Translate

Søk i denne bloggen

Laster inn...

Etiketter - ulike temaer

Sider

Et utvalg av forfattere omtalt på bloggen

Aarø Selma Lønning (3) Adichie Chimamanda Ngozi (4) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (11) Barnes Julian (3) Beauvoir Simone de (1) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (13) Blixen Karen (3) Bunin Ivan (1) Camus Albert (2) Canetti Elias (1) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (2) Clézio J.M.G. Le (2) Coetzee J. M. (1) Cunningham Michael (2) Djebar Assia (4) Drakulic Slavenka (2) du Maurier Daphne (2) Duras Marguerite (1) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Eriksen Thomas Hylland (2) Espedal Tomas (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (3) Fante John (1) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (3) Flaubert Gustave (4) Fo Dario (1) Fosse Jon (2) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (3) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (4) Grytten Frode (5) Hamsun Knut (16) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (5) Hoem Edvard (10) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (5) Indridason Arnaldur (7) Jacobsen Roy (11) Jensen Carsten (2) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Knausgård Karl Ove (9) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (2) Lenz Siegfried (1) Lessing Doris (3) Li Yiyun (1) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (2) Llosa Mario Vargas (8) Loe Erlend (7) Maalouf Amin (4) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Marquez Gabriel Garcia (2) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (13) Melville Herman (1) Modiano Patrick (2) Munro Alice (3) Murakami Haruki (9) Müller Herta (2) Naipaul V. S. (1) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (6) Oe Kenzaburo (1) Oksanen Sofi (4) Olsson Linda (2) Oz Amos (2) Paasilinna Arto (9) Pamuk Orhan (2) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Ragde Anne B. (9) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (5) Renberg Tore (11) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (4) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (2) Skram Amalie (11) Solstad Dag (7) Steinbeck John (6) Strindberg August (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (5) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (2) Undset Sigrid (3) Vallgren Carl-Johan (3) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (4) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (4) Wilhelmsen Ingvard (3) Woolf Virginia (6) Xinran (2) Yates Richard (4) Zweig Stefan (13) Øverland Arnulf (2)

søndag 19. april 2015

"Far from Men" (Regissør: David Oelhoffen)

Få med deg denne storfilmen på Arabiske filmdager i kveld!

Film fra Sør arrangerer Arabiske Filmdager i Oslo denne helga - for femte år på rad. Totalt 21 filmer er satt opp på programmet, og det er jo helt sørgelig hvor lite man rekker over ... Særlig fordi ingen (eller hur?) av disse filmene kan forventes satt opp i det ordinære kinoprogrammet, og langt mindre er tilgjengelig på DVD - i alle fall ikke uten at man må importere filmer selv. 

En av filmene jeg plukket ut - i tillegg til "Casablanca Calling" - var storfilmen "Far from Men" eller "Loin des hommes" som er originaltittelen. Det var et par grunner til det - i tillegg til at filmen gikk midt på dagen i går: For det første er dette en filmatisering av Albert Camus´ novelle "Gjesten" og for det andre er det ingen ringere enn Viggo Mortensen som spiller hovedrollen. 

Med det algeriske fjellandskapet som kulisse utspiller det seg et formidabelt drama i denne filmen, hvor handlingen er lagt til året 1954. Nettopp det året da frigjøringskrigen i Algerie startet ... (Interesserte kan lese mer om dette på Wikipedia.)



Viggo Mortensen spiller rollen som den idealistiske fransklæreren Daru, og for å kunne bekle denne rollen måtte han lære seg både fransk og arabisk. Skolen han jobber ved ligger midt i et goldt fjellandskap, nederst i en dal. Skolebygningen er primitiv, men glade barn - både gutter og jenter - kommer løpende hver dag for å lære å lese og skrive, og for å tilegne seg fransk og geografikunnskaper. Det hele er riktig så idyllisk. Etter endt skoleuke belønnes barna med en pose med korn, selve lokkemiddelet for å få foreldrene til å gå med på å sende barna dit i stedet for å arbeide. 




En dag brytes idyllen, idet Daru pålegges å frakte en algerisk morder til byen Tinguit, som ligger en dagsmarsj unna. Daru ønsker ikke å påta seg dette oppdraget, men skjønner nokså raskt at han ikke har noe valg. Han aner imidlertid ingenting om det gryende opprøret, og dagsmarsjen han og hans "gjest" legger ut på, skal bli alt annet enn fredelig. Underveis støter de både på algeriske opprørere og franske soldater, og de kastes fra side til side i konflikten. Etter hvert får vi også høre opprørens historie. Mohammed, som han heter, har drept sin fetter, og for å unngå en blodfeide som ingen ende vil ta før alle mennene i begge slektene er utryddet, har han meldt seg for franskmennene. Hans tanke er at han ved å la seg dømme til døden, forhindrer ytterligere blodbad i hjembygda. Nettopp av den grunn nekter han å rømme, selv når mulighetene byr seg. 



Dette er en film som gjør dypt inntrykk! Viggo Mortensen gjør en fantastisk rolletolkning som læreren Daru, som plutselig befinner seg i et slags vacuum i livet sitt. Han er født og oppvokst i et land som ønsker å kaste ham ut, siden hans røtter er franske, men han føler seg heller ikke hjemme hos franskmennene, som driver med uærlig krigføring. Her møter vi dessuten det vanlige dilemmaet når vestlige land kriger mot andre land: man definerer seg selv som krigere og soldater, mens "de andre" er terrorister. Dessuten vil jeg fremheve den nydelige fremstillingen av vennskapet mellom Daru og algerieren som skal bringes til Tinguit. 

