Rune Semundseth: "Medarbeidersamtalen 2.0 - Fra gammeldags pliktløp til moderne medarbeidersamtaler"

Varmt om medarbeideren og nytten av gode medarbeidersamtaler

Det er noen år siden jeg leste Rune Semundseths bok "Medarbeiderkoden". Den gangen bemerket jeg at jeg spesielt la merke til forfatterens fokus - nemlig medarbeideren. Det vanlige i ledelseslitteraturen er som regel det motsatte, dvs. at det er lederen og lederrollen som vies størst oppmerksomhet. 

"Medarbeidersamtalen 2.0" utkom i 2018. Jeg nevner også at "Kulturkoden" utkom i 2019. 

Tittelen på boka er litt morsom, for med "2.0" signaliserer han at dette er nytt tankegods. Vi forlater altså en tenkt "1.0"-metodikk, og går over på noe helt nytt. 

I boka presenteres forfatteren som en av de mest etterspurte fagpersonene i Norge innenfor medarbeiderskap. Han har utgitt i alt ni bøker. Av utdannelse er han sivilmarkedsfører og han har startet flere selskaper, blant annet WebCom AS, Businessmastering AS og stiftelsen jazzaid.com. Han har også jobbet i Software Innovation, SiO, Ciber og Innovasjon Norge. I selskapet Business Mastering titulerer han seg som tankevekker og struktør. 

For ordens skyld opplyser jeg at jeg kjenner forfatteren, og har hatt flere inspirerende samtaler med ham i årenes løp. Jeg er imidlertid ikke en nær venn av ham, og opplever derfor ikke at jeg skulle være uhildet til å omtale hans bok på noe vis. 

Noe av det første Rune Semundseth får oss til å reflektere rundt er hvorfor vi gjennomfører leder-medarbeider-utviklingssamtaler. Altfor mange har et slumsete forhold til dette, og opplever medarbeidersamtalen som det reneste pliktløp, noe man er pålagt å gjennomfører en gang hvert år. Han skiller mellom operative og strategiske samtaler, hvor de operative samtalene er de som gjennomføres resten av året, mens de strategiske samtalene nettopp er de typisk årlige samtalene. Dersom de strategiske samtalene skal ha noen verdi, er det viktig at agendaen er gjennomtenkt og at vi sikrer den gode forankringen. De operative samtalene er typisk 1-1-samtalene eller prestasjonssamtalene. 

"Et aktivt medarbeiderskap betyr blant annet å invitere medarbeideren inn i dialog, stille spørsmål og oppleve at både leder og medarbeider gjør dette for å løfte hverandre. 

....

To helt grunnleggende temaer i en strategisk samtale er:

1. fokus på bevisst faglig og personlig utvikling og
2. tydelig rolleforståelse hos både leder og medarbeider."
(side 6)

En lærende organisasjon skapes dessuten av mennesker som er opptatt av dialog, å bygge riktig kompetanse og å holde seg til avtalt plan i samtalene. Det hjelper nemlig ikke å være på rett hylle, dersom du er i feil skap, som han siterer tidligere statsminister Jan P. Syse. 

Boka er delt i fem deler; Kapittel 1 om medarbeidersamtalen (side 15-48), kapittel 2 om forankring, design av prosess og valg av temaer (side 49-68), kapittel 3 om forberedelser (side 69-84), kapittel 4 om gjennomføring av samtalen (side 85-108) og kapittel 5 om oppfølgningen etter samtalen (side 109-120). Bakerst i boka er det ni appendiks med diverse verktøy. 

 Noe av det første Semundseth presiserer er at det heter "medarbeidersamtalen" - ikke "ledersamtalen". Samtalen skal nemlig handle om medarbeideren. Det er medarbeiderens behov for faglig og personlig utvikling, medarbeiderens rolle, verdi og tilhørighet i virksomheten som er tematikken i samtalen. Tillit er et viktig fundament for å få samtalen til å fungere etter sin hensikt. Det er arbeidsgivers ansvar å legge til rette for at arbeidet oppleves meningsfylt og utviklende. Dessverre vet mange ledere for lite om hvordan de virker på sine omgivelser, og de setter av for lite tid til egenrefleksjon og egenutvikling i sin lederrolle. Det hjelper selvsagt godt at lederen er interessert i andre mennesker og ikke bare i seg selv, og at han har et godt menneskesyn. 

"Medarbeidersamtalen er ikke til for å ta igjen det forsømte ved manglende tilbakemeldinger i hverdagen, men er derimot en samtale der man legger føringer og diskuterer hva som er tilstrekkelig når det gjelder tilbakemeldinger i hverdagen." (side 24)

Samtalen bør bære preg av dialog, og ikke av intervju og/eller forhør, understreker Semundseth. Samtalen skal gi medarbeideren en mulighet til å påvirke hverdagens rammer og spilleregler. Den gode samtalen bidrar til økt innsikt og realisering av mål og verdier. (side 26)

Det kan være greit å ha et skjema med noen godt gjennomtenkte spørsmål, men skjemaet må ikke komme i veien for den gode samtalen. Det er viktig at spørsmålene er utarbeidet i samarbeid med ledergruppen, og ikke noe man har fått fra HR. HR skal ha en støttefunksjon, men det er ledergruppen som må gjøre jobben og finne ut hva som er relevant hos oss. 

De fleste medarbeidere har behov for dette fra sin leder:
- at lederen forteller hva han forventer av dem (forventninger)
- at lederen gir dem mulighet til å utføre arbeidet (autonomi og kompetanse)
- at lederen underveis forteller hvordan det går (sekundering)
- at lederen hjelper dem når og hvor de trenger det (støtte)
- at lederen bedømmer og belønner innsatsen rettferdig (sekundering, tilbakemeldinger, belønninger)
(side 31)

"Å bli møtt som et helt og ressurssterkt menneske er vel noe av det mest oppbyggende og noe av det viktigste en medarbeider kan oppleve. Da "risikerer" vi å få både økt selvfølelse og selvtillit. Den risikoen vil vi ta." (side 31)

Når det gjelder spørsmålene som stilles, hører både skreddersøm og sunt bondevett med. For øvrig er det verdt å merke seg at lederen ikke kan motivere andre (den må komme fra medarbeiderne selv), men de kan inspirere til motivasjon. I dag er det først og fremst transformasjonsledelse - ikke den mer tradisjonelle transaksjonsledelsen - som er gjeldende i norsk arbeidsliv. En transformerende leder inspirerer og treffer medarbeiderne i deres dypeste behov og følelser, mens transaksjonsledelse i sin ytterste konsekvens "kun" handler om lønn og ytre belønning. 

Semundseth trekker selvsagt også inn individtilpasset ledelse (eller situasjonsbestemt ledelse) som viktig. Da handler det om å kjenne sine medarbeidere godt, og vite når det passer med de ulike lederstilene. En uerfaren medarbeider vil f.eks. trenge en mer støttende/rådgivende og/eller instruerende lederstil, mens en erfaren medarbeider vil blomstre med en delegerende og/eller coachende lederstil. Semundseth nevner også andre ting som for enkelte er helt selvsagt, mens andre kanskje ikke har tenkt så nøye over det. Som at det bør settes av tilstrekkelig med tid til samtalen, at den bør finne sted på nøytral grunn og at det kan være lurt å ha en åpning i kalenderen etter samtalen, i tilfelle det skulle bli nødvendig å forlenge samtalen. Dette vet man sjelden på forhånd. 

Medarbeidersamtalen 2.o legger opp til noe annet og nytt enn den tradisjonelle medarbeidersamtalen. Her legges det opp til mer samspill og dialogverktøy, hvor fire elementer presenteres:
1. Forventningskontrakt
2. MAT-prat (mestring, autonomi og tilhørighet)
3. Ferdighetskontrakt
4. Ti spørsmål
(side 51)

Hva måles f.eks. medarbeideren på? Hvordan kommuniserer vi? Hvilke spilleregler har vi? Spørsmålsstillingene kan være mange, tilpasset den enkeltes unike ståsted, ferdigheter og ikke minst utfordringer. Dersom medarbeideren stadig kommer for sent til møter, ikke er forberedt nok el.l., er det naturlig å avtale nærmere hva som skal til for å bli bedre på dette. Hvordan kan medarbeideren påvirke sin egen arbeidshverdag? Hva betyr det for ham å være en del av teamet? Hvordan er mestringsklimaet i virksomheten? Er det noe som hindrer eller hemmer mestringen? Hvilke regler skal gjelde hos oss?

Ved at medarbeideren selv må sette opp sine egne mål, øker vedkommendes gjennomføringskraft. Det er mye enklere å endre en vane dersom man selv ønsker dette enn om dette skal skje etter pålegg fra andre. Da eier man målet selv og føler på større forpliktelse til å få dette til. Hvilken læringsholdning har medarbeideren? Evne til refleksjon, selvinnsikt, innsikt i effekten man har på andre? 

"Her er firetrinnsprosessen som skaper tydelighet i det vi kaller ferdighetskontrakt:

1. Medarbeider definerer de fem viktigste ferdighetene i rollen.
2. Leder definerer de fem viktigste ferdigheter i medarbeiderenes rolle,
3. Medarbeider og leder definerer de fem viktigste ferdigheter i rollen sammen (blir samstemt).
4. Medarbeider og leder definerer til slutt en ferdighet man skal legge spesiell vekt på i inneværende kvartal."
(side 60)

Det kan handle om harde og myke ferdigheter. Eksempelvis ferdigheter innenfor selve faget (harde ferdigheter) og mer relasjonelle og sosiale ferdigheter som empati, integritet, nysgjerrighet etc. (mye ferdigheter). 

Det er viktig at leder og medarbeider er enige om temaene. Dette for å sikre involvering og forankring. Temaene kan f.eks. plukkes fra en spørsmålsbase, og bør bestå av en miks av spørsmål rundt menneskeforståelse, rolleforståelse, historikk og erfaringer. Hvor er medarbeideren i livet? I småbarnsfasen, ansvar for eldre foreldre, nyetablert, tenåringsbarn med diverse utfordringer, nyansatt, erfaren, behov for nye utfordringer etc.? Enhver medarbeider har som regel sine spesifikke utfordringer. Lederen må også våge å stille spørsmålet om medarbeideren har de riktige forutsetninger for å kunne løse sine oppgaver. Dersom lederen virkelig forstår hva medarbeideren har behov for, vil han fungere som en inspirerende leder. 

