Translate

Søk i denne bloggen

Laster inn...

Sider

Et lite utvalg avforfattere som er omtalt i min blogg:

Aarø Selma Lønning (3) Adichie Chimamanda Ngozi (3) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (3) Austen Jane (7) Auster Paul (11) Barnes Julian (3) Beauvoir Simone de (1) Beevor Antony (2) Bjerke André (2) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (9) Blixen Karen (3) Boyne John (3) Bunin Ivan (1) Camus Albert (1) Canetti Elias (1) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (11) Clézio J.M.G. Le (2) Coetzee J. M. (1) Cunningham Michael (2) Drakulic Slavenka (2) du Maurier Daphne (2) Dumas Alexandre (1) Duras Marguerite (1) Eco Umberto (2) Eggers Dave (1) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Eriksen Thomas Hylland (2) Espedal Tomas (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (3) Fante John (1) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fo Dario (1) Fosse Jon (2) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (3) Grytten Frode (5) Gulliksen Geir (1) Haddon Mark (2) Hamsun Knut (16) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (5) Hoem Edvard (8) Hornby Simonetta Agnello (2) Hugo Victor (3) Hustvedt Siri (4) Indridason Arnaldur (7) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Alf R. (1) Jacobsen Roy (10) Jensen Carsten (2) Kaarsbøl Jette A. (2) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Knausgård Karl Ove (9) Koch Herman (2) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (2) Lenz Siegfried (1) Lessing Doris (3) Li Yiyun (1) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (2) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (7) Maalouf Amin (3) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Martel Yann (2) Matar Hisham (2) McCann Colum (1) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (13) Melville Herman (1) Mendel-Enk Stephan (2) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Mueenuddin Daniyal (1) Munro Alice (2) Murakami Haruki (8) Mutaev Musa (1) Müller Herta (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Nilsen Tove (2) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Némirovsky Irène (6) Oe Kenzaburo (1) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (2) Orwell George (1) Oz Amos (2) Paasilinna Arto (9) Pamuk Orhan (2) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Ragde Anne B. (8) Rahimi Atiq (2) Ramslie Lars (2) Renberg Tore (10) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (3) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (2) Seraji Mahbod (1) Shakespeare (1) Sigurdsson Birgir Sigurjón (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (1) Skram Amalie (11) Solstad Dag (7) Steinbeck John (6) Strindberg August (2) Söderberg Hjalmar (1) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Thompson Geir (2) Tiller Carl Frode (4) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (2) Undset Sigrid (3) Uri Helene (1) Vallgren Carl-Johan (3) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (4) Wassmo Herbjørg (3) Westö Kjell (4) Wiese Jan (1) Wilhelmsen Ingvard (3) Woolf Virginia (6) Xinran (2) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (2)

søndag 31. august 2014

Lena Andersson: "Rettstridig forføyelse - En roman om kjærlighet"

Når man elsker feil person

Den svenske forfatteren og journalisten Lena Andersson (f. 1970) har skrevet syv bøker, hvorav "Rettstridig forføyelse - En roman om kjærlighet" er hennes sjette. Den utkom på svensk i 2013 og på norsk i år. Med denne romanen fikk forfatteren sitt gjennombrudd, og den innbrakte henne også den prestisjefylte Augustprisen og dessuten Publicistklubbens "Gullpenn". Tittelen, som egentlig er et juridisk uttrykk, og som henspeiler på noe ulovlig - trigget min nysgjerrighet og gjorde at dette var en bok jeg bare måtte lese.

Ester Nilsson er en selvstendig og trygg kvinne i sin beste alder. Hun er poet og essayist, og hun er dyktig i sitt yrke. En dag får hun i oppdrag å holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask. Allerede mens hun forbereder foredraget, merker hun at hun blir fullstendig oppslukt av mannen. Begjæret flommer over, og det er absolutt ingenting hun kan gjøre for å kontrollere det som skjer. 

Lenge før det er klart at det kommer til å skje noe som helst mellom Ester og Hugo, merker hennes samboer at de glir fra hverandre. 

"Det finnes en motstand hos den som vil bort, en redsel for det ukjente, for alt plunderet og for å angre seg. Den som ikke vil bli forlatt, skal utnytte den motstanden. Men da må vedkommende legge bånd på behovet for klarhet og oppriktighet. Saken må forbli omformulert. Den som ikke vil bli forlatt, skal overlate til den som vil bort å uttale forandringen. Bare slik går det an å beholde et menneske som ikke vil være hos en. Derav den vidt utbredte tausheten i all verdens forhold." (side 25

Men Esters samboer er ikke redd for å få vite hvor han står, og dette fører til en umiddelbar klarhet i forholdet. Ester må flytte ut siden det er hans leilighet, og han forlanger at hun flytter på dagen. Hun har altså satt alt over styr uten å ha noen som helst anelse om hva som venter henne i den andre enden. 

Ester oppsøker Hugo, og langsomt oppstår det en relasjon mellom de to, selv om det ikke er så rask fremdrift som Ester kunne ønske. I begynnelsen dominerer samtalene ... 

"Hver gang hun kommenterte noe, ble det stumt. Hugo fulgte aldri opp det Ester sa. Ester fulgte alltid opp det Hugo sa. Ingen av dem var særlig interessert i henne, men begge var interessert i ham." (side 35-36)

Til slutt går de til sengs med hverandre, og selv om ingen løfter eller avklaringer er gjort underveis, føler Ester at hun nå er i ferd med å få Hugo. Da blir det imidlertid enda mer merkbart hvem som sitter med makten i forholdet. 

"Disen lettet ikke på hele dagen, og han ringte ikke. Ikke hun heller, men når hun ikke ringte, betydde det noe annet enn når han ikke gjorde det, for han bestemte, han hadde makten. At det var tilfellet, var det intet belegg for og ingen tvil om. Den som bremser, bestemmer alltid. Den som vil minst, har mest makt. Når han ikke ringte, var det neppe fordi han tenkte: Nå må jeg holde igjen og ikke ringe hele tiden. 

Dette er helvete, tenkte hun neste morgen da det hadde gått et døgn. Det er dette som er helvete, og dette er det helvete som finnes. Hun holdt på å brenne opp innenfra." (side 69-70)

Imens ligger alle tegn opp i dagen på at Hugo faktisk ikke er interessert, ja, at han kanskje også har en annen kvinne som han reiser til i Malmö annen hver helg. Mens Ester er så oppslukt av sitt begjær og sin lengsel at hun dras mellom håp og fortvilelse - godt hjulpet av venninnene som morsomt nok bare kalles "venninnekoret". Og hun merker fort at det ikke er plass til besværligheter i deres relasjon, for det minste tegn fra henne som kan trekke i retning av at hun kan virke bebreidende eller hysterisk fordi han ikke følger opp relasjonen deres, fører utelukkende til at Hugo trekker seg unna. "Han var ikke tilstrekkelig festet til henne til at det skulle få koste det minste besvær." (side 103)

Når usikkerheten truer med å ta fullstendig overhånd, tolker Ester de sparsommelige utsagnene til Hugo sønder og sammen - hele tiden på jakt etter noe å hekte et halmstrå av håp til. 

"Det er for lett å si "vi tar kontakt når du kommer hjem" med et halvt kontinent imellom. Det er for lett. Språkets innhold og betydning er for stort i forhold til hvor enkelt det uttales. Nei. Feil spor. Som alle forelskede mennesker la Ester Nilsson for stor vekt på språkets innhold og ordenes bokstavelige mening og for lite på rimeligheter og totalvurderinger. Det var en del av hennes yrke å tenke på rimeligheter og totalvurderinger, og hun var flink i sitt yrke, men da gjaldt det slikt som hennes følelsesliv ikke var innblandet i." (side 111)

Hugo fortsetter å ta kontakt med Ester, og på den ene siden er spørsmålet om han er tilstrekkelig interessert i henne, og på den annen side om det er han Ester vil ha når det kommer til stykket ... 

"Rettstridig forføyelse" er en godt skrevet bok, selv om jeg her og der lurte litt på om oversetteren har fått det helt til. Oversettelse fra svensk til norsk er nemlig ikke det enkleste har jeg skjønt, og det var særlig en og annen litt rar setningsoppbygging jeg ble sittende og lure på. 

Jeg ser at noen kritikere mener at denne boka er svært original. Det er mulig at det ikke er så mange forfattere som har skrevet akkurat en slik kjærlighetsroman, mens historien som sådan vel ikke er original i det hele tatt. De fleste som har levd en stund har nok opplevd akkurat det som Ester opplever i "Rettstridig forføyelse", men kanskje uten å dra det så langt som hun gjør? 

