Translate

Søk i denne bloggen

Laster inn...

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (11) Barnes Julian (3) Beauvoir Simone de (1) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Bunin Ivan (1) Camus Albert (2) Canetti Elias (1) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Coetzee J. M. (1) Cunningham Michael (2) Djebar Assia (4) Drakulic Slavenka (2) du Maurier Daphne (2) Duras Marguerite (1) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Eriksen Thomas Hylland (2) Espedal Tomas (3) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (3) Fante John (1) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fo Dario (1) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (5) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (16) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (5) Hoem Edvard (11) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (5) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Knausgård Karl Ove (13) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lenz Siegfried (1) Lessing Doris (3) Li Yiyun (1) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (3) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (15) Melville Herman (1) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oe Kenzaburo (1) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (4) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (11) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (2) Skram Amalie (11) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (4) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (3) Woolf Virginia (6) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (2) Aarø Selma Lønning (3)

lørdag 24. september 2016

Little Italy, New York - september 2016

Langs Mulberry Street i Little Italy (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er et drøyt år siden sist mannen min og  jeg var i New York. I går var vi tilbake! Denne gangen har vi valgt å bo i bydelen Nolita på Lower Manhattan, med gangavstand til Little Italy og Chinatown. Og hvilken lykke akkurat dette skulle vise seg å være! I disse dager feirer nemlig italienerne sin 90. Annual Feast San Gennaro. Festivalen pågår i 11 dager, og gatene er fylt med mat og moro langs Mulberry Street mellom Houston Street og Canal Street (der begynner nemlig Chinatown). Festivalen startet den 15. september og varer til den 25. september. (Her kan du lese mer om festivalen.)

Fra San Gennaro-festivalen i Little Italy  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Etter at vi hadde sjekket inn på hotellet vårt i går, satte vi kursen mot festivalen, og der ble vi resten av ettermiddagen og kvelden. Skjønt kveld og kveld ... På grunn av tidsforskjellen mellom Norge og New York, ble det en relativt tidlig retur til hotellet.

Himmelse cannoli-kaker!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det bugnet av alt både øyne og mage kan begjære - alt fra de deiligste kaker til pølser, grillspyd, fritert mat, pizza, pasta, grønnsaker ... Og vi gikk selvsagt rundt og smakte litt både her og der. Man er ikke på festival i Little Italy uten å smake på den besømte cannoli-kaken! Og bare for å ha sagt det: den med sjokoladetrekk var desidert best! Skal du først gå på en kalori-smell, kan du like godt gjøre det skikkelig! Og det bør dessuten være verdt det!
Mye politi over alt (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Oppbudet av politi i gatene er formidabelt her i New York. Derfor ser man heller ingen kriminalitet. Byen er blant de tryggeste i hele verden. Selv Oslo er betydelig mer utrygg.

Street art i Little Italy  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
For mitt vedkommende er halve gleden ved å gå rundt i New Yorks gater å se på folk. Det er dessuten fascinerende å reflektere over hvilken smeltedigel denne byen faktisk er. Folk fra alle verdens kanter lever side om side med hverandre, toleransen er høy og det meste synes tillatt. Nå skal det selvsagt sies at vi kanskje ikke så veldig mange mennesker i går med preg av Midtøsten-opprinnelse, og forklaringen kan vel være nokså delt. Maten er ikke halal. Og heller ikke kosher, bare for å ha nevnt det også. Dessuten er det noe med at her er det tillatt å skape egne bydeler, uten at det oppleves rart eller truende. Kanskje får folk det rommet de da trenger for å holde på sin egenart, samtidig som det er liten tvil om at de er en del av det amerikanske samfunnet?

Stemningene i gatene er høy. (Foto: Rose-Marie Christiansen)
 Det afro-amerikanske innslaget er uansett sterkt, også under en festival som dette i Little Italy.

Hornmusikk i gatene (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Plutselig dukket det opp et lite hornmusikk-korps bestående av middelaldrende menn som utvilsomt hadde det veldig moro sammen. Flinke var de også!

Fargerike biler i gatene  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Bilparken i New York er annerledes sammenlignet med andre byer. Kombinasjonen av - i mine øyne - utgåtte modeller og sterke farger, gjør seg på bilder.

Jeg kommer tilbake med flere reisebrev etter hvert!


Gatebilde i Little Italy (Foto: Rose-Marie Christiansen)
 

Møte med Edouard Louis på Litteraturhuset den 21. september 2016

Edouard Louis (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Edouard Louis (f. 1992) debuterte med den selvbiografiske romanen "Farvel til Eddie Bellequeule" i 2014. Boka utkom på norsk i 2015, og i slutten av mai samme år besøkte han Norge. Jeg hadde lest boka hans, og jeg var også på Litteraturhuset den 27. mai 2015. (Linkene peker til mine tidligere innlegg.)