Under samtalen vil noen mene at det er en uting å ha med datamaskin. Generelt anbefales at man møter med papirutgave av spørsmålene man har blitt enige om. 

Underveis nevner Semundseth ulike modeller; Jungs femfaktormodell (big five eller "de fem store"), MBTI, Løft, coaching, GROW, AI (appreciative inquiry), den positive psykologien m.m. Noen bidrar til å kartlegge medarbeidere, andre til å bygge opp under og forsterke positive tendenser og styrker. De fleste styrker har sine overslag, dvs. at når det blir for mye av dem, slår de gjerne negativt ut. Balanse og ikke minst selvinnsikt er viktige stikkord. 

Det er viktig å forberede samtalen skikkelig. En innledning om hva som skiller denne samtalen fra andre samtaler kan være en grei intro. I tillegg bør det understrekes at samtalen er konfidensiell. Ro, trygghet og flyt i samtalen, åpne spørsmål, aktiv og respektfull lytting er viktig for å få til en god samtale. 

Semundseth nevner mange viktige og sentrale spørsmål som kan være aktuelle å ha med i en medarbeidersamtale, og her har jeg plukket ut noen av dem:
1. Hva mener du er det viktigste for å lykkes i din jobb?
2. Hvilke to ferdigheter mener du er de viktigste at du trimmer i de neste seks månedene?
3. Noe du kan gjøre for å gjøres andres jobb enklere?
4. Hvis neste år skulle bli ditt beste jobbår noensinne, hva er da annerledes?
5. Hvordan vil de rundt deg merke forskjell? 
6. Så hva starter du med? Når?

Oppfølgningen etter samtalen er viktig, og i første rekke er det helt sentralt å få et referat på plass. Dette bør medarbeideren selv skrive, og referatet bør foreligge før det har gått et døgn. Lederen supplerer med sine notater fra samtalen, og partene blir enige om det endelige resultatet. For øvrig er det viktig at lederen reflekterer over hvordan samtalen gikk. Noen vil nok ha behov for digitale verktøy for å følge opp målene som ble satt. Uansett er det viktig at tematikken dukker opp i de operative 1-1-samtalene resten av året. 

Det er høy sitatfaktor i Rune Semundseths bok "Medarbeidersamtalen 2.0", for her kommer gullkornene tett. Jeg anbefaler boka sterkt til alle som ønsker å bli bedre på gjennomføring av medarbeidersamtaler. Boka er lettlest, den er interessant og den er gjennomsyret både av klokskap og menneskelig varme. Dessuten er den meget godt skrevet! Her er det en passe blanding av teori og praksis, og temaene som tas opp blir grundig behandlet. Jeg opplevde også at jeg lærte mye som jeg ikke har tenkt så nøye over tidligere, selv om jeg aldri har vært der at jeg ser på medarbeidersamtaler som et pliktløp. Mye av tankegodset som presenteres går for øvrig igjen i mye av ledelseslitteraturen de fleste ledere må forholde seg til i løpet av et yrkesliv. Jeg satte ekstra stor pris på at boka ikke er tykkere enn at det er fullt mulig å komme gjennom den på en dag. 

Dette er en bok jeg vil anbefale varmt! Hvis du bare skal lese en bok innenfor ledelsesutvikling i år, er det denne du skal lese!

Utgitt: 2018
Forlag: Fagbokforlaget
Antall sider: 149
ISBN: 978-82-450-2315-2

Jeg har lånt boka.

Morten Olav Brenden: "Mer for mindre"

Innføring i kontinuerlig forbedring

Som leder synes jeg det er viktig å være oppdatert på faglitteratur innenfor ledelse. Hvert år kommer det ut mengder med bøker innenfor denne sjangeren, og det er ikke alltid like lett å orientere seg for å finne frem til de aller beste. Det kan derfor bli litt tilfeldig hvilke bøker som blir lest. Akkurat når det gjelder Morten Olav Brendens bok "Mer for mindre" som handler om kontinuerlig forbedring (kanskje bedre kjent under begrepet "lean"), var det ikke fullt så tilfeldig. Ikke dermed sagt at dette er en av de beste bøkene som er på markedet innenfor denne tematikken. Det vet jeg nemlig ikke så mye om. 

Innledningsvis kan jeg si at boka er svært praktisk anlagt, at den gaper over veldig mange temaer (så pass at en del temaer blir overflatisk behandlet) og at den er skjemmet med en del skrivefeil (spesielt av typen særskrivingsfeil, som ofte feilaktig omtales som orddelingsfeil). Jeg er blant dem som irriterer meg over særskrivingsfeil, som brer mer og mer om seg for tiden. 

Bokas styrke er at den er rikt illustrert og inneholder mange eksempler, fordi dette gjør det enklere å huske teoriene og verktøyene som presenteres. Dessuten liker jeg godt at det bakerst i boka er et leksikon hvor begreper som er benyttet underveis, er forklart, og at det i tillegg er et stikkordregister. Og bare for å ha sagt det: selv om enkelte av temaene er kortfattet presentert, er det noe med at de er tatt med - for helhetens skyld. Særlig gjelder dette tematikk rundt personlig effektivitet, som det for tiden skrives hyllemeter på hyllemeter om. Det er uansett rikelig anledning til å fordype seg der man måtte føle behov for dette. Helt på slutten av denne omtalen har jeg listet opp noen forslag til egnet litteratur.

Morten Olav Brenden er direktør for strategi og virksomhetsstyring ved Politihøyskolen, og han er utdannet siviløkonom og har master i ledelse. Boka er utgitt på forlaget Ad Notam AS.

Boka er delt i fire; del 1 "Fundamentet" (side 11-148), del II "Byggesteiner og virkemidler" (side 149-434), del III "Personlig effektivitet" (side 435-488) og del IV "Leksikon" (side 489-516). Og sist, men ikke minst "Register" (side 517-527).

Bokas formål er å lære sine lesere hvordan man kan skape mer for mindre. Ingen er overrasket over å få vite at det ikke finnes noe entydig svar på dette. Det handler nemlig ikke "bare" om å legge til rette for en lean-prosess, der alle synlige tidstyver og sløsing elimineres bort. I tillegg handler det om arbeidsmiljø, medarbeidernes opplevelse av autonomi, om arbeidet oppleves meningsfylt, om den indre motivasjonen er på plass og om ledelsen utøves på en fornuftig, hensiktsmessig og ivaretakende måte. Dette er heller ikke mer komplisert enn at det ofte kan kokes ned til at man kommer langt med sunt bondevett. 

De fleste forbinder nok lean med samlebåndsarbeid (jf. Toyota), der den enkelte bare skal utføre en del av prosessen, en annen den neste osv. Av den grunn er nok mange litt skeptisk til det hele, for hvor blir det av arbeidsgleden dersom man blir fremmedgjort med tanke på helheten? Til dette må sies at Toyotamodellen ikke passer for alle virksomheter. Modellen har imidlertid gjennomgått mye utvikling siden den gangen den ble introdusert, og er ikke så skjematisk som man kanskje tenker at den er. I noen bransjer er det likevel et være eller ikke være dersom man ikke klarer å effektivisere driften så mye at man klarer å konkurrere med andre. Og selv om man f.eks. i offentlig sektor ikke er i en tilsvarende konkurranseutsatt situasjon, handler det også der om å få mer ut av mindre. Budsjettene kommer nemlig ikke til å vokse inn i himmelen i fremtiden. Bærekraft er blitt et begrep vi må forholde oss til. Dessuten handler det om å prioritere riktig, hvilket også betyr at noe må velges bort. 

Begreper de fleste ledere både i offentlig og privat sektor i økende grad har vært nødt til å forholde seg til, er "endring" og "omstilling". Som forfatteren skriver i sin bok på side 70, er omstilling krevende. Mange mislykkes av den grunn. På side 71 lister han opp åtte grunner til at endringer ikke lykkes. Den viktigste årsaksfaktoren som jeg merket meg var mangelfull forankring. Det handler ikke bare om at det er en vane som ikke er tilstrekkelig innarbeidet, men at de som er omfattet av endringen verken har vært tilstrekkelig involvert eller føler ansvar for eller eierskap til resultatet. Kanskje forstår de heller ikke hvorfor endringen har vært nødvendig. Endring må gi mening for å skape bevegelse, og den må kjennes relevant for den enkelte. Her kommer John Kotters åtte endringsforutsetninger inn, og disse er så sentrale at jeg siterer dem:

1. Etablere en god begrunnelse for endring
2. Etablere en støttende styringsgruppe
3. Utarbeide tydelig hensikt, visjon og mål for endringen
4. Sørge for kommunikasjon og aksept
5. Skape rom for handling
6. Sørge for raske effekter
7. Ikke gi opp
8. Forankre, som handler om å sikre at ny tenkning og arbeidsmetoder fester seg, og ikke minst koblingen til adferdsendring
(side 72 i boka)

De fleste ledere som har vært gjennom en større endringsprosess har erfart hvor ulikt medarbeidere reagerer. Mens noen ganske raskt aksepterer tingenes tilstand, blir andre sittende fast i sjokket og kommer ikke videre. Flertallet går imidlertid gjennom de ulike fasene, som inneholder både frustrasjon, fornektelse, depresjon, utforskning og nysgjerrighet rundt nye muligheter. Ledelsesutfordringen ligger i å forholde seg til at medarbeiderne befinner seg på ulike stadier samtidig, og trenger helt forskjellige ting for å fungere noen lunde i en slik prosess. Særlig gjelder dette der beslutningen kommer utenfra, og hvor "ingen" helt skjønner begrunnelsen for det hele. Dette er ganske typisk for politiske beslutninger, hvor ingen i virksomheten har vært involvert på forhånd. Kanskje blir da lederens viktigste oppgave å sørge for at flertallet kommer seg videre (til andre "jaktmarker"), og at man lykkes i å identifisere dem man kan ta med seg i virksomhetens prosess med endring. 

Kapittel 7 i boka handler om endringsstrategier. Jeg går ikke inn på disse i detalj, men nevner at det er stor forskjell på omfattende endringer av strukturell karakter, og endringer som foregår litt hver dag. Hele tankegangen bak kontinuerlig forbedring er at dette er en prosess som aldri tar slutt, og hvor initiativet til endringer kommer nedenfra og opp, og ikke ovenfra og ned. Dermed får man mye gratis: det hele er ufarliggjort, forankringen og eierskapet kommer nærmest av seg selv, autonomien til den enkelte styrkes, endringene er motivert ut fra å gjøre arbeidshverdagen enklere osv., osv. 

