Sabahattin Ali: "Madonna i pels"

En roman om kjærlighet

Det er både svært interessant og litt morsomt at forlagene av og til gjør et dypdykk inn i fortiden, og finner frem til glemte romaner som nye lesere får anledning til å bli kjent med. Det gjør de stadig oftere, er mitt bestemte inntrykk. Alt er riktignok ikke gull, men kvaliteten ligger uansett gjerne godt over det gjengse som utgis nå til dags.

Dersom en helt ny forfatter hadde utgitt en bok med tittelen "Madonna i pels", ville jeg garantert ha gått fordi den. Tittelen er nemlig nokså banal og gir bud om en klisjéfylt kjærlighetsroman. Men når det er tale om en tyrkisk forfatter og en kjærlighetshistorie som ble utgitt i 1943, er dette tilstrekkelig til at min nysgjerrighet ble tent. Det er jeg glad for, for denne romanen er så godt skrevet at den fortjente min tid! 

Sabahattin Ali (f. 1907 d. 1948) var en tyrkisk forfatter av romaner og noveller. I tillegg var han poet og journalist. Han ble født i Eğridere, som opprinnelig var en del av det ottomanske riket, men som i dag er en del av Bulgaria og som nå heter Ardino. I og med at faren hans var en ottomansk offiser, mens han selv ønsket å leve som forfatter, trenger vi ikke mye fantasi for å skjønne at det må ha vært vanskelig å få aksept for dette på denne tiden. Da skulle sønner helst gå i sine fedres fotspor. Ali rakk å utgi noen noveller, mens han kun rakk å skrive tre romaner i den korte tiden han fra han debuterte i 1935 og frem til sin død i 1948. Ali var politisk dissident, og et par ganger ble han fengslet for sitt politiske syn. Han ble drept da han forsøkte å krysse grensen mellom Tyrkia og Bulgaria. 

Av alle mennesker jeg har truffet, er det nok han som har gjort størst inntrykk på meg. Selv om det har gått flere måneder, tenker jeg stadig på ham. Straks jeg er alene, ser jeg for meg Raif Efendis oppriktige ansikt som, til tross for et forbeholdent blikk, alltid møtte oss med et smil. Det var ikke egentlig noe spesielt ved ham. Han var en helt alminnelig person, en av de mange man møter i løpet av en dag uten å tenke over det, og det var absolutt ikke noe ved livet hans, verken det man kjente til eller det man ikke visste noe om, som vakte nysgjerrighet. Han var en av dem som får en til å spørre seg selv: "Hvorfor lever disse menneskene? Hva får de ut av livet? Hvilke tankerekker og hvilken innsikt får dem til å fortsette å puste og bevege seg?" Men når man tenker slik, er det fordi man kun betrakter det ytre og glemmer at det i ethvert hode befinner seg en bevissthet som er dømt til å spinne i vei og dermed skaper sitt eget, indre univers. Det er lett å avskrive en person hvis ansikt overhodet ikke viser tegn på åndelig liv, men om vi bare er litt mer nysgjerrige, kan vi oppdage uventede skatter. Imidlertid søker vi mennesker, av en eller annen grunn, helst det vi forventer å finne. Man finner lett en helt som er villig til å entre dragens hule, men ikke mange vil la seg senke ned i en brønn som ingen vet hva skjuler. Så det at jeg ble bedre kjent med Raif Efendi, skyldtes kun tilfeldigheter. (side 5-6)

Romanens jeg-person Rasim er med ett blitt arbeidsledig, og holder nesten på å gi opp å finne seg en ny jobb da hans tidligere studiekamerat Hamdi redder ham. Rasim får seg en ny jobb, og slik krysses hans og Raifs veier. De deler nemlig kontor. Det skal vise seg å bli et noe underlig kontorfellesskap, for Raif er ikke av det meddelsomme slaget. Han oversetter tekster fra tyrkisk til tysk og omvendt, og sitter fordypet over sitt arbeid hele dagen lang. Om han da ikke er syk ... 

Det er under et noe lengre sykeleie at Rasim etter oppfordring fra sjefen sin reiser hjem til Raif. Der blir han vitne til et underlig bofellesskap, der Raif åpenbart forsørger en hel familie, som behandler ham meget dårlig. Hvorfor finner han seg i det?

Raifs helse er ikke god, og på et tidspunkt blir det rimelig klart at han ikke kommer til å stå det over. Raif ber Rasim hente en notatbok som han har liggende i en skuff på kontoret, og da han kommer tilbake forlanger han at Rasim skal brenne den. Rasim trygler om å få beholde notatblokken i et døgn, og så begynner han å lese ... 

Det Rasim kan lese i notatblokken er en historie om besettende kjærlighet fra en periode som Raif tilbrakte i Berlin i sin ungdom. Dit ble han sendt av sin far for å gå i lære slik at han kunne ta over farens såpefabrikk i Tyrkia. Men Raif hadde andre drømmer. Han elsket å tegne, og var kunstnerisk anlagt. Han oppsøkte kunstutstillinger og museer, og på en utstilling ble han oppmerksom på et maleri med tittelen "Madonna i pels". Så dukker kunstneren opp, og det viser seg at bildet er et selvportrett. Raif blir svært betatt av kvinnen, og senere blir de kjent med hverandre. Hun hevder at hun er ute av stand til å elske noen som helst ... Raif gir likevel ikke opp ... Han er forelsket for første gang i sitt liv.

Jeg hadde pleid å være redd for at melankolien og lirvstrettheten som iblant overveldet meg, kunne skyldes en sinnslidelse. Når jeg merket at to timer med en bok hadde vørt langt mer givende enn flere års virkelig liv, tenkte jeg på menneskelivets skremmende meningsløshet og sank ned i den dypeste fortvilelse. 

Men nå hadde alt dette forandret seg. Det føltes som om jeg, i løpet av ukene som hadde gått etter at jeg så maleriet for første gang, hadde levd mer intenst enn jeg hadde gjort i hele mitt liv. (side 114-115)

Rasim skjønner at Raif har levd alt annet enn et meningsløst og tomt liv, slik han lenge trodde. Gjennom notatboken får han innblikk i et helt liv, mange interessante og dypsindige tanker og et følelsesliv mange kunne ha misunt Raif. I tillegg til at vi får innblikk i en sørgelig kjærlighetshistorie og et forfeilet liv, får vi samtidig øynene opp for hvor fort gjort det er å dømme andre mennesker ut fra det vi ser og hva som blir vist frem. Men et menneskeliv er så mye mer komplekst, og som forfatteren lar Rasim si innledningsvis i romanen, ser vi gjerne bare det vi vil se - og helst det som ligner på noe vi har sett tidligere. Dette burde i seg selv være en vekker som stimulerer til mer nysgjerrighet i stedet for å felle dommer over mennesker og stigmatisere dem ut fra kun det vi måtte se. Dette kommer ikke minst på spissen gjennom de erfaringer Raif gjør seg om sin elskede, som på mystisk vis ble borte for ham da han elsket henne som mest ... 

Sabahattin Alis roman er en vakkert og godt skrevet roman som jeg er veldig sikker på at mange vil finne glede i å lese. Jeg ble besnæret fra første stund. 

Flere bokbloggere har skrevet om boka: Beathes bokhjerte (Dette er en slukebok og et «must»denne våren. Den er bare helt skjønn og til tider både hjerteskjærende og vond. Har veldig lyst til at denne skal bli filmatisert.), Artemisias verden (... dette er det en medrivende roman, som jeg leste omtrent i ett strekk. Jeg ville jo vite hvordan det gikk med Raif og Maria, som hun het. Anbefaler den gjerne videre.) og Kleppanrova (Anbefales! Den er vakker, vond, hjerteskjærende, ærlig og tankevekkende om at vi må lære oss å ha den gode samtalen med en eller annen. Den gode samtalen og troen på andre mennesker er viktig! En nydelig sommerbok!)

Boka er også tilgjengelig som lydbok. 

