Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten dysfunksjonell kjærlighet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten dysfunksjonell kjærlighet. Vis alle innlegg

fredag 5. oktober 2018

"Bitter Moon" (Regissør: Roman Polanski)

En Roman Polanski-film av beste merke!

Første gang jeg så Roman Polanskis "Bitter Moon" var da filmen hadde Norgespremiere i 1992. Filmen gjorde et sterkt inntrykk på meg. Dette var også første gang jeg så Hugh Grant på lerretet, til tross for at han på den tiden hadde vært skuespiller i om lag 10 år. Da jeg her om dagen kom over filmen på nettstedet og strømmetjenesten Blockbuster.no, fikk jeg lyst til å se den igjen. Dette er nemlig en av de aller beste Roman Polanski-filmene jeg har sett!

Roman Polanski (f. 1933) har en imponerende meritt-liste av filmer. Blant de aller mest kjente er "Rosemary´s Baby" (1968), "Chinatown" (1974), "Tess" (1979), "The Ninth Gate" (1999), "The Pianist" (2002), "Oliver Twist" (2005), "The Ghost Writer" (2010) og "Carnage" (2011). Linkene peker til mine omtaler av filmene her på bloggen. I tillegg nevner jeg en dokumentarfilm om Roman Polanski - "Wanted and desired" fra 2008, som handler om drapet på hans kone Sharon Tate på slutten av 1960-tallet og hans forhold til den mindreårige Samantha Gailey og en påstått voldtekt av henne. Sistnevnte har ført til at han aldri kan reise tilbake til USA fordi han der risikerer livstidsstraff for voldtekten. Polanskis forkjærlighet for yngre kvinner har for øvrig aldri vært bestridt, og dette merker man også i hans filmer. "Bitter Moon" er intet unntak, idet Mimi (spilt av Emmanuelle Seigner) mest av alt minner om en uskyldsren mindreårig kvinne - i alle fall til å begynne med, inntil hun forvandles til en femme fatale av verste sort. 

Det britiske ekteparet Nigel og Fiona har vært gift i syv år, og de har ingen barn. Nå befinner de seg på en reise med en cruisebåt til India, via Istanbul. Nokså tidlig på turen kommer de over en ung kvinne som har et lite illebefinnende på toalettet. Hun er bedårende vakker og ung. Dette er Mimi. 


Det veletablerte ekteparet Nigel og Fiona har lagt ut på en reise til India. Det
blir en reise som for alltid forandrer deres liv.
Senere samme kveld er Nigel i baren etter at hans kone har gått og lagt seg. På dansegulvet ser han ryggen av en sensuelt dansende kvinne. Da hun snur seg gjenkjenner han Mimi. Selv om hun har en farlig utstråling som egentlig ikke lover godt, tiltrekkes han av henne. Han som er så forknytt, og som ikke en gang kan danse uten å virke gammelmodig, sin relativt unge alder til tross ... Han som har lagt så mange begrensninger på sin kone, på hva hun får lov til å være ... Hvor kommer dette begjæret for denne kvinnen fra, hvis utstråling burde varsle fare?


Oscars forførelser av Mimi og hans ønske om å bryte absolutt alle
grenser med henne, har en høy pris.
Da Nigel senere er ute på dekk for å lufte seg, treffer han Oscar, Mimis ektemann. Oscar skjønner at Nigel er tiltrukket av Mimi. Om det er nettopp derfor eller på tross av dette, er ikke godt å si, men han insisterer på å fortelle Nigel sin historie. Nigel blir med Oscar til hans kahytt. Der blir han sittende og høre på den helt utrolige historien om hvordan Oscar møtte Mimi, og senere om utviklingen av deres forhold. Det er ikke gjort i en håndvending å fortelle alt, så historien blir fortalt innimellom en rekke hendelser på båten. Selv om de verste detaljene får det til å grøsse av avsky i ham, blir han sittende og lytte ... 


Et endret maktforhold mellom Oscar og Mimi ...
Oscars historie handler om et kjærlighetsforhold der ingen grenser ble stående uprøvd, og hva dette gjorde med relasjonen mellom ham og Mimi. Som om de brukte opp alle lykke-poengene på en gang, slik at fallet som senere bare måtte komme, ble brutalt og stygt ... Hvem er offer og hvem er overgriper i denne historien? Den eldre mannen som forfører en ungpike, eller ungpiken som senere tar innersvingen på den eldre mannen? Ødela han ikke den uskylden Mimi hadde i starten av forholdet, og hadde han ikke seg selv å takke for det som senere skjedde? Eller hadde Mimi ham i sin hule hånd helt fra starten? Hva gjør grådighet med menneskene i et forhold? 

