"Bitter Moon" (Regissør: Roman Polanski)

En Roman Polanski-film av beste merke!

Første gang jeg så Roman Polanskis "Bitter Moon" var da filmen hadde Norgespremiere i 1992. Filmen gjorde et sterkt inntrykk på meg. Dette var også første gang jeg så Hugh Grant på lerretet, til tross for at han på den tiden hadde vært skuespiller i om lag 10 år. Da jeg her om dagen kom over filmen på nettstedet og strømmetjenesten Blockbuster.no, fikk jeg lyst til å se den igjen. Dette er nemlig en av de aller beste Roman Polanski-filmene jeg har sett!

Roman Polanski (f. 1933) har en imponerende meritt-liste av filmer. Blant de aller mest kjente er "Rosemary´s Baby" (1968), "Chinatown" (1974), "Tess" (1979), "The Ninth Gate" (1999), "The Pianist" (2002), "Oliver Twist" (2005), "The Ghost Writer" (2010) og "Carnage" (2011). Linkene peker til mine omtaler av filmene her på bloggen. I tillegg nevner jeg en dokumentarfilm om Roman Polanski - "Wanted and desired" fra 2008, som handler om drapet på hans kone Sharon Tate på slutten av 1960-tallet og hans forhold til den mindreårige Samantha Gailey og en påstått voldtekt av henne. Sistnevnte har ført til at han aldri kan reise tilbake til USA fordi han der risikerer livstidsstraff for voldtekten. Polanskis forkjærlighet for yngre kvinner har for øvrig aldri vært bestridt, og dette merker man også i hans filmer. "Bitter Moon" er intet unntak, idet Mimi (spilt av Emmanuelle Seigner) mest av alt minner om en uskyldsren mindreårig kvinne - i alle fall til å begynne med, inntil hun forvandles til en femme fatale av verste sort. 

Det britiske ekteparet Nigel og Fiona har vært gift i syv år, og de har ingen barn. Nå befinner de seg på en reise med en cruisebåt til India, via Istanbul. Nokså tidlig på turen kommer de over en ung kvinne som har et lite illebefinnende på toalettet. Hun er bedårende vakker og ung. Dette er Mimi. 

Det veletablerte ekteparet Nigel og Fiona har lagt ut på en reise til India. Det
blir en reise som for alltid forandrer deres liv.

Senere samme kveld er Nigel i baren etter at hans kone har gått og lagt seg. På dansegulvet ser han ryggen av en sensuelt dansende kvinne. Da hun snur seg gjenkjenner han Mimi. Selv om hun har en farlig utstråling som egentlig ikke lover godt, tiltrekkes han av henne. Han som er så forknytt, og som ikke en gang kan danse uten å virke gammelmodig, sin relativt unge alder til tross ... Han som har lagt så mange begrensninger på sin kone, på hva hun får lov til å være ... Hvor kommer dette begjæret for denne kvinnen fra, hvis utstråling burde varsle fare?

Oscars forførelser av Mimi og hans ønske om å bryte absolutt alle
grenser med henne, har en høy pris.

Da Nigel senere er ute på dekk for å lufte seg, treffer han Oscar, Mimis ektemann. Oscar skjønner at Nigel er tiltrukket av Mimi. Om det er nettopp derfor eller på tross av dette, er ikke godt å si, men han insisterer på å fortelle Nigel sin historie. Nigel blir med Oscar til hans kahytt. Der blir han sittende og høre på den helt utrolige historien om hvordan Oscar møtte Mimi, og senere om utviklingen av deres forhold. Det er ikke gjort i en håndvending å fortelle alt, så historien blir fortalt innimellom en rekke hendelser på båten. Selv om de verste detaljene får det til å grøsse av avsky i ham, blir han sittende og lytte ... 

Et endret maktforhold mellom Oscar og Mimi ...

