Translate

Søk i denne bloggen

Laster inn...

Sider

Et lite utvalg avforfattere som er omtalt i min blogg:

Aarø Selma Lønning (3) Adichie Chimamanda Ngozi (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (3) Austen Jane (7) Auster Paul (10) Barnes Julian (2) Beauvoir Simone de (1) Beevor Antony (2) Bjerke André (2) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (9) Blixen Karen (3) Boyne John (3) Bunin Ivan (1) Canetti Elias (1) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (11) Clézio J.M.G. Le (2) Coetzee J. M. (1) Cunningham Michael (2) Drakulic Slavenka (2) du Maurier Daphne (2) Dumas Alexandre (1) Duras Marguerite (1) Eco Umberto (2) Eggers Dave (1) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Eriksen Thomas Hylland (2) Espedal Tomas (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (3) Fante John (1) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fo Dario (1) Fosse Jon (2) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (3) Grytten Frode (5) Gulliksen Geir (1) Haddon Mark (2) Hamsun Knut (16) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (4) Hemingway Ernest (5) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (5) Hoem Edvard (8) Hornby Simonetta Agnello (2) Hugo Victor (3) Hustvedt Siri (2) Indridason Arnaldur (7) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Alf R. (1) Jacobsen Roy (7) Jensen Carsten (1) Kaarsbøl Jette A. (2) Kehlmann Daniel (4) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Knausgård Karl Ove (8) Koch Herman (2) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (2) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (2) Lenz Siegfried (1) Lessing Doris (2) Li Yiyun (1) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (2) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (7) Maalouf Amin (3) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Martel Yann (2) Matar Hisham (2) McCann Colum (1) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (13) Melville Herman (1) Mendel-Enk Stephan (2) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Mueenuddin Daniyal (1) Munro Alice (2) Murakami Haruki (8) Mutaev Musa (1) Müller Herta (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Nilsen Tove (2) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Némirovsky Irène (6) Oe Kenzaburo (1) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (2) Orwell George (1) Oz Amos (2) Paasilinna Arto (9) Pamuk Orhan (2) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Ragde Anne B. (8) Rahimi Atiq (2) Ramslie Lars (2) Renberg Tore (10) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (3) Schirach Ferdinand von (3) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (2) Seraji Mahbod (1) Shakespeare (1) Sigurdsson Birgir Sigurjón (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (1) Skram Amalie (11) Solstad Dag (7) Steinbeck John (6) Strindberg August (2) Söderberg Hjalmar (1) Süskind Patrick (2) Terjesen Marianne (2) Thompson Geir (2) Tiller Carl Frode (3) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (2) Undset Sigrid (3) Uri Helene (1) Vallgren Carl-Johan (3) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (4) Wassmo Herbjørg (3) Westö Kjell (4) Wiese Jan (1) Wilhelmsen Ingvard (3) Woolf Virginia (6) Xinran (2) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (2)

fredag 18. april 2014

Bernt Gran: "Hundreår med hodebry - Utilregnelighetens historie"

Om galskap og de mislykkede attentatmenns paragraf

For et par uker siden var jeg på Cappelen Damms arrangement "Pølser og politikk", hvor temaet var galskap. Programmet for kvelden var absolutt sammensatt, men det er nok likevel liten tvil om at lanseringen av Bernt Grans bok "Hundreår med hodebry - Utilregnelighetens historie" og en påfølgende paneldebatt, hvor Breivik-saken sto sentralt, var det de fleste kom for å høre om. Til og med aktoratet i Breivik-saken var til stede denne kvelden! 

Diskusjonen rundt tilregnelighetsbegrepet var så spennende at jeg selvsagt bare måtte ha boka! Dedikasjon fra forfatteren fikk jeg med meg i samme slengen! Nå er boka også lest; en spennende bok som har engasjert meg mye underveis! Og som også har lært meg mye, fordi Gran gjør vanskelig stoff mer lettfattelig - i alle fall et stykke på vei. (Men man trenger ikke nødvendigvis å forstå absolutt alt for å få glede av denne boka - bare for å ha nevnt det.) Tidvis var boka rene pageturneren, rett og slett! 

Bernt Gran (f. 1974) har hovedfag i historie (2002) og master i rettsvitenskap (2012). I dag jobber han som journalist i Dagens Næringsliv. Og hvem andre enn nettopp en med Grans bakgrunn - både som historiker og jurist - kan ta for seg tilregnelighetsbegrepets historie, sette dette i et historisk perspektiv hvor andre lands lovgivning også trekkes inn, og analysere de juridiske (og forsåvidt også de medisinske) konsekvensene av ulike lovgivergrep? Han har gjort en god og meget overbevisende jobb! 

Gran har basert sin bok på sin masteroppgave i rettsvitenskap/juss, som ligger på nettet

"Galskap. 

Det er vel knapt nok noen blant de utallige millioner mennesker i verden over som fikk med seg tragediene 22. juli 2011 som tvilte på at terroristen og morderen Anders Behring Breivik var gal. 

Sprut sprø, klin hakke gal. Intet normalt menneske sprenger en diger bombe i et regjeringskvartal for så å reise ut på en øy for å drepe barn. Nei. Selvfølgelig ikke. Det er veldig unormalt. I vokabularet og begrepsapparatet til vanlige mennesker er man da gal - slik det også er for de fleste jurister, de fleste leger og de fleste psykologer. 

Men var Anders Behring Breivik juridisk "gal"? Var han medisinsk "gal"? Var han tilregnelig? I tiden opp mot rettssaken var meningene sterke i nettopp dette spørsmålet. At en terrorists psyke ikke egner seg til meningsmålinger er åpenbart, men både lek og lærd mente mye om Breiviks tilregnelighet. Å komme frem til et klart svar viste seg heller ikke å være så enkelt. Selv hans egne forsvarere var i tvil. Hadde Breivik det juristene kaller skyldevne? Kunne han straffes?" (side 15)

At gale mennesker som ikke forstår konsekvensene av sine egne handlinger ikke skal kunne straffes, er et resultat av en rettsutvikling som har pågått over flere tusen år, og dette preger de fleste lands lovgivning. Vel så interessant er imidlertid hva som skjer med dem som altså ikke anses strafferettslig tilregnelige. Her har de siste 200 års utvikling vært preget av spenningsfeltet mellom medisin og juss. Det største fremskrittet skjedde nok da man begynte å se på galskap på en annen måte enn man i tidligere tider hadde gjort, nemlig at dette var demonbesettelse, en straff fra gudene osv. For ikke å snakke om da medisinerne begynte å behandle galskapen ... 

I boka redegjør Gran for rettstilstanden fra antikken til middelalderen ("fra overtro til vitenskap"), om nordisk tilregnelighet og angloamerikansk utilregnelighet. Her er det så mye jeg gjerne skulle ha sitert! Gran skriver godt og poengtert om et utrolig spennende tema, og jeg fikk faktisk flash back til da jeg som jusstudent satt og jobbet meg gjennom Robberstads "Rettssoga" som juridisk student på 1980-tallet. (Hvorfor skrives det ikke mer (rendyrket) litteratur om rettshistorie/rettsutvikling?)

Her får vi høre om hvordan vikingene behandlet sine utilregnelige (side 73), sondring mellom partiell galskap og periodisk galskap (side 81), om utilregnelighet som en straffefrihetsgrunn i noen land (som i Norge) og som straffnedsettelsesgrunn i andre land (som i Danmark) eller som vurderingskriterium i forhold til straff versus tvunget helsevern (som i Sverige). Vi introduseres også for paradokset i at Hamsun ble ansett å ha varig nedsatte sjelsevner (han skrev "bare" "På gjengrodde stier" etterpå ...), mens Quisling, som åpenbart var gal, ble ansett tilregnelig og dermed strafferettslig ansvarlig for sine handlinger (side 106). Begrepet "varige svekkede sjelsevner" er for øvrig en juridisk konstruksjon, og har lite eller intet med medisinen å gjøre (side 108).

Hva er å foretrekke da? Å bli ansett som tilregnelig eller utilregnelig? Det kommer helt an på om landet man befinner seg i opererer med dødsstraff eller ikke - for å si det litt forenklet. En utilregnelighetsdiagnose vil i så fall bety at man redder livet sitt. På den annen side - dersom det ikke er tale om dødsstraff, er det jo en fordel å ha en sluttdato på sin straff. Blir man ansett utilregnelig, betyr det i praksis livstidsstraff i mange land. 

