Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten slavefortelling. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten slavefortelling. Vis alle innlegg

fredag 16. februar 2018

Yaa Gyasi: "Komme hjem"

Spennende afrikansk debutant!

Yaa Gyasi (f. 1989) er en ganesisk-amerikansk forfatter. Hun debuterte med romanen "Homegoing" i 2016. I 2017 kom denne boka ut på norsk med tittelen "Komme hjem". 

Halvsøstrene Effia og Esi vokser opp i hver sin landsby i det vestlig Afrika på 1700-tallet. Effia blir giftet bort til en engelsk slavehandler, og blir værende i det som i dag heter Ghana. Esi selges som slave og sendes til Amerika. Gjennom hele boka skal vi følge deres og den etterfølgende slekts skjebne gjennom 300 år - den ene i Afrika og den andre i Amerika. Det er et stort persongalleri vi blir kjent med, men vi får god hjelp av et slektstre i begynnelsen av boka. Når vi under lesningen lurer på hvem som er hvem, er det bare å bla seg tilbake til begynnelsen og studere dette treet. Dermed er vi på track igjen med hvem som er hvem. 

Effia blir født under en brann og vokser opp med moren Baaba, som åpenbart ikke er glad i sin datter. Effia blir til farens fortvilelse slått av moren, og dette fører til at han slår moren. Etter hvert vokser Effia opp og blir en meget vakker kvinne. Hun forelsker seg i Abeeku Baba, som er den neste som skulle bli landsbyhøvding. Han var klar til å ta henne til ekte så snart hun fikk blodet. Baaba ønsker imidlertid at Effia skal skjule at hun får blodet, og dermed tror alle at det er noe galt med henne. Dette skjønner Effia for sent. Ikke før hun er et problem som familien må kvitte seg med ... Dermed blir hun giftet bort til den engelske slavehandleren James Collins. Det blir alt annet enn et lykkelig ekteskap, selv om James forguder sin kone og behandler henne bra. 

Ingen snakker om fangehullene, der fangene som skal selges som slaver er oppbevart. Forholdene er verre enn for dyr, og det stinker av ekskrementer og forråtnelse derfra. 

Da Effias far er døende, reiser hun hjem til fante-landsbyen hun kommer fra. Hun er gravid med sitt første barn, og broren Fiifi er også til stede. 

"Da hun hadde tørket tårene, gikk Effia ut fra farens eiendom til solen som skinte. Baaba satt på stubben av et felt tre, med stive skuldre og stille som en mus. Effia ville si noe til Baaba, kanskje at hun var lei for at faren hadde gitt henne denne byrden å bære i alle disse årene, men før hun fikk sagt noe, harket Baaba og spyttet på bakken foran føttene til Effia. "Du er ingen fra ingensteds," sa hun. "Ingen mor og nå ingen far." Hun så på magen til Effia og smilte. "Hva kan vokse fra ingenting?" (side 49-50)

Det er krig mellom ulike afrikanske stammer, og det er fangene som tas i denne krigen som selges til britene, som igjen selger fangene som slaver. Slavene fraktes blant annet til Amerika. 

James, barnebarnet til Effia, forelsker seg i Akosua, som ikke ønsker å ha noe med ham å gjøre, siden han er en slavehandler. 

"Hvilken rett hadde hun til å avgjøre hva en slavehandler var? Hele livet hadde James hørt foreldrene krangle om hvem som var best, asante eller fante, men slaver snakket de aldri om. Asantene hadde fått makten gjennom slavehandel. Fantene var beskyttet på grunn av sin rolle i handelen. Hvis jenta ikke kunne ta ham i hånden, så kunne hun vel aldri røre ved sin egen heller." (side 152)

James blir tvangsgiftet med en annen kvinne, men velger til slutt å flykte for å få sin Akosua. 

I Amerika følger vi Anna, som er gift med Kojo/Jo Freeman. Begge er frie og lever i Baltimore, som er et godt sted å leve for frigitte slaver. Det bygger opp til borgerkrig i Amerika, der Sørstatene går inn for å beholde slaveriet, mens Nordstatene ønsker å forby dette. Det er ikke lenger trygt i Baltimore, og frykten er å bli tatt til fange og ført tilbake til Sørstatene. En dag forsvinner Anna, og Jo er fra seg av sorg ... 

