Translate

Søk i denne bloggen

Laster inn...

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et lite utvalg avforfattere som er omtalt i min blogg:

Aarø Selma Lønning (3) Adichie Chimamanda Ngozi (4) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (3) Austen Jane (7) Auster Paul (11) Barnes Julian (3) Beauvoir Simone de (1) Beevor Antony (2) Bjerke André (2) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (9) Blixen Karen (3) Boyne John (3) Bunin Ivan (1) Camus Albert (1) Canetti Elias (1) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (11) Clézio J.M.G. Le (2) Coetzee J. M. (1) Cunningham Michael (2) Djebar Assia (4) Drakulic Slavenka (2) du Maurier Daphne (2) Dumas Alexandre (1) Duras Marguerite (1) Eco Umberto (2) Eggers Dave (1) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Eriksen Thomas Hylland (2) Espedal Tomas (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (3) Fante John (1) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fo Dario (1) Fosse Jon (2) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (4) Grytten Frode (5) Gulliksen Geir (1) Haddon Mark (2) Hamsun Knut (16) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (5) Hoem Edvard (8) Hornby Simonetta Agnello (2) Hugo Victor (3) Hustvedt Siri (5) Indridason Arnaldur (7) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Alf R. (1) Jacobsen Roy (11) Jensen Carsten (2) Kaarsbøl Jette A. (2) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Knausgård Karl Ove (9) Koch Herman (2) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (2) Lenz Siegfried (1) Lessing Doris (3) Li Yiyun (1) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (2) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (7) Maalouf Amin (4) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Martel Yann (2) Matar Hisham (2) McCann Colum (1) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (13) Melville Herman (1) Mendel-Enk Stephan (2) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Mueenuddin Daniyal (1) Munro Alice (2) Murakami Haruki (9) Mutaev Musa (1) Müller Herta (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Nilsen Tove (2) Nygårdshaug Gert (9) Nádas Péter (2) Nærum Knut (3) Némirovsky Irène (6) Oe Kenzaburo (1) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (2) Orwell George (1) Oz Amos (2) Paasilinna Arto (9) Pamuk Orhan (2) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Ragde Anne B. (8) Rahimi Atiq (2) Ramslie Lars (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (11) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (2) Seraji Mahbod (1) Shakespeare (1) Sigurdsson Birgir Sigurjón (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (1) Skram Amalie (11) Solstad Dag (7) Steinbeck John (6) Strindberg August (2) Söderberg Hjalmar (1) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Thompson Geir (2) Tiller Carl Frode (5) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (2) Undset Sigrid (3) Uri Helene (1) Vallgren Carl-Johan (3) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (4) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (4) Wiese Jan (1) Wilhelmsen Ingvard (3) Woolf Virginia (6) Xinran (2) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (2)

søndag 23. november 2014

"Camille Claudel 1915" (Regissør: Bruno Dumont)

Juliette Binoche´s usminkede portrett av kunstneren Camille Claudel

Det er en stund siden jeg så filmen "Camille Claudel" fra  1988 (med regissør Bruno Nuytten), men jeg visste allerede da at en ny film om Camille Claudel med Juliette Binoche i hovedrollen var under innspilling. DVD´en av "Camille Claudel 1915" hadde release tidligere i høst, og jeg var ikke sen om å skaffe meg den. Det har imidlertid blitt mye mindre film-titting det siste året, og jeg har i tillegg ikke prioritert å blogge om alle filmene jeg har sett, når det må gjøres noen valg i en travel hverdag. Noen filmer føles imidlertid viktigere enn andre, og "Camille Claudel 1915" er definitivt blant dem. 

I blogginnlegget mitt om filmen "Camille Claudel" har jeg skrevet mye om Camille Claudels liv. I noen år var hun Auguste Rodins elskerinne, og de ble i første rekke kjent gjennom sin kunst, skulptører som de begge var. Det meste av Claudels kunst er dessverre ødelagt, mens Rodins kunst er godt ivaretatt. Ikke minst er store deler av hans skulpturer samlet på Rodin-museet i Paris, som jeg tidligere har skrevet om på bloggen min. 

