Translate

Søk i denne bloggen

Laster inn...

Sider

Et lite utvalg avforfattere som er omtalt i min blogg:

Aarø Selma Lønning (3) Adichie Chimamanda Ngozi (4) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (3) Austen Jane (7) Auster Paul (11) Barnes Julian (3) Beauvoir Simone de (1) Beevor Antony (2) Bjerke André (2) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (9) Blixen Karen (3) Boyne John (3) Bunin Ivan (1) Camus Albert (1) Canetti Elias (1) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (11) Clézio J.M.G. Le (2) Coetzee J. M. (1) Cunningham Michael (2) Drakulic Slavenka (2) du Maurier Daphne (2) Dumas Alexandre (1) Duras Marguerite (1) Eco Umberto (2) Eggers Dave (1) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Eriksen Thomas Hylland (2) Espedal Tomas (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (3) Fante John (1) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fo Dario (1) Fosse Jon (2) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (3) Grytten Frode (5) Gulliksen Geir (1) Haddon Mark (2) Hamsun Knut (16) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (5) Hoem Edvard (8) Hornby Simonetta Agnello (2) Hugo Victor (3) Hustvedt Siri (5) Indridason Arnaldur (7) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Alf R. (1) Jacobsen Roy (10) Jensen Carsten (2) Kaarsbøl Jette A. (2) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Knausgård Karl Ove (9) Koch Herman (2) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (2) Lenz Siegfried (1) Lessing Doris (3) Li Yiyun (1) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (2) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (7) Maalouf Amin (3) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Martel Yann (2) Matar Hisham (2) McCann Colum (1) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (13) Melville Herman (1) Mendel-Enk Stephan (2) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Mueenuddin Daniyal (1) Munro Alice (2) Murakami Haruki (8) Mutaev Musa (1) Müller Herta (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Nilsen Tove (2) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Némirovsky Irène (6) Oe Kenzaburo (1) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (2) Orwell George (1) Oz Amos (2) Paasilinna Arto (9) Pamuk Orhan (2) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Ragde Anne B. (8) Rahimi Atiq (2) Ramslie Lars (2) Renberg Tore (10) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (2) Seraji Mahbod (1) Shakespeare (1) Sigurdsson Birgir Sigurjón (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (1) Skram Amalie (11) Solstad Dag (7) Steinbeck John (6) Strindberg August (2) Söderberg Hjalmar (1) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Thompson Geir (2) Tiller Carl Frode (5) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (2) Undset Sigrid (3) Uri Helene (1) Vallgren Carl-Johan (3) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (4) Wassmo Herbjørg (3) Westö Kjell (4) Wiese Jan (1) Wilhelmsen Ingvard (3) Woolf Virginia (6) Xinran (2) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (2)

søndag 28. september 2014

"Meg eier ingen" (Regissør: Kjell-Åke Andersson)

Drama fra virkeligheten om å være datter av en alkoholisert pappa

I 2007 kom den svenske journalisten Åsa Linderborg (f. 1968) ut med sin selvbiografiske roman "Meg eier ingen". Boka, som jeg leste og omtalte her på bloggen min i 2008, handlet om Linderborgs oppvekst med en alkoholisert far. 

Boka er for lengst innspilt som film, og den hadde premiere i Norge i slutten av januar i år. Rett etter sommeren hadde DVD´en release. Og det var helt selvsagt at jeg måtte se den, så sterkt inntrykk som boka i sin tid gjorde på meg. Dette er en av de bøkene man bare aldri glemmer. 

Regien i filmen er litt annerledes enn i boka - i alle fall slik jeg husker den. I filmens innledende scene feirer Åsa sin doktorgrad innen filosofi. Året er 2001 og hun er 33 år gammel. Av nærmeste familie er kun moren til stede. Faren har hun i grunnen avskrevet for lenge siden, siden det alltid var alkoholen som vant i hans liv. Like fullt er det sårt at han ikke er til stede - den faren hun en gang elsket over alt på jord, men altså ikke klarte å leve med ... Som ingen klarte å leve med ... 

Historien om Åsa er velkjent for alle oss som har lest boka som filmen er basert på. Da Åsa var fire år, gikk foreldrene hennes fra hverandre. Åsa ble igjen hos faren, selv om moren visste at han drakk. Kanskje hadde hun et håp om at datteren skulle redde ham fra å gå fullstendig til grunne?


Gjennom sporadiske glimt gjennom barndommen blir vi vitne til hvor skjevt det hele utvikler seg. Faren klarer ikke å ta vare på seg selv, og han havner stadig i bråk. Åsa dekker over så godt hun kan. Hun vasker hjemme, hun holder kjeft om at det ikke er mat i kjøleskapet fordi faren litt for ofte prioriterer sprit fremfor mat, og kanskje er det dette som gjør at ingen griper inn. Ikke en gang farens nærmeste familie, som antakelig er de eneste som ser hvordan det egentlig er fatt med ham, gjør noe. Det blir mye kjefting og lite hjelp å få derfra, annet enn et gratis måltid i ny og ne og litt penger som moren stikker til ham i skjul. 


En kjærlighetsaffære med en norsk kvinne (spilt av Linn Skåber) varer selvsagt ikke, for heller ikke hun holder ut drikkemønsteret hans. Til slutt innser Åsa at hun ikke kan redde faren, og flytter motstrebende hjem til sin mor ... Det skal bli hennes redning, mens farens liv rakner, sakte men sikkert. Skjønt som alkoholikere flest er han seiglivet som få, inntil det meste i kroppen svikter på en gang ... 

Filmversjonen av "Meg eier ingen" er og blir annerledes enn boka, og selvsagt går mye av historien tapt på veien innenfor en ramme på 109 minutter. Samtidig er det visuelle uttrykket i filmen tidvis enda sterkere enn hva jeg husker at boka var. 


Mikael Persbrandt er som skapt for rollen som den alkoholiserte faren. Ikke bare i den forstand at han spiller en forfyllet mann godt, men også fordi han får frem at en alkoholiker også kan være et varmt menneske med mye følelser. Et menneske som vil så mye, men som dessverre ikke får det til. 

Det sterkeste med hele den farsfiguren som Persbrandt fremstiller, er at han aldri lar falle et negativt ord om Åsas mor, eller spiller på skyldfølelse overfor datteren når hun velger ham bort. Og nettopp her er vi nok ved kjernen av far-datter-forholdet, som er så sterkt beskrevet av Åsa. Det er kjærlighet som preger forholdet dem i mellom - kjærlighet og dette alene. Sånn sett skiller denne historien seg dramatisk fra de fleste lignende historier fra virkeligheten. Likevel - denne miserable faren som hun var så glad i, passet ikke inn i livet hennes etter hvert som hennes voksenliv begynte å ta form. Det handlet ikke om at hun var blitt for fin for sin far. Det handlet om at han lot alkoholen komme i første rekke en gang og bestandig. Hun kunne ikke risikere at han skulle ødelegge doktorgrad-feiringen hennes med å bli en full pappa, som hun var flau over. 


Dette far-datter-forholdet er så vart og nydelig beskrevet at min påstand er at den som fremdeles ikke har felt en tåre når filmen er slutt, har et hjerte av stein. Og det er ikke fordi det spilles på det sentimentale, men fordi historien er så sørgelig ... Det går ikke an å fortelle en slik historie mer nøkternt enn dette, uten å trekke nerven ut av hele historien!

Jeg anbefaler filmen på det varmeste - selv om boka er bedre!

Innspilt: 2013 
Originaltittel: Mig äger ingen
Nasjonalitet: Sverige
Genre: Drama
Skuespillere: Mikael Persbrandt, Linn Skåber, Tanja Lorentzon, Sten Ljunggren, Ida Engvoll, Ping Min Wallén, Saga Samuelsson
Spilletid: 109 min. 