Vi introduseres for mange teorier og verktøy i boka, som f.eks. aktivitetsbasert læring (side 106), glemselskurven og viktigheten av rask repetisjon av hensyn til hukommelsen (side 109), hvordan man styrker nevronene i hjernen (side 113), læring på individnivå og organisasjonsnivå (side 115), om KPI´er (Key Performance Indicators) (side 135), produktivitetsmåling (side 141 flg.) og om hvordan "alt" starter og slutter med ledelse (side 151 flg.). 

"Musikalsk" ledelse handler om å tilpasse lederstilen, dvs. situasjonsbestemt ledelse. Ledelse handler om å skape resultater sammen med andre, og lederne er ansvarlig for resultatene og hvordan de skapes. (side 151) For at lederen skal få den innsikten som trengs for å kunne treffe fornuftige beslutninger og også oppleves relevant, anbefales det som kalles "gembawalks". 

"Gemba er et japansk ord for arbeidsplass. Gembawalk dreier seg om at ledere må gå til der der virkelig skjer, altså der hvor medarbeiderne utfører sine arbeidsoppgaver." (side 156)

Forfatteren introduserer samtidig noen huskeregler:

1. Vær nysgjerrig, still spørsmål
2. Bistå for identifisering av sløsing
3. Ikke prøv å løse et problem som det er naturlig at andre skal løse
4. Gi anerkjennelse for godt arbeid
5. Gi råd og støtte

På side 185 beskrives leanadferd på følgende måte:

"En kultur som har sterke leantrekk preges av troen på at alt alltid kan forbedres, av ønsket om stadig læring og utvikling og av at læring og forbedring integreres i det daglige arbeidet." 

Forfatteren skriver også mye om hva som kjennetegner god ledelse, om viktigheten av respekt og ydmykhet (som ikke må forveksles med svakhet) og om hvordan fryktkultur dreper produktivitet.

Grunnen til at vi skal sette kontinuerlig forbedring på dagsorden, er at dette øker verdiskapningen. Det handler om å gjøre de riktige tingene, ikke bare gjøre tingene riktig. Det handler dessuten om å sette klare, smarte mål, om å holde ut og om å holde trykket oppe. 

En leanpreget virksomhet er kjennetegnet ved:
- en ledelse som viser retning og driver endring
- et system og kultur for læring og kontinuerlig forbedring
- suverene prosesser fra leverandør til kunde
- integrert kontinuerlig forbedring i virksomhetsstrategien
Forbedring er en reise uten stoppunkt, og medfører kontinuerlig fokus på å lete etter sløsing og forbedringsmuligheter. (side 213)

Det handler om å lete etter "rotårsak" når problemer oppdages, og innføring av tavlemøter kan føre til bedre styring, synliggjøring av resultater og større grad av åpenhet. For å bli bedre, må det etableres en kultur der det er ok å være ærlig med problemer. Det bør f.eks. være mulig for alle ansatte å sende avviksmeldinger internt når dette oppdages. En rotårsaksanalyse innebærer å stille fem hvorfor-spørsmål, der hvert nytt spørsmål refererer seg til svaret på forrige spørsmål. 

I kapittel 16 (fra side 273) introduseres vi for det japanske begrepet "kaizen". Kai betyr "endre", mens "zen" betyr "god" eller "til det bedre". Kaizen brukes i betydningen kontinuerlig forbedring. Vi får også en innføring i PDCA-metoden. PDCA er akronym for Plan, Do, Check, Act (planlegge, iverksette, evaluere og justere). Metoden egner seg godt for endringsprosesser. Når det er tale om raske forbedringsprosesser snakker vi om "sprinter". De kjennetegnes ved at de er begrenset i omfang. Nøkkelen til kontinuerlig fremgang ligger i å gjøre treffsikre evalueringer underveis, og evne å endre kurs der dette viser seg ikke å treffe som ønsket. 

Alt dreier seg om prosesser, skriver forfatteren på side 308. Flyteffektivitet er viktig, og handler om at flaskehalsene er fjernet. Den verste formen for sløsing er overproduksjon. Lean handler om å standardisere arbeidsprosesser. Her må man selvsagt passe på at ikke medarbeidernes autonomi reduseres så mye at det går ut over arbeidsmotivasjonen. 

En verdistrøm består av alle aktiviteter og venting i en arbeidsprosess. Når man gjennomfører en verdistrømsanalyse, kartlegger man dagens situasjon og deretter bildet på en ønsket løsning. Målet med analysen er å identifisere sløsingsområder og forbedringsmuligheter, for derigjennom å øke andelen verdiskapende tid, redusere kostnader og samtidig øke kvaliteten i prosessen. Det er vanlig å bruke gråpapir (eller brunpapir, som forfatteren kaller det) og post-it-lapper i en slik prosess. (side 364 flg.)

Når man skal tilrettelegge for flyt i arbeidet, må man ta stilling til hvilken arbeidsmetodikk som vil være den mest effektive. Vil det f.eks. være mer effektivt å dele opp arbeidsprosesser, jobbe parallelt med flere prosesser eller foreta en og en leveranse (one piece flow)? Hva er viktigst? Lav gjennomløpstid og redusert lager, eller at man får stordriftsfordeler ved å gjøre flere tilsvarende arbeidsprosesser i flere saker før man går videre til neste ledd? Her mener jeg at det ikke finnes noe fasitsvar. Poenget må være å finne den arbeidsmetodikken som fjerner mest mulig sløsing med tid. Et annet begrep er "kanban" eller "just in time". Hvis man i arbeidshverdagen ikke vet om det blir noe av en prosess - hvor tidlig er det tilrådelig å begynne på forberedelsene, med en viss risiko for at det man gjør er bortkastet arbeid? F.eks. der man vet at et visst antall stevninger ikke vil føre til hovedforhandling, fordi sakene trekkes 1-2 uker før berammelse? Da vil i så fall alle forberedelser være bortkastet. 

Et annet spørsmål er på hvilken måte digitalisering kan effektivisere arbeidsprosesser. Et eksempel som trekkes frem er kunstig intelligens i operasjonsstuene. Underveis kan f.eks. operasjonstiden estimeres, og forberedelsene til neste inngrep kan planlegges bedre - slik at det ikke går bort unødvendig mye tid mellom disse. Det viktigste er at menneske og maskin arbeider sammen, og her gjelder det å finne frem til en god balanse. Men hvem har ansvar for feil som måtte oppstå? Hvem skal ha ansvar for å endre algoritmene i en robot, når disse viser seg å få uønskede utslag? Uansett - en robot kan aldri være et rettssubjekt. 

I kapittel 22 introduseres vi for 5S, en viktig metode innen lean og kontinuerlig forbedring (side 407).
1. Sortere (formål opprydding)
2. Systematisere (for å forenkle)
3. Skinne (for å oppnå økt standard og kvalitet)
4. Standardisere (felles standard for jobbutførelse)
5. Sikre (systematisk kontinuerlig forbedring)

Effektene av digital 5S er blant annet mindre grad av overprosessering, færre feil og mangler, reduksjon av overproduksjon, kortere ventetid, redusere unødig lager etc. 

Ineffektive møter er kanskje den største sløsingsfaktoren i mange virksomheter. Slike møter tar også fokus bort fra verdiskapende arbeid. Tavlemøter fremheves som en effektiv måte å avvikle møter på. Slike møter tar kort tid og utføres stående. Fokus er på avvik mellom mål og status. Inspirasjon og gode ideer kommer raskere når man er i bevegelse viser forskning. 

Viktigheten av tydelige roller og ansvar kan ikke understrekes nok. Det bør alltid utnevnes en hovedansvarlig når en oppgave skal løses. Dette er viktig både av hensyn til god flyt, samhandling og kontinuerlig forbedring av prosessene. 

På side 432 får vi høre om forbedringsloser. Dette er en ressurs for ledelsen, hvis rolle er å bidra i forbindelse med planlegging av nye forbedringsinitiativ, være drivkraft, drive opplæringstiltak, workshops m.m. Forbedringslosen kjennetegnes ved grunnleggende forståelse for og innsikt i kontinuerlig forbedring og lean. 

Del III av boka er som tidligere nevnt viet temaet personlig effektivitet. Det er klart at uten en god forståelse av dette på individnivå, er det vanskelig å oppnå effektivitetstankegang på organisasjonsnivå. Hvor god kan man bli? Og hva skal til for å havne i en god flyt, der det kun er arbeidsoppgavene som står i fokus? Hvor man glemmer seg selv og sine omgivelser, fullstendig oppslukt av arbeidet ... Her nevnes Csikszentmihaly, oppfinneren av begrepet "flow", som inngår i enhver lærebok om læring, mestring o.l. Når man er i den såkalte flytsonen blomstrer man. Utfordringene står i forhold til ferdighetene, og man utfordres akkurat så mye som mulig, uten verken å kjede seg eller kjenne på manglende mestring. Bedre flyt påvirker produktiviteten. Det betyr at når man har medarbeidere som stadig opplever flyt, påvirker dette bunnlinjen direkte. 

De fleste av oss er opptatt av at det vi gjør skal gi mening. Forskning viser at de som har en sterk følelse av mål og mening, i mindre grad er utsatt for å utvikle depresjon, alzheimer, fedme, søvnløshet, hjerteinfarkt og slag. Når man har en sterk indre motivasjon, har man det dessuten vesentlig bedre med seg selv. (side 449) Alle mennesker har et medfødt ønske om å lære og vokse. 

"For å forstå viktigheten av de tre psykologiske behovene (autonomi, relasjonsevne og kompetanse) må man se det fra et motivasjonsperspektiv: en person som får tilfredsstilt alle tre, eller store deler av alle av dem på arbeidsplassen, vil ha en naturlig motivasjon for å prestere godt, men også generelt ha høyere selvtillit og evne til selvrealisering." (side 455)

Av den grunn har Maslows berømte behovspyramide utspilt sin rolle i dag. Mennesker kan nemlig erfare motivasjon på et høyere nivå når som helst og uavhengig av å gå steg for steg, slik pyramiden forutsetter. 

I kapittel 27 skriver forfatteren om vaner og endring av vaner. Her nevner han begreper som prokrastinering (betyr å utsette oppgaver), automatiserte vaner og handlinger og viktigheten av repeterende øvelser for å endre vaner. 