Filmen "Camille Claudel" slutter idet Camille (f. 1864 d. 1943) har fått et nervøst sammenbrudd og kjøres bort til asylet. Året var 1913. Camille hadde da ødelagt det meste av sine arbeider, og hadde utviklet forfølgelsesvanvidd. Det var moren og broren Paul som sørget for innleggelsen, som skulle vare helt frem til Camilles død i 1943. I hele 30 år ble hun altså stuet bort - i første rekke på en psykiatrisk klinikk i Ville-Évrard i Neuilly-sur Mame, og fra 1914 ved Montdevergues Asylum i Montfavet ved Avignon. 

Endelig kommer broren på besök ...
I åpningsscenen til "Camille Claudel 1915" har Camille vært innestengt på asyl i to år, og hun har fremdeles et sterkt håp om å slippe ut og få komme hjem. Familien har ikke latt høre fra seg, men Camille har fått beskjed om at broren Paul kommer på besøk i løpet av få dager. I mellomtiden følger vi henne gjennom de daglige gjøremålene, som stort sett består i skrive, lage sin egen mat (fordi hun var overbevist om at noen kom til å forgifte henne dersom hun ikke passet på), be i kapellet og bistå de andre pleierne med å passe på de innsatte pasientene. 

Å være oppegående og så og si mentalt frisk blant åpenbart "gale" mennesker med liten eller ingen kontakt med virkeligheten, gikk svært innpå Camille. Hun var vant til å stillhet for å kunne konsentrere seg, og her var hun omgitt av støy. Intet privatliv, alltid en eller annet som lo eller smilte fårete av henne når hun tok til tårene osv. Var hun ikke gal fra før av, måtte hun nesten bli det i disse omgivelsene, der hennes fortvilelse som regel ble møtt med taushet av personalet. Holdt hun følelsene i sjakk, var det et tegn på at hun ikke var normal. Lot hun følelsene slippe løs, var det også et tegn på galskap. Hun hadde rett og slett ingen å kommunisere normalt med. 


En fortvilet kvinne som ikke har noen som helst
innflytelse på sin egen situasjon.
Endelig ankom broren, men det gikk snart opp for Camille at det heller ikke her var hjelp å få. At det var han som bestemte hvor lenge hun skulle være på asylet, var åpenbart. Han ga sine donasjoner til asylet, og så lenge søsteren forble innestengt, var han også enearving etter foreldrene. Den gangen var det også mulig å stue bort en brysom kvinne, som i første rekke hadde skandalisert familien gjennom sitt utenekteskapelige forhold til Auguste Rodin, og som var for selvstendig og fri og ikke levde et liv i samsvar med datidens normer. 


Broren Paul
Denne filmen føyer seg sånn sett pent inn i rekken av filmer og bøker om psykiatrien slik denne fortonet seg for et par mannsaldre siden. Amalie Skram har skrevet om det i sine psykiatri-bøker (men hun var tross alt heldig som hadde en mann som ville ha henne ut av psykiatrien), filmene "Frances" og "Gjøkeredet" omhandler noe av det samme (men her er lobotomi et tilleggstema). Også vår egen psykiatri-"omsorg" får gjennomgå i "Skammens historie" av Sigmund Aas og Thomas Vestgaarden. Poenget er at det Camille Claudel opplevde på ingen måte var spesielt. Det var slik man behandlet mennesker innenfor psykiatrien den gangen, og hvor det å ende i psykiatrien på mange måter var betydelig verre enn å bli straffedømt. Den innsatte i psykiatrien hadde nemlig ikke rett til advokat ...

