"45 Years" (Regissør: Andrew Haigh)

Om kjærlighet i godt voksen alder 

Filmregissør Andrew Haigh (f. 1973) har gjennom en årrekke medvirket i mange filmer, først og fremst som redaktør ("Gladiator" fra 2000 og "Mona Lisa Smile" fra 2003), manusforfatter og produsent. I de senere år har han også jobbet som regissør, og en rask gjennomgang av hans filmografi bekrefter at jeg ikke har sett noen av disse filmene fra før av (bl.a. "Weekend" fra 2011 og "Looking" fra 2014-15). Kilde: Wikipedia. 

Andrew Haigh og hans stab har mottatt en rekke priser tidligere, men ingen film slår "45 Years" i antall. Nominasjonene har bokstavelig talt stått i kø, og det har også vanket mange priser. Blant annet vant Charlotte Rampling og Tom Courtenay Sølvbjørnen i klassen beste skuespillerinne og skuespiller under Berlin International Film Festival i 2015. Charlotte Rampling er for øvrig nominert i klassen beste kvinnelige hovedrolleinnehaver til årets Oscar. 

Handlingen i "45 Years" foregår i løpet av en ukes tid, og handler om det aldrende ekteparet Kate og Geoff Mercer. De er i siste innspurt i planleggingen av sin 45 års bryllupsdag, som skal foregå i slutten av uka, nærmere bestemt lørdag. 40 årsfeiringen røyk i sin tid, fordi Geoff ble alvorlig syk og måtte gjennom en bypass-operasjon. Ekteparet har ingen barn. De har hunden Max. 

Før Geoff traff Kate, hadde han en kjæreste som het Katya. Under en ferietur i de sveitsiske Alpene ramlet hun ned i en isbre-sprekk, og det var det siste Geoff så til henne. Det var ikke mulig å få henne opp fra det dypet hun forsvant ned i. Tragedien skjedde for 50 år siden. Han har fortalt Kate om dette tidligere, men egentlig bare helt overfladisk. 

Mandag morgen får Geoff sjokk. Han blir nemlig kontaktet av sveitsiske myndigheter, som kan fortelle at Katya er funnet. Hun skal angivelig ikke ha blitt eldet i det hele tatt fordi hun har vært innkapset av is, og er eksakt slik hun så ut den dagen hun forsvant. Dette bringer fortiden tilbake på en måte Kate aldri kunne ha forestilt seg. Geoffs gamle sorg vekkes til live igjen, og det i en viktig og avgjørende uke som de begge har sett veldig frem til. For nå skal nemlig alle venner samles til fest, og det er mange detaljer som må planlegges denne siste uka før den store festen.

Å forholde seg til en 50 år gammel sorg er ikke helt enkelt ... Særlig ikke
når sorgen gjelder en annen kvinne enn den man er gift med ...

Geoff er ikke til stede mentalt i det hele tatt. Han faller ut, begynner å røyke igjen selv om han egentlig har sluttet, og han bærer helt tydelig preg av å ha tankene et helt annet sted enn i bryllupsfest-tanker. Dermed blir alle forberedelser til den store festen overlatt til Kate.

I hver sine tanker

Kate er tålmodig som få, og hun aksepterer dette - helt til hun tar seg en tur opp på loftet og leter i noen gamle ting som Geoff har stående i noen kasser. Her finner hun ikke bare en kasse med gamle fotografier av Katie - han som aldri har villet fotografere noe som helst i de årene de har vært gift - og det står også en lysbildefremviser der. Da Kate begynner å trykke seg gjennom lysbildene, finner hun mange gamle bilder av Katya, som hun skjønner at Geoff må ha bladd igjennom gang på gang i årenes løp. Dette er mer enn hun kan klare ... Med ett ser hun ekteskapet sitt i et helt annet lys, og spørsmålet hun stiller seg er hvordan det vil bli å ferie 45 års bryllupsdag ... I hvor stor grad er fortiden et tilbakelagt stadium når alt kommer til alt? Hvor stor kraft har det når gamle hemmeligheter avsløres?

Vil Geoff reise til Sveits i stedet for å feire deres 45 års bryllupsdag?

Selv om vi fremdeles bare er i februar, har jeg sterkt på følelsen at "45 Years" blir årets film for meg. Det er selvsagt alltid et høydepunkt når Charlotte Rampling medvirker i en film, og noen ganger er dette mer enn nok i seg selv. I denne filmen er hun helt eminent, og nokså annerledes de mer sofistikerte rollene hun pleier å inneha. Mer alminnelig og ordinær på et vis, uten å ta ut sitt femme fatale-potensiale. Jeg har aldri vært borte i Tom Courtenay før, og han har heller ikke medvirket i så veldig mange filmer i nyere tid. Som den aldrende ektemannen til Charlotte Rampling/Kate Mercer, var han for øvrig helt perfekt. 

Noe av det mest spennende med denne filmen er faktisk at den handler om et eldre ektepar som i utgangspunktet har det ålreit sammen, og som ikke er preget av sykdom (f.eks. Alzheimer), tradisjonelle kjønnsrollemønstre eller andre begrensende faktorer. I dagens samfunn, der 70 er det nye 60, er tematikken i denne filmen moderne, for her møter vi et ektepar som er opptatt av å leve fullverdige liv. Her leses det, her er begge fremdeles nysgjerrige på livet og de er både vitale og med et rikt sosialt liv. La oss håpe at det fremover vil komme flere slike filmer! Ikke minst av hensyn til skuespillerne, som vi gjerne vil se i flere filmer - også med spennende hovedroller, uten å bli parkert på sidelinjen som fyllstoff i biroller. At også en 70 år gammel kvinne kan være feiende flott, blir vi vitne til på slutten av filmen. 

Blir festen en suksess eller en katastrofe?

