Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Moe Kenneth. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Moe Kenneth. Vis alle innlegg

søndag 14. mai 2017

Kenneth Moe: "Det åpenbare"

Historien om en fleinsopp-tripp

Kenneth Moe (f. 1987) debuterte med kortromanen "Rastløs" i 2015. Jeg leste boka og skrev om den her på bloggen. Moe mottok Tarjei Vesaas´debutantpris for boka. 

I 2016 kom Moe ut med sin andre kortroman - "Det åpenbare". Jeg var ganske spent på denne, fordi jeg så et visst potensiale i den første boka. Dessverre ble jeg svært skuffet. 

Kenneth Moe har selv uttalt at mens den første boka handlet om å sitte fast, handler denne andre boka om å komme løs. Jeg har litt problemer med å se at en ulykkelig forelskelse er å sitte fast, mens det å eksperimentere med fleinsopprus er å komme løs ... Men det skyldes kanskje at jeg aldri har prøvd noen andre rusmidler enn alkohol, og derfor har begrensede evner til å se sammenhengen mellom psykedelisk rus og det å komme løs ... I stedet ser jeg et klaustrofobisk rom. 

Allerede i bokas åpningsscene skjønner vi at det er den samme hovedpersonen fra debutboka vi møter i denne andreboka. Vår navnløse jeg-person har for lengst flyttet fra kollektivet han bodde i, der den første boka ble til. Etter dette har han flyttet et par ganger til, og "nå sitter (jeg) og forsøker å redigere notatbøkene fra i fjor vår og sommer ned til et begredelig hele". (side 11)

I små kapitler med titler som "Om det tåpelige", "Magisk te", "Ervervelse og besittelse" m.v. følger vi hovedpersonen som lenge har ligget og grublet i sengen, før han bestemmer seg for å stå opp og lage fleinsopp-te. Deretter følger vi ham i rusen. Og nettopp denne rusen utgjør hele bokas handling. 

"Jeg gjør utvilsomt opplevelsene mine en slags urett ved å skrive om dem, slik alle drømmer mister noe i gjenfortellingen. På den ene siden er gjenfortellingen smartere enn drømmen, fordi man tolker underveis, med dagslysfornuften i behold. På den annen side er selve drømmen langt smartere, for drømmens dunkelhet skjuler mer enn dagslys er i stand til å avsløre." (side 26)

Underveis grubler jeg-personen over barndommen "for å finne svaret på et spørsmål jeg aldri har vært i stand til å stille". Det eneste som skjer er at han legger et "friskt lag av forvirring over minnene hver gang, og kommer stadig lenger bort fra den opprinnelige forvirringen jeg vil forstå". (side 44) Jeg må innrømme at jeg ikke med min beste vilje greier å skjønne hva forfatteren vil frem til med dette. Hva er poenget med å finne svar på spørsmål man aldri har vært i stand til å stille? 

Midt i boka er det inntatt noen skriblerier - blant annet med en tegning av en kvinnes underliv - som jeg heller ikke skjønte hva hadde der å gjøre. I et radiointervju ble Moe spurt om nettopp dette, og da uttalte han seg om at det var redaktøren hans som hadde insistert på at han burde ta dette med. Mens jeg egentlig satt og lurte på hva forfatteren selv ville med dette. Burde han ikke ha villet noe med dette selv i stedet for å legge det hele på redaktøren sin?

"Drømmen om noe helt nytt og annerledes - det vil si: et brudd med fortiden og alt det jeg kommer fra - det vil si: et brudd med naturen - det vil si: et brudd med den jeg dypest sett er - drømmen som motiverte hele dette prosjektet - så latterlig den drømmen alltid fortoner seg, her jeg går forbi tre etter tre: så provinsielle de står der, så apolitiske og selvopptatte, akkurat som jeg. Og fuglene over meg: borgerlige redebyggere og sydenturister!" (side 75)

