Translate

Søk i denne bloggen

Etiketter - ulike temaer

Sider

Forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Aleksijevitsj Svetlana (2) Ambjørnsen Ingvar (8) Aswany Alaa Al (4) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Barnes Julian (5) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (16) Blixen Karen (3) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Clézio J.M.G. Le (2) Djebar Assia (4) Eco Umberto (2) Ekman Kerstin (2) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (7) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (5) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hjorth Vigdis (6) Hoem Edvard (13) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Jacobsen Roy (13) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (15) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Mahfouz Naguib (2) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marquez Gabriel Garcia (2) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McEwan Ian (16) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Müller Herta (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Oksanen Sofi (4) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Petterson Per (4) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (3) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Süskind Patrick (2) Tartt Donna (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilhelmsen Ingvard (5) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)
Viser innlegg med etiketten 2017. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten 2017. Vis alle innlegg

mandag 21. mai 2018

"Huset ved sjøen"/"La Villa" (Regissør: Robert Guédiguian)

Fransk idyll med mye alvor

Den franske filmen "Huset ved sjøen" hadde Norgespremiere 11. mai 2018. Med en tematikk som handler om å vende hjem til en døende far, om å gå fortiden opp i sømmene og med båtflyktningkrisen som bakteppe, er nok dette en film som fortrinnsvis tiltrekker seg et nokså voksent publikum. Sånn sett var jeg midt i målgruppen for denne filmen da jeg i går innfant meg på Klingenberg kino i Oslo for å se den.

Den franske regissøren, manusforfatteren og produsenten Robert Guédiguian (f. 1953) har hatt fingeren med i spillet i en rekke filmer i årene fra 1980 og frem til i dag. I tillegg opptrer han fra tid til annen som skuespiller. De fire skuespillerne Ariane Ascaride (f. 1954), Jacques Boudet (f. 1939), Gérard Meylan (f. 1952) og Jean-Pierre Darrousin (f. 1953) har vært med i en rekke av hans filmer; som "Ariane´s Thread" (2014) og "The Snows of Kilimanjaro" (2011) m.fl. Regissøren har i årenes løp engasjert seg sterkt politisk, og filmene hans er derfor for en stor del sosialrealistiske. Lokasjonen i filmene hans er ofte Marseille. 


I filmens åpningsscene er vi vitne til at Maurice får slag mens han sitter på sin flotte veranda og tar seg en sigarett. Her har han sittet i mange år og nytt utsikten ut mot havet. Huset hans befinner seg i en liten bukt i nærheten av Marseille i Frankrike. 

Maurice har tre barn. Armand forlot aldri barndomshjemmet, men ble hjemme hos faren, der de i alle år har drevet en liten restaurant. Søsteren Angèle har imidlertid ikke vært hjemme på 20 år. Både hun og broren Joseph kommer hjem fordi de frykter at det går mot slutten for faren. 

Nokså snart skjønner vi at det er en helt spesiell grunn til at Angèle ikke har besøkt barndomshjemmet på 20 år. Hun hadde nemlig en datter som druknet mens faren passet datteren. Etter dette ble hun forlatt av sin mann, som hatet at datteren var hos konas far der ute ved sjøen, overbevist som han var over at datteren en gang kom til å drukne. Etter dette har Angèle gjort det som har stått i hennes makt for å glemme det hele. Glemme at hun en gang hadde en datter ... Glemme at hun en gang hadde et liv utenom skuespillerkarrieren sin ... 

Joseph venter hjem med kjæresten Bérangère, som er halvparten så gammel som ham selv. Hun har for lengst gått grundig lei Josephs depresjoner, og ønsker seg ut av forholdet. Samtidig skjønner hun at timingen er dårlig nå. 


Tid for den gode samtalen rundt middagsbordet i Maurice´s hus
Faren Maurice har ønsket at Angèle skal arve mer enn sønnene, som om han vil reparere det som en gang skjedde med datteren hennes. Men Angèle er ikke interessert i dette, for det som skjedde kan hun aldri tilgi. 


Søsknene snakker om fortid og fremtid, men kanskje handler livene deres
først og fremst om her og nå?
Midt i dramaet møter vi også på det eldre ekteparet Martin og Geneviève, som nettopp har opplevd at husleien i huset de bor i har blitt tredoblet. De innser at de ikke lenger har råd til å bo på dette idylliske stedet, der de har bodd i hele sitt liv. Rike oppkjøpere står i kø for å sikre seg et sommerhus i den flotte bukta, med det resultat at de allerede bor i en spøkelsesby hvor de fastboende nå er i mindretall. Sønnen Yvan, som er utdannet lege, ønsker å hjelpe dem med betalingen, men det nekter de å være med på. 

Samtidig begynner Yvan og Bérangère å interessere seg for hverandre ... En yngre beundrer av Angèle gjør også sine romantiske fremstøt. Og som om ikke det var nok, kommer båtflyktningkrisen faretruende nær ... 

"Huset ved sjøen" er først og fremst en dialogfilm, der samtalene og de ulike rolletolkningene er viktigst. Selv om det er noen utendørs scener, foregår det meste av handlingen i Maurice´s hus og gir filmen preg av å være et kammerspill. 

Det er mye galgenhumor i replikkvekslingene. Det spøkes dessuten med tabuer, og det på en slik måte at man ikke kan annet enn å le. 


Den lille landsbyen 
Idyllen på stedet avbrytes jevnlig av et tog som dundrer forbi over viadukten som dominerer i bakkant av den lille landsbyen. Dette i seg selv fikk meg til å dra på smilebåndet. På den ene siden minner nemlig landsbyen om et sted der tiden har stått stille i årtier, og på den annen side blir vi hele tiden minnet om at det moderne samfunnet er veldig nær. Det hele blir en slags metafor på det som flere av menneskene i dette dramaet sliter med. Tilbake til røttene eller tilbake til det livet de har levd frem til nå? For dem som ble igjen i landsbyen, handler det om forgangne tider som aldri kommer tilbake, og som for enkelte faktisk handler om et være eller ikke være, om liv eller død. 


Kurtise på kaikanten - hva har en berømt skuespiller og en fisker felles?
Og gamlingen selv? Han blir hentet ned fra loftet og trillet ut mot kanten av sin vakre veranda, der han atter kan nyte sin fantastiske havutsikt. Hva tenker han på? Får han med seg det som skjer rundt ham? 

