Forsidebilde

Forsidebilde

Oversikt over omtalte bøker og filmer på bloggen

Oversikt over forfattere

Adichie Chimamanda Ngozi (5) Adonis (1) Aleksijevitsj Svetlana (2) Allende Isabel (5) Ambjørnsen Ingvar (8) Andric Ivo (1) Aswany Alaa Al (4) Atwood Margaret (1) Austen Jane (7) Auster Paul (13) Baldursdóttir Kristín Marja (2) Barnes Julian (5) Beevor Antony (2) Bitsch Anne (2) Bjerke André (4) Bjørneboe Jens (5) Bjørnson Bjørnstjerne (2) Bjørnstad Ketil (17) Blixen Karen (3) Buruma Ian (2) Bø Victoria (2) Børli Hans (7) Camus Albert (2) Capote Truman (4) Celan Paul (2) Christensen Lars Saabye (12) Christiansen Rune (4) Claudel Philippe (1) Clézio J.M.G. Le (2) cusk rachel (3) Djebar Assia (4) Dostojevskij Fjodor (1) Drolshagen Ebba D. (2) Eco Umberto (2) Eggen Torgrim (2) Ekman Kerstin (2) Ellefsen Bernhard (1) Elstad Anne Karin (9) Enquist Per Olov (8) Espedal Tomas (4) Eugenides Jeffrey (2) Evjemo Eivind Hofstad (1) Faldbakken Knut (2) Fallada Hans (4) Ferrante Elena (8) Fitzgerald F. Scott (3) Flatland Helga (5) Flaubert Gustave (4) Fosse Jon (3) Franzen Jonathan (2) Fredriksson Marianne (2) Frobenius Nikolaj (6) Færøvik Torbjørn (4) Gavalda Anna (4) Geelmuyden Niels Chr. (1) Ghosh Amitav (2) Gleichmann Gabi (6) Grytten Frode (6) Gulliksen Geir (2) Hamsun Knut (17) Harari Yuval Noah (1) Harstad Johan (2) Haslund Ebba (2) Heivoll Gaute (5) Hemingway Ernest (5) Henriksen Levi (4) Herrmann Richard (4) Heyerdahl Thor (3) Hisham Abbas (2) Hislop Victoria (2) Hjorth Vigdis (6) Hoel Dag (1) Hoem Edvard (13) Houm Nicolai (1) Hugo Victor (4) Hustvedt Siri (7) Høyer Ida Hegazi (2) Indridason Arnaldur (7) Irving John (4) Isakstuen Monica (2) Ishiguro Kazuo (1) Jacobsen Rolf (1) Jacobsen Roy (13) Jareg Kirsti MacDonald (2) Jensen Carsten (3) Kehlmann Daniel (5) Kettu Katja (1) Khadra Yasmina (3) Kielland Alexander L. (2) Kinnunen Tommi (3) Klippenvåg Odd (2) Knausgård Karl Ove (16) Kolloen Ingar Sletten (1) Kristiansen Tomm (7) Kureishi Hanif (2) Lagerlöf Selma (3) Langeland Henrik (4) Larsson Stieg (3) Laxness Halldór K. (3) Leine Kim (2) Lessing Doris (3) Lianke Yan (2) Lindstrøm Merethe (3) Llosa Mario Vargas (10) Loe Erlend (9) Louis Edouard (4) Lykke Nina (1) Løken Stig Beite (2) Løkås Ida (1) Madame Nielsen (1) Magris Claudio (1) Mahfouz Naguib (2) Malaparte Curzio (1) Mann Thomas (2) Mantel Hilary (2) Marias Javier (1) Marías Javier (1) Marquez Gabriel Garcia (2) Marstein Trude (1) Matar Hisham (4) McCarthy Cormac (4) McCourt Frank (1) McEwan Ian (17) Mikkelsen Sigurd Falkenberg (2) Modiano Patrick (3) Montefiore Simon (1) Moravia Alberto (1) Morrison Toni (1) Munro Alice (3) Murakami Haruki (11) Mutaev Musa (1) Myhre Aslak Sira (1) Müller Herta (2) Mytting Lars (2) Maalouf Amin (4) Nádas Péter (2) Naipaul V. S. (1) Nair Anita (2) Némirovsky Irène (8) Nilsen Tove (4) Nygårdshaug Gert (9) Nærum Knut (3) Næss Arne (1) Oates Joyce Carol (2) Oksanen Sofi (4) Ólafsdóttir Audur Ava (2) Olsson Linda (3) Omar Sara (1) Oz Amos (3) Pamuk Orhan (7) Pappe Ilan (1) Patti Smith (3) Perec Georges (1) Petterson Per (4) Philippe Claudel (2) Potok Chaim (4) Paasilinna Arto (9) Ragde Anne B. (10) Rahimi Atiq (2) Ravatn Agnes (6) Renberg Tore (13) Rishøi Ingvild H. (3) Roth Philip (5) Said Edward W. (2) Sara Johnsen (1) Sartre Jean-Paul (1) Schirach Ferdinand von (4) Schlink Bernard (2) Seierstad Åsne (3) Sem-Sandberg Steve (1) Semundseth Rune (1) Sendker Jan-Philipp (1) Sirowitz Hal (1) Skjelbred Margaret (1) Skomsvold Kjersti Annesdatter (3) Skram Amalie (11) Skårderud Finn (3) Smith Patti (4) Solstad Dag (7) Steinbeck John (7) Strindberg August (2) Strømsborg Linn (2) Staalesen Gunnar (3) Syse Henrik (1) Süskind Patrick (2) Söderberg Hjalmar (1) Sørensen Roar (1) Tartt Donna (2) Terjesen Marianne (2) Tiller Carl Frode (7) Tóibín Colm (2) Tolstoj Leo (4) Tunström Göran (1) Turgenjev Ivan (1) Uhlman Fred (1) Ullmann Linn (4) Undset Sigrid (3) Uri Helene (2) Vallgren Carl-Johan (4) Vesaas Tarjei (2) Vold Jan Erik (5) Wassmo Herbjørg (4) Westö Kjell (6) Wilde Oscar (1) Wildenvey Herman (2) Wilhelmsen Ingvard (5) Wolff Lina (1) Woolf Virginia (6) Waal Edmund de (1) Xinran (3) Yates Richard (4) Zweig Stefan (15) Øverland Arnulf (3) Aarø Selma Lønning (4)

