barne-fanger", "Kongen av slottet" osv. Tenk å lære om stedets historie mens man er der!? Snakk om nærmest erfaringsbasert læring - som sitter som et skudd fordi man deltar med hele seg ...

I det følgende har jeg tatt med noen bilder fra stedet - i tillegg til noen fra hotellet Malmaison. 


Oxford Castle (Foto: RMC)
The Perimeter Wall at Oxford Prison (1790) (Foto: RMC) 
Krypten i St. George´s Tower (Foto: RMC) 
Interessant om jødenes rolle i Oxford (Foto: RMC)
Her ble fangene målt (Foto: RMC)
Fra fengsels-cellene (Foto: RMC)
Gårdsplassen på Oxford Castle - i dag et hyggelig uteområde (Foto: RMC)
Området ved Oxford Castle (Foto: RMC) 
Inngangspartiet til hotellet Malmaison (Foto: RMC) 
Resepsjonsområdet på Malmaison (Foto: RMC)
Malmaison (Foto: RMC) 
Hotel Malmaison - med sine gitrede hotell-celler (Foto: RMC)

søndag 16. november 2014

Fredrik Græsvik: "Den tapte krigen - Norge i Afghanistan"

En helhetlig fremstilling av Afghanistan-krigen

Fredrik Græsvik (f. 1967) har vært utenriksreporter i TV2 siden 1994, og i årenes løp har han dekket mange kriger og væpnede konflikter. På Wikipedia kan man lese at han har hatt et spesielt ansvar for Midtøsten-dekningen i TV2. Ikke bare var han til stede i Bagdad da USA angrep Irak, men han var også på Serena hotel i Kabul i januar 2008 da Dagblad-journalisten Carsten Thomassen ble drept av selvmordsaktivister. Dette har han skrevet bok om ("Skuddene på Serena hotell" - 2008).

I alt 12 nordmenn er drept i forbindelse med norsk deltakelse i krigen i Afghanistan, hvorav 10 er soldater (alle er navngitt på side 311-312 i boka). Blant disse er fire norske soldater som ble drept av en bilbombe mens de oppholdt seg i en og samme bil i april 2011. (For øvrig en type hendelse som Erika Flatland skrev om allerede i 2010, i sin første bok i en triologi, som handler om tre kamerater fra en bygd som alle ble drept samtidig ...) 

Hva var det som gjorde at Norge valgte å delta i denne håpløse krigen i Afghanistan, og hvorfor kunne det aldri gå bra? I "Den tapte krigen" tegner Fredrik Græsvik først og fremst det store bildet var denne internasjonale konflikten, og med et særskilt blikk på Norges bidrag. Fordi han er så grundig i sin tilnærming, tror jeg at boka for ettertid kommer til å bli stående som den boka - den Afghanistan-boka man rett og slett bør lese for å forstå de fleste aspektene ved denne krigen. Boka kommer derfor til å ha aktualitet i mange år fremover, tenker jeg. 

Det er langt mellom de virkelig gode bøkene om Afghanistan, men selv vil jeg særlig trekke frem disse to bøkene, som jeg selv har lest og omtalt på bloggen min:
- Carsten Jensen og Anders Sømme Hammer: "Alt dette kunne vært unngått" - En reise gjennom det nye Afghanistan (2014)
- Fredrik Barth: "Afghanistan og Taliban" (2008)
Et par andre bøker det kan være verdt å merke seg er dessuten "Drømmekrigen" av Anders Sømme Hammer og "Brødre i blodet" av Emil Johansen - i tillegg til en rekke skjønnlitterære bøker som kan bidra til å belyse det afghanske folkets situasjon. Sentrale forfattere er i så måte Atiq Rahimi, Yasmina Khadra og Khaled Hosseini. Dessuten ønsker jeg å trekke frem filmen "Osama", som regissøren Siddiq Barmak står bak. 

Den første boka - "Alt dette kunne ha vært unngått" - handler i all hovedsak om hvordan det har gått i Afghanistan, den andre - "Afghanistan og Taliban" - om hva som er det største problemet i Afghanistan: alle stammene og alle soldatene som skifter side i konfliktene før man får snudd seg. De som før var ens allierte, blir fort ens fiende - men da med kunnskaper om dine strategier i den samme konflikten. Et element som også Fredrik Græsvik er innom, er vestens manglende ivaretakelse av sivilbefolkningen, som primært er opptatt av sin egen sikkerhet her og nå. Å tenke på dette i neste uke kan være for sent ... 

"Den tapte krigen" begynner med å tegne et bilde av Vesten før 11. september 2001. Sikkerhetstjenesten i USA mottok mange tegn på at noe var i gjære i ukene før, men dette var et nokså konstant bilde som ikke avvek fra hvordan det jevnt over pleide å være. I Nord-Afghanistan ble den afghanske opprørslederen Ahmed Shah Massoud drept den 9. september, og senere viste det seg at Al-Qaida sto bak. 

På tidspunktet for 11. september hadde det vært stortingsvalg i Norge, hvor Arbeiderpartiet hadde gjort det dårligste valget siden krigen. Den nye regjeringen Bondevik var fremdeles ikke dannet da sjokkmeldingene om angrepet på USA rullet inn over nyhetskanalene. Basert på datidens sentrale politikeres memoarer, nyhetskilder og utallige intervjuer, tegner Græsvik et detaljert bilde over det som skjedde. I denne konteksten kommer alle de fatalt forhastede beslutningene i et særdeles dårlig lys. 

