Translate

Søk i denne bloggen

Laster inn...

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Aarø Selma Lønning (3) Adichie Chimamanda Ngozi (4) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (3) Austen Jane (7) Auster Paul (11) Barnes Julian (3) Beauvoir Simone de (1) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (9) Blixen Karen (3) Bunin Ivan (1) Camus Albert (1) Canetti Elias (1) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (11) Clézio J.M.G. Le (2) Coetzee J. M. (1) Cunningham Michael (2) Djebar Assia (4) Drakulic Slavenka (2) du Maurier Daphne (2) Duras Marguerite (1) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Eriksen Thomas Hylland (2) Espedal Tomas (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (3) Fante John (1) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fo Dario (1) Fosse Jon (2) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (4) Grytten Frode (5) Hamsun Knut (16) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (5) Hoem Edvard (9) Hugo Victor (3) Hustvedt Siri (5) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (11) Jensen Carsten (2) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Knausgård Karl Ove (9) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (2) Lenz Siegfried (1) Lessing Doris (3) Li Yiyun (1) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (2) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (7) Maalouf Amin (4) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Marquez Gabriel Garcia (2) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (13) Melville Herman (1) Modiano Patrick (2) Munro Alice (2) Murakami Haruki (9) Müller Herta (2) Naipaul V. S. (1) Nilsen Tove (2) Nygårdshaug Gert (9) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (6) Oe Kenzaburo (1) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (2) Oz Amos (2) Paasilinna Arto (9) Pamuk Orhan (2) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Ragde Anne B. (8) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (11) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (2) Skram Amalie (11) Solstad Dag (7) Steinbeck John (6) Strindberg August (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (2) Undset Sigrid (3) Vallgren Carl-Johan (3) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (4) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (4) Wilhelmsen Ingvard (3) Woolf Virginia (6) Xinran (2) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (2)

søndag 14. desember 2014

Patrick Modiano: "Gater i mørke"

Årets Nobelprisvinner endelig tilgjengelig på norsk!

Patrick Modiano (f. 1945) fikk som kjent Nobelprisen i litteratur tidligere i høst. Tre av bøkene hans har tidligere vært utgitt på norsk ("Gater i mørke", på norsk første gang i 1979 - "Ungdomstid", på norsk første gang i 1982 - "Søndager i august", på norsk første gang i 1988), men ikke en eneste en av dem var å oppdrive på norsk da kåringen fant sted. 

Det har vært knyttet stor spenning til gjenutgivelsen av bøkene, men forlaget ønsket først å revidere sine oversettelser. Derfor har det tatt litt tid før bøkene ble tilgjengelige på nytt. Jeg har selvsagt kjøpt alle tre - nydelige, litt mer enn vanlig forseggjorte paperbacks - og har sett veldig frem til omsider å få lest disse. 

Modiano har for øvrig en formidabel produksjon av bøker bak seg, jf. Wikipedia, hvor hele hans bibliografi er listet opp. Med tanke på den debatten som Jan Kjærstad nylig har reist om at de fleste forfatterskap er over etter fem bøker, er det interessant å merke seg at det var spesielt i begynnelsen av Modianos karriere han var en prisbelønt forfatter (i alle fall dersom informasjonen på Wikipedia stemmer). Modiano debuterte som forfatter i 1968 og "Gater i mørke" ("Rue des boutiques obscures" på originalspråket) var hans sjette bok. 

"Jeg er ingenting. Ikke mer enn en uklar silhuett, den kvelden, på en fortauskafé. Jeg satt og ventet på at regnet skulle gi seg, en skur som hadde begynt idet Hutte gikk. 

Noen timer før hadde vi møttes for siste gang i Byråets lokaler. Hutte satt som vanlig bak det massive skrivebordet, men hadde beholdt frakken på, slik at det hersket en umiskjennelig oppbruddsstemning. Jeg satt rett overfor ham, i skinnstolen som var beregnet på klientene. Det skarpe lyset fra opallampen blendet meg. 

- Ja, ja, Guy ... Nå er det slutt ..., sa Hutte og sukket." (side 7)

Bokas jeg-person er Guy Roland. Han har vært ansatt i Huttes privatdetektivbyrå de siste åtte årene. Byrået Hutte startet i 1947 og som hadde hatt atskillige medarbeidere før Guy ... Deres oppgave var å skaffe klientene det Hutte kalte "mondene opplysninger", og dette foregikk blant folk av "det gode selskap". Guy lider av hukommelsestap, og nå har han bestemt seg for at han skal reise til Nice og jakte på sin fortid. Det var Hutte som i sin tid hjalp ham med falske identitetspapirer, og det var også Hutte som ga ham navnet Guy Roland. Guys identitet og fortid forsvant jo med hukommelsestapet. 

Så starter jakten på fortiden med kun én liten ledetråd til å begynne med. Et eneste navn, som skal lede ham til det neste navnet og som igjen skal lede ham videre ... Noen relasjoner tåler at han er åpen om sitt hukommelsestap, andre ikke. Det er heller ikke uten smerte at Guy graver i fortiden sin, ikke minst når han tror at han er på rett spor, bare for å måtte gi slipp på noe som kunne ha tydet på en mer lovende fortid enn hva som tydeligvis har blitt ham til del. Gamle bilder og brev, for ikke å snakke om rene tilfeldigheter, gjør at Guy sakte men sikkert nærmer seg sannheten om seg selv. Den vakre kvinnen Gay Orlow er det flere som kjenner til, og en hel del tyder på at hun og miljøet rundt henne kan bli nøkkelen til Guys fortid. Gay selv tok selvmord mens hun fremdeles var ganske ung. 

"Underlige mennesker. Av dem som går gjennom livet uten å etterlate seg spor. Vi snakket ofte om dem, Hutte og jeg - skapninger som forsvinner som dugg for solen. De dukker plutselig opp, glitrer en stakket stund, og vekk er de. Skjønnhetsdronninger. Gigoloer. Svermere. De fleste av dem var ubestemmelige selv i levende live, lik vanndamp som aldri fortettes." (side 56)

Og da er vi kanskje ved noe av kjernen i romanen; for hva er egentlig et menneske? Når ingen husker eller forbinder noe ved en, heller ikke en selv? Hva er da igjen av et levd liv? Og hjelper det egentlig å finne sin fortid når man i grunnen ikke har satt noen spor etter seg? For Guy er jakten på egen fortid på mange måter det eneste han har å klamre seg til. Uten fortiden er han ... ingenting. Han følger billedlig sett en hel del mørke gater, hvor han må snu og gå tilbake for å finne en ny mørk gate ... Og det han etter hvert finner - ja, hva er egentlig det? Et slags levd liv? 

Jo flere løse brikker Guy klarer å få tak i fra sin fortid, desto enklere skal det etter hvert bli for ham å huske noen bruddstykker.

"Et flyktig bilde fór gjennom meg, som bruddstykkene av en drøm man prøver å gripe tak i idet man våkner, for å rekonstruere hele drømmen. Jeg så meg selv komme gående i et mørkt Paris og dytte opp døren til denne bygningen i rue Cambacérès. Så ble jeg plutselig blendet, og i noen sekunder så jeg ingenting, på grunn av den brå overgangen mellom det hvite lyset i entreen og mørket ute." (side 97)

Man bør ikke forvente mye spenning på det ytre planet når man leser "Gater i mørket". Det meste foregår i Guys hode, der han strever med å finne noe som er hans. Bakenfor eller under det hele - om ikke som en slags undertekst, men kanskje mer som en refleksjon det er naturlig å gjøre seg som leser - ligger det større spørsmål av eksistensiell art: For er ikke de fleste av oss "skapninger som (en dag) forsvinner som dugg for solen"? Som ikke kommer til å etterlate oss mange spor, og som derfor kommer til å forsvinne fra jordens overflate og etter hvert bli glemt? Sånn sett er Guys hukommelsestap et slags bilde på hva de fleste av oss har i vente en dag. At vi bare blir borte, som om vi aldri har vært her ... som et ingenting i det store og det hele ... Slik som slutten antyder: "Hun har allerede rundet hjørnet, og våre liv, forsvinner de ikke i tussmørket, like raskt som denne barnesorgen?" (side 197)

"Gater i mørke" er meget godt skrevet, uten at jeg vil påstå at jeg kunne ha gjettet at Patrick Modiano ville ha fått Nobelprisen i litteratur dersom jeg hadde lest nettopp denne boka før pristildelingen. Men kanskje har jeg enda til gode å lese hans aller beste bøker?

