"Sonja" (Regissør: Anne Sewitsky)

Et rettferdig portrett av Sonja Henie?

Sonja Henie (f. 1912 d. 1969) var en norsk kunstløper som hevdet seg sterkt internasjonalt. Hun vant sitt første OL-gull som 15-åring, og forsvarte tittelen både i 1932 og 1936. (Kilde: Wikipedia) Da hun var på topp, fikk hun tilbud om en alternativ karriere i Hollywood, i første rekke med isshow-turneer og senere som filmskuespiller. I en periode var hun verdens best betalte filmskuespiller, inntil karrieren var nedadgående og hun vendte tilbake til Norge. Her giftet hun seg med skipsreder Niels Onstad. Historien om deres kunstsamling som ble donert til stiftelsen Henie-Onstad Kunstsenter på Høvikodden er for øvrig velkjent. 

Filmen "Sonja" handler om Sonja Henies liv - fra hun som ei lita jente jobbet iherdig for å bli en kunstløper å regne med, gjennom hennes legendariske filmkarriere i USA, etterfulgt av noen strategisk dårlige valg som førte til at filmkarrieren og pengene tok slutt. 

Kritikken mot filmen har gått på at Sonja Henie fremstilles nærmest som et monster, nokså ensidig usympatisk og med få eller ingen formildende trekk. I den grad hun viser følelser utover ekstatisk glede over sin egen fortreffelighet, går det stort sett i selvmedlidenhet. Hun hersjer med omgivelsene sine, skjeller ut folk, kaller folk som ikke leverer som forventet "et null" osv., osv. Hva er sant? Jeg har ingen formening om dette selv, fordi jeg ikke kjenner historien om hvem Sonja Henie egentlig var. Jeg vil imidlertid anta at alt ikke kan være dratt ut av løse luften. Samtidig må det erkjennes at Henie levde i en tid der forventningene til kvinner var at de skulle gifte seg og få barn, og leve prektige liv uten skandaler. Sonja Henie passet ikke inn i dette bildet, der hun tok for seg av menn, levde ut sine lyster, ikke fikk barn og viste sider av seg selv som - dersom hun hadde vært en mann - neppe hadde fått noen til å heve på et øyenbryn. Dømte samtiden henne for hardt?  

Fra ett av de spektakulære skøytenummerne i filmen

"Sonja" inneholder spektakulære skøyteshow og gir et interessant innblikk i datidens jetset-liv. Så lenge alt gikk bra, strødde Henie rundt seg med penger og var raus som få. Da pengene tok slutt, ble hun stående ganske alene og uten venner. Hun trodde at hun skulle klare å skape seg en karriere uten en impresario, men det viste seg å være vanskeligere enn hun hadde sett for seg. Da var det imidlertid for sent å krype tilbake til korset ... Hennes stolthet ble hennes bane. 

Det er norske Anne Sewitsky (f. 1978) som har regissert filmen. De fleste kjenner nok henne fra TV-serien "Himmelblå" (2008), og kanskje også fra "Koselig med peis" (2011). "Sonja" har noe storslagent over seg, og jeg synes at skuespiller Ine Marie Wilmann er god i sin rolletolkning av skøytedronningen. Svakheten ved filmen er likevel at vi tvinges til å ta stilling til hvem Sonja Henie var, uten å ha forutsetning for å vite hva som var den egentlige sannheten om henne. Det jeg sitter igjen med er historien om et fall, mens historien om stjernen Sonja kommer helt i skyggen. Er det rettferdig overfor Sonja Henie? Jeg vet ikke ... 

Jeg anbefaler filmen, men oppfordrer til å tenke litt kritisk over hva vi blir presentert for. 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Sonja
Nasjonalitet: Norge
Språk: Norsk og engelsk
Sjanger: drama
Skuespillere: Ine Marie Wilmann (Sonja Henie), Pål Sverre Valheim Hagen (Niels Onstad) m.fl. 
Spilletid: 111 min.

"Mordene i Kongo" (Regissør: Marius Holst)

Historien om Moland og French i Kongo

"Mordene i Kongo" er en av fjorårets norske filmer som jeg valgte ikke å prioritere å få med meg på kino. Likevel har jeg aldri vært i tvil om at jeg ville se denne filmen, selv om den har fått noe vekslende kritikker. Her om dagen fant jeg den som DVD på Platekompaniet, og jeg så den samme dag.

Sommeren 2009 ble nordmennene Joshua French (f. 1982) og Tjostolv Moland (f. 1981) arrestert i Kongo. De ble anklaget for drap på Abedi Kasongo og spionasje av kongolesiske myndigheter. Begge ble dømt til døden, men på litt ulikt grunnlag. 

Mens French og Moland satt i fengsel, jobbet norske myndigheter med å få dem utlevert til Norge. Før de lyktes med dette, døde Moland på cellen, og French ble tiltalt for drap på ham - til tross for at alt tydet på at han hadde tatt sitt eget liv. French ble løslatt i 2017, etter at norske myndigheter hadde gitt flere titalls millioner i bistandsstøtte til Kongo. 