"Det å bli frifunnet og vinne frem med utilregnelighetspåstand betyr likevel ikke frihet for de aller fleste. Snarere tvert i mot. Flere undersøkelser i USA viser at de som lykkes med sitt insanity defense, i gjennomsnitt er innesperret i institusjoner dobbelt så lenge som vanlige fanger. For utilregnelige kriminelle som har begått ikkevoldelige handlinger er de i gjennomsnitt innesperret ni ganger så lenge som tilregnelige. Årsakene er blant annet at flere stater innførte tøffe kriterier for å bli løslatt. Denne praksisen førte til at motivasjonen for å forsøke seg på utilregnelighetsforsvar falt dramatisk. "Du må virkelig være gal for å prøve deg på insanity defense", oppsummerte Yale-professor Howard V. Zonana i 1998." (side 182)

Fra side 192 i boka snakker Gran om prosessen som førte til Lex Breivik, slik at man var berett til å håndtere Breivik i tilfelle han skulle bli ansett utilregnelig. Lovendringen ble foretatt i ekspressfart, og lovforslaget blir i ettertid ansett lite gjennomarbeidet og lite ivaretakende i forhold til menneskerettighetene. Man fikk likevel ikke bruk for lovbestemmelsen, men nå står den der - som en solid inngripen i rettighetene til psykisk syke som er innesperret etter å ha begått kriminelle handlinger. Det er for øvrig ikke første gang i historien at såkalt "moralsk panikk" har ført til pussigheter i lovverket (se side 192 flg.).

Noe av det kanskje mest interessante med hele boka er Grans gjennomgang av hva som skjedde med viktige personers attentatmenn og massemorderne på side 198 flg. Tendensen er slående, og gjør at man kan begynne å lure på domstolenes autonomi. Hvor mye påvirkes dommerne rent faktisk av folkeopinionen? 

"Historien viser også at utilregnelighetsinstituttet og rettspsykiatrien  kan mistenkes for å bli brukt politisk, både av enkeltpersoner og av myndighetene. De tre norske sakene fra landssvikoppgjøret som er omhandlet her, Hamsun-, Riisnæs- og Quisling-saken, kan være eksempler på nettopp det - i tre varianter. Rettspsykiatrien ble brukt mot Knut Hamsun på en kreativ måte som neppe hører hjemme i en rettsstat som Norge. Som Trond Berg Eriksen skriver burde På gjengrodde stier vært obligatorisk for alle som begir seg inn i psykiatrien. At NS-minister Sverre Tiisnæs fikk juridisk særbehandling av en dommer og en rettspsykiater sm var mot dødsstraff, og dermed havnet i en 12-årig utredningssituasjon på Reitgjerdet, er også en finuerlig variant av utilregnelighetspraksisen i Norge." (side 199)

Det er god grunn til å kunne konkludere med at utilregnelighetsdommene er forbeholdt "de mislykkede attentatmenn", mens gjerningsmennene (ja, for det er faktisk stort sett menn det er tale om) som har begått de mest groteske handlinger, som vekker opinionens sterkeste avsky, sjelden slipper unna straff, uansett hvor gale de måtte være. 

Helt til slutt tar Gran for seg rettstilstanden i dag, Hvor er vi i dag? 

"Hvem er strafferettslig utilregnelig? Skal de rettspsykiatriske sakkyndige avgjøre dette, og skal de utilregnelige sperres inne, behandles eller slippes løs?" - spør Gran på side 222.

Det som i hvertfall er sikkert er at det tar mange år å endre innholdet i et såvidt fastspikret begrep som tilregnelighet i straffelovgivningen. 

I dag er det straffeloven § 44 som regulerer betingelsene for straffbarhet. Bestemmelsen er et resultat av to revisjoner fra hhv. 2002 og 1997 (sistnevnte med ikrafttreden i 2002). Noe av det viktigste som har skjedd er at begrepet "sinnssyk" er endret til "psykotisk", og dermed omfattes i prinsippet også forbigående "galskap" - selv om forfatteren ikke synes å være enig i at endringen har noen særlig faktisk betydning (side 223). 

Boka inneholder en omfattende litteraturliste samt noteverk, som gjør det mulig å fordype seg videre om dette skulle være av interesse. 

Dedikasjon fra forfatter Bernt Gran i min bok
Jeg har allerede innledningsvis sagt hva jeg mener om denne boka, men gjentar gjerne at dette var spennende lesning! Bernt Gran skriver godt, han levendegjør stoffet med mange eksempler fra det virkelige liv, og han drar inn kjente rettsprosesser som jeg vil tro de fleste har et forhold til. Dermed blir boka også interessant for andre enn historikere og jurister - uten at jeg tror denne boka noen gang kommer til å bli en kiosk-velter. Til det er den nok for smal. Noe jeg imidlertid håper er at boka kan bli et referanseverk når straffelovgivningens tilregnelighetsbegrep på nytt skal gjennomgås. Her vil man nemlig få mye "gratis"! 

Mitt bestemte inntrykk etter å ha lest Bernt Grans bok er at vi har mye igjen før vi kan snakke om en stingent og rettlinjet rettspraksis som er til å forstå - hvis det da ikke er slik at utilregnelighetsinstituttet fortsatt skal være forbeholdt de mislykkede attentatmenn ... fordi dette er en villet og ønsket praksis ... 

Utgitt: 2014 
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 271
Boka har jeg kjøpt selv. 

Bernt Gran (Foto: Johannes W. Berg)

Andre omtaler av boka:
- Adresseavisen v/Lina Leth-Olsen - 31.03.2014 - En bok om galskap

torsdag 17. april 2014

Leon Leyson: "Gutten på trekassa"

En Schindler-jødes historie

Leon Leyson (f. 1929 d. 2013) rakk ikke å oppleve at hans bok "Gutten med trekassa" ble utgitt. Han hadde nemlig kreft og døde en tid før bokutgivelsen. Boka ble for øvrig til etter sterkt press fra omverdenen. Da hadde Leon Leyson i mange år reist rundt og fortalt sin helt spesielle historie til svært mange mennesker. Frem til Steven Spielbergs filmatisering av "Schindlers liste" i 1993, hadde Leon holdt sin historie for seg selv. For som han sa - han ønsket ikke et liv i skyggen av Holocaust. Dessuten følte han at det ikke var så mange som kunne forstå hva han og andre hadde vært gjennom, og han ville nødig føle at det skulle oppstå en konkurranse om hvem som hadde det verst under krigen ... 

Leon - eller Leib som han opprinnelig het - vokste opp i Polen og bodde i Krakow da krigen brøt høsten 1939. Polen var jo som kjent det første landet som ble invadert av nazistene. I motsetning til f.eks. Warszawa og flere andre polske byer, ble ikke Krakow ødelagt av bombing, og okkupasjonen var i grunnen et faktum i nesten samme øyeblikk som invasjonen fant sted. I Krakow bodde det på den tiden 60 000 jøder, og de skulle snart få merke at det å være jøde skulle få noen fatale konsekvenser. Byens intellektuelle ble i første omgang sendt til konsentrasjonsleiren Płaszów like utenfor byen. Kommandanten i leiren - Amon Göth - var kjent for å være særdeles brutal. Så ble han også funnet skyldig i drap på mer enn 10 000 mennesker etter krigen. 

Leon var bare 10 år da krigen brøt ut, og det tok ikke lang tid før hele den jødiske bydelen ble tømt for mennesker. Nazistene opprettet en ghetto, hvor alle ble stuet inn på et lite område, og det tok ikke lang tid før sult og sykdommer florerte. I slutten av oktober 1942 begynte nazistene å deportere jøder til Płaszów-leiren. Dette betydde i realiteten den sikre død. 


Krakow (bilde fra eget bildearkiv)
Leon, hans mor og far og dessuten en søster og en bror overlevde krigens redsler, og den de kunne takke for dette var Oskar Schindler. Han var en forretningsmann med et nokså frynsete rykte, fordi han var glad i en fest og en kløpper til å bestikke folk for å oppnå det han ønsket. Det finnes imidlertid 11-1200 jøder som overlevde andre verdenskrig utelukkende takket være hans innsats og det faktum at han ved hjelp av sine diplomatiske evner klarte å overbevise Amon Göth om at hans jøder - Schindler-jødene - var helt nødvendige for det tyske krigsmaskineriet. På hans fabrikk ble det nemlig produsert våpen. Det har for øvrig vært spekulert i at Schindler i begynnelsen så sitt snitt til å skaffe seg gratis arbeidskraft for å berike seg selv, men at han var vitne til alle grusomhetene som ble gjort mot jødene og at han som følge av dette fikk en oppvåkning og gikk mer aktivt inn for å ta vare på menneskene han hadde i arbeid. 

I "Gutten på trekassa" forteller Leon om sin families liv under krigen, og hvordan de etter hvert kom inn under Schindlers beskyttende vinger. Selv var han så ung - og liten - på den tiden at han knapt var i stand til å gjøre nytte for seg. Likevel fikk han være på fabrikken - der han sto på en trekasse for å rekke opp til maskinene - derav bokas tittel. 