Denne uka er Edouard Louis tilbake i Norge, og bakgrunnen er at han har kommet ut med boka "Voldens historie". I likhet med den første boka, er også denne selvbiografisk. Her tar forfatteren utgangspunkt i en voldtekt han ble utsatt for rett etter at han hadde skrevet sin debutbok (men selve utgivelsen fant sted et par år senere). På grunn av det selvbiografiske preget i Edouard Louis` forfatterskap, var det neppe tilfeldig at den som hadde fått oppgaven å intervjue ham var den norske forfatteren Kjersti Annesdatter Skomsvold. Skomsvold har selv utgitt en selvbiografisk roman; "33" (2014).

Faksimile fra Litteraturhusets program
Under presentasjonen av Edouard Louis, ble klassedebatten som har foregått mellom ham og den norske forfatteren Kjartan Fløgstad nevnt. De fleste som er opptatt av klassereiser i litteraturen generelt, hvor arbeiderklassen og dens premisser ofte står sentralt, har nok fått med seg forfatternes ulike ståsteder i den forbindelse. Der Fløgstad nærmest romantiseres og opphøyer arbeiderklassen, der drar Louis denne ned i avgrunnen og levner den liten ære. For meg som har betraktet dette fra utsiden, synes det opplagt at de beskriver to fullstendig ulike samfunnsklasser. Den ene er på bånn og kommer sjelden videre. Den andre er intellektualisert og står egentlig over middel- og overklassen, edelmodig og fremtidsrettet til det siste - slik blant annet Kjartan Fløgstad beskriver den.
 
Åpningsreplikken til Kjersti Annesdatter Skomsvold førte til at latteren brøt løs i salen. Hun begynte nemlig å snakke fransk med Edouard Louis. Flere enn meg tenkte nok at "oi - skal de snakke fransk?" Skomsvold  sa nokså raskt svært avvæpnende at neida, her fikk vi nøye oss med engelsk med sjarmerende fransk og norsk aksent.
 
Louis opplyste at han egentlig holdt på med en helt annen bok da han en jul for noen år siden ble utsatt for en voldtekt. Allerede to dager etter hendelsen var han i gang med å skrive. Den påbegynte boka ble følgelig lagt til side. For øvrig fikk vi også vite at debutboka var klar 1-2 år før utgivelsen, fordi forleggeren hans mente at det var for tidlig å utgi den.
 
Skomsvold lurte på hvordan historien var før han skrev den, og hvordan han opplever historien i dag, etter at alle vet hva som har skjedd. Louis fortalte at historien i boka handler om at han traff en fyr som i hans øyne var nydelig. Han likte ham og ønsket seg kjærlighet. I stedet endte det hele med vold og trussel om drap. Først lang tid etter hendelsen skjønte han at bare 1 % av det som skjedde handlet om ham og overgriperem, mens resten handlet om noe som var mye større. Dette fikk Skomsvold  til å konkludere med at en historie alltid er større enn det den handler om. Denne virkningen har litteraturen på oss.
 
Hva ønsket Louis med boka? lurte Skomsvold på. Louis påpekte at han begynte med å snakke om det som skjedde med dem han hadde rundt seg. I begynnelsen var han redd for å gå til politiet fordi han fryktet hevn fra overgriperens side, fra han som i boka heter Reda. Det å fortelle om noe traumatisk om og om igjen fører til at mennesker som lider, vil lide enda mer. Det er noe i vårt samfunn som gjør at når noen lider, så ønsker alle at man skal snakke om det. Selv får han alltid spørsmål om "hva gjør du for arbeiderklassen?"
 
Edouard Louis (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Skomsvold spurte Louis om han tenker på leserne sine. Louis svarte at han ønsker at leserne skal elske ham. Han sa leende at dette ikke er noe man bør si høyt, men han er selv engstelig for at leserne ikke skal elske ham. Samtidig har han opplevd at mange hater ham nettopp fordi han har fortalt om sin lidelse ...
 
Da han skulle anmelde voldtekten, møtte han et rasistisk politi. De var raskt ute med å konkludere med at overgriperen var araber. Men Reda var ikke araber, han var kabyler (en berberisk folkegruppe med opprinnelse fra Kabylia i Algerie - min presisering). Det er et motsetningsforhold mellom arabere og kabyler, så bare det å hevde at en kabyler er araber, er opprørende i følge Louis. Politiets rasistiske holdninger fikk ham til å ønske å trekke anmeldelsen tilbake, men da opplevde han at hans egen historie ikke lenger var hans ... Politiet stjal hans smerte. De tillot ham ikke å trekke anmeldelsen tilbake, men snakket hele tiden om at overgriperen ville få 20 års fengsel. Det var en skremmende opplevelse. Det var ikke derfor Louis ønsket å anmelde voldtekten. Ikke for at Reda skulle få 20 års fengel ...