Vi følger familiene på hver side av havet, og stifter i små glimt bekjentskap med nye generasjoner i begge familiegrenene. Det handler om et Afrika i utvikling, hvor gammel overtro henger igjen. Og det handler om et Amerika, der slavehandelen etter hvert opphører, men hvor forholdene for de fargede fremdeles er temmelig dårlige. De utnyttes i farlig arbeid, og får ikke rare lønnen. Forholdet mellom Willie som er farget og Robert som er hvit, tåler ikke dagens lys. De må skjule at de er gift. Robert kan ikke en gang hjelpe kona si dersom hun blir utsatt for vold på åpen gate, men må late som om han ikke kjenner henne. En dag forsvinner han, og hun er alene med sønnen Sonny, som det senere går galt med. Han begynner nemlig å dope seg ... 

Jeg skal ikke si noe mer om handlingen i boka. Ikke annet enn at det lerretet som spennes opp får oss til å tenke over hva de hvites innblanding i livet på det afrikanske kontinentet har gjort med verden i mange århundrer. Det handler om menneskesyn, menneskeverd, rasisme, segregering, fattigdom, utbytting og utnyttelse ... 

Historiene som fortelles i denne boka - de er mange - er helt klart realistiske, og vi får innblikk i mange sider ved de hvites behandling av de fargede. Til og med krigene som i sin tid førte til at de fargede solgte sine krigsfanger til de hvite, ble oppildnet av de hvite. De fleste stammefeidene i Afrika ble også skapt under kolonialismen. Konsekvensene lever vi videre med i dag. 

Man leser ikke Yaa Gyasi´s "Komme hjem" uten å bli sterkt berørt. Samtidig mener jeg at dette ikke er stor litteratur. Deler av persongalleriet er for stereotypt, og jeg savnet mer dybde i karakterene. Jeg opplevde dessuten slutten av boka som svært søkt. Det ble for søtt. Jeg er ikke motstander av happy endings, men det får liksom være måte på tilfeldigheter. Språket er enkelt, og mange av beskrivelsene ble en smule klisjéfylte. Likevel er jeg overbevist om at dette er en bok som mange kommer til å elske - nettopp fordi den berører sterkt og inneholder et helt lass av gjenkjennelige historier om hva det vil si å være farget i en hvit verden. Selv endte jeg opp med å sluke de siste 300 sidene nesten i et og samme jafs. Jeg hadde store problemer med å legge boka fra meg, og det var en deilig følelse. Det er ikke så ofte jeg opplever akkurat det. 

Jeg kan uten videre anbefale denne boka, selv om den har noen svakheter som gjør at den ikke nådde helt til topps hos meg. Det tar litt tid å komme i gang med boka, men når det først er gjort, går resten av lesningen av seg selv! Det er alltid spennende når nye forfatterstemmer fra Afrika dukker opp, og det skal bli interessant å følge denne forfatteren. Hun har en god del igjen før hun når opp til forfattere som f.eks. Chimamanda Ngozi Adichie og Nadifa Mohamed.

Bloggerne Beathes Bokhjerte ("Når forfatteren klarer å snekre sammen en slik historie i sin første bok så må jeg si at jeg gleder meg til fortsettelsen. Dette var en fantastisk bra familesaga.") og Bjørnebok ("Ikke alle de fjorten historiene oppleves like fengende, og oppbygningen kan oppfattes noe fragmentert og overgangene fra en del til den neste oppleves litt bråe. Likevel, helheten vitner om et stort fortellertalent. Det har blitt ei sterk bok, velskrevet, fargerik og eksotisk, gjennomsyret av grundig research. Anbefales!")har skrevet om boka. Boka er også anmeldt i Dagbladet av Inger Bentzrud ("... prosjektet er grandiost. Ideen likeså. Svakheten er at menneskeskjebnene tidvis blir litt for skjematiske; hver og en skal representere en historisk begivenhet, en sak eller en sosial trend mer enn å være individer av kjøtt og blod. Men historiene flyter bra, og oversetter Hilde Stubhaug har bidratt til å gjøre språket levende og fargerikt. Det er all grunn til følge en debutant med så store ambisjoner som Yaa Gyasi demonstrerer i «Komme hjem».")

