Translate

Søk i denne bloggen

Laster inn...

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Aarø Selma Lønning (3) Adichie Chimamanda Ngozi (4) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (3) Austen Jane (7) Auster Paul (11) Barnes Julian (3) Beauvoir Simone de (1) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (12) Blixen Karen (3) Bunin Ivan (1) Camus Albert (1) Canetti Elias (1) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Clézio J.M.G. Le (2) Coetzee J. M. (1) Cunningham Michael (2) Djebar Assia (4) Drakulic Slavenka (2) du Maurier Daphne (2) Duras Marguerite (1) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Eriksen Thomas Hylland (2) Espedal Tomas (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (3) Fante John (1) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fo Dario (1) Fosse Jon (2) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (4) Grytten Frode (5) Hamsun Knut (16) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (5) Hoem Edvard (9) Hugo Victor (3) Hustvedt Siri (5) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (11) Jensen Carsten (2) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Knausgård Karl Ove (9) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (2) Lenz Siegfried (1) Lessing Doris (3) Li Yiyun (1) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (2) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (7) Maalouf Amin (4) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Marquez Gabriel Garcia (2) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (13) Melville Herman (1) Modiano Patrick (2) Munro Alice (2) Murakami Haruki (9) Müller Herta (2) Naipaul V. S. (1) Nilsen Tove (2) Nygårdshaug Gert (9) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (6) Oe Kenzaburo (1) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (2) Oz Amos (2) Paasilinna Arto (9) Pamuk Orhan (2) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Ragde Anne B. (8) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (11) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (2) Skram Amalie (11) Solstad Dag (7) Steinbeck John (6) Strindberg August (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (2) Undset Sigrid (3) Vallgren Carl-Johan (3) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (4) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (4) Wilhelmsen Ingvard (3) Woolf Virginia (6) Xinran (2) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (2)

søndag 25. januar 2015

"American Sniper" (Regissør: Clint Eastwood)

Enda en endimmen-sjonal film om Irak-krigen ...

Det er egentlig bare to grunner til at jeg valgte å se denne filmen, som det ante meg ville bli i meste laget på flere nivåer. Det ene er at filmen er regissert av Clint Eastwood. Det andre er at hovedrollen spilles av Bradley Cooper. At filmen er Oscar-nominert, har med andre ord ikke vært avgjørende. 

Clint Eastwood (f. 1930) er en meget erfaren regissør, og han står blant annet bak filmer som "J. Edgar" (2011), "Invictus" (2009), "Bird" (1988), "Mystic River" (2003), "Gran Torino" (2008), "Changeling" (2008), "Million Dollar Baby" (2004) og "Broene i Madison County" (1995) - bare for å nevne noen. Han har rett og slett laget mye bra film! Og alt er ikke like brutalt som for eksempel "American Sniper".

Bradley Cooper (f. 1975) er en skuespiller jeg har fått mer og mer sansen for. Det har nok sammenheng med alle de seriøse rollene han har hatt i de senere årene. Mens jeg googlet på ham, dukket det opp en flunkende ny film som han har medvirket i - "Serena" med Susane Bier som regissør. Det er bare å glede seg!

"American Sniper" hadde Norges-premiere fredag 23. januar 2015. Filmen er nominert til seks Oscars i følgende kategorier:
- Beste film
- Beste mannlige hovedrolle (Bradley Cooper)
- Beste adapterte manus
- Beste filmredigering 
- Beste lydmiks
- Beste lydredigering 

Filmen er basert på Chris Kyle (f. 1974 d. 2013) sin selvbiografi som snikskytter i Irak - "American Sniper: The Autobiography of the Most Lethal Sniper in U.S. Military History". Bare tittelen er nok til å rygge bakover! Som om det skulle dreie seg om en konkurranse om å være best ... Men Kyle hadde rett. Ingen snikskytter har visstnok drept så mange som ham. Han mente selv at han drepte 255 mennesker, mens det er blitt offisielt bekreftet at han "bare" drepte 160. 


Mens Chris Kyle var rekrutt i U.S. Navy SEAL
Vi følger Chris Kyle tett gjennom fire opphold i Irak, hvor han kommer opp i ulike dilemmaer. Av og til ser han seg nødt til å drepe både barn og kvinner der han oppfatter disse som en trussel. Jeg skjønner at dette kan være nødvendig i en krig av årsaker vi som ikke har vært der skal være forsiktig med å overprøve. Men at vi underveis ikke møter en eneste iraker - ikke en! - som har noe som ligner på menneskelige og formidlende trekk ... det trekker ned hele min opplevelse av denne filmen. Jeg antar f.eks. at irakere flest er like ulike innbyrdes som de fleste folkeslag. I tillegg vet vi at en hel del irakere var/er sekulære, at noen er sunnier og andre er shiaer. Noen ønsket amerikanerne velkommen - i alle fall til å begynne med - andre ønsket dem dit pepper´n gror, og dem ble det ganske mange av etter hvert som årene med okkupasjon vedvarte og vedvarte. Disse nyansene er fullstendig fraværende i denne filmen. Og det er kanskje ikke så rart, for det var slik Chris Kyle så dem: som onde. "There is evil out there!" er for eksempel en replikk som går igjen gjennom hele filmen. 


Vi følger en hel del av Chris Kyle´s skyte-bragder i filmen.
Innimellom alle skyteepisodene kommer Chris Kyle hjem til sin kone, og ekteskapet halter mer og mer. For han er ikke til stede i deres familieliv, og etter hvert preges han mer og mer av posttraumatisk stress-syndrom. Høye og brå lyder får ham til å reagere automatisk, og i et hageselskap holder dette på å koste hunden deres livet. Hvordan han skulle være egnet til å foreta adekvate vurderinger av faresituasjoner da han reiste tilbake til Irak igjen, trenger vi ikke rare fantasien for å tenke oss ... 


Teamet i Irak
Som alltid når Hollywood lager heltehistorier, fjernes det som ikke passer. Et sted leste jeg at Chris Kyle skjøt og drepte to menn som forsøkte å stjele bilen hans etter at han kom tilbake igjen til USA. Ikke ble han tiltalt - han var jo krigshelt - og ikke er dette med i filmen. Dermed svekkes min oppfatning av filmen ytterligere. Jeg har aldri vært noen fan av såkalte sanne historier som utelater vesentlige opplysninger, enten fordi de ikke passer inn i et helteepos eller fordi man har endret på sannheten for å gjøre filmen "mer spennende". 


Chris Kyle og en annen snikskytter
Så hva fikk jeg ut av denne filmen, tross alt? Jo, den er meget virkningsfullt filmet og regissert, med nærbilder av nær sagt alle vinkler snikskytteren må ha befunnet seg i under sine opphold i Irak. Det hele nesten på grensen til våpen-fetisjisme eller våpen-pornografi, om det er mulig å bruke slike begreper. Rent teknisk er filmen upåklagelig! Det var bare det at jeg ikke hadde særlig sansen for den innholdsmessige, det vil si måten historien er fremstilt på. Jeg var for øvrig forberedt på at Clint Eastwood er macho både som skuespiller og regissør, og at det er muskler, manndom og våpen som gjelder. Noen av klisjeene kunne han riktignok ha spart seg, som tilbakeblikkene til Chris Kyles barndom. Dessuten kunne filmen blitt enda mer interessant dersom det hadde vært fokusert mer på hva det gjorde med ham å ha vært i krigen, for så å komme hjem krigstraumatisert. Det lille vi fikk innblikk i, ble for overfladisk etter mitt skjønn.

Jeg verken tror eller håper at denne filmen blir tildelt Oscar som beste film, og jeg tror heller ikke at Bradley Cooper har en sjanse til å få prisen for beste mannlige hovedrolle. Så langt holder jeg en knapp på Benedict Cumberbatch sine skuespillerprestasjoner i "The Imitation Game". Kanskje har filmen muligheter til å hente inn priser for filmredigering og lyd. Jeg har så langt bare sett noen få av de nominerte filmene, så det er absolutt for tidlig å si. 

På grunn av mine innvendinger mot filmen, kan jeg ikke anbefale den varmt. Det gjør heller ikke mannen min, som er tilbøyelig til å like atskillig flere såkalte "B-filmer med C-skuespillere" enn meg ... Filmen føyer seg inn den amerikanske tradisjonen med å fremstille seg selv som helter og alle andre som skurker uten menneskelige trekk. 

Innspilt: 2014 
Originaltittel: American Sniper
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Bradley Cooper (Chris Kyle), Sienna Miller (Taya Renae Kyle), Max Charles (Colton Kyle), Luke Grimes (Marc Lee) m.fl.
Spilletid: 132 min.

Mokhtar Barazesh: "Den innbilte fristelse til lykke"

En fortellerstemme fra Iran

Om forfatteren:

Mokhtar Barazesh (f. 1964) er aserbajdsjaner fra Iran, og akkurat dette var faktisk årsaken til at jeg plukket med meg boka da jeg tilfeldigvis kom over den i en bokhandel. Lite fremstår som mer spennende enn å få innblikk i andre kulturer, synes jeg. 