Politiets holdninger til at alt uønsket i samfunnet skyldes "araberne", minnet Louis om hans egen mor. For henne var "de andre" enten arabere eller kinesere. Nyansene fantes ikke. Louis følte at han ikke kjente igjen sin egen historie, og det var et stort gap mellom det han selv fortalte og det som ble gjenfortalt. Han skrev boka som en slags  hevn overfor politiet.
 
"Voldens historie" er i følge Louis en historie om hvordan hans individualitet ble satt til side. Konklusjonen han  trekker etter sin egen opplevelse, er at så fort man forteller sin historie til noen andre, er det ikke lenger ens egen historie. I boka har han underveis lagt ordene i munnen på sin søster. Han oppsøkte henne etter svært lang tids atskillelse. Skomsvold påpekte at søsteren bruker et helt annet språk. Louis opplyste at han brukte dette grepet for tydeligere å få frem hvilket gap det er mellom hans historie og måten søsteren hans forteller dette på. Volden kommer blant annet fra dette gapet. Gjennom fraværet av sannhet i hennes fortelling, kommer man også på et vis nærmere sannheten. Vanligvis forteller man hemmeligheter til andre for at man skal komme nærmere hverandre. Søsteren hans mente at han i sin tid f.eks. fortalte om sin homofili fordi han ønsket å bli avvist. Han ønsket å sverte familien. Smerten Louis føler rundt dette har sammenheng med at hun egentlig har rett.
 
Skomsvold lurte på hvordan skriveprosessen var siden Louis skrev om noe som nylig hadde skjedd. Som tidligere nevnt begynte han å skrive om hendelsen to dager etter at den hadde skjedd. Louis fortalte at han ikke greide å skrive om noe annet akkurat da. Når man ser på all volden i verden, er det et gap mellom det litteraturen befatter seg med og den virkelige verden. Han ønsket derfor å skrive om dette, om volden han hadde vært utsatt for.
 
Skomsvold opplyste at fordi forfatteren skriver både i nåtid og i fortid i boka, kjente hun på desperasjonen hans. Louis lyste opp da hun sa dette, fordi det nettopp er dette han ønsker å oppnå med boka. Nåtids-fortellergrepet gjør historien mer intens og levende, mens et fortids-fortellergrep ville ha skapt mer distanse. Han ønsket også å få frem hvordan han egentlig nokså enkelt kunne ha flyktet, men likevel ble der og ønsket å ordne opp i situasjonen. Hvorfor gjorde han det? Hvorfor flyktet han ganske enkelt ikke? Louis trekker paralleller til William Faulkner og hans roman Sanctuary, hvor en tilsvarende episode er beskrevet. Kunne vi tilhørere spore en viss lettelse i denne gjenkjennelsen hos forfatteren? Ja, for hvorfor flykter man ikke når man kan?
 
På et tidspunkt i romanen hans leter Louis etter mobiltelefonen sin. Etter voldsepisoden klarte han ikke å snakke om akkurat dette, mens det var enkelt å skrive om det. Louis visste at Reda hadde tatt/stjålet telefonen hans, men han fikk seg aldri til å beskylde ham for tyveri. I stedet lot han som den var forlagt et eller annet sted, og på et tidspunkt lå de begge to på gulvet og lette etter telefonen - selv om de begge visste at sannheten var at Reda hadde tatt den. Louis hadde noen bilder på mobilen og var helt besatt på å få den tilbake. Dette var antakelig  medvirkende til at situasjonen eskalerte og førte til vold. Nå som han har skrevet om denne epiosden, er det ikke lenger vanskelig å snakke om det. Når han sitter foran PC`en sin, kommer alt ut. Da kan han si alt. Men ikke i det virkelige liv - ikke før det først har vært skrevet ned ...
 
Når Edouard Louis forteller om møtet med Reda, var hans ide ikke å blande fiksjon og virkelighet. Han ønsket å holde seg til fakta. Men han brukte det han visste om nærstående personer for å gi historien mer liv. Som det med søsteren. Han og Reda er svært forskjellige, og likevel er det så mye likt. Begge kommer fra den fattige arbeiderklassen, og dermed har de mye felles i sin fortid. Dette fikk Skomsvold til å påpeke at vi trenger fortiden for å forstå nåtiden. Louis fortalte da at han tidligere var så skamfull på grunn av sin fortid, mens han i dag er skamfull fordi han var så skamfull over sin fortid. Tidligere var han imidlertid ikke i stand til å gjøre noe annet. Dette fikk ham til å fortelle om seg selv da han var ny på en penere skole i Frankrike. Han kledde seg i dress fordi han trodde at dette måtte han for å se skikkelig ut. Han ønsket å fremstå som en gutt fra overklassen. Men ingen overklassegutt gikk i dress på skolen. Dermed fremsto han i bunn og grunn nokså latterlig. Og de som faktisk kom fra overklassen, skjønte at han ikke var overklassegutt. Dette at han forsøkte å være noe annet enn han var, en overklassegutt og ikke en arbeiderklassegutt, gjorde antakelig at Reda opplevde ham mer som en fiende enn hva han kanskje ellers ville ha gjort, har Edouard Louis tenkt senere ...
 