Jeg siterer fra arrangørenes presentasjon av filmen:

"Regissøren har klart å bygge opp Far From Men med en spenningskurve lik de beste westernfilmer, kombinert med humanismen og de moralske dilemmaene som ligger dypt i Camus’ novelle. Resultatet er en av årets beste filmer, som fortjent har gått sin seiersgang på internasjonale filmfestivaler, høstet både gode kritikker og flere publikumspriser.

Det er fremdeles mange billetter igjen til kveldens visning på Victoria kino kl. 20.45! Denne filmen er det virkelig verdt å få med seg!

Innspilt: 2014
Originaltittel: Loin des hommes
Språk: Fransk og arabisk - med norsk tekstning
Nasjonalitet: Algerie/Frankrike
Sjanger: Drama
Skuespillere: Viggo Mortensen, Reda Kateb, Djemel Barek
Spilletid: 101 min.

"Casablanca calling" (Regissør: Rosa Rogers"

En optimistisk film om kvinnefrigjøring i Marocco

I år arrangeres Arabiske filmdager for femte år på rad. I år som i fjor er det Victoria Kino i Oslo som er senter for begivenhetene (skjønt man i år har fått litt drahjelp også fra Saga kino). Filmutvalget er enda større enn tidligere, idet totalt 21 filmer skal vises i løpet av fire dager. Det er så mye interessant som vises at man egentlig ikke burde gjøre annet enn å løpe fra kinosal til kinosal i håp om å få med seg mest mulig. Dette var dessverre ikke mulig for meg, og jeg var derfor nødt til å gjøre noen valg. 

En av filmene jeg plukket ut var "Casablanca Calling". Et lite mirakel av en dokumentarfilm, skulle det vise seg! 

I filmen møter vi tre helt spesielle kvinner, såkalte morchidat, dvs. kvinnelige, religiøse predikanter.

"Siden 2006 har mer enn 400 kvinner tiltrådt rollen som morchida og målet deres er dette: å frigjøre kvinner (og menn) fra en kvinnefiendtlig tolkning av islam. Filmen følger tre kvinner som reiser rundt i Marokko og veileder jenter og kvinner i alle aldre om tema som arrangerte ekteskap, barneekteskap, vold mot kvinner, økonomisk utnyttelse av kvinner og selvmord blant kvinner. Motforestillingene i det marokkanske samfunnet er mange og ifølge én mann i filmen er kvinner tikkende bomber som må giftes bort så tidlig som mulig for å unngå katastrofe. Det er slike forestillinger morchidat-ene kjemper mot. Selv om vrangforestillingene er mange i et land med ekstremt høy analfabetisme, er pågangsmotet til kvinnene desto større. Og det kjennes godt med litt karismatisk, muslimsk feminisme midt i alle historiene om muslimsk mannem
akt." (Sitat fra arrangørenes presentasjon av filmen.)  


Kvinenne har ingen andre å rådføre seg med. 
Ønsket om å utdanne kvinner til å gjøre denne oppgaven er det myndighetene som står bak. Mange husker vel terroren i Casablanca i 2003 (les mer om dette på Wikipedia), et tema det for øvrig har vært laget en del filmer om - blant annet "Horses of God", som ble vist på Arabiske filmdager i 2013 (linken fører til min omtale av filmen). 


En av morchidatene vi møter i filmen.
Fattigdom, uvitenhet og ikke minst analfabetisme gjør at kvinnenes situasjon forverres betydelig. Når de blir møtt med påstander om hva profeten sier i Koranen, er de ikke i stand til å ta til motmæle. Mange forestillinger om hva som er lov og ikke lov, verserer, og dette harmonerer dårlig med et moderne samfunns krav. Morchidat-ene er godt skolerte i Koranen, går i dialog med kvinnene og gir dem konkrete råd. De retter også opp i tidligere misforståelser om hvor grensene for en kvinnes utfoldelse går - særlig når de ønsker å være gode muslimer. 

Underveis i filmen møter vi unge jenter i puberteten på et jenteinternat. Felles for disse unge jentene er at de kommer fra fattige familier, og at de ikke har noen å snakke med om alt de lurer på om livets mysterier - særlig i forhold til gutter, kjærlighet, ekteskap osv. En jente som har hatt kontakt med en gutt, og som blir straffet av sin far ved å bli tatt ut av skolen, tar sitt eget liv. Dette gjør et voldsomt sterkt inntrykk på jentene, fordi de jo føler at de har så mye til felles med denne jenta, som var helt normal og bare glad i å leve. 


En av morchidatene vi møter i filmen.
Rådene som gis er hele tiden innenfor islam, og morchidat-ene selv må tåle å bli møtt med kritiske spørsmål om hvordan de har valgt å leve sine liv. Hva med barna? Og hvem sørger for at mannen får mat på bordet når han kommer hjem fra jobb?