"Og det var kanskje det største problemet i dagene etter 11. september. Vi ble alle grepet av en form for massehysteri som både statsledere og media bidro til å hausse opp. Det var våre lederes oppgave å sørge for å ta de riktige avgjørelsene, men det var vanskelig i det krigsopphissende klimaet som rådet. Når den ene etter den andre i ettertid sier at avgjørelsene som ble tatt var forhastede og beslutningsprosessen preget av varierende grad av panikk, viser det at mange av dem egentlig ikke evnet å lede i krise på en tilfredsstillende måte." (side 57)

Angrepet på USA føltes som et angrep på alt Vesten sto for - frihet og demokrati. "Det var et angrep på oss alle". Uten klart definerte mål, ble Afghanistan og Taliban angrepet - fordi de lot Osama bin Laden og hans kumphaner trene og oppholde seg på afghansk jord. Taliban hadde ikke gjort Vesten noe, og man overså det faktum at det etter årtier med krig faktisk var en slags ro og orden i Afghanistan tross alt (slik jeg har forstått det). Kvinnenes situasjon var riktignok meget dårlig, men uansett hvor mye Vesten i senere år har forsøkt å forsvare krigen som sådan utfra humanitære hensyn, var det i alle fall ikke kvinnenes manglende rettigheter i det afghanske samfunnet som førte til krig. Den presidenten som etter hvert fikk støtte fra Vesten til å styre et samlet Afghanistan har heller ikke gjort kvinnenes situasjon spesielt enklere ... 

Oppildnet av å vise krefter i Midtøsten i en tid hvor Afghanistan burde ha vært mer enn nok å "gape over", innledet USA samtidig til krig mot Irak. Dette ble en gigantisk tabbe. Når man også legger til at det ikke forelå noen tilfredsstillende samlende plan for angrepet - ikke annet enn iveren etter å ta Saddam Hussein, nærmest koste hva det koste ville - skjønner man at dette ikke kunne gå bra. Det skjønte også flere, og dermed fikk ikke USA den FN-støtten de hadde håpet på. Når man legger til at "bevisene" mot Irak var forfalsket, så måtte det gå som det gikk: enda et land slengt ut i et kaos uten sidestykke. Målet var "bekjempelse av terror", men middelet kunne knapt vært verre egnet til å oppnå akkurat det. Vi kan vel - uten å ta for hardt i - si at det er det stikk motsatte som er oppnådd ... 

"I desember 2011, nesten åtte år etter invasjonen, trakk amerikanske styrker seg ut av Irak etter å ha brukt mesteparten av de siste årene av den lange krigen til å beskytte seg selv. De etterlot seg et land i borgerkrig. Det var et langt verre sted for irakere flest å være enn da diktatoren Saddam Hussein styrte landet med jernhånd. 

Irakkrigen var et sidespor. Ja, et regelrett blindspor. Tilliten og sympatien Bush og USA hadde fått i verden etter angrepene 11. september 2001, forsvant hos mange. Ikke bare blant amerikanernes allierte, men enda viktigere blant potensielle fiender der ute i de store muslimske folkemassene. Samlet virket Krigen mot terror nå mer enn noen gang som et vestlig korstog mot muslimene. Ampre fronter tilspisset seg, og venner ble fiender. Bush klarte å gjøre verden til et farligere sted, og vi ble med ham - også da han mistet totalt fokus på å stille de som sto bak angrepene mot USA 11. september 2001 til ansvar. Vi fortsatte å stå ved USAs side i Afghanistan, også etter at Irak-krigen hadde gjort det tydelig at amerikanerne hadde en taktikk som ikke bidro til å gjøre verden tryggere. Tvert i mot." (side 105)

Kart over Afghanistan
Fredrik Græsvik redegjør for mange enkelthendelser under Afghanistan-krigen, blant annet slaget om Banken i Maimana, der soldatene ble møtt av et bakholdsangrep i november 2007. Alt for mye av motstanden mot internasjonal intervensjon ble i denne perioden tilskrevet karikaturtegningene av Mohammed

"Det var noe annet og langt farligere som hadde trigget aggresjonen mot de utenlandske soldatene: En underliggende forakt for utlendinger som gjorde livet vanskeligere for et folk som drev med utstrakt handel over porøse landegrenser. Mange av Afghanistans smuglerruter for blant annet narkotika går gjennom denne provinsen. Nordmennene var i ferd med å bli en utfordring for de som ville fortsette med ulovlig handel." (side 124

Græsvik er også innom fredsprosessene som ble ledet av USA, og som aldri tok inn over seg at Tailban fremdeles var en viktig maktfaktor, selv om de var fordrevet fra Kabul. Veldig tidlig i invasjonsprosessen hadde for øvrig Taliban vært i dialog-modus, men det var aldri interessant å snakke med dem. Dette betegner Græsvik som en tabbe - og han er ikke alene om å mene dette. 

Uten på noen måte å glorifisere innsatsen til de norske soldatene i Afghanistan, tar Græsvik til orde for å vise frem litt av hva det innebar å være soldat i dette landet - og det i en konflikt som sentrale norske politikere vegret seg for å kalle krig. Det blir litt som danskene forsøkte å formidle i filmen "Armadillo", og krigsveteranen og forfatteren Phil Klay forsøker å skildre i krigsnovellesamlingen "Hjemkomst". Noen ganger skapte media selv problemer, ved å trekke ut enkeltepisoder som var svært situasjonsbetinget, og som handlet mer om indrejustisen blant soldatene enn ting vi andre egentlig trengte å kjenne til. 

Hamid Karzai (Foto: ukjent)
Allerede i desember 2001 ble Hamid Karzai tatt i ed som overgangsadministrasjonens leder i Afghanistan. I juni 2002 ble den samme mannen tatt i ed som Afghanistans president. 