Så dukker det opp militære styrker som leter etter flyktninger og ønsker at søsknene skal si i fra dersom de finner noen. Det kan nemlig være terrorister blant dem ... Kontrasten til de tre forkomne barna oppe i skogen, som de finner og forbarmer seg over, kunne ikke vært større ... 

Da jeg leste om denne filmen i forkant av mitt kinobesøk, hadde jeg forventninger om en arvestrid av det klassiske slaget, der det handler om å karre til seg mest mulig på bekostning av de øvrige. Denne filmen handler imidlertid om det motsatte. Det handler om verdighet, om å møte sine egne demoner, om fordommer, om ikke å ville være til bry, om nostalgi og om omsorg. Jeg tror det er viktig å møte denne filmen med helt senkede skuldre og puste med magen for å klare å ta inn alle fasetter ved den. Her er det nemlig de små tingene som til sammen gjør filmen til det den er. Da rulleteksten kom, kjente jeg på at dette var en film som virkelig hadde gitt meg mye - på flere plan. 

Jeg anbefaler "Huset ved sjøen" varmt til alle som har sansen for et relativt stillferdig drama som dette!

Innspilt: 2017
Originaltittel: La Villa
Engelsk tittel: The House by the Sea
Nasjonalitet: Frankrike 
Språk: Fransk
Sjanger: Drama 
Skuespillere: Ariane Ascaride (Angèle), Jean-Pierre Darroussin (Joseph), Gérard Meylan (Armand), Fred Ulysse (Maurice), Anaïs Demoustier (Bérangère) m.fl.
Spilletid: 107 minutter

lørdag 12. mai 2018

"The Resistance"/"Die Unsichtbaren - Wir wollen leben" (Regissør: Claus Täfle)

Viktig tysk dokumentar fra andre verdenskrig

Jeg blir i grunnen aldri lei av å se filmer fra andre verdenskrig, og nysgjerrigheten våkner fort når jeg aner at jeg står overfor en kvalitetsfilm. Som denne filmen, som handler om jøder som oppholdt seg i Berlin under krigen, også etter at Hitlers propagandaminister Goebbels hadde erklært Berlin som "judenfrei". Uten hjelp fra gode tyskere, hadde dette aldri gått. Det er anslått at i alt 7000 jøder gikk i dekning i Tyskland (eller Berlin?) under krigen. Kun ca. 1700 av disse overlevde krigen. Det vil si at de fleste ble funnet og sendt til gasskamrene. For de ca. 1700 som overlevde, var dette som å få livet i gave på nytt. Det betydde selvsagt alt for dem. 

Claus Räfle er regissøren bak filmen som på engelsk har fått tittelen "The Resistance". Originaltittelen er "Die Unsichtbaren - Wir wollen leben". (Unsichtbaren betyr usynlig.)

I årenes løp har jeg sett mange filmer som handler om jøder som har levd i dekning for nazistene under andre verdenskrig. Den mest kjente historien er den om Anne Frank, som det er laget flere filmer om. Jeg har imidlertid aldri sett noen filmer eller lest om jøder som levde i skjul i Tyskland. "The Restistance" er i så måte den første. Det forhold at det kommer frem at slike ting foregikk også i Tyskland, tenker jeg er svært viktig. Det handlet om mennesker som våget å sette seg opp mot styresmaktene vel vitende om at dersom de ble tatt, ville de lide den samme skjebnen som jødene de skjulte. Jødene som gikk i skjul på denne måten, hadde egentlig ingenting å tape. Alternativet var uansett døden. Likevel - overlevelsesdriftene er vanvittig sterke i oss mennesker, og når det virkelig gjelder, gjør de aller fleste alt som står i deres makt for å overleve. Akkurat dette kommer meget sterkt frem i denne filmen. Hver dag kunne være deres siste ... 


Cioma Schönhaus - spilt av Max Mauff 
Det helt spesielle med denne filmen, som handler om fire overlevende, er at vi også møter de autentiske personene bak. Vi møter Cioma Schönhaus (f. 1922 d. 2015), Hanne Lévy (f. 1924), Ruth Arndt-Gumpel og Eugen Friede (f. 1926). I filmen er det skuespillere som spiller seg gjennom historiene de har å fortelle. Felles for alle fire er at de levde i Berlin både før og under krigen, og derfor risikerte å bli gjenkjent av folk som kjente dem. Dette gjorde det farlig for dem å bevege seg rundt. 


Hanni Lévy - spilt av Alice Dwyer
Cioma Schønhaus livnærte seg av å forfalske identitetspapirene til mennesker som trengte å flykte for å komme i sikkerhet. Identitetspapirer var alfa og omega for alle som ønsket å forflytte seg i et land der tettheten på politifolk og angivere var høy. Hanni Lévy elsket å gå på kino, og fortsatte med dette også etter at hun hadde gått i skjul. Det var ikke helt ufarlig, og hun bleket derfor håret sitt for å se ut som en arisk tysker. På et tidspunkt var hun uten husvære, men ble reddet ved en ren tilfeldighet. Eugen Friede flyttet rundt hos forskjellige familier under krigen. Som regel etter at kvinnene i huset fikk hetta på grunn av risikoen familien tok ved å skjule ham. Ruth Arndt-Gumpels familie levde også i skjul, og familiemedlemmene ble spredt rundt hos forskjellige familier. En gang en nazist ringte på hos vertinnen de bodde hos, angivelig for å registrere hvor mange hun kunne huse etter at Berlin var bombet og mange var husløse, holdt det på å gå riktig galt. På slutten av krigen jobbet hun og venninnen hennes som hushjelp hos en nazist, som åpenbart skjønte at de var jøder, men som ikke gjorde mine til å ville angi dem. Like fullt var selskapelighetene hjemme hos denne familien, der de to serverte, ikke alltid like hyggelige. 


T.h. Ruth Arndt - spilt av Ruby O. Fee 
Dette er en film som gjør sterkt inntrykk! Den er både velspilt og interessant. I stedet for å lage dyre kulisser har regissøren brukt gamle filmopptak fra Berlin, og har konsentrert filmens oppmerksomhet rundt disse fire personene - både de autentiske personene og skuespillerne som spiller dem da de var unge. Og jeg klarer aldri helt å ta inn over meg at så mange flotte mennesker måtte dø utelukkende på grunn av sin rase ... At dette ble gjort så systematisk, så kaldt og kynisk ... mot mennesker som ikke hadde gjort noe galt, men som altså var født med "feil" rasemessig tilhørighet ... 