Andre omtaler av filmen:
- Dagbladet v/Inger Merethe Hobbelstad - 23. januar 2014 - Alt om min far
- Aftenposten v/Kjetil Lismoen - 23. januar 2014 - "Meg eier ingen" er en hjerteskjærende klassereise
- Filmmagasinet v/Einar Aarvig - 24. januar 2014 - Sykt god Perbrandt
- VG v/Øystein David Johansen - 23. januar 2014 - Ekte kjærlighet

Agnes Ravatn: "Operasjon sjølvdisiplin"

Hylende morsomt om manglende selvdisiplin og om veien til et bedre liv! 

Har du fremdeles ikke hørt om Agnes Ravatn, sier du? Er det mulig? Hun som har vunnet bokbloggernes romanpris 2013 for "Fugletribunalet" nylig og gode greier! (Hun fikk også P2-lytternes romanpris 2013 for denne boka, og konkurrerte for en stor del mot de samme forfatterne der som hos bokbloggerne.) 

Jeg sier det med det samme: i høst kommer det til å blåse en Ravatn-vind over bloggen min! For ikke bare har jeg lest hennes siste bok "Operasjon sjølvdisiplin" - hylende morsom, kan jeg allerede nå røpe - men jeg har også to til liggende på vent; "Veke 53" (roman som utkom i 2007) og "Folkelesnad" (essay fra 2011). Agnes Ravatn er nemlig en ny(oppdaget) stemme i det norske litterære miljøet i Norge - kanskje mest kjent for sin skarpe og vittige penn som essayist, men nå altså også som romanforfatter!

Agnes Ravatn (f. 1983) debuterte med romanen "Veke 53" i 2007. Siden har hun nesten hvert eneste år kommet ut med en ny bok. Essayet "Operasjon sjølvdisiplin" er den sjette bokutgivelsen i rekken. Og - bare for å ha nevnt det også - hun har fått flere priser enn antall bøker hun har utgitt. Bokbloggerprisen er nemlig den syvende i rekken i følge Wikipedia (som jeg tidligere i dag oppdaterte selv). 


Agnes Ravatn (Foto: RMC)
"Operasjon sjølvdisiplin" består av en artikkelserie som har vært trykket i dag og tid". For å sitere bokas baksidetekst:

"Sjå på oss! Klorande på smarttelefonane våre som svoltne rotter, konsentrasjonsevne under frysepunktet, uproduktive som aldri før, plaga med angst og liggesår, snart umyndiggjorte." 

Dette er sjølvhjelpsboka for deg som ikkje kan fordra sjølvhjelpsbøker, men likevel innser at du treng hjelp."

Stikkordet i boka er selvdisiplin, som av forfatteren defineres på følgende måte:

"Det er evna til å motstå kortsiktige freistingar for å kunne oppnå langsiktige mål, og evna til å overvinne uønskte tankar, kjensler eller impulsar." (side 11

Hvordan skal det gå med det moderne mennesket når vi ikke klarer å tenke ferdig en tankerekke, se et TV-program eller lese en artikkel på nett, uten at vi "må" sjekke Facebook, se hva som tikket inn på smartphonen akkurat, "multitaske" på minst tre medier samtidig osv.? Bare for å ha sagt det først som sist: begrepet multitasking har for lengst avgått med døden. Det er ikke mulig å multitaske! Ikke uten at det ikke blir noe som helst ut av det du driver med - med mindre en av tingene er automatisert. 

Ravatn radbrekker det meste av det som er blitt presentert i selvhjelpslitteraturen de siste årene, og hun innfører et (for meg - og jeg har lest et helt arsenal med selvhjelpsbøker i mitt liv!) helt nytt begrep: viljestyrkemuskel-tretthet. Jada, man kan sikkert trene opp evnen til å treffe kloke beslutninger på løpende bånd, men det er en grunn til at f.eks. Barak Obama bare har to farger på dressene sine! Det er for å minimere antall beslutninger på ting som ikke betyr så mye. Og det er en grunn til at nordmenn - som bor i et av verdens rikeste land, blant dem med høyest utdannelse, og hvis befolkning leser mer (les: er mer intellektuelle) enn de fleste andre osv. - er storforbrukere av Grandiosa. På slutten av dagen er nemlig viljestyrkemuskelen så svekket at vi nærmest er ute av stand til å treffe fornuftige beslutninger, og hopper på det som synes mest kjent (og trygt?).  Da er vi nemlig egoutladet

side 39 kommer Ravatn med et råd som kan snu opp-ned på de fleste tilværelser:

"Gåta er: Korleis spare på kreftene slik at dei held heile dagen gjennom? Eg klarer ikkje vente, og avslører svaret med ein gong: Trikset er altså å gjere krevjande handlingar om til vanar. Det vil seie automatiserte handlinger ein gjer utan først å måtte kjempe ein indre kamp: "Skal, skal ikkje?"

Planlegging er det andre saliggjørende - og kanskje kjedelige? - trikset. Sett av en planleggingsdag og vær klar med notatblokka! Det er noe med nedskrevne mål og arbeidsoppgaver. Det forplikter litt mer enn når planene bare svever uforpliktende rundt i et trøtt hode. Dessuten bør man kutte ned på antall avgjørelser. Spis det samme til frokost hver dag, heng klærne du skal ha på deg neste dag over en stolrygg. Osv. Hvis du i tillegg klarer å bestemme deg for at du ikke skal lese en eneste e-post før lunch, og utnytte den beste tiden du har på døgnet maksimalt, har du kommet langt! 

Mange sliter med prokrastinering. Definisjonen på dette er følgende:

"Prokrastinering er ein mekanisme for å takle "angsten" som kjem når ein må begynne på eller avslutte ei eller anna oppgåve." (side 69)

Mange prokrastinører tror at grunnen til at de utsetter oppgavene er fordi de er så perfeksjonistiske. Det mener Ravatn bare er tull, og så snart man innser at prokrastinering ikke handler om perfeksjonisme, er det mulig å få gjort noe med sin egen aktive utsettelse. Prokrastinering handler derimot om svak disiplin, svak motivasjon  og manglende impulskontroll. Egentlig er prokrastinering en mild form for angstrespons, men på et mildere trusselbilde enn fight-or-flight-responsen vanligvis utløses på. Ravatn har en hurtigguide for hvordan man kan unngå aktiv utsettelse. En oppgaveliste er blant virkemidlene, og her bør man bryte ned oppgaven i så mange små oppgaver som mulig. Deretter bør man bestemme seg for å jobbe i 25 minutters-bolker med 5 minutter pause mellom slagene. Hvis det er mulig - steng internett! Rydd pulten! Ikke vent på at du skal bli motivert - bare begynn med en gang! Gjem smarttelefonen din, og slå for all del av alle varslingssignaler om at ny e-post eller sms har ankommet. Aldri prøv på multitasking! Og unngå helvete heller-tankegangen - altså at et lite glipp gjør at du gir opp alt. Og kanskje sist, men ikke minst: ta deg skikkelig fri når du har fri, slik at du kan nyte fritiden 100 % og være ordentlig uthvilt til neste dag! 

"Dersom ingenting av dette hjelper: Tenk på nokon som har døydd, og tenk kor urettferdig det er at den personen døydde, mens du fekk leve - og sjå kva du bruker livet ditt til! Kattevideoar!!" (side 75)

Ravatn er også innom den berømte marshmallow-testen, som alltid har blitt tolket slik at de barna som ikke spiser marshmallowen, men som klarer å vente i et kvarter og derfor blir belønnet med en til, er dem det kommer til å gå best med her i livet. Men hva om det er andre grunner enn manglende evne til behovsutsettelse som gjør at noen barn velger å spise marshmallowen umiddelbart? Manglende tillit til voksenpersonene man har rundt seg for eksempel? Derfor: ikke prøv denne testen på dine egne barn. Det kan hende at det eneste du avslører er at barna dine ser på deg som en løgnaktig og ustabil tulling!

