Sally Rooney: "Samtaler med venner"

En forfatter å merke seg!

Sally Rooney (f. 1991) bor i Dublin og er utdannet i engelsk ved Trinity College. Hun startet på en mastergrad i politikk, uten å fullføre. I stedet fullførte hun en grad i amerikansk litteratur. "Samtaler med venner" (2017) er hennes debutroman, og hun mottok Sunday Times´ pris for årets unge forfatter for sin "fryktesløse, sensuelle roman". Romanen var på listen over årets beste bøker i Sunday Times, Observer, Daily Telegraph, Evening Standard, Vouge og Slate. Boka kom på norsk i 2018. (Kilde: forlagets presentasjon av forfatteren og Wikipedia.)

Det var TV-serien "Normal people", som først fanget min interesse for Sally Rooneys forfatterskap. Denne serien er nemlig basert på hennes andre roman, som kom i 2018. Jeg har skrevet litt om min oppfatning av serien i et tidligere blogginnlegg. Boka er ute på norsk med tittelen "Alle andre".

Det kan for øvrig være verdt å merke seg at Sally Rooney har skrevet en rekke noveller, dikt og essays fra 2015 og frem til i dag.

I "Samtaler med venner" består persongalleriet i all hovedsak av fire personer; studievenninnene Frances og Bobbi, og ekteparet Melissa og Nick. Bokas jeg-person er Frances, som er litteraturstudent ved Trinity College i Dublin. Frances og Bobbi har hatt et lesbisk forhold som har tatt slutt. De opptrer med spoken word-poesi sammen. Det er i en slik sammenheng de møter den noe eldre Melissa, som ønsker å lage en sak på dem. Hun inviterer dem hjem på nachspiel, og der treffer de ektemannen hennes, skuespilleren Nick.

"Bobbi og jeg møtte Melissa første gang da vi opptrådte sammen på en poesikveld i byen. Melissa tok bilder av oss utenfor, mens Bobbi røykte og jeg sto brydd med høyre hånd i et fast grep om venstre håndledd, som om jeg var redd for at det skulle stikke av. Melissa hadde et stort, profesjonelt kamera og en kameraveske full av masse forskjellige linser. Hun småpratet og røykte mens hun fotograferte. Hun snakket om opplesningen, og vi snakket om det hun hadde skrevet, som vi hadde fått med oss på nettet. Ved midnatt stengte baren. Da var det begynt å regne, og Melissa sa at vi var velkomne hjem til henne på et glass." (side 9)

Etter dette treffes de fire jevnlig, og de reiser også på ferie sammen. Frances er vant til å komme i skyggen av Bobbi, som ikke bare er usedvanlig pen, men som også har snakketøyet i orden. Selv er hun mer sjenert og skjuler dette bak en tøff maske. Hun er også en del preget av at hun i motsetning til de øvrige kommer fra svært alminnelige kår. Foreldrene er skilt, og faren hennes drikker. 

Nokså tidlig skjer det noe mellom Frances og Nick. De blir tiltrukket av hverandre, og innleder etter hvert et forhold. Frances er vant til å skjule følelsene sine, men dette blir vanskeligere etter som forholdet med Nick får mer dybde og substans. Hun er tøff i trynet, og sliter med mange motstridende følelser. Ikke bare har hun dårlig samvittighet overfor Melissa, men det at hun må holde forholdet til Nick skjult, gjør også noe med vennskapet til Bobbi. 

Jeg kjente igjen fortellerstemmen i denne boka fra "Normal people", og ble i løpet av kort tid svært fenget. Det er denne sårbarheten i kjærligheten når man er ung og ganske uerfaren, som går igjen i begge bøkene. Men mens "Normal people" handler om et forhold mellom to på samme alder, handler "Samtale med venner" om forholdet mellom en ung kvinne på 21 år og en mann i 30-årene. Ikke akkurat revolusjonerende stor aldersforskjell, men når man er 21 år, er dette likevel noe som er merkbart. Og i alle fall når det er tale om utroskap, og om å komme fra ulike sosiale sjikt. Frances er i opposisjon mot det bestående, og det strider egentlig mot hennes prinsipper å omgås folk fra borgerskapet. Et borgerskap hun likevel skal komme til å hige etter anerkjennelse fra - på flere plan. 

Parallelt med Frances` og Nicks kjærlighetsaffære, skjer det også noe mellom Bobbi og Melissa. Der Bobbi er selvsikkerheten selv, er Frances fremdeles på jakt etter hvem hun er eller ønsker å være. Hun er meget bevisst på hvordan hun kan oppfattes, og jobber med sitt personlige uttrykk. Det handler om hva hun sier og hvilke folder hun legger ansiktet i - alt for å fremstå med en personlighet og dybde hun enda ikke har rukket å tilegne seg. Hun er også livredd for at Nick skal forstå at hun faktisk er forelsket i ham, fordi hun tror at dette vil ødelegge det de har sammen. Derfor møter hun ham ikke som det fintfølende mennesket hun faktisk er, men er desto mer avvisende jo nærmere han kommer henne. Til slutt - da hun for alvor trenger noen å dele sitt sårbare jeg med - er det nesten slik at hun faller for eget grep. Men bare nesten ... 

Det som gjør denne romanen så god, er flere ting. Det ene er handlingen, som har flere lag og som også overrasker gang på gang. Rooney har stor psykologisk innsikt i hva det vil si å være ung og sårbar. Det handler ikke bare om kjærlighet, men også om sosial bakgrunn og hvordan dette preger en ung fremadstormende poet. I motsetning til dem hun omgås, er hun i konstant pengeknipe. Faren hennes sender henne penger hver måned, men plutselig kommer det ikke mer. I perioder har hun ikke penger til mat. Frances sjokkeres over skitten og søppelet som preger farens hjem de få gangene hun stikker innom, og er vitne til at livet hans beveger seg i en nedadgående spiral. Det andre er det rent språklige. Rooney har en elegant språkføring og hun tegner et svært troverdig bilde av miljøene som hovedpersonen Frances og venninnen Bobbi frekventerer. Dialogene er rett og slett eminente! Tilsvarende gjelder Frances´ indre dialoger med seg selv. I det ene øyeblikket følte jeg for å le - i det neste for å gråte. Og det uten at forfatteren trykker på noen av de vanlige "tåreperse-knappene". Jeg er meget imponert over at Sally Rooney skrev denne romanen i en alder av 26 år. Jeg anbefaler denne romanen varmt!

Dette er virkelig et forfatterskap man bør merke seg! 

Utgitt på engelsk: 2017
Originaltittel: Conversations with friends
Utgitt på norsk: 2018
Forlag: Cappelen Damm
Oversatt: Tiril Broch Aakre
Antall sider: 326
ISBN: 978-82-02-62227-5
Jeg har kjøpt boka selv. 

Nina Lykke: "Nei og atter nei"

Avskrekkende om utroskap

Nina Lykke (f. 1965) debuterte med ungdoms-novellesamlingen "Orgien, og andre fortellinger" i 2010. "Nei og atter nei" er hennes andre roman. I følge Wikipedia er dette en satire over middelklassen og "de store forventningers misnøye", og boka kom ut i flere opplag. 

Egentlig var dette en roman jeg hadde tenkt å la passere uten nevneverdig oppmerksomhet fra min side.  Da den kjente samlivseksperten/ psykologen og Aftenpost-spaltisten Frode Thuen trakk frem nettopp denne boka i et svar til en mann eller kvinne som vurderte mulige konsekvenser av utroskap, våknet imidlertid min interesse. Det er som regel alltid interessant å få med seg samlivsdramatikk innenfor litteraturen - særlig den norske. 

Jan og Ingrid har vært gift i nesten 25 år, og de har to voksne, hjemmeboende sønner. De bor i et hus på Nordstrand, og det oser vellykkethet over dem. Det er i grunnen "bare" én hake ved deres liv: ekteskapet er nærmest lidenskapsløst og sexlivet bærer mer preg av plikt enn lyst. 

