Translate

Søk i denne bloggen

Laster inn...

Sider

Et lite utvalg avforfattere som er omtalt i min blogg:

Aarø Selma Lønning (3) Adichie Chimamanda Ngozi (4) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (3) Austen Jane (7) Auster Paul (11) Barnes Julian (3) Beauvoir Simone de (1) Beevor Antony (2) Bjerke André (2) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (9) Blixen Karen (3) Boyne John (3) Bunin Ivan (1) Camus Albert (1) Canetti Elias (1) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (11) Clézio J.M.G. Le (2) Coetzee J. M. (1) Cunningham Michael (2) Djebar Assia (4) Drakulic Slavenka (2) du Maurier Daphne (2) Dumas Alexandre (1) Duras Marguerite (1) Eco Umberto (2) Eggers Dave (1) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Eriksen Thomas Hylland (2) Espedal Tomas (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (3) Fante John (1) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fo Dario (1) Fosse Jon (2) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (4) Grytten Frode (5) Gulliksen Geir (1) Haddon Mark (2) Hamsun Knut (16) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (5) Hoem Edvard (8) Hornby Simonetta Agnello (2) Hugo Victor (3) Hustvedt Siri (5) Indridason Arnaldur (7) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Alf R. (1) Jacobsen Roy (10) Jensen Carsten (2) Kaarsbøl Jette A. (2) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Knausgård Karl Ove (9) Koch Herman (2) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (2) Lenz Siegfried (1) Lessing Doris (3) Li Yiyun (1) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (2) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (7) Maalouf Amin (3) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Martel Yann (2) Matar Hisham (2) McCann Colum (1) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (13) Melville Herman (1) Mendel-Enk Stephan (2) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Mueenuddin Daniyal (1) Munro Alice (2) Murakami Haruki (9) Mutaev Musa (1) Müller Herta (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Nilsen Tove (2) Nygårdshaug Gert (9) Nádas Péter (2) Nærum Knut (3) Némirovsky Irène (6) Oe Kenzaburo (1) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (2) Orwell George (1) Oz Amos (2) Paasilinna Arto (9) Pamuk Orhan (2) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Ragde Anne B. (8) Rahimi Atiq (2) Ramslie Lars (2) Ravatn Agnes (3) Renberg Tore (10) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (2) Seraji Mahbod (1) Shakespeare (1) Sigurdsson Birgir Sigurjón (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (1) Skram Amalie (11) Solstad Dag (7) Steinbeck John (6) Strindberg August (2) Söderberg Hjalmar (1) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Thompson Geir (2) Tiller Carl Frode (5) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (2) Undset Sigrid (3) Uri Helene (1) Vallgren Carl-Johan (3) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (4) Wassmo Herbjørg (3) Westö Kjell (4) Wiese Jan (1) Wilhelmsen Ingvard (3) Woolf Virginia (6) Xinran (2) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (2)

mandag 27. oktober 2014

Dag Hoel: "Armageddon Halleluja! Møter med politisk kristendom"

Når kristendommen blir politisk ...  

Dag Hoel (f. 1962) er norsk fotograf, filmprodusent og forfatter av dokumentarbøker. Før "Armageddon Halleluja!" har han utgitt tre bøker; "Dette er Cuba, alt annet er løgn!" (1996), "Veien til Damaskus" (2012) og "Liv laga" (1991) sammen med Rolf Jacobsen. De tre siste utgivelsene er det Spartacus forlag som har stått bak. Jeg hørte Dag Hoel presentere sin bok på Pax og Spartacus´felles pressekonferanse tidligere i høst, og det var tilstrekkelig til at en interesse for temaet ble tent. Fra før av har jeg interessert meg sterkt for Midtøsten-konflikten, og leser en del av den litteraturen som kommer om dette temaet på det norske bokmarkedet - senest Hanne Eggen Røisliens "Israelerne - kampen for å høre til", Åshild Eidems "Spillet om Gaza", Peter Normann Waages "Midtøsten etter den arabiske våren" og Amin Maaloufs "Identitet som dreper" - bare for å nevne noen. 

"Vi snakker om politisk islam, men sjelden om politisk kristendom. For det finnes kristne som elsker Israel fordi det er Guds trone på jorda. For dem var opprettelsen av den israelske staten i 1948 fullbyrdelsen av en profeti. Jødenes tilbakevending til landet de fikk av Gud, bekrefter at Armageddon, verdens undergang, er nært forestående. Inntil da må det være krig i Midtøsten. Og fredsarbeid er å motsette seg Guds vilje." 

Slik presenteres boka av forlaget. Dag Hoel har under sitt arbeid med boka vært både i Setesdalen, i Texas og i Israel for å finne svaret på hvem kristensionistene er, hva de står for og hvilken innflytelse de faktisk har i det politiske landskapet i verden. I USA har de en betydelig definisjonsmakt over det politiske livet, og også i Norge er det mye aktivt menighetsarbeid blant kristensionistene, hvor noen kaller seg Israel-venner. De støtter Israel nær sagt uansett hva Israel foretar seg, selv når helt fundamentale menneskerettigheter settes til side. Alt for den gode sak - nemlig at endens tid er nær, og faktisk kan trenge litt drahjelp - for så skal Jesus komme tilbake og regjere verden fra Jerusalem. 

"Fra tid til annen møter jeg troende kristne som støtter Israel med urokkelig inderlighet. Kjærligheten til jøder er en grunnstein i deres livssyn, og man skal elske Israel.

Hvorfor skal man egentlig det?

Boka kaster et lys over en politiskreligiøs overbevisning som kalles kristen sionisme. Kristensionistene er oftest fundamentalister - de leser Bibelen bokstavelig. De ser på Israel som fullbyrdelse av profetier. Jødenes tilbakevending bekrefter at vi nærmer oss det endelige slaget mellom gode og onde krefter ved Armageddon - Ragnarok. Inntil da skal det være krig i Midtøsten. 

Når Jesus har nedkjempet arabere og russere og alle Satans styrker ved Armageddon, vil jødene nå målet Gud har for dem - de vil ta imot Jesus." (side 7)

I likhet med svært mange nordmenn som vokste opp på 1960- og 70-tallet, bar også Dag Hoels oppvekst preg av en hel del religion. I tillegg er hans kone pinsevenn, leste jeg i et intervju med ham. Selv om han ikke er religiøs selv, kan han sin Bibel-historie - nok til å stille mange åpne og nysgjerrige spørsmål under sine reiser både i Israel, Norge og USA. Det fine med boka er at han tross egen skepsis gjør dette på en svært respektfull måte. Han oppnår tillit og åpenhet, og ingen av dem han er i kontakt med gir opp tanken på at han nok skal bli en av dem. Han blir bedt for, han blir forsøkt frelst, han blir belært - men like fullt blir påvirkningen aldri mer enn utvortes, for å bruke hans egen beskrivelse av dette. Det trenger liksom ikke inn i ham. 

Den som trodde at det er gratis å gå på bedehus, tar skammelig feil. Over alt forventes det donasjoner til kollekten, og man er da moderne og tar kredittkort også, må vite! Det er frelse i Visakortet. 

"De kristne holder ondskapen tilbake med bønn, men etter opprykkelsen, når bønnene forsvinner fra jorda, går det galt med verden. 
- Det blir et helvete vi ikke har sett maken til, det står jo det! Satan kommer ned til jorda, sier Roger, og det er som han gyser inni den burgunder genseren. Han må en tur ut på kjøkkenet for å spytte ut det som er igjen av snusen. 

Etter sju år med lidelser kommer Jesus. Han stiger ned fra Oljeberget, og det er så kraftfullt at det revner i to. Så tar han kommandoen og avgjør slaget ved Armageddon. Jesus og englene jager Satan og Antikrist fra jorda, og så begynner endelig Jesu tusenårige fredsrike." (side 19)

I USA representerer kristensionistene en reell maktfaktor, og Obama har ingen høy stjerne siden han ikke applauderer alt Israel gjør, men tvert i mot er meget kritisk. (Enkelte har endog gått så langt som å hevde at det er han som er Antikrist - min bemerkning.) Det finnes for øvrig også jøder i USA som tar sterk avstand fra den nasjonalreligiøse politikken i Israel - ikke bare blant de sekulære, men også i de ortodokse miljøene. 

Noe av det skumleste er at apokalyptikerne mener at endetiden ikke kommer av seg selv, men må antennes ... Det er til å bli skikkelig mørkeredd av!

"... For første gang i historien er tilliten stor mellom kristne og jøder. 
- Det som samler oss er en milliard muslimske fiender. Uten dem ville vi krangle, men fordi muslimene truer oss, står vi sammen. 