Menneskene som skjulte de fire navngitte jødene vi møter i denne filmen, er kreditert med fullt navn. All ære til dem!

Max Mauff, han som spiller Cioma Schönhaus i denne filmen, er kjent fra filmer som "The Reader" (2008), "The Wave"/"Die Welle" (2008), "Berlin Calling" og TV-serien Homeland - bare for å nevne noen. 

Løp og kjøp, sier jeg! Denne filmen er verdt din tid! Filmen har så og si nettopp blitt tilgjengelig på DVD!

Innspilt: 2017
Originaltittel: Die unsichtbaren - Wir wollen leben
Nasjonalitet: Tyskland
Språk: Tysk
Sjanger: Dokumentar/drama
Skuespillere: Cioma Schönhaus (Max Mauff), Alice Dwyer (Hanni Lévy), Ruby O. Fee (Ruth Arndt), Aaron Alteras (Eugen Friede) m.fl. 
Spilletid: 110 min.



Her forteller regissøren om bakgrunnen for filmen - blant annet hvordan han kom borti de fire historiene som har dannet grunnlag for denne filmen:

tirsdag 1. mai 2018

"Wind River" (Regissør: Taylor Sheridan)

Dyster thriller fra et indianerreservat

Denne filmen har jeg hatt i bakhodet en god stund nå. Jeg rakk dessverre aldri å se filmen på kino. Nå er den å få tak  i på DVD.

Regissøren av "Wind River", Taylor Sheridan (f. 1970), er først og fremst manusforfatter, selv om han har regissert noen filmer. Av og til opptrer han også som skuespiller. Blant annet står han bak manuset til kjente filmer som "Sicaro" (2015) og "Hell or High Water" (2016). Han har også skrevet manuset til herværende film. 

Handlingen i "Wind River" er lagt til Wind River Indianer-reservat i Wyoming. Dette reservatet ble etablert i 1868. I 2011 bodde det ca. 40 000 mennesker her. Dette er shoshone- og arapaho-indianernes reservat. 

Jegeren Cory Lambert (spilt av Jeremy Renner) er ute på jakt da han kommer over liket av en ung indianerkvinne. Han kjenner henne igjen. Kvinnen er Natalie Hansen, hun ble bare 18 år og hun var en venninne av Corys datter som døde tre år tidligere. Han har aldri kommet over sorgen etter datterens død, og Natalies dødsfall minner ham altfor mye om den første tiden etter datterens dødsfall. 

Handlingen foregår i Wind River-reservatet
Natalie var barføtt da hun ble funnet, og det har gått koldbrann i føttene hennes. Det er åpenbart at hun har sprunget for livet, og at hun må ha sprunget langt. Liket har ligget i skogen i et par dager før det ble funnet, uten at noen har etterlyst henne. Hva har skjedd med henne? Hvem løp hun fra?

Janne Banner ber om assistanse fra Cory Lambert
FBI-agenten Jane Banner ankommer for å etterforske saken. Hun møter et macho-miljø som ikke tar henne helt på alvor. Ikke er hun kledd for det røffe vinterklimaet i området. Og det gjør ikke akkurat saken noe bedre at hun heller ikke forstår de sosiale kodene med det samme. Blant annet skjønner hun ikke hvorfor foreldrene ikke har etterlyst datteren sin. Og hun fanger ikke tidsnok opp hvilken ufattelig sorg foreldrene til den indianske jenta bærer på ... Nå har de bare et barn igjen, og han anser de tapt fordi han er rusavhengig. 

Det viser seg at Natalie har vært utsatt for en gjengvoldtekt. Kroppen hennes er full av merker etter slag, så det hele har gått hardt for seg. Døden har inntruffet som følge av at hun har pustet inn iskald luft i lungene mens hun løp for livet. Blodet har krystallisert seg, og så har hun dødd av kvelning til slutt. Var det et drap? Vel, det er ikke patologens oppgave å konkludere med det. Hans konklusjon om den direkte dødsårsaken påvirker imidlertid hvor mye hjelp Jane Banner kan tilkalle. I praksis ingen ... 

Jane Banner skjønner at hun trenger hjelp, og hun ber Cory om dette. Men mens hun jakter på en morder som skal få sin straff, har han en litt annen agenda. Her på bygda gjør man nemlig opp med gjerningsmennene selv, uten innblanding fra myndighetenes side ... 

Mann-til-mann-prat om å miste en datter
Min vurdering av filmen

Jeg starter med noen av filmens svakeste punkter. Jeg synes generelt det er lite heldig at skurkene i en film (eller for den sakens skyld i en bok) fremstilles kategorisk svart-hvitt. I det virkelige liv har selv de største drittsekkene noen forsonende trekk. Den verste gjerningsmannen i denne filmen har virkelig ingen. Det svekker i mine øyne troverdigheten ved skikkelsen. Senere i filmen skal dette også gjøre det litt for enkelt for Cory å få sympati for skjebnen han lar bli denne mannen til del ... 

Jane Banner må låne klær for å kunne bli med ut til stedet der liket av Natalie er funnet. Hele gjengen drar avgårde med snøskutere i et forrykende snøvær. Ikke bare det - det var attpåtil meldt snøstorm. Så kommer de frem til åstedet, og plutselig skinner solen fra skyfri himmel. Dette forklares med at "slik er været her ute", og at plutselig kan det snu igjen. Det virket rart for meg. 

Skytescenene der absolutt alle heltene overlever, mens alle skurkene dør, virker heller ikke helt troverdig for meg. Jeg skal ikke si så mye mer om dette, fordi jeg risikerer å spoile filmen. 

Totalt sett likte jeg likevel filmen, svakhetene til tross. Jeg likte at filmen handler om forholdene i et indianerreservat, og jeg likte at den satte kvinners stilling i et samfunn som dette på dagsorden. Det er ikke mer enn et år siden jeg kjørte gjennom et digert indianerreservat i USA - navajo-reservatet - og det gjorde et sterkt inntrykk på meg. Særlig fordi reservatet så og si kun besto av udyrket mark (amerikanerne har tømt grunnvannsreservoarene slik at området for en stor del mangler vann ...). Det eneste vi så her og der var husvogner - ikke ordentlige hus. Det er mye alkoholisme og andre rusproblemer i indianerreservatene i USA i dag, og dette er en sentral tematikk i "Wind River". I denne filmen ser vi de samme husvognene og lite annet i det golde landskapet ... 