Koranen inneholder intet forbud for kvinner til å gå ut i jobb. Tvert i mot var profeten opptatt av at alle mennesker har en plikt til å tilegne seg kunnskaper. Som en av morchidat-ene innvendte da en ung mann mente at de hadde mye å lære av Vesten: de burde ikke glemme sine egne kulturelle røtter! En gang levde kvinner og menn som likeverdige mennesker, side om side. 

Også kvinnene på landsbygda får råd og veiledning i livene sine. 
Mye har skjedd til beste for kvinner (og menn) i Marocco i nyere tid. Bare det forhold at nedre giftealder er satt til 18 år, har betydd mye. Dette forhindrer likevel ikke at enkelte jenter er lovet bort til en fetter eller andre allerede mens de var svært smål ... Men som en av morchidat-ene ga som råd: Koranen forbyr tvangsekteskap, og man kan faktisk protestere uten å være en dårlig muslim av den grunn. 

Det tristeste var det å møte unge jenter på landsbygda, som jobbet for ingenting. De er analfabeter uten rett til et eget selvstendig liv. Mens de jobber, sover mennene i landsbyen, og alle pengene de tjener går til mennene. Mennene kan ikke en gang feie en gårdsplass uten å bli gjort til latter. I likhet med de fleste nødvendige oppgaver som hele tiden trenger på i et hjem ... Problemet med tvangsgifte av jenter eksisterer fremdeles, og det er en tragedie når det etter kort tid viser seg at ekteskapet var et feiltrinn fordi mannen ikke holder mål ... 

Dette er en modig og tankevekkende film, som virkelig gir grunn til optimisme! Veien til bedre forhold både for kvinner og menn i fattige land som Marokko, er utdannelse og kunnskap. Vel - det kommer til å ta tid, men hva annen kan man egentlig gjøre enn å påskynde denne prosessen? Det handler om holdninger og om mangel på rollemodeller. Den dagen mennene skjønner at de selv vil få det bedre - ja, et lykkeligere liv - når deres kvinner får bedre vilkår, den dagen vil fremskrittet komme i rekordfart! Ekstra givende var det for øvrig å se et kvinnesamfunn full av galgenhumor! 

Du kan lese mer om filmen på denne nettsiden:
- www.casablankacalling.com

Fikk du ikke med deg denne filmen i går? Vel, du har fremdeles sjansen til å få den med deg i dag! Kl. 16.00 vises nemlig filmen i sal 3 på Victoria kino. Det er fremdeles billetter å oppdrive! 

Innspilt: 2014 
Nasjonalitet: Marokko/Frankrike
Språk: Arabisk - tekstet på engelsk
Sjanger: Dokumentar 
Spilletid: 70 minutter

fredag 17. april 2015

The Metropolitan Museum of Art - New York

The Metropolitan Museum of Art (Foto: RMC)
En av de tingene man bør få med seg når man besøker New York, er The Metropolitan Museum of Art. Dette er New Yorks svar på Paris´Louvre. Museet er det største i hele USA og et av de ti største museene i verden. Du kan lese mer om museet og dets samlinger på Wikipedia

Museet ble grunnlagt i 1870, og det lå opprinnelig i 681 5th Avenue. Senere ble det flyttet lenger ned i byen, før det i 1880 ble flyttet lenger opp på Manhattan til der hvor det ligger i dag (i 82. Street ved 5th Avenue). På museet finnes kunst fra hele verden, representert over en periode på 5000 år. Det er mer enn to millioner kunstverk i museet.  

Når man besøker dette museet må man bare innse at det er en umulighet å komme gjennom noe særlig mer enn en liten brøkdel av samlingene. En ting er tiden som medgår - noe helt annet er hva man er i stand til å ta inn i løpet av noen timer. Man må derfor foreta noen kvalitative valg. Et godt tips: start dagen på Metropolitian - før du har blitt for sliten av byens ståk og mas. Da er nemlig sjansen for at du orker mer, større. 

I en av mine reiseguider - Gyldendals "Topp 10 New York" - er det listet opp 10 utstillinger man bør få med seg; europeisk kunst, egyptisk kunst, Michael C. Rockefeller-fløyen, amerikansk fløy, Robert Lehman-samling, kostymeinstitutt, asiatisk kunst, Lila Wallace-fløy, europeisk skulptur og dekorativ kunst og Roof Garden. Vi valgte en bitte liten del av dette. For øvrig kan bemerkes at mens andre rikfolk kanskje drømmer om å få oppført en bygning i sitt navn eller å få en gate oppkalt etter seg, så kan rikfolk i USA få en museums-fløy oppkalt etter seg dersom de donerer sin kunstsamling eller betydelige pengebeløp til et museum ved sin bortgang.

Amerikanerne elsker forkortelser, og Metropolitan går derfor under betegnelsen "Met" i dagligtalen. Museets nettside finner du her, og det kan være lurt å studere kartet over museet før du går inn. Museet er åpent hver dag mellom kl. ti på formiddagen og ni om kvelden, og det koster 25 dollar for en voksen-billett. Vanligvis pleier jeg å kjøpe kunstbøker fra museer jeg besøker. Det gjorde jeg ikke denne gangen, og det angrer jeg sterkt på ... 

I dette blogginnlegget har jeg plukket ut noen av bildene jeg tok da mannen min og jeg besøkte museet i påsken. 


