Translate

Søk i denne bloggen

Laster inn...

Sider

Et lite utvalg avforfattere som er omtalt i min blogg:

Aarø Selma Lønning (3) Adichie Chimamanda Ngozi (4) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (3) Austen Jane (7) Auster Paul (11) Barnes Julian (3) Beauvoir Simone de (1) Beevor Antony (2) Bjerke André (2) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (9) Blixen Karen (3) Boyne John (3) Bunin Ivan (1) Camus Albert (1) Canetti Elias (1) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (11) Clézio J.M.G. Le (2) Coetzee J. M. (1) Cunningham Michael (2) Djebar Assia (4) Drakulic Slavenka (2) du Maurier Daphne (2) Dumas Alexandre (1) Duras Marguerite (1) Eco Umberto (2) Eggers Dave (1) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Eriksen Thomas Hylland (2) Espedal Tomas (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (3) Fante John (1) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fo Dario (1) Fosse Jon (2) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (4) Grytten Frode (5) Gulliksen Geir (1) Haddon Mark (2) Hamsun Knut (16) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (5) Hoem Edvard (8) Hornby Simonetta Agnello (2) Hugo Victor (3) Hustvedt Siri (5) Indridason Arnaldur (7) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Alf R. (1) Jacobsen Roy (10) Jensen Carsten (2) Kaarsbøl Jette A. (2) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Knausgård Karl Ove (9) Koch Herman (2) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (2) Lenz Siegfried (1) Lessing Doris (3) Li Yiyun (1) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (2) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (7) Maalouf Amin (3) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Martel Yann (2) Matar Hisham (2) McCann Colum (1) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (13) Melville Herman (1) Mendel-Enk Stephan (2) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Mueenuddin Daniyal (1) Munro Alice (2) Murakami Haruki (9) Mutaev Musa (1) Müller Herta (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Nilsen Tove (2) Nygårdshaug Gert (9) Nádas Péter (2) Nærum Knut (3) Némirovsky Irène (6) Oe Kenzaburo (1) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (2) Orwell George (1) Oz Amos (2) Paasilinna Arto (9) Pamuk Orhan (2) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Ragde Anne B. (8) Rahimi Atiq (2) Ramslie Lars (2) Ravatn Agnes (3) Renberg Tore (10) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (2) Seraji Mahbod (1) Shakespeare (1) Sigurdsson Birgir Sigurjón (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (1) Skram Amalie (11) Solstad Dag (7) Steinbeck John (6) Strindberg August (2) Söderberg Hjalmar (1) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Thompson Geir (2) Tiller Carl Frode (5) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (2) Undset Sigrid (3) Uri Helene (1) Vallgren Carl-Johan (3) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (4) Wassmo Herbjørg (3) Westö Kjell (4) Wiese Jan (1) Wilhelmsen Ingvard (3) Woolf Virginia (6) Xinran (2) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (2)

søndag 19. oktober 2014

Hanne Ørstavik: "På terrassen i mørket"

Når kjærlighetssorg nesten dreper ...

Hanne Ørstavik (F. 1969) debuterte med romanen "Hakk" i 1994, og har totalt utgitt 15 bøker (herunder 11 romaner). På Wikipedia finnes det en utdypende artikkel om Ørstaviks bibliografi. På forlagets nettsider kan man dessuten lese at hun har mottatt 10 litteraturpriser i årenes løp, deriblant Amalie Skram-prisen og Brageprisen

Jeg har tidligere ikke lest en eneste bok av Hanne Ørstavik. Dvs. jeg har faktisk prøvd meg på lydbokutgaven av "Presten" en gang, men jeg ga ganske fort opp fordi oppleseren ble helt feil for meg. Et lite google-søk viser at forfatterens selv leser noen av sine egne bøker, så det kan jo være verdt et forsøk ved en senere anledning. I alle fall - siden har jeg hatt det for meg at Ørstavik ikke var "min" forfatter. Jeg skjønner jo nå at det har vært veldig dumt av meg, fordi jeg dermed har gått glipp av mye god litteratur. 

Hanne Ørstaviks siste roman har allerede rukket å bli fremsnakket av mange i det siste - så pass at jeg tenkte at hadde jeg en sjanse til å bli kjent med denne forfatteren, en gang for alle. "På terrassen i mørket" handler om en dyp, dyp kjærlighetssorg. Egentlig en bok jeg tenker at mange har drømt om å skrive selv etter å ha opplevd en kjærlighetssorg man nesten trodde at man skulle dø av ... Men ikke bare er det svært vanskelig å skrive om kjærligheten og mangelen på den, uten at det blir banalt. I tillegg har Ørstavik i denne romanen tatt det hele så mye, mye lenger ... 

Sosialantropologen Paula har brutt med Jostein, mannen hun har vært forelsket i de siste to årene. Det har vært et ødeleggende forhold for henne, et forhold der hun nesten mistet seg selv. Hele tiden i evig angst for å miste ham til alle de andre kvinnene hun etter hvert skjønte at han hadde forhold med. I tillegg til det nedslående i at det kanskje ikke var henne han begjærte mest ... Så bestemmer hun seg for at hun vil reise bort, til Spania. Der har hun bestemt seg for å bli eskorte-pike, som ledd i et slags sosialantropologisk prosjekt. Hjemme tar moren hennes seg av datteren, som er syk. I bokas åpningsscene sitter hun på terrassen i Spania, og stirrer ut i mørket, mens hun filosoferer over sin måte å elske på. 

"Over i MIN egen kjærlighet? Hva mener jeg med det? Er ikke alle mine måter å elske på, min kjærlighet?

Jeg mener en måte å elske på hvor jeg ikke forsvinner. Hvor jeg ikke bare får gjennom å gi, nærmest induserer den følelsen jeg trenger å få, inn i den andre, så den andre skal kunne sende den tilbake til meg. 