Temaet i boka er forelskelsens selvbedrag. Dette er svært interessant i vår kultur, hvor alle kjærlighetsforhold synes å være basert på en forelskelse til å begynne med. Fordi følelsene som regel er så sterke, tror vi at det må handle om dyp kjærlighet, mens det vel så ofte handler om ... ja, rett og slett et selvbedrag som har lite med ekte kjærlighet å gjøre. Og jo mer umulig kjærligheten er, jo mer pinefulle og brennende følelser ... 

Noe jeg likte veldig godt med boka er beskrivelsen av et sterkt menneske som Ester, som tross sitt intellekt og sin fornuft, dras inn i dette destruktive og ikke klarer å si stopp før hun nesten går til grunne i sin lengsel etter en kjærlighet som det antakelig ikke er meningen at hun skal få. Hun ser ikke det åpenbare, men fortsetter i stedet å tolke og lete etter tegn til håp. Og "venninnekoret" er til "god hjelp" i så måte ... Og når Ester ikke får de svarene hun vil ha av "venninnekoret", velger hun ganske enkelt ikke å forholde seg til dem - overbevist som hun er om at Hugo egentlig elsker henne, kanskje uten helt å skjønne det selv. 

Romanen forteller om en pasjon som kan ramme den beste - en pasjon som nesten nærmer seg galskap, så altoppslukende som følelsene er. Hun går heller ikke av veien for å luske i buskene rundt sin elskedes hjem. Og slik blir hun patetisk i sin lengsel etter noe hun ikke kan få - i alle fall ikke hos Hugo Rask ... Interessant er det også å studere saken fra Hugos side. Hvor mye ansvar har han for det som skjer? Er det så enkelt som at han "ikke har lovet noen ting"? Eller er det faktisk slik at "forholdet" er et fantasifoster i Esters hode? Hvor mye av viktighet har de egentlig snakket om når det kommer til stykket? Og hvor mye er det egentlig å forstå utover at Hugo egentlig er mest opptatt av seg selv?

Dette er en bok alle har godt av å lese, fordi den forteller en litt annerledes historie om forelskelse. Dersom man klarer å lese den med en viss distanse, er den også ganske lærerik. Og det beste av alt - historien vipper aldri over i det banale og klisjefylte. Dessuten er den tidvis ganske morsom og fornøyelig. Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt i Sverige: 2013 
Originaltittel: Egenmäktigt förfarande - en roman om kärlek
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Knut Johansen 
Antall sider: 182 
ISBN: 978-82-05-46441-4
Boka har jeg kjøpt selv.


Lena Andersson (Foto: Cato Lein)
Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Ingunn Økland - 12. januar 2014 - Tragikomisk kjærlighetssorg - Vinneren av svenske Augustprisen er en mesterlig studie i forelskelsens vesen
- NRK v/Hege Duckert - 16. juni 2014 - Som man roper i skogen
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 23. mai 2014 - Kjærlighet og ærlighet
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 21. mai 2014 - Forelsket, forblindet, fortvilet - Overbevisende analyse av hvor dum selv den klokeste blir av å bli forelsket
- VG v/Knut Faldbakken - 30. juni 2014 - Dekonstruert forelske - Skarp og sår analyse av en kjærlighetsaffære der HUN er mer forelsket enn HAN.
- Morgenbladet v/Margunn Vikingstad - 22. mai 2014 - Blomar og blod - Lena Andersson demonstrerer eit råkande ironisk innsyn i det irrasjonelle menneskehjartet.
- Jeg leser - 13. mai 2014 
- Meldingar til massene v/Merete Røsvik Granlund - 5. juni 2014 
- Tine sin blogg - 8. mai 2014 

Anita Rakidzija: "A Dubrovnik War Story - They won´t hurt me, mom!"

Dubrovnik i krig

Anita Rakidzija (f. 1957) ble født i Dubrovnik og bodde sammen med familien sin i Orasac, da krigen nådde den sydlige delen av Kroatia i oktober 1991. Det vi vanligvis kaller Balkan-krigen besto for øvrig av en rekke kriger, med betegnelser som Slovenia-krigen, Kroatia-krigen, Bosnia-krigen og Kosovo-krigen. 

Det hele startet ved at Kroatia og Slovenia erklærte sin uavhengighet den 25. juni 1991. Den sentrale regjeringen ønsket ikke en fullstendig oppløsning av Jugoslavia, og svarte med å mobilisere en hær (JNA) for å forhindre dette. Det var imidlertid interne splittelser i JNA-ledelsen, blant annet om man skulle svare med fredelige midler eller med en militær aksjon. Det som gjorde at reaksjonen mot Kroatia ble sterkere enn mot Slovenia, var at det bodde en større andel etniske serbere i Kroatia. Nokså kort tid etter uavhengighetserklæringen begynte serbiske styrker å mobilisere sine styrker mot Kroatia. Serberne var overlegne på alle måter, og deres taktikk gikk ut på å bombe kroatiske byer sønder og sammen med granatartelleri. (Kilde: Wikipedia)

I oktober nærmet serberne seg fra sør, og dette førte til at byen Orasac, som ligger på grensen mot Montenegro, ble evakuert. Innbyggerne flyktet til Dubrovnik, og mange samlet seg i gamlebyen, som de tok for gitt at serberne kom til å spare. Sjokket var stort da det viste seg at serberne var villige til å ofre denne helt spesielle gamlebyen ... 

Forfatteren og hennes to barn, bl.a. åtte år gamle Vlaho, reiste inn til Dubrovnik. Der bodde de i første omgang hos en onkel av hennes mann, som i mellomtiden kjempet for å forsvare Kroatia. Som oversetteren Mario Sopa har uttalt i forordet til boka: 

"This book does not offer any answers. It does not offer an absolute, infallible account; it is not THE story, it is A story. It does, however, offer a unique window into the lives of ordinary people, the ones whose lives are usually most viciously affected and changed by the atrocities of war. These are the people whose stories are not found in history books; they are not "important" enough for their stories to be noted. But they are the ones who are the easiest to understand. They are the ones who survived. Their voices have to be heard." (side 21)

Etter hvert havnet de på Hotel Vis i Lapad i Dubrovnik - tilfeldigvis det samme hotellet hvor jeg og mannen min nylig bodde mens vi var på ferie i Dubrovnik. Under krigen fungerte hotellet som et flyktningemottak mens byen var under en åtte-ni måneders lang beleiring av regjeringsstyrkene. 

Mens krigen pågikk, kom det hjelpesendinger fra Italia. Dette var helt nødvendig for at kroatene skulle overleve vinteren. De fleste hadde nemlig forlatt hjemmene sine i hu og hast, i den tro at krigen kom til å bli nokså raskt overstått. De hadde knapt mer enn det de sto og gikk i, og vinterklær hadde de i alle fall ikke med seg. Forfatteren forteller om de brune teppene de fikk tilsendt fra Italia, og som hun var nokså oppbrakt over. Hun mente nemlig at de egnet seg bedre for hester enn folk. Det gikk på verdigheten løs at dette var det Vesten kunne avse for å hjelpe en lidende befolkning i et land mange tidligere hadde hatt stor glede av å feriere i.

Hotel Vis var et kaldt hotell, der det lå ved sjøen, og på en slik måte at sola aldri nådde frem til det, tilbaketrukket i landskapet som det lå. Dessuten var alle vinduene ødelagt, og dekket med stoff som vinden lett blåste gjennom. Sykdom og diaréer florerte, og maten som ble servert fra kjøkkenet var knapt egnet som menneskeføde i følge forfatteren. Flyktningene på hotellet var svært oppbrakt over dette, for de regnet med at pengene eierne fikk fra myndighetene for å ta seg av flytningene, måtte ha havnet i noen andres lommer. 

"We arrive Lapad in front of hotel Vis. It seems so gloomy and sad, but it is going to be our home from now on. In spite of difficult moments I have gotten quite used to life in my husband´s uncle´s house. Our room is at the top floor of the hotel meaning that in these conditions we have only one concrete slab above our heads. I shudder at the thoughts, but we had difficulty finding this." (side 62)

Historien som fortelles gjør selvsagt inntrykk, særlig fordi den også handler om en familie som til slutt flyttet tilbake til hjembyen, og hvor sønnen Vlaho og en kroatisk soldat ble offer for en fiendtlig granat og døde. Boka er imidlertid nokså banal i sin oppbygging, og oversettelsen til engelsk er alt annet enn brilliant. Jeg skjønner selvsagt at forfatteren og moren til Vlaho har hatt behov for å hylle sin heroiske sønn, som løp i skytteltrafikk mellom hjemmet sitt og vaktpostene til soldatene med kald drikke på varme sommerdager - noe som til slutt kostet ham livet, fordi han tilfeldigvis befant seg på feil sted til feil tid - men det gjør ikke denne boka til stor litteratur. Likevel er jeg glad for at jeg har lest den, fordi den satte en del ting vi opplevde i Dubrovnik i et større perspektiv. For hva vil det si når et moderne samfunn fratas strøm og tilgang på rent vann, og dårlige hygieniske forhold gjør at selv en "uskyldig" halsinfeksjon kan bli farlig ... 

