Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (12) Barnes Julian (3) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (3) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (3) Ferrante Elena (5) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (12) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (5) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (12) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (14) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (10) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (3) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (4) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (12) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (5) Wilhelmsen Ingvard (4) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

torsdag 16. mars 2017

Ingvard Wilhelmsen: "Livet er et usikkert prosjekt"

Når helseangsten tar overhånd ... 

Ingvard Wilhelmsen (f. 1949) er lege og professor med hypokondri som spesialitet - i tillegg til at han er spesialist i indremedisin, fordøyelsessykdommer og psykiatri. Han har skrevet i alt fem bøker om kognitiv terapi; "Hypokondri og kognitiv terapi" (1997), "Livet er et usikkert prosjekt" (2000), "Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi" (2004), "Kongen anbefaler - holdninger for folket" (2006) og "Det er ikke mer synd på deg enn andre" (2011). (Samtlige linker peker til mine omtaler av bøkene hans.)


Av alle bøker jeg har blogget om de siste syv årene, er det knapt noen av mine innlegg som har blitt lest av flere enn "Sjef i eget liv - et bok om kognitiv terapi". Det nærmer seg 20 000 treff, så det er klart at det er noe med denne boka som treffer mange. 


"Livet er et usikkert prosjekt" utkom i 2000, men boka er fremdeles i salg. Boka handler om helseangst - hypokondri. Jeg starter med å sitere sluttordet i boka, fordi dette sier så mye om forfatterens prosjekt, hans respekt for mennesker med denne lidelsen og hva det hele handler om.


"Hypokondri er en viktig lidelse. Ikke fordi den er så vanlig, men fordi den illustrerer godt mange av livets grunnspørsmål. Den handler om liv og død, sikkerhet og usikkerhet, tvil, tro og visshet. Den reiser mange av de mest eksistensielle spørsmål. Kanskje er det derfor lidelsen er blitt så mytebefengt? Kanskje er noe av latteren et forsvar mot å ta livets alvorligste spørsmål på ramme alvor? Hypokondri har lenge vært et skjellsord. Hvis en lege sier til pasienten at han har funnet ut hva problemet er, "du lider av hypokondri", så er det sjelden pasienten blir glad og lettet. Den første reaksjonen er ikke "Å, sier du det? Var det det det var? Da er det vel ikke dødelig i alle fall!" Nei, de blir først skuffet eller sint, og tenker at de ikke er blitt tatt på alvor. Jeg håper at denne boken kan være med på avmystifisere og alminneliggjøre lidelsen. Det er vel også blitt klart at en hypokonder ikke innbiller seg symptomene, som alltid er reelle. Subjektive opplevelser kan ikke overprøves. Problemet er mistolkningen av reelle symptomer, katastrofetenkningen og den derav følgende angsten. Vi har alle våre områder i livet hvor vi trenger korreksjon og hjelp. Det er ingen grunn for noen av oss til å føle oss bedre enn andre. Det handler om å ta seg selv og andre på alvor, gjerne med et vennlig smil. Livet er usikkert, urettferdig og tidvis ensomt, men samtidig det beste vi har!" (side 156)


Kognitive strategier handler om å unngå unødige bekymringer, fordi disse alltid fører til redusert livskvalitet. Det handler om å skjelne mellom ekte problemer, som de fleste av oss takler i store mengder, og tenkte problemer, som ofte er et resultat av katastrofetenkning. Det er så og si umulig å gjette seg til hvilke katastrofer som kan komme. Derfor gjelder det å ha det så godt som mulig i forkant, slik at vi takler de ekte katastrofene når de kommer. Hvis de kommer ... 


Innledningsvis i boka tar forfatteren for seg de vanligste tankefeilene vi mennesker gjør. Den vanligste er alt-eller-intet tenkning, også kalt svart-hvitt-tenkning, hvor alle grånyansene forsvinner. Dette er en tenkning som ofte saboterer en hver form for fremskritt når vi prøver å kvitte oss med dårlige vaner. Du er i ferd med å slutte å røyke, og får en sprekk. Dermed skrinlegges hele prosjektet fordi du jo har mislykkes ... Katastrofetenkning er en annen tankefeil - dvs. at vi tror det verste først. Dette kan være angstutløsende i seg selv. Kikkertsyn er en tredje tankefeil, der vi forstørrer og forminsker ting. Personalisering handler om at nøytrale begivenheter blir tolket å skyldes oss selv. 


Hvorfor får noen store psykiske og sosiale problemer? spør Wilhelmsen. Noen av svarene finnes i genene våre, og andre finnes i oppveksten vår, dvs. det miljøet som har preget oss. Noen er sårbare, mens andre er mer robuste og tåler mer. Mens den tradisjonelle psykoterapien har vært opptatt av å finne frem til underliggende årsaker langt tilbake i tid, handler kognitiv terapi om noe annet. Visst kan det være viktig å kjenne til pasientens bakgrunn for å forstå hans problemer, men dette er mer å betrakte som et bakgrunnsteppe enn noe annet. Som han sier: "Det er viktigere å utforske hvem pasienten er, enn hvorfor han er blitt slik." (side 23) Vi er uansett ikke dømt til å fortsette i det sporet vi er kommet inn i. 


"En ikke uvanlig misforståelse er at kognitiv terapi er en overfladisk, kald terapiform, hvor følelsene ikke tas på alvor. Noen tror også at det kun er en intellektuell lek med ord. Årsaken er kanskje at selve teorien på mange måter virker enkel, forståelig og lite mystisk, nærmest som sunt bondevett satt i system. Men det er viktig å forenkle ting. Det betyr imidlertid ikke at endring av tanker, følelser og atferd nødvendigvis er så enkelt i virkeligheten." (side 24)


Det krever langvarig trening å endre gamle og inngrodde vaner. Det er ikke gjort i en håndvending. 


Wilhelmsen påpeker at mange pasienter med angstsymptomer har problemer med å akseptere livets alminnelige usikkerhet. Det blir overmåte viktig å vite 100 % at man er frisk, hvilket i det virkelige liv er en umulighet. Vi må ganske enkelt akseptere at det er mye vi ikke vet og aldri kan få 100 % visshet om. Det eneste vi vet helt sikkert er at vi alle skal dø en gang. Vi vet bare ikke når. Men dersom vi skal tenke på dette hele tiden, blir livet nesten ikke til å holde ut. 


"Kommer jeg til å dø av en ulykke eller sykdom? Slike spørsmål har et svar som ligger i fremtiden, og er prinsipielt umulig å besvare. Vi må ha vår tro, livsholdning og håp, men fremtiden er like usikker som dødens faktum er sikker. De fleste avgjørelser her i livet må vi ta under tvil. Når vi velger yrke, bosted eller ektefelle, kan vi aldri være helt sikre på at vi gjør et lykkelig valg. For noen er livets usikkerhet vanskeligere å forhold seg til enn for andre. Dersom problemene omfatter de fleste områdene i livet, kan det føre til generalisert angstlidelse. Hos andre slår det kun ut i spesielle situasjoner, for eksempel når man skal ut å fly, i form av flyskrekk, eller delta i et selskap, som sosial angst. Det er ikke rart at hypokondri fins. Grunnen til at man har helseangst er at helsen er utnevnt til et spesielt viktig livsområde. Det dreier seg tross alt og liv og død. Da kan det synes unaturlig å slå seg til ro med noe mindre enn full sikkerhet. Det er imidlertid ingen medisinske tester eller undersøkelser som er 100 % sikre ..." (side 34)


Hvordan kan man øve seg til å akseptere livets usikkerhet? Vel, det er dette denne boka handler om, og som Wilhelmsen skildrer ved å trekke frem en rekke pasienthistorier. En av pasientene hans fulgte nærmest manisk med på pulsen sin av frykt for at hjertet skulle slutte å slå. En generell innføring i hva som rent faktisk skjer når hjertet slutter å slå, noe som ikke skjer ved at hjertet langsomt slutter å slå, var med på å få pasienten til å skjønne at det å følge med på pulsslagene i grunnen hadde lite for seg i lengden. En annen pasient ble gjennom terapien overbevist om at det finnes så mange sykdommer man potensielt kan bli alvorlig syk av, så det å være opphengt i om man har begynnende symptomer på den spesifikke sykdommen MS (fordi dette tilfeldigvis var den sykdommen pasienten kjente mest til) var et skudd i blinde. For andre førte erkjennelsen av en angstsykdom til bedring, og til at det var mulig å iverksette øvelser som førte til mer mestring og bedring av livskvaliteten. 