Det er denne historien filmen "Mordene i Kongo" er basert på. 

Det er Marius Holst som har regissert filmen. Fra før av er han spesielt kjent for sin filmdebut i 1994 - "Ti kniver i hjertet" - og for filmen "Kongen av Bastøy". Holst er virkelig en regissør å regne med innenfor norsk film. 

Jeg må innrømme at jeg ikke hadde veldig store forventninger til denne filmen, men jeg ble faktisk svært positivt overrasket. Selv om jeg aldri har vært i Kongo, opplevde jeg miljøskildringene som realistiske og troverdige. Scener fra bushen er filmet i bushen, og scener fra rettssakene stemmer med det jeg husker å ha lest i avisene mens saken pågikk. Her levnes kongolesiske myndigheter liten ære, fordi hele rettssaken bar preg av prestisje og et ønske om å ofre noen for å sette seg i respekt internasjonalt. I stedet skjedde det stikk motsatte. Samtidig oppnådde kongolesiske myndigheter utvilsomt noe av det de var ute etter: penger fra norske myndigheter, selv om dette ikke artet seg som de løsepengene de i utgangspunktet forsøkte å presse frem. 

Aksel Hennie og Tobias Santelmann i rollene som Joshua French og Tjostolv Moland

Kritikken mot filmen har jevnt over gått på at vi aldri får vite hvilke motiver French og Moland hadde for i det hele tatt å befinne seg i Kongo. Selv tenker jeg at dette fikk ingen vite. Moland vil selvsagt aldri kunne forklare seg om dette siden han er død. French har heller ikke fortalt åpent og ærlig om sine motiver, men har reist land og strand rundt med et foredrag for å renvaske seg selv. I filmen får vi aldri egentlig noen svar. Filmens styrke er samtidig at det meste er åpent. Drepte disse guttene sin sjåfør Abedi Kasongo, eller gjorde de ikke det? Se det ... det får vi aldri vite ... Det vi uansett kan være sikker på er at det ikke var tale om to søndagsskolegutter som reiste avgårde til Afrika utelukkende i den hensikt å oppleve litt spenning. De hadde en "mission", og dette innledes filmen også med. 

Noe av det mest interessante med filmen er å følge utviklingen fra guttene ble arrestert og frem til French ble løslatt. Særlig i den tiden da det åpenbart gikk nedover med Moland og hans psyke. Dette er glitrende skildret gjennom Tobias Santelmanns rolletolkning av Tjostolv Moland. Jeg vil også fremheve Aksel Hennies rolletolkning av Joshua French, der han underveis kommer med tildels nokså motstridende uttalelser som sår tvil om French` karakter. Dette er ingen heltehistorie! 

Alt i alt er dette er film jeg vil anbefale! Her synes jeg nemlig at norsk film har lykkes godt med å fortelle en viktig historie. 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Mordene i Kongo
Nasjonalitet: Norge
Språk: Norsk og engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Aksel Hennie (Joshua French), Tobias Santelmann (Tjostolv Moland), Ine F. Jansen (Ane Strøm Olsen fra UD), Dennis Storhøi (Morten Furuholmen) m.fl.
Spilletid: 123 min.

"Mamma Mia! Here We Go Again!" (Regissør: Ol Parker)

En hederlig fortsettelse av den første Mamma Mia-filmen!

Den første Mamma Mia-filmen hadde release i 2008. Jeg må innrømme at jeg ble veldig overrasket over å finne ut at det er så lenge siden denne filmen kom. Jeg husker den jo så godt. Kanskje fordi jeg også fikk med meg musikal-oppsetningen på Folketeatret i 2009 ... Filmen og musikalen var en skikkelig glad-sak med mye kjent og kjær musikk av Abba. Alt flettet sammen i en handling som ikke kan sies å være annet enn ganske banal, slik de fleste musikaler tross alt er. Like fullt - med dét stjernespekkede laget av skuespillere og den musikken, ble filmen en suksess. "Alle" så den, og alle snakket om den. Det var en sånn film man bare måtte få med seg. Jeg nevner Meryl Streep, Pierce Brosnan, Colin Firth, Stellan Skarsgård - den første var mammaen til en gudbenådet vakker ung kvinne og de tre siste var denne unge kvinnens mulige fedre. Alle sloss om å få være faren, og slik ble det. Farskapet ble delt på tre. 

Lily James i rollen som den unge Donna

I midten av 2018 kom oppfølgeren til Mamma Mia-filmen - denne gangen med tittelen "Mamma Mia! Here We Go Again!" Jeg må innrømme at jeg var en smule skeptisk, slik jeg i grunnen alltid er når det kommer en oppfølger til en tidligere film-suksess. Samtidig var det ikke til å komme forbi at denne lettlivede komediemusikalen passet perfekt som en film hele familien kunne samle seg rundt - uten at det var nødvendig med de helt store forventingene til karakterroller og den slags. Og vi fikk det vi forventet: En skjønn liten sak av musikal, hvor alle de gamle Abba-låtene var med. Vi storkoste oss mens vi så den!