Forfatteren kom til Norge sammen med sin familie i 2001. I dag er han norsk statsborger og arbeider som morsmålslærer i kommunene Røyken og Bærum. Han  skriver om politikk og menneskerettigheter i iranske og aserbajdsjanske nettaviser og står også ansvarlig for blogger på norsk, tyrkisk, aserbajdjansk og persisk, kan jeg lese på bokas smussomslag.

Om novellesamlingen "Den innbilte fristelse til lykke":

Novellesamlingen består av fire noveller, tre av dem med handlingen lagt til Iran, tidsmessig etter den iranske revolusjonen, mens handlingen i den siste foregår i Norge. Samtlige noveller belyser hver på sitt vis ulike sider ved prestestyret, og de konsekvenser dette har for dagliglivet til menneskene som bor i Iran, og for dem som har valgt å flykte. I og med at det ikke er mange år siden forfatteren selv bodde i Iran, går jeg uten videre ut fra at han har inngående kjennskap til det iranske samfunnet. 

 I novellen "Den grønne druen" skildres livet til ungjenta Sima, som nettopp har mottatt et brev fra kjæresten som har slått opp. I dette samfunnet er det imidlertid forbudt å ha en kjæreste, i alle fall uten foreldrenes vitende og vilje, og er det noe moralpolitiet slår alvorlig ned på, så er det umoral eller mistanke om sådan. Brevet fra eks-kjæresten - i den grad man egentlig kan snakke om et forhold som fortrinnsvis har bestått av telefonsamtaler - inneholder tegningen av en grønn drue. Da brevet blir oppdaget og beslaglagt av læreren, er det denne druen de er opptatt av. 

"Den grønne druen? Hva kunne den bety? tenkte Sima. - Hvis du ikke forteller oss hva den grønne druen betyr, vil alt bli vanskelig for deg, hadde Søster Rektor sagt med en truende tone. 

Sima forsto at situasjonen hennes var alvorlig.

Kanskje Nasrin kunne vite noe om den grønne druen? Men etter dagens hendelse på Søster Rektors kontor var Sima blitt usikker. på om Nasrin fortsatt ville holde kontakt med henne. Hun husket godt hva som hadde skjedd etter at elevvaktene på skolen fant et bilde av Rambo i skriveboken hennes og hun fikk en skriftlig advarsel fra skolen: Nasrin trakk seg unna.

Søster Rektor hadde sagt: - Skammer du deg ikke? At du som går i første videregående leker med slike bilder?" (side 15-16)

Brevet får helt fatale konsekvenser for Sima i et samfunn der staten blander seg inn i alt, også i den mest private delen av livet. Det går på verdigheten løs. Hvilken fremtid har hun etter dette?

Den neste novellen - "En uferdig histories lengsel" - er etter min mening den beste i samlingen. Den handler om en familie som i sin tid ble splittet den gangen grensen mellom Iran og Aserbajdsjan ble lukket. Nå ryktes det at grensen skal åpnes igjen, og dermed våkner et dyptfølt ønske om å få se igjen gamle slektninger. Slektninger som familiefaren er overbevist om er i live fremdeles ... 

" ... hvordan skulle vi fortelle at ingen i hans familie hadde overlevd på den andre siden av havet.

Far levde i en verden av falske drømmer. Vi visste, men han var uvitende, eller ville ikke vite ..." (side 51)

I tittelnovellen - "Den innbilte fristelse til lykke" - møter vi en ung mann som kurtiserer en kvinne - blant annet ved å sende henne parfyme hun ikke bruker. Det er ikke lett å finne tid og anledning til å være sammen på tomannshånd. 


"Ingen av oss våget å komme for nær, eller snakke sammen. Jeg ønsket ingen problemer. Vi var lykkelige om dagen, om natten tenkte jeg på hvor ulykkelig vår lykke var.
- Legg fra deg hijaben, sa jeg.
Hun reiste seg fra sengen. - Hva er det med hijaben min? sa hun surt.
- Jeg vil se håret ditt!
Hun hadde sittet på stolen med manteauen og hijaben på. Da hun la seg i sengen, var hun fremdeles fullt påkledd. Jeg kysset en ung, vakker kvinne kledd i kappe og skaut." (side 79)

Den siste novellen - "Frosne blomster" - handler om en liten familie som har flyktet fra Iran til Norge. Deler av handlingen er om datterens drøm om en sykkel, men mest av alt handler dette om en familiefar som nesten går til grunne fordi han ikke kan jobbe pga. skadene han er pådratt etter tortur. Mens kona og datteren viser alle tegn til trivsel og integrering ... Til slutt går det ikke lenger, og paret skilles. 

Fellesnevneren for samtlige noveller er at dette er sterke historier. Sterke og interessante historier, som det er viktig at noen forteller! Samtidig tenker jeg at disse historiene hadde gjort seg best som dokumentar. Jeg fant dessverre ikke så mange litterære kvaliteter ved tekstene. For eksempel mangler novellesamlingen de kvaliteter jeg i sin tid fant hos den pakistanske forfatteren Daniyal Muenuddin i hans novellesamling "Andre rom, andre undere". Den novellesamlingen var til gjengjeld helt brilliant! 

Samtidig må jeg si at jeg synes det er spennende at mennesker fra andre deler av verden, som har bosatt seg i vårt land av ulike årsaker, skriver på norsk og utgir bøker i Norge! Det har flere gjort før ham, blant annet Daniyal Muenuddin, og flere kommer det garantert etter hvert!

Jeg er en leser som liker at alt ikke beskrives helt ut, at det er noe undertekst og at noe overlates til leserens fantasi. Jeg leter også etter vakre setninger, setninger med et fortettet meningsinnhold, setninger som gir rom for tolkning og som ikke serverer alt rett ut. Innimellom glimter Mokhtar Barazesh til, som i sistnevnte sitat som jeg har hentet fra novellen "Den innbilte fristelse til lykke". Her gir teksten meg noen bilder og gjør noe med meg som leser. Samtidig kunne forfatteren sikkert ha gått lenger, skrevet på en måte som hadde gjort mer vondt, hadde vært mer provokativt. Jeg har både lest en hel del bøker og sett en del filmer fra Iran, og i den konteksten opplevde jeg vel også at det fremkom lite nytt i disse novellene. Når det er sagt ønsker jeg å fremheve at språket er over middels godt, selv om det er enkelt, og at disse novellene helt sikkert har stor verdi for andre som kanskje ikke har lest mange tekster om Iran. I og med at novellene tar for seg noen ulike aspekter ved det iranske samfunnet, gir de økt innsikt om leveforholdene til vanlige mennesker i Iran. Alt i alt er dette en lesverdig novellesamling, som jeg ikke har noen problemer med å anbefale, selv om dette ikke er hva jeg vil kalle stor litteratur. 

Mokhtar Barazesh har tidligere utgitt barneboka "Adoptivkyllingen og andungen". Denne boka utkom i 2008. Jeg kjenner ikke til om han har skrevet flere bøker. 

Utgitt: 2010
Forlag: Communicatio 
Antall sider: 117 
ISBN: 978-82-92400-50-0
Boka har jeg kjøpt selv. 


Mokhtar Barazesh (Foto: Kolofon forlag)

lørdag 24. januar 2015

Levi Henriksen: "Harpesang"

Bibelsk harpe-skuffelse

Levi Henriksen (f. 1964) er både forfatter, musiker og journalist. I årenes løp har han utgitt 17 bøker innenfor mange genre; først og fremst romaner og noveller, men også essays, reiseskildringer, en barnebok og et par "lettlestbøker". Når man legger til at han har medvirket som bassist og låtskriver på seks CD´er, skjønner vi at han er en allsidig mann.

Mitt første møte med forfatterens forfatterskap skjedde i 2007, da jeg leste romanen med den besnærende tittelen "Snø vil falle over snø som har falt" (2004). Samme år fikk jeg også med meg novellesamlingen "Bare mjuke pakker under treet" (2005). "Babylon Badlands" (2006), som jeg leste i 2008, er nok den av Levi Henriksen-bøkene jeg har likt aller best, sammen med novellesamlingen "De siste metrene hjem" (2007). Mens verken "Trekkspilltvillingene" (2007) eller "Like østenfor regnet" (2008) falt i smak ... De var rett og slett gigantiske skuffelser. Dette er nok bakgrunnen for at jeg har falt litt av og ikke har fulgt med i Levi Henriksens forfatterskap i de senere årene. Inntil altså "Harpesang" utkom i fjor, en bok jeg har hørt veldig mange god-ord om ... 

Handlingen i "Harpesang" foregår nok en gang i den fiktive bygda Skogli utenfor Kongsvinger. I bokas åpningsscene, som er riktig fornøyelig, har plateprodusenten Jim Gystad møtt opp i Vinger kirke (som er høyst reell) for å delta i en barnedåp, hvor han skal være fadder. Han er i bakrus og har det så elendig som det er mulig å ha det etter å ha vært på fylla dagen før. Hans teft for gode toner er imidlertid ikke slukket, og da han får høre de vakre stemmene til det som viser seg å være søstrene Thorsen under salmesangen, våkner han for alvor. 