"Camille Claudel 1915" er like fullt en kraftfull historie om en sterk kvinne som ble frarøvet sitt liv på grunn av familiemedlemmenes vilje til å stue henne bort i årevis. Rettsløs og fratatt en hver form for verdighet som menneske ... Juliette Binoche spiller sin kanskje aller beste rolle noen sinne! Dette var alene det viktigste bærende elementet i filmen. Når det gjelder de øvrige pasientene må jeg si at jeg lurte på om det var skuespilleri, eller om det var reelle pasienter ved en institusjon ... Filmen kunne nok ha tjent på å tone ned den voldsomme galskapen hos disse, fordi det fremsto som vel billige poenger ... på en måte. Ja, kanskje til og med litt respektløst ... 

Uansett - dette er en viktig film om en helt spesiell kvinne som kunne ha fått svært stor betydning innenfor kunsten, dersom hun ikke hadde blitt fratatt retten til å utøve den ... Jeg anbefaler filmen varmt!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Camille Claudel 1915
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama 
Skuespillere: Juliette Binoche (Camille Claudel), Jeam-Luc Vincent (Paul Claudel) m.fl.
Spilletid: 91 min.

lørdag 22. november 2014

Kocham Wolność - Chłopcy Z Placu Broni (Filmmusikk fra "Wałęsa - Håpets mann")

"Wałęsa - Håpets mann" (Regissør: Andrzej Wajda)

Historien om Lech Wałęsa 

Historien om Lech Wałęsa (f. 1943) har fascinert meg så lenge jeg kan huske. Nærmere en heltehistorie fra virkeligheten skal man nemlig lete lenge etter! Derfor var det ekstraordinært moro å komme til Gdansk - og for den sakens skyld også til Sopot - tidligere i år. Wałęsas liv og virke foregikk jo nettopp her. 

Lech Wałęsa vokste opp i Popowo, en landsby midt i Polen. I voksen alder flyttet han til Gdansk hvor han giftet seg med Danuta, som han etter hvert fikk åtte barn med. Han jobbet som elektriker på skipsverftet i Gdansk. 

Nokså raskt ble Wałęsa en fagforeningsleder som talte makthaverne imot. Han ble arrestert et utall ganger, og var vitne til blodige sammenstøt mellom arbeiderne og politiet. 


Minnesmerket over de falne etter streiken i 1970 - utenfor
Solidaritet-museet i Gdansk. (Foto: RMC)
Stadig økende matpriser førte til at arbeiderne ikke kunne leve av sine lønninger, og dette førte til noen større streiker ved skipsverftet. I forbindelse med streiken i 1970, ble 42 mennesker drept og mer enn 1000 såret ... Wałęsa mistet etter noen år jobben ved verftet, og fikk arbeid  andre steder. 

I 1980 grunnla Wałęsa Solidaritet. Dette ble den første uavhengige fagforeningen i hele Sovjetsamveldet, og mens foreningen var på høyden, hadde den 9,4 millioner medlemmer. Man mener at denne foreningen var medvirkende til Sovjetsamveldets sammenbrudd. 

Lech Wałęsa mottok Nobels fredspris i 1983. Fordi han var redd for at han ikke skulle få innreisetillatelse i Polen dersom han forlot landet, reiste kona Danuta og sønnen til Oslo for å motta prisen. I 1990 - dvs. etter Berlinmurens fall og Sovjetsamveldets sammenbrudd, ble han valgt som president for Polen, og han hadde denne rollen i fem år. 

Solidaritetmuseet i Gdansk (Foto: RMC)
Filmen om Wałęsa handler om perioden fra 1970 til 1990, og det er et intervju med den italienske journalisten Oriana Fallaci som binder det hele sammen. For mens de to sitter og snakker sammen, blir de "avbrutt" av historiske tilbakeblikk som handler om de store øyeblikkene i Wałęsas liv. Han gikk først og fremst i bresjen for en fredelig revolusjon, men opplevde at han og de øvrige arbeiderne ble møtt med en voldsom brutalitet. 