Jeg ble fullstendig sjarmert av historien, skuespillerne, alle lagene vi blir innviet i ... kort sagt alt! Ikke vent deg mye ytre handling, for dette er en nokså stillferdig film. Men selv om dette tilsynelatende er en film kanskje flest kvinner vil trykke til sitt bryst, er den likevel fin å se sammen! Mannen min kjedet seg i alle fall ikke. 

Har du fremdeles ikke sett denne filmen? Da bør du faktisk gjøre noe med det! Det er fremdeles ikke for sent å se den på kino. DVD`en slippes 11. april i år. 

(Fasit etter Oscar-utdelingen: ingen Oscar.)

Originaltittel: "45 Years" 
Norsk tittel: "45 år"
Innspilt: 2015
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Charlotte Rampling (Kate Mercer), Tom Courtenay (Geoff Mercer), Geraldine James (Lena) m.fl.
Spilletid: 95 min.

"Vivianes kamp" (Regissører: Ronit og Shlomi Elkabetz)

Intenst og sterkt ekteskapelig kammerspill fra Israel

"Vivianes kamp" er en israelsk film fra 2014, og den er skrevet og regissert av søsknene Ronit og Shlomi Elkabetz. Ronit spiller selv  hovedrollen som Viviane Ansalem, kvinnen som ønsker skilsmisse fra ektemannen Elisha. (Kilde: Wikipedia) Filmen vant hovedprisen (Sølvspeilet) i forbindelse med filmfestivalen Film fra Sør (som arrangeres i Oslo hvert år) i 2014, og den ble også nominert til Golden Globe i kategorien beste utenlandske film. 

Handlingen i "Vivianes kamp" finner sted i en rabbinerdomstol, og det er et fortettet og intenst kammerspill vi blir vitne til. Ekteparet Viviane og Elisha har vært gift i en årrekke, men nå orker ikke Viviane mer. Hun vil ha skilsmisse. For å få dette må ektemannen samtykke, og uten hans samtykke nekter rabbinerne å gi henne "gett", dvs. skilsmissepapirer. 

Vi skjønner etter hvert at det er viktig for Viviane å få sin skilsmisse uten at det hele skal ende i en skittentøysvask. Hun fremfører derfor ingen klagemål mot ektemannen, men fokuserer på at de ikke passer sammen og aldri har gjort det. Elisha forhaler prosessen ved ikke å møte opp i domstolen, og uten hans tilstedeværelse er rabbinerne øyensynlig låst og kan intet gjøre for henne. Etter sterkt press, dukker han opp til slutt, men kun for å fortelle at han ikke ønsker å tillate skilsmisse.  Rabbinerne insisterer på at Viviane må flytte hjem og gjenoppta samlivet med sin ektemann, fordi de ikke uten videre kan gi opp. Viviane stiller opp, men uten at samlivet på noen måte endrer kurs. 

Til stede i rabbinerdomstolen begynner rabbinerne etter hvert å spørre ut 

Viviane og advokaten om de har et forhold, og det hele ender nærmest som 

en farse. 

Vivianes desperasjon stiger etter som månedene - for ikke å si årene - går. Hun blir sintere og sintere, og skjønner ikke hva som er vitsen med å møte opp i rabbinerdomstolen når rabbinerne likevel ikke foretar seg noe som helst. Etter hvert forstår rabbinerne at noe må gjøres, og vitner innkalles. Nå utvikler rettssaken seg for alvor til en farse. Rabbinerne utspør vitnene om de mest intime detaljer om ekteparet Ansalem, og det ene mer aparte vitneprovet etter det andre avgis. Det handler om søsken og naboer, forretningsforbindelser og andre. Fellestrekket for disse er at alle som støtter Elishas sak beskriver ham som den perfekte ektemann, mens Viviane fremstilles som tvilsom. Vivianes vitner rakker ned på Elisha og fremhever Vivianes edle vesen. Med andre ord et klassisk ekteskapsdrama, men med den vesentlig forskjell at kvinner i de fleste siviliserte samfunn har rett til å avslutte et ekteskap som ikke lenger fungerer.

Hatefulle blikk utveksles i rettssalen.

Til slutt orker ikke Viviane å høre mer, og så kommer den egentlige historien om ekteskapet frem ... Det handler om en ektemann som har utøvd grov psykisk vold gjennom hele ekteskapet. At hun i det hele tatt har klart å holde seg oppreist i alle årene de har vært gift, er faktisk en gåte. Men selv ikke nå kan rabbinerne gjøre noe for henne ... Hvor langt må det hele utvikle seg før det er mulig å få "gett"? Hvor mye verdt er hennes ønske om frihet, om retten til å leve et anstendig liv? Hvor mange år er det mulig å holde det gående i rabbinerdomstolen uten at noe avgjørende skjer?

På gangen sitter partene og vitnene, mens de venter på at det skal bli deres tur.

I og med at handlingen i filmen i sin helhet foregår i en rabbinerdomstol og på et venteværelse, og handler om israelsk skilsmisselovgivning versus det moderne liv, er dette en krevende film å ta inn over seg. Her bør man ikke forvente seg for mye av ytre handling, og det er dessuten en fordel om man er interessert i andre kulturer generelt og jødisk kultur spesielt. Er man det, får man til gjengjeld desto mer ut av filmen. Skuespillerprestasjonene er formidable, og filmen bæres av karakterene i dramaet alene, uten ytre staffasje av noe slag. Jeg vil anta at filmens tema er rimelig provoserende i Israel, fordi den belyser kvinnenes svake situasjon i tilfeller der et ekteskap ikke fungerer og det er kvinnen som ønsker seg ut av det, mens mannen nekter. Innimellom alt det triste er det også rom for humor - særlig under vitneavhørene ... For meg som lever i et helt annet samfunn, der kvinner har rettigheter, var det sterkt å følge den fortvilte kampen for et verdig liv. Rabbinernes grafsing i ekteparets privatliv var også både tankevekkende og provoserende. Hva skulle de egentlig med disse detaljene når alt likevel sto og falt på ektemannens samtykke?