Mentalt sterke mennesker har noen fellesnevnere:
1. De kaster ikke bort tiden på å synes synd på seg selv
2. De gir ikke bort makten til andre
3. De unngår ikke forandring
4. De kaster ikke bort energi på det de ikke kan kontrollere
5. De prøver ikke å gjøre alle til lags
6. De er ikke redde for å ta kalkulert risiko
7. De dveler ikke ved fortiden
8. De gjør ikke de samme feilene igjen og igjen
9. De lar seg ikke plage av andres suksess
10. De gir ikke opp om de mislykkes første gang
11. De frykter ikke alenetid
12. De føler ikke at "verden" skylder dem noe
13. De forventer ikke umiddelbare resultater

I siste kapittel i boka kommer forfatteren med noen råd om hvordan man kan få mer for mindre hjemme. Leting etter sokker som passer sammen, mat som ikke blir spist opp før den går ut på dato, filmer som kjøpes men ikke ses, overfylte boder der man ikke finner noen ting ... Eksemplene er mange og lett gjenkjennelige for de fleste av oss. 

Oppsummert vil jeg si at Brendens bok absolutt er nyttig når man jobbe med kontinuerlig forbedring. Selv savnet jeg kanskje litt mer om tavlemøter og nyttig metodikk i den sammenheng. Forfatteren har nok vært veldig ambisiøs da han valgte å skrive denne boka, men selv om han er innom mange temaer litt vel overfladisk, skjønner jeg at han har tatt dem med. Som jeg skrev innledningsvis: det handler om helheten. Og så er det prisverdig at han har klart å begrense boka til rundt 500 sider. Det holdt! Jeg sitter som regel alltid igjen med en opplevelse av at det blir mange selvfølgeligheter, og at jeg har lest det meste fra før av. Likevel har slike bøker en funksjon, tross alt. Om ikke annet så for repetisjonens skyld! Jeg tenker også at en bok som dette henvender seg til en større gruppe enn kun ledere, og at det derfor er greit med noen små sveip innom flere av temaene. 

Dersom du ønsker å lese mer om f.eks. effektive ledergrupper, anbefaler jeg spesielt Henning Berg og Thomas Nesset Midelfarts bok "Effektive ledergrupper". Det meste av coachinglitteraturen handler om endring av vaner for å bli mer effektiv (kognitive og adferdsmessige strategier for å få dette til), og her er det mye å ta av. Jeg nevner Susan Gjerdes "Coaching - hva - hvorfor - hvordan" og Morten Emil Bergs "Coaching - å hjelpe ledere og medarbeidere til å lykkes". En god bok om prokrastinering er John Perrys "Kunsten å prokrastinere". Jeg nevner også et par bøker om selvledelse: Thomas Hylland Eriksen m.fl. sin "Selvledelse - menneskelig kapital i det nye arbeidslivet" og (om emosjonell selvkontroll) Randi B. Noyes bok "Kunsten å lede seg selv". Og sist, men ikke minst nevner jeg Geir Thompsons bok "Situasjonsbestemt ledelse". Samtlige lenker fører til mine omtaler av nevnte bøker her på bloggen. 

Utgitt: 2018
Forlag: Ad Notam forlag AS
Antall sider: 528
ISBN: 978-82-8313-100-0
Boka er lånt.

Zeshan Shakar: "Gul bok"

Zeshan Shakar lykkes godt med sin andre bok!

Det er tre år siden Zeshan Shakar (f. 1982) debuterte med romanen "Tante Ulrikkes vei". I år er han ute med "den vanskelige andre boka", og blant anmelderne - såvel hos de profesjonelle som hos bloggerne - har boka fått litt ulik mottakelse. Mens noen skryter "Gul bok" opp i skyene, vender andre tommelen ned og mener at den ikke på noen måte kommer opp mot "Tante Ulrikkes vei". Selv er jeg blant dem som mener at "Gul bok" er enda bedre enn debutromanen, selv om jeg likte også den veldig godt. Kanskje må man ha jobbet i offentlig forvaltning selv for å finne beskrivelsen av byråkratiets irrganger spennende? 

Bokas hovedperson Mani er på jobbjakt. Han er nyutdannet økonom fra BI, og han drømmer om å tjene store penger i det private næringsliv. I stedet må han "nøye seg med" en jobb i det offentlige ... Etter først å ha gått gjennom det ene nedslående jobbintervjuet etter det andre ... Til slutt får han jobb i budsjettavdelingen i det fiktive Oppvekstdepartementet. Og bare for å ha nevnt det: gul bok er navnet på Regjeringens budsjettforslag for Stortinget, og som presenteres første eller andre uken i oktober hvert år. 

Manis kjæreste heter Meena. Hun er både flink, vakker og ambisiøs. Vi aner likevel skurr på linjen fra første stund. Meena vil så mye mer enn Mani, blant annet at han skal flytte ut fra sin fars leilighet på Haugestua slik at de to kan ha et sted å møtes privat. Mani har allerede pådratt seg kredittkortgjeld, mye fordi han er for stolt til å la være å spandere når Meena ønsker at de skal gå ut og spise og gjøre andre ting sammen. Å ha en egen leilighet har han egentlig ikke råd til, og han føler et sterkt ansvar for faren, som ble enkemann for noen år siden. Han er det eneste "barnet" i familien. Likevel går han med på å leie en leilighet i området bak Slottet. 

Mani gjør alt han kan for å passe inn overalt, enten det er tale om i departementet der de fleste er etnisk norske, eller i sitt gamle miljø på østkanten, der ikke alle har klart seg like godt. Han kjenner på at han egentlig ikke passer inn noe sted. Han bommer på de sosiale og jobbmessige kodene, og enkelte ganger kunne det gått galt om det ikke var for at alle rundt ham faktisk passer på ham og sørger for at han klarer seg likevel. Toleranse alle veier er viktig i et departement, og dette lever kollegaene strengt etter. For Mani betyr dette at når han f.eks. skjønner at hans nærmeste kollega er skeiv, så er også dette noe han må lære å tolerere - selv om det kjennes vanskelig til å begynne med. I departementet møter han for øvrig et svært usnobbete miljø, ganske annerledes enn hva jeg vil tro at folk flest tenker om slike miljøer. Dette er svært gjenkjennelig fremstilt. 

Klarer Mani å stå opp for seg selv, og skjønner han tidsnok hva han egentlig vil med livet sitt? Deler han og Meena drømmen om et liv sammen, der de tilbringer kveldene med å se på rikmanns-såper på TV, og ferier i Dubai? En som gjesper av kjedsomhet når han ønsker å se Dagsnytt 18? Er det dette han vil? Eller er han egentlig mer rufsete i kantene, og har ambisjoner med noe mer dyptpløyende mening? 

Jeg kjente på at Zeshan Shakar traff en nerve i denne boka, og gir et meget godt innblikk i hvordan det er å komme inn offentlig forvaltning både som nyutdannet og som annen generasjons innvandrer. For ikke å snakke om den klassereisen han foretar, og som fører til at han en periode i livet sliter litt med å finne fotfeste i en verden som var ham fremmed i utgangspunktet. Likevel aner vi noe positivt mellom linjene, for er det noe som er sikkert så er det jo nettopp at Mani passer inn! Han skjønner det bare ikke helt selv enda. Beskrivelsen av byråkratiet - både på sitt verste og sitt aller beste - er ypperlig og meget realistisk! Det pågår maktkamper ikke bare blant politikerne, men også blant byråkratene, og alle har noe de kjemper litt ekstra for å bringe frem i lyset. Alltid på bekostning av noe annet, som er viktig for andre igjen. Det er en evig dans, der prioriteringer gjøres over en lav sko, og hvor det gjelder å vite hvem som har makt til å flytte alt fra kommaer til avsnitt i proposisjonene som produseres i et departement. 

Plottet i boka - om man kan kalle det et plott - er Manis dannelsesreise, fra han begynner i Oppvekstdepartementet, og til han begynner å oppdage hvem han er og hva han faktisk står for. Denne dannelsesreisen foregår i spenningsfeltet i det å vokse opp med innvandrerbakgrunn i et land som Norge, der annengenerasjonen har fått de samme mulighetene for utdannelse og karriere som andre etniske nordmenn, og skal finne en plass i samfunnet der det er plass til dem som hele mennesker, med alt de har i bagasjen fra før av. Shakar beskriver også veldig fint hvordan offentlig forvaltning gjerne vil ha et mangfoldig arbeidsliv, men ikke helt klarer å ta vare på og forløse potensialet som ligger i å ha mennesker med ulik kulturbakgrunn under samme tak. 

Jeg synes at Zeshan Shakar har lykkes meget godt med sin roman "Gul bok"! Jeg anbefaler den varmt! Kanskje særlig til ledere i offentlig forvaltning, som har mye å lære av å lese en bok som dette. 

Utgitt: 2020
Forlag: Gyldendal
Antall sider: 287

ISBN: 978-82-05-53821-4

Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget. 

Kirsti MacDonald Jareg: "Irland - En keltisk reise"

Fantastisk historiefortelling om Irland!

Det er noen år siden jeg leste Kirsti MacDonald Jaregs bok "Øyene i vest - Hebridene, Orknøyene og Shetland". Jeg var fra meg av begeistring for den boka! Det skyldtes ikke (bare) at jeg hadde vært på disse øyene selv. Jareg er nemlig en mesterlig forteller, og hun trollbinder sine lesere. 

Av diverse grunner tok det litt tid før jeg fikk lest "Irland - En keltisk reise", men da jeg først var igang, opplevde jeg det samme på nytt. Jeg ble fullstendig hektet, og bare måtte lese videre. Også denne gangen har jeg vært de fleste steder hun skriver om, og det er klart at dette gjorde noe med min interesse for stoffet. Samtidig vil jeg understreke at Jaregs bok ikke er en klassisk reiseskildring med fokus på det som turister flest har interesse av. Boka er så mye mer mangfoldig enn som så. Her får vi nemlig høre om myter og legender, vi leser om naturen, Irlands historie, om forholdet til England, om "The Troubles" i Nord-Irland og mye, mye mer. Det er også mye humor i boka, for eksempel når hun beskriver møter med andre mennesker og forsøker å få tak i kjernen av det å være irsk, men i særdeleshet når hun gjengir legendene hun får høre underveis. Boka hennes gir meg lyst til å reise Irland rundt på nytt.

