"Føniks" (Regissør: Camilla Strøm Henriksen)

Når mor er deprimert og ruser seg på piller og alkohol

Den norske filmen "Føniks" åpnet New Nordic Films under Den norske filmfestivalen i Haugesund i august i år. Filmen hadde verdenspremiere under filmfestivalen i Toronto 7. september i år, og der ble den lagt merke til. "Heartbreaking and courageous" ble det blant annet uttalt, og man mente dessuten at Camilla Strøm Henriksens regissør-debut var verdt å følge med på. "Føniks" hadde Norgespremiere i går, og jeg så filmen på kino i dag. 

Camilla Strøm Henriksen (f. 1968) er først og fremst kjent som skuespiller, men hun har også regissert et par kortfilmer og et par TV-serier. "Føniks" er hennes første spillefilm. 

Maria Bonnevie (f. 1973) har hovedrollen i "Føniks". Her spiller hun den psykisk syke moren Astrid, som medisinerer seg selv med en cocktail av piller og alkohol. Hun er ikke i stand til å holde på en jobb, og det meste av tiden tilbringer hun i senga. Hun sover bort dagene, og er ikke til stede i barnas liv. I sine våkne øyeblikk sitter hun enten og røyker i senga, eller gjør seg klar for å gå på by´n. Humøret svinger og hun er deprimert, og de to barna, 13-årige Jill (spilt av Ylva Bjørkaas Thedin) og broren Bo på 7-8 år, må stort sett klare seg selv. De er selvsagt glad i moren sin, men mest av alt går de på tå hev rundt henne for å unngå å påkalle hennes vrede. Vreden kommer nemlig like brått og uventet hver gang.

Jill tror at kaken i kjøleskapet er til hennes bursdag, men moren har kjøpt den
for å feire seg selv og den jobben hun er sikker på at hun kommer til å få.

Det nærmer seg Jills 14 årsdag, og moren er innkalt til et jobbintervju. Jill tar seg av alt det praktiske i huset. Hun sørger for å få broren på skolen, lager mat, rydder og ordner. Hun er pliktoppfyllende og flink, og er i praksis den som holder det gående når moren ligger nede for telling. Jill er spent. Vil moren klare å stable seg på beina slik at hun kommer seg på jobbintervjuet? Og hva med bursdagen hennes? Kommer den til å bli ålreit? For ikke å bli så forferdelig skuffet, skrur hun forventningene ned til et minimum. Det som holder henne oppe tross alt, er at faren har lovet å komme. 

Maria Bonnevie i rollen som Astrid

Så skjer det noe helt forferdelig, og Jill klarer ikke å forholde seg til det. Så kommer faren, som det alltid følger mye moro med når han en sjelden gang dukker opp ... Men han er ingen stayer, han heller. Han er mer som en snill onkel, som er fantastisk i noen få timer, før han igjen forsvinner og blir borte i månedsvis. Han spiller nemlig trompet i et jazzband som er på turné en gang og bestandig ... Og han mener selv at han ikke er skapt for familie og faste forhold. 

Jill i den flotte kjolen hun har fått av faren sin i bursdagsgave

"Føniks" er en sørgelig film om omsorgssvikt i et hjem med en psykisk syk mor og hennes to løvetannbarn. Skildringen av hvordan barna takler alt det umulige kan ikke unngå å berøre oss dypt. De er så ressurssterke, de to barna. Og alt hva de må tåle av usikkerhet! Det verste er at moren i det ene øyeblikket er kjærlig, for i det neste å være kald og avvisende. Den iboende lojaliteten til og troen på at de voksne skal ordne alt, tross alt, er rørende beskrevet - også når sviket er så stort at det vel egentlig ikke kan bli verre ... Jill stiller opp for de voksne, tar voksenrollen selv når dét trengs, og sørger for at fasaden utad er upåfallende. Dermed mister de to barna også muligheten til å få hjelp fra folk utenfor familien. For hva vil skje dersom andre skjønner hvor galt fatt det er der hjemme? Da vil antakelig hele tilværelsen for alvor rase sammen. Tror jeg at Jill tenker, der hun hele tiden forsikrer bekymrede voksenpersoner om at alt er ok hjemme hos dem ... Men hvorfor godtar de Jills forsikringer? 

Jeg er imponert over skuespillerprestasjonene til barna i dette familiedramaet. Maria Bonnevie innfrir - som forventet - i rollen som moren til Jill og Bo. Den halvmørke leiligheten som familien bor i, medvirker til å gi scenene i filmen et nokså dystert og deprimerende preg. Og kontrasten mellom den sjuskete moren og den ulastelig kledte faren er slående, men forskjellen mellom dem utviskes gradvis etter som dramaet utvikler seg. For faren er vel egentlig bare en lasaron, han også, selv om han går rundt i en flott hvit dress. Likevel - også her hefter det største sviket ved den av foreldrene som faktisk burde og kunne gripe inn, men ikke gjør det. 

Det var svært stille i kinosalen da rulleteksten kom. Vi var sterkt berørte, vi som satt i salen.

Denne filmen anbefaler jeg varmt! 

Innspilt: 2018 
Originaltittel: Føniks
Engelsk tittel: Phoenix
Nasjonalitet: Norge
Språk: norsk
Sjanger: Drama
Skuespilere: Maria Bonnevie (Astrid), Ylva Bjørkaas Thedin (Jill), Sverrir Gudnason (faren), Casper Falch-Løvås (Bo) m.fl. 
Spilletid: 1 t 28 min.