Da Jan blir forfremmet til avdelingsdirektør, kommer energien tilbake og han blomstrer mer enn han har gjort på flere år. Dette går ikke upåaktet hen blant kvinnene, og den atskillig yngre Hanne (hun er 15 år yngre enn Jan) fatter interesse for ham. Jan gjenoppdager sin egen seksualitet og brunst, og han klarer ikke å stå imot. I flere måneder har de et forhold bak Ingrids rygg, og endelig føler Jan at han lever. Samtidig slites han i stykker av samvittighetskvaler, og han tenker mye over hva det skal bli av Ingrid dersom han svikter henne. Hun som tross alt er over 50 år ... Men ikke mer enn at han synes at han fortjener sin nyvunnede lykke, og "må" leve dette ut ... 

Lite aner Jan om hvem Hanne egentlig er. Vi får innblikk i hennes tankeverden, desperat som hun er etter et utall elskere og skadeskutte forhold. Alltid fordi hun av diverse grunner ikke orker kjærestene sine ... Vi aner også et alkoholproblem. Det er et patetisk bilde som tegnes av henne, den andre kvinnen. Såpass patetisk og klisjéfylt at jeg kjente på at dette utgjorde det svakeste leddet i denne romanen, som inneholder mange tankevekkende lag. Kunne hun ikke fått i alle fall ett formildende trekk?

Historien er tankevekkende på den måten at romanen får en til å tenke på om dette med forelskelse egentlig bare handler om biologi ute av balanse, og som lokker mennesker utpå glattisen, slik at de blir fullstendig ute av stand til å treffe fornuftige valg i livene sine. En periode opplever Jan å finne roen i Hannes ustrukturerte tilværelse, der rot og kaos dominerer, mens han føler seg kvalt i den ordnede tilværelsen med Ingrid. Men kan det vare? 

Ingrid blir på sin side gjenstand for seksuell oppmerksomhet fra sin bestevenninnes mann, den notorisk utro mannen som har ligget med halve lærerværelset på skolen der de begge er lærere. I en periode havner hun midt mellom dem og må tåle å høre ektefellenes klagesang i det uendelige. Ingen levner den andre noen stor ære, og det hun får høre er til sammen egnet til å ta bort enhver respekt for noen av dem. 

Dette er en klassisk utroskapshistorie der en eldre mann med makt forlater sin jevnaldrende kone til fordel for en yngre kvinne. I trekantdramaet som oppstår får vi både høre den utro mannens historie, den bedrattes historie og den andre kvinnens historie. At noen hver kan miste fotfeste i større eller mindre grad når grunnen så til de grader rykkes vekk under dem, er forståelig. Her synes jeg imidlertid at det kanskje gikk litt vel langt. Var det nødvendig å gjøre den andre kvinnen så til de grader usympatisk og kynisk? Jeg greide nesten ikke å tro på denne delen av historien. Jeg synes også at forfatteren dro det vel langt i forhold til Ingrid på slutten. Midt i dramaet står Jan, som til slutt nesten ikke vet hva han vil. Kaos og enda mer kaos er hva som venter ham. Sånn sett kan man si at denne romanen har en tydelig moral. Den viser utro menn hva de kan regne med dersom de er så "dumme" at de gir seg driftene i vold når de er godt over middagshøyden. De risikerer å gå fra asken til ilden, og selv om det er deilig og varmt til å begynne med, vil de før eller siden brenne fullstendig opp ... Ikke til å undres over at samlivsekspert Frode Thuen ber den utro tenke seg godt om før han/hun forlater ekteskapet, og anbefaler lesning av denne boka.

Et annet tankevekkende poeng ved historien, som egentlig bare er et lite sidespor, er hva det gjør med lykken til et middelaldrende ektepar å ha voksne barn boende for lenge hjemme, der de kommer og går som om de bor på hotell, og at på til behandler "betjeningen" dårlig ... Ingrid som føler at hun fremdeles skifter bleier på sine voksne sønner, fordi hun vasker trusene deres med bremsespor. De greier ikke engang å tørke seg skikkelig når de går på do ... Kjøkkenet som er nedgriset hver gang de har tatt seg mat ...  Ikke en gang TV´n har hun og ektemannen kontroll på, med den følge at Ingrid som regel trekker ut på kjøkkenet mens pistolskudd og skrik gjaller gjennom huset på fredagskveldene, der guttene sitter og ser på B-filmer med C-skuespillere ... Ingen av dem har maktet å be sønnene flytte. Det hele føles som å bo i kollektiv med fire voksne - bare at det er du som betaler hele gildet for alle .. Var det dette som var lykken ved å få barn? Lurer Ingrid på ... 

Nina Lykke treffer godt på det satiriske i romanen, og mange ganger ble jeg sittende og humre og le. Samtidig opplevde jeg ikke boka som stor litteratur. Til det er nok persongalleriet for karrikert og det på en slik måte at jeg ikke helt klarte å tro på alt. Jeg irriterte meg også over beskrivelsen av Hanne, som godt kunne ha blitt tildelt noen flere sympatiske trekk. Hun ble for endimensjonal. Det er noe med at de fleste - også den andre kvinnen - har både gode og dårlige sider. 

Det var fint å høre denne boka som lydbok, og Anne Rygs oppleserstemme passet fint til historien! 

Boka vil garantert egne seg godt for gode diskusjoner med høy temperatur i en boksirkel. 

Bloggerne Artemisias Verden og Beathes Bokhjerte har også skrevet om denne boka. 

Utgitt: 2016
Forlag: Oktober (papirutgave) / Lydbokforlaget (lydfil)
Antall sider: 269
Spilletid: 7 t 22 min.
Oppleser: Anne Ryg
ISBN: 978-82-495-1592-9 (papirutgave)
ISBN: 978-82-421-6508-4 (lydfil)
Jeg har mottatt lydfil fra Lydbokforlaget, og har kjøpt papirutgaven selv.

Nina Lykke (Foto: Jo Michael)

Ian McEwan: "Barneloven"

Om jussens og livets store spørsmål

Ian McEwan (f. 1948) debuterte som forfatter for 40 år siden, og anses som en av Vestens fremste nålevende forfattere. Mange er dem som har spådd at han en dag kommer til å motta Nobelprisen i litteratur. 

I årenes løp har jeg omtalt elleve av hans bøker her på bloggen min. Han er definitivt en av dem som har mottatt flest terningskast seks fra min side - inntil jeg sluttet helt å gi terningkast. Generelt vil jeg si at hans første bøker er de aller beste. De siste årene har han fra min side måttet "nøye seg med" sterke terningskast fem. Følelsen av uhygge, som lå over handlingen i hans første bøker, har avtatt en del i hans senere bøker. De siste årene har jeg opplevd at det er det samfunnskritiske perspektivet som særlig preger bøkene hans, selv om jeg finner det vanskelig å si noe generelt om utviklingen i hans forfatterskap. 

Ian McEwan har vært i Oslo den siste uka, og onsdag 19. august var han på Litteraturhuset. Jeg var der - på første rad i salen - og har skrevet om dette her på bloggen. 

I "Barneloven" møter vi Fiona Maye, dommer med familierett som spesiale. Hun nærmer seg de seksti og hun er gift med Jack. De har ingen barn. Karrieren slukte henne i de kritiske årene, og plutselig var hun for gammel. Det vil si hun fryktet at hun skulle få et barn med autisme siden hun var over 40, og valgte det å få barn bort. Angrer hun i dag? Ikke egentlig. Hun synes at hun har et godt liv sammen med ektemannen. Hun trodde at han også var enig i det. Inntil han betror henne at han har truffet en pur ung statistiker som han ønsker å leve ut en slags siste lidenskap med ... Hun er i sjokk. 

Fiona prøver å appellere til ektemannens fornuft. Det hele er jo så patetisk. Men til ingen nytte ... Dette sidespranget synes han at hun burde unne ham. Når elsket de sist? Det kan ikke en gang Fiona huske. Jack vil imidlertid ikke skilles fra henne. Så flytter han ut. Og om Fiona tidligere har gått opp i jobben sin med hele seg - ja, så gjør hun dette i enda større grad nå. Dessuten føler hun en dyp skam over å bli forlatt på grunn av en yngre kvinne. Hun, som i sin dommergjerning har ryddet opp i så mye ekteskapelig kaos, der det er snakk om barnefordeling, fordeling av formuer, fordeling av skyld ... Klarer hun å håndtere sitt eget kaos?