Under sin oppvekst gjorde Edouard Louis alt som sto i hans makt for å skjule sin homofile legning. Da han kom til Paris, var noe av det første han brant etter å finne ut av, nettopp sin homofilitet. Han gjorde mange farlige ting, som å ta med seg hjem gutter/menn han ikke kjente. Til slutt opplevde han altså en voldtekt. Etter bokutgivelsen har han møtt mange (homofile) lesere som forteller om eksakt det samme. (Som tilhører i salen fikk dette meg til å tenke på hvorfor jeg og andre med meg leser. Er det ikke nettopp jakten på gjenkjennelse og lindring i litteraturen som er noe av drivkraften? Det trenger ikke å handle om selvopplevde ting. Det kan vel så mye handle om ønsket om å forstå andre mennesker.)

Skomsvold var til siste slutt opptatt av bøkenes selvbiografiske trekk. Dette fikk Louis til å sitere Kirkegaard - om at jo mer han skriver om seg selv, desto mer skjuler han. Louis sa at han selvsagt føler seg veldig  eksponert. Samtidig er det for ham som forfatter viktig å presse grenser mellom det som er privat og det som er offentlig. I boka snakker han om ting som det er normalt å holde for seg selv. Denne uttalelsen fikk Skomsvold til å medgi at hun ofte føler at hun må forsvare seg selv i forhold til hva hun velger å skrive om.
 
Fin stemning på scenen mellom Edouard Louis og Kjersti Annesdatter
Skomsvold (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Edouard Louis bar på noen bøker da han traff Reda. Han hadde feiret jul sammen med vennene sine og var på vei hjem. Bøkene var gaver han hadde fått. To av bøkene var av Claude Simon med dedikasjoner fra forfatteren til vennen Didier, og den tredje boka var Nietzsches samlede verker. Med dette som utgangspunkt spurte Skomsvold om "the healing  part of it", enten det er tale om fiksjon eller filosofi - er det noen forskjell? Louis mener at det er kunstig å ha et skille her, fordi man trenger struktur for å forstå følelser. Dette setter ting i en kontekst, hvilket igjen kan forløse følelser. Dersom man f.eks. ser en farget person på gaten, og samtidig kjenner til forhistorien med slaveri, diskriminering og rasisme, vil hele opplevelsen bli mer kompleks. Nettopp derfor er teorien (i form av historie eller filosofi) så viktig. Selv er han der at han ikke klarer å skrive fiksjon. Han føler seg litt latterlig dersom han skal forsøke å skape en person som ikke finnes. Han klarer ikke helt å stole på at det blir riktig. Han skjønner selv at det han sier i grunnen er ganske absurd, fordi noen av de sterkeste leseropplevelsene han selv har hatt, er innenfor sjangeren fiksjon.

Ja, så mye rakk Edouard Louis og Kjersti Annesdatter Skomsvold å snakke om i løpet av en times tid. Riktig spennende var det! Og det var også spennende med et gjensyn med Edouard Louis, som er i en rivende utvikling rent modenhetsmessig. Jeg ble igjen svært sjarmert av hans nære og varme personlige uttrykk. 


                             

 

søndag 18. september 2016

Ellis Island og Frihetsgudinnen, New York - 2015



Ellis Island - med Frihetsgudinnen i bakgrunnen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I høst skal mannen min og jeg reise til New York. Første gang vi besøkte denne byen var i påsken i fjor. Fordi ambisjonene om alt vi ønsket å se den gangen var skyhøye, endte vi opp med nærmest å løpe livet av oss fra severdighet til severdighet. Denne gangen blir det annerledes og betydelig mer avslappet ... I alle fall har vår nye New York-tur inspirert meg til å se gjennom bildene fra forrige tur. Jeg ble jo aldri ferdig med alle blogginnleggene jeg hadde tenkt å skrive den gangen ... (Tidligere har jeg skrevet om Times Square, The Metropolitan Museum of Art (MET), Strand Bookstore, Guggenheim-museet, helikoptertur over Manhattan, Ground Zero, Empire State Building og Charging Bull ved Bowling Green - i tillegg til et innlegg av mer generell art.)


