Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (2) Sendker Jan-Philipp (1) Shakar Zeshan (2) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten radikalisert islam. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten radikalisert islam. Vis alle innlegg

lørdag 5. mai 2018

Kamila Shamsie: "Ildhjerter"

Tankevekkende pageturner om kulturkonflikter!

Det er atskillige år siden jeg leste "Brente skygger" av Kamila Shamsie. Den gangen ble jeg imponert over forfatterens evne til å beskrive den ene kulturen etter den andre; fra britisk koliniherredømme i India før delingen av landet, fra bombingen av Hiroshima, fundamentalistiske krefter i Afghanistan, livet i New York for lovlige og ulovlige innvandrere etter 11. september 2001 ... Jeg så virkelig frem til at det skulle komme flere norske oversettelser av hennes bøker. Likevel skulle det ta nesten 10 år - og det til tross for at forfatteren i mellomtiden har utgitt enda en bok. 

I og med at det nærmest er umulig å forholde seg nøytral til Kamila Shamsies bøker, er det forbundet med mye oppmerksomhet når hun utgir bøker. Tematikken er så dagsaktuell som det går an å få blitt, og den berører sterkt! I forbindelse med hennes besøk under litteraturfestivalen på Lillehammer i fjor, hadde Morgenbladet et stort intervju med henne den 26. mai 2017. Under overskriften "Stemmen fra Karachi" ble hun presentert som den store litterære fortolkeren av Pakistans historie. "Nå kommer hun til Lillehammer, med en roman om en IS-kriger i bagasjen." Så gjerne jeg skulle ha vært der selv! 

"Home Fire" kom ut i Storbritannia i 2017, og det er denne boka som nå foreligger på norsk med tittelen "Ildhjerter". Det er en tittel som kan gi inntrykk av at dette "bare" er en vanlig "dameroman" (unnskyld uttrykket, men jeg regner med at mine lesere forstår hva jeg mener). "Home Fire" var langlistet for Booker Prize 2017 (men det var George Saunders "Lincoln in the Bardo" som vant).

Det skrives mye litteratur om radikalisering for tiden - særlig i forhold til islam. Åsne Seierstads roman "To søstre" er en slik bok. Demian Vitanzas roman "Dette livet eller det neste" er en annen. Når det kommer en tilsvarende bok, men med en pakistansk forfatter som Kamila Shamsie, sier det seg selv at dette vekker enda større oppsikt. 

I det ovennevnte intervjuet i Morgenbladet uttalte Shamsie at hun fikk inspirasjon til boka noen uker før hun selv avla eden som gjorde henne til britisk statsborger i Storbritannia. Daværende innenriksminister Theresa May kjørte da en reklamekampanje der store varebiler rullet gjennom Londons gater med slagordet "Go home or face arrest", samtidig som tjenestemenn plukket ut mennesker for identitetssjekk på T-baner og andre offentlige steder. "Målet var å skremme illegale immigranter til å forlate landet." For øvrig har Shamsie vært inspirert av den greske tragedien Antigone, noe som særlig preger den dramatiske sluttscenen i romanen. 

Boka er for øvrig et ypperlig innlegg i debatten om hva som skal til for å frata immigranter rettigheter til pass i det landet de bor i, jf. den norske debatten om dobbelt statsborgerskap, som skal gjøre det enklere å kaste folk som er mistenkt for aktivitet som ikke tjener landets interesser, ut av landet ... Er det noe Shamsies roman i all sin grellhet får frem, så er det at alt ikke nødvendigvis er slik det kan se ut som. Det gjør behovet for rettssikkerhet desto sterkere! Slike alvorlige beslutninger over folks skjebne kan man bare ikke overlate til tilfeldigheter. Særlig ikke dersom man risikerer at beslutninger gjøres på bakgrunn av nyhetsoppslag ... Rettssikkerheten må alltid ivaretas!