Far og datter

Denne gangen får vi høre historien om da moren Donna (som i forrige film ble spilt av Maryl Streep) kom til Hellas og forelsket seg i den greske øya hvor handlingen i all hovedsak finner sted. Lily James spiller Donna som ung, og vi innvies i hvordan det kunne ha seg at hun traff tre menn på løpende bånd, som hun gikk til sengs med og som derfor kunne være far til hennes datter, alle som en. Donna var ingen dårlig kvinne, men omstendighetene var svært uheldig for henne. Hun fødte barnet og oppfostret det alene på den greske øya. 

Sophies tre mulige fedre: Harry (Colin Firth), Bill (Stellan Skarsgård) og
Sam (Pierce Brosnan)

Parallelt følger vi Sophie, Donnas datter, som nettopp har mistet moren sin. Kjæresten har reist avgårde, og de slites mellom ønsket om å leve et moderne liv et annet sted eller drive Sophies mors hotell videre. Senere detter den ene faren etter den andre innom, og det bygger seg opp til et klimaks idet mormoren ankommer. Dette er ingen ringere enn Ruby Sheridan, spilt av Cher - flottere enn alle de andre til sammen. Hvilket er helt utrolig, tatt i betraktning at dama er over 70 år ...

De unge lykkelige paret og mormoren (spilt av Cher)

Joda, filmen er absolutt sjarmerende, ikke minst takket være alle stjernene som er med, den flotte musikken og de vakre unge menneskene. Men ikke forvent så mye mer enn øyeblikkets underholdning. Gi deg hen til musikken og kjærlighetshistorien dersom du velger å se denne filmen! For alle oss som nærmest vokste opp med Abba, er filmen et nostalgisk tilbakeblikk på fortiden. Musikken kler sin nye innpakning, og det er bare å kose seg! Den første filmen var selvsagt best, men denne andre filmen er absolutt en hederlig fortsettelse av den første. 

Jeg så filmen på Blockbusters strømmetjeneste. 

Innspilt: 2018 
Originaltittel: Mamma Mia! Here We Go Again!
Nasjonalitet: Storbritannia, Tyskland og USA
Språk: engelsk
Sjanger: Komedie/musical
Skuespillere: Amanda Seyfried (Sophie), Stellan Skarsgård (Bill), Lily James (Donna som ung), Meryl Streep (Donna), Colin Firth (Harry), Sam Brosnan (Sam), Christine Baranski (Tanya), Dominic Cooper (Sky), Julie Walters (Rosie), Cher (Ruby Sheridan), Andy Garcia (Fernando)
Spilletid: 109 min.

"Den skyldige" (Regissør: Gustav Möller)

Danmarks bidrag til Oscar beste utenlandske film 2019

"Den skyldige" er danske Gustav Möllers debutfilm som filmregissør. Jeg ble oppmerksom på filmen da jeg fanget opp at dette er Danmarks bidrag til konkurransen om Oscar i kategorien beste utenlandske film, og at filmen er på shortlisten allerede. De fem filmene som blir nominert, offentliggjøres 22. januar. 

Asger Holm (spilt av Jakob Cedergren) er en politimann som er tatt ut av vanlig tjeneste og som sitter i en alarmsentral og svarer på 112-henvendelser fra publikum. Utover i filmen får vi gradvis mer innblikk i hvorfor han er tatt ut av den vanlige tjenesten og skal møte i retten dagen etter. 

Mange av innringerne presenterer nokså banale problemstillinger. Som en mann som nettopp har blitt ranet av en prostituert som han selv har sluppet inn i bilen sin ... Som en kvinne som har ramlet av sykkelen sin og skadet et kne ... Det er trivielt rutinearbeid, som står i grell kontrast til å være der det skjer selv. Inntil han blir oppringt av en kvinne (Iben), som åpenbart later som om hun ringer til datteren sin. Asger aner et alvorlig kidnappingsdrama, og han setter alle kluter til for at kvinnen skal opprettholde forbindelsen og at han og politiet skal finne ut hvor hun er og komme henne til unnsetning. 

Asger har nettopp mottatt en oppringning fra Iben

Saken skal imidlertid vise seg å være atskillig mer kompleks enn hva Asger og de han involverer har mulighet til å skjønne til å begynne med. Han involverer seg sterkt i kvinnens skjebne, og bruker alle midler - også ulovlige - for å komme til bunns i saken. Gradvis skal etterforskningen gjøre ham i stand til å se seg selv og sine egne ugjerninger i et annet lys, og få ham til å innse hva som er viktigst - å redde denne kvinnens liv eller sin egen ære ... 

All handling i filmen foregår i alarmsentralen, og det er Jakob Cedergren i rollen som politibetjent Asger som bærer hele filmen. De fleste scenene handler om at han sitter i telefonen og snakker med folk. Vi hører kun stemmene til dem Asger er i kontakt med.  Likevel er dette er ulidelig spennende drama, som gjør at man som seer nærmest holder pusten inntil alle puslebitene har kommet på plass. Nettopp dette er det unike ved denne filmen, og jeg er ganske sikker på at det er dette fortellergrepet som har gjort at akkurat denne filmen har hevdet seg skarpt i konkuransen med mange andre filmer. 