Utgitt: 1943
Originaltittel: Kürk Mantolu Madonna
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Ayfer Erbaydar og Alf Storrud
Antall sider: 224 
ISBN: 978-82-03-37329-9
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Sabahattin Ali (Jeg har lånt bildet av forlaget)

Jane Gardam: "Venner til sist"

Romantrilogi med nostalgiske tilbakeblikk 

Endelig er den her! Jane Gardams siste bok i Hong Kong-trilogien handler nok en gang om gamle Filth (eller Edward Feathers - Filth er for øvrig akronym for Failed in London Try Hongkong) og hans (avdøde) kone Betty, erkefienden Terry Veneering og flere andre i kretsen rundt dem. Så snart boka var i hus, kastet jeg meg over den og leste den ut før det var gått et døgn. Jeg måtte finne ut hvordan det gikk til slutt. 

Litt om handlingen i de to foregående bøkene

(Dette bør du hoppe over dersom du ikke har lest bøkene enda.) 

I "En ulastelig mann" møter vi Edward Feathers, som i likhet med sin kone Betty, er et såkalt kolonibarn. Begge er født i Østen - han med en engelsk far og en malaysisk mor, hun av skotske foreldre som døde i en fangeleir i Shanghai under krigen. Edward ble sendt til England for å gå på kostskole, og senere utdannet han seg til jurist. Oppveksten var så og si helt kjærlighetsløs. Det var trange kår i England, og skjebnen førte ham etter hvert til Hong Kong. I begynnelsen jobbet han som advokat innenfor bygningsbransjen, før han på sine eldre dager ble en meget respektert dommer. Alltid korrekt i sin fremferd, alltid gentleman til fingerspissene, alltid kontrollert ... Da han møtte Betty, fridde han raskt og tryglet henne om aldri å forlate ham. Han hadde nemlig blitt forlatt i hele sitt liv. 

Ekteskapet mellom Edward og Betty forblir barnløst og temmelig lidenskapsløst, og vi undres over hvorfor det ble slik. Like fullt er det en tilhørighet og en respekt mellom de to ektefellene, som er sjelden vare - selv ute i koloniene på den tiden. I periferien er Terry Veneering, Edwards erkefiende - både privat og i retten. Terry er i likhet med Edward advokat i byggebransjen. 

Handlingen veksler mellom nåtid og fortid, og starter med at Edward er tilbake til England etter at Hong Kong ble tilbakeført til Kina. Betty er død. 

I "En trofast hustru" får vi høre hvordan Edward og Betty møttes, og hvilken rolle Terry Veneering har for paret som etter hvert blir gift. Edward jobber bokstavelig talt døgnet rundt, og i tomrommet som oppstår fordi de aldri får barn, forsøker Betty å fylle livet med mening og innhold. Det handler mye om fasade, høflighet og i ytterste konsekvens om et enormt selvbedrag. Lidenskapen erstattes med intellektuelle sysler og hagearbeid, og selv om livet deres er interessant nok, anser andre det som "knusktørt". For hva blir igjen av et liv når kjærligheten - i alle fall slik vi tenker at den skal være mellom mann og kvinne - mangler? 

Helt til slutt opplever vi at Filth/Edward og Terry tilfeldigvis blir naboer på sine gamle dager  - etter at begge har flyttet tilbake til England. Er det håp for de ensomme erkefiendene, nå som de nærmer seg middagshøyden i livet? Blir de forlikt til slutt?

Om "Venner til sist"

Som tittelen så talende sier, så ble Filth og Terry venner til sist. 

"For et hat de hadde næret til hverandre! I et halvt århundre hadde de barket sammen over hele verden, øye mot øye, Hektor og Akilles, som oftest på slagmarker langt hjemmefra, i kamp for eller imot - det kom an på klienten - store ødelagte broer, mugnende vannreservater, øde, humpete nye veier gjennom fjellrekker, kloakkanlegg, vindkraftanlegg, vanndemninger og rikfolks lekkende svømmebasseng. Det faktum at de på sine gamle dager endte med å kjøpe hus ved siden av hverandre i en landsby der det overhodet ikke var noe å ta seg til, må ha vært et resultat av noe de dovne gudene hadde funnet på en kjedsommelig dag på Olympen for å gi folk i den juridiske verden en god latter." (side 9)

Nå er også Terry Veneering død, og Filth sørger - til sin store overraskelse - over vennen, som han spilte sjakk med hver torsdag. 

I denne siste boka får vi høre om Terrys fattigslige bakgrunn, og om tilfeldighetene som førte til at han ikke ble med et skip til Canada under krigen - et skip som senere ble torpedert og hvor de fleste ombord druknet. At han senere fikk en juristutdannelse hørte også med til tilfeldighetene, men ikke at han gikk ut som bestemann - sammen med Edward Feathers. 

Så dør også Edward/gamle Filth, og i begravelsen dukker det opp en felles venn av ham og Terry. Fred Fiscal-Smith kjente Terry før han byttet ut sitt russisk-klingende etternavn til Veneering, og han var også forlover for Edward da han giftet seg med Betty. Likevel ble han aldri tatt inn i varmen av noen av dem, og anses nærmest som en pussig skrue, selv om også han var advokat i likhet med to andre. Han inviterer seg med hjem til Dulcie etter begravelsen, og hun oppfører seg som om hun vil bli kvitt ham. Da han faktisk reiser uten å si adjø, blir hun helt fra seg og ønsker å få ham tilbake. 

Min vurdering av boka:

Trilogiens styrke er beskrivelsen av et høyst reelt miljø som aldri kommer tilbake. Det handler om det britiske imperiets storhetstid - helt til det siste - med Hong Kong som en av de siste koloniene i imperiet i 1997. Hit dro unge og lovende mennesker som ikke fikk det til i England - ikke nødvendigvis fordi de ikke var dyktige nok, men kanskje mest av alt fordi mulighetene ikke var der, spesielt ikke etter krigen. Dessuten betydde klassetilhørighet mye i England, mens det i Østen var viktigere hva man faktisk sto for - i seg selv. Vi skjønner at det er helt andre forhold enn at Edward kom fra overklassen, mens Terry kom fra arbeiderklassen og var en oppkomling, som gjorde at de to var erkefiender det meste av deres liv. 

Med humor og snert beskriver Jane Gardam et persongalleri drevet av sterke ambisjoner. Advokatene Edward og Terry basker ofte sammen i rettsapparatet, dyktige begge to innenfor bygningsfaget, og det handler om å vinne - nærmest for enhver pris. Samtidig er Edward Feathers selve innbegrepet på det erkebritiske fordi han er så korrekt ... og så tørr. Ikke til å undres over at hans kone Betty faller for den mer ukonvensjonelle Terry Veneering, som ikke tar formene fullt så alvorlig, og som er langt mer levende enn ektemannen. Samtidig anses det viktig å holde på fasaden, selv om det betyr at man fratar seg selv muligheten for å leve et ekte og følelsesrikt liv. 

I samtlige bøker i trilogien fortelles historien frem og tilbake i tid. Det blir aldri forvirrende i og med at persongalleriet er såvidt begrenset. Dermed er det ikke vanskelig å skjønne hvor vi er i handlingen. Det handler mye om farting mellom Hong Kong og England, særlig da imperiets tid nærmet seg slutten. Og det handler om prisen de som reiste ut, betalte. Vel hjemme i England hadde de heller få røtter, og lite sosialt nettverk rundt seg. Et levd liv med mye velstand, men ingen barn til arve dette og heller ikke noen å gi eller motta kjærlighet fra ... 

Bøkene er svært godt skrevet. Her er det en lun humor som fikk meg til å humre mye underveis i lesningen. Selv om jeg ikke har hatt de engelske utgavene av bøkene foran meg, satt jeg absolutt igjen med en opplevelse av at her må oversetteren ha ivaretatt forfatterens fortellerstemme på en meget god måte. 

Jeg har storkost meg med Jane Gardams Hong Kong-trilogi - fra første til siste bok! Jeg anbefaler derfor trilogien varmt! 

Bloggeren Ingun/Kleppanrova har også skrevet om denne boka, som er å få tak i som lydbok. 