For øvrig vil jeg fremheve at boka er lett tilgjengelig. Men selv om den er lettlest, krever den likevel årvåkenhet fra leserens side. Det ligger nemlig mye meningsinnhold i setningene og mellom linjene, og dette kan man fort gå glipp av dersom man rusher i vei. 

Jeg gleder meg allerede til å lese de to øvrige nyutgitte bøkene av Patrick Modiano!

Utgitt i Frankrike: 1978
Originaltittel: Rue des boutiques obscures
Utgitt første gang på norsk: 1979
Denne utgaven er utgitt: 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Mona Lange
ISBN: 978-82-02-47973-2
Boka har jeg kjøpt selv


Patrick Modiano (Foto: Lånt av forlaget)
Andre omtaler av boka:
- Reading Randi - 30. oktober 2014 - Denne romanens jakt på identitet synes jeg ble veldig spennende, nostalgisk, og litt trist på samme tid - noe nøstes opp etter hvert, noe er blindspor eller ikke slik det syntes i utgangspunktet.Det er gater, det er mørke, det er russere, kommunister? - det er emigrasjon, det er flyktninger, det er jøder - Guy Roland kommer på sporet av litt av hvert - ledetrådene er fotografier - han ser et gruppebilde, hvor han tror han er en av personene i gruppen. Og så får han en hel rød eske med fotografier - er det her han skal finne beviser på levd liv?
"Jeg ble stående uten å røre meg, med den store røde esken under armen, som et barn på vei hjem fra et fødselsdagsselskap;…" (Guy, s.33)

lørdag 13. desember 2014

Luke Harding: "Snowden-filene"

Historien om et dysfunksjonelt etterretnings-apparat 

Luke Harding (f. 1968) er en britisk journalist som jobber som utenrikskorrespondent for The Guardian. De siste årene har han skrevet flere bøker, blant annet om WikiLeaks og det forhold at han selv ikke lenger er ønsket i Russland. Den siste boka hans er "Snowden-filene", og den presenterte han bl.a. på Juristkongressen 2014. Boka utkom på engelsk tidligere i år, og Forlaget Press har sørget for å få den oversatt i ekspressfart. 

"Edvard Snowdens avsløringer har berørt alle verdens land - også Norge. Etter Snowdens første lekkasje til The Guardian i juni 2013 har vi fått vite mye om målene og fremgangsmåtene til det mektige amerikanske etterretningsbyrået National Security Agency (NSA). NSA har overvåket ikke bare fiender, men også venner, deriblant Tysklands forbundskansler Angela Merkel - og europeere i sin alminnelighet. 

Snowden-dokumentene tvinger nordmenn til å stille seg noen ubehagelige spørsmål. I hvilken grad er de norske styresmaktene - de nåværende så vel som tidligere - delaktige i USAs elektroniske overvåkning? Har norske myndigheter delt norske borgeres private data med den nære samarbeidspartneren i USA? Og har USA noen gang avlyttet den politiske ledelsen i Norge? Vi vet ikke hva NSA har overvåket i Norge, men vi kjenner omfanget. Tallene for Norge er oppsiktsvekkende. I løpet av én måned vinteren 2012-2013 innhentet NSA data om over 33 millioner norske telefonsamtaler - i gjennomsnitt 1,2 millioner pr. døgn. Ifølge Snowden-dokumentene overvåker byrået andre europeiske land på samme måte. Masseinnsamling foregår i Tyskland, Frankrike, Brasil og en rekke andre land. Dataene blir sendt til Fort Meade, NSAs hovedkvarter i nærheten av Washington. Nøyaktig hvor dypt samarbeidet mellom USA og Norge stikker, er svært omstridt." (sitat fra bokas forord på side 7)

Det forhold at Edvard Snowden ble en varsler, var ikke noe som skjedde over natta. Tvert i mot tok det relativt lang tid fra at han begynte å reagere på den massive overvåkningen av alminnelige amerikanske borgere i første omgang, til at han besluttet å varsle om dette og sendte en e-post med ordene "Jeg er en betrodd ansatt i etterretningstjenesten ..." til en journalist.

I USA som i Norge er lovverket rundt lagring av data og muligheten for overvåkning av enkeltborgere strengt. Overvåkning skal i prinsippet kun finne sted i tilfeller hvor det er grunn til skjellig mistanke om noe kriminelt. Og det finnes regelverk - i alle fall i Norge - for bruk av det som kalles overskuddsinformasjon, og om hvor lenge det er lov til å lagre data om folk. Regelverket er så strengt at selv ikke helsemyndighetene kan bruke helsedata uten uttrykkelig samtykke fra den det gjelder. 

Avsløringene som fulgte i kjølevannet av Snowden-lekkasjene har vist at regelverket ikke følges, og at NSA (i samarbeid med britene) nærmest har full kontroll over internett og elektroniske medier. De har tvunget nettselskaper som Microsoft, Yahoo, Facebook, Google etc. til å gi kontinuerlig innsyn i alle brukeres data - angivelig i anti-terrorens tjeneste. Det eksisterer et eget regelverk om innsyn som vanlige borgere ikke kjenner til ... Avsløringene viser også at alle blir overvåket - alt som går av mailer på nettet, alle telefonsamtaler, alle elektronisk kommunikasjon som sms´er etc. - alt overvåkes. Ja, selv ikke kryptering av telefoner og mailer er 100 % sikker ... 

Da Snowden kom med sine avsløringer, inngikk den engelske avisen The Guardian og den amerikanske avisen The Times et samarbeid. Dette var helt nødvendig av flere grunner. Ikke bare var det mye materiale som måtte gjennomgås, men England og USA har ulike regelverk for oppbevaring og avsløring av informasjon som kan sies å være truende for rikets sikkerhet. Det gjaldt for all del å unngå at redaksjonene skulle bli tvunget til å gi fra seg materialet de hadde fått fra Snowden, fordi dette i verste fall kunne bety avisens sikre død. 

Både i USA og i Europa vekker dette med overvåkning av borgerne dårlige minner. I USA har man både McCarthy-perioden og Nixon-skandalen å se tilbake på, og særlig personer som er mislikt av myndighetene vil i et slikt system være utsatt. I Øst-Europa skal vi ikke mange år tilbake før Stasi gjorde livet utrygt for mange. Men i motsetning til østblokk-overvåkningen, der hver 6. eller 7. borger jobbet innenfor etterretningen, har ikke USA så vidt mange mennesker ansatt i etterretningstjenesten. På den annen side krever ikke overvåkning i dag såvidt store personalmessige ressurser som den gangen. Et godt søkeprogram, og det er gjort på rekordtid å hente frem det man til enhver tid tenker er relevant informasjon om enkeltpersoner. 