Tankene går til rettssaken han skal møte opp i dagen etter. Hva er det han
har gjort?

Jakob Cedergren gjør en formidabel rolletolkning i denne filmen, som er nervepirrende fra begynnelse til slutt. Denne gangen er det ikke de dramatiske ytre omstendighetene som utgjør filmens virkemidler, men utfordringen av våre egne fordommer, kjønnsstereotypier og forutinntatte holdninger. Det er ikke alltid slik at scenene trenger å være spekket av hvinende bildekk i brå svinger, eller intense skyteepisoder for å bli ulidelig spennende. Når vi tror vi har skjønt alt, det vil si hvem som er den skyldige, opplever vi plutselig å få alt fullstendig snudd på hodet.  En meget god og velspilt film, som jeg anbefaler sterkt!

Denne filmen hadde Norgespremiere på kino i midten av august i fjor, og den er nå tilgjengelig på DVD. Den er vel verdt din tid!

Innspilt: 2018
Originaltittel: Den skyldige
Engelsk tittel: The guilty
Nasjonalitet: Danmark
Språk: dansk
Sjanger: Drama/thriller
Skuespillere: Jakob Cedergren (Asger Holm), Jessica Dinnage (Iben), Johan Olsen (Michael), Morten Suurballe (innringer fra Skelbækgade) og Laura Bro (journalist)
Spilletid: 1 t 25 min.

"Bohemian Rhapsody" (Regissører: Dexter Fletcher og Bryan Singer)

Årets musikkfilm!

Jeg husker godt det magiske øyeblikket da jeg hørte "Bohemian Rhapsody" av Queen for første gang på radio. Jeg tror det må ha vært i 1976. Jeg hadde nettopp fått meg en flunkende ny radio-kassett-spiller, og satt og hørte på svensk radio (kan det ha vært Poporama?). Og der kom låten! Jeg var snar til å ta opp låten på en uinnspilt kassett, og der hadde den blant annet godt selskap med Abbas "Money, money, money", som kom omtrent på samme tiden. "Bohemian Rhapsody" har siden fulgt meg som en av mine virkelig topp-ti-favoritter innen sjangeren. Det har også Queen som band og med vokalisten Freddy Mercury gjort, til tross for at Mercury døde allerede i 1991. Etter dette kom det naturlig nok intet nytt. 

I år kom endelig en film om dette fantastiske bandet og om Freddy Mercury spesielt. Er det mulig for noen skuespiller å fremstille Freddy Mercurys særegne stil? tenkte jeg før jeg så filmen på kino her om dagen. Ja, faktisk! Den egyptisk-amerikanske skuespillere Rami Malek har virkelig klart det! Freddy Mercury var selv indisk-britisk (parsi), og het opprinnelig Farrokh Bulsara (f. 1946). Da han ble Queens frontfigur, tok han navnet som han senere er kjent under. 

I filmens åpningsscene er Farrokh Bulsara/Freddy Mercury, som er college-student og studerer design, tilstede på en konsert der bandet Smile opptrer. Da deres vokalist slutter, tilbyr han seg å overta hans plass som ledende vokalist, og i tillegg som pianist. Bandet består av Brian May (ledende gitar og vokalist) og Roger Taylor (trommer og vokalist). Året er 1970. Senere kommer også John Deacon (bassgitar) til. 

Queen

Vi følger bandet gjennom deres gryende suksess etter å ha fått platekontrakt med EMI. Freddy Mercury har høyere ambisjoner for bandet enn de øvrige bandmedlemmene, og han driver dem fra skanse til skanse. Selv utvikler han etter hvert et image, som mer og mer får et slags homoerotisk preg, selv om ingen foreløpig snakker høyt om hans legning. I 1970-årene var det mye tabu forbundet med homofili, og for kjente personer satt nok dette mye lenger i enn for vanlige folk, til langt ut på 1980-tallet. Så kom AIDS-emidemien, som på mange måter var en konsekvens av at homofil kjærlighet og begjær ikke tålte dagens lys og mest av alt fant sted i det skjulte. For Freddy Mercury, som i forbindelse med bandets gjennombrudd hadde en kvinnelig samboer som han var veldig glad i, men gled mer og mer bort fra etter hvert som han fant seg selv, betydde nok dette at han kunne miste sine fans dersom de fant ut hvordan det egentlig sto til med ham. Dersom han hadde levd noen tiår senere, ville dette neppe ha kommet på spissen. 

Freddy Mercury og Rami Malek

Heldigvis er det først og fremst musikken som står i fokus i filmen, men alt det andre hører selvsagt med til historien. Det tegnes et bilde av en ensom og lengtende mann, som har store talenter, men som sliter med å få livet til å henge sammen og danne noe meningsfylt. Ikke overraskende får ville fester og dop en litt for stor plass i livet hans. Selv om det for lengst er slutt mellom ham og hans tidligere samboer, beholder de vennskapet i årene etterpå. 