Foruten at Ravatn er innom både IKEA-marerittet i kjøkkenavdelingen (der faren for viljestyrkemuskel-tretthet og ekteskapshavari er overhengende), kommer hun også inn på noe av det som går som en rød tråd gjennom det meste av selvhjelpslitteraturen, nemlig "optimalisering av selvet". Men hvor mye samfunnsengasjement og klimaengasjement kommer det ut av at alle sitter og mindfulnessmediterer dagen lang, og retter blikket innover seg selv? Ja, hun bare spør! 

Dette og mere til får du servert i Agnes Ravatns hylende morsomme essay "Operasjon sjølvdisiplin"! En fornøyelig og fandenivoldsk bok om hvordan du kan klare å overleve i en verden full av fristelser, med så mange valg at selv den flinkeste blant oss kan gå seg fullstendig vill. Sjelden har jeg kost meg så til de grader med en bok som denne! Det sier kanskje mer om bøkene jeg vanligvis leser (om verdens alvor, om dysfunksjonelle familier, om kriger og elendighet, for ikke å glemme alle bøkene om hvordan bli en bedre utgave av seg selv ... osv.), men ikke alt! "For deg som ein gong hadde ei lys framtid, men som no er ein internettavhengig, nevrotisk, dvask og ulykkeleg tufs i tidsklemme" - løp og kjøp! Og er du i tvil - slå opp på side 101 i boka neste gang du er innom en bokhandel, og kjenn etter om noen av de 30 tipsene som er nevnt, treffer deg som et knyttneveslag i magen. Da vet du nemlig at du er i målgruppen for boka! Og dersom du er blant dem som tenker at summen av laster er konstant, så må du faktisk tenke om igjen. Det ene har nemlig en tendens til å dra det andre med seg. Dersom du derimot gjør noe med en av dine uvaner, vil dette ha gunstig effekt på samtlige andre uvaner. Gjenvinn din en gang så lysende fremtid! Svarene på hvordan, får du i denne lille boka!

Utgitt: 2010
Forlag: Samlaget 
Antall sider: 108
Boka har jeg kjøpt selv. 


Agnes Ravatn (Foto: RMC)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Mari Nymoen Nilsen - 8. september 2014 - Fri oss fra smarttelefonen 
- Bergens Tidende v/Gro Jørstad Nilsen - 26. august 2014 - Hvordan holde seg selv i ørene 

lørdag 27. september 2014

Philip Roth: "Nemesis"

Philip Roths siste roman ...

Litt om forfatteren

Philip Roth (f. 1933) er en prisbelønt jødisk-amerikansk forfatter, som er oppvokst i Weequahic, Newark, i New Jersey - nettopp der hvor handlingen i hans siste roman "Nemesis" for en stor del finner sted. 

Aller mest kjent er Philip Roth for sine bitende samfunnskritiske bøker, selv om det kanskje er "Portnoys besværlige liv" de fleste norske lesere forbinder ham med (?). Det var i alle fall den boka som for en mannsalder siden fikk meg til å bli oppmerksom på Philip Roth. Siden har han kommet ut med et vell av romaner, og det er med litt vemod jeg har fått med meg at Roth har erklært at "Nemesis" er hans siste bok. Skjønt han har rundet 80 år nå, så da så ... 

Selv har jeg skrevet om Philip Roths romaner "Indignasjon" (2008), "Hvermann" (2000) og "Zuckerman" (1985) på bloggen min tidligere (linkene fører til mine omtaler av bøkene). Ellers vil jeg trekke frem et foredrag jeg var på for et par år siden på Jødisk museum, hvor Gabi Gleichmann snakket bl.a. om Philip Roth under overskriften "Hvorfor lese toraen når vi har Philip Roth?" (følg linken for å finne min "rapport" fra dette foredraget) - og hvor noe av det mest interessante ved hele foredraget var hans tanker rundt hva som spesifikt kjennetegner den typiske jødiske litteraturen. 

Om "Nemesis"

"Det første poliotilfellet den sommeren inntraff i begynnelsen av juni, like etter Memorial Day, i en fattig italiensk bydel på motsatt side av byen fra der vi bodde. Hos oss i den jødiske bydelen Weequahic i byens sørvestre hjørne hørte vi ikke noe om det, og vi hørte heller ikke om de neste ti-tolv tilfellene som inntraff enkeltvis rundt om i Newark i nesten alle bydeler utenom vår. Ikke før 4. juli, da det allerede var registrert førti tilfeller i byen, kom det et oppslag på førstesiden av kveldsavisen med overskriften "Polioalarm: Helsedirektøren ber foreldre være på vakt", der lederen for byens helseråd, dr. William Kittell, oppfordret foreldre til å holde øye med barna og kontakte lege hvis et barn fikk feber eller andre symptomer, som hodepine, sår hals, kvalme, stiv nakke eller leddsmerter." (side 7)

Bokas forteller - skal vi etter hvert få vite - er Arnold Mesnikoff - en av guttene fra idrettsplassen på Chancellor, selv om hovedpersonen utvilsomt er Bucky Cantor, en ung mann som er fritidsleder på idrettsplassen sommeren 1944. Den gangen var polio en epidemisk sykdom som rammet fortrinnsvis unge mennesker, og som foruten å forårsake lammelser også kunne føre til død. Inntil det på 1950-tallet ble utviklet en vaksine, var polioepidemier fryktet i mange land hvert eneste år, og man antar at så mange som en halv million mennesker døde av sykdommen. 

Den unge Cantor er altså fritidsleder på en idrettsplass i den jødiske bydelen Weequahic i 1944 da han blir vitne til at polio også dukker opp blant guttene hans. Rett før har noen italienske pøbelgutter oppsøkt deres bydel og etterlatt seg svære spyttklyser på fortauene - angivelig for å spre polio. I Europa raser andre verdenskrig, en krig Cantor har sluppet unna fordi han har for dårlig syn. Ikke å kunne delta i krigen er noe han forbinder med skam. 

Før polioepidemien for alvor er et faktum i den jødiske bydelen, kommer vi tett inn på Cantor og hans familiebakgrunn. Han har aldri kjent sin far, en tyv som stort sett har sittet i fengsel, og har heller ingen erindringer om sin mor. 

"Da han var liten, hadde besteforeldrene tatt ham med for å besøke morens grav hvert år for å minnes henne på fødselsdagen hennes i mai, men som barn hadde han ikke trodd noe på at hun lå under jorden. Opplevelsen av at han aldri hadde hatt en mor, at hun var oppdiktet, hadde aldri vært sterkere enn når han sto ved graven mellom de gråtende besteforeldrene og spilte med og lot som om hun faktisk hadde vært til. Men trass i at det årlige besøket opplevdes som en hul forestilling og var det rareste han ble bedt om å gjøre, nektet han aldri å bli med. Han gjorde det fordi det var en del av det å være en god sønn for en mor som han ikke hadde noen levende erindring om." (side 56)

Etter hvert som polioepidemien brer om seg, dukker det opp både jødehat og fordomsfulle holdninger. Er det ikke jødene som har skylden for det hele? Ja, noen går så langt som å mene at det beste hadde vært å brenne ned Weequahic med alle jødene, slik at man kunne kvitte seg med polioepidemien en gang for alle. Cantor sliter med samvittighetskvaler i forhold til om idrettsplassen burde stenges, om det er noe han gjør som utsetter guttene for fare osv. - samtidig som myndighetene forsøker å unngå panikktilstander. Hvordan kan Gud gjøre dette mot dem?