"Man trenger ikke å dykke dypt ned i Afghanistans historie for ¨forstå at byggingen av en statsmodell med en sterk sentralmakt ikke var det smarteste man kunne foreta seg. Det var i hvert fall ikke det enkleste. En rekke folkegrupper med forskjellig kultur og med sterke historiske motsetningsforhold gjør det nærmest umulig å styre nasjonen fra Kabul. Nøkkelen til suksess kunne være å desentralisere makten. En løsere føderasjon av flere stater ville trolig være enklere å bygge, og gitt et sikrere resultat." (side 215)

Og videre:

"I 2004 befant det seg bare 15 000 amerikanske soldater i Afghanistan, et land med 30 millioner innbyggere. Tre år senere, i 2007, etter at opprøret hadde økt betraktelig i styrke, befant det seg fortsatt forholdsvis få amerikanske soldater i landet. De var nå 25 000 mann. Når Obama overtok, befant det seg 32 000 amerikanere i Afghanistan. Disse kjempet sammen med 29 000 soldater fra andre Natoland. Samtidig hadde USA over 160 000 soldater i Irak. Dette viser hvor store feilprioriteringer det var snakk om. Hadde Bush latt Irak være i fred, og samtidig valgt en strategi som ikke la grunnlag for rekruttering til Taliban, hadde han kanskje hatt muligheten til å kontrollere situasjonen i Afghanistan." (side 226)

Jakten på Obama bin Laden fortsatte, og i mai 2011 lyktes det amerikansk etterretning å ta livet av ham. Men var kampen mot terror av den grunn vunnet? 

Græsvik påpeker at Taliban er en gruppe forkvaklede sjeler, men at argumentene for å inkludere gruppen i fredssamtaler er at de faktisk er der, og at man derfor blir nødt til å forholde seg til dem. "Å fjerne dem eller ignorere dem er ikke mulig. Å forhandle med dem betyr ikke å akseptere deres politikk, men å forholde seg til realitetene." (side 243)

Etter mange år med krig, hardnet motstanden i det afghanske folket, og antall selvmordsbomber - hovedsaklig rettet mot sivile - hadde steget betydelig. Dette kostet også mange soldater livet. 

"I dagene etter 11. september 2001 kom det signaler om forhandlingsvilje fra Talibans side. Det dreide seg om å utlevere Osama bin Laden til en tredjepart, for eksempel Osama bin Ladens egentlige hjemland Saudi-Arabia. Hadde amerikanerne fulgt dette sporet, kunne de satset på en begrenset militæraksjon i Afghanistan. En aksjon som først og fremst ville slått ut al-Qaidas treningsbaser. Nato hadde sluppet å sende inn mange hundre tusen soldater, og USA kunne spart seg igangsettingen av en omfattende regimeendring." (side 269)

Videre skriver Græsvik på side 273 at amerikanerne gjennom alle tider har vist en foruroligende manglende evne til å forstå at verdensopinionen kan støtte andre syn, andre ledere og andre ideologier enn deres eget. Denne største svakheten ved USA har bidratt til dårlig krisehåndtering i forholdet til Kina, Sovjet og senere Russland. Men det kanskje verste av alt: "Vår svakhet er at vi spiller med det tapende laget fordi vi frykter konsekvensene av et kjøligere forhold til kjempen i Vest."

Græsvik tar også for seg noen av de utfordringer man som krigsreporter kommer borti. Noe handler om redaksjonens prioritering av stoff, og at man ikke kan være over tid på et sted og følge utviklingen tett. En og samme reporter skal gjerne dekke både Afghanistan, Irak og den arabiske våren ... Ønsket om å ivareta sikkerheten til egne ansatte og ønsket om en god historie, gjør at redaksjonene ofte tyr til frilansstoff fra kompliserte krigssoner. Det gjør noe med vinklingen, og nettopp derfor er bøker som dette, der dedikerte journalister har gravd seg dypt ned i de kildene som foreligger, og deretter tegner et balansert bilde av hva det hele dreier seg om, viktige. Akkurat i dette synes jeg Fredrik Græsvik har lykkes godt! Så får det heller være at mye av stoffet er kjent for dem som har fulgt godt med underveis. Dette måtte imidlertid være med for at boka skulle fremstå som en komplett fremstilling av krigen i Afghanistan, hvilket jeg antar har vært forfatterens ambisjon. 

"Den tapte krigen - Norge i Afghanistan" er et solid stykke arbeid, som jeg mener inneholder en balansert fremstilling av krigen i Afghanistan. Det eneste jeg savnet var at Norges innsats i enda større grad hadde vært plassert inn i en bredere kontekst, men det var ikke målet med boka, jf. dens tittel. Det er selvsagt lett å være etterpåklok, men slike bøker burde leses av våre politikere med tanke på å trekke lærdom ut av dette. Det kommer garantert  verdenskonflikter senere, hvor lærdommen vil kunne komme til nytte! Evnen og viljen til evaluering står imidlertid sentralt i læringsprosessen i så måte. 

Det er svært merkbart at det er en dyktig journalist som har skrevet boka, og dette er en form for journalistikk jeg gjerne hadde sett at det var mer av i våre medier! Nyansene, respekten for de involverte på alle sider av konflikten og analysene han foretar - alt bærer bud om klokskap og en dyptpløyende forståelse for hva det hele dreide seg om når det kom til stykket! (Boka kunne for øvrig ha tjent på noe bedre korrekturlesing.)

Jeg anbefaler denne boka varmt! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Pax
Antall sider: 332
ISBN: 978-82-530-3737-0
Jeg har mottatt et anmeldereksemplar fra forlaget.