Vi får opplevde en del ikoniske øyeblikk, som da EMI nektet å utgi "Bohemian Rhapsody" som singel, angivelig fordi låten var for lang. Hvor mange ganger må ikke sjefen i EMI ha dratt seg i håret av fortvilelse da nettopp den låten gjorde enorm suksess og lå på toppen av hitlistene i ukesvis ... Vi blir også vitne til en venns svik, berømte intervjuer, berømte konserter, hvordan ikoniske låter ble til, bruddet og senere gjenforeningen mellom Freddy Mercury og Queen osv. Og vi får også innblikk i Freddy Mercurys oppvekst i en innvandrerfamilie i England.

Rami Malek gjør en formidabel rolletolkning av Freddy Mercury

Jeg skal ikke røpe så mye mer av filmens innhold. Dette er nemlig en film du bare må se! Det er selvsagt en fordel å like Queens musikk, men jeg tenker at også de som ikke har et spesielt forhold til musikken vil få stort utbytte av filmen, som musikkhistorisk er meget interessant. Selv satt jeg trollbundet fra første stund, fascinert av hvordan historien blir fortalt og hvordan den filmteknisk blir formidlet. Kameraføringen gjør at vi seere kommer tett på. Dessuten ble jeg naturlig nok svært fascinert av skuespiller Rami Maleks eksakte gjengivelse av Freddy Mercury, hans sceneriske utstråling, ansiktslikheten med utstående tenner osv. Og så musikken da! Den er bare helt formidabel - med opptredenen under Live Aid i 1985 som det absolutte høydepunkt! De øvrige bandmedlemmene er for øvrig fremstilt meget autentiske.

Etter at filmen var ferdig, var jeg i alle fall sikker på to ting: at jeg kommer til å se filmen igjen på kino før den tas av lerretet - og at Rami Malek kommer til å få Oscar for sin rolletolkning av Freddy Mercury! 

"Bohemian Rhapsody" får toppkarakter fra meg! Filmen hadde Norgespremiere 2. november i år, og den kommer nok til å gå riktig lenge på kino!

Innspilt: 2018
Nasjonalitet: Storbritannia og USA
Språk: engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Rami Malek (Farrokh Bulsara/Freddie Mercury), Lucy Boynton (Mary Austin, Freddy Mercurys kjæreste og samboer), Gwilym Lee (Brian May), Ben Haryd (Roger Taylor), Joe Mazzello (John Deacon), Aidan Gillen (John Reid) m.fl.
Spilletid: 134 min.

"Føniks" (Regissør: Camilla Strøm Henriksen)

Når mor er deprimert og ruser seg på piller og alkohol

Den norske filmen "Føniks" åpnet New Nordic Films under Den norske filmfestivalen i Haugesund i august i år. Filmen hadde verdenspremiere under filmfestivalen i Toronto 7. september i år, og der ble den lagt merke til. "Heartbreaking and courageous" ble det blant annet uttalt, og man mente dessuten at Camilla Strøm Henriksens regissør-debut var verdt å følge med på. "Føniks" hadde Norgespremiere i går, og jeg så filmen på kino i dag. 

Camilla Strøm Henriksen (f. 1968) er først og fremst kjent som skuespiller, men hun har også regissert et par kortfilmer og et par TV-serier. "Føniks" er hennes første spillefilm. 

Maria Bonnevie (f. 1973) har hovedrollen i "Føniks". Her spiller hun den psykisk syke moren Astrid, som medisinerer seg selv med en cocktail av piller og alkohol. Hun er ikke i stand til å holde på en jobb, og det meste av tiden tilbringer hun i senga. Hun sover bort dagene, og er ikke til stede i barnas liv. I sine våkne øyeblikk sitter hun enten og røyker i senga, eller gjør seg klar for å gå på by´n. Humøret svinger og hun er deprimert, og de to barna, 13-årige Jill (spilt av Ylva Bjørkaas Thedin) og broren Bo på 7-8 år, må stort sett klare seg selv. De er selvsagt glad i moren sin, men mest av alt går de på tå hev rundt henne for å unngå å påkalle hennes vrede. Vreden kommer nemlig like brått og uventet hver gang.

Jill tror at kaken i kjøleskapet er til hennes bursdag, men moren har kjøpt den
for å feire seg selv og den jobben hun er sikker på at hun kommer til å få.

Det nærmer seg Jills 14 årsdag, og moren er innkalt til et jobbintervju. Jill tar seg av alt det praktiske i huset. Hun sørger for å få broren på skolen, lager mat, rydder og ordner. Hun er pliktoppfyllende og flink, og er i praksis den som holder det gående når moren ligger nede for telling. Jill er spent. Vil moren klare å stable seg på beina slik at hun kommer seg på jobbintervjuet? Og hva med bursdagen hennes? Kommer den til å bli ålreit? For ikke å bli så forferdelig skuffet, skrur hun forventningene ned til et minimum. Det som holder henne oppe tross alt, er at faren har lovet å komme. 

