Mukhtar Mai: "Vanæret"

Et kvinneportrett fra Punjab

Utgitt: 2006

Originaltittel: Deshonorée
Utgitt i Norge: 2010
Oversatt fra fransk: Anne Elligers
Forlag: Pantagruel
Antall sider: 204
Etterord side 205-208: Alexander Elgurén (red.), Pantagruel forlag

Den 22. juni 2002 ble Mukhtaran Bibi sendt fra sin kaste - gujjar - for å be mastoi-klanen om unnskyldning for noe hennes 12 år gamle bror angivelig skulle ha gjort. Som fraskilt, men like fullt ansett som ærbar, falt det på henne å gjenopprette balansen mellom hennes laverestående kaste og den høyerestående klanen mastoi. Men i stedet for å få sin unnskyldning akseptert, ble hun utsatt for gruppevoldtekt av fire menn fra mastoi-klanen. Ingen grep inn. 

Normalt var det forventet at Mukhtaran skulle ta sitt eget liv pga. skammen hun var påført. Og det ville hun antakelig også ha gjort dersom ikke familien hennes hadde forhindret dette. Hun bestemte seg for å anmelde saken, og ble i og for seg mottatt på en noenlunde ok måte av politiet. Men fordi hun ikke kunne lese eller skrive, ble hun lurt til å sette fingeravtrykket sitt på et blankt ark, og dermed hadde politiet frie hender i forhold til å sette inn en forklaring som frikjente den mektige mastoi-klanen. Mukhtaran bestemte seg imidlertid for å kjempe, og det var to forhold som gjorde at hun aldri ga opp; saken fikk enorm mediedekning både i inn- og utland, og hun fikk dessuten nokså tidlig kontakt med den pakistanske kvinnen Naseem Akhtar, som er jurist. Naseem ble hennes beste venninne. Uten disse støttespillerne er det ikke godt å si hva som hadde skjedd.

"Vi er alltid fanget mellom to forskjellige juridiske systemer, det religiøse og det offisielle. For ikke å snakke om klan-systemet, som gjør det hele enda mer innviklet, med sine egne regler som overhodet ikke tar hensyn til den offisielle loven, noen ganger ikke engang til den religiøse loven." (side 118)

I første omgang ble gjerningsmennene dømt, men i en høyere rettsintans frikjent. Mukhtaran og hennes familie hadde etter dette virkelig grunn til å frykte for sine liv - inntil hun apellerte til president Musharaf og gjerningsmennene igjen ble fengslet eller satt i husarrest. Da siste utgave av boka gikk i trykken i desember 2010 (fem år etter), hadde Pakistans Høyesterett fremdeles ikke avsagt noen dom ...

Historien som kvinnen i boka forteller er meget sterk og den er dessverre ikke unik i pakistansk sammenheng. Angivelig har kvinnene i følge lovverket en god del rettigheter, men all den tid dette ikke følges opp i praksis, blir rettighetene i realiteten svært illusoriske. Mens saken har pågått har Mukhtaran blitt et ikon ikke bare blant Pakistans kvinner men også i hele den vestlige verden. Hennes mot til å stå frem og kjempe for rettferdighet ikke bare for seg selv, men for alle Pakistans kvinner, er sterk. Hun har engasjert seg i dannelsen av en skole, hvor også jenter får undervisning, og hun har lært seg å lese og skrive. Hele tiden har hun vært fast bestemt på at hun vil leve og bo i den landsbyen hun er oppvokst i, selv om hun bor et steinkast unna mastoi-klanens bopel. Som dokumentar synes jeg boka er velskrevet. Den er riktignok enkel i sitt uttrykk, men nettopp det gjorde historien enda sterkere. Selv om dette ikke er et litterært storverk, synes jeg boka fortjener terningkast fem. Jeg kommer neppe til å glemme Mukhtarans historie med det første ... 

Mukhtar Mai

Stephan Mendel-Enk: "Tre aper"

Et lite fyrverkeri av en bok!


Utgitt i Sverige: 2010
Originaltittel: Tre apor
Utgitt i Norge: 2011
Oversatt: Gøril Eldøen
Forlag: Dinamo Forlag
Antall sider: 140
Boka er mottatt fra forlaget

I boka "Tre aper" følger vi 13 årige Jacob, som vokser opp i en jødisk familie i Göteborg - før, under og etter hans bar mitzva (jødisk konfirmasjon). Alle tilhører de en jødisk menighet hvis antall av rabbier som har kommet og gått, nærmest er endeløs. Hva er galt med denne menigheten som aldri klarer å holde på en rabbi over litt tid?