Mer enn dette har jeg ikke tenkt å røpe av handlingen i filmen, som er blitt karakterisert som en erotisk-romantisk thriller. Karakteristikken er meget dekkende, for her er det både erotikk og romantikk, og handlingen har absolutt thriller-elementer i seg. Det er fornøyelig å se Hugh Grant i en så ung utgave (han var 31/32 år da filmen ble spilt inn), og det samme gjelder selvsagt også Kristin Scott Thomas (hun var på samme alder som Grant, men noe mer erfaren som skuespiller på den tiden). Skuespillerprestasjonene er meget gode. Og for meg som har sett denne filmen noen ganger i årenes løp, må jeg si at den alldeles ikke har mistet sin magi. En Roman Polanski-film borger for kvalitet! 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! Den er imidlertid ikke for sarte sjeler.

Innspilt: 1992
Originaltittel: Bitter Moon
Nasjonalitet: Frankrike
Språk: Engelsk og fransk
Sjanger: Erotisk-romantisk thriller
Skuespillere: Hugh Grant (Nigel), Kristin Scott Thomas (Fiona), Peter Coyote (Oscar), Emmanuelle Seigner (Mimi) m.fl. 
Spilletid: 139 minutter
Jeg har hatt tilgang til filmen vederlagsfritt via Blockbuster´s strømmetjeneste

søndag 19. oktober 2014

Hanne Ørstavik: "På terrassen i mørket"

Når kjærlighetssorg nesten dreper ...

Hanne Ørstavik (F. 1969) debuterte med romanen "Hakk" i 1994, og har totalt utgitt 15 bøker (herunder 11 romaner). På Wikipedia finnes det en utdypende artikkel om Ørstaviks bibliografi. På forlagets nettsider kan man dessuten lese at hun har mottatt 10 litteraturpriser i årenes løp, deriblant Amalie Skram-prisen og Brageprisen

Jeg har tidligere ikke lest en eneste bok av Hanne Ørstavik. Dvs. jeg har faktisk prøvd meg på lydbokutgaven av "Presten" en gang, men jeg ga ganske fort opp fordi oppleseren ble helt feil for meg. Et lite google-søk viser at forfatterens selv leser noen av sine egne bøker, så det kan jo være verdt et forsøk ved en senere anledning. I alle fall - siden har jeg hatt det for meg at Ørstavik ikke var "min" forfatter. Jeg skjønner jo nå at det har vært veldig dumt av meg, fordi jeg dermed har gått glipp av mye god litteratur. 

Hanne Ørstaviks siste roman har allerede rukket å bli fremsnakket av mange i det siste - så pass at jeg tenkte at hadde jeg en sjanse til å bli kjent med denne forfatteren, en gang for alle. "På terrassen i mørket" handler om en dyp, dyp kjærlighetssorg. Egentlig en bok jeg tenker at mange har drømt om å skrive selv etter å ha opplevd en kjærlighetssorg man nesten trodde at man skulle dø av ... Men ikke bare er det svært vanskelig å skrive om kjærligheten og mangelen på den, uten at det blir banalt. I tillegg har Ørstavik i denne romanen tatt det hele så mye, mye lenger ... 

Sosialantropologen Paula har brutt med Jostein, mannen hun har vært forelsket i de siste to årene. Det har vært et ødeleggende forhold for henne, et forhold der hun nesten mistet seg selv. Hele tiden i evig angst for å miste ham til alle de andre kvinnene hun etter hvert skjønte at han hadde forhold med. I tillegg til det nedslående i at det kanskje ikke var henne han begjærte mest ... Så bestemmer hun seg for at hun vil reise bort, til Spania. Der har hun bestemt seg for å bli eskorte-pike, som ledd i et slags sosialantropologisk prosjekt. Hjemme tar moren hennes seg av datteren, som er syk. I bokas åpningsscene sitter hun på terrassen i Spania, og stirrer ut i mørket, mens hun filosoferer over sin måte å elske på. 

"Over i MIN egen kjærlighet? Hva mener jeg med det? Er ikke alle mine måter å elske på, min kjærlighet?

Jeg mener en måte å elske på hvor jeg ikke forsvinner. Hvor jeg ikke bare får gjennom å gi, nærmest induserer den følelsen jeg trenger å få, inn i den andre, så den andre skal kunne sende den tilbake til meg. 