De Syngende Søstrene Thorsen var en gang store på bibelsang. De turnerte blant annet i USA og hadde suksess med sine plateutgivelser. Hvorfor synger de ikke mer? Hva skjedde egentlig den gangen de valgte å avslutte sine sangkarrierer? Akkurat dette er Jim oppsatt på å finne ut. Han ønsker også å vekke deres sang til live, gi ut plate med dem. 

Underveis avsløres et til dels nokså råttent pinsemenighetsmiljø og handlinger som har kostet mer enn ett menneske lykken i livet. Så spørs det om det likevel er mulig å finne tilbake til det som en gang var, eller om toget for lengst har gått? 

Historien som fortelles er egentlig helt fantastisk. Likevel ble jeg ikke fenget. Jeg må faktisk innrømme at jeg heller ikke ble rørt. Selv om forfatteren har bedyret at han aldri har skrevet om akkurat en slik romanskikkelse som Jim før, og dessuten har brukt mye av sine musikkpreferanser og kunnskaper, ble jeg likevel sittende igjen med en følelse av at romanen ikke tilførte noe nytt. At jeg på et vis har hørt dette før ... Kanskje har det sammenheng med at persongalleriet i Levi Henriksens bøker som regel befinner seg på siden av samfunnet, ikke går inn i A4-tralten, alltid er på leting etter en mening av noe slag? At det er noen fellestrekk her som går igjen i roman etter roman, mens jeg først og fremst leter etter tegn på fornyelse i et forfatterskap jeg i sin tid gikk lei?

Levi Henriksen er flink med metaforer, men nokså ofte kjente jeg at det ble så alt for mæget av det gode. Han blir litt for "flink", og mange av tekstene føles nesten som sangtekster - som om setningene kunne vært puttet inn i en sang, fordi det er rytme i dem ... som om dette har vært det viktigste for forfatteren på et vis? Dermed får boka et preg av at det faktisk er forfatteren og bare han som kan lese denne boka høyt, skapt som den er for nettopp ham. For det er alltid helt spesielt å høre Levi Henriksen lese sine egne bøker. Man må like det for å ha sansen. Det har jeg også gjort underveis i min tilnærming til hans forfatterskap, men denne gangen ble jeg altså skuffet. Boka kjedet meg underveis, og jeg brukte en hel "evighet" på å komme meg gjennom den. Kanskje ville jeg fått mer ut av den om jeg hadde lest boka selv? 

Jeg ønsker ikke å felle en knusende dom over denne boka. Derfor har jeg - som jeg pleier - linket til mange andre omtaler av boka nedenfor. Forhåpentligvis er dette med på å balansere bildet av boka, som man altså enten elsker eller ikke elsker ... Jeg sitter mao. ikke med fasiten her!

Utgitt: 2014 
Forlag: Lydbokforlaget (lydbok)/Gyldendal (papirbok)
Oppleser: Levi Henriksen
Spilletid: 9 t 43 min. (328 sider)
ISBN: 9788242161376 (lydfil)
ISBN: 9788205432239 (papirbok)
Jeg har mottatt lydfilen fra Lydbokforlaget


Levi Henriksen (Foto: Dagbladet)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - 18. august 2014 - En vekkelse i Vinger kirke - Tre 80-åringer synger så himmelsk at selv en sørpa full musikkprodusent blir edru på sekundet. ...
Når forsamlingen skal synge første salme, skjer det noe. På benkeraden bak ham hører han gudbenådede stemmer. Han snur seg og ser De Tre Syngende Søsken Thorsen, som bergtar ham med en intens tilstedeværelse.
Opplevelsen hans kan sammenlignes med å bli frelst, og hans fascinasjon for søskentrioen opptar all hans tid.

- NRK v/Marta Nordheim - 31. august 2014 - Himmelske harmoniar, jordiske intriger - Det heile toppar seg mot slutten, og sjølv om forfattaren aldri har vore redd for å spele på dei sentimentale strengene, overgår han seg sjølv og dessutan denne lesarens tolegrense før han set endeleg punktum. Det er som det punktet i kinosalen då filmen har fått fram tårene dine men så dundrar det inn med solnedgang og tusen fiolinar og steminga blir slått av idet du innser at dette er ikkje berre ei god historie, det er effektar som er lassa opp for nettopp å få salen til å hulke unisont.
- Aftenposten v/Torstein Hvattum - 6. september 2014 - Lavmælt om musikk, håp og svikHarpesang er ingen drivende, intens roman. Den trekker meg ikke fra side til side i et heseblesende tempo. Romanens styrke og karakter ligger i miljøtegningene, i de vare beskrivelsene av forsmådde følelser og tapt livsglede. Henriksen er en mester i å beskrive desillusjonerte menneskers famlende søken etter noe fast å holde i.
Han pensler med presisjon og følsomhet bildet av en kristen subkultur i Kongsvinger-traktene. Forfatterens begeistring for amerikansk musikk og amerikanske kjerneverdier er like fremtredende som i tidligere bøker.
Levi Henriksen er også denne gang aller best når han lar teksten dvele, når han med inngående kunnskap om plateindustri og rockehistorie fletter innskytelser og referanser inn i fortellingen om Maria, Tulla og Timoteus Thorsen. Fortellergrepet er ikke nytt, det er i det hele tatt ikke noe eksepsjonelt ved Henriksens siste roman. Det er feelgood-atmosfæren i det skittenrealistiske bygdedramaet som nok en gang fascinerer.

- Vårt Land v/Alf Kjetil Walgermo - 30. september 2014 - Bibelsk harpesang - Intervju med forfatteren - Bedehuset Eben Ezer dukkar stadig opp i Levi Henriksens forfattarskap. Men den nye romanen Harpesang opnar faktisk i Vinger kirke på Kongsvinger. Her får plateprodusenten Jim Gystad ei slags musikalsk «vekking» av å høyre tre 80-årige­ pinsevennar, søskena Maria, Timoteus og Tamar Thorsen, synge i ein barnedåp.
– Eg kunne ikkje ha skrive denne romanen før no, seier Levi Henriksen til Vårt Land.
– På ein måte byrjar han i mars 1996, i gravferda til far min. På minnesamveret etter­på song mamma, som har pike­namnet Thorsen, klassiske pinse­vennsongar saman med ein yngre bror og ei søster. Opplevinga har ligge og spira i meg sidan då.

- Glomdalen v/Anita Krok - 22. august 2014 - Romanen som ble til Levis reise - Intervju med forfatteren - Det er få felles trekk mellom personen Levi og fiksjonen Jim. Romanens bakteppe er innvevd i lokale hendelser, noe er svært løselig basert, den skriftlærde kan descifferere om man vil. Platesjappa som Jim søker tilflukt i, ligger på nøyaktig samme sted hvor den legendariske Odd Gjelsnes hadde sin butikk:
– Der måtte du virkelig føle deg fortjent til å kjøpe den og den plata. Jeg har virkelig fått bruke musikeren i meg da jeg skulle konstruere Jim Gystad.

- Dagbladet v/Erle Marie Sørheim - 12. september 2014 - Ustemt om tre gudsbenådede stemmer - Anmeldelsen befinner seg dessverre bak betalingssperrer.
- Tine sin blogg - 10. desember 2o14 - Dette er en av de bøkene som er rørende og og full av flere typer kjærlighet, uten å bli kvalmende søt. Boken minner om en deilig chilisjokolade, herlig søt med en god snert. Er du i tillegg glad i musikk er dette absolutt boken for deg.
- Tones Bokmerke - 26. desember 2014 - Harpesang av Levi Henriksen - igjen en god roman, denne gangen med en lysere grunntone og mer humor 
- Kleppanrova - 30. november 2014Man må like Levi sin slepne Kongsvinger dialekt og han leser svært sakte og spesielt. Enten liker man den eller man hater den, tipper jeg!
Litt vell mye pinsevenn snakk og bibelsitater som egentlig ikke er mye å ta med, syns jeg!
Han er pinsevenn selv eller har iallfall vært det og det blir for mye. Men tross dette, jeg har sans for han, men denne boka er ikke blant hans beste, langt, langt derifra. ...Vanligvis liker jeg hans bøker og opplesning veldig godt, men nå gikk det litt for sakte i svingene.

fredag 23. januar 2015

Kristian Løvås: "Hormonbalansen"

Alt du noen sinne kommer til å lure på om hormoner!

Kristian Løvås (f. 1968) er spesialist i indremedisin og endokrinologi (læren om hormonene). Til daglig jobber han som overlege ved medisinsk avdeling på Haukeland sykehus, og i tillegg er han førsteamanuensis ved UiB og redaksjonsmedlem i verdens fremste endokrinologiske tidsskrift, The Journal of Clinical Endocrinology and Metabolism. (Kilde: forlaget

Før "Hormonbalansen" utkom i 2014, har Kristian Løvås medvirket sammen med Eystein Sverre Husebye i læreboka "Endokrinologi" (2013). "Hormonbalansen" har for øvrig mer adresse til folk flest, mens "Endokrinologi" er ment for studenter og andre som arbeider med dette medisinske spesialområdet. Likevel er det ikke til å komme forbi at det er en del fagterminologi også i "Hormonbalansen", men dette er virkelig fremstilt på en meget pedagogisk og forståelig måte, synes jeg. Selv om man ikke er helsearbeider, vil man få stort utbytte av å lese denne boka, tenker jeg. 