Det kommer tydelig frem i boka at Snowden ikke ble varsler for å vekke oppmerksomhet rundt sin egen person, eller at han av andre grunner hadde personlige interesser. Selv fremstår han som en bekjeden mann som helst vil leve sitt liv i fred og ro. Da han valgte å varsle, og dermed også på mange måter ødela sitt eget liv ved å bli verdens mest ettersøkte mann, var det fordi han mente at overvåkningen er grunnlovsstridig og at han ikke ønsker å leve et liv der hver minste lille ting som skjer i hans og andres liv, ender opp i en logg hos NSA. Dette strider mot hans grunnverdier. Han har betalt en meget høy pris for å bli varsler, der han i dag sitter fast i Russland fordi ingen land er villige til å ta ham i mot. Man ønsker ikke å risikere konsekvensene ved dette mot en stormakt som USA. Selv risikerer han livsvarig fengsel dersom han blir tatt og ført til USA.

"Det har vært nok ulovligheter fra myndighetenes side nå. Det er hykleri å rette slike anklager mot meg. Allmennheten har fått mindre makt på grunn av det de har gjort." Han innså at det antakleig kom til å gå ham "ille". Men han sa at han ikke angret på det han hadde bestemt seg for, at han ikke ønsket å leve i en verden der "alt jeg gjør og sier, blir registrert". Som han forklarte: "NSA har skapt en infrastruktur som setter dem i stand til å avlytte nær sagt hva som helst. Og dermed blir det aller meste som foregår av mellommenneskelig kommunikasjon, sanket inn." De føderale styresmaktene hadde kapret internett, sa han. De hadde gjort det til en maskin som spionerte på hele befolkningen." (side 98)


Edvard Snowden (Foto: AP Photo)
Snowden har omtalt sine egne handlinger som fedrelandskjærlighet, og han så ikke på lekkasjene som et svik, men som et nødvendig korrektiv til et etterretningssystem som var blitt dysfunksjonelt. 

"USA er i bunn og grunn et godt land," fastholdt han. "Vi har gode mennesker med gode verdier. Men maktstrukturene jobber for å pleie seg selv, for å øke sin makt på bekostning av allmennhetens frihet." (side 99)

Noe av det som har fremkommet av de avslørende Snowden-filene er bl.a. en hemmelig kjennelse av 25. april 2013, hvor etterretningen tvang USAs største teleselskaper til å utlevere telefonlogger over milloner av amerikanske kunder til NSA. Man måtte være høyt klarert for i det hele tatt å få se kjennelsen, men for teleselskapene betydde dette at de ikke hadde noe valg. Man snakker om en masseovervåkning som er uten hensyn til om folk har begått lovbrudd eller vært delaktig i terrorisme ... 

Et samarbeid mellom det amerikanske NSA og det britiske GCHQ avsløres i boka, og gir grunnlag for å hevde at dersom USA er ille på dette området, så er Storbritannia enda verre. En stadig større bruk av kryptering byr på etterretningsmessige problemer, men ikke verre enn at også dette kan løses, slik jeg forstår det. Så lenge mailtrafikk og annet krysser britisk eller amerikansk jord, er overvåkningen et faktum. 

De fleste som har vært på kurs i nett-sikkerhet, vet at en mail som sendes fra en mailbox til en annen, er innom mange lands servere på veien. Her er det mulighet for å lagre absolutt alt som er innom, selv om det er tale om tiendedels sekunder. Derfor får vi høre at det å sende e-post må likestilles med å sende et postkort ... Det er en grunn til at man får tilsendt passord med gyldighet i maksimalt noen minutter på e-post, før man selv må gå inn og endre disse i systemene. Teknologisk er det altså en enkel sak å overvåke internett-brukere, men det krever atskillig flere ressurser å lagre slike mengder data som amerikanerne og britene opererer med. I alle fall over tid. Og USA har i følge Snowden i løpet av det siste tiåret, eskalert etter 11. september 2001, i hemmelighet jobbet med å samle så og si alt av kommunikasjon som kommer inn i eller går ut av landet. (se side 171)

Men hva nå? Luke Harding skriver i sin bok at alt rabalderet i kjølevannet av avsløringene har ført til mer debatt rundt temaet overvåkning. Det skjer faktisk en del spennende ting rundt forbi, og kanskje i særdeleshet i USA. Det må vel likevel anses som en slags skjebnens ironi at det eneste landet som har vært villig til å gi Snowden asyl, er Russland. For om tilsynsmekanismene i USA var skakk-kjørte, så var de ikke-eksisterende i Russland ... Men kanskje blir amerikansk lovgivning en gang endret, slik at Snowden kan vende tilbake til det hjemlandet han tross alt elsker. 

Noe av det som skuffet meg mest underveis i lesningen, var president Obamas holdninger til overvåkningen generelt og Snowden spesielt. Mannen som fikk Nobels fredspris ved kanskje først og fremst ikke å være Bush jf., slik Luke Harding så lakonisk fremstiller det hele. Frihetens land og demokratiets høyborg - og så en skandale som dette, som kun er egnet til å skade landet og bli en utenrikspolitisk katastrofe ... 

"Europaparlamentet stemte for nye, strenge lover om datasikkerhet. Målet var å hindre at EU-data innhentet av selskaper som Google, Yahoo og Microsoft havnet på NSAs servere. Lovforslaget var et eksplisitt motangrep mot PRISM og hadde til formål å begrense delingen av EUs informasjon med land utenfor EU. Det inneholdt også et forslag o at EU-borgere skulle ha rett til å slette alle sine digitale opplysninger fra nettet, og at selskaper som brøt med disse reglene, skulle ilegges store bøter.

Dette punktet var blitt strøket fra Europakommisjonens opprinnelige forslag i 2012 etter lobbyvirksomhet fra USA. USA mente at disse nye reguleringene ville skade næringslivet, noe Silicon Valley sa seg enig i. Men beskyldningene om at NSA spionerte på dem, gjorde mange i Europa hardere til sinns, og de som ønsket reformer, fikk større gjennomslagskraft. (Til slutt kom Storbritannia USA til unnsetning, da David Cameron overtalte de allierte i EU til å utsette eventuelle nye regler til 2015.) (side 232)

I dag snakker alle om nettsuverenitet, for derigjennom å gjøre det vanskeligere for NSA å få tak i nasjonale data. Dette har imidlertid en del andre uheldige sider - som at det blir enklere for totalitære land å overvåke egne innbyggere ... 

For øvrig har den gode gammeldagse skrivemaskinen enkelte steder fått en renesanse etter avsløringene i kjølevannet av Snowden-saken. I India lagres ikke lenger topphemmelige dokumenter elektronisk - bare for å nevne ett eksempel. 

Også i USA har det vært heftig debatt etter avsløringene. Kongressen er splittet i synet på om Snowden er en varsler eller en forræder, i spørsmålet om privatliv versus sikkerhet, om saken er viktig eller uviktig osv. Obama har gått i spissen for at reformer skal innføres, men de sterkeste skeptikerne er ikke overbevist. Er det tale om reformer eller "reformer"? Er endringsviljen og prosessen reell, eller er det tale om en skinnprosess? De store selskapene som Apple, Google, Facebook, Microsoft, Twitter og AOL har forlangt at myndighetene må slutte med overvåkning uten mistanke, og i stedet konsentrere seg om enkeltpersoner det er grunn til å mistenke. Det gjenstår å se hva som kommer ut av dette. 


Min bok med dedikasjon fra forfatteren
Luke Hardings bok "Snowden-filene" er uhyggelig aktuell og interessant, og etter å ha lest den sitter jeg igjen med en følelse av uro. Tenk på alle elektroniske spor et moderne menneske tross alt legger etter seg i løpet av et liv, og så sitter det noen og samler sammen alt dette i databaser rundt omkring i verden. En ting er det man velger å legge ut i full offentlighet selv, men det er mye annen korrespondanse som ikke er ment for andre enn de impliserte parter, og hvor formuleringene garantert ville ha vært annerledes dersom man hadde visst at andre enn dem dette var ment for også skulle lese alt. Et land kan ha all verdens gode eller mindre gode intensjoner, men hva da dersom et i og for seg vennligsinnet land blir okkupert av et annet ikke fullt så vennligsinnet land, som med på kjøpet får med seg alle de lagrede opplysningene om landets borgere? Aller, aller verst blir det når et land som oppfatter seg som et demokrati, masseovervåker alle landets innbyggere uten deres vitende og vilje - på tvers av de offisielle lovene. 