For det var sånn jeg elsket pappa. Sånn jeg kunne få noe av ham, den mannen som ikke orket gleden min, den ble for mye, annet enn når han selv var glad. Som ikke orket at jeg var svak og trengte støtte, for han trengte så mye støtte selv. Paula, sa han da, Paula. Og bare så på meg, med det blikket som sa, ja, hva sa det. Hit, men ikke lenger. Ikke mer nå. Nå er det nok, Nå må du reise deg i deg selv, klare deg. Sa det det? Eller var det bare en kant, en vegg, en grense. Og at å gå over den, var å gå ut i vannet av forakt. Og at for hvert skritt ut der, fikk jeg ikke mer, men mistet. Mistet alt jeg trengte å få. Så jeg lot være å gå. Gikk ikke over den grensen. Lagde en grense i meg selv, istedenfor. Stivet av, klarte meg. Jeg har vært så flink til å klare meg. Også det var noe han foraktet meg for. Beundret, og foraktet. Du er så flink til å klare deg, du, Paula. Den harde stemmen, da, hvert ord sagt som var jeg en pinne han spikket på." (side 13-14)

Vil hun klare å komme nærmere seg selv, ikke risikere å forsvinne, dersom hun isolerer følelsene fra det seksuelle? Gjennom å utforske eskorte-bransjens hemmeligheter? Eller handler det hele om en gang for alle å bli sett, selv om mennene hun eskorterer har betalt for hennes tjenester? Når de faktisk bare ønsker hennes selskap og ikke noe annet, hvordan skal hun takle det, hun som har opplevd det såre i ikke å bli begjært av mannen hun elsket så høyt, men som ikke egentlig ville ha henne, og i hvertfall ikke på annet enn sine egne premisser?

Uansett hvor mye Paula forsøker å skyve Jostein vekk, uansett hvor mye hun kommer til at hennes måte å elske på og dermed mislykkes i kjærligheten, har røtter lenger tilbake enn til deres første møte - uansett: han og fortiden hennes følger med på lasset. Hjelper det å forstå alt? Forstå forbindelseslinjene mellom barndommens behov og den voksne kvinnens evne til å la seg oppsluke i et destruktivt forhold? Hjelper det i det hele tatt?

" ... jeg forstår det ikke. Hva er det for elsk. Helvete! For det er jo bare smerte, det er ingen gjensidighet. Men kanskje er det gjensidigheten som er en illusjon. Er det forestillingene mine om kjærlighet som er falske. Som er en slags demokratisk likevektige. Men at i praksis er det ikke sånn? I praksis er det bare pain. For den ene eller den andre. Hva er så å elske, kan jeg forvente meg at det er godt?" (side 52)

Kanskje er svaret at det verste er når den som elsker minst ikke lar den som elsker mest være i fred ... Det blir som et sår som aldri gror, som aldri lukker seg ... Slik opplever Paula det, og derfor må hun bort, langt bort. Så spørs det om hun finner riktig medisin for sin sorg.

"Men hva er igjen av kjærligheten når det sårbare må reddes unna? Når det som kunne vært åpent og nært, må løpes vekk med, så bare det stabile jeg-et kan stå der tilbake, støtt, ta styring og oversikt, og ta av." (side 117)

Parallelt med at Paula opptrer som eskorte-pike i Malaga syd i Spania, studerer hun kjærligheten slik den kommer til uttrykk i litteraturen. Store kjærlighetsforhold som har gått i stykker, og hvis fellesnevner synes å være at kvinnene aldri mer utforsker kjærlighetens terreng etter at en stor kjærlighet har blitt knust, mens mennene fortsetter å boltre seg ... Ga kvinnene opp å finne en ny, men valgte i stedet å akseptere å leve fragmentert, nært og tett, med flere? (jf. side 196) Som i tilfellet Gregory Bateson og Margaret Mead ... 

"Hva er det som gjør at vi elsker et annet menneske. Ikke bare liker, men elsker. At det rører så dypt og stort og sterkt ved oss, akkurat denne andre, denne kroppen, dette sinnet, denne måten å flytte tanker og ord og hender og blikket på. En varme og så en plutselig stillhet. Alt sammen, dette alt ved den andre. Som vi bare elsker. Hva er det." (side 159)

Slike spørsmål stiller Paula seg, mens hun funderer over sitt eget liv, sin måte å elske på, sin sorg. Uten at hun øyensynlig kommer så mye lenger ... Og hva gjør hun når Jostein likevel insisterer på å holde kontakten med henne, selv når hun er så langt borte? Klarer hun å si et skikkelig og rungende NEI! til slutt? Slite seg løs fra illusjonen om at hun i det hele tatt har opplevd kjærlighet sammen med ham?