For det var sånn jeg elsket pappa. Sånn jeg kunne få noe av ham, den mannen som ikke orket gleden min, den ble for mye, annet enn når han selv var glad. Som ikke orket at jeg var svak og trengte støtte, for han trengte så mye støtte selv. Paula, sa han da, Paula. Og bare så på meg, med det blikket som sa, ja, hva sa det. Hit, men ikke lenger. Ikke mer nå. Nå er det nok, Nå må du reise deg i deg selv, klare deg. Sa det det? Eller var det bare en kant, en vegg, en grense. Og at å gå over den, var å gå ut i vannet av forakt. Og at for hvert skritt ut der, fikk jeg ikke mer, men mistet. Mistet alt jeg trengte å få. Så jeg lot være å gå. Gikk ikke over den grensen. Lagde en grense i meg selv, istedenfor. Stivet av, klarte meg. Jeg har vært så flink til å klare meg. Også det var noe han foraktet meg for. Beundret, og foraktet. Du er så flink til å klare deg, du, Paula. Den harde stemmen, da, hvert ord sagt som var jeg en pinne han spikket på." (side 13-14)

Vil hun klare å komme nærmere seg selv, ikke risikere å forsvinne, dersom hun isolerer følelsene fra det seksuelle? Gjennom å utforske eskorte-bransjens hemmeligheter? Eller handler det hele om en gang for alle å bli sett, selv om mennene hun eskorterer har betalt for hennes tjenester? Når de faktisk bare ønsker hennes selskap og ikke noe annet, hvordan skal hun takle det, hun som har opplevd det såre i ikke å bli begjært av mannen hun elsket så høyt, men som ikke egentlig ville ha henne, og i hvertfall ikke på annet enn sine egne premisser?

Uansett hvor mye Paula forsøker å skyve Jostein vekk, uansett hvor mye hun kommer til at hennes måte å elske på og dermed mislykkes i kjærligheten, har røtter lenger tilbake enn til deres første møte - uansett: han og fortiden hennes følger med på lasset. Hjelper det å forstå alt? Forstå forbindelseslinjene mellom barndommens behov og den voksne kvinnens evne til å la seg oppsluke i et destruktivt forhold? Hjelper det i det hele tatt?

" ... jeg forstår det ikke. Hva er det for elsk. Helvete! For det er jo bare smerte, det er ingen gjensidighet. Men kanskje er det gjensidigheten som er en illusjon. Er det forestillingene mine om kjærlighet som er falske. Som er en slags demokratisk likevektige. Men at i praksis er det ikke sånn? I praksis er det bare pain. For den ene eller den andre. Hva er så å elske, kan jeg forvente meg at det er godt?" (side 52)

Kanskje er svaret at det verste er når den som elsker minst ikke lar den som elsker mest være i fred ... Det blir som et sår som aldri gror, som aldri lukker seg ... Slik opplever Paula det, og derfor må hun bort, langt bort. Så spørs det om hun finner riktig medisin for sin sorg.

"Men hva er igjen av kjærligheten når det sårbare må reddes unna? Når det som kunne vært åpent og nært, må løpes vekk med, så bare det stabile jeg-et kan stå der tilbake, støtt, ta styring og oversikt, og ta av." (side 117)

Parallelt med at Paula opptrer som eskorte-pike i Malaga syd i Spania, studerer hun kjærligheten slik den kommer til uttrykk i litteraturen. Store kjærlighetsforhold som har gått i stykker, og hvis fellesnevner synes å være at kvinnene aldri mer utforsker kjærlighetens terreng etter at en stor kjærlighet har blitt knust, mens mennene fortsetter å boltre seg ... Ga kvinnene opp å finne en ny, men valgte i stedet å akseptere å leve fragmentert, nært og tett, med flere? (jf. side 196) Som i tilfellet Gregory Bateson og Margaret Mead ... 

"Hva er det som gjør at vi elsker et annet menneske. Ikke bare liker, men elsker. At det rører så dypt og stort og sterkt ved oss, akkurat denne andre, denne kroppen, dette sinnet, denne måten å flytte tanker og ord og hender og blikket på. En varme og så en plutselig stillhet. Alt sammen, dette alt ved den andre. Som vi bare elsker. Hva er det." (side 159)

Slike spørsmål stiller Paula seg, mens hun funderer over sitt eget liv, sin måte å elske på, sin sorg. Uten at hun øyensynlig kommer så mye lenger ... Og hva gjør hun når Jostein likevel insisterer på å holde kontakten med henne, selv når hun er så langt borte? Klarer hun å si et skikkelig og rungende NEI! til slutt? Slite seg løs fra illusjonen om at hun i det hele tatt har opplevd kjærlighet sammen med ham?

Innledningsvis sa jeg noe om at dette er en bok jeg vil tro at flere ville ha ønsket å skrive, etter nettopp å ha opplevd en dyp kjærlighetssorg selv - av typen man nesten følte at man holdt på å dø av. Jeg er like fullt overbevist om at svært få ville ha klart å gjøre dette til stor litteratur, slik jeg opplever at Ørstavik langt på vei gjør i denne boka. Helt overbevist om hennes romanprosjekt er jeg likevel ikke, fordi jeg fant dette med å ville selge kroppen sin for å komme nærmere seg selv eller komme over en kjærlighetssorg og tapet av en promiskiøs og seksuelt utsvevende mann som noe søkt. Jeg klarte rett og slett ikke helt å tro på prosjektet. 

Og selv om jeg kom over mange nydelige setninger i boka, spesielt om kjærlighetens smerte, slike setninger som bare kryper inn under huden på en fordi det er så mye sårhet i dette (og fordi det alltid er noe gjenkjennelig i en roman som omhandler et så universelt tema som kjærlighetssorg), falt tankene mine et par ganger ganger inn på sporet om at hele prosjektet virket noe ... selvterapeutisk. Jeg understreker at dette likevel ikke ødela lesegleden, for "På terrassen i mørket" er virkelig en godt skrevet bok, som det gjorde vondt å lese. Og kanskje var det mest spennende av alt at hun ikke lot hovedpersonen legge all skyld på mannen, men fant noen mønstre i seg selv, mønstre som gjorde at hennes kjærlighetsliv ble slik hun alltid fryktet ... Som en slags selvoppfyllende profeti. Alltid redd for nærheten, holder igjen og ender med å ikke få det hun dypest sett trenger så sterkt? Fordi det er slik hun ble elsket som barn, fordi hun aldri har lært å elske på noen annen måte enn forbeholdent, av frykt for at hele henne og alle hennes behov skal bli "too much"? Akkurat dette ga boka en ekstra dimensjon, synes jeg. Det gjorde også romanen hennes til noe mer enn bare enda en historie om en svikefull mann. 