Noen av samtalene, spesielt noen mellom Cory, som er en hardbarket jeger, og Natalies indianske far, virket noe konstruerte. Cory sier alle de riktige tingene. Så har han da også tenkt mye på hva det vil si å miste et barn etter at datteren hans døde tre år tidligere. Men som en mann-til-mann-prat ute i dette macho-landet har jeg liten tro på at menn seg i mellom snakker på denne måten. 

Jeg har vel nærmest karakter-drept filmen etter dette, og blir kanskje ikke helt trodd når jeg likevel sier at jeg likte filmen. For å si det sånn: dette er en film man gjerne liker godt der og da. Det er først og fremst etterpå at man antakelig begynner å tenke at det skurrer her og der ... Som thriller er filmen dyster, skremmende og tankevekkende. Det handler om hvordan menn ser på kvinner, om hvordan ting blir løst, om forholdet mellom en minoritetsbefolkning og storsamfunnet ... Og så er filmen rett og slett drivende spennende. 

Jeg tror ikke du vil angre dersom du ser filmen. Samtidig håper jeg at du tar med deg noen av momentene jeg har pekt på. Kom gjerne tilbake til bloggen min med noen synspunkter! Jeg diskuterer gjerne!

Innspilt: 2017
Originaltittel: Wind River
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Thriller 
Skuespillere: Jeremy Renner (Cory Lambert), Elizabeth Olsen (Jane Banner), Graham Greene (Ben Shoyo - politisjef i reservatet), Kelsey Asbille (Natalie Hanson), Gil Birmingham (Martin Hanson, Natalies far) m.fl.
Spilletid: 111 min.

"Alias Grace" (regissør: Mary Harron)


Filmatisering av Margaret Atwoods roman "Alias Grace"

Jeg ser forholdsvis lite på serier, og den viktigste grunnen til dette er at jeg har aversjon mot avhengighetsskapende serier som er proppet fulle av såkalte cliff hangers, slik at man bare se enda en sesong og enda en sesong og enda en sesong ... Jeg vet dessuten at dette vil gå utover dyrebar lesetid, og den er allerede et knapphetsgode som jeg vokter strengt. 

Dessverre gjør dette at jeg svært sjelden ser kortere mini-serier også, som det faktisk er en ende på. For jeg vet jo akkurat hvordan det går ... Det er jo ikke mulig å få lagt seg før man har sett alle episodene. Akkurat dette skjedde her om dagen. 

Jeg har hørt mye bra om mini-serien "Alias Grace", som er basert på den canadiske forfatteren Margaret Atwoods roman med samme navn. "Den du se!" har alle som vet at jeg elsker film (og bøker), fortalt meg ganske lenge. Joda, vi har Netflix hjemme hos oss, og "Alias Grace" var absolutt tilgjengelig. Dersom jeg hadde visst at serien inneholdt seks episoder og ikke bare fire som jeg trodde, hadde jeg nok blitt betenkt. For jeg hadde så mye annet jeg ønsket å bruke kvelden på ... Heldigvis vil jeg si, visste jeg ikke det. Kvelden gikk, og jeg så episode etter episode etter episode sammen med mannen min. For ham ble nok dette litt for "damete", men for meg ble det en høydare! Serien er nemlig meget god! Ingen tvil om det!

Litt om Margaret Atwood, boka som mini-serien er basert på m.m.

Margaret Atwood (f. 1939) er en canadisk forfatter med et imponerende forfatterskap! Jeg leste en god del av hennes bøker for ca. 20 år siden, og siden har jeg dessverre falt av. Jeg tror det har sammenheng med en forestilling om at hun skriver bøker innenfor fantasy-sjangeren. Som MaddAddam-trilogien blant annet. Bokelskere jeg tidvis omgir meg med, har presisert at Atwood ikke skriver fantasy slik jeg kanskje har trodd (dvs. med fantasi-verden, underjordiske hovedpersoner, onde krefter etc.), men at dette virkelig er interessante bøker for voksne - med mye samfunnsengasjement (dermed ikke noe galt med førstnevnte kategori, men det er ikke der mine interesser ligger). Fremtidsdystopi er antakelig en mer dekkende beskrivelse av Atwoods senere romaner. Jeg har latt meg overtale til å kjøpe nettopp MaddAddam-trilogien. Så lenge den er i hus, øker i alle fall sjansen for at serien vil bli lest ... en eller annen gang. 

"Alias Grace" er basert på en sann historie fra 1843. Da ble nemlig Thomas Kinnear og hans husholderske Nancy Montgomery drept av to tjenere. Disse het Grace Marks og James McDermott. Han ble hengt, mens hun fikk livsvarig fengsel. Atwood har diktet videre på denne historien og legen Simon Jordan, som får Grace til å fortelle sin historie, er fiktiv. Gjennom dette fortellergrepet lar hun oss lesere få innblikk i et forbrytersinn. Det vil si - hva Grace Marks egentlig var - om hun faktisk medvirket til drapene eller var helt uskyldig - får vi faktisk aldri vite. Historien som sådan er like fullt svært, svært fascinerende! 

Tematikken i boka - hvordan vi lager våre egne historier slik at vi hele tiden kan se oss selv i speilet og vite at "dette kan jeg stå for", selv om samvittigheten ikke er så ren som vi kanskje vil ha det til - og hvordan minner og hukommelse kan spille oss et puss, og hvor man kan lure på hvor etterrettelig man egentlig er - har flere andre forfattere spilt på. Det er særlig to forfattere jeg kommer på i farten, og det er Julian Barnes og Graeme Maccrae Burnet. 

Graeme Maccrae Burnets roman "Med blodig forsett" handler om en fattiggutt og flere mord han er anklaget for. Forsvareren hans ber han skrive ned sin historie, og det er en historie preget av uskyld. Hva er sant? Var han offer for omstendighetene, der en fattiggutt som ham var nærmest sakesløs når han ble beskyldt for de uhyrlige mordene, eller var han det man må kunne betegne som en upålitelig forteller? Parallellene til Margaret Atwoods roman er sterke! 