Forside

Viser innlegg med etiketten Wien. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Wien. Vis alle innlegg

fredag 8. januar 2016

"Kvinnen i gull" (Regissør: Simon Curtis)

En jødisk kvinnes kamp for å vinne tilbake nazi-stjålet kunst

Hver gang jeg kommer over filmer som handler om jødenes skjebne i forbindelse med andre verdenskrig, trigges min interesse. "Kvinnen i gull" handler i tillegg om et av Gustav Klimts berømte malerier, som en gang hang på Belvedere i Wien. Den er basert på en sann historie og har Helen Mirren i en av hovedrollene. Jeg gikk derfor uten videre ut fra at det dreide seg om en meget god film. 

Det er 60 år siden Maria Altmann flyktet fra Wien. Hun var datter i en velstående jødisk familie, som opplevde å bli plyndret av nazistene etter at Østerrike ble okkupert. I tilbakeblikk ser vi en sjokkert ung kvinne som er vitne til hvordan naboer og andre vender seg mot dem. Dårlig skjult misunnelse slår ut i hat, og det livet hun og familien så langt har levd, smuldrer opp. 

Familien Altmann har gjennom mange år skaffet seg en verdifull kunstsamling, og blant disse er maleriet Gustav Klimt malte av Marias tante Adele Bloch-Bauer. Bildet henger på Belvedere i Wien. 


Belvedere i Wien (Foto: RMC)
Maria bor nå i Los Angeles, og hun har nylig arvet sin søster. Blant etterlatenskapene kommer hun over noen brev datert fra 1940, som forteller historien om hvordan nazistene stjal bildet av tanten, og om kampen for å få dette tilbake. Maleriet anses imidlertid som en viktig del av Østerrikes kunstskatter, og det har fått navnet "Woman in gold". Dette er Østerrikes Mona Lisa, og det er knyttet enormt mye følelser til akkurat dette maleriet. 

I Østerrike har man åpnet opp for at tidligere stjålne kunstskatter kan tilbakeføres til deres rettmessige eiere, og Maria ønsker å få retten over bildet av tanten. Dette skal vise seg å bli en vanskeligere kamp enn hun hadde forestilt seg på forhånd. Hun tar kontakt med Randol Schoenberg, som er advokat og sønn av en hun kjenner. I likhet med henne er han jødisk, og hans familie har også en gang bodd i Wien. Filmen handler om samspillet mellom Maria og hennes advokat, og hva han er villig til å gå gjennom for bildets skyld. Der hun ser bildet som et minne om tanten, der ser han hvor mye bildet er verdt. Det handler om makt og avmakt, om østeriksk arroganse og endeløse og kostbare rettssaker. Fasiten kjenner vi: Maria fikk sitt bilde til slutt, og det henger ikke lenger i Belvederes kunstgallerier. Der henger til gjengjeld en rekke andre berømte Gustav Klimt-bilder. "Kysset" blant annet ... 

Portrett av Adele Bloch-Bauer av Gustav Klimt
For å si det som det er: Det er Helen Mirren som mye godt redder denne filmen. Ryan Reynolds opplevde jeg som temmelig intetsigende i rollen som advokaten Randol Schioenberg. Helen Mirren hadde virkelig fortjent en mer spenstig medspiller enn dette! Og kanskje også et mer spenstig manus med mer "trøkk"? Samtidig er jeg glad for at regissøren har holdt seg til sannheten og ikke "spritet" opp hendelsesforløpet med usanne elementer for å gjøre filmen mer severdig og "spennende" ... Det gjorde for øvrig inntrykk å se at Maria - 60 år etter nazi-Tysklands jødeforfølgelse - skulle oppleve at enkelte østerrikere hetset henne da hun ønsket å ta fra dem nasjonalskatten deres. 

Jeg var ikke klar over at denne filmen hadde fått dårlige kritikker før jeg valgte å se den. I flere aviser har det variert mellom terningkast to og tre. Jeg mener at filmen ikke er  elendig. Historien som sådan er såpass interessant at jeg uansett ville ha valgt å se den en eller annen gang - men kanskje ikke som en fullpris-Blu-ray ... Det kan for øvrig være greit å merke seg at filmen har gått på norske kinoer (med premiere 28. august 2015) og at litt over 120 filmgjengere har gitt den en gjennomsnittskarakter på 6,7 av 10 mulige. I alle fall - noen storfilm er dette definitivt ikke!