"På terrassen i mørket" er en vakker og tankevekkende bok, som jeg ikke ser bort fra at jeg kommer til å vende tilbake til senere. Den inneholder for øvrig mye mer enn jeg har vært inne på her, i tilfelle du skulle tenke at jeg har spoilet hele handlingen. Det har jeg altså ikke. Her er det mange temaer man kan stoppe opp ved, dvele over og kjenne på. 

Jeg anbefaler boka varmt! Og jeg er klar for å lese flere av Ørstaviks bøker! Akkurat dét gleder jeg meg til! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Forlaget Oktober 
Antall sider: 221 
ISBN: 978-82-495-1409-0
Jeg har kjøpt boka selv. 


Hanne Ørstavik (Foto: Linda B. Engelberth)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Mari Nymoen Nilsen - 22. september 2014 - Ørstavik uten filter - "Med denne romanen bekrefter hun både sin litterære posisjon og en slags ny, kanskje mer kroppslig eksplisitt vending i forfatterskapet. Det er ekstremt intimt, jo visst – men samtidig så reflekterende allmenngyldig." - Terningkast seks
- NRK v/Marta Norheim - 17. september 2014 - Å selje sex for å berge sjela - "Ørstavik er på sitt beste når ho gyv laus på rå og usminka kjensler med eit insisterande og borande intellekt."
- Dagbladet v/Erle Marie Sørheim - 13. september 2014 - Få klarer å skrive så klokt som henne, om det å ikke bli elsket - Hanne Ørstaviks nye roman er tøff i all sin sårbarhet (ligger bak en betalingsmur)
- Aftenposten v/Ingunn Økland - 21. september 2014 - Når litteratur blir healing"Hanne Ørstavik med sterk roman om seksuell avvisning. Dessverre glir den over i et mystisk terapiprosjekt."
- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 19. september 2014 - En egen kjærlighet - "Hanne Ørstavik føyer et nytt og meningssterkt kapittel til sin undersøkelse av den avhengigheten elskende mennesker utsetter hverandre for." (ligger bak en betalingsmur)
- Dagsavisen v/Thea Urdal - Sensuell sjamanisme - "Ørstavik fortsetter på tematikken fra sin forrige bok, med stort hell."
- Artemisias Verden - 19. oktober 2014 

lørdag 18. oktober 2014

Musikk - en oversikt

Jeg er veldig glad i musikk, og dette preger fra tid til annen også bloggen min. Jeg legger nemlig ut en del YouTube-lydspor her. (Dessverre må man for tiden gjennom reklame før man kommer til selve lydklippet, men jeg har ikke funnet noen måte å løse dette på. Når man har hørt lydsporet en gang, slipper man i det minste reklamen neste gang ... )

Nedenfor har jeg laget en alfabetisk oversikt over lydsporene du kan finne på bloggen min. Når det gjelder den klassiske musikken, har jeg valgt å legge dette dobbelt (komponist og musiker). 

Dersom du har Airplay-teknologi i heimen, kan du spille musikken trådløst fra min blogg. 