Utgitt i England: 2013
Originaltittel: Last friends
Utgitt i Norge: 2018 
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Ragnhild Eikli
Antall sider: 224
ISBN: 978-82-05-50189-8
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Jane Gardam (Foto: Victoria Salmon)

Thorvald Steen: "Det hvite badehuset"

Om foreldres løgner og fortielser

Thorvald Steen (f. 1954) debuterte som poet i 1983, og han har siden utgitt en mengde med bøker innenfor sjangrene romaner, noveller, essays, barnebøker, skuespill og lyrikk. 

Noen av bøkene er selvbiografiske - som "Vekten av snøkrystaller" (2006) og "Det lengste svevet" (2008). Bøkene handler om ham selv og det faktum at han lider av en uhelbredelig muskelsvinnsykdom. "Det hvite badehuset" handler på sett og vis om det samme, men med en annen vinkling. Selv har jeg kun lest "Vekten av snøkrystaller" og "Historier om Istanbul" tidligere. "Vekten av snøkrystaller" gjorde ikke noe sterkt inntrykk på meg da jeg leste boka for ca. 10 år siden. "Det hvite badehuset" er derimot et knyttneveslag av en bok! Jeg tror det er fordi den er enda mer personlig, åpnere og mer reflektert. Og kanskje er jeg selv som leser ikke den samme som jeg var i 2008?

Thorvald Steen lider som nevnt av en uhelbredelig muskelsvinnsykdom, som har ført til at han nå sitter i rullestol, 63 år gammel. Legene spådde at han ville bli rullestolbruker før han fylte 30 år. Det skjedde heldigvis ikke. 

En dag mottar forfatteren en telefonoppringning som skal komme til å snu opp-ned på livet hans. Den som ringer er en kusine av moren, som han ikke ante eksisterte. Moren har aldri villet ha kontakt med sin egen familie. Det viser seg at både morfaren hans og en onkel - morens bror - hadde den samme sykdommen som han selv, og at dette mest sannsynlig skyldes en medfødt kromosomfeil. Hvorfor har ikke moren hans fortalt ham om dette? Hun har ikke en gang fortalt ham at hun har hatt en bror. Og morfaren som tidligere hadde blitt beskrevet som alkoholisert, var i stedet syk og utstøtt av familien ... En ingen ville være ved. Da telefonen fra kusinen kom, var forfatteren 60 år. 

Moren er gammel og Thorvald Steen ønsker å spørre henne ut før det er for sent. Han møter imidlertid taushet. Tror hun kanskje at alt det ubehagelige vil bli borte dersom det ikke snakkes om? Hvor mye enklere ville det ikke bli for ham, dersom hun åpnet opp og fortalte om familiens historie? Moren har liten forståelse for hans søken etter svar. Det har hun aldri vært, heller ikke den gangen han som 17 åring fikk diagnosen (men ikke visst noe om familiehistorien). For hva ville ha skjedd dersom han hadde vært åpen om sin sykdom allerede fra ungdommen av? Ville han for eksempel ha fått jobb? Til slutt ender han med en historie om hvordan moren holdt familiehemmelighetene for seg selv, og valgte å ta sjansen på å få barn med en mann som ikke visste noen ting om dette. Hva ville ha skjedd dersom hun hadde vært åpen om dette? Ville mannen hun en gang elsket, ha forlatt henne? Ville sønnen i det hele tatt ha blitt unnfanget? 

I samtalene med sin mor påpeker forfatteren at stillheten kan være like vond som fysisk vold, og at den kan gjøre stor skade. Selv valgte han å være åpen om sykdommen sin da han møtte hun som ble hans kone. De fikk senere tre barn - vel vitende om risikoen for arvelighet. Dersom de skulle ha valgt ikke å få barn ... ville ikke dette ha vært en slags erkjennelse om at hans eget liv ikke var verdt noen ting? Han trekker paralleller til dagens sorteringssamfunn, der antall aborter på grunn av Downs syndrom har økt betydelig i årenes løp. Livet til barn med Downs syndrom anses ikke fullverdig ... de sorteres bort på grunn av en kromosomfeil.

Dette skriver Bjørn Gabrielsen i sin anmeldelse av boka i Dagens Næringsliv den 18. august 2017:

Årsaken til at hovedpersonen er blitt avskåret fra sin familiehistorie skyldes at hans sykdomstilstand er arvelig. Og et av symptomene er mangel på muskler rundt munnen, noe som gjør det umulig for ham å plystre. Foreldrenes smerte av å ha påført sitt barn for denne lidelsen er blitt håndtert med skam og fortielse.

Steen trenger ikke å si det selv, leseren skjønner intuitivt at denne problemstillingen er universell, den forutsetter ikke en arvelig kromosomfeil og mannsalder med løgn. Alle barn påføres smerte av sine foreldre, om ikke annet fordi det å leve simpelthen er smertefullt. Og alle forsøk fra foreldre på å skjule sin delaktighet, sitt ansvar, kan gjøre vondt verre.

Og slik blir dette en universell historie som mange kan kjenne seg igjen i, selv om det ikke handler om arvelige kromosomfeil. Foreldre er ikke perfekte, og noen ganger gjør de feil som får konsekvenser for barnet. Hvem ønsker å være åpen om sitt ansvar, dersom man vet at dette kun vil føre til vondt blod mellom en selv og barnet? Fristelsen til å omskrive, skjule, fortie og fornekte er nærliggende. Thorvald Steens mor ønsket seg kjærlighet og barn, og fikk det. Prisen hun betalte - den prisen hun faktisk trodde at hun var nødt til å betale - var høy, og innebar en fornektelse av hele sin fortid, av alle familiebånd ... Alt for å skjule den grusomme sannheten om at hennes slekt var belemret med en arvelig kromosomfeil som kunne føre til muskelsvinn og tidlig død.

Thorvald Steen skriver svært godt. Spesielt godt likte jeg at han ikke er ute etter å sverte noen - verken moren eller sin egen slekt. Han mener at alle må forstås ut fra den tiden de levde i, og at dette langt på vei kan forklare hvorfor moren tok de valgene hun gjorde. Selv er han overhode ikke i tvil om at hans liv har vært leveverdig. Vi aner at morens skam må ha vært stor siden hun valgte å lyve om hele sitt liv for å skjule den uhyggelige arven i familien. Kanskje er dette nok til å kunne la seg forsone med fortiden? "Det hvite badehuset" er en på alle måter tankevekkende bok, som jeg ikke blir ferdig med med det aller første. Den berørte meg sterkt!

Lydboka er nydelig lest av Øyvind Røger!

Bokbloggerne Kleppanrova, Meldingar til massene,  Eselører og Tones bokmerke har også skrevet om boka. 

Utgitt: 2017 
Forlag: Oktober forlag (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oppleser: Øystein Røger 
Spilletid: 3 t 36 min.
Antall sider: 178
ISBN: 9788249516902 (papirutgave)
ISBN: 9788242166265 (lydfil)
Jeg har kjøpt papirutgaven selv og mottatt lydfil fra Lydbokforlaget

Thorvald Steen (Foto: Per Maning - lånt av forlaget)

Jane Gardam: "En trofast hustru"

Koloni-roman av beste engelske merke! 

Har du enda ikke fått med deg Jane Gardams trilogi fra Hong Kong? Da har du faktisk gått glipp av en herlig leseopplevelse! Den første boka - "En ulastelig mann" - kom ut på norsk våren 2017, og høsten 2017 kom den andre - "En trofast hustru". Den tredje og siste boka i trilogien - "Venner - til sist" - kommer på norsk i løpet av våren 2018. Jeg har selv vært i Hong Kong et par ganger (og har skrevet mange reisebrev her på bloggen om dette - både fra 2015 og 2017), men det at jeg liker disse bøkene handler ikke først og fremst om det (selv om jeg elsker å lese bøker med handling fra steder jeg har vært). Derimot handler det om bøker som er meget godt skrevet! Jeg kommer nærmere tilbake til min oppfatning av boka mot slutten av dette innlegget. 

(Dersom du fremdeles ikke har lest bok nr. 1 i trilogien, bør du avstå fra å lese dette innlegget. Her røper jeg nemlig mye av handlingen i den første boka.)