"Etter all denne tiden falt det ham med ett inn at Gud ikke bare hadde sluppet polioen løs i Weequahic-distriktet, men at det var Gud som for tjuetre år siden hadde latt moren dø i barselseng bare to år etter at hun gikk ut av high school og var yngre enn han var nå. Han hadde aldri tenkt på hennes død på den måten før. På grunn av besteforeldrenes kjærlige omsorg hadde det tidligere alltid slått ham at det var meningen at han skulle miste moren sin da han ble født, og at det var en naturlig følge av hennes død at han var blitt oppdratt av besteforeldrene. Også det at faren hadde vært en gambler og en tjuv var noe som hadde vært meningen og som ikke kunne ha vært annerledes." (side 87)

Panikken blir etter hvert til å ta og føle på, og så spørs det om Cantor til slutt lar seg overtale til å forlate Weequahic for å være sammen med forloveden Marcia på et trygt sted, langt unna polioepidemien ... Tillater samvittigheten ham å svikte guttene på idrettsplassen? Eller er det slik at det går en nemesis gjennom livet, som man faktisk ikke kan unnslippe uansett hvilke valg man tar?

Hva jeg tenker om boka

"Nemesis" er en tankevekkende bok med helt klare paralleller til Albert Camus´"Pesten". Begge bøker handler om epidemier, skjønt Camus´roman tar det hele atskillig lenger enn hva Roth gjør i "Nemesis" (fordi vi i "Pesten" møter en befolkning som settes i karantene for å forhindre smitte - så langt går det ikke i "Nemesis"). På den annen side handler "Nemesis" om en hel del mer enn "bare" en sykdomsepidemi. Vi møter nemlig en ung mann med mange stigma i en tid da man faktisk trodde at foreldrenes synder gikk i arv - så og si gjennom blodet. Da Cantor senere opplever at det oppstår en ny polioepidemi i hans nærhet,  og at også han selv rammes av polio, tar han på seg all skyld og bruker resten av livet til å sone denne selvpålagte dommen, som om det var forutbestemt at dette skulle bli hans lodd i livet. Han skåner omverdenen fra å ha noe med ham selv å gjøre, sier nei til kjærligheten og går så til de grader opp i sin skjebne at han i bunn og grunn ikke har noe egentlig liv. Og han er fast bestemt på at sånn måtte det bare bli og at han har fått som fortjent. Kontrasten til fortellerens liv - også han poliorammet - kunne knapt vært større. 

Philip Roths evne til å fortelle gode historier er uovertruffen, og i "Nemesis" briljerer han med sin umiskjennelige litterære stil. Man får ikke happy ending hos Philip Roth, men heller ikke sentimentale og/eller tåredryppende avslutninger. Her er det realisme for alle penga - både på det ytre og indre planet! Persongalleriet er helstøpt og troverdig, selv om Roth ofte opererer med noe karikerte figurer i sine romaner. I "Nemesis" er imidlertid Roths velkjente humor så godt som fraværende. Dette er først og fremst en alvorstung roman, som spiller på mollstemte strenger. Boka, som er nydelig oversatt, er for øvrig svært lettlest. Og jeg, som både er fan av Philip Roth, elsker jødisk litteratur og dessuten synes det er spennende å lese om en sykdomsepidemi i vår nære fortid, fikk mye ut av denne boka! 

Utgitt i USA: 2010
Originaltittel: Nemesis
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Aschehoug 
Oversatt: Tone Formo
Antall sider: 192
Jeg har fått boka fra forlaget.


Philip Roth (Bildet er lånt fra forlaget)

søndag 21. september 2014

Møte med Carl Frode Tiller på Litteraturhuset i Oslo 10. september 2014



Carl Frode Tiller på Litteraturhuset i Oslo (Foto: RMC)

Carl Frode Tiller (f. 1970) har hittil rukket å utgi seks bøker; "Skråninga" (2001), "Bipersonar" (2003), "Folkehelsa" (2007) og "Innsirkling"-triologien (2007-2014). Så langt er det uten tvil Innsirkling-trilogien hans som står som hans hovedverk, og utgivelsen av den siste boka i trilogien var nettopp bakgrunnen for bokbadet som fant sted på Litteraturhuset for et par uker siden. 

Det er syv år siden den første boka i Innsirkling-triologien kom ut - og fire år siden den andre boka kom ut. I mellomtiden har det vært knyttet stor spenning til hvorvidt hovedpersonen i serien - David - har hukommelsestap eller om det hele er et ledd i et slags kunstnerisk prosjekt. I Innsirkling 3 får vi svaret! 

Onsdag 10. september 2014 ble altså Carl Frode Tiller bokbadet av psykiater Finn Skårderud. Valget av nettopp Skårderud fra Litteraturhusets side var neppe tilfeldig. I tillegg til at han har intervjuet Tiller tidligere i høst, er jo nettoppp Innsirkling-triologien den reneste psykologiske thrilleren. Ikke en thriller i tradisjonell forstand, slik vi vanligvis tenker om denne genren, men mer på det psykologiske planet. Her er det nemlig et hav av dysfunksjonelle dialoger og relasjoner å plukke blant - et studium verdt for enhver psykolog og psykiater, vil jeg tro. 


Faksimile fra Litteraturhusets program
Finn Skårderud åpnet bokbadet med å spørre Tiller om han egentlig skjønner hvor godt han treffer i bøkene sine. Tiller opplyste at da "Skråninga" utkom, skjønte han egentlig ingenting av all suksessen som ble ham til del. Han hadde rett og slett ikke regnet med at boka skulle få en slik mottakelse. 

Måten Tiller jobber på er at han "stenger inne setninger", og jobber seg inn i tematikken. Ved å fjerne alle kommaer, må han krype inn i setningene, bli der og kjenne på hvordan det er å være der. "Skråninga" handler om en syk person, og det var meget utfordrende å skrive boka. 

Finn Skårderud var nysgjerrig på hvordan Tiller skaper sin litteratur. Sitter han f.eks. og observerer folk når han er i middagsselskaper? Tiller smiler av spørsmålsstillingen, men understreker at hans litteratur først og fremst oppstår gjennom eksperimenter, og at han - som om han var sin egen psykolog - ser inn i seg selv, leter etter stemninger og følelser som gir gjenklang i ham selv. 

Noen ganger er det rene tilfeldigheter som skaper interessante overganger. Som en scene der han ved en feil trykket på delete-knappen og fjernet et helt avsnitt ... Dette ble svært virkningsfullt i den scenen han akkurat da beskrev, der hovedpersonen hadde fått blackout og dermed mistet en del av hendelsesforløpet. 


Skårderud og Tiller i dyp samtale om Innsirkling-
triologien (Foto: RMC)
Etter hvert medga Carl Frode Tiller at selv om han ikke studerer psykologi eller observerer venner og familie, i alle fall ikke sånn direkte, så hender det likevel at han bruker naboer og andre bekjente i bøkene sine. Han prøver riktignok å kamuflere det godt - en uttalelse som fremkalte latteren blant oss publikumere. En gang "rappet" han en krangel om noen vafler - en scene som var artig å bruke. Skårderud lurte på om det derfor er skummelt å spise middag med ham ... Begge lo hjertelig av det hele. 

Når Tiller skriver på en bok, må han ned i kjelleren - i dobbelt forstand. For det første befinner arbeidsværelset hans seg i kjelleren, og for det andre beveger han seg ned i dypet av seg selv i skriveprosessen. Det er krevende! 