"Jeg gir sjelden råd til folk. Ansvaret for meg selv skal jeg ta. I andres liv skal de selv ha all ære hvis det går bra, men de må også selv ta ansvaret hvis de gjør ukloke valg. Min oppgave er å være en fornuftig samtalepartner, en som sjekker at de tar sine avgjørelser på et best mulig grunnlag, og sikrer at de har tenkt gjennom både alternativer og konsekvenser. Ett råd gir jeg imidlertid: Vær så nøktern og pragmatisk som mulig!" (side 50)


Hjelper det å bekymre seg? Hvis datteren din skal med et langdistansefly til Australia, og du selv har flyskrekk men ikke hun ... Hjelper det din datter at du konsentrerer deg hardt om å bekymre deg hele tiden mens hun er oppe i luften? Kan du ved hjelp av tankens kraft forhindre at flyet detter ned? Detter flyet ned dersom du ikke bekymrer deg veldig? Bare ved å tenke høyt rundt slike spørsmål, skjønner de fleste hvor bortkastet det faktisk er å bekymre seg på denne måten. 


Det er livreddende å være i stand til å føle angst i truende situasjoner. Mennesker med panikkangst-anfall har imidlertid "too much" av de vanlige fight & flight-greiene. Kognitive terapi er svært effektiv ved panikkanfall, og målsetningen er klar: anfallene skal bort. (side 69) Når pasienten erkjenner sin egen amatørstatus mtp. tolkningen av trusselbildet, er mye gjort. Noen pasienter tror at smerter i mellomgulvet skyldes vondt i leveren eller gallestensanfall. Men hvordan kan de vite det? Andre ganger må man innse at man ikke kan fly til legen hver gang kroppen gir noen nye symptomer av uspesifikk karakter. Wilhelmsen legger opp til at pasienten skal finne frem til et balansepunkt som han kaller "norsk standard". Noen ting må man gå til legen med, mens andre ting må tas som de vanlige variablene i livet, dvs. vondter som ikke er ensbetydende med alvorlig sykdom og som er av en slik karakter alle har i større eller mindre grad i løpet av sitt liv. 


I et av kapitlene i boka tar Wilhelmsen opp hjelper-syndromet. Dette handler om mennesker som er livredde for ikke å bli likt av absolutt alle. Problemet er bare at ingen blir likt av alle. Det er faktisk helt normalt at ca. 80 % av alle dem du møter liker deg, mens resten misliker deg. Grunnene kan være mange - de kan være gode eller mindre gode - men de er likevel ikke noe man får gjort så mye med. Dersom man likevel strever for å likt av alle, ender man gjerne med å slite seg fullstendig ut. 


Et grunnprinsipp i all angstbehandling er eksponeringsterapi. Eksponeringen må gradvis trappes opp, og deretter repeteres. Spørsmålet "Hva er det verste som kan skje?" er dessuten viktig for å få pasienten til å reflektere over eget tanke- og atferdsmønster. 


"Livet er et usikkert prosjekt" er en slik bok som jeg vil anbefale alle som ønsker å vite mer om mekanismene bak spesielt helseangst. Dersom du skulle ønske å lese mer dyptpløyende om kognitiv terapi, tror jeg likevel at jeg vil anbefale deg å lese "Sjef i eget liv - en bok om kognitiv terapi" først. Herværende bok krever etter mitt syn at man vet litt mer om kognitiv terapi eller kognitive strategier på forhånd. Ellers tror jeg kanskje at noe av stoffet kan bli litt vanskelig tilgjengelig. Fremstillingen bærer for øvrig preg av 
en dyp respekt for pasientene. Alle eksemplene bidrar til å gjøre stoffet levende og interessant. For alle som enten sliter med angst selv eller kjenner noen som gjør det, bidrar bøker som dette til å øke optimismen rundt at det faktisk er hjelp å få. Jo tidligere man oppsøker hjelp, og jo åpnere man er for at en behandler kan ha andre innfallsvinkler til det man står oppe i, desto enklere er det å få den hjelpen som er nødvendig for å endre tidligere fastgrodde tanke- og atferdsmønstre. Jeg håper at jeg en dag skal få oppleve å overvære et foredrag med Ingvard Wilhelmsen! Det var nære på i forrige uke, da han opptrådte på Litteraturhuset i Bergen. Some day ... 

Jeg anbefaler Ingvard Wilhelmsens bøker på det varmeste! Også denne! (Og så gjenstår det bare å få tak i hans bok "Hypokondri og kognitiv terapi", den aller siste av hans bøker som jeg fremdeles ikke har lest.)


Utgitt: 2000

Mitt eksemplar: 2014
Forlag: Pax
Antall sider: 159
ISBN: 978-82-530-3609-0
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget


Ingvard Wilhelmsen (jeg har lånt bildet fra forlaget)

onsdag 15. mars 2017

Einar Øverenget: "Helstøpt - Lær å håndtere etiske dilemmaer"

En etisk pamflett

Einar Øverenget (f. 1964) er en norsk filosof, forfatter og foredragsholder. I følge Wikipedia arbeider han med spørsmål knyttet til etikk, verdier, kulturutvikling og anti-korrupsjon i en rekke norske og internasjonale selskaper. Han har doktorgrad i filosofi fra Boston College, og har flere bøker bak seg - blant annet "Hannah Arendt" (2001), "Eksistens" (2003), "Å bli sin egen venn" (2004), "Lykkens filosofi" (2006), "Livets øyeblikk" (2007) og "Hemmeligheter" (2009). "Helstøpt - Lær å håndtere etiske dilemmaer" utkom i 2014. Han var for øvrig en av de sakkyndige vitnene i rettssaken mot Anders Behring Breivik.

Alle som befatter seg med ledelse, mennesker og forvaltning av samfunnsverdier bør interessere seg for etiske dilemmaer, tenker jeg. Som forfatteren selv sier det: " ... systematisk etisk refleksjon er en forutsetning for å bygge gode fellesskap som evner å legge til rette for utvikling ..." Men dette skjer ikke av seg selv. 

Det er en viktig forutsetning at mennesker ser seg selv og andre som ansvarlige for sine handlinger, at mennesker utfordrer egne og andres beveggrunner, at mennesker styrer unna begrunnelser som fritar den enkelte for ansvar og at mennesker er villige til å begrunne sine handlinger med utgangspunkt i noen grunnleggende etiske prinsipper. Boka er bygget rundt disse fire faktorene. 

Etikk handler ikke om å være snill, og noen ganger vil en etisk forsvarlig handling også kunne ha negative konsekvenser for andre. Dette kan komme på spissen der flere hensyn stilles opp mot hverandre. 

Bokas tittel er "Helstøpt" og underveis stiller Øverenget spørsmål om hva det vil si å være et helstøpt menneske. Det handler ikke om å være perfekt. 

