Translate

Søk i denne bloggen

Laster inn...

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Aarø Selma Lønning (3) Adichie Chimamanda Ngozi (4) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (11) Barnes Julian (3) Beauvoir Simone de (1) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (13) Blixen Karen (3) Bunin Ivan (1) Camus Albert (2) Canetti Elias (1) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (2) Clézio J.M.G. Le (2) Coetzee J. M. (1) Cunningham Michael (2) Djebar Assia (4) Drakulic Slavenka (2) du Maurier Daphne (2) Duras Marguerite (1) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Eriksen Thomas Hylland (2) Espedal Tomas (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (3) Fante John (1) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fo Dario (1) Fosse Jon (2) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (4) Grytten Frode (5) Hamsun Knut (16) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (5) Hoem Edvard (10) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (5) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (11) Jensen Carsten (2) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Knausgård Karl Ove (9) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Lenz Siegfried (1) Lessing Doris (3) Li Yiyun (1) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (2) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (9) Maalouf Amin (4) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Marquez Gabriel Garcia (2) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (13) Melville Herman (1) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (9) Müller Herta (2) Naipaul V. S. (1) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (6) Oe Kenzaburo (1) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (2) Oz Amos (2) Paasilinna Arto (9) Pamuk Orhan (2) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (11) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (2) Skram Amalie (11) Solstad Dag (7) Steinbeck John (6) Strindberg August (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (2) Undset Sigrid (3) Vallgren Carl-Johan (3) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (4) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (4) Wilhelmsen Ingvard (3) Woolf Virginia (6) Xinran (2) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (2)

mandag 18. mai 2015

Nazish Khan: "Da himmelen falt - Om retten til å velge hvem man skal gifte seg med"

Arrangerte ekteskap i dagens Norge

Nazish Khan (f. 1975) er oppvokst og bosatt på Stovner. Hun er utdannet sosionom og har blant annet mange års erfaring fra frivillig arbeid med barn og ungdom med minoritetsbakgrunn, kan vi lese på forlagets nettside-presentasjon av henne. For kort tid siden debuterte hun med boka "Da himmelen falt - Om retten til å velge hvem man skal gifte seg med". Boka har vakt en del reaksjoner, særlig fra dem som er i mot at foreldre i det hele tatt skal ha noe som helst med barnas valg av ektefelle å gjøre. Oppfattelsen av frivillighet er og blir diskutabel, og akkurat dette diskuterer Nazish Khan i sin bok. 

Forfatteren har selv vært gift i 19 år. Et ekteskap hun betegner som meget lykkelig, selv om dette i sin tid ble arrangert av foreldrene. 

"Nitten år er gått siden jeg giftet meg med Mehtab. Den kjærligheten og tryggheten som overvelder meg når jeg ser ham nå, den har vært der helt siden jeg møtte ham for første gang. Jeg vet at jeg er heldig." (side 10)

Alle er ikke like heldig som Nazish, og dette vet hun smertelig godt. Så pass mange kvinner har hun møtt både i privatliv og jobbsammenheng at hun vet at bildet er nyansert. Selv i de tilsynelatende mest liberale familier har elementer av tvang dukket opp når barna kommer opp i gifteklar alder. Og det handler ikke bare om jentene. Guttene er også utsatt for press og tvang.

Vi skal for øvrig ikke mer enn drøyt hundre år tilbake i tid i Norge, før det var vanlig med tvangsekteskap i de finere sirkler. Amalie Skram skriver om dette i romanen "Forrådt" (linken fører til min omtale av boka), og forfatterens første ekteskap var dessuten arrangert. Nazish Khan nevner denne boka på side 15 i "Da himmelen falt". 

"Jeg må ha vært omtrent seksten år, denne dagen som jeg husker så godt. Kanskje var det første gang jeg bevisst tenkte på pappa som litt annerledes? Tryggheten hans, som lå til grunn for at jeg alltid hadde klart å diskutere og spøke med ham. De aller fleste av venninnene mine hadde fedre som formelig oste av en autoritær personlighet og et opphøyd selvbilde. Jeg så at flere hadde et svært anspent forhold til sin far, preget av lite kommunikasjon. Jeg gav ofte pappa en god klem, jeg kunne finne på å tullebokse ham på armen. Om han ble sint, kunne jeg smile, legge armen rundt ham og be ham roe seg ned. Ofte begynte han da å le, uansett hvor irritert han var på meg." (side 17)

Nazish beskriver et oppvekstmiljø preget av krysspress mellom to kulturer - den pakistanske og den norske. Det er vanskelig å balansere verdiene fra disse samfunnene, særlig fordi dette er et ukjent territorium for foreldrene. Hennes inntrykk er at mange som har innvandret til Norge lever i en kulturell dvale, og at holdningen er at "Det bare er sånn, slik er vår religion, slik er vår kultur." Skillet mellom religiøse og kulturelle sekulære normer og regler er med tiden blitt visket bort, og denne sammensmeltningen av det religiøse og kulturelle er dypt forankret i foreldregenerasjonens mentalitet. 

"For barn av innvandrere som definerer seg som troende muslimer, er det ofte den misforståtte oppfatningen av hva som egentlig er den religiøse dimensjonen i foreldrenes væremåte som gjør det ekstra vanskelig å utfordre foreldrenes verdier. I mine øyne er det viktig å prøve å forstå hvordan tradisjon og religion er blandet sammen, for å forstå hva som ligger til grunn for foreldrenes kontroll av sine barn og storfamiliers sosiale kontroll av sine medlemmer." (side 21)

De aller fleste foreldre vil det beste for barna sine - selv om de utøver press og tvang. Press og tvang er like fullt uakseptabelt, og dette er hovedessensen i Nazish Khans bok. Til og med Koranen forbyr dette, men akkurat dette er det mange som ikke har skjønt. Derfor må folk opplyses om dette. Jenter - gutter også for den saks skyld - kan si nei til en ekteskapskandidat uten å være dårlige muslimer av den grunn! 

Noen foreldre tror at de opererer med frivillighet når de gir sine barn valget mellom et knippe av ekteskapskandidater. Atter andre blir sjokkerte når de skjønner at det de selv oppfatter som et mildt press, er så ødeleggende for deres barn. Nazish trekker frem en rekke eksempler fra virkeligheten på hvor galt det kan gå når kommunikasjonen mellom foreldre og barn i en slik prosess ikke er ivaretakende i forhold til det aktuelle "barnet". 

En del unge opplever at de blir tvangsgiftet mens de er på ferie i Pakistan (og for den saks skyld i andre muslimske land). Noen av eksemplene Nazish nevner i sin bok er hjerteskjærende. Det handler om voldtekter på bryllupsnatten, om norske familier som er under sterkt press fra sine familier i hjemlandet. Det handler om storebrødre som har makt til å bestemme hvem som skal gifte seg med hvem på tvers av landegrenser, og det handler om økonomi og penger og om å sikre sine egne interesser. Eksemplene viser hvor lite det handler om religion, men hvor religionen likevel brukes som brekkstang for å tvinge gjennom sin vilje. Det handler om norske familier som risikerer å bli utstøtt fra storfamilien i Pakistan dersom de ikke følger patriarkens ordre ... Et trist eksempel om en mann som både mister storfamilien i Pakistan og sin egen familie i Norge - der pakker kona og døtrene sakene sine og forsvinner ut av hans liv, fordi de ikke ønsker giftemål med mannens dominerende familie i Pakistan - gjorde et sterkt inntrykk på meg. 

Er det da ikke noen lyspunkter i historiene som Nazish forteller? Jo - massevis! Når hun forteller om at hennes egne foreldre har vært i utvikling i løpet av hennes oppvekst, at de har endret mange av sine opprinnelige holdninger og at dette også har skjedd med flere hun kjenner - det var til å bli glad av! Måten hun oppdrar sine egne barn på viser også at det er en rivende utvikling i innvandrermiljøene i Norge. Selv definerer hun seg som norskpakistansk muslim, mens hun mener at denne betegnelsen ikke passer for datteren hennes. Datteren er nemlig norsk muslim! Foreldrene hennes reagerte sterkt da de oppfattet dette, og mente at hun måtte lære datteren at hun er pakistaner. 

"Som mor har jeg lagt vekt på å ha et felles fundament i oppdragelsen av mine fire døtre. Deres identitet defineres ikke ut fra hvilket land deres besteforeldre er fra og hvilken kultur de tilhører, men ut fra deres religiøse tilhørighet og hvilket land de faktisk er født i, vokser opp i og mest sannsynlig skal fortsette å bo i. 

Realiteten er jo at dette er en prosess jeg ikke kan styre. Generasjon for generasjon vil det foregå en stadig tettere sammenfletting av den norske kulturen med kulturen til våre foreldre. I fremtiden vil det skje en sammensmeltning som vil skape en ny kultur, som ikke er identisk med det vi i dag kaller norsk, pakistansk, marokkansk, tyrkisk, somalisk etc." (side 65)

Under kapitteloverskriften "Å arrangere for kjærlighet" (side 98 flg.) tar Nazish Khan opp hvordan arrangerte ekteskap blir møtt med fordomsfull arroganse. Selv kjenner hun "uendelig mange" som lever i arrangerte ekteskap, og hun viser til at en av fem innvandrerungdommer er positive til arrangerte ekteskap. Selv føler hun at mange som jobber i hjelpeapparatet ikke skiller mellom tvangsekteskap og et legitimt arrangert ekteskap.

Nazish mener at arrangerte ekteskap kan sammenlignes med nettdating  og profesjonelle ekteskapsarrangører. Forskjellen er at mens en datamaskin eller ekteskapsarrangør leter opp en passende kandidat i det ene tilfellet, er det foreldrene som gjør det når det gjelder arrangerte ekteskap. Den som blir tilbudt en kandidat kan med Koranen i hånden nekte å gifte seg. Noe som har endret det tradisjonelle bildet av et typisk arrangert ekteskap sammenlignet med tidligere, er at flere og flere familier i dag ønsker å finne en kandidat i Norge og ikke fra sitt hjemland. Dette har gjort prosessen enklere og problemene færre. Khan nevner dessuten at enkelte familier har vært utsatt for svindel, ved at kandidaten fra Pakistan har utnyttet sin norske svigerfamilie og brukt ektefellen til å oppnå norsk statsborgerskap. Deretter har vedkommende ønsket skilsmisse. For øvrig har variasjonen og valget mellom kandidater i Norge økt i årenes løp. Dette gjør det også enklere å finne noen i Norge. Hun understreker igjen og igjen at det må være opp til hver enkelt hvilken metode man ønsker å bruke når man leter etter en passende kandidat. Arrangert ekteskap er bare en av flere metoder, og hun forutsetter hele tiden frivillighet fra de impliserte parter. 