Litt om forfatteren

Jane Gardam (f. 1928) er en engelsk forfatter som har en hel haug med bøker på sin merittliste. Det handler om bøker både for barn og voksne, innenfor sjangrene romaner og noveller. Hun debuterte da hun var over 40 år, og - kan jeg lese på Wikipedia: 

" ... she has become one of the most prolific novelists of her generation, with 25 books published over the past 30 years and a number of prestigious prizes to her name". 

Hun har til og med blitt nominert til Booker-prisen et år (i 1978). Likevel er det først nå noen har funnet bryet verdt å oversette noen av bøkene hennes til norsk. Dersom hennes øvrige bøker holder den samme høye kvaliteten som trilogien fra Hong Kong, håper jeg at det kommer flere oversettelser! For øvrig nevner jeg at trilogien er kalt et mesterverk av flere anmeldere utenfor Norge, mens bøkene knapt er anmeldt i norske aviser. Det første forundrer meg ikke - det gjør derimot det siste. 

Som forlaget har skrevet om boka - kanskje Englands best bevarte hemmelighet:

En trofast hustru er en følsom og skarp skildring av ekteskapets og kjærlighetens vilkår – om å leve sammen uten å kjenne hverandre, og lengselen etter å bli elsket og å få sjansen til å elske tilbake.

Litt om persongalleriet

Mens hovedpersonen i "En ulastelig mann" utvilsomt var gamle Filth (akronym for Failed in London try Hongkong), eller Edward Feathers som han egentlig heter, og hvor hans kone Betty bare hadde en liten birolle, er det hele snudd i "En trofast hustru". Her er det nemlig Betty som er hovedpersonen, mens Filth er noe mer perifer. 

Både Filth og Betty er såkalte kolonibarn. Edward var i sin tid et resultat av en liten romanse mellom hans engelske far og en innfødt kvinne i Malaysia. 10 år gammel ble han sendt til en fosterfamilie i Wales. Ikke bare førte dette til en total mangel på foreldrekjærlighet, men det var heller ikke mye kjærlighet å hente i fosterfamilien. Dessuten var det lite penger. Han klarte likevel å karre til seg en juristutdannelse. Tidene i England var imidlertid magre, og dessuten lengtet han hjem til Østen. Hong Kong skulle derfor bli hans hjemsted, og her arbeidet han i hele sitt yrkesaktive liv - først som advokat og senere som en meget respektert dommer. Han forble hele sitt liv et elskelig menneske, men ute av stand til å slippe noen inn på seg følelsesmessig. Dette skulle ikke minst hans kone Betty lide sterkt under. 

Betty er opprinnelig skotsk, men har vokst opp i Østen. Hun har bak seg en forferdelig traumatisk opplevelse fra krigen, med internering i en fangeleir ved Shanghai. Der mistet hun foreldrene sine. Foreldrene var åpenbart engstelige for at arven hennes skulle bli sølt bort, og satte en aldersgrense på 30 år for utbetaling. Dette gjør det nesten fullstendig umulig for Betty å komme i gang med livet sitt. Hun eier ikke nåla i veggen, og klarer knapt å forsørge seg selv. Nettopp dette medvirker til at hun på et tidspunkt ser seg nødt til å gifte seg. 

Litt om handlingen i "En ulastelig mann"

I denne boka får vi høre om Edward Feathers oppvekst. Filth er blitt en gammel mann, som ser tilbake på sitt levde liv og ekteskapet med Betty, som nå er død. De fikk aldri barn. Han er tilbake i England, der han og Betty - i likhet med mange briter - valgte å slå seg ned på sine eldre dager. Årsaken var at Hong Kong gikk tilbake til Kina i 1997. Fortellingen veksler mellom nåtid og fortid. 

Mot slutten av boka introduseres vi for Terry Veenering, Edwards erkefiende. Og dette skyldes ikke bare at de jevnt over har vært motparter i alle rettssaker som de hadde befatning med i rettsapparatet i Hong Kong (hvilket dreide seg om byggesaker og eiendom) mens de begge var praktiserende advokater ... 

Om "En trofast hustru"

"Altså, kvinner. Kvinner ble fascinert av ham. Det fantes ikke spor av dekadanse i ham. Han var slett ikke utiltrekkende, seksuelt sett. Det kunne glitre i øynene hans. Det var likevel ingen som kom noen vei med ham. Han hadde ingen kompliserte forhold, og det var ingen som hørte på ham når han snakket i søvne om barndommen sin på lidenskapelig malayisk. 

Minnene hans var like gåtefulle og private som alle andres. Han visste bare at han var på sitt dyktigste og lykkeligste under Østens sol og i det trommende, brusende monsunregnet, ved varm sjø som suste og suget og slo mot hvite strender. Det var i Østen han vant sine fleste saker. 

Han eneste trussel var en annen engelsk advokat, som var litt yngre enn ham og hans rake motsetning: Han kunne ingen andre språk enn engelsk, var utdannet ingeniør, og hadde tatt et eller annet slags jusdiplom ved en teknisk høyskole - en såkalt "kveldsskole" - i Middelsbrough, og han var freidig, stygg og ustoppelig, og overstadig munter på en måte som svært mange kvinner og mange menn opplevde som uimotståelig. Hans navn var Terry Veenering." (side 18-19)

Filths kompanjong og advokat - Ross - er dverg (eller kortvokst, som vi sier i dag), og følger ham i tykt og tynt - også i privatlivet. 

En dag møter Filth Elisabeth - det vil si Betty - og henne vil han gifte seg med. Frieriet hans er noe av det såreste i hele romanen. 

"Elisabeth, du må aldri forlate meg. Det er det som er betingelsen. Jeg har blitt forlatt hele livet. Helt fra jeg var bitte liten er jeg blitt tatt ifra noen. Et av disse foreldreløse kolonibarna og alt det der. Ikke at det er noe spesielt med meg i så måte. Det skulle liksom gi oss en sterk rygg." (side 40)

Det handler om foreldre som "ofret seg" for en ideologi, og som sendte barna sine "hjem" for å sikre at de fikk en god britisk oppvekst. Alle tok skade av det ... 

Elisabeth lover at hun aldri skal forlate Edward. En time etter møter hun Veenering, og faller pladask for ham. 

Stort mer har jeg ikke tenkt å si om handlingen. Ikke annet enn at vi følger ekteparet gjennom hele deres liv - et ekteskap som skal bli ganske annerledes enn hva i alle fall Betty hadde sett for seg. Ikke minst fordi de aldri får barn, og fordi Edward jobber døgnet rundt. Det handler også om reiser mellom Hong Kong og England, og ubesluttsomhet i forhold til hvor de kunne tenke seg å slå seg ned. Og om to bitre fiender som tilfeldigvis blir naboer på sine eldre dager.

Min vurdering av boka

Historien om Edward og Betty er skrevet med en slik inderlighet at jeg nesten kjente at jeg var der hos dem, og betraktet alt som skjedde - der og da. Det er en historie om å holde masken, selv når ingenting er som det burde være, og likevel late som om alt er bra. Ikke bare lurer ektefellene hverandre, men de lurer også seg selv. For hva er kjærlighet i et ekteskap? I alle fall ikke å leve som bror og søster ... Og likevel er ekteskapet deres preget av mye mer hengivenhet og respekt enn de fleste ekteskap jeg har sett på nært hold. Verken Filth eller Betty kunne drømme om å gjøre den andre noe vondt. Men begge har sine hemmeligheter som de skjuler for hverandre ... 

Den merksnodige dvergen Ross har en finger med i det meste som skjer. For det meste har han en sentral rolle i å dekke over og beskytte spesielt Edward mot livets skuffelser. Andre ganger kjenner vi på en uhyggestemning. 

Som i den første boka i trilogien fremstår tidskoloritten også i denne andre boka svært autentisk og interessant. Det er først og fremst overklassen i Hong Kong vi møter. Stedet er lite og alle vet alt om alle. Derfor handler det om å holde fasaden så plettfri som mulig. Underveis får vi også innblikk i flere Hong Kong-beboeres liv, og dette er med på å komplettere bildet av livet i denne britiske kolonien, mens den var på høyden av sine glansdager. Her er det ekteskap mellom briter og kinesere, ektepar med mange barn, ektepar som fremdeles sender barna sine "hjem" etter feriene, for at de skal få en god og britisk kostskoleoppdragelse osv. 