Med introen "Det gode liv er å være i balanse!" åpner Kristian Løvås opp et helt univers av kunnskap, antakelser, myter etc. i sin siste bok "Hormonbalansen". Dette med hormonene våre er for øvrig som med slekta. De fleste fatter mer interesse for begge disse områdene etter å ha rundet middagshøyden i livet. Særlig dersom vi er blant de uheldige som har blitt syke, og som lurer på om dette skyldes egen livsførsel eller uabalanse i hormonene - eller for den saks skyld begge deler ... 

Det er et par interessante eksempler som går igjen i hele boka, og som på en måte blir veldig dekkende for hele det feltet vi står overfor når vi snakker om hormoner. Den ene er en overarbeidet småbarnsmor over 40 år, som sliter. Den andre er en mann rundt 50 som er stresset og åpenbart syk. Småbarnsmoren har ubalanse i hormonene sine - lavt stoffskifte - mens mannen har diabetes 2. For småbarnsmoren løser det meste seg når hun får medisinsk behandling. For mannen er det mer sammensatt. Han kan faktisk påvirke sin egen helse i betydelig grad ved å legge om livsstilen sin ved å gå ned i vekt og bevege seg mer. Og så må vi langt på vei leve med det urettferdige i at noen kan spise hva som helst uten å legge på seg, mens andre må passe seg hele tiden for å unngå overvekt. Langt på vei handler det om kalorier og hva vi putter i oss, selv om dette altså ikke er hele sannheten for alle. I mylderet av mirakeldietter, som utvilsomt virker for å gå ned i vekt, bør vi heller spørre oss hva som skal til for at det skal vare etter vektnedgangen ... Kanskje er det ikke så mye som skal til, som vi er tilbøyelig til å tro (og derfor gir opp før vi har prøvd). Kristian Løvås understreker hele boka igjennom at "Alt hjelper!" 

Boka er delt inn i ni kapitler, og Løvås begynner med å presentere hva hormoner egentlig er. Deretter tar han for seg balanse (om stress, ro og rytme), energi (forbrenning, appetitt og overvekt), kjønn, bein, vekst, hormonell doping og aldring. 

"I denne boken ønsker jeg å selge inn moderasjon i en tid med ekstremisme. Det er lett å bli motløs hvis man leser alle artiklene om mat og trening i aviser og magasiner. Mange mennesker synes det virker nesten umulig å finne ut hva som egentlig er sunt, og kan det aldri bli sunt nok.  ... Mange har spesielle utfordringer og sykdommer som krever særlige tiltak, men for de aller fleste er midlene enkle. Vi vet mer enn nok om veien til god helse. Svarene er moderat fysisk aktivitet, mindre stress, balansert kost og færre kalorier. Det gjelder å holde balanse og rytme og å jobbe med kroppen og ikke mot den. Det gjelder å endre på det som kan og bør endres, og dernest akseptere oss selv som vi er samt hva vi ikke kan endre." (side 13)

Løvås redegjør for en mengde faktorer i kroppen vår som vi ikke har kontroll over. Det kan handle om ting som skjedde i forrige generasjon, forholdene vi levde under i mors liv og andre genetiske forhold. Likevel er det slik at livsstilen vi velger har stor betydning for helsen vår, og den er dessuten den viktigste faktoren - i alle fall blant dem vi kan påvirke selv. 

"Du er den du er. Hvis du er kommet i ubalanse, kan det ha en rekke forklaringer, men det hjelper ikke å fordele skyld. Vi kommer ingen vei med å frata individet ansvar for egen helse, men samtidig må vi erkjenne at helse er et fellesanliggende og at mye av rammen handler om kultur og politikk, som kan formes til beste for menneskene. 

Herfra finnes det bare muligheter." (side 29)

I kapittel 2 inviterer forfatteren oss til å forstå våre hormoner. Vi har en hel haug med hormoner, og hver eneste en av dem har sin egen spesielle funksjon som må fungere for at kroppen - eller hormonsystemet - skal være i balanse. 

Fellesbetegnelsen for våre hormonproduserende organer er endrokrine organer, og disse omfatter hypofysen (regulerer aktiviteten i de andre hormonproduserende organene), skjoldbruskkjertelen (styrer fordøyelsen og er kroppens varmesentral - produserer tyroksin), biskjoldbruskkjertlene (regulerer nivået av kalsium og kalk i blodet - en regulering som foregår i tett samarbeid med vitamin D - har mye å si for vekst og utvikling), de langerhanske øyene i bukspyttkjertelen (produserer fordøyelsesenzymer til tynntarmen og insulin - handler om lagring av sukker og energi), binyrene (produserer stresshormoner som adrenalin, kortisol og aldosteron) og eggstokkene og testiklene (produserer kjønnshormoner og kjønnsceller). 

Endokrinologi er for øvrig en relativt ung vitenskap, som bare er litt over 100 år gammel. Før dette ante man ikke at hormoner fantes. Løvås forteller på en morsom og engasjerende måte om hormonene, slik at det aldri blir kjedelig. Han bruker bilder for å levendegjøre stoffet, samtidig som dette fremstår som svært pedagogisk. Som når han på side 38 skriver:

"Proteinhormonene og deres reseptorer kan sammenlignes med trafikkregulering, der cellen er en by. Ta for eksempel New York City.  ... Meldingen er hormonet, mens funksjonæren er reseptoren som setter i gang en umiddelbar endring, i dette tilfellet trafikkstrømmen inn og ut av Manhattan ...

Underveis tegner og forklarer han de ulike prosessene gjennom bilder (bokstavelig talt), slik at vi skal kunne se det hele enklere for oss. 

Hvordan reguleres så hormonbalansen? Det meste styres fra hypotalamus, som samler informasjon om kroppens tilstand og hvilke farer eller påvirkninger den er utsatt for. Hypotalamus sørger for den indre balansen gjennom en samordnet respons via hormonsystemet og det autonome (ikke-viljestyrte) nervesystemet. Og når det oppstår stress i kroppen, benytter hypotalamus hypofysen som stråmann, og denne skiller da ut sine frigjøringshormoner. Det er et finstemt system, og vi skjønner at det er av største viktighet at vi selv legger forholdene til rette slik at dette systemet ikke knekker sammen. I den grad dette skyldes arv, et forhold som først og fremst er knyttet til ulike vevstyper, er det lite å gjøre noe med. 

"Blodtypene, ABO-systemet, er én velkjent form for vevstype som bestemmer om blod fra ett individ er forlikelig med blod fra et annet individ. Risikoen for de autoimmune sykdommene er knyttet til HLA-vevstyper, som er merkelapper immunceller benytter til å skille mellom egne og fremmede celler. HLA-type bestemmer hvem som kan gi hverandre organer ved transplantasjon. Ved autoimmun sykdom begynner immuncellene på et tidspunkt å betrakte egne celler som fiender og setter i gang en betennelse, som til slutt ødelegger hele organet. Vi vet mye om hvilke celler som er i sving og om hvilke signalmolekyler eller cytokiner de kommuniserer med. Vi vet også mye om hvilke proteiner i cellene som angripes og hvilke antistoffer immuncellene bruker i angrepet. For immunsystemet er angrepet særdeles vellykket, målrettet og effektivt. Problemet er bare at det ikke skulle vært satt i gang i utgangspunktet." (side 50-51)

Stress og fight-flight-responsen i kroppen er det skrevet hyllemetervis med bøker om, og det handler om alt fra stressmestringsmetoder til hva som egentlig skjer i kroppen. Dette er en av kroppens overlevelsesstrategier når vi er i fare. Problemet er bare at vi i dag ikke møter på så mange farer som f.eks. ville dyr i vårt dagligliv. Og når kroppen står og pumper ut stresshormoner og antistresshormoner i for lang tid, blir vi utbrente til slutt. For øvrig må det skilles mellom det gode stresset og det onde stresset. Kortvarig stress får oss til å yte mer og er av det gode. Det langvarige stresset er derimot farlig og sliter oss ut. Stress gjør dessuten at blodtrykket øker, og dette er selvsagt ikke bra. 

"Sannsynligvis stresses ikke du av det samme som jeg, men du vet nok hva som stresser deg hvis du tenker deg om. Finn dine stressorer og knus dem! Her finnes det helt sikkert mange veier til målet. Det kan være å skru av mobiltelefonen av og til, det kan være å si nei til oppgaver når du er sliten. Ta fri! Det kan være å bli venner med naboen, men kanskje aller mest å bli venn med deg selv. Det kan være å få behandling for psykiske eller kroppslige plager. Det kan være kognitive stressmestringsteknikker eller kun å være oppmerksomt til stede i øyeblikket (mindfulness) og la alt annet være som det er. Jeg sier ikke at det er enkelt, livet kan ofte stå i veien, men de fleste kan ta små steg og kanskje komme langt." (side 71)

I kapittelet om energi, forbrenning og overvekt innleder Løvås med ordene "Lykkelig er den som har en frisk skjoldbruskkjertel". (side 88) De fleste har ikke et forhold til sitt eget stoffskifte før de får problemer med det. Samtidig er dette ikke helt få ifølge Løvås. Det handler om hormonet tyroksin! Dersom denne funksjonen ikke er optimal, fører dette til lav kroppstempetarur og en følelse av frossenhet, og fører til tretthet og vektøkning - blant annet. Samtidig kan man ha disse symptomene uten at det er noe i veien med tyroksin-produksjonen. Det kan da være tale om en såkalt type 2-hypotyreose, som skyldes en slags resistens mot tyroksin, en ikke helt uproblematisk tilstand, skal det vise seg. Likevel er dette sjelden, og Løvås understreker at det er mye vi ikke vet. Høyt stoffskifte er heller ikke noe man skal kimse med. 

"Hvorfor forbruker vi ulikt med energi? Hvorfor kan noen bli som Hanne uten  ha lavt stoffskifte? Hvorfor veier Jan 120 kg når kollegaen Tore på nabopulten likevel ikke veier mer enn 60 kg? Dette må bety at Jan spiser sjokolade i skjul, tenker vi, og det kan nok hende, men det trenger ikke å være slik. Det er mange paradokser der ute, som for eksempel at fete ikke generelt spiser mer enn slanke. Dette er urettferdig, som så mye i biologien." (side 105-106)

Løvås tar også opp paradokset rundt lettbrus, som jo ikke inneholder noen kalorier, men som det er grunn til å tro likevel fører til vektøkning. Er dette fordi lettbrusen øker vår appetitt, eller reduserer den forbrenningen? Dette vet vi ikke. Men: "Hvorfor ikke drikke vann?" spør Løvås. 

"Paradoksene rundt fysisk aktivitet, lettbrus og kroppsvekt viser at vi ikke kan se disse tingene isolert. Isolert sett gir nemlig en halv times joggetur forbrenning tilsvarende en blåbærmuffins, og isolert sett gir lettbrus ingen kalorier. Men vi lever ikke isolert sett! Fysisk aktivitet gir hormonelle endringer som varer langt utover den tid det fysiske arbeidet utføres, og kunstige søtstoffer i lettbrus kan påvirke appetitt eller forbrenning på ukjente måter." (side 108-109)

Det er et faktum at det finnes gode og dårlige kalorier. Hvilke kalorier det er tale om, påvirker også forbrenningen. Dette er ofte tankegangen bak ulike dietter med ulik sammensetning av proteiner, fett og karbohydrater. Løvås mener at vi må løfte blikket og tenke mer helhetlig når det vurderes hva man bør innta av næringsmidler. Mat har også en moralsk side, og "hvem er du som har rett til å leve på biffkjøtt" spør han retorisk. I virkeligheten bestemmes befolkningens kost av pris, tilgjengelighet og markedsføring. Dessuten er mattilgjengeligheten ikke tilfeldig. For ikke å snakke om matkultur. Det er forskjell på å sette seg ned og spise middag på godt "gammeldags vis" og å trykke i seg en burger i forbifarten. "Vi er alle amerikanere, og vi liker det stort. Har du lagt merke til porsjonsstørrelsene?" spør Løvås ... 

Løvås mener videre at koblingen mellom GI (glykemisk index) og høye insulinnivåer et stykke på vei kan være uheldig. Dette er fordi det spesielt er glukose som gir høy GI, noe som har ført til at fruktose-andelen i mat har blitt fremelsket som noe bra i seg selv. 

"Fruktosen er den endelige og elendige juksemaker som avslører én svakhet ved GI. Fruktosen er den paradoksale vinneren under GI-dogmet. Ettersom fruktose ikke er glukose, og ikke øker insulin og GI, er det innenfor dette dogmet å regne for sunt. Vanlig sukker inneholder 50 prosent glukose og 50 prosent fruktose, og er derfor etter denne definisjonen sunnere enn stivelse, som kun består av glukosemolekyler. Sukkerindustrien grep begjærlig denne muligheten til å øke andelen av den "sunne" fruktosen til 55 prosent i det mye brukte søtningsstoffet HFCS-55, såpass mye at man kan angi at økningen av inntaket av raffinert sukker i løpet av 1900-tallet nesten utelukkende skyldes fruktose. Vi er blitt lurt! Fruktose går rett til leveren hvor den utøver sin onde gjerning, det sniker seg unna den hormonelle reguleringen og lagres som fett. Ved denne avledningsmanøveren lurer fruktosen på oss insulinresistens. Fruktose er også mer reaktivt enn glukose, det vil si at det lettere danner skadelige forbindelser med andre molekyler." (side 120)

De ulike diettene som tilbys på markedet har helt klart ført til at mange går ned i vekt. Dessuten kan de helt klart gi ulike effekter på hormonnivået. " ... men det som virkelig betyr noe, er jo om vi klarer å holde på over tid." (side 122) "Fremfor alt bør vi spise mat." (side 123) Og så bør vi lage maten selv, slik at vi vet hva vi får i oss. 

Observasjonsstudier viser i følge Løvås en del sammenhenger, men sier lite og ikke alle fall ikke noe sikkert om årsaksforhold. Det som virkelig teller er randomiserte, dobbeltblinde studier

I kapittelet om kjønn, pubertet, forelske og p-piller kommer Løvås blant annet inn på hva som bestemmer vår seksuelle legning, hvilken innvirkning p-pillebruk har på valg av partner (!), påvirkningen på seksualitet og mange andre spennende temaer. 

Hva som påvirker vår vekst handler også om kulturelle betingelser for hva vi synes er passe langt, langt nok og tiltrekkende. Jeg hører selv blant dem som i sin tid var inne til vurdering for stopp av veksten siden jeg hadde rukket å bli 183 høy. På 1970-tallet var dette i meste laget når man var kvinne ... Når jeg leser om alle de tvilsomme sidene ved hormonbehandlingen som ble gitt, skjønner jeg at jeg har all grunn til å være glad som slapp! 

"Grensen for når man anbefalte iverksetting av behandling var i 1956 en beregnet sluttlengde på 175 cm. I 1977 var den 180 cm, og i 1999 var den 188 cm. Mens psykologiske studier på 1960-tallet viste at lengde var negativt, viser studier rundt 2005 det stikk motsatte. Lang kroppslengde hos kvinner signaliserer intelligens, dynamisk livsstil, selvsikkerhet og ambisjoner. Nå har lengre kvinner høyere inntekt enn deres lavere medsøstre. På et halvt hundreår har dermed grunnlaget for å stoppe lengdeveksten hos jenter regelrett forvitret. Vi har vært vitne til en medisinsk behandling av et kulturelt og psykososialt problem, som har en betydelig skyggeside. Hvilken lærdom kan vi trekke av det?" (side 182-183)

Hva med hormontilskudd i forbindelse med overgangsalder og aldring? Vil dette garantere et langt og godt liv? Her kommer Løvås inn på østerogenbehandling av kvinner, hvor forskning har vist at det man først trodde skulle være gunstig, likevel ikke var det. For selv om østrogen beskytter mot beinskjørhet og noen kreftsykdommer, er den totale risikoen for sykdommer og død økende ved bruk av dette hormonet. "Det gir mer av hjertesykdom, hjerneslag, brystkreft og kanskje til og med demens." (side 208) Det man vet i dag er at østrogenbehandling er trygt rundt overgangsalderen, men at det er uheldig for kvinner som har vært gjennom denne. 

Løvås stiller spørsmål ved om antioksidantene er svaret på "alt". Det vi vet om dem er at de stopper den farlige kjederaksjonen som handler om celledeling ute av kontroll (dvs. kreft). Men i stedet for å være saliggjørende i kampen mot kreft, kan nyere forskning vise at høye doser av antioksidanter har uheldige effekter både på kreftforekomst og hjertesykdom ... Antioksidantene "behandler" symptomer, mens oksygenradikalene gjør noe med årsakene. Løvås sammenligner dette med at det er mer effektivt å forebygge kriminalitet enn å bekjempe den. 

"Alternativet til mer antioksidanter er å produsere færrest mulig oksygenradikaler. På samme måte som det er mindre effektivt å bekjempe kriminalitet enn å forebygge den, er den mest effektive strategien mot aldring å unngå oksidativt stress. Det er imidlertid lettere å selge antioksidanter enn færre kalorier, men det er opplest og vedtatt at kalorirestriksjon forlenger den maksimale mulige livslengden. Dette er observert tidlig på 1900-tallet og er fortsatt det eneste effektive tiltaket vi kjenner til, og det finnes massevis av effektive tiltaket vi kjenner til, og det finnes massevis av eksperimentelle bevis. Fenomenet virker universelt på tvers av arter. Kalorirestriksjon! Smak på ordet, og se rundt deg. Dersom vi inntar færre kalorier og ikke får sykdommer, kan vi leve lenge." (side 216)

Så hva kan vi egentlig gjøre for å sikre oss en god helse inn i alderdommen? Pøse på med flere hormoner og alskens mirakel-greier? Det eneste vi altså med sikkerhet vet er at aktivitet og reduksjon i kaloriinntaket hjelper! 