"Vivianes kamp" er den tredje filmen i en triologi som søskenparet Ronit og Shlomi Elkabetz har laget om kvinneundertrykkelse og ekteskap i Israel, kan vi lese på Film Fra Sør sin presentasjon av filmen.  De to foregående het "Take a Wife" (2004) og "7 Days "(2008). "Vivianes kamp" har for øvrig klare paralleller til den iranske filmen "Nader og Simin - et brudd",  som jeg har omtalt på bloggen min for 3 1/2 år siden (linken fører til min omtale).

Innspilt: 2014 
Originaltittel: Gett: Le procès de Viviane Amsalem
Nasjonalitet: Israel
Språk: Hebraisk
Sjanger: Drama
Skuespillere: Ronit Elkabetz (Viviane Ansalem), Menashe Noy, Simon Abkarian m.fl.
Spilletid: 1 t 56 min.

Christian Jungersen: "Du forsvinner"

Spennende om en hjernesvulsts inntog i et ekteskap

Jeg har lenge gått og ventet på danske Christian Jungersens (f. 1962) neste bok. "Unntaket" - hans forrige bok som utkom i Norge i 2007 - er nemlig noe av det mest spennende jeg har lest innenfor en genre som jeg er litt usikker på om skal karakteriseres som krim eller skjønnlitteratur. Boka har nemlig både sterke skjønnlitterære trekk og krimgenrens umiskjennelige "drive", der man som leser bare må lese videre i et forrykende tempo. Da jeg fikk tilbud om leseeksemplar av "Du forsvinner" fra Aschehoug for sånn ca. en ukes tid siden, takket jeg derfor begjærlig ja!

En familie på tre er på ferie på Mallorca da det plutselig åpenbarer seg at noe er i ferd med å skje med Frederik, familiefaren. En skrekkslagen familie er vitne til hvordan han tråkker gassen i bånn og er helt uimottakelig for deres og andres redsel. Det hviner i dekkene, han nyter åpenbart farten og selv ikke konas skrik får ham til å stanse. Til slutt er det et nesten-uhell som får ham tilbake til virkeligheten, og han stanser bilen. Det hele ender med at Frederik blir innlagt på sykehus og får konstatert at han har en hjernesvulst. Denne trykker på frontallappen og kommer til å gjøre at empatien forsvinner gradvis mens han og familien venter på at hevelsen i hjernen skal gå ned og han kan opereres ... 

Frederik er rektor på en privatskole, mens kona Mia er lærer. I tilbakeblikk får vi vite hva som gjorde at Mia falt for den karismatiske Frederik, mannen som sjarmerte alt og alle. Dessverre også en del kvinner som har tatt oppmerksomheten hans bort fra Mia i mange år, for å si det pent ... Mannen hennes er rett og slett notorisk utro. Dvs. har vært, fordi Frederik for to-tre år siden gradvis begynte å endre personlighet når Mia tenker etter. Han begynte å tilbringe mer tid hjemme, og omsider fikk Mia sin etterlengtede rolle som hovedperson i ektemannens liv. I et retrospektiv perspektiv innser hun nå at det er den syke Frederik som kom tilbake til henne, mens den friske Frederik ikke hegnet om familielivets gleder. Dette gjør henne meget ambivalent i forhold til Frederiks sykdom, mens hun hele tiden grubler over hva som er hva. 

Snart skal Mia imidlertid få langt verre bekymringer å bruke tankene sine på. For mens Frederiks personlighet endrer seg til det verre, uten at han har noen som helst innsikt i sin egen sykdom, dukker det opp en intrikat sak. Frederik har nemlig satt skolens økonomi på hodet, og den som skal ha skrevet under sammen med ham på pantsettelses- og lånepapirene er angivelig Mia selv ... Det begynner å bli av stor viktighet for Mia å skjønne hva som foregår, og mens spenningen bygger seg opp mellom ektefellene, leser hun alt hun kommer over av artikler om frontallapp-skader ... Hvilket liv er det hun har foran seg? Og hvordan skal hun takle sønnens avvisning av henne og forkjærlighet for faren, noe som gir henne følelsen av at det er hun som er den gale og ikke mannen hennes? I hvor stor grad styrer hjernen hvem vi er?

"På hjerneskadet.dk skrev en av de andre brukerne at det er hardere for kvinner enn for menn når ektefellene deres får en skade i frontallappene. Hun hadde til og med møtt menn som trivdes med en frontallappskadd kone: Riktignok kan hun ikke fortolke følelsesinntrykk lenger, men endelig har hun sluttet å mase på ham når han roter, hun har helt glemt at hun er bitter på ham fra gamle dager, og at hun ikke klarer å være i hus med svigerinnen sin og moren hans. På noen områder - spesielt i senga - opplever han henne som mer løssluppen og lettere å være sammen med.

Kvinnene mister så mye mer. Først og fremst må de leve med ensomheten: Livet deres blir så tomt når de ikke lenger kan snakke om følelsene sine, når mennene blir enda mer unyanserte enn de var fra før. 

Likevel er der som regel kvinnene som blir hos de syke mennene og lever resten av livet som sykepleiere på døgnvakt, og mennene som stikker av med en frisk kvinne." (side 376)

Gjennom boka får vi et sterkt inntrykk av hvordan det er å leve med et menneske med en hjerneskade. Er det mulig å fortsette å elske et menneske som endrer sin personlighet fullstendig pga. forhold utenfor ektefellenes kontroll? Hvor mye av vår personlighet er vår egen, og hvor mye styres av kroppens biologi? Og når familien konfronteres med underslaget Frederik har gjort, oppstår dessuten spørsmålet om han er strafferettslig tilregnelig, og om det i det hele tatt er mulig å bevise når han sluttet å være seg selv, slik han en gang var. Hvor går grensen mellom det friske og tilregnelige, og det syke og utilregnelige? 