Avslutningsvis i boka skriver Nazish Khan følgende:

"Jeg mener at det burde være rom for arrangerte ekteskap i Norge. Men det må ikke være noen tvil om at det er fundert i ungdommens eget ønske. Om noen opplever at man blir utsatt for press, er det press. Da må man akseptere at vedkommende føler det slik. Og tvang forekommer idet en person presses til å utføre en handling vedkommende ikke ønsker. Når en eller begge presses inn i et ekteskap de ikke ønsker, da er det tvangsekteskap. Og tvangsekteskap er overgep! Men alle ekteskap som inngås på en annen måte enn den de fleste nordmenn velger, er ikke nødvendigvis tvangsekteskap." (side 116)

Dette er essensen i Khans bok - med den presisering at mange foreldre tror at de åpner for frivillighet, mens barna opplever tvang - og så kommuniserer de ikke godt nok med hverandre til virkelig å forstå hverandres ståsted ... Og det er nettopp dette som gjør denne debatten så vanskelig. At noen faktisk blir lykkelig selv etter å ha opplevd en mild form for press i forbindelse med arrangerte ekteskap, legitimerer ikke at dette er ok for alle andre. 

Det mest interessante med boka er Khans intervjuer med unge muslimer i Norge, hvor vi får innblikk i mange ulike skjebner og historier. Boka er svært lettlest, godt skrevet og opplysende, samtidig som jeg ikke helt klarer å komme forbi at bildet som presenteres er for enkelt. Så lenge det ikke utøves tvang, må det selvsagt være fritt opp til den enkelte å gifte seg på akkurat den måten man ønsker - helt uavhengig av hvilken religiøs eller kulturell tilhørighet man har. Men så sniker det seg inn et spørsmål om det er enkelt når det kommer til stykket ... ? 

La oss i alle fall håpe på at innvandrermiljøet har endret seg dramatisk bare i løpet av en generasjon, og at foreldregenerasjonen er mye mer opplyst enn hva deres foreldre igjen var. Vi leser dessuten i avisene om at tendensen til å gifte bort sine døtre og sønner til slektninger fra hjemlandet, er sterkt avtagende, og bare dette i seg selv er lovende mtp. integreringen i Norge. Ikke minst ser vi i dag at svært mange innvandrerkvinner er utrolig flinke og tar seg høyere utdannelse med glitrende karakterer - og fortsetter å jobbe også etter at de har fått barn. Det er ingen tvil om at utviklingen går i riktig retning, og at krysspresset som flerkulturelle unge har opplevd og sikkert fremdeles opplever, tross alt er avtakende. Med dette følger muligheten for å ta frie og selvstendige valg i sine egne liv - også når det gjelder valg av ektefelle, uansett hvilken metode man måtte velge for å finne en passende livsledsager. 

"Da himmelen falt" er et interessant innlegg i debatten om arrangerte ekteskap. Her er det mye å lære!

Utgitt: 2015
Forlag: Pax
Antall sider: 124
ISBN: 978-82-530-3724-0
Boka har jeg mottatt fra forlaget


Nazish Khan (Foto lånt av forlaget)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Marianne Rustad Carlsen og Ola Nymo Trulsen - 27. april 2015 - Arrangerte ekteskap minner om nettdating (intervju) - Nazish Khan trekker likheter mellom arrangerte ekteskap og det å finne seg en partner via nettet.
– Det er mye av det samme. Du oppgir dine hobbyer og interesser og finner kanskje en match. Så kan du få en henvendelse og bestemmer i så fall selv om du vil gå videre, sier hun, og utdyper:
– Den eneste forskjellen er at foreldrene blir involvert i arrangerte ekteskap. De foreslår da partnere som de kan tenke seg at barna vil fungere godt sammen med.
Hun tror ikke arrangerte ekteskap hindrer integrering.
– Nei, absolutt ikke. Arrangerte ekteskap er en del av en kultur som nå er en del av det norske storsamfunnet, sier bokdebutanten.

- Artemisias Verden - 1. mai 2015 Khan bygger opp boka på en fin måte, ved å skildre enkelthistorier hvor hun knytter egne refleksjoner til, samt at hun til slutt går inn i hva som gjøres og kan gjøres mot problemet, samt at hun trekker frem flere debattanter som har forskjellige meninger om tvangekteskap og arrangerte ekteskap. Noen mener at arrangerte ekteskap er det samme som tvang, men det er Khan uenig i. Hun lever selv lykkelig gift i et arrangert ekteskap. Hun sammenligner arrangerte ekteskap med vår tids datingtjenester, da hun mener de har mye til felles. I arrangerte ekteskap leter foreldrene frem kandidater de mener kan bli en god match for sine barn, men barnet får selv velge. I datingtjenestene finner byråene frem partnere som matcher på interesser og egenskaper med mer, og de får selv velge etter å ha truffet partneren om de vil fortsette.
- Reading Randi - 28. april 2015 - Nazish Khan har intervjuet unge mennesker som har giftet seg arrangert, og noen som har giftet seg på grunn av tvang - og hun understreker at "tvangsekteskap" er kriminelt og imot norsk lov, og noe hun tar sterkt avstand fra.Selv ser hun ut til å være lykkelig gift på den "arrangerte" måten, med foreldre som hjalp til å finne partner som hun selv kunne velge om hun ville ha - og ekteskapet har vart i tjue år.
- Beathes Bokhylle - 8. mai 2015Nå skal ikke jeg drive å «synse» så mye om en religion jeg ikke har inngående kjennskap til, men jeg ble grepet av å lese og syntes at det virker uforståelig (på meg) at mange foreldre tar mer hensyn til storfamilien enn til sine egne barn for som vi får høre her så finnes det foreldre som er imot tvangsekteskap i utgangspunktet men ved reise til hjemlandet så blir de ofte satt under press av andre familiemedlemmer og da er det nok «skrekken» for å stå utenfor denne storfamilien større enn det å utsette barnet sitt for den tvang å skulle gifte det bort til en fetter eller andre barnet overhodet ikke ønsker å gifte seg med.Til og med i koranen står det at alle kan gifte seg med den de vil og at all tvang er forbudt i følge islam, da er det i grunnen veldig rart at det er så utbredt som det er.
Dette var en lettlest og sterk prosa om tema som er uhyre viktig å snakke om, for dette gjelder mange mennesker både her i Norge og andre land. Viktig å lese for å bedre kunne forstå en kultur så fjern fra vår egen, det er både læreriktig og interessant. Forfatteren sammenligner arrangert ekteskap med nettdating. Jeg anbefaler deg å lese boken.

søndag 17. mai 2015

Svein Harald Røine: "Modig - Finn ditt hverdagsmot"

Om å utfordre seg selv 

Svein Harald Røine er utdannet siviløkonom og har jobbet med markedsføring, salg og ledelse i Lilleborg, Stabburet, Gilde og Nidar. På et tidspunkt i livet valgte han å følge sin drøm og satset på en karriere som coach, kurs- og foredragsholder. Han opprettet et firma med navnet AlltidPositiv, og i dag hjelper han toppledere, ledergrupper, toppidrettsutøvere og andre med å skape raske endringer i atferd og resultater, kan jeg lese på forlagets nettsider. "Han holder bl.a. lederkurs i samarbeid med NHOs Næringslivets Skole, og holder inspirasjonsforedrag om ledelse og mot for bedrifter og organisasjoner."

Tidligere i år debuterte Røine med boka "Modig - Finn ditt hverdagsmot". Den handler om hvordan han fant motet til å forfølge sin drøm, gjennom beskrivelsen av den prosessen en coach han ikke har oppgitt navnet på - kalt Inspiratoren - ledet ham gjennom. Selv hadde han en drøm om å holde foredrag, inspirere andre mennesker, eksponere seg selv mer og gjøre ting han i utgangspunktet ikke trodde at han ville våge. 

"Da jeg startet min nye, spennende reise, i møte med mange inspirerende mennesker, forstod jeg raskt at jeg ikke var alene. Det er mange som sliter med frykt. Da tenker jeg ikke på nevroser eller kliniske diagnoser, men på frykten for å bli avvist, frykten for å bli avslørt, frykten for å bli ledd av, frykten for å miste det man har, eller frykten for det ukjente. Disse grunnleggende "fryktene" setter vi ikke ord på i hverdagen, men de er i større eller mindre grad en realitet for alle." (side 10

Det var på grunn av dette at Svein Harald Røine bestemte seg for å skrive bok. Han ønsket å hjelpe flere til å bli mer modige, nær sagt innenfor hva det skulle være. Først når man overvinner sin egen frykt, er det mulig å skape endringer og oppnå ønskede mål. 

Et godt råd før du begynner å lese denne boka: Slå opp på side 258 og les de 12 korte historiene - ti er om kjente menn og to om kjente kvinner - som med god grunn kunne ha gitt opp lenge før de oppnådde sine respektive suksesser, dersom det ikke hadde vært for at de aldri ga opp, men prøvde igjen og igjen. Disse historiene viser med all tydelighet hva mot og modighet kan føre til! Og selv om du ikke har store ambisjoner med hensyn til hvor langt mer mot skal føre deg hen, så er jeg ikke i tvil om at du vil bli inspirert. Tro flytter nemlig fjell! Det vi tenker om egne evner og muligheter har - både heldigvis og dessverre - en tendens til å bli selvoppfyllende profetier. 

Innledningsvis inngikk Svein Harald Røine og Inspiratoren en kontrakt. Røine lovet å gjennomføre det de ble enige om. Det skulle med andre ord ikke bare bli prat - slik det har en tendens til å bli når vi snakker om våre drømmer. Han skulle ikke bare prøve - han skulle gjøre det. Han lovet også å holde Inspiratorens navn hemmelig - rett og slett fordi Inspiratoren ikke ønsker mer "mas" om sine tjenester. 

Tenk deg at livet ditt består av 30 000 Post-it-lapper, og at for hver dag som går, blir en lapp borte. Den kommer aldri igjen. Da gjelder det å bruke hver eneste dag godt.