Fredrik Græsvik (Foto: Ukjent)
Andre omtaler av boka:
- Bergens Tidende v/Sven Erik Omdal - 23. september 2014 - Bokettersyn av en håpløs krig - «Den tapte krigen» er et journalistisk produkt, og det er ment som en kompliment. Boken veksler mellom reportasje og refleksjon, der reportasjeinnslagene, enten det er fra slagmarken eller fra familiene som lever i angst hjemme, er det som skiller denne boken mest fra andre Afghanistanbøker. Græsvik har vært i krigen, og det merkes.
- Bistandsaktuelt v/Bjørn Johannessen - 28. oktober 2014 - Politiker-kritikk i ny bok om Afghanistan - Forfatteren resonnementer er jevn over godt begrunnet, men særlig på et punkt har jeg problemer med å følge ham. Bokens innledende kapitler rommer mye relevant tvil om USAs motstandere i Afghanistan lar seg beseire militært, skal man vinne afghanernes «hearts and minds» må det militære aspektet balanseres med bærekraftige utviklingstiltak som kommer den jevne afghaner til gode. Noe forbauset leser jeg da på s.267; «For lite ressurser ble lagt inn i startfasen av krigen, og det er hovedårsaken til at USA og Nato tapte krigen i Afghanistan. Det ble satt inn for få soldater, det ble brukt for lite penger, og man håpet at det hele ville være over på forholdsvis kort tid….». Sistnevnte kan nok være riktig, få vil hevde at amerikanske politikere fra presidenten og nedover i rekkene hadde påtrengende mye kunnskap om afghanske forhold forut for krigen. Men det er all grunn til å betvile at løsningen lå i å sende flere soldater, spør bare britiske og sovjetiske krigshistorikere.
- Dag og Tid v/Astrid Suhrke - 3. oktober 2014 - Afghanistan utan undertekst - For dei fleste lesarane vil ikkje boka kome med noko nytt, spesielt om dei har sett NRK- og TV 2-seriane om Noreg i Afghani­stan og elles fylgt debatten. Ein spør seg difor kvifor Græsvik har skrive denne boka. Er det krigsreporteren som vil hylle soldatane, som han meiner er blitt for lite verdsette av den norske befolkninga og svikne av politikarane? Vil han slå fast ein gong for alle at Noreg faktisk var i krig i Afghanistan, og at krig er farlege saker, ikkje å forveksle med å drive jenteskolar og humanitær bistand? Eller er bodskapen at når soldatar seier «krige er betre enn sex» og ropar «til Valhalla» når dei durar ut av leiren i Maimana, er det no eingong slik soldatar kan tulle og vitse?

lørdag 15. november 2014

Tore Renberg: "Angrep fra alle kanter"

Andre bok i Hillevåg-triologien

Om boklanseringen

Det er en fest og rett og slett en stor begivenhet hver gang Tore Renberg kommer ut med en ny bok! Etter å ha lest første bok i det som skal bli Hillevåg-triologien (eller Texas-serien som forfatteren selv ynder å kalle den), er det skapt et avhengighetsforhold til resten av serien. Jeg jo bare få vite hvordan det går videre med hovedpersonene i boka!

Tore Renberg (f. 1972) har tidligere utgitt bøker innenfor de fleste genre; romaner, noveller, barnebøker, essays/kortprosa, dramatikk, tegneserier og filmmanus. (Kilde: Wikipedia) At mannen også har talenter på scenen - ja, at han faktisk kan synge og det med en innlevelse selv den "beste" smørsanger kan misunne ham - fikk jeg og flere med meg erfare tidligere i høst. Jeg var en av dem som var så heldig å få tak i billetter til boklanseringsturnéen han kjørte sammen med Tønes, Lemen og Karl Ove Knausgård. Makan til sceneshow og boklansering som det vi var vitne til på Sentrum Scene den 14. oktober i år, skal man faktisk lete lenge etter! Nå var det selvsagt ikke smørsanger, men hardkokt rock av den typen som ga flashback til min egen svunne studietid i Bergen på 1980-tallet, som vi fikk fra scenen - i alle fall da Renbergs og Knaugsgårds band Lemen opptrådte.

Underveis oppsto det en slags eufori, der vi i salen opplevde absolutt alt som ble oss servert som svært, svært fantastisk! Og underveis var det vel nesten slik at vi som var til stede opplevde Hillevåg-triologiens Jan Inge - eller Jani - som Tore Renbergs hittil godt skjulte alter-ego ... Det var definitivt noe der ...



Fra boklanseringen på Sentrum Scene i Oslo 14.
oktober 2014 (Foto: RMC)
Kort om første bok i Hillevåg-triologien - "Vi ses i morgen"

(Spoiler for dem av dere som ikke har lest denne boka - hopp derfor over dette dersom du ønsker å lese første bok i serien.)

Handlingen i denne boka foregår i løpet av tre dager. Sentralt i handlingen står Hillevåg-gjengen som består av Jan Inge/Jani, Rudi og Cecilie/Chessi. Jani og Chessi er søsken, mens Rudi og Chessi er kjærester. De driver et flyttebyrå, men det er egentlig kun et skalkeskjul for deres kriminelle virksomhet, som består i å gjøre innbrudd og gjennomføre torpedoppdrag. 

Parallelt følger vi den vakre barnehjemsgutten Daniel William Moi, som fordreier hodet til kristne Sandra fullstendig. Midt oppi alt dette får Hillevåg-gjengen et noe uvanlig oppdrag. De skal hjelpe alenepappaen og gjeldsslaven Pål med et lån, slik at han kan håndtere spillegjelden sin. Hillevåg-gjengen vet råd, og planlegger et fabrikert innbrudd hvor Pål skal lemlestes "litt" for å få inn forsikringspenger. At det bygger seg opp til en skikkelig katastrofe, burde ikke overraske noen - særlig ikke når vi legger til at Rudi lider av ADHD, mens vietnameseren Tong, som kommer ut av fengselet tidsnok til å være med på det hele, knapt har empati for noen ... Mens Chessi kun lever gjennom Rudi, og Jani prøver å holde kontrollen over den uregjerlige gjengen ... 

"Angrep fra alle kanter"

I bok nr. 2 introduseres vi for ungguttene Rikki og Ben. De er oppvokst under særdeles vanskelige forhold, med en mor som er bipolar og som knapt kan sies å fungere, og med en far som tjener masse penger han helst ikke vil bruke - i alle fall ikke på familien sin - og som aldri er hjemme. Guttene sniffer bensin for å slippe bort fra virkeligheten. 