"Jeg tenker at et helstøpt menneske er helstøpt i sin menneskelighet: Det må ha et bevisst forhold til å ta valg, og det må betrakte seg selv som ansvarlig for de valg som tas. Å være et helstøpt menneske handler i stor grad om å ha integritet." (side 14-15)

Å være et helstøpt menneske handler ikke om å være uten tvil. Man må imidlertid være villig til å utforske tvilen og reflektere seg frem til et valg. Det hører med å utfordre egne motiver. Hvorfor gjør man det man gjør? En og samme handling kan derfor være etisk riktig dersom motivene er "riktige", mens den kan være feil dersom motivene er f.eks. egennyttige eller hevnaktige. Som forfatteren sier: "Man blir aldri ferdig med å oppdra seg selv." (side 19)

"Det finnes to måter mennesker kan styres på. Den ene kommer utenfra og består av lover, regler og sanksjoner. Den er en nødvendighet for et velfungerende samfunn, men vi skal se at den har sine grenser. Og så finnes det en annen måte mennesker kan styres på, og den kommer innenfra: Vi kan styre oss selv. Den måten å styres på kan vi kalle etisk - og etikken ligger strengt tatt som en forutsetning for lover og regler." (side 27)

Det som setter mennesket i stand til å styre seg selv, er frihet. 

Underveis kommer Øverenget med mange eksempler. Som legesekretæren som oppdager at bestevenninnen er blitt sammen med en av legekontorets pasienter som hun vet er HIV-smittet. Hva gjør hun? Advarer hun venninnen? Hvilke hensyn teller mest? Taushetsplikten eller hensynet til venninnen? I et annet eksempel forteller en medarbeider at han har fått tilbud om jobb hos konkurrenten, men vil takke nei. Du vet at det er nedbemanning på gang i firmaet og at vedkommende mest sannsynlig vil miste jobben. Hva gjør du? Forholder du deg til munnkurven du har fått fra styret, eller forteller du vedkommende at han/hun bør takke ja til jobben likevel, fordi han/hun ellers risikerer å bli arbeidsledig i løpet av kort tid? Og hva med de andre som evt. ikke får denne tilfeldige fordelen? Er det riktig at kun denne ene skal få denne fordelen?

"Friheten er et ansvar og en forpliktelse. Den rommer et krav som går langt ut over det å la seg styre av lover, regler og sanksjoner - friheten bærer med seg et krav om at den enkelte skal styre seg selv." (side 35)

Det at en handling er lovlig gir i seg selv ingen garanti for at den er akseptabel. "Det er mye som er lov, men ikke alt er like klokt eller like tillitsvekkende", skriver forfatteren på side 42. Et eksempel er en lærer som går ut i media og inntar standpunktet at hasj burde legaliseres. Det er ikke ulovlig å mene dette, men er det lurt å gå ut med dette offentlig? Samsvarer slike uttalelser med det man bør kunne forvente fra lærerstanden? 

"Moral handler om de oppfatningene mennesker har om rett og galt, om karaktertrekk, idealer, holdninger og handlingsmønstre - om hvordan vi faktisk er mot hverandre, og hva vi faktisk gjør. Etikk dreier seg om å reflektere over disse oppfatningene for å finne frem til hva man bør gjøre. Etikk handler om å forsøke å begrunne sine oppfatninger på en saklig måte." (side 49)

Man kan ha lyst til å gjøre noe spesielt, og etikken handler om å reflektere over om man bør gjøre det. "Det gode liv handler ikke kun om å gjøre alt man har lyst til, det handler like mye om å utfordre seg selv og de lystene og ønskene man måtte ha. Det er i denne sammenheng etikken har sin plass." (side 54)

Underveis kommer Øverenget inn på rettssaken mot Adolf Eichmann i 1960, og ondskapens problem. Han viser til Hannah Arendts opptatthet av å forstå den ondskapen som utfoldet seg i Hitlers regime. 

"Vi mangler begreper for denne ondskapen, mente hun - ikke fordi den var så grusom, men fordi den var utført av mennesker uten annet motiv enn å være lovlydige og pliktoppfyllende. Ondskapen var uten sidestykke, men menneskene som sto bak den, var ganske alminnelige. kan det være at Eichmanns ondskap utfordret vår tradisjonelle oppfatning av ondskapens opprinnelse?" (side 63)

(For spesielt interesserte - se min omtale av filmene "Hannah Arendt" (2012) og "Eichmann: dødens signatur" (2007).)

Ansvarlighet er et viktig stikkord innenfor etikkens verden. Når vi benytter strategier for å frita oss selv for skyld, bør vi være på vakt overfor våre egne beveggrunner. "Det var jo lov; jeg følte at det var rett; vi har alltid gjort det slik hos oss; alle andre gjør det. Det er forskjellige måter å si: Jeg gjorde det nok, men jeg valgte det strengt tatt ikke. Det er sterkere krefter som styrer - så ikke hold meg ansvarlig." (side 80)

Et prinsipp som står meget sterkt innenfor etikken, er likhetsprinsippet. Like tilfeller bør behandles likt. Og når vi ikke gjør det, bør det være mulig å peke på en moralsk relevant forskjell mellom dem. Likhetsprinsippet kan også innebære forskjellsbehandling. Hva er rettferdig? Finnes rettferdighet? Hva er det relevant å ta hensyn til? 

Et annet viktig prinsipp er offentlighetsprinsippet (eller "VG-testen" som jeg pleier å kalle det). Er jeg villig til å forsvare denne beslutningen offentlig? Hvordan vil saken ta seg ut på forsiden av VG i morgen? Står saken seg da? Hvis svaret er nei, er dette et viktig signal om at man bør tenke seg godt om en gang til. Det kan rett og slett hende at man er i ferd med å ta en uklok beslutning. (side 103)

Hvis man er fristet til å lyve eller gjøre noe ulovlig (f.eks. jukse), bør man stille seg spørsmålene: Kan jeg ville at alle andre også lyver? Kan jeg ville at alle andre jukser? Hva slags samfunn vil vi få dersom alle jukser og lyver hele tiden? Vil jeg være en del av et slikt system? 

Noen ganger står vi overfor to handlingsalternativer, der det å ikke gjøre noe er ett av dem. Man kan altså ikke komme seg ut av situasjonen ved ikke å gjøre noe, siden dette er ett av alternativene. 

"Å være et helstøpt menneske er ingen garanti for alltid å ha rett eller aldri gjøre feil. Feilfrie mennesker finnes ikke. Men et helstøpt menneske forsøker å være helstøpt i sin menneskelighet. Det handler om å ta ansvar for egne handlinger og ikke la seg fullstendig styre av indre krefter eller ytre press. Det handler om å ha integritet." (side 125)

Men dette skjer ikke av seg selv, men krever kontinuerlig refleksjon. På denne måten kan vi frigjøre oss og skape rom for valg, og dette er en positiv form for selvopptatthet. "Det handler om å ta seg selv på alvor, og sette krav til seg selv som man også mener er rimelig for andre. Disse kravene hjelper oss å bygge en felles verden. Menneskelig integritet er derfor en viktig forutsetning for å skape et velfungerende fellesskap." (side 125-126)

Et helstøpt menneske tar ansvar for sine handlinger og skylder ikke på andre, man gransker sine beveggrunner for de valgene man gjør og lar ikke seg selv slippe unna med bortforklaringer, man unngår de røde flaggene (eks. "alle andre gjør det", "det er ikke ulovlig" etc.) og man stiller samme krav til seg selv som til alle andre. 

"Helstøpt" er en innsiktsfull bok om etikk, skrevet av en forfatter som både er pedagogisk og praktisk i sin tilnærming til stoffet. Boka inviterer til refleksjon uten at forfatteren trer fasitsvar over hodet på leseren. Boka er lettlest og jeg ble raskt så fanget at jeg ikke klarte å legge den fra meg, men leste den fra perm til perm i løpet av en ettermiddag. Etikken har for øvrig kommet for fullt inn i alle profesjoner, og i mitt eget yrke er den en selvfølgelig del av etterutdanningen. Jeg har et sterkt ønske om å få høre Einar Øverenget "live" en gang, fordi dette vil gi enda en dimensjon til stoffet. Det er dessuten viktig å ha etikken med seg når man skal bygge en ny organisasjonskultur. 