Underveis blir Røine utfordret på de mest ulike vis. I tillegg blir han presentert for ulike postulater - som at "Vi ser ikke verden slik den er, vi ser den slik vi er." (Humberto Maturana, chilensk filosof og biolog) Han må skrive sin egen nekrolog, og gjennom å bli tvunget til å tenke gjennom hva han ønsker å bli husket for, finner han frem til sin drøm. Skal den forbli en drøm, eller skal han gjøre noe aktivt for å realisere den? Røine ønsker at overskriften på nekrologen skal være "Modig, inspirerende og alltid positiv", og dermed har han definert sitt mål med livet - det han ønsker å realisere. Oppskriften skal vise seg å være å trene på å gå ut av komfortsonen. 

"Finn deg en jobb du elsker, slik at du ikke bare har fem ukers ferie å se frem til." 

Hvordan kan man tjene penger på å gjøre det man elsker å gjøre? For å finne frem til dette, ble Røine bedt om skrive ned evner og interesser i et skjema, og deretter gruppere disse etter hva som liknet på hverandre. Hvilke av disse evnene og interessene kan hjelpe andre mennesker til å få et bedre liv, og hvordan kan man tjene til livets opphold på disse?


Figur i boka
Øvelsen er grundig beskrevet i boka, og jeg går derfor ikke nærmere inn på dette her. Ikke annet enn å understreke at dette er en øvelse de fleste av oss burde gjøre minst én gang i livet. I alle fall dersom vi lurer på om vi har valgt riktig så langt i livet ... 

Dersom man ønsker å oppnå en varig endring i livet, må man definere et hårete mål, og dette målet må være konkret og positivt formulert. Det man gir oppmerksomhet får man mer av - og da er det viktig at formuleringen er positiv. "Jeg skal slutte å spise godterier" er et negativt formulert mål. "Jeg skal trene tre ganger pr. uke" er et positivt formulert mål. I tillegg må man gjøre målet mer attraktivt. Dersom jeg tenker at jeg kommer til å bli så sliten når jeg trener, er sjansen for at jeg kommer seg over dørstokken hjemme, svært liten. Dersom jeg derimot tenker at jeg kommer til å kjenne meg så bra når jeg trener, øker sannsynligheten for at jeg faktisk kommer til å gjennomføre treningsøkten. Dersom jeg i tillegg klarer å visualisere det som skjer - ved å magnetisere målet - har jeg kommet langt i prosessen for å få til den ønskede endringen. Dette er mange ganger nødvendig - særlig der hvor det ikke nødvendigvis er skjellsettende ting i livet som får en til å ønske å endre atferd. F.eks. å slutte å røyke uten først å ha pådratt seg alvorlige helseproblemer. 

Under kapitteloverskriften "Hvordan få ræva i gir" uttaler Inspiratoren følgende:

"Med riktig motivasjon kan vi endre adferd i løpet av brøkdelen av et sekund, selv om det er en vane som er inngrodd etter mange år." (side 133)

Når nå-smerten er mindre en endringssmerten, skjer det sjelden noen endring. Er derimot nå-smerten større enn endringssmerten, skjer endringen raskt. De fleste av oss har vel - enten selv eller gjennom andre familiemedlemmer, venner eller kollegaer - opplevd at man får kniven på strupen. Plutselig får en kollega lungekreft, og slutter å røyke på dagen. Andre kan få en kronisk sykdom som gjør at de må trene - selv om de aldri har likt å trene. Da er motivasjonen der umiddelbart. Men hva når man ønsker en endring uten slike forutgående hendelser? "Hvordan skape sult i paradis?" (side 138) Da må det sterkere krutt til, og nettopp her kommer evnen til visualisering og til å magnetisere målet inn. 

"De fleste mennesker tror at viljen til å overleve er det sterkeste instinktet hos mennesker, men det er det ikke. Det sterkeste instinktet er å beholde ting uforandret." Virginia Satir (side 141)

Den "sørgelige" sannheten er at dersom man virkelig har et grunnleggende ønske om å lære noe helt nytt, så må man ut av konfortsonen. Og jo mer du vil lære, desto lenger ut av sonen må du. Da gjelder det å ta små skritt - ikke gi opp fordi man ikke klarer alt i et eneste stort jafs. Man må gjøre det hver eneste dag - igjen og igjen. 

"Jeg finner det jeg leter etter hos mennesker. Dersom jeg leter etter flotte kvaliteter, da finner jeg flotte kvaliteter. Det er ikke vanskelig å finne dårlige egenskaper hvis jeg leter etter det. På mange måter kan jeg velge hva jeg forventer, og jeg finner det." Ukjent (side 167)

Selvsagt finnes det mennesker med dårlige egenskaper og skjulte agendaer, men de aller fleste vil faktisk det beste. Det ovennevnte sitat likevel forteller, er i bunn og grunn at det vi (tror vi) ser i andre mennesker, forteller mer om oss selv enn om dem. Det er en utrolig interessant refleksjon! De fleste har vel mer enn en gang i livet opplevd å mislykkes i sitt forsøk på å nå andre mennesker, fordi man møter en vegg av mistro. Da er det viktig å vite at dette ikke handler om meg, men om den andre. Vi vet dessuten sjelden hva det andre mennesket står oppe i akkurat der og da, og nettopp denne erkjennelsen bør gjøre oss såpass ydmyke at vi selv er forsiktige med å felle dommer over andre. Verden vil definitivt bli et bedre sted å være dersom flere trente på å overse opplevde fornærmelser fra andre mennesker. Dette minner meg om en historie som har gått som en farsott på Facebook de siste ukene - det at man sender en fornærmelse tilbake til avsenderen, og nekter å ta den i mot - på lik linje med å avvise en gave vi ikke vil ha. Vi trenger ikke å ta den imot. 

En øvelse i boka som jeg selv har kommet tilbake til flere ganger under min lesing, er hvordan vi bedre kan takle motgang ved å endre fokus. Det handler om tre spørsmål vi bør stille seg, når vi er i ferd med å bli overmannet av motløshet. Disse spørsmålene er: 

1. Hvor alvorlig er dette problemet sett i verdenssammenheng?
2. Hvor mange mennesker vil bytte sitt problem med mitt?
3. Hvordan kan jeg snu dette problemet til en fordel for meg?
(side 191)

For øvrig er det viktig at man har det gøy mens man jobber seg mot et mål. Ellers kan oppnåelsen av målet føles ganske tomt. Dessuten: "Skal du bare glede deg til den dagen du blir verdensmester, kommer du aldri til å bli verdensmester." (side 230)

De fleste av oss har nok hatt opplevelsen av "Var dette alt?" når vi endelig har oppnådd en drøm - f.eks. å fullføre en utdannelse, ta en eksamen osv. På forhånd har vi tenkt at vi kom til å bli verdens lykkeligste den dagen vi var ferdig med alle de hersens eksamenene. Og så var det faktisk over, og vi følte ingenting ... Vi så oss tilbake og tenkte ... ja, nettopp "var dette virkelig alt?" Dette blir en påminnelse om at veien til målet kanskje er det aller viktigste - til og med viktigere enn selve målet. 

Helt på slutten av coachingprosessen som forfatteren er gjennom sammen med Inspiratoren, får han bli med til et gamlehjem for å snakke med mennesker som befinner seg i livets sluttfase. Der får han mange råd - som "ikke jobb så mye", "ta vare på familien, det er den som stiller opp når du blir gammel", "vær til stede i livet ditt", "ta vare på ekteskapet", "forfølg drømmen DIN", "vær lykkelig NÅ", "sørg for å ha øynene åpne for lykkeblikkene", "vær snill", "vær snill mot alle - alle kan ha en vanskelig dag" osv. 

Bakerst i boka er det mange vedlegg som skal hjelpe oss lesere til selv å prøve mange av øvelsene som forfatteren har vært gjennom. 

Jeg fikk denne boka i posten en gang i vinter, men det måtte en helt spesiell hendelse til før jeg plukket den frem og fikk lest den. Fordi dagene har vært travle, brukte jeg til en forandring litt lenger tid på boka enn jeg vanligvis ville ha gjort. Det opplevde jeg som positivt, fordi jeg da fikk tid til å dvele ved flere av temaene Røine tar opp i boka. Jeg fikk også flere anledninger til å erfare og kjenne meg igjen i noen av eksemplene i boka. 

Ingenting av det Svein Harald Røine skriver om er egentlig nytt for meg, men det skyldes nok at jeg har gjennomført tre coachingkurs med eksamener på BI, og i tillegg har lest mye coachinglitteratur på egen hånd. Samtidig gjorde det ikke noe å få en repetisjon - særlig på dette med endringssmerte for egen del. Hvordan skal vi klare å gjøre fullstendig om på inngrodde vaner som fører oss i feil retning i livet? Det være seg kosthold, trening, vektreduksjon, å våge å gå opp på en talerstol, snakke med fremmede mennesker på gata - ja, egentlig på hva det skulle være ... 

De fleste av oss har et og annet punkt vi ønsker å endre på, og klarer det kun når nå-situasjonen er mer smertefull enn endringssmerten. Problemet oppstår først når det ikke er noen forutgående krise som utløser et ønske om en atferdsendring. Her tror jeg ikke det holder å lese en bok for å tette det som kalles knowing-doing-gapet innenfor coaching-litteraturen. Man trenger en personlig coach eller mentor - et menneske å forplikte seg overfor, et menneske som ser deg i kortene når vil-ikke´en slår inn på tunge dager. Det hele koker uansett ned til at dersom du vil noe nok, så handler det om å gjøre det! Just do it - uten noe mer om og men!

Noe av det jeg opplevde som svært positivt ved boka er at forfatteren byr veldig på seg selv. Det er han selv og ingen andre som står i fokus, og som prøver, feiler, lærer og lykkes til slutt. Ja, for at han lykkes til slutt, hersker det liten tvil om, i og med at han har oppfylt sin drøm om å bli en inspirator og coach med firmaet Alltid positiv. Dessuten har han skrevet en litt annerledes bok innenfor temaet selvutvikling, og det i en tid hvor det har gått inflasjon i bøker om selvrealisering og måloppnåelse. Noen ganger kunne han nok ha dempet ned bruken av litt klisjéfylte metaforer, men samtidig var jeg som leser aldri i tvil om dette var forfatterens genuine fortellerstemme. Da var det på en måte likevel greit.