Litt om forfatteren

Kamila Shamsie (f. 1973) er en britisk-pakistansk forfatter (med dobbelt statsborgerskap), som vokste opp i Karachi. Hun har utdannelse både fra hjemstedet og USA. Selv er hun fjerdegenerasjons forfatter i sin familie. Hun debuterte som forfatter allerede 1998, men det var først med "Burnt Shadows" ("Brente skygger") at hun gjorde sitt internasjonale gjennombrudd. "Home Fire" er hennes åttende roman. Når kun to av bøkene hennes er oversatt til norsk, kan det kanskje tyde på at forlaget ikke har hatt tro på de andre bøkene? Det finnes jo nok av tilfeller der et internasjonalt gjennombrudd fører til at samtlige bøker pøses ut, slik at en boksuksess skvises til siste dråpe. Samtidig kan vi lese på Wikipedia at flere av bøkene hennes har vært nominert til ulike litteraturpriser, og det må vel borge for kvalitet? Kanskje noen av mine lesere kan oppdatere meg i kommentarfeltet?

Om "Ildhjerter"

"Ildhjerter" handler om de foreldreløse søsknene Isma, Aneeka og Parvaiz, som vokste opp i Karachi i Pakistan. Faren har de egentlig aldri kjent, for han dukket kun opp på korte visitter i tidlig barndom. Historien de har fått høre er at han var fremmedkriger, og at han døde på vei til Guantanamo. Senere døde moren, og det er Isma - den eldre søsteren - som tar seg av de yngre tvillingene Aneeka og Parvaiz. De bor i London. 

Da tvillingene har fylt 19 år, ønsker Isma å være fri. Hun har søkt seg inn på et universitet i USA, og reiser avgårde. Sikkerhetssjekken hun må gjennom for å komme til USA er langtekkelig og ydmykende. Mistenksomheten som blir muslimer til del, er så sterkt at her holder det ikke å endevende bagasjen. Motivasjonen for å reise skal også granskes, og det er nesten med nød og neppe at hun kommer seg av gårde, etter først å ha mistet det flyet hun skulle reise med. 

I USA blir hun kjent med Eamonn, sønnen av den britiske innenriksministeren, som er av pakistansk opprinnelse. Eamonn og hans familie er svært sekulære og er ikke spesielt religiøse. Isma sender med ham en pakke til familien sin i London da Eamonn reiser hjem igjen. 

I stedet for å poste pakken, oppsøker Eamonn Ismas slektninger i London, og slik krysses hans og Aneekas veier. De forelsker seg intenst og heftig i hverandre, og etter Aneekas ønske holdes forholdet hemmelig. Eamonn vet enda ikke at Parvaiz har reist til Syria for å bli en del av IS´ kalifat, og at Aneeka håper at Eamonn skal hjelpe henne med å få broren hjem igjen ... Da dette kommer frem, begynner et sant helvete ... 

Min vurdering av boka

Det er ingen tvil om at Kamila Shamsie bruker sitt forfatterskap for å belyse betente problemstillinger i vår tid. Det er lite undertekst i hennes roman, og det er liten tvil om hvor hun vil ha oss lesere. Hun ønsker at vi skal reflektere over situasjoner som vi til daglig leser om i avisene. Er sannheten nødvendigvis slik den ser ut? Har alle ungdommer som har reist til Syria som fremmedkrigere så forbryterske sinn som vi gjerne har trodd? Kan det ikke tenkes at noen av ungdommene har blitt lurt eller presset til det, og er det riktig å straffe alle som kommer hjem over samme lest? Hva med dem som angrer straks de er i Syria, og som bare vil hjem med det samme? Men som ikke kan flykte helt uten videre, fordi de risikerer å bli drept, eller fordi de rett og slett ikke har penger til det ... Det er vanskelig å si så veldig mye mer uten å røpe plottet i boka, men jeg ønsker å nevne at akkurat dette kommer på spissen særlig mot slutten av romanen, der Eamonn må velge om han skal satse på kjærligheten eller leve opp til farens forventninger. 

Historien vi får høre i boka er sterk. Den berørte meg på en måte som gjorde at det var vanskelig å legge boka fra meg. Tematikken i boka gjør også at jeg skulle ønske at politikere - særlig de som er svært så kategoriske - leser den og tenker gjennom hva en meget streng innvandrings- og asylpolitikk kan føre til for enkeltmennesker. Er det dette vi ønsker? Terror som sådan er uansett vanskelig å verge seg mot. Det som er viktig er derimot å unngå at store grupper av mennesker kjenner på utenforskapet. Da er nemlig veien til radikalisering uhyggelig kort. 