Jane Gardam skriver svært godt. Mens hun i den første boka spente opp et bredt lerret, har hun i denne andre boka borret seg mer inn i kjernen av livet til ekteparet Feathers. Hva var det som gjorde at de utviklet seg slik de gjorde? Hvorfor var Edward så følelsesmessig fjern, og fylte hele livet sitt med enorme mengder jobb? Hva var det som fikk Betty til å holde ut dette kjærlighetsløse ekteskapet, hvis fasade likevel fremsto så perfekt? 

Det er mye humor i bøkene, og dette kommer særlig tydelig frem der hun lar andre betrakte ekteparet Feathers. I og med at de ikke hadde barn, fylte de livet med diverse intellektuelle sysler. I tillegg elsker Betty å stelle i hagen. Der noen kanskje ville ha sett et relativt interessant liv, ser andre bare at de er "knusktørre". Kanskje er det slik det blir når kjærligheten mangler? 

Jeg anbefaler denne boka varmt! Og så gleder jeg meg veldig til den tredje boka i trilogien!

Bloggeren Kleppanrova har også skrevet om boka. Boka er også tilgjengelig som lydbok.

Utgitt: 2009
Originaltittel: The Man with the Wooden Hat
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Gyldendal
Oversatt:Ragnhild Eikli
Antall sider: 260ISBN: 978-82-05-50187-4
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget

Jan Kjærstad: "Berge"

Mesterlig Kjærstad-roman!

Jan Kjærstad (f. 1953) er utdannet teolog, men rett etter endt studium debuterte han som forfatter og har siden vært forfatter på heltid. Mest kjent er han for trilogien som omfatter "Forføreren" (1993), "Erobreren" (1996) og "Oppdageren" (1999). I 2001 mottok han Nordisk råds litteraturpris for "Oppdageren". Kjærstad er en etterspurt ressurs på ulike skrivekurs for forfattere in spe. 

I flere år har jeg tenkt at Kjærstads forfatterskap ikke er noe for meg. Jeg har virkelig prøvd meg på noen av bøkene hans i årenes løp, men ikke likt noen av dem. Samtidig har jeg registrert at kritikerne elsker Kjærstads bøker, og at det alltid er tale om store ovasjoner hver gang han kommer ut med en ny roman. Nå skal det sies at det snart er 10 år siden mitt forrige forsøk, så det var på høy tid å gi dette forfatterskapet en ny sjanse. Det har jeg nå gjort, og opplevelsen gir mersmak! "Berge" seiler nemlig opp som en av årets beste leseopplevelser! 

AP-nestoren Arve Storefjeld og fire andre er funnet drept i hytta ved Blankvann i Nordmarka den 22. august 2008. Datteren Gry Storefjeld er en av de drepte. Hun var aktiv i AUF. Samtlige - også et lite barn - har fått strupen skåret over. Norge er i sjokk. Det er selveste Arbeiderpartiet som er angrepet. De norske verdiene ... 

"Det skulle være en forbrytelse hinsides all fatteevne. En turgåer hadde ringt avisen. Flere mennesker lå drept i en hytte langt pokker i vold inne i Nordmarka. Slaktet, sa tipseren. På en bestialsk måte. Blant de døde var det visstnok berømte personer. Svært berømte." (side 7)

Hendelsene dekkes bredt i norske medier i ukesvis. Det er ikke en detalj som unnslipper lesernes oppmerksomhet. Arve Storefjeld - leppa fra Bjølsen - var en proletar av rang. Han var direkte i sin tale, han pakket ingenting inn og var en bajas, hans sosiale ferdigheter var i en del sammenhenger så som så, han hadde ikke "dannelse" ... Likevel fremstilles han som den reneste hedersmann etter sin død. 

I "Berge" fortelles historien fra tre perspektiver. I første del møter vi journalisten Ine Wang, en kvinne som nærmer seg 40 år og hvis journalistkarriere har vært nedadgående i lang tid. En gang var hun lovende, og hun har mange journalistiske bragder å vise til. Så ble hun skilt, og siden gikk det meste i stå. Hun har imidlertid nylig skrevet en bok om Arve Storefjeld, og den er at på til antatt. Da hun får høre nyheten om hans død, skjelver hun. "Skulle dette allikevel bli min lykkedag?" tenker hun. Snakk om timing! 

I andre del møter vi tingrettsdommeren Peter Malm, som lever en meget anonym tilværelse i sin leilighet bak/over Engebret Café ved Bankplassen, og som elsker nettopp det: å være så usynlig og anonym som mulig. At han senere skal befinne seg i rollen som dommer i denne makabre drapssaken, hadde han virkelig ikke sett for seg. 

I tredje del møter vi Nicolai Berge, som en gang var kjæresten til Gry Storefjeld. Han takker ja til å bli portrettintervjuet av Ine Wang, og siden skal livet hans aldri bli det samme igjen. 

Jeg kommer ikke til å røpe mer av hendelsesforløpet i romanen, men ønsker å komme inn på noen av refleksjonene hovedpersonene i boka gjør seg underveis. For samtidig som denne boka ikke handler om 22. juli, så er det kanskje mest av alt nettopp dét den handler om. Handlingen er bare forskjøvet i tid, og her er det "bare" fem drepte. Hva tenker henholdsvis en journalist, en dommer og en eks-kjæreste om det som skjer? Er vi nordmenn så edle som vi liker å tenke oss at vi er? (Jf. rosetoget, all sang om kjærlighet etc. i kjølvannet av 22. juli?) Og hvor objektiv går det egentlig an å bli - f.eks. i rollen som dommer i en av Norgeshistoriens verste drapssaker? For blir ikke også dommere påvirket av det de leser i avisene? Vi dømmer folk ut fra hva de sier, men hva vet vi om tankene deres? For ikke å snakke om verdiene deres? 

"Det er også noe med utviklingen i min bransje som uroer meg, dette at avisene, særlig tabloidene, mer og mer skriver for skandalesamfunnet, jeg er møkk lei den uopphørlige jakten på saker som kan skape leven, som om målet er å nøre opp under folks evne til å bli opprørt, bortsett fra at denne opprørtheten ikke har noe mål og mening, du skulle bare få hjerner til å flamme opp i noen sekunder - du var ikke stort bedre enn en narkolanger, en hvilken som helst Dr. Feelgood - det samme med den andre ytterligheten, gladnyhetene, den ene mer absurd enn den andre, for ikke å snakke om hvor desperate avisene var etter å fôre konsumentene med sladder - det handlet i grunnen ikke om annet enn å levere stoff til tidtrøyte, distraksjon - og nå kom i tillegg de sosiale mediene, som folk kalte dem, og jeg har flere ganger spurt meg selv om vi journalister snart vil være avleggs, eller om vi iallfall mister makten, den fjerde statsmakt omfatter snart alle, gud og hvermann som kommenterer og skriver blogger, eller ytrer seg på dette aller nyeste: Twitter og Facebook ..." (Ines tanker om journalist-rollen - side 31-32)

Tingrettsdommer Peter Malm har en svakhet for drinker, litteratur og alt det britiske. Han ser de samme dokumentarprogrammene om og om igjen, og han nyter å stikke innom baren der Edgar jobber, for å ta en drink. 

"Edgar kom med drinken. Det er sjelden jeg drikker Bloody Mary, for meg er den et helt lite måltid, og altfor ofte får jeg en assosiasjon til ketchup. Edgars versjon er selvfølgelig noe annet, Edgar vet hvordan han skal frembringe den perfekte balansen mellom Worcestershire- og Tabascosaus, sitron, pepper og salt - jeg har prøvd det flere ganger selv, men mine drinker mangler Edgars raffinement, hans evne til å få ingrediensene til å gå opp i en høyere enhet." (side 169)

Peter Malm og hans venn Lev Hambro går ofte ut og spiser sammen, og da går samtalene som regel rundt bøker, film, mat og drikke, om finansverdenen m.m. Peter er en større matelsker enn vennen Lev, og midt under en samtale kan han avbryte med å si "Ikke snakk nå," ... "Jeg må bare få være alene noen sekunder med denne desserten." Når han er alene på restaurant, og det er han ofte, har han alltid med seg en bok. Han blir aldri lei av å lese, og det litteraturen mest av alt har lært ham, er at det ikke finnes noen sannhet. Derimot finnes det historier, og de er ulike alt etter hvem som forteller dem. I rettssalen er det dette det handler om - å veie ulike historier opp mot hverandre og lete etter historien med størst vekt. I tillegg prøver han å leve seg inn i hvordan andre mennesker tenker og føler. 