Jeg anbefaler denne boka sterkt! 

Utgitt: 2014
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 127
ISBN: 978-82-03-29441-9
Jeg har kjøpt boka selv. 

Einar Øverenget (jeg har lånt bildet av forlaget)

søndag 12. mars 2017

"Arrival" (Regissør: Denis Villeneuve)

En noe annerledes Sci-fi 

"Arrival" er en av filmene som ble nominert til Oscar tidligere i år. I alt var det tale om åtte Oscar-nominasjoner, blant annet i kategorien beste film. Da jeg så filmen noen få dager før utdelingen den 27. februar, levnet jeg den få vinnersjanser. Fasiten etter prisutdelingen er at "Arrival" fikk en Oscar, og dette var i kategorien beste lyd

Den fransk-canadiske regissøren Denis Villeneuve (f. 1967) har vunnet mange priser tidligere, blant annet for "Sicario" (2015) og "Incendies" (2010). (Linkene peker til mine omtaler av disse filmene.)

I filmens åpningsscene følger vi hovedrolleinnehaveren Louise Banks, som har en datter som dør av kreft. Etter noe forvirring i forhold til sammenhengen i historien, skjønner vi at dette er et frempek, og at resten av historien som fortelles ligger tilbake i tid, før datteren ble født. 

Louise er lingvist (språkforsker). Midt under en forelesning på universitetet blir hun og resten av verden oppmerksom på tolv romskip som lander på forskjellige steder i verden. Det er åpenbart at de vesnene som oppholder seg på romskipene har et budskap. Problemet er bare at ingen forstår hva de forsøker å formidle. 

Ett av romskipene har landet i Montana, og myndighetene setter opp en militærleir ved siden av romskipet, som svever litt over bakken. 


Louise - med romskipet i bakgrunnen.
Louise blir kontaktet fordi myndighetene tenker at hun er den rette til å deschiffrere budskapet fra vesnene som befinner seg ombord på romskipet. Hva vil de? Er de ondsinnede eller kommer de med noe godt? Når Louise spør dem om hva de vil, tolker hun svaret de kommer med som "offer weapon". Dette tolkes truende av de militære som er i beredskap rundt romskipet. Sammen med matematikeren Ian Donnelly forsøker hun å unngå en katastrofe.


I begynnelsen kommuniserer Louise gjennom en romdrakt, men etter hvert
skjønner hun at for mye av kommunikasjonen går tapt når hun ikke får
vist frem hvem hun er.
Parallelt følger vi andre lands reaksjoner på romskipene. Sterk grad av mistenksomhet preger det meste som skjer. Spørsmålet er om det er språkforskere som først og fremst skal redde verden, altså ved at det legges et stort arbeid og mye energi i kommunikasjonen for å unngå misforståelser ... (Noe som kunne kommet godt med også i kommunikasjonen mellom menneskene på jorda ...) Historien viser med all tydelighet at det i alle fall ikke er militære krefter som redder verden ... 


Louise kommuniserer med de utenomjordiske vesnene-
Mer enn dette har jeg ikke lyst til å røpe av handlingen, fordi dette kan ødelegge filmopplevelsen for alle dere som har lyst til å se denne filmen. 

Jeg innrømmer det like godt med en gang: sci-fi er ikke min favoritt. Det er helt opplagt at dette påvirker min holdning til denne filmen. Samtidig er det flere ting jeg reagerte på mens jeg så filmen. Først og fremst reagerer jeg på fremstillingen av at det er amerikanerne som sitter med løsningen på hvordan verden kan forstås, men resten av verden stort sett ikke forstår hvordan kriser som dette kan løses. Dette budskapet spisses i filmen. Jeg kjenner også at "en-mann-kan-redde-verden"-konseptet har gått ut på dato. Filmregissøren skal likevel ha for at helten denne gangen er en kvinne, men likevel ... Jeg ser at filmen har fått kred for originalitet og at det fremheves av enkelte at det er mye som skiller denne filmen fra f.eks. "Independence Day" (en helt elendig film, synes jeg). Romvesnene i denne filmen er dessuten fullstendig annerledes enn alle andre romvesner jeg har sett i tilsvarende filmer. Er det en god eller dårlig ting? Tja ... Vet ikke helt. Og bare for å ha nevnt det: gåten knyttet til "offer weapon" er selvsagt essensiell i filmen, og dette byr på overraskelser underveis. 

Rent teknisk holder denne filmen mål og vel så det. Romskipet og romvesnene er originale. Skuespillerne er også flotte. Lydbildet er dessuten eminent. Men historien engasjerte meg ikke. Mest fordi jeg fant det hele så usannsynlig og lite troverdig ... Dersom du er blant dem som elsker sci-fi tror jeg likevel at du kommer til å like denne filmen. La derfor ikke min oppfatning av den stå i veien for at du likevel velger å se den. 

Filmen er tatt av filmplakatene på norske kinoer, og DVD´en har release her i Norge den 20. mars i år.

Innspilt: 2016
Originaltittel: Arrival
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Sci-fi
Skuespillere: Amy Adams (lingvisten Louise Banks), Jeremy Renner (Ian Donelly), Forest Whitaker (U.S. Army Colonel G. T. Weber), Michael Stuhlbarg (agent David Halpern), Tzi Ma (general Shang) og Mark O´Brien (kaptein Marks)
Spilletid: 116 min

lørdag 11. mars 2017

Elena Ferrante: "Svikne dagar"

Når livet rakner fullstendig ...

Jeg tar det for gitt at det ikke er mange bokelskere som enten har lest Elena Ferrantes Napoli-kvartetten eller som vurderer å lese den i nærmeste fremtid. Særlig nå som Mammutboksalget pågår for fullt og det er mulig å sikre seg de to første bøkene i serien for en brøkdel av full pris ... 


La det være sagt med det samme: Årsaken til all furore rundt Napoli-kvartetten er ikke primært at forfatteren er anonym, men at hun (han?) skriver forrykende godt! Det har selvsagt bidratt ikke rent lite til nysgjerrigheten rundt bokserien at det kan være en insider fra Napoli, som kjenner mafia-problematikken særs godt, som er den som står bak pseudonymet Elena Ferrante. I alle fall er dette en av grunnene til at media har fattet så stor interesse for å finne ut hvem forfatteren egentlig er. Man kan i alle fall ikke beskylde forfatteren for å stå i veien for sitt kunstverk, jf. den virkelighetslitteraturdebatten som har pågått i Norge den siste tiden.


Når en forfatter endelig slår gjennom internasjonalt, er det nokså vanlig at tidligere bøker av samme forfatter blir hentet frem og oversatt til mange språk. Svært mange ganger har jeg konkludert med at det var en grunn til at forfatteren ikke slo gjennom tidligere, fordi jeg har blitt grundig skuffet. Elena Ferrante representerer et unntak! "I giorni dell´abbandono" utkom på italiensk i 2002, og nå foreligger den altså på norsk med tittelen "Svikne dagar". For øvrig kan det være verdt å merke seg at forfatteren debuterte allerede i 1994, og at debutboka faktisk utkom på norsk samme år med tittelen "Hjemreise". (Uten at jeg noen gang fikk dette med meg ...) Dersom de øvrige bøkene hun har skrevet ("La frantumaglia" (2003), "La figlia oscura" (2006) og "La spaggia di notte" (2007)) er like gode som Napoli-kvartetten og "Svikne dagar", har vi mye å glede oss til. (Forlaget Samlaget har lovet at bøkene kommer til å bli oversatt til norsk! Et par av dem allerede i nær fremtid!)