Nokså raskt etter at Jack har flyttet ut, får Fiona en helt spesiell sak hun skal dømme i. Det handler om en ung gutt som er 17 år og ni måneder og som nekter å motta livreddende blodoverføring. Han er medlem av sekten Jehovas vitner, og han og foreldrene hans er beredt på å ofre livet hans på grunn av sektens forbud mot blodoverføring. Fiona bestemmer seg for å besøke gutten på sykehuset for å finne ut hvor moden han er og hvor overbevist han egentlig er.

Fiona finner Adam Henry på sykehuset. Han er sterkt svekket av sykdom, men samtidig er han vital og "fit for fight". 

"Det slo henne at denne intellektuelt tidlig modne unge mannen simpelthen kjedet seg og var understimulert, og ved å sette sitt eget liv i fare hadde han satt i gang et fascinerende drama der han hadde hovedrollen i hver eneste scene, en forestilling som hadde brakt et opptok av viktige og bedende voksne til sengekanten hans. Hvis det var tilfellet, likte hun ham enda bedre. Den alvorlige sykdommen kvalte ikke vitaliteten hans. 

Så hvordan klarte han seg? "Ganske godt så langt." sa hun, klar over at hun tok en sjanse. "Du gir inntrykk av at du vet hva du vil." 

"Takk," sa han med spotsk søt stemme.

"Men det er kanskje bare et lite inntrykk." (side 112)

Jeg ønsker ikke å røpe mer av handlingen, men kan legge til at vi i boka får et godt innblikk i hva det vil si å være dommer. Spesielt hvilke dilemmaer en dommer med familierett som spesiale ofte kommer opp i. 

"Grådige ektemenn mot grådige koner som manøvrerte seg som nasjoner etter en krig, og grafset til seg så mange verdisaker fra ruinene de bare kunne før den endelige tilbaketrekningen. Menn som skjulte formuene sine på utenlandske konti, kvinner som krevde å kunne leve ubekymret resten av livet. Mødre som hindret barna i å se fedrene til tross for rettskraftige vedtak. Ektemenn som mishandlet kona og barna, koner som løy og var ondsinnede, den ene eller den andre eller begge parter alkoholiserte, eller narkomane, eller psykotiske; og barn igjen, tvunget til å ta omsorg for en forelder som sviktet, barn som virkelig ble utsatt for overgrep, seksuelt, mentalt, begge deler, vitneforklaringene deres som ble vist på en skjerm i retten. Og utenfor Fionas rekkevidde, i saker som var forbeholdt straffedomstoler fremfor familiedomstoler, var det barn som ble torturert, utsultet eller slått i hjel, onde ånder som ble banket ut av dem i animistiske riter, grusomme, unge stefedre som brakk bena på smårollingene foran øynene på sløve, underdanige mødre, og narkotika, drikking, voldsomt husbråk, likegyldige naboer som valgte å vende det døve øret til skrikene, og sosialarbeidere som ikke brydde seg eller hadde for stor arbeidsbyrde til at de kunne gripe inn." (side 138-139)

Fiona er for øvrig en habil pianospiller, men ektefellene sliter med å klare å møtes i musikken. Hun elsker klassisk musikk, han elsker jazz. Er dette kanskje forklaringen på at de ikke klarer å få ekteskapet til å fungere på det mer lidenskapelige planet? Eller handler det om at Fiona også innenfor sitt følelsesliv er for regelstyrt, jurist som hun tross alt er? Jeg tror ikke Ian McEwan har ment dette siste, fordi han ikke pleier å legge opp til stereotype yrkes-klisjéer i sine bøker. I alle fall har jeg til gode å oppleve akkurat dét. Derimot har han beskrevet Fiona som en kvinne som ikke helt har kontakt med sine egne følelser. Hun er god på å løse andres problemer - ikke sine egne. Og så kan vi selvsagt spekulere på om det at hun er barnløs har noe å si. Jeg tenker på hennes veldige fokus på hva som er rett og galt, mangel på fleksibilitet i forhold til egne problemer - ting man vanligvis blir sterkt utfordret på i nærkontakt med barn. 

Hva slags bok er egentlig "Barneloven"? Det er mye jus i boka, og sånn sett opplever jeg den som den reneste "godtepose" for jurister. Mange av dilemmaene som Fiona kommer opp i er svært interessante. Ian McEwan skriver som vanlig svært godt og engasjerende, og man får følelsen av at hver eneste setning er grundig gjennomarbeidet. Når McEwan først bestemmer seg for å komme til bunns i noe, gjør han det grundig. Selv savnet jeg nok litt mer om ekteskapet mellom Fiona og Jack, og synes det tidvis kunne bli vel mye oppramsing av juridiske dilemmaer som ikke hadde så mye med plottet i boka å gjøre. Samtidig bidro dette til å tegne et bakteppe - et nødvendig sådan - for å forstå essensen i historien. En annen innvending jeg har er at boka er for kort, og at den stoppet akkurat da det virkelig begynte å bli interessant. Jeg skjønner at vi heller ikke i det virkelige livet får vite slutten - hvordan ting ender - men her følte jeg meg altså ikke rent lite snytt. Akkurat hva jeg følte meg snytt for, kan jeg dessverre ikke røpe uten risiko for å spoile handlingen i boka. Og kanskje er boka også litt for politisk korrekt, noe jeg ikke ville ha forventet av McEwan ... Jeg ble på en måte ikke like rystet som jeg forventer å bli når jeg står overfor en Ian McEwan-bok av kjent merke.

Min konklusjon er like fullt at Ian McEwan atter har levert en solid bok, selv om dette ikke er hans beste. Jeg skulle som sagt ønske at boka hadde vært litt tykkere og at vi hadde fått vite mer om hvordan det gikk med hovedpersonene i boka. Ikke nødvendigvis "til slutt", men et bitte lite stykke lenger på veien ... 

Utgitt i England: 2014
Original tittel: The Children Act
Utgitt i Norge: 2015 
Forlag: Gyldendal 
Oversatt: Halvor Kristiansen
Antall sider: 219
ISBN: 978-82-05-47767-4
Jeg har mottatt et leseeks. fra forlaget
Forfatterens nettside

Ian McEwan (Foto: RMC)

Andre omtaler av boka og forfatteren:
- VG v/Arne Hugo Stølan - 21. august 2015 – Hele storyen får et snev av Hollywood-film med en utgang ingen skal ta anstøt av. - Ian McEwan er en av Englands mest sentrale samtidsforfattere, og i sin nye roman «Barneloven» er han virkelig god på å beskrive det som skjer når et langvarig ekteskap gjennomgår en krise. Men mot slutten føler man seg litt snytt.
- NRK v/Anne Cathrine Straume -18. august 2015 - Skarpt kammerspill fra Ian McEwan - Åpner du en bok av Ian McEwan, må du være forberedt på sinnsbevegelse. Det rare er at om han maner frem de store følelsene aldri så mye, så blir tekstene aldri banale. De fremstår tvertimot gjennomtenkte, nesten kjølig beregnende, for Ian McEwan er en mann som vet hvor han vil og han vet hvordan han skal få leserne sine dit. ... Nok en gang viser Ian McEwan hvor lite som skal til for at vi alle kan rykkes ut av tryggheten i våre liv. Det er en ubehagelig, men ikke desto mindre viktig påminnelse.
- Aftenposten v/Finn Skårderud - 16. august 2015 - Nysgjerrigheten er en grunnleggende livsholdning. Når vi blir eldre, er det viktig å passe på at vi ikke mister den, sier suksessforfatter Ian McEwan. (Intervju) - Når du er nysgjerrig på andre mennesker, blir du også nysgjerrig på deres valg. Og når vi er i valgenes verden, handler det ikke minst om etikk og moral. Romanen er en moralsk form, ikke fordi den forteller om hva som skal være rett eller galt, men simpelthen fordi den handler om å være interessert i mennesker.
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 15. august 2015 - Ian McEwan skriver utsøkt prosa om barns rettigheter og irrasjonelle religioner. Men «Barneloven» er ikke av hans beste. - Dette er en underlig bok. Det flyter i vei med en melankolsk lede som liksom ikke fører noen steds hen. Samtidig er den utpenslede stilen manende, suveren vil jeg si, med noen veldig vakre passasjer. Eller, som det heter om Fionas egen prosa i de uhyre velutformede domsavsigelsene; «skarp, nesten ironisk, nesten varm». ... Ian McEwans siste bok er på ingen måte like fengende og vittig som for eksempel dystopien «Solar» (2010). Samtidig er det noe med McEwans tette og intenst insisterende prosa som virker nærmest hypnotiserende.
Selve tematikken? At religion er rent vrøvl, etterlater McEwan ingen tvil om. Men hva skal vi da orientere oss etter? Loven? Hva om en mister troen på den?
«Religioner, moralsystemer, hennes eget inkludert, var som fjelltopper i tett regn som ble observert på langt hold, der ingen av dem var klart høyere, viktigere eller sannere enn de andre. Hva var det å felle dom over?»
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 21. august 2015 - Han har funnet opp en ny roman (intervju) - Høyesterettsdommer Fiona i «Barneloven» er en svært kompetent og engasjert jurist, som har prioritert karriere framfor barn. Hun er gift, men mannen, snart seksti, er misfornøyd. Han ønsker hennes tillatelse til å ha det han kaller et «stort, lidenskapelig sidesprang». Hun lar ham gå. Forholdet er ødelagt. Også når mannen kommer tuslende tilbake.
– En legevenn av meg sa en gang at det er en illusjon at man kan bli kurert fra noe som helst. Skaden er skjedd, kroppen blir aldri den samme igjen. Det gjelder for sykdom og skade, slik han snakket om, men også for andre traumer. Om et forhold basert på trofasthet blir utfordret av utroskap, kan det aldri bli det samme igjen. Noen mennesker er flinke til å glemme, andre ikke. Uansett vil fortida komme imellom. Vi glemmer ikke egentlig. Fortida vil alltid boble fram. Ofte når man minst venter det.
- Ellikken