Foto: RMC
  1. Andersen, Arild: Gardsjenta (Fra Sagn)
  2. Andersen, Arild (feat. Terje Rypdal og Radka Toneff): Green Shading Into Blue
  3. Andersen, Eric: Sheila 
  4. Ball, Michael: Empty Chairs at Empty Tables (filmmusikk fra Les Miserables)
  5. Bartoli, Cecilia: Gelido in ogni vena (Vivaldi)
  6. Bartoli, Cecilia: Lascia ch´io pianga
  7. Bartoli, Cecilia: Sposa, non mi conosci Geminiano Giacomelli (Vakkert, vakkert, vakkert!)
  8. Bellini: Samba de Janeiro (Flottere gla´låt skal man lete lenge etter!)
  9. Benatar, Pat: In the Heat of the Night
  10. Benny Anderssons orkester: Sorgmarsch (Nesten magisk - og selvsagt sørgelig!)
  11. Berman, Lazar: Franz Liszt: Years of pilgrimage "Le map du pays"
  12. Bizet: Carmen - Habanera (Angela Gheorghiu) (En høydare innenfor opera!)
  13. Bjørnstad, Ketil: Messe for en såret jord (Høytid!)
  14. Bjørnstad, Ketil: Pianology (En av mange perler laget av dette multitalentet!)
  15. Bjørnstad, Ketil: Sommernatt ved fjorden (Noe av det flotteste som er laget innenfor norsk musikk!)
  16. Bowie, David: Life on Mars (Bowie er virkelig blant mine favoritter, og har vært det i minst 30 år.)
  17. Brubeck, Dave: Take Five (En av mine favoritt-jazz-låter)
  18. Bugge Wesseltoft & Sissel Endresen: I think it´s gonna Rain today (Fantastisk! I alle fall for den som liker det lavmælte, stemningsfulle ... )
  19. Bugge Wesseltolft & Sissel Endresen: You might say
  20. Doors, The: Soul Kitchen (Rett og slett dødskul låt!)
  21. Dresdner Kreuzchor: Messias (Georg Freidrich Händel) (Julestemning!)
  22. Dylan - Bob Dylan & Johnny Cash: Girl from the north country
  23. Enger, Amund: Til hennes pris (Utrolig banal, men inntagende likevel.)
  24. Era: Gregorian (Høytidsstemt - i alle fall dersom du liker gregoriansk musikk.)
  25. Fitzgerald, Ella: Cry me a river
  26. Fitzgerald, Ella: Fever
  27. Garbarek, Jan: Molde Canticle (1991) (Min favoritt! Ingen over - ingen ved siden!)
  28. Gherorghiu, Angela: Habanera fra Carmen (Bizet)
  29. Guy Manoukian: Yasmina
  30. Gåte: Litle Fuglen (En blanding av stev og rock - spennende!)
  31. Händel, Georg Friedrich: Messias (Dresdner Kreuzchor) (får julestemning av mindre!)
  32. Jacques Loussier Trio: Satie - Gnossiennes
  33. Karunesh: Punjab! (World music)
  34. Keita, Salif: Lony 
  35. Keita, Salif: Mandjou (Tøffe rytmer fra Afrika!)
  36. Keita, Salif: Papa (Aldri hørt om Salif Keita før? Hør denne, og du er solgt!)
  37. Kiri te Kanawa: Madama Butterfly - Un bel di vedremo
  38. Led Zeppelin: Stairway to heaven (En klassiker!)
  39. Liszt, Franz: Years of pilgrimage "Le map du pays" (Lazar Berman)
  40. Mamas and Papas: Dream a Little Dream of Me
  41. Martyn, John: Angeline (live from 1986)
  42. Melody Gardot: Goodnite (laidback jazz)
  43. Mozart: Don Giovanni - Là ci darem la mano (Vakkert! Berømt duett du garantert har hørt mange ganger tidligere!)
  44. Obel, Agnes: Riverside 
  45. Queen: Bohemian Rhapsody (Gjør noe med meg hver gang!)
  46. Rachmaninoff: Piano Concerto no. 3 (filmmusikk fra Shine)
  47. Rodriquez: Sugar Man
  48. Rolling Stones: Angie (den beste Stones-låta ever!)
  49. Sacred Spirit: Yeha Noha (indiansk musikk)
  50. Satie: Gnossiennes No. 3 (Jacques Louissier Trio)
  51. Satie: Gnossienne No. 1 (inntagende vakker med sitt repeterende tema)
  52. Scholl, Andreas: Downland - Sorrow, stay (Åh! Lytt! I stillhet! Konsentrert! Hele CD´en er et funn til musikksamlingen!)
  53. Schubert: Ave Maria (Opera)
  54. Simone, Nina: Feeling good (Kul låt!)
  55. Simone, Nina: I Put a Spell on You (Kul låt!)
  56. Simone, Nina: Tell Me More and More and Then Some 
  57. Sissel/Jan Garbarek - Molde Canticle (Utenomjordisk vakker!)
  58. Sylvian & Sakamoto: Forbidden Colours (Filmmusikk fra Merry Christmas, Mr. Lawrence)
  59. Toneff, Radka: Antonio´s Song
  60. Tord Gustavsen ensemble: Still there & suite (to be zen!) (Har du planlagt en kveld med en god bok - denne CD´en er i så fall perfekt!)
  61. Van den Budenmayer: Concerto en mi mieur (SBI 152) (Filmmusikk fra Veronikas To Liv - musikk man aldri blir ferdig med!)
  62. Zbigniew Preisner: Time Passing (Preisner er estetikk og sjel!)
Ytterligere oppdatering følger etter hvert.

Damplokomotiv fra Fort William til Mallaig - Glenfinnan-viadukten
i Skotland (foto: Terje Christiansen)

Agnes Obel: "Riverside"

Ida Hegazi Høyer: "Unnskyld"

Sterkt om et destruktivt kjærlighetsforhold

Ida Hegazi Høyer (f. 1981) er opprinnelig dansk-egyptisk med røtter i Lofoten og oppvokst i Oslo, kan jeg lese på forlagets nettsider. Hun debuterte med romanen "Under verden" i 2012, og hennes andre roman "Ut" kom i 2013. Hun fikk Bjørnsonstipendiet for disse to romanene tidligere i år. "Unnskyld" er hennes foreløpig siste roman. (Litt underlig at det ikke finnes noen opplysninger om henne på Wikipedia.)

Romanen "Unnskyld" har vært den store snakkisen i bokbloggermiljøet i det siste, og flere har allerede rukket å skrive om boka, se linker til disse til slutt i dette innlegget. Da en av bloggerne som jeg fester stor lit til, uttalte at dette måtte være den beste norske utgivelsen i år, var jeg ikke sen om å springe av gårde og kjøpe boka. Jeg slapp dessuten alt jeg hadde i hendene og begynte å lese. Allerede nå kan jeg røpe at jeg ikke på noen måte ble skuffet! 

"Unnskyld" handler om en pur ung kvinne og en fem år eldre mann og deres kjærlighetsforhold. 

Hele første kapittel i boka fremstår som et frempek. Vi får forståelsen av at noe dramatisk har skjedd, men får ikke vite eksakt hva. Ikke annet enn at vi aner noe uhyggelig. Død. Gjennom dette virkemiddelet og flere frempek underveis, bygges det opp en spenning i teksten som er til å ta og føle på. Vi skjønner at bak den tilsynelatende idyllen som preger parets kjærlighetsforhold, er det noe annet, noe som fører rett inn i ... ja, hva da, egentlig?

"Jeg så deg og kledde av meg alt. Jeg så deg, og la det være sagt, jeg så deg først. Lenge så jeg på deg. Jeg sto med vannet opp til midt på leggen, det var kaldt, og du så ut som en varmere verden. Ikke fordi du var utenomjordisk pen eller faretruende rolig eller forstyrrende flørtende, du var ikke noe sånt i det hele tatt. Men du turte å være til stede uten å skulle ha noe som helst å gjøre med noen som helst annen. Du var så alene, du var det vakreste jeg hadde sett. Og da du så på meg, da du så på meg, må du ha sett meg like svart som hellig, som om du tok til deg og kasta vekk i ett og samme blikk. Imellom oss var alle menneskene. Imellom oss var skrik og sand og stein og stemmer. Og jeg tenkte ikke, hadde ikke en eneste tanke i hodet, så ikke alle øynene foran meg, jeg kledde bare av meg. For deg. Jeg reiv ut hårstrikken, dro av meg klærne, og jeg stilte meg opp, rett imot deg, mot denne herreløse verdenen imellom oss, og du reiste deg, kom imot meg, det var applaus i bølgene." (side 8-9)

Fortellergrepet - at den unge kvinnen og bokas navnløse jeg-person hele tiden snakker direkte til sin hjertets utkårede, betegner ham som "du" - skaper en intensitet i teksten, som holdt meg fast fra begynnelse til slutt. At det bygger seg opp til et altoppslukende forhold hvor det nesten ikke er plass til noen andre, skjønner vi allerede før de skilles for første gang. For mannen som kaller seg Sebastian, men som egentlig heter Daniel, gir henne en ring av fiskesnøre. Denne ringen blir et symbol på deres sterke kjærlighet, og selv ikke det faktum at dette fiskesnøret etter hvert graver seg inn i huden hennes og forårsaker en verkende infeksjon, får henne til å vurdere å fjerne den. De er ett - hun og Sebastian - og dette symboliseres ved ringen som hun aldri skal ta av seg, men som smelter sammen med kroppen hennes.