Innspilt: 2015 
Originaltittel: Woman in Gold
Nasjonalitet: Storbritannia
Sjanger: Drama
Skuespillere: Helen Mirren (Maria Altmann), Tatiana Maslany (Maria Altmann den yngre), Ryan Reynolds (Randoll Schienberg), Daniel Brühl m.fl.
Spilletid: 109 min.

tirsdag 9. desember 2014

Wien, Østerrike

Belvedere, Wien (Foto: RMC)
Sist helg var jeg (og mannen min) en tur i Wien, og jeg sitter igjen med mange inntrykk. Og bilder. I dette innlegget ønsker jeg å dele noe av dette, samt et og annet reisetips
Utsikten fra et av tårnene i Stephans-
domen, Wien (Foto: RMC)

Det bor i overkant av 1,7 millioner innbyggere i Wien, og byen er strategisk plassert ved Donau, i likhet med de fleste byer av viktighet i denne delen av Europa. Bratislava er bare en liten båttur unna, og tilsvarende gjelder Budapest. Dersom man er i Wien i noen dager, er det absolutt å anbefale å ta en slik tur.

Å reise til Wien i desember er noe helt for seg selv, fordi byen bugner over av julemarkeder. Dette skaper en helt spesiell stemning! Særlig på ettermiddagene og etter mørkets frembrudd samles mengder med glade mennesker på julemarkedene, og det går heftig unna av både glühwein og punch. I tillegg kan man få seg noe enkelt å spise - som pølser i brød, suppe i brød, bakevarer og annet. 

På julemarkedene finner man julepynt i alle prisklasser - fra det helt enkle til rådyr, håndmalt pynt. Dermed kan man si at markedene passer for alle typer lommebøker, skjønt noen av markedene - kanskje spesielt det som er på rådhusplassen - har turistpriser som ikke er tilpasset en gjennomsnittlig østerriksk husholdning. Derfor er det stort sett turister som kommer hit også. I alle fall mens prisene er på topp ...


På julemarked i Wien (Foto: RMC)
Kvaliteten på varene som bys frem, er høyst variabel. På de fleste julemarkedene, og kanskje i særdeleshet det som ligger foran Rathaus, er det enkle (men som sagt relativt sett dyre) ting å få kjøpt. På julemarkedet foran Karlskirche er det derimot en større grad av kvalitetsvarer (i form av brukskunst) som tilbys i salsgbodene. Etter å ha fartet Wien på kryss og tvers i noen dager, mener jeg absolutt av julemarkedet foran Karlskirche er for de mer kresne. Men en høvelig Wien-nisse til samlingen var derimot ikke å oppdrive, hvilket forundret meg stort. Kanskje har ikke østerrikerne noen tradisjon for å fylle huset med et halvt tonn med nisser i advents- og juletiden?

Selv hører jeg blant dem som synes det er morsomt å samle på julepynt fra ulike steder av verden, så det å sikre seg en eller to spesielle ting til juletreet, hører liksom med. 


Juletrepynt for enhver smak! Wien (Foto: RMC)
Selv om julemarkedet foran Rathaus er det mest turistifiserte i Wien, vil jeg likevel anbefale å få dette med seg. Om ikke annet så for å gå rundt å se, ta seg en punch eller to, titte på trærne i parken som er dekorert med fantastisk lysende pynt, studere hordene av turister som hele tiden kommer strømmende på, kjenne på stemningen etter som kvelden mørkner ... Og om du opplever at trengselen er stor, er dette ingenting mot hvordan det f.eks. er på julemarkedet foran Schönbrunn slott litt utenfor byen! Der var det omtrent ufremkommelig. .. skjønt det kan skyldes at vi var der en lørdag ettermiddag.


Stephansdomen, Wien (Foto: RMC)
Ett av de stedene man bare besøke, er selvsagt Stephansdomen. Katedralen regnes som Østerrikes flotteste gotiske bygning, og de eldste delene av den ble bygget på 11-1200-tallet. 

Stephansdomen har to tårn, og det er virkelig et "must" å komme seg opp i ett av disse. Det går heis opp i det ene tårnet, mens man må gå opp selv dersom man vil opp i det andre tårnet. Utsikten er svimlende, og man får virkelig et godt inntrykk av byens storhet fra toppen. 

Noe av det jeg liker spesielt godt med katolske kirker er muligheten for å tenne lys. Dette er virkelig noe protestantiske kirker burde ta opp i seg, fordi det er med på å heve kirkebesøket til noe mer sakralt på et vis. 

Østerrikerne kaller katedralen for "Stefi". Den fikk store skader under andre verdenskrig, men dette er i dag reparert. 


Stephansdomen, Wien (Foto: RMC)
Dersom du er interessert i å vite mer om Stephansdomen, kan du lese mer på Wikipedia.

En annen ting man "må" gjøre når man er i Wien, skjønt det selvsagt kan være ulike oppfatninger om dette, er å spise Sacher TorteSacher Hotel. Javisst er det en turist-greie, noe ikke minst prisen indikerer, men jeg vil på det mest bestemte protestere mot at det er en turist-felle


Sacher Torte på Sacher Hotel, Wien (Foto: RMC)

I  mitt begrepsapparat er en felle noe man går uforvarende inn i, og noe man betaler overpris for uten at kvaliteten på noen måte står i forhold til dette. 

Regn uansett med at to kaker og to kaffekopper kommer på rundt 20 Euro, hvilket er sånn ca. to-tre ganger så mye som du må betale nesten et hvilket som helst annet sted  i Wien. Sammenlignet med prisene som en gang gjaldt på Halvorsens konditori i Oslo, er det imidlertid ingen grunn til å få åndenød over prisnivået. 

Kaken smakte for øvrig utmerket! Et snev av appelsin ga den en særpreget smak. Og bare for å ha nevnt det: når man har spist Sacher Torte på Sacher Hotel, har man fått med seg et viktig referansepunkt. Her er nemlig originalen! Alt annet er kopier. 