I Julian Barnes´ roman "Fornemmelsen for slutten" (som også er filmatisert - med tittelen "The Sense of An Ending" - handler ikke om mord, men tematikken er den samme. Det handler nemlig om hvordan vi tenderer til å endre virkeligheten og forteller våre historier slik at vi selv skal komme best ut av det. "Plottet" i romanen består i å avsløre for hovedpersonen hvor upålitelig hans egen hukommelse har vært, og hvordan han rett og slett har fortrengt en grusom handling han sto bak, og som innvirket på flere menneskers livslykke (helst mangel på sådan) gjennom et helt liv. Der hadde han trodd at han var et godt menneske, og så hadde han faktisk gjort dette ... 

For øvrig kan nevnes at mange venter på at Margaret Atwood skal få Nobels litteraturpris. Jeg har lest for få av hennes bøker til å ha noen kvalifisert mening om dette. 

Om filmen "Alias Grace"

Dr. Simon Jordan er hyret inn for å foreta en psykiatrisk vurdering av Grace Marks. Hans oppdragsgivere håper at det han kommer frem til skal føre til at hun blir frikjent for mordet på Thomas Kinnear og hans husholderske Nancy Montgomery. Grace har da allerede sonet 15 år i fengsel. 

Grace
Grace har ingen minner rundt selve drapene, men forteller villig om sitt liv til dr. Jordan. Det hele begynner da hun sammen med moren, faren og småsøsknene sine emigrerte fra Irland til Canada. På overfarten døde moren. Faren var stort sett full på hele turen, og bedre ble det ikke da de var fremme. Han behandlet henne svært dårlig, og mer enn en gang forsøkte han å voldta henne i fylla. Så får Grace jobb som tjener i et hus. Selv om all lønn går til faren, begynner den lykkeligste tiden i hennes liv. 

Dr. Jordan besnæres av Grace ...
Grace deler rom med Mary Withney, og vennskapet mellom de to skal komme til å bety svært mye for henne. Mary er en glad og livsbejaende ung jente, som forelsker seg i sønnen i huset. Dette holder hun hemmelig for alle, men Grace skjønner etter hvert sammenhengen. Så bli Mary gravid, og fremtidsutsiktene er dystre. Hun får gjennomført en illegal abort, men blør ihjel og dør. Grace er svært opprørt over det hun ser. Også av at det hele dysses ned av husfruen, som skjønner at det er sønnen hennes som har vært på ferde ... 

Så begynner sønnen å legge seg etter Grace ... Hun er redd og skjønner at det bare er et tidsspørsmål før også hun kan være ille ute. Derfor har hun ikke garden oppe da en tidligere tjener oppsøker henne og ber henne begynne i tjeneste hos Thomas Kinnear. Der vil hun få mye bedre lønn, og hun kommer bort fra et hus som bare minner henne om den avdøde venninnen og hennes skjebne. At hun går nærmest fra asken til ilden skjønner hun dessverre for sent ... 

Mer av handlingen ønsker jeg ikke å røpe, for det vil kunne ødelegge gleden ved å se denne mini-serien. Det jeg imidlertid kan love er et besnærende drama av beste merke! Forteller Grace den sanne historien til dr. Jordan, eller fremstiller hun seg selv mer uskyldsren enn hun egentlig er? Det er vel kort sagt det som er hovedtematikken i serien. I tillegg får vi med oss hvordan fattigfolk hadde det for nesten 200 siden, hvordan de ble utnyttet og hvor lite deres liv var verdt når det kom til stykket. Drømmen om å komme seg opp og frem var levende hos mange, mens realitetene var at de ikke hadde en sjanse i datidens samfunn. Var du nederst på rangstigen, forble du der til du gikk i graven ... 

Skuespillerprestasjonene i denne mini-serien er for en stor del ypperlige. Ingen kunne ha passet bedre i rollen som Grace Marks enn Sarah Gadon! Hun fyller denne rollen på imponerende vis. Edward Holcroft spiller dr. Simon Jordan, og han får ikke fullt så mye å spille på som Sarah Gadon. Likevel - rolletolkningen er kraftfull. Jeg ble nok ikke like begeistret for Anna Paquin i rollen som husholdersken Nancy, men det kan tenkes at det hadde med rollen hennes å gjøre. 

Tidskoloritten er overbevisende, og dette gjelder både kulisser, kostymer og miljøet som hendelsene er satt i. 

Jeg anbefaler denne serien varmt! (Og selv om mannen min syntes serien var "vel damete", holdt han ut! Dette er nok heller ikke den verste serien å tilbringe kvalitetstid sammen med sin kjære ...)

Og så skal det nok ikke gå så veldig lenge før jeg ser "The Handmaid´s tale", som også er basert på Margaret Atwoods roman med samme navn. Dette er en fremtidsdystopi, som Filmpolitiet kåret til årets beste TV-serie i fjor. Så får det heller være at serien rommer 12 episoder ... Får vel sette av en hel dag, da ... (skjønt Filmpolitiet advarer mot maratontitting, fordi tematikken er så tung og dyster ...)

Innspilt: 2017
Originaltittel: Alias Grace
Nasjonalitet: Canada
Språk: Engelsk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Sarah Gadon (Grace Marks), Edward Holcroft (dr. Simon Jordan), Rebecca Liddiard (Mary Whitney), Zachary Levy (Jeremiah the Peddler), Kerr Logan (James McDermott), David Cronenberg (Reverend Verrenger), Anna Paquin (Nancy Montgomery), Paul Gross (Thomas Kinnear) m.fl. 
Spilletid: 6 episoder á 45 min. (4,5 timer)

lørdag 7. april 2018

"On Body and Soul" (Regissør: Ildikó Enyedi)

Ungarsk film om en autistisk kvinne

Den ungarske filmen "On Body and Soul" var en av de fem nominerte filmene i kategorien beste utenlandske film i forbindelse med Oscar-utdelingen tidligere i år. Der konkurrerte den med svenske "The Square", libanesiske "The Insult", russiske "Loveless" og chilenske "A Fantastic Woman". Det var "A Fantastic Woman" som vant til slutt. Selv har jeg kun sett herværende film,"The Square" og "Loveless", men jeg ser frem til å få sett de andre filmene også. Det er for øvrig ikke mer enn to år siden ungarske "Son of Saul" vant Oscar i samme kategori. "On Body and Soul" er den andre ungarske filmen som noen sinne er nominert til Oscar. 