Enkelte ble regelrett slått ihjel av politiet og deres køller under sammenstøtene ... Dette gjorde at opprøret etter hvert handlet om noe mer enn en anstendig lønn. Det handlet også om helt eksistensielle menneskerettigheter. Og det krevde ikke rent lite mot å stå frem mot den brutale overmakten - inntil de ble så mange og samstemte ... inntil frykten ble overvunnet av kampviljen ... inntil myndighetene begynte å gi etter for kravene. 


Det nedlagte skipsverftet i Gdansk (Foto: RMC)
Underveis i filmen får vi foruten de gyldne øyeblikkene som utdelingen av fredsprisen, møtet med paven, hyllingen av Wałęsa, det internasjonale samfunnets blikk mot Polen osv., innblikk i hva alt dette gjorde med familien til Lech og Danuta Wałęsa. De betalte utvilsomt en høy pris for at han skulle stå frem og fronte arbeidernes krav. 

I perioder ble leiligheten overfylt av gjester og kamphaner, og Danuta ble i lange perioder stående alene med ansvaret for barna. Ikke bare mens ektemannen kjempet på barrikadene, men også når han ble fengslet. Ville han komme hjem til slutt, ville han bli drept eller "forsvinne", som så mange brysomme polakker før ham? Angsten var til å ta og føle på, og det var heller ikke gjort i håndvending i få den polske økonomien på fote igjen.


Minnesmerket for de falne i streiken fra
1970, Gdansk (Foto: RMC)
Dette siste ble jeg ikke minst vitne til da jeg var i Gdansk tidligere i år. Gjennomsnittslønnen for en polsk arbeider er rundt 500 euro pr. måned, og selv om prisnivået i Polen er betydelig lavere enn her hjemme, er dette lite også i polsk målestokk. Store skipsverft som det i Gdansk er for lengst nedlagt pga. manglende lønnsomhet, og mangelen på arbeidsplasser gjør at en stor del av den voksne befolkningen i Polen fremdeles reiser utenlands for å være i stand til å brødfø sine familier. 

Filmen om Wałęsa er som en historietime gjennom alle de viktigste hendelsene i denne delen av Polens historie, hvor Wałęsa definitivt var folkets - og håpets - mann. Det var ingen andre enn ham som orket å stå i front, men han påtok seg oppgaven. Noe av det mest sjarmerende med filmen, er at vi kommer tett inn på mannen Lech Wałęsa, og får innblikk i hvor uerfaren han var som leder i begynnelsen av sin karriere som frontfigur. Noe lærte han selvsagt underveis, men at det var han som skulle lede Polen videre etter 1995 var ikke like opplagt ... Noen statsleder var han nok ikke. Det var for øvrig interessant å bli kjent med mannen bak husets fire vegger. 

Det som trekker noe ned er at det tidvis ble litt for mye fokus på detaljer, men alt i alt er dette en interessant film om en meget spesiell periode i Europas historie. Skuespillerne gjorde virkelig gode rolletolkninger, og jeg opplevde det som et pluss at filmen er polsk-produsert med for meg totalt ukjente skuespillere. En oversminket Hollywood-stjerne i rollen som Lech Wałęsa, ville ha ødelagt hele filmopplevelsen. 

Jeg anbefaler filmen, som har hatt release på DVD for få dager siden, varmt! 

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Wałęsa. Człowiek z nadziei
Engelsk tittel: Walesa. Man of hope
Nasjonalitet: Polen
Genre: Drama
Skuespillere: Robert Więckiewicz (Lech Wałęsa), Agnieszka Grochowska (Danuta Wałęsa) m.fl.
Spilletid: 119 min.