Jeg er egentlig nokså forundret over at det så langt ikke er skrevet en eneste roman om krigen på Balkan på begynnelsen av 1990-tallet. Jeg har i alle fall ikke hørt om noen enda. Kanskje er det fremdeles for tidlig, men jeg vet med meg selv at jeg kommer til å kaste meg over hva det skulle være den dagen den første romanen om beleiringen av Dubrovnik, kampene i Mostar og i Kosovo, om livet i Montenegro (både før, under og etter krigen) eller lignende, kommer på norsk! Dersom noen av mine lesere kjenner til noen slik roman på engelsk, er jeg svært takknemlig over å bli tipset!

Utgitt i Kroatia: 2009 
Oversatt til engelsk: Mario Sopa
Publisert av: The Croatian Association of Civilian Victims of the War of Freedom at the Dubrovnik - Neretva County
Antall sider: 136
ISNB: 978-953-95186-0-4
Boka har jeg kjøpt selv (i Kroatia)

Elie Wiesel: "Natten"

Den ultimate Holocaust-boka!

Jødiske Elie Wiesel (f. 1928) vokste opp i Romania, men har i årene etter andre verdenskrig bodd i USA. I følge Wikipedia har han skrevet 57 bøker, og blant disse er "Natten" den boka han er mest kjent for. Det bør også nevnes at han mottok Nobels fredspris i 1986. Begrunnelsen var at han var (sitat fra Wikipedia): 

"a messenger to mankind," stating that through his struggle to come to terms with "his own personal experience of total humiliation and of the utter contempt for humanity shown in Hitler's death camps," as well as his "practical work in the cause of peace," Wiesel had delivered a powerful message "of peace, atonement and human dignity" to humanity.

På en annen Wikipedia-side finner man en fullstendig oversikt over alle bøkene Wiesel har skrevet - både skjønnlitterære romaner og dokumentarer. "Natten" var den andre boka han skrev, og denne memoarboka utkom i 1958. Den utkom for første gang på norsk i 1971, mens den utgaven jeg har utkom på Aschehoug i 2007. Så vidt jeg har klart å finne ut, er boka ikke lenger tilgjengelig på norsk. Det synes jeg er synd, og dette håper jeg forlaget gjør noe med! Elie Wiesels "Natten" er nemlig den ultimate Holocaust-boka! Jeg har lest en hel del bøker innenfor Holocaust-litteraturen, og dette er så langt den aller beste! Hvorfor skal jeg komme nærmere tilbake til. 

Forfatteren har skrevet et forord til boka, og jeg siterer fra side 5:

"Hvis jeg bare hadde fått skrive én bok i mitt liv, ville jeg ha skrevet denne. På samme måte som fortiden lever med nåtiden, bærer alle de bøkene jeg skrev etter Natten, i dypeste forstand preg av den, og det gjelder også for de av dem som tar opp emner fra Bibelen og Talmud, eller fra hasidismen. Man forstår dem ikke uten å ha lest Natten.

Hvorfor skrev jeg den?

For ikke å bli gal, eller kanskje tvert imot for å bli det, for bedre å forstå galskapen, denne store og skremmende galskapen som den gang hadde brutt inn i historien og samvittigheten til en menneskehet som svingte mellom det ondes makt og ofrenes lidelse?

Var det for å etterlate menneskene en samling ord og minner som kunne være midler til å oppnå en bedre sjanse til å hindre at historien gjentok seg, og med sin ubønnhørlige dragning mot vold?

Eller var det ganske enkelt for å etterlate et spor av den prøvelsen jeg hadde gjennomgått i en alder da unge mennesker vanligvis bare kjenner døden og ondskapen gjennom det de kan lese i bøker?

Enkelte lesere hevder at når jeg overlevde, så var det for å skrive den teksen. Det er jeg ikke overbevist om. Jeg vet ikke hvordan jeg overlevde, jeg var for svak og redd, jeg bidro ikke det minste i så måte. Skal man si at det var et mirakel? Jeg vil ikke si noe slikt. Hvis forsynet kunne eller ville gjøre et mirakel i min favør, kunne eller burde det ha gjort det for folk som fortjente det bedre. Jeg kan altså ikke takke annet enn tilfellet. Men siden jeg overlevde, føler jeg behov for å gi dette faktum en mening. Var det for å finne den meningen at jeg satte på papiret en erfaring der intet hadde noen mening?"

Med disse sterke ordene presenterer Elie Wiesel sin egen absurde historie i møte med nazismen under andre verdenskrig. Ja, for det som skjedde den gangen slutter aldri å overraske, sjokkere og forundre meg når jeg leser om dette. Hvordan er det mulig at et så omfattende industrialisert folkemord kunne finne sted i vår nyere historie, på et tidspunkt da man skulle tro at menneskeheten hadde utviklet seg i en mer human retning? Like fullt - ikke i noe annet århundre har det nettopp funnet sted så mange etniske folkemord som nettopp i det 20. århundre ... Forstå det den som kan ... Elie Wiesel har dedisert sin bok til foreldrene sine og lillesøsteren Tzipora, som alle døde i Buchenwald. 

I "Natten" forteller Elie Wiesel historien om tiden før interneringen i en jøde-ghetto, om deportasjonen og om oppholdet i konsentrasjonsleiren Buchenwald. Han var da 12 år gammel. Før deportasjonen ble alle jødene i ghettoen advart mot det som skulle komme til å skje av en som hadde klart å rømme fra et togsett på vei til døden, men ingen trodde ham. Det var for absurd til at det sto til troende, rett og slett. 

I et nøkternt språk uten overdrivelser forteller Wiesel om en ondskap satt i system, og hvor rene tilfeldigheter avgjorde hvem som overlevde og hvem som ikke gjorde det. Det handlet like fullt om å være smart, som for eksempel å lyve på seg noen år dersom man var veldig ung, eller å trekke fra dersom man begynte å bli gammel. Alt for å oppnå at man ble ansett som attraktiv arbeidskraft. I den sammenheng hadde likevel moren og søsteren ikke en sjanse. At unge Elie Wiesel klamret seg til faren sin, og fikk være sammen med ham under hele oppholdet, gjorde nok sitt til at nettopp han overlevde. Forholdet mellom far og sønn, om hvordan de begge gjør det som står i deres makt for å holde den andre oppe og ved godt mot, er ikke bare rørende beskrevet. Det er eksistensielt!

Mot slutten av krigen ble Wiesel syk og havnet på sykestua. Det var et risikoprosjekt i seg selv (fordi veien til krematoriet kunne bli kort), men i Wiesels tilfelle var det antakelig dette som reddet livet hans. Dette og det faktum at krigen snart nærmet seg slutten. 

"Vi hadde blitt vant til den slags rykter. Det var ikke første gang en falsk profet hadde lovet oss fred på jorden, forhandlinger med Røde Kors om vår befrielse og annet hjernespinn ... Ofte bet vi på. Det var som en sprøyte morfin. 

Men denne gangen hørtes spådommene solidere ut. Nettene før hadde vi hørt kanontorden i det fjerne. 

Da sa min nabo uten ansikt:

"Ikke hengi deg til illusjoner. Hitler har klart og tydelig sagt at han vil utslette alle jøder innen klokken slår tolv, før de kan høre siste slag."

"Hva angår det oss?" ropte jeg. "Skal vi betrakte Hitler som en profet?"

De døde, kalde øynene fikserte meg. Til slutt sa han med trett stemme:

"Jeg har mer tillit til Hitler enn noen annen. Han er den eneste som har holdt sine løfter, alle dine løfter, til det jødiske folk." (side 90-91)

Da krigen var slutt, sto Elie Wiesel fullstendig alene i verden. Alle slektningene var døde, alt han hadde vært en del av før krigen var borte - han hadde bare seg selv. Med tanke på alt han siden utrettet i livet sitt, er det all grunn til både beundre og respektere ham! "Natten" kryper under huden på den som leser boka, og etterlater leseren nærmest som en slagmark i lang tid etterpå. Nettopp det nøkterne språket, mangelen på overdrivelser, det gjenkjennelige fra all Holocaust-litteratur, for ikke å glemme at boka er skrevet kort tid etter krigen og derfor er mye mer autentisk enn mye annen Holocaust-litteratur som er skrevet i nyere tid - alt dette gjør "Natten" til en helt særegen leseopplevelse! Selv håper jeg at forlaget utgir denne boka på nytt, fordi den fortjener så mange lesere den kan få! Og om Elie Wiesel selv bare skulle skrevet en eneste bok i hele sitt liv, nemlig "Natten", så vil jeg hevde at dersom du bare skal lese en Holcaust-bok i ditt liv, så bør det være nettopp denne! Og mens vi venter på en ny norsk utgivelse, kan jeg jo nevne at det er helt kurrant å få tak i boka på engelsk. 