For øvrig kan det være gre
it å vite at dette ikke er en bok som legger opp til vitenskapelig forankring av de teorier som fremlegges. Sånn sett er dette en bok som passer for lesere som er mer opptatt av en praktisk tilnærming enn av forskningsresultater. Den er lett og ledig i stilen, og derfor lett tilgjengelig. Dessuten er det mye humor mellom linjene, og forfatteren virker bånn ærlig når han byr på seg selv. Å være modig handler også om å legge all flauhet til side, rett og slett overstyre den stemmen som forteller oss at "nå dummer du deg ut!", "dette går bare ikke an!", "nå må du dempe seg selv" osv. - alt det vi kanskje fikk høre under oppveksten i et miljø som ikke tillot at man stakk seg for mye frem. 

Dette er absolutt en bok jeg vil anbefale!

Utgitt: 2015
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 283
ISBN: 978-82-02-45728-0
Boka har jeg fått tilsendt fra forlaget

søndag 3. mai 2015

Halldór K. Laxness: "Sin egen herre"

Islandsk mesterverk!

Litt om forfatterskapet:

Halldór K. Laxness (f. 1902 d. 1998) anses som en av de største forfatterne som noen gang har levd. Han har en enorm produksjon av bøker bak seg (bl.a. 51 romaner), og det spesielle med ham er at alt han tok i holdt meget høy kvalitet. Selv har jeg så langt kun lest "Brekkukotkrønike" (1957). Laxness mottok Nobelprisen i litteratur i 1955.

Jeg siterer fra Wikipedia:

I sin begrunnelse for å tildele ham Nobelprisen i litteratur, sa Svenska akademien følgende:


«..for his vivid epic power which has renewed the great narrative art of Iceland..»

som noe fritt kan oversettes til
«..for hans livlige episke kraft som har fornyet Islands storslagne fortellerkunst..»

Begrunnelsen vitner for øvrig om omverdenens syn på moderne, islandsk litteratur, hvor en så den som gjennomgående sterkt påvirket av de gamle, tradisjonsrike Islendingesagaene, en påstand som ikke er helt ubegrunnet, men som ikke favner omkring hele det moderne, islandske, litterære feltet – heller ikke hele Halldór Kiljan Laxness' produksjon.

De siste årene av sitt liv skrev Laxness ikke noe mer. Da han ble spurt om hvorfor, svarte han lakonisk: «Når du har skrevet mer enn 50 bøker, kommer du til et punkt der du ikke har mer på hjertet»

I "På fest med litteraturen" skriver Tore Renberg blant annet om Laxness´forfatterskap (linken går til min omtale av boka). Her skriver han om den råskapen som preger Laxness´forfatterskap - i tillegg til de rent språklige kvalitetene, karakterskildringene og dramaturgien. 

"Sin egen herre" utkom i 1934-35, den gangen forfatteren fremdeles var en meget ung mann. Dette mesterverket som strekker seg over drøye 500 sider, inneholder en formidabel historie om en helt spesiell sauebonde på begynnelsen av det 1900-tallet. 

Mye er sagt om denne boka, og i den forbindelse har jeg lyst til å sitere fra det innledende essayet i boka, som er ført i pennen av Einar Már Guðmundsson (også han en kjent islandsk forfatter):

"I alle disse verkene er Halldór Laxness i uavbrutt samtale med verdenslitteraturen, og i Sin egen herre utfordrer han et bestemt verdensbilde, mest det som finnes i Knut Hamsuns Markens grøde. Bjartur er et sidestykke til Isak, hovedpersonen i Markens grøde, men uten forskjønningen av landlivet og antipatien mot fremskrittet som kjennetegnet Hamsuns begrepsverden. I sin bok Halldór Laxness. En biografi sier Halldór Guðmundsson om denne lille forskjellen: "Begge to skriver historien om en sterk mann som forlater sivilisasjonen. Men Hamsun er egentlig pessimist når det gjelder kultur og menneskets samfunn og skriver derfor en komedie om temaet, dette er grunntonen i Markens grøde. Halldór er derimot optimist når det gjelder menneskelivets muligheter, og skriver en tragedie om denne mannen."

"Sin egen herre" er også nevnt i "1001 bøker du må lese før du dør", og her betegnes Laxness for å være den islandske skjønnlitteraturens ubestridte mester. Her kan vi også lese følgende:

"I alt vesentlig påberoper romanen seg Islands mytiske fortid, i et forsøk på å omdefinere nasjons- og historiefølelsen gjennom dem som vanligvis blir oversett. Boken gir stemme til de urgamle bondesamfunnene med sine åndfullheter, lidelser og konflikter. Den er full av hard realisme, og sidene formelig stinker av sauemøkk, røyk, stein og dype, endeløse snødriver. Den konsentrerer seg om Bjartur og hans kamp for å holde seg uavhengig og gjeldfri tidlig på 1900-tallet, gjennom krigsårenes velstand til den økonomiske krisen og sosialismens fremvekst etter krigens slutt. Med hard, lyrisk og oftevakker prosa følger Laxness Bjarturs voksende familie i dens kamp, hans første og andre kones død og de tre barnas lengsler og uoppfylte drømmer." 

"Sin egen herre":

Innledningsvis i boka får vi høre sagnet om Kólumkilli og om hvordan Gunnvör flyktet opp i fjellet, hvor hun kavet rundt. Det gjaldt å holde seg inne med henne. Ellers kunne det gå riktig ille. 

Sauebonden Bjartur har kjøpt gården Súmarhus, som ligger like i nærheten der hvor Gunnvör antas å raljere. Selv tror han ikke på slik overtro, og han nekter ganske enkelt å forholde seg til at hun skulle finnes. Selv har han ett mål for øye: å bli sin egen herre! Akkurat hvor dypt dette sitter i ham, skal vi snart få erfare. Han har arbeidet i 18 år for en husbond han forakter, og aldri - aldri - skal han sette seg i en situasjon der han blir avhengig av andre. Det er ikke rare krypinn´et han har klart å lage seg. Han klarer ikke en gang å stå oppreist. 

" - Det er ikke bare høyden under kvisten det kommer an på, sier han høyt til hunden, som om han mistenker den for å gjøre seg for høye tanker. - Du kan stole på meg, friheten er mye mer verdt enn takhøyden på gården, men så har jeg da også jobbet for den i atten år. Den mannen som eier sin jord, han er sin egen herre i landet. Ingen har noe å si over ham. Hvis jeg greier å få sauene mine levende gjennom vinteren og gjøre opp for meg fra år til år - da gjør jeg opp for meg; og har greid å få sauene gjennom vinteren. Nei, det vi alle trakter etter, Títla min, det er friheten i landet. Den som gjør opp for seg, er en konge. Den som greier å få sauene sine gjennom vinteren bor i et slott. 

Og når hunden hører dette, blir også den lykkelig. Nå er det ingenting som kaster skygge lenger. Den tar til å løpe rundt mannen med lettsindige bjeff, legger snuten med jegermine mot bakken og sikter seg inn på ham, og i neste øyeblikk er den på beina igjen, og løper i ring." (side 13-14)

Med egen gård åpner det seg muligheter for ekteskap. Da tjenestejenta Rosá på en gård nede i bygda blir budt ham den første sommeren, tar han henne i mot. Hun er gravid, viser det seg. Slik løste man problemene den gangen ... Hjelpsomheten fra de kondisjonerte hadde sin pris. Ingenting kom gratis, og slik dekket de over sin egen skam.

Livet på gården er hardt og de har knapt mat. Alt handler om å holde liv i sauene til neste vår. Midtvinters forsvinner en sau. I alle fall er det dette Bjartur tror. At kona har tatt livet av sauen, kjøttsulten som hun ble, våger hun ikke å fortelle ham. Mens Bjartur er ute på heiene og leter etter en sau han er dømt til ikke å finne, føder kona hans et jentebarn og forblør før Bjarte rekker tilbake. Synet som møter ham da han kommer tilbake, er ubeskrivelig. Hunden har holdt liv i det nyfødte barnet, mens kona er død. Ásta Sóllilja kaller han datteren, og for en gangs skyld er han nødt til å be om hjelp nede i bygda. Samtidig er han umåtelig stolt over sin avdøde kone som heller tok sin død enn å be om hjelp. 

Siden gifter Bjartur seg på nytt og får flere barn. Men innkomstene er usikre og kostholdet magert, og ikke bare dør også hans andre kone, men også de fleste av barna, gjerne i forbindelse med fødselen.

"Barna var helt fra begynnelsen av vant til farens ubetingede innflytelse. Han var på samme tid den høyeste myndighet og den dypeste årsak til alt som skjedde på gården, han var for det første denne lille verdens uomtvistelige skjebne, ikke en overkommelig årsak til besværlige ting eller ansvarlig for dem, hans eneherredømme umuliggjorde enhver kritikk fra deres side, ennå mindre kunne de motsette seg hans forordninger på en planmessig og målbevisst måte. Ikke desto mindre hadde det lenge eksistert en uklar uvilje fra guttene, en ordløs uvilje mot faren, ikke minst på grunn av morens lange vinterlige sengeleie og de dødfødte barna, som de i sin underbevissthet knyttet til ham, dog uten at deres opprørske sinn ble vekket." (side 237)

Min utgave av boka - det er fra denne side-
henvisningene viser til.
Etter hvert vokser Ásta Sóllilja til og blir en ung kvinne med drømmer om et annet liv. Barna overlates til henne når faren er ute på sine reiser, og slik blir hun et offer for en dikter som kommer innom for å gi ungene litt skolegang. Hun lengter slik etter litt kjærlighet. Da hun ikke lenger kan skjule at hun er gravid, våkner farens forakt. Påminnelsen om hennes mor som kom til gården, gravid med en annen manns barn, gjør at han støter henne fra seg. Så skal det etter hvert vise seg at også hun har utviklet en stahet som hun vel mest av alt har fra Bjartur og ikke fra sitt biologiske opphav. En stahet som gjør at hun aldri vil nedlate seg til å be om nåde eller hjelp, ikke før hun nesten går til grunne ... 