Fergene ut til Ellis Island og Frihetsgudinnen går fra sydspissen av
Manhattan. Her er det enkelt å finne frem.  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I dette blogginnlegget ønsker jeg å fokusere på Ellis Island og Frihetsgudinnen. Disse sevedighetene kan med fordel slås sammen, siden begge ligger like ved hverandre. 


Er det noe amerikanerne er gode på, så er det avvikling av lange køer! La
deg derfor ikke avskrekke av køer som dette!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Selv om vi hadde billetter fra før av, måtte vi stå i en lang kø og vente på å få plass på båten som skulle bringe oss ut til Ellis Island. Amerikanerne er gode på å avvikle lange køer, så det er ingen grunn til panikk når du ser køer som på bildet ovenfor. Vi dro ut til Ellis Island på en søndag, men det kan uansett være lurt å velge en annen ukedag. På søndager konkurrerer du nemlig ikke bare med turistene, men også med New York´erne selv.

Ellis Island ble åpnet i 1892 og fungerte som inngangsport til USA helt frem til 1954. I løpet av disse årene passerte visstnok mer enn 20 millioner immigranter. De siste tiårene ble stedet riktignok kun brukt for deporterte og flyktninger, idet immigrantene ble tatt imot andre steder. 

Hovedbygningen på Ellis Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På Ellis Island ble immigrantene helsesjekket, og alle som ikke holdt den helsemessige standarden som amerikanerne ønsket seg, ble returnert til det landet de kom fra. Rundt to prosent av dem som kom, slapp ikke inn i USA. Det handlet ikke bare om smittsomme sykdommer, men også om kroniske sykdommer som grunnlag for retur. 

En gruppe på tur (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mange måtte også belage seg på å bli værende i karantene på Ellis Island, og familier ble på denne måten splittet. Akkurat dette har vært tema i mang en roman og film i årenes løp. 

Inne i hovedbygningen på Ellis Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I dag er Ellis Island et museum, som står temmelig høyt på listen over severdigheter man bør besøke når man først er i New York. 

 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Mens vi besøkte Ellis Island var det tydelig at dette stedet også var utfartssted for mange amerikanske skoleklasser. De aller fleste som lever i New York i dag er på en eller annen måte berørt av stedet, fordi deres foreldre eller besteforeldre har vært her og kjent på skrekken ved å kunne risikere å bli avvist. Kanskje ble familien splittet? Var man preget av den harde overfarten i et skip fra Europa og var blek og forkommen, gjaldt det å stramme seg opp og i det minste late som om man var ved god helse. Aller helst burde man ikke si noe, eller kun lire av seg innstuderte fraser. Alt for å virke så normal som mulig ... Et host, og man kunne havne i karantene før man visste ordet av det. Selv husker jeg spesielt en episode som handlet om akkurat dette i en nyere film - "Brooklyn", filmatiseringen av Colm Tóibins roman med samme navn. 

Inne i hovedbygningen på Ellis Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I mange år etter at Ellis Island var stengt, forfalt bygningsmassene, inntil de på et tidspunkt ble satt i stand og åpnet for turister.

 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På Liberty Island står Frihetsgudinnen. Statuen har stått her ved munningen av Hudson River siden 1886. Den var en gave fra Frankrike, og skulle symbolisere vennskapet mellom USA og Frankrike.I dag er den et symbol på frihet og demokrati

Frihetsgudinnen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Statuen, som står på UNESCOs liste over verdensarv, er 45 meter høy. Sammen med sokkelen rager den 92 meter opp i luften, og selve statuen veier 225 tonn. 


Manhattan i bakgrunnen (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Fergeturen ut til Ellis Island er for øvrig vel verdt i seg selv, fordi man får en helt fantastisk utsikt inn mot Lower Manhattan, der de fleste skyskraperne i New York befinner seg. Husk på å snu deg og se deg tilbake idet båten forlater Manhattan ... 

Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra Ellis Island.

Inngangen til hovedbygningen på Ellis Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Inne i museet kunne vi lese om hvordan det var å være på Ellis Island.
Jeg husker at jeg leste et sted at det var kapteinen på skipet som
immigrantene kom med, som måtte garantere for å dekke utgiftene i
forbindelse med karanteneopphold.  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Museet på Ellis Island (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Karantene på Ellis Island (Foto: Rose-Marie Christiansen) 

Frihetsgudinnen (Foto: Rose-Marie Christiansen)

What to do on Shetland Islands?