Men først litt om forfatteren. Kirsti MacDonald Jareg (f. 1966) er en norsk psykolog og forfatter med skotske aner. Hun har bodd både i Norge, Skottland, Sverige og Botswana. Hun har tilleggsutdannelse innenfor sosialantropologi og sakprosaskriving, og har tidligere publisert reise- og historieartikler i flere medier. For tiden skriver hun på en reiseskildring fra Island. Her er det bare å glede seg! 

"Jeg er i Irland for å jakte på fortellinger. Små hårete anekdoter. Fortellinger med rare fasonger og altfor mange ben. De store skapelseshistoriene. De skammelige beretningene som bor i huler og ikke tåler dagens lys. De gamle, keltiske skaldene hadde til og med et eget navn for historier og myter forankret i den barske, karrige landskapet: Dundsenchas (Din-shen-eh-chas) - "Fortellinger om steder". Det var slike historier jeg ville jakte på, lokke fram, grave etter på reisen rundt den irske kysten." (side 5)

I boka tar Jareg for seg ulike deler av Irland og Nord-Irland. Belfast og Dublin har fått egne kapitler. I prologen er hun på vei i retning av Galway, og er frustrert over manglende skilting. Mens hun er i Connemara tar hun en avgjørelse. 

"Min irske reise skulle følge kysten i solens retning. Ikke som én lang tur, men som flere reiser til forskjellige årstider. Fuktige, knottfulle sommerdager. Vindherjete høstmåneder. Bleke vinterdager med snø på fjelltoppene. Milde vårmåneder der gulltorn, rhododendron og tusenfryd blomstrer oppetter årsryggene.

Og ved å reise på keltisk maner, i solens retning, ville jeg forhåpentligvis slippe å lete etter skilt i bakspeilet." (side 11)

Galway er altså første stopp på rundreisen, og derfra er ikke turen lang ut til Aranøyene. Jareg har valgt seg Inis Mór, den største av de tre øyene som hører til øygruppen. Hun stiller spørsmål ved hvorfor Aranøyene ser ut som et lappeteppe av steinmurer. Forklaringen er at naturen ikke ga disse øyene så mye dyrkbar mark. Generasjoner med kvinner og barn "skapte muld med ren muskelkraft ved å bære tang og sand fra fjæra i flettede pilekurver og spre innholdet utover marken. Med tiden ble jorden dyp nok til at innbyggerne kunne dyrke poteter og havre." (side 19) Jordlappene var små fordi steinene som ble ryddet ikke ble fraktet lenger enn nødvendig. Dessuten vernet murene vekster og dyr for den salte vinden, og sørget for at kuene spiste opp alt gresset på den jordlappen som var tilgjengelig for dem, før de fikk komme videre til neste jordflekk. Aranøyene har for øvrig gitt navn til Irlands berømte flettegensere - Arangensere. De som kjenner strikkekunsten bøyer seg i støvet for de avanserte mønstrene (skjønt de fleste genserne som i dag selges til turister neppe er håndstrikket lenger). 

Pubkulturen i Irland er berømt, men samtidig er det ikke til å stikke under en stol at dette har sine sider. Irenes drikkemønster for eksempel. Forfatteren sitter på en pub og ønsker å spandere øl på den gjengen hun sitter sammen med. Hun rekker aldri så langt, før en eller annen har kommet henne i forkjøpet. Plutselig sitter "alle" med flere øl foran seg.

"Hva er det med dette folkeslaget? Er irene redde for å tørste ihjel hvis man ikke har minst én øl i reserve til enhver tid? Tror de at bartenderen plutselig skal få et illebefinnende og forsvinne resten av kvelden? Mens jeg fortsatt har et halvt glass vin igjen, får jeg først én, snart to kuvertflasker fra mennesker jeg ikke kjenner." (side 34) 

På ett vesentlig punkt skiller irsk pubkultur seg fra engelsk pubkultur. Mens pubene i England stenger nokså tidlig og kaster alle ut på et gitt klokkeslett, er de irske pubene åpne helt til sistemann har drukket ut ølet sitt. Derav den frenetiske opplagringen av fulle ølglass før bebudet stengetid ...

Jareg jakter først og fremst på den gæliske kulturen. Det irske språket har lenge vært utrydningstruet, i og med at Irland var okkupert av England i 700 år. Mange av de eldre kan ikke det gæliske skriftspråket, og de unge er først og fremst opptatt av å lære seg engelsk. De store utvandringene som skjedde spesielt på midten av 1800-tallet etter potetpesten og hungersnøden, rammet kysten hardt. Det var først og fremst der de bodde, menneskene som holdt det gæliske språket og legendene i live. Ute i den store verden hadde de ikke mye bruk for gælisk. I de senere årene har imidlertid gælisk igjen blitt populært, blant annet takket være organisasjonen An Cumann Gaeilge. 

"I dag snakker man om seks øykeltiske språk, og nå gjelder det å holde tunga rett i munnen. De er nemlig delt i to grupper: goideliske språk og britonniske språk. Det finnes tre goideliske språk: Irsk og irsk-gælisk, manx, som har gjenoppstått på Isle of Man, og skotsk-gælisk. Disse tre språkene utviklet seg fra gammelirsk og har mange fellestrekk. 

De tre britonniske spåkene består av walisisk, breton fra Bretagne og kornisk, som ble snakket på Cornwall. Av disse tre er det bare walisisk som fortsatt er et levedyktig språk." (side 41)

Alkoholproblemer er svært utbredt i Irland, og dette er årsaken til ca. 50 prosent av alle skilsmisser. Irske menn snakker ikke om sine problemer og oppsøker sjelden profesjonell hjelp. Selvmordsraten er mye høyere her enn i land det er naturlig å sammenligne seg med. Å innrømme at man har problemer er svært skambelagt, særlig dersom man er mann. Jareg siterer Sigmund Freud som skal ha sagt at irene er det eneste folkeslaget som psykoanalyse preller av på. Det snakkes ikke høyt om dette i Irland. 

Når man er på disse øyene i Atlanterhavet, kommer man ikke utenom tekulturen. 

"I Irland og Storbritannia er te en mirakeldrikk som kan brukes til alt. Te med melk knytter bånd, hjelper mot smerte i sjelen og sår på knærne." (side 71) 

Nydeligere kan det ikke sies! 

Poeten Yeats mottok Nobels litteraturpris i 1923, som den første ire som hadde oppnådd dette. Irsk kunst anses som en smule problematisk for engelskmennene, fordi denne dyrker lidelsene det irske folket har opplevd i de 700 årene landet var underlagt England, og dermed oppfattes som en kritikk av den engelske folkesjelen. 

"Nederlagene, drapene og undertrykkelsen ga mat til tanken og temperatur til forfatterskapet. Katolikkenes kunstuttrykk sprang ut fra en historieforståelse protestantene syntes det var vanskelig å forholde seg til. Mange av dem var jo selv etterkommere av den britiske makteliten, "The Ascendency". Lady Gregory setter ord på splittelsen og balansekunsten på Irlands trøblete knivsegg: Katolikkenes historiefortelling om Irland var "en smertefull anklage" mot hennes egne. Forfatterne som tilhørte den gæliske oppvåkningen, lot stort sett politiske og historiske emner ligge. Naturen var langt enklere å forholde seg til." (side 75-76)

Irland har fostret mange flere superband enn folketallet skulle tilsi, konstaterer Jareg. Hun nevner blant annet Enya, Clannad, U2, Chri de Burgh, Sinéad O´Connor, Van Morrison, The Cranberries, Thin Lizzy, Boyzone, The Dubliners, The Pogues, Bob Geldof og Boomtown Rats, Westlife ... Og det er flere. 

En av Dublins største severdigheter er Book of Kells. Dette er de fire evangeliene, skrevet på kalveskinnspergament, skrevet på gammelirsk, og de er utstilt i glassmontere på Trinity College. 

De som kjenner sin historie vet at splittelsen mellom katolikker og protestanter oppsto under Henrik XIII´s kongedømme. Han fikk ikke innvilget skilsmisse av paven, og valgte å bryte med pavekirken og katolisismen. "Fecking" king Henry, som forfatteren fikk høre da hun var vitne til en krangel mellom far og sønn. Pinlig er det å være vitne til andres familiekrangler generelt, men i Irland gjelder det i særdeleshet å ikke blande seg. Før du vet ordet av det er du innblandet i en konflikt som ikke er din, og som det kan være vanskelig å komme ut av. 

Men er det mange tabuemner i Irland, er de ikke færre i Nord-Irland. Det var ikke uten grunn at amerikanske soldater i sin tid fikk utdelt et hefte der særlig tre råd var fremhevet. Man måtte for all del ikke diskutere politikk. Heller ikke religion. Og sist, men ikke minst: forsøk ikke å bygge bro mellom protestanter og katolikker! Dette har klokere hoder enn deg forsøkt før - uten hell! Det hjelper ikke at intensjonene utelukkende er gode. 

"Hvis jeg skal oppsummere: Etnisitet, kultur, politikk, språk og religion blandes sammen i det som inntil nylig har vært en dødelig suppe av mistro og hat. Volden i Nord-Irland har avtatt etter fredsavtaler og deling av regjeringsmakten mellom unionister og nasjonalister. Men fredsprosessen forstyrres stadig av parader som setter sinnene i kok. I Nord-Irland feires hvert år militære seire over "de andre" - selv om kampene ligger flere hundre år tilbake i tid. På den måten peker seierherrene samtidig nese til og ydmyker den andre parten, og river av sårskorpen hvert år.

Men katolikker og protestanter enes om i alle fall én ting: De er mindre optimistiske når det gjelder framtiden enn for bare noen år siden. Begge "communities" har trappet opp bruken av flagg og andre symboler for å markere hva de står for og hvem de er. 

For en utenforstående virker denne kalde krigen absurd. På den annen side: Noe av det som gjør det så vanskelig å legge fortidens blodige hendelser bak seg, er at framtiden fortsatt er et uløst problem. Partene i konflikten er nemlig grunnleggende uenige om én ting: Skal Nord-Irland gjenforenes med republikken Éire eller forbli i union med Storbritannia?"

Jareg skriver om Black Cab-turer, The Giant´s Causeway, Bushmills Distillery og whiskey-produksjon. Legenden bak The Giant´s Causeway, som jeg selv besøkte på min Irland-tur i fjor sommer, fikk meg til å le så det nesten gjorde vondt i kroppen. Historien fortelles på en så levende og visuell måte at det ikke var vanskelig å se det hele for seg. På en måte oppsummerer det den irske folkesjelen så fint, for er det noe irene har mye av, så er det humor. En herlig humor! 