"Frem til Ben fylte seks og Rikki syv, så folk knapt forskjell på de to sandnesungene til Melissa Dahle og Frank Martin Digervold. De var guttete og de var støyende, like av utseende, der de satt og lekte i hagen oppe på Trones. Men sommeren 2003 endret det seg. Lille Ben fikk en skarphet i øynene. Han tok ut distanse til verden, og først og fremst til broren. Når Melissa kledde på dem om morgenen, nektet han å gå i like klær som Rikki. Når de skulle spise middag, satte han seg på motsatt side av bordet for broren. Hvis Rikki gråt, lo Ben. Hvis Rikki løp, sto Ben. Han begynte å sende blikket granskende rundt seg, han begynte å se på folk som om han vurderte dem, voksent, fra topp til tå. Den han betraktet med hardest interesse, var storebroren Rikki. Det var som om han tok målene hans høyde, bredde, omkrets, dybde, og sammenlignet dem med sine egne. Det var som den lille gutten oppdro sin egen personlighet i kontrast til Rikki. Det var som om han følte seg fornærma over å ha vært så lik et annet menneske." 

Hjemmet deres gror ned av skitt når moren er nedfor og ikke fungerer, og hun er knapt i stand til å ta vare på seg selv - og langt mindre av sønnene. Eldstedatteren har for lengst flyttet ut, bort fra Digervold-familiens manglende familielykke. 

I bokas åpningsscene finner guttene, som har rukket å bli hhv. 15 og 16 år gamle, masse penger i huset - massevis av tusenlapper som faren må ha stukket bort. Hvor kommer de fra? Guttene bestemmer seg for å rømme hjemmefra, og hva er vel mer nærliggende enn å oppsøke Rudi, onkelen deres. Onkelen som faren tidligere kom på kant med, og som de ikke har sett på mange, mange år. Faren som tilga broren sin alt - unntatt medvirkningen i en pornofilm i sin ungdom. Akkurat dette kommer han bare ikke over. 

Ben insisterer på at de skal til Hillevåg, og underveis begår de noen kriminelle handlinger som innbringer penger. Vel fremme på Hillevåg møter de et kaos uten sidestykke. Huset som Jan Inge, Chessi og Rudi bor i, er en illeluktende rønne. Dessuten skal Rudi snart bli far. Chessi er nemlig gravid, men uten at Rudi vet det, aner hun ikke hvem som er faren til barnet - Rudi eller Tong. Det har oppstått komplikasjoner og Chessi er innlagt på sykehus, og Rudi holder på å gå ut av sitt gode skinn, så engstelig er han for at Chessi skal dø fra ham. Man kan vel ikke akkurat si at guttene blir tatt i mot med entusiasme - inntil de viser frem alle pengene de har ranet til seg på et tivoli. 

Jan Inge er forelsket i Beverly, en amerikansk kvinne av det ferme slaget og med en noe mystisk bakgrunn. Selv er han godt i stand, men han forsøker å trene for å gå ned i vekt. Han vil så gjerne ha et annet liv enn det som ble ham til del. Med den nyvunne kjærligheten i livet sitt og det faktum at søsteren venter barn, ønsker Jan Inge at de skal bestrebe seg å leve normale liv som lovlydige borgere. Innbruddsbransjen er ikke så innbringende som tidligere, fordi folk har alt de trenger og heller kjøper nye ting enn brukte av tvilsom opprinnelse. Men først skal et siste kupp gjennomføres ... 

Midt oppi dette kaoset dukker altså Ben og Rikki opp, og tilbyr Hillevåg-gjengen en innbruddsplan som skal komme til å gjøre store omveltninger i livene deres ... Mens huset fylles av flere nye gjengmedlemmer, heriblant Daniel William Moi og andre som ikke er helt i vater, de heller ... Det bygger seg opp til en ny katastrofe.

Min vurdering av boka

Gjensynet med den dysfunksjonelle Hillevåg-gjengen og deres medspillere var så og si slik jeg hadde forestilt meg dette. I denne boka tar riktignok nok Tore Renberg spranget ut i det nesten parodiske i sine personskildringer, og dette gir nok boka mer karakter av underholdning enn virkelig dyptpløyende litteratur. Noe av dette kjenner jeg igjen fra bøkene om Jarle Klepp. Spenningsmomentene er skarpslipte, med cliff-hangere slik vi kjenner fra krim-genren. Spenningen dras dermed mer ut, og dette redder de noe lengre mellomspillene i romanen, som ellers kanskje kunne ha blitt litt langtekkelige. Humoren er også mer fremtredende i denne andre Hillevåg-boka. Riktignok slik at det tidvis kjentes uanstendig å le ... på en måte. Men like fullt: dette er en fornøyelig bok med et fornøyelig persongalleri - i all hovedsak. 

Vi kommer noe dypere inn i motivene og beveggrunnene til hovedpersonene enn hva jeg husker fra "Vi ses i morgen" - særlig med tanke på hvordan de betrakter hverandre. Dermed får denne andre boka et litt dypere lag inn i det psykologiske, tross alt. Men ikke dypere enn at stereotypene begrenser det hele noe, og gjør det litt forutsigbart hvem som havner på skråplanet og hvem som ikke gjør det. Vi aner også i denne boka at det ikke bare er miljø, men også arv som blir avgjørende for hvilke muligheter man har i livet. Ikke minst hva det innebærer å ha Digervold-gener ... Det skal sterke skuldre til for å bære disse genene med en viss stil. 

Mens Hillevåg-gjengen tross alt har hatt en slags moralsk kodeks å forholde seg til, er de yngre medlemmene som blir tatt opp i gjengen i bok nr. 2 langt mer hardkokte. Et viktig element skiller nemlig disse fra Jani, Chessi og Rudi: rus! Og det er vel nettopp denne forskjellen mellom generasjonene som kommer til å bli tema i den tredje boka, aner det meg ... 