Utgitt: 2016
Originaltittel: Homegoing
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Vigmostad & Bjørke
Oversatt: Hilde Stubhaug
Antall sider: 457
ISBN: 978-82-419-1265-8
Jeg har mottatt et leseeks. av boka


Yaa Gyasi (Foto: Michael Lionstar)

tirsdag 10. oktober 2017

Colson Whitehead: "Den underjordiske jernbanen"

En annerledes Sørstatsroman

Om forfatteren

Colson Whitehead (f. 1969) debuterte som forfatter med "The Intuitionist" i 1999, og har frem til i dag utgitt seks romaner, et par sakprosa-bøker og flere essays. Han var med andre ord ingen nybegynner da han skrev romanen "Den underjordiske jernbanen", som han vant National Book Award for Fiction for i 2016 og Pulitzer Prize for Fiction i 2017. Dette er den eneste av hans bøker som er oversatt til norsk. Samtlige av hans bøker har mottatt litteraturpriser, så her bør det komme flere bøker på norsk etter hvert. I USA er han blant de mest anerkjente skjønnlitterære forfatterene i dag. 

Mitt forhold til boka og forfatteren

Da jeg fikk papirutgaven av denne boka tilsendt fra Kagge forlag tidligere i sommer, må jeg innrømme at jeg tenkte at jeg har lest min andel av plantasje-slave-bøker. Hva nytt kunne denne boka tilføre meg? Jeg hadde heller ikke hørt om forfatteren fra før. 

Jeg hadde ikke vært mange minuttene ute i sosiale medier med min forutinntatte holdning, før jeg fikk passet mitt påskrevet. For dette var en bok jeg bare måtte lese! Den var helt spesiell! Likevel tapte boka stadig i kampen med nye bøker som strømmet inn hos meg ... inntil jeg oppdaget at den foreligger som lydbok. Dermed rykket den veldig mye raskere opp i lesekøen. 

"Den underjordiske jernbanen"

Det første jeg måtte finne ut var hva "den underjordiske jernbanen" egentlig betydde. På en Wikipedia-side fant jeg svaret. Her står nemlig følgende: 

Den underjordiske jernbanen (engelsk The Underground Railroad) var et uformelt og hemmelig nettverk av hemmelige ruter og trygge hus som slaver på 1800-tallet i USA benyttet seg av for å rømme fra slaveriet i sørstatene til friheten i de frie statene i nord og i Canada. De fikk hjelp til flukten fra abolisjonister (motstandere av slaveri) og andre allierte (som eksempelvis kvekere) som var sympatisk innstilt for deres sak. Begrepet ble også benyttet på abolisjonister, både svarte og hvite, frie og slaver, som hjalp flyktningene. Andre flyktningeruter førte til Mexico eller oversjøisk.

Begrepet oppsto tidlig på 1800-tallet og dets høydepunkt var mellom 1850 og 1860. En beregning har antydet at ved 1850 hadde 100 000 slaver unnsluppet via «jernbanen». Britisk Nord-Amerika, hvor slaveri var forbudt og amerikansk lovverk ikke var gjeldende, var et populært mål da den lange grensen hadde flere steder som kunne krysses. Mer enn 30 000 mennesker skal etter sigende ha unnsluppet hit via nettverket på dets høydepunkt, skjønt amerikanske tall fra folketelling kan bare redegjøre for 6000.



Kart som viser ulike undergrunnsruter som rømte slaver benyttet 
Om boka

Cora er tredjegenerasjons slave og vi møter henne da hun er 16 år. Året er 1812. Cora har blitt fortalt at reisen fra Afrika startet da bestemor Ajarry ble tatt til fange og fraktet med et skip til Amerika. Mange døde underveis. Ajarry ble solgt en rekke ganger. En gang var livet hennes kun verdt noen kauriskjell og glassperler, en annen gang knapt en hel kasse med rom og litt krutt. Til slutt havnet hun på Randall-plantasjen. Hun fikk mange unger mens hun var i fangenskap, men bare ett ble over ti år. Det var Mabel, hun som skulle bli Coras mor. Historien om alle de døde barna - det ene etter det andre - fortelles brutalt og kortfattet. Mabel flyktet fra plantasjen da Cora var 10 år gammel. Akkurat dette - at moren reiste fra henne - har Cora store problemer med å forsone seg med. 