Oscars historie handler om et kjærlighetsforhold der ingen grenser ble stående uprøvd, og hva dette gjorde med relasjonen mellom ham og Mimi. Som om de brukte opp alle lykke-poengene på en gang, slik at fallet som senere bare måtte komme, ble brutalt og stygt ... Hvem er offer og hvem er overgriper i denne historien? Den eldre mannen som forfører en ungpike, eller ungpiken som senere tar innersvingen på den eldre mannen? Ødela han ikke den uskylden Mimi hadde i starten av forholdet, og hadde han ikke seg selv å takke for det som senere skjedde? Eller hadde Mimi ham i sin hule hånd helt fra starten? Hva gjør grådighet med menneskene i et forhold? 

Mer enn dette har jeg ikke tenkt å røpe av handlingen i filmen, som er blitt karakterisert som en erotisk-romantisk thriller. Karakteristikken er meget dekkende, for her er det både erotikk og romantikk, og handlingen har absolutt thriller-elementer i seg. Det er fornøyelig å se Hugh Grant i en så ung utgave (han var 31/32 år da filmen ble spilt inn), og det samme gjelder selvsagt også Kristin Scott Thomas (hun var på samme alder som Grant, men noe mer erfaren som skuespiller på den tiden). Skuespillerprestasjonene er meget gode. Og for meg som har sett denne filmen noen ganger i årenes løp, må jeg si at den alldeles ikke har mistet sin magi. En Roman Polanski-film borger for kvalitet! 

Jeg anbefaler denne filmen varmt! Den er imidlertid ikke for sarte sjeler.

Innspilt: 1992
Originaltittel: Bitter Moon
Nasjonalitet: Frankrike
Språk: Engelsk og fransk
Sjanger: Erotisk-romantisk thriller
Skuespillere: Hugh Grant (Nigel), Kristin Scott Thomas (Fiona), Peter Coyote (Oscar), Emmanuelle Seigner (Mimi) m.fl. 
Spilletid: 139 minutter
Jeg har hatt tilgang til filmen vederlagsfritt via Blockbuster´s strømmetjeneste. 

"Florence Foster Jenkins" (Regissør: Stephen Frears)

Verdens verste operasanger i aksjon

Jeg innrømmer det like godt med det samme: Dersom det ikke hadde vært for at "Florence Foster Jenkins" inngår i SAS sitt repertoar på Asia-flyvningene i disse dager, ville nok ikke denne filmen ha kommet opp blant mine prioriteringer. Og hadde det ikke vært for at den faktisk er nominert til to Oscars (i kategoriene beste kvinnelige hovedrolle og beste kostymedesign), er det dessuten høyst usikkert om jeg hadde ofret spalteplass på den her på bloggen også. I alle fall - den er sett, og selv om den ikke kommer til å figurere blant mine favorittfilmer, vil jeg ikke si at den er dårlig heller. Mer en litt over midt-på-treet-film ... En utmerket film å se på DVD, men ikke god nok til at det er vel verdt å spandere en helaften på kino på den, er min oppfatning.

Filmen hadde Norges-premiere på kino i november 2016, og er i disse dager (så vidt jeg har forstått) tilgjengelig på DVD.

Regissøren Stephen Frears er meget erfaren og har en rekke filmproduksjoner bak seg. Filmene hans er kanskje ikke akkurat blant mine favoritter, men jeg nevner blant annet "Farlige forbindelser" (1988), "High Fidelity" (2000), "Dirty Pretty Things" (2002), "The Queen" (2006) og "Cheri" (2009). (Linkene peker til mine omtaler av filmene.)

Filmen er basert på en historie fra virkeligheten.  Florence Foster Jenkins (f. 1868 d. 1944) tilhørte den amerikanske sosieteten og var en amatørsopran. Hun kunne virkelig ikke synge, og ble i sin samtid omtalt som verdens verste operasanger. På tross av dette lyktes det henne å opptre for et stort publikum i Carnegie Hall. Konserten var en skandale. Som Mrs. Jenkins sa det: "People may say I couldn´t sing, but no one can say I didn´t sing." 