Lech Wałęsa - folkets mann
Lech Wałęsa taler til folket 
Sterk kjærlighet mellom ektefellene
Fengslet mang en gang
Gateopptøyer

tirsdag 18. november 2014

Split, Kroatia

Hovedgata i Splits gamleby (Foto: RMC)
Kroatia har i de senere år seilt opp som et av de mest populære feriestedene når man skal til Sydens varme land. Etter å ha vært i Kroatia noen ganger, har jeg ingen problemer med å forstå dette. Det kroatiske folket er svært hyggelig og menneskene som jobber i turistnæringen er i all hovedsak meget profesjonelle. Dessuten er det rent og pent over alt, prisnivået er sympatisk, og været og strendene er minst like gode som i  Middelhavslandene lenger sør. Nåja - strendene er kanskje ikke like vakre sett fra en sandstrandelskendes øyne. I Kroatia er det nemlig lite av den slags. Steinete strender krever badesko. Fordelen er at man ikke får sand i absolutt alle eiendeler, og at badevannet er utenomordentlig krystallklart. Jeg for min del elsker kroatiske strender - selv uten sand - fordi jeg setter pris på det klare vannet.
Fra hovedgata i Splits gamleby (Foto: RMC)

Mannen min og jeg var i Split i fjor sommer, og jeg har tidligere skrevet om våre dagsturer ut til øyene Hvar og Brač - turer som det faktisk er et "must" å ta når man først er på disse kanter! Adriaterhavet er umåtelig vakkert, og Kroatias kyst er meget frodig og med svært mange øyer.

For øvrig er også byen Split i seg selv et spennende reisemål! Selv om turismen etter hvert har satt dagsorden for hva som foregår her, føles det som om byen har mer å by på enn bare dette.


Tekstiler og skinnvarer bys frem langs
bymuren i Split - her like ved Sølvporten
(Foto: rMC)

Split er det økonomiske og administrative sentrum i midtre Dalmatia i Kroatia. Dette er også den nest største byen i Kroatia - i tillegg til at den er en av de eldste (grunnlagt på 200-tallet e.Kr.). I 2011 bodde det i underkant av 200 000 mennesker i Split. (Bare hovedstaden Zagreb er større med sine rundt 800 000 innbyggere. Til sammenligning bor det ca. 4,5 mill. mennesker i hele Kroatia.) Byen har vært gjenstand for mange erobringer i årenes løp pga. sin beliggenhet ved havet. 

Personlig synes jeg at det først og fremst er gamlebyen som er interessant. Stedets gamleby er derfor det første stedet vi pleier å oppsøke, og det er sjelden vi kommer noe særlig lenger enn det. Det gjorde vi heller ikke denne gangen, noe som nok har sammenheng med undertegnedes nesten fullstendig manglende interesse for shopping. 

Gamlebyen i Split ligger innenfor murene til keiser Diocletians palass, og denne står på Unescos liste over verdens kulturarv. Den er ikke veldig stor, og består av mange torg med koselige restauranter - noe som gir byen et veldig intimt preg. Gatene er steinlagte med noe jeg tror må være marmor, og dette bidrar også til å gi byen et eksklusivt preg, synes jeg. Les mer om byen her


Et litt spesielt gatesmug i Splits gamleby
(Foto: RMC)
Vi bodde ikke så langt fra byen, nærmere bestemt på Le Méridien Lav, og det gikk shutle-busser til og fra sentrum hver halve time. Det var derfor ikke noen stor utfordring å komme seg frem og tilbake - når man måtte ønske. 

Det er mye fint å se i Split, som har sitt palass (Diokletians palass), sine museer (bl.a. Split museum, Nasjonalgalleriet, Mestrovic-galleriet, Arkeologisk museum osv.), sine bygninger (Marina-tårnet, St. Frans-kirken, St. Dominus-katedralen m.m.) og sine plasser eller torg fylt med fristende restauranter. 

Maten i Split er variert og god - og det er noe for enhver smak. Tidligere når vi har vært lenger nord i landet (på Ister-halvøya) har det definitivt vært sjømat som har vært best, mens det i Split er mye forskjellig. 

Jeg avslutter dette innlegget med flere bilder fra vårt opphold. Enjoy!