Mange morsomme kunstverk fra middelalderen i museet. (Foto: RMC)
En av de første salene vi kom til i middelalder-delen av museet. (Foto: RMC)
Fra middelalder-utstillingen (Foto: RMC)
Et badekar fra middelalderen (Foto: RMC)
Detalj fra badekaret (Foto: RMC)
Disse kinesiske kunstverkene i porselen er fra Qing-dynastiet (1944-1911). Man
antar at figuren til venstre er guden for velstand i militær forstand, mens den til høyre
er en tilsvarende sivil utgave. (Foto: RMC)
Bygningen er i seg selv et kunstverk! (Foto: RMC) 
Jeg fikk assosiasjoner til Picasso da jeg så denne figuren, men
var av asiatisk opprinnelse. Det morsomme var at figuren endret seg
alt etter hvilken vinkel man så den fra. (Foto: RMC) 
Det er flott å gå rundt på et slikt kunstmuseum, men tanken om "hvilket ran fra
andre kulturer" dette i realiteten er, kommer stadig tilbake til meg. (Foto: RMC)
Fremtidens Buddha - kunstverk fra Pakistan, ca. 3. århundre
(Foto: RMC)
Et spennende tak - som del av bygningen. (Foto: RMC)
I den japanske delen kunne man slappe litt av før man gikk videre. (Foto: RMC)
Amida Nyoral - the Buddha of Limitless Light -
fra Kamakura-perioden (1185-1333) (Foto: RMC) 
Arhat - en porselensfigur fra Liao-dynastoet (907-1125) (Foto: RMC) 
En museumsbutikk av det mer spenstige slaget (Foto: RMC) 
Utenfor Metropolitan - langs 5th Avenue (Foto: RMC)
Andre New York-innlegg på bloggen min:

Helle Helle: "Hvis du vil"

Eksistensielt om å gå seg vill i livet

Den danske forfatteren Helle Helle (f. 1965) har utgitt 11 bøker fra hun debuterte i 1993 og frem til i dag. Syv av disse har kommet ut på norsk (samtlige på Oktober forlag). Selv har jeg bare lest en av disse - "Ned til hundene" (2009), en bok jeg for øvrig ikke ble overvettes begeistret for. Den gangen merket jeg meg imidlertid bokas sterke språklige kvaliteter, og hadde bestemt meg for at jeg ønsket å gi forfatteren flere sjanser. 

"Hvis du vil" er en av årets nominerte bøker til Nordisk Råds Litteraturpris, og nettopp av den grunn hører den med blant bøkene jeg har ønsket å prioritere å lese. (Her er en link til en oversikt over samtlige nominerte.)

Rammen for den lille kortromanen "Hvis du vil" er to villfarne joggere som møtes tilfeldig inne i skogen. Roar er 48 år og er ute og løper for første gang. Han er egentlig på seminar, og litt for sent oppdager han at skoene han har kjøpt ikke er i samme størrelse. Dette fører til vonde gnagsår. Den navnløse kvinnen er 10 år yngre, og har mer løpetrening, men kanskje ikke akkurat i denne skogen. Ingen av dem finner tilbake til utgangspunktet, og de er for lengst utenfor mobildekningsområdet. Mørket faller på, og de ender med å søke tilflukt i en gapahuk. Der er de nødt til å overnatte. Roars gnagsår gjør at han nesten ikke klarer å gå, og de har verken mat eller drikke med seg. Sårbarheten i situasjonen blir etter hvert eksistensiell, fordi det er så lite som skal til for å virke truende på hele tilværelsen. 

"Mørket ligger tett inne mellom granene, ingen av oss kommenterer det. Men vi har satt opp farten litt, det medfører et visst ubehag i mitt tilfelle. Jeg kompenserer for vannblemmesmerten ved å gjøre høyre bein lett stivt og svinge det i en liten bue for hvert skritt, men jeg holder tempoet. 
- Nå burde du absolutt ta dem av, det er jo mykt her, sier hun. 
Igjen kommer denne ustanselige klikkingen fra henne. Jeg lurer på om hun ikke merker det selv, ellers beveger vi oss lydløst på strekningen. 
- Hvor lenge har du løpt, da?" (side 12)

I løpet av natten forteller de hverandre sine historier. Hva annet kan de gjøre, der de er prisgitt hverandre i stundens alvor? Dette fører til en dyp fortrolighet som nesten bare er mulig mellom fremmede mennesker når man nettopp befinner seg i en eksistensielt truende situasjon. Vi aner at deres villfarelse - det at de har løpt seg vill i skogen - nesten blir et slags symbol på en villfarelse i livet som sådan. Begge befinner seg enten i eller like i nærheten av middagshøyden i livet, et slikt tidspunkt som naturlig kaller på tanker om hva man har fått ut av livet så langt og om dette er dit man vil. 

Hennes historie fortelles i tredjeperson entall - hans historie i jeg-form. Det er jo først og fremst han - Roars - perspektiv det meste ses fra i denne lille romanen. Vi aner to mennesker som så langt i livet ikke har tatt aktive grep om tilværelsen, men som bare har drevet i de retninger tilfeldighetene har ført dem. Fordi de må holde varmen i den kalde natten, kommer de svært tett på hverandre - i dobbel forstand. Så tett at det kanskje ikke er så nøye om de finner tilbake til sivilisasjonen så altfor raskt? 