Tiller skriver følelsesladet litteratur, og i den forbindelse lurte Skårderud på hvordan han jobber frem alle følelsene i bøkene sine. I den siste boka i Tiller-triologien er det ikke en eneste følelse som er utelatt. Alt er med! Hele spekteret av primærfølelser og i grunnen litt til, slik Skårderud ser det. Innsirklingtriologien er i det hele tatt en rik følelsesmessig palett, ifølge Skårderud. 

Tiller påpekte at han nettopp leter etter følelser. Han begynner gjerne med en replikk som trigger. Hvor finner han dem? spurte Skårderud. Tiller svarte at han finner stoff i noe han leser, noe han ser på film, noe han observerer i sitt eget dagligliv osv. Han er i det hele tatt svært åpen for inntrykk, observerer og tenker at alt kan brukes til noe. Han er interessert i hvordan folk sier det de sier - f.eks. i krangler. 

Skårderud trakk frem presten, Davids stefar, i bok nr. 1. Stefaren var en misjonerende type. Oppsøker Tiller presteskapet for å skrive slik han gjør om stefarens væremåte? Tiller svarte at det gjør han ikke. Derimot fant han noe i seg selv som kunne trigge frem figuren som stefaren representerer. Han fortalte at datteren har en Barbie-film hun elsker, og som det smerter ham som far at hun vil se om og om igjen, fordi han synes den er så dårlig. Trangen til å ville fortelle henne at denne filmen er dårlig, presser på - noen ganger så sterkt at han med vilje "ikke finner" filmen når datteren spør. Denne erfaringen - erfaringen fra å ville "misjonere" om rett og galt overfor datteren - brukte han for alt det var verdt når han skrev om presten. 


Carl Frode Tiller (Foto: RMC)
Hvorfor blir folk så truffet av bøkene?, spør Skårderud. Tiller mente selv at dette skyldes at folk kjenner seg igjen, mest av alt fordi vi har alle følelsene som er beskrevet i bøkene, i oss. 

Tiller mente dessuten bestemt at han kunne endt opp som hvilken som helst av personene i Tiller-trilogien, gitt andre rammer og oppvekstvilkår. Dette fikk han gehør for hos Skårderud. Når man skjønner akkurat dette, blir man automatisk mer ydmyk overfor andre mennesker som har det verre enn en selv. Det er en slags etisk virksomhet å sette seg inn i andre menneskers ståsted og følelser. Når man dessuten blir kjent med sine egne følelser, kan man kontrollere dem bedre. 

Skårderud lurte på hva det gjør med Tiller å skrive om følelser. F.eks. når han beskriver Tom Roger i bok nr. 2 - en voldelig mann? Tiller svarte at når man har vært i Tom Rogers raseri lenge nok, er det vanskelig bare å sette strek. Likevel er det aldri noen fare for at han skal bli som sine hovedpersoner. Tiller har fast strukturerte arbeidsdager, og dette gjør det lettere å legge jobben fra seg etter endt arbeidsdag. Det holder for øvrig ikke å bare skrive når man er inspirert. Han holder på strukturen, og dette gjør det også enklere å gå fra skrivingen til privatlivet og omvendt. 

Skårderud lurte på om det er noen følelser det er mer inspirerende å skrive om? Tiller svarte benektende på dette. Det kan være små ting som inspirerer, og han er personlig ute etter å fylle ut hele spekteret. Samtidig kan han ikke underslå at det er noen følelser som er en større del av ham enn andre. Selv om han er rolig på utsiden, mener han selv at han er en hissig type. Han kan derfor leve seg inn i et sinne. 

Tiller er forsiktig med å gjenta seg selv. Rett etter at han var ferdig med Innsirkling 3, begynte han på et nytt prosjekt. Det gikk ikke lange tiden før han skjønte at han egentlig bare var i ferd med å gjenta seg selv, skrive det samme om igjen. Han avsluttet derfor hele prosjektet. Nå har han en skrivepause, mens han reiser rundt for å promotere Innsirkling-triologien. 


Finn Skårderud (Foto: RMC)
Skårderud påpekte at Innsirkling-triologien også er historien om Norge. Selv påpekte Tiller at han ikke hadde noen planer om å skrive en triologi om Norge da han begynte. Disse tankene kom først mens han holdt på med den andre boka. Blant annet skjønte han at han trengte mange forteller-stemmer og at han måtte variere alder, miljø, klassetilhørighet osv. Og at det kom til å bli tre bøker før han var ferdig med prosjektet.

Den første boka representerer 1970-årene, den andre 1980-årene og den siste 1990-årene. Litt etter litt ble Tiller selv oppmerksom på at han hadde skrevet Norges nyere historie inn i bøkene - som et bakteppe til personene vi får høre om (tre i hver bok). 

I Innsirkling-triologien gjennomgår David en klassereise - fra arbeiderklassen, så som akademiker og til sist som forfatter. For øvrig nøyaktig den samme klassereisen Carl Frode Tiller selv har foretatt ...

Tiller opplyste at han forsøker å skrive så sant som mulig. I det tredje bindet i triologien så han hva han hadde gjort. I bok nr. 1 fremstår David som en postmoderne figur - en slapp figur som plukker opp en tidsånd. Figuren er mer en tematikk enn en konkret person. Folkene i bøkene har ikke kontroll over livene sine, og er sine verste fiender. Det er ingen faste holdepunkter, ingen absolutte sannheter og karakterene slipper ikke ut av mønstrene sine. Hvorpå Skårderud repliserte at det er litt skummelt når mistilliten til andre mennesker blir en så vidt vesentlig del av livene deres ... Tiller svarte at menneskene ikke får noen tilhørighet når de er så mistroiske til alt og alle, at de blir en slags nomader som aldri slår seg til ro. I bok nr. 3 foretok Tiller en vending mot større grad av tillit. Riktignok en skjør tillit, men like fullt med mer forståelse av andre mennesker. 

I bok nr. 3 går David til psykiater, og han får gradvis en større og større forståelse for hva som skal til for å bli et mer tillitsfullt menneske - et menneske som våger å ta sjanser og som tar mer styring over livet sitt. Og som dermed får mer ut av livet sitt; mer livkvalitet, mer livsglede. 


Bok nr. 1 i Innsirkling-triologien
Tiller kastet frem noen gåter i bok nr. 1 og 2. Er f.eks. Davids hukommelsestap bare et kunstprosjekt eller er det en realitet? Babybyttet, som først kom frem i bok nr. 2 og som vi får vite mer om i bok nr. 3, fremstår dessuten som den reneste såpeopera-farsen. I begynnelsen tenkte Tiller at det ikke var så viktig å svare på alle gåtene, men hans innstilling endret seg mens han holdt på med Innsirkling 3. Han anstrengte seg rett og slett for å gi noen svar. 

I følge Tiller er det et tvisyn som preger litteraturen. Selv tenkte han at han skulle kritisere psykiatrien, men så bestemte han seg for å skrive om en terapi som faktisk fungerte. Dette fikk Skårderud til å smile lurt. Skårderud uttrykte at han faktisk ble veldig imponert over psykoterapi-sekvensene i boka, og at det nesten er litt skuffende at Tiller selv aldri har gått i terapi, men rett og slett har funnet opp dette selv. Han mener at dette viser hvor lett Tiller plukker opp ting. 


Finn Skårderud og Carl Frode Tiller (Foto: RMC)
Underveis i skriveprosessen prøvde Tiller ut ulike eksperimenter på seg selv. Blant annet beveget han seg inn i landskap han aldri hadde vært i tidligere. Han er glad for at han kunne bruke dette i boka - og det var et spennende litterært grep som gjorde at David selv kunne kommentere sitt eget liv. 