Et av mange torg i Splits gamleby (Foto: RMC) 
Godt å hvile trette ben (Foto: RMC) 
Sølvporten i Split (Foto: RMC)
Artige innslag i gatebildet (Foto: RMC)
Absolutt mulig å kjøpe lokal kunst i Split (Foto: RMC)
Et lokalt loppemarked i Split (Foto: RMC)
Mange koselige restauranter i Split (Foto: RMC)
Koselig å gå langs kaia i Split etter mørkets frembrudd (Foto: rMC)
Split by night (Foto: RMC) 
Mange gallerier og kunstmarkeder i Split
Foto: RMC) 
Kroatisk vin er faktisk ikke så verst! (Foto: RMC) 
En kunsthandler i Split (Foto: RMC)
Split sett fra sjøsiden (Foto: RMC) 
Min personlige favoritt i Kroatia er fremdeles sjømat!
(Foto: RMC)
Hotel Meridien litt utenfor Split (Foto: RMC) 
Hotel Meridien - jeg trenger vel ikke å legge til at dette var et deilig hotell?
(Foto: RMC) 
Mye båtliv i området! (Foto: RMC)
Rekreasjon både for kropp og sjel - særlig for den som var tidlig på´n! (Foto: RMC) 

Oxford Castle, England - Storbritannia (artikkel 27)

Inngangen til Oxford Castle (Foto: RMC)
Jeg nærmer meg nå slutten på min etter hvert omfattende artikkelserie om steder mannen min og jeg besøkte på vår rundreise i Storbritannia i fjor sommer. Denne gangen har turen kommet til Oxford Castle - etter at jeg allerede har skrevet to innlegg/artikler om hhv. byen Oxford generelt (med fokus på bilder), og Blackwell´s


Oxford Castle (Foto: RMC)
Mannen som bygget Oxford Castle var normanner-baronen Robert d´Oilly, og året var 1071. Foranledningen var slaget ved Hastings. Opprinnelig ble slottet bygget som en festning - i begynnelsen av enkle materialer, som etter hvert ble erstattet med stein. Festningen spilte en viktig rolle i det som har blitt karakterisert som anarkiet - The Anarchy - som varte fra 1135 til 1154.

Mesteparten av festningen eller slottet ble ødelagt under den engelske borgerkrigen i årene 1642 til 1651, og på 1800-tallet ble det resterende av bygningsmassen gjort om til fengsel - HM Prison Oxford. Fengselet stengte i 1996, og det meste av bygningen ble gjort om til hotell - det lukseriøse og fullstendig annerledes hotellet Malmaison. Resten av slottet - inklusive St. Georg-tårnet og krypten, er i dag verneverdige bygninger som er gjort om til museum. 


St. George´s Tower (Foto: RMC)
Vi besøkte både Oxford Castle og var en tur innom Malmaison (i resepsjonsområdet) mens vi var i Oxford. Begge deler utgjorde høydepunkter under vår rundreise i Storbritannia. Malmaison i Oxford er virkelig et hotell i særklasse - og da utelukkende i positiv forstand, bare for å ha presisert det! Her kan man overnatte "på cella", der fanger tidligere holdt til. Regn med at moroa koster mellom 2500 og 3000 kroner pr. natt. Av og til kjøres det imidlertid kampanjer og da kan man komme ned i 1500 kroner for et dobbeltrom - mao. en helt overkommelig pris for de fleste. Ønsker du en opplevelse helt utenom det vanlige, vil jeg tro at det er verdt det - og vel så det! Vi skal bo der neste gang vi skal til Oxford - så mye er sikkert!

Museumsbesøket til Oxford Castle er for øvrig noe av det morsomste vi har vært med på! Guidene var skuespillere som spilte sine roller med en slik innlevelse at det var en fryd! Det ble rett og slett en uforglemmelig opplevelse! Jeg anbefaler alle som besøker Oxford til å prioritere et besøk til Oxford Castle, og tror ikke jeg skal si så mye mer om den guidede rundturen - fordi noe av poenget jo nettopp er å få en autentisk opplevelse mens man er der. 