Forfatteren har operert med samme pseudonym under hele sitt forfatterskap (slik jeg har forstått det), så dette er ikke noe nytt i forbindelse med Napoli-kvartetten. Handlingen i "Svikne dagar" har også tilknytning til Napoli, så det er vel noe der ... Boka er i disse dager månedens bok i Bokklubben, så jeg vil anta at dette i seg selv fører til at den når ut til riktig mange lesere. Det forhold at bøkene er (nydelig!) oversatt til nynorsk gjør også at mange lesere som tidligere har erklært at "jeg hater å lese nynorsk!" har måttet svelge ordene i seg. Og godt er det, for fortellerstemmen i alle de Ferrante-bøkene jeg så langt har lest, har kledd den nynorske stilen svært godt! Kanskje fører bøker som dette også til at nynorsk møter en velfortjent bedre holdning hos de fleste!? Det er i så fall på tide! 


Olga har vært gift med mannen sin Mario i 15 år. Plutselig erklærer han at han ikke vil mer. Han understreker at hun ikke har gjort noe galt og at alt er hans skyld, og så går han ut av huset. Olga, bokas jeg-forteller, står som forstenet tilbake ved oppvaskbenken. 


"Heile natta låg eg einsam i den store dobbeltsenga og grubla. Same kor mykje eg tenkte over den siste tida av forholdet vårt, kunne eg ikkje finne noko som varsla om ei verkeleg krise. Eg kjende han godt, han var ein mann som likte å ha det roleg rundt seg, familien og heimen var viktige for han. Vi snakke om alt, vi likte framleis å halde kvarandre tett, kysse kvarandre, og iblant var han så vittig at han fekk meg til å gråte av latter. For meg var det utenkeleg at han verkeleg ville dra. Så då eg hugsa at han ikkje hadde tatt med seg ein einaste av sine eigne kjære ting, og heller ikkje hadde tatt farvel med ungane, blei eg sikker på at det ikkje var alvorleg. Han gjekk nok berre gjennom ein slik dårleg periode som du kan lese om i bøker, der ein av karakterane får ein uventa overdriven reaksjon på den vanlege misnøya med livet." (side 5-6)


Det skal dessverre vise seg at Mario mener alvor, og at bruddet - der den forlatte ikke får en sjanse til å komme på banen med eventuelle ønskede forbedringer i forholdet - er svært klassisk når den som går for lengst har funnet seg en annen. 


Det som deretter følger er en historie om et menneske som holder på å gå fullstendig til grunne. Olga forsømmer seg selv, de to barna Gianni og Ilaria og hunden Otto. Barnas reaksjoner på de voksnes valg, der utslagene ikke alltid er like sympatiske, handler kanskje først og fremst om overlevelsesstrategier. Gjennom å spille ut sjalusiene mellom Olga og Mario oppnår de likevel ikke det de ønsker, og kanskje er det dette som skal til for at Olga for alvor skal våkne og komme seg videre i livet. For hvem var mannen hun hadde vært gift med, om ikke annet enn en som har hoppet over gjerdet der det var lavest, som flyktet da avgrunnen i livet åpnet seg i stedet for å bli ved sin lest og kjempe videre for dem han burde hatt kjær? Dette er takken for at hun la sitt eget forfatterskap til side og ofret seg for mannen, barna og kjærligheten ...


Jeg ønsker ikke røpe mer av handlingen fordi dette kan ødelegge lesningen for dere som fremdeles ikke har lest denne boka. Det jeg derimot kan si er at "Svikne dagar" er en intens roman om å bli forlatt når du minst venter det, og hva dette i ytterste konsekvens gjør med et menneske som er fullstendig uforberedt. Historien påvirket følelseslivet mitt under lesningen, fordi jeg kjente Olgas smerte på kroppen. Dette skyldes at boka er så drivende godt skrevet at den nærmest fremsto som den reneste thriller. Det gjorde vondt å lese denne romanen! Skikkelig vondt! Av og til måtte jeg faktisk legge boka til side og ta pauser i lesningen, fordi historien var så sterk. Ingenting pakkes inn, men fortelles akkurat så rått og brutalt som et samlivsbrudd kan fortone seg. Ordene treffer som piskeslag. 


Dette er en bok jeg anbefaler på det aller, aller sterkeste! Boka er også tilgjengelig som lydbok med Gjertrud Jynge som oppleser.


Flere har skrevet om boka. Blant bloggerne nevner jeg Reading Randi (Denne romanen fortonte seg bedre enn Napoli-kvartetten for meg - den var mer intens og kompakt - og hadde mer driv. Nærmer seg terningkast 6 ......), Les mye (Svikne dagar er ei av dei beste bøkene eg har lese. Språket, orda, det set seg i tankane og ein greier ikkje å flykte frå dei. Dette er ikkje ei bok du les for å hygge deg. Tvert imot er det ei vond forteljing som minner oss på at ingenting er konstant, at vi berre er dyriske; menneske styrt av kjensler og fornuft. Kvar dag er ein kamp mellom desse to, og ein må heile tida meistre å halde dei i balanse. Av og til sigrar det eine over det andre, og da kan alt ryke om vi ikkje kjem oss opp att. Kva da?) og Kleppanrova (Denne romanen er bare helt fantastisk skrevet. Komposisjonen og hendelsene tar pusten fra en, den er så stram og holder deg i sin makt. Ordbruken og alle metaforene og de små historier som utspiller seg hele tiden, du må holde pusten for å høre hva som skjer. Det er et driv i denne romanen, en puls jeg sjelden har opplevd så sterk. Italienerne har nok litt skarpere kanter, enn oss nordboere.). Dessuten er boka anmeldt i mange medier; NRK ( I utgangspunktet en sørgelig, men gjenkjennelig fortelling om å sitte igjen når den andre går. Raseriet og et brutalt språk gjør romanen til stor litteratur. ... «Svikne dagar» er oversatt av Kristin Sørsdal, til et nynorsk som funkler av liv.), Aftenposten (Svikne dagar er Ferrantes andre roman. Tematisk spiller den opp til Napoli-bøkene, men med sine 220 sider er den langt mer fortettet og uten det rike persongalleriet og den brede samfunnsmessige forankringen vi kjenner fra serien om Elena og Lila. Til gjengjeld er teksten så rå, så besk, så full av fortvilelse at den nærmest får Napoli-kvartetten til å blekne. Det sier ikke lite. Svikne dagar er en roman som får «[…] deg til å kjenne det svimlande djupet under deg, dei svarte kreftene frå helvete», slik hovedpersonen og jeg-fortelleren Olga karakteriserer den skrivemåten hun som ungjente satte høyest.), VG (Som hun kan skrive, Elena Ferrante! ... Fortellingen i «Svikne dagar» hamres intenst rundt én person, én kvinne – den forlatte, og tankene som svirrer og maler uten ende. Som Ferrante kan gjenskape strengene i et ekteskap, spille ut kvinnelivet i alle fasetter! Og på ny er det Kristin Sørsdal som har oversatt til et rikt, frodig og vakkert nynorsk.)


Utgitt i Italia: 2002

Originaltittel: I giorni dell´abbandono 
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Samlaget
Oversatt: Kristin Sørsdal
Antall sider: 221
ISBN: 978-82-521-9333-6
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget.

fredag 10. mars 2017

Paul Auster: "Rapport fra det indre"

En bok for spesielt interesserte!

Det begynner å bli noen år siden jeg leste Paul Austers (f. 1947) memoarbok "Vinteropptegnelser" (2012). Jeg ga boka toppkarakter. Boka er meget spesiell og jeg lovet meg selv den gangen at jeg skulle lese boka om igjen.