Tja, hva mer er det egentlig å si om denne boka? Jeg kjedet meg underveis i lesningen, følte meg aldri berørt og kjente på at mye virket oppkonstruert. Jeg er klar over at forfatteren har uttalt at alt han skriver om i boka er selvopplevd, selv om han har understreket at han ikke ruset seg for rusens skyld, men bare for å bli bedre kjent med seg selv. Og bare for å ha nevnt det: boka kan ikke forstås som en reklame for fleinsopprus. Er det noe jeg definitivt ikke kommer til å gjøre etter å ha lest denne boka, så er det å prøve dette selv. Alt snakket om "det tåpelige" i boka fikk meg egentlig til å tenke at jeg synes hele boka er tåpelig, at den er kokt på en spiker og at den ikke tilfører verden noe av verdi. Det hele blir for stillestående, for innholdsløst og for intetsigende. Når det er sagt vil jeg gjerne lese forfatterens tredjebok når den kommer, men da må den handle om noe annet enn vår jeg-person gjennom "Rastløs" og "Det åpenbare". Jeg tror nemlig at dersom nye forfattere i dag skal lykkes med å skrive virkelighetslitteratur som berører, bør de handle om noe som flere kan kjenne seg mer igjen i ... Dessuten bør litteraturen være egnet til å åpne opp for noe man ikke har tenkt på nettopp på den måten. I "Det åpenbare" fant jeg ingenting av dette. 

Denne boka fant dessverre ikke noen klangbunn hos meg. Det er selvsagt mulig at det er noe her som jeg ikke har greid å fange opp ...

Utgitt: 2016
Forlag: Pelikanen
Antall sider: 111
ISBN: 978-82-93237-74-7
Boka har jeg kjøpt selv.


Kenneth Moe (Foto: Tor Stenersen/NTB Scanpix)

søndag 25. oktober 2015

Kenneth Moe: "Rastløs"

Interessant bekjennelses-roman fra en norsk debutant!

Kenneth Moe (f. 1987) debuterte for en drøy uke siden på Pelikanen Forlag med kortromanen "Rastløs". Han er dessuten den første debutanten som noen gang utgis på dette forlaget. Ingen ringere enn Karl Ove Knausgård har vært redaktør.

I "Rastløs", som er en kortroman på bare litt over 100 sider, møter vi en navnløs jeg-person, men nokså raskt skjønte jeg at boka handler om ham selv. Måten han fikk navnet sitt på - et navn som "ligger nær toppen av kriminalitets- og konkursstatistikkene" - gjør det nemlig nærliggende å tenke på Kenneth (side 16), forfatterens eget fornavn. 

Vår jeg-person er blitt forlatt av jenta han elsker. Det er tale om ung og uerfaren kjærlighet av den sorten som er så sterk og altoppslukende at den nesten er til å ta sin død av. Hvordan skal han komme løs fra grepet, uten å gå fullstendig til grunne i sin lidelse? Selvsagt ved å være streng mot seg selv og latterliggjøre sine egne følelser - som om kjærlighetssorg er noe man kognitivt kan trene seg på å takle ut fra en slags logisk ligning som går opp bare man gjør det riktig. Og så er det likevel ikke så enkelt ... 

Utlegningene har form av korte brev eller tekster som best kan karakteriseres som prosaiske, kun avbrutt av aforismer som mest av alt handler om litteratur (men ikke bare det). 

"Førsteinntrykket var at du utstrålte noe nervøst og ufarlig jeg ikke stolte på. Jeg måtte finne noe stygt fort, måtte beskytte meg, måtte avvise deg før du rakk å avvise meg. Du så på meg, liksom forførerisk over ølglasset, uten at jeg trakk den slutningen - men jeg kom frem til at blikket ditt var troløst, troløst og søkende, og jeg tenkte at du var en sånn man falt for mot sin vilje, var fast bestemt, pekte på øynene og sa: "De der funker ikke på meg." (side 20)