Bjartur er så steil at det er vanskelig å like ham. Hans evne til å ta vare på menneskene rundt seg er temmelig mangelfull, for å si det mildt. Han har ganske enkelt ingen forståelse for hva som skal til for at konene og barna skal overleve. Noe så enkelt som ei ku, med melk som ernæring ... Mens det ikke er noen grenser for hvor langt han er villig til å gå for å redde en bortkommen sau ... At han er en nokså enkel sjel, men med en selvoppholdelsesdrift som nesten savner sidestykke, er også på det rene. Samtidig må vi beundre ham, for er han streng overfor omverdenen, er han det også overfor seg selv. Tydeligst kommer dette til uttrykk mot slutten av romanen, der han kaster hun som kunne ha blitt hans tredje kone - kanskje den beste? - på dør fordi hun tilbyr ham litt luksus innkjøpt for egne penger. Fattigdomsangsten slutter aldri å ta kvelertak på ham, det at han aldri må venne seg til noe mer enn det aller nødtørftige, fordi det ellers kan gå fullstendig galt. Sånn sett blir det en selvoppfyllende profeti da han endelig unner seg et mer ordentlig husvære, og må sette seg i gjeld. Ikke fordi det egentlig var galt å sette seg i gjeld, men tilfeldighetene ville det slik at da lånet skulle betales, begynte nedgangstidene ... 

Laxness dveler ikke ved detaljene. Dør et barn, så dør det. Dør en kone, ja så dør hun. Det er ikke mye viderverdigheter rundt det hele. Livet går videre, og det gjør også hans streben for selvstendigheten. "Sin egen herre" er en innholdsrik roman med et helt lass av historier flettet inn i hverandre, og hvor Islands øknonimiske opp- og nedgangstider ligger der som et bakteppe. Fra de rike årene da Europa var i krig, og islandsk sauekjøtt og ull var etterspurte varer, til nedgangstidene som fulgte tett etter. Selv om romanen er tykk, er den overraskende lettlest. Språket glir lett, og fordi det hele tiden skjer så mye, er boka den reneste pageturner. En rekke av triste hendelser som nærmest står i kø for å ramme den lille familien, så triste at det gjør vondt å lese. Og slutten - ja, da knakk jeg sammen og begynte å grine. Rett og slett. Da dukket det nemlig litt ømhet opp i den steile gubben, og det ble veldig sterkt. Mannen som ikke sa stort i årene som hadde gått, annet enn å kvede en vise eller noen vers når han ble taletrengt ...

Mitt ønske er at flere får øynene opp for denne fantastiske romanen! Dette er et stykke islandsk historie, ikke veldig ulik vår egen når vi bare går langt nok tilbake i tid. Romanen er mesterlig på alle tenkelige vis!

Utgitt første gang på Island: 1934/35
Originaltittel: Sjálfstætt fólk
Utgitt første gang på norsk: 1954
Denne utgaven er utgitt i 2004
Forlag: Tiden (sideantall 604)
Oversatt: Tone Myklebost
Innledende essay: Einar Már GuðmundssonISBN: 9788210047893
Finnes også som en del av Bokklubbens Verdensbiblioteket
ISBN 9788252563238 - er tilgjengelig til 99 kroner akkurat nå -
det er fra denne utgaven mine sidehenvisninger er. 
Boka har jeg kjøpt selv.

Halldór K. Laxness (Foto: ukjent)
Omtale av boka:
- Klassekampen v/Tore Renberg - 12. mars 2004 - Selvstendighetens pris - «Sin egen herre» er en politisk roman, men Laxness' stemme, og mangslungne fortellerholdninger, gjør at den blir et rikt verk om den evige islending. Betrakter man for eksempel romanen som en diskusjon om selvstendighetsspørsmålet, vil jeg tro det er rikelig med anledninger for både EU-tilhengere og EU-motstandere til å få styrka egen argumentasjon og å få seg en på kjeften. Når alt kommer til alt, er romanverket først og fremst et stort episk karakterdrama. Det innerste hjertet i boka, som gjør at 600 sider føles som en presang, er forholdet mellom sørgejenta Ásta Sóllilja og hennes gråstein av en far, Bjartur. Dette forholdet er fullt av dynamikk, nødvendighet, overraskelser, og vanskelige følelser, og det kjennes som om Laxness forteller noe sant om hvordan det er å være glad i andre folk, selv om vi gjør hverandre vondt. Bjartur, stakkar, han har gjort så mye galt at om handlingene hans havna i hendene på et noenlunde velfungerende rettsvesen, ville han bli bura inne for medvirkning til drap og for å ha behandla sine nærmeste som hester og hunder. Men det blir han ikke. Laxness framstiller ham sånn at leseren får godt med tid til å skjelle ham ut fra sin posisjon i sofaen: Hei, Bjartur, skjerp deg! Faen ta, mann, det er kona di! Herregud, din syke islending, dattera di trenger deg! Men så blir man også fascinert av ham. Mannen som ikke snakker så ofte, men hvis han gjør det, så står han ute på tunet og roper til kona gjennom ytterdøra, og bryr seg ikke om hun hører hva han sier. Mannen som synes at fortidens måter å gjøre ting på er best. Mannen som liker best gammeldagse dikt på rim, og synes at moderne diktning er noe vrøvl. Mot slutten av romanen, når det har gått riktig ille og han ikke lenger har kontakt med dattera Ásta Sóllilja, lager hverdagspoeten Bjartur et vers til henne. Han har kanskje begynt å innse ett og annet? Han ber sønnen Gvendur kvede verset om han treffer søstera når han er nede i bygda. Det slutter sånn som dette:«for hva er vel rikdom og makt og husom du ikke eier en blomst i ditt krus?» Det er hardt å være selvstendig.@sitat:Bjartur er en person man i det virkelige livet ikke ville sett på med vernebriller@

Stine Pilgaard: "Min mor sier"

Med humor som døråpner inn i sjelens mørke

Stine Pilgaard (f. 1984) er en dansk forfatter med bakgrunn i medievitenskap og forfatterskolestudier. Hun debuterte med romanen "Min mor siger" i 2012 i Danmark, og i år har hun utgitt sin andre bok; "Lejlighedssange". 

For kort tid tilbake utkom "Min mor sier" på norsk, og det er forlaget Pelikanen som står bak. Det er neppe tilfeldig at det er Erlend Loe som har oversatt denne boka, som det er nærliggende å sammenligne med dikteren Hal Sirowitz´diktsamling "Sa mor" - også den oversatt av nettopp Erlend Loe (linken fører til min omtale av diktsamlingen). Mødrene det refereres til har ikke helt få likhetstrekk, og det er liksom noe Erlend Loesk over det hele, slik vi kjenner ham fra hans egen noe bisarre og svært humoristiske litteratur. Og det er som med all virkelig god humor: bakom ligger det et alvorstungt mørke med noen avgrunner vi sirkler rundt og kun tør nærme oss gjennom den ufarliggjørende latteren.

Romanens jeg-person har nettopp blitt forlatt av kjæresten sin, og er fra seg av sorg. Livet synes å rakne for henne. Ikke klarer hun å komme i gang med masteroppgaven sin, og ikke klarer hun å etablere seg på nytt. I stedet flytter hun inn hos sin far, presten, som egentlig ikke vet hva godt han kan gjøre for henne. I mens drikker hun seg stadig full og basker rundt med sorgen sin ... Gjennom en rekke samtaler vi glimtvis får innblikk i, tegnes det et bilde av et mor-datter-forhold av det virkelig vanskelige slaget. Moren som tror hun vet alt om hva som er best for datteren, og som kommer med en rekke råd - de fleste fullstendig skivebom - når hun da ikke slenger den ene skyllebøtten etter den andre med bebreidelser over datteren. Sånn sett er den kravløse faren et realt motstykke til moren hennes som han for lengst har skilt seg fra. Det er kanskje derfor hun klarer å holde seg oppreist, tross alt?

"Jeg ser på ham. Han er en virkelig god far, jeg vurderer muligheten av at han blir betalt av staten for å holde ut med meg, om det finnes et handikaptillegg til spesielt utsatte foreldrepar. Han sier at det ikke er slik det fungerer, at man alltid elsker sine barn. Han nynner litt og ser forventningsfulltt på meg. Jeg gjenkjenner noen toner fra Den gamle gartners sang. Det er noe med å slippe inn lys og glede." (side 15)

Inni seg har vår jeg-person en bygning i hjertet, og en sjøhest i hodet. Det særegne ved sjøhester er at ingenting av det som kommer inn i den, noen gang kommer ut. 

"Jeg sier til legen min at kjæresten min har forlatt meg, og at det virkelig er vanskelig for meg å gi slipp på mennesker. Jeg har en usedvanlig god hukommelse som hindrer meg i å komme videre i livet, sier jeg. Legen min sier at den bevisste overføringen av erindringer fra korttids- til langtidshukommelse skjer i det området av hjernen som kalles hippocampus. Det er det latinske ordet for sjøhest, siden dette området av hjernen har samme form. Erindring er en kreativ prosess som bygger på evnen til å gjenskape situasjoner, sier han. Det som ligner faktiske begivenheter er altså oppbygde konstruksjoner. Sier du at jeg lyver, spør jeg. Forvrengninger og ubevisste utelatelser er en naturlig del av hukommelseskretsløpet, sier han. Jeg forteller ham at Mozart som 14-åring skrev ned hele partituret til den katolske salmen Misere etter å ha hørt den fremført av koret i Det Sixtinske Kapell. Jeg spør om noen menneskers sjøhester er større enn andres, og sier at min sjøhest muligens er gigantisk." (side 20-21)

Morens formaninger er alt annet enn oppbyggelige, og bak et hvert tilsynelatende kompliment, er det en dårlig skjult kritikk. Som da de begge var i en klesbutikk for å finne klær til datteren, og moren minner henne om at også hun hadde en forferdelig klessmak da hun var på datterens alder. Stil er noe som kommer med alderen, og hun synes datteren godt kan kle seg mer kvinnelig selv om hun ikke har hofter. Moren kan ikke fordra fisk, og dette er et tema som stadig dukker opp mellom dem. Moren kan heller ikke fordra folk som liker fisk. Og denne masteroppgaven - kan hun ikke rett og slett bare ta seg sammen og komme i gang? En dag kommer hun til å savne moren sin, og det eneste hun har igjen er et falmet portrett av henne på veggen. Vår jeg-person ber sporenstreks om å få et lite portrett av moren, slik at hun kan finne en plass til det i sollyset slik at det kan falme med stil ... 

Venninnen Mulle støtter henne i tykt og tynt, og ender til slutt opp med å bli hennes nye kjæreste. 