"De ble i det minste ikke solgt bort, sa en eldre kone til Ajarry. Det var sant - den gangen solgte Randall sjelden de små. Du visste hvor og hvordan barna dine kom til å dø." (side 16)

Første gang Cora blir spurt om hun vil reise med den underjordiske jernbanen, svarer hun nei. Tre uker senere svarer hun ja. Det er Caesar som overtaler henne. Han har lært å lese og skrive. Hans erfaringer fra en plantasje der han ble behandlet som et menneske, gjør at han ikke holder ut tanken på å bli på Randall-plantasjen, der slavene behandles verre enn dyr. Caesar har forbindelser til den underjordiske jernbanen. 

Boka handler om Cora og Caesars flukt fra bomullsplantasjen i Georgia. Det handler om å komme unna den fryktede slavejegeren Ridgeway, som har spesialisert seg på å jakte på rømte slaver. Ille har de hatt det frem til nå i sine liv, men blir de fanget, venter et sant helvete. Svære dusører er utlovet, og slavejegerne lukter blod på mils avstand. 

Menneskene som hjalp slavene med å flykte fra sine fangenskap blir i boka fremstilt som stasjonsmestre, og vi får inntrykk av at det dreier seg om ordentlige togstasjoner og tog som går under jorda. Vi får høre om både rutenett, togskinner og konduktører. I virkeligheten var den underjordiske jernbanen svært uformell, og hadde langt fra de ytre rammene som fortellingen i denne romanen illuderer. Flukten foregikk dessuten ikke under jorda. Det handler om mennesker - for det meste hvite - som satte livene sine på spill i kampen for å hjelpe flest mulig til å flykte fra Sørstatene til Nordstatene, der slaveri var forbudt. Det handlet dessuten om hemmelige stier og veier, om hus der flyktningene levde i skjul i ukesvis og noen ganger måneder mens slavejegere jaktet på dem, og deler av fluktveiene foregikk med båt og andre ganger på hesteryggen. 

Min oppfatning av boka

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen. Men alle som har lest litt om slavers flukt og deres stadige frykt for å bli røvet og ført tilbake til slaveriet ("Twelve Years a Slave", Frederick Douglass´"En amerikansk slaves liv"), vet at frie eks-slaver (enten de hadde rømt eller var frikjøpt) aldri kunne føle seg helt trygge. Farer truet overalt, og bare det faktum at det var mye penger involvert i å drive med menneskehandel, gjorde det litt for fristende for dem som drømte om lett-tjente penger. 

Selvsagt gjør en roman som "Den underjordiske jernbanen" inntrykk! Forfatteren er nøktern i sin fortellerstil, og dermed blir det aldri påtrengende tårepersete eller klisjéfylt. Underveis lurte jeg litt på om persongalleriet kanskje ble vel stereotypt. Var det ikke noen gode mennesker blant plantasjeeierne? Joda, de fantes absolutt. Caesar hadde bodd hos en av dem. Problemet var at det var så få av dem. Og siden det var opplest og vedtatt at "niggerne" ikke hadde menneskeverd på lik linje med de hvite, ble de behandlet deretter. 

I ettertid skulle jeg faktisk ønske at jeg hadde lest boka og ikke hørt på lydbokutgaven. (Vanligvis har jeg det på motsatt måte.) Årsaken er at jeg hadde litt problemer med oppleseren, som ble for kjedelig i opplesningen. Det ble for flatt og livløst. Det er mulig at dette skyldes at jeg er bortskjemt med fantastiske opplesere som virkelig setter alt inn på å gi bøkene liv. Akkurat dette fikk ikke Fanny Vaager til, synes jeg. Dette gikk ut over min opplevelse av boka på en uheldig måte. Det var først da jeg ble sittende og bla i papirutgaven at det fullt ut gikk opp for meg hvor godt boka faktisk er skrevet. 

Jeg likte boka godt, men ble nok ikke begeistret som jeg har inntrykk av at veldig mange andre har blitt. Deriblant et enstemmig kritiker-korps. Blant bokbloggerne har meningene om boka vært noe mer blandet. 

Bokbloggeren Beathe har skrevet en flott og begeistret anmeldelse av boka på sin blogg. Det har også Bokelskerinnen gjort. Tine var ikke begeistret, og opplevde historien rotete fortalt. Silje fra bokbloggen Så rart slet med å komme inn i historien og følte at hun ikke kom så veldig tett på karakterene i boka. Bente Bing elsket boka, og det gjorde også bloggeren My Criminal Mind. Elida fra bloggen My first, my last, my everything likte begynnelsen, men falt litt av på slutten. 

Denne boka filmatiseres! Jeg er nemlig overbevist om at det må bli en sterk opplevelse å få visualisert handlingen "Den underjordiske jernbanen"! 

Og selvsagt anbefaler jeg denne boka! Den er langt bedre enn det meste som er utgitt i nyere tid, hvor tematikken er umenneskelig behandling av slaver i Sørstatene. Dessuten tilfører den noe nytt. Boka er også helt fri for østkant-dialekt med a-endinger! Det skal oversetteren ha kred for! Jeg kan nemlig ikke tenke meg noe mer irriterende enn at oversetterne gir slavene østkant-dialekt i sine oversettelser. 

Utgitt i USA: 2016
Originaltittel: The Underground Railroad
Utgitt i Norge: 2017
Forlag: Kagge (papirutgave)/Lydbokforlaget (lydbok)
Oversatt: Knut Johansen 
Oppleser på lydbok: Fanny Vaager 
Antall sider: 347
Spilletid: 9 t 39 min.
ISBN: 978-82-489-2039-7 (papirutgave)
ISBN: 978-82-421-6594-7 (lydfil)
Jeg har mottatt leseeks. fra forlaget

Colson Whitehead (bildet har jeg lånt av forlaget)

lørdag 10. oktober 2015

Frederick Douglass: "En amerikansk slaves liv"

En klassiker innenfor slavefortellings-sjangeren første gang oversatt til norsk!

Frederick Douglass (f. 1818 d. 1895) ble født i slaveri i Maryland i Sørstatene i USA. Hans opprinnelige navn var Frederick Augustus Washington Bailey. Hans bemerkelsesverdige liv, med flukt fra slaveriet, førte til at han i dag anses som en av USAs landsfedre. På den norske Wikipedia-siden om ham kan vi lese følgende:

"Han er den kanskje fremste pioneren og grunnleggeren av afroamerikaneres borgerrettsarbeid, og allierte seg i samtiden også med forkjempere for kvinners og indianeres rettigheter."


Jeg anbefaler spesielt interesserte å lese den engelske Wikipedia-siden, fordi den er mye mer innholdsrik enn den norske. Her finner vi også en oversikt over bøkene han utga etter at han ble en fri mann. "A Narrative of the Life of Frederick Douglass, an American Slave" utkom i 1845. Det er altså 170 år siden boka ble skrevet, og den ble skrevet 16 år før den amerikanske borgerkrigen brøt ut. Foranledningen til krigen var at Abraham Lincoln, som hadde gått til valg mot utvidelse av slaveriet på partiprogrammet, ble valgt til landets nye president. Dermed ønsket Sørstatene å gå ut av konføderasjonen, og borgerkrigen var et faktum. Da krigen tok slutt fire år senere - i 1865 - ble slaveri forbudt i alle stater i USA. Bøker som "En amerikansk slaves liv" av Frederick Douglass bidro til bevisstgjøringen i folket, som var nødvendig for at folk flest for alvor skulle skjønne hva det hele dreide seg om. Boka, som regnes som en av de aller beste på grunn av de litterære kvalitetene, førte til økt samfunnsdebatt, og Douglass reiste rundt og holdt foredrag om slaveriet og dets konsekvenser. Han var rett og slett datidens Martin Luther King!

Før jeg sier noe om innholdet i boka, ønsker jeg å knytte noen kommentarer til konteksten boka kom ut i, med referanser til oversetter F.J. Riopelles etterord i bok (det er her jeg henter faktum fra). "En amerikansk slaves liv" utkom syv år før "Onkel Toms hytte" av Harriet Beecher Stowe. Hvem har ikke i barndommen grått seg gjennom denne boka? Men mens "En amerikansk slaves liv" er skrevet av en som faktisk hadde vært slave selv, er "Onkel Toms hytte" skrevet av en hvit amerikansk kvinne. Der "Onkel Toms hytte" fremstår som den reneste "tåreperse", der den appellerer til hele spennet av følelser, der er "En amerikansk slaves liv" mer nøktern i stilen. 