Helt til slutt: Det gjør inntrykk å lese hvordan forfatteren selv oppfattet utgivelsen av natten, og jeg siterer fra forordet på side 13:

"Ovenfor nevnte jeg de vanskeligheter Natten møtte ved utgivelsen for førtifem år siden. Tross gode kritikker solgte boken dårlig. Emnet ble sett på som morbid og interesserte ingen. Om en rabbiner nevnte den i preken, fantes det alltid en eller annen som klaget: "Hvorfor plage ungdommen med fortidens elendighet?" Siden ble det annerledes. Den lille boken ble omfattet med en interesse jeg ikke ventet meg. I dag er det særlig unge mennesker som leser den, i skolen og på universitetet. Og de er mange. 

Hvordan forklare dette fenomenet? Først og fremst skyldes det en holdningsendring hos det store publikum. Mens voksne lesere i 1950- og 1960-årene, født under krigen, viste en slags likegyldighet - ubevisst og overbærende - overfor det som litt tafatt ble kalt Holocaust, er dette ikke slik lenger. 

... Temaet Auschwitz inngår i allmenndannelsen. Filmer, teaterstykker, romaner, internasjonale konferanser, utstillinger, årlige minnesermonier med VIP-deltagelse: emnet er ikke til å komme utenom ... " 

Utgitt: 1958
Originaltittel: La nuit
Utgitt første gang på norsk: 1971
Min utgave er utgitt: 2007
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Gerd Høst
Antall sider: 123
ISBN: 978-82-03-21054-9
Boka har jeg kjøpt selv (på antikvariat)

Elie Wiesel

mandag 25. august 2014

Marisha Pessl: "Nattfilm"

Spennende grøss!

Marisha Pessl (f. 1977) debuterte med romanen "Utvalgte emner i katastrofefysikk" ("Special Topics in Calamity Physics") i 2006 (den kom på norsk i 2007). I fjor kom "Nightfilm" (på norsk som "Nattfilm", utgitt på Gyldendal forlag tidligere i år). 

Jeg vet ikke helt hva det var som gjorde at jeg aldri leste Pessls debutroman, men det hadde nok noe med både tittelen og tykkelsen på boka å gjøre, og faktisk også bokomslaget når jeg tenker meg om. Storblomstrete bokomslag trigger ikke helt min leselyst ... Dermed har jeg altså gått glipp av en fin leseopplevelse, ut fra hva jeg har skjønt. 

Tilfeldigheter førte til at en bokinspirator på Eldorado styrte meg i retning av "Nattfilm" på forsommeren. Den måtte jeg bare lese! Javel, tenkte jeg, og tok den med. Boka ble med meg på sommerens siste ferietur, og på tross av mursteinpreget (over 600 sider), ble den lest i løpet av halvannen dag på stranda. Jeg klarte bare ikke å legge den fra meg! Boka ble umiddelbart overtatt av min mann, som rett og slett ikke var kontaktbar resten av ferien. Forfatterens grep om leseren sitter nemlig som et skudd fra første stund!

"Alle har en Cordova-historie, enten de liker det eller ikke. 

Kanskje naboen din fant en av filmene hans i en gammel eske på loftet og aldri gikk alene inn i et mørkt rom igjen. Eller kjæresten din skrøt av han hadde fått tak i en piratkopi av Om natten er alle fugler sorte på nettet og etter å ha sett den nektet å snakke om den, som om det var en grufull prøvelse han bare så vidt var kommet fra med livet i behold. 

Samme hva du måtte mene om Cordova, hvor besatt av eller likegyldig du er til arbeidet hans - han er der og skaper reaksjoner. Han er en sprekk, et sort hull, en navnløs fare, et nådeløst utbrudd av det kjente i vår overeksponerte verden. Han er under jorda, tegner et utydelig omriss, usett i mørkets hjørner. Han er nede under jernbanebroen, i elva, sammen med alle de forsvunne bevisene og svarene som aldri vil få se dagens lys. 

Han er en myte, et monster, et menneske." (fra prologen på side 11)

Det handler nemlig om skrekkfilmregissøren Stanislas Cordova. Mange myter er spunnet rundt ham, og det hele toppes da datteren hans Ashley Cordova blir funnet død. Alt tyder på at hun har tatt sitt eget liv, men har hun det? Og uansett - hva er det i så fall i hennes fortid (les: oppvekst med en skrekkens mester av en far) som har drevet henne inn i selvmordet? 

Scott McGrath, bokas jeg-person, er grave-journalist. Tidligere har han dummet seg skikkelig ut i en sak mot nettopp Cordova, og det førte ikke bare til at han ble saksøkt og tapte, men han mistet i samme slengen jobben sin - i tillegg til at han måtte punge ut med nesten alle sparepengene sine i erstatning til Cordova. Ja, for ikke å snakke om at også ekteskapet røk ... Han tapte alt, absolutt alt. 

Nå jobber McGrath freelance, og Ashleys dødsfall gjør at han tar opp saken igjen, besatt på å komme til bunns i saken en gang for alle. Problemet er bare at ingen har sett Cordova på mer enn tretti år. I den grad de uhyggelige filmene hans fremdeles blir sett, skjer dette i hemmelige klubber langt unna offentlighetens lys. Mytene om mannen har ført til at interessen for filmene hans aldri har avtatt. 

Mens McGrath undersøker selvmordsstedet i en forlatt lagerbygning på Manhattan, støter han på en ung gutt. Dette viser seg å være Hopper, en gutt som tidligere kjente Ashley. 
Senere dumper han også borti garderobevakten Nora Halliday, den siste som så Ashley før hun forsvant. En rød kåpe ble hengende igjen i garderoben. Verken Hopper eller Nora er mors beste barn, men begge ender opp som McGraths hjelpere i etterforskningen. Dette skal vise seg å bli mer nyttig enn han aner til å begynne med. Parallelt med etterforskningen forsøker McGrath å gjennomføre samvær med datteren sin, men ekskona er ikke særlig lysten på at de skal ha noen videre kontakt siden hun ikke liker McGraths livsførsel. 

Det er en selsom etterforskning som gjennomføres etter hvert, og som fører McGrath og hjelperne hans både til mentalsykehuset Ashley var innlagt på en periode, til det avsidesliggende godset til Cordova, der han laget alle filmene sine og hvor det viser seg at indianerne i området har gjennomført sine mystiske ritualer, og til filmkulisser av det virkelig skremmende slaget. Og det som gjør det hele så uhyggelig er at de ikke riktig vet om Cordovas virke var rett-frem eller knyttet til sort magi. Alt tyder imidlertid på det siste ... Og er det noe man kjenner komme snikende under lesingen, så er det frykt, nervøsitet og neglebitersk angst! For hva vet vi egentlig om hva som befinner seg mellom himmel og jord?

Bildet er helt autentisk og altså ikke arrangert! (Foto: RMC)
Historien er så kompleks og så overraskende underveis at det ble fullstendig umulig å legge boka fra seg. Og mens jeg skrøt uhemmet av hvor spennende boka var overfor mannen min, fikk jeg klar beskjed fra ham om å bli ferdig snarest mulig slik at han kunne overta den. Ferien ble avsluttet mens han gikk lesende ombord på flyet da vi skulle reise hjem ... Ja, jeg sa det jo innledningsvis - det er så og si umulig å legge boka fra seg!

Forfatteren har bygget opp en hel filmografi som den fiktive filmregissøren Cordova står bak, og der grensene mellom virkelighet og fiksjon er høyst flytende, skal vi etter hvert få forståelsen av. Og mannen selv - Cordova - hvem er han egentlig? 

Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen, av frykt for at jeg kan komme til å ødelegge noe av spenningen for dere som ønsker å lese boka. Det jeg i alle fall kan si er at Marisha Pessl har skrevet en bemerkelsesverdig thriller av det virkelig spennende slaget, og at hun skriver meget godt! Hun har tatt mange ulike virkemidler i bruk - som e-poster, avisartikler, nettsider osv. Til og med gamle bilder av den fiktive Cordova, som er så og si usynlig på nettet, presenteres underveis i boka. Ja, hele mystikken rundt ham som person forsterkes nettopp fordi han er så til de grader usynlig på nettet. 

Jeg anbefaler boka på det varmeste!