"Det var noe som falt på plass i henne, kanskje var det sånn å ta seg sammen. Hun styrte humørsvingningene sine, hun skyldte på alle årene alene. Hver kveld lå hun i sengen og ramset opp alt det hun var takknemlig for. Det var urimelig mye." (side 99)

Kvinnen begynte tidligere å strikke, og slik formulerer forfatteren hennes tanker om dette:

"Bare tanken på Christian inni en genser hun hadde strikket." (side 99)

Hvordan beskrive kjærligheten mellom to mennesker vakrere enn dette, uten bruk av forslitte klisjéer?

Noe av det jeg liker aller best med denne romanen er alle refleksjonene som er flettet inn i historien, fordi de - samtidig som de handler om disse to personene - også får en slags gjenkjennelig allmenngyldighet. Det handler om faser i livet, om hva som betyr noe og om å åpne opp for andre. Om å evne å stole på andre, selv om man har fått noen slag i trynet i årenes løp. Det er greit å gå seg vill bare man ikke mister seg selv. 

Denne romanen er for meg en vakker kjærlighetshistorie om å elske og å ha mistet, og om å evne å reise seg igjen og starte på nytt. Historien grep meg dypt, og jeg kjente på en lyst til å lese den om igjen da siste side var vendt. Som om det å lese den om igjen ville gitt meg flere svar på spørsmålene jeg satt igjen med ... 

En fin bok det er verdt å få med seg!

Utgitt i Danmark: 2014
Originaltittel: Hvis det er
Utgitt i Norge: 2015
Forlag: Oktober forlag
Oversatt: Trude Marstein
Antall sider: 141
ISBN: 978-82-495-1496-0
Boka har jeg mottatt fra forlaget

Helle Helle (Foto: Sofie Amalie Klougart)
Andre omtaler av boka og forfatteren:
- Dagsavisen v/Gerd Elin S. Sandve - 18. april 2015 - (Intervju med forfatteren) Hverdagsdramatikeren Alle liv rommer en viss trivialitet. Visse ting som er de samme for alle. Man dusjer. Spiser frokost. Venter på bussen. Slike ting. Jeg kommer ikke på noe som er mer interessant å skrive om enn det, sier Helle Helle til Dagsavisen.
Hun er en av Danmarks aller mest anerkjente forfattere, nå aktuell i Norge med romanen «Hvis du vil», som er nominert som ett av Danmarks bidrag til Nordisk råds litteraturpris, som deles ut i høst.
I denne sammenhengen er imidlertid ikke «trivielt» noe synonym til «kjedelig». Selv om Helle Helles bøker aldri lener seg på voldsomme og dramatiske hendelser, på kriger eller epidemier, så er de i aller høyeste grad dramatiske.

- NRK v/Marta Norheim - 25. mars 2015 - Mislykka joggetur, vellykka roman - Gode forfattarar kan lage stor litteratur ut av det meste, til og med av jogging. Det dokumenterer den danske forfattaren Helle Helle i den nyaste romanen sin, som er nominert til Nordisk råds litteraturpris. ... Nokon forfattarar er slik at du merkar at det er dei straks du har lese eit par setningar. Jon Fosse er slik, og Gro Dahle og Dag Solstad. Helle Helle er også slik. Sjølv om det finst folk som liknar, har Helle Helle ei eiga evne til å få enkle, tilforlatelege situasjonar til å vri seg, og til å få heilt greie tekstar til å verkeleg dirre av spenning. Den nyaste romanen er ikkje noko unntak. ... Som i så mange litterære rapportar frå samtida får vi også her inntrykk av at livet liksom berre har blitt sånn, utan at dei har styrt så veldig målretta og sånn sett blir virringa i skogen eit bilde på livet utanfor. Men kanskje skogslivet gjorde dei klokare, meir reflekterte og i stand til å ta tak i livet? Det får vi ikkje vite. Typisk Helle Helle.
- Aftenposten v/Ingunn Økland - 11. april 2015 - Magisk møte i gapahuken - Fabelaktig om to skadeskutte antihelter som ser helten i hverandre. ... Helle Helle har skrevet seks romaner som alle er på under 200 sider. Bøkene er fulle av hverdagslige detaljer og trivielle samtaler. Persongalleriet består stort sett av vanlige folk som lever sine liv i danske utkantstrøk. Er dette viktig, da, kan man spørre seg selv underveis.
Men på sitt beste klarer Helle å vise hvordan livet lykkes – eller raseres – av nettopp små og tilsynelatende ubetydelige hendelser. Hvis du vil er en oppvisning i denne subtile metoden.

- Tine sin blogg - 30. mars 2015 - Gjennom leseøkten ventet jeg på å bli grepet, men etterhvert som jeg passerte halvveis og vi etter en lang avstikker til kvinnens fortid, er tilbake til gapahuken i skogen, begynner jeg å bli utålmodig. Det er ikke mange sidene å gjøre det på, og i mine øyne uteblir intensiteten.Dette er en roman som definitivt har karakter, og som holdt på min interesse gjennom hele boken, men som jeg antar at en må være litt over middels interessert i litteratur for å like.

tirsdag 14. april 2015

Ground Zero i New York

Ground Zero med Freedom Tower i bakgrunnen, New York (Foto: RMC)
Mannen min og jeg var i New York i påsken, og det er selvsagt ikke mulig å besøke denne byen uten å ta turen innom Ground ZeroLower Manhattan. Dvs. det offisielle navnet er vel snarere  International Freedom Center. Uansett - i dette området ligger altså Freedom Tower og en rekke museer - med National September 11 Memorial & Museum som det mest sentrale (best kjent under navnet 9/11 Memorial, men som altså ikke må forveksles med et tilsvarende museum i Arizona). 