"Er vi kjærester, spør jeg deg. Du smiler litt og tar på håret mitt. Min mor sier det er viktig at tingene er ryddige og oversiktlige, sier jeg. Du begynner å skjære en chorizo i skiver og spør hva jeg tenker om saken. Jeg tenker at vi burde ta del i hverandres nevroser, utveksle tvangstanker og dyrke frem lidenskap, sier jeg. Og vi skal være fattige, men kompromissløse kunstnere og bo på et slitt loft i New York. Det er ikke elektrisitet og vi skal skrive uforståelige diktsamlinger, metapoetiske fragmenter med tusenvis av intertekstuelle referanser til kubanske filosofer som ikke fins, for vi skal være høyt hevet over konsepter og det normative og så får vi utallige priser hvor vi ikke møter opp til overrekkelsene fordi vi rett og slett ikke tror på den slags. Vi skal være samfunnskritiske og sette spørsmålstegn ved det borgerlige og sette solbriller på Den Lille Havfrue om sommeren og finlandshette når det snør, mens hundre japanere fotograferer oss, og vi skal kysse hverandre lidenskapelig i blitzlyset, og vi skal spille munnspill og leve i nuet og reise verden rundt og etablere dype vennskap med de innfødte og snakke om hvordan backpakkerkulturen snylter på autentisiteten og problematisere danskheten som et begrep ..." (side 130)

Og slik kunne jeg ha fortsatt å sitere fra en bok med høy sitatfaktor, hvor poengene og morsomhetene kommer tett. Så tett at dersom det ikke hadde vært for bokas utsøkte innbinding, ville jeg vært fristet til å finne frem gul-tusjen. 

"Min mor sier" er en helt usedvanlig roman, og jeg skjønner godt at forfatteren har hatt stor suksess med den i Danmark - så stor at Weekendavisen uttalte at "Stine Pilgaard har skrevet vinterens must read". Dersom du er ute etter en virkelig morsom, godt skrevet og intelligent bok, så er dette den du skal lese! 

Selv får jeg flashback til en hendelse for knapt en ukes tid siden, da en venninne av meg spurte om jeg hadde noen tips på virkelig morsomme bøker. Det var ikke mange tipsene jeg hadde å komme med, selv om jeg saumfór mine lister over de siste års leste bøker ... Men så er jeg også en leser med mer hang til lesning om dysfunksjonelle familier enn noe annet. Vel - her får man i grunnen begge deler; i "Min mor sier" møter vi nemlig både det dysfunksjonelle og det humoristiske! For øvrig bør jeg vel nevne at romanens kvinnelige hovedperson forelsker seg i kvinner, men jeg understreker at dette ikke er noe tema i seg selv i boka.

Anbefales! Sterkt!

Utgitt i Danmark: 2012
Originaltittel: Min mor siger
Utgitt i Norge: 2015 
Forlag: Pelikanen
Oversatt: Erlend Loe
Antall sider: 160
ISBN: 978-82-93237-33-4
Boka har jeg kjøpt selv.
Forfatterens egen nettside


Stine Pilgaard (Foto: Rasmus Palle Jepsen)
Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Ellen Sofie Lauritzen - 14. mars 2015 - Stine Pilgaards debut er en mørk roman om mor - Skriver om knuste hjerter og krevende mødre - Er det én ting vi døtre er klar over, så er det at mødre som regel har rett. Dette vet vi også: en mor kan være både det klokeste orakel, den beste støttespilleren, men også en kilde til ekstrem irritasjon. I danske Stine Pilgaards debutroman er hun stort sett det sistnevnte.
Bokens forteller er ung kvinne som kaver rundt i en seig sump av kjærlighetssorg og selvmedlidenhet, etter at kjæresten har forlatt henne. Hun søker tilflukt på prestegården til sin dumsnille far, her snakker hun telefonrøret varmt, drikker seg full, havner på glattcelle og stirrer stadig på et tomt word-dokument som skal bli en masteroppgave. Mens prestefar fôrer henne med smågodt og kortspill, farer moren inn fra siden som en nådeløs hvirvelvind. Her er det ikke mye rom for omtanke, det gjelder å komme seg videre, ikke "skape seg", syte og klage, men se fremover.
"Min mor begynner å regne ut nøyaktig hvor mange danske borgere jeg potensielt kunne inngå i parforhold med. Hun deler antallet kjærester jeg har hatt på de årene jeg har levd siden jeg ble seksuelt aktiv. Det er cirka 1,5 om året, sier hun, hvis man teller med araberen. Det finnes massevis av andre, sier min mor."
Morens ambisjoner er det ingenting å si noe på, hva med … prins William?



- Aftenbladet v/Sigmund Jensen - 3. mai 2015 - Underholdende debutroman - Om å komme over et kjærlighetsbrudd uten å gå til grunne av selvmedlidenhet.
Romanen består på den ene siden av tre hoveddeler med storartet dialog, og på den andre siden av tolv monologer. I de forholdsvis korte kapitlene i bokens tre dialogdeler gjengir jeg-fortelleren samtalene hun har med sine nærmeste. Her er språket lett og muntlig, ofte med en rammende komikk, sarkastisk brodd og språklig nerve, bildebruken er effektiv og presis, og det går sjelden lenge mellom de svarte vittighetene. Den språkbevisste hovedpersonen støtter seg til språket, litteraturen og kulturhistorien når hun argumenterer og forholder seg til omverdenen, og viser seg å være både en skarp iakttaker, begavet retoriker og nådeløs satiriker.
Samtidig er romanen mer enn verbal slapstick. De tolv ”Monologer fra en sjøhest”, som innimellom bryter inn i den ytre handlingen, står delvis i kontrast til de tre hoveddelenes friske og dynamiske dialoger. Sjøhest-symbolet henger sammen med hukommelsessenteret hippocampus i hjernen, får vi forholdsvis tidlig vite (s. 20 -21). I monologene er språket mer dempet og poetisk, jeg-fortelleren fremstår naken, forlatt og ulykkelig, og selv om fremstillingen stedvis er ved å bikke over i en hjertesmerterapport fra ungpikeværelset, kommer helheten likevel fra det med troverdigheten og språkfølelsen i behold.

lørdag 2. mai 2015

Bergsveinn Birgisson: "Svar på brev frå Helga"

Forbudt kjærlighet i brytningstider

Bergsveinn Birgisson (f. 1971) er islandsk forfatter og doktor i norrøn filologi. Han debuterte med diktsamlingen "Íslendingurinn" i 1992, og har totalt utgitt syv bøker; tre diktsamlinger, tre romaner og en sakprosabok ("Den svarte vikingen"). "Svar på brev frå Helga" kom ut i 2010, og den ble i 2012 nominert til Nordisk råds litteraturpris. I dag er forfatteren bosatt i Bergen, hvor han arbeider som forsker ved universitetet. (Kilde: Wikipedia)

Forlaget Pelikanen står bak utgivelsen av denne lille kortromanen, som i form er et kjærlighetsbrev fra sauebonden Bjarne Gislason på Kolkustad til elskerinnen Helga, som han for et helt liv siden ga avkall på. Kvinnen han en gang fikk barn med, men som han ikke hadde mot til å følge da muligheten sto der fremfor ham. For lenge siden mottok han et brev fra Helga, der hun fortalte at hun elsket ham. Hvorfor har han brukt så mange år på å svare på brevet hennes? I alle fall ikke fordi han noen gang har sluttet å elske henne ... 

"Då du vart med barn og bad meg fylgja deg sørover, kom eg til vegskilet i livet. Vegen som eg hadde gått fram til dette, delte seg no i to. Eg fór dei båe. Og likevel ikkje nokon av dei. Det vil seie at eg gjekk den eine av dei, men hadde heile hugen min på hi sida. Hjå deg." (side 87)

For det er dette ene valget i livet, et valg Bjarne - nå tilårskommen - funderer over ... Var det rett? Og hva valgte han egentlig? Og kanskje viktigst av alt: var det nå egentlig han som tok valget når alt kom til alt? Nå er kona Unn død, og han kan for alvor våge å kjenne etter.

"Sume menneske døyr på grunn av det som er utanfor dei. Andre døyr fordi dauden er i dei frå gamalt av og låser seg om blodårene deira innanfrå. Dei døyr alle. Kvar på si vis. Sume fell i golvet midt i ei setning. Andre takkar fredfullt for seg i ein draum. Sloknar då draumen, slik som når ein film ikkje vert projisert på lereftet lenger? Eller skifter draumen berre form og får nytt ljos og nye fargar? Og legg den som drøymar, på nokon måte merke til dette?" (side 5

Gjennom Bjarnes brev får vi innblikk i hvordan ekteskapet med Unn stivnet og ble til noe uten liv på flere enn en måte. Det minste offeret var at de ikke fikk barn. Det verste var at de aldri virkelig var nær hverandre. Nettopp derfor ble møtet med Helga så sterkt. Helga som bød på seg selv, som ga ham følelsen av å leve, følelsen av å være en attråverdig mann igjen ... Hvordan kunne han klare å unngå å ta dette i mot? Og hvorfor klarte han likevel ikke å bli med henne til Reykjavik da muligheten bød seg? Hvem var han egentlig utro mot? Kanskje mest av alt overfor seg selv ... 

Samtidig som dette er en roman om et sidesprang og sterk og forbudt kjærlighet, er dette kanskje først og fremst en roman om kjærligheten til naturen, til sauene på gården og til landsbygda. Og om frykten for hva bylivet i Reykjavik egentlig ville hatt å by de to, dersom Bjarne hadde våget å flytte dit sammen med Helga. Det var altså ikke forpliktelsene overfor kona Unn som først og fremst sto i veien for dette valget, slik man kanskje skulle tro ved første øyekast. 

Noe av det som bergtok meg mest under lesingen av "Svar på brev frå Helga" var, i tillegg til den sterke kjærligheten som beskrives, forfatterens evne til å nyansere persongalleriet. Ingen blir sittende igjen med skylden alene, for de er alle på et vis skyldige. Her velges ingen enkle forklaringsmodeller, ganske enkelt fordi samtlige av personene i boka er så komplekse og fylt av motsetninger. De er mennesker på godt og vondt, slik det jo er i virkelighetens verden også. Ingen er bare gode, ingen er bare onde eller uten karakterfasthet. 