Tilliten mellom jøder og kristne, som vi selv er eksempel på med vårt besøk, er ikke uten nyanser. I deler av kristenheten er skepsisen til Israels politiske forehavende voksende. Men israelerne opplever at blant konservative og fundamentalistisk troende, er det sterk oppslutning om Israel, og det er betydelig felles politiskreligiøs grunn å stå på. Kristensionistiske grupperinger, som European Coalition for Israel og Jerusalem Summit, driver omfattende lobbyvirksomhet mot EU og Washington for det de mener er Israels sak. De samarbeider tett med den politiske høyrefløyen i Israel." (side 144)

"- Jødene har fått noe nå, i 1948 og i 1967, men Det lovede landet er mye større. De får kanskje ikke hele området før i Tusenårsriket, men de er på vei mot det som profetene og Gud har lovet dem. Det strekker seg fra Eufrat i Irak og inn i Egypt. Det er deres framtidige land. 

Jeg spør hvorfor det er riktig å støtte de jødiske bosetterne?

- Det jødiske folket er hovedpilaren i Guds frelsesplan for menneskene. Det er det enkle svaret. Realitenene er at folk, kristne eller ei, har de forskjelligste grunner til å støtte Israel. Noen reagerer på måten jødene blir behandlet i media. Noen er opptatt av Holocaust. Men Karmels støtte til Israel er bibelsk." (side 190

Dag Hoel konkluderer i sin bok med at kristensionistenes fremferd overfor Israel fører til økte spenninger og ikke til fred i Midtøsten. I stedet bygges konfliktnivået opp - nærmest for å fremskynde Armageddon ... 

Med lun humor og varme skildrer Hoel møtene med de innvidde i de kristensionistiske miljøene. Jeg har fått med meg at noen mener han er sarkastisk og ironisk, men selv er jeg ikke enig. Noen sider ved miljøene han har vært borte i, har imidlertid en del naivistisk ved seg, og det er dette jeg opplever skinner litt igjennom fra tid til annen. Dersom Hoel ikke skulle ha skrevet om dette, ville bokprosjektet hans ikke vært annet en en ensidig hylling av miljøet. I stedet opplever jeg at boka er svært balansert og reflektert, og at han i sin tilnærming er respektfull til det siste. Beundringsverdig respektfull, vil jeg understreke. Han kunne virkelig gått mye lenger! Men det hadde kanskje kostet mer enn det smakte?

"Armageddon Halleluja!" er en spennende og interessant bok om et fenomen som jeg kjente nokså lite til før jeg begynte å lese den. Han har helt rett: muslimsk fundamentalisme eller politisk islam har vi hørt mye om. Mens kristen fundamentalisme har vært mye mer ukjent - kanskje bortsett fra i USA, hvor man som politiker ikke kommer særlig langt dersom man ikke har sin bibeltro i orden. 

Boka fremstår som en slags reiseskildring fra Setesdalen, en tur innom Texas og til en bussreise i Israel. Litt rotete til tider var den, slik at det var litt vanskelig å finne tråden noen ganger, og en del gjentakelser ble det også. Samtidig gjorde dette boka til noe ganske annet enn en akademisk avhandling, og nettopp dét var faktisk litt befriende. Det gir fremstillingen et sjarmerende og personlig preg, og jeg kan illustrere dette ved å sitere følgende fra side 112:

"Tilbake på hotellet, med slitne knær etter Jerusalem-marsjen, slår Ingar og jeg av en prat om hvas om skal skje med jødene under krigene i trengselstiden, før Jesus kommer. Ingar viser til profeten Sakarja. Han har det klart. To tredjedeler av jødene skal utryddes. Noen troende mener at denne utryddelsen allerede har skjedd. Andre mener det vil komme, forklarer Ingar.

Jeg synes det er for galt. Jeg vil ikke ha en slik Gud, og jeg tilstår overfor Ingar at jeg gir Den hellige ånd mye å jobbe med etter affæren med Jan Hanevold. Det virker ikke som Han klarer å hamle opp med meg. Ingar på sin side mener jeg må være tålmodig. Det kommer, om ikke så brått. Men det nytter ikke om man er uvillig. Det å bli frelst er en bestemmelse man tar. En må ønske det.

Kanskje det er der det stikker. Jeg forsvarer meg med at jeg ikke kan bestemme meg for en omvendelse jeg ikke kjenner noen trang til. Ingar er uforsonlig på dette punktet." 

Dag Hoel er innom mange temaer; som Karmel-Instituttet, som religiøs nasjonalisme, som nybyggere i Samaria, som Israel-venner og kristensionisters pilgrimsreiser til Israel, som løvhyttefesten og en hel del annet. Hans bok er et fint tilskudd i debatten om politisk religiøsitet, som har en tendens til å overfokusere på islams rolle. Vi har det i aller høyeste grad innenfor kristendommen også!

Har du interesse for denne problematikken - ikke nøl med å lese boka! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Spartacus
Antall sider: 208
ISBN: 978-82-430-0829-8
Boka har jeg fått fra forlaget


Dag Hoel (Foto: lånt fra forlaget)
Flere artikler om boka:
- Dagen v/Johannes Ek Reindal - 27. august 2014 - Kristensionistene bidrar til økt spenning "- Han reiser også rundt i Norge og besøker israelsvenner og kristensionister. Det er en mangfoldig gruppe.– Det er ikke enkelt å fremstille kristensionistene. Det er en kompleks gruppe som endrer seg hele tiden. Det er masse nyanser. Boken viser hovedtendenser slik det er nå, forklarer han.
I forsøket på en definisjon av et minste felles multiplum trekker Hoel frem følgende fellesnevner: Kristensionister ser det som skjer i Midtøsten i lys av profetier i Bibelen. Opprettelsen av Israel er fullbyrdelsen av mange av disse profetiene. Derfor er Israel guddommelig. Landet skal vokse og bli større, mye større enn det er i dag. Derfor blir det meningsløst å tale mot Israels ekspansjon, fordi dette fullbyrder bibelske profetier. Det å arbeide for fred og forsoning er å motarbeide disse profetiene.
– Det skal være krig i Midtøsten, sier Hoel."

- Vårt Land v/Alf Gjøsund - 27. august 2014 - "Kristne sionister helliggjør vold" - "– Hvor stort er miljøet?
– I Norge er det kanskje ikke så stort, men vi snakker om en del av de karismatiske menighetene. I USA er de betydelig større.
– Hva er motivasjonen deres?
– Dette er jo et engasjement som henger sammen med endetiden og dommedag. For manges vedkommende tror jeg interessen skyldes en redsel for endetiden og dommedag.
– Bør ideologien bekjempes?
– Den bør utfordres, som alle andre ideologier. Det er slik vi kommer videre."

- Fritanke v/Kai Eldøy Nygaard - 10. september 2014 - Kristensionistene har politisk innflytelse i Norge "Forfatteren Dag Hoels reiser inn i konservativ kristendom førte ham til dette arnestedet for kristensionismen, og en av USAs rikeste delstater. 
De har makt, og de påvirker landets politikere. Hjemme i Norge besøkte Hoel lignende menigheter i Setesdal, Trondheim og Oslo. Det han så og hørte, overrasket ham. Da han etterhvert oppdaget grupperingenes politiske innflytelse, ble han bekymret.Kristensionistene har politisk innflytelse også i Norge. De preger mediebildet i større grad enn jeg opprinnelig var klar over, sier Hoel."
- Korsets Seier v/Markus Plementas - 10. september 2014 - Angriper kristensionismen - "– Sionisme er en tenkemåte omkring det jødiske folket som har klare politiske konsekvenser. Den forstår seg som et demokrati og en rettsstat, men har i virkeligheten blitt et etnokrati, altså en stat der ett folk er favorisert ved undertrykking av den palestinske arabiske befolkningen, sa Mæland."
- Aftenbladet - Kronikk ved Dag Hoel - 14. oktober 2014 - Er Israel Guds trone på jorda? "Alle kristensionister er fundamentalister – de leser og forstår Bibelen bokstavelig. Det er den personlige overgivelsen til Jesus som teller i Guds regnskap. Darwinisme og vidløftig vitenskap om Gud og mennesker vil kristen-sionistene ha seg frabedt. Bibelen er hellig og ukrenkelig. Den er Guds reguleringsplan, hvor en finner Hans forehavende med menneskene beskrevet. Om den leses med riktig sinnelag, forstår man at nøkkelen til frelse er å stå jødene bi, og slik bidra til at de kan finne fram til Jesus."
- Bok365 v/Cora Skylstad - 28. august 2014 - Fra Setesdalen til Texas - "– Forestillingen er at opprettelsen av Israel oppfyller en guddommelig profeti. Det innebærer at å arbeide for fredelige løsninger, er å motarbeide det som er profetert. Det gir ingen mening å motsette seg Guds vilje, dette er en undergang man må gjennom. Men man må hjelpe og trøste det jødiske folket på vei til Tusenårsriket, sa Hoel."
- NRK v/Hermund Haaland - 10. september 2014 - Ensidig Israel-støtte vil avta 
"Paradokset i dag er at samtidig som unge kristne modererer sitt syn sammenlignet med foreldre og besteforeldre, synes muslimske miljøer å radikaliseres. Et viktig spørsmål blir derfor om moderate muslimer vil komme på banen, slik at også den propalestinske virkelighetsoppfatningen av konflikten nyanseres. Først da vil norsk midtøstendebatt kunne flyttes fra de ekstreme ytterpunkter."