Lundefugler ved Sumburgh Head, Shetland (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I et tidligere blogginnlegg i høst har jeg skrevet om en rundtur mannen min og jeg foretok oss i Skottland i siste halvdel av juni i år. Nærmere bestemt dro vi på øy-loffing i Skottland, med utgangspunkt i Aberdeen, og underveis fikk vi med oss Shetland, Orknøyene, Lewis og Harris (de ytre Hebridene) og Islay (de indre Hebridene) - i tillegg til noen byer og tettsteder på fastlandet. Inspirasjonen til denne turen fikk vi for tre år siden i forbindelse med en Storbritanniatur, der vi blant annet besøkte Oban og Mull (en av øyene i de indre Hebridene). (Linkene peker til tidligere blogginnlegg.)


Lerwick (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Innledningsvis vil jeg nevne at det er et par bøker man bør få med seg før man legger ut på en slik tur, og det er "The Rough Guide to Scottish Highlands & Islands" og Kirsti MacDonald Jaregs bok "Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland". Sistnevnte har jeg omtalt her på bloggen, og linken peker til denne omtalen. 

Hva har så Shetland å by på? Svært mye!

Først litt fakta om Shetland. Dette er en øygruppe som består av 15 bebodde og 85 ubebodde øyer. Det totale arealet er 1466 km2 (men Mainland utgjør 968 km2), og det bor i overkant av 20 000 mennesker på disse øyene. De fleste bor selvsagt på hovedøya - det som her kalles for Mainland. Langt tilbake i historien tilhørte Shetland Norge, men i forbindelse med inngåelse av et ekteskap og akutt pengemangel til en medgift, pantsatte kong Christian I i 1469 øyene til kongen av Skottland. Siden har øyene tilhørt Skottland. 


Spiggie Beach - Som på alle øyer som ligger ute i havgapet,
hvor hardt vær har slått i land i uminnelige tider, finner vi
de flotteste sandstrender som er å oppdrive!
(Foto: Rose-Marie Christiansen)
Man kan selvsagt velge å fly til Shetland, men det enkleste for de aller fleste er nok å ta båt fra Aberdeen. Det gjorde i alle fall vi. Med oss hadde vi en leiebil, fordi vi ønsket oss mest mulig frihet på turen. Fergeturen fra Aberdeen til Lerwick, hovedstaden på Shetland, tok en ettermiddag og en natt. Vi hadde leid lugar - et must! - og selv om det var en del røff sjø underveis, var reisen relativt behagelig. 

Siden vi reiste litt utenfor turistsesongen, hadde vi ikke bestilt hotellrom på forhånd. Det gikk helt greit. Vi valgte å starte oppholdet vårt i Scalloway.


Scalloway (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Scalloway ligger en liten kjøretur tvers over Mainland, og dette tettstedet var opprinnelig Shetlands hovedstad inntil Lerwick overtok denne posisjonen i 1708. Mens det i Lerwick bor anslagsvis 7500 mennesker, er det atskillig færre som bor i Scalloway. Eksakt hvor mange har jeg ikke klart å finne ut, men det kan ikke være veldig mange flere enn 1000. 

Vi valgte å bo på Scalloway Hotel, et lite familiedrevet hotell med svært personlig service. Rommene på hotellet er av nokså enkel standard. Vi var heldige og fikk et rom med sjøutsikt utover havna. 


Kart over Shetland
Ikke bare fungerte Scalloway som et utmerket utgangspunkt for diverse utflukter på øya, men dette var også et hyggelig sted å tilbringe en vakker kveld med blikkstille hav ... Dessuten huser dette stedet Scalloway Museum, hvor man kan få et innblikk i historien rundt Shetland Bus, eller Shetlandgjengen, som er et mer kjent begrep her hjemme. 


Fra Scalloway Museum (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I begynnelsen av andre verdenskrig opererte Shetlandgjengen under britisk ledelse, men etter hvert overtok nordmennene selv en del av regien. Det ble opprettet en hemmelig base på Shetland høsten 1940, og hit fraktet Shetlandgjengen agenter, soldater og andre som var på flukt fra tyskerne. 

Det var ikke uten risiko å ta fatt på sjøveien fra norskekysten og ut til Shetland, fordi det ofte var og er svært værhardt så langt ute i havet. Dessuten kunne de tyske okkupantene fort fatte mistanke om trafikken, men stor fare for de som var med på dette. For ikke å vekke mistanke, var det i all hovedsak vanlige fiskeskøyter som ble benyttet. En del mennesker omkom under ferden. (Kilde: Wikipedia)


Minnesmerke for Shetlandgjengen, Scalloway
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)

Det tok ca. et døgn å reise fra Norge til Shetland, og totalt ble det foretatt 41 turer. 43 agenter kom til Shetland fra Norge, og dessuten 46 flyktninger. Lunna House var hovedkvarter, og vi besøkte også dette huset under vårt Shetland-opphold - i den tro at dette var et Bed & Breakfast. Vi traff eieren av Lunna House, som kunne fortelle oss at det er tre år siden han og hans kone sluttet med B&B. Vi fikk en liten omvisning på stedet, men fikk ikke slippe inn i huset (det spurte vi heller ikke om). 