Etter hvert overtar det destruktive mer og mer, og ingenting er slik det tilsynelatende ser ut som ... Og når du tror at det ikke kan bli verre, så er det nettopp dét det kan - det kan alltid bli verre, mye verre! Her møtes det uskyldsrene og det utspekulerte, den ene mottakelig og naiv og den andre utnyttende inntil det psykopatiske. I vår lengsel etter kjærlighet blir vi uendelig sårbare - og for å løfte et forhold opp fra den ofte noe banale forelskelsen til et modent kjærlighetsforhold, må vi være villige til å gi mer enn vi kanskje får. Et perfekt offer for en som vet å utnytte dette ... Mer enn dette har jeg ikke tenkt å røpe av handlingen, fordi det kan komme til å ødelegge leseopplevelsen for andre som har lyst til å lese boka. 

"Unnskyld" er glitrende skrevet, og romanen er så totalt annerledes alt annet jeg har lest. Og det på tross av at jeg opp gjennom årene har lest ikke helt få bøker om destruktive kjærlighetsforhold. Jeg tror at følelsen av annerledeshet og originalitet først og fremst skyldes måten historien er fortalt på; dette at jeg-personen hele tiden forteller historien til mannen i sitt liv, som omtales som "du". Det er et krevende fortellergrep, men Ida Hegazi Høyer behersker dette til fulle. I tillegg gir jo jeg-person-perspektivet oss en dyp innsikt i hva som faktisk skjer i kvinnens hode underveis, hvordan hun rasjonaliserer bort det som ville ha fått en hver annen til å fly sin vei mye tidligere. Ellers ønsker jeg å fremheve uhyggestemningen som hele tiden ligger der - fra første til siste side. 

Noe av det mest interessante med romanen, er det psykologiske aspektet, tenker jeg. Det handler om hvordan vi mennesker egentlig ser hvordan ting er - i all sin galskap - men at hodet overstyrer magefølelsen, får oss til å lete etter normalitet. Dermed overser vi og skyver til side til og med det mest åpenbare, det som burde ha fått oss til å ta beina på nakken og kommet oss vekk så raskt som overhode mulig. Så er spørsmålet hvor langt det må gå før det åpenbare trenger seg så sterkt på at det ikke nytter å overse det lenger? Dette er på mange måter noe av essensen i "Unnskyld", slik jeg oppfatter dette. Forfatteren viser her en dyp psykologisk innsikt i menneskesinnet, og dette alene gjør at min interesse for hennes øvrige bøker for alvor er vekket. Det skal virkelig bli spennende å følge henne videre i forfatterskapet!

Forlaget har for øvrig på sin nettside om boka vist til Jan Askelunds anmeldelse i Stavanger Aftenblad, og jeg har lyst til å sitere dette:

"Med tre bøker er Ida Hegazi Høyer (1981, debut 2012) allerede på god vei til å etablere et bemerkelsesverdig forfatterskap, med bøker som skiller seg ut fra de gjengse romaner holdt i overflaterealisme ... Unnskyld er kjærlighetshistorien til et umake par, en skildring av besettelse og skepsis, et flerdimensjonalt portrett av en troløs elsker, en beskrivelsen av psykopatens diktatur over en mottakelig personlighet."

Med "Unnskyld" har Ida Hegazi Høyer åpnet opp øynene mine for sitt forfatterskap, og hun tilhører nå en av de mange jeg bare få med meg når det kommer en ny roman! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Tiden
Antall sider: 246
ISBN: 978-82-10-05398-6
Boka har jeg kjøpt selv. 

Ida Hegazi Høyer (Foto: Susanne Horn)
Andre omtaler av boka:
- Stavanger Aftenblad v/Jan Askelund - 22. september 2014 - Sjarlatanen og kjæresten
- Morgenbladet v/Carina Beddari - 2. oktober 2014 - Mitt ulivs kjærlighet
- Psykisk helse v/Bente Thoresen - nr. 4 - 2014 - Livsløgnens bakside 
- Bok og samfunn v/Cora Skyldstad - 27. august 2014 - En uro som utfordrer
- Siljes skriblerier - 12. oktober 2014  - "Unnskyld er så langt den aller beste norske 2014 romanen jeg har lest"
- Elikken - 18. september 2014 - "Veldig, veldig anbefalt"
- Les mye - 8. oktober 2014 - "Anbefaler jeg boken? Jeg kan ikke si annet enn JA. En sånn bok burde leses. Fordøyes. Hylles. Men sørg for at du er sterk nok."
- Groskro´s Verden - 15. oktober 2014 - "Denne historien er utrolig godt skrevet"
- Tine sin blogg - 5. august 2014 - "Språket er silkemykt og bare til å velte seg i, så boken anbefales på det varmeste, i trygg forvissning om at du ikke vil bli skuffet :)"

onsdag 15. oktober 2014

Lise Forfang Grimnes debuterer med ungdomsromanen "Kaoshjerte" 14. oktober 2014

Lise leser fra "Kaoshjerte" (Foto: RMC)
Debuterte med "Kaoshjerte"

I går debuterte Lise Forfang Grimnes som forfatter av ungdomsromanen "Kaoshjerte", en roman som utgis på Aschehoug forlag. Jeg var selvsagt der, siden jeg kjenner Lise fra arrangementskomitéen for bokbloggertreffet, som vi i år gjennomførte for tredje år på rad. 

"Kaoshjerte" er i følge forlaget en bok om 16 år gamle Minja som en dag våkner forslått og uten hukommelse i blokka hjemme på Stovner.