Bergsveinn Birgisson: "Svar på brev frå Helga"

Forbudt kjærlighet i brytningstider

Bergsveinn Birgisson (f. 1971) er islandsk forfatter og doktor i norrøn filologi. Han debuterte med diktsamlingen "Íslendingurinn" i 1992, og har totalt utgitt syv bøker; tre diktsamlinger, tre romaner og en sakprosabok ("Den svarte vikingen"). "Svar på brev frå Helga" kom ut i 2010, og den ble i 2012 nominert til Nordisk råds litteraturpris. I dag er forfatteren bosatt i Bergen, hvor han arbeider som forsker ved universitetet. (Kilde: Wikipedia)

Forlaget Pelikanen står bak utgivelsen av denne lille kortromanen, som i form er et kjærlighetsbrev fra sauebonden Bjarne Gislason på Kolkustad til elskerinnen Helga, som han for et helt liv siden ga avkall på. Kvinnen han en gang fikk barn med, men som han ikke hadde mot til å følge da muligheten sto der fremfor ham. For lenge siden mottok han et brev fra Helga, der hun fortalte at hun elsket ham. Hvorfor har han brukt så mange år på å svare på brevet hennes? I alle fall ikke fordi han noen gang har sluttet å elske henne ... 

"Då du vart med barn og bad meg fylgja deg sørover, kom eg til vegskilet i livet. Vegen som eg hadde gått fram til dette, delte seg no i to. Eg fór dei båe. Og likevel ikkje nokon av dei. Det vil seie at eg gjekk den eine av dei, men hadde heile hugen min på hi sida. Hjå deg." (side 87)

For det er dette ene valget i livet, et valg Bjarne - nå tilårskommen - funderer over ... Var det rett? Og hva valgte han egentlig? Og kanskje viktigst av alt: var det nå egentlig han som tok valget når alt kom til alt? Nå er kona Unn død, og han kan for alvor våge å kjenne etter.

"Sume menneske døyr på grunn av det som er utanfor dei. Andre døyr fordi dauden er i dei frå gamalt av og låser seg om blodårene deira innanfrå. Dei døyr alle. Kvar på si vis. Sume fell i golvet midt i ei setning. Andre takkar fredfullt for seg i ein draum. Sloknar då draumen, slik som når ein film ikkje vert projisert på lereftet lenger? Eller skifter draumen berre form og får nytt ljos og nye fargar? Og legg den som drøymar, på nokon måte merke til dette?" (side 5) 

Gjennom Bjarnes brev får vi innblikk i hvordan ekteskapet med Unn stivnet og ble til noe uten liv på flere enn en måte. Det minste offeret var at de ikke fikk barn. Det verste var at de aldri virkelig var nær hverandre. Nettopp derfor ble møtet med Helga så sterkt. Helga som bød på seg selv, som ga ham følelsen av å leve, følelsen av å være en attråverdig mann igjen ... Hvordan kunne han klare å unngå å ta dette i mot? Og hvorfor klarte han likevel ikke å bli med henne til Reykjavik da muligheten bød seg? Hvem var han egentlig utro mot? Kanskje mest av alt overfor seg selv ... 

Samtidig som dette er en roman om et sidesprang og sterk og forbudt kjærlighet, er dette kanskje først og fremst en roman om kjærligheten til naturen, til sauene på gården og til landsbygda. Og om frykten for hva bylivet i Reykjavik egentlig ville hatt å by de to, dersom Bjarne hadde våget å flytte dit sammen med Helga. Det var altså ikke forpliktelsene overfor kona Unn som først og fremst sto i veien for dette valget, slik man kanskje skulle tro ved første øyekast. 

Noe av det som bergtok meg mest under lesingen av "Svar på brev frå Helga" var, i tillegg til den sterke kjærligheten som beskrives, forfatterens evne til å nyansere persongalleriet. Ingen blir sittende igjen med skylden alene, for de er alle på et vis skyldige. Her velges ingen enkle forklaringsmodeller, ganske enkelt fordi samtlige av personene i boka er så komplekse og fylt av motsetninger. De er mennesker på godt og vondt, slik det jo er i virkelighetens verden også. Ingen er bare gode, ingen er bare onde eller uten karakterfasthet. 

Denne romanen "kledde" det nynorske språket, fordi det ga romanen et litt nostalgisk preg. Jeg-personen er tross alt en gammel tilårskommen mann, og det krever at fortellerstemmen "stemmer". Det opplevde jeg at den gjorde, selv om forfatteren er en relativt ung mann. Bruken av et noe gammelmodig nynorsk fikk frem kontrastene til det moderne livet. For øvrig nevnes aldri den islandske finanskrisen med et eneste ord, men som leser er det vanskelig å la være å lese Bjarnes frykt for byen, materialismen og kapitalismen i lys av dette. Mest av alt fryktet han at han ville miste seg selv dersom han ga avkall på alt som hadde betydd så mye for ham i livet. Hvem ville han ha vært utenfor sine vante omgivelser? 

Jeg hadde høye forventinger til boka på forhånd, og jeg ble ikke skuffet! "Svar på brev frå Helga" er rett og slett et vakkert lite mesterverk! 

Helt til slutt: Cathrine Krøger skriver følgende i sin anmeldelse av boka i Dagbladet den 1. oktober 2012:

«Svar på brev frå Helga» ble skrevet i 2010, rost opp i skyene av kritikere og lesere, og nominert til Nordisk Råds Litteraturpris. Det selsomme er at forfatteren selv har bodd i Bergen de siste årene. Hvorfor i all verden har vi verken hørt om boka eller mannen, før brødrene Knausgård og Pelikan forlag skjønte at dette lille mesterverket måtte oversettes.

Og bare for å ha nevnt det: Forlaget Pelikanen er det Knausgård-brødrene som står bak - sammen med Asbjørn Jensen. 