Frode Fanebust: "Dypt urettferdig"

En brannfakkel av en bok om Nordsjø-dykkerne!

Om forfatteren:

Frode Fanebust (f. 1968) er først og fremst sakprosaforfatter, og man kan vel egentlig si at han har spesialistert seg på å avsløre skapte myter både på det ene og andre området. Før denne siste boka "Dypt urettferdig", som handler om Nordsjødykkerne, har han skrevet "Krigshistorien - Toralf Fanebust og sannheten" (2009), "Selvbedraget - Norge og klimakrisen" (2010), "Krigshistorien - Oppgjør med mytene" (2010), "Oljelandet - Fortellinger fra innsiden" (2012) og "Makt - Myter - Media: Det er mye verre enn du tror" (2013). Bortsett fra den siste boka, som er utgitt på Kolofon, er samtlige av hans bøker utgitt på Pax forlag. Så også den aller siste. 

Frode Fanebust er for øvrig utdannet siviløkonom ved NHH og har i tillegg bachelor i historie fra UiS, hvor han for tiden tar mastergraden i historiedidatikk.

Om bakgrunnen for boka:

Jeg var tidligere i høst på pressekonferansen til Pax og Spartacus på bokhandelen Eldorado, og en av dem som presenterte sine bøker var nettopp Frode Fanebust. Jeg ble så grepet av hans korte presentasjon at jeg siden aldri var i tvil om at nettopp denne boka måtte jeg bare få med meg. For det handlet om historisk bedrag og det handlet om en helt marginal gruppe i samfunnet som har fått mye oppmerksomhet i media over flere år. En gruppe som er fremstilt som så elendig behandlet av staten Norge at penger aldri blir nok - selv om det hele kanskje handler aller mest om penger likevel, når det kommer til stykket? 

Hvordan har noen få dykkere, blant annet dekket bak organisasjonen Nordsjødykker Alliansen, en organisasjon hvis medlemsmasse er hemmelig, klart dette? Kanskje ved hjelp av et knippe journalister som er brukt - bevisst eller ubevisst - som mikrofonstativer eller som "nyttige idioter" - og som ikke har utøvd en viss sunn kildekritikk  - kanskje av frykt for å ødelegge en god historie? Journalister som fremtrer mer som aktivister enn som de kritiske journalister man skulle anta at de i sin tid ble utdannet som? Ja, for det må være lov å sette det hele så vidt på spissen når vi som har fulgt med i debatten, har blitt presentert for dødstall på 20 % - ja, enkelte steder opp mot 40 % - mens det i realiteten var fire - 4 - norsk dykkere som døde i Nordsjøen (av dykkerrelaterte skader) på norsk sokkel over 25 år (1965 - 1989)? Totalt døde 17 dykkere i denne perioden, de fleste britiske, og altså fire norske. Dette er utførlig dokumentert og etterprøvbart i Frode Fanebust sin bok, jf. også en tabellarisk oversikt på side 180 i boka. De døde er dessuten navngitt, slik at det ikke skulle være rom for tvil hvem Fanebust viser til i sitt tallmateriale. Og dersom det verst tenkelige skulle være tilfelle - at vi heller ikke kan stole på denne boka - burde det være en veldig enkel sak å komme opp med flere navn, og motbevise Fanebusts påstander! 

Fanebust har hatt samtaler med mange nordsjødykkere, men mange tør ikke å stå frem med fullt navn av frykt for hva som da kan skje ... Det beskrives sterke krefter i miljøet, som har vært preget av konflikter mellom ulike grupperinger i en årrekke. 

Fanebust er for øvrig ikke den første som stiller et stort spørsmål ved mangelfull kildekritikk fra journaliststanden. Finn Sjue gjorde det også i boka "Journalistikkens uutholdelige letthet". Og for å si det sånn: det er ikke bare i Nordsjødykker-saken at kildekritikken nærmest har vært fullstendig fraværende. Slik er det på mange andre områder også, særlig der den lille mann står opp mot staten, og hvor journalistene "føler" at det er veldig mye troverdighet ute og går, uten at man sjekker sannhetsgehalten gjennom nokså enkle grep. Eller i det minste spør seg om det kan være tale om andre agendaer, vikariende motiver m.m.

Frode Fanebust hevder at det norske samfunnet er rundlurt i det som har blitt kalt dykkersaken. 

"En milliard kroner eller mer er sløst bort på en gedigen bløff. Pressens og politikkens udugelighet seiret over kildekritikken og fornuften, med det resultat at millioner ble gitt i erstatning til mennesker som ikke skulle fått en krone.

Bløffen har pågått i mange år og i ulike medier: aviser, bøker, radio, TV. Og den lever i beste velgående. Faktisk har den vokst seg så stor og modig at den har gitt oss en parallell virkelighet, hvor enhver nordsjødykker er en helt. En helt som har blitt rost opp i skyene av landets statsminister, for så å bli sveket. En helt som egenhendig har hindret en plattform å tippe rundt, men blitt nektet sin rettmessige belønning. En helt som har ofret alt for det norske samfunnet, men som verken fikk takk eller oppreisning. 

En helt - og et offer. 

Hele tiden fantes en sannere historie tilgjengelig. Man kunne ha spurt andre nordsjødykkere enn dem som alltid bar ropert, og fått vite dette:

(Vi har) prøvd å mane til varsomhet, både i miljøet og overfor journalister når fiksjonen har tatt overhånd. Men når journalistene gir blaffen, nører de opp under ulykksalig splittelse. Når vi likevel har valgt å ta et oppgjør med kulturen, skyldes det vår frykt for fremtiden. Sett at vi vinner fram i rettssalen. Da vil et erstatningsoppgjør koste samfunnet fem milliarder (pluss/minus). Da er det ikke lenger synd på oss, og journalistene vil granske oss med millimetermål. Ganske fort vil det komme fram at mange har bløffet sin egen og andres rolle. Dermed kan hele gruppen bli hengt ut, også uskyldige, til spott og spe i den enkeltes lokalmiljø. Ved å ta belastningen, kan vi i hvert fall hevde at dykkerne selv har tatt et oppgjør med omtrentlighetskulturen som media dyrker." (side 7-8)

Om boka:

I bokas første del redegjør forfatteren for hva dykkeryrket egentlig innebærer. Ja, for dykking er ingen ufarlig "sport", og mye kan gå galt dersom man ikke vet hva man driver med. Ulike gasser kan være livgivende på enkelte dyp, og rene giften på andre dyp. Den store frykten er dykkersyken, og trykk-kammerbehandlingens varighet er proposjonal med hvor langt ned dykkeren har vært. For det er ikke vann som først og fremst kjennetegner dykking, men trykk. (side 23)

Hvor sanne er alle historiene om de mest hårreisende dykk? Alle dykkere pliktet å føre sin egen dykkerlogg, og her fremgikk samtlige dykk m.m. som de hadde gjennomgått. I Nordsjødykker-saken gjelder imidlertid at jo mer spektakulære historier om egne dykk, jo mindre sannsynlig er det at denne dykkerloggen er tilgjengelig. Mistet i brann, stjålet av eks-kona, gjenglemt her eller der - dette er historier som forklarer hvorfor loggene - "de mest interessante" - ikke er gjenfinnbare. 

"Vi endrer fakta hele tiden, skriver om historien for å gjøre tingene enklere, for å få dem til å passe med vår foretrukne versjon av hendelsene. Vi gjør det automatisk. Vi skaper nye minner uten å tenke. Hvis vi forteller oss selv at noe hendte mange nok ganger, vil vi begynne å tro det, og etter hvert kan vi faktisk huske at det hendte. 
- Steven "S.J." Watson" (side 61)

Noe av det mest hårreisende som har skjedd er at enkelte politikere har sammenlignet nordsjødykkerne med krigsseilerne. Mer enn 4300 norske sjømenn mistet livet under andre verdenskrig - som en direkte følge av at minst 673 skip ble senket. Noen av krigsseilerne overlevde flere torpederinger og kom hjem som menneskelige vrak. Både de som døde og de som overlevde ofret virkelig alt for Norge. De fleste valgte i utgangspunktet heller ikke selv å bli krigsseilere, for det var på mange måter omstendighetene som gjorde at det ble slik. De seilte i utenriksfart da krigen brøt ut, og så kunne de ikke lenger vende hjem sånn helt uten videre. Det var ikke på noen måte eventyrlige avlønninger som lokket. Når krigsseilerne likevel valgte å fortsette å seile, og ikke gå i land f.eks. i England, snakker vi både om et aktivt valg og om virkelig å ofre seg. Mange fikk ikke en gang en anstendig lønn med risikotillegg. (Les mer om dette i Kristine Storli Henningens bok "Om vi heftes", som utkom tidligere i år.) 