Utgitt i USA: 2013 
Originaltittel: Nightfilm
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Vibeke Saugestad 
Antall sider: 616 
ISBN: 9788205452411
Boka har jeg kjøpt selv.
Marisha Pessl (Foto lånt av Gyldendal Norsk forlag)
Andre omtaler av boka:
- NRK v/Hilde Bjørnskau - 15. mai 2014 - Skummelt med de som ikke kan googles
- Aftenposten v/Ellen Sofie Lauritzen - 12. mai 2014 - Fra kjærlighet til skrekkbok 
- Kulturspeilet v/Kjell Moe - 25. mars 2014 - Slitsom skrekk-krim
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 14. mai 2014 - Horrorfilm i bokformat

søndag 24. august 2014

Gaute Heivoll: "De fem årstidene"

1970-talls feelgood

Gaute Heivoll (f. 1978) har opp gjennom tidene skrevet 20 bøker - inklusive denne siste. Han har dessuten mottatt åtte litteraturpriser og blitt nominert til like mange priser. (Kilde: Wikipedia)

Selv har jeg hatt gleden av å lese fire av Heivolls bøker, hvor "Før jeg brenner ned" er den jeg vil rangere som den aller beste. Her er det rikelig med dramatikk, det er faktisk et slagt plott i boka og den er nesten thrilleraktig i oppbygningen. Åndeløst spennende, rett og slett!

Jeg likte også "Kongens hjerte" godt, og likeså "Himmelarkivet", der jeg var full av beundring over hva forfatteren hadde fått ut av et ytterst sparsommelig kildemateriale. Dessuten engasjerte historiene!

Så kom "Over det kinesiske hav" i fjor, en bok jeg har inntrykk av at hele Norge trykket til sitt bryst, men som jeg altså fant noe kjedelig. Ikke fordi Heivoll ikke evner å skrive vakkert og poetisk - det synes jeg han gjør hele tiden, og det er heller ikke der skoen trykker - men jeg begynte å få øye på en slags mal eller oppskrift som bøkene hans er stort sett er skrevet etter. De bøkene jeg har lest av ham, har alle handlet om noe som har skjedd i virkeligheten, kildematerialet er sparsommelig og forfatteren har brukt all sin kreativitet og diktet seg inn i hvordan det hele må ha vært for de involverte. Metoden som benyttes, med svært mye dveling på detaljer, og hvor disse utbroderes til siste trevl, skaper et inntrykk av et poetisk og vakkert språk. Jeg tror også at dersom man bare har lest en eller to av Heivolls bøker, får man ikke øye på alle gjentakelsene ... Og er full av begeistring over annerledesheten i hans forfatterskap. Heivoll er nemlig noe for seg selv! Det skal han ha!

I alle fall ... "De fem årstidene" hadde jeg allerede rukket å høre så mye om før jeg bestemte meg for å lese den. Ja, så bra skulle den være at jeg like godt kjøpte boka, selv om jeg hadde mottatt et (elektronisk) leseeksemplar fra forlaget. 

"De fem årstidene" handler først og fremst om Gaute Heivolls bestefar, selv om også bestemoren er med der dette passer inn i handlingen. Bestefaren er i ferd med å pensjonere seg etter trettifire år som konduktør i NSB, og året er 1978. 

"Han hadde stått i arbeid siden krigen, tilbakelagt millioner av kilometer, klippet titusenvis av billetter, gått frem og tilbake gjennom vognene, hjulpet til med vesker og kofferter, og annonsert stasjonene i god tid før toget stanset. Han hadde stått på perrongen i all slags vær og sett til at folk kom seg av. Han hadde satt fløyta mellom tennene, svingt med flagget, stått i bakerste vogn med stasjonslykta og gitt signal. I løpet av sitt yrkesliv hadde han tilbakelagt en strekning som tilsvarte femtini ganger rundt jordkloden ved ekvator. Han hadde selv regnet det ut, men torde ikke si det til andre enn bestemor. Femtini ganger rundt kloden - det var nesten en runde for hvert år i hele hans liv. Det var nesten så han skjemtes. Han som i trettifire år hadde lengtet hjem til utsikten mot plommetreet. Kveldssola gjennom verkstedvinduet. De rolige skyggene. Greinene som duvet lett i vinden. Han som bare ville sitte der og male." (side 8)

I en alder av 62 år går altså bestefaren av med pensjon, og nå skal han fylle resten av sitt liv med å male bilder og stelle i hagen sammen med bestemor. Det er den ufødte Gaute Heivoll som er fortellerstemmen i boka, og det han forteller er i stor grad basert på film bestefaren tok dette første året som pensjonist. Som også skulle bli det siste, dessverre ... 

Malingen gikk det så som så med, for talentet var vel ikke helt slik bestefar tenkte seg. Så gikk han i stedet over til å filme omgivelsene. Det var enklere. Etter hvert skulle også dramatikken i livet hans dreie seg om invasjon av ville dyr i hagen - først i form av grevlinger og siden i form av en elg. Hagen, deres stolthet ... natt etter natt vandalisert av ville dyr som ikke tok hensyn til lilje-bedene eller grenene på frukttrærne, og som laget dype groper i den pent opparbeidede plenen deres ... Her følger jakt i bare underbuksa og en grevlingfelle, som dessverre fanget noe helt annet enn det forhatte grevlingen ... 

Stort mer skjer det heller ikke boka, som vel egentlig kan oppsummeres som en eneste stor hylling av forfatterens besteforeldre, og da i særdeleshet bestefaren. Unntatt i noen små antydninger om lett irritasjon, fremstilles besteforeldrene fullstendig uten lyter, uten trekk som kunne ha gjort dem mer menneskelige og ikke fullt så idealiserte. Alt pakket inn i et nydelig, poetisk språk. At Heivoll kan skrive, hersker det ingen tvil om nemlig! Det jeg likevel stiller spørsmål ved er om det blir stor litteratur av å skrive en feelgoodroman om sine besteforeldre? Mennesker uten lyter, uten irriterende sider, uten at det kommer noen avsløringer som gjør det litt vondt å lese ... ? Uten at vi merker at det har kostet å skrive denne boka, gjort litt vondt for forfatteren også fordi han har måttet yte sitt ytterste ... 

Etter å ha lest "De fem årstidene" er min konklusjon at dette er en helt grei og koselig bok om hvordan det var å bli pensjonist i Norge på slutten av 1970-tallet. Boka forteller en historie om viktige verdier i datidens samfunn, og gir sånn sett et fint tidsbilde på den tiden. Men stor litteratur? Nei, det mener jeg at dette ikke er. Til det mangler det spenning i teksten, og det mangler noe som kunne ha løftet romanen opp fra det helt trivielle. Det hele blir nemlig for trivielt, og ja ... det blir kjedelig. Det skjer ikke noe viktig underveis, ikke noe som setter spor og blir sittende i kroppen etter at siste side er vendt. Og det mener jeg selv om jeg underveis koste meg med en del nydelig formuleringer - særlig det som går på beskrivelse av naturen. Scenen hvor bestefaren filmer sin kone som skal ta et bad, er vel det eneste jeg opplevde som morsomt underveis. Forfatteren har for øvrig understreket at boka ikke er dokumentarisk, men likevel lett gjenkjennelig. 

I et intervju med Dagbladet 14. august i år, uttalte forfatteren følgende: 

"- Jeg så alle filmene i sin helhet for første gang, 35 år etter at de ble tatt. Det var en spesiell opplevelse å se hagen, mormor, moren min og meg selv som nyfødt gutt. Men det som gjorde mest inntrykk, var at jeg så alt med hans blikk, hans kameravinkel. Jeg føler at boka er skrevet sammen med ham. Bestefar la det visuelle til grunn og jeg fulgte i hans spor, sier Heivoll."

Je
g stiller meg altså lunken til denne boka. Men bevares - er du ute etter en koselig feelgood-bok på en fridag, er denne boka helt sikkert perfekt! Og bare for å ha nevnt det også: det er mange ulike meninger om denne boka! Se ikke minst linkene til andre omtaler nedenfor. 