Krakows domkirke (Bilde fra eget billdearkiv)
Det er en sterk beretning vi får høre i boka! Jeg har etter hvert lest riktig mange slike beretninger, og det er noen fellestrekk ved de fleste. Noen ganger undrer jeg meg over at det virkelig er mulig å huske så mange detaljer fra noe som ligger så vidt mange år tilbake i tid, men dette kan vel så gjerne skyldes at tankene rundt det som den gang skjedde mer eller mindre har kvernet rundt i bevisstheten en gang og bestandig. Beskrivelsen av matmangelen og sulten, desperasjonen og fortvilelsen over hvordan det i det hele tatt skulle være mulig å overleve fra den ene dagen til den neste - dette går igjen i Holocaust-litteraturen. Likeså brutaliteten fra nazistene som i all hovedsak ikke blir stående med så mye som et eneste menneskelig trekk. Men det var nok slik det ble opplevd. 

"Ikke så lenge etter at vi hadde fått et sted å bo i Los Angeles, husker jeg at jeg forsøkte å beskrive for en nabo hvordan det hadde vært å sulte i ghettoen. Da jeg sa at vi aldri hadde nok å spise, svarte han: "Vi hadde rasjonering her også." Han hadde ingen anelse om hvor stor forskjell det var mellom det å bare få små mengder smør og kjøtt av gangen og det å lete gjennom søppelet etter litt potetskrell. Det gikk ikke an å snakke om mine opplevelser uten samtidig å bagatellisere hans, så jeg bestemte med for ikke å snakke om Polen og krigen. Det var som med hatten jeg lot ligge igjen på toget, jeg forsøkte å legge de årene bak meg og begynne et nytt liv. Selvfølgelig er det en forskjell på minner og hatter - man kan ikke bare snu ryggen til minnene og gå sin vei, og mine minner var hos meg hver eneste dag." (side 189)


Krakow - Mariakirken (bilde fra eget bildearkiv)
Noe av det sterkeste ved hele boka er faktisk beskrivelsen av hvordan det var å komme tilbake til Krakow etter krigen. Beskrivelsen av hvordan de opplevde å være fremmede i sitt eget land, som om de var uvelkomne flyktninger - det landet deres forfedre hadde levd i de siste 1000 årene - er hjerteskjærende. Det var heller ikke trygt for dem å være i Krakow, og dette fikk Leon og familien hans til å innse at de måtte flykte. 

Etter en tid fikk familien innreisetillatelse i USA, og der begynte starten på det Leon har betegnet som "det virkelige livet mitt". Stort var sjokket over hvordan amerikanerne behandlet til fargete ...

"Etter å ha gått på bussen, gikk jeg til yndlingsstedet mitt bakerst for å ta meg en lur. Jeg ble overrasket da føreren stoppet bussen og kom nedover midtgangen til meg. "Du kan ikke sitte der", sa han. "De bakerste setene er til negrene. Du må flytte deg fram i bussen". Ordene hans traff meg som et slag i ansiktet. Plutselig ble jeg minnet om Krakow, da nazistene beordret jøder til å sitte bakerst i bussen (før det ble totalt forbudt  for jøder å reise med kollektivtransport). Nå var vi et helt annet sted, men det føltes som om hodet mitt skulle sprenges. Hvorfor skulle noe sånt som dette finnes i Amerika? Jeg hadde ved en feiltakelse trodd at den slags diskriminering var unik for jødene under nazistene." (side 193-194)

Krakow (bilde fra eget bildearkiv)
"Gutten på trekassa" inneholder først og fremst en meget sterk historie, og ikke stor litteratur - i tilfelle noe skulle lure på akkurat dét. Fordi jeg både har lest boka og sett filmen "Schindlers liste", opplevde jeg det interessant å få bekreftet mange sider ved den historien i "Gutten på trekassa". Ære være Leon Leysons nærmeste familie som fikk ham til å skrive ned sin historie før det var for sent. Jeg sitter igjen med mange inntrykk, og det er ikke så lett å gripe etter en ny bok etter å ha lest denne historien. Helt bakerst i boka er det en epilog skrevet av forfatteren selv i september 2012. Dessuten finner vi et utdrag av Schindlers liste, der Leon står oppført som nr. 289 (riktignok under navnet Leib), mange bilder av familien Leyson og dessuten brev/innlegg fra flere av familiemedlemmene til Leon. På en måte opplevde jeg boka enda sterkere etter å ha lest disse innleggene, fordi de alle bidro til å tegne et sterkt og levende bilde av en mann som virkelig jobbet iherdig for å legge fortiden bak seg, slik at den ikke skulle skygge for fremtiden. Nok fikk være nok og nazistene hadde fått nok plass i livet hans som det allerede var. 

Utgitt: 2013 
Originaltittel: The Boy on the Wooden Box
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Schibsted
Oversatt: Tiril Broch Aakre
Antall sider: 345
Takk til forlaget for leseeks. av boka!


Leon Leyson

Anne B. Ragde: "Polarsafari"

Arktisk spenning

Anne B. Ragde (f. 1957) har utgitt et imponerende antall bøker de siste nesten 30 årene. I løpet av sin forfatterkarriere har hun vært innom flere genre - bl.a. barne- og ungdomslitteratur, romaner, humor og faktisk også krim. Noe mindre kjent er det kanskje at hun også har skrevet noveller? 

Lydboka er en del av Lydbokforlagets satsning på Lydboksingler. 

"Polarsafari" er hentet fra novellesamlingen "Noen kommer, noen går" (1992), som er en samling av spenningsnoveller, kan jeg lese på Lydbokforlagets nettsider. Og jeg som trodde at novellen var et resultat av forfatterens opphold på Svalbard i fjor - et opphold til og med mannen min fikk høre om da han var der i november. Der var hun nemlig savnet i Svalbards restaurantmiljø! I skrivende stund er mannen min og datteren hans på Svalbard - hans andre tur, hennes første - så langt ... For meg som holder fortet hjemme har det derfor vært litt spesielt å lese akkurat denne novellen nå, fordi den handler om Svalbard, isbjørner, snøscootere osv. Etter et par google-søk på nettet skjønner jeg imidlertid at Anne B. Ragde har en helt spesiell forkjærlighet for Svalbard, og at hun kommer tilbake dit - igjen og igjen. Høstens Svalbardtur er med andre ord bare en av mange turer hun har foretatt dit, men jeg antar i alle fall at det da vil komme flere Svalbard-inspirerte bøker fra hennes hånd. 

"Da SAS-maskinen brøt skydekket over Isfjorden, lå de bare der. Flate, hvite og digre, med mørkere verikale hogg som veltet ned mot frosne fjordvidder. Helt ute mot storhavet var isen begynt å gå opp. Det var sen mars. 

Mens flyet gikk inn for landing i Longyearbyen, steg fjellene høyere og høyere opp rundt ham, samlet seg tett innpå, men likevel milevis utenfor rekkevidde. Erik begynte å lure på om han for en gangs skyld hadde tatt en riktig beslutning ved å dra hit. Stikke av. La telefonsvareren ordne opp med alt der hjemme. 

Det var fjellene som gjorde det. Allerede første gang han var her hadde han forstått det. Etter fem minutter med fast grunn under føttene. Fjellene samlet noe inni ham. Noe primitivt og riktig, som fikk alt annet til å virke smått og puslete. Fjellene utstrålte en renhet hinsides tid og historie. En voldsomhet han underkastet seg. Måtte slå blikket ned for. Han hadde hatt valget. Mellom nervesammenbrudd og å komme seg unna. Hit til fjellene og isødet og ei sol som skalv i kulde over peneplanformasjonene ... "

Erik har flyktet fra rotteracet av et liv i et reklamebyrå, for å finne ro i isødet på Svalbard hos kameraten Svein. Her har han tenkt å plage tykktarmen med whisky - en tykktarm som ikke liker whisky, men det skal den jammen bli vant til likevel, har Erik bestemt seg for. Han er utslitt. 

På Svalbard får han disponere en hytte på østkysten, en snøscooter og alt som er nødvendig for å overleve i dette arktiske klimaet. På en scootertur kommer han over en isbjørn og to unger. De er døde - skutt ihjel. Isbjørner er fredet på Svalbard, og det er kun tillatt å skyte i nødverge. Disse bjørnene er skutt i nakken, og det kan bare bety en ting: at noen har drevet med ulovlig fangst, og at de som har gjort dette kommer tilbake for å sikre seg isbjørn-skinnene. 

Erik bestemmer seg for å finne ut hvem som står bak ugjerningen, noe som skal vise seg ikke å være helt ufarlig ... 