Jeg har ikke noe forhold til den ungarske regissøren Ildikó Enyedi (f. 1955). Hun er likevel en regissør man absolutt bør merke seg. Det har nemlig drysset noen priser over henne i årenes løp, og det betyr at hun for lengst er blitt lagt merke til. 

Endre er en av lederne på et slakteri. En dag begynner det en ny medarbeider på slakteriet, og dette er Mária. Hun er den nye kvalitetsinspektøren. Alle innser relativt raskt at hun er veldig spesiell. De kunne ha levd med at hun aldri smiler, men at hun er så til de grader nøye med kontrollen av kjøttet, slik at nesten ingenting holder mål, finner de vanskeligere å leve med. Endre prøver et stykke på vei å beskytte Mária mot de andres misbilligende blikk.

Dynamikken i miljøet blir igjen brutt da en ny slakter ansettes. Sanyi er bøllete i sin oppførsel, og han behandler verken de slaktede dyrene eller kvinnene på arbeidsplassen med særlig respekt. Han virker sexfiksert. Da et pulver som skal stimulere dyr til parring plutselig blir borte, faller mistanken fort på ham. 

De ansatte blir avhørt av en psykolog, som ønsker å personlighetsteste dem. Det er da det kommer frem at Endre og Mária har en ting til felles: de drømmer nemlig hver natt at de er en hjort som vandrer rundt i en skog. Dette får begge til å åpne opp øynene for hverandre, og de bestemmer seg for å tilbringe en natt sammen. 

Det hele er imidlertid ikke enkelt, fordi Maria ikke takler fysisk nærhet. Det oppstår mange forviklinger dem imellom, inntil de finner tilbake til hverandre. 

For meg ble dette en veldig rar film, hvor jeg hadde problemer med å tro spesielt på rollefiguren Mária. Hun spiller riktignok en autistisk kvinne med fotografisk hukommelse, fullstendig manglende ansiktsmimikk og uten evne til å forstå det sosiale spillet på arbeidsplassen sin. Så langt, så greit. Hennes og Endres felles drøm, og hennes oppvåkning som varm kvinne ble imidlertid for søkt for meg. Det ble også etterforskeren på slakteriet. Jeg vet at mange elsker denne filmen, som er visuelt nydelig. Dessuten er den mer dyptpløyende tematikken at kjærligheten overvinner alt, bare man ikke gir opp. I alle fall ikke for det som er verdt å kjempe for! 

Se filmen og bedøm selv! 

"On Body and Soul" har gått på norske kinoer (med tittelen "Om kropp og sjel"), og den er å få tak i på DVD. 

Innspilt: 2017
Originaltittel: Testről és lélekről
Sjanger: Drama
Nasjonalitet: Ungarn
Språk: ungarsk
Skuespillere: Géza Morcsányi (Endre), Alexandra Borbély (Mária) m.fl.
Spilletid: 116 min.

lørdag 10. mars 2018

"The Party" (Regissør: Sally Potter)

Kammerspill av beste britiske merke!

"The Party" hadde Norgespremiere på norske kinoer 25. desember 2017. Filmen går fremdeles på Klingenberg kino i Oslo, men nå nærmer det seg nok slutten. DVD´en slippes 9. april i år. Måtte flere få gleden av denne utsøkt herlige britiske farsen! Et verbalt fyrverkeri er filmen blitt kalt. Betegnelsen kunne ikke vært mer slående! Med skuespillere i toppsjiktet, et utrolig bra plott og en britisk-humoristisk snert over det hele, understøttet av svart-hvitt-filming som fremkaller den rette stemningen, er dette en toppfilm som den kresne filmelsker nødig vil gå glipp av! 

Det er regissøren Sally Potter (f. 1949) som står bak filmen. Potter har åtte spillefilmer bak seg, og selv har jeg kun hatt gleden av å se en av hennes filmer tidligere, nemlig "Orlando" (1992). Hun har også laget en del kortfilmer og et par dokumentarfilmer. Det særegne med Sally Potters filmer er at det konsekvent er hun som også har skrevet manuset. "The Party" er intet unntak. Jeg innser at film bør få høyere prioritet i livet mitt, slik at jeg rekker over alle kvalitetsfilmene jeg så gjerne skulle ha sett. 

Janet (spilt av Kristin Scott Thomas) har nettopp blitt utnevnt til skyggeminister for helse av opposisjonspartiet etter en heftig valgkamp, der hun har jobbet natt og dag. Hun har invitert sine beste venner til et lite selskap for å feire dette. Hun står på kjøkkenet og lager kanapeer, mens mannen hennes Bill sitter midt i stua og hører på gamle svisker fra platespilleren. Hun har åpenbart en elsker på si´, for denne elskeren ringer hele tiden og kjærlighetserklæringer utveksles innimellom slagene på kjøkkenet. 


Bill spiller gamle svisker på platespilleren
Så ankommer de første gjestene - April og Gottfried. Det er et svært umake par vi møter. Hun er bitende sarkastisk og kynisk, mens han synes å befinne seg på en noe lystigere planet. Så jobber han også som spirituell healer ... Det kommer ikke som noen overraskelse da April annonserer at de skal skilles, og at dette er det siste selskapet de kommer til å gå sammen i før de skiller lag. 


Selskapet er i sjokk etter Bills kunngjøring
Deretter ankommer Martha og Jinny. De lever i et lesbisk forhold, og Jinny er gravid med trillinger. Martha, som er en del år eldre enn Jinny, er professor i kvinnestudier. Til sist ankommer Tom. Han er finansmann og gift med Marianne, som har varslet en senere ankomst. Tom forsvinner nokså raskt ut på badet, der han sniffer en dose kokain før han føler seg i stand til å møte de andre i selskapet. Vi ser at han er bevæpnet og at det koster ham mye. Han er svært nervøs. 


Det kommer flere avsløringer!
Bill kommer med en sjokkerende nyhet, som får Janet til å falle fullstendig sammen, og så eskalerer det hele voldsomt. Det er nemlig flere som har hemmeligheter de har skjult for hverandre, og det ene er verre enn det andre. Sluttscenen i filmen er eminent!