I Norge har det vært et bærende prinsipp at innvandrere ikke skal kunne ha to statsborgerskap. Nå innføres nye regler slik at dette skal være mulig. Dermed er muligheten til å frata et menneske statsborgerskap blitt vesentlig kortere. Nå risikerer man ikke å gjøre folk statsløse ved å frata dem norsk statsborgerskap, men kan sende dem tilbake til landet de opprinnelig kom fra - med det forbehold at vi selvsagt ikke sender mennesker tilbake til land hvor de risikerer dødsstraff . Da begrenses mulighetene vesentlig for en del grupper av mennesker. Jeg antar at de samme reglene gjelder for Storbritannia, og skjønte derfor ikke helt hvorfor Kamila Shamsie ikke problematiserte dette i romanen. Pakistan gjeninnførte nemlig dødsstraff i 2013. 

For øvrig er tematikken rundt at muslimske innvandrere blir "for britiske" svært parallell til den som ofte tas opp her i Norge - om å "bli for norsk". Må man gå på akkord med egne verdier i integreringens tjeneste, eller kan man være begge deler - både britisk/norsk og pakistansk? Her kommer det an på øyet som ser. 

"Ildhjerter" er en lettlest pageturner, og en god del av persongalleriet er temmelig stereotypt. Jeg vil imidlertid anta at dette neppe vil plage de fleste lesere av denne romanen. Selv slukte jeg boka i løpet av ganske kort tid - i alle fall siste halvpart - og jeg fant den svært tankevekkende og leseverdig, selv om den ikke kommer til å rage blant de litterære kanonene i boksamlingen min. 

Jeg vil uten videre anbefale romanen varmt! Romanen utfordrer fordommene våre, og bare dét gjør den vel verdt å bruke tiden på!

Bloggeren Beathe har også skrevet om boka. Det har også bloggerne Bentebing og Berit gjort. 

Utgitt: 2017
Originaltittel: Home Fire
Utgitt i Norge: 2018
Forlag: Gyldendal
Oversatt: Anne Cathrine Wollebæk
Antall sider: 284
ISBN: 978-82-05-50778-4
Boka har jeg kjøpt selv


Kamila Shamsie (Foto: Zain Mustafa)

søndag 11. januar 2015

Om ytringsfriheten under angrep på LItteraturhuset lørdag 10. januar 2015

De syv franske tegnerne i satiremagasinet Charlie Hebdo og politimannen
som ble drept 7. januar 205 (Foto: RMC)
Tidligere denne uka ble syv tegnere ansatt i det franske satiremagasinet Charlie Hebdo og en politimann massakrert mens de befant seg i redaksjonslokalene. Siden ble også en kosherbutikk angrepet, og flere døde i forbindelse med gisseldramaet som utspant seg der. Islamistiske ekstremister står bak ugjerningene. 

En hel verden oppfatter drapene på journalistene/tegnerne som et angrep på ytringsfriheten. Angrepet på den jødiske butikken handler sannsynligvis om noe annet - kanskje om ansvarliggjøring av alle verdens jøder for det som skjer i Midtøsten ... Drapet på tegnerne har utvilsomt fått mest oppmerksomhet i offentligheten - i alle fall nå i den første tiden etter tragedien. Det er også dette som knyttes klarest til debattene om ytringsfriheten.

I dagene etter har sjokkbølgene rullet, og sosiale medier har knapt handlet om noe annet enn denne tragedien. Mange har byttet ut profilbildene sine på Facebook med et svart bilde med teksten "Je suis Charlie". Spørsmålet de fleste stiller seg kan kort oppsummeres til "Hva nå?" Er det grunn til å frykte at angrepet på ytringsfriheten, skal føre til en selvpålagt sensur, og at ytterligere press på ytringsfrihetens grenser vil føre til mer vold? Debattene om ytringsfrihetens grenser kommer til å gå over hele verden i tiden som kommer. 