I likhet med de fleste andre gjør Peter seg sine tanker om den som har drept de fem menneskene i hytta ved Blankvann - selv om han ikke hadde noe til overs for Storen, som Arve Storefjeld ble kalt. Peter er en storkonsument av litteratur.

"Jeg har alltid lest mye skjønnlitteratur. Om jeg er ærlig, leste jeg like mye skjønnlitteratur som jus da jeg studerte. Jeg har ofte forfektet den mening at alle studier, inkludert jus, burde ha et obligatorisk pensum med minst tjue av verdenslitteraturens verker, og i hvert fall inkludert Bleak House. For min del - det har også hatt betydning for mitt valg av temaet rettferdighet - har jeg aldri blitt ferdig med en roman som Forbrytelse og straff av Dostojevskij. Eller Brødrene Karamasov - med sitt drap i sentrum (uansett hvordan vi vender på det, er hevn den andre siden av rettferdig straff). I Unge Juristers Leseforening forsøkte vi å lete oss frem til verker som kunne inneholde juridiske problemstillinger. Som Kjøpmannen i Venedig av Shakespeare. Å, hvor godt jeg husker det - ikke minst ordskiftet om rettsscbnen der, for hvordan skulle man tolke "et pund kjøtt"? Samtalene rundt Prosessen eller "I straffekolonien" av Kafka var selvfølgelig også et høydepunkt. En hel natt i juni gikk med til å snakke om Atticus Finch, advokaten i To Kill a Mockingbird av Harper Lee." (side 213)

Rettssaken handler mest av alt om å finne en mening i alt det bestialske. For det må jo være en mening med alt?! Å ta til takke med at det er rene tilfeldigheter som ligger bak - nei, det blir for meget for folk flest. Det er enklere å akseptere at det finnes ondskap enn at det finnes galskap ... Peter Malm vet på den annen side nøyaktig hvor gal man kan bli av sjalusi - ikke minst etter å ha lest Kreutzersonaten av Tolstoj. Samtidig må han minne sine meddommere (her mener vel forfatteren legdommere?) om at de ikke må låse seg for tidlig i én oppfatning. Har den tiltalte en sjanse? Eller har jakten på mer blod og ikke minst hevn gjort alle blinde for at det kan finnes flere løsninger på drapsgåten? Våger dommeren å felle en dom som går på tvers av hva hele Norge føler er riktig?

"Synet fikk meg til å tenke at disse menneskene ville få problemer hvis de måtte bære det meningsløse - noe som var så enkelt at det ble ubegripelig. De ville ikke kunne leve med å ha tatt så feil. At det de tok for å være innbegrepet av ondskap, i virkeligheten var ren og skjær galskap." (side 364)

Denne romanen er helt eminent i sin beskrivelse av norskhet på sitt verste. Hvem satt ikke med en emmen smak i munnen etter 22. juli, der vi nordmenn ble fremstilt som at det var naturlig for oss å møte grusomhet med kjærlighet? Som om nordmenn skulle være så mye bedre enn all verdens folkeslag ... Det er nok å ta en titt i kommentarfeltene til aviser og i sosiale medier for å skjønne at sånn er det ikke. Hva består egentlig den norske folkesjelen av? 

Jan Kjærstad tar indirekte et oppgjør med alt dette, gjennom å skrive en fiktiv roman hvor han låner med seg mye av det som skjedde i kjølvannet av 22. juli-hendelsene. Det handler om journalisters motiver for å skrive slik de gjør (hvor det meste handler om bunnlinjen), det handler om hva vi legger i begrepet "objektivitet" (hvor objektiv er det mulig å være når vi snakker om menneskers dømmekraft?) og det handler om våre forestillinger om at alt går absolutt riktig for seg i rettssalene (men ingen steder lyves det så mye som nettopp der). Vi tror vi har skjønt alt når vi har hørt noen overbevisende historier, men hva med alle historiene vi ikke får høre? Vi er kjappe til å dømme andre mennesker, men hva vet vi egentlig om dem? Vi tror at det finnes rettferdighet, at det finnes objektive sannheter om andre mennesker, at vi er i stand til å se hvilke mennesker vi har foran oss og er i stand til å dømme folk med en kirurgs presisjon hva gjelder sannheten om dem ... I virkeligheten vet vi ingenting. Ikke egentlig ... 

Du godeste for en roman Jan Kjærstad har skrevet! Dette er en intelligent og mesterlig komponert roman! Selv elsker jeg bøker som får frem de mange ulike perspektiver en og samme hendelse kan ses fra, fordi ingenting provoserer meg mer enn fordummende skråsikkerhet. Dette er en bok som ikke slutter å "virke" etter at siste side er vendt. Jeg er dypt imponert over hvordan Kjærstad har flettet inn kritikk av samfunnet vi lever i, hvordan vi har en tendens til å tenke, hvor selvforherligende vi ofte er - og hvor feil vi som regel tar - gjennom sin portrettering av de tre hovedpersonene i boka. 

Jeg anbefaler denne boka sterkt!

(Jeg har valgt å lese boka i papir, men den er også å få tak i som lydbok.)

Boka passer for øvrig perfekt for lesesirkler, fordi det er så mye tematikk her som egner seg for gode diskusjoner. 

Bloggerne Artemisias Verden, Bjørnebok, Kleppanrova og Reading Randi har også skrevet om denne boka.

Utgitt: 2017 
Forlag: Aschehoug 
Antall sider: 379
ISBN: 9788203362583
Jeg har kjøpt boka selv.

Jan Kjærstad (Foto: Mimsy Møller - bildet har jeg lånt av forlaget)

Affinity Konar: "Mischling"

Rystende godt skrevet om Mengeles tvilling-"forskning" i Auschwitz!

Jeg vet ikke helt hva jeg forventet da jeg bestemte meg for at "Mischling" av Affinity Konar skulle være en av de siste bøkene jeg leste i år ... I alle fall ikke dette! Men FOR en bok! Jeg var helt oppslukt fra første side! Boka er dessuten drivende godt skrevet, og med en oversettelse som ivaretar bokas litterære kvaliteter. Denne boka fortjener riktig mange lesere! 

Affinity Konar (f. 1978) er av polsk-jødisk opprinnelse, og vokste opp i Canada. Konar bor i dag i Los Angeles. Hun debuterte med boka "The Illustrated Version of Things" i 2009. "Mischling" kom opprinnelig ut i 2016, og på norsk nå i høst. Dette er Konars andre bok.

Mischling var et begrep som nazi-Tyskland brukte om personer med ariske og jødiske gener, dvs. en miks av blod/gener. Begrepet ble også brukt i betydningen bastard eller hybrid. 

Romanen "Mischling" handler om tvillingene Pearl og Stasha, som kommer til Auschwitz høsten 1944, tolv år gamle. De veksler på å være jeg-personen i annet hvert kapittel. Pearl ble født først, og så kom Stasha. De ankommer Auschwitz sammen med sin mor og Zayde, stuet sammen i en krøttervogn. Faren deres, som er lege, forsvant noen måneder tidligere fra hjemmet deres i Łódź.

Så dukker det opp en hvitkledd mann. Han er vennlig og er lege. Han viser stor interesse for Pearl og Stasha og noen trillinger som har ankommet samtidig med dem. Med løfte om at de skal få se moren sin på sabbaten, blir søsknene med ham med en følelse av å være spesielle og utvalgte. De skjønner ikke før senere at alle barna som ikke er tvillinger, føres rett til gasskamrene. Nazistene har ikke bruk for dem, siden de ikke kan arbeide. Tvillingene føres til brakkene i dyrehagen - Mengele Zoo - og møter andre tvillinger og trillinger. 