I "Du forsvinner" befester Christian Jungersen seg som en forfatter som graver seg inn i menneskesinnets dypeste irrganger - fortrinnsvis innenfor paranoiaens verden og det syke sinn ... Jeg lærte mye om frontallappskader og skjønner at forfatteren må ha satt seg grundig inn i de medisinske aspektene ved slike skader. Likevel må jeg medgi at jeg ble litt skuffet over boka. Den begynte så utrolig bra, og Jungersen skriver svært godt. Etter hvert fremsto imidlertid både Mia og Frederik som svært stereotype mennesker med få nyanser i sine personligheter. Jeg skjønner at Frederik var som han var, men Mia irriterte meg grundig underveis. Var det nødvendig å fremstille hennes så til de grader grunn? Enkelte av scenene i boka fikk et komikkens skjær over seg, og jeg visste ikke helt om jeg skulle le eller gråte. Samtidig vil jeg si at boka er ulidelig spennende og jeg leste de siste tre hundre sidene i løpet av en ettermiddag og kveld, ute av stand til å legge den fra meg. Bokas tematikk er bemerkelsesverdig, og dette sammen med spenningen gjør at jeg uten videre kan anbefale den sterkt - selv om jeg altså ender med å gi den terningkast fire. I boka er det dessuten inntatt både bilder og tekster relatert til handlingen, noe som ga den en nokså original vri, og en slags pust i bakken når det ble for spennende.

Utgitt i Danmark: 2012
Originaltittel: Du forsvinder
Utgitt i Norge: 2013
Forlag: Aschehoug
Oversatt: Morten Gaustad
Antall sider: 429

Christian Jungersen

Andre som har skrevet om boka:

- Janicke på bloggen Jeg leser 08.05.2013

- Kasiopeiias bøker 09.05.2013

- Karete på bloggen Bok-Karete 08.05.2013

- VG v/Brynjulf Jung Tjønn - Ambisiøs og intens kjærlighetsroman 30.04.2013

- NRK v/Hilde Bruvik og Linda Karoline Ringstad - Når hjernen svikter - bør man kunne straffes? 05.02.2013

"Hope Springs" (Regissør: David Frankel)

Finnes det en redning for et ulykkelig ekteskap?

Kay og Arnold har vært gift i en årrekke, og i all hovedsak har de vel egentlig hatt et nokså ålreit ekteskap. Inntil noe låste seg mellom dem for noen år siden ... Blant annet sluttet de å dele soverom, og kom vel egentlig aldri tilbake til hverandre igjen. Etter dette har forholdet ikke bare stivnet. Det er et fullstendig fravær av intimitet og nærhet mellom ektefellene. Kay kan nesten ikke huske sist de tok rundt hverandre.

Mens Kay lengter etter intimitet og ... ja, rett og slett et sexliv, synes ikke Arnold å være interessert. De gangene hun prøver å kle seg tiltrekkende, snøfter han av henne og får henne til å føle seg latterlig. Han gjemmer seg bak avisene og fjernkontrollen mens kona vansmekter med sine lengsler, som hun gjør best i å holde for seg selv. 

Til slutt innser Kay at hun har et par valg. Enten kan hun forlate mannen sin, eller hun kan få ham med på parterapi. Hun velger det siste - med eller uten mannen sin. Som menn flest i lignende situasjoner nekter Arnold først å være med på terapi, inntil han skjønner at det er et være eller ikke være for forholdet. Nokså motvillig blir han med til byen Great Hope Springs for å gå i parterapi sammen med kona hos parterapeuten Dr. Bernie Feld. Uten å være særlig motivert ... Så spørs det om det er mulig å finne tilbake til noe av godheten de en gang hadde i ekteskapet og i forholdet til hverandre, eller om det har gått så langt at det ikke finnes noen vei tilbake ... 

Maryl Streep er som alltid helt fantastisk - uansett hvilken rolle hun spiller. Nå som hun faktisk nærmer seg midten av 60-årene, var det på et vis nokså befriende å se at hun faktisk begynner å bli eldre og at det synes på henne, selv om hun holder seg forbasket godt. Jeg har aldri vært veldig begeistret for skuespilleren Tommy Lee Jones, og jeg syntes også at det skurret litt i hans rolletolkning av Arnold. Han var så grinebitersk at det nesten ble litt for mye av det gode. Dette gjorde også noe med min tro på dette paret. Jeg opplevde for øvrig terapeuten som så autentisk at jeg av og til satt med følelsen av at dette var en terapifilm og ikke et filmdrama. Dette er nok ikke en film som vil favne bredt blant seerne. Derimot er det sannsynlig at den vil treffe et smalere segment blant de noe eldre, tenker jeg. Takket være Meryl Streep, som bærer filmen, har jeg kommet til at filmen fortjener terningkast fire. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: Hope Springs
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama
Skuespillere: Meryl Streep (Kay), Tommy Lee Jones (Arnold) og Steve Carell (Dr. Bernie Feld) m.fl.
Spilletid: 99 min.

Et ekteskap preget av avstand

Kay lengter etter mer substans i ekteskapet

Hvor har det blitt av varmen de en gang hadde for hverandre?

I parterapi

The Descendants (Regissør: Alexander Payne)

Familiedrama fra Hawaii

Ekteparet Matt og Elizabeth King har døtrene Alex og Scottie - den ene i tenårene og den andre 11-12 år. Matt har stort sett vært borte hele deres oppvekst, opptatt som han har vært med sin advokatbusiness samt oppgave som fondsforvalter av slektens etter hvert meget verdifulle eiendommer på Hawaii. De har et deilig hus med svømmebasseng og kunne sånn sett hatt et meget godt liv, dersom Matt bare hadde vært mer hjemme ...