"Report from the Interior" utkom i 2013 (og på norsk i 2014), og også den handler om forfatterens liv. Boka fikk så lunkne kritikker at den har blitt liggende ulest helt frem til nå. Det var nyheten om en ny bok - "4 3 2 1" - som fikk meg til å finne frem "Rapport fra det indre", og omsider få lest den. La meg si det sånn: jeg ble skuffet over denne boka. Den første tredjedelen av boka kjedet meg, men den kom seg etter dette og da var det heldigvis noe stigning i programmet. Jeg satt igjen med en følelse av at dette var den delen av memoarprosjektet "Vinteropptegnelser" som ble til overs, og jeg opplevde heller ikke denne boka som så personlig som den første. Dette på tross av at vi i "Rapport fra det indre" får vite om sengevæting, om utenforskapet når man vokser opp og er mer begavet enn omgivelsene og om den turbulente tiden før han giftet seg med sin første kone. 


Mens jeg i "Vinteropptegnelser" ble besnæret av fortellerstilen, der fortelleren omtaler seg selv som "du", var denne du-formen en smule irriterende og kunstig i herværende bok. Likevel bør ingen være i tvil om at Paul Auster er en fantastisk forteller! Litt strammere regi av boka kunne likevel ha gjort seg. 


Frykten for polio i 1952, som Auster nevner i sin bok (side 62 flg.), har Philip Roth skrevet inngående om i sin roman "Nemesis". Men der Roth i tillegg beskriver et jødehat i New York i den forbindelse, der skriver Auster stort sett om frykten for å dø eller ende som krøpling for livet. Bevisstheten rundt egen jødedom våknet noen år senere, og skyldtes nok at foreldrene var sekulære og ikke fulgte noen form for jødiske tradisjoner. 


"Brukte hun ordet antisemittisk? Det kan du ikke huske, men meningen var tydelig nok: Å være jøde var å være annerledes enn andre, å skille seg ut, å bli sett på som en outsider. Og du, som inntil da hadde oppfattet seg selv som amerikaner tvers igjennom, like amerikansk som noen passasjer om bord på Mayflower, forsto nå at det fantes folk som mente at du ikke hørte til i deres nærhet, at du ikke var helt hjemme selv i ditt eget hjem." (side 67-68). 


Siden skulle Paul Auster utmerke seg som et svært lesende barn på skolen. Så mye leste han at en lærer en gang trodde at han bløffet da han viste frem leselisten sin, og hang ham ut foran klassen hans. Opplevelsen ble skjellsettende. Like fullt - han fortsatte å lese, samle på bøker og skrive små historier og dikt, fullstendig uvitende den gangen om at han senere ikke skulle gjøre annet ... 


Det Paul Auster skriver om å føre dagbok, fant jeg glitrende og tankevekkende:


"Du prøvde å begynne på en dagbok da du var atten, men du holdt opp etter bare et par dager med en følelse av ubehag og forlegenhet og usikkerhet rundt formålet med prosjektet. Inntil da hadde du alltid sett på det å skrive som noe som beveget seg fra det indre og utover, et forsøk på å nå ut til andre. De ordene du skrev var beregnet på en som ikke var deg, et brev som skulle leses av en venn, for eksempel, eller en stil som skulle leses av læreren som hadde gitt deg oppgaven, eller når det gjaldt diktene og fortellingene dine, en ukjent person, en fremmed hvem som helst. Problemet med dagboken var at du ikke visste hva slags person du henvendte deg til, om du snakket til deg selv eller til en annen, og hvis det var deg selv, så virket det underlig og forvirrende, for hvorfor bry seg med å fortelle ting til deg selv som du allerede visste, som du nettopp hadde opplevd, og hvis det var en annen, hvem var i så fall vedkommende, og hvordan kunne henvendelser til en annen oppfattes som en dagbok? Du var for ung den gangen til å forstå hvor mye du kom til å glemme - og hvor fastlåst i nuet til å innse at den personen du skrev for, faktisk var ditt fremtidige selv. Så la du dagboken på hyllen, og litt etter litt, i løpet av de neste syvogførti årene, gikk nesten alt tapt." (side 160-161)


Siste del av boka er viet forholdet til Paul Austers første kone, fortrinnsvis før de giftet seg og befant seg i hhv. Paris og New York på slutten av 1960-tallet. Det som gjorde ham i stand til å huske så mange detaljer fra den første turbulente tiden i deres forhold, som var preget av lange perioder med atskillelse, var noen brev som han fikk tilgang til mens han holdt på med "Vinteropptegnelser". Mye av dette er absolutt interessant, men jeg ble likevel sittende igjen med en opplevelse av at det ikke helt hørte med i bokprosjektet nærmest ordrett å gjengi høyst personlige brev dem i mellom. Særlig ikke fordi andre partier i boka inneholder side opp og side ned om filmer som har gjort inntrykk på ham. Hvorfor han har valgt å sette sammen en bok med tre så umake deler, skjønte jeg egentlig ikke. 


Alt i alt er dette en nokså rotete bok, som begynner med et forsøk på å rekapitulere en barndom for å finne ut hva som gjorde at han ble den han ble, nemlig et skrivende menneske. Det som likevel er interessant er opplevelsen av hva som preger et kunstnersinn eller et menneske som er over gjennomsnittlig begavet. Det handler mye om et utenforskap, om ensomhet og følsomhet, om mange indre liv-opplevelser, om et menneske som er mer tenksom enn andre, om depresjon ... Der noen kanskje bare ser "navlebeskuelser", der ser andre menneskelig dybde og innsikt i hva det vil si å være et menneske på godt og vondt. Noen mennesker, og gode forfattere i særdeleshet, evner som regel å sette ord på ting på en slik måte at alle vi andre skjønner sammenhenger vi antakelig ikke hadde skjønt på egen hånd. Akkurat dette klarer Paul Auster i denne boka også, selv om den som sagt fremstår mer rotete og ustrukturert enn hva han vanligvis er kjent for. Jeg er uansett glad for at jeg leste denne boka! 


Helt bak i boka er det inntatt en hel del bilder fra den tiden Paul Austers liv refererer seg til. Jeg tenker at disse bildene ville hatt større relevans dersom de hadde kommet underveis i boka. 


Dette er en bok for spesielt interesserte. Paul Auster-fans bør selvsagt vurdere å få den med seg!


Aftenposten har skrevet om boka (En bagatell fra Paul Auster.). 


Utgitt i USA: 2013 

Originaltittel: Report from the Interior 
Utgitt i Norge: 2014
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Torleif Sjøgren-Erichsen
Antall sider: 314
ISBN: 978-82-03-21031-3

Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget


Paul Auster
Min Paul Auster-boksamling. Jeg er over gjennomsnittlig begeistret for Austers bøker!

onsdag 1. mars 2017

Elena Ferrante: "Historia om det tapte barnet"

Fjerde og siste bind i Napoli-kvartetten

Forfatteren Elena Ferrante er Italias mest kjente ukjente forfatter. Hvem er denne forfatteren som har skrevet en av de beste bokseriene som er utgitt i nyere tid? Dette spørsmålet er det mange som har stilt seg, uten at vi har kommet nærmere et svar. Og kanskje er det ikke noe poeng å få vite hvem forfatteren er, fordi vi da ikke risikerer at hun (eller han?) kommer i veien for bokprosjektet sitt (slik vi har opplevd at enkelte norske forfattere har gjort i den senere tid ...).


Jeg har valgt å lytte meg gjennom hele Napoli-kvartetten, samtidig som jeg har hatt papirutgavene tilgjengelig underveis. Det har tatt drøyt 62 timer å lytte seg gjennom de fire lydbøkene, mens papirutgavene inneholder tilsammen 2 052 sider. Det er Silje Breivik som er oppleser, og hun har gjort lytteropplevelsen til noe helt, helt spesielt! Den nynorske oversettelsen er dessuten briljant! Dersom jeg en dag skal lese hele serien om igjen, tror jeg det er lydbokutgaven jeg igjen kommer til å ty til. Samtidig har jeg gleden av å eie hele serien i papir, og dét er viktig for meg. Denne serien fortjener nemlig i aller høyeste grad hylleplass i mine overfylte bokhyller! 