Wien er selvsagt et shopping-mekka for dem som er interessert i dette. Mange spennende butikker ligger i gågaten Kärntner Strasse, som går mellom statsoperaen og Stephansdomen. På Stephansplatz kan man fortsette til venstre, og her ligger kjente merkevarebutikker på rekke og rad. 


Gatebilde fra Wien (Foto: RMC)
Et av de mer eksklusive shopping-sentrene i Wien heter Ringstrassen Gallerien, og jeg rakk en tur innom. For meg fremsto senteret som ganske kjedelig, men det er absolutt mulig at det skyldes fravær av "shopping-ånd". 

Wien har mange slott og det er spesielt to-tre man bør få med seg (Belvedere, Schönbrunn slott og Hofsburg slott - det siste fikk jeg ikke med meg denne gangen). Først og fremst er Belvedere, som i dag er et kunstmuseum, helt essensielt å få med seg. I tillegg til at museet er vakkert rent arkitektonisk, inneholder det østerriksk kunst - blant annet den mest spennende delen av Gustav Klimts kunst. Som "Kysset", "Judith", "Fritza Riedler" osv. Å se "Kysset" i levende live var faktisk en sterk følelsesmessig opplevelse! Knapt noen kan vel ha unngått å ha et eller annet forhold til dette bildet. Selv minnes jeg mang en studenthybel med plakat av "Kysset" på veggene på 1980-tallet. 


Hageanlegget ved Belvedere, Wien (Foto: RMC)
Det som kalles øvre Belvedere inneholder kunst i tre etasjer, og noe av det fine med å komme litt opp i høyden, var å se hagen med alle sine kunstferdige snirkler. Det var flott selv om været ikke viste seg fra sin beste side akkurat den dagen jeg var der. 

I nedre Belvedere er det i disse dager en Monet-utstilling. Rent bortsett fra noen bilder av Waterloo bridge, synes jeg utstillingen ikke var den mest spennende. Nedre Belvedere var imidlertid i seg selv vel verdt et besøk. Interiøret er nemlig utsøkt vakkert!


Interiøret ved nedre Belvedere, Wien (Foto: RMC)
Et annet slott som man bør få med seg, er Schönbrunn slott. Det ligger et lite stykke utenfor byen. U-bahn 4 går fra Karlsplatz utenfor statsoperaen, og seks stopp lenger ut ligger altså slottet. 

Mitt inntrykk er at det kan lønne seg å ha kjøpt billetter til slottet på forhånd. Mengden av besøkende er formidabel, og uten forhåndskjøpt billett kan man risikere ikke å komme inn. 

Billetten til slottet inkluderer en audio-guide, og dette er helt essensielt for å få noe ut av besøket. Det beste er selvsagt en levende guide, men dette er nok forbehold gruppereisende. 


Schönbrunn slott, Wien (Foto: RMC)
Schönbrunn slott var Habsburgernes sommerresidens og dette ble bygget på 1500-tallet. Mye av den opprinnelige konstruksjonen er borte, og årsaken er at keiserinne Maria Theresia beordret det meste ombygd til rokokkostil, kan jeg lese i reiseguiden min. 

Det flotteste rommet på slottet er det 40 meter lange og 10 meter brede galleriet, med malt himling. Rokokkointeriør, høye vinduer, krystallspeil, lysekroner og stukkatur i hvitt og gull preger rommet. 

Nei, det var ikke lov å ta bilder inne på slottet, og jeg måtte derfor tåle tilsnakk for mitt bilde av ovennevnte galleri ... 


Konsert-programmet i Orangeriet på
Schönbrunn slott, Wien (Foto: RMC)


I Orangeriet på Schönbrunn slott er det mulig å få med seg en konsert. Programmet nå for tiden består av to deler; en Mozart-del og en Strauss-del. 

Dersom du skulle få tilbud om en pakke på slottsbesøk, middag og konsert, vil jeg anbefale alt unntatt middagen på restauranten Residenz. Menyen påstås å være keiser Franz Josefs favoritt-rett, uten at maten ble noe bedre av den grunn. Da er det mye morsommere å bruke litt tid på julemarkedet foran slottet, der det absolutt er mulig å få seg en matbit eller to. Riktignok et måltid uten tilhørende hvit duk, men så får man heller ta dette et annet sted dersom det skulle være ønskelig. 

Konsertbillettene i Wien er relativt dyre, men vit at det er tale om et høyt nivå på det som tilbys. Det er vel verdt å få med seg dette! 


Konserten på Schönbrunn slott, Wien (Foto: RMC)
Konserten inneholdt for øvrig både operaduetter, solosang og ballett, så her var det noe for en hver smak. Lett og lystig er stikkord som er relevant i den sammenheng. 

Et besøk i statsoperaen er også fint å få med seg når man er i en by som Wien. Denne helgen kunne man velge mellom Verdis La Traviata og Rossinis La Cenerentola. Valget falt på La Traviata med Ermonela Jaho i rollen som Violetta og Saimir Pirgu i rollen som Alfredo. Det var en minneverdig forestilling på alle vis!


Staatsoper i Wien (Foto: RMC)
Statsoperabygningen er i seg selv verdt et besøk, så dersom du ikke får med deg en operaforestilling, anbefales i alle fall en omvisning på dagtid. Det er også en egen operabutikk i bygget, hvor man kan kjøpe musikk-effekter av ymse slag. 

Et annet tips: Dersom du ønsker å få med deg en operaforestilling, anbefales det å kjøpe billetter i god tid på forhånd. Når du først er i Wien, må du regne med at det ikke er en eneste billett igjen å oppdrive og at den eneste muligheten du har er å kjøpe billetter på gata - til dobbel pris. Mitt inntrykk er at de som selger billetter foran operaen er seriøse, men sjekk for ordens skyld at du kjøper billetter fra selgere anbefalt av dem som har ID-kort fra operaen (de kan ikke selv selge billetter, men samarbeider tett med de seriøse oppkjøperne). 


Staatsoper i Wien (Foto: RMC)
Hver lørdag er det loppemarked i Kettenbrückengasse. Selv om du ikke har planer om å kjøpe noe, anbefaler jeg en tur dit. Bare det å gå rundt og se er moro i seg selv. Og skulle du være interessert i å gjøre et varp, bør du være der allerede når det åpner, dvs. i ni-tidenpå morgenen. 

Selv fant jeg faktisk et par ting jeg kunne hatt lyst til å kjøpe, men jeg rygget bakover da jeg hørte prisen. Det er godt mulig at det ikke var noe sjakk-trekk å ha et Nikon speilreflekskamera hengene rundt halsen ... 


På loppemarked i Kettenbrückengasse, Wien (Foto: RMC)
Loppemarkedet er digert, og man kan uten problem bruke mye tid der - selv om man bare observerer folkelivet, og med et skråblikk på vareutvalget sånn for sikkerhets skyld ... 

Når man har vandret nedover langs loppemarkedet, kommer man til Naschmarkt. Dette er et matmarked - fortrinnsvis med tanke på å ta med seg mat hjem. Det er også en del restauranter, hvor man både kan få mat og drikke. Selv fikk jeg "mathall-stemning" av å være der. Smake litt her og smake litt der - det meste med gourmet-kvalitet! 


Punch og glühwein er en stor greie
på Wiens julemarkeder (Foto: RMC)
Også på Naschmarkt er glühwein og punch en stor "greie". Variasjonene er mange, og man kan velge blant eple-punsj, appelsin-punsj, egge-punsj etc. 

Jeg vil hevde at loppemarkedet i Kettenbrückengasse og matmarkedet på Naschmarkt var blant turens definitive høydepunkter. 

Hundertwasser-huset må man også få med seg når man er i Wien. Kunstneren Friedensreich Hudertwasser (f. 1928 d. 2000) er viden kjent for sin kunst. Hundertwasser-huset i Wien er preget av skjeve linjer, et vell av fargede kasser og et lekent og naivistisk uttrykk. Noe av dette, kanskje særlig keramikken, minner litt om Gaudi (f. 1852 d. 1926), synes jeg. Hundertwasser var imidlertid ikke arkitekt, og selve huset er det Josef Krawina som tegnet. Det sto ferdig i 1983 -86. En artig fargeklatt i et ellers nokså kjedelig og alminnelig strøk! Hundertwasser er nok i Norge mest kjent for sine herlige kattemotiver.


Hundertwasser-huset, Wien (Foto: RMC)

I museumskvarteret ligger det mange interessante museer, blant annet Leopold-museet. Jeg registrerte også et filmmuseum som må være ganske nytt, siden det ikke sto i noe om dette i noen av mine reisehåndbøker fra 2012. Jeg rakk ikke å besøke noen av disse museene, men nevner dem for at de ikke skal være glemt. (Wien er underlig nok ikke den byen som har fått høy prioritet når reiseguider skal lages og oppdateres - forstå det den som kan.)

Helt til slutt har jeg lyst til å nevne at det har bodd en del kjente personer og familier i Wien. Jeg fant det interessant å oppsøke noen steder hvor disse har bodd. 

I første rekke ønsker jeg å trekke frem Stefan Zweig. Hans memoarer "Verden av i går" handler for en stor del om Wien. Mange av hans år ble riktignok tilbrakt i Salzburg, men han bodde altså i noen år i Rathaus-strasse 17. I dag huser denne bygningen Hotel Rathauspark. 

Alle som har lest Edmund de Waals roman "Haren med øyne av rav" vil, når man er i Wien, lure på hvor Ephrussi-palasset er. 


Ephrussi-palasset i Wien (Foto: RMC)
Palasset ligger like i nærheten av Rathaus, og huset er i dag er kjøpesenter. Når jeg tenker på husets storhetstid før andre verdenskrig, er jeg forundret over at ikke noe av det er laget til et museum. Kun et lite skilt på bygningen røper bygningens fortid ... 


Zedlitzgasse 7 i Wien - der Bertha
von Suttner bodde (Foto: RMC)
Bertha von Suttner bodde også i Wien - nærmere bestemt i Zedlitzgasse 7. Selvsagt måtte jeg dit, og også denne gangen ble jeg en smule skuffet. For heller ikke her er det noe museum - til tross for at Bertha von Suttner var den første kvinnen som fikk Nobels fredspris (i 1905). Dessuten er det på det rene at hun påvirket Alfred Nobel til å testamentere store deler av sin formue til fredsarbeid. Historien om forholdet mellom disse to har Anne Synnøve Simensen skrevet bok om - "Kvinnen bak fredsprisen - Historien om Bertha von Suttner og Alfred Nobel". 

Dermed er jeg ved veis ende i denne artikkelen. Jeg håper at jeg har inspirert flere til å turen til Wien, og at det underveis har fremkommet noen tips som kan være nyttige i den forbindelse! 

Helt til slutt tar jeg med flere bilder.