Dette bildet blir presentert tidlig i filmen - og vi venter hele tiden på det
som fører frem til denne sluttscenen ...
All handling foregår i Janet og Bills leilighet, og slik fremstår filmen som et fortettet kammerspill. Det er først og fremst dialogene som driver handlingen. Den mest krevende rollen er det Kristin Scott Thomas som har fått tildelt, for som Janet får hun spille på hele følelsesregisteret. De øvrige rollene er til sammenligning mer karikerte og endimensjonale. Samtidig er det et stort spenn i rollebesetningen, slik at vi får med hele spekteret av mennesker og følelser - fra den hypernervøse og svettende finansmannen Tom (spilt av Cillian Murphy) til Gottfried (spilt av Bruno Ganz) som er så spirituell at han nesten ikke er nedpå. Hele tiden overraskes vi av stadig nye avsløringer, og dette gjør at filmen også er spennende. Og med det stjernelaget som er med i denne filmen, sitter vi igjen med en sterk filmopplevelse. Selv har jeg en ekstra forkjærlighet for svart-hvitt-filmer, og likte derfor dette uttrykket godt. Musikken som ble spilt underveis, var dessuten fantastisk! (Her er en lenke til en oversikt over låtene som ble spilt.)

Denne filmen anbefaler jeg sterkt!

Innspilt: 2017
Originaltittel: The Party
Nasjonalitet: Storbritannia
Språk: Engelsk
Sjanger: Svart komedie
Skuespillere: Patricia Clarkson (April), Bruno Ganz (Gottfried), Cherry Jones (Martha), Emily Mortimer (Jinny), Cillian Murphy (Tom), Kristin Scott Thomas (Janet) og Timothy Spall (Bill)
Spilletid: 71 min. 





onsdag 28. februar 2018

"Get Out" (Regissør: Jordan Peele)

Rasistisk grøss

Grøsseren "Get Out" hadde Norgespremiere i april 2017, og den er for lengst tilgjengelig på DVD. Filmen er nominert til fire Oscars: beste film, beste mannlige hovedrolle, beste regi og beste originalmanus. 

Jordan Peele (f. 1979) er både skuespiller, komiker, forfatter og produsent. "Get Out" er den første spillefilmen han har regissert. 

Dette er den syvende filmen jeg har sett av de i alt ni nominerte filmene i kategorien beste film. Lenge syntes jeg at den var drivende god. Selv om jeg ikke likte slutten like godt (den ble for urealistisk), satt jeg igjen med en opplevelse av en vellykket film. Jeg tror likevel ikke at den kommer til å vinne Oscar i kategoriene beste film eller beste regi. Daniel Kaluuya har derimot en solid sjanse til å vinne Oscar for sin rolletolkning som Chris. Dette gjør han nemlig helt suverent! 

Fotografen Chris Washington er kjæreste med Rose Armitage. Han er farget og hun er hvit. Nå skal de besøke hennes foreldre, og Chris er nervøs fordi Rose ikke har fortalt sine foreldre at hun har en farget kjæreste. Rose beroliger Chris og mener at hennes foreldre overhode ikke er rasister. Faren hennes ville ha stemt på Obama for tredje gang om han hadde fått sjansen. 


Et forelsket par på vei til svigers for første gang
Mens de er på vei i bilen, kjører de på en hjort. Hendelsen er skremmende. De tilkaller politiet for å rapportere om hendelsen. På tross av at det var Rose som kjørte, ber politimannen om å få se Chris´ identitetspapirer. 

Vel fremme hos Rose´s foreldre blir Chris tatt overstrømmende godt i mot. Faren er nevrokirurg og moren er hypnotisør. Gården de bor på vekker assosiasjoner til sørstadsplantasjer. 

Noe av det første Chris legger merke til er at samtlige av tjenerne i huset er fargede mennesker. De har noe litt merkelig over seg. De er hyggelige nok, men distanserte. Litt forundret reflekterer Chris over dette, men han blir hele tiden beroliget av Rose, som er svært forelsket i ham. Han begynner derfor å lure på om han bare innbilder seg det hele.


Hvem er han - denne mannen som virker så kjent?
Om natten får ikke Chris sove. Han går ut av huset for å ta seg en røyk, og blir nesten nedløpt av en mann. Lettere skremt trekker han seg inn i huset igjen, og ser at moren til Rose sitter i peisestuen. Hun ber ham inn. Før han vet ordet av det, har hun hypnotisert ham. Da han våkner blir han kvalm bare han tenker på røyk ... Han har også utlevert seg selv og sin familiehistorie fullstendig. 


Rose´s mor vet hva hun gjør når hun begynner å røre rundt i tekoppen.
Foreldrene har bedt til selskap på dag to, og det strømmer på med gjester utover ettermiddagen. Alle er hvite rikinger. Chris føler seg svært utenfor blant dem, og går rundt og fotograferer. Så ser han en annen farget mann, som det er noe veldig kjent med. Hans tilstedeværelse får ham til å føle seg mye bedre og ikke så alene. En tilfeldighet fører til at han fotograferer denne mannen, og plutselig får mannen et anfall. Alle forklarer at han har epilepsi, men for Chris skurrer det nå for alvor. Hva er det med alle disse menneskene? Han vil bare bort derfra - med det samme ... Men det er da dramaet for alvor starter ... 


Chris er omgitt av mennesker som tenker at de er svært positivt innstilt til
fargede mennesker. Men han blir aldri en del av deres fellesskap.
Egentlig passer denne filmen ganske godt for alle oss som ikke liker grøssere som får pulsen til å slå i 200. Her er det mer uhyggestemningen som dominerer. Både i dystopier og i fantasy er det gjerne en underliggende samfunnskritikk av et eller annet slag, og det er det også her. Vi kjenner på en rasisme som er pakket inn i politisk korrekthet, slik at det til å begynne med er vanskelig å få øye på den. Samtidig er Chris så opptatt av å "ta ned" at han er farget at han ikke får med seg risikobildet før det egentlig er for sent. Dette fører til en del komiske situasjoner, som får oss til å le. 

Filmens røde tråd er den evige tematikken med de hvites utnyttelse av de fargede ... Det er nesten slik at man føler seg hensatt til en Roald Dahl-novelle av beste merke ... Slutten er svært, svært overraskende! 

Dette er en grøsser som fikk meg til å bli sittende og tenke en god stund etter rulleteksten. Og da har filmen trykket på de riktige knappene! Dette er absolutt en film som det er verdt å få med seg!