Kan man si det samme om nordsjødykkerne som krigsseilerne, fire døde i alt (eller fem dersom man teller med en norsk dykker som døde på britisk sokkel)? Hvor blir faktum om eventyrlige avlønninger, som lokket til tjeneste, av? Ja, det faktum at mange valgte dette yrket selv om det var risikabelt, helt frivillig, fordi det var så god fortjeneste å hente når det gikk bra. Og det gikk bra for de aller fleste - akkurat dette må vi ikke glemme! I tillegg til de fire (eller fem) døde, fikk en del dykkere selvsagt senskader. Men antallet, som bygger på den såkalte Haukeland-undersøkelsen, ble forvrengt i media, slik at det så ut som det snarere var regelen enn unntaket at man var kvestet for livet etter en yrkeskarriere som dykker i Nordsjøen. Sannheten var at det kun dreide seg om 1-2 % som fikk invalidiserende senskader. For øvrig et tankekors at det av Haukelands rapport fremgikk at mange av dykkerne var traumatisert fordi de hadde vært vitne til så mange dødsfall. Hvilke dødsfall, spør Fanebust, idet han retorisk gjennomgår de dødsulykkene som fant sted, og hvor det som går igjen nettopp var fraværet av vitner. Det forhold at man skulle ha sett så mange av sine arbeidskollegaer dø, førte for øvrig til at diagnosen posttraumatisk stressyndrom (PTSD) satt noe løst. PSTD er en diagnose som i det vesentlige bygger på skadelidtes egen beskrivelse av traumer, og som er vanskelig å overprøve utover at man evt. må verifisere at opplevelsene som sådann er sanne. Dette ble i liten grad gjort - utover at Haukeland-rapporten åpnet for at ikke alle snakket like sant. 

Noe av det jeg likte med Frode Fanebusts bok - fordi dette viser at han ønsker å balansere sin fremstilling - er at han beskriver et kynisk arbeidsliv, der enkeltpersoner ble både brukt og misbrukt, der myndighetene burde ha vært mer på banen men var sørgelig fraværende (og lot seg blende at profesjonelle oljeselskapers representanter), der en arbeidsmiljølov ikke gjaldt for dykkerne, som kanskje kunne trengt ekstra vern, der dispensasjoner fra myndighetene var det vanlige og ikke at man fulgte hovedreglene osv. Fanebust neglisjerer ikke at dette er et faktum. Han neglisjerer heller ikke at det er skammelig at norske myndigheter ikke tok ansvar tidligere. Saken er at denne delen av historien er "god nok" for dem som var ute etter å lage skandale av det som skjedde. Men på et eller annet tidspunkt tok det helt av, og den historien som stort sett har fått lov til å versere i de seneste år, er rett og slett ikke sann. Dette bedraget har ført til at alle (?) nordsjødykkere har fått om lag 5 millioner i erstatning - enten de rent faktisk ble skadet eller ikke. Det er altså ikke gjort noe forsøk på å differensiere mellom dem som selvsagt var i posisjon til å få erstatning, opp mot dem som ikke skulle hatt det (og som utgjorde flertallet). 

Hvor spesielle var egentlig dykkerne?

"Dødsrisikoen for nordsjødykkerne i norsk sektor har sannsynligvis vært høyere enn for sammenlignbare yrkesgrupper, men i virkeligheten på et nivå mellom en fjerdedel og en femtedel av dødelighetstallene som har vært referert i mediene. Totalt har 17 dykkere omkommet i norsk sektor, fire av dem nordmenn. Til sammenligning har 44 nordsjøarbeidere omkommet i fallulykker, 49 i helikopterulykker og 141 i ulykker som skyldes konstruksjonssvikt.

Det er dokumentert at noen dykkere er påført varige og til dels alvorlige fysiske helseskader som en følge av dykkingen. Men Haukeland-undersøkelsen viste også at flertallet av pionerdykkerne hadde en helse på nivå med jevnaldrende som ikke hadde vært dykkere. Forskerne problematiserte selv at sykdom ikke behøvde å ha sammenheng med karrieren som dykker, samt at det var indikasjoner på at ikke alle hadde gitt sannferdige opplysninger. Mediene ser ikke ut til å ha fanget opp forskernes advarsler. De har også vist liten interesse for helseskader hos andre nordsjøarbeidere, tross at det er dokumentert både løsemiddelskader og høyere kreftrisiko, samt forsøk fra oljeselskaper på å tildekke virkeligheten gjennom egne rapporter og ved å legge hindre i veien for fri forskning." (side 156)

Fanebust navngir også en norsk journalist som har fått pusle omtrent alene med dette i en årrekke, hvilket han betegner som oppsiktsvekkende. Hvorfor var ingen andre journalister interessert i en sak som dette? Og hvorfor gravde ingen dypere i saken? I stedet ble det bare skrapt i overflaten, og dermed kunne dette skje. For noe av det som overrasket Fanebust aller mest var nemlig at opplysningene var der, og at han ikke trengte å lete lenge etter dem. Det hadde mao. ikke krevd rare kildekritikken for å finne frem til relevant faktum i saken.

"At nordsjødykkerne kjemper for sin sak, er å forvente. At de selv - og deres kamporganisasjoner - påstår at de står i en særstilling, er helt naturlig. Men vi andre kan med fordel tenke litt grundigere over om de har rett." (side 156)

Helt til slutt i sin bok tar Fanebust opp det store paradokset om at 271 av de i alt 288 som har omkommet i arbeidsulykker i norsk sektor av Nordsjøen, ikke var dykkere. 

"Hvem snakker for dem og deres pårørende, og for de etterlatte eller to eller fem tusen nordsjøarbeiderne som siden 1967 må ha blitt minst like skadde og traumatiserte som mange av pionerdykkerne?  .... I rettferdighetens navn: Burde ikke også disse fått sine millioner i erstatning? Det vil være den naturlige følgen av hvordan samfunnet taklet dykkernes krav. Og det ble faktisk gitt erstatning til de overlevende ved Kielland-ulykken, til og med en "romslig" en, om vi skal tro den offentlige utredningen som kom i etterkant. De som ikke var (synlig) skadet fikk 25 000 kroner. De som var blitt skadet fikk mellom 50 000 og 425 000, avhengig av alvorlighetsgrad." (side 168)

Og videre på side 169:

"Det er med andre ord ikke spørsmålet om millionerstatninger som er absurd, men samfunnets skylapper i forbindelse med en enkelt yrkesgruppe og politikernes håndtering av pionerdykkerne. Vi burde hatt - og må få - en bedre beredskap for dem som opplever traumatiserende ulykker og kollegers død. Det må gis rom for yrkesskader som ikke følger en vedtatt mal. Her finnes det nyttig lærdom å trekke av dykkersaken. Men det fantes aldri noen grunn til å sortere en liten gruppe arbeidere og drysse mer enn en milliard kroner utover dem. Det var et narrespill som fikk oss til å glemme det som var større og viktigere."

Frode Fanebusts bok fremstår både som grundig, troverdig, godt dokumentert og tankevekkende. Det kanskje aller verste er at dette ikke er det eneste området hvor dårlig kildekritikk fra medias side er med på å skape historier uten rot i virkeligheten. Slik det ofte kan bli når man aldri spør den hvis side som byr på "den beste historien", hvilken agenda de har ... Det holder ikke å "føle" at noen er mer troverdig enn andre, og norsk journalistikk bør være tuftet på mer enn tilgrunnliggende konspirasjonsteorier om at staten eller andre aktører hele tiden forsøker å unndra sitt ansvar. 

I dykkersaken var det i ytterste konsekvens ikke opplagt at det var staten - og ikke oljeselskapene selv, som jo faktisk var dykkernes arbeidsgivere - som skulle ta hele ansvaret. "De lærde" har stridet om dette i en årrekke, og det er vel derfor ikke tilfeldig at en sak som dette måtte gjennom hele rettsapparatet i Norge og altså helt opp til Høyesterett , før domstolen i Strasbourg kom med den endelige dommen som Norge må rette seg etter. Mange av manglene som har vært presentert underveis i det som kalles Nordsjødykker-saken, har mer skyldtes dårlig kompetanse og elendige systemer enn unndragelse satt i et bevisst system (slik konspirasjonsteoretikerne påstår). Bevares - det fritar selvsagt ikke for ansvar - men det hele blir tross alt seende litt bedre ut - og sannere! - når systemet ikke i tillegg skal demoniseres. 

Jeg håper at denne boka blir lest av riktig mange og at det kommer opp en samfunnsdebatt i kjølevannet av avsløringene. Evaluering er et riktig trendy moteord for tiden, men det betyr i grunnen bare at man i etterpåklokskapens grelle flombelysning må lete etter hva man kan lære av dette - forhåpentligvis uten for mange tendenser til syndebukk-tenkning (for det kommer det jo sjeldent noe godt ut av - i alle fall vil de som aller mest trenger å lære noe av dette, antakelig gå i skyttegravene og begynne å skyte tilbake i stedet, slik vi dessverre har sett tendenser til allerede hos enkelte politikere ... Hvorfor ikke lese boka først, liksom?). En sunn og god evalueringsprosess vil forhåpentligvis føre til at sentrale aktører lærer noe av dette, og tenker seg litt mer om neste gang man står oppe i et lignende dilemma. Joda, en god historie - men er den sann? Eller: representerer den hele sannheten? For eksempel ... I siste konsekvens maktmisbruk på sitt verste ...