Vi valgte å besøke 9/11 Memorial. Det lønner seg å forhåndsbestille billetter på nettet, fordi man da slipper unna endeløse køer i den verste turistsesongen. Alternativt bør man være tidlig ute. (Linken til billett-bestilling finner du her.) Du kan lese mer om museet på Wikipedia.

Der hvor tvillingtårnene opprinnelig sto, er det i dag to bassenger - et sør og et nord. Rundt kanten på disse bassengene kan man lese navnene på dem som omkom i de aktuelle bygningene. 9/11 Memorial handler imidlertid ikke bare om dem som omkom i forbindelse med ødeleggelsen av tvillingtårnene, men også om Pentagon og det fjerde flyet som styrtet før det traff sitt bestemmelsesmål. Det er likevel ikke til å komme forbi at tvillingtårnene i World Trade Center har en sentral plass på museet - både pga. beliggenheten og pga. antall mennesker som omkom nettopp her

Fordi hendelsene
i forbindelse med 11. september 2001 er så velkjente, nøyer jeg meg med å knytte noen kommentarer til bildene nedenfor. For øvrig kan jeg legge til at det fremdeles den dag i dag foregår hektisk byggeaktivitet i området, og flere tårn eller skyskrapere er planlagt oppført.

Fordi det var surt og kaldt og nokså grått den dagen vi var der, var det en egen
stemning rundt minnesmerket på Ground Zero - med de enorme vannanleggene
der hvor tvillingtårnene en gang sto. (Foto: RMC)
Hele tiden mange mennesker som kom og gikk. (Foto: RMC)
Slik så de ut ... tvillingtårnene i World Trade Center.
(Foto: RMC)
Den opprinnelige Manhattan skyline - slik den var før 11. september 2001.
I forgrunnen Brooklyn Bridge. Bilde fra utstillingen på museet. (Foto: RMC)
Nesten 3000 mennesker ble drept den dagen terrorhandlingene fant sted.
(Foto: RMC) 
Utstillingen var temmelig intens, der vi var omgitt av et konstant surr av
stemmer - autentiske opptak fra 11. september 2001. Det var umulig å
bevege seg gjennom gangene her uten å få en klump i halsen og kjenne
at tårene presset på. (Foto: RMC)
De opprinnelige veggene i tårnenes underetasjer står der fremdeles. Inne i
museet kunne vi bevege oss mellom de opprinnelige tårnene. (Foto: RMC) 
I tiden etter terrorangrepene hersket det mye tvil og spekulasjoner rundt hvem som
ble drept. Mange pårørende søkte desperat etter sine etterlatte, i håp om at de
skulle dukke opp i levende live ... Her fikk vi se noen av disse etterlysningene.
(Foto: RMC) 
"No day shall erase you from the memory of time." Virgil. Denne
veggen består av nesten 3000 keramikkfliser med forskjellige blånyanser i hver
eneste en av dem - hver av dem et symbol på hvert unike menneske som ble drept
akkurat denne dagen. (Foto: RMC)
Denne trappen blir kalt "The Survivors Stairs". Her
sto den også opprinnelig, og hele museet er konstruert for
at nettopp denne trappen skulle få stå - som et symbol
for en del mennesker som kom seg ut av bygningen
i tide, før den raste sammen. (Foto: RMC)
Et teppe mettet med symbolikk som er viktig for amerikanerne. (Foto: RMC)
En del av teppet inneholder bilder av alle dem som døde. (Foto: RMC) 
Bildene fra 11. september 2001 og dagene etter minner om et helvetes
forgård ... (Foto: RMC) 
Utbrente rekvisitter sto utstilt i museet - som denne brannbilen. (Foto: RMC) 
Mange besøkende fant seg en rolig plass for å ta stedet og stemningen inn -
gjerne etter å ha vært til stede på en eller flere filmvisninger i museet.
Her kunne vi høre overlevendes historier, og vi kunne også følge
oppryddingen og byggingen av minnesmerker m.m. (Foto: RMC)
Mange forvrengte deler av bygningsmassen viser hvilke krefter som har vært
i sving da bygningene raste sammen. (Foto: RMC) 
Minnesmerke på Ground Zero (Foto: RMC)
Vi hadde spesielt blitt anbefalt et besøk innom St. Paul´s Chapel -
en kirke som spilte en sentral rolle i forbindelse med
sørgetiden etter 11. september, slik vi har forstått det.
Kapellet var dessverre stengt pga. rennovering mens vi var der.
(Foto: RMC)
Andre New York-innlegg på bloggen min:

mandag 13. april 2015

Stig Beite Løken: "Skogen i tapetet"

Lykkes med andreboka!

Stig Beite Løken (f. 1985) debuterte i 2012 med novellesamlingen "Det finnes ingenting mer livsbejaende enn å være mørkeredd". (Linken fører til min omtale av denne boka.) 

I år er forfatteren ute med sin andre bok - denne gangen med romanen "Skogen i tapetet". Rent sjangermessig mener jeg at denne boka må plasseres i grenseland mellom en voksenroman og en ungdomsroman, fordi den har noe å gi til begge målgrupper. 