Under ett av Matts mange fravær, blir kona utsatt for en ulykke mens hun står på vannski. Hodeskadene hun pådrar seg er store, og hun havner i koma. Matt er helt opprådd. Plutselig er det han som må stelle hjemme, og håndtere to døtre som er alt annet enn enkle. Han henter Alex hjem fra den rådyre privatskolen hun går på, og hvor hun stort sett har benyttet tiden godt til å flippe ut, drikke seg full ved hver minste anledning osv. Hun er i oposisjon til alt og alle. Og da hun at på til insisterer på at en gutteslamp ved navn Sid skal være sammen med dem absolutt hele tiden, er det rett før Matt tilter. Sid kommer med de mest upassende kommentarer i de mest kritiske situasjoner, og dette koster ham fra tid til annen et blått øye.

Mens Elizabeth ligger i koma og legene begynner å forberede dem på at hun aldri kommer til å våkne mer, lar Alex bomben springe. Hun kan fortelle at moren hadde en elsker, og at dette er årsaken til at hun ga fullstendig blaffen mens hun gikk på privatskolen. Dermed starter jakten på hvem denne elskeren er ... Parallelt står han midt oppe i sitt livs store avgjørelse - om han som fondsforvalter skal gå med på at slekten skal selge sine verdifulle eiendommer. Et salg som vil gjøre dem alle styrtrike, men som vil frata øygruppen en uberørt naturperle av de helt store ...

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: Når George Clooney er med i en film, slutter i grunnen min objektivitet å virke. Dette er en av de virkelig bedre filmene med ham i hovedrollen! Og selv om den godeste Clooney begynner å dra på årene, er han fremdeles like kjekk! Her spiller han en familiefar som plutselig må ta ansvar for hverdagens trivialiteter, mens han vanligvis fremstilles som en damenes jens, som nedlegger gudsbenådede vakre kvinner over en lav sko. Som vanlig er det han som bærer filmen, selv om spesielt Shailene Woodley i rollen som Alex er et navn å merke seg. Ellers får vi et greit innblikk i hva et liv på Hawaii innebærer - nær sagt på godt og vondt. Sjelden har jeg sett innspillingsstedet så godt profilert som her - med endeløse strender og alt for mange totalt usjarmerende skyskrapere - men også med en og annen uberørt perle i øygruppen, som her ble presentert som eiendommen slekten ønsket å selge. Jeg mener at filmen fortjener terningkast fem! Helt avslutningsvis kan jeg nevne at filmen har mottatt Oscar for beste manus, og Golden Globe for beste film og beste mannlige hovedrolle. 

Innspilt: 2011
Originaltittel: The Descendants 
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama, komedie
Skuespillere: George Clooney (Matt King), Shailene Woodley (Alex King), Beau Bridges (fetter Hugh), Judy Greer (Julie Speer), Nick Krause (Sid), Amara Miller (Scottie King), Matthew Lillard (Brian Speers), Robert Fortser (Scott Thorson), Patricia Hastie (Elizabeth King)
Spilletid: 110 min.

Matt og hans to noe uregjerlige døtre

På jakt etter konas elsker

Spionerer i buskene

Livet som alene-far

"Lemming" (Regissør: Dominik Moll)

Creepy spenningsfilm

Alain Getty og hans kone Benedicte har nettopp flyttet til en ny by etter at Alain, som er en suksessfull ingeniør, har fått en ny jobb. Foreløpig har de ikke kommet lenger enn at Benedicte er fulltids beskjeftiget med å innrede deres nye hus. Hun og ektemannen er svært lykkelige, og kan ikke få nok av hverandre.

Så inviterer Alains nye sjef Richard Pollock seg selv og sin kone Alice på middag. Møtet med dette ekteparet blir skjebnesvangert. Middagen blir en katastrofe, og årsaken er alt hatet og bitterheten som preger ekteskapet mellom Richard og Alice. Rett før de ankom til middag oppdaget Alain og Benedicte dessuten en gnager i vannlåsen på en utslagsvask, noe som forårsaket tette rør. Da det senere viste seg at denne gnageren var et lemmen, et dyr som bare lever i Skandinavia, er det betimelig å stille spørsmål ved om det er en sammenheng i alt ... Særlig da Alice senere kommer på uanmeldt besøk og ønsker å ta seg en liten lur på deres gjesterom, for så å nekte å komme ut. Etter først å ha lagt ut om at hun har forsøkt å forføre mannen hennes, og at hun nesten lyktes ... Alain og Benedictes en gang så lykkelige og perfekte liv nærmer seg etter hvert faretruende en avgrunn. Er deres kjærlighet nok til å redde dem fra katastrofen?

"Lemming" er en åndeløst spennende thriller, som preges av en uhyggestemning som kommer krypende inn under huden og blir der - helt til siste scene. Aldri tidligere har jeg sett Charlotte Rampling i en så til de grader usjarmerende rolle! Hun er den personifiserte ondskap. Så spørs det om mannen hennes er årsaken til alt, eller kun et offer for hennes ondskap og bitterhet? Mer ønsker jeg ikke å røpe av handlingen. Se den heller selv!

Det er dokumentaren "The Look" som har inspirert meg til å bestille opp en del filmer med Charlotte Rampling, som jeg deretter har sett i tur og orden. Jeg blir sjelden skuffet over filmer hvor hun er med! Charlotte Gainsbourg kan jeg i grunnen styre min begeistring for, fordi jeg synes hun spiller den samme rollen uansett i hvilken film hun er med i, men denne gangen var hun faktisk noe bedre enn ellers. Jeg kan for øvrig ikke erindre å ha sett Laurent Lucas i noen film tidligere, men på Wikipedia kan jeg lese at han har deltatt i en rekke filmer som jeg i grunnen ikke kan si at jeg kjenner til. Han er i første rekke teatermann, og det er bl.a. filmen "Lemming" som har løftet ham frem som en skuespiller det er verdt å merke seg.