Denne romanen "kledde" det nynorske språket, fordi det ga romanen et litt nostalgisk preg. Jeg-personen er tross alt en gammel tilårskommen mann, og det krever at fortellerstemmen "stemmer". Det opplevde jeg at den gjorde, selv om forfatteren er en relativt ung mann. Bruken av et noe gammelmodig nynorsk fikk frem kontrastene til det moderne livet. For øvrig nevnes aldri den islandske finanskrisen med et eneste ord, men som leser er det vanskelig å la være å lese Bjarnes frykt for byen, materialismen og kapitalismen i lys av dette. Mest av alt fryktet han at han ville miste seg selv dersom han ga avkall på alt som hadde betydd så mye for ham i livet. Hvem ville han ha vært utenfor sine vante omgivelser? 

Jeg hadde høye forventinger til boka på forhånd, og jeg ble ikke skuffet! "Svar på brev frå Helga" er rett og slett et vakkert lite mesterverk! 

Helt til slutt: Cathrine Krøger skriver følgende i sin anmeldelse av boka i Dagbladet den 1. oktober 2012:

«Svar på brev frå Helga» ble skrevet i 2010, rost opp i skyene av kritikere og lesere, og nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Det selsomme er at forfatteren selv har bodd i Bergen de siste årene. Hvorfor i all verden har vi verken hørt om boka eller mannen, før brødrene Knausgård og Pelikan forlag skjønte at dette lille mesterverket måtte oversettes.

Og bare for å ha nevnt det: Forlaget Pelikanen er det Knausgård-brødrene som står bak - sammen med Asbjørn Jensen. 

Utgitt på islandsk: 2010
Originaltittel: Svar við bréfi Helgu
Utgitt i Norge: 2012
Forlag: Pelikanen
Oversatt fra islandsk: Johannes Gjerdåker
Antall sider: 111
ISBN:978-82-93237-01-3
Boka har jeg kjøpt selv


Bergsveinn Birgisson (Fotoet er lånt fra forlaget)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Kristine Isaksen - 19. desember 2012 - Ekte sauebonderomantikk - Romanen er brevet til Bjarne, og det er bevegende lesning. Ikke bare er det ektefølt romantisk, dryppende av lengtende kjærlighet og skjult anger, men også en smule ambivalent. Brevskriveren vil nemlig ikke helt ta ansvaret for valgene han har tatt, selv om tiden er kommet for det.
I fremstillingen hans er det bygdesladderen som trigger sidesprangene, Helga som tar initiativet, kona som er mannevond og utilnærmelig. Hovedpersonen oppleves som upålitelig, kompleks og fullblods menneskelig, og løfter boken flere hakk.

- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 1. oktober 2012 - Langt mer erotisk enn «Fifty shades» - Språket sitrer av uforløst begjær. Det sies at det er i krisetid kunsten virkelig blomstrer.
Det er kanskje derfor det har kommet så oppsiktsvekkende mye god litteratur fra Island de siste årene.
Ikke at Bergsveinn Birgissons lille brevroman handler om tiden etter at øya gikk bankerott. Men med sin hyllest til det før-moderne selvbergingssamfunnet er det besk kritikk av kapitalismen.
Den smale lille romanen er lagt til tiden rundt annen verdenskrig, og lagt i hendene på en aldrende sauebonde. Han får endelig satt seg til for å svare på brevet fra elskerinnen Helga. Det kom mange år tidligere, da hun flyttet til Rekjavik, og ville ha ham med. Han våget ikke. Det var ikke fordi han ikke elsket henne. Tvert om.
Brevet er en nydelig kjærlighetserklæring — nærmest en hymne.

- NRK v/Anne Cathrine Straume - 15. oktober 2012 - Kjærlighet og lengsel på Island - (Intervju) - I en tid der den selvbiografiske skjønnlitteraturen florerer, og bøkene blir lengre og lengre, går den islandske forfatteren Bergsveinn Birgisson motsatt vei. På 100 små sider kryper han inn under huden på sauebonden Bjarne og skildrer hans liv på Island tidlig på 1900-tallet. Det måtte en finanskrise til for at islendingene igjen skulle få sans for landets kulturelle arv, sier Birgisson:
Tilbake til naturen
– Det fantes en pengekultur på Island ved starten av 2000-tallet som la alt øde. Man klarte ikke skape noen verdier – verken kulturelle eller materielle, og i vakuumet som oppstod da denne pengekulturen brøt sammen, begynte islendingene å spørre seg om de virkelig hadde en kultur. Da kom det en dreining tilbake til røttene. Så islendingene tok godt i mot romanen! Det er et styrketegn at folk tåler selvkritikk; jeg kritiserer bylivet i Reykjavik, og så er det nettopp folk i Reykjavik som først og fremst har kjøpt boken.

- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - Vakker brevkunst - Islands bidrag fra Bergsveinn Birgisson er kraftfull skjønnhet i en fremmed tekst. For en norsk byleser fremstår Birgissons roman som både kjent og fremmed. Kjærlighetshistorien er enkel og gjenkjennelig, men beskrivelsen av selvbergersamfunnet der handlingen utspiller seg, er fra en annen verden. Denne fremmedheten understrekes av et språk som i den nynorske oversettelsen spiller på ord og uttrykk jeg ikke ante at fantes: «Trånaden», «darrisen» og «reppen» tilhører neppe standardvokabularet. Om ikke alt er umiddelbart lett å forstå, ødelegger ikke det for nerven i en mangefasettert og vakker tekst.
- Dag og Tid v/Ottar Fyllingsnes - 28. september 2012 - Suksess med gammel sauebonde - (intervju) – Den einaste store filosofen Island har hatt gjennom tidene, Þorsteinn Gylfasson, hevda at ein må tenkja som fiskar og bonde om ein skal tenkja islandsk. Røynsla og historia vår ligg i språket og i anekdotane som lever vidare. I romanen har eg brukt fleire anekdotar, og eg har freista å gjera meg nytte av den munnlege forteljarkunsten ute på bygdene. Som ung møtte eg mange bønder og fiskarar, og då eg var i tjueåra, intervjua eg både gamle kvinner og gamle karar, og dette materialet samla eg på. No har eg freista å nytta det i skrivinga, men eg ser meir på det som ei leire, som eg kan ta meg fridomar til å forma og setja inn i ein større samanheng.

- Aftenbladet v/Jan Askelund - 22. desember 2014 - Islandsk romanmagi - (Egentlig en bokanmeldelse av "Soga om véret", men her nevnes også "Svar på brev frå Helga)
- Tones bokmerke - 25. februar 2015Den lille romanen Svar på brev frå Helga av Bergsveinn Birgisson på 110 sider, utgitt i 2010 og på norsk i 2012, ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2012. Den omhandler ikke bare kjærlighetsforholdet mellom Bjarne og Helga, konsekvensene og savnet etter henne. Romanen omhandler også det som skjer i det lille samfunnet på den tiden dette skjedde – rundt 2. verdenskrig. Fine beskrivelser av natur og livsforholdene til de som bor der. Sammenligningen av gammel og ny tid, og de endringer som har skjedd. Selv om jeg har leste gode anmeldelser var romanen mer innholdsrik enn jeg hadde forventet.
- Birgittes bok v/Lise Galaasen - 20. januar 2013 - Jeg har ikke sett kjærligheten bli beskrevet på denne måten før – med hjertet i hånda og møkk under neglene. Men jeg skulle ikke ha levert fra meg nynorsk ordbok på loppis. Her hadde jeg hatt bruk for den. Det vriene språket gjør imidlertid at teksten synger på en spesiell måte, suger meg inn i en egen atmosfære, skaper en stemning bokmål ikke ville greid. Forfatteren er en sann kunstner!Holder du ut et nynorsk helt på kanten av det forståelige – av og til utenfor – vil jeg anbefale denne perlen av en bok. Du har antakelig aldri lest noe lignende.
Boka er under oversettelse til en rekke språk, har blitt teater og det skrives på et filmmanus. Den er utgitt på Pelikanen forlag i 2012.
- Min bok- og maleblogg - 21. januar 2013Brevet er ikke bare et kjærlighetsbrev til Helga, men også en hyllest til mennesker som levde i "den gamle tida". Til de som bodde på avsidesliggende gårder, de som klarte å mestre hverdagen uten tekniske hjelpemidler. Fortellingen om Gisle og Sigrid, som bor langt utenom allfarvei, er sterk. Sigrid dør midt på hardeste vinteren, det er ikke mulig å gravlegge noen nå. Men Gisle viser at her måtte det kløkt og fantasi til. Han henger liket i røykehuset og konserverer kona på denne måten. Det er ikke fritt for at jeg måtte trekke på smilebåndet da jeg las dette, trass i alvoret bak.
Dette er en roman som blir ekstra troverdig og sterk på grunn av bruken av språket. Birgisson bruker ord og uttrykk som nok er mer islandske enn gammel nynorsk. Jeg leser lett nynorsk, men her måtte jeg ofte konsentrere meg og lese høyt for meg sjøl for å skjønne hva han mente. Og det gjorde godt! En roman som jeg satte pris på å finne fram til. Leser gjerne mer av Birgisson.

Jan Garbarek - Leverkusener Jazztage 2009



Jan Garbarek er en av mine favoritt-musikere! En av verdens beste saksofonister!

Det er på høy tid å komme seg på en Garbarek-konsert!

Lars Danielsson and Leszek Mozdzer - Suffering (Danielsson)



Dette er musikk for sjelen! Legg alt du har til side, og lytt og nyt!

fredag 1. mai 2015

Ida Simons: "Timen før midnatt"

En klassiker frem fra glemselen!

Ida Simons (f. 1911 d. 1960) ble født i Antwerpen i Belgia, men flyttet senere til Nederland sammen med familien sin. Der bodde de under første verdenskrig. I tiden frem til andre verdenskrig opptrådte hun som konsertpianist og hadde en lysende karriere, inntil nazistene okkuperte landet. 

Under andre verdenskrig var Simons internert i konsentrasjonsleirene Westerbork og Theresienstadt i et par år. I den forbindelse pådro hun seg en del helseplager, og måtte derfor oppgi sin pianistkarriere etter krigen. Hun begynte i stedet å skrive, og debuterte med romanen "Timen før midnatt" i 1959. Allerede den gangen ble boka godt mottatt. Ida Simons døde året etter bokutgivelsen, og rakk derfor aldri å skrive ferdig flere bøker. Debutboka ble i mellomtiden glemt.