Utgitt på islandsk: 2010
Originaltittel: Svar við bréfi Helgu
Utgitt i Norge: 2012
Forlag: Pelikanen
Oversatt fra islandsk: Johannes Gjerdåker
Antall sider: 111
ISBN:978-82-93237-01-3
Boka har jeg kjøpt selv

Bergsveinn Birgisson (Fotoet er lånt fra forlaget)

Andre omtaler av boka:
- VG v/Kristine Isaksen - 19. desember 2012 - Ekte sauebonderomantikk - Romanen er brevet til Bjarne, og det er bevegende lesning. Ikke bare er det ektefølt romantisk, dryppende av lengtende kjærlighet og skjult anger, men også en smule ambivalent. Brevskriveren vil nemlig ikke helt ta ansvaret for valgene han har tatt, selv om tiden er kommet for det.
I fremstillingen hans er det bygdesladderen som trigger sidesprangene, Helga som tar initiativet, kona som er mannevond og utilnærmelig. Hovedpersonen oppleves som upålitelig, kompleks og fullblods menneskelig, og løfter boken flere hakk.
- Dagbladet v/Cathrine Krøger - 1. oktober 2012 - Langt mer erotisk enn «Fifty shades» - Språket sitrer av uforløst begjær. Det sies at det er i krisetid kunsten virkelig blomstrer.
Det er kanskje derfor det har kommet så oppsiktsvekkende mye god litteratur fra Island de siste årene.
Ikke at Bergsveinn Birgissons lille brevroman handler om tiden etter at øya gikk bankerott. Men med sin hyllest til det før-moderne selvbergingssamfunnet er det besk kritikk av kapitalismen.
Den smale lille romanen er lagt til tiden rundt annen verdenskrig, og lagt i hendene på en aldrende sauebonde. Han får endelig satt seg til for å svare på brevet fra elskerinnen Helga. Det kom mange år tidligere, da hun flyttet til Rekjavik, og ville ha ham med. Han våget ikke. Det var ikke fordi han ikke elsket henne. Tvert om.
Brevet er en nydelig kjærlighetserklæring — nærmest en hymne.
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 15. oktober 2012 - Kjærlighet og lengsel på Island - (Intervju) - I en tid der den selvbiografiske skjønnlitteraturen florerer, og bøkene blir lengre og lengre, går den islandske forfatteren Bergsveinn Birgisson motsatt vei. På 100 små sider kryper han inn under huden på sauebonden Bjarne og skildrer hans liv på Island tidlig på 1900-tallet. Det måtte en finanskrise til for at islendingene igjen skulle få sans for landets kulturelle arv, sier Birgisson:
Tilbake til naturen
– Det fantes en pengekultur på Island ved starten av 2000-tallet som la alt øde. Man klarte ikke skape noen verdier – verken kulturelle eller materielle, og i vakuumet som oppstod da denne pengekulturen brøt sammen, begynte islendingene å spørre seg om de virkelig hadde en kultur. Da kom det en dreining tilbake til røttene. Så islendingene tok godt i mot romanen! Det er et styrketegn at folk tåler selvkritikk; jeg kritiserer bylivet i Reykjavik, og så er det nettopp folk i Reykjavik som først og fremst har kjøpt boken.
- Aftenposten v/Anne Merethe K. Prinos - Vakker brevkunst - Islands bidrag fra Bergsveinn Birgisson er kraftfull skjønnhet i en fremmed tekst. For en norsk byleser fremstår Birgissons roman som både kjent og fremmed. Kjærlighetshistorien er enkel og gjenkjennelig, men beskrivelsen av selvbergersamfunnet der handlingen utspiller seg, er fra en annen verden. Denne fremmedheten understrekes av et språk som i den nynorske oversettelsen spiller på ord og uttrykk jeg ikke ante at fantes: «Trånaden», «darrisen» og «reppen» tilhører neppe standardvokabularet. Om ikke alt er umiddelbart lett å forstå, ødelegger ikke det for nerven i en mangefasettert og vakker tekst.
- Dag og Tid v/Ottar Fyllingsnes - 28. september 2012 - Suksess med gammel sauebonde - (intervju) – Den einaste store filosofen Island har hatt gjennom tidene, Þorsteinn Gylfasson, hevda at ein må tenkja som fiskar og bonde om ein skal tenkja islandsk. Røynsla og historia vår ligg i språket og i anekdotane som lever vidare. I romanen har eg brukt fleire anekdotar, og eg har freista å gjera meg nytte av den munnlege forteljarkunsten ute på bygdene. Som ung møtte eg mange bønder og fiskarar, og då eg var i tjueåra, intervjua eg både gamle kvinner og gamle karar, og dette materialet samla eg på. No har eg freista å nytta det i skrivinga, men eg ser meir på det som ei leire, som eg kan ta meg fridomar til å forma og setja inn i ein større samanheng.
- Aftenbladet v/Jan Askelund - 22. desember 2014 - Islandsk romanmagi - (Egentlig en bokanmeldelse av "Soga om véret", men her nevnes også "Svar på brev frå Helga)
- Tones bokmerke - 25. februar 2015 - Den lille romanen Svar på brev frå Helga av Bergsveinn Birgisson på 110 sider, utgitt i 2010 og på norsk i 2012, ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris i 2012. Den omhandler ikke bare kjærlighetsforholdet mellom Bjarne og Helga, konsekvensene og savnet etter henne. Romanen omhandler også det som skjer i det lille samfunnet på den tiden dette skjedde – rundt 2. verdenskrig. Fine beskrivelser av natur og livsforholdene til de som bor der. Sammenligningen av gammel og ny tid, og de endringer som har skjedd. Selv om jeg har leste gode anmeldelser var romanen mer innholdsrik enn jeg hadde forventet.
- Birgittes bok v/Lise Galaasen - 20. januar 2013 - Jeg har ikke sett kjærligheten bli beskrevet på denne måten før – med hjertet i hånda og møkk under neglene. Men jeg skulle ikke ha levert fra meg nynorsk ordbok på loppis. Her hadde jeg hatt bruk for den. Det vriene språket gjør imidlertid at teksten synger på en spesiell måte, suger meg inn i en egen atmosfære, skaper en stemning bokmål ikke ville greid. Forfatteren er en sann kunstner!Holder du ut et nynorsk helt på kanten av det forståelige – av og til utenfor – vil jeg anbefale denne perlen av en bok. Du har antakelig aldri lest noe lignende.
Boka er under oversettelse til en rekke språk, har blitt teater og det skrives på et filmmanus. Den er utgitt på Pelikanen forlag i 2012.
- Min bok- og maleblogg - 21. januar 2013 - Brevet er ikke bare et kjærlighetsbrev til Helga, men også en hyllest til mennesker som levde i "den gamle tida". Til de som bodde på avsidesliggende gårder, de som klarte å mestre hverdagen uten tekniske hjelpemidler. Fortellingen om Gisle og Sigrid, som bor langt utenom allfarvei, er sterk. Sigrid dør midt på hardeste vinteren, det er ikke mulig å gravlegge noen nå. Men Gisle viser at her måtte det kløkt og fantasi til. Han henger liket i røykehuset og konserverer kona på denne måten. Det er ikke fritt for at jeg måtte trekke på smilebåndet da jeg las dette, trass i alvoret bak.
Dette er en roman som blir ekstra troverdig og sterk på grunn av bruken av språket. Birgisson bruker ord og uttrykk som nok er mer islandske enn gammel nynorsk. Jeg leser lett nynorsk, men her måtte jeg ofte konsentrere meg og lese høyt for meg sjøl for å skjønne hva han mente. Og det gjorde godt! En roman som jeg satte pris på å finne fram til. Leser gjerne mer av Birgisson.

Jens Christian Grøndahl: "Tavshed i oktober"

Om utroskapens pris

Litt om forfatteren og hans bokutgivelser

Jens Christian Grøndahl (f. 1959) er en dansk forfatter som debuterte med romanen "Kvinden i midten" i 1985, og som siden har utgitt 18 romaner - sist "Fire dager i marts" i 2008.  

"Tavshed i oktober" utkom i 1996, og det skal ha vært denne boka som førte til at Grøndahl slo gjennom i Norge. Dette kan man lese ut av en anmeldelse av hans roman "Indian summer" av Anne Cathrine Straume datert 31.05.2000 på NRKs nettsider. Her får i alle fall jeg et slags svar på hvorfor det antakelig ikke har vært så mye blest om ham og hans bøker, fordi Straume mener at forfatteren har en tendens til å gjenta seg selv. Det er jo i så fall ikke bra ... Samtidig antar jeg at det kan være delte meninger om akkurat dette. 