Belvedere, Wien (Foto: RMC)
Nedre Belvedere, Wien (Foto: RMC)
Stefan Zweig i Wien (Foto: RMC)
På julemarked i Wien (Foto: RMC)
I Rathaus-strasse 17 i Wien bodde Stefan Zweig en gang (Foto: RMC)
Hest og kjerre i Wien (Foto: RMC)
Palais Ephrussi, Wien (Foto: RMC)
Ephrussi-palasset, Wien (Foto: RMC)
Julemarked i Wien (Foto: RMC)
Julemarked i Wien (Foto: RMC) 
Detalj fra bygning, Wien (Foto: RMC)

mandag 20. januar 2014

Edmund de Waal: "Haren med øyne av rav"

Om tap og overlevelse 

Noen uker før jul 2012 dumpet Edmund de Waals bok "Haren med øyne av rav" plutselig ned i min postkasse, og avsenderen var Solgunn - damen bak bloggen Solgunn sitt - som jeg hadde møtt "live" for første gang noen måneder før i forbindelse med Norges første bokbloggertreff. Denne boka hadde hun rett og slett bestemt meg for å lese! Etter å ha fulgt hverandres blogger over atskillig med tid, utvekslet boktips og lest hverandres bokanmeldelser, visste Solgunn at denne boka var en innertier for meg. Så skulle det ta ett år før den kom øverst i lesebunken, uten at jeg egentlig synes det er noe å beklage. For jammen passet det midt i blinken med en topp-bok akkurat nå - midt i det mørkeste, tristeste januar ... 

Edmund de Waal (f. 1964) er en britisk keramiker av det kunstneriske slaget, kan jeg lese på Wikipedia. Dessuten er han etterkommer av den jødiske familien Ephrussi, en gang en av Europas rikeste og mektigste familier med hovedsete i Wien. På grunn av nazismen under andre verdenskrig og forfølgelsen av jødene, mistet familien alt den eide - inklusive Palais Ephrussi, som lå i Ringstrasse i Wien, og alle kunstskattene som fylte alle de eksklusive rommene i palasset - samlet gjennom nesten 100 år
Palais Ephrussi i Wien

Det er da Edmund de Waal arver en samling på 264 netsuker at han begynner å interessere seg for familiens historie for alvor, et prosjekt som har endt med hans utrolige bok "Haren med øyne av rav". Jeg ante ikke hva en netsuke var før jeg leste denne boka, men dette er altså noen japanske miniatyrkunstverk som er skåret ut enten av elfenben eller hardt treverk, og som hadde som funksjon å holde et belte rundt en kimono sammen. Figurene var på størrelse med en valnøtt (med skallet på). På forfatterens nettside kan man se noen av figurene i samlingen. Det var ikke uvanlig at det kunne ta opptil to år å skjære ut en netsuke, og disse er/var derfor svært kostbare. 


Netsuke fra forfatterens samling
Edmund de Waal bestemmer seg for å finne ut hvor netsukene stammet fra, og hvordan disse har vandret fra den ene eieren i familien til den neste, inntil samlingen havnet hos hans homofile grandonkel i Tokyo ... Og om man underveis lurer på hva boka egentlig handler om, kan man trøste seg med at det har også forfatteren lurt på helt til siste slutt ... 

"Jeg vet ikke lenger om denne boken handler om familien min, eller erindring, eller meg selv, eller om det fortsatt er en bok om små, japanske ting." (side 325)

Det er litt av en historie som rulles opp mellom disse permene, hvor netsukene på et vis utgjør en slags rød tråd, men hvor det fremfor alt er historien om familien Ephrussis storhetstid og senere fall som utgjør essensen. Og om Edmund de Waal ikke har annet igjen enn samlingen med netsuker, så har han i alle fall gjennom å skrive sin families historie på et vis likevel udødeliggjort den. Historiene og minnene kan nemlig ingen ta fra dem!


Netsuke fra forfatterens samling
Innledningsvis får vi høre at familien Ephrussy opprinnelig kom fra Øst-Europa, nærmere bestemt Odessa, men i likhet med mange jøder ble jaget på flukt på grunn av de russiske pogromene. Familiens medlemmer bosatte seg dels i Wien og dels i Paris.

Charles Ephrussy var i 1870-årene bosatt i Paris. Han var ugift og barnløs. I nær fortid hadde det vært forbudt for jøder å eie fast eiendom, og dette er antakelig forklaringen på at rike jøder var svært forut for sin tid i sin kjennskap til kunst, og også investerte store formuer i kunstsamlinger. Charles var i så måte intet unntak. På denne tiden sto japansk kunst høyt i kurs, og det var i den forbindelse han kom over samlingen med de 264 netsukene, som han kjøpte samlet. 


Netsuke fra forfatterens samling
Siden skulle Charles gi bort hele samlingen i bryllupsgave til nevøen Victor og hans kone Emmy, som var bosatt i Wien. Dermed ble det slutt på at figurene sto på hedersplassen i stuen(e). I stedet havnet de i Emmys boudoir, hennes omkledningsrom - og det var barna hennes som fikk leke med disse mens moren var under påkledning til aftens, hva enten hun skulle i operaen, på teater, i middager eller til en av sine etter hvert mange elskere. 

Mens vi følger utviklingen i familien, er det helt uunngåelig at historien også omhandler nazismens utbredelse i Europa, og jødeutryddelsen i særdeleshet. Men forut for dette lå et jødehat over hele Europa helt tilbake til slutten av 1800-tallet. Fremfor alt uttrykt som misunnelse, mistenkeliggjøring og forakt ... I de øvre sosiale skikt noe mer skjult - i de lavere skikt helt utvetydig. 