Helga Flatland: "Vingebelastning"

En dyptgripende historie om en ung manns forsøk på å finne seg selv

Helga Flatland (f. 1984) imponerte stort med triologien om bygdemiljøet som ble rammet da de tre ungguttene Tarjei, Trygve og Kristian mistet livet etter å ha kjørt på en mine i Afghanistan. Bøkene utkom i årene 2010 til 2013, og den første utgivelsen fant sted da hun bare var 24 år. Med dyp psykologisk innsikt skildret hun bygdesamfunnets reaksjoner på det som skjedde. (Linken peker til mine omtaler av bøkene i triologien.)

I 2016 var hun ute med sin fjerde roman - "Vingebelastning" - og jeg vet ikke helt hvorfor jeg ikke fikk lest den allerede mens den var ny. Antakelig har det sammenheng med at antall leste bøker har stupt de siste par årene. Det er for mange bøker som sloss om oppmerksomheten, og dermed tar ting atskillig lenger tid for meg enn det som strengt tatt er ønskelig. 

I "Vingebelastning" møter vi Andreas, som ytre sett er en vellykket mann på 30 år. Han har en mastergrad og en spennende jobb, samboer og orden på økonomien. Likevel er han ikke lykkelig. En liten ulykke, som egentlig er en bagatell i det store og det hele, vipper ham fullstendig av pinnen. Hva er det som har gått galt? Tittelen "vingebelastning" fikk meg til å tenke på det å skulle stå på egne bein, bli flyvedyktig ... og så blir det for stor belastning på vingene ... Så stor at det ikke er mulig å lette etter det som oppleves som en aldri så liten kræsjlanding. For Andreas handler det mest om fly, og tidlig i romanen hører vi om en flystyrt. Dermed har vi linken til bokas tittel. 

Andreas får diagnosen klinisk depresjon. Etterpå legger han det meste på denne merkelappen. Gjør han for mye ut av det? Hvor mye skyldes eventuelt en ulykkelig barndom, og hvor mye skyldes at han faktisk ikke vet hva han vil med livet sitt? Kanskje er det to sider av samme sak, når alt kommer til alt? Er forventningene til livet, jaget etter lykken, at alt skal være så perfekt og at man på død og liv "skal" være superlykkelig hele tiden, for stor? Hvilken rolle spiller samboeren Hanne i dette, hun som ønsker at han skal avansere på jobben, mens Andreas i grunnen er fornøyd med tingenes tilstand som de er? 

For Andreas innebærer det å bli diagnostisert at han endelig blir sett. Kanskje for første gang i sitt liv ... I tilbakeblikk til barndommen skjønner vi at han egentlig aldri har blitt sett av foreldrene sine, ja at de faktisk ikke har vært i besittelse av noen omsorgsevne å snakke om i det hele tatt. Foreldrene har nemlig hatt mer enn nok med hverandre og seg selv. 

Selv om alt det ytre er på plass, har Andreas ikke klart å bygge opp en trygg plattform i livet sitt. Forholdet med Hanna vakler. Hun takler ikke den selvopptattheten som er en naturlig del av de fleste dypere depresjoner. Dette krever noe annet av henne enn at hun i det lengste forsøker å ignorere tegnene hos Andreas og endog bebreider ham for det som skjer. Hun gir ham mao. mer av det han har fått så alt for mye av i sitt liv: ignoranse og det å ikke bli sett. 

Jeg opplevde ikke at behandlingsapparatet tok lett på diagnostiseringen av Andreas. Tvert imot tenkte jeg at han risikerte å bli sluppet for fort. Han var ikke klar for å ta fatt på livet enda og burde ha fått mer tid hos terapeuten sin.

Noe av det jeg beundrer Helga Flatland for er hennes evne til å krype langt under huden til en ung mann med en depresjon. Dette handler om så mye mer enn å være en del av dessertgenerasjonen. Lykken handler ikke om å kunne velge på øverste hylle her i livet, og det er ikke slik at dersom man "får alt servert opp i fanget", så borger dette for et lykkelig liv. Derimot handler lykken om å ha fast grunn under beina, føle at man blir sett og elsket for den man er, ikke som den alle andre rundt en ønsker at man burde ha vært. Historien om Andreas er historien om en ung mann som mangler en sunn og solid selvfølelse, og som har mistet sitt indre kompass som skulle ha hjulpet ham til å finne den rette veien i livet. Om han noen gang har hatt dette kompasset ... Andreas fremstår som utrolig selvopptatt og selvsentrert, og dette er eminent skildret av Helga Flatland. Andreas fremstår svært autentisk og troverdig, og vi blir glad i ham selv når han er på sitt mest krevende. Sterkest er skildringen av ham når han ser tilbake på barndom og ungdomstid. 

Christoffer Hag Maure leste nydelig, og jeg vil derfor anbefale lydboka spesielt. 

Nå gleder jeg meg til å lese Helga Flatlands femte roman - "En moderne familie" - som har fått strålende kritikker!

Utgitt: 2016
Forlag: Aschehoug (papirutgaven)/Lydbokforlaget (lydbokforlaget)
Antall sider: 267
Spilletid: 7 t 3 min.
Oppleser: Christoffer Hag Maure
ISBN: 9788203359408 (papirutgaven)
ISBN: 9788242164759 (lydfil)
Jeg har kjøpt papirutgaven selv, og mottatt høreeks. fra Lydbokforlaget

Helga Flatland (Bildet har jeg lånt av forlaget)