I Anne B. Ragdes novelle får man ikke bare spenning med på kjøpet, men også flotte naturskildringer fra et arktisk miljø kun de færreste av oss har opplevd selv.  Jeg tror nok at jeg denne gangen har lyttet på en ekstra frekvens siden min nærmeste familie befinner seg på Svalbard akkurat nå, og hvor håpet om å møte levende isbjørn er sterkt men også litt skremmende. Jeg lyttet til Kirsti Grundvigs opplesning i åndeløs spenning, med en følelse av at alt kunne skje. Måten Grundvig betoner ordene, måten hun lar setninger henge litt i løse luften - alt dette bidrar til å øke spenningen i teksten. Og slutten - den er bare helt rå! 

Innspilt: 2014 (med opprinnelig en del av novellesamlingen "Noen kommer, noen går" fra 1992)
Forlag: Lydbokforlaget 
Oppleser: Kirsti Grundvig
Spilletid: 54 min.
Takk til Lydbokforlaget for lytteeks.!

Anne B. Ragde
Andre omtaler av novellen:
- Tine sin blogg - 07.04.2014
- Bøker & Bokhyller - 02.04.2014 - Gamle noveller blir som nye

onsdag 16. april 2014

Otto Dov Kulka: "Landskaper fra dødens metropol - refleksjoner over minner og forestillinger"

En unik forteller-stemme om Holocaust

Om forfatteren

Otto Dov Kulka (f. 1933 i Tsjekkoslovakia) er i dag professor emeritus ved det Hebraiske Universitetet i Jerusalem. Da han var 10 år gammel ble han internert i en spesiell familieleir for jødiske barn i Auschwitz etter først å ha vært i Theresienstadt, og han var en av de få som overlevde dette. Etter krigen ble nazismen og Holocaust hans fagfelt, og han ble dessuten etter hvert den fremste eksperten på nettopp familieleiren i Auschwitz. Likevel holdt han sine egne erfaringer på "faglig distanse", inntil han i 2013 utga "Landskaper fra dødens metropol". At dette har kostet ham mye, bærer tekstene i boka vitne om. For dette er erfaringer han har tidd om og aldri snakket om. Selv ikke kona hans visste om det. 

Om familieleiren i Auschwitz

Man må faktisk til bokas appendiks fra side 141 og utover for å finne ut eksakt hva familieleiren i Auschwitz var for noe. 

De fleste av oss har hørt et utall historier om hvordan fanger generelt og jøder spesielt ble sortert ut etter hvem som skulle gasses ihjel med det samme og hvem som ble ansett arbeidsføre ved ankomst til Auschwitz. Deretter ble de overlevende fratatt alt de eide, barbert på hodet og kledd i fangedrakter. For så å gå den sikre død i møte før eller siden - enten av overanstrengelse eller av sult eller aller helst av begge deler ... 

I familieleiren i Auschwitz var det annerledes. Denne leiren ble opprettet i 1943, og hit kom 10 åringen Otto Dov Kulka. I denne leiren fikk fangene beholde både håret, egne klær og de få eiendelene de hadde, og de ble ikke skilt fra andre familiemedlemmer. Barna fikk undervisning og kulturen sto i høysetet. 

5000 fanger kom dit fra Theresienstadt i første omgang. Disse fangene fikk leve i nøyaktig seks måneder. Deretter ble de tatt av dage, og et nytt lass med 5000 fanger ankom. Senere har det blitt spekulert i hvorfor nazistene opprettholdt denne leiren, og forklaringen er antatt å være at det var viktig å kunne vise Røde Kors at fangene ble behandlet på en human måte. Nå viste det seg imidlertid at Røde Kors var mer enn fornøyd etter å ha tatt Theresienstadt i nærmere øyesyn, og de fant det derfor ikke nødvendig å dra til Auschwitz for å sjekke forholdene der. Familieleiren i Auschwitz ble oppløst i 1944, og de fleste fangene ble deretter drept. 

Om boka

Det er svært spesielt å lese "Landskaper fra dødens metropol", og jeg kan ikke huske å ha lest noe lignende noe gang. Noe av det jeg faktisk ble glad for å høre er at forfatteren medgir at det ikke er mye han egentlig husker. Ikke fordi jeg ikke ønsker å høre detaljene, men fordi jeg noen ganger finner det litt bemerkelsesverdig at det fremkommer så mange detaljer i bøker skrevet både to og tre mannsaldre etter at det hele skjedde. Minnene til Kulka ligger 70 år tilbake i tid, og handler om en kort periode i hans liv. Og fordi han levde i familieleiren, var nok antall opprivende scener atskillig færre enn hva som ble andre barn til del i den ordinære leiren, som bare lå noen steinkast unna. Likevel skjedde det grufullheter også her. 

Minnene forfatteren presenterer er fragmentariske. Noe handler om drømmer og også fortrengte minner som har dukket opp til overflaten igjen etter besøk i leiren i godt voksen alder. Andre er hentet fra dagboknotater, samt lydbåndopptak (som forfatteren har snakket inn selv) i tiden mellom 1991 og 2001. Leiren som han nesten konsekvent omtaler som "dødens metropol", og landskaper som har gitt ham deja vu-opplevelser, også på steder hvor han rent faktisk ikke hadde vært tidligere (som i Israel). Kanskje handlet det "bare" om et piggtrådgjerde som lignet noe han hadde sett før. 

I første rekke beskriver han sin tilbakekomst i 1978, da han var på en internasjonal vitenskapelig konferanse i Polen, og valgte å besøke Auschwitz - lenge før det var kommet "på moten" å dra dit slik som i dag. På veien utover dit dukker minner om dødsmarsjen opp, med alle likene som etter hvert lå strødd langs veien. Alle dem som ikke orket mer, og som fikk seg et skudd i nakken for at man skulle være sikre på at de faktisk var døde ... (Interesserte kan lese om Otto Dov Kulkas far Erich Kulka på Wikipedia, hvor dødsmarsjen som de begge så vidt overlevde også er nevnt.)


Auschwitz-Birkenau (Foto fra eget bildearkiv)
"For min del endte denne reisen (dødsmarsjen - min kommentar) som noe som egentlig aldri ble til frihet. Jeg ble værende i den metropolen, en fange i den metropolen, en fange av den uforanderlige loven som ikke etterlater noen plass for redning, for å bryte ut av den uhyggelige "rettferdigheten" som tilsier at Auschwitz er og blir Auschwitz. Slik forble den uforanderlige loven i mitt indre, og slik forble jeg fanget av den, og det var da også det jeg oppdaget da jeg kom tilbake hit mange tiår senere. Ved den gjenkomsten, ved fullbyrdelsen av den aller siste handlingen som jeg ikke hadde hatt det "privilegium" å oppleve - ved å vende tilbake til ruinene som ennå fantes, i alle fall ruinene av gasskammeret og krematoriet - viste det seg at den uforanderlige loven fremdeles gikk sin gang, at den kleistianske eller for den saks skyld den kulkaske "kroner på verket ble gjenreist" - og det skulle sette sluttstreken for den odyseen som hadde holdt meg bundet og lenket til dette stedet." (side 63)

En av episodene Kulka beskriver i boka er der hvor en fange blir mishandlet mens alle fangene ble tvunget til å se på. Han trekker paralleller til Kafkas "I straffekolonien", mens jeg tenkte mer på "Prosessen". For det er noe med at dersom noen blir utsatt for den største urett uten grunn, så er dette så smertelig at man uvegerlig søker en forklaring som kan gi hele hendelsen en slags mening. En forestilling om skyld og rettferdighet gjør at man i det hele tatt klarer å forholde seg til hendelsen. 


Auschwitz-Birkenau (Foto fra eget bildearkiv)
"Ja, det var den samme følelsen av "rettferdighet", nøyaktiget og absurditet som karakteriserte den dramatiske oppvisningen i Kafkas fortelling. Det er noe som betraktes som en oppvisning i esoterisk rettferdighet, en fullbyrdelse av dommen takket være straffemaskineriet i et system som har sin egen autonome berettigelse. Det er som om alt dette er innlemmet i et slags system som kan eksistere uten enhver forbindelse med det selsomme selskapet som den reisende oppsøker i denne fortellingen, og som kan overføres til det landskapet i leiren, den tåkete morgenen i selve Auschwitz. Og fra selve Auschwitz kan det tenkes å gjennomsyre enhver situasjon, som om det er et autonomt system, fullstendig løsrevet fra enhver følelse av medlidenhet, avsky, grusomhet - selv skillet mellom offer og gjerningsmann synes å forsvinne helt og holdent. Det var slik jeg husket denne scenen, dette bildet av brutaliteten som seremoni, som en del av systemet, ikke av den store død og heller ikke av den lille døds lek, men av det hverdagslige." (side 68-69)

Min oppfatning av boka

"Landskaper fra dødens metropol" er noe så sjelden som vakker og poetisk, selv om det Kulka beskriver er noe av det verste som har skjedd i menneskehetens nyere historie. Et helt folk skulle utryddes, og det med en plan så grusom og blottet for enhver menneskelighet at det er vanskelig å forestille seg uten å ha kjent det på kroppen selv. Mens det sto på, skulle verden lures og i den forbindelse ble alle tenkelige midler tatt i bruk - som opprettelsen av en familieleir side om side med resten av Auschwitz, gasskamrene og forbrenningsovnene. 