"Irene kan knapt kaste et blikk på en statue før den får et kallenavn, og jo mer obskønt, dess bedre. Så også med Dublin Spire, som lokalbefolkningen helst omtaler som "The stiletto in the ghetto" eller "The stiffy by the Liffey". Før tårnet ble reist, måtte en bronsestatue som ble oerrislet med vann, vike plass. Anna Livia var oppkalt etter en romanfigur hos James Joyce. Men en statue i Dublin heter Anna Livia i høyden tretti sekunder. Når står arme "Anna Rexia", "The Floozie in the Jacuzzi" eller "The Whore in the sewer", i en egen minnepark."

Jareg skriver meget godt, og hennes bøker er ganske enkelt blant de beste jeg har lest innenfor sjangeren reiseskildringer. Hennes analyser av det hun opplever og får høre, er kloke og innsiktsfulle, og hun er dessuten både balansert og respektfull. Som hun selv er inne på flere ganger i boka, så er det en balansekunst å vite hva man kan spørre om, hvordan man skal formidle det man får høre og hvilke konklusjoner man kan trekke ut av det hele. De fleste gangene inntar hun rollen som observatør, men nokså ofte skinner det gjennom at hennes hjerte tilhører irene og den gæliske kulturen. Det er ikke så overraskende i og med at hennes reise hele tiden var en keltisk reise. Derfor valgte hun å følge kysten i Irland, på steder som befinner seg et godt stykke utenfor storbyene, og hvor restene av den keltiske kulturen er bedre bevart. Hun har lykkes svært godt med å formidle sine opplevelser! Jeg ble trollbundet fra første stund. 

Jareg er ikke bare en dyktig forfatter. I tillegg tar hun fantastiske bilder. Bakerst i boka er det 60 bilder hun har tatt fra sine reiser i Irland. Mitt tips: bla gjennom disse før du leser boka. Bildene er nemlig med på å sette deg i den rette lesestemningen. 

Jeg kan virkelig ikke få anbefalt denne boka nok! Måtte boka bli oversatt til engelsk, og innspilt som lydbok på norsk!

Utgitt: 2016
Forlag: Mac D Books
Antall sider: 368
ISBN: 978-82-690404-3-2

Jeg har kjøpt boka selv. 

Sally Rooney: "Samtaler med venner"

En forfatter å merke seg!

Sally Rooney (f. 1991) bor i Dublin og er utdannet i engelsk ved Trinity College. Hun startet på en mastergrad i politikk, uten å fullføre. I stedet fullførte hun en grad i amerikansk litteratur. "Samtaler med venner" (2017) er hennes debutroman, og hun mottok Sunday Times´ pris for årets unge forfatter for sin "fryktesløse, sensuelle roman". Romanen var på listen over årets beste bøker i Sunday Times, Observer, Daily Telegraph, Evening Standard, Vouge og Slate. Boka kom på norsk i 2018. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren og Wikipedia.)

Det var TV-serien "Normal people", som først fanget min interesse for Sally Rooneys forfatterskap. Denne serien er nemlig basert på hennes andre roman, som kom i 2018. Jeg har skrevet litt om min oppfatning av serien i et tidligere blogginnlegg. Boka er ute på norsk med tittelen "Alle andre".

Det kan for øvrig være verdt å merke seg at Sally Rooney har skrevet en rekke noveller, dikt og essays fra 2015 og frem til i dag.

I "Samtaler med venner" består persongalleriet i all hovedsak av fire personer; studievenninnene Frances og Bobbi, og ekteparet Melissa og Nick. Bokas jeg-person er Frances, som er litteraturstudent ved Trinity College i Dublin. Frances og Bobbi har hatt et lesbisk forhold som har tatt slutt. De opptrer med spoken word-poesi sammen. Det er i en slik sammenheng de møter den noe eldre Melissa, som ønsker å lage en sak på dem. Hun inviterer dem hjem på nachspiel, og der treffer de ektemannen hennes, skuespilleren Nick.

"Bobbi og jeg møtte Melissa første gang da vi opptrådte sammen på en poesikveld i byen. Melissa tok bilder av oss utenfor, mens Bobbi røykte og jeg sto brydd med høyre hånd i et fast grep om venstre håndledd, som om jeg var redd for at det skulle stikke av. Melissa hadde et stort, profesjonelt kamera og en kameraveske full av masse forskjellige linser. Hun småpratet og røykte mens hun fotograferte. Hun snakket om opplesningen, og vi snakket om det hun hadde skrevet, som vi hadde fått med oss på nettet. Ved midnatt stengte baren. Da var det begynt å regne, og Melissa sa at vi var velkomne hjem til henne på et glass." (side 9)

Etter dette treffes de fire jevnlig, og de reiser også på ferie sammen. Frances er vant til å komme i skyggen av Bobbi, som ikke bare er usedvanlig pen, men som også har snakketøyet i orden. Selv er hun mer sjenert og skjuler dette bak en tøff maske. Hun er også en del preget av at hun i motsetning til de øvrige kommer fra svært alminnelige kår. Foreldrene er skilt, og faren hennes drikker. 

Nokså tidlig skjer det noe mellom Frances og Nick. De blir tiltrukket av hverandre, og innleder etter hvert et forhold. Frances er vant til å skjule følelsene sine, men dette blir vanskeligere etter som forholdet med Nick får mer dybde og substans. Hun er tøff i trynet, og sliter med mange motstridende følelser. Ikke bare har hun dårlig samvittighet overfor Melissa, men det at hun må holde forholdet til Nick skjult, gjør også noe med vennskapet til Bobbi. 

Jeg kjente igjen fortellerstemmen i denne boka fra "Normal people", og ble i løpet av kort tid svært fenget. Det er denne sårbarheten i kjærligheten når man er ung og ganske uerfaren, som går igjen i begge bøkene. Men mens "Normal people" handler om et forhold mellom to på samme alder, handler "Samtale med venner" om forholdet mellom en ung kvinne på 21 år og en mann i 30-årene. Ikke akkurat revolusjonerende stor aldersforskjell, men når man er 21 år, er dette likevel noe som er merkbart. Og i alle fall når det er tale om utroskap, og om å komme fra ulike sosiale sjikt. Frances er i opposisjon mot det bestående, og det strider egentlig mot hennes prinsipper å omgås folk fra borgerskapet. Et borgerskap hun likevel skal komme til å hige etter anerkjennelse fra - på flere plan. 

Parallelt med Frances` og Nicks kjærlighetsaffære, skjer det også noe mellom Bobbi og Melissa. Der Bobbi er selvsikkerheten selv, er Frances fremdeles på jakt etter hvem hun er eller ønsker å være. Hun er meget bevisst på hvordan hun kan oppfattes, og jobber med sitt personlige uttrykk. Det handler om hva hun sier og hvilke folder hun legger ansiktet i - alt for å fremstå med en personlighet og dybde hun enda ikke har rukket å tilegne seg. Hun er også livredd for at Nick skal forstå at hun faktisk er forelsket i ham, fordi hun tror at dette vil ødelegge det de har sammen. Derfor møter hun ham ikke som det fintfølende mennesket hun faktisk er, men er desto mer avvisende jo nærmere han kommer henne. Til slutt - da hun for alvor trenger noen å dele sitt sårbare jeg med - er det nesten slik at hun faller for eget grep. Men bare nesten ... 

Det som gjør denne romanen så god, er flere ting. Det ene er handlingen, som har flere lag og som også overrasker gang på gang. Rooney har stor psykologisk innsikt i hva det vil si å være ung og sårbar. Det handler ikke bare om kjærlighet, men også om sosial bakgrunn og hvordan dette preger en ung fremadstormende poet. I motsetning til dem hun omgås, er hun i konstant pengeknipe. Faren hennes sender henne penger hver måned, men plutselig kommer det ikke mer. I perioder har hun ikke penger til mat. Frances sjokkeres over skitten og søppelet som preger farens hjem de få gangene hun stikker innom, og er vitne til at livet hans beveger seg i en nedadgående spiral. Det andre er det rent språklige. Rooney har en elegant språkføring og hun tegner et svært troverdig bilde av miljøene som hovedpersonen Frances og venninnen Bobbi frekventerer. Dialogene er rett og slett eminente! Tilsvarende gjelder Frances´ indre dialoger med seg selv. I det ene øyeblikket følte jeg for å le - i det neste for å gråte. Og det uten at forfatteren trykker på noen av de vanlige "tåreperse-knappene". Jeg er meget imponert over at Sally Rooney skrev denne romanen i en alder av 26 år. Jeg anbefaler denne romanen varmt!

Dette er virkelig et forfatterskap man bør merke seg! 

Utgitt på engelsk: 2017
Originaltittel: Conversations with friends
Utgitt på norsk: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Tiril Broch Aakre
Antall sider: 326
ISBN: 978-82-02-62227-5
Jeg har kjøpt boka selv. 

Edward W. Said: "Freud og det fremmede"

Sigmund Freud og Edward W. Said

Det er ikke mange dagene siden jeg skrev om "Kultur og motstand", der David Barsamians intervjuer med Edward W. Said i årene 1999-2003 er samlet. I denne boka fortalte Said at han skulle holde sin Freud Memorial Lecture i Wien i 2000. Dette skulle inngå i feiringen av Drømmetydnings hundreårsjubileum, men selve arrangementet faller hvert år på Freuds fødselsdag. Ett år før ble imidlertid foredraget avlyst, angivelig på grunn av den politiske konflikten i Midtøsten. Arrangementet gikk for øvrig som planlagt, men da uten palestineren Edward W. Saids foredrag om jøden Freud. Det viste seg senere at arrangøren av frykt for ikke å få sponsorinntekter til en utstilling i Tel Aviv, avlyste Saids foredrag. Noen satt med andre ord og trakk i trådene i bakgrunnen. 

Said ble senere invitert til å holde foredraget på Freud-museet i London i stedet, og jeg har også forstått det slik at han har blitt invitert flere steder med dette foredraget. I boka "Freud og det fremmede" kan vi lese hele foredraget. I tillegg får vi mer - bl.a. et forord av Finn Skårderud.