Det hele gir meg flash back til en opplevelse midt på 1990-tallet, da jeg fikk være med som publikum på en Solo-reklame der Olga Marie Mikalsen (f. 1915 d. 2006) skulle synge "Hurra for deg som fyller ditt år". Det var en prøvelse å få henne til å synge skingrende falskt uten at vi publikumere skulle begynne å le. Olga Marie var nemlig overbevist om at hun kunne synge. De første gangene sang hun faktisk overraskende rent, og produsenten måtte få henne til å synge flere ganger for å få frem en skingrende surt sunget utgave av bursdagssangen. Som Jenkins opptrådte også Mikalsen i Carnegie Hall i løpet av sin karriere. 

Ekteparet koser seg med en god anmeldelse

Det er altså Meryl Streep som har rollen som Florence Foster Jenkins i denne filmen. Hun er overbevist om at hun er en stor sanger, og hennes ektemann St. Clair Bayfield (spilt av Hugh Grant) gjør alt han kan for å forhindre noen i å fortelle henne hvilken elendig sanger hun faktisk er. På denne måten gjør han det mulig for henne å sveve i den villfarelsen at hun kan synge. 

På et tidspunkt hyrer ekteparet inn pianisten Cosmé McMoon. Mannen vet ikke om han skal le eller gråte da det går opp for ham hvilken elendig sanger Mrs. Jenkins er. Kan han utsette sitt gode navn og rykte på dette arrangementet? St. Clair Bayfield løser hans dilemma ved å betale ham så godt at han rett og slett ikke kan si nei til tilbudet. 

Mrs. Jenkins spiller inne en LP-plate i studio. Mr. McMoon er betenkt.

Ekteskapet mellom Florence og ektemannen er temmelig platonisk, og St. Clair Bayfield velger å leve et dobbeltliv med en yngre kvinne. Når ting kommer på spissen er det likevel ingen tvil om at han står trofast ved sin kones side. (I den grad trofast er et gangbart begrep i denne sammenhengen ...)

Da Mrs. Jenkins bestemmer seg for at hun vil opptre i Carnegie Hall, skjønner ektemannen at det kan bli vanskelig å holde pressen på armelengs avstand ...

Florence Foster Jenkins er strålende fornøyd med sin opptreden i Carnegie Hall

Mange av episodene vi blir vitne til i denne filmen er mildt lattervekkende, samtidig som de har noe trist over seg. Dette relaterer seg til at det er et virkelig levd liv vi er vitne til. Ektemannens oppriktighet i å ville skåne sin kone fra alt som kan smake av kritikk, er rørende. Samtidig fremstår det som dysfunksjonelt. Jeg ble sittende og tenke på et Ibsen-sitat i den sammenhengen. "Dersom du tar livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, så tar du lykken fra ham med det samme." Nå var vel ikke Mrs. Jenkins et gjennomsnittsmenneske, men hun levde definitivt på en livsløgn. Avsløringen av livsløgnen tok ikke bare lykken fra henne - den tok bokstavelig talt livet av henne. 

Meryl Streeps rolletolkning er formidabel i denne filmen, og sånn sett er det forståelig at hun er nominert i kategorien beste kvinnelige hovedrolle. Jeg har ikke sett noen av de andre filmene enda, og har derfor ingen formening om hvor stor sjanse hun kan ha til å vinne denne prisen. Kostymene er storslagne, og gir et godt bilde av motene som sosieteten var opptatt av på den tiden. Hugh Grant er akkurat så jovial som han i grunnen er i de fleste roller han spiller i for tiden. Litt kjedelig og flat, synes jeg. 

Det er Meryl Streeps innsats som gjør at filmen ender opp som en litt over middels grei film. 

(Fasiten etter utdelingen av Oscar i slutten av februar var at denne filmen ikke vant noen Oscar. Det overrasket ikke meg.)