Litteraturhuset i Oslo arrangerte i samarbeid med Fritt Ord og Norske PEN i går en paneldebatt under tittelen "Ytringsfriheten under angrep", med undertittelen "Hvor mange tør å være Charlie - hvor lenge?

Paneldeltakerne var Marie Simonsen (politisk redaktør i Dagbladet), Knut Nærum (forfatter og tegneserietegner), Kyrre Nakkim (magasin- og debattredaktør i NRK), Thomas Spencer (leder Norsk Journalistlag) og Shoaib Sultan (rådgiver ved Antirasistisk Senter). Debattlederne var Knut Olav Åmås (direktør i Fritt Ord) og Ann-Magrit Austenå (sturemedlem i Norsk PEN). Før debatten startet, innledet Grete Brochmann (nestleder i Fritt Ords styre), William Nygaard (styreleder i Norsk PEN) og Fadi Abou Hassan (palestinsk tegner og fribyforfatter). 


Fra Litteraturhuset i går (Foto: RMC)
Litteraturhuset var fyllt til randen med interesserte tilhørere, og en annen sal med videooverføring måtte også åpnes for at alle skulle få plass. 

Jeg vil i det følgende redegjøre for noe av det som skjedde i Litteraturhuset i går. Noe av det jeg skriver om blir kanskje upresist og helt klart ufullstendig - og det er fullt og helt mitt ansvar. Aftenposten streamet debatten, og interesserte bør nok høre denne selv

Litteraturhusets nye daglige leder, Andreas Wiese, ønsket alle velkommen og påpekte at dette møtet skulle vi alle gjerne ha sluppet. Hva blir konsekvensene av det som har skjedd? Hva gjør vi i fremtiden?

Ann-Magrit Austenå understreket at det er en annen stemning nå enn under karikaturstriden i 2006. Karikaturtegningene sto på trykk i Jyllandposten 31. september 2005, men det var først da danske imamer dro til Midtøsten at det skjedde noe alvorlig. Den norske kristne avisen Magasinet trykket også en faksimile av tegningene, og ble dermed et av de fremste målene for terrortrusler. Vebjørn Selbekk, lederen i Magasinet, måtte i lang tid ha politibeskyttelse. Utover våren 2006 var det mange demonstrasjoner i den muslimske delen av verden, og mange aviser - også norske - trykket faksimiler av tegningene for å støtte ytringsfriheten. Massakreplaner overfor Jyllandposten ble avslørt senere samme år. 

Redsel og frykt har siden preget media. En oppfatning av at karrikaturtegningene ikke hadde noen nyhetsverdi vokste frem, samtidig som en forståelse for et større mangfold økte. Blant annet er det avdekket at det ikke er ulovlig med bilder i islam. Bevisstheten om ytringsfrihet og religionsfrihet har økt, og spillerommet er større enn man kanskje først trodde. Dette har blitt tydelig særlig den siste uka. Austenå uttalte at hun føler på kontrasten mellom 2006 og 2015, og at de historiske kontekstene er ulike. Fundamentale verdier er angrepet, og kritikk, humor og satire er forsøkt skremt ut av offentligheten. Når frykten får satt seg, resulterer dette i selvsensur. 

Noe av det som er vel verdt å merke seg er at når liberale verdier trues, så tar også muslimske stemmer til orde for å forsvare retten til ytring. I dag er det viktig å rette blikket fremover. Hva venter oss? Vil det blir mer selvsensur? Mer polarisering? I dag er vi Charlie - i går var vi ikke det. 


William Nygaard hadde et sterkt innlegg på Litteraturhuset
i går (Foto: RMC)
William Nygaard stilte blant annet spørsmål ved hvordan vi kan snu tragedien i Paris tidligere denne uka til noe positivt. 

Det er en minoritet som står bak tragedien, og de aller fleste tar avstand fra det som har skjedd. Det er en frykt for at religion urettferdig skal få skylden for dette som har skjedd. 

Hvor kommer de ekstreme fra? Arbeidsledighet, fattigdom, ensomhet o.l. er nok hovedforklaringen, men det er et faktum at også godt utdannede søker ekstremisme. Noen mennesker blir ofre for radikalisert islam, og blir forført til å tro at ekstremisme skaper mening. Dette er et bedrag i Allahs navn. Europa er ikke i brann, men brannfaren gir grunn til å være på vakt. 