I romanen møter vi Mathilde, som er 17 år. Moren, stefaren og Mathilde har reist ut på landet for å rydde et hus de har arvet av mormoren. Relasjonen mellom disse tre, en død elg i skogen (som forresten er en hjort) og nabogutten Aslak, som ikke er helt som alle andre, er det vi kan kalle den røde tråden gjennom hele romanen. 

Mathilde har det ikke greit. Uten at dette sies direkte, aner vi at moren antakelig er narkoman. Hun sover mye, er ikke til stede når hun bør være det, og overlater dermed Mathilde mye godt til den forfyllede stefaren Sverre. 

"Terrassen var full av tomflasker. Det dryppet svette fra pannen min. Solen stakk i øynene. Like ved skyvedøren snublet jeg i flaskene. Jeg reiste meg, skjøv opp døren og gikk inn i stuen. Sverre satt i godstolen og glante på tv-en. Ved siden av stolen lå det flere tomflasker. 

Kom, sa jeg. Pusten min var så tung at jeg bare så vidt klarte å snakke.

Hva er det, spurte han. Stemmen var snøvlete. 

Død elg i skogen, sa jeg og pekte mot skoggrensen. 

Han ristet på hodet og mumlet noe jeg ikke hørte." (side 7)

Mathilde har et eget forråd av penger, fordi dette er helt nødvendig. De to voksenpersonene som skulle ha tatt vare på henne, er stadig i beit for penger til mat, strømregninger og andre nødvendighetsartikler. Hun opptrer ikke bare som en reddende engel i det skjulte. De voksne regner med henne når de er blakke. Lønningene hennes som ekstrahjelp på Bunnpris varer imidlertid ikke evig, og en dag gjør Mathilde noe som ville ha gjort de fleste foreldre skrekkslagne dersom de hadde visst det. Mathildes voksenpersoner merker imidlertid ikke en gang at hun er borte. 

"Før bestemor skrudde av leselyset sitt og sa at vi måtte sove, pleide hun alltid å fortelle eventyr: Hans og Grete, Gullhår og de tre bjørnene, Rødhette, Tornerose, Askepott. Etterpå turte jeg aldri å skru av mitt eget leselys. Mens jeg ventet på at jeg skulle bli så trøtt at jeg ikke klarte å holde meg våken, ble jeg liggende og kikke på veggtapetet. Det var bilder av fasaner og blomsterkroner på det, områnget av mørke krokete greiner som lignet på lange tynne menneskehender. Jeg måtte alltid holde et øye med greinene for å være helt sikker på at de ikke beveget seg." (side 18-19)

Slik drømmer Mathilde seg tilbake til en barndom som har innholdt lysere sider ved livet enn hva hun er vitne til nå, omgitt som hun er av dysfunksjonelle voksenpersoner. Tittelen "Skogen i tapetet" og bokas nydelige og spesielle omslag henspeiler på akkurat dette: barndomsdrømmene om en skog i tapetet, som når som helst kunne bli levende i et barns fantasi, særlig når natten erstattet dagen. 

Samtidig med at livet foregår der ute på landet, hvor ensomheten og et litt for stort ansvar trenger på, får vi innblikk i en verden som det dessverre er mange ungdommer som opplever: mobil- og nettmobbing av styggeste sort, hvor det henspeiles til sex. Vi aner også at Mathilde er forelsket i en venninne, gjennom at hun følger med på alt som skjer på Facebook-siden hennes. Hvordan hun blar forbi "kjedelige feriebilder", og hele tiden jakter på selfies ... Så faller hun i unåde hos vennene på grunn av et feiltrinn, og helvete er for alvor løs. 

Stemningen i boka er fortettet og dyster, der den stort sett foregår i dysfunksjonelle omgivelser i skogen, like i nærheten av en død elg, som altså egentlig er en hjort. På dette punktet kjenner jeg en hel del igjen fra novellesamlingen som Løken debuterte med i 2012. Hvor langt må Mathilde gå før de rundt henne skjønner at det er hun som trenger hjelp og omsorg?

Stig Beite Løken har med denne boka evnet å sette meg i en tilstand av tristhet mens jeg leste, og det uten ty verken til melodramatiske triks eller klisjéer. Mathilde går nemlig ikke rundt og oppfører seg som en man bør synes synd på. Hun prøver bare å overleve i en tilværelse hvor hun egentlig ikke vet om noen annen måte å leve på. Samtidig skjønner hun at det er de voksne som må skjerpe seg - ikke først og fremst hun selv. Dysfunksjonaliteten hos henne kommer først og fremst til uttrykk når hun forsøker å skaffe mer penger, fordi forrådet hennes er i ferd med å gå tomt. Et forråd som utgjør selve basisen, det trygge i livet hennes. Uten penger risikerer hun å miste grepet over tilværelsen. Dette og små drypp av godhet som tross alt kommer fra omverdenen - også fra stefaren - er redningen for henne ...