Utgitt: 2014 
Forlag: Tiden
Antall sider: 201 
ISBN: 987-82-10-05393-1
Boka har jeg kjøpt selv

Gaute Heivoll (Foto: Petter Emil Wikøren/VG)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Sindre Hovdenakk - 18. august 2014 - Små gleder og stor sorg i besteforeldrenes liv - "Alt i alt en vellykket, vemodig og virkningsfull roman"
- Dag og Tid v/A. Audhild Solberg - 22. august 2014 - Så lenge sjansen er der - "Gaute Heivoll skriv vakkert og rørande om å bruke den tida ein har, før det er for seint."
- Dagens Næringsliv v/Bjørn Gabrielsen - 15. august 2014 - Etter arbeidsdagen - "Gaute Heivolls "De fem årstidene" gjør svunnen hverdag fullkomment magisk."
 - Dagbladet v/Trude Ringheim - 14. august 2014 - Forfatter Gaute Heivoll gjør besteforeldrene sine levende 
- Dagsavisen v/Turid Larsen - 20. august 2014 - Skyggene i paradiset - "Denne gangen har ikke Gaute Heivoll en dramatisk historie å støtte seg på. Nettopp det viser hans begavelse."
- Fedrelandsvennen - 13. august 2014 - Da jeg så alt med bestefars blikk 
- Aftenposten v/Atle Christiansen - 24. august 2014 - Bestefar og bestemor i solnedgang"De dokumenterer historiske hendelser, men det er vanskelig å få øye på forfatterens visjon, samfunnssyn og kunstambisjon utover den realistiske dokumentasjonen. Årets Heivoll-roman er den reneste Änglagård, og det er ikke langt unna at persongalleriet hans er like karikert som i Änglagård-filmene. Det er nært og søtt. Sjarmerende og hverdagslig. Og fort lest."
- Tine sin blogg - 6. august 2014 - " ... dette er en perle du kan kose deg med på en eneste lang dag i helgen"

fredag 22. august 2014

Carl Frode Tiller: "Innsirkling 3"

Sirkelen er sluttet!

Carl Frode Tiller (f. 1970) debuterte med romanen "Skråninga" i 2001, og har siden utgitt romanen "Bipersonar" (2003) og skuespillet "Folkehelsa" (2007). Hovedverket hans er "Innsirkling", hvor bind 1 utkom i 2007 og bind 2 i 2010. Mandag denne uka - den 18. august - kom omsider bind 3. Et etterlengtet sådan - fire år etter den forrige boka. Og på forlagets nettsider ser jeg at boka - i alle fall papirutgaven - for lengst er utsolgt! Med tanke på den spenning som har vært knyttet til utgivelsen, burde dette ikke overraske noen. Det er tilstrekkelig å nevne at at både Innsirkling 1 og 2 har vært nominert til Nordisk Råds Litteraturpris, og at forfatteren har mottatt både Brageprisen og Kritikerprisen for den første boka. Dette er med andre ord norsk litteratur på sitt aller beste!

I bok nr. 1 fikk vi vite at David Forberg hadde mistet hukommelsen og hadde satt inn en annonse i avisen, der han oppfordret venner og kjente til å skrive til ham for å hjelpe ham med å friske opp minnene. I denne boka møtte vi barndomsvennen Jon, stefaren og presten Arvid og ungdomskjæresten Silje. Samtidig som David sirkles inn, fikk vi innblikk i en oppvekst på Namsos, som omfattet morens klassereise gjennom ekteskapet med presten, og vi ante også en del usikkerhet rundt Davids familiebakgrunn. 

I bok nr. 2 kom vi inn på barndomsvennene Ole og Tom Roger - sistnevnte med taterbakgrunn. Og så traff vi Paula, som en gang kjente Davids mor. Hun hadde et og annet å fortelle om Davids familiebakgrunn, som gjorde at vi for alvor lurte på hvem David er. Lurte han alle vennene sine på en kynisk måte, eller var han selv et slags offer for omstendighetene? 

På samme måte som i de to foregående bøkene er bok nr. 3 delt i tre. Forskjellen denne gangen er imidlertid at vi i bokas siste del får møte David selv ... Det store spørsmålet som det etter hvert er betimelig å stille er jo: hvem er han egentlig, denne David-figuren? Hva vet de åtte personene som gjennom tre bøker har sirklet ham inn, og hvor mye innsikt har David selv i sin egen psyke, sine motiver og beveggrunner? Ja, hvor mye vet egentlig andre mennesker om oss når det kommer til stykket?

Den første vi introduseres for i denne siste boka, er Marius. Nokså tidlig kommer avsløringen om at Marius og David ble forbyttet på fødestuen. Hvilket altså betyr at Marius har levd det livet David skulle hatt, mens David har levd det livet Marius skulle hatt. Marius som har levd i en velstående familie, riktignok med en sparsommelig far av den gamle typen, men som aldri har manglet noe, mens David har vokst opp sammen med en enslig mor som var fattig og som giftet seg over sin stand, med de sosiale omkostninger dét hadde. Inntil Marius begynner å lure på om foreldrene og broren egentlig er glad i ham når det kommer til stykket - ja, nå som de vet at han egentlig er en bytting og aldri skulle ha vært en del av deres liv. 

I den delen som omhandler Marius blir vi smertefullt vitne til mange såre selvfølelser og innbildte krenkelser - krenkelser som får helt avgjørende betydning for viktige relasjoner. Som det reneste Strindbergske kammerspill - dog kanskje ikke med så mye klasse, subtil finesse og stil i stikkene som i Strindbergs ekteskapsdramaer - utspiller det seg et drama under et middagsselskap, som det gjør vondt å være vitne til. For hva skjer når alle bare sier rett ut det de tenker om og til de tilstedeværende? Slike ting man rett og slett bare ikke sier? Når dette kommer plumpt og uten innpakning ... Ja, da blir det ond, vondt og uopprettelig. 

I motsetning til Marius, har Susanne faktisk hatt en relasjon til David en gang. Hun var kjæresten hans, ham hun valgte å ha et forhold på si´med, mens hun egentlig var sammen med Torkild ... Politisk korrekte Torkild, som i sin tid gjorde livet hennes til et fengsel. Der alt handlet om å gjøre ting "riktig", lage barnemat fra bunnen av, ikke se på søppel-TV, høre på den riktige musikken, ta avstand fra alt som smakte av dårlig kvalitet osv. Hvor befriende var det ikke da å være utro med David, som stort sett ga blaffen i alt og alle og gjorde kun det han selv hadde lyst til? Konstant i opprør mot borgerskapet og det bestående. Skjønt da hun senere bryter med Torkild og hun og David drar til Nicaragua, frenetisk og med avstandstagen overfor charter-turisme, så handler det mon tro kanskje om noe av det samme? Om å være unik, ikke være som alle andre - ja, rett og slett om å snobbe nedover? 

Jeg skal ikke røpe så mye mer av handlingen enn å si at det er særdeles interessant når vi endelig får treffe David, den fraværende hovedpersonen i hele to bøker og bortimot 300 sider inn i den siste boka. Det meste faller på plass til slutt - og om noen skulle tenke at det mangler noe i den ytre handlingen på akkurat dét, så tenker jeg at det kanskje aller mest handler om ting som faller på plass i hovedpersonens hode ... For dypest sett er Innsirkling en psykologisk roman-triologi om hvem vi er, om hva som gjør oss til dem vi er og om hvem som egentlig sitter med fasiten på den vi er - om en slik fasit finnes ... 

Om jeg likevel skulle stille meg kritisk til noe i den siste boka, så må det være at det er mange som psykologiserer mye om de andre hovedpersonenes dypeste beveggrunner, og som liksom "vet" så mye mer om disse personene enn de selv vet - og som presenterer det for "rette vedkommende". Dette fører til at den ene etter den andre går fullstendig av hengslene. Ja - enten den som tror han har skjønt alt bommer eller treffer blink - hvor provoserende er det ikke å få en påstått sannhet om seg selv slengt i fleisen av et menneske man atpåtil ikke føler vil en helt vel? I det virkelige liv er det vel vanligst at andre baksnakker hverandre og tolker deres beveggrunner ihjel - ikke at de ovenikjøpet presenterer dette for dem det gjelder. Jeg stiller altså et spørsmål ved hvor realistisk det er at andre nærstående presenterer den reneste psykologiske "avhandling" om andre mennesker man møter. Samtidig ser jeg at dette er et fortellergrep som virkelig får frem dramatikken mellom personene i boka, noe som gjør at det blir spennende litteratur av det. Dette virkemiddelet behersker Tiller til fingerspissene! Ja, det blir Strindbergsk, rett og slett!

Min konklusjon er uansett at dette er noe av det beste jeg noen sinne har lest innenfor norsk litteratur! Her blir det toppkarakter og vel så det!

Utgitt: 2014 
Forlag: Aschehoug
Antall sider: 475
ISBN: 978-82-03-35768-8
Boka har jeg fått fra forlaget
(På forlagets nettside kan man bla i boka)


Carl Frode Tiller (Bildet er lånt fra forlaget)
Andre omtaler av boka:
- Namdalsavisa v/Rune Moen - 4. januar 2014 - Har avsluttet sirkelen
- Namdalsavisa v/Rune Moen - 19. august 2014 - Tiller får skryt fra kritikerne
- VG v/Sindre Hovdenakk - 19. august 2014 - Uhyggelig utspekulert fra Tiller
- NRK v/Marta Norheim - 20. august 2014 - Fascinerande men ikkje fullkomen
-

Taiye Selasi: "Pakke og dra"

Afrikansk familiedrama

Taiye Selasi (f. 1979) er født i London, oppvokst i Massachusetts og bor i dag i Roma. Familierøttene har hun imidlertid fra Ghana og Nigeria. Selasi debuterte med romanen "Ghana Must Go" - i 2013, og den norske utgaven - "Pakke og dra" - utkom på Gyldendal forlag samme år. 