Noe av det mest bemerkelsesverdige med Kulkas historie er for øvrig hans beskrivelse av fremmedgjorthet i forhold til kjente bøker og filmer om Holocaust. Han har aldri klart å forholde seg til dette, og lenge følte han at det hvilte en mangel ved ham. 

Boka er for øvrig illustrert med barnetegninger (Terezins samlinger av barnetegninger), som i flere år har vært utstilt på Det jødiske museum i Praha, et sted jeg selv har vært ved flere anledninger. 


Jødisk museum i Praha (foto fra eget bildearkiv)
Bokas språklige og litterære kvaliteter er i rett og slett i mesterkassen, noe jeg håper at sitatene ovenfor til fulle viser. Mange av beskrivelsene apellerer til leserens forestillingsevner, fordi mye ikke sies rett ut, men uttrykkes med metaforer som likevel ikke er til å misforstå. Som når forfatteren snakker om "dødens metropol" om utryddelsesleiren fremfor noen, nemlig Auschwitz-Birkenau. Gjennom hans stadige strøm av ord og nærmest "tåkelagte" beskrivelser av sine svunne minner, må man jobbe med teksten mens man leser. Akkurat dette liker jeg godt - i tillegg til følelsen av at ikke ett eneste ord er overflødig, men nøye gjennomtenkt og derfor nødvendig for helheten. Jeg kommer faktisk ikke på noen jeg kan sammenligne Kulka med, så min konklusjon må nødvendigvis bli at hans fortellerstemme er helt unik og totalt ulik alle andre. Og fordi dette er en bok man med fordel kan lese flere ganger og stadig få mer ut av, samtidig som man kan nyte de elegante formuleringene underveis, får den et klassikerpreg for meg. 

Og godt er det at det fremdeles ikke er for sent å debutere som memoarforfatter i en alder av 80 - særlig ikke når man har viktige ting på hjertet!

Utgitt på engelsk: 2013 
Engelsk tittel: Landscapes of the Metropolis of Death 
Utgitt på norsk: 2014 
Oversatt fra hebraisk: Kjell Risvik
Forlag: Forlaget Press
Antall sider: 163
Boka har jeg kjøpt selv. 


Otto Dov Kulka (Coopyright: Atta Awisa)
Andre omtaler av boka:
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 31.01.2014 - Vokste opp sammen med døden
- VG v/Guri Hjeltnes - 06.02.2014 - En sjeldent vakker erindringsbok
- Morgenbladet v/Lasse Midttun - 14.02.2014 - Et barn i dødens landskap
- Klassekampen v/Olaf Haagensen - Barndomslandskap
- Aftenposten v/Hanne Brønmo - 01.02.2014 - Fikk sin kulturelle og åndelige oppdragelse i Auschwitz

Jeg blogger, altså er jeg ...

Det er i og for seg ikke noe nytt at jeg fra tid til annen setter meg ned og reflekterer over hva jeg egentlig vil med bloggingen min. Det gjør jeg stadig vekk, faktisk. Det er likevel ikke til å komme forbi at den siste tidens hendelser, og i særdeleshet den diskusjonen som pågikk sist helg på Lines blogg (Lines Bibliotek) - Et kongelig PR-stunt - har fått meg til å gå noen ekstra runder med meg selv ... Dette har fått meg til å tenke noe mer bredt enn hva jeg kanskje har gjort hittil, mest fordi det underveis i debatten fremkom en del ting som det er viktig for meg å ha et bevisst forhold til. I dette innlegget har jeg derfor som ambisjon å klargjøre en del sider ved min blogging som er helt avgjørende for meg - også for å gjøre det mulig for mine lesere å ta stilling til det kanskje viktigste spørsmålet de bør stille seg: hvilken troverdighet har jeg som blogger? 


Hvorfor blogger jeg egentlig?

Noe som er helt sikkert er at min motivasjon for å blogge har endret seg betydelig i løpet av de drøyt fire årene jeg har vært bok- og filmblogger. Før dette skrev jeg for øvrig bokanmeldelser på Bokklubbens medlemssider, og dette startet da jeg våren 2008 vant en Bokklubben-konkurranse om å skrive den beste bokanmeldelsen. Mange av mine bokanmeldelser fra denne tiden er korte, fordi konseptet var at en anmeldelse ikke skulle inneholde mer enn 200 ord. 

Senere oppdaget jeg Bokelskere, og brukte ikke rent lite tid på dette nettstedet, hvor litteratur diskuteres i det vide og det brede, den gangen som nå. Jeg la (og legger fortsatt) ut mine bokanmeldelser der, og har i tidens løp fått mange tilbakemeldinger fra andre lesere, som har inspirert meg til å fortsette å skrive om bøker. 

Jeg må også nevne Librarything, som er et nettsted hvor man kan legge ut hele sitt bibliotek - i tillegg til at man også kan skrive bokanmeldelser og -omtaler der. Dette er et nettsted uten de helt store diskusjonene, men jeg bruker fremdeles dette nettstedet for å holde orden på min bok- og filmsamling. Jeg legger også ut alle mine bok- og filmanmeldelser der. 

Da jeg våren 2010 begynte å blogge for første gang, la jeg ut samtlige bokanmeldelser jeg hadde skrevet frem til da, på bloggen min (og som dreide seg om over 300 bokanmeldelser på den tiden). Siden har det for mitt vedkommende funnet sted en viss utvikling, slik at jeg nå forhåpentligvis skriver bedre anmeldelser enn hva jeg gjorde den gangen. Jeg skriver i alle fall mer i dag, og mer personlig. 

I begynnelsen skjønte jeg nok ikke helt hva det ville si å blogge, det vil si at jeg faktisk ytret meg i det offentlig rom. Jeg skrev derfor mest for min egen del, for å ha oversikt over hva jeg leste, hvor mye jeg leste og så videre. Kanskje har nettopp derfor handlingsreferatet i mine bokanmeldelser så stor plass? Fordi jeg da kunne gå tilbake og friske opp hva en bok handlet om ... Selv mener jeg at jeg er forsiktig med å spoile handlingen, men dette vet jeg at det er litt ulike oppfatninger om. Ikke minst når enkelte - nærmest til det kjedsommelige, synes nå jeg - legger igjen kommentarer på bloggen min om at "denne skal jeg lese når jeg selv har lest boka" ... 

Etter hvert begynte jeg å få tilbakemeldinger på bloggen min, og jeg det begynte å gå opp for meg at jeg faktisk hadde lesere, folk som fulgte med på det jeg la ut, og som også var spent på mine bokanmeldelser. Jeg utvidet senere reportoaret mitt til også å gjelde filmanmeldelser, siden jeg i tillegg til litteratur også er både filmelsker og filmsamler. Så tok jeg med dikt, musikk og annet - før jeg også begynte å skrive om reiser. Derfor er bloggen min blitt nokså omfattende etter hvert, og i dag har jeg bl.a. over 790 bokanmeldelser og 530 filmanmeldelser liggende på bloggen min - og tidvis har jeg nesten 1000 (såkalte unike) lesere pr. uke. 

Rundt nyttår 2011/2012 ble jeg kontaktet av fem andre bokbloggere og spurt om jeg kunne tenke meg å være med på å arrangere Norges første bokbloggertreff i forbindelse med Oslo bokfestival høsten 2012. Foruten at jeg selvsagt svarte ja til dette, ble dette i realiteten starten på noe helt nytt i mitt forhold til blogging. For fra å sitte alene foran en skjerm og kommunisere med andre likesinnede som jeg ikke kjente og aldri hadde møtt, ble jeg en del av et fellesskap som siden skulle vokse seg større enn jeg den gangen kunne ane. Et fellesskap av bokbloggere i Norge, som jeg skulle bli kjent med og faktisk også få venner blant ... Siden den gangen har de først nevnte fem bokbloggerne og jeg arrangert to bokbloggertreff, og et tredje treff er under planlegging. Ikke bare det - men i år skal vi i tillegg kåre to vinnere av bokbloggerprisen 2013; en i roman-klassen og en i åpen klasse. Helt fra februar i år har bokbloggere over hele Norge drevet med samlesing av bøkene som står på kortlisten. 