"Skogen i tapetet" er en tynn og lettlest bok, men Løken har like fullt klart å skape et troverdig univers innenfor romanens nokså knappe rammer. Han skriver godt, og jeg merker at han har tatt sitt forfatterskap et skritt videre rent kvalitetsmessig. Spesielt Mathilde fremstår som svært sammensatt og med mange sider i sin personlighet, og dette beskriver Løken  overbevisende fordi han åpenbart innehar den psykologisk innsikten som må til. Det øvrige persongalleriet er mer perifert, og beskrives kun i den grad deres handlinger og valg griper inn i Mathildes liv - slik det jo som regel er i en jeg-person-roman. Underteksten i romanen gjør at det blir en del igjen til leserens fantasi. Han våger å la det være en hel del uuttalt i relasjonene mellom personene i boka - slik det jo nettopp er også i det virkelige liv. Vi vet ikke alt, men er henvist til å gjette og tolke. Dét liker jeg godt, og akkurat dette skiller ofte det gode fra det middelmådige innenfor litteraturen, slik jeg ser det. Dessuten vil jeg understreke at Løken er god på dialoger. Disse flyter lett og naturlig, og dette medvirker til å gjøre romanen enda mer helstøpt. 

Denne romanen kan jeg uten videre anbefale!

Utgitt: 2015 
Forlag: Cappelen Damm
Antall sider: 217
ISBN:978-82-02-47990-9
Boka har jeg fått tilsendt fra forlaget


Stig Beite Løken (Foto: Lånt fra forlaget)

onsdag 8. april 2015

New York påsken 2015 (et første overblikk)

I motsetning til i Norge stopper ikke alt opp i New York "bare" fordi det er påske.
Her er en gjeng med barn på vei til skolen. (Foto: RMC)
Påskeferien i år tilbrakte mannen min og jeg i New York. Vi hadde til sammen en uke til disposisjon, og "jobbet" oss iherdig gjennom typiske turistattraksjoner som Ground Zero og 9/11 Memorial, noen av de største museums-trekkplastrene (MoMA, Guggenheim og Metropolitan), var oppe i høydene (Empire State Building og Rockefeller Center), i ulike bydeler (Brooklyn, Meatpacking District, Chinatown, Little Italy, Wall Street, Central Park - bare for å nevne noe) og spiste mye god mat. Er det noe New York og kanskje spesielt Manhattan er kjent for, så er det nettopp maten!

Jeg kommer i tiden fremover til å skrive noen reisebrev fra New York, men foreløpig nøyer jeg meg med å presentere et lite utvalg av bilder av menneskene vi så underveis. 

Enjoy!

Ved Battery Park på Lower Manhattan demonstrerte studenter mot et
regelverk de var uenige i. (Foto: RMC)
Kvinner i burka var faktisk et sjeldent syn på Manhattan. (Foto: RMC) 
En bokelsker besøker ikke New York uten å ta turen innom Strand Bookstore!
(Foto: RMC) 
"Think big!" Eller som vi stadig fikk høre under
vårt New York-opphold: "The more money you spend,
the more fun you get!" Vi opplevde prisnivået i New York
som høyt, noe vi ikke minst kan takke valuta-kursene for.
En ting er sikkert: skal man få litt ut av et New York-opphold,
nytter det ikke med et slunkent reise-budsjett ... (Foto: RMC)
Vi bodde på Times Square - midt i teater-distriktet - og her var det
musicaler og teater for en hver smak! (Foto: RMC) 
En gjeng med ungdommer ved Ground Zero (Foto: RMC) 
Tilstedeværelsen av politi var påtakelig. Men så opplevde vi også
New York som en meget trygg by! (Foto: RMC)
Utenfor Metropolitan - et museum man ikke kommer utenom når man er i
New York! (Foto: RMC)
Imponerende samlinger med kunst fra hele verden på Metropolitan. (Foto: RMC) 
Menneskene kommer tett på i en storby som New York - uansett hvor man
befinner seg (her fra Metropolitan). (Foto: RMC)
Mange mennesker på Metropolitan i en by hvor de virkelig kan
køavvikling! (Foto: RMC)
Langveisfarende på Metropolitan. (Foto: RMC)
På vei ut til Frihetsgudinnen og Ellis Island - med Manhattan skyline i
horisonten (Foto: RMC) 
Frihetsgudinnen (Foto: RMC) 
Ute på Ellis Island - dit immigrantene måtte innom for å bli vurdert før de
eventuelt (!) slapp inn i USA - her med en gjeng studenter som møttes for
fellesfotografering. Mottaket på Ellis Island ble nedlagt en gang på 1950-tallet.
(Foto: RMC) 
Mange stilige mennesker i New York! (Foto: RMC) 
En bar vi dumpet innom i Meatpacking District - og hvor hele barområdet
bugnet av gamle, avlagte BH-er ... (Foto: RMC) 
Chelsea Market - et eldorado for matglade mennesker! (Foto: RMC)
Et lite kryddermarked inne på Chelsea Market (Foto: RMC) 
Et koselig syn i de ellers så overfylte gatene, synes nå jeg ... (Foto: RMC)
Selfie-entusiasmen blomstrer i New York. Likevel var det så og si kun asiatene som
benyttet selfie-stenger. (Foto: RMC)
Pannekake-kulturen står høyt i kurs i USA! (Foto: RMC)
Brooklyn Bridge - et must å få med seg når man er i New York! (Foto: RMC) 
Brooklyn Bridge (Foto: RMC) 
I Williamsburg i Brooklyn (Foto: RMC)

Andre New York-innlegg på bloggen min: