Dubrovnik i Kroatia

Utsikten fra Srd Hill - fjellet bak gamlebyen i Dubrovnik (Foto: RMC)

I fjor sommer var jeg (og mannen min) på ferie i Kroatia, nærmere bestemt i Dubrovnik. (Jeg har tidligere skrevet om en av utfluktene vi gjorde mens vi var der - til Mostar i Bosnia-Hercegovina.)

Dubrovnik er en svært gammel by - grunnlagt i 639 etter Kr. Byen kalles Adriaterhavets perle, der den ligger ved Adriaterhavets kyst i Dalmatia. At byen er en turistattraksjon av de helt store, fikk vi virkelig erfare mens vi var der, for det var mye mennesker over alt. Da er det godt å vite at myndighetene i landet har bestemt at det ikke skal bygges flere hoteller i området. Det holder med turister nå! Utleie av egne boliger er imidlertid en blomstrende business for lokalbefolkningen ... Så får vi håpe at byens sjarme ikke ødelegges av oss turister, som valfarter stedet i tusentalls hver eneste sommer. 

Havna i gamlebyen (Foto: RMC)

For øvrig bor det mellom 40 og 50 000 innbyggere i Dubrovnik, og byen ble i 1979 oppført på UNESCOs verdensarvliste. Det er selvsagt gamlebyen som er turistattraksjon nr. 1 når man først er i Dubrovnik. Gamlebyen ble sterkt skadet under krigen på Balkan i 1991, selv om byen var fullstendig uten millitær betydning. En hel verden fulgte den gangen med på ødeleggelsene, mens man holdt pusten. Ødeleggelsene ble reparert etter krigens slutt, og byen fremstår i dag intakt, omgitt som den er av de berømte bymurene - selve symbolet på gamlebyen. (Kilde: Wikipedia)

Pile-porten (Foto: RMC)

Vi bodde litt utenfor byen på et sted som het Lapad Beach. Der var det god bussforbindelse til gamlebyen, og derfor enkelt å ta seg frem og tilbake. Hotellet vi bodde på, er for øvrig ikke verdt å anbefale. Det var en gigantisk skuffelse, rett og slett. 

Hotellet vårt (Foto: RMC)

I Kroatia får du det du betaler for. Vi valgte å komponere vår egen tur, og det vi trodde var et Wifi-hotell (noe som var viktig for oss), viste seg å være alt annet enn dét. (Dvs. det var litt dårlig nett-dekning - i realiteten helt ubrukelig - i resepsjonsområdet, tilstrekkelig til å kunne oppføre seg som et hotell med Wifi ... Jeg ante heller ikke at jeg hadde vegg-til-vegg-teppe-allergi, men det fikk jeg i løpet av ferien.) 

Joda, stranda så i og for seg helt grei ut - i nitiden om morgenen (Foto: RMC)

I Kroatia er det forbudt å holde andre mennesker borte fra private strender, og det er vel og greit. Men når du trodde at det ikke var mulig for andre å plassere seg mellom din solseng og vannet - vel, så var det faktisk det likevel ... For meg ble det i meste laget. En annen ting vi opplevde var at vi ga tips til serveringsdamene på strandbaren, bare for å oppleve at de ble redde. De hadde ikke lov til å ta imot tips selv, og måtte gi alt til eieren. Da mistet jeg lysten til å gi tips. 

Ut fra det vi fant ut mens vi var i Dubrovnik, ville vi - dersom vi en gang reiser tilbake - ha bodd syd for gamlebyen, hvor det er mange ålreite hoteller med båtforbindelse inn til byen. 

Navnene på fine steder man kan bo syd for Dubrovnik (Foto: RMC)

Dersom man drar til Dubrovnik hovedsaklig på badeferie, vil jeg faktisk fraråde å bo midt i byen. Det blir for varmt, og på bystranda kan man omtrent få klaustrofobi pga. mengden med mennesker. Ut fra det vi så, ville vi dessuten ha frarådet helpensjon, fordi det man øyensynlig får, er storkjøkken-kantinemat uten hjerte og sjel i matlagingen. 

Kart over Dubrovnik (Foto: RMC)

Når jeg først snakker om maten, så er det fullt mulig å få god mat i Dubrovnik - selv om det er et stykke mellom restaurantene som byr på noe annet enn nokså vanlig turistmat, i alle fall i Lapad-området. Dersom man ønsker mer spennende mat, må man faktisk dra inn til gamlebyen. For øvrig lærte vi oss et triks hva gjaldt den kroatiske vinen, som var nydelig bare man visste hva man skulle se etter. De gode rødvinene er nemlig produsert langs kysten, mens de gode hvitvinene er produsert i innlandet. Druedyrkings-vilkårene blir da optimale for å gi den rette sødme og aroma. 

En god rødvin vi fikk til lam (Foto: RMC)

Det er fort gjort å gjøre seg kjent i gamlebyen, og mange anbefaler å ta seg en tur opp på bymuren. Så langt kom aldri vi, for enten var det for mørkt til at det var noen vits (i alle fall for meg, som ville ha opplevd turen som bortkastet dersom jeg ikke samtidig hadde kunnet sikre meg noen fine bilder) eller så var vi for sultne. Vi nøyde oss derfor med å gå rundt i byen til fots. 

Kabelbanen til Srd Hill (Foto: RMC)

Noe vi valgte å prioritere var å ta en tur med kabelbanen opp til Srd Hill, fjellet bak gamlebyen. Kabelbanen ble bygget i 1969 og har fraktet mer enn 2,5 millioner besøkende opp og ned. Det koster 100 kroatiske kuna (ca. 112 norske kroner) tur-retur, og med på kjøpet får man den mest fantastiske utsikten som er å oppdrive over gamlebyen i Dubrovnik og omegn.

Panorama restaurant & Snack bar, Dubrovnik (Foto: RMC)

Oppå toppen av Srd Hill ligger Panorma restaurant & Snack bar. Jada, det er en turist-felle, men en av de hyggeligste turist-fellene man kan velge å gå i med åpne øyne, synes nå jeg. Regn med 2-3 ganger´n av prisene du opplever nede i gamlebyen (men vant som vi fra før av er med norske priser, var det likevel overkommelig). Med på kjøpet får du garantert en av verdens flotteste restaurant-utsikter, over 400 meter over vannflaten. Dessuten var maten god og vi fikk gode vin-tips. 

Solnedgang sett fra Srd Hill (Foto: RMC)

Det kan nok lønne seg å bestille bord til Panorama-restauranten på forhånd. Det hadde ikke vi tenkt på, men vi fikk bord likevel (flaks!) - og det holdt vi på helt til solnedgangen var over. 

En bakgate i Dubrovnik (Foto: RMC)

Bakgatene i Dubrovnik er koselige på kveldstid, og her florerer det med restauranter for enhver smak - alt fra a la carte-restauranter til thai-fast food-utsalg, hvor maten kunne inntas sittende i en trapp. Utrolig godt dét også, bare for å ha nevnt det! 

Rektorpalasset i bakgrunnen (Foto: RMC)

Gamlebyen er full av interessante, gamle bygninger. Selve porten inn til gamlebyen, Pile-porten, er et syn i seg selv. Den leder inn til Stradun, hovedgaten i Dubrovnik. 

Stradun - hovedgaten i Dubrovnik (Foto: RMC)

Her finner man både Dubrovniks katedral og en rekke andre kirker, Rektorpalasset fra 1400-tallet, Onofrios store fontene og mye mer. Alle gatene er dekket med marmor. 

I det følgende har jeg tatt med noen flere bilder fra gamlebyen i Dubrovnik, og håper at dette gir et greit bilde av hva byen har å by på. 

Fullt mulig med "vindus-shopping" i Dubrovniks gamleby (Foto: RMC) 

Lokal kunst i Dubrovniks butikker (Foto: RMC) 

En av Dubroviks kirker (Foto: RMC)

Pile-porten fra 1537, hvor man krysser en vollgrav for å komme inn i
gamlebyen (Foto: RMC) 

Trappa opp fra gamlebyen til kabelbanen (Foto: RMC)

Gamlebyen i Dubrovnik (Foto: RMC)

En bokhandel i Dubrovnik (Foto: RMC) 

Koselig uterestaurant i Dubrovnik (Foto: RMC) 

Uterestauranter i Dubrovnik gamleby (Foto: RMC)

Den barokke trappen "Uz Jezuite" i Dubrovniks gamleby (Foto: RMC)

Lammeskank på kroatisk (Foto: RMC) 

Skalldyrsuppe (Foto: RMC)

En typisk dalmatinsk pizza (Foto: RMC)

Onofrios store fontene - den eneste drikkevannskilden under okkupasjonen av
Dubrovnik under Balkan-krigen - se min omtale av "A Dubrovnik War Story"
(Foto: RMC)

Anita Rakidzija: "A Dubrovnik War Story - They won´t hurt me, mom!"

Dubrovnik i krig

Anita Rakidzija (f. 1957) ble født i Dubrovnik og bodde sammen med familien sin i Orasac, da krigen nådde den sydlige delen av Kroatia i oktober 1991. Det vi vanligvis kaller Balkan-krigen besto for øvrig av en rekke kriger, med betegnelser som Slovenia-krigen, Kroatia-krigen, Bosnia-krigen og Kosovo-krigen. 

Det hele startet ved at Kroatia og Slovenia erklærte sin uavhengighet den 25. juni 1991. Den sentrale regjeringen ønsket ikke en fullstendig oppløsning av Jugoslavia, og svarte med å mobilisere en hær (JNA) for å forhindre dette. Det var imidlertid interne splittelser i JNA-ledelsen, blant annet om man skulle svare med fredelige midler eller med en militær aksjon. Det som gjorde at reaksjonen mot Kroatia ble sterkere enn mot Slovenia, var at det bodde en større andel etniske serbere i Kroatia. Nokså kort tid etter uavhengighetserklæringen begynte serbiske styrker å mobilisere sine styrker mot Kroatia. Serberne var overlegne på alle måter, og deres taktikk gikk ut på å bombe kroatiske byer sønder og sammen med granatartelleri. (Kilde: Wikipedia)

I oktober nærmet serberne seg fra sør, og dette førte til at byen Orasac, som ligger på grensen mot Montenegro, ble evakuert. Innbyggerne flyktet til Dubrovnik, og mange samlet seg i gamlebyen, som de tok for gitt at serberne kom til å spare. Sjokket var stort da det viste seg at serberne var villige til å ofre denne helt spesielle gamlebyen ... 

Forfatteren og hennes to barn, bl.a. åtte år gamle Vlaho, reiste inn til Dubrovnik. Der bodde de i første omgang hos en onkel av hennes mann, som i mellomtiden kjempet for å forsvare Kroatia. Som oversetteren Mario Sopa har uttalt i forordet til boka: 

"This book does not offer any answers. It does not offer an absolute, infallible account; it is not THE story, it is A story. It does, however, offer a unique window into the lives of ordinary people, the ones whose lives are usually most viciously affected and changed by the atrocities of war. These are the people whose stories are not found in history books; they are not "important" enough for their stories to be noted. But they are the ones who are the easiest to understand. They are the ones who survived. Their voices have to be heard." (side 21)

Etter hvert havnet de på Hotel Vis i Lapad i Dubrovnik - tilfeldigvis det samme hotellet hvor jeg og mannen min nylig bodde mens vi var på ferie i Dubrovnik. Under krigen fungerte hotellet som et flyktningemottak mens byen var under en åtte-ni måneders lang beleiring av regjeringsstyrkene. 