Jeg har fått øynene opp for hvilket mangfold bokbloggerne i Norge representerer. Selv om flertallet av norske bokbloggere etter hvert har dannet sitt eget diskusjonsforum Facebook, er vi ikke én stemme utad. Vi har ingen talsperson og alle snakker kun på vegne av seg selv - uansett hvor mye betegnelsen "vi" blir brukt i ulike diskusjoner om blogging på nettet og andre steder. Vi er høyst forskjellige individer, med høyst ulike agendaer/motiver ved vår blogging. Mens noen nærmest kun skriver for egen del og har bloggen som en slags lese-dagbok, har andre ambisjoner om å opptre så og si på lik linje med landets seriøse kritiker-bransje. Det blir derfor direkte galt å skjære alle over en kam, og det er vel få ting som får svært mange bokbloggere til å se mer rødt enn når dette skjer - enten det er journalister eller forlagsfolk eller for den saks skyld enkeltbloggere selv som går i den fellen. 

På denne bakgrunn kan jeg i dag si at min motivasjon for å blogge er svært sammensatt og at den har endret seg betydelig i årenes løp. Min blogging handler først og fremst om å drive med noe jeg elsker - nemlig å lese masse bøker (og se film) og å skrive om det. Dernest handler det om å kommunisere med andre likesinnede - både med folk jeg kjenner og med ukjente "der ute". Networking er et tredje motiv - å være del av et større fellesskap, der man kan lære nye ting, få nye perspektiver, bli inspirert og ikke minst kunne diskutere så tastaturet går varmt. Og sist men ikke minst handler det om å skape seg et navn og et rykte som en seriøs blogger, hvis litteraturtips man som et minimum kan stole på er gitt av en uhildet person, uten økonomiske bindinger noe sted. "Å stole på" er for øvrig en så stor ting at jeg begrenser det til dette - blant annet fordi jeg ikke tror at jeg selv sitter med fasiten på hva som er god og dårlig litteratur. Jeg ønsker derfor at alle som leser min blogg skal stille seg kritisk til det jeg skriver, og ikke stole blindt på at jeg forvalter noen form for sannhet om de bøkene og filmene jeg anmelder. Jeg har også noen begrensninger som leser/filmseer, kanskje først og fremst fordi jeg ikke er litteraturutdannet eller filmutdannet. Mange av mine synspunkter er dessuten preget av min personlige smak, selv om jeg i noen grad forsøker å se forbi dette der jeg mener at det er på sin plass. 

Hvor uhildet er jeg egentlig når det kommer til stykket?

Det første som må avklares er hva som egentlig ligger i begrepet uhildethet. Å være uhildet er det samme som å være habil - altså det motsatte av det kanskje mer kjente begrepet inhabil. 

I lovverket står begrepet habilitet svært sentralt - bl.a. i domstolloven og i forvaltningsloven, som er "saksbehandlingsregler" for rettslig og forvaltningsrettslig behandling av saker. Det er viktig for borgerne å vite at når man f.eks. får byggesaken sin behandlet av plan- og bygningsetaten eller man er tiltalt for en forseelse eller forbrytelse i domstolapparatet, så har man krav på en rettferdig behandling som ikke skal påvirkes av at den som treffer beslutningen kjenner naboen din (som er i mot hele byggeprosjektet, eller som alltid har mislikt deg) eller at dommeren kjenner din ekskone litt for godt - bare for å nevne noen eksempler. Da plikter han eller hun nemlig å fratre, fordi det er forhold som er egnet til å svekke tilliten til at han/hun er upartisk. En viktig - og ofte glemt - side ved det hele er at saksbehandleren eller dommeren også har en rett til å fratre, fordi det blir ubehagelig å være med på avgjørelsen, enten dette handler om avslag eller medhold, domfellelse eller frifinnelse. 

Når man er uhildet vil det si at det ikke foreligger omstendigheter som gir grunn til å svekke tilliten til at man er upartisk - altså at det ikke er grunn til å mistenke at man legger vekt på utenforliggende hensyn som ikke har noe med saken å gjøre. Det vanligste er nok å tenke seg at økonomiske egeninteresser er avgjørende for om man faller innenfor eller utenfor, men det er nok ikke alltid enkelt. Det som imidlertid er helt sikkert er at dersom man faktisk har økonomiske egeninteresser, handler det ikke bare om inhabilitet, men det kan også i verste fall handle om korrupsjon. I alle fall kan det handle om skjult reklame - enten man selv er seg dette bevisst eller ikke. Her rammes man i verste fall av lovverket dersom man ikke opptrer ryddig og har en bevissthet rundt hvilken rolle man opptrer i.

Hva betyr så dette innenfor bokbloggingens verden? 

I den debatten jeg nevnte innledningsvis (på Lines bibliotek) står rolleblanding, økonomiske egeninteresser og skjult reklame sentralt. 

Bare for å ha nevnt det innledningsvis, så er dette en problemstilling som først og fremst handler om etiske gråsoner - med mindre det faktisk er tale om korrupsjon og/eller brudd på markedsføringslovens bestemmelser om skjult reklame. Korrupsjon og skjult reklame er som kjent ulovlig. Når jeg i det følgende snakker om ordinær bokblogging for bloggere som ikke tjener penger på bloggen sin, snakker jeg om etikk (og også moral) - ikke lovbrudd. (Bloggere som tjener penger på bloggen sin og som med andre ord driver med næringsvirksomhet, holder jeg utenfor.)

For den vanlige blogger som har bloggen som en hobby og ikke tjener penger på dette - verken i form av reklameinntekter eller på annen måte - skulle dermed saken være relativt klar. Har man ikke økonomiske egeninteresser, så kan man med andre ord være (relativt) trygg for at man er uhildet. Med mindre man i enkelttilfeller anmelder sin svogers bok uten å si fra om at det er nettopp det man gjør. Dersom alle hadde visst at det var svogerens bok man anmeldte, ville alle også ha visst at det var forhold som kan ha innvirket på bedømmelsen av boka - kanskje særlig dersom denne omtales i rosende ordelag ... Nettopp av den grunn er det mange bokbloggere som avstår fra å anmelde bøker til nærstående. Og dersom man likevel gjør det, vil jeg tro at de fleste er åpne om dette - så kan leseren selv bedømme om dette er en anmeldelse man ønsker å legge vekt på eller ikke. Man gjør i utgangspunktet ikke noe ulovlig ved å anmelde sin svogers bok (med mindre svogeren har betalt en for det) - men man bør være åpen om det! Til syvende og sist handler det om ens egen integritet og troverdighet som blogger

Jeg har selv følt noen ganger at jeg befinner med i en gråsone. Kan jeg f.eks. anmelde bøker til forfattere jeg er venner med på Facebook, men aldri har møtt i det virkelige liv? Er jeg da uhildet? Eller for å sette det ytterligere på spissen: føler jeg meg bekvem med det? For det er først og fremst dette det handler om for meg. Så lenge boka er god, føler jeg ikke at det trenger å ha noe å si. Men hva når jeg synes at boka er dårlig? Og bør jeg i det hele tatt anmelde bøker utelukkende ut fra et slags "godhetsprinsipp"? Jeg synes selv at jeg har nokså klare begreper om dette, men hva med leserne mine? Stoler de også på dette? 

Etter hvert som jeg har blitt en mer erfaren blogger, og ikke minst en blogger som faktisk blir mye lest, har jeg vært nødt til å revurdere min rolle opptil flere ganger. Ikke minst fordi det følger et større ansvar med å være en mye lest bokblogger - for ikke å snakke om å være en blogger som får tilsendt leseeksemplarer fra flere forlag. Bevisstheten rundt at jeg opptrer i det offentlige rom har trådt klarere og klarere frem for meg de siste par-tre årene - etter at jeg som tidligere nevnt i begynnelsen av min blogger-karriere ikke skjønte dette fullt ut. Ting jeg tidligere mente var greit, er ikke lenger så greit. Min konklusjon er at jeg må vurdere dette svært bevisst hver eneste gang jeg står oppe i et slikt dilemma. Hvor godt "kjenner" jeg aktuelle Facebook-venn, som "tilfeldigvis" også er forfatter og har utgitt den boka jeg nettopp har lest og tenker å anmelde på bloggen min? Hva kjenner jeg på når jeg skal anmelde vedkommendes bok? Det som var greit etter kun kort tids bekjentskap, trenger ikke å være så greit når det har gått noe tid og man gjensidig har strødd rundt seg med "likes" både om personlige og mer upersonlige forhold som legges ut på Facebook-veggen i årenes løp. Og hva hvis jeg i tillegg har tatt en kaffekopp ansikt til ansikt med vedkommende, og har kommet til å like ham/henne svært godt? Eller dersom jeg har deltatt på et oppdrag som handler om litteratur med vedkommende? Her kan man fort tråkke skoene av seg ...

Uansett - åpenhet om roller (og bekjentskaper) kommer man veldig langt med! Igjen: det er ens egen integritet og troverdighet som blogger som faktisk står på spill! 