Kanskje kan man kritisere Douglass for å fremstille den hvite mann - særlig slavedriveren - svært stereotypt, nesten uten et eneste forsonende trekk? Jeg vet ikke, jeg. Jeg heller vel mer i retning av å tenke at hans fremstilling viser hvor demoraliserende det er for menneskeheten i det hele tatt å holde seg med slaver. Det handlet om å holde slavene nede, hindre dem i å tilegne seg kunnskap som kunne gi dem evne til å reflektere over egen situasjon. Frederick Douglass var så heldig at han lærte seg å lese, og sånn sett ble han et levende bevis på hva som kunne skje når evnen til egenrefleksjon ble stimulert. Han måtte bort. Han flyktet, og han lyktes - mot alle odds. Dersom det ikke hadde vært for en voksende abolisjonisme (linken går til Wikipedia, der du finner en side som forklarer begrepet) i Nordstatene i USA, ville han neppe ha lyktes heller. Hudfargen ville jo ha røpet ham uansett hvor han hadde befunnet seg. For øvrig var frikjøp av slaver en gryende tendens i samfunnet, samtidig som mange risikerte å bli kidnappet og solgt til nye plantasjeeiere (en reell fare for de fleste fargede som befant seg i Nordstatene). Akkurat dette var jo temaet i "Twelve Years a Slave", filmen som fikk Oscar i 2014 (linken går til min omtale av filmen). 

Slavefortellinger hadde lenge eksistert som en litterær sjanger før Douglass´ bok. På midten av 1800-tallet skjedde det imidlertid et skifte, der man i stedet for å fokusere på eventyr- og spenningsfortellinger med sjøslag, fangenskap og flukt, fokuserte på politisk betente temaer. Så som mishandlingen som fant sted av slavene. Den handlet både om pisking, voldtekter og drap som aldri fikk noen konsekvenser så lenge offeret var afro-amerikansk, mens overgriperen var hvit. (At det heller ikke hjalp å bli fri fra slaveriet mtp. rettigheter, kan vi bl.a. lese om i Lee Harpers roman "Drep ikke en sangfugl" som beskriver forholdene i USA på 1930-tallet. Og bøker om USAs segregeringspolitikk finnes det et utall av - men her er det langt mellom perlene, for å si det sånn.)

Oversetteren sier også noe om vanskelighetene med å oversette en bok som denne. Ordet "negro" som på norsk betyr "neger", er i dag et ord som oppfattes som nedsettende og som derfor er blitt erstattet med mer politisk korrekte ord som "farget". Den gangen boka ble skrevet var imidlertid "negro" en respektabel betegnelse, som Douglass brukte selv. Oversetteren har forholdt seg til ordene slik de en gang ble skrevet. Det er prisverdig, synes jeg. Noe som stadig irriterer meg hver gang jeg leser en bok om slaveri, segresjon mellom fargede og hvite og rasisme, er bruk av a-endinger når fargede uttaler seg. I Riopelles oversettelse finnes heldigvis ikke slike tendenser. Om dette har med at Frederick Douglass var en sjeldent veltalende mann, så veltalende og lærd at mange av dem han møtte hadde vanskeligheter med fullt ut å forstå at han faktisk hadde vært slave, vet ikke jeg. Men kanskje er det noe der.

Nettopp det forhold at Frederick Douglass er så velartikulert og veltalende og skriver så godt som han gjør, forsterker budskapet i boka. Vi må huske på at da den utkom på midten av 1800-tallet, var rase-fordommene mange ganger sterkere og mer dyptpløyende enn de er i dag. At han fremsto som et tenkende og meget reflektert menneske, bidro til å ødelegge myten om at fargede mennesker sto under den hvite rase rent intelligensmessig. Man trodde jo faktisk det den gangen. 

"En amerikansk slaves liv" er beretningen om Fredrick Douglass´liv, så langt tilbake som han kan huske og med en fin detaljrikdom rundt skjellsettende hendelser i hans liv. Hendelser som til slutt førte til at han fikk mot til å rømme fra det hele. Midt i alt det triste er det også en rekke fornøyelige hendelser. Som at slaver på forskjellige plantasjer havnet i slosskamp med hverandre når de kranglet om hvem som hadde den rikeste, smarteste og mandigste husherren. Det fantes nemlig ikke noe verre for en slave enn å være en stakkarslig manns slave! Det var en skam. 

På plantasjen hvor Douglass vokste opp, tilbrakte han sine første barneår i ussel fattigdom. Ikke fikk han klær, og det var nesten bare tilfeldigheter som førte til at han ikke frøs ihjel på de kaldeste nettene. Maten sto det også dårlig til med. 