Det er mange spor etter nordmennene i Scalloway. Ikke bare støter man på et hus som har fått navnet "Norway House", men vi finner også spor etter den gang kronprins Olav besøkte stedet i 1942. 

På begynnelsen av 1990-tallet sørget også nordmenn for å få satt opp et minnesmerke over alle de som døde - 44 i alt - på turene mellom Norge og Shetland under krigen. Her kan vi lese navnene på alle de døde - de fleste et sted mellom 20 og 30 år ... Det berører sterkt å se dette og kjenne på historien, som atter førte til tette bånd mellom shetlenderne og nordmennene ... 


Scalloway Castle (Foto: Rose-Marie Christiansen)
I Scalloway kan man også besøke Scalloway Castle, som i dag kun består av et ytre skall. Slottet har kun vegger igjen, og alt innbo er borte. Det ble bygget på 1600-tallet. På denne Wikipedia-siden kan du lese mer om slottet. 

Vi brukte som sagt Scalloway som en base for diverse utflukter, og blant dem som gjorde størst inntrykk, hører utvilsomt Jarlshof og lundefuglene ved Sumburgh Head. Begge steder ligger helt sør på Mainland på Shetland. 

Lundefuglene ved Sumburgh Head er noe helt for seg selv. I tillegg er det andre fuglearter som lomvi, måker og skarv, og stedet er også populært som utkikkspunkt for delfiner og hvaler. Ved Sumburgh Head ligger et fyr som ble bygget i 1821 av Robert Stevenson (en slektning av den kjente forfatteren Robert Louis Stevenson). 


Sumburgh Head (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Området ved Sumburgh Head er fremfor alt svært vakkert. Dersom du er på Shetland i noen dager, anbefaler jeg absolutt å ta turen ned til dette sydlige punktet på øya i fin-vær. I alle fall dersom du som meg er opptatt av å få spennende bilder ... Det er selvsagt fascinerende å være her når det blåser friskt (vi gjorde det også), men det beste inntrykket av alle fargene og kontrastene får du utvilsomt i klarvær. Havet ligger der blått-blått, 


Lundefugl på Shetland
 (Foto: Rose-Marie Christiansen)
det fullstendig treløse landskapet er irr-grønt og the scottish primrose (på norsk strandnellik) står i sterk kontrast til dette igjen. 

Lundefuglene har en koloni her, og disse fuglene - bittesmå som de er - er bare uendelig vakre. Selv hadde jeg aldri tidligere sett denne fuglearten på nært hold, og øyeblikket da vi fikk øye på de første lundefuglene var helt magisk. Vi rigget oss til med kamerastativ, og deretter gikk timene. 

Etter hvert kom lundefuglene helt tett opp til oss, slik at vi nesten hadde kunnet strekke ut hendene og berøre dem. Det forundret oss. Senere leste vi om at disse fuglene er kjent nettopp for ikke å være folkeskye. 

Langs fjellsidene var det også mye kaniner, som dukket opp og ned fra hull i bakken. Her levde kaniner og fugler i fredelig sameksistens med hverandre. 


Jarlshof (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Nedenfor Sumburgh Head Lighthouse og fuglefjellene, ligger Jarlshof, som er det mest kjente pre-historiske arkeologiske stedet på Shetland. 

På Jarlshof er det funnet spor etter bosetninger helt tilbake til 2500 år før f.Kr. Noe som gjør stedet så utrolig interessant er ikke bare at bygningene er så intakte, men også at stedet har blitt brukt om og om igjen opp igjennom historien, og dermed inneholder spor etter mange ulike bosetninger. Blant annet har vikingene levd her. Som det fremgår av en bok jeg kjøpte på Shetland:

"Because of the continuity of usage, Jarlshof is one of the most important sites in the UK." 

Stedet er åpent for turister fra mars til oktober - daglig mellom kl. 11.00 og 17.00, og telefonnummeret til stedet er 01950 460557.

I likhet med mange av de prehistoriske funnene som er gjort på de skotske øyene, lå Jarlshof´s bygninger begravet under store jordmasser, inntil uvær flyttet på disse og avslørte det som lå under. For Jarlshof´s vedkommende skjedde dette å slutten av 1800-tallet. Her kan du lese mer om stedet. 


Fra Fergemuseet ved Mousa-anløpet  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Når man er på Shetland, er det selvsagt et poeng å få med seg noen båtturer. Et par av stedene som det er vel verdt å besøke, men som vi dessverre ikke fikk til denne gangen, er en tur til Noss og Mousa. På Mousa ligger et godt bevart tårn fra jernalderen - Mousa Broch - mens Noss er mest kjent for sitt fugleliv. Jeg nevner disse stedene slik at du skal være klar over dem når du planlegger en tur til Shetland. 