For øvrig bør det nevnes at forfatteren i 1995 mottok Herman Bangs Minnelegat og i 1998 De Gyldne Laurbær for romanen "Lucca".

Selv hadde jeg aldri hørt om forfatteren da en av boksirklene mine bestemte seg for at "Tavshed i oktober" skulle være månedens bok. Det var heller ikke mulig å skaffe boka på norsk, så vi måtte gå veien via et dansk antikvariat for å få tak i den danske utgaven. 

Siden har jeg brakt på det rene at det er Pax Forlag som står bak de norske utgivelsene av Jens Christian Grøndahls bøker, men at ingen av bøkene hans lenger er tilgjengelig på norsk. Etter å ha lest "Tavshed i oktober" synes jeg faktisk at det er leit, og skulle ønske at forlaget kom ut med i alle fall denne perlen av en bok på nytt. Boka er nemlig svært godt egnet for dyptgående analyser, og er av den grunn svært spennende som diskusjonstema nettopp i en boksirkel. Det er det ikke alle bøker som er! 

I det følgende gjør jeg oppmerksom på at jeg et godt stykke på vei spoiler en del av handlingen i boka. Dersom du altså er nysgjerrig på boka og vurderer å lese den selv, bør du kanskje stoppe opp her og ikke lese videre. 

Om "Tavshed i oktober"

I boka møter vi den navnløse 44 årige kunsthistorikeren som nettopp har blitt forlatt av sin kone Astrid etter 18 års samliv. 

"Hun har lejet en bil i Paris og brugt sit Mastercard på ruten over Bordeaux, San Sebastian, Santiago de Compostela, Porto og Coimbra til Lissabon. Den samme rute, som vi fulgte det efterår. Hun har hævet et stort beløb i Lissabon den syttende oktober. Deretter har hun ikke brugt kortet. Jeg véd ikke, hvor hun er. Jeg kan ikke vide det. Jeg er fireogfyrre år, og jeg véd mindre end nogen sinde. Jo ældre jeg bliver, desto mindre véd jeg. Da jeg var yngre, troende jeg, at min viden ville vokse med årene, at den var under stadig utvidelse ligesom universet. Et stadig bredere område af vished, der tilsvarende fortrængte og forminskede uvishedens omfang. Jeg var virkelig optimistisk. Efterhånden som tiden er gået, må jeg indrømme, at jeg véd omtrent det samme, måske endda lidt mindre, og slet ikke med den samme sikkerhed som dengang. Mine såkalte erfaringer er overhovedet ikke det samme som viden. De er mere som, hvad skal jeg kalde det, en slags ekkorum, hvor den smule, jeg véd, runger hult og utilstrækkeligt. Et voksende tomrum omkring min lille viden, der rasler dumt som en indtørret kerne i en valnøddeskal. Mine erfaringer er erfaringer med uvidenheden, dens bundløshed, og jeg vil aldrig finde ud af, hvor meget jeg endnu ikke véd, og hvor meget der bare er noget, jeg har troet." (side 5) 

Dermed er rammen satt for romanen. Vi skjønner bl.a. at tittelen på romanen - "Tavshed i oktober" - har sammenheng med konas forsvinning nettopp i oktober, og at romanen skal handle om kjærlighet og savn. Mens kunsthistorikerens kone har lagt ut på en reise alene i fotsporene til deres opprinnelige kjærlighetsreise 10 år tidligere, skjønner vi også at det hele har noe symbolsk over seg. Det er en dobbelhet i hennes handling - enten reiser hun for å gjøre seg ferdig med det som har vært, eller hun reiser for å finne tilbake til det som engang var. Ektemannen sitter hjemme og venter - mens han grubler over hva som egentlig skjedde. "Er alt blot tilfældigheter? Og hvordan så nå til en holdbar selvforståelse?" (sitat fra bokas smussomslag) Dessuten er rollene snudd. For det pleide å være kona som satt hjemme og ventet, mens mannen var på sine mange reiser - primært i jobbøyemed, men også av andre grunner skal det etter hvert vise seg. 

Mens kunsthistorikeren og bokas jeg-person sitter hjemme og grubler, tenker han tilbake på deres første møte - den gangen han tilfeldigvis var i nærheten da Astrid flyktet fra sin eldre, utro filmsinstruktør av en ektemann, sammen med sønnen Simon. Deres samliv startet umiddelbart, og siden fløt de av gårde i det som ble deres felles liv, og hvor datteren Rosa like tilfeldig ble unnfanget og født. Dersom det er noe som tidvis har plaget kunsthistorikeren, er det vel først og fremst hvor mange bevisste valg han egentlig foretok seg, og hvor mye som "bare skjedde". Dette kommer særlig på spissen da han senere er utro med Elisabeth, en kvinne som i motsetning til Astrid også har forståelse for hans yrkesmessige sider. Dette møtet blir sterkt for ham, og han forutsetter uten videre at dette er like sterkt for henne ... 

Etter hvert får vi også innblikk i kunsthistorikerens spesielle oppvekst, med en mor som var notorisk utro og som han nettopp derfor aldri har hatt noen tiltro til - særlig fordi han så hvordan hennes utroskap udmyket faren og gjorde ham til en slags ingenting. Sjokket da han i vanvare betror seg til moren og forteller om utroskapen med Elisabeth, og da moren trekker paralleller mellom ham og henne ... som om de egentlig er mer like enn han kanskje hadde trodd? At de begge har en urolig natur som gjør det vanskelig å bli på et sted for lenge ad gangen ... Dette blir nesten ikke til å holde ut. 

Refleksjonene rundt før og etter i et forhold skildrer forfatteren på en meget tankevekkende måte. For hva vet vi egentlig om hva som er ment å skulle vare (livet ut), og hva som er en flyktig parentes i livene våre? Her er dette illustrert gjennom Astrids tilbakeblikk på sitt samliv med den eldre filminstruktøren:

"Når hun talte om filminstruktøren, var det, som når man taler om en fejltagelse, et vildskud, en brøler, som hun kun kunne komme til rette med ved at distancere sig undrende og ironisk til den unge pige, der seks år før havde givet efter for en moden mands fryktindgydende lidenskap. I hendes beretning om deres år sammen blev hendes forelskelse i ham til en ung forblændelse, en forrykt illusjon, der havde fået lov at vare for længe og føre for vidt, og jeg sagde aldrig til hende, hvad jeg tænkte, når hun talte sådan om sit første ægteskab. At hun måske kun forminskede sine egne og filminstruktørens følelser til letfærdige erotiske grimasser for at kunne overbevise sig selv om, at vores egne følelser var lige så pålidelige og uomgængelige som tyngdekraften selv. Fordi hun ængstelig måtte forsinkre os begge to om, at jeg var manden i hennes liv og ikke bare en tilfældig taxachauffør, den første og den bedste, der nu engang var kommet forbi. Vi var stadig unge, og måske var vi begge to bange for vores egen ungdom, for den hast hvormed kærligheden havde skiftet ansigt. Måske strejfede det også hende i ubevogtede øieblikke, at hendes kærligheds nye ansigt kunne vise sig blot at være endnu en maske. Vi havde stadig så lidt af livet bag os, vi kunne endnu ikke vide, at historien er lige så uvis og tvetydig som fremtiden. Vi troede stadig, at fortiden kunne besværges med okkulte fagter, vi troede stadig, at vores varme ånde alene var nok til å at blæse liv i vores håb." (side 104)

Vi får også høre med om Ines, kvinnen som kunsthistorikeren hadde et forhold til før Astrid. Et forhold som tilsynelatende sluttet brått, men som fortsatte å leve videre i ham - rett og slett fordi kvalene rundt om det var riktig å forlate henne, aldri får noe svar. På et slags vis flettes historiene om jeg-personens tre kvinner sammen, slik at det er vanskelig å få øye på når det ene sluttet og det andre begynte ... 

Hva er det som gjør at man selv definerer kvaliteten på et forhold som god eller dårlig? Hvem vi rent faktisk er, hva vi der og da har behov for eller kun rene tilfeldigheter?