Skårderud påpekte at det skjer noe grunnleggende i bøkene. Det er en utvikling som Skårderud mener har klare paralleller til gjerningsmannen bak 22. juli. Han viser til at David har levd i en fiksjonsverden der den virkeligheten han diktet opp, etter hvert ble like sann som virkeligheten selv. 

Tiller var selv student på 1990-tallet. Studiemiljøet var den gangen preget av en grenseløs mistillit til alt som ble sagt og skrevet. Han mente at dersom psykologiseringen dras for langt, vil dette ødelegge kommunikasjonen mellom mennesker. (Og nettopp dette preger en del av dialogene i bøkene - min kommentar.)


Bok nr. 3 i Innsirkling-triologien
Selv om bok nr. 3 har en åpen slutt, er noen ting sannere enn andre ting. Skårderud påpekte at det er mange morsomme scener i bøkene, og at Tiller har benyttet seg av mange grep og er "høyt og lavt". Han drar noen paralleller til Tarantino (Pulp fiction) og Lars von Trier (Riket). Grepene skaper både spenning og såpeopera-elementer, og i mange av konfliktene er det to personer med en tredje observatør til stede. Tiller forklarte at han er på leting etter det som skaper temperatur og spenning. Når det er et vitne til stede, er det mer som står på spill enn når det bare er to til stede. Dersom to krangler i enerom, kan de siden bare benekte det som ble sagt. Når det er et vitne til stede, går jo ikke det. Som sagt: mer står da på spill. 

Skårderud trakk frem den innledende scenen i Innsirkling 3 - der en bryllupssyk kvinne er mer opptatt av bryllupet enn av mannen hun skal gifte seg med. Han på sin side lyver på seg MS for å slippe unna alt styret, samtidig som han sjokkeres over at hun ikke vil gifte seg med ham når han har denne sykdommen. Han er en paranoid person som er livredd for ikke å være god nok, ikke er elsk-verdig ... Så lyver han og opplever at han blir fanget i situasjonen ... Det hele blir en selvoppfyllende profeti, slik det ofte kan bli når en av partene i en konflikt er dysfunksjonell i forhold til egen selvfølelse, men eksternaliserer dette over på omgivelsene - slik at alt blir de andres skyld, mens han selv går fri.

Skårderud spurte om Tiller gjør mye research i skriveprosessen. Oppsøker han f.eks. spesielle miljøer, eller jobber han bare innover? Tiller svarte at han gjør research etterpå - mest for å finne ut om noe er mulig eller ikke. Han kan også bruke seg selv selv når han skriver om en 80 år gammel dame. Tiller mener selv at det ikke er stor forskjell på folk når det kommer til stykket. I hans bøker befinner det seg et mikro-kosmos, hvor alle klasser er med. 

Underveis brukte Tiller Otterøya i Namsos som kulisse for handlingen - og han beskriver en macho-kultur i dette miljøet. Akkurat dette ble noen sure for ... Tiller understreket at dette var nødvendig for å kunne beskrive Ole i bok nr. 2 - en mann med problemer med sin mannsrolle. Otterøya blir betraktet gjennom Oles øyne, og det er mye godt miljøet som har gjort ham til den han har blitt. 


Bok nr. 2 i Innsirkling-triologien
Skårderud spurte Tiller om han er opptatt av leseren, eller om bøkene er et prosjekt for ham selv og at det på en måte er en bonus at vi satt der i salen? Tiller smilte av spørsmålet ... 

Noe av det fine med fiksjonens kvalitet, er at vi alle kan vandre rundt i ulike sinn, mente Skårderud. Å være interessert i andre mennesker - ikke bare i oss selv - er helsebringende! Tiller påpekte at dette ikke var et bevisst prosjekt, men at han absolutt skjønte hva Skårderud siktet til. 

Å skrive frem ulike stemmer i samfunnet, særlig de marginale stemmene, mener Tiller er viktig. Tiller har, som tidligere nevnt, selv foretatt en klassreise - i likhet med alle dem som har deltatt i utdanningseksplosjonen etter andre verdenskrig. Selv kommer han fra en familie med en veldig kristen morsslekt og en kommunistisk farsslekt. Å skrive romaner er en måte å forene mange av impulsene fra barndommen. 

På spørsmål om hva Tiller holder på med nå, svarte han at han reiser mye rundt og er på leting etter nye ting å skrive om. 

Selv satt jeg etter dette bokbadet atskillig klokere tilbake, og med et sterkt ønske om å lese Innsirkling-triologien på nytt. Jeg har skrevet om alle bøkene på bloggen min. Og aldri, aldri har jeg vært på et så spennende bokbad på Litteraturhuset! Det opplevde jeg at Finn Skårderud må ta mye av æren for!

Etter bokbadet ble det selvsagt signering av bøker!


Carl Frode Tiller signerte bøker etter bokbadet (Foto: RMC)

søndag 14. september 2014

Bokbloggertreffet 2014 - med bokbloggerprisutdeling m.v.

Fire av i alt seks nominerte til Bokbloggerprisen 2013;
Agnes Ravatn, Ruth Lillegraven, Lisa Aisato og Siri Pettersen.
Roy Jacobsen og Herbjørg Wassmo var også nominert, men kom ikke. (Foto: RMC)
Lørdag 13. september 2014 gikk det tredje bokbloggertreffet av stabelen i forbindelse med Oslo Bokfestival. (Det første bokbloggertreffet fant sted i 2012, og det neste i 2013.) Som tidligere år har arrangementkomiteen bestått av Silje, Gro, Elin, Lise, Line og undertegnede. 


Silje sørger for en siste gjennomgang
av kjøreplanen for dagen. (Foto: RMC)
Det var noen færre påmeldte bloggere i år sammenlignet med de to foregående årene, idet rundt førti bokbloggere - mot tidligere rundt 50 stk. - ankom hovedstaden denne gangen. Det innebærer imidlertid ikke at interessen for slike treff er dalende! Tvert i mot! Bokbloggerne er imidlertid spredt over hele landet, og alle har ikke hatt like god anledning til å dukke opp i år. Bokbloggere flest er for øvrig durkdrevne på bruk av sosiale medier, og hyppige oppdateringer på hhv. Facebook, Twitter og Instagram, ble ivrig fulgt av "hjemmesitterne". De syntes - om mulig - enda mer engasjerte enn oss som var til stede under treffet. 

Vi hadde fått låne kantinen hos Aschehoug forlag. De lot oss være fullstendig i fred under hele treffet, og hadde stilt kaffemaskin m.m. til disposisjon for oss. Der oppholdt vi oss fra tidlig på formiddagen til prisutdeling og middag var over i syv-tiden om kvelden. 


Mangt et herlig møte mellom bokbloggere (Foto: RMC)
Nytt av året var utdeling av Bokbloggerprisen 2013. Dette skal jeg komme nærmere tilbake til nedenfor. Ellers satset vi i år på et bokbord bestående av brukte bøker som vi selv tok med oss, og ikke høstens bøker med leseeksemplarer fra forlagene, slik vi gjorde i 2012 og 2013. På den måten håper vi at vi skal stå mye friere i våre valg av bøker når vi resten av høsten skal lese norsk litteratur med tanke på neste års nominasjoner for Bokbloggerprisen 2014. 


Bokbordet (Foto: RMC)
De første bokbloggerne begynte å dukke opp allerede i halv tolv-tiden på formiddagen. Noen møtte til sitt første bokbloggertreff - andre til sitt andre eller endog tredje treff. 