Jeg savnet at det hadde funnet sted direkte samtaler mellom forfatteren og Edvard Snowden, men dette har vært en umulighet siden Snowden ikke kan forlate Russland, og fordi Harding ikke er velkommen i Russland. Jeg sitter igjen med et sterkt sympatisk bilde av en varsler som har betalt en høy pris for privatlivet til oss alle. Dessuten fremstår forfatteren som meget kunnskapsrik og troverdig. Den delen av boka som handler om hvordan myndighetene i USA og Storbritannia forsøkte å forhindre offentliggjøring av skandalen, er nærmest thriller-aktig, og uhyggelig spennende. 

Ellers vil jeg fremheve boka som godt skrevet og er meget detaljert rundt absolutt alt som har skjedd i Snowden-saken fra lekkasjene var et faktum, og frem til helt nylig før boka gikk i trykken. Boka er dessuten meget tankevekkende for alle oss som elsker internett og sosiale medier ... 

Denne boka anbefaler jeg sterkt alle til å lese! 

Utgitt på engelsk: 2014
Originaltittel: The Snowden Files
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: John Grande
Antall sider: 285
ISBN: 978-82-7547-707-9
Boka har jeg fått i gave.


Luke Hardington (Foto: lånt fra forlaget)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Stein Inge Jørgensen - 12. februar 2014 - Overvåkernes  skrekk - Men boken handler først og fremst om det som gjorde Snowden kjent. Harding skriver utfyllende om etterretningsorganenes eksplosive aktivitet etter 11. september, samt hvordan de tøyer eller overskrider sine mandater. Gjennom å følge de tre journalistene som arbeidet tettest med varsleren, får vi også et innblikk i hvordan lekkasjene ble forsøkt stanset fra høyeste hold. I omtalen av det politiske etterspillet i USA og Storbritannia, fremstår spesielt britiske myndigheter i et skremmende autoritært lys.
- Dagbladet v/Arnhild Aass Kristiansen - 13. februar 2014 - Var villig til å dø«Jeg er en betrodd ansatt i etterretningstjenesten,» skrev den ukjente avsenderen. Som i en spionfilm møttes de flere måneder senere på et hotell i Hong Kong. Snowden hadde forlatt kjæresten, jobben og hjemlandet for å følge sin overbevisning.
- Har han oppnådd det han ønsket?
- Han sa at han gjorde dette fordi han ønsket debatt. Han har ført til debatt over hele verden. Sånn sett har det vært en spektakulær suksess, sier Luke Harding." 

SALIF KEITA Sina (Soumbouya) - DJ RASGAD VINCENT Collection

Péter Esterházy: "Hjertets hjelpeverb - innføring i skjønnlitteraturen"

Bemerkelsesverdig bok fra ungarsk forfatter!

Péter Esterházy (f. 1950) er, ved siden av Péter Nádas, Ungarns største forfatter og en av den europeiske samtidslitteraturens aller største, kan jeg lese på forlagets nettsider"Hans bøker kjennetegnes av språklig virtuositet og stor oppfinnsomhet, enten han skildrer sin egen samtid eller sitt lands historie."

Agora Publishing står bak to norske utgivelser av Péter Esterházys bøker; "Ingen kunst" (2013) og "Hjertets hjelpeverb - innføring i skjønnlitteraturen". Begge handler om et mor-sønn-forhold - den ene mens moren lever i beste velgående, den andre mens moren er døende. Begge bøker er utsøkt vakre og forseggjorte, slik Agora Publishing har lagt vekt på. Et vakkert innhold krever en vakker innbinding! 

Péter Esterházy har imidlertid skrevet langt flere bøker enn dette, og en fullstendig bibliografi finnes på Wikipedia. Her fremgår det at Esterházy debuterte som forfatter i 1979, og at hans hovedverk er "Himmelsk harmoni" ("Harmonia Caelestis) som utkom på ungarsk i 2001 og på norsk i 2004 (på Gyldendal forlag). Dessverre er denne boka ikke lenger tilgjengelig. Akkurat dét håper jeg at Gyldendal gjør noe med!

Ellers ser jeg på nettet at utgivelsen av "Ingen kunst" fikk en del oppmerksomhet i media; VG skrev om denne boka 28. oktober 2013 og NRK gjorde det 15. mai 2013. Om "Hjertets hjelpeverb", som utkom tidligere i år, finner jeg ingenting. Akkurat det synes jeg er rart - særlig tatt i betraktning viktigheten av Esterházys forfatterskap. 

Noe som for øvrig kan være verdt å få med seg før man setter i gang med Péter Esterházys forfatterskap, er hans familiehistorie. Dette fordi denne familiehistorien kan bidra til å øke forståelsen for tekstene han har produsert i årenes løp. Jeg siterer fra NRKs artikkel om forfatteren:

"Esterhazy-familien var inntil 2. verdenskrig en av Ungarns aller rikeste. Kommuniststyret fratok familien all eiendom i 1948 og forviste dem fra Budapest. I sin nye bok "Ingen kunst" skriver Esterhazy en fiktiv historie om sin mor. Den er eksperimentell og lekende, med en mor som hele tiden blander seg inn i sin sønns skriving:

– Min mor var alt annet enn en tøff kvinne. Hele sitt liv var hun stengt inne i en typisk østeuropeisk tjener-rolle som hustru og mor. Men i glimt så jeg den sterke kvinnen hun kunne være, hun som kunne levd med letthet. Derfor har jeg diktet frem denne tøffe damen som elsker fotball og som på 1950-tallet redder familien unna deportasjon på grunn av sitt vennskap med Ungarns største fotballspiller Ferenc Puskas, forteller Esterhazy."


Sånn sett er det nok ikke tilfeldig at Gabi Gleichmann og hans kone Anette Gleichmann, personene bak forlaget Agora Publishing, har satset på en forfatter som Péter Esterházy. Gabi Gleichmann er selv av jødisk opprinnelse og med røtter fra Ungarn. 

"Hjertets hjelpeverb" er en kortroman på 89 sider, som handler om en mors død. Den består av tre deler. I den første delen (frem til side 42) er fortellerstemmen den døende morens eldste sønn. I den andre delen (fra side 44-80) er det moren selv som forteller, mens den siste delen (fra side 81) igjen er en sønn som fører ordet. 

Det er en høyst bemerkelsesverdig roman, denne "Hjertets hjelpeverb". Totalt annerledes alt annet jeg har lest tidligere ... Teksten er eksperimentell, den er meget litterær og den er både lett og leken. Dersom man ikke har et minimum av kunnskap om strukturen i boka på forhånd, og kjenner til noe av forfatterens bakgrunn, kan teksten fort føles noe utilgjengelig. Med denne viten faller imidlertid det meste på plass. Og for dem som våger å gå i gang med Esterházy, så er det jo en trøst å vite at bøkene hans ikke er blant de tykkeste - hvis man da ser bort fra hovedverket hans, som jeg nevnte innledningsvis. Denne romanen er nemlig på grensen til murstein-preget. 

Forfatteren skriver følgende i sitt forord på side 7:

"De  fortellingene som blir skrevet nå for tiden er alle meget vakre, betydningsfulle, dype og nyttige, temperamentsfulle eller besindige. De mangler bare innledning. Derfor bestemte jeg meg for å skrive fortellingen slik at den skulle kreve en innledning. 

Det er nesten to uker siden min mor døde, jeg må gi meg i kast med arbeidet før den voldsomt heftige tvangen ved begravelsen, det å skrive-om-det, forandrer seg til den sløve ordløsheten jeg reagerte med da jeg fikk vite om dødsfallet. 