Netsuke fra forfatterens samling
"Ephrussi-familien, Le Rois du Blé, foraktes som oppkomlinger og hylles som mesener. Det ene minuttet minnes de på kornhandleren fra Odessa, en patriark med fettflekket frakk og fremstrakt hånd. Det neste er Beatrice på et sosietetsball med en tiara prydet med hundrevis av skjelvende små kornaks av gull. Maurice, eieren av et digert slott i Fontainebleau, skrev "godseier" og ikke "bankier" på vielsesattesten da han giftet seg med Beatrice de Rothchild. Dette var ingen glipp. For jøder var det fortsatt en relativt ny erfaring å eie jord: Det var først etter revolusjonen at jøder fikk fullt statsborgerskap, et feiltrinn - i følge enkelte kommentatorer - ettersom jøder ikke var tilregnelige voksne. Se bare hvordan Ephrussi-familien levde, het det i et essay, Den egentlige Mr. Jacobs: "Kjærligheten til nips og antikviteter av alle slag, eller snarere jødenes lidenskap for å eie gjenstander, fører ofte så langt at det ender i det barnslige." " (side 104)


Netsuke fra forfatterens samling
Det hele toppet seg i forbindelse med Dreyfus-saken, "som rystet Frankrike og splittet Paris", som forfatteren skriver om på side 111 i boka. 

Deretter fulgte en nokså fredelig tid for Europas jøder, som var sekulære og som ble så assimilert at man knapt merket at de faktisk var jøder. Hadde det ikke vært for at svært mange klarte seg meget godt både i forretningslivet, i akademia og i samfunnslivet for øvrig - og atter pådro seg misunnelsens og vredens blikk ... Det hele toppet seg da Europa nok en gang ble oversvømmet av jøder, fattige sådanne, fra Øst-Europa. Disse jødene ønsket heller ikke de vellykkede jødene å ha noe med å gjøre, fordi de truet deres nåværende posisjon i samfunnet, hvor de lenge hadde fått være i fred med sine ting. Idet vi nærmer oss 1920-årene, begynte antisemittismen igjen å blomstre, og da Hitler senere kom til makten i Tyskland, fanget han kanskje "bare" tidsånden i samfunnet og utnyttet dette til fulle - og gikk atskillig lenger enn noen noengang hadde tenkt ... Men uten denne forhistorien kunne han aldri ha klart det som senere skjedde - å industrialisere det som var planlagt å bli utryddelsen av et helt folk. 


Netsuke fra forfatterens samling
I likhet med Stefan Zweig - jf. hans memoarbok "Verden av i går" - legger Edmund de Waal skylden for det voksende jødehatet på den galopperende inflasjonen. Store formuer smuldret opp, og dette truet infrastrukturen i samfunnet. Som Stefan Zweig siteres med på side 209:

"Penger løser seg opp mens du sover, de flyr av sted mens du skifter sko (som faller fra hverandre, med hæler av tre) for å løpe til markedet for andre gang; du er alltid i bevegelse, men for sent ute hver gang. Livet blir matematikk, addisjon, multiplikasjon, en rabiat virvel av tall og siffer, en malstrøm som suger de siste eiendelene dine inn i et umettelig tomrom ..."


Netsuke fra forfatterens samling
Nazi-Tyskland kommer nærmere, og en dag er tragedien et faktum: de har inntatt byen i all sin gru!

"Folk forsvinner. Det er stadig vanskeligere å vite hvor venner og bekjente befinner seg. Onsdag den 16. mars hopper Pips gamle venn, forfatteren Egon Friedell, ut av vinduet i leiligheten sin da han ser soldater spørre ut portneren i leiegården. 160 jøder begår selvmord i mars og april. Jøder blir avskjediget fra teatre og orkestre. Alle jøder som arbeider i stat og kommune, blir bedt om å gå. 183 jødiske lærere har mistet jobben. Alle jødiske advokater og statsadvokater blir avskjediget. 

I løpet av disse dagene glir den tilfeldige og sporadiske mishandlingen av jødene over i noe enda hardere. Det blir klart at det foreligger planer, ordrer ..." (side 243)

Familien Ephrussy, et helt familiedynasti - alt de eier og har - blir plyndret og de står tilbake med ingenting. Heldige er de få familiemedlemmer som faktisk har klart å komme seg unna i tide. De er ikke mange. Forfatterens bestemor Elisabeth er en av dem - grandonkel Iggie er en annen. De andre havnet i Auschwitz, tilintetgjort ... 


Netsuke fra forfatterens samling
Så hvordan overlevde egentlig de 264 netsukene, det eneste som er igjen av familiedynastiets rikdommer? Ja, nettopp dette får vi vite i denne boka ... Også om hvordan samlingen atter ble tilbakeført til Japan, før de havnet i forfatterens eie - en forfatter som atpåtil skrev en bok om dem og dermed udødeliggjorde sin egen families historie. 

"Haren med øyne av rav" er intet mindre enn et mesterverk av beste litterære merke! Ikke bare er historiene helt ekstraordinære, men Edmund de Waal skriver jo som om han aldri har gjort annet! Og det på tross av at "Haren med øyne av rav" faktisk er hans debut-bok! Jeg fikk nesten Stefan Zweig-assosiasjoner ... Det skal tilføyes at boka er litt tung å komme i gang med, men orker man de første 70 sidene, går resten bokstavelig talt helt av seg selv. I alle fall dersom man har sansen for slike historier som dette - historier jeg selv elsker fordi det er nødvendig for meg å lære noe av det jeg leser, samtidig som jeg har kost meg med bokas sterke språklige kvaliteter. Kvaliteter som er meget godt ivaretatt av oversetteren Christian Rugstad! 