Hvor kritisk er jeg egentlig når jeg anmelder bøker og filmer?

De fleste som leser min blogg vil uten tvil få et inntrykk av at det først og fremst er en begeistret leser som står bak Rose-Maries litteratur- og filmblogg. Betyr det at hun i tillegg er ukritisk, denne bloggeren? 

For å starte med et slags utgangspunkt: Jeg skriver alltid bokanmeldelser av bøkene jeg leser ferdig. Uten unntak! Jeg gjemmer ikke bort dårlige bøker, fordi jeg så nødig vil skrive en slakt - f.eks. "for ikke å såre forfatteren". Men det hender at jeg ikke gidder å lese bøker ferdig, og at årsaken er at disse ikke fenget. Det har nok hendt tidligere at jeg har skrevet om bøker og kanskje særlig filmer som jeg ikke orket å fullføre, men dette gjør jeg ikke lenger. Avbrutte bøker fratar meg dermed muligheten til å skape en slags balanse på bloggen min, hvor man også kunne støtt på en og annen slakt - nærmest som bevis for at "her har man sannelig å gjøre med en kritisk leser!" Jeg ville likevel følt meg dypt krenket dersom noen skulle ha satt meg i båsen "ukritisk leser". Det er jeg nemlig langt fra!

I og med at jeg for en tid tilbake sluttet å gi terningkast i mine anmeldelser av bøker og filmer, kan det kanskje være vanskeligere å få øye på riktig dårligere anmeldelser på min blogg. Uttalelser ala "dette er elendige greier", "for et makkverk" eller "og dette skal man by oss lesere!" finner man ikke på min blogg - selv om jeg ikke skal underslå at jeg en og annen gang kunne hatt lyst til å si det. Jeg forsøker å opptre på en respektfull måte - fordi det er min måte å gjøre dette på. Ingen bør imidlertid være i tvil om at når jeg snakker om et lite troverdig persongalleri, stereotype fremstillinger, bruk av klisjéer, tårepersefakter, dårlig språk, bruk av svulstige metaforer, lite originalitet, forutsigbart plott og en under middels leseopplevelse, så er det fordi boka ikke holder mål i mine øyne. Da handler det om bøker jeg tidligere ville ha gitt terningkast to og tre. 

Den største kritikken utøver jeg allerede når jeg velger ut hvilke bøker jeg ønsker å bruke min dyrebare lesetid på. Allerede her har jeg sjaltet ut bøker jeg mener holder en jevnt over høy kvalitet, og styrt unna de bøkene jeg ikke tror at jeg kommer til å like. Alle som besøker min blogg vil nokså snart få et inntrykk av at det først og fremst er kvalitetslitteratur jeg omtaler, og at det er lite av de vanligste bestselgerne og for den saks skyld krim (som kan være kvalitetslitteratur - bare for å ha presisert det!). Det er i alle fall slik jeg liker å tenke om meg selv. Det forhold at jeg føler meg som en del av et fellesskap med andre bloggere i Norge, gjør at det er enklere å finne frem til perlene innenfor litteraturen. Jeg vet hvilke bloggere jeg har mye til felles med, og tilsvarende hvem jeg ikke har så mye til felles med. Dermed vet jeg også hvems meninger jeg legger mest vekt på. 

Den siste tidens debatt på Lines bibliotek har gjort at jeg kommer til å vurdere om jeg bør lese litt bredere - for at mitt kritiske blikk som leser og anmelder skal komme mer tydelig frem. For å si det sånn: her er jeg i tenkeboksen!

Påvirkes jeg av at forlagene sender ut leseeksemplarer til meg som blogger?

Jeg mener selv at jeg ikke påvirkes av at jeg får tilsendt leseeksemplarer fra ulike forlag, fordi jeg alltid er ærlig i mine anmeldelser. Mine edle motiver er det strengt tatt uansett bare jeg selv som kan vite den fulle og hele sannheten om, og derfor pleier jeg alltid å opplyse at jeg har mottatt leseeksemplar fra forlagene i mine bokanmeldelser. Så får leserne mine anledning til å ta dette i betraktning når de leser mine bokanmeldelser. Har jeg troverdighet i mine leseres øyne eller har jeg det ikke? 

Å oppgi at man har mottatt leseeksemplarer fra forlagene eller å la det være, handler ikke om hva som er lov eller ikke lov. Bokanmeldelser er nemlig å anse som redaksjonelt stoff som ikke er reklame (skjult eller direkte), og bokbloggingen min omfattes av den grunn ikke av markedsføringslovens bestemmelser. Jeg driver jo ingen næringsvirksomhet, og min blogging har intet å gjøre med det jeg jobber med til daglig. Jeg har konsekvent avslått alle tilbud om reklame på bloggen min, selv om dette kunne ha gitt meg reklameinntekter. Jeg synes for øvrig at reklame er utrolig irriterende når jeg besøker andre reklamebaserte blogger, og det er dessuten overhode ikke økonomi eller muligheten for å tjene penger som motiverer min innsats som blogger. Dette er og blir en kjær hobby. Derfor har jeg så langt heller ikke tatt betalt for å holde foredrag om blogging eller når jeg tar på meg oppdrag i andre sammenhenger (som kunne ha gitt klingende mynt i kassen). Det er selvsagt mulig at jeg hadde sett litt annerledes på det dersom jeg hadde blitt arbeidsledig i morgen, og trengte å være kreativ for å finne andre bein å stå på i fremtiden, men så langt har altså ikke dette kommet på spissen. 

På ett punkt påvirkes jeg likevel av det faktum at jeg får tilsendt leseeksemplarer fra forlagene. Dvs. jeg vet ikke helt om jeg skal kalle det påvirkning eller en hang til å ønske å være først ute med å anmelde de nyeste bøkene ... For de nyeste bøkene som jeg enten har bedt om å få eller får tilsendt uten at jeg har bedt om det, har en tendens til å bli lest før andre bøker jeg har kjøpt selv. Det er alltid moro å være først ute eller nesten først med å anmelde blod-ferske bøker! Samtidig er det frustrende at bøker man har betalt hundrevis av kroner for bare blir liggende - rett og slett fordi tiden ikke strekker til. Jeg ser jo selv den åpenbare skjevheten i at jeg sikkert kjøper 70-80 % av alle mine bøker selv, men jevnt over har mottatt om lag 50 % av alle bøkene jeg så langt i år har anmeldt fra ulike forlag ... Så ja - min prioritering av hvilke bøker som blir lest først, blir påvirket - og jeg liker det ikke. Jeg liker det faktisk så dårlig at jeg er nødt til å gjøre noe med det! 

Når jeg dessuten har bedt om leseeksemplarer fra ulike forlag selv, kommer jeg ikke helt løs fra en (egenskapt) følelse av at jeg også bør skrive om dem - uten at dette noen gang har vært uttrykt som noen forventning fra forlagsfolk, i alle fall ikke i min korrespondanse med forlagene. Det hender likevel nokså ofte at bøker verken blir lest eller skrevet om, kanskje fordi det i mellomtiden dukker opp dårlige anmeldelser som gjør at bøkene dermed rykker nedover i lesekøen, for aldri siden å dukke opp igjen ... Til dags dato har jeg aldri opplevd at forlagene har purret meg opp. Det har jeg derimot opplevd fra en og annen forfatter som har sendt meg bøker. 

Det er en uskreven regel om at forlagsfolk ikke skal legge seg opp i hvordan vi bokbloggere skriver om bøkene de sender oss - for ikke å si hva vi skriver! Derfor var det nok flere enn meg som fikk hakeslepp over noen av holdningene som kom til uttrykk i debatten på Lines bibliotek i helga. Å få kjøpt-og-betalt-kortet dratt opp igjen, og det fra forlagsfolk denne gangen, fikk mange til å se rødt. Igjen: en viktig verdi dersom man ønsker å bli tatt seriøst som bokanmelder/bokblogger, er integritet og troverdighet! Dette tråkker man på ved å trekke frem gamle og uspesifiserte rykter om hva enkelte bloggere har gjort eller ikke gjort i tidens løp. Bloggere som, når det kommer til stykket, faktisk ikke en gang var bokbloggere ... 

Og hva er vel verre enn å bli stemplet som en ukritisk kose-blogger som løper kommersielle aktørers ærende? Noe alle - både journalister, forlagsfolk og andre - bør forstå, er at bokbloggere i all hovedsak er høyt utdannede mennesker, som er høyst forskjellige og som overhode ikke kan skjæres over en og samme kam. Når det skjer overtramp i bokbransjen og andre steder, diskuteres dette heftig i et felles lukket forum på Facebook - uten at bokbloggerfellesskapet er å anse som en fagforening av den grunn! Hver og en av oss snakker kun for oss selv - som de sterke enkeltindividene vi tross alt er! Vi bokbloggere er forskjellige og har ofte forskjellige meninger om ting - men ett har vi felles (uten at jeg tror jeg tar munnen for full): vi er opptatt av egen integritet og troverdighet! Og vi er individualister så det holder! To be or not to be ... Jeg blogger (som meg selv), altså er jeg (bare ansvarlig for meg selv) ... 