Ja, til verket!, for trangen til å skrive om min mor, dukker riktignok svært uventet opp iblant, men den er også svært usikker, det vil si, skal jeg ta meg sammen for at jeg ikke ganske enkelt og ut fra øyeblikkets lyst skal hamre papiret fullt med én eneste bokstav, m m m m m mmm m mmmmmmmm m mmm m m m"

"Hjertets hjelpeverb" handler kort og godt om en mors død, og om alt som skjer rundt henne i hennes siste tid. Det hele starter med at faren ringer til sine fire barn, som strømmer til fra hver sine verdenshjørner. At moren har følt seg "temmelig pyton" hadde de visst i årevis, men at det nå snart var ute med henne - det overrasket barna. 

Vekselsvis med små og store bokstaver - som om det som står i stor skrift er noe som bør påkalle ekstraordinær årvåkenhet fra leseren der ordene roper opp fra sidene - føres vi inn i denne familiens skjellsettende hendelser, hvor moren ligger for døden. Så skal vi etter hvert forstå at hvem som lever og hvem som dør, levende i døden eller død i livet, er høyst relative begrep. Dette kommer særlig på spissen idet moren overtar fortellerstemmen og snakker som om det er sønnen som er død, og ikke hun ... Underveis dukker det opp litterære preferanser, antydninger som trekker oss tilbake til dikaturtidens Ungarn, vonde skygger fra fortiden ... alt egnet til å gi teksten all den smerten som jeg mener skiller stor litteratur fra høyst middelmådig litteratur. Dette skjer i en slags synergi mellom innhold, form og setninger som tidvis er så brutale at de stakk i meg. 

"Legen som behandlet mor betraktet oss fra døren. Det var ikke mulig å lese noe av ansiktet hans. Han var en venn av min bror. "Døden bor i sin mors innvoller, gamle ørn." Slik sa han det. Jeg likte ikke denne tonen, en mann skulle ikke stille seg ved dødens side, som om han var likestilt med den. Selv om han var lege og dermed kjente til et og annet knep, selv om han visste at keiseren iblant var uten klær. "Vet du hva, din mor kunne godt skynde seg å dø," sa han nikkende, og da jeg stirret som forstenet på ham, tilføyde han, lik en skuespiller: "Ingen grunn til forskrekkelse, jeg er en kynisk voltaireianer." "Jeg skjønner," nikket jeg krenket. "Hverken døden eller dens herre, Gud, tar oss alvorlig. Dette har vi ett eneste svar på, et som er mennesket verdig. Ikke å ta dem alvorlig." Jeg var redd ham; når jeg så på ham, noe jeg hemmet forsøkte å unngå, følte jeg det som om jeg hadde kjent ham i tusen år, og jeg fikk en ubehagelig følelse. "Også døden må man ville."

På vei ut stakk en klam, blek hånd opp fra en av sengene, et fientlig vesen, en ondartet vekst, og klamret seg til vår søster. Jeg så skremt og frastøtt på den bleke armen. Den gamle kvinnen satte seg opp i sengen og skrek til vår søster, som om hun visste hvem hun var. "Du!" Vår søster prøvde irritert å rykke løs hånden, men kvinnen holdt den i et jerngrep. Hånden hennes spente seg krampaktig: redselsfullt: alle mødre har like hender! "Du, det var du som drepte meg, du skygge, det var du som drepte meg i 56!". La henne få det som hun vil," hvisket noen fort. "Ja, det var jeg som drepte deg." "Skygge," fortsatte hun, "skygge, det var bare halvparten! Innrøm også at du ikke var glad i meg! At du bare trengte meg til ...!" "Nei, nå får det være nok!" ropte jeg som en streng lærer og styrtet ut. Så: "Hvorfor innrømmet du det?" spurte jeg. "Er du idiot, eller?!" sa vår søster og så på meg som en vilt fremmed kvinne. 

"VI TRODDE AT LIVET VAR EN FEST OG AT VI HADDE NOE I VENTE." (side 18)

Dersom du ønsker å lese en bemerkelsesverdig tekst litt utenom det vanlige, er dette boka for deg! Underlig nok har ingen foreløpig anmeldt denne boka, og jeg er kanskje aller mest overrasket over at Morgenbladet ikke har plukket den opp. 

Jeg for min del har lyst til å lese mer av Péter Esterházy, og venter dessuten på at forfatterens hovedverk "Himmelsk harmoni" skal bli utgitt på nytt. Jeg synes alltid det er spennende å bli kjent med "nye" ungarske stemmer innenfor litteraturen! Ikke minst fordi Ungarn, som er et land jeg har reist på kryss og tvers av, står meg spesielt nær. 

Utgitt i Ungarn: 1985
Originaltittel: A sziv segédigéli
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Agora Publishing
Oversatt: Kari Kemény
Antall sider: 89
ISBN: 978-82-93139-22-5
Jeg har mottatt leseeksemplar fra forlaget.

Péter Esterházy (Foto: ukjent)

torsdag 11. desember 2014

Lars Mytting: "Svøm med dem som drukner"

Fascinerende historie, men noe langdryg ...

Lars Mytting (f. 1968) er journalist og forfatter. Han har tidligere utgitt to romaner og en sakprosa-bok. "Hestekrefter" utkom i 2006.  "Hel ved", som utkom i 2011, ble tidenes salgssuksess. Den siste romanen hans - "Svøm med dem som drukner" - fikk nylig Bokhandlerprisen

"Svøm med dem som drukner" handler om Edvard Hirifjell, som er 23 år i bokas åpningsscene. Han vet ikke mer om sin fortid enn at foreldrene hans omkom i en gasseksplosjon i Frankrike i 1971. De eneste slektningene Edvard da hadde, var besteforeldrene, og de tok seg av ham. Han vokste opp på deres gård i Gudbrandsdalen, og lærte alt han trengte å vite om gårdsdrift.

Bestemoren døde da Edvard var liten. Da bestefaren, som ikke har vært den mest meddelsomme, også dør, og Edvard dermed er uten andre slektninger, kommer han over noen papirer som kan kaste lys over fortiden. Han bestemmer seg for å finne ut hva som egentlig skjedde. 

Jakten på sannheten om fortiden fører Edvard i første omgang til Shetland. Der skal angivelig bestefarens bror Einar befinne seg. Bestefaren og Einar kom i sin tid i en alvorlig konflikt med hverandre, og etter dette hadde de ingen kontakt. I alle fall ingen kontakt som Edvard kjenner til ... Etter hvert fører jakten på sannheten om fortiden ham også til Frankrike. 

Underveis avdekkes den ene familiehemmeligheten etter den andre, og Edvard opplever både kjærlighet, en øy det viser seg at han er arving til, en hemmelig skatt og mer til. Blant annet hendelser som har sammenheng både med første og andre verdenskrig. Det er sånn sett en fantastisk historie som rulles opp, og som gjør at man bare må lese videre. Eller som i mitt tilfelle: høre videre. Løsningen som serveres til slutt var noe av det mest fascinerende med hele boka, slik jeg opplevde dette. Slutten overrasket meg. 

Jeg ble likevel ikke overvettes begeistret for denne boka. Årsaken til dette er først og fremst at jeg opplevde fremdriften i boka som for langsom og langdryg i en del sekvenser, nesten på grensen til det kjedelige. Det blir for mange ord og omstendelige forklaringer. Lite eller ingenting overlates til leserens fantasi. En del svulstigheter irriterte meg dessuten underveis. Boka hadde kledd en strammere regi, hvor minst 100 sider hadde vært skrellet bort. Nå er jeg en leser som liker antydningens kunst og at det er noe undertekst igjen som jeg kan tolke. Jeg misliker at alt blir forklart i detalj. Med dette utgangspunktet ble noe av lesegleden ødelagt, og dette gjorde boka til bare en nokså middels opplevelse. Når det er sagt trigges jeg som regel alltid når handlingen har sammenheng med en av verdenskrigene i det 20. århundre. Jeg var derfor aldri i tvil om at jeg ønsket å få vite hvordan det hele endte. Slutten reddet rett og slett boka.