Denne gangen var angrepet rettet mot et intelligent organ. Ytringsfrihet på sitt beste gjør oss mer åpne og tolerante. Nygaard stilte spørsmål ved hva som blir konsekvensen for dem som publiserer. Retorikken blir nå en påminnelsen om at ordet og språket selv er en ufordrer. Satire utfordrer manipulasjon fra dem som har makt. Det ligger et samlet ansvar på alle som publiserer. Dette ansvaret har flere nivåer. Lille Norge har sterke tradisjoner for ytringsfrihet, men trenger en sterk og kritisk presse og i tillegg litteratur som utfordrer. 

Nygaard mente også at eiere av kommersielle kanaler må forstå sitt samfunnsansvar. Han siterte til slutt Jimi Henrix: 

"When the power of love overcomes the love of power the world will know peace." 

Ingen kunne unngå å bli sterkt berørt av Fadi Abou Hassans
innlegg på Litteraturhuset i går (Foto: RMC)
Fadi Abou Hassan fortalte at han har vært nødt til å flykte fra Palestina fordi han ble forfulgt på grunn av sine satiriske tegninger. I dag bor han i Drøbak, og han tegner fortsatt. 

Hassan betegner det som har skjedd i Paris som veldig trist og fullstendig galskap. 

Internasjonalt har satiriske tegninger vært et viktig våpen for å få frem politiske poenger. Terroristene vil drepe vår ytringsfrihet, og derfor må vi fortsette å tegne - mer nå enn tidligere - mente Hassan. 

Mange tegnere er imidlertid redde og tør ikke å uttrykke støtte. De frykter kidnapping og drap. 

Hassan oppfordret til ett minutts stillhet av respekt for de syv drepte tegnerne og politimannen i Paris. Alle reiste seg og holdt blikket rettet mot bildene av de åtte som måtte bøte med livet i sitt møte med terroristene sist onsdag. Dette var et utrolig sterkt øyeblikk under debatten i Litteraturhuset i går. 

Knut Olav Åmås startet med å sitere Jens Bjørneboe:

"Der latteren slutter, begynner galskapen."

Hva kan konsekvensene bli for ytringsfriheten etter dette, spurte Amås, før han lot hver av paneldeltakerne holde sine innledninger. 


Paneldeltakerne i debatten "Ytringsfriheten under angrep" (Foto: RMC)

Marie Simonsen sa innledningsvis at hun skulle ønske at alle var Charlie i dag, men understreket at slik er det selvsagt ikke. Et satireblad som Charlie Hebdo ville hatt store problemer med å klare seg i Norge. I vårt land er vi nemlig mest opptatt av ytringsbegrensningene og ikke ytringsfriheten. 

I 2006 ble Vebjørn Selbekk stående sørgelig alene, selv om flere aviser hadde gjort det samme (dvs. at de hadde trykket faksimiler av karikatur-tegningene av Muhammed). Ingen protesterte da fordømmelsene haglet over ham og Magasinet, og Simonsen understreker at hun skulle ønske at flere (også Dagbladet) hadde vært modigere. Alle ble imidlertid tatt på senga, og visste rett og slett ikke hvordan de skulle takle dette. 

Fire år senere - i 2010 - skjedde nesten det samme igjen. Det hele startet med bilder av tegninger på PSTs Facebooksider - tegninger som var en faksimile av noe Dagbladet hadde trykket. Debatten gikk ikke på ytringsfrihetens betydning, men på Dagbladets motiver for å trykke tegningene. Var motivene aktverdige? 

Dagbladet var en av de første som publiserte Charlie-tegningene. I dag ville det være utenkelig ikke å trykke tegningene. Dette viser veldig klart hvilken økende bevissthet det har vært rundt ytringsfrihetens betydning i de senere årene. 

Noe vi må ha klart for oss er at det er i hverdagen ytringsfriheten må testes - igjen og igjen! 

Knut Nærum og Kyrre Nakkim (Foto: RMC)
Knut Nærum har en fortid som tegner, men skriver i dag tegneseriehistorier for Donald Duck. 