"Hun drømmer om hender som trekker henne ned i en myr, om jenter med kuhaler, om en mann vakker som stjernehimmelen - og plutselig husker hun prisen for å ha besøkt sin forbudte mormor den sommeren: Å miste bestekompisen Josef for evig og alltid.

"Kaoshjerte" er en fortelling som balanserer mellom urban virkelighet og mystikk, og som henter inspirasjon fra norsk og persisk kulturarv. Boka handler om vennskap, røtter og det å ha tillit til seg selv."



Mange hadde møtt frem i forbindelse med bokdebuten
til Lise Forfang Grimnes (Foto: RMC)
Aschehougs kantine var fylt til randen med mennesker som hadde møtt frem for å feire bokutgivelsen sammen med Lise. Det var venner, familie, studiekamerater, forlagsforlag som har bidratt i skriveprosessen m.m. - kort sagt "alle folka mine" som Lise sa med et stort smil. Endelig en anledning til å samle alle på et brett!

Forlagssjef for barn og ungdom, Sverre Henmo, understreket at utgivelsen av den første boka er et minne for livet for enhver debuterende forfatter. Når boka er klar for utgivelse, ligger det uendelig mange omskrivninger bak - i det hele tatt enormt mye arbeid! Nå er boka endelig ferdig, og nå er det leserne som skal bedømme den. Forfatteren selv må være forberedt på ett spørsmål  som vil komme i uendelig mange varianter i tiden fremover: "Skriver du på noe nytt?" "Hva holder du på med nå?" osv. 


Forlagssjefen for barn og ungdom og Lises redaktør hadde
innlegg før Lise slapp til. (Foto: RMC)
Lises redaktør i Aschehoug har vært Mari Redtvedt Røed, og Lise takket henne for all hjelp, tålmodighet og støtte i prosessen, som har vært lenger enn hun nok hadde forestilt seg på forhånd. Lise fortalte at hun har jobbet med boka i tre år, men hun har på en måte likevel hatt stoffet til den med seg helt fra hun var ung og hadde sommerjobb som budeie noen somre på en seter. 

Mari Redtvedt Røed sa at boka fikk henne til å tenke på sin egen ungdom og at Minja er en skikkelse man blir glad i og gjerne skulle ønske man hadde som venn. Hun mente at det er godt gjort å klare å skape en slik skikkelse i litteraturen.


Endelig er samarbeidet mellom Lise og hennes forlegger
fullbyrdet! (Foto: RMC)
Det var en ramme rundt arrangementet som var nøye avstemt med alt hva Lise har vært opptatt av i de siste årene - i særdeleshet i forbindelse med sitt engasjement i Ung fortellerscene og interessen for norske folkeeventyr

Ylva sang innledningsvis en gammel norsk sang, som Aleksander Lykke har skrevet om spesielt med tanke på Lises bokutgivelse av "Kaoshjerte". Dessuten var det tre unge jenter som bidro med hver sin fortelling - den ene historien mer spektakulær enn den neste. 

Underveis i skriveprosessen trengte Lise hjelp til å finne ut hvordan det er å være ung på Stovner, og hun trengte å få innblikk i persisk kultur. Mange er dem som velvillig har stilt opp for henne, og disse ble behørig takket. Ja, de var til stede under boklanseringen, alle sammen!


Silje Risøy Helgerud har bidratt underveis. (Foto: RMC)
Dessuten har både venner og bekjente, slik jeg forsto det, stilt opp og lest manuskriptet underveis; blant annet Silje Risøy Helgerud, medlem av bokblogger-arrangementskomiteen og kvinnen bak bloggen Siljes skriblerier

Å lage tittel til boka var vanskeligst, fortalte Lise. Til slutt ble det "Kaoshjerte", en tittel vi som var til stede absolutt fikk inntrykk av at forfatteren selv var fornøyd med. 

Lise takket spesielt mannen sin som har støttet henne hele veien - også da hun for 10 år siden sa opp sin faste jobb for å bli kulturformidler. 

Til slutt leste Lise selvsagt fra boka si, og hun stoppet akkurat der det ble som mest spennende ... mens hun smilte lurt. 

Det ble en flott feiring av debutanten av "Kaoshjerte", og nå ser jeg i grunnen bare frem til å få lest boka! 

Jeg tok noen bilder under feiringen og disse kan du se nedenfor! 

Enjoy! 


Venner og bekjente hadde møtt frem.  (Foto: RMC) 
Ylva - hun som sang på arrangementet. (Foto: RMC)
Venner fra bokblogger-"bransjen" (Siljes skriblerier og Elikken).  (Foto: RMC) 
Det flotte bokomslaget, som signaliserer en hel
del mystikk og spenning. (Foto: RMC)
Aner vi en lettet og glad forfatter? (Foto: RMC)
Listen over alle som skulle takkes var lang! (Foto: RMC)
På godt norsk: stinn brakke! (Foto: RMC)
Mange fortellertalenter bidro med underholdning. (Foto: RMC) 
Et eksotisk innslag (Foto: RMC)
Lise leste fra boka si. (Foto: RMC) 
Men så var det stopp - midt i det mest spennende!
Foto: RMC) 
Nå gjenstår bare resten: at mange lesere skal finne
frem til akkurat denne boka! (Foto: RMC)

mandag 13. oktober 2014

Franz Liszt - Years of pilgrimage "Le map du pays" av Lazar Berman

Haruki Murakami: "Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår"

Murakamisk realisme 

Om forfatteren og hans forfatterskap

Japanske Haruki Murakami (f. 1949) har i de senere årene blitt umåtelig populær blant norske lesere. Dersom man teller triologien "1Q84" som én bok, kommer i alle fall jeg til 14 bokutgivelser fra debuten i 1979 og frem til i dag (kilde: Wikipedia). Samtlige bøker er oversatt til norsk, hvilket ikke sier lite om Murakamis forfatterskap og antall trofaste norske fans. 