Innledningsvis sa jeg noe om at dette er en bok jeg vil tro at flere ville ha ønsket å skrive, etter nettopp å ha opplevd en dyp kjærlighetssorg selv - av typen man nesten følte at man holdt på å dø av. Jeg er like fullt overbevist om at svært få ville ha klart å gjøre dette til stor litteratur, slik jeg opplever at Ørstavik langt på vei gjør i denne boka. Helt overbevist om hennes romanprosjekt er jeg likevel ikke, fordi jeg fant dette med å ville selge kroppen sin for å komme nærmere seg selv eller komme over en kjærlighetssorg og tapet av en promiskiøs og seksuelt utsvevende mann som noe søkt. Jeg klarte rett og slett ikke helt å tro på prosjektet. 

Og selv om jeg kom over mange nydelige setninger i boka, spesielt om kjærlighetens smerte, slike setninger som bare kryper inn under huden på en fordi det er så mye sårhet i dette (og fordi det alltid er noe gjenkjennelig i en roman som omhandler et så universelt tema som kjærlighetssorg), falt tankene mine et par ganger ganger inn på sporet om at hele prosjektet virket noe ... selvterapeutisk. Jeg understreker at dette likevel ikke ødela lesegleden, for "På terrassen i mørket" er virkelig en godt skrevet bok, som det gjorde vondt å lese. Og kanskje var det mest spennende av alt at hun ikke lot hovedpersonen legge all skyld på mannen, men fant noen mønstre i seg selv, mønstre som gjorde at hennes kjærlighetsliv ble slik hun alltid fryktet ... Som en slags selvoppfyllende profeti. Alltid redd for nærheten, holder igjen og ender med å ikke få det hun dypest sett trenger så sterkt? Fordi det er slik hun ble elsket som barn, fordi hun aldri har lært å elske på noen annen måte enn forbeholdent, av frykt for at hele henne og alle hennes behov skal bli "too much"? Akkurat dette ga boka en ekstra dimensjon, synes jeg. Det gjorde også romanen hennes til noe mer enn bare enda en historie om en svikefull mann. 

"På terrassen i mørket" er en vakker og tankevekkende bok, som jeg ikke ser bort fra at jeg kommer til å vende tilbake til senere. Den inneholder for øvrig mye mer enn jeg har vært inne på her, i tilfelle du skulle tenke at jeg har spoilet hele handlingen. Det har jeg altså ikke. Her er det mange temaer man kan stoppe opp ved, dvele over og kjenne på. 

Jeg anbefaler boka varmt! Og jeg er klar for å lese flere av Ørstaviks bøker! Akkurat dét gleder jeg meg til! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Forlaget Oktober 
Antall sider: 221 
ISBN: 978-82-495-1409-0
Jeg har kjøpt boka selv. 


Hanne Ørstavik (Foto: Linda B. Engelberth)
Andre omtaler av boka:
- VG v/Mari Nymoen Nilsen - 22. september 2014 - Ørstavik uten filter - "Med denne romanen bekrefter hun både sin litterære posisjon og en slags ny, kanskje mer kroppslig eksplisitt vending i forfatterskapet. Det er ekstremt intimt, jo visst – men samtidig så reflekterende allmenngyldig." - Terningkast seks
- NRK v/Marta Norheim - 17. september 2014 - Å selje sex for å berge sjela - "Ørstavik er på sitt beste når ho gyv laus på rå og usminka kjensler med eit insisterande og borande intellekt."
- Dagbladet v/Erle Marie Sørheim - 13. september 2014 - Få klarer å skrive så klokt som henne, om det å ikke bli elsket - Hanne Ørstaviks nye roman er tøff i all sin sårbarhet (ligger bak en betalingsmur)
- Aftenposten v/Ingunn Økland - 21. september 2014 - Når litteratur blir healing"Hanne Ørstavik med sterk roman om seksuell avvisning. Dessverre glir den over i et mystisk terapiprosjekt."
- Morgenbladet v/Bernhard Ellefsen - 19. september 2014 - En egen kjærlighet - "Hanne Ørstavik føyer et nytt og meningssterkt kapittel til sin undersøkelse av den avhengigheten elskende mennesker utsetter hverandre for." (ligger bak en betalingsmur)
- Dagsavisen v/Thea Urdal - Sensuell sjamanisme - "Ørstavik fortsetter på tematikken fra sin forrige bok, med stort hell."
- Artemisias Verden - 19. oktober 2014 

lørdag 18. oktober 2014

Ida Hegazi Høyer: "Unnskyld"

Sterkt om et destruktivt kjærlighetsforhold

Ida Hegazi Høyer (f. 1981) er opprinnelig dansk-egyptisk med røtter i Lofoten og oppvokst i Oslo, kan jeg lese på forlagets nettsider. Hun debuterte med romanen "Under verden" i 2012, og hennes andre roman "Ut" kom i 2013. Hun fikk Bjørnsonstipendiet for disse to romanene tidligere i år. "Unnskyld" er hennes foreløpig siste roman. (Litt underlig at det ikke finnes noen opplysninger om henne på Wikipedia.)