Men først litt om forfatteren. Edward W. Said (f. 1935 - d. 2003) var altså palestiner, men han levde mesteparten av sitt liv i USA. Her var han på slutten av sitt liv litteraturprofessor ved Columbia University. Said døde av leukemi i 2003, etter et ganske langvarig sykdomsforløp, som heldigvis ikke forhindret ham i fortsatt å gjøre seg gjeldende som en av de mest innflytelsesrike litteratur- og kulturkritikere i verden. Han er spesielt kjent for to ting: sin bok "Orientalismen" og for sitt engasjement i Israel-Palestina-konflikten. 

Sigmund Freud (f. 1856 - d. 1939) var en østerriksk nevrolog og psykiater. Han var av jødisk herkomst, og anses som grunnleggeren av psykoanalysen. Teorien vektlegger betydningen av det ubevisste sjelslivet og erfaringer i barndommen som årsak til hvordan mennesket utvikler sin psyke.

"Freud og det fremmede" er en tynn liten flis av en bok, men som Finn Skårderud skriver i forordet på side 15: "Boken er rask å lese, men langsommere å ta inn." Skårderuds innledning finnes i boka fra side 7  til 17, mens Saids foredrag finnes fra side 19 til 64. Bakerst i boka er det et innlegg fra Christopher Bollas fra side 65 til 68, og en kommentar til Edward Said fra den jødiske psykoanalytikeren Jaqueline Rose fra side 69 til 84.

"Du holder i en meget original bok. Palestineren Edward W. Said går til jøden Sigmund Freud for å får hjelp til å redde sitt eget folk. Denne briljante teksten - opprinnelig et foredrag på Freud-museet i London - ble noe av det siste Said skrev. Den tar sitt utgangspunkt i noe av det aller siste den kreftsyke Freud skrev, Moses og monoteismen (dyrking av en gud - min anm.). Freud hadde et mildt sagt sammensatt - "et håpløst uløst" - forhold til sin egen jødiske bakgrunn. Said griper fatt i nettopp dette, og stiller et klokt spørsmål om hvordan det kan komme noe godt ut av splittet identitet? Said ønsker å løfte denne erfaringen til noe som skaper et rikere bilde. Said er overbevist om at den fragmenterte erfaringen er et spor som må forfølges, et faktum som absolutt bør løftes opp og dyrkes, om Midtøsten noen gang skal finne fred." (side 7)

Der Said karakteriserer Freud som en ikke-jøde, mener Skårderud at Said ikke bare var et palestinsk ikon, men at det er fristende å tenke på ham som en ikke-palestiner. 

Denne lille boka har høy sitatfaktor, og det er fristende å gi seg i kast med å dechiffrere den fullstendig og sitere fra den - side opp og side ned - men det skal jeg ikke gjøre. Noen sitater må jeg imidlertid ta med, for at det skal være mulig å forstå litt av hva Said tar for seg i sitt Freud-foredrag.

"Freud var et utmerket eksempel på en tenker som betraktet sitt vitenskapelige arbeid som en form for  arkeologisk utgravning av den begravde, glemte, undertrykte og fornektede fortiden. Schliemann var et forbilde for ham, og det var ikke uten grunn. Freud utforsket sinnet, men han brukte også tid på å utfordre og nyorientere seg filosofisk innenfor etablert geografi og genealogi. På den måten er han selv velegnet for gjenlesning i ulike sammenhenger. Hans verker handler nettopp om hvordan våre liv gjennom erindring, undersøkelse og refleksjon medfører evig strukturering og omstrukturering, i både individuell og kollektiv forstand. Vi er forskjellige lesere fra forskjellige perioder av historien med forskjellig kulturell bakgrunn, men vi bør fortsatt ta utfordringen på samme måte når vi leser Freud. Det er en bekreftelse på at hans verker evner å bringe fram nye tanker og belyse situasjoner han selv aldri kunne drømt om." (side 33-34)

Nettopp dette sitatet favner svært mye, tenker jeg. Det sier noe om at alle tekster er dynamiske og formes av hvordan hver enkelt leser til enhver tid er med på å gi disse tekstene nytt liv - langt utover hva forfatteren selv så for seg. Det er også dette som skiller gode tekster fra dårlige tekster. Gode tekster gir plass til leseren, dårlige lesere gir kun plass til skribenten. Der alt fortelles og intet åpnes opp for leseren. "Don`t tell. Show!" som det ofte rådes til på skrivekursene som er så i vinden for tiden. Viktigheten av at det også finnes åpne rom der leseren selv kan fylle ut for å forme sin opplevelse av teksten ... 

Freud var selv ateist, og han ga egypterne æren for oppfinnelsen av monoteismen. Men selv om monoteismen opprinnelig var fra Egypt, mener han likevel at den historisk har tilhørt jødene. 

"Til tross for at han sier at monoteismen ikke slo røtter i Egypt, må han ha vært fullt klar over a monoteismen kom tilbake til Egypt. Først i form av primitiv kristendom (som det fortsatt finnes rester av i dag, i den koptiske kirken) og siden gjennom islam, noe han kort kommer inn på senere i teksten. Nyere egyptologiske undersøkelser viser omfattende spor i monoteisme lenge før Akhnatons tid. Dette antyder at Egypts rolle i å utvikle dyrkingen av én gud er langt viktigere enn vi hittil har trodd. Yerushalmi er mye ivrigere enn Freud etter å skrape vekk alle spor av monoteisme i Egypt etter Akhnatons død, og han bebuder at det var jødenes oppfinnsomhet som førte til at religionen ble utviklet langt utover egypternes forestillingsevne." (side 40-41)

Samtidig understreker Said at Freud er mer kompleks og kanskje også selvimotsigende. Blant annet mener Freud at jødene skal ha æren for at soldyrkingen forsvant, samtidig som han understreker at omskjæring var en egyptisk skikk og ikke en hebraisk skikk.

Freud mente at jøder alltid har tiltrukket seg populistisk hat, og at "årsaken ikke alltid har vært like godt fundert som beskyldningen om at jødene drepte Jesus." En av hovedgrunnene til antisemittismen er i følge Freud at jøder er ansett som fremmedelementer og at de er annerledes enn andre. Samtidig har jødene en enorm evne til å tilpasse seg, og der de får lov til å slå seg ned, "gir de verdifulle bidrag til sivilisasjonene omkring seg". (side 46 og 47) 

Alle som bodde i land i det østlige Middelhavet, var etterkommere av ulike semittiske stammer. De levde i en fredelig sameksistens. Da Israel ble etablert som en jødisk stat i 1948, ble folkene som bodde der på nytt delt inn i forskjellige raser og folk. Saids betegner dette som en krampaktig gjeninnføring av kategorier som tidligere hadde vist seg å være destruktive. Mens det i Israel fortrinnsvis bodde europeere etter at palestinerne stort sett ble forvist, synes det viktigste å være å holde ikke-europeiske folk unna så lenge som mulig. De bibelske stedene som tidligere var befolket av forskjellige nasjoner og raser, var blitt fremmede og ble tvunget i eksil. Araberne slo seg sammen og har siden kjempet det Said kaller en global kamp mot kolonialismen. 

"Jeg tviler på at Freud forestilte seg at han ville få ikke-europeiske lesere. Eller at han, som ledd i kampen om Palestina, ville få palestinske lesere. Men han fikk det. Og han har det fortsatt. ... Israel ble grunnlagt i et ikke-europeisk område på grunn av den særegne europeiske antisemittismen. Det førte til at den jødiske identiteten ble politisk etablert i en stat som foretok helt spesifikke juridiske og politiske grep for å utestenge alt ikke-jødisk fra denne identiteten. Fordi Israel definerte seg som en stat av og for det jødiske folk, kunne landet tillate seg å gi immigrasjons- og eiendomsrett kun til jøder, selv om det førte til at rettighetene til tidligere og nåværende ikke-jødiske innbyggere ble krenket og avskaffet til fordel for dem som kom sist. De palestinerne som bodde i Palestina før 1948, kan verken komme tilbake (aktuelt i flyktningenes tilfelle), eller få tilgang til landområder, slik jødene kan. Dette er ikke i tråd med Freuds ånd når han provoserende minner om at jødenes grunnlegger ikke var jøde, og at jødedommen startet i kjølvannet av en egyptisk, ikke-jødisk monoteisme. Freud åpner den jødiske identiteten mot en ikke-jødisk bakgrunn, men den blir uthult, fortrengt og til og med opphevet av den israelske lovgivningen. Det offisielle Israel har så og si utvisket de komplekse lagene i fortiden." (side 52-53)

Det som står i fortsettelsen er like interessant, men jeg kan ikke like godt skrive av hele boka. Derimot oppfordrer jeg den interesserte leser til å lese boka selv. Den er tankevekkende og gjør noe med deg som leser. Så er det selvsagt ikke sikkert at alle leser Freud på samme måte som Edward W. Said, men det er uansett verdt å merke seg at han langt på vei får støtte for sine synspunkter av den jødiske psykoanalytikeren Jaqueline Rose i hennes kommentar til Saids foredrag. 

Jaqueline Rose mener at vi har urealistiske forventninger til hvordan traumatiserte mennesker vil oppføre seg. Den vanligste reaksjonen på traumer er nemlig å gjenta dem. Hun tror Freud som jøde var revet mellom følelsen av å tilhøre og ikke tilhøre, mellom jøden som en evig fremmed og jøden som ville tilhøre nasjonenes verden og som ønsket - frivillig eller ikke - å komme hje. (side 82-83). For øvrig mener hun at det å avlyse Saids foredrag den gangen "av politiske grunner", for henne fortoner seg som en trist kommentar til det hele. "Publikum gikk glipp av noe, for å si det forsiktig." (side 84) Hun ønsket at noen av vertene fra den gangen hadde hørt Said denne gangen. 

Jeg håper at jeg gjennom dette innlegget har skapt interesse hos noen av mine lesere for å studere denne lille boka om Freud og Said nærmere. Boka er velegnet for flere lesninger, for den er krevende og ikke helt enkel å ta til seg, selv om det er tale om en tynn liten flis. Boka er uhyre interessant!

Utgitt på engelsk: 2003
Originaltittel: Freud and the non-european
Utgitt på norsk: 2004
Forlag: Cappelen 
Oversatt: Stian og Marit O. Bromark
Antall sider: 89

ISBN: 82-02-23695-9
Jeg har kjøpt boka selv

Ivica Dikić: "Beara"

Viktig bok om folkemordet i Srebrenica

Ivica Dikić (eller Ivica Đikić som navnet skrives) (født 1977) er en prisbelønt bosnisk-kroatisk forfatter og journalist. Han debuterte som forfatter i 2003 med romanen "Cirkus Columbia", som senere ble filmatisert. "Beara" er hans tredje roman. 