Hva med rødvin? "Rødvinen lurer cellene til å tro at det er lite næring tilgjengelig og mye stress, og dikterer autofagi, vedlikehold. Vi kan altså fortsatt tro på rødvinen, men med en ny forklaring, som ikke har noe å gjøre med teoriene om antioksidantenes virkning? 

Både ja og nei. Dette forskningsfeltet er hett, og ingen sitter med de endelige svarene ..." (side 220)

For øvrig gjelder i følge Løvås Aristoteles´teori om måtehold: "Handlinger til en person med praktisk visdom ligger mellom ekstreme alternativer." (side 227)

" ... nok er nok. For verken når det gjelder vitaminer, antioksydanter eller hormoner finnes det noe som tilsier at det er nyttig å gi mer enn nok; det kan snarere være skadelig. Det er mye viktigere å redusere på kaloriene enn å fylle på med antioksydanter for å beskytte mot oksygenradikaler fra forbrenningen. Som sagt: Spis mat. Litt mindre. Mest planter. Hvis vi ikke har spesielle sykdommer, er det sannsynligvis kun vitamin D vi trenger som tilskudd. 

... Når alt kommer til alt, er framtiden vanskelig å kontrollere. Skjebnen er et bra sammensurium av fornuft og flaks. Det gjelder å  endre på det som kan og bør endres, for så å akseptere oss selv som vi er og hva vi ikke kan endre. Til syvende og sist må vi ta det vi får, gjøre det vi vil, leve mens vi kan, dø når vi må og håpe på det beste ... " (side 228)

Blant alle livsstilsbøker jeg noen gang har lest, er jeg ikke i tvil om at dette er den aller beste jeg har lest! Kristian Løvås kan det han skriver om, og det han presenterer kjennes fornuftig og godt forankret i medisinen. Vi vet en hel masse om kroppens kjemi, men ikke alt. Og veien til et godt liv er kanskje ikke vanskelig når alt kommer til alt? Egentlig vet vi det meste, men det er noe med å høre og lese det. Vi kan ikke gjøre noe med alt, men noe har vi innflytelse på, og det er egen livsstil. Noen hevder at "less is more", andre at vi aldri får nok av det som er bra. Kristian Løvås sier at "nok er nok", og det kjennes riktig! 

Boka er utrolig god skrevet, det er masse humor (!) innimellom og heldigvis lite av strenge pekefingre. Løvås appellerer til vår sunne fornuft og går for moderasjon

Jeg anbefaler denne boka for alle som ønsker å få innblikk i det gode liv, den gode balansen - hormonbalansen! 

Utgitt: 2014 
Forlag: J.M. Stenersens Forlag 
Antall sider: 255
ISBN: 9788272015700
Boka har jeg kjøpt selv


Kristian Løvås (Foto: Lånt av forlaget)
Andre omtaler av boka:
- Side2 v/Helle Nilsen - 24. september 2014 - Intervju med forfatteren - "Vent med trening til du har overskudd" - Hver dag treffer jeg i mitt arbeid mennesker som er blitt syke på grunn av hormonforstyrrelser, eller som har fått ubalanse i hormonene på grunn av usunn livsstil, innleder han boka si.
Ikke alle trenger medisinsk behandling, men heller råd og veiledning.
Side2 tok en prat med legen.
- Er det slik at kvinner er mer utsatt for hormonforandringer og blir mer påvirket av hormoner i ubalanse?
- Kvinner har mer varierende nivåer av kjønnshormoner enn menn, men ellers er vi stort sett like. Kvinner opplever riktignok en stor hormonell endring ved overgangsalder, som gir mange plagsomme symptomer med svette- og hetetokter. For øvrig er det en myte at hormonforstyrrelser er et kvinnefenomen.

- VG v/Marie Kingsrød Moen - 19. desember 2014 - Intervju med forfatteren - Ny oppsiktsvekkende studie: Menn får også graviditetssymptomer  – Dette viser at vi påvirkes av hverandre. Regulering av disse hormonene kan tyde på at mannen påvirkes av signalstoffer som kvinnen sender ut når hun er gravid, sier Løvås til VG.

onsdag 21. januar 2015

"Familien, August: Osage County" (Regissør: John Wells)

Et familiedrama av de helt store! 

John Wells (f. 1956) er en amerikansk teater-, film- og TV-produsent, skribent og regissør. Han har regissert og produsert en rekke filmer som jeg aldri har hørt om (kanskje med unntak av den uhyggelige filmen "One Hour Photo" fra 2002 med Robin Williams i hovedrollen). (Kilde: Wikipedia.)

"Familien, August: Osage County" er en svart komedie basert på det Pulitzer-prisvinnende teaterstykket med samme navn, skrevet av Tracy Letts

I filmens åpningsscene introduseres vi for ekteparet Violet og Beverly Weston, spilt av hhv. Meryl Streep og Sam Shepard. Han er en alkoholisert poet - hun har en langt fremskreden munnkreft og er avhengig av vanedannende smertestillende medikamenter (for å si det på en annen måte: hun er narkoman). Det er et sørgelig liv de lever; hun sur og bitter og stort sett alltid på en pille-tripp, han med sorgene druknet i alkohol og med en hang til å gjemme seg bort på sitt arbeidsrom, hvor han ikke gjør stort. Violet er ikke særlig imponert over mannens siste stunt. Han har nemlig ansatt en ung indiansk kvinne som skal ta hånd om praktiske ting som husvask, klesvask og matlaging. 


Hele familien er samlet til noe som må kunne karakteriseres som en familietragedie.
Så forsvinner Beverly plutselig. Han har gjort dette tidligere også, men denne gangen ligger det i luften av det er annerledes. Violet kaller sammen barna, sin søster og deres familier, som kommer ilende til, noen langveisfra og andre fra nabolaget. Dermed er det duket for et familiedrama av de helt store! Men om noen trodde at all futt og fart har gått ut av Violet sammen med den progredierende kreftsykdommen, så tar de feil ... Hun kan absolutt bite fra seg! Det meste kommer ufiltrert ut av munnen hennes, og den verbale brutaliteten hennes takles ulikt av de forskjellige familiemedlemmene. Noen mer ansvarsfulle enn andre, noen mer egosentriske (eller grensesettende) - alle med hemmeligheter som ikke helt tåler dagens lys ... 


Barbara fortviler om morens likegyldighet over egen situasjon.
Som jeg sa innledningsvis, er dette en svart komedie. Latteren setter seg innimellom litt fast i halsen - særlig når man må innse at det man ler av er en temmelig tragisk familiesituasjon, der det meste har gått galt - ikke bare en gang, men i grunnen hele tiden ... To av døtrene har i sin tid ikke bare flyttet hjemmefra - de har flyktet. Og opplever at nissen i grunnen følger med på lasset. Vi aner forsømte barn, som har fått lite kjærlighet av sine dysfunksjonelle foreldre. Særlig Barbara (spilt av Julia Roberts) lider, og sliter med å sette sunne grenser for moren. 


Far og sønn 
Spørsmålet er: Hvor blir det av Beverly, og hva vet egentlig Violet? Og hva er det med søstrene Violet og Mattie, og hvorfor er de så opprørte over det gryende forholdet mellom "Lille" Charles (spilt av Benedict Cumberbatch) og Ivy? Hemmelighetene avsløres lag for lag etter hvert som handlingen skrider frem ...


Mor og datter i en fortvilet situasjon
I denne stjernespekkede filmen er det virkelig ingenting å si på skuespillerprestasjonene! De er i øvre klasse. Selve historien som filmen bygger på er også interessant og dramaturgisk godt bygget opp. Og kanskje det beste av alt: her må sminken vike for realismen, noe som er høyst uvanlig i en amerikansk film. Dermed får den på et vis et "europeisk preg", dersom man ser bort fra noe melodrama spesielt i Matties og Steves rolletolkninger; hun Violets søster, han en flottenfeier av en kjæreste av Karen, en av Violets døtre som i sin tid flyktet til Florida for å komme lengst mulig vekk fra sine dysfunksjonelle foreldre. 

For en filmelsker er denne filmen et "must"! Den må ses og oppleves!

Filmen hadde release på DVD i fjor høst. Det bør vel også nevnes at George Clooney har vært produsent.