Nærum innledet med å fortelle en historie om lille Aisha som bor i Andeby, men som egentlig kommer fra India. Nærum laget en historie om at Aisha, Donald og nevøene skulle reise til India. Hvordan skulle de tegne Aisha? I redaksjonen var man enige om at her gjaldt det å trå varsomt, slik at ingen ble støtt. Fremdeles den dag i dag er akkurat denne historien ikke trykket i Danmark ... 

Nærum savner en debatt om hva tegningene viser, og han påpeker at det ikke er Vestens oppgave å oppdra islam. De fleste ofrene for voldelige islamistiske ekstremister er fremdeles muslimer. 

Nærum er opptatt av grensene for ytringsfriheten og regner med å bli kalt feig. 

Kyrre Nakkim (Foto: RMC)
Kyrre Nakkim innledet med å si at det er redaktørens rett å vurdere ytringer - ikke lovgivningen. Det er en etisk side ved å ytre seg, og han mener at man alltid må stille spørsmål ved om det er nødvendig å bruke ytringsfriheten. Ytringsfriheten må behandles med varsomhet og klokskap. 

Karrikaturtegnere ytrer seg på en annen måte, og kan derfor bryte flere tabuer (enn det ordinære skrevne ord, slik jeg oppfattet ham). 

Det at man ikke kan si hva som helst, handler om respekt. Hvordan forholder vi oss til dette? 

Noen ganger er hensikten å provosere, men dette er ikke nødvendig hver gang. Terroristene ønsker å få dette til å se ut som en kamp mellom sivilisasjoner. Det er viktig å minne om at dette ikke har støtte verken hos kristne eller muslimer. Ytringsfriheten skal for øvrig sikre at ingen grupper blir satt utenfor. NRKs rolle er å inkludere et større "vi". Det typisk norske handler om mer enn salmesang og Hurtigruta minutt for minutt. 

Thomas Spence opplyste at 118 journalister ble drept i fjor; de fleste drapene skjedde i Pakistan, men med Ukraina som en "god" nr. 2. Det har også vært en del kidnappinger av journalister. Sist onsdag ble syv tegnende journalister drept. Det er mao. farlig å være journalist! 

De siste fire årene har en av fire norske journalister mottatt trusler mot liv og helse. Vil mer frykt føre til mer selvsensur og tilbakeholdelse? Dette må snus etter 7. januar i år. Hva gjør vi når hverdagen kommer? Spence mener at vi må styrke det demokratiske immunforsvaret. Mediehusene må styrke tryggheten for sine ansatte i fremtiden, og politianmelde alle truslene som kommer. 

Shoaib Sultan innledet med å si at angrepet den 7. januar er en kamp om narrativer, ikke en kamp mellom sivilisasjoner. (Mao. hvem skal ha definisjonsmakten mtp. hva dette egentlig handler om?)

Selvsensur er et stort problem, men det motsatte er også et problem. Dette handler ikke om islam, men om ekstremister mot samfunnet. Dessuten handler 7. januar om to ting. Det fant sted en terrorhandling. Denne må ikke blandes inn i debatten om ytringsfriheten og dens grenser. 

Åmås stilte følgende spørsmål til Simonsen: Var det frykt og redsel som gjorde at karikaturtegningene ikke ble trykket i 2006? Simonsen understreket at ytringsklimaet har endret seg dramatisk i årene etter 2006. Den gangen da ambassader ble angrepet og satt i brann, var situasjonen ekstremt betent. Akkurat dette preget debatten den gangen. Hver eneste dag må man tenke på at man ikke skal krenke andre, og dette handler ikke bare om muslimer. Spørsmålet er hvem som skal bestemme: lovgiver, redaktøren, andre? Satire og humor handler også om involvering. Når man kan spøke og fleipe om ting, handler det om et  felles "vi". I motsatt fall er det et "vi" og "dem".

Nakkim fikk spørsmål om hvorfor NRK alltid fokuserer på temaer som integrering og religion når innvandrerungdom er i fokus. Nakkim svarte at det er en utfordring for en statskanal som NRK å nå ut til disse gruppene, og at mange av temaer som opptar etnisk norske ikke har interesse for dem. 