Men han faller for jenta og hun svikter ham, og tilbake sitter han og sørger. Kiloene raser av, sorgen forsøkes reparert gjennom tilfeldig sex med andre - og likevel ... likevel slipper det ikke taket. "Det hender jeg tenker at jeg er for praktisk anlagt til å ha vondt på den måten som føles ekte", tenker han (side 45). Mens han utforsker hva ensomhet rommer og knapt beveger seg utenfor leiligheten sin, synker han likevel ikke helt ned i gjørma av selvmedlidenhet. I alle fall ikke lenge av gangen. Det er nemlig da de kognitive stemmene inni ham våkner og begynner å forsvare seg mot det bedrag en ikke gjengjeldt kjærlighet faktisk er. For er en forelskelse noe annet enn begjær når den ikke blir gjengjeldt?, tenker jeg ...  

"Hvis én eneste av livets overflater synes overbevisende, så føler jeg for å skrape i den. Skrape og skrape til noe annet pipler ut. Først har jeg presset begjæret mitt inn i visse former: Setninger, typografi. Alt sammen apollinsk og kontrollert. Nå ligger begjæret så flott på arkene. Nå ligger begjæret sånn at det nesten er innbydende. Nå føler jeg trangen til å skrape. Til blod pipler ut. Til gul fettmasse og infisert, stinkende utflod drypper ned på hånden din, ja, renner nedover fingrene dine. Ingenting får være flott. Ingenting får være statisk. Det er nok en sykdom jeg har, en tvang i meg. Jeg skriver som sagt ikke for å dyrke gørra. Jeg kjemper mot fristelsen hele tiden. En fristelse som melder seg også i dagliglivet: Jeg piller på tapeten og på flasset maling, buster til håret når det ligger for rett, tygger på egne lepper til de blir helt fillete, og tenker i stykker hvert spor av storsinnethet jeg ser tegn til hos meg selv og andre. Jeg blir så rastløs i dette rommet. Alt står stille og jeg vil ha det til å flyte." (side 80)

Når jeg tenker på bokas tema - kjærlighetssorg - i kombinasjon med bokas tittel - rastløshet - kjente jeg at den traff! Å bli opptatt av et annet menneske, elske et annet menneske som ikke elsker tilbake - ikke alle fall ikke deg - gjør en rastløs, rykker bort fundamentet av ro i tilværelsen. Dette har alle som har vært ulykkelig forelsket, kjent på. Aforismene var fine, men jeg skjønte ikke helt hva de gjorde i denne boka. Som setningen som plutselig dukker opp i teksten - stående for seg selv på en blank side: "En bok er et forsøk på å bli et bedre menneske - eller den er ingenting." (side 50) Det er et fantastisk sitat, som jeg uten videre kan slutte meg til, men hva mener egentlig forfatteren med dette i akkurat denne boka? Etter min oppfatning ville boka som sådan ha tjent på at aforismene - i alle fall de fleste - hadde blitt spart til en annen anledning eller føyd til i teksten som sådan, fordi jeg ikke opplevde at de tilførte noe vesentlig i boka. I stedet ble det noe svulstig. Når det er sagt, skriver Kenneth Moe godt og man får virkelig følelsen av at her er det jobbet hardt med setningene. Det er litt farlig å komme med slike uttalelser, fordi man kan bidra til å sette bøker i båser, men jeg tipper at denne boka spesielt vil slå godt an blant yngre menn som fremdeles ikke har funnet den de vil dele livet sitt med. 

Jeg ser frem til å følge denne forfatteren i fremtiden. Her er det spennende potensiale!

Utgitt: 2015
Forlag: Pelikanen
Antall sider: 110
ISBN: 978-82-93237-46-4
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget.


Kenneth Moe (Foto: Lånt av forlaget)
Andre omtaler av boka og forfatteren:
- Littkritikk v/Annette Orre - 19. oktober 2015 - Livet bak persiennene  
- Bok365 v/Elin Brend Bjørnhei - 14. september 2015 - Knausgård er den skarpeste leseren jeg har hatt

Populære innlegg