Daniel Kaluuya (f. 1989) er dessuten en skuespiller man bør merke seg. 

(Fasiten er at denne filmen vant en Oscar - i kategorien beste originalmanus.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: Get Out
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk
Sjanger: Grøsser/thriller 
Skuespillere: Daniel Kaluuya (Chris Washington), Allison Williams (Rose Armitage), Bradley Whitford (Dean Armitage), Cathrine Keener (Missy Armitage), Caleb Landry Jones (Jeremy Armitage) m.fl.
Spilletid: 103 min.

søndag 25. februar 2018

"The Shape of Water" (Regissør: Guillermo del Toro)

Magisk Oscar-favoritt!

"The Shape of Water" hadde Norgespremiere 23. februar 2018. Den er nominert til hele 13 Oscars - i kategoriene beste film, beste kvinnelige hovedrolle, beste mannlige birolle, beste kvinnelige birolle, beste regi, beste originalmanus, beste foto, beste filmredigering, beste kostymedesign, beste originalmusikk, beste lydklipp, beste lydmiks og beste produksjonsdesign. Den er med andre ord selveste Oscar-favoritten i år. 

Jeg har sett filmen, som jeg på forhånd var en smule skeptisk til fordi fantasy ikke er min "greie", men må bare knekke sammen og tilstå at jeg ble sjarmert. Skikkelig sjarmert! Og det til tross for at historien/plottet er utrolig banalt og ikke står til troende for fem øre. Likevel ble jeg bergtatt, og det var ganske enkelt kos, kos, kos over hele linja, selv om filmen også inneholdt mye alvorlig tematikk. Heldigvis var det ingen onde ånder i filmen. Der går nemlig grensen for meg. 

Nå tror jeg likevel ikke at filmen kommer til å gjøre rent bord den 4. mars. Fremdeles håper jeg f.eks. at min favoritt "Call Me by Your Name" skal stikke av med Oscar i kategorien beste film. Jeg tror likevel at Sally Hawkins i rollen som stumme Elisa har en ganske stor sjanse til å vinne Oscar i kategorien beste kvinnelige skuespiller, selv om hun ikke har en eneste muntlig replikk i filmen. (Hun gjør seg forstått med tegnspråk.) Hun fyller nemlig rollen med en slik innlevelse at vi snakker om en karakterskuespiller av rang.  


Elisas leilighet
Kulissene i filmen er med på å gi den et eventyrlig fantasy-preg. Detaljene er utsøkt vakre, lydbildet er fantasy-overdrevet (du er aldri i tvil om at det f.eks. knirker i en dør) og karakterene er nokså stereotype. Man er aldri i tvil om hvem som er gode og hvem som er slemme. Til og med da vannmonsteret eller amfibie-mannen dukker opp, skjønner vi at han er god. Hvorfor? Fordi han er så vakker, så klart. 

Elisa og Zelda vasker på romforskningssenteret
Året er 1962, og vi er midt under den kalde krigen. I filmens åpningsscene er vi vitne til stumme Elisas daglige rutiner. Det handler om å stå opp, ta seg et bad, koke egg, spise frokost, lage niste og komme seg på jobb. Hun leier hos Giles, som er homofil. De har i grunnen bare hverandre. I husets førsteetasje er det en kino. 

Elisa og Zelda vasker på et romforskningssenter. Jobben innebærer at de også må vaske inne på et topphemmelig laboratorium. En dag oppdager de at det er en skapning inne i en tank. Elisa sniker seg tilbake og gradvis blir hun kjent med amfibiemannen, som viser seg å være både følsom og intelligent. Vakker er han også, og Elisa forelsker seg i ham. Hun føler at hun har funnet et sjelefrende. De er outsidere på hvert sitt vis, ingen av dem kan uttrykke seg med ord, og begge er i aller høyeste grad kommunikative på andre måter. 

Den vakre amfibiemannen
Etter hvert blir Elisa vitne til at amfibiemannen er en viktig brikke i et politisk kappløp mellom USA og Sovjetunionen. Russerne har sendt ut en rakett med en hund. Dette ønsker amerikanerne å toppe ved å sende amfibiemannen ut i rommet. Men uten vann vil han dø ... Elisa blir helt fra seg da hun også ser at Colonel Richard Strickland torturerer amfibiemannen. Hun får hjelp av en annen til å redde amfibiemannen fra den sikre død ... 

Hjelp fra uventet hold ...
Vil hun klare det? Og hvordan kan hun i såfall holde liv i et vesen som er avhengig av saltvann for å overleve? Noen av de påfølgende scenene er så utsøkt vakre at man nesten kan miste pusten av det, og aldri - aldri - blir kjærligheten mellom Elisa og amfibiemannen støtende på noe vis. Det hele er så amerikansk som det kan få blitt. Dette er kanskje mitt sterkeste ankepunkt til filmen. 

Regissør Guillermo del Toro (f. 1964) er kjent for sine mørke fantasy-filmer, så det er ikke det grann rart at jeg aldri har sett noen av hans filmer. Det er mye mulig at han kan vinne Oscar i kategorien beste regi. Han ble i sin tid nominert i samme kategori for filmen "Pan´s Labyrinth" i 2006. 

"The Shape of Water" er eventyrlig vakker film, som får en til å glemme alle hverdagssorger, og gå over i et helt annet univers der det er enkelt å skille mellom det gode og det onde, hvor skurkene er stygge og heltene er pene, og hvor ikke en eneste detalj er tilfeldig i de drømmeaktige kulissene. Dette har også ført til at det har kostet anslagsvis 20 milioner dollar å produsere den. 

Selv om du ikke er fantasy-fan - se denne filmen! Du kommer til å bli positivt overrasket!

(Fasiten er at denne filmen vant tre Oscars - i kategoriene beste film, beste produksjonsdesign og beste filmmusikk.)

Innspilt: 2017
Originaltittel: The Shape of Water
Nasjonalitet: USA
Språk: Engelsk + amerikansk tegnspråk
Sjanger: Drama/thriller
Skuespillere: Sally Hawkins (Elisa Esposito), Octavia Spencer (Zelda), Michael Shannon (Colonel Richard Strickland), Richard Jenkins (Giles), Michael Stuhlbar (dr. Hofstetler/Dimitri Antonovich Mosenkov), Doug Jones (Amfibiemannen) m.fl. 
Spilletid: 123 min.