Mens krigen pågikk, kom det hjelpesendinger fra Italia. Dette var helt nødvendig for at kroatene skulle overleve vinteren. De fleste hadde nemlig forlatt hjemmene sine i hu og hast, i den tro at krigen kom til å bli nokså raskt overstått. De hadde knapt mer enn det de sto og gikk i, og vinterklær hadde de i alle fall ikke med seg. Forfatteren forteller om de brune teppene de fikk tilsendt fra Italia, og som hun var nokså oppbrakt over. Hun mente nemlig at de egnet seg bedre for hester enn folk. Det gikk på verdigheten løs at dette var det Vesten kunne avse for å hjelpe en lidende befolkning i et land mange tidligere hadde hatt stor glede av å feriere i.

Hotel Vis var et kaldt hotell, der det lå ved sjøen, og på en slik måte at sola aldri nådde frem til det, tilbaketrukket i landskapet som det lå. Dessuten var alle vinduene ødelagt, og dekket med stoff som vinden lett blåste gjennom. Sykdom og diaréer florerte, og maten som ble servert fra kjøkkenet var knapt egnet som menneskeføde i følge forfatteren. Flyktningene på hotellet var svært oppbrakt over dette, for de regnet med at pengene eierne fikk fra myndighetene for å ta seg av flytningene, måtte ha havnet i noen andres lommer. 

"We arrive Lapad in front of hotel Vis. It seems so gloomy and sad, but it is going to be our home from now on. In spite of difficult moments I have gotten quite used to life in my husband´s uncle´s house. Our room is at the top floor of the hotel meaning that in these conditions we have only one concrete slab above our heads. I shudder at the thoughts, but we had difficulty finding this." (side 62)

Historien som fortelles gjør selvsagt inntrykk, særlig fordi den også handler om en familie som til slutt flyttet tilbake til hjembyen, og hvor sønnen Vlaho og en kroatisk soldat ble offer for en fiendtlig granat og døde. Boka er imidlertid nokså banal i sin oppbygging, og oversettelsen til engelsk er alt annet enn brilliant. Jeg skjønner selvsagt at forfatteren og moren til Vlaho har hatt behov for å hylle sin heroiske sønn, som løp i skytteltrafikk mellom hjemmet sitt og vaktpostene til soldatene med kald drikke på varme sommerdager - noe som til slutt kostet ham livet, fordi han tilfeldigvis befant seg på feil sted til feil tid - men det gjør ikke denne boka til stor litteratur. Likevel er jeg glad for at jeg har lest den, fordi den satte en del ting vi opplevde i Dubrovnik i et større perspektiv. For hva vil det si når et moderne samfunn fratas strøm og tilgang på rent vann, og dårlige hygieniske forhold gjør at selv en "uskyldig" halsinfeksjon kan bli farlig ... 

Jeg er egentlig nokså forundret over at det så langt ikke er skrevet en eneste roman om krigen på Balkan på begynnelsen av 1990-tallet. Jeg har i alle fall ikke hørt om noen enda. Kanskje er det fremdeles for tidlig, men jeg vet med meg selv at jeg kommer til å kaste meg over hva det skulle være den dagen den første romanen om beleiringen av Dubrovnik, kampene i Mostar og i Kosovo, om livet i Montenegro (både før, under og etter krigen) eller lignende, kommer på norsk! Dersom noen av mine lesere kjenner til noen slik roman på engelsk, er jeg svært takknemlig over å bli tipset!

Utgitt i Kroatia: 2009 
Oversatt til engelsk: Mario Sopa
Publisert av: The Croatian Association of Civilian Victims of the War of Freedom at the Dubrovnik - Neretva County
Antall sider: 136
ISNB: 978-953-95186-0-4
Boka har jeg kjøpt selv (i Kroatia)