Hvor vi enn så, var det et duplikat, en dobbeltgjenger. Bare jenter. Triste jenter, små jenter, jenter langveis fra, jenter som kunne vært naboene våre. Noen av jentene var stille, de satt som fugler på halmmadrassene og gransket oss. Da jeg gikk forbi dem på vaglene, så jeg de utvalgte, de som var plukket ut til å lide på en spesiell måte mens deres andre halvdel forble urørt. For nesten hvert par var det en tvilling som hadde forvridd ryggrad, et ødelagt bein, lapp over øyet, et sår, et arr, en krykke. (side 20)

Mengele forlanger at jentene kaller ham onkel. Han er flink til å plystre, og går rundt i sitt laboratorium, som egentlig er et torturkammer, og plystrer glade melodier og klassiske stykker, mens han piner de små jentene i forbindelse med "forskningen" sin. 

Jeg prøvde å etterligne denne hule plystringen, men kjente at jeg ikke var i stand til å kopiere doktorens triller - da jeg samlet leppene for å blåse, ble det bare sus. 

Onkel så det og smilte. Det var et lystig ansiktsuttrykk som kunne virket ufarlig for en utenforstående, men det fikk meg til å gyse. Vi var tross alt i laboratoriet hans for å bli testet, sikkert blant annet for å avdekke vår underlegenhet og avgjøre hvor lenge vi skulle få leve. Det virket ikke umulig at en slik test kunne være hvor godt man plystret. Nazistene hadde så idiotisk onde ideer om hva som utgjorde et menneske - jeg visste bedre enn å undervurdere påfunnene deres.

"Jeg kan plystre," forsikret jeg Onkel. "Jeg lover. Jeg plystret for bare noen timer siden." (side 69)

Under oppholdet får vi høre om fangevoktere som morer seg ved å la dødssyke fanger spille ball med hverandre på en bane. Fangene er så avmagret at det er så vidt de klarer å bevege seg. Vi får også høre om Canada og kostbarheter man kan få tak i dersom man bare har noe å bytte med. Mange av historiene om Mengele og hans eksperimenter kommer innimellom - som guttene som sys sammen, rygg mot rygg, og som dør av infeksjoner. Som eksperimentene med å sprøyte blått fargestoff inn i bruke øyne, og som ikke fører til blå øyne, men til umiddelbar blindhet. Som Mengeles absurde samlemani av øyne, som han satte opp på en tavle med nåler, som om øyeeplene var sommerfugler ... I et glimt får en av tvillingene øye på disse øynene, og det skremmer vettet av henne. Hun må sverge på at hun aldri har sett dette, og trues til taushet. 

Innimellom skjer det likevel vakre ting, som en forelskelse mellom Pearl og Peter. "Natten - den hadde glemt at den ikke skulle være vakker i Auschwitz ..." (side 122)

Krigen nærmer seg ubønnhørlig slutten etter hvert, og fangene hører stadig lyden av fly. Mengele trekker seg inn i seg selv, men dette forhindrer ikke at eksperimentene hans fortsetter, mer grusomme for hver dag som går. Og så forsvinner Pearl ... Hvor har hun blitt av? Nazistene gjør det de kan for å slette sporene etter sine ugjerninger, og ønsker heller ikke at det skal være overlevende fanger igjen i Auschwitz. 

Senere skulle historien vise at over sju tusen mennesker ble igjen i Auschwitz, avmagret og immobiliserte, mens resten av oss ble sluppet ut i flokker, tettpakkede marsjer av døde og halvdøde. I akkurat denne dødsmarsjen talte vi tjue tusen. Etternølerne blant de marsjerende ble skutt, de uføre også. Vi ble raskt færre. Soldatene moret seg med å skyte en kropp så den falt mot en annen kryp, og den kroppen veltet igjen en neste, og så nådeløst videre, knekk i knokler, hvin fra kuler, brekk på brekk - folket vårt falt og SS trampet over dem, skjøt alle som våget å røre seg. (side 205)

Viljen til å overleve er sterk, for det handler om at noen må fortelle hva som har skjedd. Andre måtte advares om at det fantes folk som vandret rundt uten sjel og ville skade andre for moro skyld - i jakten på det fullkomne og for å tilfredsstille en medfødt ondskap (side 249). 

Jeg ønsker ikke å røpe så mye mer av handlingen, men de fleste som har lest om andre verdenskrig, Auschwitz, Mengele og hans tvilling-"forskning og ikke minst om hvordan jødene ble møtt i Polen generelt og kanskje Krakow spesielt, kjenner konteksten for historien. Det er rystende - fra ende til annen! 

Som nevnt innledningsvis ble jeg svært positivt overrasket over denne boka, som jeg hadde en forestilling om kanskje var litt "hypet". Det viste seg å være en feilslutning. Boka er nemlig meget god. Språket er kraftfullt, og fordi historien hele tiden fortelles av tvillingene Pearl og Stasha (og etter hvert bare av Stasha, siden Pearl er forsvunnet), er det noe helt særegent over fortellerstilen. I begynnelsen er den naivistisk i stilen, men vi skjønner at særlig Stasha er eldre enn sine 12 år, fordi det hele tiden kommer frempek på hva som egentlig skjedde. Hun tolker hendelsene i lys av det hun har fått innsikt i på et senere tidspunkt. Det gjorde boka enda bedre, synes jeg. 

Både Guri Hjeltnes i VG og Cathrine Kröger i Dagbladet har gitt boka terningkast fem, mens Paul Odland i Dagen har gitt den terningkast seks. Jeg er med andre ord ikke alene om å fullrose denne boka. Historien i boka har så mange lag, og dersom du tenker at jeg har røpet for mye av handlingen, så tar du faktisk feil. Her er så mye, mye mer enn hva jeg har nevnt i denne omtalen. 

Med fare for at jeg selv bruker en velbrukt klisjé: dette er en av årets store overraskelser på bokfronten! Gå ikke glipp av denne boka! 

Avslutningsvis ønsker jeg å presisere at jeg selv har bedt om et leseeksemplar av boka fra forlaget, og at jeg er en fri og uavhengig blogger som ikke får betalt for det jeg skriver. 

Utgitt i USA: 2016
Originaltittel: Mischling
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Font forlag
Oversatt: John Erik Bøe Lindgren
ISBN:978-82-8169-428-6
Forfatterens nettside
Jeg har mottatt et leseeks. 

Affinity Konar (Bildet har jeg lånt av forlaget.)

Dan Ringgaard": "Litteratur - Tænkepauser"

Litteratur om litteratur

Den første Tænkepause-boka utkom i Danmark i september 2012. Det er forskere fra Aarhus Universitet som på 60 sider formidler sin viten om alt fra tro, håp og kjærlighet til myrer og monstre, kan vi lese på denne nettsiden. Det kommer 10 Tænkepauser ut pr. år, og disse omtales som "hurtig viden uden filter". Nå er serien under oversettelse til engelsk. Det går an å abonnere på serien og den finnes også i lyd. En oversikt over alle utgivelsene finnes på Wikipedia. Så langt har det kommet ut 56 Tænkepause-bøker. 

Jeg hadde aldri hørt om denne serien da jeg her om dagen var så heldig å få et par utgaver i presang. Den ene het "Litteratur" (bok nr. 23 i Tænkepauseserien) og den andre het "Loven" (bok nr. 21 i Tænkepauseserien). Valget var nok ikke tilfeldig, siden jeg er en litteraturelskende jurist. 

Dan Ringgaard er professor i nordisk litteratur ved Aarhus Universitet, og han har utgitt noen bøker tidligere. Ringgaard har en egen nettside. 

Tænkepauseboken "Litteratur" presenteres slik av forlaget:

Litteraturens epoke er forbi. Vi har forladt Gutenberg-galaksen og er rejst ud i det uendelige digitale univers, hvor andre medier med lynets hast har overhalet bogen ─ og med den litteraturen, som vi kender den. Men litteraturen lever videre, påstår Dan Ringgaard, lektor i nordisk litteratur ved Aarhus Universitet. Den er ikke forbeholdt hvide sider mellem et nydeligt omslag. Litteratur er den kunst, vi til hver en tid laver med sproget. Og så er den en særlig måde at læse verden på, som er værd at holde fast i, uanset hvilke nye kredsløb vi går ind i.