Romanen "Unnskyld" har vært den store snakkisen i bokbloggermiljøet i det siste, og flere har allerede rukket å skrive om boka, se linker til disse til slutt i dette innlegget. Da en av bloggerne som jeg fester stor lit til, uttalte at dette måtte være den beste norske utgivelsen i år, var jeg ikke sen om å springe av gårde og kjøpe boka. Jeg slapp dessuten alt jeg hadde i hendene og begynte å lese. Allerede nå kan jeg røpe at jeg ikke på noen måte ble skuffet! 

"Unnskyld" handler om en pur ung kvinne og en fem år eldre mann og deres kjærlighetsforhold. 

Hele første kapittel i boka fremstår som et frempek. Vi får forståelsen av at noe dramatisk har skjedd, men får ikke vite eksakt hva. Ikke annet enn at vi aner noe uhyggelig. Død. Gjennom dette virkemiddelet og flere frempek underveis, bygges det opp en spenning i teksten som er til å ta og føle på. Vi skjønner at bak den tilsynelatende idyllen som preger parets kjærlighetsforhold, er det noe annet, noe som fører rett inn i ... ja, hva da, egentlig?

"Jeg så deg og kledde av meg alt. Jeg så deg, og la det være sagt, jeg så deg først. Lenge så jeg på deg. Jeg sto med vannet opp til midt på leggen, det var kaldt, og du så ut som en varmere verden. Ikke fordi du var utenomjordisk pen eller faretruende rolig eller forstyrrende flørtende, du var ikke noe sånt i det hele tatt. Men du turte å være til stede uten å skulle ha noe som helst å gjøre med noen som helst annen. Du var så alene, du var det vakreste jeg hadde sett. Og da du så på meg, da du så på meg, må du ha sett meg like svart som hellig, som om du tok til deg og kasta vekk i ett og samme blikk. Imellom oss var alle menneskene. Imellom oss var skrik og sand og stein og stemmer. Og jeg tenkte ikke, hadde ikke en eneste tanke i hodet, så ikke alle øynene foran meg, jeg kledde bare av meg. For deg. Jeg reiv ut hårstrikken, dro av meg klærne, og jeg stilte meg opp, rett imot deg, mot denne herreløse verdenen imellom oss, og du reiste deg, kom imot meg, det var applaus i bølgene." (side 8-9)

Fortellergrepet - at den unge kvinnen og bokas navnløse jeg-person hele tiden snakker direkte til sin hjertets utkårede, betegner ham som "du" - skaper en intensitet i teksten, som holdt meg fast fra begynnelse til slutt. At det bygger seg opp til et altoppslukende forhold hvor det nesten ikke er plass til noen andre, skjønner vi allerede før de skilles for første gang. For mannen som kaller seg Sebastian, men som egentlig heter Daniel, gir henne en ring av fiskesnøre. Denne ringen blir et symbol på deres sterke kjærlighet, og selv ikke det faktum at dette fiskesnøret etter hvert graver seg inn i huden hennes og forårsaker en verkende infeksjon, får henne til å vurdere å fjerne den. De er ett - hun og Sebastian - og dette symboliseres ved ringen som hun aldri skal ta av seg, men som smelter sammen med kroppen hennes.

Etter hvert overtar det destruktive mer og mer, og ingenting er slik det tilsynelatende ser ut som ... Og når du tror at det ikke kan bli verre, så er det nettopp dét det kan - det kan alltid bli verre, mye verre! Her møtes det uskyldsrene og det utspekulerte, den ene mottakelig og naiv og den andre utnyttende inntil det psykopatiske. I vår lengsel etter kjærlighet blir vi uendelig sårbare - og for å løfte et forhold opp fra den ofte noe banale forelskelsen til et modent kjærlighetsforhold, må vi være villige til å gi mer enn vi kanskje får. Et perfekt offer for en som vet å utnytte dette ... Mer enn dette har jeg ikke tenkt å røpe av handlingen, fordi det kan komme til å ødelegge leseopplevelsen for andre som har lyst til å lese boka. 