Innspilt: 2013 
Originaltittel: August: Osage County
Nasjonalitet: USA 
Genre: Drama/komedie
Skuespillere: Meryl Streep (Violet Weston), Julia Roberts (Barbara Weston-Fordham), Ewan McGregor (Bill Fordham), Chris Cooper (Charles Aiken), Abigail Breslin (Jean Fordham), Benedict Cumberbatch (Lille Charles Aiken), JUliette Lewis (Karen Weston), Margo Martindale (Mattie Fae Aiken), Dermot Mulroney (Steve Huberbrecht), Julianne Nicholson (Ivy Weston), Sam Shepard (Beverly Weston) og Misty Upham (Joanna Monevata)
Spilletid: 120 min. 

mandag 19. januar 2015

Siri Aabel: "Det er ikke din skyld at du er tjukk"

Historien om en revolusjonerende slankemetode som i praksis er forbudt i Norge i dag

Siri Aabel (f. 1955) er utdannet lege med spesialitet innenfor allmennmedisin. Dessuten er hun utdannet homeopat. I følge hennes nettside Green Doctors er hun opptatt av alternativ medisin - og hun er dessuten opptatt av å finne årsaken til sykdom, ikke bare behandle symptomene. Dette er bakgrunnen for hennes interesse for hCG-metoden, som denne boka handler om. 

Innledningsvis i boka forteller Siri Aabel om sine år som overvektig. Hun opplevde at hun gjorde alt "riktig". Ikke bare trente hun aktivt, men hun var også opptatt av hva hun puttet i seg. Ved noen få anledninger hadde hun lyktes i å gå ned i vekt, bare for å oppleve at hun rett etter gikk opp alt hun hadde gått ned ... og dessverre mer til ... I tillegg hadde hun en kroppsfasong der fettet fortrinnsvis lagret seg på "feil" steder - over rumpe og lår. Ved vektnedgang gikk hun også ned i volum i ansiktet og overkroppen, der hun så helt normal ut. Problemet var at vektoppgangen ikke synes å ha noen ende ...

"I løpet av de siste tiårene er vi nordmenn blitt større og større. Dermed har også vår oppfatning av hva som er normalt endret seg. Litt hengemage på mannfolk, store stappede overarmer på kvinner, litt dobbelthaker og så videre er nesten blitt normalt. Unge jenter med solide bilringer som henger utenfor en trang T-skjorte, menn i 40-årene med en tett fotball på magen - vi reagerer ikke på det lenger.

Mange ser ikke på seg selv som en person som lider av fedme, og ville nok fått sjokk dersom de fikk målt sin egen fettprosent. Dermed bidrar de nesten i stillhet uten å være klar over det selv til utbredelsen av epidemien vi ser utvikle seg i velstandsnorge: fedmeepidemien." (side 22)

Fordi Siri Aabel både er lege og homeopat, prøver hun å kombinere eller bygge bro mellom den tradisjonelle "skolemedisinen" og det vi kaller alternativ medisin. For pasientene er dette i første rekke merkbart ved at de må betale den alternative behandlingen fullt ut selv, fordi den ikke er offentlig godkjent. På dette området har det likevel skjedd store endringer i årenes løp. F.eks. er kiropraktikk i dag godkjent, mens det for noen år siden gikk under betegnelesen kvakksalveri. Veien mot godkjenning er som regel både tornefull og bratt for dem som fronter saken underveis. Man må regne med å bli møtt både med arroganse og likegyldighet, og det skal heller ikke underslås at mange useriøse aktører på markedet trøbler det til for dem som er seriøse. 

Det var rene tilfeldigheter som førte til at forfatteren kom borti en slankemetode som på revolusjonerende vis endrer overvektige pasienters kroppsfasong. En bok av Kevin Trudeau ("The weight loss cure they don´t want you to know about") fikk Siri Aabel til å velge å reise til Argentina og oppsøke dr. Belluscio, mannen som anvendte den mirakuløse vektreduksjonsmetoden med hCG. Ikke bare endte hun opp med å lære metoden av ham, men hun ble også hans pasient. 

"Jeg var virkelig nysgjerrig på denne hCG-metoden. hCG er jo et hormon som gravide har masse av i blodet. Det er et veksthormon for fosteret. Jeg har aldri hørt før at det kan brukes til vektreduksjon. At det kan påvirke fettforbrenningen?" (side 43)

Dr. Belluscio har gjennomført en dobbel blindstudie, som er en type undersøkelser som har høyest stjerne i vestlig medisinsk forskning og som regnes som gullstandard mtp. etterprøvbarhet av effekten av ulike behandlinger. Studien er kostbar og det er dessuten vanskelig å få støtte fra legemiddelindustrien siden hCG er et av kroppens egne hormoner, og som man derfor ikke kan få patent på (les: tjene masse penger på pga. monopol). Det har ikke lyktes dr. Belluscio å få publisert studien i noe anerkjent legetidsskrift, fordi studien ikke anses interessant nok. Og akkurat dette - at studien ikke er publisert - brukes mot hele metoden og dens angivelige troverdighet ... 

I dr. Belluscios doble blindstudie inngikk 70 pasienter med overvekt. Noen fikk ekte medisin og andre fikk placebo. Verken pasientene eller forsøkslederen visste hvem som fikk hva. Likevel var resultatet av undersøkelsen det Aabel betegner som "formidabelt". 

"Begge grupper har gått ned like mye i vekt, men de som fikk hCG mistet mer fett enn kontrollgruppen. I tillegg har de følt seg mette og glade under kuren, noe deltakerne i kontrollgruppen ikke gjorde. Og fettet forsvant fra de vanskelige stedene, der det ikke skulle være." (side 50)

Studien er publisert i sin helhet  bakerst i boka. 

For å gjøre en lang historie kort, erfarte Siri Aabel at kuren virket. Hun gikk først gjennom en fire ukers fase med daglig inntak av 500 kcal. og hCG to ganger pr. dag, og senere 1200 kcal. i fem uker - med en mellomliggende periode med normalt matinntak. Hun erfarte at det var "som om" forbrenningen ble skrudd på, og totalt gikk hun ned 17 kg. Dette skjedde i 2009. I dag - mange år etter - er hun fremdeles slank. Og hun har ikke lenger en pæreformet kropp. 

Underveis viser hun til dr. Simeons som har redegjort for at det finnes tre typer fett i kroppen: 1) fett lagret rundt indre organer, rundt kneleddet, under fotsålene og i benmargen 2) fett som til enhver tid sirkulerer i blodet for å kunne fungere som brensel som kroppen trenger  3) fett som lagrer seg på steder det ikke skal være. Det er dette siste fettet vi ønsker å kvitte oss med når vi går på slankedietter. 

"I dr. Simeons´bok Pounds & Inches finner jeg en mulig forklaring på hvorfor jeg har hatt så vondt under føttene, særlig på hælene: under hver slankekur forsvinner fettet under fotsålen, det minker der det ikke skal minke. Dette gir smerter.

Under hCG-kuren påvirkes kroppens fettceller slik at du har energi og opplever metthetsfølelse selv om du går på streng diett. hCG påvirker hypothalamus som gir beskjed til fettcellene om at deres livstid er forbi. Dette skjer sannsynligvis gjennom et komplisert samspill av hormoner og andre kjemiske stoffer, som får fettcellen til å slippe ut fettet og dermed degenerere. Kroppen får altså det den trenger fra sine egne fettceller og kan fungere normalt samtidig som du blir kvitt det fettet som har satt seg der det ikke skal være. Dette er den største forskjellen på hCG-kuren og andre eksisterende vektreduksjonsmetoder. Det høres jo fantastisk ut. Kan man virkelig kunne glede seg til en slankekur? Og hvis denne kuren fungerer så bra, hvorfor har jeg ikke fått høre om den før?" (side 91)

Kevin Trudeau er i USA dømt for sin markedsføring av hCG-metoden som noe som "skrur på forbrenningen". Alt styret rundt denne saken har i følge Aabel ført til en del forvirring rundt hCG-metoden. Dr. Belluscio har på sin side valgt å være mindre bastant og har svart at "vi vet ikke enda" hva som skjer. Foreløpig er det ikke vitenskapelig bevist at hCG i de dosene som er nevnt i boka (og som utgjør omtrent 1/10 til 1/20 av hva som brukes av dette hormonet i fertilitets-behandling), kan påvirke forbrenningen positivt. Imidlertid mener mange pasienter - deriblant Siri Aabel - at det er nettopp dette de selv har erfart. Man trenger nemlig ikke å gå på dette hormonet resten av livet etter at kuren er gjennomført og ønsket vektreduksjon er oppnådd. Da fungerer nemlig kroppen normalt. Det er likevel grunn til å understreke at man ikke kan spise så mye man vil uten å legge på seg igjen. Poenget er at man kan spise normalt uten å legge på seg - en effekt som gjerne mangler i alle andre slankekurer de fleste (av oss) har prøvd seg på. En annen gunstig effekt av kuren er at vektreduksjonen ikke fører til at slapp hud "henger og slenger" etter oppnådd vektnedgang.

"Jeg har i løpet av livet prøvd meg på mange slankekurer, og jeg har gått ned i vekt flere ganger. Men fordi den underliggende årsaken til min vektnedgang ikke ble behandlet, gikk jeg alltid opp igjen etterpå. Jeg føler meg overbevist om at jeg helt siden barndommen har hatt en ubalanse i hypothalamus som har påvirket forbrenningen i negativ retning. Ubalansen var årsaken til min stadige vektoppgang, og jeg føler at denne ubalansen nå er behandlet. 