Austenå påpekte at det er en realitet at terroristene er der. Er det nødvendig å legge seg på et annet sikkerhetsnivå? Spence svarte at det vil komme mer krav til sikkerhet, fordi folk må få lov til å føle seg trygge. (Dette ser vi for øvrig i en del offentlige bygg i hovedstaden. Nå blir man skannet før man f.eks. får komme inn i Høyesterett. Min kommentar.) Man må imidlertid ta en debatt på hvordan man kan integrere alle i et vanskelig samboerskap her til lands, som i andre land. Simonsen understreket at 100 % sikre blir vi aldri, men at vi må leve mest mulig normalt. For øvrig er det et paradoks at den største trusselen mot ytringsfriheten faktisk er medienes dårlige økonomi i dag.

Sultan opplyste at han jobber med å kartlegge ekstreme miljøer. Han synes det er ille når mediene opptrer nærmest som et rent mikrofonstativ for ekstremister, og knapt stiller et eneste kritisk spørsmål. Han oppfordret til å være forsiktig eller tenke gjennom hva man gjør når ekstremister slipper til i offentligheten. 

Nakkim understreket at også ekstremister har ytringsfrihet, men at det er viktig å sette deres ytringer inn i en kontekst. De ekstreme stemmene ødelegger ofte debatten og meningsutvekslingene, fordi de får for mye plass og ikke bidrar til å nyansere diskusjonene. 

Nærum sa at han liker konsensus. Å sette folk på plass i offentligheten kan samtidig være å gi dem plass. Er dette ønskelig alltid? 


Sidsel Wold på Litteraturhuset i går (Foto: RMC)
Etter dette ble det åpnet for spørsmål fra salen, og en av dem som ba om mikrofonen var Sidsel Wold, tidligere NRKs korrespondent i Midtøsten. 

Wold opplyste at hun var i Palestina da bråket brøt løs i Midtøsten våren 2006. Det var ikke enkelt å være en som skulle forsvare ytringsfriheten da hun befant seg sammen med palestinere som ble sterkt berørt av det som skjedde. 

Wold brakte et nytt perspektiv inn i debatten - nemlig om det er greit å harsellere med ting som er hellig for oss, f.eks. Holcaust? Hun nevnte også en del andre tabuer i norsk presse, som kongehuset, skiløperne våre og annet. Hun overvar selv en utstilling av karikaturtegninger om Holocaust et sted i Midtøsten (?), og kjente på at det var ekkelt. Ytringsfriheten er for øvrig ikke en vestlig verdi, men en universell verdi!

En tilhører i salen reagerte på at angrepet på den jødiske kosherbutikken ikke er nevnt i i norske medier. Dette fikk noen i panelet til å svare at det ikke riktig, selv om det nok ikke har fått like stor oppmerksomhet som drapet på de syv tegnerne. 


Asbjørn Øverås på Litteraturhuset i går (Foto: RMC)
Asbjørn Øverås, forlagsdirektør i Aschehoug, påpekte blant annet at selv om vi er for ytringsfrihet, må vi vurdere hva vi tåler selv. I Frankrike er det en helt annen tradisjon enn i Norge for å karrikere presidenter og den slags. 

Helt til slutt fikk paneldeltakerne komme med en sluttkommentar. Her gikk det veldig fort, og jeg fikk derfor ikke med meg alle de gode poengene. 

Sultan understreket viktigheten av å åpne opp debatten for uenighet, uten at dette tas til inntekt for at man er for eller imot ytringsfrihet. 

Nakkim påpekte viktigheten av at man trenger informasjon for å kunne ta stilling. 

Nærum understreket at tegning er fortsettelse av krig men med andre midler. Det kunsten skal gjøre med menneskene er å forgifte dem med mer menneskelighet. 

Simonsen mente at vi må være mer årvåkne og vokte retten til ytringsfrihet. 

Og med dette var en spennende og nyansert debatt i Litteraturhuset over. Debatten om ytringsfrihetens grenser er derimot ikke over ... Den har så vidt begynt!


En spennende debatt nærmer seg slutten ... (Foto: RMC)

Populære innlegg