 "Angrep fra alle kanter" bærer preg av å være boka i midten av en triologi, og den må derfor ses nettopp i denne konteksten. Jeg storkoste meg med boka, som jeg valgte å høre som lydbok - ikke minst takket være han som må være verdens beste forfatter-oppleser av egne bøker: Tore Renberg! Om denne andre boka hadde noen svakheter og skjønnhetsfeil, ble dette til fulle "reparert" gjennom forfatterens egen opplesning. Her leser han på klingende stavangersk til tross for at boka vitterlig er skrevet på bokmål, og bare dette i seg selv gjør lyttingen til en fest! Som en anmelder sa tidligere i høst: Djises, for en bok!

"Angrep fra alle kanter" når ikke helt opp til den første boka i Hillevåg-triologien, men det var vel heller ikke å forvente. Rammen for triologien er på mange måter lagt, og dermed har det nok ikke vært enkelt å tilføye noe helt nytt og overraskende i bok nr. 2 - utover at Ben og Rikki har dukket opp. Slutten kom veldig brått og uventet på meg, og jeg tenkte "Nei - det kan ikke være slutt allerede nå!?" Dermed har jeg bare en bønn til slutt til Tore Renberg: Skynd deg å skrive den neste boka! Jeg venter i lengsel og smerte!


Utgitt: 2014 
Forlag: Oktober forlag (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbokutgaven)
Spilletid: 14 t 27 min. (441 sider i papirutgaven)
Oppleser: Tore Renberg
ISBN: 978 82 495 1311 6 (papirutgaven)
ISBN: 9788242161253 (lydfilen)
Forfatterens nettside
Lydfilen har jeg mottatt fra Lydbokforlaget.


Tore Renberg (Foto: Tommy Ellingsen)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Marta Norheim - 2. september 2014 - Nytt tokt med Hillevåggjengen «Angrep fra alle kanter» er ei forrykande historie om eit usannsynleg fargerikt persongalleri som gjer sitt beste for å overraske lesaren på ny og på ny. Dette var moro."
- VG v/May Grethe Lerum - 3. september 2014 - Ondt blod i Hillevåg"Tore Renbergs andre bok i det han selv kaller «Teksas-serien», viser bare svakhet hvis den sammenlignes med den fantastiske førsteboka."
- Aftenbladet v/Jan Zahl - 1. mai 2014 - Meir frå Hillevåg - "Eg held på med nummer tre, ja. Eg har bestemt at ramma for dette prosjektet er graviditeten til Cecilie Haraldsen; eg ville låsa ein romanserie til ni månader. Det begynner med at ho blir gravid i "Vi ses i morgen", og blir avslutta den dagen vatnet går.
- Kor mange bøker blir det?
- Eg tippar at det blir tre bøker, men eg skal ikkje vera heilt bastant på det."

- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - Gangsterballade - "Renbergs filmatiske skrivestil kan også være forfriskende. Slik den britiske tv-serien «Broadchurch» ga norske seere en visuelt tidsmessig detektime fra en kystby, får vi stemningsfulle scener i Rogalands-landskap. Det okerfargede høstløvet virvler rundt også på skråplanet. Her kan det være mer å hente i fortsettelsen."
- Studvest v/Ina Christine Eide - 11. september 2014 - Oljehovedstadens indianere"Men med fjorårssuksessen, «Vi ses i morgen», har Tore Renberg satt en litt for høy standard for seg selv. Det er umulig å ikke sammenligne de to bøkene, og oppfølgeren inneholder litt mindre hardbarket action og har en litt seigere handling. Men, hey, skal du lese én bok i høst, bør du absolutt notere deg «Angrep fra alle kanter»."
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stave Sandve - 4. september 2014 - Folk og røvere og Rogaland - "Det er fint skrevet. Tidvis glitrende. Tore Renberg beveger seg hele tiden farlig nær den skumle kanten mot pinlig patos, men hanker seg inn på rett side, gang etter gang, på en måte han ikke alltid klarte med Jarle Klepp-bøkene. Romanen kler de store ordene, de følelsesmettede utbruddene, beskrivelsene som oser av kjærlighet overfor et landskap, en by, en region, en karakter. Dialektinnslagene, nyordene, bildene. Det funker. Funkler, innimellom. Selv om språket heller ikke denne gangen er hovedpoenget framfor handling, historiefortelling, burlesk komedie med rike doser gladvold. Og vondvold, definitivt.
Likevel mangler det lille ekstra."

- Vårt Land v/Kristian Hegertun - 29. september 2014 - Ujevnt fra Renberg - "Bok to i spranget vekk fra Jarle Klepp-serien oppleves likevel ikke som spesielt god. Det tar for lang tid før spenningen intensiveres og det store innbruddsbrekket er i gang. Et par av karakterene, særlig foreldrene til Ben og Rikki, er lite troverdige, tross sjangerens noe forenklede krav til dette. At forholdet mellom foreldrene like før innbruddet plutselig er harmonisk, etter at vi har blitt presentert et drapsforsøk noen sider tidligere, virker tvungent. Og mot slutten av boken blir de litterære knepene litt for mange.
Renberg har alle kjennetegn på å være en solid forfatter. Han produserer mye og har utgivelser innen flere sjangre. Man her får man følelsen av at han har skrevet litt for raskt. Angrep fra alle kanter er ikke en av bøkene som vil stå ut fra hans forfatterskap."

- Aftenposten v/Pål Gerhard Olsen - 20. september 2014 - Mettheten melder seg - "De drøyt 400 sidene flyr av gårde som om de får feedback fra en jetmotor, men underveis mot spenningstoppen sniker det seg inn en tanke om at selv en naturbegavet forteller som Renberg står i fare for å forløfte seg."
- Bokbloggberit - 6. september 2014 - "Ved å visa fram vrangsida av "verdens rikaste by" får Renberg fram dei store skilnadene på folk. Han rettar eit kritisk søkjelys på overflodssamfunnet vårt og oljerikdommen vår. Den stadige jakta og jaget etter status og pengar har gjort at enkelte har mista noko undervegs. "Boka kallar på latterbrøl og medkjensle" vart det sagt om Vi ses i morgen, - og det gjeld også for Angrep fra alle kanter, meiner eg. Ein får kjenna på mange ulike kjensler medan ein les eller lyttar. Boka har mange ulike og truverdige forteljarstemmer, og er komponert slik at forteljinga vert veldig spennande. Eg gir boka karakteren 5 + og anbefalar lydboka på det varmaste.
Tore Renberg er verdens beste forfattaropplesar!"