Mitt håp er at flere får øynene opp for denne skatten av en bok! Den krever en del av sine lesere, men det er vel verdt å gjøre et forsøk! Her finner man et vell av historier, fortalt så nennsomt og med pasjon for kunst, historie og antikviteter.  Boka er uten tvil med på en topp-tyve-liste over de beste bøkene jeg noen sinne har lest!

Utgitt i England: 2010
Originaltittel: The Hare with Amber Eyes
Utgitt i Norge: 2010 
Oversatt: Christian Rugstad
Forlag: Press
Antall sider: 335


Edmund de Waal 
Andre artikler og omtaler av boka:
- Meet the Author - Edmund de Waal - 14.01.2011
- Dagbladet v/Andreas Wiese - 14.11.2011 - Familien var blant Europas rikeste og mektigste - Så mistet de alt
- Klassekampen - 02.11.2011 - Man arver sin historie
- Solgunn sitt - 08.11.2011
- Har du lest? - 10.04.2011 - Edmund de Waal om sammenhengen med Proust
- Har du lest? - 06.12.2010 - The Hare with Amber Eyes (Haren med øyne av rav)

torsdag 9. februar 2012

Stefan Zweig: "De utålmodige av hjertet"

Medlidenhetens svøpe

I bokas åpningsscene møter vi en jeg-person som sliten ankommer en liten fortausrestaurant i Wien en tid etter første verdenskrig. Allerede idet han ankommer restauranten, skjønner han at det er en tabbe, for foran ham stråler en bekjent av ham opp i pur gjensynsglede. "Jeg kan ikke si jeg delte hans begeistring. Å kalle ham usympatisk ville være galt, men han hørte til de selskapssyke menneskene som samler like ivrig på bekjentskaper som barn på frimerker. Og som alle samlere var han mektig stolt av hvert eneste eksemplar i samlingen sin ..." Og gjennom denne mannen introduseres vår navnløse jeg-person for ham som er bokas egentlige hovedperson - nemlig løitnant Hofmiller, nå en meget dekorert mann, men som pines av den oppmerksomhet som blir ham til del pga. dette. Ganske enkelt fordi han ikke føler at han fortjener det ... Hvorfor? Ja, det er nettopp det resten av boka handler om.

"Hele hi
storien begynte med en pinlig bommert som jeg ikke kunne noe for. Så prøvde jeg å gjøre dumheten min god igjen. Men hvis en er for snar i vendingen når en vil reparere tannhjulet i et ur, spolerer en lett hele verket. Selv i dag, år etter, er jeg ikke i stand til å avgjøre hvor min dumhet slutter og min skyld tar til. Sannsynligvis blir jeg aldri klar over det."  (side 11)

Slik s
tarter løitnant Hofmiller sin historie. Fattig og unnselig inviteres han gjennom rene tilfeldigheter til familien Kekesfalva, en av stedets rikeste familier som holder til i et staselig slott et sted mellom Budapest og Wien like før utbruddet av første verdenskrig. I den tro at familien er av adelig herkomst, lar den unge løitnanten seg ivrig smigre gjennom den oppmerksomhet som blir ham til del. Han får ikke med seg at husets datter er lam fra livet og ned før det er for sent - ikke før han har budt henne opp til dans og blir vitne til hvordan hun bryter sammen i gråt. Hofmiller møtes av bestyrtelse fra omgivelsene, og fra seg av skam rømmer han fra stedet. Siden skal absolutt alt handle om å rette opp fadesen.

Dr
evet av medlidenhet for den lamme piken kommer han på visitter dag etter dag, og han skjønner for sent at piken er i ferd med å bli alvorlig forelsket i ham. Han vikles inn i et nett av forventninger som det til slutt skal bli svært vanskelig å komme ut av ... Særlig fordi alle som omgir piken tror at hans nærvær er et være eller ikke være for hennes muligheter til noen gang å bli frisk ... 

Nok en
 gang har jeg hatt en perle av en bok mellom hendene, og nok en gang gir jeg terningkast seks til en av Stefan Zweigs bøker. Zweig skriver så besettende og intenst godt på et dypt psykologisk plan at dette er stor litteraturkunst! Underveis får vi vite mange av familien Kekesfalvas hemmeligheter, og alt er ikke slik det ser ut til på overflaten. Historien om hvordan herr Kekesfalva ervervet slottet, var noe av det mest besnærende ved hele boka.

Hve
m lurer egentlig hvem når det kommer til stykket, tenkte jeg mens jeg leste. Ikke godt å si. På den ene siden ble Hofmiller manipulert inn i et nett av forventninger som det med datidens æreskodeks var vanskelig å komme seg ut av. På den annen side er det grenser for naiv det er lov til å være. Kanskje ligger "svaret" et sted midt i mellom, hvor utålmodighet fremstilles som en last som kan få de verst tenkelige konsekvenser. Dette kombinert med svakhet for smiger og lav integritet, gjør at nettet rundt Hofmiller snører seg tettere og tettere rundt ham. Det er praktisk talt bare en krig som kan redde ham til slutt ... 

U
tgitt på tysk første gang: 1939
Originaltittel: Ungedult des Herzens
Engelsk tittel: Beware of the Pity
Utgitt på norsk første gang: 1939
Mitt eksemplar er utgitt: 1966
Oversatt:Ursula Krogvig
Forlag: Den norske bokklubben
Antall sider: 296



Stefan Zweig

Populære innlegg