"Vi fikk ikke proviant til faste tider. Kosten vår besto av grovt kokt maismel. Dette ble kalt grøt. Den ble hellet i en stor trebakke eller et trau og anbrakt på marken. Det ble ropt på barna som var de griser, og akkurat som griser kom de og slukte grøten; noen tok østersskall til hjelp; andre brukte biter av shingel, atter andre bare nevene; ingen hadde skje. Den som spiste fortest fikk mest; den sterkeste tok den beste plassen; få gikk mette fra trauet." (side 36)

Vi får også innblikk i hvordan de fleste barna var husherrens egne. Det var han som besvangret kvinnene, og Douglass var selv mulatt. Dette førte ofte til at husfruene hatet dem - både kvinnene og barna - og kunne være enda mer brutal enn mennene. Mor og barn ble skilt for at det ikke skulle oppstå familiære bånd mellom slavene. Alt som gjorde dem menneskelige, ble brutt ned. Gjennom Douglass´ øyne får vi også innblikk i hvor nedbrytende det var for de hvite å ha slaver, som de kunne behandle som de ville. Når det kom en ny husfrue til en plantasje, var hun gjerne mild og snill - før hun ble den grusomste av dem alle (som tidligere nevnt kanskje nettopp fordi ektemannen "hadde seg med" de kvinnelige slavene). 

"En amerikansk slaves liv" av Frederick Douglass regnes som en klassiker innenfor sjangeren "slave-litteratur", og jeg anbefaler den sterkt! Selv om mye av det som står i boka er kjent fra før av, er det et viktig poeng med akkurat denne boka: Den var en av de tidligste bøkene innenfor sjangeren som faktisk bidro til opphevelsen av slaveriet. Boka er svært godt skrevet og nydelig oversatt og den hører med når man er interessert i denne type tematikk! Boka er et levende bevis på hvilken kraft som ligger i litteraturen!

"Den amerikanske historikeren Marion Wilson Starling har estimert at en tidel av de til sammen 60 000 slavene som antas å ha rømt fra sør til nord i årene før borgerkrigen har bidratt til å etablere slavefortellingen som sjanger - i form av intervjuer, foredrag og essays. Over hundre slavefortellinger skal ha blitt utgitt i bokform. Frederick Douglass´ "En amerikansk slaves liv er det mest berømte, og mange vil si også det beste, eksempelet på sjangeren. Her finner vi mange av slavefortellingens faste ingredienser: fra den innledende bekjentgjørelsen av forfatterens usikkerhet med hensyn til sin fødselsdag og herkomst, via beskrivelsen av atskillelsen fra familiemedlemmer og den gradvise utviklingen av lese- og skriveferdigheter, portretteringen av brutale oppsynsmenn og husherrer, og til slutt, naturligvis, flukten til Nordstatene. I tillegg var bokas "svarte budskap" opprinnelig lagt i en "hvit konvolutt", for å bruke John Sekoras treffende bilde - en vanlig praksis all den tid slavefortelliger som regel var bestillingsverk fra antislaveribevegelsen stilet til den hvite middelklassen: To prominente hvite menn - den ene av dem New England-abolisjonistenes spydspiss William Lloyd Garrison - måtte gå god for Douglass i blomstrende vendinger før han selv fikk komme til orde. (Forordene er utelukkende av historisk interesse og utelatt fra den herværende oversettelsen.) Men bokas litterære kvaliteter var høyst uvanlig for sjangeren, og Douglass ble rikelig belønnet. I løpet av årene før borgerkrigen solgte boka høyst anstendige 30 000 eksemplarer, ble et uvurderlig verktøy for abolisjonister, og en sentral inspirasjons- og informasjonskilde for Harriet Beecher Stowes tidobbelt så populære roman (som ifølge anekdoten altså "startet den store krigen"). En amerikansk slaves liv ble grunnsteinen i en litterær og politisk karriere som på den tida aldri hadde sett sin like blant svarte i Vesten." (fra etterordet på side 152-153)

Utgitt: 1845
Originaltittel: Narrative of the Life og Frederick Douglass, An American Slave
Utgitt første gang i Norge: 2015
Forlag: Vidarforlaget 
Oversatt: Frode J. Riopelle
Antall sider: 165 (inkl. etterord av oversetteren)
ISBN: 978-82-7990-295-9
Boka har jeg mottatt fra forlaget



Andre omtaler av boka:
- Beathes bokhjerte - 14. oktober 2015 

Send meg en link dersom du selv har skrevet om boka på bloggen din eller andre steder!

Populære innlegg