Jeg tror at de fleste fant det fornøyelig å treffe mennesker de "kjenner" godt på nettet, men som de kanskje traff i levende live for første gang i år. Det er jo noe med mennesker man har så til de grader mye til felles med! 
Litteratur-quiz (Foto: RMC)

På alle de tidligere bokbloggertreffene har vi hatt litteratur-quiz. Så også i år. Premien til det vinnende laget var å få være først til å plukke ut bøker på bokbordet. Nivået på litteraturkunnskaper er høyt blant bokbloggere, og det var - som vanlig - lite som skilte det beste laget fra de øvrige. Her ble det mye latter og litteraturglede! 

Da quiz og lunch var over, var det tid til å gå ut å shoppe bøker, før neste punkt på programmet som var utdeling av bokbloggerprisen 2013 fra kl. 16.00. Denne delen av programmet var åpent for alle, og en del hadde faktisk fått med seg dette. Skjønt skuffelsen var stor da det vi måtte gå ut med at verken Roy Jacobsen eller Herbjørg Wassmo kom til å være til stede under bokbadet og prisutdelingen ... 

kortlisten var følgende kandidater nominert:

Klassen romaner:
1. Roy Jacobsen - De usynlige (Cappelen Damm)
2. Herbjørg Wassmo - Disse øyeblikk (Gyldendal)
3. Agnes Ravatn - Fugletribunalet (Samlaget)

Åpen klasse: 
1. Lisa Aisato - Fugl (Gyldendal)
2. Ruth Lillegraven - Urd (Tiden) 
3. Siri Pettersen - Odinsbarn (Gyldendal)


Line presenterte bakgrunnen for
prisen, og etter hvert også vinnerne.
(Foto: RMC)
Da prisen skulle deles ut, opplyste Line fra arrangements-komiteen følgende:


"Ideen til Bokbloggerprisen ble til på julebordet til komiteen i 2012. Da hadde vi hatt vårt første bokbloggertreff her i Oslo, og fant ut at norske bokbloggere burde gjøre som svenske bokbloggere, og dele ut vår egen litteraturpris. 

Hovedmålet var at prisen skulle virke samlende på en gjeng bokbloggere som er veldig forskjellig både i bakgrunn og litterær smak. Og vi ville skape gode diskusjoner rundt litteratur mellom oss bokbloggere på nett.

Vi bestemte oss fort for at prisen skulle deles ut til norske forfattere, av to grunner. Det vi skriver om bøker er tross alt mye viktigere for norske forfattere enn utenlandske. Dessuten har bokbloggere fått mye negativ oppmerksomhet rundt sin rolle i den norske litterære offentligheten. Vi hadde lyst til å vise at bokbloggere også bidrar med veldig mye positivt. Det tror jeg de fire forfatterne som er her i kveld vil kunne si seg enig i.

Silje bokbadet Lisa Aisato (Foto: RMC)
Samtidig ønsket vi å øke engasjementet for norsk samtidslitteratur blant oss bokbloggere, til å diskutere hva vi leser av norske bøker, hva vi synes er bra. Hva vi synes er mindre bra. For en del av oss er nok ikke norsk samtidslitteratur det som frister mest i bokhandelen. Når norsk samtidslitteratur nevnes i kommentarfeltet på min blogg, er det ofte med et negativt fortegn; at den mangler humor, er besatt av nære relasjoner, har navlebeskuende hovedpersoner, mangler gode historier og i bunn og grunn er veldig lite spennende. Nå hadde vi muligheten til å oppdage gode norske bøker som vi kanskje ellers ikke ville ha lest.

Agnes Ravatn i forbindelse med bokbadingen (Foto: RMC)
Vi i komiteen ønsket ikke å legge føringer for bloggerne om hvilken type bøker som skulle løftes frem. I stedet ville vi at alle typer bøker skal få en sjanse til å hevde seg. Derfor laget vi to relativt åpne kategorier. I likhet med de fleste andre, så leser bokbloggere flest romaner. I kategorien Årets roman må krimromaner konkurrere mot andre romaner. I Åpen klasse har vi samlet alle andre sjangre som ellers lett kunne ha blitt forbigått av romanen. I Åpen klasse kan alle bøker som ikke er en roman for voksne nomineres. Her kan de konkurrere mot hverandre på en mer rettferdig måte." (sitat fra talen under prisutdelingen)


Ruth Lillegraven i forbindelse med bokbadingen (Foto: RMC)
Etter at bakgrunnen for prisen var gjennomgått, ble dessuten kriteriene for å være med å nominere og stemme gjennomgått. For dem som er ekstra interessert, tar jeg med en del fakta om de nominerte bøkene:


67 bøker var nominert til Årets roman.
78 bøker var nominert i Åpen klasse.
23 av 67 romaner var krim.
28% av stemmene i Åpen klasse gikk til barne- og ungdomslitteratur.
28% av stemmene gikk til dokumentar.
13% til lyrikk.

8% til novelle- og essaysamlinger.

Dermed skulle vel mytene om bokbloggere - at vi "kun" leser bestselgere og krim - effektivt være avlivet!


Elin bokbadet Siri Pettersen (Foto: RMC)
Etter at kortlisten ble offentliggjort 27. januar 2014, startet bokbloggerne samlesing av de nominerte bøkene. En måned var satt av til hver av samlesingene. 

Og vi i arrangementskomiteen som trodde at det meste var gitt angående vinnerne allerede da kortlisten forelå, måtte etter hvert tro om igjen. For alt ble faktisk snudd på hodet i forbindelse med samlesingene. De siste ble de de første, og de første ble de siste - for å si det litt enkelt. 

Samlesingene engasjerte bokbloggerne fra februar til juli, og i august fant stemmegivingen sted. Fristen for å avgi stemmer var satt til 20. august 2014, og de siste innkomne stemmene avgjorde faktisk det hele. Det var nemlig en knivskarp konkurranse om førsteplassene.


Ruth Lillegraven leste et dikt hun
hadde laget om Herbjørg Wassmo
og "Disse øyebelikk" (Foto: RMC)
Fire av de seks nominerte ble bokbadet under bokbloggertreffet. Underveis fikk vi blant annet vite at Lisa Aisato først og fremst er visuell og tegner og at tekstene er sekundært til det hun brenner for. Vi fikk vite at Agnes Ravatn har vært oppgitt over at enkelte har ment at slutten på Fugletribunalet er forutsigbar. Nei, den er ikke det! Hun laget underveis tre utkast til en slutt, og ønsket selv at det skulle gå bra - bli en happy ending. Men slik kunne det altså ikke gå. Ruth Lillegraven forklarte hva hun hadde tenkt om de to hovedpersonene i diktsamlingen sin - og presiserte at Seselja på en måte er med i resten av boka også, som et slags bakteppe man hele tiden ser tilbake til. Mens Siri Pettersen har kost seg med å finne opp helt nye ord i sin triologi om Ravneringen, og ikke syntes at hun trengte å forklare noe som helst til leserne for å gjøre lesingen lettere ... Ekstra morsomt var det dessuten at Ruth Lillegraven leste opp sitt eget dikt om Herbjørg Wassmo og hennes selvbiografi "Disse øyeblikk". 


De nominerte venter spent på kåringen av vinnerne
(Foto: RMC)
Etter bokbadene var tiden inne for å kåre vinnerne! 

Vi har ikke mye å tilby vinnerne utover den oppmerksomheten vi selv klarer å skape på bloggene våre og i forbindelse med samlesingsprosjektene. Ikke har vi sponsorer i ryggen, og ikke har bloggerne noen høy status i offentligheten slik at vi kan tilby noen form for prestisje - i alle fall ikke i media, der inntrykket er at man heller rakker ned på bloggerne enn å løfte dem frem. som en ressurs i det litterære Norge. 