I 2014 ble "Timen før midnatt" gjenutgitt, og den ble umiddelbart en bestselger. I følge forlaget Pax er den under utgivelse i 15 land. (Kilde: Pax forlags presentasjon av forfatteren på deres nettsider)

Ida Simons (født Rosenheimer) var for øvrig av jødisk herkomst, og foreldrene hennes kom fra velstående kjøpmannsfamilier. Faren var tysk statsborger, mens moren var nederlandsk. Da første verdenskrig brøt ut, ble alle tyskere kastet ut av Belgia. Ida Simons´foreldre valgte da å reise til Scheveningen i Nederland, hvor de senere søkte om og fikk nederlandsk statsborgerskap. 

Helt fra jeg var liten, vente jeg meg til å høre faren min omtrent daglig si at han hadde sviktet sine medmennesker stygt ved ikke å bli begravelsesagent. Det var hans faste overbevisning at dette straks ville ha ført til at planetens befolkning utelukkende besto av udødelige. 

Han var en schlemiel, en ulykkesfugl, og det visste han; han hadde flere forbitrede vittigheter om det. Til hverdags kunne de ikke gjøre noen større skade, men på høytidsdager var selv en enkel kommentar som den om begravelsesbyrået nok til å få en voldsom krangel til å blusse opp. 

På søn- og helligdager kranglet foreldrene mine som hund og katt.

Selv om de kom greit overens ellers, ble det likevel ganske mye, siden jøder er belemret med dobbelt så mange høytidsdager. (side 9)

Bokas jeg-person er Gittel, og hun bor i Haag i Nederland sammen med sine jødiske foreldre. Vi befinner oss i mellomkrigstiden, og selv om Hitler og nazismen aldri nevnes (unntatt med begrepet "gasskammergenerasjonen" på side 106), stifter vi underveis bekjentskap med den galopperende inflasjonen i Tyskland, et land familien flytter til for en periode da farens forretninger i Nederland er katastrofale, og hvor pengenes verdi en stakket stund gjør dem rike - ja, til millionærer - i Tyskland ... Inntil det altså snur. 

Gittel elsker å spille piano, og på dette punktet aner vi at romanen har en hel del selvbiografiske trekk. Hun er så heldig at hun får låne Steinway-flygelet til den velstående familien Mardell, som bor i Antwerpen. Gittel blir nemlig venninne med husets ugifte datter, Lucie, som er mer enn dobbelt så gammel som henne selv. Dette vennskapet kan hun langt på vei "takke" foreldrenes krangler for, for hver gang det oppstår alvorlige konflikter dem imellom, flykter moren med barna til Antwerpen. Lucie er alt hva Gittel drømmer om. 

Gjennom Gittels nokså naive øyne følger vi små og store dramaer, og i særdeleshet foreldrenes svingende ekteskap. At alt ikke er slik hun gjerne ønsker å tro, erfarer hun litt etter litt. Nettopp det naive blikket gir for øvrig det meste som skjer et lett komisk skjær, samtidig som vi selvsagt skjønner alvoret som ligger bak. Større krefter - som storpolitikken i Europa på den tiden - virker også ubehagelig inn på familiens liv. 

Kontrastene mellom en jødisk familie som strever og den rike Mardell-familien, med en pater familias som forstår seg på kunst lenge før andre har skjønt det, er både spennende og interessant. 

Oppfatningene om kondisjonerthet var nokså sprikende i samfunnet vårt. Hver klikk hadde en annen den kunne rakke ned på. Jødene som kom fra Tyskland, hadde den fornøyelsen overfor polakkene, mens disse betraktet seg selv som høyt hevet over "hollenderne", som i sin tur syntes alle andre var stakkarer, slik at alle kunne være tilfreds. De "ekte belgierne", som hadde holdt til i byen i en generasjon eller mer, verdiget ikke en eneste dødelig fra noen annen gruppe så mye som et blikk, bortsett fra en del Bra Mennesker som, uansett bakgrunn, ble allment hedret og satt pris på. Hvordan de hadde oppnådd en slik status, var, i de fleste tilfeller, ubegripelig, med lærdom og materiell velstand hadde det ikke noe å gjøre. Men hadde de først fått fatt på denne tittelen, da satte de heldige opp stolte miner, hvor de for de innvidde var lett å lese; "Jeg er et erklært Bra Menneske, og for meg gjelder ikke de alminnelige fordommene."  (side 43)

Mardell-familien hører definitivt med blant de kondisjonerte, men ikke blant de Bra Menneskene. Gittels familie er verken kondisjonert eller Bra. Derfor er hun temmelig forundret da Lucie plukker seg ut nettopp henne. At hun siden skal bli brukt som en brikke i et spill, er utenfor hennes fatteevne og hun forutser det ikke før det er for sent ... 

Underveis får Gittel innblikk i mange av livets viderverdigheter; som forskjellen mellom de kjedelige seriøse mennene og de underholdende upålitelige mennene. Førstnevnte blir med alderen sure som eddik, mens de andre vedblir å klype kvinnene i baken resten av livet. Hennes bestefar tilhørte rumpelypernes rekker ... Eller som anekdotene om store kunstnere ... 

"Store kunstnere er som regel ikke elskverdige", sa herr Mardell, og det trengte de heller ikke å være. Når de skapte gode bøker eller malerier eller spilte så vakkert som Leona, da gjorde de allerede mer enn nok. Det var for mange mennesker i verden som ikke kunne annet enn å være hyggelige ... (side 167)

Da jeg begynte på denne boka, tenkte jeg at den var noe oppskrytt, fordi den virket så lett og diffus i formen. Det tok imidlertid ikke mange sidene før jeg ble bergtatt av Gittels historie, som viser seg å ha flere dybder enn jeg først fikk øye på. Humoren er både intelligent og full av vidd, og språkføringen er særdeles elegant. Etter å ha lest boka, vil jeg ikke nøle med å kalle den en klassiker, noe som skyldes de språklige kvalitetene og bokas tematikk. Her er det ikke først og fremst plottet, men selve skildringen av et helt spesielt miljø, som bergtok meg mest. Fordi vi som lesere jo vet hva som kom få år etter, og som førte til at det typisk jødiske som denne familien representerte, rett og slett ble borte, blir skildringen av deres hverdagsligheter til noe sjeldent, noe verdifullt. Og nettopp at dette står i dyp kontrast til all elendighetsbeskrivelsen som har kommet etterpå, fordi vi her møter det normale - det som burde ha fortsatt å være normalt, men som er blitt borte - gjør romanen viktig.

Det er vanskelig å fatte at "Timen før midnatt" er en debutant-roman, fordi den er så godt skrevet. Desto tristere er det at forfatteren aldri rakk å skrive flere bøker enn denne ... Jeg setter uansett umåtelig stor pris på at gamle skatter som denne boka blir gravd frem fra glemselen og utgitt på nytt! Dette ser ut til å være en trend i tiden. Isaak Babels "Fortellinger fra Odessa" (1924/1925) er ett eksempel. John Williams "Stoner" (1965) en annen. Jun'ichirō Tanizakis "Søstrene Makioka" (1943-48) en tredje ... (Alle linkene fører til mine bloggomtaler av bøkene.) Det er noe med disse bøkene som fenger. Noe udødelig i tematikken, i tillegg til at de er glitrende skrevet. 

I bokas etterord skriver Mieke Tillema følgende:

"Timen før midnatt", Ida Simons´i mange henseender perfekte lille bok", skriver Adriaan van der Veen i NRC. Kees Fens sier seg enig i dette da han siterer utsagnet i nekrologen De Tijd. En født forfatterinne, kaller han henne, som hadde vakt store forventninger ved det mesterskap hun trakterer språket med. Særlig hennes ironiske karakteriseringskunst er han imponert over, og alle som bare har lest de første avsnittene av denne boken, vil si seg enig med ham. (side 205)

Få øynene opp for denne spesielle romanen! Den er vel verdt å bruke tid på!

Utgitt første gang: 1959
Originaltittel: Een dwaze maagd
Engelsk tittel: A foolish Virgin
Utgitt på norsk: 2015
Forlag: Pax
Oversatt fra nederlandsk: Hedda Vormeland
Antall sider: 208 (inkl. etterord av Mieke Tillema med tittelen "En klok kvinne")
ISBN: 978-82-530-3779-0
Boka har jeg mottatt fra forlaget


Ida Simons (Foto: lånt fra forlaget)
Andre omtaler av boka:
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 27. mars 2015 - Glemt forfatter får gjennombrudd - I avdelingen for glemte forfattere med uventet gjennombrudd er turen kommet til Ida Simons (1911–1960). Hun var en nederlandsk pianist med suksess før nazistenes invasjon. I to år satt hun i leirene Westerbork og Theresienstadt. Etter krigen ga hun opp pianokarrieren på grunn av helseplagene de pådro henne. Hun begynte å skrive. Debutromanen «Timen før midnatt» kom ut i 1959. Året etter døde hun.
Det var trolig et tap for litteraturen, for «Timen før midnatt» er en bok full av sjarm. Den ble gjenutgitt ifjor av en nederlandsk forlegger, ifølge et etterord som insisterer mistenkelig på romanens klassikerstempel. Men slapp av: Det som ved første øyekast kan ligne anekdotiske memoarer, folder seg snart ut som en vifte som viser frem et jødisk miljø i sin fulle bredde. Sammen med Stalin-henrettede Isaak Babels nylig oversatte «Fortellinger fra Odessa», fra røffere havner lenger øst, gir Ida Simons bokvårens friskeste innblikk i et stykke kultur som nesten gikk tapt i jødeutryddelsene.

- Beathes bokhjerte - En blogg om bøker - 24. april - Vi får ta del i familiens liv både som fattige og når de for en stakket stund blir millionærer i Berlin, og alt er fortalt fra Gittels ståsted. Hun omgir seg alltid med de som er mye eldre enn henne og eller voksne. Det er naturlig at hun ikke forstår alt som blir sagt og fortalt til henne, dette gjør at hun fremstår som noe naiv til tider noe som ikke er det minste rart siden hun er et barn. Akkurat det var det av og til litt lett å glemme underveis. Ved flere ganger ble hun direkte løyet for eller at familien holdt ting skjult for henne, ikke alt skulle snakkes om eller frem i lyset. Om dette er jødisk tradisjon eller at det var sånn på den tiden er jeg ikke sikker på. Vi får i hvert fall et innblikk i jødiske tradisjoner og levesett. Og for en gang skyld var det kjekt å lese om jøder uten å lese om hvor grusomt de ble behandlet under krigen selv om de slett ikke alltid hadde det så kjekt her heller.