Jeg for min del har mye godt mistet interessen for den norske journalistikken på en rekke områder, fordi den fremstår som for løssalgsorientert (les: fordummende) med all sin ufullstendige kildekritikk. "Den gode (og salgbare) historien" er alt som teller ... Balansen er fraværende. Da blir man ikke klokere av å lese - bare dummere. Det verste er at slik journalistikk bidrar til å skape parallelle og usanne virkeligheter, som våre rikspolitikere biter på!

Jeg anbefaler Frode Fanebust sin bok "Dypt urettferdig" på det varmeste! Måtte han få Fritt Ord-prisen for denne modige boka! Og så er jeg spent på hva denne boka vil føre til ...

Utgitt: 2014 
Forlag: Pax
Antall sider: 191 
ISBN: 978-82-530-3736-3
Boka har jeg fått fra forlaget 

Frode Fanebust (Foto: lånt av forlaget)
Andre artikler om boka:
- Aftenbladet v/Tor Gunnar Tollaksen - 8. oktober 2014 - Forfatter mener nordsjødykkere har svindlet staten - "- Bløff er et sterkt ord, men dykkersaken er et uvanlig godt eksempel på historieforvrengning. Det er noe alvorlig galt med det bildet som er skapt av dykkerne. Nordsjødykkerne er ikke en samstemt flokk, men en uensartet gruppe som rommer både ærlige folk, løgnhalser og de som henger seg på for å få erstatning de egentlig ikke har krav på, sier Frode Fanebust."
- NRK v/Rolv Christian Topdahl og Lars Navestad - 8. oktober 2014 - Nordsjødykkerne har holdt politikerne for narr - "Har fått nesten 6 millioner i erstatning. Nylig ble nordsjødykkere med psykiske eller fysiske lidelser i gjennomsnitt tilkjent 2,2 millioner kroner hver i erstatning fra staten. Dykkerne har da totalt fått 5,8 millioner kroner i erstatning for skader de har pådratt seg på jobb. Siden dette gjelder om lag 260 dykkere, har staten utbetalt rundt 1,5 milliarder kroner til nordsjødykkerne."
- Yr.no v/Hanne Høyland og Siri Wichne Pedersen - 11. oktober 2014 - Forfatter avviser kritikk mot "Dypt urettferdig" - " – I sin kritikk av meg, begynner stortingsrepresentant Erlend Wiborg i feil ende. Han svarer med at nordsjødykkerne er verdige, og enhver kritikk er uverdig. Slik er det ikke, sier Frode Fanebust til NRK.
Denne uken kom boken hans «Dypt urettferdig». I boken skriver Fanebust at flere nordsjødykkere har holdt staten for narr, og at de ikke har fortjent millionerstatningen de har fått.
Etter å ha lest Fanebusts uttalelse, fortalte Frp-politiker Erlend Wiborg at han ikke er særlig imponert over Fanebusts krasse uttalelser.
– Jeg synes det er uverdige uttalelser, som også er veldig uheldige. Her er det snakk om en gruppe mennesker som har lidd betydelig, sa Wiborg til NRK på torsdag.
Erlend Wiborg (Frp), mener det finnes nok av dokumentasjon på at nordsjødykkerne hadde krav på erstatning.
Wiborg var selv med på å behandle saken i Stortinget i sommer. Da ble det klart at nordsjødykkerne fikk 2,2 millioner kroner hver i erstatning fra staten."

- Bok365 v/Cora Skylstad - 27. august 2014 - Sannhet på dypt vann - "– Overdrivelser.
Fanebust mener det har versert betydelige overdrivelser i media av hvor stor andel av nordsjødykkerne som har fått men. Det har for eksempel blitt hevdet at 35 prosent av tidligere dykkere opplevde sterke smerter i hverdagen. Mindre kjent har det vært at disse tallene kommer fra en undersøkelse utført blant den andelen dykkere som meldte seg uføre ved Haukeland sykehus, ifølge Fanebust."

onsdag 22. oktober 2014

Unni Lindell: "Brudekisten"

Uhyggelig om Gaustad sykhus i Lindells siste krim-roman

Unni Lindell (f. 1957) hører med blant de mest folkekjære krimforfatterne vi har i Norge, og få norske forfattere har så mange bøker på samvittighet som henne. Nesten 50 bøker kom jeg til da jeg talte opp alle utgivelsene hennes på Wikipedia. Hun har ikke en gang holdt på i 30 år, så jeg er aldri så lite imponert. Selv om jeg ikke er noen krimelsker sånn egentlig, bare for å ha sagt det allerede nå ...

Jeg hadde ikke tenkt å lese "Brudekisten" i det hele tatt. Mange er dem som har jobbet med å overtale meg - fordi dette skulle være den beste boka hun har skrevet, fordi det er den 10. boka om Cato Isaksen, fordi handlingen er lagt til Gaustad osv. Til slutt ga jeg etter og valgte da lydbokutgaven. Jeg kan allerede nå røpe at jeg ikke ble hektet av historien - ikke slik jeg ser at andre bokbloggere som f.eks. Tine og Rita har blitt - og at jeg opplevde at det tok for lang tid før det egentlig skjedde noe veldig spennende. Og kanskje hadde jeg dessuten forventet at den skulle være mer enn "bare" spennende, inneholde noe mer og kanskje også nytt om Gaustad, dette myteomspunnede mentalsykehuset hvor de verst tenkelige overgrep mot psykiatriske pasienter en gang fant sted. Som lobotomi og seksuelle overgrep - og maktmisbruk generelt. Unni Lindell har spunnet videre på disse mytene i "Brudekisten", og man kan vel på mange måter si at det er nettopp dette denne boka handler om. 

Fordi jeg i grunnen ikke kan si det bedre selv, har jeg sakset følgende fra forlagets presentasjon av boka:

"Tolv år gamle Maike Hagg, datteren til en psykiatrisk pasient, døde i kjelleren på Gaustad sykehus i Oslo i 1988. Politiet konkluderte med at det var en ulykke, at jenta falt fra en gardintrapp og slo hodet i steingulvet. Emmy Hammer og Aud Johnsen møtes tjuefem år senere for å snakke om det som egentlig skjedde den gangen. Foreldelsesfristen nærmer seg. Møtet blir farlig, for en av kvinnene vet for mye; angst og hat trigger en kaldblodig morder frem fra skyggene. Halloweenkvelden blir Aud Johnsen drept, og Cato Isaksen og Marian Dahle får saken. Miljøet på det Gaustad sykehus trer sakte frem - noe hviler i skyggen av noe annet. På slutten av 90-tallet skjedde det en politisk endring i psykiatrien; alle skulle ut i samfunnet igjen. De slottsaktige bygningene på Gaustad ble tømt. Men én flyttet aldri ut."

Og hvem er så den som aldri flyttet ut? Det skal jeg selvsagt ikke røpe - ikke annet enn at det var svært overraskende hvem dette faktisk var. Allerede i bokas åpningsscene følger vi tankene til den som aldri flyttet ut, den som skal få en avgjørende betydning for dramaet som utspinner seg i boka. Siden følger vi Cato Isaksen og Marian Dahles etterforskning, og hvor det - slik det alltid er innenfor krimens verden - er dyktighet og tilfeldigheter som fører frem til løsningen til slutt. 

Jeg har nok i mitt tidligere liv forlest meg både på seriemordere, splittede personligheter og gale drapsmenn (og kvinner), så det skal mye til for å gi meg følelsen av noe helt nytt. Den følelsen fikk jeg ikke nå heller, selv om jeg tror - og har hørt - at ihuga Unni Lindell-fans får det de vil ha og vel så det i denne tiende boka om Cato Isaksen. Mens jeg tenker at jeg nok ikke kommer til å lese mer krim på en lang, lang stund etter dette. Jeg er rett og slett ikke i målgruppen for denne type bøker, så dere som er ute etter tips om god krimlitteratur - ikke hør på meg. MEN selv om boka ikke fenget meg: Oppleser Håkon Ramstads diksjon fungerte svært godt til denne boka! Jeg har hørt at enkelte andre opplevde at det var vanskelig å høre på denne boka fordi det er litt for mange detaljer å holde styr på. Det er jeg uenig i. Visst skjer det mye, men persongalleriet er høyst overkommelig å holde rede på. Å høre boka som lydbok fungerte mao. helt greit - i alle fall for meg.