Som Line sa det i sin innledende presentasjon før bokbadet:

"Vi har tenkt på samlesingen som det viktigste med prisen både for bloggerne og de nominerte forfatterne. Mange av bloggerne som var med å nominere i januar, og som skulle stemme i august, hadde ikke lest de bøkene som endte på shortlist. Med samlesingen fikk de et halvt år på seg til å lese de bøkene de ville, før de skulle stemme. For bloggerne gir det å lese bøkene samtidig et godt grunnlag for å diskutere de nominerte bøkene. Og det er mye av poenget med Bokbloggerprisen.

Samtidig er det sånn at vi ikke har så mye å tilby forfatterne som vinner. Vi har ingen sponsorer som kan gi pengepremie, og bokbloggere har ikke høy nok status til at vi kan tilby vinnerne prestisje. Men så er det jo ofte sånn med andre priser, at det er gøy for forfatterne å vinne, men enda mer gøy hvis det betyr at bøkene deres får mer oppmerksomhet fra lesere og når ut til flere. Så kanskje kan vi si det sånn at Bokbloggerprisen hopper over pengepremie, heder og ære, og går rett på den staselige bonusen: Massevis av oppmerksomhet fra leserne!

Vi har derfor tenkt at det å havne på shortlist skal være hovedpremien for forfatterne. Sånn sett kan man godt si at Bokbloggerprisen 2013 allerede har seks vinnere. Vi i komiteen ble derfor veldig glade for å høre at de forfatterne som havnet på årets shortlist, følte at de allerede hadde vunnet. Det var nemlig det vi hadde håpet på."


Vinnerne er allerede offentliggjort, og det er nå allment kjent at Agnes Ravatn vant i roman-klassen, mens Ruth Lillegraven vant i åpen klasse. Det morsomme er at begge skriver på nynorsk! 


Vinnerne av Bokbloggerprisen 2013: Agnes Ravatn (for romanen Fugletribunalet
- roman-klassen) og Ruth Lillegraven (for diktsamlingen Urd - åpen klasse) (Foto: RMC)

Gratulerer til begge vinnere av Bokbloggerprisen 2013! 

I tillegg til at alle de nominerte fikk blomster, hadde vi i komiteen laget en bok hvor alle blogginnleggene våre var samlet. Agnes Ravatn og Ruth Lillegraven fikk hver sin bok med respektive omtaler/anmeldelser. En stor takk til Gjerholm Design, som bisto oss i arbeidet med å få bøkene laget! Og en stor takk til Aschehoug som stilte sine lokaler til vår disposisjon under både bokbloggertreffet og prisutdelingen!

Helt til slutt tar jeg med noen av begrunnelsene fra bloggerne som har stemt disse vinnerne frem.

Dette har bokbloggerne skrevet om Fugletribunalet:

"Spenningen i Fugletribunalet bygges gradvis, og relativt stillferdig, gjennom relasjonen mellom to mennesker; Sigurd Bagge og Allis Hagtorn. Karakterene i romanen lever isolert, og vi merker hele tiden at noe ikke stemmer, at det kommer til å skje noe. Og det gjør det også til slutt, med voldsom dramatikk. I tillegg foregår hele handlingen på et begrenset geografisk område; vi befinner oss inne i huset til Bagge, i hagen og ved sjøen i store deler av romanen. Dette er med på å forsterke den fortettede, intense og klaustrofobiske stemningen.

Med sin stramme dramaturgiske oppbygning holder boka på leseren hele veien. Flere bloggere forteller at det er en bok de ikke kunne legge fra seg. Det er som da man var liten, og lå med lommelykt under dyna for å lese ferdig lenge etter sengetid. En blogger fikk til og med mareritt, som Anita Ness beskriver på sin blogg Artemisias verden:

«I natt hadde jeg mareritt. Jeg tror det var fordi jeg leste ferdig Fugletribunalet på senga. Ikke at jeg ønsker å skremme deg fra å lese boka, for den var knakende god. Men det var noe creepy med den, noe med den stemningen.»

Men Fugletribunalet er mye mer enn stemning og spenning. Som Birgittes bok sa det: Fugletribunalet er et psykologisk drama med asymmetriske relasjoner mellom personene. Makten endrer seg underveis. Dette er en bok om lengselen etter å bli elsket, viljen til å skape seg om til det mennesket man tror den andre ønsker, for så å finne ut at det ikke er mulig.

Fugletribunalet er også en uhyre mye mer erotisk bok en feks den likegyldige og totalt uerotiske boken Fifty shades of grey. I Fugletribunalet er jeg som leser på innsiden av Allis og følger henne helt ut i hennes arbeid for å nå inn til Bagge. For det er et arbeid. Et møysommelig, tålmodig, ydmykende og nedverdigende arbeid. Den ikke-verbale maktkampen og kommunikasjonen som foregår mellom to mennesker som har et intimt og uforløst forhold seg i mellom, er rett og slett eksepsjonelt godt skrevet og fortalt og FORSTÅTT av Agnes Ravatn."    


Og dette har bokbloggerne skrevet om Urd: 

"Med diktsamlingen Urd har Ruth Lillegraven skrevet seg inn i norsk bokblogghistorie. Mange bokbloggere vegrer seg ellers for å lese dikt, og vil helst ikke skrive om dikt på bloggen. Det er nok forklaringen på at Ruth Lillegraven klarte å vinne den ene bokbloggeren etter den andre like stillferdig og ubemerket som karakteren hennes Seselja
 går gjennom livet. 


Fra Lines bibliotek: Lillegraven skriver en alternativ kvinnehistorie om kvinnene som er glemt av ettertiden, og som kanskje ble glemt allerede mens de levde. De som levde ut det de kunne, intenst og hemmelig, uten å kreve noe fra andre, verden eller livet. Seselja har et lite hus, en symaskin og en katt hun har funnet på låven. Eg treng ikkje meir, gjentar hun for seg selv. Eg treng ikkje meir. Lengsler, drømmer, savn, livskraft og kjærlighet ligger dypt begravet under ordene hennes. Man aner bare konturene av Seselja, og hun fremstår nesten like gåtefullt for leseren som hun gjør for omgivelsene som ikke kjenner henne. Lillegraven har en veldig spesiell evne til å formidle en historie via lyrikken. Hun skriver ikke narrativt, men det oppleves sånn fordi bildene og menneskene som manes fram virker så krystallklare.

Fra bloggen Mettemor møter massene: Lyrikken er nydeleg, typografien gir eit ekstra lag med meining og alt er vevd saman i ei historie som drar meg raskt gjennom sidene og skulle ønske det var meir. Dette er ei bok å elske.

Fra bloggen Frøken Flink: Lillegraven byr på en presis og vakker språkføring, bilder så levende at de nærmer seg fysiske fornemmelser, og en helt imponerende observasjonsevne. Hun er åpenbart dreven på lyriske virkemidler; nære, kreative og intenst levende skildringer samt bilde- og metaforbruk, fysisk utforming av selve diktene som underbygger tematikken, allitterasjon av ypperste klasse: «singermaskina mi / ei svart svane, så / slank og smekker / og sundagsblank«

Fra Bokvrimmel: Lillegraven skriver om enkle, nære og hverdagslige ting, og evner å fremkalle disse tingenes iboende skjønnhet og storhet. Det er kanskje en merkelig måte å si det på, men å oppdage Lillegravens Urd er litt som å se Lothlorien fra Ringenes Herre på film for første gang. Lillegraven henter frem en atmosfære en alveskog verdig – og det i dikt om hverdagsliv."


Da er det bare å glede seg til neste års bokbloggertreff med ny utdeling av bokbloggerpris!

Fire av komitéens medlemmer: Silje, Gro, undertegnede og Elin.