"For Astrid havde mit intellektuelle liv fra starten været en utilgængelig zone, hvad enten det var af respekt, for ikke at forstyrre mig, når jeg sad ved mit vindue ut til Søerne bøjet over mine manuskripter, eller det var fordi mine skriblerier ikke interesserede hende synderligt. Jeg blev aldrig krænket over hendes manglende interesse for, hvad jeg skrev, tværtimod. Da jeg mødte hende, havde jeg netop følt, at hun befriede mig for min grublende enspændernatur. Hendes dovne, sikre bevægelser, hendes krusede smil og hendes underfundige, smalle øjne havde reddet mig fra mig selv. Hun havde draget mig ind i en sfære af ubekymret lethed, og selv de mest gråmelerede dage var aldrig blevet grimme eller kuldslåede i deres uungåelige trivialitet. Sammen med hende havde hverdagen med alle dens nødvendige gentagelser snarere forvandlet sig til en let, vibrerende uro ad gentagne gøremål, der drejede graciøst om sig selv, sat i bevægelse af varmen mellom os. Jeg havde aldrig forventet, at hun skulle forstyrre mig i mit arbejdes ensomme cirkler. Det var, som om hun kun ved at holde sig udenfor kunne forblive en modvægt til mine abstraktioner og forhindre mig i helt at miste den virkelige verden af syne. Min intellektuelle ensomhed var på en underfundig måde den pris, jeg måtte betale for ikke at blive ensom." (side 218)

Men så var det likevel en dag ikke nok, det Astrid kunne by ham ... Inntil han til slutt innser at det var det likevel - når det kom til stykket ... Men da var det faktisk for sent ... 

"Jeg skammede mig ikke bare over mit forræderi, men også ved tanken på, at jeg virkelig havde troet, jeg kunne undslippe mig selv og blive som en anden, en anden , en anden end den, jeg var blevet med årene, alle årene sammen med hende og børnene. Hvem skulle det have været? Hvis jeg ikke hørte hjemme ved siden af Astrid i lejligheden ved Søerne, hvor så?" (side 254)

Hva jeg mener om boka

Denne boka handler kort og godt om kjærlighetens vilkår, om hva som skjer når en av partene er utro og om hvor vanskelig det er å forhindre at utroskapen gradvis forgifter hele forholdet, uavhengig av om den bedratte part kjenner hele sannheten om det som skjer. 

Underveis ble jeg en smule provosert over jeg-personens ensidige forventninger om hva alle andre skulle gjøre for ham, mens det i liten grad handlet om hva han kunne gjøre for sine kvinner. Det er en nokså krevende og egoistisk kjærlighet som beskrives, og selv satt jeg igjen med et brennende ønske om også å få innsikt i spesielt Astrids syn på forholdet. Samtidig vil jeg understreke at jeg-personen reflekterer inngående over det som skjer underveis, og at det selvsagt er naturlig at utgangspunktet sånn sett er en selv og egne behov. Han kommer også frem til noen erkjennelser underveis, skjønt jeg også lurte på hvor mye som ble fremtvunget av omstendighetene og hvor mye som rent faktisk skyldtes egne valg. Som leser er man i alle fall ikke i tvil om at moralen i boka er at utroskap har sin pris og at den korrumperer selv det beste forhold. Det er ikke mulig å isolere det ene fra det andre, og man kan ikke bygge ny lykke på andres ulykke. Sånn er det bare! 

Det er høy sitatfaktor i boka, og jeg satt til slutt igjen med ganske mange eselører i boka på ting jeg ønsket å kunne bla tilbake til og lese på nytt. Det er en innsiktsfull og nokså dypt psykologisk bok, der det er mange lag som det kan være spennende å diskutere. Selv opplevde jeg boka som veldig litterært skrevet, og det er godt mulig at dette ble forsterket fordi jeg leste den på dansk. Setningsoppbyggelsen i det danske språket er mer avansert enn i det norske, men alle sine innskutte bisetninger og et vell av kommaer, og man må virkelig konsentrere seg for å få med seg alle detaljene. Boka er ikke veldig tykk, men jeg opplevde den likevel som krevende å lese. Kanskje mest fordi dette ikke er en bok man rusher gjennom, men som - for at man skal få noe ut av den - krever at man stopper litt opp, leser noen avsnitt om igjen, reflekterer over det man har lest - før man i det hele tatt kan gå videre. I alle fall opplevde jeg min egen lesning på denne måten. Alt i alt en vakker, tankefull og ikke minst smertefull roman om kjærlighetens vilkår i en kompleks verden full av fristelser! Og om det er håp for 44-åringen og Astrid? Nettopp det er et særdeles åpent spørsmål!

Helt til slutt: en sterk oppfordring til Forlaget Pax om å gi ut boka på nytt! Det fortjener den virkelig! Den er nemlig helt fantastisk! 

Utgitt: 1996
Originaltittel: Tavshed i oktober 
Dansk forlag: Samlerens Bogklub
Utgitt i Norge: 1998
Norsk forlag: Pax Forlag (med i dag ikke lenger tilgjengelig)
Antall sider: 267
Boka har jeg kjøpt selv.

Jens Christian Grøndahl (Foto: Astrid Dalum)

Andre omtaler av boka og forfatteren:
- Politiken v/Emil Bergløv - 25.09.2013 - Modtager af De Gyldne Laurbær står bag kritisert Thorning-bog
- Dagbladet v/Annette Sjursen - 21.06.1998 - Kjærlighet og erindring
- Jeg leser - 15.01.2009 - Jens Christian Grøndahl (en av Janickes favorittforfattere - her skriver hun om "Et annet lys", "Lucca" og "Taushet i oktober" - sistnevnte er hennes favorittbok)
- NRK v/Anne Cathrine Straume - 31.05.2000 - "Indian summer" 
- Dag og Tid v/Ingrid Storholmen - 30.07.1998 - "Krevjande kjærleik"

Ketil Bjørnstad: "Ensomheten"

Filharmonisk utroskap

Ketil Bjørnstad (f. 1952) har en formidabel produksjon av bøker (hele 41 stk.) og LP´er/CD´er (56 stk.) bak seg, og jeg er en stor beundrer både av hans forfatterskap og hans komponist- og musikerkarriere, skjønt jeg har størst forstand på forfatterskapet hans. 

Temaet utroskap er berørt i flere av Ketil Bjørnstads bøker, men det er først i "Ensomheten" at dette er så til de grader rendyrket som tematikk gjennom en hel roman. 

Oscar Enger - bassist i Oslo Filharmonien - er notorisk utro, og selv ikke det forhold at han gifter seg med Mildred, en kvinne han elsker, forhindrer ham i å være utro få uker etter bryllupet. Stadig på jakt etter nye erobringer - stadig med kyniske kalkulasjoner i bakhodet hver gang han står overfor en ny kvinne. En jakt som handler om å styre unna dem som kan bli for krevende, og for all del ikke involvere seg i noen som kan finne på å komme på konsertene hans og sånn sett komme ham for tett innpå livet. Kvinner som jobber i servicebransjen er perfekte, vant som de er med å stå til tjeneste - jurister ikke siden de er mer tilbøyelig til å kreve noe mer av ham. Til slutt er han så dristig at han i praksis nesten ber om å bli avslørt av sin kone. Og avslørt blir han! Men mens hans kone tror at utroskapen har hatt et nokså begrenset omfang, vet Oscar at det dreier seg om 30-40-50 ulike kvinner i årenes løp ... Han er blitt en horebukk som ikke er verdt noe mer enn de to plastposene han får med seg ut av deres felles bo, for å sitere forfatteren på noe han uttalte i et intervju i Nitimen tidligere i år.  Etter hvert finner Oscar seg en kul leilighet på Tjuvholmen, men dette viser seg å være helt feil for ham. Parallelt følger vi sønnen hans som plutselig bestemmer seg for å hoppe av videregående for å satse på musikken ... Og før Oscar går på autopilot og setter alle kluter inn for å få sønnen "på rett spor", må han gå noen runder med seg selv ... 