Handlingen i "Pakke og dra" begynner med at Kweku Sai dør. Kweku er kirurg - ikke en hvilken som helst kirurg, men en meget dyktig en - og tatt i betraktning hvor godt han har tatt vare på sin egen helse, fremstår det som dypt urettferdig at akkurat han skal dø av noe så banalt som et hjerteinfarkt ... I sitt eget hjem, der han har bygget sitt rede, slik at han skulle få det godt når han ble riktig gammel. Men før han dør, ja før han skjønner at noe i det hele tatt er galt fatt med ham, går Kweku rundt i huset sitt og betrakter det han har oppnådd så langt i livet ... Huset han planla å bygge helt fra han var ung, som han begynte med å tegne på en serviett, og som ble en virkelighet da han hadde rundet 51 år, men som ikke ble slik han tenkte før han giftet seg for annen gang et par år senere ... Med Ama.

"Huset hans. 

Det nydelige, funksjonelle, elegante huset, som kom til ham helt, hele konseptet, på et blunk, som en befruktet zygote som spinner ufirklarlig ut av mørket, bærende på en komplett genetisk kode. En komplett logikk. De fire kvadrantene: et nikk til symmetrien, til tiden under spesialutdanning, til millimeterpapir, til kompasset, evig reise/evig retyr, et cetera, et cetera, en grå gårdsplass, ikke grønn, polert stein, skiferheller, pusset betong, en slags nesepeking til tropene, til hjemstedet: altså et hjemland tenkt på en annen måte, hvor alle linker er rene og rette, ingenting frodig, mykt eller grønt. På et blunk. Alt var der. Nå her. Flere tiår etterpå på en gate i gamle Adebraka, en smuldrende forstad med villaer i kolonistil, hvitkalket stukk, løsbikkjer. Det vakreste han noen gang har skapt - 

unntatt Taiwo, tenker han plutselig, et sjokk av en tanke." (side 15)

Før Kweku dør, rekker han å tenke over hva det er som gjør at han elsker Ama. Det at hun evner å være lykkelig sammen med ham - "ikke som en enkelthendelse eller en reaksjon, ikke som en respons på en bestemt ting han gjorde og må fortsette å gjøre om han vil at hun fortsatt skal være lykkelig", men på grunn av symmetrien mellom dem - blant annet hennes forutsetning for lykke og hans evne til underhold - dét tror han er grunnen til at han elsker henne. 

Det er Kwekus dødsfall som står i sentrum for alt som siden skjer. Familien, som er spredt for alle vinder, ønsker selvfølgelig å få med seg begravelsen. Det handler bl.a. om ekskona Folasadé - hun som ofret alt for mannens karriere - og om barna og deres familie. 

"Hvordan det raknet. 

Slike ting faller fra stup. Som Irene, hans første hjertestans, den første pasienten han mistet; innskrevet leende ved solnedgang, kald og død før morgengry. Den ufattelige farten døden kan ha. (Eller var det omvendt? Et livs ufattelige fart?) Han er lege, burde ha visst, kroppen forfaller, ingenting varer, ikke et liv, hvorfor en kjærlighet?, hvordan tap virker i verden, og hva som skjer med hvem i hvilke størrelsesforhold, "forandring er det eneste konstante ..." og det der. Men hvem ville ha trodd?" (side 107)

En skjør balanse i en fra før av forrykket familie, faller på et vis sammen samtidig som alle forsøker å finne tilbake til noe som en gang var, slik at den vante orden kan gjenopprettes. Underveis får vi innblikk i hvordan det var for Kweku og hans første kone Folasadé å komme til USA som flyktninger, samt hvordan det gikk med barna deres etter hvert. Det er sterke personligheter som skildres, alle spredd for alle vinder etter hvert, og vi skjønner at det meste på et vis har utgått fra faren Kweku og hans karriere som lege og kirurg. 

Det er virkelig ikke mye ved romanen "Pakke og dra" som minner om at det er en debutant som har skrevet boka. Språket er stilsikkert, poetisk og vakkert - og forfatteren bryter alle forestillinger man har om et gramatisk korrekt språk, fullstendige setninger osv. - alt for å få frem noe manende og repetitivt i teksten. Samtidig som hun bruker mye tid på at Kweku skal dø, hopper hun lett og ledig fra det ene til det andre senere i boka. Den noe springende måten å fortelle historien om familiemedlemmene på, gjorde teksten tidvis noe vanskelig tilgjengelig, og jeg slet i perioder med å skjønne helt hvor forfatteren ville. Sånn sett minnet hun meg nesten litt om Toni Morrison, som også tenderer til å fortelle historiene sine alt annet enn i kronologiske linjer. Morrisons bøker må nesten leses to ganger for at man skal få fullt utbytte av dem. Hele historien i "Pakke og dra" toppes for øvrig ved at familiemedlemmene, hver og en traumatisert på sin måte, tvinges til å bo under samme tak for å planlegge begravelsen av patriarken.

Noe som er vel verdt å få med seg er at bokas tittel "Ghana Must Go" viser til ghanesernes utvisning fra Lagos i 1983. Forfatteren fikk for øvrig i 2013 en plass på Grantas liste over de tyve mest lovende engelske forfatterne under førti år dette tiåret. Det sier mye om de litterære kvalitetene Taiye Selasi har vist frem i sin debutroman. Boka er likevel ikke blant mine største favotitter i sommer, selv om jeg må medgi at den er svært originalt fortalt. Dessuten bryter historien ettertrykkelig med stereotypene mange av oss har om afrikanske innvandrere, og det i seg selv er en god ting!

Utgitt: 2013 
Originaltittel: Ghana Must Go
Utgitt i Norge: 2013 
Forlag: Gyldendal 
Oversatt: Bente Klinge 
Antall sider: 363
ISBN: 978-82-05-41194-4
Boka har jeg kjøpt selv. 


Taiye Selasi (Foto: Linus Sundahl-Djerf)
Andre omtaler av boka:
- Dagsavisen v/Thea Urdal - 2. oktober 2013 - Selasis atlas
- Morgenbladet v/Helena Gustavsson - 3. oktober 2013 - En ekte afropolitt
- Stavanger Aftenblad v/Ida Vågsether - November 2013 - En dysfunksjonell familie å bli glad i 

onsdag 20. august 2014

Hans Keilson: "Motstanderens død"

Et forsøk på å forstå det ondes problem

Det er bare et par år siden jeg ble oppmerksom på forfatteren Hans Keilson (f. 1909 d. 2011). Da utkom nemlig boka "Komedie i Moll" på Forlaget Press,  og jeg anmeldte i den forbindelse boka her på bloggen min. I denne anmeldelsen/omtalen har jeg nokså utførlig redegjort for forfatterens bakgrunn, men jeg gjentar likevel noe av dette her. 

Hans Keilson var en jødisk-tysk-nederlandsk romanforfatter, poet, psykoanalytiker og barnepsykiater. Mest kjent er han for sine noveller med handling fra andre verdenskrig, og han har dessuten jobbet mye med krigstraumatiserte barn og holocaust-overlevende i særdeleshet. På grunn av jødeforfølgelsen i Tyskland måtte hans selv flykte, og han bosatte seg i Nederland. Senere ble Nederland som kjent okkupert av tyskerne, og takket være nederledernes iherdige innsats, der å skjule jøder ble satt i system, overlevde forfatteren selv krigen. 

"Motstanderens død" utkom for første gang i 1959 med originaltittelen "Der Tod des Widersachers", og Forlaget Press utga denne på norsk for første gang i 2013. Det skal vi lesere være glade for! En slik roman blir nok aldri - temaet tatt i betraktning - den store palle-salgs-varen, og det at et forlag likevel satser på en slik utgivelse - det beundrer jeg! Dersom jeg gjennom å vie boka oppmerksomhet på bloggen min, klarer å få noen flere interessert i å lese den - og gjerne også "Komedie i Moll" - ville det være fint! "Motstanderens død" er nemlig en bemerkelsesverdig roman jeg aldri har lest maken til! Og noen bøker om jødeforfølgelse har gått gjennom mine hender i årenes løp ...

For å få satt boka i sitt rette perspektiv, synes jeg det passer fint å starte med et sitat fra bokas smussomslag:

"En ung mann vokser opp i Tyskland på 1930-tallet. Han er jøde. Hvordan oppleves den nye verden som vokser frem rundt ham? Hvordan kjennes det når virkeligheten langsomt blir uforståelig, absurd? Hva gjør det med deg virkelig å få en fiende, en motstander som fyller både våkne timer og rastløse drømmer?