Selv oppdaget jeg Murakami på midten av 1990-tallet i forbindelse med et boksalg. Da kom jeg nemlig over "Sauejakten" (på norsk i 1993) og "Dans dans dans" (på norsk i 1994), og siden har jeg vært en helfrelst Murakami-fan. De første utgivelsene ble oversatt fra engelsk av Kari og Kjell Risvik, men etter hvert er det i all hovedsak Ika Kaminka som har oversatt bøkene hans direkte fra japansk. 

I årenes løp har jeg omtalt følgende bøker av Murakami på bloggen min: Triologien "1Q84" (på norsk i 2012), "Elskede Sputnik" (på norsk i 2010), "After Dark" (på norsk i 2007), "Vest for solen, syd for grensen" (på norsk i 2000) og "Kafka på stranden" (på norsk i 2005) - i tillegg til filmatiseringen av "Norwegian Wood". Grovt sett kan man vel si at Murakamis forfatterskap deler seg i to; den delen som kan betegnes som realistisk og den delen som kan betegnes som magisk realisme, nesten på grensen mot det surrealistiske eller fantasy-genren. Romanen om fargeløse Tsukuru Tazaki tilhører den realistiske delen av Murakamis forfatterskap. 

Om "Fargeløse Tsukuru Tazaki og hans pilgrimsår"

"Når døden øvde en så sterk dragning på Tsukuru Tazaki, hadde det en klar og tydelig årsak. De fire som hadde vært bestevennene hans gjennom mange år, hadde en vakker dag snudd ryggen til ham og erklært at de nektet å se ham eller snakke med ham mer. Plutselig og nådeløst. Uten å gi ham noen forklaring på hva som lå bak dette ubarmhjertige dekretet. Han fikk seg heller ikke til å spørre." (side 7)

De fem vennene hang sammen som erteris på videregående. Tre gutter og to jenter, alle svært forskjellige og med bakgrunn fra den øvre middelklassen i Nagoyas forsteder. De fire andre hadde etternavn som inneholdt en farge, bortsett fra Tsukuru. Derav kallenavnet "fargeløs". Aka, Ao, Shiro og Kuro - Rød, Blå, Hvit og Svart - de to førstnevnte gutter og de to sistnevnte jenter. Rød var skoleflink med suverene karakterer, Blå var atlet og spilte på rugbylaget, Hvit var vakker som en dukke, uskyldsren og innadvendt, med klare talenter innenfor musikk, mens Svart var livlig og utadvendt. Tsukuru var ikke bare fargeløs i navnet. I tillegg følte hans seg fargeløs som person, uten spesielle særtrekk. Ikke var han spesielt flink i noe, og ikke utmerket han seg ellers på noe vis. 

Tsukuru var den første som flyttet fra Nagoya til Tokyo, og hadde etter dette kontakt med vennene kun i feriene. Da de plutselig en dag avviste ham fullstendig, kom dette som et sjokk. Ikke minst fordi han ikke skjønte noe som helst. Siden holdt han nesten på å gå til grunne i sorgen over tapet av vennene sine. 

I bokas åpningsscene har det gått 16 år siden dette skjedde, og Tsukuru har for første gang i sitt liv truffet en kvinne han tror at han er forelsket i. Sara merker imidlertid at Tsukuru aldri helt er til stede, verken for henne eller seg selv, og da hun får høre historien om hvordan han i sin tid ble sviktet av vennene sine, stiller hun ham overfor et ultimatum. Dersom det overhode skal bli tale om å gi videre i forholdet, må Tsukuru ta et oppgjør med fortiden og oppsøke vennene for å få en forklaring på hva som egentlig skjedde den gangen for 16 år siden. 

Sara hjelper Tsukuru med å finne frem til vennene fra fortiden. Hun googler dem opp i tur og orden. 

"Det er litt rart å tenke på, er det ikke?" sa Sara. "Vi lever jo på sett og vis i likegyldighetens tidsalder, men drukner i informasjon om andre mennesker. Alt lett tilgjengelig for alle som vil. Og likevel vet vi egentlig nesten ingenting om hverandre." (side 123)

Boka handler kort og godt om møtet med vennene fra fortiden. Og om hva dette gjør med Tsukuru. Selv beskriver han det som skjedde med ham den gangen, slik:

"Om jeg ble dyttet eller om jeg bare falt utfor av meg selv, er jeg ikke sikker på. Men skipet dro videre mens jeg lå der i det kalde, mørket vannet og så lysene på dekk gli lenger og lenger bort. Ingen ombord, verken passasjerer eller mannskap, visste at jeg var falt i vannet. Det var ingenting å klamre seg til. Den frykten jeg følte den gangen, den bærer jeg på ennå. Frykten for plutselig å bli forkastet uten forvarsel og bli kastet ut i det nattsvarte havet før jeg engang skjønner hva som foregår. Jeg tror det er grunnen til at jeg aldri har klart å ha en dyp relasjon med noe annet menneske. At jeg alltid har holdt en viss avstand til menneskene rundt meg." (side 262)

Det handler om å ha et sted å dra, å ha et mål, våge å slippe noen innpå seg, om å føle seg skyldig selv om man er uskyldig, om å elske Lazar Bermans versjon av Liszts Pilgrimsår - og kanskje aller mest om å finne seg selv, og om evnen til å elske et annet menneske. Er det noe Murakami behersker til fulle, så er det å fortelle de mest fantastiske og originale historier. Hans bøker står helt for seg selv - det er ingen som ligner. Og som regel er det en hel del mellommenneskelig psykolgi i dramaene hans. I så måte er ikke denne romanen noe unntak. Det tilsynelatende enkle og lette i hans fortellerstil kamuflerer på et vis dybdene og alle lagene i historien. Samtidig må jeg nok medgi at jeg ble litt skuffet over romanen, kanskje aller mest fordi jeg savnet den murakamiske magien som pleier å sluke meg med hud og hår. Skuffelsen er imidlertid ikke verre enn at denne boka er blant de bedre jeg har lest i høst. Her finner man rikelig med melankolsk stemning, og man finner en historie om mellommenneskelige relasjoner som er så innfløkte som de bare er i Murakamis univers. En fin leseopplevelse har det vært, selv om boka ikke seiler opp som Murakamis aller beste roman så langt. 