"Unnskyld" er glitrende skrevet, og romanen er så totalt annerledes alt annet jeg har lest. Og det på tross av at jeg opp gjennom årene har lest ikke helt få bøker om destruktive kjærlighetsforhold. Jeg tror at følelsen av annerledeshet og originalitet først og fremst skyldes måten historien er fortalt på; dette at jeg-personen hele tiden forteller historien til mannen i sitt liv, som omtales som "du". Det er et krevende fortellergrep, men Ida Hegazi Høyer behersker dette til fulle. I tillegg gir jo jeg-person-perspektivet oss en dyp innsikt i hva som faktisk skjer i kvinnens hode underveis, hvordan hun rasjonaliserer bort det som ville ha fått en hver annen til å fly sin vei mye tidligere. Ellers ønsker jeg å fremheve uhyggestemningen som hele tiden ligger der - fra første til siste side. 

Noe av det mest interessante med romanen, er det psykologiske aspektet, tenker jeg. Det handler om hvordan vi mennesker egentlig ser hvordan ting er - i all sin galskap - men at hodet overstyrer magefølelsen, får oss til å lete etter normalitet. Dermed overser vi og skyver til side til og med det mest åpenbare, det som burde ha fått oss til å ta beina på nakken og kommet oss vekk så raskt som overhode mulig. Så er spørsmålet hvor langt det må gå før det åpenbare trenger seg så sterkt på at det ikke nytter å overse det lenger? Dette er på mange måter noe av essensen i "Unnskyld", slik jeg oppfatter dette. Forfatteren viser her en dyp psykologisk innsikt i menneskesinnet, og dette alene gjør at min interesse for hennes øvrige bøker for alvor er vekket. Det skal virkelig bli spennende å følge henne videre i forfatterskapet!

Forlaget har for øvrig på sin nettside om boka vist til Jan Askelunds anmeldelse i Stavanger Aftenblad, og jeg har lyst til å sitere dette:

"Med tre bøker er Ida Hegazi Høyer (1981, debut 2012) allerede på god vei til å etablere et bemerkelsesverdig forfatterskap, med bøker som skiller seg ut fra de gjengse romaner holdt i overflaterealisme ... Unnskyld er kjærlighetshistorien til et umake par, en skildring av besettelse og skepsis, et flerdimensjonalt portrett av en troløs elsker, en beskrivelsen av psykopatens diktatur over en mottakelig personlighet."

Med "Unnskyld" har Ida Hegazi Høyer åpnet opp øynene mine for sitt forfatterskap, og hun tilhører nå en av de mange jeg bare få med meg når det kommer en ny roman! 

Utgitt: 2014 
Forlag: Tiden
Antall sider: 246
ISBN: 978-82-10-05398-6
Boka har jeg kjøpt selv. 


Ida Hegazi Høyer (Foto: Susanne Horn)
Andre omtaler av boka:
- Stavanger Aftenblad v/Jan Askelund - 22. september 2014 - Sjarlatanen og kjæresten
- Morgenbladet v/Carina Beddari - 2. oktober 2014 - Mitt ulivs kjærlighet
- Psykisk helse v/Bente Thoresen - nr. 4 - 2014 - Livsløgnens bakside 
- Bok og samfunn v/Cora Skyldstad - 27. august 2014 - En uro som utfordrer
- Siljes skriblerier - 12. oktober 2014  - "Unnskyld er så langt den aller beste norske 2014 romanen jeg har lest"
- Elikken - 18. september 2014 - "Veldig, veldig anbefalt"
- Les mye - 8. oktober 2014 - "Anbefaler jeg boken? Jeg kan ikke si annet enn JA. En sånn bok burde leses. Fordøyes. Hylles. Men sørg for at du er sterk nok."
- Groskro´s Verden - 15. oktober 2014 - "Denne historien er utrolig godt skrevet"
- Tine sin blogg - 5. august 2014 - "Språket er silkemykt og bare til å velte seg i, så boken anbefales på det varmeste, i trygg forvissning om at du ikke vil bli skuffet :)"
- Bokstavelig talt - 26. oktober 2014 - "I dag nøyer jeg meg med å si at denne boka står igjen som et av årets høydepunkter så langt. Så får vi se om årets to siste månder byr på noe som kan utfordre den plassen."

søndag 31. august 2014

Lena Andersson: "Rettstridig forføyning - En roman om kjærlighet"

Når man elsker feil person

Den svenske forfatteren og journalisten Lena Andersson (f. 1970) har skrevet syv bøker, hvorav "Rettstridig forføyning - En roman om kjærlighet" er hennes sjette. Den utkom på svensk i 2013 og på norsk i år. Med denne romanen fikk forfatteren sitt gjennombrudd, og den innbrakte henne også den prestisjefylte Augustprisen og dessuten Publicistklubbens "Gullpenn". Tittelen, som egentlig er et juridisk uttrykk, og som henspeiler på noe ulovlig - trigget min nysgjerrighet og gjorde at dette var en bok jeg bare måtte lese.