I boka skriver Ringgaard blant annet om hva litteratur var og kan, hva det vil si å lese verden litterært, om boka, skriften og lesningen og om ordene utenfor boka. 

Hvilken plass har bøkene i våre hjem? Ringaard åpner med å beskrive et borgerlig hjem for over 100 år siden, der veggene var dekket med bøker - helst bak glass - og hvor det også mest sannsynlig var et piano. Så fylte reoler med bøker hjemmene - ikke bare de borgerlige, og det var ikke lenger en mengde med likeartede skinninnbundne bøker som fylte dem, men fargerike bøker - også pocketbøker. Inntil også bøkene forsvant og reolene - i den grad de fremdeles er der - inneholder helt andre ting. Han erkjenner at den rene veggen uten noen ting ligger et stykke frem i tid. Like fullt er det tale om avslutning av den gutenbergske epoken, som startet med oppfinnelsen av trykkekunsten i 1450. 

Mens vi tidligere oppsøkte fellesskapet for å lese i bøker, som ikke var allemannseie, er det å lese i dag en ensom ting. Ringgaard snakker om "ensomhetens gave", og i den forbindelse trekker han frem Paul Austers roman "Ensomhetens grunn" (eller "Opfindelsen af ensomhet" som den heter på dansk). Det handler om en treårings innvielse i litteraturens verden, der han stadig gjør fremskritt og går over fra bilder til ord, og lar fantasien få større plass. "Litteraturen har en stor aktie i opfindeslsen av ensomhed", skriver Ringgaard. Han nevner også Virginia Woolfs tanker rundt et eget rom, selv om dette kanskje handlet mer om et sted hun kunne skrive i fred enn nødvendigvis å lese i fred. (Linken peker til min omtale av Woolfs essay "Et eget rom".)

"Man er sjældent så intenst til stede i verden, som når man læser. Måske er det derfor de, der ikke læser, finder oss anstødelige. Vi er upassende, nærmest erotisk opslugt af vores til og med nytteløse gøremål." (side 18)

Og videre på side 21:

"Noget af det særlige ved læsning er, at den kan give verden en bestemt form ved at udelukke en hel del støj. Enhver læsning bearbejder vores bevidsthed, ændrer den en lille smule ved at ændre den indstilling, vi ser verden igennem. At læse er ikke bare at afkode tegn, det er også selv at blive omkodet."

Innholdet i litteraturen har også endret seg i tidens løp. Opprinnelig handlet det om å skriftliggjøre en muntlig fortellertradisjon. Litteraturen slik vi forstår den i dag, er derimot et relativt nytt fenomen. I dag handler f.eks. litteratur ikke i så stor grad om lagring av viten som tidligere. Bilder og lyd spiller en stadig større rolle i vårt samfunn.

" ... litteratur handler også om noget og ofte om, hvad det vil sige at være menneske, hvem vi er, og hvad livet er. Vi læser litteratur for at lære at leve." (side 33)

Blant annet er det veldig spesielt å få innblikk i andre menneskers innerste tanker. Det får vi ikke i det virkelige liv. 

Hva er det litteraturen kan? Den kan f.eks. åpne våre øyne for verden ved å vise den på en annen måte enn vi er vant til. "Når litteratur kan virke vanskelig, kan det være, fordi den viser verden på en anden måte end den sedvanlige, nettop for at gøre det mulige for os at genopdage den. Viste den bare verden, som vi i forveien mener at kende den, ville den bekrefte den rutine, som gør os blinde for den." (side 38)

Blir man bedre mennesker av å lese litteratur, fordi man lærer empati? Gjennom å lese bøker må man f.eks. sette seg inn i hva andre tenker og føler. Det er nok ikke lesningen i seg selv som eventuelt gjør en til et bedre menneske, men evnen til å ta empatien med seg ut av boka. Selv blir jeg ganske forundret når jeg møter lesende mennesker som lett fordømmer andre mennesker. Likevel må jeg medgi at de mest fordømmende menneskene jeg kjenner, leser sørgelig lite litteratur. Uten at det er mulig å si noe om hva som skyldes hva ...

Noe av det beste som kan skje er at leseren i stedet for å binde seg til en sannhet, kan befris fra fastlåste forestillinger og settes i bevegelse mellom mulige sannheter. (side 41) Ringgaard nevner f.eks. at danske offiserer som ble sendt til Bosnia i begynnelsen av 1990-tallet, alle hadde med seg Ivo Andrics historiske roman fra 1945 om multietnisitet på Balkan. Boka het "Broen over Drina". "Læs den, og du vil ved meget mer om, hva der foregår på Balkan, end hvis du læste nok så mange historiske avhandlinger og politologiske artikler." (side 40) (Linken peker til min omtale av Ivo Andrics bok.)

"At læse litteratur er at læse med en mistanke om, at der står noget mellom linjerne. Teksten er ikke, hvad den giver sig ud for. Men det er ikke som med en gåde. En gåde har en løsning. Litteratur har en lesning. Og sådan en holder aldrig op. Den slutter ikke med et endelig svar, men fortsætter i stedet til et nyt spørgsmål, fordi man hele tiden opdager noget, man har overset, noget, der ikke passer med, hvad man en overgang troede. Det er, som om teksten ikke vil falde til ro, men hel tiden gør et nyt forsøg på at sige det samme." (side 44)

Slik er det jo med virkelig gode bøker. De blir bedre og bedre for hver lesning. Ja, noen bøker vokser til og med etter at man har lest dem for første gang. Da fortsetter boka å leve oppe i leserens hode etter at siste side er vendt. Det er vidunderlig - hver gang!

I essayets nest siste kapittel - "At læse verden litterært" - skriver forfatteren at litteraturen har overlevd seg selv. Det betyr ikke at den er død eller ligger for døden, for den har jo faktisk overlevd. Men det betyr at den ikke lenger setter dagsorden. Det skyldes at de historiske omstendighetene som skapte litteraturen, ikke lenger er til stede. Så hvilken rolle kan litteraturen spille? Ringgaard påpeker at litteratur er en måte å forholde seg til verden på. De moderne mediene har f.eks. ikke sprunget ut av ingenting. Det som har gått forut er bøker, bøker og atter bøker. (side 50)

I dag har TV-serier avløst romanen som stedet for kompliserte plott og nyanserte karaktertegninger, skriver Ringgaard på side 57. Samtidig finner TV-seriene fornyelse ved å gripe til romanen ... Fiksjonen utvikler seg på kryss og tvers av mediene. Det handler med andre ord ikke om at noe gammelt dør og noe nytt gjenoppstår. Noe av den samme utviklingen som litteraturen nå gjennomgår, har f.eks. maleriet for lengst vært gjennom. Fotografiet tok som kjent livet av det fotografisk gjengivende maleriet, og var med på å påvirke kunsten i retning av det abstrakte. Maleriet er ikke død, men har gjenoppstått på en annen måte. Ringgaard nevner Karl Ove Knausgaard, som har sagt at han ikke gidder å skrive fiksjon. "At skrive uden fiktion er at skrelle de yderste lag af og se, hva det litterære så egentlig er." (side 59) Litteraturen er med andre ord ikke død, men har bare utviklet seg i en mer hybrid form, med en blanding av ord, bilder og lyd. "Jeg forestiller mig, at meget sprogkunst bliver i bogen et godt stykke tid endnu." (side 59)

Jeg elsker å lese bøker om litteratur, og denne er rett og slett en liten perle! Sitatfaktoren er stor, for her er det mye visdom og mange kloke ord som er samlet mellom permene. Dette lille essayet om litteratur har åpnet opp for en enorm nysgjerrighet for flere av Tænkepause-bøkene i serien! 

Utgitt i Danmark: 2014 
Forlag: Aarhus Universitet
Antall sider: 60
ISBN:978-87-7124-383-3
Jeg har fått boka i gave