Jeg har lenge ventet på at det skal komme mer litteratur og filmer om krigen i Jugoslavia på 1990-tallet. Det har forundret meg stort at det har vært så lite å finne. For noen år siden så jeg filmen "As If I´m Not There" som handler om utbruddet av krigen, og jeg har lest Slavenca Drakulic´s bok "Ikke en flue fortred" (2004) som handler om rettsoppgjøret etter krigen. Jeg kom også over Anita Rakidzijas bok "A Dubrovnik War Story - They won´t hurt me, mom" (2009) på en ferietur i Dubrovnik. Den boka er ikke noe mesterverk, men er nå en av de få bøkene jeg kjenner til, og som handler om beleiringen av Dubrovnik. Den er absolutt interessant å få med seg. Steven Galloways bok "The Cellist of Sarajevo" (2009) er derimot en meget godt skrevet bok, og den handler om beleiringen av Sarajevo. Og så må jeg selvsagt nevne Ismail Kadares "Tre sørgesanger fra Kosovo" (1998), hvor han skriver om bakgrunnen for krigen i Jugoslavia (Balkankrigen). Selv om Ivo Andrics uforglemmelige og Nobelprisbelønte bok "Broen over Drina" (1960) ikke handler om krigen i Jugoslavia, tenker jeg at den hører med når jeg nevner relevant litteratur i denne sammenheng. Her får vi nemlig med oss historien som ligger bak det landet som etter andre verdenskrig fikk navnet Jugoslavia. Under ferieturer i Kroatia har jeg vært i Split, Dubrovnic, Makarska-kysten (med Brac og Hvar), på Ister-halvøya, i Mostar og Sarajevo i Bosnia-Hercegovina, samt i Montenegro (Kotor og Budva). Flere av stedene omtales i "Beara". (Samtlige lenker peker til mine blogginnlegg.)

"Beara" er en dokumentarisk roman om folkemordet i Srebrenica, eller Sebrenica-massakren som den også kalles. Denne hendelsen regnes som det største massemordet i europeisk etterkrigshistorie. Rundt 8000 bosnjaker (det vil si bosniske muslimer) ble drept i perioden 11. - 22. juli 1995 av bosnisk-serbiske militærstyrker. Hendelsen er rimelig godt kjent for folk flest, men hvor mye vet vi egentlig om det som hendte? Svært lite! Dette har Ivica Đikić forsøkt å gjøre noe med ved å skrive om dette i "Beara". Selv om det var andre høyerestående offiserer som ble stående som de ansvarlige for det som hendte, var det oberst Beara som rent faktisk sto for selve gjennomføringen. 

"Folkeavstemningen om Bosnias uavhengighet ble avholdt 29. februar og 1. mars 1992. Serberne boikottet avstemningen, men to millioner velgere møtte opp ved stemmeurnene og nesten hundre prosent stemte for et "selvstendig og uavhengig Bosnia-Hercegovina, en stat av likeverdige borgere som tilhører de tre statsbærende folkegruppene (muslimer, serbere og kroater), så vel som medlemmer av andre folkegrupper som lever her". En måned etter folkeavstemningens beslutning om at Bosnia-Hercegovina skulle erklære seg selvstendig, ble landet internasjonalt anerkjent som uavhengig land, det tredje i rekken etter Slovenia og Kroatia. Nettopp på denne tiden begynte borgerkrigen, som samtidig også var Serbias angrepskrig mot Bosnia-Hercegovina. De bosniske serberne hadde full støtte fra staten Serbia i sitt forsøk på å løsrive en så stor del av det bosniske territoriet som mulig." (side 33)  

Våren og sommeren 1992 ble muslimer, kroater og andre ikke-serbere i byen Prijedor og omegn, norøst i Bosnia, pålagt å gå med hvitt bånd rundt armen. Husene deres ble merket og tusenvis av menn ble satt i konsentrasjonsleire. Forfatteren opplyser at minst 3000 muslimer og kroater ble drept, og at mer enn 50 000 mennesker ble fordrevet fra sine hjem. Området ble etnisk rensket. 

I bokas innledning gjør Ivica Đikić grundig rede for bakgrunnen for borgerkrigen, og han skriver også om selve skriveprosessen og vanskene med å finne en passende form på boka som kunne fungere godt. Han endte opp med at han ønsket å skrive en dokumentarisk roman. Han fant rikelig med stoff til boka da han lette i rettsdokumentene fra rettssakene mot de ansvarlige. Jobben besto i å sette sammen alle fragmentene til en helhet. 

Det er en rystende historie vi får høre. Oberst Beara var opptatt av at folkemordet ikke måtte etterlate noen spor, og at færrest mulig skulle være involvert. Det var imidlertid ikke enkelt verken å finne noen som ønsket å bidra til nedslaktingen, eller å finne steder som egnet seg og som var langt nok unna bebodde steder. Det oppsto også tidvis krangling mellom de millitære toppene, for ingen ønsket at mordene og likene skulle befinne seg på deres område. Aller helst på noen andre steder ... Dette førte til at myrderiene tok tid, og at likene ble begravd på ulike steder. 

"Oberst Beara og hans folk i felten måtte støtte seg utelukkende på sine egne ferdigheter og overtalelsesevner, på et nett av lojale medspillere som de kunne styre uten å møte unødige spørsmål, uten at det ble etterlatt spor, og på frykten alle møtte dem med. Derfor måtte alt skje fort, alt måtte være over før tvilens frø plutselig begynte å spire, for i en utmattet hær og utsultet sivilbefolkning kan tvil spre seg som ild i en tørr furuskog." (side 103)

Beara hadde tidligere fått en ripe i karriere-lakken, og ivret etter å vise sin patriotisme. Dette oppdraget skulle han få til, koste hva det koste ville! 

"Hva, helt konkret, var det som drev ham? Hvordan opplevde han i det hele tatt sin rolle som massemorder, som han jo måtte vite var noe grusomt? Om han da i det hele tatt fant øyeblikk til selvrefleksjon i denne fire eller fem dager lange malstrømmen av adrenalin, alkohol, hete, frykt og død? Var oberst Beara noen gang, og spesielt i juli 1995, i stand til å betrakte seg selv og sine handlinger i et perspektiv som i det minste nærmet seg objektivitet?

Han var klar over hva han gjorde. Han valgte det onde og klarte ikke å stå imot." (side 113)

Det som skjedde var at man satte likhetstegn mellom de bosniske muslimene (bosnjakene) og tyrkerne (ottomanene), som hersket over Balkan i ca. 500 år. (Historien om dette finnes i Ivo Andrics "Broen over Drina".) Dette var vanlig i kommunikasjonen mellom offiserer og soldater i VRS (Hæren til rebuplikken Srpska - Vojska Republike Sprske), skriver forfatteren på side 135.

"Gjennom massemordet formidlet de en overordnet beskjed om at de ville ha hevn. Hevn for nær fire hundre serbiske sivile og rundt to tusen soldater som hadde mistet livet i Podrinje-området i perioden 1992-1995, i en krig serberne selv hadde satt i gang. Hevn for hele historien. Det var resultatet av lag på lag med hat, omgjort til strategisk og politisk grunnholdning. Men også det mest dramatiske utslaget av Ratko Mladic´ og det bosnisk-serbiske politiske lederskapets brutale irrasjonalitet." (side 137-138)

Underveis i boka følger vi myrderiene tett, og ikke en eneste gang viker noen av de ansvarlige unna for oppdraget. Jo flere drepte, desto viktigere å få alle drept. Ingen vitner, ingen spor ... 

Så dukker det opp en liten gutt som løper rundt og roper på faren sin. "Pappa, pappa, hvor er du?" Soldatene senket geværene, noe som fikk oberstløytnant Popovic til å bli rasende. Soldatene skjøt likevel ikke, selv om de ble beordret til det. På slutten av dagen var likevel mellom 1500 og 2500 mennesker skutt og gravlagt, og buldosere sørget for å jevne jorden over graven deres. De som ikke ble drept med det samme, fikk noen kuler til. Unntatt en som kjærba en soldat om å at han skulle skyte ham, lidende som han var fordi han var så godt som død. Ham lot de være, slik at han kunne dø sakte ... 

Det ble selvsagt rettssak etter krigen, og mange ble dømt for grusomhetene de hadde vært med på. Likevel var det mange som gikk fri. Mange visste også om hva som foregikk, uten å gjøre noe eller gripe inn. Det ligger en hel del bitterhet bak at ikke FN-observatørene beskyttet lokalbefolkningen. Hva var hensikten med at de der når de bare måtte se på det som skjedde, uten å kunne gripe til våpen? Mest sannsynlig for å redusere faren for fake news så mye som mulig ... Antakelig er det derfor det har vært mulig å dokumentere så mye av det som skjedde i ettertid, slik at de skyldige kunne bli dømt? Uansett - jeg forstår den frustrasjonen forfatteren gir uttrykk for. Hvor mange menneskeliv kunne ikke vært spart dersom FN hadde hatt en mer aktiv rolle? 

"Beara" er en svært viktig bok om et grusomt folkemord i vår tid. Vi som trodde at dette kun var noe som skjedde i fjerntliggende land, og så fant det hele sted midt i Europa, i land hvor vi nordmenn har elsket å feriere i årtier. Ivica Đikić skriver svært godt, og han levendegjør stoffet på en måte som ville ha vært vanskelig i en ren dokumentar. Noen ganger ble det kanskje litt mye oppramsing av navn på skyldige, samtidig som jeg skjønner at hensikten har vært å lage en fyllestgjørende historie om de ansvarlige. Da blir det feil å bare nevne noen, og utelate andre. 

I disse dager er det nøyaktig 25 år siden folkemordet i Srebrenica skjedde. Dette ansporet meg til å lese denne dokumentariske romanen akkurat nå. Jeg likte den spørrende tonen underveis. For her er det selvsagt mye vi ikke kan vite. 

Jeg anbefaler "Beara" på det sterkeste! 

Utgitt på kroatisk: 2016
Originaltittel: Beara
Utgitt på norsk med støtte fra Fritt ord og Kulturrådet: 2020
Forlag: Solum Bokvennen
Oversatt fra kroatisk: Jon Kværne
Antall sider: 234
ISBN: 978-82-560-1998-4
Boka har jeg kjøpt selv