Ester Nilsson er en selvstendig og trygg kvinne i sin beste alder. Hun er poet og essayist, og hun er dyktig i sitt yrke. En dag får hun i oppdrag å holde et foredrag om kunstneren Hugo Rask. Allerede mens hun forbereder foredraget, merker hun at hun blir fullstendig oppslukt av mannen. Begjæret flommer over, og det er absolutt ingenting hun kan gjøre for å kontrollere det som skjer. 

Lenge før det er klart at det kommer til å skje noe som helst mellom Ester og Hugo, merker hennes samboer at de glir fra hverandre. 

"Det finnes en motstand hos den som vil bort, en redsel for det ukjente, for alt plunderet og for å angre seg. Den som ikke vil bli forlatt, skal utnytte den motstanden. Men da må vedkommende legge bånd på behovet for klarhet og oppriktighet. Saken må forbli omformulert. Den som ikke vil bli forlatt, skal overlate til den som vil bort å uttale forandringen. Bare slik går det an å beholde et menneske som ikke vil være hos en. Derav den vidt utbredte tausheten i all verdens forhold." (side 25

Men Esters samboer er ikke redd for å få vite hvor han står, og dette fører til en umiddelbar klarhet i forholdet. Ester må flytte ut siden det er hans leilighet, og han forlanger at hun flytter på dagen. Hun har altså satt alt over styr uten å ha noen som helst anelse om hva som venter henne i den andre enden. 

Ester oppsøker Hugo, og langsomt oppstår det en relasjon mellom de to, selv om det ikke er så rask fremdrift som Ester kunne ønske. I begynnelsen dominerer samtalene ... 

"Hver gang hun kommenterte noe, ble det stumt. Hugo fulgte aldri opp det Ester sa. Ester fulgte alltid opp det Hugo sa. Ingen av dem var særlig interessert i henne, men begge var interessert i ham." (side 35-36)

Til slutt går de til sengs med hverandre, og selv om ingen løfter eller avklaringer er gjort underveis, føler Ester at hun nå er i ferd med å få Hugo. Da blir det imidlertid enda mer merkbart hvem som sitter med makten i forholdet. 

"Disen lettet ikke på hele dagen, og han ringte ikke. Ikke hun heller, men når hun ikke ringte, betydde det noe annet enn når han ikke gjorde det, for han bestemte, han hadde makten. At det var tilfellet, var det intet belegg for og ingen tvil om. Den som bremser, bestemmer alltid. Den som vil minst, har mest makt. Når han ikke ringte, var det neppe fordi han tenkte: Nå må jeg holde igjen og ikke ringe hele tiden. 

Dette er helvete, tenkte hun neste morgen da det hadde gått et døgn. Det er dette som er helvete, og dette er det helvete som finnes. Hun holdt på å brenne opp innenfra." (side 69-70)

Imens ligger alle tegn opp i dagen på at Hugo faktisk ikke er interessert, ja, at han kanskje også har en annen kvinne som han reiser til i Malmö annen hver helg. Mens Ester er så oppslukt av sitt begjær og sin lengsel at hun dras mellom håp og fortvilelse - godt hjulpet av venninnene som morsomt nok bare kalles "venninnekoret". Og hun merker fort at det ikke er plass til besværligheter i deres relasjon, for det minste tegn fra henne som kan trekke i retning av at hun kan virke bebreidende eller hysterisk fordi han ikke følger opp relasjonen deres, fører utelukkende til at Hugo trekker seg unna. "Han var ikke tilstrekkelig festet til henne til at det skulle få koste det minste besvær." (side 103)

Når usikkerheten truer med å ta fullstendig overhånd, tolker Ester de sparsommelige utsagnene til Hugo sønder og sammen - hele tiden på jakt etter noe å hekte et halmstrå av håp til. 

"Det er for lett å si "vi tar kontakt når du kommer hjem" med et halvt kontinent imellom. Det er for lett. Språkets innhold og betydning er for stort i forhold til hvor enkelt det uttales. Nei. Feil spor. Som alle forelskede mennesker la Ester Nilsson for stor vekt på språkets innhold og ordenes bokstavelige mening og for lite på rimeligheter og totalvurderinger. Det var en del av hennes yrke å tenke på rimeligheter og totalvurderinger, og hun var flink i sitt yrke, men da gjaldt det slikt som hennes følelsesliv ikke var innblandet i." (side 111)

Hugo fortsetter å ta kontakt med Ester, og på den ene siden er spørsmålet om han er tilstrekkelig interessert i henne, og på den annen side om det er han Ester vil ha når det kommer til stykket ... 