Maria Bonnevie i rollen som Astrid

Så skjer det noe helt forferdelig, og Jill klarer ikke å forholde seg til det. Så kommer faren, som det alltid følger mye moro med når han en sjelden gang dukker opp ... Men han er ingen stayer, han heller. Han er mer som en snill onkel, som er fantastisk i noen få timer, før han igjen forsvinner og blir borte i månedsvis. Han spiller nemlig trompet i et jazzband som er på turné en gang og bestandig ... Og han mener selv at han ikke er skapt for familie og faste forhold. 

Jill i den flotte kjolen hun har fått av faren sin i bursdagsgave

"Føniks" er en sørgelig film om omsorgssvikt i et hjem med en psykisk syk mor og hennes to løvetannbarn. Skildringen av hvordan barna takler alt det umulige kan ikke unngå å berøre oss dypt. De er så ressurssterke, de to barna. Og alt hva de må tåle av usikkerhet! Det verste er at moren i det ene øyeblikket er kjærlig, for i det neste å være kald og avvisende. Den iboende lojaliteten til og troen på at de voksne skal ordne alt, tross alt, er rørende beskrevet - også når sviket er så stort at det vel egentlig ikke kan bli verre ... Jill stiller opp for de voksne, tar voksenrollen selv når dét trengs, og sørger for at fasaden utad er upåfallende. Dermed mister de to barna også muligheten til å få hjelp fra folk utenfor familien. For hva vil skje dersom andre skjønner hvor galt fatt det er der hjemme? Da vil antakelig hele tilværelsen for alvor rase sammen. Tror jeg at Jill tenker, der hun hele tiden forsikrer bekymrede voksenpersoner om at alt er ok hjemme hos dem ... Men hvorfor godtar de Jills forsikringer? 

Jeg er imponert over skuespillerprestasjonene til barna i dette familiedramaet. Maria Bonnevie innfrir - som forventet - i rollen som moren til Jill og Bo. Den halvmørke leiligheten som familien bor i, medvirker til å gi scenene i filmen et nokså dystert og deprimerende preg. Og kontrasten mellom den sjuskete moren og den ulastelig kledte faren er slående, men forskjellen mellom dem utviskes gradvis etter som dramaet utvikler seg. For faren er vel egentlig bare en lasaron, han også, selv om han går rundt i en flott hvit dress. Likevel - også her hefter det største sviket ved den av foreldrene som faktisk burde og kunne gripe inn, men ikke gjør det. 

Det var svært stille i kinosalen da rulleteksten kom. Vi var sterkt berørte, vi som satt i salen.

Denne filmen anbefaler jeg varmt! 

Innspilt: 2018 
Originaltittel: Føniks
Engelsk tittel: Phoenix
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk
Sjanger: Drama
Skuespilere: Maria Bonnevie (Astrid), Ylva Bjørkaas Thedin (Jill), Sverrir Gudnason (faren), Casper Falch-Løvås (Bo) m.fl. 
Spilletid: 1 t 28 min.

"Skjelvet" (Regissør: John Andreas Andersen)

Når hovedstaden ødelegges av jordskjelv ...

Det er tre år siden "Bølgen" hadde Norgespremiere. Dette var en film som overrasket positivt og som opererte med filmeffekter vi ikke hadde sett maken til i norsk film tidligere. Og jeg som egentlig for lengst var litt lei av å se Kristoffer Joner i film etter film, konkluderte med at han her gjorde en av sine beste rolletolkninger noen sinne. 

"Skjelvet" er en frittstående oppfølger av "Bølgen". Nå er det ikke Geirangerfjorden som er truet av en tsunami-bølge, men hovedstaden som er truet av jordskjelv. Det har gått tre år siden oversvømmelsen av Geirangerfjorden, der om lag 250 menneskeliv gikk tapt. Geologen Kristian og hans kone Idun har gått fra hverandre. Han er igjen i bygda, skjelvende som et nervevrak fordi han fremdeles er preget av det som skjedde for tre år siden. Hun og barna har flyttet til Oslo, og Idun har fått seg jobb i toppetasjen av Hotel Plaza. 

John Andreas Andersen (f. 1971) debuterer som regissør med denne filmen. 

I filmens åpningsscene er vi vitne til at Kristian møter opp i Skavlan for å fortelle om det som skjedde i Geirangerfjorden. Han er en rikshelt, for uten hans innsats ville enda flere mennesker ha dødd. Han er ytterst ubekvem i rollen. 

Datteren Julia kommer på besøk, men Kristian ender med å sende henne tilbake til sin mor. Han er knapt i stand til å ta vare på seg selv, og aller minst et barn. Etter at datteren har dratt, ser han at en tidligere geolog-kollega har ringt ham. Dette får ham til å bli oppmerksom på en pakke fra den samme geologen. Samtidig overhører han på radioen at det har skjedd noe i Oslo-tunnelen, og at den nå er stengt. Geologen er død - mens han var på oppdrag i tunnelen. Etter å ha lest gjennom dokumentene i pakken, bestemmer Kristian seg for å reise til Oslo. Han oppsøker Idun.