Mannskapet på Galathea (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Men - man reiser ikke fra Shetland uten å ha vært en tur på sjøen! Fra Lerwick går det noen turist-turer, og vi valgte en som het "Simmer Dim - Evening Cruice". Ombord på båten Galathea var et ektepar, som til vanlig bor i Sverige, men som om sommeren lever av å arrangere kvelds-cruice for turister i Lerwick. Kapteinen er fra Shetland, mens kona/guiden er marinebiolog fra USA. Sammen med et lite knippe med turister forlot vi Lerwick i kveldssol, og kom tilbake til gråvær. Slik er værforholdene her ute på øyene. Det skifter fort! 


Sel langs Shetlands kyst  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er mye sel å se langs kysten av de skotske øyene. Dette er formidable dyr, som er fascinerende for oss turister, men som visstnok er ganske irriterende for dem som lever langs kysten. Selen spiser opp fisken, ødelegger fiskegarn, forurenser strendene ... Selvsagt hadde vi håpet på å få se spekkhuggere og hval, men vi opplevde dessverre ikke dette. 


Lerwick (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi valgte å bo inne i Lerwick den siste natta på Shetland, og bodde på Queens Hotel. Beliggenheten var helt super, og vi fikk et hjørnerom med havutsikt i to retninger. Hotellet inneholdt også en restaurant med brukbar mat. Vi tenkte at denne gangen skulle vi bestille lam. I stedet fikk vi et sauekjøtt som var fullstendig uspiselig. Det var en stram sauelukt fra kjøttet, og etter ett tygg skjønte vi at dette kunne vi rett og slett ikke spise. Vi klaget og uten å mukke fjernet betjeningen maten, og vi fikk en utmerket porsjon med fisk i stedet. Det forundret oss at det virkelig ikke skulle være mulig å få servert et godt lam, siden det er så mange sauer på disse øyene ... Senere leste vi at det vesentligste av lammekjøttet går til eksport. Lammekjøttet holder nemlig så høy kvalitet at det selges til gourmetrestauranter utenlands, mens shetlenderne selv importerer sauekjøtt blant annet fra Spania. Shetlenderne har ikke råd til å spise sitt egetproduserte kjøtt. 

Utsikten fra rommet vårt på Queens Hotel i Lerwick (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Lerwick har sitt eget museum - Shetland Museum - og dette bør du få med deg når du først er i byen. 


Shetland Museum (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Det er også vel verdt å gå litt rundt i gatene inne i Lerwick, fordi denne lille byen er ytterst sjarmerende. 


Lerwick sentrum (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Når det gjelder spørsmålet "hva kjøper man med seg fra Shetland?", så er svaret ganske enkelt: man kjøper strikkeplagg i shetlandull! Ikke regn med at det er spesielt billig. Noen av mønstrene spesielt på genserne opplevde jeg som ganske kjedelige, men her kives man mellom å være tro mot tradisjonene eller å gi folket det folket vil ha. Det er først og fremst tradisjonene som vinner, ut fra hva jeg kunne bedømme. Jeg nøyde meg med å kjøpe vanter, hansker, luer og skjerf i flotte mønstre og farger. 


Sterke strikketradisjoner på Shetland (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Vi kjørte mye rundt på Mainland på Shetland, før vi reiste videre til Orknøyene. Jeg kan likevel røpe at Shetland var den av alle øyene vi besøkte som gjorde sterkest inntrykk på oss. Tenk om det hadde blitt satt opp en ferge mellom f.eks. Bergen og Shetland sommerstid, slik at dette var en tur man kunne ha tatt fra tid til annen? I disse terrortider, hvor mange land som ellers har pleid å trekke titusentalls turister sliter med å være like fristende som før, søker turistene nye veier. Kanskje Shetland blir et av disse nye stedene? 

Helt til slutt tar jeg med noen flere bilder fra Shetland. Og så kommer jeg i løpet av kort tid tilbake med tilsvarende reisebrev fra Orknøyene og Hebridene!


Sumburgh Head (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Norway House i Scalloway (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Scalloway i solnedgang (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Fergemuseet ved Mousa-anløpet (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Jarlshof (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Gravlunden ved Lunna Church (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Lundefugl ved Sumburgh Head (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Lerwick (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Catch of today! Hummermeny som vi fikk oss forelagt mens
vi bodde på Scalloway Hotel. Det ble selvsagt hummer den
dagen - den største og beste vi noen gang har spist! Verdt
hver eneste pence!  (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Lunna House (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Shetlandsk landskap (Foto: Rose-Marie Christiansen)
Shetlandsk kyststripe (Foto: Rose-Marie Christiansen)
På vei inn til Lerwick (Foto: Rose-Marie Christiansen)