- Kleppanrova - 2. november 2014 - "En bok man kan koble helt av med som bare er avslapping og morsom. Men, du må få full uttelling ved å høre Renberg lese den selv, jeg hadde ikke funnet det spennende nok å lest den i bokform. Det kan man si når man har hørt intensiteten og sjargongen til Renberg, den er ikke det samme på trykk."
- Moshonista - 30. oktober 2014 - Til Tore fra Grupiekoret - "Hillevåggjengen er ferdige som kriminelle. Cecilie er gravid og alt skal hvitvaskes. Flyttebyrået. Huset. Livet.De må bare skaffe penger først. Mange penger. Et klassisk siste opplegg. Det siste brekket. ... Men, Tore, den hunden du drepte i bok1, er det bare å innrømme var overilet. Jeg lette med lupe etter den litterære nødvendigheten, og står fast på utilgiveligheten i å bygge spenning basert på potensielt mishandlede kjæledyr. Plottpolitiet nekter."


Tønes på Sentrum Scene i Oslo 14. oktober 2014 (Foto: RMC)
CD-singelen som ble laget med tanke på lanseringen av "Angrep fra alle kanter":

onsdag 12. november 2014

Frank Aarebrot: "200 år på 200 sider - En kavalkade over Norges historie etter 1814"

Årets beste julegaveidé!

Frank Aarebrot (f. 1947) er professor i sammenlignende politikk ved Institutt for sammenlignende politikk ved UiB. Blant annet. Hans engasjement strekker seg imidlertid langt ut over universitetets "andedam". I tillegg til at han har medvirket og bidratt til en del publikasjoner, er han kanskje for folk flest mest kjent som valg- og partipolitisk kommentator. Skjønt han med sin tilknytning til Arbeiderpartiet nok ikke har blitt ansett som helt nøytral i så henseende ... 

For å si det sånn: Aarebrots partipolitiske tilknytning preger i aller høyeste grad hans siste bok "200 år på 200 sider", og det er kanskje nettopp derfor hans historieformidling har tatt meg og andre fullstendig med storm? For det er noe litt uærbødig over hans fortelling, hvor han er kritisk til konservatismen og de såkalt samfunnsbevarende strukturer, mens han er en stor beundrer av alle dem som banet vei for fremskrittet. Og fremskrittet - det besto for en stor del av å slippe fattigfolk frem, gi kvinnene flere rettigheter, avskaffe forhistoriske begreper som "lausunger", gjøre det mulig for folk flest å ta seg høyere utdannelse osv. Han tar dessuten et oppgjør med våre holdninger f.eks. overfor Saudi-Arabia, og minner om at det faktisk ikke er så lenge siden kvinner her til lands ble halshugget for umoral. Det skjedde etter middelalderen - faktisk i den såkalte opplysningstiden. Rasehygiene har vi også drevet med - etter andre verdenskrig! Dette var mao. ikke noe Hitler fant på helt av seg selv. Aarebrot gjør i denne boka historie til fantastisk underholdning, uten at han av den grunn mister seriøsiteten av syne. Ingen bør nemlig være det minste i tvil om at denne mannen har peiling på det han snakker om! Alt han prediker, henger sammen - ja, det henger nettopp sammen med hans verdisyn, som igjen bærer preg av sosialdemokratiets grunnverdier. 

Jeg var blant dem som ble sittende fjetret til TV-apparatet den kvelden i februar i år da Frank Aarebrot holdt det som er blitt kalt hans livs foredrag - nemlig Norgeshistorien fortalt på 200 minutter. Og jeg som ikke engang liker å bruke en hel kveld på TV ... Jeg visste ikke den gangen at det skulle bli bok av forelesningen. Da boka kom på lydbok var jeg i alle fall ikke i tvil om at jeg skulle høre hans foredrag om igjen. Og før jeg var ferdig med å lytte meg gjennom lydbokutgaven, skjønte jeg at jeg jo bare måtte ha papirutgaven av boka også, så den har jeg kjøpt. Jeg spår at denne boka kommer til å bli årets julegave! Egentlig burde lydboka fulgt med papirutgaven, fordi man for å få fullt utbytte av den både bør høre Aarebrots fantastisk engasjerte stemme og lese og bla i boka selv (som for øvrig inneholder mange bilder som er gravd frem fra historiske arkiver m.m.). Dessuten er dette en bok for hele familien - store som "små" - og hvor alle da ville kunnet velge den formen som passer best for den enkelte - lytte eller lese eller altså begge deler!

"I en ramme på 200 minutter, eller som i denne boka, 200 sider, sier det seg selv at det er umulig å tegne et fullstendig bilde av samfunnsutviklingen. Jeg ser på min virksomhet som å være en statsvitenskapelig flanør - en eldre akademiker på spasertur gjennom historien. Jeg hilser på noen på min vei, andre treffer jeg ikke selv om de er viktige, og atter andre kan jeg ha kommet i skade for å overse." (fra Aarebrots forord i boka.)

Denne boka er ikke bare for dem som elsker historie. Den er også for dem som ikke tror at de er opptatt av historie, men som kommer til å bli mer interessert etter å ha lest boka. Det er noe med alle linjene Aarebrot trekker opp, og hvor hovedessensen bør være kjent for de aller fleste, men hvor måten å betrakte det hele på må kunne sies å være både nytt og originalt. 