Utgitt: 2014 
Forlag: Lydbokforlaget (Aschehoug står bak papirutgaven)
Spilletid:  13 t 23 min.  (416 sider)
Oppleser: Håkon Ramstad
ISBN: 9788242161260
Lydfilen fikk jeg fra Lydbokforlaget

Unni Lindell (Foto: Jørn Grønlund)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Sindre Hovdenakk - 28. august 2014 - "Unni Lindell holder et godt nivå med sin nye krim. Men hun kunne med fordel ha økonomisert litt mer med både ingredienser og krydder." - terningkast fire
- Dagsavisen v/Geir Rakvaag - 3. september 2014 - Psykiatrisk thriller - "Unni Lindell oppfyller alle krimsjangerens koder. Hun kommer fram til en overraskende slutt på sin nye roman, men stiller mindre krav til sannsynligheten."
- Aftenposten - 12. september 2014 - Lindell med skrekk fra kjelleren - "Lindell understreker at dette ikke er et oppgjør med psykiatrien. - Dette er i høyeste grad fiksjon. Men dersom jeg skal si noe om temaet, så er jeg innom en veldig glemt gruppe med romanen min, nemlig barn av psykiatriske pasienter, sier hun."
- Dagbladet v/Torbjørn Ekelund - 29. august 2014 - "At Unni Lindells nye krim starter på Halloween, er ikke tilfeldig." (Skjult bak betalingsmur)
- TV2 v/Iselin Øverbø - 28. august 2014 - "Lindell lover skrekk og gru fra Gaustad sykehus"
- Tine sin blogg - 17. september 2014 - "En genial fortsettelse av serien"
- Rita leser - 16. september 2014 - "En definitiv topplassering av Brudekisten på min favorittbok-liste dette året!"
- Bokbloggberit - 22. september 2014 - "Forfattaren pøser elles på med skrekkelement; halloween og djevelmaske, katakomber og underjordiske gangar, elektrosjokk og lobotomi, samt likpynting og kistemakeri. Legg så til eit par underlege tidlegare psykiatriske pasientar, ein utanlandsk leigemordar, ein prest med hemmelegheiter og ei gammal hytte i ein skummel skog - og du skjønnar at boka ikkje passar for lesarar med mørkeredsel og annan angst." - terningkast fem
- Once upon a time - 16. september 2014 - "Eit av problema for fleire kriminalforfattarar som skriv lengre seriar trur eg er at dei gjer det same om igjen. Dei finn ei suksessoppskrift, og når dei har funne henne følgjer dei den til punkt og prikke eterpå. Dei er redde for å eksperimentere. Dei bør vere litt meir tøffe og overraske lesarane og kritikarane endå meir enn dei gjer. Somme gonger når ein lagar mat bør ein kanskje utvikle ein matrett litt meir. Tilsetje litt ekstra krydder eller bytte ut ein saus eller bytte ut noko tilbehøyr. Slik er det òg med romanar. Lindell har med stort sannsyn gått i den fella kor ho følgjer same oppskrift og er redd for å gjere dei nødvendige endringane for at “matretten” skal bli meir spennande. Her er mi utfordring til deg Lindell: Ver tøff og overrask oss, for eg veit du kan!"

søndag 19. oktober 2014

Hanne Ørstavik: "På terrassen i mørket"

Når kjærlighetssorg nesten dreper ...

Hanne Ørstavik (F. 1969) debuterte med romanen "Hakk" i 1994, og har totalt utgitt 15 bøker (herunder 11 romaner). På Wikipedia finnes det en utdypende artikkel om Ørstaviks bibliografi. På forlagets nettsider kan man dessuten lese at hun har mottatt 10 litteraturpriser i årenes løp, deriblant Amalie Skram-prisen og Brageprisen

Jeg har tidligere ikke lest en eneste bok av Hanne Ørstavik. Dvs. jeg har faktisk prøvd meg på lydbokutgaven av "Presten" en gang, men jeg ga ganske fort opp fordi oppleseren ble helt feil for meg. Et lite google-søk viser at forfatterens selv leser noen av sine egne bøker, så det kan jo være verdt et forsøk ved en senere anledning. I alle fall - siden har jeg hatt det for meg at Ørstavik ikke var "min" forfatter. Jeg skjønner jo nå at det har vært veldig dumt av meg, fordi jeg dermed har gått glipp av mye god litteratur. 

Hanne Ørstaviks siste roman har allerede rukket å bli fremsnakket av mange i det siste - så pass at jeg tenkte at hadde jeg en sjanse til å bli kjent med denne forfatteren, en gang for alle. "På terrassen i mørket" handler om en dyp, dyp kjærlighetssorg. Egentlig en bok jeg tenker at mange har drømt om å skrive selv etter å ha opplevd en kjærlighetssorg man nesten trodde at man skulle dø av ... Men ikke bare er det svært vanskelig å skrive om kjærligheten og mangelen på den, uten at det blir banalt. I tillegg har Ørstavik i denne romanen tatt det hele så mye, mye lenger ... 

Sosialantropologen Paula har brutt med Jostein, mannen hun har vært forelsket i de siste to årene. Det har vært et ødeleggende forhold for henne, et forhold der hun nesten mistet seg selv. Hele tiden i evig angst for å miste ham til alle de andre kvinnene hun etter hvert skjønte at han hadde forhold med. I tillegg til det nedslående i at det kanskje ikke var henne han begjærte mest ... Så bestemmer hun seg for at hun vil reise bort, til Spania. Der har hun bestemt seg for å bli eskorte-pike, som ledd i et slags sosialantropologisk prosjekt. Hjemme tar moren hennes seg av datteren, som er syk. I bokas åpningsscene sitter hun på terrassen i Spania, og stirrer ut i mørket, mens hun filosoferer over sin måte å elske på. 

"Over i MIN egen kjærlighet? Hva mener jeg med det? Er ikke alle mine måter å elske på, min kjærlighet?

Jeg mener en måte å elske på hvor jeg ikke forsvinner. Hvor jeg ikke bare får gjennom å gi, nærmest induserer den følelsen jeg trenger å få, inn i den andre, så den andre skal kunne sende den tilbake til meg. 

For det var sånn jeg elsket pappa. Sånn jeg kunne få noe av ham, den mannen som ikke orket gleden min, den ble for mye, annet enn når han selv var glad. Som ikke orket at jeg var svak og trengte støtte, for han trengte så mye støtte selv. Paula, sa han da, Paula. Og bare så på meg, med det blikket som sa, ja, hva sa det. Hit, men ikke lenger. Ikke mer nå. Nå er det nok, Nå må du reise deg i deg selv, klare deg. Sa det det? Eller var det bare en kant, en vegg, en grense. Og at å gå over den, var å gå ut i vannet av forakt. Og at for hvert skritt ut der, fikk jeg ikke mer, men mistet. Mistet alt jeg trengte å få. Så jeg lot være å gå. Gikk ikke over den grensen. Lagde en grense i meg selv, istedenfor. Stivet av, klarte meg. Jeg har vært så flink til å klare meg. Også det var noe han foraktet meg for. Beundret, og foraktet. Du er så flink til å klare deg, du, Paula. Den harde stemmen, da, hvert ord sagt som var jeg en pinne han spikket på." (side 13-14)

Vil hun klare å komme nærmere seg selv, ikke risikere å forsvinne, dersom hun isolerer følelsene fra det seksuelle? Gjennom å utforske eskorte-bransjens hemmeligheter? Eller handler det hele om en gang for alle å bli sett, selv om mennene hun eskorterer har betalt for hennes tjenester? Når de faktisk bare ønsker hennes selskap og ikke noe annet, hvordan skal hun takle det, hun som har opplevd det såre i ikke å bli begjært av mannen hun elsket så høyt, men som ikke egentlig ville ha henne, og i hvertfall ikke på annet enn sine egne premisser?

Uansett hvor mye Paula forsøker å skyve Jostein vekk, uansett hvor mye hun kommer til at hennes måte å elske på og dermed mislykkes i kjærligheten, har røtter lenger tilbake enn til deres første møte - uansett: han og fortiden hennes følger med på lasset. Hjelper det å forstå alt? Forstå forbindelseslinjene mellom barndommens behov og den voksne kvinnens evne til å la seg oppsluke i et destruktivt forhold? Hjelper det i det hele tatt?

" ... jeg forstår det ikke. Hva er det for elsk. Helvete! For det er jo bare smerte, det er ingen gjensidighet. Men kanskje er det gjensidigheten som er en illusjon. Er det forestillingene mine om kjærlighet som er falske. Som er en slags demokratisk likevektige. Men at i praksis er det ikke sånn? I praksis er det bare pain. For den ene eller den andre. Hva er så å elske, kan jeg forvente meg at det er godt?" (side 52)

Kanskje er svaret at det verste er når den som elsker minst ikke lar den som elsker mest være i fred ... Det blir som et sår som aldri gror, som aldri lukker seg ... Slik opplever Paula det, og derfor må hun bort, langt bort. Så spørs det om hun finner riktig medisin for sin sorg.

"Men hva er igjen av kjærligheten når det sårbare må reddes unna? Når det som kunne vært åpent og nært, må løpes vekk med, så bare det stabile jeg-et kan stå der tilbake, støtt, ta styring og oversikt, og ta av." (side 117)

Parallelt med at Paula opptrer som eskorte-pike i Malaga syd i Spania, studerer hun kjærligheten slik den kommer til uttrykk i litteraturen. Store kjærlighetsforhold som har gått i stykker, og hvis fellesnevner synes å være at kvinnene aldri mer utforsker kjærlighetens terreng etter at en stor kjærlighet har blitt knust, mens mennene fortsetter å boltre seg ... Ga kvinnene opp å finne en ny, men valgte i stedet å akseptere å leve fragmentert, nært og tett, med flere? (jf. side 196) Som i tilfellet Gregory Bateson og Margaret Mead ... 