"Lemming" er en film som fortjener terningkast fem. Ved denne vurderingen har jeg lagt vekt på skuespillerprestasjonene, den creepy uhyggestemningen som vedvarer gjennom hele filmen samt at historien holdt meg i åndeløs spenning helt til siste slutt. 

Innspilt: 2005
Originaltittel: Lemming
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Dramathriller
Skuespillere: Laurent Lucas (Alain), Charlotte Gainsbourg (Benedicte), Charlotte Rampling (Alice), André Dussollier (Richard)
Spilletid: 124 min.

Stemningen for middagsselskapet er satt da Alice kommer over det forelskede
paret på kjøkkenet og karakteriserer dem som patetiske

Hva er det som egentlig er i ferd med å skje med ekteparet?

Benedicte forandrer seg

Alain og Benedicte har fått låne landstedet til Richard

"Blue Valentine" (Regissør: Derek Cianfrance"

Velspilt ekteskapsdrama


Innspilt: 2010
Originaltittel: Blue Valentine
Nasjonalitet: USA
Genre: Drama / romantikk
Skuespillere: Ryan Gosling, Michelle Williams, Mike Vogel, John Doman, Ben Shenkman
Spilletid: 107 min.

Cindy og Dean møtte hverandre for seks år siden og har i mellomtiden rukket å få en skjønn liten datter. Nå virker det imidlertid som om kjærligheten dem i mellom er slutt, og at en hver form for gnist i forholdet er borte. Hva skjedde egentlig med deres intense følelser for hverandre?

Gjennom tilbakeblikk i tid får vi vite hvordan paret møttes. Cindy jobbet som sykepleier på et sykehjem, og Dean dukket opp i livet hennes på et tidspunkt da hun egentlig var sammen med en annen. For Dean var det kjærlighet ved første blikk, og denne kvinnen skulle han ganske enkelt bare ha! Selv om han aldri hadde drømt om familieliv og barn, fikk kjærligheten til Cindy ham til nettopp å ønske seg dette. Da det viste seg at Cindy var gravid og ikke visste hvem som var far til barnet, sto han ved hennes side og støttet henne gjennom gravidteten.

Nå - seks år etter - foreslår Dean at de skal dra på et kjærlighetshotell for om mulig å blåse nytt liv i forholdet. Spørsmålet er imidlertid om det er for sent å redde ekteskapet ... Deans desperasjon mht å beholde Cindy er først og fremst skremmende heller enn tillitsvekkende på et tidspunkt hvor det nettopp er så viktig at Cindy er villig til å gi ham og forholdet deres en ny sjanse ...

Teknikken som brukes i filmen med å veksle mellom nåtid og fortid er ikke ny, og kan være et spennende fortellergrep. I denne filmen opplevde jeg imidlertid dette som mer forvirrende og rotete enn noe annet, idet det slett ikke alltid var like enkelt å forstå om vi var i fortid eller nåtid. Når jeg likevel likte filmen var det først og fremst fordi skuespillerne spilte så overbevisende i roller som utvilsomt krevde svært mye av dem. Hva er det som har fått kjærligheten mellom de to til å dø så raskt? Er dagliglivets plikter og rutiner så til de grader drepende for kjærligheten at det ikke var mulig å få plass til annet enn foreldrerollen? Hvor har det blitt av galskapen og impulsiviteten i forholdet? Og hva med alle Deans talenter, som i stedet for å bli videreutviklet, ble priorotert bort i alt slitet? Etter å ha levd sammen noen år, opplever dessuten ikke Cindy det like spennende å bli møtt av en halvfull og elskovssyk Dean om morgenen når hun kommer hjem etter nattevakter, først og fremst trøtt og med et sterkt ønske om å få sove. Mens han på sin side opplever å bli avvist, avvist og atter avvist absolutt hele tiden ...

Jeg er ikke blant dem som mener at filmen er så genial som enkelte vil ha det til. Jeg ser imidlertid at skuespillerne Michelle Williams og Ryan Gosling virkelig leverer! Og det så pass at Michelle Williams velfortjent ble Oscarnominert for beste kvinnelige hovedrolle i 2011. Det som kanskje er mest oppsiktsvekkende med filmen er at den er amerikanskprodusert, for det meste i den minner egentlig om en typisk europeisk filmproduksjon. I alle fall er glamouren fullstendig fraværende, og det synes jeg er befriende! En trøtt kvinne våkner ikke nysminket om morgenen, slik de har tendenser til i amerikanske filmer generelt. For mitt vedkommende styrket det historiens troverdighet at Cindy var usminket, bustete på håret og virkelig virket trøtt i disse scenene. Alt i alt er dette en svært severdig film, men ikke den beste jeg har sett i genren ekteskapsdrama. Jeg har endt opp med å vurdere filmen til terningkast fire. 

"Leaving" (Regissør: Catherine Corsini)

Mesterlig!


Innspilt: 2009
Originaltittel: Partir
Norsk tittel: Oppbruddet
Nasjonalitet: Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Kristin Scott Thomas, Sergi López, Yvan Attal
Spilletid: 83 min.

Suzanne og hennes mann Samuel lever et nokså behagelig middelklasseliv sammen med sine to barn. Hun er hjemmeværende og bestyrer et lekkert og kostbart hus, men ønsker seg tilbake til yrkeslivet. Ektemannen er en innflytelsesrik lege i den lille byen der de lever. Gløden mellom dem er mer eller mindre borte etter et liv preget av rutiner og mengder med hverdager, men dette synes ikke å affisere Samuel i særlig i særlig grad. Han oppfører seg som om han er sentrum for det meste som skjer rundt dem, og han ser derfor ikke at hans kone er ulykkelig.

I forbindelse med noe oppussingsarbeider hyrer ekteparet inn noen bygningsarbeidere. En av dem er spanjolen Ivan. I forbindelse med en ulykke føler Suzanne at hun kommer i takknemlighetsgjeld til ham. Da han er ute av stand til å besøke datteren sin på egen hånd fordi han har brukket benet, tilbyr Suzanne seg å kjøre ham over grensen til Spania.