Kristoffer Joner i rollen som geologen Kristian

Etter at Kristian har ankommet Oslo begynner han å gjøre sine egne undersøkelser, blant annet i geolog-kollegaens dødsbo (med velsignelse fra hans datter). Han blir raskt overbevist om at det er et jordskjelv på gang i hovedstadsområdet. På tross av iherdige forsøk på å overbevise myndighetene som overvåker rystelser i jordoverflaten i Norge, får han intet gehør. Alle tolker hans utspill som overspenthet etter katastrofen i Geirangerfjorden tre år tidligere. Selv ikke da grunnen under Operaen rister og strømmen går, er det noen som vil høre på ham. Alt bortforklares med konstruksjonsfeil. 

Så begynner grunnen under Oslo for alvor å bevege seg og et giga-jordskjelv er på vei. Kristian sender sms´er til Idun som befinner seg i toppetasjen av Plaza, og til sønnen som befinner seg på Blindern. Men heller ikke de tar ham alvorlig. Inntil det går opp for dem at det faktisk er alvor denne gangen ... I mellomtiden går hele hovedstadsområdet i fullstendig oppløsning ... 

Postgirobygget velter innover Hotel Plaza

Jovisst ble jeg imponert over filmeffektene i denne filmen, som egentlig har alt som skal til for å bli en kino-suksess. Og kino-suksess har det også blitt. Det er fint for norsk film! Selv ble jeg likevel ikke overbegeistret av denne filmen. Denne gangen ble jeg f.eks. ikke imponert over Kristoffer Joners skuespillerprestasjoner, og jeg opplevde at hendelsesforløpet ble en smule forutsigbart. Antakelig fordi filmen så åpenbart er bygget på samme lest som "Bølgen". Dessuten fremstår en del av replikkutvekslingene som ganske platte og lite troverdige. Som da far og sønn møtes for første gang på lenge, og sønnen og kjæresten bare går. Som da lederen fra myndighetene, som iherdig benekter Kristians mange forsøk på å overbevise om at det er et jordskjelv på gang, lirer ut av seg den patetiske kommentaren "Jeg gjør bare jobben min." Redningsaksjonen i toppetasjen av Plaza er spektakulært skildret, men samtidig trodde jeg ikke helt på det. Dermed forsvant både spenningen og mystikken for mitt vedkommende. 

Jeg er fullstendig klar over at jeg ikke representerer flertallets syn på denne filmen, og derfor oppfordrer jeg deg i stedet til å se filmen selv og ikke legge all verdens vekt på min oppfatning av den. Norsk film fortjener all oppmerksomhet den kan få, men "Skjelvet" kommer uansett ikke til å nå opp i konkurranse med internasjonale filmer. Filmeffekter i seg selv er nemlig ikke nok, og dette kan utlandet bedre enn oss. Akkurat dét er jeg veldig sikker på! 

Jeg er lunken til denne filmen. 

Jeg så "Skjelvet" på kino. Det er fremdeles mulig å få sett den på kino, for det er lite som tyder på at publikumstilstrømningen avtar med det første. 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Skjelvet
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk 
Sjanger: Thriller
Skuespillere: Kristoffer Joner (Kristian), Ane Dahl Torp (Idun) m.fl.
Spilletid: 1 t 46 min.

"Utøya 22. juli" (Regissør: Erik Poppe)

Skremmende  realistisk om Utøya 22. juli!

Da nyheten om at det skulle bli film av Utøya-tragedien kom, ble det mobilisert en underskriftkampanje mot at det i det hele tatt skulle lages film. Protestene var rettet mot Netflix´ produksjon av filmen "Norway" med Paul Greengrass som regissør. 

Jeg har ikke fanget opp at det har vært noen tilsvarende underskriftkampanje mot Erik Poppes Utøya-film. Likevel er det de som mener at det er for tidlig med film nå. Det har allerede blitt skrevet enormt mange bøker om 22. juli, og selv har jeg lest et lite knippe av dem. Spesielt Åsne Seierstads "En av oss - En fortelling om Norge" er svært sentral. Det er visstnok også denne boka Greengrass baserer sin film på. 

Film er et mye sterkere medium enn litteratur. Det fikk jeg erfare da jeg valgte å se "Utøya 22. juli" på kino i går, en dag etter Norgespremieren på norske kinoer. For ofrene vil det nok alltid være for tidlig med en slik film. Jeg som ikke var der selv kjente på at det var på tide at også filmprodusentene kommer på banen. Dette forutsetter selvsagt at historiene som skal gjenfortelles, behandles med den dypeste respekt og ikke gjøres om til underholdning. Dersom jeg hadde opplevd dét i går, ville jeg reist meg og gått. Det gikk selvsagt ikke slik. Noe annet forventet jeg heller ikke når en så seriøs regissør som Erik Poppe står bak. Jeg satt heller ikke og ble "underholdt" i går. Derimot fikk jeg nærkontakt med hvordan det må ha vært på Utøya den 22. juli for nesten syv år siden ... hvordan det må ha vært å være der og vente de litt mer enn 70 minuttene det tok før politiet kom - mens den ene etter den andre ble skutt rundt dem ... 