"Hva er det som gjør at vi elsker et annet menneske. Ikke bare liker, men elsker. At det rører så dypt og stort og sterkt ved oss, akkurat denne andre, denne kroppen, dette sinnet, denne måten å flytte tanker og ord og hender og blikket på. En varme og så en plutselig stillhet. Alt sammen, dette alt ved den andre. Som vi bare elsker. Hva er det." (side 159)

Slike spørsmål stiller Paula seg, mens hun funderer over sitt eget liv, sin måte å elske på, sin sorg. Uten at hun øyensynlig kommer så mye lenger ... Og hva gjør hun når Jostein likevel insisterer på å holde kontakten med henne, selv når hun er så langt borte? Klarer hun å si et skikkelig og rungende NEI! til slutt? Slite seg løs fra illusjonen om at hun i det hele tatt har opplevd kjærlighet sammen med ham?

Innledningsvis sa jeg noe om at dette er en bok jeg vil tro at flere ville ha ønsket å skrive, etter nettopp å ha opplevd en dyp kjærlighetssorg selv - av typen man nesten følte at man holdt på å dø av. Jeg er like fullt overbevist om at svært få ville ha klart å gjøre dette til stor litteratur, slik jeg opplever at Ørstavik langt på vei gjør i denne boka. Helt overbevist om hennes romanprosjekt er jeg likevel ikke, fordi jeg fant dette med å ville selge kroppen sin for å komme nærmere seg selv eller komme over en kjærlighetssorg og tapet av en promiskiøs og seksuelt utsvevende mann som noe søkt. Jeg klarte rett og slett ikke helt å tro på prosjektet. 

Og selv om jeg kom over mange nydelige setninger i boka, spesielt om kjærlighetens smerte, slike setninger som bare kryper inn under huden på en fordi det er så mye sårhet i dette (og fordi det alltid er noe gjenkjennelig i en roman som omhandler et så universelt tema som kjærlighetssorg), falt tankene mine et par ganger ganger inn på sporet om at hele prosjektet virket noe ... selvterapeutisk. Jeg understreker at dette likevel ikke ødela lesegleden, for "På terrassen i mørket" er virkelig en godt skrevet bok, som det gjorde vondt å lese. Og kanskje var det mest spennende av alt at hun ikke lot hovedpersonen legge all skyld på mannen, men fant noen mønstre i seg selv, mønstre som gjorde at hennes kjærlighetsliv ble slik hun alltid fryktet ... Som en slags selvoppfyllende profeti. Alltid redd for nærheten, holder igjen og ender med å ikke få det hun dypest sett trenger så sterkt? Fordi det er slik hun ble elsket som barn, fordi hun aldri har lært å elske på noen annen måte enn forbeholdent, av frykt for at hele henne og alle hennes behov skal bli "too much"? Akkurat dette ga boka en ekstra dimensjon, synes jeg. Det gjorde også romanen hennes til noe mer enn bare enda en historie om en svikefull mann. 

"På terrassen i mørket" er en vakker og tankevekkende bok, som jeg ikke ser bort fra at jeg kommer til å vende tilbake til senere. Den inneholder for øvrig mye mer enn jeg har vært inne på her, i tilfelle du skulle tenke at jeg har spoilet hele handlingen. Det har jeg altså ikke. Her er det mange temaer man kan stoppe opp ved, dvele over og kjenne på. 

Jeg anbefaler boka varmt! Og jeg er klar for å lese flere av Ørstaviks bøker! Akkurat dét gleder jeg meg til! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Forlaget Oktober 
Antall sider: 221 
ISBN: 978-82-495-1409-0
Jeg har kjøpt boka selv. 


Hanne Ørstavik (Foto: Linda B. Engelberth)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Mari Nymoen Nilsen - 22. september 2014 - Ørstavik uten filter - "Med denne romanen bekrefter hun både sin litterære posisjon og en slags ny, kanskje mer kroppslig eksplisitt vending i forfatterskapet. Det er ekstremt intimt, jo visst – men samtidig så reflekterende allmenngyldig." - Terningkast seks
- NRK v/Marta Norheim - 17. september 2014 - Å selje sex for å berge sjela - "Ørstavik er på sitt beste når ho gyv laus på rå og usminka kjensler med eit insisterande og borande intellekt."
- Dagbladet v/Erle Marie Sørheim - 13. september 2014 - Få klarer å skrive så klokt som henne, om det å ikke bli elsket - Hanne Ørstaviks nye roman er tøff i all sin sårbarhet (ligger bak en betalingsmur)
- Aftenposten v/Ingunn Økland - 21. september 2014 - Når litteratur blir healing"Hanne Ørstavik med sterk roman om seksuell avvisning. Dessverre glir den over i et mystisk terapiprosjekt."
- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 19. september 2014 - En egen kjærlighet - "Hanne Ørstavik føyer et nytt og meningssterkt kapittel til sin undersøkelse av den avhengigheten elskende mennesker utsetter hverandre for." (ligger bak en betalingsmur)
- Dagsavisen v/Thea Urdal - Sensuell sjamanisme - "Ørstavik fortsetter på tematikken fra sin forrige bok, med stort hell."
- Artemisias Verden - 19. oktober 2014 

lørdag 18. oktober 2014

Musikk - en oversikt

Jeg er veldig glad i musikk, og dette preger fra tid til annen også bloggen min. Jeg legger nemlig ut en del YouTube-lydspor her. Noe etter inspirasjon fra filmer jeg har sett, og annet ut fra hva som egentlig har fulgt meg hele livet. (Dessverre må man for tiden gjennom reklame før man kommer til selve lydklippet, men jeg har ikke funnet noen måte å løse dette på. Når man har hørt lydsporet en gang, slipper man i det minste reklamen neste gang ... )

Nedenfor har jeg laget en alfabetisk oversikt over lydsporene du kan finne på bloggen min. Når det gjelder den klassiske musikken, har jeg valgt å legge dette dobbelt (komponist og musiker) der det passer. 

Dersom du har Airplay-teknologi i heimen, kan du spille musikken trådløst fra min blogg. 