Motstanderens død er et glemt moderne mesterverk og en klassiker i holocaustlitteraturen. Boken ble for en stor del skrevet mens forfatteren oppholdt seg i skjul for tyskerne i Nederland under krigen, og er basert på Keilsons egne erfaringer fra 1930-tallets Tyskland. Romanen er et klarsynt og ofte ubehagelig portrett av en ung mann som hjelpeløst fascineres av sin mektige "motstander", og en særegen og skremmende skildring av livet slik det artet seg under Hitlers regime."

I bokas innledning presenteres vi for en historie om manuskriptet som boka er basert på. Dette som en slags rammehistorie rundt den egentlige fortellingen - nemlig om en ung manns opplevelser i Tyskland på 1930-tallet. Manuskriptet skulle angivelig ha blitt overlevert fra en nederlandsk advokat, som igjen hadde fått det fra en av sine klienter om lag to og et halvt år før utbruddet av krigen. En klient som da befant seg i 30-årene, og som rett etter måtte komme i seg i sikkerhet. Han forsikret imidlertid om at manuskriptet ikke på noen måte ville sette de nåværende eieren i fare og at de kunne oppbevares overalt. Etter å ha lest manuskriptet, som altså er i historien i historien i denne romanen, skjønner vi hvorfor. For ikke ett sted finner vi direkte beskrivelser som røper hva historien egentlig handler om - nemlig den økende antisemittismen i Tyskland, og den gradvise definisjonen av alle jøder som fiender av folket. Kanskje i et forsøk på å få frem absurditeten i all sin gru, fordi dette kanskje kunne ha skjedd hvem som helst under gitte forhold ... ?

 "Allerede som barn måtte jeg tåle hånsord og ondskapsfulle bemerkninger, snart fra den ene og snart fra den andre. Som man vet, er barns liv omgitt av krenkelser og farer på alle kanter. På denne måten ble mang en erkjennelse om menneskenes forhold til hverandre meg til del. 

Jeg led mye under disse erfaringene. Men foreløpig ble de oppveid av andre vennskap. Mitt spesielt sårbare gemytt - det samme som senere i så høy grad gjorde meg i stand til å tåle langt verre bespottelser, og som skjerpet min sporsans til grensen for det mulige - utkjempet tålmodig hver rystelse innover i meg selv. Men etter som tiden gikk, ble det verre." (side 60)

At barn kan være grusomme mot hverandre, er ikke nytt, men slik dette kom i et system i et jødehatende Tyskland, må man vel kunne hevde savner sidestykke i historien? Etter hvert får ensomheten større plass i historien - og også ønsket om virkelig å kunne forstå sin motstanders tanker og det som motiverer til handling. Slik sett får romanen også noe filosofisk over seg - mer det enn regelrett grubling fra jeg-personens side - i et forsøk på å forstå det ondes problem. Alt ført i et litterært språk, som løfter opp temaene og gjør dem nærmest allmenngyldige, nettopp fordi den konkrete bakgrunnshistorien er så vagt beskrevet. 

"Slik jeg viser meg for min fiende, slik han møter meg, i vårt fiendskaps forkledninger og masker, avslører vår eksistens´dypeste grunn seg. 

Hva var det for en besynderlig tanke som kom over meg. At han var like usikker, like vaklende som jeg var? At han, grepet av angst for å være en ukjent for seg selv, hadde utfordret meg, sin motstander, ved å male meg på veggen, slik de gamle malerne skapte sine helgenbilder i svette når deres demon befalte dem det? Jeg var bare et vrengebilde, en maske som han i sin pressede situasjon hadde laget seg. Men den var tilstrekkelig for ham. Den var hans motbilde. Kanskje hadde en far hvisket ham i øret: "Vi er ...!" Og nå søkte han i sin nød etter meningen og hvordan det forholdt seg med det faren hadde hvisket til ham. Kanskje hadde han visst det en gang, men så var det gått tapt for ham. Kanskje var det ikke så viktig for ham lenger, etter at han ble utsatt for andre forhold. Kanskje følte han bare: Hvem jeg er, vet jeg ikke. Han skrek fordi han ikke visste det. Han ville bare være en som så seg selv, plassert på samme måte som når han så et tre eller et hus, eller et uvær når det brøt løs. Selv om han kjente mørkerommets hemmeligheter og dets fristelser, retusjeringene og triksene man steller i stand der, den halve og hele likheten man aldri avfinner seg med. Så hadde han funnet meg på sin vei ..." (side 147-148)

Senere skriver jeg-personen om selve skriveprosessen. At han ikke er henvist til å dikte eller gjøre historien kunstferdig og så fengslende som mulig, fordi man er redd ingen vil lese dem. Selv lar han erindingene sine passere uten noen form for vurdering av hvorvidt de er viktige eller uviktige, interessante eller kjedelige. For ham er det nemlig kun snakk om tidsfordriv å skrive, fordi han på den måten jager tiden som ellers går for langsomt. (side 173)

Etter hvert gjør vår jeg-person opp en slags status på det som skjer, i sitt møte med det som må være Hitlerjugend eller nazistbøller, uten at dette nevnes konkret i det hele tatt. 

"Man kan gjøre mange ting her på jorden som ikke er riktige, tenkte jeg, man kan myrde, plyndre, bedra og gjøre livet surt for sine medmennesker på alle mulige måter, og man kan gjøre enda flere ting hvis man gjør dem for en annens skyld, hvis man med disse handlingene vil bevise for noen hvor høyt man elsker ham. Men for å skjende lik og rasere kirkegårder om natten, må det stå svært dårlig til med kjærligheten hvis den krever og tillater dette. Jeg ville ikke kunne fortelle noen av kumphanene mine hva jeg opplevde her, ingen ville forstå at jeg ikke i tide hadde reist meg og gått, de ville skjelle ut oppførselen min som slapp, feig og æreløs, og kanskje har de også litt rett i kritikken sin. Men ingen av dem kan måle hvor dårlig det står til med kjærligheten." (side 224-245)

Hva skal man si etter å ha lest en slik roman? En roman med en historie som kanskje kunne ha handlet om hvem som helst, men som her handler om jødeforfølgelsen, uten at ordet jøde, nazist eller Tyskland nevnes med et eneste ord. Forfatteren påkaller ikke sympati. Nei, hans formål er hevet over dette, og handler mer om å komme til bunns i ondskapens problem. Hvordan kan offeret faktisk til tider beundre sin overgriper, eller i alle fall gå så langt i å forsøke å forstå hva som skjer? Tankene på Kafkas "Prosessen", der hovedpersonen nesten ikke utholder tanken på forfølgelsen uten å lete etter egen skyld, en skyld som i det minste kan gi forfølgelsen en slags mening, er nærliggende. Handler det egentlig om dette? Eller er svaret å finne på et dypere nivå? Selv om religion ikke er nevnt med et ord i boka, er det en kjennsgjerning at samholdet i en sekt eller blant et forfulgt folk nettopp kan ligge i lidelsen, det å være utstøtt - noe som binder dem bare enda tettere sammen fordi de trenger hverandre så uendelig mer? Underveis får vi høre om noen elger som gis i gave til det tyske folket fra den russiske tsaren. Elgene døde imidlertid ut - angivelig fordi de ikke hadde noen fiender. Er det kun tilstedeværelse av fiender som gjør livet verdt å leve? Som gjør at det er noe å kjempe for? Det kan man saktens lure på når man i disse dager leser om ungdommer som har det bedre enn noen av våre foregående generasjoner, men som er mer deprimerte enn noen gang ... 

Alt i alt må jeg si at "Motstanderens død" er en av de mest bemerkelsesverdige Holocaust-bøkene jeg noen gang har lest. Den er helt fri for klisjeer og har en tematikk som ligger høyt over det man vanligvis forbinder med denne typen litteratur. Alt er skrevet i et nydelig, nærmest poetisk språk, men også slik at det var krevende å lese boka. Teksten må få tid til å trenge inn, noen avsnitt må man dvele ved og lese på nytt. En sterk og solid leseopplevelse på alle måter! Og med Sverre Dahl i rollen som oversetter fra tysk til norsk, kan vi være helt sikre på at oversettelsen er av ypperste merke!

Jeg håper inderlig at flere blir fristet til å lese denne boka! (Her kan du lese innledningen av den!)

Utgitt i Tyskland: 1959
Originaltittel: Der Tod des Widersachers
Utgitt i Norge første gang: 2013
Forlag: Forlaget Press
Oversatt: Sverre Dahl
Antall sider: 284
ISBN: 978-82-7547-487-0
Boka har jeg mottatt fra forlaget


Han Keilson
Andre omtaler av boka:
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 2. april 2013 - Modig om en jødes tvetydige forhold til Hitler - Forfatteren Hans Keilson slo gjennom som hundreåring