Der ektemannen Samuel er nedlatende og arrogant, er Suzanne medfølende og nærværende. Selv ikke det forhold at Ivan nylig har sonet en fengelsstraff, gjør at hun ser ned på ham. Og uten at dette egentlig har vært villet fra noen av partene, faller Suzanne og Ivan for hverandre. Tiltrekningen mellom dem er så voldsom at Suzanne er ute av stand til å stanse i tide. Og på et tidspunkt er Ivan alt hun vil ha, og hun er villig til å forlate "det gode liv" med ektemannen Samuel til fordel for en heller usikker tilværelse med Ivan. Endelig føler hun at hun lever igjen! Hun regner med at en skilsmisse fra Samuel skal gå helt knirkefritt, men der tar hun skammelig feil ... Samuel er villig til å gå langt ... svært langt ... for å få sin kone tilbake ... nær sagt for en hver pris! Men det skal vise seg at denne prisen er høyere enn han noen sinne kunne ha forutsett ... 

Denne filmen med fantastiske Kristin Scott Thomas er ganske enkelt mesterlig! Hun spiller Suzanne med en slik nerve og smerte at filmen satt i kroppen på meg flere dager etter at jeg hadde sett den. På noen punkter kunne filmen minne meg litt om en annen film jeg har sett for kort tid siden - "I am love" - men den har på den annen side alt det nevnte film mangler: troverdige skuespillerprestasjoner, er kjærlighetshistorie jeg trodde på og flotte og stemningsskapende kulisser. Dessuten var regien fantastisk! Her blir det terningkast seks!

"I am Love" (Regissør: Luca Guadagnino)

Oppskrytt mesterverk


Innspilt: 2009
Originaltittel: Io sono l´amore
Nasjonalitet: Italia
Genre: Drama
Skuespillere: Tilda Swinton, Flavio Parenti,Edoardo Gabbriellini, Alba Rohrwacher, Pippo Delbono, Maria Paiato, Diane Fleri, Waris Ahluwalia, Gabriele Ferzetti, Marisa Berenson
Spilletid: 119 min.

Russiske Emma giftet seg i sin tid inn i en svært rik familie fra Milano. Hun og ektemannen har siden fått to barn, en sønn og en datter, men det er åpenbart noen år siden lidenskapen og kjærligheten hadde en sentral plass i deres liv.

I filmens åpningsscene er hele familien samlet til den tradisjonelle julemiddagen. Pater familias, fabrikkeieren Eduardo Recchi senior, er syk, og erklærer til alles store overraskelse at han ønsker at sønnen og sønnesønnen skal overta driften og ledelsen av fabrikken. Om Emma og hennes mann tidligere ikke hadde hverandre svært mye i sentrum av livene sine, endres dette nå til det verre. For nå ser hun knapt ektefellen i det hele tatt. Emmas liv består utelukkende av plikter styrt av familiens strenge tradisjoner. Her er det ikke rom for egne behov, og selv ikke det forhold at datteren har kommet til at hun er lesbisk er noe det kan snakkes høyt om. Og faren må for all del ikke få vite noe om hennes legning!

Med dette som bakteppe synes det som senere skjer nokså naturlig. Emma faller nemlig for sønnens kamerat, og han for henne. Med en lidenskap i alle fall hun ikke ante at hun var i besittelse av, setter hun alt på spill for noen stjålne øyeblikk med sin elskede. Deres forbudte kjærlighet skal vise seg å få uante konsekvenser ...

Denne filmen er erklært som "a masterpiece", "sensuous and intelligent", "Tilda Swinton is magnificient" m.m. Selv må jeg imidlertid innrømme at den kjedet meg inderlig. For det første tok det alt for lang tid før det egentlig ble noen handling. For det andre ble jeg ikke veldig imponert over de filmtekniske virkemidlene. Noen ganger kan en penere "innpakning" f.eks. i form av musikk gjøre susen fremfor at man hører hver minste lille lyd i en hverdagslig scene - som kremting, klirring med tallerkener etc. Selve kjærlighetshistorien er det heller ikke noe unikt ved. Og ikke ble jeg synderlig imponert over skuespillerprestasjonene. Hvis jeg skal trekke frem noe positivt så må det være at filmens handling foregår i Milano, og at det tidvis var fornøyelig å betrakte hvordan Tilda Swintons tilstivnede ansiktsmimikk fikk mykere linjer når hun befant seg i situasjoner hvor hun slappet mer av og nøt det som ble henne til del - enten det var fantastiske retter tryllet frem av elskeren eller når hun befant seg i hans armer. Jeg konkluderer med at denne filmen fortjener terningkast tre. 

Erlend Loe: "Stille dager i Mixing Part"

Umiskjennelig Erlend Loesk! Men ikke hans beste ...

Opprinnelig utgitt: 2009
Lydboka er innspilt: 2010
Opplest av: Erlend Loe
Forlag: Cappelen Damm
Spilletid: 2 t 47 min.

I denne lille boka møter vi familien Telemann som reiser på ferie til Garmisch-Partenkirchen, eller Mixing Part som Bror Telemann liker å kalle det. Han hater for øvrig tyskere, mens kona Nina elsker alt det tyske. Bror Telemann er dramaturg ved teateret, mens Nina Telemann er norsklærer i den videregående skolen.

Det meste av boka består av rene dialoger mellom Bror Telemann og kona, mens barna - tre i alt - befinner seg i bakgrunnen. Stilen er helt umiskjennelig for Erlend Loe. En stil jeg egentlig begynner å bli litt lei, men som jeg likevel dras mot. Jeg "må" liksom få med meg Loes bøker okke som ...