Med humor og varme skildrer Jacob gode og mindre gode sider ved det jødiske miljøet, og mang en gang lo jeg meg nesten fillete av den barnlige måten han f.eks. beskriver mattradisjonene:

"Alle de eldre i menigheten var fra Øst-Europa. Resten av deres kultur var utryddet av krig og forfølgelse. Bare maten hadde klart seg. De hadde gitt barna sine svenske fornavn for å gli inn, og de hadde kortet ned etternavnene sine til det ugjenkjennelige. Men maten beholdt de. Identiteten sin kunne de godt fire på, men ikke de tørre hønene og de sure grønnsakene. At det etter alle tragediene fortsatt fantes østjødisk kosthold på slutten av 1900-tallet, var en historisk bragd. Det var også et hardt slag mot evolusjonsteorien." (side 39)

Det verste var faren for å bli assimiliert - nærmere bestemt å bli västeråsing:

"Det hadde kommet västeråsinger i min bar mitzva. Det var ved slike anledninger de dukket opp, i femtiårsdager, bryllup, begravelser. Alle familier hadde noen. Fjerne slektninger som var gjennomassimilert og bodde på et eller annet merkelig sted ute på den svenske landsbygda. De hadde tørre håndtrykk, navn som Björn og Ulrika og var enten totalt avholds eller helt alkis.

Et grantre virket kanskje harmløst, men det kunne være den første brikken i en rekke som når den falt, ville skyve en utfor ensomhetens stup og ned i tomhetens dal, forbi taushetens kulde og rotløshetens mørke til man våknet en morgen med hule øyne og Västerås sentrum utenfor vinduet." (Side 25)

Etter hvert blir Jacobs foreldre skilt, og han havner i skuddlinjen mellom fars- og morsslekten som plutselig slutter å snakke sammen. Og når de snakker, snakker de helst om og ikke med hverandre. Med Jacob som ufrivillig tilhører ...

I likhet med de øvrige jødiske barna i Jacobs miljø, går han på kveldsskole for å lære om Israel. Beskrivelsen av hvordan menigheten tolket Sveriges manglende stemmegivning til Israels vinnermelodi i Grand Prix i sin tid, fikk meg til å hikste i latter ... 

Selv om det skjer mye trist i denne boka, er det likevel humoren som dominerer. Og når det på smussomslaget reklameres med at "Det här er filmmanuset som Woody Allen aldrig bad Stephan Mendel-Enk att skriva", så ville nok jeg byttet ut Woody Allen med (de jødiske) Coen-brødrene. Humoren i boka er til forveksling lik den jeg fant i den svært så lattervekkende storfilmen deres "A serious man", som kom i 2009. I boka spøkes det over en lav sko med det typisk jødiske, og alt skjer i en elegant språkdrakt som er til å ta av seg hatten for! Jeg elsket denne skjønne lille boka!

Den svenske forfatteren og journalisten Stephan Mendel-Enk debuterte i sin tid med boka "Med uppenbar känsla för stil : ett reportage om manlighet" i 2004. "Tre aper" er den første av hans bøker som er oversatt til norsk, og den har virkelig alle ingredienser i seg til å bli en bestselger! Her blir det terningkast fem!

Senere har jeg vært på Jødisk Museum i Oslo og hørt forfatteren presentere sin bok.

Stephan Mendel-Enk

Simon Mawer: "Glassrommet"

Historien om et hus og så mye, mye mer ...

Utgitt i Storbritannia: 2009
Utgitt i Norge: 2010
Originaltittel: "The Glass Room"
Oversetter: Kari og Kjell Risvik
Forlag: Dinamo forlag
Antall sider: 428

Liesel har nettopp giftet seg med den rike jøden Viktor Landauer, og etter en deilig bryllupsreise i Italia bestemmer de seg for å oppføre det mest spektakulære huset noen sinne i hjembyen Mesto, som befinner seg på den tsjekkiske landsbygda. En berømt arkitekt, Rainer von Abt, har bestemt idéer om hvordan dette huset skal se ut. Ytterveggene i stuen skal nemlig bestå av glass! Denne etasjen skal dessuten deles av med en vegg av onyx. I lys av de glade 30-årene oppføres huset, og en ubekymret tid innledes. Liesel og Viktor får etter hvert to barn, datteren Ottilie og sønnen Martin. Liesels venninne Hana går ut og inn av hjemmet deres. Også hun er gift med en jøde.