En av skuespillerne på vår guidede tur
på Oxford Castle (Foto: RMC)
Jeg sakser fra museums-brosjyren som jeg kjøpte på stedet:

"The idea of restoring the castle to the city as a public space and a museum was first mooted in the 1940s, by the Oxford Preservation Trust, a charity dedicated to preserving and enchanting the city´s historic character and green setting. In 2004 the Trust was awarded 3,8 million Pund by the Heritage Lottery Fund to see project through. 

Oxford Castle Ltd, a commercial company owned by Trevor Osborne, joined with the County Council and set about redeveloping the Victorian part of the prison into flats, a luxury hotel, restaurants and bars, and art gallery, and a series of public spaces. For its part, the Oxford Preservation Trust oversaw the transformation of St. George´s Tower and Crypt, the castle mound and the prison´s D´Wing and Debtor´s Tower into Oxford Castle - Unlocked, adding a shop, café and brand-new education facilities. 


Utsikten fra St. George´s Tower (Foto: RMC)
On 5th May 2006 the Castle was visited by the Queen and the new attraction officially opened to the public. And so Oxford Castle goes into its second millennium with a whole new lease of life, an extraordinary story to tell, and another chapter just beginning." 

Bakerst i brosjyren om Oxford Castle er det en tidslinje som starter med 700 år. e.Kr. og som ender med åpning av museumet i 2006. 


Et av fange-"hullene" på Oxford
Castle (Foto: RMC)
Interesserte kan lese mer om Oxford Castle på Wikipedia, og på stedets egen nettside. På nettsidene er det masse informasjon om morsomme events - som Ghost Fest, Jailbreak osv. Dersom dette bare er halvparten så morsomt som den guidede runden vi var med på, kan jeg ikke annet enn å tro at dette må være skrekkelig moro! Man kan planlegge egne besøk, hvilket bør være interessant for f.eks. firmaer. Jeg har forsøkt å finne ut hvilke åpningstider som gjelder for stedet, men antar at fraværet av slik informasjon innebærer at museumet er åpent hele året og at man er fleksibel - dvs. at åpningstidene varierer etter sesong og etterspørsel. (Dersom noen av mine lesere vet mer enn meg om dette, er jeg takknemlig for innspill i kommentarfeltet!)

Vi fikk selvsagt også se hvilke forhold fangene levde under mens de oppholdt seg i Oxford Prison. Noe jeg stusset litt over, var fraværet av trange celler. Jeg vet ikke om det vi fikk se var autentisk, eller om miljøet var gjenskapt etter beste evne - og om det var interiøret, ikke eksteriøret, som var poenget med omvisningen. Inntrykket av nokså kummerlige forhold var likevel ikke til å komme utenom. 


Trappen i St. George´s Tower (Foto: RMC)
Oxford Castle tilbyr for øvrig et utdannings-program for skoler, med work shops og det hele. Temaene er både mange og interessante - som "Århundrer med kriminalitet og straff", "Viktorianske barne-fanger", "Kongen av slottet" osv. Tenk å lære om stedets historie mens man er der!? Snakk om nærmest erfaringsbasert læring - som sitter som et skudd fordi man deltar med hele seg ...

I det følgende har jeg tatt med noen bilder fra stedet - i tillegg til noen fra hotellet Malmaison. 


Oxford Castle (Foto: RMC)
The Perimeter Wall at Oxford Prison (1790) (Foto: RMC) 
Krypten i St. George´s Tower (Foto: RMC) 
Interessant om jødenes rolle i Oxford (Foto: RMC)
Her ble fangene målt (Foto: RMC)
Fra fengsels-cellene (Foto: RMC)
Gårdsplassen på Oxford Castle - i dag et hyggelig uteområde (Foto: RMC)
Området ved Oxford Castle (Foto: RMC) 
Inngangspartiet til hotellet Malmaison (Foto: RMC) 
Resepsjonsområdet på Malmaison (Foto: RMC)
Malmaison (Foto: RMC) 
Hotel Malmaison - med sine gitrede hotell-celler (Foto: RMC)