Takk for oppmerksomheten!

tirsdag 8. april 2014

Pølser og politikk hos Cappelen Damm 2. april 2014

Bernt Gran (Foto: Cappelen Damm)
Galskap og utilregnelighet

2. april i år ble Bernt Grans bok "Hundreår med hodebry. Utilregnelighetens historie" lansert i Cappelen Damms lokaler - som ledd i et nokså bredt anlagt program som blant annet innbefattet temaer som galskap versus normalitet, debatt om tilregnelighetsbegrepet i norsk strafferettspleie, visning av en kortfilm om elektrosjokk-behandling osv. En kronikk med tittelen "Kriminell galskap" ført i pennen av Bernt Gran sto for øvrig på trykk i Dagens Næringsliv 1. april. Kronikken er inntatt på Cappelen Damms blogg.


Beate Grimsrud (Foto: Cappelen
Damm)
Om lag 300 mennesker hadde møtt opp til arrangementet, som ble innledet med at forfatter Beate Grimsrud leste fra noen av bøkene sine; bl.a. om en episode om beltelegging og et etterfølgende allmøte i "En dåre fri", noen bruddstykker fra hennes siste bok "Evighetsbarnen" som kommer ut til høsten, og til sist teksten "Det var 5 millioner som ikke gjorde det" fra "Søvnens lekkasje". Den siste teksten gjorde et sterkt inntrykk på forsamlingen!

Deretter ble det paneldebatt, og debattantene var advokat John Christian Elden, rettspsykiater Kjersti Narud og forfatter og historiker/jurist Bernt Gran. VG-journalist Anders Giæver ledet debatten.

Gran har i sin bok om utilregnelighetens historie tatt utgangspunkt i den historiske aksepten for at gale mennesker ikke kan straffes, fordi de ikke vet hva de driver med. Derfor er det heller ikke noe poeng i å straffe dem. 


Paneldeltakerne (Foto: Cappelen
Damm)
Det norske utilregnelighetsbegrepet er veldig snevert fordi det bygger på at det må foreligge psykose hos lovovertrederen. Mange mentalt syke faller derfor utenfor. Dette fører paradoksalt nok til at psykisk syke (som ikke var psykotiske i gjerningsøyeblikket) som har begått relativt banale lovovertredelser, må straffes, mens de i stedet kunne trengt behandling. 

Underveis i debatten kom man inn på Lex Breivik, en lov som innførte strengere sikkerhetsnivå innenfor psykisk helsevern - for å sikre seg i tilfelle retten skulle komme til at Breivik skulle bli vurdert som utilregnelig. Loven innebar et inngrep i menneskerettighetene til psykisk syke som sitter inne og som er under psykisk helsevern. Nå fikk man likevel ikke bruk for denne lovbestemmelsen, for Breivik ble jo som kjent ansett tilregnelig og kunne dermed straffes på ordinær måte ... 

Elden påpekte at her ble loven tilpasset saken og ikke omvendt. "Prosessloven gjelder så langt den passer - det smaker ikke godt", mente Elden. 


Vi har ikke helt rømningssikre anstalter i dag, og målet er tross alt at syke folk skal bli friske. Mange som sitter i våre fengsler i dag er psykisk syke og noen er også farlige, uttalte Elden. 

Mange dømte er ikke psykisk syke i strafferettslig forstand, men er preget av langvarig rusmisbruk. I følge Elden burde vi bekymre oss mer om hvordan vi tar vare på disse. 

Bernt Gran mente at de groveste forbrytelsene ender med tilregnelighetsdommer, mens utilregnelighetsdommene er forbeholdt "de mislykkede attentaters menn". 

Elden trakk frem landssvikoppgjøret, og opplyste at hans bestefar var justisminister mens oppgjøret pågikk. I årene 1945 - 1947 sørget han for at en rekke dødsdommer kunne finne sted, til tross for at han selv hadde en sterk motstand mot dødsstraff. Etter 1947 ble de fleste dødsdømte benådet. 


Publikum (Foto: Cappelen Damm)
Bestefaren mente at dødsstraff var det eneste som gjaldt de første par årene etter krigen, for "ellers ville Norge ha gått i revolt". Elden stilte det retoriske spørsmålet om hva som ville ha skjedd dersom Quisling hadde blitt ansett utilregnelig, mens Hamsun hadde blitt ansett tilregnelig. Quisling var en mann med grandiose tanker om seg selv, og han hadde mest sannsynlig en alvorlig diagnose. Like fullt ble han dømt til døden, ansett som tilregnelig. Mens Hamsun var en høyt elsket forfatter som gikk litt vill - ham måtte man unnskylde! Så ble han også ansett å ha varige svekkede sjelsevner ... Etterpå skrev Hamsun den fantastiske boka "På gjengrodde stier" ... En bok som neppe kan sies å være skrevet av en gal mann!

I Norge er det altså slik at man frikjennes dersom man var psykotisk i gjerningsøyeblikket, og da blir man underlagt psykisk helsevern i stedet for å bli straffet. I Sverige er det annerledes. Er man skyldig eller ikke skyldig? Hvis svaret er ja, tas det stilling til om man var tilregnelig eller ei. Konklusjonen blir deretter enten straff eller psykisk helsevern. I USA blir man enten ansett som gal og da slipper man aldri ut, eller man er "heldig" og blir dømt til livsvarig fengsel ...


Bernt Gran
Panelet fikk spørsmål om psykiaterne har for mye makt. Bernt Gran mente det. Han er ikke sikker på at det medisinske prinsippet er riktig - dvs. at dersom du er syk, så er du uskyldig. Elden mente at psykiaterne har makt, men at det er naturlig - rett og slett fordi medisinske råd i en strafferettsprosess er helt nødvendig. 

For å bli ansett utilregnelig skal man i prinsippet ikke skjønne konsekvensene av det man gjør, fordi man ser på verden med litt andre øyne enn andre. Sykdommen påvirker handlingene, slik at den syke ikke skjønner hva han faktisk gjør. 

Elden mente at det er et problem når en person er frikjent på grunn av utilregnelighet, men ikke kan behandles, og overføres til fengsel på ubestemt tid. I realiteten snakker vi da om oppbevaring av mennesker, og "det smaker ikke godt". 

Kan det være en fordel å bli dømt utilregnelig? Her var panelet nokså samstemte i at det er det vanligvis ikke, fordi man da får en straff uten noen sluttdato. 

Avslutningsvis ble det en hel del diskusjon rundt Breivik-dommen, før hele arrangementet ble avsluttet med kortfilmen "Elektrosjokk" og intervju med regissør Solveig Melkeraaen, som til høsten er klar med filmen "Flink pike", som handler om henne selv og hennes depresjoner. 

Jeg kjøpte selvsagt Bernt Grans bok, som jeg leser med stor interesse for tiden!

---------------------------------

Neste Pølser og politikk-arrangement hos Cappelen Damm finner sted 13. mai 2014 kl. 19.00. 

søndag 6. april 2014

Sopot - en kystby i nærheten av Gdansk i Polen (2014)

I begynnelsen av februar i år var mannen min og jeg en langhelg i Gdansk. Jeg har tidligere skrevet om dette her på bloggen

I herværende blogginnlegg ønsker jeg å presentere et lite knippe med bilder jeg tok i forbindelse med en tur til Sopot, en liten ferieby som ligger ved kysten, ikke veldig langt fra Gdansk. 

I Sopot bor det litt i underkant av 40 000 mennesker. Byen er berømt for sine vakre strender og spa- og turistanlegg, kan jeg lese på Wikipedia


Ved inngangen til moloen
Oversikt over stranda - her har vi gått opp i et gammelt fyr for å få best mulig
oversikt over stedet 
Strandområdet
Utsikt inn over bytorget 
Et gammelt og ærverdig Sheraton-hotell

Strandpromenaden foran Sheraton-hotellet
Diplom som bevis for at vi gikk til fots opp i toppen
av fyret 
Yrende liv nede ved stranda

Strandpromenaden - man kan jo bare forestille seg hvordan det vil være her
på en varm sommerdag!
Fantastiske strender så langt øyet rekker! 
Jeg skal ikke akkurat påstå at dette måltidet var fantastisk,
men det er noe med å smake på landets tradisjonelle mat når man
først er der, synes nå vi ...
Et morsomt og lekent bygg i byens gågate/handlegate
Det gjelder å legge merke til alle detaljene underveis!