Utgitt i Japan: 2013
Originaltittel: Shikisai o motanai Tazaki Tsukuru To, Kare no Junrei no Toshi
Engelsk tittel: Colorless Tsukuru Tazaki and his Years of Pilgrimage
Utgitt i Norge: 2014 
Oversatt: Ika Kaminka og Magne Tørring
Forlag: Pax
Antall sider: 320
ISBN: 978-82-530-3713-4
Boka har jeg kjøpt selv


Haruki Murakami (Foto: ukjent
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Knut Hoem - 26. september 2014 - Melankolien i et idyllisk landskap
- Dagsavisen v/Turid Hansen - 18. juni 2014 - Ny stor Murakami-opplevelse

søndag 12. oktober 2014

Jakten på Hadians mur - Storibritannia (artikkel 22)

Wikipedia kan man lese at Hadrian mur - Hadrian´s Wall - opprinnelig besto av en befestet voll bygget opp av stein og torv av romerne fra 122 e.Kr. Navnet fikk muren fordi det var keiser Hadrian  som beordret byggingen av muren. 

Muren er 117 km lang og strekker seg fra Wallsend til Solway Firth nord i England. En gang markerte dette grensen mellom England og Skotland, men i dag går denne grensen lenger nord. Muren var - stadig i følge min kilde Wikipedia - Romerrikets nordgrense i Britannia gjennom det meste av den tiden romerne hadde kontroll over området. Denne grensen var sterkt befestet, og i tillegg til å fungere som beskyttelse, kontrollerte romerne all sivil trafikk over grensen. Dette innebar at de kunne kreve toll på varene som ble fraktet over grensen. 

Da vi reiste nordover i England, på vei mot Skotland, fikk vi det for oss at vi skulle følge muren fra øst mot vest. Jeg må vel allerede nå tilstå at vi ble en smule skuffet, for det var ikke rare greiene igjen av muren - i alle fall ikke der vi kom til på vår reise. Så har også det meste av muren blitt borte i årenes løp, blant annet til andre byggverk i området. Wikipedia opplyser like fullt at "betydelige deler står igjen, og muren ble i 1987 gjort til et verdensarvsted av UNESCO. English Heritage beskriver muren som "det viktigste romerskbygde monumentet i Storbritannia"." Så vet vi det!

Her er i alle fall noen av bildene jeg tok mens vi jaktet på Hadrians mur. Hva vi fant var mye flott natur, og dessuten hadde vi det gøy mens vi jaktet på muren!




England - en buskevekst som fascinerte oss! (Foto: RMC)  
Mens vi jaktet på Hadrians mur - mye flott natur underveis! (Foto: RMC)
Dyrket mark så langt øyet rakk. (Foto: RMC)
Kuer er ålreite dyr! (Foto: RMC) 
Her var et viktig spor! (Foto: RMC)
Hmmm ... På et tidspunkt lurte vi på hvor trygt det var å gå der, for var
det ikke vel mange okser som skulte olmt på oss rundt på heiene? (Foto: RMC)
DER var den - muren! I alle fall litt av den! (Foto: RMC)
Ville kuer :-) (Foto: RMC)
Joda, absolutt litt mur her også! (Foto: RMC)
Denne muren så også riktig gammel ut! (Foto: RMC)

St. Ives, Cornwall - Storbritannia (artikkel 21)

St. Ives i Cornwall (Foto: RMC)
Jeg har tidligere skrevet reisebrev fra en rundreise mannen min og jeg foretok oss i Storbritannia i 2013, og jeg er fremdeles ikke ferdig med mitt reisebrev-prosjekt fra denne turen. Blant annet gjenstår Dufftown i Skotland, noen småsteder rundt forbi og sist men ikke minst Oxford i England. Men før jeg går i gang med resten av turen, ønsker jeg å ta et lite tilbakeblikk på St. Ives, en liten kystlandsby i Cornwall. Jeg har tidligere skrevet et innlegg om Cornwall, og ved å klikke på linken kan du lese dette, dersom du er interessert. 

Som jeg tidligere har vært inne på, er det en enorm forskjell på flo og fjære i Storbritannia. Dette innebærer at båtene store deler av døgnet ligger på tørt land. I århundrer tilbake har lokalbefolkningen derfor tilpasset sitt liv til tidevannet, som noen ganger kan bety forskjell mellom liv og død. Og hvem husker vel ikke gamle romantiske "klassikere" av Victoria Holt og andre fra sin ungpiketid, hvor tidevannet spilte en stor rolle i dramaet som utspilte seg mellom permene? Man måtte for all del komme seg i sikkerhet før tidevannet kom!

I dette innlegget ønsker jeg i grunnen bare å vise frem noen av bildene jeg tok mens vi var i St. Ives i juni i fjor. Nærmere Middelhavsidyll midt i Atlanteren kommer du ikke!

Enjoy!


St. Ives, Cornwall - Fascinerende med en hel strand full av
båter som ligger på land (Foto: RMC)
St. Ives, Cornwall (Foto: RMC) 
St. Ives i Cornwall er en badeby (Foto: RMC) 
St. Ives i Cornwall - perfekt for romantiske
ferier! (Foto: RMC) 
St. Ives, Cornwall - en trapp som er dekket med vann
når det er flo (Foto: RMC)
Nydelige, nydelige St. Ives i Cornwall! (Foto: RMC)
St. Ives, Cornwall - Utsikten fra Palma Guest House,
der vi  bodde under vårt opphold. (Foto: RMC) 
St. Ives, Cornwall - Landladyen på Palma Guest House -
en skjønn vertinne som sørget godt for oss. Her med
hunden Pax. (Foto: RMC)
St. Ives, Cornwall - vakre strender! (Foto: RMC) 
St. Ives, Cornwall (Foto: RMC)
Idylliske St. Ives i Cornwall (Foto: RMC)
St. Ives, Cornwall - stranda (Foto: RMC)
St. Ives, Cornwall - et godt måkeliv på dette stedet! (Foto: RMC)
St. Ives, Cornwall - enormt mange gallerier på stedet, som har huset
mang en kunstner både i fortid og nåtid. (Foto: RMC)