Jeg beskriver det flere steder som at det føles som om forbrenningen er skrudd på igjen, fordi det er slik det føles for meg. Det var ikke slik Kevin Trudeau skrev det i sin bok. Han skrev det som en påstand, at forbrenningen skrus på igjen. Men det er ikke gjort nok studier til å kunne påstå dette. Jeg skjønner Kevin Trudeaus entusiasme, men markedsføringen av hans budskap blir helt feil. I 2014 blir han dømt til ti års fengsel nettopp på grunn av sin markedsføring." (side 152-153)

Aabel mener også at hCG-metoden ikke har noe med alternativ medisin å gjøre. "Metoden tilbyr en annen forståelse av årsaken til ufrivillig vektøkning enn den som er opplest og vedtatt." Nemlig at det er pasientens egen skyld at man er tykk, fordi man spiser for mye og beveger seg for lite ... At man er uten viljestyrke. At man har seg selv å takke. Osv. For øvrig passer ikke metoden for alle, og den er heller ikke ment for alle. 

Siri Aabel har etter dette hatt et brennende ønske om å hjelpe andre pasienter til å gjenvinne en slank kropp. Hun føler seg forpliktet til å fortelle hva hun har oppdaget - både som lege og medmenneske. 

Etter en lang prosess med å få i gang et samarbeid med et apotek om å lage en slags base som pasientene selv kan bruke til å blande ut hCG i adekvate doser, noe som ble billigere enn om apoteket skulle ha gjort dette for dem, gikk hun i gang med å behandle egne motiverte pasienter med overvektproblemer. 

Hun rakk å behandle 82 pasienter før hun ble stanset. Fornøyde pasienter som gjennomgikk behandlingen, som opplevde å gå ned i vekt uten særlig ubehag, som ikke opplevde bivirkninger. Og dette med et preparat Aabel hadde fått godkjenning fra Statens Legemiddelverk til å bruke mot overvekt (mens det egentlig var tiltenkt pasienter med problemer med å bli gravide). Noen reddet hun fra suicidalitet, mange opplevde å få livet tilbake i gave, at de endelig kunne begynne å leve et normalt liv i en normal kropp som holdt seg slank etter endt kur. 

Det er en møysommelig prosess som beskrives - en prosess med mye venting og lite involvering. Først hos Fylkesmannen, deretter hos Statens Helsetilsyn og til slutt hos Statens Helsepersonellnemnd. I Helsetilsynet fikk hun advarsel fordi hennes behandling ble ansett som brudd på helsepersonelloven. Advarselen ble opprettholdt i Helsepersonellnemnda - til hennes store overraskelse. Noe av begrunnelsen hun fikk underveis i prosessen var at behandlingen var forbundet med bivirkninger - på tross av at ingen pasienter hadde meddelt bivirkninger overhode. Og dette på tross av at Statens Legemiddelverk mente at preparatet ikke virker ... Siri Aabel påpeker en hel haug med det hun mener er faktafeil i prosessen, feil som skyldes at de som har behandlet saken ikke har satt seg tilstrekkelig inn i materialet. 

"Metoden jeg nå har funnet er veldig mye mer pasientvennlig og enkel å gjennomføre og ikke minst risikofri! Men nå skal metoden som jeg har testet ut på meg selv og 82 pasienter med fantastisk resultat forbys i Norge? Slik skal det ikke være, og jeg kjenner at rettferdighetsgenet jeg fikk fra min juristpappa slår inn for fullt." (side 185)

Uansett hva Siri Aabel synes om den behandlingen hun har fått, har hun vært nødt til å skrinlegge sitt prosjekt med å behandle flere pasienter for overvekt med hCG-metoden. I stedet har hun skrevet denne boka, i håp om at den skal vekke interesse og forskning. Mange pasienter står i dag i kø for kirurgisk behandling for sin overvekt - en metode som er forbundet med langt flere risiki enn en hCG-behandling. 

Da Aabel var i Helsepersonellnemnda og redegjorde for sin sak, sa hun følgende:

Man trenger en buffer for å fortynne hCG til riktig dose (lisensen har Siri Aabel selv kjøpt - og hun ønsker å gi den fra seg til andre, slik at hun ikke risikerer å bli tatt for ulovlig markedsføring - hun ønsker at den skal gjøres tilgjengelig for folk til en overkommelig pris). Dette kan lages på et privat laboratorium og pasienten kan kjøpe dette uten resept. Enhver lege kan skrive ut en vanlig hvit resept på Pregnyl, som er hCG, til sine overvektige pasienter (hver eneste dag skriver leger ut preparater til andre formål enn hva de er tiltenkt). Aabel frykter at "hCG ultradrops" snart vil flomme ut på det norske markedet, hvilket åpner for det hun vil kalle useriøs behandling av overvektige. 

"Oral-hCG-metoden er fantastisk, og jeg ønsker at den skal få sin plass i behandlingsapparet i Norge fordi den:
1. gir rask vektreduksjon av fettmasse, ikke muskelmasse.
2. gir signifikant lavere fettprosent
3. endrer din kroppsfasong
4. er bivirkningsfri
5. er uten komplikasjoner
6. er svært enkel for pasienten å gjennomføre
7. krever ikke trening ved siden av
8. gir varig vekttap
9. inneholder kun en svært lav dose hCG, 250 IE pr. os x 2
10. fører ikke til slapphet, sultfølelse eller dårlig humør under kuren" (side 219)

Helt til slutt i boka har Siri Aabel med forslag til dietter, spørreskjema om vekthistorie og Dr. Belluscios studie som nevnt tidligere. 

Boka inneholder egentlig tre historier; en om forfatterens egen kamp mot sin overvekt, en om behandling av egne pasienter for overvekt og en om hennes kamp mot byråkratiet. Fordi smussomslaget inneholder utsagn ala "Alt du trenger for å lykkes med hCG-metoden" , "en revolusjerende slankebok", "en helt ny løsning for deg" og "nå er det din tur", trodde jeg - både da jeg kjøpte boka og underveis i lesingen - at boka handlet om en metode som faktisk var tilgjengelig på markedet. Ikke at den handlet om en metode som i dag er forbudt ... Akkurat dette irriterte meg ikke rent lite! Her kunne forlaget opptrådd ryddigere, synes jeg.

Når det er sagt leste jeg boka med stor interesse - både for egen del og for andres del. Siri Aabel virker som en oppriktig lege med et stort hjerte for sine pasienter, og er det noe hun virkelig ikke ønsker å fremstå som, så er det en som ønsker å berike seg på andres ulykke. Tvert i mot gir hun et inntrykk av å være meget seriøs og ivaretakende, noe hennes iver etter å finne en måte å fremstille stoffet på rimeligst mulig måte viser med all tydelighet. Jeg skjønner at kampen mot byråkratiet har vært tung, men ønsker ikke å opptre som noen dommer i forhold til om det er begått urett eller ikke. Det jeg imidlertid håper på er at boka vil vekke interesse for å forske på metoden. Dersom denne metoden er så revolusjonerende som jeg som leser sitter igjen med et inntrykk av, så bør dette virkelig få sentrale folk i helseforvaltningen til å ønske å etterprøve den. Jeg må for øvrig medgi at jeg stusser over alt fokuset på de angivelige bivirkningene av preparatet, når man ikke har undersøkt dette nærmere ... Jeg stusser også på at 10-20 ganger den dosen det her er snakk om brukes på kvinner som sliter med å bli gravide. Dersom risikoen for blodpropp øker tilsvarende, slik enkelte innen helseforvaltningen har uttalt i media, lurer jeg på om det er forsvarlig ... 

Utgitt: 2015 
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 224 + appendix 1-3 (28 sider)
ISBN: 978-82-7900-729-6
Boka har jeg kjøpt selv.


Siri Aabel (Bildet er lånt fra forlaget)

Andre omtaler av boka:
- TV2 v/Anne Fredrikstad - 6. januar 2015 - Helsetilsynet advarte norsk lege mot å slanke pasienter - nå utgir hun bok - Også i USA har amerikanske helsemyndigheter advart mot metoden.
Her hjemme forteller helsetilsynet at de vil stå ved advarselen så lenge de ikke er forelagt store vitenskapelig studier publisert i internasjonalt anerkjente tidsskrift.
– Jeg forventer at norske leger tar avstand fra denne metoden, og at denne legen retter seg etter våre advarsler. Dersom hun ikke gjør det, må vi vurdere hennes rett til å fungere og praktisere som lege i fremtiden, sier Andresen.

- Aftenbladet v/Silje Dyregrov - 9. januar 2015 - Lege vil slanke nordmenn med hormoner - Hva kan en dose med 250 enheter HCG gjøre med kroppen?
- Potensielt alvorlig bivirkning som blodpropp er anført når det gjelder HCG-dosering ved prøverørsbehandling (injeksjon på ca 6500IE). Da kan man ikke utelukke at en dose på 250IE gitt daglig i fire uker kan være blodproppfremmende, sier Trovik.