Jeg har skrevet om de tre foregående bøkene her på bloggen; "Mi briljante venninne" (første bind), "Historia om det nye namnet" (andre bind) og "Dei som flyktar og dei som blir" (tredje bind). Dersom du ikke har lest disse bøkene, bør du nok vente med å lese herværende bokomtale, fordi jeg kommer til å røpe noe av handlingen i de foregående bøkene. 


Bokserien handler om vennskapet mellom Elena (eller Lenú) Greco og Lila (eller Lina) Cerullo, og vi følger disse kvinnene fra de er småjenter og frem til de er i begynnelsen av sekstiårene. I bok nr. 1 har Lila forsvunnet sporløst, og hennes sønn Rino har ringt Elena. Det er Elena som er jeg-personen og fortelleren i alle bøkene. 


Lilas forsvinning blir opptakten til hele bokserien, der Elena ser tilbake på sitt levde liv. I tillegg til det turbulente vennskapet med Lila, forteller hun om en klassereise som førte henne bort fra Napoli. I første omgang studerte hun ved universitetet i Pisa, hun utga en bok og giftet seg med universitetsprofessoren Pietro. De fikk døtrene Elsa og Dede. Fikk hun et bedre liv enn sine medsøstre, hun som nå ble en del av Pisas øvre middelklasse? Nei. Hun ble nøyaktig like låst som alle andre kvinner med barn. Hun følte seg redusert til en husholderske. I tillegg var hennes verdi som samtalepartner for Pietro betydelig redusert. Da Nino, hennes ungdoms forelskelse, dukket opp, falt hun som en moden frukt for ham, og satte hele ekteskapet på spill for å få ham. Der Pietro var nøktern og hverdagslig, der var Nino romantisk og lyttende. 


Elena reiser fra mann og barn og følger Nino. Det skal vise seg å ha sin pris ... Nino er nemlig en mann som liker å bli dyrket, og han stikker når det blir for mye krav ... I mellomtiden er Elena blitt gravid med barn nr. 3. Også Lila er gravid - denne gangen med Enzo, mannen hun har levd med etter at hun valgte å forlate mannen hun hadde giftet seg med. 


I denne siste boka i Napoli-kvartetten får vi enda flere detaljer fra Elena og Lilas vennskap, ikke minst fra den tiden da Elena valgte å flytte tilbake til Napoli. Bakteppet for historien er mafiaens herjinger i byen, der den ene etter den andre blir drept. Etter at forholdet med Nino tok slutt, og Elena var i desperat pengenød, skrev hun en bok hvor handlingen var lagt til Napoli, og hvor Napolis mafia-familier er lett gjenkjennelige, selv om de ikke er identifisert med navn. Solara-familien følte seg uthengt og ble rasende. Mens Elena mente at hun hadde skrevet en fiktiv roman, som ikke handlet om noen av dem ... En diskusjon ikke ulik den som har versert om virkelighetslitteraturen i Norge i den senere tid ... 


Det aller mest spennende med hele bokserien er at vi kommer så tett inn på en meget dramatisk periode av Napolis historie, der mafiaen fikk er grep om byen som de siden har beholdt. Det forhold at forfatteren er anonym får oss til å tro at det er en innsider som har skrevet bøkene, og som av frykt for sitt eget liv ikke våger å røpe sin identitet. Dette temaet blir som nevnt berørt i denne siste boka. Dette får store konsekvenser for de to venninnene, uten at jeg har tenkt å røpe noe mer av handlingen. 


Elena og Lila representerer to ytterpunkter i historien; den ene velutdannet og forfatter, den andre en selvlært bedriftseier. Den ene reiste bort fra Napoli, mens den andre ble. Det handler om kvinners stilling i etterkrigstidens Italia, og det handler om klassereise. Ringen ble på et vis sluttet da Elena kom tilbake til Napoli. Rivaliseringen som har funnet sted mellom de to, fortsetter i neste generasjon. Hvem er vakrest? Hvem er lykkeligst? Hvem er mest briljant? Hva er det som virkelig gjelder i det lange løp? Og hvor velmenende er f.eks. Lila når hun advarer Elena mot Nino, hennes egen ungdoms kjærlighet? Og finner Elena Lila til slutt? Slik blir Napoli-kvartetten en historie om selve livet, der det noen ganger er to skritt frem og ett tilbake, og andre ganger ett skritt frem og to tilbake ... Tittelen på boka røper den største tragedien som et menneske kan utsettes for ... En historie som Elena velger å skrive en bok om, og som blir en voldsom suksess. Hun har så og si stjålet en historie som nok burde ha fått gli inn i glemselen. Er hennes egen suksess viktigere enn venninnens ve og vel når det kommer til stykket?


Dersom du ikke har lest noen av disse bøkene, har du mye å glede deg til! De to første bøkene har du mulighet for å få tak i på Mammut-salget som starter neste mandag (bok nr. 32 og 33 i salgskatalogen). Jeg anbefaler bøkene på det varmeste! Det har vært stort å få følge Elena på hennes vei gjennom livet.


Mange har skrevet om denne boka og jeg nevner her noen av dem: NRK (Jakten på forfatterens identitet kan allikevel illustrere ett sentralt poeng: Hva vil det si å fortelle en historie? I dette tilfellet; hvem forteller om hvem? Hva er fortellingens konsekvenser? Og enda en gang: hvem eier historien om et liv?), VG (De har forsøkt å komme seg vekk fra sin barndoms brutale bydel i Napoli, med camorra, vold og drap og kidnapping. Men det er i Napoli de finner hverandre igjen. Så forsvinner Lila, og Elena flytter igjen, leter, tenker, skriver og skriver. Om dette spinner Ferrante sin suverene Napolikvartett, et unikt litterært prosjekt.), Aftenposten (Om man betrakter Napoli-kvartetten i seg selv, hvis det i det hele tatt er mulig, er det ikke vanskelig å forstå at folk ikke får nok av Elena Ferrante. Bøkene om Elena (navnebruken legger åpenbart opp til en identifikasjon mellom fortelleren og forfatterens pseudonym) og Lila har et sterkt narrativt driv samtidig som de forankrer personlige erfaringer i en større kontekst, det vil si historien om det moderne Italia, fra 1950-tallet og frem til vår egen tid.), og bloggerne Med bok og palett (Ein fantastisk roman denne gongen også! Berre trist at det er slutt. ), Artemisia (Dette er desidert det mest komplekse og dramatiske bindet av de fire. Og selv om Ferrante også i denne boka drøvtygger en del med sin omstendelige skrivestil, blir det sjelden så veldig kjedelig.), Kleppanrova (FANTASTISK! NYDELIG! FANTASTISK! NYDELIG! FANTASTISK! NYDELIG!), Har du lest (En av hemmelighetene til den enorme appellen til Ferrante bøkene tror jeg er at de er så vanskelige å definere. Det er absolutt politiske romaner. Samtidig eksellerer de i det nære, i familierelasjonene, i møtet mellom mennesker. Bøkene er også uten tvil feministiske, fordi de fokuserer på to kvinner som på hver sin måte forsøker å stå imot konvensjoner. Lila stritter imot det hun kan, og sloss med de midlene hun har. Og Lenù er kvinnen som ensom bryter ut, men som opplever hvor farget og fanget hun likevel er av sin bakgrunn. Hvor hører disse kvinnene hjemme? Hvilken pris må de betale for sine livsvalg og hva slags mennesker blir de?) og Reading Randi (Vi følger vekselvis venninnene fra tretti-års alderen frem til "nåtid" - venninnene nærmer seg sytti-årsalderen . I denne siste boken "kaprer" Elena endelig sin Nino til fordel for den trofaste trygge mannen hun giftet seg med.)