Viktor hadde vel aldri noen planer om å ta seg en elskerinne, men likevel skjer dette på en av hans mange forretningsreiser til Wien. Der treffer han Kata, en fattig kvinne som ser seg nødt til å prostituere seg for å skaffe penger til det mest nødvendige for seg og datteren. Viktor finner noe hos denne kvinnen som han ikke finner hos sin kone, og han klarer ikke å la være å oppsøke kvinnen gang på gang.

I mens begynner det å skje ting i nabolandet Tyskland. Nazismen øker i utbredelse og Viktor og Liesel leser i likhet med de fleste andre om alle restriksjonene som jødene utsettes for. Men dette angår jo ikke dem, eller ... ? Ingen tenker for alvor at denne Hitler kommer til å bli noen trussel. Helt til Østerike angripes og de skjønner at de fem milene som skiller dem fra den tyske grensen, kan bli skjebnesvangre til slutt. Men skjønner de tidsnok farene de står overfor?

Dette er en av de mest overraskende bøkene jeg har kommet over hittil i år. Lenge gikk jeg og betraktet denne boka, ikke overbevist om at dette var en jeg skulle bruke noe tid på. Heldigvis leste jeg et par interessante blogginnlegg som overbeviste meg om det motsatte! For boka er virkelig vel verdt å få med seg!

Vi følger historien til Landauer-huset og menneskene som bebor huset fra oppføringen av det, gjennom de glade 30-årene, gjennom andre verdenskrig da alle jøder enten ble drept eller var tvunget til et liv i landflyktighet, under Tysklands okkupasjon og senere russernes okkupasjon, frem til at Tsjekkia igjen ble et fritt og selvstendig land etter murens fall. Måten historien fortelles på, er minst like fascinerende som historien om huset. Den er skrevet i presens, og dette fortellergrepet gjorde at jeg følte meg sterkt tilstedeværende ettersom historien skred frem. Historien om nazismen og jødenes skjebne er både gruoppvekkende og sterk. Det som gjorde akkurat denne boka annerledes enn veldig mange andre bøker jeg har lest om temaet, er ikke bare at handlingen er lagt til Tsjekkoslovakia, men også at den forteller historien om hva som skjedde etter at krigen var over. Dette er både en vakker og trist bok om det helt uvirkelige som skjedde under andre verdenskrig, hvor et lands hersker hadde til hensikt å utrydde et helt folk etter en nøye fastlagt plan. Akkurat dette slutter aldri å sjokkere meg, uansett hvor mange bøker jeg leser om temaet ...

Jeg bør vel for ordens skyld legge til at byen Mesto er fiktiv, men at det spesielle huset som står sentralt i denne boka faktisk eksisterer.

Jeg mener at denne boka fortjener terningkast fem - en sterk sådan!

Rebecca Miller: "Pippa Lees hemmelige liv" (2008)

Pippa Lee har vært gift med den tretti år eldre ektemannen Herb i en mannsalder. Nå nærmer hun seg 50 år, og Herb har solgt huset deres slik at de kan flytte til et bokompleks for eldre. Dette bokomplekset kalles "Rynkeby" på folkemunne.

Pippa kan på alle mulige måter se tilbake på et lykkelig samliv med Herb, hvor hun har gjort alt som har stått i hennes makt på å fremstå som en perfekt hustru for Herb og en god mor for deres to barn. Men med fremtidsutsikter i Rynkeby, skjer det noe dramatisk med henne. Skjønt der sartere sjeler kanskje ville ha fått et nervøst sammenbrudd, begynner Pippa i stedet i reflektere over hva som er årsaken til at hun har endt opp akkurat her.

Gjennom tilbakeblikk til sin ville ungdomstid - en periode som var villere enn for de aller, aller fleste - finner hun på et vis svar på hva som gjorde at hun foretok de valg hun gjorde. Og det var først på dette stadiet at boka tok av for mitt vedkommende. For maken til hemmeligheter som Pippa skjuler skal man lete lenge etter. Spennende var det også å lese om hennes distanserte forhold til moren - noe som har satt sitt preg på Pippas forhold til sin egen datter. På veien mot det mer konforme livet, har imidlertid Pippa mistet mye av seg selv. Men er det for sent å finne tilbake til dette, selv i en alder av 50?

Dette er en herlig bok om å finne seg selv. Spennende og fargerike personskildringer krydret historien og gjorde den i tillegg morsom å lese.