Susanne Hvasser er fiolinist i samme orkester som Oscar Enger. Også hun har et nokså havarert liv bak seg - som den andre kvinnen, elskerinnen til Holger. Det som var ment å skulle bli en overgang - mens hun ventet på at Holger skulle forlate sin kone - ble etter hvert selve livet for henne. Et kjærlighetsforhold som er dømt til å holdes skjult i år etter år, og som aldri får blomstre fritt, som aldri får frisk luft ... Egentlig holder hun det ikke ut, men så holder hun heller ikke ut tanken på at hun skal miste ham. Ensomheten døyves med katten Misan, substituttet for et annet liv, substituttet for barna hun aldri fikk ... 

Oscar og Susanne har det til felles at ingen av dem lever det livet de egentlig ville ha levd. Løgnen har etter hvert blitt en så stor del av dem at de ikke vet hvor den begynner og hvor den slutter. Og midt oppi deres levde liv - i løgnen - vokser det frem en ensomhet ikke bare i forhold til omgivelsene, men også i forhold til dem selv, fordi de aldri kan vise noen hvem de egentlig er. I den konteksten blir selve avsløringen, det som gjør at alt tar en slutt, det de ikke fikk til å gjøre selv, kanskje en stor lettelse og en mulighet til å starte på nytt og leve et sannere liv? Og mens vi følger Oscar og Susanne etter hvert deres brudd - han med sin kone, hun med elskeren - og får innblikk i hatet fra hhv. ekskona og elskerens kone - ligger det i kortene at livet har noe mer i vente for disse to skibbrudne ... 

Jeg har lest de aller fleste av Ketil Bjørnstads bøker i løpet av de siste 30 årene, og har sånn sett nokså inngående kjennskap til hans forfatterskap. Jeg har mine helt klare favoritter blant bøkene hans (Alveberg-triologien og Villa Europa - bare for å nevne noen), og opp i denne klubben seiler nå " Ensomheten", som en roman som virkelig berører med sin tidsaktualitet. Få norske forfattere er i stand til å beskrive menns følelsesliv så nyansert som Ketil Bjørnstad. 

Det er skrevet et lass av bøker om utroskap, men denne boka er annerledes. Temaet er svært alvorlig og veldig aktuelt for vårt samfunns verdier, der det meste er sentrert rundt individet og dets behov. Like fullt - noen av beskrivelsene - særlig kynismen hos Oscar og noen av kompisene hans som også er like notorisk utro som ham - fremkalte likevel litt humring, kanskje fordi kynismen settes så til de grader på spissen. Her slipper både Oscar og Susanne til med hver sine stemmer - dog uten å være jeg-personer - og det forhold at de omtales i tredjeperson entall gjorde at jeg som leser fikk den nødvendige distansen til dem begge. Dermed unngår forfatteren det selvrettferdige, samtidig som vi slipper å ta stilling til det moralske ved hovedpersonenes handlinger. Forfatteren utforsker utroskapens mange fascetter, og gir aldri svar på de store spørsmålene: er noen rett og slett bare helt uforbedrelig utro eller handler det om at de ikke har møtt den rette? 

Noe som alltid krydrer Bjørnstads romaner er alle preferansene til musikken - først og fremst den klassiske musikken. Hans musikerbakgrunn fornekter seg heller ikke her. Opp gjennom årene har jeg endt opp med å skaffe meg det meste av den musikken han skriver om - i tillegg til det han selv har utgitt - men i "Ensomheten" er han stort sett innom klassikere han har omtalt tidligere. Musikk som det i alle fall for meg er enkelt å relatere meg til ... 

Oppleserne Øystein Røger og Andrea Bræin Hovig ga stemmer til hhv. Oscar Enger og Susanne Hvasser, og dette fungerte svært godt! Skjønt her ville man aldri hatt problemer med å følge med på hvem det enkelte kapittelet handlet om. Romanen er godt skrevet, tematikken er interessant og persongalleriet er troverdig og nyansert. En av Ketil Bjørnstads beste romaner, synes jeg! Her blir det terningkast fem - et sterkt et! 

Utgitt: 2013 
Forlag: Lydbokforlaget (Aschehoug har utgitt papirutgaven)
Opplesere: Øystein Røger og Andrea Bræin Hovig
Spilletid: 7 t 48 min. (283 sider)
Jeg har mottatt lydboka fra Lydbokforlaget

Ketil Bjørnstad (Foto: Roger Neumann)

Stefan Zweig: "Fear"

Om angstens vesen

Det er ikke mer enn noen få dager siden sist jeg omtalte og anbefalte en Stefan Zweig-bok - "Twilight / Moonbeam Alley". For spesielt Stefan Zweig-interesserte, anbefaler jeg for øvrig å lese en kronikk i Aftenposten, ført i pennen av Gabi Gleichmann 5. november 2012, og som jeg skrev om i bloggen min samme dag. Det er link til Gleichmanns artikkel i mitt blogginnlegg. 

Som genre ligger "Fear" i grenseland mellom novellen og kort-romanen, og det kan nok være en smaksak hva man kaller den. Selv synes jeg den har alle kjennetegnene til en novelle, fordi historien er veldig konsentrert og ikke handler om noe annet enn et eneste tema - en kvinnes frykt for å bli avslørt pga. sin utroskap ...

"Fear" inneholder kun en novelle. Vi følger Irene, som er på vei fra sin elsker etter å ha besøkt ham i hans leilighet for første gang. Plutselig overmannes hun av en frykt som får henne til å skjelve, som om kroppen allerede har en forutanelse om hva som skal skje. I bunnen av trappa står nemlig en kvinne som er ute etter henne. 

"There she collided with a woman who was obviously on her way in. "I´m so sorry!", she said, trying to get past quickly. But the woman barred her way, staring at her angrily and at the same time with unconcealed scorn. 

"Oh, so I catch you here for once, do I?", she said in a coarse voice, not at all discomposed. "That´s right, oh yea, what they call a real lady, ever so respectable! Not satisfied with her husband and all his money and that, no, not her, she has to go stealing a poor girl´s fellow too!" (side 11)

Irene, som er nervøs nok fra før av, kollapser nesten i sitt møte med denne kvinnen, som fra dette øyeblikk blir hennes pengeutpresser. 

I tilbakeblikk får vi vite hva som har gjort at Irene, så respektabelt gift med en forsvarsadvokat, og som aldri har manglet noe materielt, har havnet i en situasjon hvor hun er utro med sin mann. Hun har nemlig innledet et forhold med en ung pianist, som er på vei oppover i sin karriere. Det ektemannen mangler av glød og lidenskap, finner hun i denne unge mannen. Samtidig er det ikke kjærlighet som driver henne - snarere et behov for å bli sett, og kanskje også et behov for å være noe selv. Hjemme har hun nemlig en tjener på hver hånd, og dette fører til at hun ikke bare er fremmedgjort i sitt eget liv, men også rett og slett ... overflødig. Ingen trenger henne egentlig. Selv ikke barna, som hele tiden blir tatt hånd om av andre. Dette blir svært merkbart etter hvert som hun ikke en gang våger seg ut av huset, av frykt for å treffe på denne kvinnelige pengeutpresseren.

Stefan Zweig beskriver Irenes frykt og angst så intenst at jeg - med fare for å virke klisjéfylt - må si at jeg kjente det fysisk i kroppen selv. Noen ganger fikk det meg nesten til å slutte å puste i ren spenning. Jeg har ikke lyst til å røpe mer av handlingen - bare at nok en gang viser Stefan Zweig seg som en forteller av rang, i stand til å sette seg inn i en kvinnes tankegang, beskrive en angst så levende at den får innvirkning på leseren - før han til slutt presenterer en avsløring så hinsides hva jeg kunne gjettet selv at jeg er imponert! Novellen kommer likevel ikke helt opp mot f.eks. "Sjakknovelle", som var mye mer kompleks, så her blir det "bare" terningkast fem, men til gjengjeld et sterkt et! 

Og jeg gleder meg fremdeles til å fortsette mine Stefan Zweig-studier! Målet er å få flere blogginnlegg om hans bøker enn noen annen forfatter. Dette som et uttrykk for min egen Stefan Zweig-entusiasme - og for å skape mer blest om bøkene hans. 

Utgitt første gang: 2010
Originaltittel: "Angst"
Denne utgaven er utgitt: 2010
Forlag: Pushkin Press
Oversatt fra tysk til engelsk: Anthea Bell
Antall sider: 106

Stefan Zweig