Axel Aubert leser boka med stor innlevelse og god diksjon! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok) / Gyldendal (papirutgave)
Oppleser: Axel Aubert 
Spilletid: 12 t 50 min. (472 sider)
ISBN:  9788242161567 (lydfil)
Forfatterens egen nettside
Jeg har mottatt lydfilen fra Lydbokforlaget


Lars Mytting (Bildet har jeg lånt fra denne nettsiden)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Sindre Hovdenakk - 13. september 2014 - Solid håndverk - "Neste gang håper jeg ... at Mytting høvler vekk all overtydelig symbolisme og går rett til kjernen." Terningkast fire.
- Aftenposten v/Rune Hallheim - 5. september 2014 - Ny Mytting-suksess etter "Hel ved" - Den episke romanen sliter alltid med sin forutsigbarhet, med dramaturgien som bestiller neste påfunn fra forfatteren. Denne boken er så velsignet velskrevet at selv de mest vidløftige vendinger blir logiske og akseptable milestener i en kronglete historie. Dypsindig er det ikke, men skarpt nok sett til at verden, og særlig den delen av den som befinner seg i Gudbrandsdalen, trer frem som et tydelig og troverdig dikterunivers.
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 15. september 2014 - Ambisiøs røverroman - Men hvorfor må Mytting banke inn sine sjelelige bilder som om leseren skulle være døv og blind? ... Det blir som om forfatteren ikke stoler på at jeg som leser kan trekke noen assosiasjoner selv. Han må sikre seg at det nettopp ikke ligger noe ufordøyd mellom linjene. Og der skiller han seg fra de store stilistene, de som vet å si mye med få ord. Fine tilløp finnes i blant, helst når et konkret arbeid beskrives, men så snart det er følelser inne i bildet, trampes det rundt med elefantføtter.
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 12. september 2014 - FinsnekringHvert år kommer det en roman eller to som man trygt kan anbefale markedet på jakt etter mursteiner å gi i julegave til slektninger og venner som liker å lese. «Svøm med dem som drukner» er den type roman.
- Aftenbladet v/Steinar Sivertsen - 7. november 2014 - Jakten på familiegåterFascinerende, sanselige, dramatiske scener fins i hopetall. Men den som håper på en undertekst av ukjent og muligheten til meddiktning, vil lete forgjeves.
- Tine sin blogg - 12. oktober 2014Etter å ha lest denne boken vil jeg reise til Shetland. Måten han skildrer steder og mennesker på, gjør det så levende at det ikke er vanskelig å føle at du er med der det skjer. Dette blir nok en bok vi vil høre om i forbindelse med Bokbloggerprisen 2014, en bok jeg ikke nøler med å anbefale videre.
- Artemisias Verden - 5. desember 2014 Jeg forstår at Myttings roman slår an blant norske lesere. Han skriver i et språk folk forstår (selv om similes og metaforer er så utbredt at det bare er et tidspørsmål før en standupkomiker finner på å parodiere boka), det er ellers jordnært og mye av handlingen handler om gårdbrukerlivet, landsbygda, vanlige folk med spesielle historier, skogen, naturen- det urnorske, som ligger i folkesjela. Krigen er sentral og det treffer også mange. Edvards bestefar og grandonkel var på hver sin side under 2.verdenskrig, noe som er en del stor del av konflikten i romanen. Edvards mor ble født i en fangeleir, hvor bestemora Isabell døde. Alt i alt, så synes jeg dette var god underholdning. En god historie skal man ikke kimse av.
- Bok & Bøker - 11. oktober 2014Nå har jeg altså hørt lydbok-utgava, lest av Axel Aubert. Han leser godt og med passe innlevelse- lydbøker skal ikke være overdramatiserte! Men. Det er et lite men her. Når det kommer til dialoger, skjer det noe rart. Gamlepresten blir en knirkete fintrønder, uten at jeg kan huske at han blir omtalt som annet enn gamlepresten, uten noe geografisk tilknytning til Trøndelag. Agnes Brown og dama på utenlandstjenesten hos opplysningen lider litt samme skjebne, mens den ungjenta han møter på Shetland blir hektisk og får litt preg av å være i overkant knapp, sur og snerpete- noe som ikke passer særlig godt til ordene og handlingene hennes. Heldigvis er består boka aller mest av Edvards tanker og observasjoner, så disse irritasjonsmomentene får ikke ødelagt lytteopplevelsen ;o)
- Heartart - 10. oktober 2014 - Handlingen tar oss igjennom utallige tråder som skal nøstes opp i familie fortiden til hovedkarakteren, før vi får klarhet i hendelsene og crescendoet av en interessant og spennende historie som på siste side avslutter det hele.Jeg må gi mine beste skussmål, for dette er rett og slett mesterlig! Og jeg er sikker på at du kommer til å elske "Svøm med dem som drukner", det gjorde i hvert fall jeg!
- Anettes Bokboble - 12. november 2014Jeg leste en gang et vakkert dikt som sluttet med "ingen ord kan yte deg rettferdighet", og akkurat slik føler jeg det overfor denne boken. Den var fantastisk vakker og overveldende, og jeg mistet nesten pusten av setningene og avsnittene som tilsammen fikk meg til å se alt så mye klarere. Aha-opplevelsene sto i kø, og gråten lå på lur. Jeg kunne ikke vente med å lese mer, men kjente hele tiden på panikken ved tanken på å bli ferdig med boken.
Vær så snill ... gå ikke glipp av denne!!!

- Mellom linjene - 15. november 2014 - Årets mest oppskrytte roman? -Svøm med dem som drukner er ein slik roman som får meg til å føle meg undervurdert som lesar. Det blir for mange brot med den klassiske skriveregelen «Show, don’t tell». Og med for mykje telling og for lite showing, for mange sjølvkommenterande avsnitt og for mange analyser, blir det intrikate plottet og spenninga mellom karakterane – som i utgangspunktet er komplekst – brote ned. Forteljarstemma er overivrig og overanalyserande. Dermed blir eg som lesar litt irritert over at alt skal forklarast og potensialet i sjølve forteljinga druknar i usannsynlege tolkningar og vurderingar som ikkje passer inn med den kunnskapen hovudpersonen har på det aktuelle tidspunktet ...

tirsdag 9. desember 2014

Wien, Østerrike

Belvedere, Wien (Foto: RMC)
Sist helg var jeg (og mannen min) en tur i Wien, og jeg sitter igjen med mange inntrykk. Og bilder. I dette innlegget ønsker jeg å dele noe av dette, samt et og annet reisetips
Utsikten fra et av tårnene i Stephans-
domen, Wien (Foto: RMC)

Det bor i overkant av 1,7 millioner innbyggere i Wien, og byen er strategisk plassert ved Donau, i likhet med de fleste byer av viktighet i denne delen av Europa. Bratislava er bare en liten båttur unna, og tilsvarende gjelder Budapest. Dersom man er i Wien i noen dager, er det absolutt å anbefale å ta en slik tur.

Å reise til Wien i desember er noe helt for seg selv, fordi byen bugner over av julemarkeder. Dette skaper en helt spesiell stemning! Særlig på ettermiddagene og etter mørkets frembrudd samles mengder med glade mennesker på julemarkedene, og det går heftig unna av både glühwein og punch. I tillegg kan man få seg noe enkelt å spise - som pølser i brød, suppe i brød, bakevarer og annet. 