"Utøya 22. juli" er filmet i ett eneste langt opptak. Dette ble gjort for å holde skuespillerne i en sammenhengende boble, har Erik Poppe uttalt. Vi merker det også underveis i filmen. Intensiteten, skytingen som aldri stopper, de eviglange minuttene, uroen rundt hva som skjer og spekulasjonene rundt hvor mange det egentlig er som går rundt og skyter. 

I filmens åpningsscene har Kaja fått en oppringning fra sin mor, som er engstelig for henne siden det har vært en eksplosjon i Oslo. Hun vil at datteren og søsteren Emilie skal komme hjem. Med blikket rettet mot oss sier Kaja at "dere vil aldri forstå", før hun fortsetter og sier at "vi er trygge - vi er jo på en øy, mamma!" Helt intuitivt oppfattet jeg det første utsagnet som at vi som satt i salen og skulle følge det som kom, aldri ville forstå ... uansett ... 

Noen ungdommer er samlet rundt en vaffel-stasjon. Her spekulerer de på om det er en gasseksplosjon eller terror som har funnet sted i Oslo. Issa (spilt av Sorosh Sadat) er bekymret, og håper ikke at det er muslimer som står bak eksplosjonen i Oslo. Han har åpenbart opplevd krig, og dette kommer til nytte senere når skytingen begynner på Utøya. Han er da helt klar på at det er ekte skudd de hører, og ingen øvelse. 

Noen ungdommer kommer løpende i panikk, og mange velger å flykte inn i skogen. Andre tar seg inn i storsalen - inntil dette ikke lenger oppfattes som trygt. Jeg skal ikke røpe så veldig mye mer av hvordan filmen er lagt opp, men usikkerheten rundt hvem det er som skyter, at noen har sett at det er politiet som står bak og det forhold at de ikke vet hvor mange det er, gjør at ingen gjemmesteder blir ansett trygge nok. 

Jeg tok ikke tiden, men det kan ikke ha vært langt unna de drøyt 70 minuttene det tok fra skytingen begynte til redningen kom, som ble gjengitt i filmen. Dermed kjente vi på kroppen hvor utrolig lenge det var å vente for de livredde ungdommene. Ingen autentisk historie er gjengitt, men historiene som er diktet frem i denne filmen er basert på et tverrsnitt av de mange historiene som senere er fortalt. Kun en gang ser vi skyggen av gjerningsmannen. Ellers er det utelukkende fokus på ungdommene og deres opplevelser, der vi hele tiden hører skyting i bakgrunnen. Det er sterke scener i filmen, og den har derfor fått 15 årsgrense. 

Denne filmen fortjener mye honnør! Jeg fant overhode intet spekulativt i den, kun et genuint ønske om å fortelle historien om Utøya så ekte som overhode mulig. Vi som ikke var der kan aldri virkelig forstå hva ungdommene gikk gjennom den ettermiddagen. Etter å ha sett denne filmen, har vi fått en forestilling om hvordan det må ha vært. Dermed kan vi forstå ofrene litt bedre. Akkurat dette er faktisk veldig viktig for ettertiden. For at vi ikke skal glemme ... 

Ungdommene spilte sine roller svært godt. Så godt at jeg var imponert! 

Ca. 700 ungdommer befant seg på Utøya da gjerningsmannen gikk i land kl. 17.17. 69 ungdommer ble drept den ettermiddagen. Nesten like mange ble alvorlig skadet, og rundt 300 av ungdommene fikk psykiske skader etter hendelsen, som er den verste hendelsen i fredstid i Norge. 

Det mest skremmende er at høyreekstremismen er på fremmarsj i store deler av verden, og særlig i Europa ... 

Stemningen i kinosalen var til å ta og føle på under hele visningen. Lydeffektene var vanvittig sterke. Det handlet om skudd, om desperate rop og gråt, om lyden av føtter som sprang for livet gjennom skogen - etter hvert i alle retninger. Jeg hørte gråtkvalte hulk i kinosalen, og klarte selv ikke å holde tårene tilbake. Da rulleteksten kom, ble alle bare sittende. Ikke en reiste seg før hele rulleteksten var ferdig. Det var sterkt! 

Denne filmen må du få med deg! 

Innspilt: 2018
Originaltittel: Utøya 22. juli
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk 
Sjanger: drama
Skuespillere: Andrea Berntzen (Kaja), Aleksander Holmen (Magnus), Brede Fristad (Petter), Elli Rhiannon Müller Osbourne (Emilie), Sorosh Sadat (Issa), Ada Eide (Caroline) m.fl. 
Spilletid: 90 min.