Innspilt: 2016
Originaltittel: Florence Foster Jenkins
Nasjonalitet: USA
Sjanger: Drama/komedie
Skuespillere: Meryl Streep (Florence Foster Jenkins), Hugh Grant (St. Clair Bayfield), Simon Helberg (Cosmé McMoon) m.fl.
Spilletid: 110 min.

"Did you hear about the Morgans? (Regissør: Marc Lawrence)

Tamme greier ... 


Innspilt: 2009
Genre: Romantisk komedie
Nasjonalitet: USA
Skuespillere: Hugh Grant, Sarah Jessica Parker, Sam Elliott, Mary Steenburgen, Elisabeth Moss, Michael Kelly, Wilford Brimley
Spilletid: 99 min.

Tenk deg at du ligger i skilsmisseforhandlinger med din eksmann, som du ikke kan utstå fordi han har sviktet deg på det groveste ved å være utro. Så blir dere begge vitne til et mord. Dessverre ser morderen dere, og av frykt for at både du og din eksmann skal bli drept, blir dere satt under et vitnebeskyttelsesprogram. Ikke bare må dere begge forlate prestisjefylte jobber, alle venner, familie m.m. Dere må at på til tilbringe all tid sammen frem til morderen blir tatt! Hvis han blir
tatt ...

Dette er situasjonen for Mary (spilt av Sarah Jessica Parker) og Paul (Hugh Grant). Nåvel ... Paul vil faktisk ha sin ekskone tilbake, men det vil altså ikke Mary . Disse to, urbane så det holder, blir tvunget til å reise til et landsens sted i Wyoming, hvor alle - kvinner som menn - bærer våpen og går med cowboy-hatter. På dette stedet vet alle alt om alle. Marys forundring er også stor når hun oppdager at man på dette stedet slipper å betale ut av hvitøyet for et enkelt klesplagg, men gjerne får tre gensere for prisen av to - til den nette sum av 9,9 dollar!

Det oppstår en del lattervekkende situasjoner der byfrøkenen Mary og hennes eksmann kommer på kollisjonskurs med lokalbefolkningen. Parallelt med at det er en morder der ute som sirkler dem inn, sliter paret seg gjennom sin ekteskapelige krise hjemme hos ekteparet de er internert hos. Og mens Mary lurer på om årsaken til deres problemer er at hun stiller for mange krav til Paul og bør redusere sine forventninger til ekteskapet, får hun klar beskjed fra ekteparet de bor hos at hun selvsagt må forvente "alt" av mannen sin, at hun må slutte å analysere alt mulig og heller se til å få ekteskapet til å fungere igjen. Men er det i det hele tatt mulig å redde deres skrantende ekteskap? Og vil morderen finne dem til slutt?

Dette er en av de komediene det praktisk talt går 13 på dusinet av. Midtveis i filmen innså jeg at dette aldri ville bli det helt store, og jeg fikk problemer med å holde oppmerksomheten på skjermen. (Jeg knekker sammen og tilstår at jeg fant frem stryketøyet og strøk skjorter samtidig som jeg fulgte med på siste halvdel av filmen.) Kanskje er det noe med at jeg har sett litt for mange filmer hvor Hugh Grant spiller nøyaktig samme rolle - den litt hjelpeløse typen som stadig roter det til for seg, og som prøver å smile seg ut av vanskelighetene med litt kjekkaseri. Egentlig tror jeg historien som sådan kunne hatt potensiale for noe mer, men det er altså mye som manglet på at det ble en minneverdig opplevelse å se denne filmen. Det ble for tamt, rett og slett. Ikke var det noe futt i kranglescenene mellom ektefellene heller. Nei, dette var ikke mye overbevisende!

Jeg sitter og funderer på om jeg skal gi terningkast tre eller fire, men heller nok mot en svak firer. Tror faktisk også at jeg da er litt snill, skjønt noe skal produsentene ha for et noen lunde velsmurt opplegg. Uansett går du ikke glipp av veldig mye ved å styre unna denne filmen.