"Rettstridig forføyning" er en godt skrevet bok, selv om jeg her og der lurte litt på om oversetteren har fått det helt til. Oversettelse fra svensk til norsk er nemlig ikke det enkleste har jeg skjønt, og det var særlig en og annen litt rar setningsoppbygging jeg ble sittende og lure på. 

Jeg ser at noen kritikere mener at denne boka er svært original. Det er mulig at det ikke er så mange forfattere som har skrevet akkurat en slik kjærlighetsroman, mens historien som sådan vel ikke er original i det hele tatt. De fleste som har levd en stund har nok opplevd akkurat det som Ester opplever i "Rettstridig forføyning", men kanskje uten å dra det så langt som hun gjør? 

Temaet i boka er forelskelsens selvbedrag. Dette er svært interessant i vår kultur, hvor alle kjærlighetsforhold synes å være basert på en forelskelse til å begynne med. Fordi følelsene som regel er så sterke, tror vi at det må handle om dyp kjærlighet, mens det vel så ofte handler om ... ja, rett og slett et selvbedrag som har lite med ekte kjærlighet å gjøre. Og jo mer umulig kjærligheten er, jo mer pinefulle og brennende følelser ... 

Noe jeg likte veldig godt med boka er beskrivelsen av et sterkt menneske som Ester, som tross sitt intellekt og sin fornuft, dras inn i dette destruktive og ikke klarer å si stopp før hun nesten går til grunne i sin lengsel etter en kjærlighet som det antakelig ikke er meningen at hun skal få. Hun ser ikke det åpenbare, men fortsetter i stedet å tolke og lete etter tegn til håp. Og "venninnekoret" er til "god hjelp" i så måte ... Og når Ester ikke får de svarene hun vil ha av "venninnekoret", velger hun ganske enkelt ikke å forholde seg til dem - overbevist som hun er om at Hugo egentlig elsker henne, kanskje uten helt å skjønne det selv. 

Romanen forteller om en pasjon som kan ramme den beste - en pasjon som nesten nærmer seg galskap, så altoppslukende som følelsene er. Hun går heller ikke av veien for å luske i buskene rundt sin elskedes hjem. Og slik blir hun patetisk i sin lengsel etter noe hun ikke kan få - i alle fall ikke hos Hugo Rask ... Interessant er det også å studere saken fra Hugos side. Hvor mye ansvar har han for det som skjer? Er det så enkelt som at han "ikke har lovet noen ting"? Eller er det faktisk slik at "forholdet" er et fantasifoster i Esters hode? Hvor mye av viktighet har de egentlig snakket om når det kommer til stykket? Og hvor mye er det egentlig å forstå utover at Hugo egentlig er mest opptatt av seg selv?

Dette er en bok alle har godt av å lese, fordi den forteller en litt annerledes historie om forelskelse. Dersom man klarer å lese den med en viss distanse, er den også ganske lærerik. Og det beste av alt - historien vipper aldri over i det banale og klisjefylte. Dessuten er den tidvis ganske morsom og fornøyelig. Jeg anbefaler boka varmt!

Utgitt i Sverige: 2013 
Originaltittel: Egenmäktigt förfarande - en roman om kärlek
Utgitt i Norge: 2014 
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Knut Johansen 
Antall sider: 182 
ISBN: 978-82-05-46441-4
Boka har jeg kjøpt selv.


Lena Andersson (Foto: Cato Lein)
Andre omtaler av boka:
- Aftenposten v/Ingunn Økland - 12. januar 2014 - Tragikomisk kjærlighetssorg - Vinneren av svenske Augustprisen er en mesterlig studie i forelskelsens vesen
- NRK v/Hege Duckert - 16. juni 2014 - Som man roper i skogen
- Dagens Næringsliv v/Susanne Hedemann Hiorth - 23. mai 2014 - Kjærlighet og ærlighet
- Dagsavisen v/Gerd Elin Stava Sandve - 21. mai 2014 - Forelsket, forblindet, fortvilet - Overbevisende analyse av hvor dum selv den klokeste blir av å bli forelsket
- VG v/Knut Faldbakken - 30. juni 2014 - Dekonstruert forelske - Skarp og sår analyse av en kjærlighetsaffære der HUN er mer forelsket enn HAN.
- Morgenbladet v/Margunn Vikingstad - 22. mai 2014 - Blomar og blod - Lena Andersson demonstrerer eit råkande ironisk innsyn i det irrasjonelle menneskehjartet.
- Jeg leser - 13. mai 2014 
- Meldingar til massene v/Merete Røsvik Granlund - 5. juni 2014 
- Tine sin blogg - 8. mai 2014 

Populære innlegg