På julemarkedene finner man julepynt i alle prisklasser - fra det helt enkle til rådyr, håndmalt pynt. Dermed kan man si at markedene passer for alle typer lommebøker, skjønt noen av markedene - kanskje spesielt det som er på rådhusplassen - har turistpriser som ikke er tilpasset en gjennomsnittlig østerriksk husholdning. Derfor er det stort sett turister som kommer hit også. I alle fall mens prisene er på topp ...


På julemarked i Wien (Foto: RMC)
Kvaliteten på varene som bys frem, er høyst variabel. På de fleste julemarkedene, og kanskje i særdeleshet det som ligger foran Rathaus, er det enkle (men som sagt relativt sett dyre) ting å få kjøpt. På julemarkedet foran Karlskirche er det derimot en større grad av kvalitetsvarer (i form av brukskunst) som tilbys i salsgbodene. Etter å ha fartet Wien på kryss og tvers i noen dager, mener jeg absolutt av julemarkedet foran Karlskirche er for de mer kresne. Men en høvelig Wien-nisse til samlingen var derimot ikke å oppdrive, hvilket forundret meg stort. Kanskje har ikke østerrikerne noen tradisjon for å fylle huset med et halvt tonn med nisser i advents- og juletiden?

Selv hører jeg blant dem som synes det er morsomt å samle på julepynt fra ulike steder av verden, så det å sikre seg en eller to spesielle ting til juletreet, hører liksom med. 


Juletrepynt for enhver smak! Wien (Foto: RMC)
Selv om julemarkedet foran Rathaus er det mest turistifiserte i Wien, vil jeg likevel anbefale å få dette med seg. Om ikke annet så for å gå rundt å se, ta seg en punch eller to, titte på trærne i parken som er dekorert med fantastisk lysende pynt, studere hordene av turister som hele tiden kommer strømmende på, kjenne på stemningen etter som kvelden mørkner ... Og om du opplever at trengselen er stor, er dette ingenting mot hvordan det f.eks. er på julemarkedet foran Schönbrunn slott litt utenfor byen! Der var det omtrent ufremkommelig. .. skjønt det kan skyldes at vi var der en lørdag ettermiddag.


Stephansdomen, Wien (Foto: RMC)
Ett av de stedene man bare besøke, er selvsagt Stephansdomen. Katedralen regnes som Østerrikes flotteste gotiske bygning, og de eldste delene av den ble bygget på 11-1200-tallet. 

Stephansdomen har to tårn, og det er virkelig et "must" å komme seg opp i ett av disse. Det går heis opp i det ene tårnet, mens man må gå opp selv dersom man vil opp i det andre tårnet. Utsikten er svimlende, og man får virkelig et godt inntrykk av byens storhet fra toppen. 

Noe av det jeg liker spesielt godt med katolske kirker er muligheten for å tenne lys. Dette er virkelig noe protestantiske kirker burde ta opp i seg, fordi det er med på å heve kirkebesøket til noe mer sakralt på et vis. 

Østerrikerne kaller katedralen for "Stefi". Den fikk store skader under andre verdenskrig, men dette er i dag reparert. 


Stephansdomen, Wien (Foto: RMC)
Dersom du er interessert i å vite mer om Stephansdomen, kan du lese mer på Wikipedia.

En annen ting man "må" gjøre når man er i Wien, skjønt det selvsagt kan være ulike oppfatninger om dette, er å spise Sacher TorteSacher Hotel. Javisst er det en turist-greie, noe ikke minst prisen indikerer, men jeg vil på det mest bestemte protestere mot at det er en turist-felle


Sacher Torte på Sacher Hotel, Wien (Foto: RMC)

I  mitt begrepsapparat er en felle noe man går uforvarende inn i, og noe man betaler overpris for uten at kvaliteten på noen måte står i forhold til dette. 

Regn uansett med at to kaker og to kaffekopper kommer på rundt 20 Euro, hvilket er sånn ca. to-tre ganger så mye som du må betale nesten et hvilket som helst annet sted  i Wien. Sammenlignet med prisene som en gang gjaldt på Halvorsens konditori i Oslo, er det imidlertid ingen grunn til å få åndenød over prisnivået. 

Kaken smakte for øvrig utmerket! Et snev av appelsin ga den en særpreget smak. Og bare for å ha nevnt det: når man har spist Sacher Torte på Sacher Hotel, har man fått med seg et viktig referansepunkt. Her er nemlig originalen! Alt annet er kopier. 

Wien er selvsagt et shopping-mekka for dem som er interessert i dette. Mange spennende butikker ligger i gågaten Kärntner Strasse, som går mellom statsoperaen og Stephansdomen. På Stephansplatz kan man fortsette til venstre, og her ligger kjente merkevarebutikker på rekke og rad. 


Gatebilde fra Wien (Foto: RMC)
Et av de mer eksklusive shopping-sentrene i Wien heter Ringstrassen Gallerien, og jeg rakk en tur innom. For meg fremsto senteret som ganske kjedelig, men det er absolutt mulig at det skyldes fravær av "shopping-ånd". 

Wien har mange slott og det er spesielt to-tre man bør få med seg (Belvedere, Schönbrunn slott og Hofsburg slott - det siste fikk jeg ikke med meg denne gangen). Først og fremst er Belvedere, som i dag er et kunstmuseum, helt essensielt å få med seg. I tillegg til at museet er vakkert rent arkitektonisk, inneholder det østerriksk kunst - blant annet den mest spennende delen av Gustav Klimts kunst. Som "Kysset", "Judith", "Fritza Riedler" osv. Å se "Kysset" i levende live var faktisk en sterk følelsesmessig opplevelse! Knapt noen kan vel ha unngått å ha et eller annet forhold til dette bildet. Selv minnes jeg mang en studenthybel med plakat av "Kysset" på veggene på 1980-tallet. 


Hageanlegget ved Belvedere, Wien (Foto: RMC)
Det som kalles øvre Belvedere inneholder kunst i tre etasjer, og noe av det fine med å komme litt opp i høyden, var å se hagen med alle sine kunstferdige snirkler. Det var flott selv om været ikke viste seg fra sin beste side akkurat den dagen jeg var der. 

I nedre Belvedere er det i disse dager en Monet-utstilling. Rent bortsett fra noen bilder av Waterloo bridge, synes jeg utstillingen ikke var den mest spennende. Nedre Belvedere var imidlertid i seg selv vel verdt et besøk. Interiøret er nemlig utsøkt vakkert!


Interiøret ved nedre Belvedere, Wien (Foto: RMC)
Et annet slott som man bør få med seg, er Schönbrunn slott. Det ligger et lite stykke utenfor byen. U-bahn 4 går fra Karlsplatz utenfor statsoperaen, og seks stopp lenger ut ligger altså slottet. 

Mitt inntrykk er at det kan lønne seg å ha kjøpt billetter til slottet på forhånd. Mengden av besøkende er formidabel, og uten forhåndskjøpt billett kan man risikere ikke å komme inn. 

Billetten til slottet inkluderer en audio-guide, og dette er helt essensielt for å få noe ut av besøket. Det beste er selvsagt en levende guide, men dette er nok forbehold gruppereisende. 


Schönbrunn slott, Wien (Foto: RMC)
Schönbrunn slott var Habsburgernes sommerresidens og dette ble bygget på 1500-tallet. Mye av den opprinnelige konstruksjonen er borte, og årsaken er at keiserinne Maria Theresia beordret det meste ombygd til rokokkostil, kan jeg lese i reiseguiden min. 

Det flotteste rommet på slottet er det 40 meter lange og 10 meter brede galleriet, med malt himling. Rokokkointeriør, høye vinduer, krystallspeil, lysekroner og stukkatur i hvitt og gull preger rommet. 

Nei, det var ikke lov å ta bilder inne på slottet, og jeg måtte derfor tåle tilsnakk for mitt bilde av ovennevnte galleri ... 


Konsert-programmet i Orangeriet på
Schönbrunn slott, Wien (Foto: RMC)


I Orangeriet på Schönbrunn slott er det mulig å få med seg en konsert. Programmet nå for tiden består av to deler; en Mozart-del og en Strauss-del. 