Utgitt i Italia: 2014

Originaltittel: Storia della bambina perduta
Utgitt i Norge: 2016
Forlag: Samlaget (papirutgaven) / Lydbokforlaget (lydboka)
Oversatt: Kristin Sørsdal
Oppleser: Silje Breivik
Antall sider: 573 
Spilletid: 17 t 20 min.
ISBN: 978-82-521-8880-6 (papirutgaven)
ISBN: 9788242163769 (lydfilen)
Jeg har mottatt leseeks. av boka

mandag 27. februar 2017

Oscar-vinnerne 2017




Dette var opprinnelig et innlegg med oversikt over Oscar-nominasjonene. Natt til i dag (27. februar 2017) ble vinnerne kåret. Jeg har derfor valgt å oppdatere dette innlegget.

Totalt ble 24 priser delt ut. I dette innlegget har jeg fokusert på åtte kategorier: beste film, beste regi, beste mannlige hovedrolle, beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige birolle, beste kvinnelige birolle, tilrettelagt manus og de utenlandske (ikke-engelsktalende) filmene.

Linkene i dette innlegget peker til mine omtaler av filmene.


Beste film:

Vinner
: Moonlight (åtte nominasjoner - vant tre Oscars)

Ø
vrige nominerte:

Lion (seks nominasjoner - vant ingen priser)
Manchester by the Sea (seks nominasjoner - vant to Oscars; beste mannlige hovedrolle, beste originale manus) 
Arrival (åtte nominasjoner - vant en Oscar; beste lyd)

Fences (fire nominasjoner - vant en Oscar)
Hacksaw Ridge (seks nominasjoner - vant to Oscars)
Hell or High Water (tre nominasjoner - vant ingen priser)
Hidden Figures (tre nominasjoner - vant ingen priser)
La La Land (14 nominasjoner - vant seks Oscars)

I å
r var det ni filmer som var nominert (mot åtte i 2016). Hittil har jeg kun sett fire av filmene; "Manchester by the Sea", "Lion", "Moonlight" og "Arrival". Dette er fire helt forskjellige filmer! Min favoritt var "Lion", og den har så langt jeg har rukket å registrere ikke vunnet en eneste pris. "Moonlight" var en god nr. 2. Samtidig ble jeg ikke veldig overrasket over at nettopp denne filmen fikk prisen i kategorien beste film. Tematikken i filmen er nemlig hardtslående og den treffer noe i oss alle. 





Beste mannlige hovedrolle:

V
inner: Casey Affleck - Manchester by the Sea


Øvrige nominerte:
Viggo Mortensen - Captain Fantastic
Andrew Garfield - Hacksaw Ridge

Ryan Gosling - La la Land
Denzel Washington - Fences

Jeg har så langt kun sett to av disse filmene - "Manchester by the Sea" og "Captain Fantastic". Jeg ble likevel overrasket over at Casey Affleck stakk av med prisen i kategorien beste mannlige hovedrolle. Han vant en tilsvarende pris i Golden Globe tidligere i år også.




Beste kvinnelige hovedrolle:


Vinner: Emma Stone - La La Land

Øvrige nominerte:
Meryl Streep - Florence Foster Jenkins
Isabelle Huppert - Elle

Ruth Negga - Loving
Natalie Portman - Jackie

La La Land sopte med seg seks Oscars (men var nominert til 14 priser). At Emma Stone vant i kategorien beste kvinnelige hovedrolle har jeg ingen formening om, i og med at jeg ikke har rukket å se denne filmen enda. Uansett ålreit at det var hun og ikke nok en gang den samme som vant i Golden Globe-konkurransen (Isabelle Huppert). Nominasjonslisten var helt lik i Golden Globe- og Oscar-konkurransen.

Jeg har kun sett "Florence Foster Jenkins", med Meryl Streep i hovedrollen som operasangerinnen som oppnådde å synge for et fullstappet Carnegie Hall, til tross for at hun overhode ikke kunne synge. Historien er sann. Filmen er tilgjengelig på norske kinoer. Selv så jeg den på en flight til Hong Kong for en drøy uke siden. Jeg tviler på at Meryl Streep vinner denne gangen.


Samtlige filmer er tilgjengelig på norske kinoer for tiden.




Beste mannlige birolle:


Vinner: Mahershala Ali - Moonlight

Øvrige nominerte:
Dev Patel - Lion

Lucas Hedges - Manchester by the Sea 
Jeff Bridges - Hell or High Water
Michael Shannon - Nocturnal Animals 

I fjor ble juryen beskyldt for å diskriminere fargede skuespillere. Det er det liten grunn til å gjøre i år. Selv om jeg bare har sett tre av de fem nominerte filmene i denne kategorien, tenker jeg at prisen er velfortjent! Mahershala Ali er fantastisk i rollen som doplanger i "Moonlight"!





Beste kvinnelige birolle:


Vinner: Viola Davis - Fences


Øvrige nominerte:Naomie Harris - Moonlight

Nicole Kidman - Lion
Michelle Williams - Manchester by the Sea
Octavia Spencer - Hidden Figures

Nominasjonslisten er helt likelydende med Golden Globes` nomninasjonsliste. Også her er vinneren den samme, nemlig Viola Davis. Jeg holdt en knapp på Naomie Harris som narkovrak-moren i "Moonlight". Viola Davis er uansett en verdig vinner med mange fantastiske rolletolkninger bak seg fra tidligere filmer.






Beste regi:


Vinner: Damien Chazelle - La La Land


Øvrige nominerte:

Kenneth Lonergan - Manchester by the Sea
Barry Jenkins - Moonlight
Denis Villeneuve - Arrival

Mel Gibson - Hacksaw RidgeDette er en av prisene som gjør at jeg ønsker å se "La La Land", selv om musicaler ikke er blant mine favoritter. Samtidig må jeg innrømme at jeg har gode minner fra musicaler som "Les Miserables" og "Anna Karenina", og jeg skal nok komme meg gjennom denne også!




Beste tilrettelagte (adapterte) manus:

Vinner: Moonlight

Øvrige nominerte:
Lion

Arrival
Fences 
Hidden Figures

Jeg har sett tre av de nominerte filmene - "Moonlight", "Lion" og "Arrival" (sistnevnte har jeg ikke rukket å skrive om her på bloggen), og jeg "Moonlight"  er absolutt min favoritt blant disse. Måten tredelingen av filmen får frem noen viktige og avgjørende øyeblikk i hovedpersonens liv, er nydelig håndverk!


Beste utenlandske film:


Vinner: The Salesman (Iran/Frankrike)


Øvrige nominerte:
Land of Mine (Danmark)

A Man Called Ove (Sverige)
Tanna (Australia)
Toni Erdmann (Tyskland/Østerrike)

Her er det hele resten av verden mot Hollywood, og nåløyet er trangt. Filmer som er nominert i denne kategorien er kvalitetsfilm på sitt beste.

Det er den iranske filmregissøren Asghar Farhadi som står bak vinnerfilmen. Han nektet å reise til USA i forbindelse med Oscar-utdelingen. Dette som en protest mot Donald Trumps innreiseforbud for mennesker som blant annet kommer fra Iran. Alle som har et visst forhold til iransk film kjenner hans prisbelønte film "A Separation" (eller "Nader og Simin - et brudd", som var den norske tittelen). Det er veldig moro at iransk film får oppmerksomhet! Filmen skal ses når den kommer! Den har Norgespremiere 10. mars - med den norske tittelen "En handelsreisende".

Jeg minner om at det er god grunn til å se de øvrige filmene også! "Land of Mine" er knallsterk!