Familien skal altså feriere i Mixing Part i hele juli, men nokså fort begynner det å skjære seg mellom ektefellene. Med en rekke urkomiske dialoger krangler de seg gjennom ferien, og i god fellesferiestil er de underveis nærmest på skilsmissens rand, uvant som de er av tilbringe så mye tid sammen. Mens Telemann fantaserer om kokebokforfatteren Nigellas fristende kropp, tar Nina det hele ut litt lenger. Hun innleder en affære med en tysker ...

Mange ganger ble jeg sittende og humre og le underveis. Som denne dialogen på side 18:

"Det skjer forresten ganske ofte at jeg opplever at jeg er alene i et rom og så viser det seg at du også er her. Du er en stille type. 
Det er du også. 
Du mener vi er stille typer begge to?
Ja."

Eller når Bror Telemann bekymrer seg for deres åtte år gamle sønn (side 38):
 
"Han er en sjeldent fjern åtteåring som flyter rundt i sine egne tanker og ikke bekymrer seg over at andre ikke når inn til ham. Flere år etter at barn flest har sluttet å si rare og søte ting, gjør Berthold det fortsatt. Nina og Telemann lurer på om de vil makte å gjøre ham til et levedyktig og handlekraftig individ."

Eller når han forklarer hvordan de to byene Garmisch og Partenkirchen ble ett (s. 82):

" ... så ble de slått sammen før vinterolympiaden i 1936.
Jeg skjønner.
Men det ville ikke innbyggerne.
Ok.
Hitler bare bestemte det.
Typisk Hitler."
 
Boka er for det meste veldig morsom, men av og til også innmari irriterende. Akkurat det tror jeg også har vært forfatterens hensikt. Han kunne utvilsomt ha dratt det hele enda lenger, og muligens kunne det da ha blitt en enda mer interessant roman av det. Slik som han har valgt å skrive "Stille dager i Mixing Part", ble det morsomt nok der og da, uten at han er i nærheten av å skrive stor litteratur. Egentlig var det enkelte sekvenser som kunne minne om "Tatt av kvinnen", hvor han presenterte vrengebildet av den moderne kvinnen. For Bror Telemanns kone Nina er virkelig ikke helt god, der hun manipulerer mannen sin gjennom å sette opp ikke rent få listige feller for ham. Men på samme måte som i "Tatt av kvinnen", tar Bror Telemann igjen til slutt. Og først når han blir ordentlig slem, blir Nina interessert i ham som mann igjen ...

Alt i alt en bok litt over middels - og som fortjener terningkast fire. Uten Erlend Loes oppleserstemme kan det tenkes at boka ikke hadde fått mer enn terningkast tre ... 

"Damage" (Regissør: Louis Malle)

Når lidenskapen slår knockout ...


Innspilt: 1992
Norsk tittel: Besatt
Nasjonalitet: Storbritannia, Frankrike
Genre: Drama
Skuespillere: Jeremy Irons (Stephen Fleming), Juliette Binoche (Anna Barton), Miranda Richardson (Ingrid Fleming), Rupert Graves (Martyn Fleming), Leslie Caron (Elizabeth Prideaux), Ian Bannen (Edward Lloyd), Gemma Clarke (Sally Fleming), Peter Stormare (Peter), Julian Fellowes (Donald Lindsay), Roger Llewellyn (Palmer), Susan Engel (Miss Snow)
Spilletid: 102 min.

Stephen Fleming er minister i Parlamentet og har en lysende politikerkarriere foran seg. Ekteskapet med hans kone Ingrid har vel aldri vært blant de mest stormfulle og lidenskapelige, men de har et liv de begge er tilfreds med. Sønnen Martyn har klart seg godt her i livet, og om ikke mange år kommer også Sally til å forlate redet.

En dag kommer Martyn hjem med sin nye kjæreste Anna. Det har vært mange kvinner i livet hans i årenes løp, men denne gangen er det alvor. I alle fall insisterer Martyn på det. Så skjer det helt utenkelige: Stephen stormforelsker seg i Anna, og hun i ham. Da Anna ringer ham på kontoret en dag, klarer han ikke å la være å møte henne. Dette blir opptakten til en lidenskap så heftig at Stephen er villig til å gi opp absolutt alt for å få henne. Imidlertid ønsker ikke Anna dette. Ufornødent planlegger hun og Martyn å gifte seg, samtidig som hun ønsker å fortsette i forholdet med Martyns far. Underveis blir Stephen bl.a. advart av Annas mor om å gi henne opp, slik at Anna og Martyn kan få plass til sin lykke, men det går ikke for noen av dem. Stephen og Anna er allerede for involvert i hverandre ... Oppi alt dette kan Ingrid ikke fordra sin sønns nye kjæreste, men hun tar seg kraftig sammen for å ønske henne velkommen inn i familien.

Filmens tittel mer enn antyder at det hele går rett utfor stupet - med stor skade - "damage" - for alle parter ... Akkurat hvor stor skaden blir, skal komme til å sjokkere flere enn de involverte parter ...

Denne filmen så jeg for atskillige år siden, og da den plutselig var tilgjengelig på DVD, måtte jeg ha den. Når store karakterskuespillere som Jeremy Irons og Juliette Binoche er med i en heftig og lidenskapelig film, må det jo bli en stor film ut av det! Jeremy Irons spiller rollen som den noe blaserte ministeren som endelig våkner til liv og føler at tilværelsen har en mening for ham. Juliette Binoche spiller den mystiske femme fatale-kvinnen Anna, som virkelig tar for seg i livet og vil ha alt. Hun lar seg ikke binde av noen ... Dypest sett er dette en film som handler om hvor langt noen er villige til å gå for å gi rom for sin kjærlighet, selv om den er forbudt, sjokkerende, ødeleggende og fatal! Hvor mye er all "staffasjen" vi omgir oss med i livet verdt dersom vi aldri virkelig har elsket, og kjærligheten synes innen rekkevidde?

Denne filmen fortjener terningkast fem. 

Far og sønn i Jeremy Irons og Rupert Graves skikkelse

Forbudt kjærlighet

Store omkostninger for mange ...