Dersom du skulle få tilbud om en pakke på slottsbesøk, middag og konsert, vil jeg anbefale alt unntatt middagen på restauranten Residenz. Menyen påstås å være keiser Franz Josefs favoritt-rett, uten at maten ble noe bedre av den grunn. Da er det mye morsommere å bruke litt tid på julemarkedet foran slottet, der det absolutt er mulig å få seg en matbit eller to. Riktignok et måltid uten tilhørende hvit duk, men så får man heller ta dette et annet sted dersom det skulle være ønskelig. 

Konsertbillettene i Wien er relativt dyre, men vit at det er tale om et høyt nivå på det som tilbys. Det er vel verdt å få med seg dette! 


Konserten på Schönbrunn slott, Wien (Foto: RMC)
Konserten inneholdt for øvrig både operaduetter, solosang og ballett, så her var det noe for en hver smak. Lett og lystig er stikkord som er relevant i den sammenheng. 

Et besøk i statsoperaen er også fint å få med seg når man er i en by som Wien. Denne helgen kunne man velge mellom Verdis La Traviata og Rossinis La Cenerentola. Valget falt på La Traviata med Ermonela Jaho i rollen som Violetta og Saimir Pirgu i rollen som Alfredo. Det var en minneverdig forestilling på alle vis!


Staatsoper i Wien (Foto: RMC)
Statsoperabygningen er i seg selv verdt et besøk, så dersom du ikke får med deg en operaforestilling, anbefales i alle fall en omvisning på dagtid. Det er også en egen operabutikk i bygget, hvor man kan kjøpe musikk-effekter av ymse slag. 

Et annet tips: Dersom du ønsker å få med deg en operaforestilling, anbefales det å kjøpe billetter i god tid på forhånd. Når du først er i Wien, må du regne med at det ikke er en eneste billett igjen å oppdrive og at den eneste muligheten du har er å kjøpe billetter på gata - til dobbel pris. Mitt inntrykk er at de som selger billetter foran operaen er seriøse, men sjekk for ordens skyld at du kjøper billetter fra selgere anbefalt av dem som har ID-kort fra operaen (de kan ikke selv selge billetter, men samarbeider tett med de seriøse oppkjøperne). 


Staatsoper i Wien (Foto: RMC)
Hver lørdag er det loppemarked i Kettenbrückengasse. Selv om du ikke har planer om å kjøpe noe, anbefaler jeg en tur dit. Bare det å gå rundt og se er moro i seg selv. Og skulle du være interessert i å gjøre et varp, bør du være der allerede når det åpner, dvs. i ni-tidenpå morgenen. 

Selv fant jeg faktisk et par ting jeg kunne hatt lyst til å kjøpe, men jeg rygget bakover da jeg hørte prisen. Det er godt mulig at det ikke var noe sjakk-trekk å ha et Nikon speilreflekskamera hengene rundt halsen ... 


På loppemarked i Kettenbrückengasse, Wien (Foto: RMC)
Loppemarkedet er digert, og man kan uten problem bruke mye tid der - selv om man bare observerer folkelivet, og med et skråblikk på vareutvalget sånn for sikkerhets skyld ... 

Når man har vandret nedover langs loppemarkedet, kommer man til Naschmarkt. Dette er et matmarked - fortrinnsvis med tanke på å ta med seg mat hjem. Det er også en del restauranter, hvor man både kan få mat og drikke. Selv fikk jeg "mathall-stemning" av å være der. Smake litt her og smake litt der - det meste med gourmet-kvalitet! 


Punch og glühwein er en stor greie
på Wiens julemarkeder (Foto: RMC)
Også på Naschmarkt er glühwein og punch en stor "greie". Variasjonene er mange, og man kan velge blant eple-punsj, appelsin-punsj, egge-punsj etc. 

Jeg vil hevde at loppemarkedet i Kettenbrückengasse og matmarkedet på Naschmarkt var blant turens definitive høydepunkter. 

Hundertwasser-huset må man også få med seg når man er i Wien. Kunstneren Friedensreich Hudertwasser (f. 1928 d. 2000) er viden kjent for sin kunst. Hundertwasser-huset i Wien er preget av skjeve linjer, et vell av fargede kasser og et lekent og naivistisk uttrykk. Noe av dette, kanskje særlig keramikken, minner litt om Gaudi (f. 1852 d. 1926), synes jeg. Hundertwasser var imidlertid ikke arkitekt, og selve huset er det Josef Krawina som tegnet. Det sto ferdig i 1983 -86. En artig fargeklatt i et ellers nokså kjedelig og alminnelig strøk! Hundertwasser er nok i Norge mest kjent for sine herlige kattemotiver.


Hundertwasser-huset, Wien (Foto: RMC)

I museumskvarteret ligger det mange interessante museer, blant annet Leopold-museet. Jeg registrerte også et filmmuseum som må være ganske nytt, siden det ikke sto i noe om dette i noen av mine reisehåndbøker fra 2012. Jeg rakk ikke å besøke noen av disse museene, men nevner dem for at de ikke skal være glemt. (Wien er underlig nok ikke den byen som har fått høy prioritet når reiseguider skal lages og oppdateres - forstå det den som kan.)

Helt til slutt har jeg lyst til å nevne at det har bodd en del kjente personer og familier i Wien. Jeg fant det interessant å oppsøke noen steder hvor disse har bodd. 

I første rekke ønsker jeg å trekke frem Stefan Zweig. Hans memoarer "Verden av i går" handler for en stor del om Wien. Mange av hans år ble riktignok tilbrakt i Salzburg, men han bodde altså i noen år i Rathaus-strasse 17. I dag huser denne bygningen Hotel Rathauspark. 

Alle som har lest Edmund de Waals roman "Haren med øyne av rav" vil, når man er i Wien, lure på hvor Ephrussi-palasset er. 


Ephrussi-palasset i Wien (Foto: RMC)
Palasset ligger i like i nærheten av Rathaus, og huset er i dag er kjøpesenter. Når jeg tenker på husets storhetstid før andre verdenskrig, er jeg forundret over at ikke noe av det er laget til et museum. Kun et lite skilt på bygningen røper bygningens fortid ... 


Zedlitzgasse 7 i Wien - der Bertha
von Suttner bodde (Foto: RMC)
Bertha von Suttner bodde også i Wien - nærmere bestemt i Zedlitzgasse 7. Selvsagt måtte jeg dit, og også denne gangen ble jeg en smule skuffet. For heller ikke her er det noe museum - til tross for at Bertha von Suttner var den første kvinnen som fikk Nobels fredspris (i 1905). Dessuten er det på det rene at hun påvirket Alfred Nobel til å testamentere store deler av sin formue til fredsarbeid. Historien om forholdet mellom disse to har Anne Synnøve Simensen skrevet bok om - "Kvinnen bak fredsprisen - Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel". 

Dermed er jeg ved veis ende i denne artikkelen. Jeg håper at jeg har inspirert flere til å turen til Wien, og at det underveis har fremkommet noen tips som kan være nyttige i den forbindelse! 

Helt til slutt tar jeg med flere bilder.


Belvedere, Wien (Foto: RMC)
Nedre Belvedere, Wien (Foto: RMC)
Stefan Zweig i Wien (Foto: RMC)
På julemarked i Wien (Foto: RMC)
I Rathaus-strasse 17 i Wien bodde Stefan Zweig en gang (Foto: RMC)
Hest og kjerre i Wien (Foto: RMC)
Palais Ephrussi, Wien (Foto: RMC)
Ephrussi-palasset, Wien (Foto: RMC)
Julemarked i Wien (Foto: RMC)
Julemarked i Wien (Foto: RMC) 
Detalj fra bygning, Wien (Foto: RMC)