Foto: RMC
  1. Aguilera, Christina: Bound To You (Filmmusikk fra Burlesque)
  2. Andersen, Arild: Gardsjenta (Fra Sagn)
  3. Andersen, Arild (feat. Terje Rypdal og Radka Toneff): Green Shading Into Blue (Jeg er store fan av alle disse norske musikerne, og denne er et "must" å høre på!)
  4. Andersen, Eric: Sheila (varm, stillferdig kjærlighetssang av det gode gamle slaget)
  5. Anne Sofie von Otter & Elvis Costello: Green Song
  6. Anne Sofie von Otter: Lasciatemi morire 
  7. Arabic traditional music very soothing RUM
  8. Armstrong, Craig: Piano Works The Film (pianomusikk for stille stander)
  9. Art Garfunkel - Bright Side of Life (en klassiker! Denne versjonen er fin!)
  10. Bach, Johan Sebastian: Air Suite Nr. 3 (denne har alle hørt!)
  11. Bach, Johan Sebastian: Fra Juleoratoriet - Tölzer Knabenchor - Collegium Aureum (overjordisk vakkert!)
  12. Bach, Johan Sebastian: Fra Juleoratoriet - BWV 248
  13. Bach, Johan Sebastian: Fra Juleoratoriet - alt aria "Schliesse, mein Herze"
  14. Ball, Michael: Empty Chairs at Empty Tables (filmmusikk fra Les Miserables)
  15. Barbaros Erköse & Tan Tunçağ feat Jehan Barbur - Way Of Love (Bosporos Breeze)
  16. Bartoli, Cecilia: Bach/Gounod - Ave Maria
  17. Bartoli, Cecilia: Gelido in ogni vena (Vivaldi)
  18. Bartoli, Cecilia: Lascia ch´io pianga
  19. Bartoli, Cecilia: Sposa, non mi conosci Geminiano Giacomelli (Vakkert, vakkert, vakkert!)
  20. Bellini: Samba de Janeiro (Flottere gla´låt skal man lete lenge etter!)
  21. Benatar, Pat: In the Heat of the Night
  22. Benatar, Pat: Hell Is For Children  (sterk låt!)
  23. Benkö-Bródy: Hogyan tovább? (filmmusikk fra Rose´s Song)
  24. Benny Anderssons orkester: Sorgmarsch (Nesten magisk - og selvsagt sørgelig!)
  25. Berman, Lazar: Franz Liszt: Years of pilgrimage "Le map du pays"
  26. Best Of Chill Out Music from Turkey (mentalhygiene å høre på!)
  27. Bizet: Carmen - Habanera (Angela Gheorghiu) (En høydare innenfor opera!)
  28. Bjørnstad, Ketil: Messe for en såret jord (Høytid!)
  29. Bjørnstad, Ketil: Pianology (En av mange perler laget av dette multitalentet!)
  30. Bjørnstad, Ketil: Sommernatt ved fjorden (Noe av det flotteste som er laget innenfor norsk musikk!)
  31. Bowie, David: Life on Mars (Bowie er virkelig blant mine favoritter, og har vært det i minst 30 år.)
  32. Bowie, David: Moonage Daydream
  33. Brubeck, Dave: Take Five (En av mine favoritt-jazz-låter)
  34. Buddha-bar III - Via payuta III av Platon Andrisakis w/Marianthi Sontaki (link direkte til YouTube - spektakulær!)
  35. Bugge Wesseltoft & Sissel Endresen: I think it´s gonna Rain today (Fantastisk! I alle fall for den som liker det lavmælte, stemningsfulle ... )
  36. Bugge Wesseltolft & Sissel Endresen: You might say (søvnig og tilbakelent jazz)
  37. Can: She Brings The Rain
  38. Cue: Burnin´(en av de vakreste poplåtene som er laget!)
  39. Davis, Miles: Bye Bye Blackbird
  40. Davis, Miles: Summertime
  41. Doors, The: Soul Kitchen (Rett og slett dødskul låt!)
  42. Dresdner Kreuzchor: Messias (Georg Freidrich Händel) (Julestemning!)
  43. Dylan - Bob Dylan & Johnny Cash: Girl from the north country (Jeg er ingen Johnny Cash-fan, men denne låta er bare helt fantastic!)
  44. Eastenders feat Bajka - Capitalism (Zilver & Gold Rmx) (Østeninspirert)
  45. Enger, Amund: Til hennes pris (Utrolig banal, men inntagende likevel.)
  46. Era: Gregorian (Høytidsstemt - i alle fall dersom du liker gregoriansk musikk.)
  47. Fitzgerald, Ella: Cry me a river
  48. Fitzgerald, Ella: Fever (udødelig!)
  49. Garbarek, Jan: Brother Wind March (vidunderlig!)
  50. Garbarek, Jan: Molde Canticle (1991) (Min favoritt! Ingen over - ingen ved siden!)
  51. Garbarek, Jan: Pan (vidunderlig!)
  52. Gherorghiu, Angela: Habanera fra Carmen (Bizet) (En høydare innenfor opera!)
  53. Guy Manoukian: Yasmina (arabisk-inspirert Buddha-Bar-aktig)
  54. Gåte: Litimor
  55. Gåte: Litle Fuglen (En blanding av stev og rock - spennende!)
  56. Gåte: Skrømt
  57. Hanreich, Thom - Pina (Pina Soundtrack - filmmusikk fra Pina)
  58. Hamam (filmmusikk til Hamam - Det tyrkiske badet)
  59. Hisham Abbas: Nari Narien (Nareen, Nareen) (Flott Bollywood-låt med morsomme dansescener)
  60. Hisham Abbas: Ya Habibi (Bollywood)
  61. Händel, Georg Friedrich: Messias (Dresdner Kreuzchor) (får julestemning av mindre!)
  62. Händel, Georg Friedrich: Messias - For unto us a child is born 
  63. Händel, Georg Friedrich: Messias - Rejoice greatly, O daughter of Zion 
  64. Händel, Georg Friedrich: Watermusic - Suite No 3 in G
  65. Jacques Loussier Trio: Satie - Gnossiennes
  66. Jansch, Bert: The Bright New Year (performed by Yair Yona)
  67. Jon Eberson: Late Night Blues  
  68. Karunesh: Punjab! (World music)
  69. Keita, Salif: Lony 
  70. Keita, Salif: Mandjou (Tøffe rytmer fra Afrika!)
  71. Keita, Salif: Papa (Aldri hørt om Salif Keita før? Hør denne, og du er solgt!)
  72. Kiri te Kanawa: Madama Butterfly - Un bel di vedremo (Vakkert!)
  73. Kiri te Kanawa: Summertime 
  74. Kitaro: Matsuri (spektakulær!)
  75. La Luna y el Pescador (Hør på denne!)
  76. Led Zeppelin: Stairway to heaven (En klassiker!)
  77. Led Zeppelin: When the Levee Breaks
  78. Lighthouse Family: Ain´t No Sunshibe When She´s Gone (en klassiker!)
  79. Lilies In The Valley (filmmusikk fra Pina)
  80. Liszt, Franz: Years of pilgrimage "Le map du pays" (Lazar Berman) (stemningsfull pianomusikk)
  81. Mamas and Papas: Dream a Little Dream of Me
  82. Maria Callas: La Mamma Morta
  83. Maria Callas: Ave Maria
  84. Martyn, John: Angeline (live from 1986) (Bare helt fantastic!)
  85. Melody Gardot: Goodnite (laidback jazz)
  86. Midnight in Paris (Filmmusikk til Midnight in Paris)
  87. Milman, Sophie: Lonely in New York (jazz)
  88. Milman, Sophie: So Long, You Fool (jazz)
  89. Moby: Sunspot
  90. Mozart: Don Giovanni - Là ci darem la mano (Vakkert! Berømt duett du garantert har hørt mange ganger tidligere!)
  91. Mulatu Astatke & The Heliocentrics - Yègellè Tezeta (Gladmusikk)
  92. My Name is Khan (filmmusikk fra My Name is Khan)
  93. Nickodemus - Cleopatra in New York - Hotel Costes, Vol. 3 (Kul arabisk musikk)
  94. Nickodemus - Mystery of Life (feat Andrea Montiero)
  95. Obel, Agnes: Riverside (melankolsk)
  96. O´Jays: Ship Ahoy
  97. Pandolfi, Emile: Once Upon A December (Piano Vers.) (Filmmusikk fra Anastasia)
  98. Pas de Deux - Filmmusikk fra Maos siste danser 
  99. Queen: Bohemian Rhapsody (Gjør noe med meg hver gang!)
  100. Queen: Seaside Rendezvous
  101. Rachmaninov: Piano Concerto no. 3 (spilt av David Helfgott)
  102. Rodriquez: Sugar Man (oh! yes!)
  103. Rolling Stones: Angie (den beste Stones-låta ever!)
  104. Sacred Spirit: Yeha Noha (indiansk musikk)
  105. Savage Rose: Wild Child (en klassiker!)
  106. Satie: Gnossiennes No. 3 (Jacques Louissier Trio) (Følsomt og inntagende!)
  107. Satie: Gnossienne No. 1 (inntagende vakker med sitt repeterende tema)
  108. Scholl, Andreas: Downland - Sorrow, stay (Åh! Lytt! I stillhet! Konsentrert! Hele CD´en er et funn til musikksamlingen!)
  109. Schubert: Ave Maria (Opera)
  110. Simone, Nina: Feeling good (Kul låt!)
  111. Simone, Nina: I Put a Spell on You (Kul låt!)
  112. Simone, Nina: Tell Me More and More and Then Some 
  113. Sissel/Jan Garbarek - Molde Canticle (Utenomjordisk vakker!)
  114. Smith, Patti: Because the Night (filmmusikk fra Before Night Falls)
  115. Smith, Patti: Cartwheels
  116. Smith, Patti: Pastime Paradise  (Melankolsk og stillferdig låt)
  117. Sylvian & Sakamoto: Forbidden Colours (Filmmusikk fra Merry Christmas, Mr. Lawrence)
  118. Tchaikovsky: Swan Lake Act 2 part 1
  119. Toneff, Radka: Antonio´s Song
  120. Toneff, Radka: Rest Enough
  121. Toneff, Radka: Set It Free (live)
  122. Tord Gustavsen ensemble: Still there & suite (to be zen!) (Har du planlagt en kveld med en god bok - denne CD´en er i så fall perfekt!)
  123. Tsarens kurér: Nadia´s Theme (Michael Strogoff) (Hvem husker vel ikke denne?)
  124. Van den Budenmayer: Concerto en mi mieur (SBI 152) (Filmmusikk fra Veronikas To Liv - musikk man aldri blir ferdig med!)
  125. Vreeswijk, Cornelis: Cecilia Lind
  126. Waits, Tom: Lost in the Harbour
  127. Yami No Matsuei: Never met a girl like you before (kul låt!)
  128. Youssou N´dour featuring Neneh Cherry: 7 Seconds 
  129. Youssou N´dour: Return to Goree-same
  130. Zbigniew Preisner: Les Marionettes (filmmusikk fra Veronikas to liv)
  131. Zbigniew Preisner: Road (helt spesielt!)
  132. Zbigniew Preisner: Silence, Night and Dreams (med intervju av komponisten, som er helt, helt spesiell!)
  133. Zbigniew Preisner: The Death of Weronika (filmmusikk fra Veronikas to liv)
  134. Zbigniew Preisner: The Last Time (filmmusikk fra Damage)
  135. Zbigniew Preisner: Time Passing (Preisner er estetikk og sjel!)
  136. Zeava Ben: What Will Be (fra Buddha-Bar - fantastisk!)
Ytterligere oppdatering følger etter hvert.

Damplokomotiv fra Fort William til Mallaig - Glenfinnan-viadukten
i Skotland (foto: Terje Christiansen)