Aarebrot forteller Norges-historien vår på en meget personlig måte ... som når han meget indignert forteller om Norges første kvinnelige doktorrand som ble nektet en akademisk stilling i Oslo (det var nemlig forbudt for kvinner å bekle den type stillinger på slutten av 1800-tallet), og hvor andre land enn vårt fikk gleden av kvinnens genialitet. Vi får også høre bakgrunnen for at det i det hele tatt var mulig for Norge å lage en grunnlov i 1814 - etter den ufrivillige isolasjonen som kom mellom Danmark og Norge i forbindelse med Napoleonskrigene. Sjøblokaden førte riktignok til at mange sultet i Norge, men i den andre enden kom det altså noe godt ut av det. Samtidig som Aarebrot ettertrykkelig avkler myten om at Grunnloven innførte noen form for demokrati i Norge ... Det kom først senere. Jeg leste også med stor interesse om de kondisjonertes frykt for at fattigfolk skulle komme seg opp og frem her i verden, og derfor forbød dem å samles. Som om de trodde at det kunne bli revolusjon av mindre ... Vi får høre om haugianerne, thranittene og kvekerne, om utvandringen til Amerika (som var eneste farbare vei for fattigfolk som ikke lenger orket undertrykkingen i Norge) osv.

Andre grupper som ble holdt nede var samene. De ble behandlet på til forveksling samme måte som amerikanerne behandlet sine indianere: med fri flyt av alkohol, slik at de kunne få litt drahjelp for å gå til grunne i rusproblemer ...

Aarebrot er riktig morsom og festlig - som når han beskriver jappetiden på 1980-tallet. Han er sarkastisk og ikke rent lite skadefro når han beskriver jappene, og det er tydelig at han ikke har mye til overs for folk som sløser og slenger rundt seg med (andres) penger. Det er lett å se for seg at fråden står rundt munnen hans mens han leser. 

"Jappetiden er nærmere bestemt tidfestet til årene 1983 - 87. Jappene var et annet ord for nyrike, egoistiske oppkomlinger som aller helst ønsket å leve i sus og dus og briljere med rådyre biler og boliger. De var et produkt av oljealderen og de enorme kapitalmengdene som landet vårt ble "velsignet" med." (side 165 i papirutgaven) - alt under overskriften "Da bankene skjemte seg ut" ... rett og slett i de dager da bankene "slengte penger etter folk". Man blir jo sittende og humre og le av måten Aarebrot forteller historiene på, men alt er like fullt meget lett gjenkjennelig for oss som ikke bare levde på den tiden, men som også var så pass voksne at vi fikk med oss det som skjedde, mens det skjedde! Sarkasme eller ei - Aarebrot beskriver jo virkeligheten slik den rent faktisk fortonet seg. 

Eidsvollforsamlingen
Da Eidsvoll-forsamlingen laget Grunnloven vår, var de fleste tilstedeværende det vi i dag ville ha kalt innvandrere. De var ikke født i Norge, og kvinner glimret med sitt fravær. Aarebrot har gjort et lite tankesprang og har konstruert "sin" Eidsvollforsamling helt til slutt i boka. Foruten Einar Gerhardsen (som erstatter Christian Magnus Falsen - grunnlovens "far"), har han med seg Karen Christine "Kim" Friele (pga. hennes utrettelige kamp for å avkriminalisere homofili), og Hadia Tajik og Abid Raja er med. Og for dem som trodde at de to sistnevnte er med fordi de er innvandrere, så minner han om at de tar feil. For verken Tajik eller Raja er innvandrere, født som de faktisk er i Norge. Det er deres foreldre som er innvandrere. Tajik er med som en nynorsktalende rogalending - Raja som en rappkjeftet Oslo-advokat. 

Avslutningen av boka er like storslagen som hele bokprosjektet. Her konstaterer Aarebrot at det er påfallende hvor mange av de store stegene mot et bedre demokrati som har vært tatt av "kvinner og menn langt fra maktens korridorer". 

"Det går en linje fra haugianere og thranitter til kvinnesaksforkjempere og homoaktivister. Det er vel slik at de rettighetsløse blir rettighetsforkjempere. "Den vet best hvor skoen trykker, som har den på." Men de som stilte seg i spissen for det folkelige engasjementet, hadde ofte kunnet leve et trygt og behagelig priviligert liv. Likevel valgte de kampen for demokratiet.

I jubileumsåret 2014 står kampen om barns rettigheter. Sentrale myndigheter skal veie "innvandringsregulerende hensyn" mot "hensynet til barns rettigheter". Det gjør de nok med den samme flid og kjælighet som de gamle embetsmenn. Barnet, som ikke kjenner noe annet land enn Norge, står der naken og rettsløs. Da gleder det en gammel demokrat at naboer, bygder og lokalsamfunn engasjerer seg atter en gang for andres rettigheter. De følger dikteren Arnulf Øverlands oppfordring: "Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv." (side 195)

Denne historieboka blir årets julegave! Akkurat det er jeg veldig sikker på! Boka treffer ikke helt få strenger hos flertallet av etterkrigstidens klassereisende, som fremdeles ikke har glemt bakgrunnen sin ... tror nå jeg. Aarebrot har en sjelden evne til å gjøre historien vår både morsom og interessant! Ikke til å undres over at han er en av få professorer ved universitetene våre som kjører for fulle hus når han står på talerstolen! Han har flotte analyser, og det er fascinerende å høre på ham!

Denne boka er det rett og slett et must å sikre seg! Jeg har den nå både i lyd og papir, og jeg mener at jeg trenger begge deler for å få fullt utbytte av boka! Løp og kjøp, sier jeg!

Utgitt: 2014 
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok) / Kagge forlag (papir)
Spilletid: 4 t 13 min. (200 sider)
ISBN: 9788242161703 (lydfilen)
ISBN: 978-82-489-1535-5 (papirutgaven)
Jeg har mottatt lydfilen fra Lydbokforlaget, mens jeg selv har kjøpt papirutgaven.

Frank Aarebrot (Foto: NRK)